Spørsmål
Martin Henriksen (A): Høyre gikk to ganger til valg på bedre beredskap. Selv om en del har blitt bedre de siste årene, har vi også de siste åtte årene sett flere eksempler på mangler i beredskapen. Etter koronakommisjonens alvorlige konklusjoner virker det som at regjeringa vil at debatten skal handle om håndteringen etter at pandemien kom til landet, og ikke om vi var forberedt på en pandemi. Det er nok derfor statsministeren trekker fram begrepet «paradigmeskifte» og sier at det ikke var en krise vi kunne vært forberedt på. Det gir statsministeren et forklaringsproblem, mener jeg.
Når kommisjonen skriver om paradigmeskifte, handler det om at strategien med å slå ned var ny. Så satset regjeringa alt på at det ville komme en vaksine, men valg av strategi etter at pandemien kom til landet, forklarer ikke det som ble gjort eller ikke ble gjort før pandemien kom. Det forklarer ikke mangelen på smittevernutstyr eller intensivplasser, som det ble advart om. Det forklarer ikke problemer med planverk, at beredskapsplanen mot pandemi ikke var oppdatert siden 2014, eller at aktørene ikke ble samordnet i startfasen. Dette er statsministerens ansvar som den øverste ansvarlige for beredskapen. Det er også et ansvar statsministeren lovte at hun skulle ta. Som Erna Solberg selv sa i 2013: «Man trenger en statsminister som har styring i disse sakene.»
Derfor var det også oppsiktsvekkende da statsministeren sa at de hadde en plan for pandemi, men ikke for denne. Det var altså til tross for at DSB viste at en pandemi kunne bli mer alvorlig, med flere smittede, flere sykehusinnleggelser og et helsevesen i totalkrise, som vi heldigvis ikke har hatt med covid-19.
Spørsmålet til statsministeren er: Hvorfor var ikke Norge forberedt på en pandemi som var like alvorlig som den det ble advart om? Og hvorfor hadde ikke statsministeren sørget for at samordning og helhetsansvar var på plass?