Stortinget - Møte onsdag den 5. mai 2021

Dato: 05.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:19]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.

Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er mange som har stått på ekstra gjennom dette spesielle året vi har bak oss, og jeg vil i dag trekke fram dem som jobber tettest på barna og ungdommene våre. Hver dag går lærere, barnehagelærere og andre ansatte i skoler, barnehager og barnevern på jobb for å gi barna våre mest mulig trygghet i en utrygg tid, og de gjør en fantastisk jobb. Mange av dem er slitne. De har en krevende håndtering av smittevernregler, mange ekstraoppgaver og beskjeder om endringer som kommer fra en dag til en annen – på toppen av en yrkeshverdag som allerede var hektisk, og hvor mange følte seg utilstrekkelige.

En av dem som ga seg som lærer i vinter, Elin, fortalte til TV 2 at det var tre grunner til at hun ga opp et yrke hun egentlig mente var drømmeyrket. For det første: Hun orket ikke lenger den enorme arbeidsmengden og det å være alene i klasserommet. For det andre følte hun seg ikke lenger trygg på jobb, fordi hun var uvaksinert og hver dag ble eksponert for mulig smitte, og hun følte seg for det tredje som en brikke i et system som var mer opptatt av å nå alle målene enn å ha fokus på læring og lek.

I januar kom en undersøkelse som viste at over halvparten av lærerne har søkt eller vurderer å søke jobb utenfor skolen. I tillegg til dette søker altfor få seg inn på lærerutdanningen. I fjor var det nedgang – stor nedgang – i opptaket for både grunnskolelærer og lektor, og for neste år vil over 500 færre søkere bli lærere sammenlignet med i fjor.

På tampen av disse åtte årene styrer Høyre mot en dramatisk lærermangel. Hvordan kan statsministeren stå og se på dette, og hvilke tiltak har hun tenkt å sette inn for å motvirke denne alvorlige situasjonen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er enig i at læreryrket er et av de absolutt viktigste yrkene Norge har. Det å ha ansvar for å kunne hjelpe til med å gjøre våre barn beredt til voksenalderen, er viktig. Det er et viktig yrke, og derfor har det vært høyt prioritert for denne regjeringen å løfte statusen. Derfor ble vi innvalgt i 2013 på et program som var tydelig på et løft for etter- og videreutdanning for lærere, fordi 70 pst. av lærerne da ga uttrykk for at de trengte etter- og videreutdanning for å kunne mer. Dette har vi altså oppfylt, og vi gjennomfører det i stor stil fortsatt, for det er alltid nye mål å sette seg for å kunne bli godt utdannet.

I tillegg sa vi at vi skulle løfte karakterkravene og stille kompetansekrav i kjernefagene til alle lærere. Vi har løftet karakterkravene. I 2013 var Arbeiderpartiet enig, og da vi bestemte oss for bare å gjøre det i matematikk, fikk vi kritikk fra Arbeiderpartiet for at vi ikke gjorde det i flere fag. Jeg forstår at de nå har forandret politikken sin på dette området. Men det er ganske viktig, og vi har lært noe om hvordan vi får ferdige lærere. Det er nemlig sånn at frafallet i lærerutdanningen har vært stort over mange år, og hovedfaget folk har strøket i, er matematikk. Det har vært mange store oppslag om det. Nå er gjennomføringsgraden i lærerutdanningen høyere. Det betyr at selv om det kanskje er noen færre som søker, litt færre som er kvalifisert, så får vi kanskje flere lærere fremover.

I tillegg har vi gjort mye med etter- og videreutdanningen, med statusen, gitt kompetanseheving for å sørge for at alle elever kan møte en godt kvalifisert lærer i klasserommet. Vi øker antallet lærere i klasserommene, for vi har lagd en lærernorm. Kristelig Folkeparti har tatt ansvar for den, men også før det hadde vi sagt at for å kunne satse på tidlig innsats, måtte vi ha flere lærere. Derfor lå det allerede penger inne til flere lærere i de budsjettene regjeringen la frem.

Jonas Gahr Støre (A) []: Ingen av disse svarene svarte på den utfordringen denne læreren, som nå har valgt å slutte, tar opp, og som er den typen svar vi får fra lærere i dag: arbeidsmengden, å være alene i klasserommet, være utrygg på jobb og at man er brikke i et system som er mer opptatt av å nå mange mål, enn av å ha fokus på læring og lek.

Arbeiderpartiet er for treffsikre kunnskapskrav, men det er jo rart å skulle si nei til at en elev som har 6 i norsk, men 3 i matte, kan bli norsklærer. Det er det vi ønsker å fokusere på og gjøre mer treffsikkert. Men det statsministeren har beskrevet som hennes løft – vi er kjent med det, etter- og videreutdanning er vi for, vi har støttet det, det begynte i vår tid, og vi har bevilget det i våre budsjetter – er den situasjonen som er reell i skolen i dag, hvor lærere slutter, og stadig flere vil slutte. Hvorfor tror statsministeren at opptil halvparten av dem som jobber i skolen, nå tenker på et annet yrke, hvis det er så rosenrødt som det statsministeren har beskrevet?

Statsminister Erna Solberg []: Virkeligheten er nok sånn at har man 6 i norsk, er det lite sannsynlig at man har veldig dårlig matematikkarakter. Det kan sikkert finnes et eller annet eksempel, men generelt er det ikke sånn. Det hjelper ikke på det faktum at alle lærere som blir lærerutdannet i Norge, har obligatorisk matematikk, og når man får strykprosenter som vi hadde, hvis man går 15–20 år tilbake i tid, på 60 og 70 pst. i matematikk på noen læresteder fordi kvalifikasjonsgrunnlaget var for lavt i matematikk, blir man altså ikke ferdig lærer. Vi er opptatt av at man blir ferdig lærer.

Så er Skole-Norge sånn: Hvis man bare har perspektiv på de store byene, kan man tenke at man bare underviser i norsk, men de fleste skoler i Norge har lærere som underviser i flere fag, og man underviser f.eks. i matematikk. Kan man ikke elementær brøkregning, klarer man ikke femteklassepensumet i norsk skole, og det er faktisk det som er en av de største strykforekomstene. Derfor er det en sammenheng i det vi gjør, og dette bidrar altså til at vi får flere lærere ut av lærerutdanningen. Det burde representanten Gahr Støre være glad for.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Problemet er at det er flere lærere ut av skolen, og for andre gang svarer ikke statsministeren på det.

Et annet tema jeg har tatt opp med henne før, er at en konsekvens av denne lærermangelen er at 50 pst. av dem som gir spesialundervisning, er ufaglærte. Spesialundervisning er spesielt viktig undervisning for utsatte grupper. Nordahl-utvalget dokumenterte at halvparten av spesialundervisningen gjennomføres av assistenter. De gjør en god jobb, men det er altså ikke det målet vi skulle satt. Under pandemien har VG dokumentert at 9 500 elever mister timer de har krav på i spesialundervisning og tilpasset norskopplæring. De mest sårbare blir altså taperne. Det er en utfordring vi må ta tak i etter pandemien. Men det er altså slik at bakdøra står i dag på vidt gap, og fra 2013 til i dag har det i snitt vært 25 pst. flere ukvalifiserte i skolen enn før 2013.

Er statsministeren tilfreds med dette, og mener hun dette er et riktig tilbud til elevene? Og igjen: Kan hun kommentere hvorfor det er så høye tall på lærere som vil ut av skolen?

Statsminister Erna Solberg []: Dette var flere spørsmål. Til det siste spørsmålet: Jeg skjønner at dette året har vært belastende. Det har vært veldig krevende å være lærer dette året. Det skal vi ha stor respekt for. Det å gå på gult og rødt tiltaksnivå og å ha digital undervisning og ikke vite fra uke til uke, for lærere som har stor selvrespekt og ønsker å gjøre det beste for sine elever, er selvfølgelig veldig krevende. At det blir tungt, og at det gjør at man kan føle at det er vanskelig nå, det har jeg stor forståelse for. Men heldigvis blir det bedre, for når vaksinene rulles ut, når gjenåpningen er der, går vi tilbake igjen til normalsituasjonen i norske skoler.

Når det gjelder spørsmålet om spesialundervisning, var det nettopp dette regjeringen satte søkelyset på da vi nedsatte Nordahl-utvalget: Vi ville se på hvordan vi kunne gjøre spesialundervisningen bedre. Det var derfor vi leverte en stortingsmelding i begynnelsen av denne perioden, om tidlig innsats, hvor vi systematisk følger opp. Det er derfor vi også gir flere lærere videreutdanning i nettopp spesialundervisning fremover, og har det som mål. Vi skal ikke la de som har størst problemer i norsk skole, de som trenger ekstrahjelp, møtes av ufaglærte. De skal møtes av faglærte.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det holder jo ikke å nedsette et utvalg hvis tallene viser at antall ufaglærte går opp, og at halvparten av dem som gir spesialundervisning, ikke har den kvalifikasjonen som skal til. Dette er et faktum ute i skolehverdagen, og statsministeren forteller om alle de andre tiltakene. Dette er et faktum, at søkningen til lærerutdanningen går ned, er et faktum, og at folk ønsker seg ut av skolen, er et faktum. Statsministeren har ikke svar på disse poengene.

Ja, de kommer tilbake til en normalsituasjon etter pandemien, men som veldig mye annet virker pandemien som et forstørrelsesglass på de temaene som var før pandemien. Der mener jeg at regjeringen ikke har svar på hvordan vi skal møte den lærermangelen Norge er på vei mot. Vi har mange spørsmål knyttet til fagarbeidere og omsorgsarbeidere, men nå ser vi det også for lærere.

Vi har her i salen fått dokumentert at Høyre som beredskapsparti ikke lever opp til de kravene som stilles, og nå er det Høyre som kunnskapsparti som svikter, fordi lærerne, de viktigste i skolen, er en utsatt ressurs, de er på vei ut, og statsministeren har ikke svar på dette.

Statsminister Erna Solberg []: Vi har jo svar. Vi har massevis av svar, som Arbeiderpartiet i begynnelsen var enig i. Når de la seg etter oss før valget i 2013, når de skjønte at den rød-grønne skolepolitikken hadde spilt falitt, bestemte de seg for at de var mer for fagkrav og mer kunnskap for lærerne – alt det vi nå har gjennomført, og som de valgte ikke å gjennomføre da de satt i regjering.

Så sa vi at neste skritt, i 2017, var tidlig innsats. Nå har vi tatt det store løftet for etter- og videreutdanning, som fortsetter, men så tar vi tidlig innsats. Der går nettopp spesialundervisningen inn som en av de viktige delene. Derfor jobber vi nå med å få flere faglærte, med å gi dem tilleggsundervisning og kunnskap. Det er derfor vi snur bruken av penger fra Statped til kommunene, sånn at vi flytter dem som jobber med spesialpedagogikk, nærmere, inn i klasserommet. Dette leverte vi en stortingsmelding om for tre og et halvt år siden, som er behandlet her. Det var relativt stor enighet om tiltakene, som vi nå ruller ut.

Så tvert imot: Vi har svar. Arbeiderpartiet har ingen nye ideer.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Problemet er at svarene og stortingsmeldingene og rapportene statsministeren leverer, ikke treffer i skolehverdagen, ikke treffer dem som er de viktigste der ute, og som skal levere resultatene.

Men la meg gå ett skritt videre. Den kvinnen jeg nevnte, som sa opp i skolen, pekte på dette med vaksinering. Ansatte i skoler og barnehager kan ikke beskytte seg med avstand og verneutstyr, slik andre som er på jobb fysisk, kan. Arbeiderpartiet ba tidligere i år om at ansatte i skoler og barnehager burde få sin plass i vaksinekøen. Det ble da avvist.

Nå har Verdens helseorganisasjon sagt at personell som jobber med barn og unge, bør prioriteres i fase 2 av vaksinestrategien. Jeg merket meg at Folkehelseinstituttet kom med sitt faglige råd 7. april og åpnet for å la de ansatte i skoler og barnehager rykke fram i vaksinekøen. Kunnskapsministeren sa at man har gitt et oppdrag til FHI om å revurdere vaksinestrategien.

Nå er det ikke lenge igjen av dette skoleåret, men det er fortsatt tid, og de som jobber i barnevern og med andre utsatte barn som trenger oppfølging, skal også jobbe om sommeren.

Vil statsministeren vurdere å endre strategien for å sikre disse menneskene vaksinering?

Statsminister Erna Solberg []: Lærerne er kjempeviktige, men de viktigste i skolen er barna. Det viktigste er de elevene som skal gå der og få undervisning. De møter nå flere faglærte lærere. Selv om det er flere ufaglærte i skolen, er det flere i skolen totalt sett. Hver elev møter altså flere som er faglærte og som har utdanning, fordi vi har satset mye de siste årene.

Så er det sånn at det tar tid å snu skolen på noen av disse områdene, ikke minst å gi nok kompetanse og etterutdanning, men den innsatsen vi har på tidlig innsats, der Arbeiderpartiet f.eks. var imot å lovfeste retten til intensivopplæring i basisfagene, er en viktig hjelp til disse barna.

Når det gjelder vaksinestrategien, venter vi på det. Vi er ikke kommet til fase 2 i vaksinearbeidet ennå. Det som er mitt spørsmål tilbake igjen, og jeg vet at jeg egentlig ikke skal gjøre dette, så unnskyld meg, men vil Arbeiderpartiet på noe tidspunkt si at de mener lærerne skal vaksineres før de ni prioriterte utsatte gruppene, eller er de i neste fase? I så fall er det sånn at neste fase ennå ikke er begynt.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det viktigste er barna, sier statsministeren. Ja, men mitt poeng er at for at barna våre skal ha det trygt i de timene vi ikke er sammen med dem, skal de også lære av trygge folk på jobb, de som møter våre barn og unge. De som står i disse jobbene nå, har opplevd et år med utrygghet. De er ikke beskyttet. Det er sterke historier. Én ting er skolehverdagen, en annen ting er barn med spesielle behov i barnevernet, barn med utviklingshemninger osv., som møter voksenpersonell som ikke er vaksinert.

Min oppfordring er bare veldig sterkt å se denne gruppen, betydningen av dem, for jeg tror at toppen for Elin, som sa at hun skulle slutte, var nettopp dette, det var den dråpen som fikk begeret til å flyte over slik at hun sluttet: en arbeidsdag som var for krevende, der hun var alene i klasserommet, med altfor mange uspesifiserte målkrav og testkrav, og nå dette på toppen.

Skal vi være trygge for at ungene våre har det bra i skolen, må vi også være trygge for at dem som møter barna våre, har beskyttelse og vaksine, og det bør prioriteres.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg merker meg at Arbeiderpartiet ikke har – det hadde de ikke i forrige spørretime heller, da kunnskapsministeren ble spurt om dette – noe svar på hvor de selv mener at lærerne skal settes i denne prioriteringsgruppen. Dette er det avgjørende. Vi vaksinerer nå fortsatt personer fra 18 til 65 år med underliggende sykdommer. Det er hovedvaksineringen – pluss at vi nå vaksinerer ned til dem som er over 45 år. Det har hele tiden ligget i vaksinestrategien, som altså er de ni prioriterte gruppene.

Så begynner vi med massevaksinering når vi er ferdig med det. På det tidspunktet har vi sagt at vi skal få en rapport og gå gjennom den og se hvordan prioriteringene skal være. Det er det området der vi har oppfattet, også fra lærerorganisasjonene, at det er naturlig å se på om vi skal prioritere lærere.

I tillegg er det sånn at det ikke er en overhyppighet av smitte blant lærere, med unntak av lite grann i de mest utsatte bydelene i Oslo. Statistisk sett er det andre grupper som er mer smitteutsatt.

Presidenten: Roy Steffensen – til oppfølgingsspørsmål.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg hører at representanten Gahr Støre har lest statistikker over hvor mange lærere som søker seg til lærerstudiet, men har glemt å lese hvor mange som kommer ut. Det er faktisk 1 900 lærere som blir uteksaminert i året nå, mot 1 200 da de rød-grønne styrte.

I tillegg til lærernes kompetanse og Lærerløftet, som Fremskrittspartiet har vært med og satt i gang, ønsker jeg å snakke litt om de fysiske arbeidsforholdene for lærere og elever. NRK meldte nylig at tusen norske skoler har for dårlig inneklima. Det rapporteres om unormal vekst av muggsopp, ventilasjonsanlegg som ikke virker, og mange som har astmaplager. I en fersk rapport anslås det at vedlikeholdsetterslepet bare på norske skoler er på ca. 160 mrd. kr. Hva mener statsministeren bør gjøres for å bedre inneklimaet på norske skoler, sånn at arbeidsforholdene for lærere og læringsmiljøet for elever blir bedre?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener det er viktig at man sørger for at man har gode læringsforhold, og at man har godt inneklima og godt luftingsanlegg i alle norske skoler. Jeg mener dette er et ansvar for kommunene å prioritere og å sørge for at de vedlikeholder skolebyggene sine bedre enn det de har gjort så langt. Det er forskjell på kommuner. Bergen kommune tok et ganske stort løft for å komme opp på et mye bedre nivå. Da er det viktig at man istedenfor å gjøre det som ofte har skjedd i kommunesektoren, at man unnlater å opprettholde vedlikehold, tvert imot også bidrar til at man vedlikeholder kontinuerlig, sånn at ikke det store forfallet skjer på nytt i nye runder. Det er en av grunnene til at man har en målsetting om et driftsresultat på pluss for kommunesektoren i de retningslinjene vi forsøker å jobbe etter, for at det skal være nok penger til å gjøre disse investeringene og ta det årlige vedlikeholdet. Men jeg har lyst til å si at det er kommunene som har ansvar for det vedlikeholdet som skjer av bygningene.

Presidenten: Roy Steffensen – til oppfølgingsspørsmål.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg hører at statsministeren peker på kommunene og viser til at det er de som har hovedansvaret, og det er jo riktig. Men kommunene har vist at de ikke har vilje til å prioritere dette. Da bør Stortinget vurdere om vi bør ta et visst ansvar.

Vi kan få til store løft hvis vi jobber målrettet. Da landet hadde en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, ble det satset offensivt på å redusere vedlikeholdsetterslepet på vei og jernbane. Det hadde fått utviklet seg i negativ retning i flere tiår, men resultatet har blitt økte bevilgninger til vedlikehold, redusert forfall og økt trafikksikkerhet.

For Fremskrittspartiet er det også viktig at lærere og elever har et godt fysisk og psykososialt miljø på skolen. Dagens forfall på skolebygg skaper dessverre dårlige fysiske arbeidsforhold ved skolene, og da er spørsmålet, siden vi fikk det til på samferdsel: Hvordan vil statsministeren stille seg til et initiativ til en plan for å pusse opp norske skolebygg, og sånn få bedre læringsmiljø for elevene og arbeidsforhold for lærerne?

Statsminister Erna Solberg []: Det veivedlikeholdsetterslepet som vi justerte – vi har tatt et stort løft i denne regjeringsperioden – er det statlige ansvarsområdet. Så har vi i Nasjonal transportplan lagt inn mer penger til fylkesveier for å sikre at dette også skjer. Vi har noen overføringer hvert eneste år, hvor vi har økt noe mer på fylkesveier enn det som har vært tidligere. Men vi har ikke gått inn med store vedlikeholdspakker for vei i kommuner eller fylker, og det har vi heller ikke gjort her. Vi har en rammeoverføring til kommunene, hvor vi forutsetter at de både skal gjennomføre investeringer i skolebygg og investere i vedlikehold for å sørge for et godt læringsmiljø. Mange kommuner gjør jo det. Mange kommuner har bygd nye skoler. Ikke minst har mange fylkeskommuner bygd ganske store og flotte nye skoler med veldig godt læringsmiljø.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Verken Fremskrittspartiet eller Høyre virker synlig bekymret over lærerrekrutteringen. I tillegg til at mange forsvinner fra læreryrket, har søkertallet til grunnskolelærerutdanning 1–7 gått ned med 22 pst. i løpet av to år. Det er ganske alvorlig. Erfarne allmennlærere er jo heller ikke i regjeringens øyne lenger ferdige lærere. De skal avskiltes fra 2025. Det betyr at mange erfarne, gode lærere på min og statsministerens alder kommer til å gå ut av skoleverket, kommer til å slutte. Det har vi ikke råd til, for hvis allmennlærere presses ut av skolen samtidig som rekrutteringen til lærerutdanningen svikter, trenger en ikke firer i matematikk for å forstå at det blir vanskelig for veldig mange skoler å få kvalifiserte lærere i årene som kommer.

Statsministeren sier at hun ønsker at alle skal ha kvalifiserte lærere. Det er veldig mange som ikke har det i dag. Hva foretrekker regjeringen egentlig – å la elevene undervises av erfarne allmennlærere som er utdannet før 2014, eller ukvalifisert arbeidskraft?

Statsminister Erna Solberg []: Vi foretrekker å gi barna våre det beste: gode lærere med oppdatert kunnskap. Derfor har vi prioritert milliardbeløp til nettopp dette i denne regjeringens periode. Derfor oppfordret vi alle kommuner – ganske tidlig i dette arbeidet sa vi at alle kommuner må kartlegge kompetansebehovene i sin kommune, de må velge ut hvem som må ta etter- og videreutdanning for å opprettholde sin kompetanse, de må prioritere at de får muligheten til å gjøre det, sånn at de fortsatt har gode lærere. Det forutsetter jeg at norske kommuner faktisk gjør, at de setter seg ned og snakker om at her har vi x antall personer ansatt. Det er et kommunalt ansvar å ta vare på sine ansatte og sørge for at man gir tilbud. Staten betaler masse for nettopp å sørge for at alle disse blir kompetente, at innen 2025 skal norske elever møte lærere med frisk kompetanse innenfor de fagfeltene de skal undervise i. Det er viktig for å løfte kunnskapen i norsk skole. Dette er en kjærlighetserklæring til norske lærere. Vi gir dem det alle egentlig ønsker seg: oppdatert kunnskap.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Norge har et av verdens beste helsevesen, men når det kommer til godkjenning av nye medisiner og behandlinger, er vi i bakleksa. Mange syke nordmenn får ikke den behandlingen de trenger, og det fører til unødvendig lidelse og for tidlig død.

En fersk rapport viser at norske pasienter venter lenger på nye medisiner enn pasienter i andre land. Norge ligger på sjuende plass av totalt ti land med tanke på tilgjengelighet for sykehusprodukt – når en sammenligner med andre sammenlignbare land i Europa. Det er ikke godt nok. Hele 30 pst. av alle produkter som ble godkjent av europeiske legemiddelmyndigheter fra 2015 til 2019, er ikke tilgjengelig i Norge ennå.

I underkant av 50 pst. av de legemidlene som ikke er tilgjengelig for norske pasienter, har det blitt søkt om godkjennelse for, men de er ennå ikke blitt godkjent av Beslutningsforum. Når Beslutningsforum bruker altfor lang tid på å godkjenne eller avvise legemidler som allerede har gått gjennom den strenge og omfattende godkjenningsprosessen til de europeiske legemiddelmyndighetene, er det norske pasienter som rammes.

Rapporten viser at det særlig er legemidler for sjeldne sykdommer som ikke er tilgjengelig for norske pasienter, stikk i strid med vedtaket til en samlet helse- og omsorgskomité, som i behandlingen av prioriteringsmeldingen understrekte at behandlinger med god nytte for sjeldne sykdommer med høy alvorlighetsgrad skulle bli prioritert.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva tenker statsministeren om at legemidler som andre land i Europa tilbyr sin befolkning, blir avvist av norske helsemyndigheter med begrunnelsen at de ikke er kostnadseffektive?

Statsminister Erna Solberg []: Helsevesenene i ulike land er veldig forskjellige. Mange land har et forsikringsbasert helsevesen, noe som bidrar til at det blir veldig ulik tilgang til nye legemidler. Selv om et legemiddel er godkjent i et land, betyr det ikke at det er tilgjengelig for befolkningen i det landet. Det er avhengig av om den forsikringsordningen eller den helsefinansieringsordningen man har i det landet, vil betale for det.

I Norge har vi et skattefinansiert helsevesen, som jeg synes det er veldig bra at vi har. Det bidrar til at alle, uansett bakgrunn, uansett hvilken tilknytning man har til arbeidslivet, får lik tilgang til å kunne få hjelp og behandling. Det er ikke perfekt med tanke på sosiale forskjeller, men det er bedre, og et bedre grunnlag, enn i mange andre land. Det betyr også at vi på noen områder må ha noen prinsipper for hvor mye vi bruker på ulike behandlingsformer. Da har vi altså et beslutningsforum som vurderer nytten av behandlinger, som vurderer den helsemessige gevinsten av det knyttet til de ulike områdene.

Så har vi under denne regjeringen hatt en betydelig økning i muligheten til å kunne prøve ut ny behandling. Men disse prioriteringene må vi fortsatt ha i vårt helsevesen, for hvis man prioriterer en sykdom med muligheter, men lav nytte for noen, der det koster mye, vil det gå ut over hva man har tilgjengelig for å kunne behandle andre, som kanskje ville ha større nytte av den behandlingen som da ikke vil være tilgjengelig. Vi kunne selvfølgelig ha levd i en verden hvor vi har ubegrensede økonomiske ressurser. Det har vi ikke, og vi har altså valgt et prioriteringssystem, og vi har valgt et beslutningssystem, som jeg tror jeg også svarte på spørsmål om i forrige spørretime. Vi prøver ut mer, og hvis nytten er god, blir medisin og behandling også tatt i bruk i det norske systemet.

Å sammenligne systemer hvor man betaler en stor del av regningen selv, med systemer hvor det er offentlig finansiert, gir ikke et riktig bilde, for da er ikke medisinen tilgjengelig for befolkningen generelt sett.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil anta at statsministeren kan være enig i at vi kan sammenligne oss med Danmark. I Danmark tar det i gjennomsnitt 154 dager før legemidler er innført. I Norge tar det 522 dager. Tid er en ressurs som mange med alvorlige diagnoser ikke har. Det virker som om prisen blir det avgjørende hver eneste gang nye legemidler skal godkjennes. Det er også tilbakemeldingen fra mange av pasientorganisasjonene.

Tagrisso er en medisin som brukes til å behandle lungekreftpasienter. Den har vært i systemet for nye metoder siden 2015 og ble først godkjent for norske pasienter i mars 2021. Den har vært i bruk i Danmark i fem år allerede – fem lange år for dem som har ventet på medisinen, for norske pasienter som ikke fikk muligheten til ekstra tid sammen med sine kjære.

Hvordan kan Norge være bekjent av å være en sinke i å godkjenne nye legemidler i forhold til andre land vi liker å sammenligne oss med, når det medfører at folk lider og i ytterste konsekvens dør?

Statsminister Erna Solberg []: Det er jo nettopp derfor vi har et prioriteringssystem. Det er for å måle effekten av nye behandlingsmetoder mot pris og kostnad med det. Det systemet gjør at man får en likebehandling av ulike typer pasientgrupper og ulike typer sykdommer. Det er ingen tvil om at dette er krevende og vanskelig, og det kan godt tenkes at vi kan gjøre ting som gjør at det går raskere fremover. Men det er et bredt flertall på Stortinget som har sagt for det første at vi skal ha et prioriteringssystem i vårt helsevesen, og for det andre at vi har et utvalg, helseforetakene imellom, som godkjenner nye behandlingsformer, og f.eks. om man skal ta i bruk nye medikamenter i de behandlingsformene.

Så har vi som sagt økt muligheten for utprøving og andre ting, men det er sikkert ikke perfekt. Det er sikkert noen ting vi er sene på, og noen ting vi er raske på, avhengig av at våre vurderinger og våre fagfolks vurderinger kan være annerledes.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Sylvi Listhaug.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det er definitivt ikke perfekt. På Dagsrevyen i helgen kunne vi møte Kari Tunstrøm. Hun fikk lymfekreft med spredning som 48-åring i 2004. 15 år senere ble hun erklært kreftfri etter å ha mottatt en avansert celleterapi gjennom en klinisk studie. Studien har vist at halvparten av pasientene blir kreftfri med denne medisinen. Forrige uke fikk denne medisinen nei i Beslutningsforum. Jeg er blitt kontaktet av Kreftforeningen, og de var ikke bare opptatt av at medisinen har fått nei, de kunne også vise meg hva som møter dem som forsøker å forstå hvorfor det ble nei i Beslutningsforum: Slik ser det ut. (Listhaug viser fram et brev.) Vedtaket er altså tre side med sensur. Det er ingen mulighet for noen til å vurdere om dette er en god eller dårlig beslutning.

Mener statsministeren vi kan akseptere hemmelighold, og at det ikke er noen som kontrollerer beslutninger som avgjør om mennesker skal få leve eller dø?

Statsminister Erna Solberg []: Fordi jeg ikke har oversikt over det vedtaket eller hva som står på de sidene, kan jeg ikke si noe om det er riktig eller ikke, eller om det er hemmelighold eller annet. Jeg går ut fra at det bl.a. er opplysninger som er forretningshemmeligheter i en sånn sak. Det vil være mange steder hvor det er den typen opplysninger, men jeg kan altså ikke kommentere substansen i hva som er bakgrunnen for hemmeligholdet. Jeg forutsetter at man også i Beslutningsforum følger reglene for hva som skal være offentlige beslutninger og offentlige vedtak.

Vi har gitt mange tillatelser og økt antallet tillatelser til kliniske studier for at det skal være mulighet til å prøve ut nye medisiner. Men til slutt er det altså sånn at Beslutningsforum må gjøre en vurdering av om livsforlengelsen og mulighetene medisinen gir, er større enn kostnadene. Det vil i så fall frata andre pasientgrupper muligheten til behandling, for som sagt har vi et system hvor man også må vurdere kostnadene rundt at en fratar noen behandling når andre får bruke penger til denne behandlingen.

Presidenten: Sylvi Listhaug – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det handler om prioritering, og i tillegg til at Norge er en sinke når det gjelder å godkjenne nye legemidler, er det veldig få pasienter som får tilbud om utprøvende behandling som dekkes av legemiddelselskapene selv. Ordningen «compassionate use» innebærer at alvorlig syke pasienter uten andre behandlingsalternativ kan få prøve ut lovende legemidler før medisinene kan markedsføres. Det er gratis for det offentlige. Men på grunn av sterke restriksjoner er det veldig få pasienter i Norge som får mulighet til denne behandlingen. Kun fire sånne behandlinger tilbys i Norge for alvorlig syke, mens i Belgia er dette tallet på hele 56. Ekspertpanelet som gir råd om aktuelle behandlingsmuligheter for pasienter med alvorlig sykdom og kort forventet levetid, mener det er veldig vanskelig å få tilgang til «compassionate use»-programmet i Norge i dag. Det var kun én pasient – én pasient – som fikk tilgang til et slikt program etter deres anbefaling i fjor.

Mener statsministeren at det er greit at dødssyke pasienter som har kort levetid igjen, ikke får tilgang til nye behandlingsalternativ som legemiddelselskapene vil finansiere?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er for at man skal få mulighet til utprøvende behandling. Vi har sagt vi også skal vurdere dette ekspertpanelet som vi har for å gi råd. I tillegg har vi en nasjonal veileder for utprøvende behandling. Vi har en handlingsplan for kliniske studier for å få en ambisiøs politikk for å få flere kliniske studier i Norge. Så vi er ikke uenig i at vi skal jobbe med at vi kan få flere som får tillatelse til dette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Fremskrittspartiet og Høyre har hatt en veldig naiv markedstro i beredskapsarbeidet, at markedet aldri svikter selv om beredskapen blir utfordret. Vi har lest koronakommisjonens vurderinger som vi fikk for kort tid siden, og som var veldig krystallklare på flere konklusjoner. Jeg har lyst til å lese hva høyeste embedsmann i Helsedepartementet sa til kommisjonen:

«Vi var ikke forberedt på at det kunne skje at vi ikke kunne kjøpe ting for penger på vanlig måte.»

I krisen var det altså ikke mulig å kjøpe smittevernutstyr – som noe så enkelt som munnbind. Regjeringen hadde gjort et aktivt valg – eller et passivt – om at man ikke skulle bygge beredskapslager, selv med de tydelige tilbakemeldingene fra Helsedirektoratet og erfaringene man hadde fra tidligere kriser.

Koronakommisjonen er krystallklar. Jeg kan sitere en setning, det er etter at det står litt om tidligere kriser, bl.a. i 2015:

«Regjeringen hadde likevel ikke sørget for å bygge beredskapslager.»

Regjeringen tok altså et valg om ikke å bygge beredskapslager – et valg alle ser er feil i dag. Også statsministeren ser at det er feil.

Vi har hatt en stor debatt i Stortinget i flere runder om beredskapslager for mat. Mat er det mest grunnleggende av alt. Blir det uro rundt mat, blir det uro rundt alle ting. Hvis man leser litt historie, ser man at matvarekriser har vi hatt i flere runder. Det uforutsette kan skje. Det kan være et vulkanutbrudd på Island. Det kan være en atomulykke i Ukraina. Det kan være andre ting som gjør at man får ustabilitet i verdens matvareforsyning, og at Norge også blir sårbart.

Statsministeren har aktivt argumentert mot beredskapslagring av mat og ment at markedet skal ordne det. Det har vært Høyre og Fremskrittspartiets tro. Spørsmålet mitt er: Er troen på markedet like sterk nå som den var i forkant av koronapandemien, når man så at man ikke hadde beredskapslager da man trengte det?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er enig i kritikken av at vi burde hatt smittevernutstyr og klarere regler for det. Det som var arbeidsdelingen for smittevern, var at helseforetakene hadde et sørge-for-ansvar for at de skulle skaffe smittevern til seg, kommunene for sitt. Summen av det ble for dårlig, og vi burde hatt en annen tankegang rundt det.

Det representanten underslår å si, er at kommisjonen også sier at når det gjelder medisin, har regjeringen tenkt annerledes og allerede var i gang før pandemien med å sikre bedre beredskap på de viktigste medisinordningene. Det gjør vi ved å ha en avtale om lagre med de ulike apotekkjedene og annet, hvor vi sørger for at vi har kapasitet knyttet til den type spørsmål.

Når det gjelder å overføre dette til mat, er det viktig å si at vi har mye matproduksjon i Norge. Selv om vi bare dekker 50 pst. av den normale diettens kaloriforbruk i Norge med egen produksjon, er det sånn at i en krise er ikke durumhvete blant de tingene det er viktigst å få tak i, ei heller sukker, som vi har en litt dårlig produksjon av i Norge. Det er særlig kullhydrater fra sukker vi har dårlig dekning for i Norge. Vi må kanskje klare oss uten sukkertøy og smågodt i en periode i en krise, men vi har utrolig mye fisk. Det er en av grunnene til at vi har en basis av det vi har i Norge av egenproduksjon. Vi har en basis i lagre. Vi har sagt at forsyningssikkerheten til Norge er en av våre sentrale oppgaver etter sikkerhetsloven, og vi kommer til å se på vår forsyningssikkerhet som sådan. Men da er det viktig å se, når det gjelder den lette debatten som pågår om at vi mangler mat fordi vi bare har en egenproduksjon på 50 pst., at vi i en krisesituasjon nok kommer til å spise litt annen mat enn det vi har i normalkostholdet vårt for øyeblikket, bl.a. fordi vi ikke kommer til å ha sukkerproduksjon i Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg merker meg at statsministeren tar ganske lett på problemstillingen, litt det samme som regjeringen også gjorde med smittevernstrategien før koronaen brøt ut. Vi utfordret i Stortinget daværende folkehelseminister på bedre smittevernplaner, og da var hennes svar kommunesammenslåing – en litt lettvint, morsom vri. Statsministeren prøver seg på litt det samme nå, med at det verste som kan skje i Norge hvis det blir matvarekrise, er at vi ikke får sukkertøy, som er litt av den samme uansvarlige lettvintheten, for å prøve å lage en morsomhet rundt det.

Så sier også statsministeren i svaret at man har matvarelagre. Det er ikke riktig at man har matvarelagre i Norge. Vi utfordret Iselin Nybø, statsråden hennes, på det i fjor, og svaret var at de beredskapslagrene man har, var for 30 000 folk i tre dager. Det var det statlige lageret. Altså: Hamar by i tre dager. Det er ikke et lager.

Men jeg forstår da statsministeren sånn at hun mener oppriktig at det å gjøre en vurdering av at vi skulle hatt bedre buffere, bedre beredskapslagring, er uklokt og naivt, og at det ikke er noen grunn for å gjøre det.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har verken brukt ordene uklokt, naivt eller annet om dette. Jeg har bare sagt at vi har en stor matvareproduksjon i Norge. I motsetning til det som partiet som har nær tilknytning til landbrukssektoren, ofte sier, har vi ganske mye matvareproduksjon. Vi er en av verdens største fiskematprodusenter. Vi har tilgjengelig proteiner i mangfold, som ligger i merder, som er der. Vi har også masse annet i vår evne til å produsere. Men det jeg har påpekt, er at hvis vi snakker om 50 pst. dekning per dags dato, så er det med det kostholdet vi har i en vanlig situasjon. Det vil vi ikke kunne klare å opprettholde, fordi vi ville måtte ha forsyninger fra utlandet for å ha det kostholdet vi har per dags dato.

Det er begrunnelser for hvorfor vi skal fokusere særlig på å ha en landbrukspolitikk i Norge. Det er også av beredskapshensyn, at vi bruker jorden, at vi produserer mat, og at vi har mulighet til det. Men det betyr ikke at vi skal ha lagre med ting som råtner.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Trygve Slagsvold Vedum.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er fullt mulig å ha lagre som ikke råtner. Det har vi hatt før i Norge, for man har lært av historien tidligere. Man så at man var sårbar, og man bygde opp buffere. Det som har vært den store diskusjonen i Norge, er å ha en buffer på seks måneder på en del basisvarer som man da setter i produksjon. Erna Solberg og Sylvi Listhaug fjernet jo det siste vi hadde av matlagre i Nord-Norge i 2104, så de har hatt en tro på at markedet skal ordne det uansett.

Det håper selvfølgelig vi i Senterpartiet også, at i godværsdagene skal markedet ordne det, eller at den daglige produksjonen skal ordne det, eller at vi skal få importert det vi trenger. Men beredskap handler om å planlegge for det utenkelige, og det siste året har jo vist oss at det utenkelige kan skje. Det var helt utenkelig at det skulle sitte folk med munnbind i stortingssalen hadde vi gått to år tilbake i tid. Nå gjør vi det. Poenget er at det også kan skje en matvarekrise. Det kan være et vulkanutbrudd, det kan være atomulykke, det kan skje hendelser. Jeg håper statsministeren tar seg tid til å tenke igjennom: Hadde det ikke vært lurt for det norske samfunnet å betale en liten forsikringspremie, slik som Finland gjør, og ha en liten beredskapslagring også av mat, slik vi nå har på smittevernutstyr? Vi kan ikke gjenta de feilene vi gjorde i fjor.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at er det én sektor der vi faktisk har en stor beredskap, så er det innenfor landbruksproduksjonen, rett og slett fordi vi har stor nasjonal produksjon, og jeg oppfatter at det er vi alle enige om at vi fortsatt skal ha. Vi har en evne til å produsere i vårt land. Vi har en evne til å produsere både fisk og matvarer, men vi kommer til å ha andre typer matvarer i en krisesituasjon hvis vi blir stengt ned over lang tid, det må vi bare være klar over. Da spiser vi litt annerledes, hvis vi ikke skulle få til løsninger.

Da er det viktig at vi har evnen til å produsere mat, og det tror jeg vi er enige om, at evnen vår til å produsere mat er viktig i beredskapssammenheng. Vi ser på hvordan denne sentrale funksjonen vi har innenfor sikkerhetslovhjemmelen, som er å sikre matvaresikkerhet, skal følges opp i neste trinn. Men når jeg sier at svaret på det ikke bare er lagre, sier jeg også at svaret på det er bl.a. evnen til å kunne produsere.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Da har vi fått konstatert at regjeringen og Høyre ikke er opptatt av beredskapslagring av mat, og at statsministeren har behov for å nevne ordet fisk i hvert svar som handler om matvareproduksjon. Det er for så vidt helt greit.

Men da er det en løpende matvareproduksjon som skal være vår beredskap. Det betyr jo også at en er nødt til å ha et landbruk over hele landet, små og store bruk, en variert produksjon. Det ville vært helt avgjørende for matsikkerheten, selv om statsministeren helt sikkert også kommer til å nevne fiskens rolle.

Det er ikke så mange høyreordførere som støtter bondeopprøret, men ordføreren i Råde peker på én ting. Han peker på hvor viktig importvernet er for landbruket. I disse dager forhandler regjeringen med Storbritannia om frihandel. Det er en reell fare for at regjeringen gjennom disse forhandlingene kommer til å svekke importvernet for landbruket og dermed matproduksjonen vår.

Når blir frihandelsavtalen med Storbritannia lagt fram, og kan statsministeren garantere at den ikke vil svekke importvernet og dermed sette tusenvis av arbeidsplasser i norsk næringsmiddelindustri og landbruk i spill?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg kan ikke si når frihandelsavtalen er ferdig, for vi forhandler, og når vi har et resultat, er den ferdig. Jeg kan ikke gi noen prognose for når vi er klare til det. Det er krevende forhandlinger. Norge har generelt sett veldig lite importvern, med unntak av innenfor landbruk, og det er krevende forhandlinger knyttet til disse spørsmålene.

Så er det viktig å si at det ikke kommer til å være tusenvis av arbeidsplasser som settes i spill ved resultatet av en avtale. Da vil det ikke bli noen avtale. Men markedsadgang er også viktig for arbeidsplasser, om ikke tusenvis, i Distrikts-Norge, også i fiskerisektoren. Det er viktig for distriktene å få markedsadgang. Derfor er det viktig at vi finner gode løsninger.

En frihandelsavtale er viktig for alle arbeidsplasser i Norge. Storbritannia er vårt største utenlandsmarked. Hvis vi tar vekk olje og gass, er det vårt tredje største utenlandsmarked. Det har betydning for utrolig mange arbeidsplasser i dette landet.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg registrerer at statsministeren ikke gir noen garanti for importvernet. Det er interessant. Det er riktig at Norge har importvern for nesten bare landbruk, men det er også helt nødvendig å ha det for landbruk – nettopp på grunn av de tusenvis av arbeidsplassene i næringsmiddelindustrien og landbruket, og for å ha en matsikkerhet og matberedskap i hele landet gjennom landbruket. Så det synes jeg er interessant.

Jeg synes det også er litt merkverdig at en ikke snart får frihandelsavtalen på bordet, sånn at Stortinget får muligheten til å se hva som står der.

Matproduksjon i hele landet er altså viktig. Nå er vi midt oppe i et landbruksoppgjør. Jeg forventer ikke at statsministeren kommer til å kommentere det, men landbruket blir stadig pålagt nye oppgaver. Svaret på hvordan det skal finansieres, er bestandig jordbruksoppgjøret. Enten det er krav om løsdrift eller klima, lesses det nye forventninger på landbruket.

Nå har regjeringen inngått en avtale med landbruket om klimakutt. I klimameldingen er det ikke et eneste positivt tiltak for å gjennomføre klimaomstilling i landbruket. En skyver det videre til jordbruksoppgjøret. Hvis det skal ta en del av jordbruksoppgjøret, går det ut over inntektsutviklingen til bøndene. Da er det den enkelte bonde som skal ta klimaregningen for regjeringen. Er det klokt?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er opptatt av at vi i Norge skal gjennomføre en klimapolitikk som gjør at forurenser betaler, som bidrar til at vi får ned utslippene, som bidrar til at alle næringene blir kompensert for de utgiftene de har knyttet til dette.

Derfor er det helt naturlig at dette ligger innenfor landbruksoppgjøret, som er den enkleste måten å se på hvordan sterkere krav, andre måter å løse det på, medfører økte kostnader, og så ser vi på hvordan vi gjør det.

Man kunne tenkt seg en helt annen type landbruksavtale som bare var helt spesifikk på et lite område, men landbruksavtalen er sånn at man ser på kostnadsutviklingen for landbruket, så ser man på hva det gir av lønns- og inntektsutvikling etterpå, og så forsøker man å finne en balanse. Da er det helt naturlig at landbruksoppgjøret er en del av dette, for det vil være kostnader knyttet til noen av investeringene og endringene som skal gjøres for landbruket.

En del av tiltakene har man valgt å si at man skal gjøre gjennom andre måter å drifte på, også på avlssiden, for å sørge for at man får mindre utslipp.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Statsministeren bekrefter nå egentlig at enhver oppgave som angår landbruket, som f.eks. også klima, skal overlates til den enkelte bonde – at det er den enkelte bonde som skal ta regningen for det. Samfunnet, staten og regjeringen skal ikke være med og bidra med positive tiltak for den klimaomstillingen, men en skyver det inn i jordbruksoppgjøret.

Det en da også gjør, er å forvirre hele diskusjonen om inntektsutjevning mellom jordbruket og andre inntektsgrupper. Det er jo det store spørsmålet i dette jordbruksoppgjøret: at en henger så langt etter andre sammenlignbare grupper at en ikke får til inntektsutjevningen. Det er det som er bakgrunnen for det opprøret en ser nå i vår. Når en samtidig også legger inn nye oppgaver som skal finansieres av jordbruksavtalen, kludrer en til hele diskusjonen om inntektsutjevning. Det synes statsministeren åpenbart er helt greit. Det synes Senterpartiet er et stort problem, og vi er urolige over at det ikke bekymrer regjeringen mer enn det ser ut til å bekymre statsministeren.

Statsminister Erna Solberg []: Over veldig mange år har landbruksavtalen blitt en avtale hvor man ser på kostnader og kostnadsutviklingen. Så kompenserer man for det før man måler inntektsutviklingen for øvrig. Så går man inn og ser på den typen tiltak. Man kan godt tenke seg en mye smalere type landbruksavtale hvor man ikke kompenserer, ikke går inn og ser på kostnadene, men bare ser på inntektsutviklingen for øvrig, men da hadde det vært en mye tynnere og mindre landbruksavtale enn den vi har utviklet over tid. Jeg mener faktisk at det er naturlig at man gjør det gjennom landbruksoppgjøret, for noen av klimatiltakene vil kreve investeringer og ha kostnader, og dette må ses i sammenheng.

Regjeringen har lagt frem for bøndene et tilbud som går utover det som har vært tilbudet for frontfaget, og det som ligger i andre lønnsoppgjør, både for å ta igjen inntektsgapet og fordi det kommer utgifter vi vet om. Så forhandles det nå om det, og man må finne frem til forhandlingsløsningen på det.

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Den største jordbærstorbonden sentralt på Østlandet har med statsminister Solberg og Sylvi Listhaugs politikk fått 4,6 mill. kr i tilskudd, mens vanlige arbeidsfolk, matprodusenter som Jørn Skoe på Vinstra og Sondre Aasen fra Seljord, nektes støtte til å fornye produksjonen på sine bruk. De økte forskjellene, sentraliseringen og mer til dem som har mest fra før, svekker nå hele Norges beredskap – når jord går ut av drift, arbeidsplasser legges ned og sjølforsyningen på norske ressurser svekkes.

Ser ikke statsminister Solberg at en mer sosial fordeling av pengene, som gir flere arbeidsplasser, også er bra for norsk økonomi og ikke minst for vår alles sikkerhet i denne salen og for innbyggerne i Norge?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg kan ikke gå inn på enkeltsaker eller fordeling av penger på den måten, for jeg har ikke noe grunnlag for å kommentere de tallene som blir lagt frem av representanten.

Men jeg har lyst til å si at jeg har oppfattet det som et ganske viktig og sterkt ønske fra mange innenfor landbruket at man skal vokse i områder hvor man kan hente ut priser i markedet, med mindre grad av subsidier, og at man innenfor grøntområdet har ønsket å vokse og bli aktører. Vi har fått en fantastisk agurkproduksjon i Norge som gjør at vi dekker agurkproduksjon stort sett for hele dette landet. På mange av disse områdene får man faktisk kortreist mat knyttet til dette, men det drives ganske stor produksjon på noen områder.

Jeg mener også at landbruket må være en del av de næringene som bidrar til at man får mer effektiv bruk av arbeidsplassene i Norge, at vi klarer å få til gode løsninger. Vi skal ha god beredskap, vi skal ha god forsyningssikkerhet i dette landet, men vi kan ikke hermetisere Norge slik som det alltid har vært. Da må vi i alle fall legge noen andre målsettinger inn, og så må vi kunne finne andre måter å drive næring på, noe utrolig mange bønder har gjort de senere årene.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Vanlige lønnsarbeidere kan ikke true med å forlate Norge hvis de ikke får det som de vil. Deler av overklassen ser derimot ut til å ha et – hva skal jeg si – litt mer pragmatisk forhold til landet vårt. I en spørreundersøkelse som ble omtalt i Kapital, blant svært rike nordmenn, så svarer over 60 pst. at de i høy grad vil vurdere å ta med seg formuen ut av landet dersom formuesskatten settes betydelig opp etter et regjeringsskifte.

Dette er ekstremt rike mennesker som ikke på noen måte har skapt alle verdiene selv. De er avhengig av norske arbeidsfolk, utdannet i Norge, som staten betaler sykelønn og foreldrepermisjon for. De er avhengig av veier og infrastruktur, betalt med folk sine skattepenger. Norge er i det hele tatt et land hvor noen blir rike, og hvor det er langt lettere å bli rik enn enkelte skal ha det til – ikke på tross av fellesskapet, men på grunn av det fellesskapet som har skapt en av verdens mest produktive økonomier.

Likevel får vi nå altså en debatt hvor en rekke stemmer på vegne av dem som har kommet aller best ut av denne økonomien, truer med å flytte ut pengene sine hvis ikke skattepolitikken blir sånn som de vil. Hva syns statsministeren om folk som truer med å vende Norge ryggen og flytte ut formuene sine hvis de må betale mer skatt?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg synes det er leit hvis folk mener at de må flytte ut for å drive næringsvirksomhet i Norge. Jeg håper at alle blir. Jeg tror barna deres har godt av å gå på skole i Norge, jeg tror de har godt av å være en del av det, og vi har godt av at de bor her i landet, så jeg vil synes det er veldig leit hvis det blir en konsekvens av individuelle valg den enkelte gjør.

Min oppfordring vil være at man blir i Norge, men det viser sårbarheten i en del av disse skatteformene. Man hevder hele tiden at dette bare er en beskatning av enkeltpersoners formue, men sannheten er at for veldig mange av disse er det en beskatning av bedriftene de har eierskap i, og de bedriftene må, fordi de har norskbosatte eiere, betale mer skatt gjennom eierens beskatningsplikt. Dermed vil det være en lettelse for de bedriftene hvis de enten har en utenlandsk eier eller en norsk eier som bor i utlandet.

Dette kjenner Audun Lysbakken sikkert godt fra den byen vi begge kommer fra. Vi har hatt utflytting av familier over tid, og det svekker dessverre også tilknytningen til utviklingen av Bergen som by, for når tredje generasjon kommer, har de ikke samme tilknytningen til byen som første generasjon hadde, selv om de flyttet ut på et tidspunkt.

Dette er et dilemma. Jeg ønsker at folk blir, jeg ønsker at de tåler å stå gjennom en forhåpentligvis kort periode, hvis det skulle bli et annet resultat ved valget til høsten, men det er en grunnleggende utfordring. Vi trenger privat kapital. De siste 20 årene har det blitt mer privat kapital i Norge. Hvorfor det? Jo, fordi vi har skapt flere private arbeidsplasser, fordi norsk økonomi har utviklet seg. Vi trenger privat kapital også i dette landet for å bidra til å være partner når vi skal ha fond i Norge for å utvikle bedrifter. Vi har en oppdrettsnæring og en fiskerinæring som går godt fordi vi har sørget for at de har gode rammebetingelser. Vi har forvaltet fisken på en god måte, men vi har også skapt mer kapital, og det er viktig at den kapitalen reinvesteres i annen næringsvirksomhet og trygger velferden i Norge.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er fullstendig klar over at statsministeren og jeg er uenige om skattepolitikken, men jeg spør om holdning, fordi holdning er viktig her. De som kommer med disse ganske utilslørte truslene, må også møtes med en tydelig holdning.

En som har vært tydelig framme, og som jeg derfor kan vise til i denne debatten, tenker jeg, er Jan Petter Sissener, som har mye penger og dermed makt, men også en høy og klar stemme. Han sa denne uken til Nettavisen om SVs forslag om å innføre en rettferdig arveskatt på svært stor arv: «Skulle det være sjanse for at dette blir innført, er det bare å bestille flyttebil.»

Uføre som har mistet barnetillegg, barn som har mistet brillestøtte, folk som har mistet arbeidsavklaringspenger under Erna Solberg, har måttet finne seg i statsministerens usosiale kutt mot folk som har lite, og de kan ikke stikke av til utlandet. Synes ikke statsministeren at også landets rikeste må finne seg i at fordelingspolitikken endres, hvis folk stemmer fram et nytt flertall?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at alle i Norge må finne seg i at et demokratisk Norge velger den politiske ledelsen de vil ha, og at det bør alle akseptere.

Heldigvis har vi brukt mye mer penger på nye velferdsordninger og sosiale ordninger de siste åtte årene enn det representanten forsøker å gi inntrykk av. For eksempel har antallet som får pleiepenger, økt betydelig, ved at vi utvidet ordningen. Etter åtte år der de rød-grønne snakket og ikke gjorde noe, gjorde vi noe med det. Etter åtte år der de rød-grønne snakket, men ikke gjorde noe med BPA-ordningen, utvidet vi BPA-ordningen og ga valgfrihet for folk. Vi har også bidratt til at langt flere fattige barn får ferie- og fritidstilbud og en rekke andre ting. Vi har brukt masse penger på fornuftige ting, samtidig som vi har utvidet velferden målrettet på mange områder. Vi har bidratt til rammebetingelsene for å skape arbeid i Norge, skape jobber. Tryggheten som en jobb gir for familiens velferd, er også avhengig av at det er noen som er villig til investere. Den store ryggraden i Norge er små og mellomstore bedrifter med private eiere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er bra at statsministeren ikke støtter skatteflukt.

Jeg har tatt en titt i det åpne registeret over hvor partiene får økonomisk støtte fra før valgkampen, og den oversikten viser at Høyre i år tar imot 100 000 kr i valgkampstøtte fra en nordmann bosatt i Monaco, og som jevnlig i norske medier har vært omtalt som skatteflyktning, bl.a. fordi han i 2008 fortalte til VG at han dro dit fordi «Monaco har de beste rammevilkårene for forretningsvirksomhet, og det er ingen skatt på inntekt, kapitalinntekt eller formue.»

Det er jo en ærlig sak, men er Høyre troverdig i kampen mot skatteflukt, når partiet tar imot valgkampstøtte fra en skatteflyktning?

Statsminister Erna Solberg []: Det er vi. Vi er troverdige i det arbeidet vi gjør mot skatteflukt, selv om vi får støtte fra nordmenn som bor i utlandet, og som bidrar til å mene at Norge skal ha et godt skolesystem, at Norge skal sørge for at vi har kunnskap og kompetanse, at vi har ledende universiteter, at vi når de målene vi har satt oss, at Norge fortsatt skal være et velferdssamfunn. Hvordan folk velger å bo i forhold til hvordan de har aktivitet og investeringer, mener jeg hver enkelt må gjøre seg opp en mening om. Jeg ønsker at flest mulig bor i Norge, for jeg tror at det norske samfunnet blir mye bedre av at vi har eiere som er tett på de bedriftene de leder og er eiere i, at de er tett på det norske samfunnet.

Jeg tror at noe av det som er problemet med formuesskatt, er at det bidrar til mer anonymt eierskap, lenger-vekk-eierskap, gir fordeler for utlendinger som eier i forhold til nordmenn som eier. Det betyr at er det færre som forstår den norske modellen, færre som bidrar inn. Derfor mener jeg at SVs politikk er en undergraver av velferden, av arbeidsplassene, og bidrar til at man brekker ned trepartssamarbeidet, fordi man ikke tar hensyn til den ene av partene.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Noen vil kanskje mene at akkurat denne valgkampdonasjonen ville vært en mulighet til å demonstrere den holdningen som statsministeren nå ga uttrykk for, men den muligheten får vi bare registrere at Høyre har misbrukt.

La oss ta den skattediskusjonen som statsministeren legger opp til. Høyre er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe, og det gjør det jo. Det er likevel noen mennesker arbeidslinjen ikke gjelder for, og det er altså de som er så heldige at de arver svære formuer. Da er det arvelinjen som gjelder i Norge i dag, og det lønner seg jo virkelig å arve under Erna Solberg. Mens vanlige folks arbeid skattes høyt, skattes milliardærers skyhøye arv null, og sånn er det ikke i veldig mange andre vestlige land. Hva er det som gjør at det er rettferdig at folk som står opp om morgenen og går på jobb, som står på, må betale høy skatt, mens landets rikeste kan dele ut arv uten at det skattes av det i det hele tatt?

Statsminister Erna Solberg []: Vi fjernet arveavgiften fordi det var en urettferdig skatt, og veldig mange kunne faktisk organisere seg vekk fra den skatten. Veldig mange med relativt lav arv opplevde at de måtte betale skatt av f.eks. å få overført en hytte, som hadde vært i familiens eie i lang tid, fordi markedsverdien var høy. Så innførte vi kontinuitetsprinsippet, som jo er et ganske viktig prinsipp. Det er jo ikke fritt for skatt. Man er i samme skatteposisjon som tidligere. Det betyr at for noen er det slik at de ikke har kommet bedre ut siden vi fjernet arveavgiften, for hvis man da selger, vil man altså ikke komme i en ny skatteposisjon, men vil være i den gamle, som før en arvet. Så det er noen nyanser i det bildet som representanten Lysbakken nå gir av dette.

Jeg mener at mange land som har veldig høy arveavgift, også ser hva som skjer. Det er nesten ikke bedrifter som er generasjonsbedrifter, fordi bedriftene ender opp med et helt annet eierskap i et generasjonsskifte. Jeg tror at i Norge, hvor mange bedrifter er forankret i lokalsamfunn, og eies kanskje av andre og tredje generasjon, bidrar dette til å gjøre våre distrikter og lokalsamfunn bedre.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: I denne debatten har vi historien på vår side, fordi vi i Norge altså har bygd opp en av verdens mest produktive økonomier, med høy skatt på formue og med skatt på arv, og det går rimelig greit også med andre land som f.eks. skattlegger milliardærenes skyhøye arv.

Jeg vil gjerne stille statsministeren et enkelt og greit spørsmål til slutt. Hun har jo stått i mange stormer når det gjelder forskjellsutviklingen i sin tid som statsminister, og hun har derfor også fått bestilt forskningsarbeid rundt nettopp dette. Det som var grunnlaget for den stortingsmeldingen regjeringen la fram om forskjeller, var nettopp det som forskerne er helt entydige på: Den viktigste grunnen til at ulikheten øker i Norge, er at de rikeste drar ifra. Hvis statsministeren erkjenner det, og det regner jeg med at hun gjør: Så lenge hun vil gi lavere skatt til dem som allerede drar ifra, kan hun da også innrømme at hun ikke har noen troverdighet hvis hun sier at hun vil få forskjellene ned?

Statsminister Erna Solberg []: Det aller viktigste jeg er opptatt av, er å gjøre noe med fattigdom i Norge. Det å gjøre noe med rikdom er ikke min absolutt største prioritet. Det er viktig å huske at rikdom skal medføre at man reinvesterer, at vi skal jobbe med holdningene rundt at man bidrar til at det blir flere bedrifter, at man investerer i flere og utvikler den norske økonomien. Så skal vi beskatte luksusgoder og andre ting på en måte som gjør at man ikke opplever å bli nullskatteyter, uansett hvilket skattesystem vi har.

Det vi har nå, er en del ganske positive utviklingstegn når det gjelder inntektsulikheten i Norge: Gini-koeffisienten er litt lavere, og ulikheten i inntekt har gått litt ned de siste årene før pandemien. Barnefattigdommen gikk fra 2018 til 2019 litt ned på den årlige indeksen, ikke på gjennomsnittet på tre år, men det er veldig tydelig at det er innvandring som driver det. På andre områder har det vært positive ting. I 2020 var det ikke ekstra utbetalinger av sosialhjelp, selv om vi fra regjeringens side gjorde det enklere å få sosialhjelp gjennom krisen. Så det er mange positive ting på disse områdene som kanskje representanten Lysbakken også burde lese seg opp på.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Regjeringen har de siste månedene skrytt uhemmet av sin egen klimapolitikk, og regjeringens spinndoktorer har klart å få uttrykk som «historisk taktskifte» til å figurere i mediene siden januar.

Det er for så vidt riktig at norske utslipp har gått ned, men det er bare det at utslippskuttene er så små og går så langsomt at man nesten må bruke forstørrelsesglass for å se dem. Vi snakker om knapt 1 pst. i året siden 2013 – kanskje mindre, for for noen uker siden avdekket SSB en feil i utslippsregnskapet som innebærer at norske utslipp kanskje er like høye nå som for 30 år siden, og at regjeringen risikerer å bryte sine egne klimamål for 2020.

Mens Norges utslipp har stått stille, har Europa vist verden at det går an å fikse dette problemet med en reell grønn vekst. Nabolandene våre kutter utslipp så det virkelig monner, samtidig som den økonomiske aktiviteten øker. Sveriges utslipp falt med 29 pst. Sverige, som har en dobbelt så stor befolkning som Norge, har nå like høye utslipp totalt sett som oss. Hvis vi ser på EU som helhet, er utslippene 24 pst. lavere enn i 1990. Når dagens ungdom på 2040-tallet skal skrive historien om de første tiårene på 2000-tallet, tror jeg at dette kommer til å framstå som en total skandale.

Meningsmålingene nå tyder på at statsministeren ikke kommer til å være statsminister etter valget til høsten. Mitt spørsmål til Solberg blir da, siden statsministeren selv brukte ordet «historisk»: Er hun fornøyd med sin egen historiske innsats i klimapolitikken?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er veldig opptatt av at jeg som politiker aldri skal være fornøyd. Er man konservativ, tror man alltid at man kan bli bedre, man tror alltid at samfunnet kan utvikle seg bedre. Det kommer alltid til å være sånn at vi kan gjøre enda flere ting. Det er derfor vi aldri er ferdig med ting, og det er derfor vi alltid skal gå videre.

Vi mener vi har lagt et godt grunnlag i løpet av disse åtte årene for at vi skal nå målene våre i 2030. Fordi vi har trodd på teknologi, trodd på stimulanser, trodd på at det går an å skifte forbruket i vårt samfunn, trodd på at det går an å etablere en ny teknologi, trodd på at det går an å få ned utslippene uten å stoppe utviklingen, så har vi lagt dette grunnlaget.

Det gjør vi bl.a. når vi ser det store skiftet som skjer i bilparken. Vi har jo gått mye lenger enn det som lå i det opprinnelige klimaforliket, hvor vi skulle slutte med skattefordelene på elbiler når det var kommet 50 000 biler. Vi har gått videre på det. Vi har brukt biodiesel til innblanding for å sørge for mer resultater. Det grønne skipsfartsprogrammet, som vi etablerte i 2015, leverer nå resultater i form av at det er en kunnskapsbase og en utvikling hvor eiere av skip i mye større grad kjøper andre og tør å satse på nye teknologier. Vi ser det i den driven som nå er for hydrogen, for ammoniakk, for andre bærere fremover. I tillegg går altså utslippene ned, og utslippene i 2020 for industrien viser gode og oppløftende tall for nedgang i 2020. Så var 2020 et spesielt år, men norsk industri har jo i utgangspunktet hatt et godt år i 2020, selv om vi, særlig på olje- og gassiden, har hatt noen nedstengninger og annet. Men det viser at teknologiutviklingen pågår fortsatt. Vi har redusert gapet i ikke-kvotepliktige utslipp, og vi jobber med teknologiutviklingen på de andre områdene.

Så ja, jeg mener vi har lagt et godt grunnlag. Men vi kan høste frukter de neste ti årene, og så må vi stramme enda mer til, og det har vi lagt en hel klimaplan frem for.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg registrerer at statsministeren er veldig fornøyd med mange mulige teknologier som kan komme inn hvis vi investerer i dem. Før Erna Solberg ble statsminister i 2013, mente hun at Norge er for oljeavhengig, og at vi trenger flere ben å stå på. Etter snart åtte år med Solberg-regjering investeres det fremdeles mange ganger, ca. seks–sju ganger, så mye i fossil energi i Norge som i all annen landbasert industri til sammen. Oljeskattepakken fra i fjor er så gullkantet at Aker BP-sjefen nylig var bekymret og urolig for prosjektrushet på sokkelen. E24 beskriver «en voldsom pågang av prosjekter innen fornybar energi globalt og oljeprosjekter på norsk sokkel». EU og USA er altså i full gang med en inspirerende grønn omstilling og grønn vekst, mens Norge satser maksimalt på grå vekst. Så mitt neste spørsmål er: Synes statsministeren at hun har lyktes med å gjøre Norge mindre avhengig av olje og gass?

Statsminister Erna Solberg []: Hvis man leser perspektivmeldingen fra regjeringen, vil man se at det er godt dokumentert at norsk økonomi er mindre avhengig av olje- og gassvirksomhet enn tidligere. Det er nemlig slik at impulsene fra olje- og gassvirksomheten er betydelig mindre i norsk økonomi nå enn de var i 2013. Det har selvfølgelig å gjøre med 2014-omleggingen, men det har også å gjøre med de kostnadskuttene, endringene og annet, og at det har vært vekst i andre deler av norsk næringsliv i denne perioden. Det er viktig å huske at før pandemien inntraff, kom fire av fem nye jobber i privat sektor, og det var ikke i olje- og gass-sektoren, det var i veldig mange andre sektorer i vår økonomi.

Vi er mindre oljeavhengige nå enn vi var i 2013. Vi bruker for mye oljepenger akkurat i denne krisen, vi må ned igjen på det, men det er ikke oljepengebruken som er målestokk på oljeavhengigheten, det er mer en avhengighet av internasjonale børser i så fall enn det er av olje. Impulsene i norsk økonomi er mer isolert fra det; effektene er mindre på norsk økonomi totalt sett.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Per Espen Stoknes.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Hvis den klimaplanen regjeringen nå har lagt fram, representerer et historisk taktskifte i klimapolitikken, så lurer jeg også på: Hvorfor ventet statsministeren i sju og et halvt år av åtte med å gå fra ord til handling og legge fram en plan for å gjennomføre dette taktskiftet?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har jobbet med klimapolitikken hvert eneste år og hver eneste dag gjennom denne regjeringens periode, og vi har gjennomført mange av de tiltakene jeg nevnte tidligere. Vi har bl.a. sørget for å øke biodieselbruken, vi har sørget for forutsigbare investeringsrammer rundt biodiesel, noe som har vært viktig. Det betyr at vi bygger opp hjemlandsindustri rundt denne typen spørsmål, i stedet for det som skjedde før, hvor endringer i rammebetingelser stoppet industriprosjekter og industriprosjekter ble nedlagt. Vi har, som jeg sa, den grønne skipsfarten, vi har det innenfor transportsektoren, og vi har nesten doblet bevilgningene til Enova, noe som gjør Enova til en mye større muskel i denne teknologiutviklingen. Det var et ønske vi forsøkte å få til med de rød-grønne da vi forhandlet før 2013, altså i 2012, om klimaforliket. Da ville de ikke forplikte seg til den typen overføringer til Klimafondet. Vi sa vi skulle forsterke klimaforliket, og vi gjorde det i de tiltakene vi satte i verk.

Så vi har gjort mange ting på veien, men grunnen til at planen kommer nå, er at vi har inngått en avtale med EU, vi har felles utslippsmål, og vi har brukt den tempoplanen som var nødvendig med hensyn til det.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det siste året har regjeringens forskjellspolitikk gjort koronakrisen til en klassedelt krise. Mens de som er i arbeid, har tatt den største byrden, både de som har stått uten jobb og de som har fått tyngre og farligere arbeidsdager, har mange på toppen sluppet unna. Med regjeringens velsignelse ble det ingen krav om utbytteforbud eller husleiekutt for å motta penger fra fellesskapet, og på toppen ble det ikke bare én, men to runder med milliardkutt i formuesskatten for aksjeeierne. Vi kan kanskje si at regjeringen har funnet en såkalt sårbar gruppe de har prioritert også gjennom krisen. Mange venter på vaksine, mens regjeringens mirakelmedisin er skattekutt for dem som har mest.

Vi har vært gjennom en urettferdig nedstengning og trenger en rettferdig gjenåpning. Regjeringens gjenåpningsplan handlet om å fase ut smitteverntiltakene. Det vi trenger, er tiltakene som også får folk i jobb, og som styrker fellesskapet. Ute i verden ser vi nå at Det internasjonale pengefondet, Joe Biden i USA og Englands konservative finansminister alle er tydelige på at de rikeste må skattlegges hardere nå som kriseregningen skal gjøres opp.

Mitt spørsmål til Solberg er: Hvem mener regjeringen skal finansiere krisetiltakene her hjemme og ta regningen i etterkant? Er det oljefondet, er det ved nye kutt i velferden, sikkerhetsnettet for arbeidsfolk, eller vil statsministeren sikre et mer rettferdig oppgjør av kriseregningen gjennom økt skatt på store formuer, utbytte og selskapsoverskudd?

Statsminister Erna Solberg []: I slutten av mai i fjor la regjeringen frem en strategi for Norges vei ut av krisen som dreide seg om å ta vare på den økonomiske bæreevnen og videreutvikle den, sånn at jobbene var til stede også når smitteverntiltakene kunne tas ned. Den har vi jobbet systematisk etter siden den ble lagt frem.

Blant tiltakene som ble lagt frem den gangen, var oljepakken, som kom litt før. Den hadde vi forhandlet i Stortinget, og den ble bedre for oljenæringen i Stortinget, og den var en viktig del av det å stimulere til at vi hadde aktivitet i leverandørindustrien, som vi var redde for på det tidspunktet. Vi la frem en grønn plattform som bidrar til forskning og utvikling, og som bidrar til støtte for at bedrifter skal komme ut på en grønn måte. Vi la inn ekstra penger til forskning og utvikling for å sikre at ikke bedrifter sluttet å forske og være med på fremtidsprosjektene i en tid hvor det ble vanskeligere.

I dag kom meldingen fra Forskningsrådet om at det er rekordartet mange bedrifter som har søkt om mer penger til forskning og forskningsordninger fremover, nettopp fordi de lot være å gjøre det de har gjort i hver krise før, nemlig å stoppe arbeidet med å se fremtiden og den omstillingen som Norge trenger. Derfor har vi hele tiden vært opptatt av at det aller viktigste fremover for å sørge for at Norge blir bra å leve i for alle, er at vi har nok jobber i privat sektor, nok bedrifter som er til stede, at vi har sørget for at verdiskapingsevnen vår har blitt ivaretatt. Det er spennende å se hvor mange bedrifter som utvikler seg, hvor mange nye gründerselskap det blir, og hvordan vi gjennom denne krisen har vist at vi kan skape nye ting. Det er den aller viktigste biten å ta vare på, for da er jobbene der for folk når de kommer ut. Det er den grunnleggende velferden.

Jeg skjønner at representanten Moxnes og jeg nok er uenige om at velferdsgrunnlaget skapes av nok arbeidsplasser i privat sektor som kan være med på å finansiere de andre jobbene. Det er nok en grunnleggende forskjell.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi er enige om å redde arbeidsplasser, men uenige om at vi ikke skal ha noen vilkår for den støtten, og det svarte ikke statsministeren på i sitt svar til meg.

Fasiten etter åtte år med Erna Solberg ved roret er at vi har fått et skattekutt på opp mot 35 mrd. kr, om vi sammenligner med nivået da de rød-grønne styrte. Samtidig har de altså gjennomført en rekke velferdskutt for mange som er sårbare i samfunnet vårt, og har gjort livet vanskelig for mange folk gjennom dyrere, usosiale avgiftsøkninger summert opp til 43 mrd. kr. Det er kutt i barnetrygden for uføre, kutt i støtten til barn med dårlig syn og også kutt i feriepenger for de arbeidsledige – en lang, lang liste.

Poenget er at dette må vi snu, og derfor ber jeg om et råd fra Erna Solberg. Mener statsministeren at det er mulig å reversere alle regjeringens nedskjæringer uten å øke skattenivået til om lag det nivået vi hadde i 2013?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har gjort mange omlegginger i løpet av disse årene, men vi har styrket velferden. Vi har styrket velferden for dem som er fattigst i vårt land, og det viser vi bl.a. med at vi styrker tjenestetilbudet. Det kommer av og til litt vanskelig ut i inntektsstatistikkene, men også Gini-koeffisienten på inntekter viser at den ikke har blitt forverret. Det er en formuesulikhet i Norge, som øker, men det er den som øker, ikke de andre. Den øker fordi det skapes flere arbeidsplasser og bedrifter og en utvikling i Norge som bidrar til å finansiere velferden fremover.

Vi har gjort en rekke ting for at det skal være bedre å bo i Norge. Det er mer enn tre ganger så mange barn som nå får et ferie- og fritidstilbud enn det var da denne regjeringen tiltrådte. Vi har gått fra at vi hadde en makspris på barnehager, der alle stort sett måtte betale den, til at vi nå har sørget for at det nå er gratis kjernetid. Vi har lagt inn inntektsgradert betaling i skolefritidsordningen, og vi utvikler mer av denne typen ordninger. Det er en rekke tiltak som er bra. Vi har gjort omlegginger, men velferden har økt i disse årene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – Bjørnar Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er nok en del som vil si seg uenig i den beskrivelsen: de uføre, de arbeidsledige, foreldre som har barn som trenger brillestøtte, de som har opplevd regjeringens usosiale kutt gjennom disse åtte årene. Samtidig ser vi at andre har fått milde gaver fra regjeringen. Stein Erik Hagen har fått 700 000 kr i spart skatt på sin giverglede til Høyre, Ringnes 300 mill. kr og Christen Sveaas 2,8 mill. kr, og Leif O. Høegh har spart 9,6 mill. kr i skatt takket være omleggingen av skattene som er signert Høyre.

Vi ser at fellesskapets krisestøtte nå renner ut til redere som ikke betaler skatt, til hotelleiere som ikke gir sine ansatte lokale tillegg i oppgjør i gode år, og også til eiendomsbaroner som lar leiligheter stå tomme framfor å kutte leien.

Er det ikke på tide at de som har mest, får en større del av regningen for oppgjøret for koronakrisen?

Statsminister Erna Solberg []: Det aller viktigste vi får til – og det kommer jeg til å gjenta på inn- og utpust – er flere jobber i privat sektor, som er med på å betale for velferden fremover. Det at vi har kapital som er villig til å investere i den, er bra i det norske samfunnet. Det trenger vi i distriktspolitikken, vi trenger det i byutviklingen, vi trenger det alle steder, fordi jobb er den grunnleggende velferden og tryggheten for folk. Det misser representanten Moxnes på kontinuerlig i sin samfunnsanalyse.

Men la meg da ta noen tall som jeg mener virkelig burde røre representanten Moxnes. Vi har i løpet av denne regjeringsperioden halvert antallet som er bostedsløse i Norge, de fattigste av de fattige, fordi vi systematisk har jobbet med det. Det er 4 376 flere som får pleiepenger i Norge fordi vi utvidet ordningen til at pleiepenger også skulle hjelpe dem som var funksjonshemmet – ikke bare de som hadde en dødelig sykdom, men de som hadde utfordringer. Vi har brukt 2,4 mrd. kr på rusomsorgen, sånn at antallet som får et aktivitetstilbud, har gått betydelig opp.

Egentlig er det veldig mye bra som har skjedd, som av og til burde lysne sinnet til representanten.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: Høyre gikk to ganger til valg på bedre beredskap. Selv om en del har blitt bedre de siste årene, har vi også de siste åtte årene sett flere eksempler på mangler i beredskapen. Etter koronakommisjonens alvorlige konklusjoner virker det som at regjeringa vil at debatten skal handle om håndteringen etter at pandemien kom til landet, og ikke om vi var forberedt på en pandemi. Det er nok derfor statsministeren trekker fram begrepet «paradigmeskifte» og sier at det ikke var en krise vi kunne vært forberedt på. Det gir statsministeren et forklaringsproblem, mener jeg.

Når kommisjonen skriver om paradigmeskifte, handler det om at strategien med å slå ned var ny. Så satset regjeringa alt på at det ville komme en vaksine, men valg av strategi etter at pandemien kom til landet, forklarer ikke det som ble gjort eller ikke ble gjort før pandemien kom. Det forklarer ikke mangelen på smittevernutstyr eller intensivplasser, som det ble advart om. Det forklarer ikke problemer med planverk, at beredskapsplanen mot pandemi ikke var oppdatert siden 2014, eller at aktørene ikke ble samordnet i startfasen. Dette er statsministerens ansvar som den øverste ansvarlige for beredskapen. Det er også et ansvar statsministeren lovte at hun skulle ta. Som Erna Solberg selv sa i 2013: «Man trenger en statsminister som har styring i disse sakene.»

Derfor var det også oppsiktsvekkende da statsministeren sa at de hadde en plan for pandemi, men ikke for denne. Det var altså til tross for at DSB viste at en pandemi kunne bli mer alvorlig, med flere smittede, flere sykehusinnleggelser og et helsevesen i totalkrise, som vi heldigvis ikke har hatt med covid-19.

Spørsmålet til statsministeren er: Hvorfor var ikke Norge forberedt på en pandemi som var like alvorlig som den det ble advart om? Og hvorfor hadde ikke statsministeren sørget for at samordning og helhetsansvar var på plass?

Statsminister Erna Solberg []: Samordning og helhetsansvar har vært på plass, men det er ikke gjort en god nok jobb med å se på scenarioer hvor man utfordret det som var de vedtatte sannhetene for hvordan man skulle behandle en pandemi. Den pandemien som ble beskrevet av DSB, var mer kortvarig, men veldig eksplosiv og med stor grad av dødelighet, og der har vi sagt at vi burde ha utfordret disse scenarioene.

Representanten sier at vi har vist til at dette var et paradigmeskifte, men et paradigmeskifte er jo nettopp det at vi velger å slå smitten ned. Vi valgte det i stedet for å ha den troen som alle andre pandemiplaner i Norge, i Europa og i Verdens helseorganisasjon hadde, nemlig at vi håndterer en pandemi med å holde kontroll, men la smitten gradvis gå gjennom befolkningen og så bygge immunitet – altså den måten noen vil si at Tegnell i Sverige har brukt. Det valgte vi ikke å gjøre, fordi vi valgte å slå ned smitten tydelig og klart og holde kontrollen.

I ettertid kan vi si at vi skulle ha sett at vi burde ha vurdert nærmere, men som sagt er paradigmeskiftet at vi vurderte å gjøre akkurat det motsatte av det som lå i de planene som var laget på forhånd, fordi det ble oppfattet slik at dette var for sterke virkemidler og hadde for store konsekvenser.

De første tre–fire ukene hadde vi jo en debatt rundt det om vi hadde stengt for mye ned, om økonomien vår ikke burde hatt dette. Vi hadde debatter og leserinnlegg og stor diskusjon f.eks. om vi ikke skulle brukt slå-ned-strategien, men heller latt smitten spre seg gradvis og hatt kontroll på det, fordi de økonomiske konsekvensene ble for store. Det som har vist seg i ettertid, og som Holden-utvalget har dokumentert, er at denne strategien også er økonomisk bedre. Derfor er det et paradigmeskifte, for det vi trodde på forhånd, var nemlig at dette hadde for store kostnader, men det viser seg kanskje å ha mindre kostnader enn ellers.

Så kan vi si at dette burde vi sett på forhånd. Det gjorde vi altså ikke, fordi vi ikke utfordret de scenarioene.

Martin Henriksen (A) []: Valg av strategi påvirker fremdeles ikke det som var gjort eller ikke gjort med smittevernutstyr, planverk og andre ting før pandemien. Grunnen til at jeg tar det opp, er også at en del av de punktene koronakommisjonen påpekte, er de samme som Gjørv-kommisjonen påpekte for ni år siden, nemlig problemer med samordning, koordinering og med planverk, øvelser og manglende helhetsansvar. Dette har vi prøvd å få svar på fra statsminister og justisminister tre ganger den siste uka og spurt om hva det har å si for arbeidet videre. Det har ikke justisministeren eller statsministeren villet svare på, men det er viktig fordi begge kommisjonene påpeker svakheter som er overordnede, og som kan gjelde ulike kriser, ikke kun dem som kommisjonene er satt ned for å granske. Derfor er det så viktig at man tar læring. Det starter med å erkjenne feil.

Jeg lurer på hvorfor ikke statsministeren vil innrømme at deler av kritikken Gjørv-kommisjonen også kom med, fremdeles finnes i punktene fra koronakommisjonen. Er det fordi man er opptatt av at debatten skal handle om håndteringen etter pandemien og ikke arbeidet før?

Statsminister Erna Solberg []: For det første har vi vel egentlig veldig tidlig, fra mars i fjor, sagt at vi burde hatt et bedre beredskapslager og hatt en annen strategi knyttet til smittevern. Det har vært å slå inn åpne dører, og det kan vi gjenta og gjenta, men det høres ikke ut som om representanten er villig til å høre at det har vi sagt at vi er enig i. Det er vi enig i at vi burde ha tenkt annerledes om og gjort på en annen måte.

Når det gjelder spørsmålet om intensivkapasitet, har vi fulgt opp den vurderingen som lå i stortingsmeldingen som ble levert i 2012–2013, om å arbeide med muligheten til å aggregere opp. Det vi har gjort det siste året, er å sørge for at vi har flere som er korttidsutdannet til å kunne hjelpe på en intensivavdeling. Det står også i den stortingsmeldingen, hvis jeg ikke husker feil, at det ikke er mulig å tenke seg at man skal ha kapasitet til å ha fullverdig intensivbehandling for en stor tilstrømning med en gang, og derfor må man ha muligheter for å løfte beredskapen. Det har vi også gjort dette året, men vi har valgt å si at vi trenger bedre intensivkapasitet fremover, som en lærdom av dette, og da øker vi den.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Martin Henriksen.

Martin Henriksen (A) []: Jeg er enig i mye av det statsministeren nå sa, selv om det ikke var svar på spørsmålet, nødvendigvis. Jeg må også innrømme at jeg de siste ukene har tenkt at jeg tror statsminister Solberg hadde stått seg bedre på å innrømme at beredskap er mer komplisert og mer krevende enn det hun selv uttalte da hun var opposisjonsleder før 2013. I 2013 lovet hun mer samordning og styring. Men i en sektor som beredskapssektoren, der beredskap, der stabilitet og tydelig ansvarsfordeling er viktig, har denne regjeringa hatt et veldig høyt forbruk av beredskapsansvarlige. Statsminister Solberg lanserte et sikkerhetselement ved Statsministerens kontor som raskt ble faset ut. Regjeringa har hatt åtte ulike justisministre, to folkehelseministre og en beredskapsminister. De to siste ministerpostene ble også faset ut. Dette er fragmentering, ikke samordning og koordinering.

Spørsmålet er: Sett i lys av de siste åtte årene, er det en styringsform statsministeren vil anbefale en eventuell ny regjering til høsten å følge?

Statsminister Erna Solberg []: Av helt naturlige grunner skulle jeg gjerne ønsket meg å ha hatt mindre utskifting av justisministre. Det er flere grunner til at flere justisministre har gått av, som selvfølgelig ikke har vært ønskelig. Jeg skulle ønsket meg færre av dem. Det mener jeg også er en viktig del av kontinuiteten. Det betyr ikke at vi ikke har hatt både samordning og styring, men det betyr at vi ikke har vært gode nok på alle områder.

Jeg hører nå gjentatte ganger at vi ikke har et sikkerhetselement på Statsministerens kontor. Jeg har svart ganske mange ganger i Stortinget om dette. Vi har endret Regjeringens sikkerhetsutvalg, sånn at vi har et fast og mer permanent sekretariat som fungerer rundt det. Vi har en statssekretær som ikke bare har ansvaret for de enkelte departementene, men som også har på-tvers-ansvaret for beredskap knyttet til disse spørsmålene. Vi har altså styrket oss på Statsministerens kontor knyttet til disse spørsmålene, men det bygger på de ansvarsdelingene som vi har mellom hvert enkelt departements sektoransvar.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.