Spørsmål
Per Espen Stoknes (MDG): Jeg vil åpne med et stort hurra for regjeringen, for NBIM og Tangen, fordi vi forrige uke fikk vår aller første investering i fornybar energi, i såkalt unotert infrastruktur. Endelig – jeg danset på bordet av glede! Gjorde statsministeren det også?
Men det er et skår i gleden. Det følger av loven om Statens pensjonsfond at målet med investeringene skal være å oppnå høyest mulig avkastning, med en akseptabel risiko. Dette er et mål som ofte blir trukket fram som et argument mot å la fondet investere mer i miljørettede aksjer og grønn infrastruktur. Men i dag kan ikke fondet investere mer enn 120 mrd. kr i miljørelaterte aksjer. Begrensningene på fondets mulighet til å investere i disse og unotert infrastruktur samtidig som fondet gis anledning til å investere i olje og gass, bidrar til å redusere fondets avkastning. For nå er tallenes tale klar: I fjor hadde fondet en negativ avkastning på 25 pst. på olje- og gassinvesteringer. Samtidig hadde vi en positiv avkastning på over 34 pst. på miljøinvesteringene. Med andre ord sto miljøinvesteringene med 60 pst. høyere avkastning enn olje- og gassinvesteringene. Også i 2019 hadde fossilinvesteringene den laveste avkastningen, på 13 pst., samtidig som miljøinvesteringene hadde en avkastning på over 35 pst. Jeg kan fortsette – tallene viser akkurat det samme for 2017 og 2018, altså fire år med betydelig høyere avkastning enn fondets gjennomsnitt de siste fire årene, men bare en bitte liten miljøandel. Så hvordan mener statsministeren da at å fortsette å begrense fondets mulighet til å investere i miljørelaterte aksjer bidrar til å oppnå fondets mål om høyest mulig avkastning, når alternativet er å kunne danse enda mer på bordet over reell grønn vekst?