Spørsmål
Jens Stoltenberg (A): Det er en styrke ved Norge at vi er bedre til å skape verdier og bedre til å fordele verdiene på en rettferdig måte enn de fleste andre land. Det er ingen selvfølge at det er slik, spesielt land med høye inntekter opplever veldig ofte store inntektsforskjeller. En grunn til at det er jevnere inntektsfordeling i Norge enn i mange andre land er at vi har sterke fagforeninger og et system for lønnsfastsettelse som sikrer en rimelig fordeling av inntekter mellom eiere av bedrifter og ansatte i bedriftene.
De senere årene har inntektene til både de ansatte og eierne økt godt. Det er et uttrykk for at det gjennomgående går godt i norske bedrifter – selvfølgelig ikke i alle, noen går dårlig, noen går bra, men hovedbildet er at det er god inntjening. Det er derfor det har vært mulig å ha økning i både lønnsinntekter og eierinntekter samtidig. Inntektene til eierne og de ansatte har vokst om lag i takt – kaka har blitt større og kaka har blitt fordelt på samme måte som vi har gjort gjennom mange tiår her i landet.
Dette har statsministeren greid å gjøre til et stort problem. Hun mener at lønningene er for store i forhold til verdiskapingen i forhold til produktiviteten, og hun har valgt å kalle dette et av de farligste gap en nasjon kan stå overfor. Hun og finansministeren har med stor innlevelse lagt fram grafer for å vise hvor farlig dette gapet er. Det er bare én måte å redusere dette gapet på, og det er å redusere lønningenes andel av verdiskapingen, dvs. økte lønninger til eiere på bekostning av lønningene til ansatte. Det vil føre til økte forskjeller, det vil bryte med det norske systemet for lønnsdannelse, og det vil føre til en mer urettferdig fordeling.
Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener hun fortsatt at lønningenes andel av verdiskapingen er et uttrykk for et av de farligst gap en nasjon kan stå overfor?