Bakgrunn
Miljøfartsgrenser fastsettes ikke ut ifra veiens beskaffenhet
eller trafikksikkerhet, men er begrunnet i andre hensyn og gjerne
innrettet mot vinterhalvåret. Det juridiske grunnlaget for etablering
av miljøfartsgrenser følger i dag av vegtrafikkloven, og dette er
en ordning som har vært i bruk siden 2004. Et grunnleggende problem
med denne typen fartsgrenser er at de ikke oppleves som riktige
for bilistene, da veiens standard ikke hensyntas. Dette kan være
med på å undergrave respekten for fartsgrensesystemet, og det er
slik at bare omtrent halvparten av bilistene i dag følger etablerte
fartsgrenser. Norske fartsgrenser er allerede lave sammenliknet
med i nabolandene våre, særlig på hovedveinettet. Forslagsstillerne
mener at bruken av miljøfartsgrenser kan bidra til å ytterligere
svekke forståelsen og respekten for norske fartsbestemmelser.
Miljøfartsgrenser er gjerne begrunnet i å skulle
redusere svevestøv. Piggdekkandelen i byområdene er nå så lav at
det er tvilsomt om dette fortsatt er en holdbar begrunnelse. Forslagsstillerne
mener det heller har blitt en trafikksikkerhetsrisiko at det er
for få biler med piggdekk i de store byene, særlig når det over
tid er glatt veibane. Bruk av piggdekk bidrar til bedre veisikkerhet
for alle, også for dem som velger å kjøre piggfritt.
Ordningen med miljøfartsgrenser er kontroversiell, og
det er tvilsomt om det har noen merkbar effekt på luftkvaliteten.
Det er grunn til å tro at en mer effektiv vinterdrift samt vasking
av veiene vil kunne ha større effekt på luftkvaliteten enn lavere
fartsgrenser, som i større grad må ansees å være et symboltiltak.
Selv om miljøfartsgrenser senker tillatt hastighet betydelig, viser
hastighetsmålinger at hastigheten i praksis reduseres langt mindre.
Ordningen har imidlertid den effekten at folk bruker mer tid på
veien med lengre reisetid, noe som gir et økonomisk tap for samfunnet.
Dette mener forslagsstillerne er uheldig.