Avhør av barn

Et sentralt problem er behandlingen av barn under etterforskning, spesielt når de er mistenkte. De eksisterende retningslinjene for politiavhør av barn stiller ikke tilstrekkelige og absolutte krav til barnefaglig kompetanse. Resultatet er at barns sårbarhet gjør at deres rettssikkerhet utfordres og ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i avhørssituasjoner. Dette øker risikoen for rettssikkerhetsbrudd, som falske tilståelser eller misforståelser. Etter norsk rett har barn som skal vitne, eller som har blitt utsatt for noe kriminelt, særlige rettigheter ved avhør. Det viktigste er at avhøret må skje på barnehus. Der stilles det blant annet strenge krav til barnefaglig kompetanse, og informasjonen i avhørene blir tilpasset barnets utvikling. Formålet er å sikre at etterforskning og straffeforfølging gjennomføres på en måte som tar hensyn til barnets sårbarhet. Disse rettighetene har ikke barn som mistenkes for kriminelle handlinger. Den maktubalansen som ligger i ethvert avhør, og det skjebnetunge alvor som innrammer situasjonen, forsterkes hos et barn. Dette gjelder uavhengig av om barnet er mistenkt eller fornærmet, og det forsterkes på måter man ikke nødvendigvis forstår som voksen, hvis man ikke er opplært i det. Forslagsstillerne mener derfor mandatet til barnehusene må utvides til også å omfatte mistenkte barn. Dette var også konklusjonen i en rapport fra NOVA i 2021:

«Vi anbefaler at målgruppen til barnehusene utvides til å gjelde mistenkte barn, i utgangspunktet innenfor de lovbruddstyper som gjelder for utsatte.»

Barneombudet har tidligere oppfordret regjeringen til å utarbeide et eget kapittel i straffeprosessloven med regler for unge lovbrytere. Dette vil være i tråd med FNs barnekomités anbefaling i sin generelle kommentar nummer 24. Et eget kapittel om mindreårige vil kunne ha stor betydning for rettssikkerheten til unge i konflikt med loven. Gjennom å samle reglene, gjøre regelverket enklere og mer oversiktlig vil man hjelpe både den mindreårige, forsvarere og verger.

Rett til forsvarer

Videre stiller ikke dagens regler krav om at mistenkte barn har en ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer under avhør. Dette er et kritisk punkt for å forhindre uheldige avhørsmetoder. Erfaringer viser at barn ofte ikke forstår sine rettigheter under avhør og kan dermed ikke beskytte sine interesser på en adekvat måte.

Det er riktig at mindreårige mistenkte har en utvidet rett til offentlig oppnevnt forsvarer sammenlignet med voksne, men for tilfeller som faller utenfor straffeprosessloven §§ 96-99, må forsvarer søkes oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det skal etter denne bestemmelsen foretas en vurdering av hvorvidt det foreligger «særlig grunner» som taler for at siktede skal få oppnevnt offentlig forsvarer. Det betyr at det ikke er en automatikk i at offentlig forsvarer oppnevnes, og siden denne rettigheten avhenger av en skjønnsmessig vurdering, kan det gi utslag i vilkårlighet når det gjelder hvem som får oppnevnt offentlig forsvarer og ikke. Det bør derfor komme frem av enten straffeprosessloven § 96 og/eller § 100 at mistenkte under 18 år skal ha oppnevnt forsvarer på ethvert trinn av saken, herunder under avhør. En slik lovendring vil sørge for at det nasjonale regelverket er i tråd med barnekonvensjonen artikkel 40 b) nr. 2 (ii), se også General comment No. 24 (2019) on children’s rights in the child justice system på s. 13 avsnitt 62–63.