Bakgrunn
Mange av de viktigste velferdstjenestene i Norge
var opprinnelig initiativer fra private og ideelle aktører som det
offentlige gradvis har tatt mer og mer ansvar for. Den norske velferdsmodellen
har dermed historisk sett bestått av et samarbeid mellom det offentlige
og private og ideelle aktører. I dag er det offentlige bærebjelken, også
der private og ideelle aktører er tilbydere, gjennom offentlig finansiering
og regulering. Dette er en velferdsmodell der alle gode krefter
tas i bruk til det beste for innbyggerne.
Den norske velferdsmodellen har mange fordeler. Private
og ideelle aktører kan for eksempel:
-
bidra med innovasjon
som kan gjøre også offentlige tjenester bedre.
-
raskere skalere opp nødvendige tjenester
i kriser og skalere dem ned når krisen er over.
-
steppe inn og løse utfordringer – for eksempel
å ta unna lange helsekøer, sikre spesialisert kapasitet i barnevernet
eller ta imot flyktninger.
-
skape et større mangfold i velferdstilbudet,
for eksempel gjennom private barnehager og friskoler med en annen
vektlegging i tilbudet eller alternative pedagogiske tilbud. Innen
rus og psykisk helse trenger flere å ha mulighet til å velge mellom
ulike behandlingsmetoder.
-
bidra med valgfrihet til den enkelte ved
at det finnes et større mangfold av tilbud å kunne velge mellom.
For å bidra til at innbyggerne skal
ha tillit til at skattebetalernes penger blir brukt på en best mulig
måte, mener forslagsstillerne at samfunnet er tjent med et mangfold
av aktører som har forutsigbare rammer, og at det må være mest mulig
åpenhet om eierskap, organisering og økonomi hos aktørene. Det offentlige
må stille tydelige krav om kvalitet og gode lønns- og arbeidsvilkår
for de ansatte.
Velferdstjenesteutvalget (jf. NOU 2020:13 Private aktører
i velferdsstaten – Velferdstjenesteutvalgets delutredning I og II
om offentlig finansierte velferdstjenester) ble i sitt mandat bedt
om å etablere en oversikt over hvilke private aktører som leverer
velferdstjenester, og i hvilket omfang. Dette var svært ressurskrevende
for utvalget. Utvalgets flertall foreslo tiltak for å øke transparensen
om eierskap, organisering og økonomi hos private aktører, som forslagsstillerne
ønsker å ta videre. Det vil kunne gjøre det mye enklere å gjennomføre
kartlegging og analyser av private leverandører i velferdstjenestene
og gjøre det enklere å gjennomføre effektive kontroller av aktørene.
Åpenhet om eierskap, organisering og økonomi er viktig for å skape tillit
i befolkningen på lang sikt.
Velferdstjenesteutvalgets mindretall foreslo
at alle selskaper som leverer offentlig finansierte velferdstjenester,
bør organiseres i egne rettssubjekter. Flertallet ville derimot
ikke gi noen generell anbefaling om å stille krav til organisering
av deler av virksomheten i egne selskaper, da det vil medføre betydelige
kostnader for de private og ideelle aktørene. Flertallet mener at mindre
kostnadskrevende alternativer, slik som regnskapsmessig skille,
bør vurderes. Forslagsstillerne er enig i dette og mener tiltak
som regnskapsmessig skille bør kunne kreves der dette kan oppfylle
målet om transparens og mulighet for god kontroll.
Den norske velferdsmodellen, der private, ideelle
og det offentlige samarbeider, bidrar til mangfold, bedre kvalitet,
valgfrihet og innovasjon. Det er en fordel om den i tillegg medfører
en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser, altså at det å bruke
private og ideelle leverandører gir samme eller bedre kvalitet til
en lavere samlet kostnad enn om det offentlige leverer tjenesten selv.
Sistnevnte skal derimot ikke forekomme ved å undergrave de ansattes
lønns- og arbeidsvilkår.
For å ivareta folks tillit til den norske velferdsmodellen
mener forslagsstillerne at det skal stilles strenge krav for å sikre
ansatte gode lønns- og arbeidsvilkår i den offentlig finansierte
velferden.
Velferdstjenesteutvalget anbefaler at det vurderes
å foreslå en plikt innenfor gjeldende sektorlovgivning om at leverandører
som i dag mottar tilskudd, som et minimum følger lønns- og arbeidsvilkår
i relevante landsomfattende tariffavtaler. Velferdstjenesteutvalget
peker på at krav til lønns- og arbeidsvilkår i anskaffelser reiser anskaffelsesrettslige
og EØS-rettslige problemstillinger som må vurderes.
SANDS advokatfirma har, på oppdrag fra Norlandia,
utarbeidet et juridisk notat om
det EØS-rettslige handlingsrommet Oslo kommune har til å stille
krav i forbindelse med offentlige anbudskonkurranser om at private
leverandører skal anvende bestemte lønns- og arbeidsvilkår overfor
sine ansatte. Notatet viser at det etter advokatfirmaets syn er
et stort EØS-rettslig spillerom når det gjelder å stille vilkår
om at tilbydere i offentlige anbudskonkurranser gir sine ansatte
lønns- og arbeidsvilkår som er i tråd med gjeldende tariffavtaler. Etter
advokatfirmaets syn kan man sannsynligvis også basere seg på nivåer
tilsvarende tariffavtaler som den Oslo kommune har.
Forslagsstillerne mener det bør utredes nærmere hvilket
handlingsrom Norge har til å stille strenge krav til ansattes lønns-
og arbeidsvilkår i de offentlig finansierte velferdstjenestene.
Utredningen må inkludere en avklaring av om det kan stilles krav
tilsvarende både de landsomfattende tariffavtalene til KS, Spekter,
NHO og Virke samt Oslo kommunes tariffavtale.
Velferdstjenesteutvalget anbefaler videre at
offentlige oppdragsgivere bruker innkjøpsmakten sin til å kontraktsfeste
at det brukerrettede arbeidet i kontrakten hovedsakelig skal utføres
av arbeidstakere, i motsetning til å bruke selvstendig næringsdrivende/oppdragstakere.
Forslagsstillerne ønsker å følge opp denne anbefalingen.
Private og ideelle aktører har noe lavere sykefravær enn
det offentlige. Ifølge Velferdstjenesteutvalget hadde private og
ideelle 6,7 prosent sykefravær, mens offentlige virksomheter hadde
7 prosent sykefravær. Selv om forskjellene ikke er enorme, ønsker
forslagsstillerne mer kunnskap som kan belyse forskjellene i sykefravær og
andre relevante aspekter ved ansattes arbeidsforhold, slik som turnover.
Forhåpentligvis vil denne kunnskapen kunne bidra til å få ned sykefraværet
også i det offentlige.
Velferdstjenestene er til for innbyggerne, om
de er barnehage- og skolebarn, beboere på sykehjem eller i hjemmetjenesten
eller familier som får hjelp av barnevernet. Kunnskap om hvordan
brukere og pårørende opplever tjenestene, bidrar til å øke kvaliteten
på dem. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene blir levert av private,
ideelle eller det offentlige. Brukere bør involveres i prosessen
når kommunene og staten inngår kontrakt om en velferdstjeneste.
Det bør utarbeides en veiledning om hvordan brukerinvolvering kan
og bør brukes i anskaffelsesprosessen. Systematiske bruker- og pårørendeundersøkelser
må gjennomføres for å få kunnskap om hvordan tjenestene oppleves.
Det er viktig å utarbeide standardundersøkelser, både for enkel
implementering, for god kvalitet på undersøkelsen og for at resultater
kan sammenlignes.
Forslagsstillerne understreker viktigheten av
at private og ideelle aktører har gode og forutsigbare rammebetingelser.
Å utvikle gode tjenester krever langsiktighet både for investeringer
og kompetansebygging. Innstrammingene Støre-regjeringen gjennomfører,
bidrar til mindre mangfold og svekker tilbudet til innbyggerne. Forslagene
i dette representantforslaget om økt åpenhet, brukerinvolvering
og strenge krav til lønns- og arbeidsvilkår bygger videre på den
norske velferdsmodellen med et godt offentlig-privat samarbeid.