Bakgrunn
Tilstanden for fiskebestandene
i Oslofjorden er alvorlig. Tareskog og ålegrasenger er i kraftig
tilbakegang, og torskebestanden er på et historisk lavt nivå. Miljøgifter
har ført til at fisk og skalldyr fra deler av fjorden ikke bør spises.
Enkelte steder er oksygennivået i bunnvannet så lavt at alt liv
dør. Forsøplingen av Oslofjorden har alvorlige konsekvenser for
fiskebestandene i Oslofjorden.
Over lengre tid har
Oslofjorden vært preget av en rekke faktorer som har ført til en
gradvis utarming av fiskesamfunnet og økosystemet knyttet til fjorden.
Gjennom avløpsvann, avrenning fra jordbruksarealer og marin forsøpling
har tilførselen av nitrogen og fosfor vært høyere enn det fjorden
er i stand til å håndtere naturlig. I tillegg har fjorden over mange
tiår vært utsatt for et overfiske. Kombinasjonen av disse faktorene
har resultert i at torskebestanden er blitt redusert med 86 prosent
de siste 100 årene.
Forslagsstillerne
viser til at det er innført mulighet for å opprette lokale fredningsområder
for hummer. Fredningsområder for hummer har vist svært god effekt på
hummerbestanden i alle områder som Havforskningsinstituttet har
fulgt opp.
Det er en betydelig
økning i både antall hummer og gjennomsnittsstørrelse i fredningsområdene
sammenliknet med kontrollområder som er åpne for ordinært fiske.
Forslagsstillerne påpeker at det finnes lignende resultat der det
finnes erfaring med egne fredningsområder for fisk. Forslagsstillerne
mener kommunene må gis myndighet til å opprette lokale fredningsområder
for fisk for å sikre livskraftige bestander, tilsvarende retten som
i dag finnes til å opprette hummerfredningsområder.
Bunntråling ble introdusert
til Oslofjorden i perioden 1890–1910 og har siden kunnet brukes
i områdene definert som «rekefelt» på fjord- og havbunn dypere enn
60 meter. Overgangen fra det tradisjonelle fiskeriet med bunngarn
og håndsnøre til effektive moderne fiskeredskaper førte til en gradvis
utarming av lokale bestander med begrenset «påfyll» fra tilgrensende
havområder.
Store, gamle individer
av en rekke fiskearter er funksjonelt viktige i økosystemet og viktige
for vedlikehold av bestander som stamfisk. Slike fisker er nå svært
sjeldne i Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat. Gjenoppbygging av
bestander med bred alders- og størrelsessammensetning er et uttalt
mål i hele denne regionen.
«Helhetlig tiltaksplan
for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv» ble lagt
frem av regjeringen utgått av Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti
i mars 2021. Den legger til grunn at det trengs innsats på alle nivå
for å sikre en ren og levende Oslofjord. Kommune, fylke og stat
har ulike roller, men et felles ansvar for at man lykkes med å redde
fjorden.
I rapporten «Krafttak
for kysttorsken» fra Havforskningsinstituttet slås det fast at overfiske
gjennom de siste 100 årene er en sentral årsak til fiskebestandenes sterkt
reduserte tilstand i ytre Oslofjord og Indre Skagerrak. Forslagsstillerne
viser til at den samme rapporten også viser til at et de viktigste
tiltakene for å redde og gjenoppbygge fiskebestandene i fjorden
samt økosystemet knyttet til fjordbunnen er en strengere fiskeriforvaltning.
Dette er i tråd med
beste tilgjengelige kunnskap om effektivt marint vern, som tilsier
at ønskede effekter av fredning først oppnås når fiskerier opphører
i tilstrekkelig store områder (jf. delmål i bærekraftsmål 14. «Livet
i havet» og målsettinger i Kunming-Montreal-rammeverket). Tiltak
som etablering av nullfiskeområder og reduksjon av omfanget av areal
som er gjenstand for bunntråling, er viktige tiltak for å oppnå
dette målet.