Bakgrunn
Verden endrer seg.
De autoritære landene samarbeider, og det må demokratiene også.
Det er en reell mulighet for direkte militær konflikt mellom Norges
allierte og Kina i løpet av få år. Det kinesiske kommunistpartiets
mål er en ny internasjonal orden som er sentrert rundt Kina. Teknologikappløpet
er dette århundrets maktkappløp. Samtidig taper alle om man ikke
får til grønn omstilling. Global handel og globale verdikjeder har
gjennom de siste tiårene gitt økonomisk velstand og teknologisk
overføring og løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. Samtidig
har disse verdikjedene ført til nye gjensidige økonomiske avhengigheter.
Når det globale konfliktnivået mellom demokrati og autokrati øker,
fører avhengighetene til nye utfordringer. En må legge til grunn
at stormaktene i økende grad vil arbeide for å redusere betydningen
av autoritære lands råvarer, teknologi og andre varer og tjenester
i fremtidens grønne verdikjeder – med andre ord at de i større grad
vil vektlegge geopolitiske interesser i nærings- og handelspolitikken.
Det er i Norges interesse at denne utviklingen ikke møtes med økt
nasjonalisme og proteksjonisme, men med økt internasjonalt samarbeid
med likesinnede land om en handelspolitikk som fremmer frihet.
Det er et paradoks
at det ikke finnes et forum hvor land som deler grunnleggende verdier,
kan samarbeide om en frihetsfremmende handelspolitikk, når landene klarer
å samarbeide om militær politikk. NATO er Norges militærallianse
og en grunnstein for landets sikkerhets- og utenrikspolitikk som
ikke må rokkes ved. Det forpliktende, internasjonale samarbeidet
med allierte skaper militær trygghet for Norge. Men sikkerhetspolitikk
handler ikke bare om militærmakt. Autoritære land som Kina og Russland
forsøker å bruke økonomiske avhengigheter til å presse gjennom endringer
i den globale ordenen. Kinas president Xi Jinping har for eksempel uttalt
at Kina må sikre kontroll over globale verdikjeder, og at den avhengigheten
dette skaper, er en kraftig form for avskrekking.
For å møte disse
utfordringene er EU et vel så relevant sikkerhetspolitisk verktøy
som NATO. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har EU respondert handlekraftig
og besluttsomt innen sentrale sikkerhetspolitiske spørsmål som reduksjon
av energiavhengighet av Russland, innføring av sanksjoner og koordinering
av bistand til Ukraina. Norge bør ikke la mangelen på fullt medlemskap
i EU gjøre at landet ikke tar initiativ til å knytte seg tettere
til unionen på sikkerhetspolitisk relevante områder. Koordineringsproblemene
som oppsto mellom USA og Europa når det gjaldt Inflation Reduction
Act og Green Deal Industrial Plan, viser imidlertid at det også
er behov for økt økonomisk samarbeid på tvers av Atlanterhavet og
mellom andre demokratier. EU-US Trade and Technology Council og
EU-India Trade and Technology Council er eksempler på slike eksisterende initiativer
for å koordinere arbeidet. I disse rådene koordinerer EU og henholdsvis
USA og India sin tilnærming til global handel, digital transformasjon
og nye teknologier basert på felles verdier for demokrati og menneskerettigheter.
Norge bør be om observatørstatus for norske representanter i disse
rådene – eller en annen mer hensiktsmessig form for tilknytning
som gir informasjon og/eller innflytelse.
I den offentlige
debatten dukker det også opp forslag om økt økonomisk samarbeid
mellom likesinnede land som fremstår mer ambisiøst og institusjonalisert: The
Chicago Council on Global Affairs foreslo for eksempel i 2022 en
«økonomisk artikkel 5», enten som en ny organisasjon eller bygget
på G7. Norge bør aktivt støtte opp om mer institusjonaliserte økonomiske
samarbeid for å motvirke avhengighet av autoritære lands teknologier,
varer og tjenester. Samtidig bør Norge jobbe for at multilaterale
institusjoner som WTO fortsatt skal fungere, selv om det i fremtiden
kan bety at det vil bli i et annet format.
Det er retningsvalgene
til de landene som i dag blir dratt i ulike retninger av stormaktenes
interesser, som i praksis vil avgjøre hvem som vinner frem i den
globale konkurransen mellom autoritære og demokratiske samfunnsmodeller.
Derfor er det avgjørende at en frihetsfremmende handelspolitikk
ikke blir ekskluderende. Den må ikke være utformet som en eksklusiv
klubb, men en global invitasjon til å samarbeide om demokrati, frihet
og grunnleggende rettigheter. Liberale demokratier må kunne handle
med land med et annet styresett, men som ønsker alternativer til
Kina.
En direkte militær
konflikt mellom Norges allierte og Kina er en så alvorlig sikkerhetspolitisk
risiko at det er maktpåliggende å forberede seg på at det kan skje.
Et naturlig skritt vil være å redusere Norges økonomiske avhengighet
av Kina. Norge bør derfor avslutte forhandlinger med Kina om en
frihandelsavtale, ettersom formålet med en slik avtale er økt handel
og dermed økt avhengighet av Kina. Det er hverken realistisk eller
ønskelig å avslutte all handel med Kina, men den bør reduseres på
strategiske områder.
Det er to typer handel
med Kina som skiller seg ut i strategisk forstand: For det første
bør Norge redusere sin avhengighet av kinesisk grønn teknologi og
råvarer som er nødvendige for å gjennomføre det grønne skiftet.
På nåværende tidspunkt er Kina markedsdominerende globalt innen
flere grønne energiteknologier og råvarer, som for eksempel solcelleteknologi
og sjeldne jordarter. Bedre utnyttelse av eksisterende ressurser
og en sirkulær tilnærming til ressursbenyttelse vil være et sentralt
element i å oppnå mindre avhengighet av dominerende enkeltland.
For det andre bør
Norge redusere sin avhengighet av kinesisk teknologi som samler
inn store mengder data om norske borgere som kan gis videre til
kinesiske selskaper. Dette vil redusere Kinas datatilgang og minske
deres mulighet for å utvikle datadrevet høyteknologi basert på data
om norske forbrukere og virksomheter. Å redusere kinesiske virksomheters
tilgang til data som handler om nasjonal sikkerhet, er grunnleggende
viktig av naturlige årsaker. Men også data om samfunnsområder som
ikke har noe med nasjonal sikkerhet å gjøre, kan i noen tilfeller
brukes til å utvikle teknologi som til syvende og siste er ment
å overvåke, kontrollere og redusere kinesiske innbyggeres frihet.
Derfor bør en plan for å redusere avhengigheten av slik kinesiske
teknologi favne noe bredere enn bare teknologi som samler inn data
om nasjonal sikkerhet. Dette er naturligvis et langsiktig arbeid
og bør også skje innenfor rammen av et internasjonalt samarbeid
om en frihetsfremmende handelspolitikk.