Bakgrunn
Hvert år anmoder Integrerings-
og mangfoldsdirektoratet (IMDi) kommunene i Norge om å ta imot et spesifisert
antall flyktninger. Dette antallet er basert på et fremtidig bosettingsbehov,
og kommunene som sier ja, blir bedt om å ta imot konkrete personer.
Antallet flyktninger det vil være behov for å bosette kommende år,
fastsettes av Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting. Utvalget
skal legge til rette for en samordnet og helhetlig gjennomføring
av samarbeidsavtalen om mottak og bosetting av flyktninger og har
en rådgivende rolle overfor nasjonale og lokale myndigheter.
Det er Arbeids- og
inkluderingsdepartementet som fastsetter de endelige kriteriene
for bosetting, og disse kriteriene oppdateres årlig. Det er tre
elementer som dette gjøres på bakgrunn av. Det første er en prognose for
antall flyktninger med innvilget opphold som vil bo på asylmottak
ved inngangen til det kommende året. Det andre er en prognose for
antall flyktninger som vil komme til Norge og få opphold det kommende
året. Det tredje er Stortingets avgjørelse om hvor mange overføringsflyktninger
Norge har forpliktet seg til å ta imot det kommende året. På bakgrunn
av IMDis anmodning til kommunene fatter kommunen et vedtak om å
bosette et bestemt antall flyktninger.
Det er likevel ikke
alle kommuner i Norge som får muligheten til å bosette flyktninger.
I 2018 kom det nye kriterier fra Nasjonalt utvalg for mottak og
bosetting for fordeling av flyktninger som skal bosettes i kommunene i
Norge. I disse retningslinjene ble kommunens størrelse tillagt større
vekt enn kommunens tidligere resultater i integreringsarbeidet.
Totalt ble kommunens størrelse tillagt hele 70 prosent av vektleggingen,
mens arbeidsmarkedet tillegges 20 prosent og resultater fra introduksjonsprogrammet
sett over tid tillegges 10 prosent.
Kommuner med færre
enn 5 000 innbyggere skulle med disse kriteriene kun unntaksvis
få en anmodning om å bosette flyktninger. Denne ikke-absolutte grensen på
5 000 innbyggere ble tatt bort i 2019, og frem til 2022 ble det
operert med at innbyggertallet i kommunene skulle vektes med 40
prosent. Selv om vektingen har blitt redusert, vil kommunens innbyggertall
fremdeles kunne spille en vesentlig rolle for hvorvidt en liten
kommune får en anmodning om å bosette flyktninger i et normalår.
På tross av den relative
størrelsen kan små kommuner ha veldig gode forutsetninger for å
integrere flyktninger og asylsøkere, og de kan vise til gode resultater
i integreringsarbeidet. Små kommuner har ofte sammensveisede lokalmiljøer
som gir gode utgangspunkt for integrering av flyktninger. Dette
er kommuner som ofte er mer utsatt for fraflytting og befolkningsnedgang og
dermed kan ha et særlig behov for å få muligheten til å bosette
flyktninger. Behovet for arbeidskraft og folk som tar i bruk kommunens
mange tjenester, som skole, barnehage og helsetjenester, er ofte
større i små kommuner. Små kommuner har også i stor grad ytret ønske om
å få mulighet til å bosette flere flyktninger, til tross for at
kommunens størrelse fremdeles vektes i stor grad. Antall innbyggere
i en kommune burde ikke vektlegges så mye som det har blitt frem
til 2022, og fremover burde ikke størrelse ha noe å si, særlig ikke
med de erfaringene året 2022 har bydd på.
Siden 24. februar
2022 har antallet flyktninger til Norge økt drastisk som et direkte
resultat av Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig
mot Ukraina. For å imøtekomme den store pågangen og økningen av flyktninger
har hele landet bidratt. Utlendingsdirektoratet og IMDi var tidlig
ute og kartla norske kommuners evne til å ta imot og bosette flyktninger
og sendte ut anmodningsbrev til kommunene om å bosette. Store og små
kommuner meldte inn hvor mange de kunne bosette, og imøtekom anmodningene
fra myndighetene. Kommunene i hele landet har bidratt med det de
kan, og lokalbefolkningen har siden starten vist både hjerte- og
husrom. Også små kommuner som ut ifra kriteriene fra Nasjonalt utvalg
for mottak og bosetting ellers kun unntaksvis ville fått bosette
flyktninger, har blitt inkludert. Dette viser at også kommuner med
en mindre befolkning er mer enn godt nok rustet til å bosette flyktninger
som kommer til Norge, gitt muligheten til å gjøre det. Dette viser
også at det er liten grunn til å bruke antallet innbyggere mot en
kommune når det gjelder bosetting.
Ved å vektlegge kommunens
befolkningsstørrelse med så mye som 40 prosent, som var tilfellet
frem til 2022, gir man avkall på gode arenaer for integrering og positive
bidrag til små lokalsamfunn landet over. Hvor mange innbyggere en
kommune har, burde ikke være relevant for hvorvidt den får muligheten
til å bosette flyktninger. Det burde vurderes ut ifra resultater
den kan vise til, og kommunens eget ønske og behov.
Fra et integreringsperspektiv
vil det også være gunstig at flyktninger har kortest mulig botid
på mottak og heller bosettes i kommunene så raskt som mulig. Mottaket
av flyktningene fra Ukraina har vist hvor raskt utlendingsmyndighetene,
mottaksapparatet og kommuner kan arbeide for å bosette flyktninger
raskt. Det vil være en stor fordel om så mange som mulig, raskest
mulig, blir bosatt direkte ute i kommunene uten å måtte gå veien
om å bo lenge på et asylmottak. Ved å ta hele landet i bruk og også
la kommuner med lav befolkning bosette flyktninger vil det være
mulig å korte ned tiden flyktningene bor på mottak.