Bakgrunn
Alle barn og unge
i Norge skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å
skape sin egen fremtid. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne delta
i sosiale fellesskap, etablere stabile vennskap i oppveksten og
føle seg verdifulle. Den viktigste og beste investeringen man kan
gjøre for landets fremtid er i barn og unge. Det som er bra for
barna, er bra for samfunnet som helhet. Tidlig innsats er avgjørende,
spesielt for å hindre at fattigdom går i arv. Man må derfor investere
de store pengene i de små barna.
Den grunnleggende
ulikheten i Norge i dag handler først og fremst om de som er innenfor
og de som er utenfor arbeidsmarkedet. Arbeid gir den enkelte mulighet
til å kunne leve frie og selvstendige liv. Terskelen inn i arbeidslivet
må derfor senkes. Man må også sikre at folk har en jobb å gå til.
Derfor må man legge til rette for næringslivet og den lokale verdiskapningen
og hjelpe fram gründere og de som vil skape sin egen arbeidsplass.
For mange barn lever
i familier med vedvarende lavinntekt i Norge i dag. Tall fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) viser at det er barn av innvandrerforeldre og
enslige forsørgere som er sterkest representert av barn i familier med
lavinntekt. Årsaken til dette er kompleks og sammensatt. Det er
derfor avgjørende med en helhetlig innsats. Kristelig Folkeparti
la frem en samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier
(2020–2023), Like muligheter i oppveksten, sammen med Venstre og Høyre
da de tre partiene satt i regjering. Strategien inneholdt 65 ulike
tiltak for å sikre blant annet en god oppvekst, stabil bosituasjon,
trygge nabolag, tidlig innsats i barnehage og skole, økt deltakelse
i fritidsaktiviteter, inkludering og mestring i ungdomstiden og
tilknytning til arbeidslivet for ungdommer og foreldre. Strategien
ble godt mottatt av dem som jobber med disse utfordringene til daglig,
som mente at den var et viktig bidrag for å hjelpe de mest økonomisk
utsatte familiene i Norge.
Fordelingsutvalget,
NOU 2009:10, som ble nedsatt av regjeringen Stoltenberg II, anbefalte
flere målrettede tiltak for å hjelpe flere ut av fattigdom: barnetrygden bør
økes, gratis kjernetid og pedagognorm bør innføres, og innsatsen
knyttet til kompetanse og kvalifisering må styrkes.
Fordelingsutvalget
mente barnetrygden burde økes i takt med prisveksten, fordi den
bidrar vesentlig til omfordeling og reduserte forskjeller. Fordelingsutvalget pekte
på at den nominelle videreføringen i barnetrygden hadde svekket
barnetrygdens omfordelende virkninger. Fortsatt nominell videreføring
av barnetrygden ville medføre at husholdninger der barnetrygd utgjør
en relativt stor del av inntektene (enslige forsørgere og husholdninger
med mange barn), sakker akterut i inntektsfordelingen.
Fordelingsutvalget
mente at økningen i barnefamilienes andel av lavinntektsgruppen
bl.a. måtte ses på bakgrunn av en relativt kraftig reduksjon i realverdien av
barnetrygden fra slutten av 1990-tallet av og reduksjon i satsene
til familier med mange barn. Samlet hadde dette spesielt slått negativt
ut for store barnefamilier med lav inntekt, noe som også var med
på å forklare økningen av vedvarende lavinntekt blant barnefamilier med
ikke-vestlig bakgrunn, ifølge utvalget.
I tillegg pekte Fordelingsutvalget
på at en nominell videreføring av barnetrygden ville øke presset
på ulike kompenserende ordninger i trygdesystemet som inntektsprøvde
barnetillegg. Disse kompenserende stønadene har negative virkninger
på arbeidstilbudet, fordi de er behovsprøvde for bestemte inntektsnivå.
Mer målrettede og
behovsprøvde ordninger innebærer også en risiko for at de som trenger
ordningene, ikke får glede av dem – enten fordi de ikke vet om ordningene
eller ikke søker om eller gjør krav på ordningene på en slik måte
at kravet blir innfridd. Fordelingsutvalget pekte på at barnetrygdens
universelle karakter innebærer at alle barnefamilier – uansett inntektsforhold
– nyter godt av den, og dermed at langt de fleste skattebetalere
mottar en eller annen form for velferdsytelser. Dette kan bidra
til at oppslutningen om velferdsstaten holder seg høy.
For det andre kan
husholdninger med høy inntekt i dag oppleve inntektsnedgang i framtiden,
og dermed kan ytelsen som i dag ikke er «nødvendig» for barnas velferd
i familier med tilstrekkelige inntekter, nettopp være nødvendig
i etterkant av slike inntektsreduksjoner. Slik kan barnetrygden
også oppfattes som en forsikringsordning til sikring av et minimumsnivå
for barns løpende velferd.
Forslagsstillerne
viser til at Kristelig Folkeparti gjennom budsjettforlik og i regjering
de siste årene har prioritert å øke barnetrygden, fordi partiet
vet hvor viktig det er for barn å vokse opp med trygge økonomiske rammer,
og fordi barnetrygden er viktig for å motvirke barnefattigdom og
økte forskjeller. I forrige stortingsperiode fikk Kristelig Folkeparti
gjennomslag på Stortinget og i regjering for å øke barnetrygden
for første gang på svært lenge. Partiet fikk også gjennomslag for
at økningen skulle komme sosialhjelpsmottakere til gode. For barn
opptil 6 år ble den økt med 8 200 kroner. Bakgrunnen for det er
at det er i denne fasen barnefamilier har lavest inntekt. Barnetrygden
ble også økt med 1 000 kroner for barn og unge mellom 6 og 18 år,
i tillegg foreslo regjeringen Solberg, da bestående av Høyre, Venstre og
Kristelig Folkeparti, en nasjonal utrulling av fritidskort på 2 000
kroner i året for samme aldersgruppe. Samme regjering innførte også
gratis kjernetid for familier med lavinntekt, samtidig som det er
innført pedagognorm i barnehager. Innsatsen for de som står uten jobb,
har økt med 1,4 mrd. kroner for inneværende år.
Selv om man har sikret
at økningen av barnetrygden kommer sosialhjelpsmottakere til gode,
er det viktig at det nå lovfestes at kommuner ikke skal ha anledning
til å ta barnetrygden med i beregningen når ytelser etter sosialtjenesteloven
og bostøtteloven utmåles. De som trenger støtte mest, skal ikke
få kutt i inntekten på grunn av at kommuner har dette handlingsrommet.
SSB har tidligere
utført beregninger ved endringer i familieordningene med hensyn
til barnefattigdom og inntektsulikhet, se NOU 2017:6, tabell 1.56
på s. 360. Å fjerne kontantstøtten ble beregnet til å medføre at
andelen barn under en lavinntektsgrense på 60 prosent av medianinntekt
ville øke fra 11,3 til 11,7 prosent. En slik prosentvis økning ville
i 2016 anslagsvis utgjøre om lag 4 400 barn. Dette er riktignok
beregnet før kontantstøtten ble økt til 7 500 kroner. Bakgrunnen
for kontantstøtten er primært å gi småbarnsforeldre fleksibilitet
og valgfrihet når barna er svært små. Det er de som er best til
å vurdere om barna skal være litt lenger hjemme, eller om de skal
begynne i barnehagen. Likevel viser tallene fra SSB at kontantstøtten
også har betydning for familier som lever med lavinntekt. Kontantstøtten
er primært ikke et fattigdomstiltak, men det er likevel viktig å
sikre at kommuner ikke kan ta med kontantstøtten i beregningen når
ytelser etter sosialtjenesteloven og bostøtteloven skal utmåles.