Bakgrunn
Den 27. mai 2021
fattet Stortinget følgende vedtak (nr. 1013 (2020–2021)):
«Stortinget ber regjeringen
om å gjennomføre Stortingets vedtak om å oppheve kravet om helseattest
for eldre bilførere med virkning fra senest 1. august 2021.»
Dette vedtaket er
av regjeringen ikke gjennomført fordi statsråd Knut Arild Hareide
ikke har fremmet det nødvendige endringsforslag til en forskrift
overfor regjeringen. Det er statsråd Hareide som har ansvaret for
å gjennomføre det nevnte vedtak.
Forslag om å oppheve
kravet om obligatorisk helseattest for eldre bilførere har vært
drøftet i lang tid, og i Dokument 8:79 S (2020–2021) ble det av
stortingsrepresentantene Arne Nævra, Karin Andersen, Nicholas Wilkinson
og Torgeir Knag Fylkesnes fremmet et konkret forslag for Stortinget
som ble behandlet etter innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen,
jf. Innst. 195 S (2020–2021). I innstillingen skrev flertallet,
bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at de
«ser på representantforslaget
som en naturlig fortsettelse av forenklingene som ble gjennomført
i 2019.»
Stortingsvedtaket
9. februar 2021 lød slik:
«Stortinget ber regjeringen
fjerne kravet om obligatorisk helseattest for eldre som grunnlag
for førerkort.»
Da dette enkle og
klare vedtaket ikke ble gjennomført av regjeringen, ble et nytt
representantforslag fremmet, jf. Dokument 8:202 S (2020–2021), av
representantene Bård Hoksrud og Tor André Johnsen. Også dette ble behandlet
av transport- og kommunikasjonskomiteen, som avga Innst. 447 S (2020–2021).
Forslaget og innstillingen ble gjort for å understreke at en norsk
regjering plikter å gjennomføre klare og konsise vedtak fattet av landets
nasjonalforsamling, Stortinget.
Statsråd Hareide
gjorde det helt klart for komiteen og Stortinget at han var uenig
i forslagets politiske innhold og han var imot å fjerne det obligatoriske
helseattestkravet i forskriften. Selvsagt kan en statsråd være uenig
i, samt motarbeide og argumentere mot et forslag til vedtak. Når
Stortinget ved votering allikevel fatter et konkret vedtak, plikter
imidlertid statsråden å gjennomføre vedtaket. Det følger både av
det rettslige konstitusjonelle kontrollsystem og det parlamentariske kontrollsystem.
Muligheten for å benytte det parlamentariske system er uaktuelt
fordi det skjer et regjeringsskifte etter stortingsvalget. For å
understreke og klargjøre at Stortinget ikke kan akseptere at en
statsråd nekter å gjennomføre et klart vedtak i nasjonalforsamlingen, Stortinget,
velger forslagsstillerne å benytte det konstitusjonelle styringssystem
med basis i ansvarlighetsloven av 5. februar 1932 for å slå fast
at en statsråd også har en rettslig plikt til å gjennomføre stortingsvedtak.
Ansvarlighetsloven
har følgende tittel:
«Lov om ansvar for
handlinger som påtales ved Riksrett (ansvarlighetsloven.)»
Det mest relevante
kapittel og bestemmelse lyder slik:
«Kapitel 2. Særlige
bestemmelser om straffansvar for medlemmer av Statsrådet og Stortinget.
§ 8 Med
bøter eller fengsel inntil 5 år straffes det medlem av Statsrådet
som ved handling eller undlatelse bevirker:
(...)
b. at en beslutning
av Stortinget ikke blir gjennemført, (…)»
Det er denne bestemmelse
i ansvarlighetsloven forslagsstillerne mener at statsråd Hareide
har brutt når han ikke har gjennomført Stortingets beslutning i
vedtak 596 (2020–2021) og vedtak 1013 (2020–2021). Derfor bør nå
først Stortingets ansvarskommisjon gjennomføre en undersøkelse,
og så senere må Stortinget ta stilling til om det skal reises sak
for domstolen med pålegg om straff for brudd på ansvarlighetsloven
§ 8 bokstav b.
I en pressemelding
fra Samferdselsdepartementet av 21. juli 2021 fremkommer følgende:
«27. mai vedtok Stortinget
å be regjeringen oppheve kravet om helseattest for eldre bilførere,
med virkning fra senest 1. august. Samferdselsminister Knut Arild
Hareide har nå vurdert hvordan dette skal følges opp.
Samferdselsministeren
har nå konkludert med at det ikke vil være forsvarlig å gjennomføre
endringen fra 1. august.
Tryggheten til alle
som ferdes i trafikken må ivaretas. En obligatorisk helseattest
for eldre bilførere er et viktig virkemiddel for å sikre at de med
førerrett oppfyller helsekravene, og dermed er trygge sjåfører.
Å fjerne kravet til helseattest er en stor endring, og vi trenger
mer tid til å gjennomføre dette på en forsvarlig måte, sier samferdselsminister
Knut Arild Hareide.»
Dette var de samme
synspunkter Statsråd Hareide fremmet for Stortinget under debatten
før vedtak 1013 ble fattet. Stortinget var altså velkjent med Statsråd
Hareides og departementets synspunkter og meninger før vedtaket
ble fattet. På tross av statsrådens advarsler og uenighet fattet
allikevel Stortinget sitt vedtak 1013. I tillegg skrev flertallet
i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og
Sosialistisk Venstreparti, følgende i Innst. 447 S (2020–2021) om
statsrådens motforestillinger og motargumenter:
«Flertallet mener
det er solid faktabakgrunn for å kunne oppheve den diskriminerende
helseattesten og raskt oppfylle Stortingets vedtak. I et senere
svar til Stortinget på spørsmål om oppfølging av vedtak i saken,
jf. Dokument nr. 15: 1364 (2020-2021), opplyser statsråden at helseattest
ikke kan oppheves uten nok en utredning med alternative reguleringer.
Flertallet vil bemerke
at Stortinget ikke har bedt om en utredning eller alternative reguleringer,
men om at en unødig aldersdiskriminering i førerkortregelverket oppheves.
En ny utredning av dette spørsmålet bare utsetter en nødvendig modernisering
av førerkortregelverket som er til gunst for landets eldre.»
Det er da spørsmålet
reiser seg om hvem som bestemmer i Kongeriket Norge. Er det en statsråd
og regjeringen eller er det nasjonalforsamlingen Stortinget. Det er
dette som er det helt sentrale i landets styringssystem. Hvis en
regjering kan neglisjere et klart og konsist vedtak i Stortinget,
er det ikke lenger Stortinget som er det øverste besluttende organ,
men det er et system hvor regjeringen i praksis er overordnet nasjonalforsamlingen, Stortinget.
Det neste spørsmål
er hvilken status såkalte anmodningsvedtak har i landets konstitusjonelle
styringssystem. Om dette har det vært en debatt i mange år hvor
jurister og statsrettslærde har hatt noen avvikende synspunkter.
Noen hevder at anmodningsvedtak ikke er rettslige og konstitusjonelt
bindende for den utøvende makt regjeringen, mens andre mener de
er det hvis de er klinkende klare og konkrete.
Denne uklarhet i
det rettslige konstitusjonelle styringssystem er ingen tjent med,
og i alle fall ikke Stortinget og offentligheten. Hvis et anmodningsvedtak
ikke har noen reell og konkret virkning, og bare kan ansees fra
regjeringens side som et «god jul og godt nyttår»-vedtak uten konsekvenser,
vil interessen for å fremme slike anmodningsvedtak dale dramatisk.
Hvis de imidlertid også er rettslig bindende, vil regjeringer i
langt større grad behandle slike vedtak med en helt ny holdning
og oppfølging. Det er derfor viktig å få en avklaring, og den kan
kun gis ved en behandling i den relevante domstol.
Stortinget kan alene
ikke avklare dette uten at det foreligger en konkret sak hvor rettslærde
har ulike synspunkter. I Harberg-utvalget (Dokument 21 (2020–2021),
som eksplisitt behandlet dette, var det etter forslagsstillernes
mening ikke noen helt klar og entydig avklaring. Dette fordi ordlyden
i det konkrete vedtak kunne være av avgjørende betydning.
Derfor vil en domstolsavgjørelse
i en konkret sak kunne få meget stor betydning for det fremtidige
styringssystem og for også Stortingets arbeidsmåte. Hvis et anmodningsvedtak
ikke betyr noe, hvorfor da fremme forslag om slike, og hvis de er
rettslig og konstitusjonelt bindende, så vil regjeringer ta de mer
alvorlig.
Når det gjelder fremtiden
for det forslag som her fremmes, vil det også kunne skape viktige
nyvinninger i landets styringssystem. Hvis forslaget får mer enn
en tredjedels stemmer, og det var altså et flertall av Fremskrittspartiet,
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt som stemte for
vedtak 1013, så må Stortingets ansvarskommisjon undersøke og etterforske
saken og deretter fremme en innstilling til Stortinget om det skal reises
tiltale eller om saken bør henlegges. Deretter er det Stortinget
som med simpelt flertall avgjør om tiltale skal reises eller om
saken skal henlegges. Selve denne prosess vil kunne ha en betydelig
politisk påvirkning. Hvis flertallet vedtar å reise sak, blir en
slik fremmet for Riksretten i den nye sammensetning som hittil ikke
har vært prøvd.
Det å gjennomgå en
slik prosess i det helt nye systemet kan også medføre nyttig lærdom
for kommende generasjoner i landets politiske system.