Bakgrunn
Stadig flere barn
vokser opp i fattigdom i Norge. Nyeste tall fra Statistisk sentralbyrå
(SSB) viser at det i 2019 var hele 115 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt,
og det er stor grunn til å frykte at antallet har økt gjennom pandemien.
Alle barn bør ha
de samme mulighetene til en god oppvekst, slik er det ikke i dag.
For mange foreldre er økonomien så presset at utgifter til fritidsaktiviteter, bursdagsgaver
og nødvendig utstyr må nedprioriteres for å få endene til å møtes.
Dette vet man påvirker både barna og foreldrenes hverdag, psykiske
helse og deltakelse i samfunnet. En anonym gutt på 18 år er sitert
på Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet sine nettsider:
«Når man ikke får
vært med i vennen din sin bursdag fordi man ikke har råd, slutter
de til slutt å spørre om man vil være med. Vennen blir borte.»
Å gjøre noe med fattigdommen
i Norge krever mange og strukturelle tiltak, i arbeidslivet, boligmarkedet, skolen
og med inkludering. Men ett tiltak som er enkelt og svært målrettet,
er å sørge for at alle barnefamilier får barnetrygd.
Barnetrygden er en
universell ordning som gir foreldre en månedlig utbetaling, helt
uavhengig av inntekt, som skal bidra til å dekke utgiftene med å
oppdra et barn. Alle foreldre i Norge får barnetrygd, bortsett fra
en liten gruppe som trenger den aller mest. I mange kommuner er
det nemlig praksis å inkludere barnetrygden i beregningsgrunnlaget
når man utbetaler økonomisk sosialhjelp, som i praksis betyr at
barnetrygden forsvinner for familier som blir nødt til å søke om
akutt økonomisk nødhjelp.
Og denne praksisen
har konsekvenser. Andelen barn som vokser opp i fattigdom, er for
Norge som helhet 11,7 prosent, men snittet blant kommuner som ikke trekker
barnetrygden fra sosialhjelpen, er derimot et prosentpoeng lavere,
viser en oversikt nettstedet E24 publiserte 22. august. Forsker
og professor ved OsloMet, Axel West Pedersen, sa til E24:
«Det er en helt klar
sammenheng mellom andelen fattige barn og om kommunene holder barnetrygden utenfor
beregningen av sosialhjelp. Forskjellen er også statistisk signifikant».
Flere kommuner har
avviklet den urettferdige praksisen, men fortsatt er det 238 kommuner
i Norge hvor sosialhjelpen blir avkortet mot barnetrygd, ifølge
en oversikt fra Redd Barna. I mange tilfeller vil to nabokommuner
ha motsatt praksis, slik at en familie i den ene kommunen vil få
flere tusenlapper mindre i støtte enn familien i nabokommunen. Dette
er vilkårlig og urettferdig, og det trengs en nasjonal lovendring
for å sørge for likebehandling. En slik lovendring vil ikke utfordre
det generelle skjønnsrommet i sosialtjenesteloven.
For mange kommuner
handler det om økonomi, og det oppgis manglende økonomisk handlingsrom
som begrunnelse for praksisen. Derfor er det viktig at en lovendring
følges av økte rammer for kommunene i statsbudsjettet. Redd Barna
sin nyeste undersøkelse viser estimert pris for hva det vil koste
for kommunene å endre praksis. I en mellomstor kommune vil prislappen
være på rundt 3 mill. kroner, avhengig av hvor mange sosialhjelpsmottakere
kommunen har. Og de totale utgiftene for å endre praksis i alle
kommunene i Norge vil være på om lag 430 mill. kroner.
For forslagsstillerne
er kampen for at alle barn i landet skal ha de samme mulighetene,
en av de viktigste sakene. En måte å sørge for det på er gjennom
barnetrygden. Forslagsstillerne vil øke barnetrygden og bevare den
som en universell skattefri overføring til alle som har ansvar for
å forsørge barn. Det er også behov for å lovfeste at barnetrygden
skal holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. På denne måten kan
man gå fra prat til handling i kampen for å få ned antall barn som
vokser opp i fattigdom.