Bakgrunn
Norge er sårbart
for svikt i den globale legemiddelindustrien. Norge er nesten 100
prosent avhengig av å importere legemidler. Det gjør landet ekstra
sårbart ved kriser eller ved brudd i de globale forsyningslinjene.
Det er ikke holdbart at Norge i slike situasjoner er helt avhengig
av land det ikke er heldig å stå i et avhengighetsforhold til. Man
må legge til rette for at man i fremtiden kan bli selvforsynt med
de viktigste legemidlene, og ha en produksjonskapasitet for helt
nødvendige vaksiner.
Det er i dag et fåtall
norske produksjonsmiljøer som produserer legemidler på oppdrag fra
internasjonale legemiddelselskaper. Man må bruke deres kompetanse og
kapasitet til å få i gang norsk produksjon av viktige legemidler.
De fleste legemidlene som er viktige i en krise eller i en uforutsett
situasjon, er velprøvde legemidler som har gått av patent. Det er
dermed ingen hindringer for at staten kan inngå avtaler med norske
produsenter om å produsere disse legemidlene.
Beredskapsavtaler
med norske produksjonsmiljøer er en realistisk modell for raskt
å få på plass egenproduksjon, slik at man kan sikre en selvforsyningsgrad
og beredskap for viktige medisiner i Norge.
Den 14. mai 2020
vedtok Stortinget at regjeringen «snarest mulig» må få på plass
«en beredskapsmodell for norsk produksjon av viktige legemidler,
herunder antibiotika». Dette er en mer langsiktig løsning enn bare å
importere legemidler og bygge et beredskapslager. Et beredskapslager
hjelper et stykke på vei, men nedsiden er imidlertid at legemidlene
går ut på dato, og at investeringene ikke bygger norsk kompetanse
og norske arbeidsplasser. En lagerløsning er heller ikke skalerbar ved
langvarige behov for ekstra legemiddelforsyning.
I Helse- og omsorgsdepartementets
tildelingsbrev for 2021 til underliggende etater følges ikke Stortingets vedtak
opp. Det nevnes imidlertid at helseforvaltningen skal bidra til
et nordisk samarbeid på legemiddelområdet (WGEMA), herunder legemiddelproduksjon.
Det svarer likevel ikke på Stortingets klare vedtak om norsk produksjon.
Stortingets vedtak
ble gjort med bakgrunn i en erkjennelse om at en har kunnskapsgrunnlaget
som skal til for å sette i gang produksjon. Bekymringen for sårbarhet
har resultert i flere utredninger fra helsemyndighetene. De har
vurdert både hvilke legemidler man kan og bør produsere i Norge,
og hvilke norske produksjonsmiljøer som kan ta en slik rolle. Nå
må man gå fra ord til handling, ikke ha flere utredninger.
Forslagsstillerne
mener Norge snarest mulig må starte egenproduksjon av viktige legemidler,
slik Stortinget allerede har vedtatt. Man må prioritere å starte med
det enkleste først, og med legemidler som er nødvendige i et beredskapsperspektiv
som smertestillende, bedøvelses- og anestesilegemidler og på lengre
sikt antibiotika. Så godt som alle disse legemidlene er velprøvde legemidler
som har gått av patent, og som dermed kan produseres i Norge uten
å at det er i strid med etablerte rettigheter.
For å kunne realisere
en beredskapsmodell for norsk produksjon av viktige legemidler så
snart som mulig, må regjeringen gå i dialog med de norske produksjonsmiljøene.
Noen av produksjonsmiljøene har allerede utviklet beredskapsmodeller
i samarbeid med Forsvaret.
I tillegg til å snarest mulig
etablere en norsk produksjon av viktige legemidler mener forslagsstillerne
at det bør etableres produksjon med fleksibilitet innenfor biologiske
legemidler i Norge. En slik produksjonskapasitet vil raskt kunne
dekke det norske behovet for vaksiner, og samtidig ha kapasitet
til å eksportere vaksiner. Moderne vaksineproduksjon er basert på
biologiske produksjonsprosesser. Disse produksjonsprosessene er også
relevante for mange selskaper i Norge som utvikler nye kreftvaksiner
og vaksiner mot smittsomme sykdommer.
Forslagsstillerne
vet at det er investeringsvilje fra private aktører som vil bygge
en storskala vaksineproduksjon, som kan produsere på lisens for
vaksineutviklere. For at den private kapitalen skal utløses, er
det avgjørende at staten inngår en forhåndskjøpsavtale for å sikre
prioritert vaksineleveranse til den norske befolkningen i fremtiden.
Forslagsstillerne
viser til rapporten «Norsk vaksineproduksjon for beredskap og verdiskapning»,
som NHO, LO, Norsk Industri, LMI, Industri Energi og KLP laget i
2020. I rapporten foreslås det et offentlig-privat samarbeid for
å bygge en norsk vaksinefabrikk som skal være kontraktsprodusent
for norske og internasjonale selskaper og vaksineprodusenter. Hvis
en vaksinefabrikk hadde vært etablert i Norge nå, ville de kunne
produsert koronavaksiner på vegne av internasjonale legemiddelselskaper.
Rapporten viser at det er mulig å bygge opp en norsk produksjonskapasitet
for vaksiner, men det avhenger av at staten stiller med stabile
og langsiktige rammevilkår for aktørene.
Stortingets vedtak
er tydelig: Det skal etableres «norsk produksjon». Beredskapsavtaler
og forhåndskjøpsavtaler med norske produksjonsmiljøer vil gjøre landet
selvforsynt med de viktigste legemidlene og sikre beredskapen. Samtidig
vil det bygge helsenæringen i Norge. Det trenger man for å sikre
arbeidsplasser, skatteinntekter, eksportinntekter og fremtidig verdiskaping.
Dette er både god helsepolitikk, beredskapspolitikk og næringspolitikk.