Bakgrunn

Hijaben symboliserer verdier som bryter radikalt med de liberale verdiene Norge er bygget på. Plagget legitimeres i islam som en aktiv handling for å unngå å vekke lyster hos det motsatte kjønn da kvinners hud, kropp og hår er å anse som seksuelle objekter. Barnehijab representerer således en seksualisering og et syn på barn som ikke er forenlig med norsk lov, og tildekkingen er en av de mest synlige formene for sosial kontroll av barn, som ikke hører hjemme i Norge. Samfunnet kan ikke akseptere at småjenter fra minoritetsmiljøer blir betraktet som seksuelle objekter og dermed blir blottet for de samme rettighetene som majoritetsbarna.

Forslagsstillerne ønsker ikke et generelt forbud mot hijab, da selvbestemmelsesretten står sterkt i Norge. Forslagsstillerne mener et slikt drastisk tiltak, der staten går inn og regulerer folks klesplagg, vil være uproposjonalt og unødig inngripende overfor innbyggerne. Imidlertid tilsier både de verdier hijaben representerer, og de praktiske hindringene plagget medfører for integreringsprosessen, at spørsmålet om et forbud stiller seg annerledes hva gjelder barn og ungdom.

Ingen små barn er i stand til å ta stilling til bruk av hijab på egen hånd, i hvert fall ikke i stand til å se ideologien bak, ei heller konsekvensen av denne indoktrineringen og segregeringen som blir påført dem. Det er et valg deres foreldre tar på deres vegne, ut fra et ønske om kontroll og forming av barnas identitet i tråd med skikker og religion. For jentene som blir påtvunget bruk av hijab fra ung alder, er et forbud eneste mulighet for å sikre deres grunnleggende rett til å kunne bestemme over eget liv og bli likestilt med andre jevnaldrende barn.

Den økende bruken av hijab blant barn fører til at liberale krefter blant innvandrerbefolkningen får det stadig vanskeligere. Stigmatiseringen av jenter uten hijab er tiltagende, de stemples som dårlige muslimer og urene og for vestlige. Fedre blir trakassert for å tillate at jenter går uten hijab, at de ikke har tilstrekkelig kontroll over egne døtre og deres kyskhet. Familier som viser vilje til integrering, blir motarbeidet og hetset og i verste fall utstøtt fra nærmiljøene, storfamilien og nettverkene. Mange bøyer av for presset, fordi det fremstår som den enkleste løsningen. Storsamfunnet stiller ikke opp for de liberale muslimene. I stedet velger storsamfunnet å tolerere intoleranse, og arenaen blir overlatt til reaksjonære konservative krefter. Ved å unnlate å stanse denne utviklingen og frita disse jentebarna fra denne tvangstrøyen helt ned i barneskolealder, er man med på en stilltiende aksept av stadig mer konservative krefters kamp i det muslimske miljøet i Norge og legitimerer denne forskjellsbehandlingen av barn.

Barnehijaben skaper et kunstig skille mellom barn på grunnlag av religion og kjønn. En slik segregering av barn er et brudd på idealet om at jenter og gutter, uavhengig av etnisitet og religion, er likestilte i Norge. Et forbud mot barnehijab i barnehage og grunnskole vil sikre likestilling og bidra til at alle barn i Norge får samme rett og mulighet til utfoldelse og utvikling. Et slikt forbud er et viktig bidrag for å sikre barns universelle rettigheter i Norge.