Bakgrunn
Koronapandemien har
synliggjort viktigheten av å ha tilstrekkelig tilgang på legemidler
i en global krisesituasjon. Etter virusutbruddet har stater vært
opptatt av å sikre egen tilgang, enten fra nasjonale beredskapslagre eller
egenproduksjon. Dette har skapt betydelige begrensninger på internasjonal
handel med legemidler i en kritisk situasjon.
Denne sårbarheten
gjør seg særlig gjeldende for vaksiner, som i mange tilfeller må
utvikles etter et utbrudd. Dette medfører at det ikke kan kjøpes
inn beredskapslagre i forkant, og tidlig tilgang på nyutviklede vaksiner
ved en global pandemi vil derfor i betydelig grad avhenge av egen
produksjonskapasitet.
Norge har ikke egenproduksjon
av influensavaksiner. Det innebærer at Norge i dag er helt avhengig
av leveranser fra utlandet, og at ventetiden for tilgang på koronavaksine
kan bli lengre enn den hadde trengt å bli.
Forslagsstillerne
er bekymret over de grunnleggende svakhetene ved norsk beredskapspolitikk
som krisen har avdekket, og mener at et særlig viktig område å styrke
fremover er forskning på og egenproduksjon av vaksiner.
Styrket vaksineberedskap
kan også virke som et godt næringspolitisk virkemiddel gjennom utvikling
av nye arbeidsplasser og økt verdiskaping. Utvikling av vaksiner
er en kapitalintensiv prosess, der ledetiden fra forskningsstadiet
til markedet kan være lang. Dette skaper både risiko for at investorer
i for liten grad utvikler vaksinene samfunnet har størst nytte av,
og for at samfunnet investerer for lite i forskning på og utvikling
av nye vaksiner. Sammen med beredskapshensyn tilsier disse utfordringene
et offentlig-privat samarbeid, der det næringspolitiske virkemiddelapparatet
kan ta en særskilt rolle med å legge til rette for økt selvforsyning gjennom
økt utvikling og produksjon av vaksiner nasjonalt.
Norge har sterke
kompetanse- og industrimiljøer, og dermed særlige forutsetninger
for å utvikle og produsere vaksiner gjennom et nasjonalt vaksinecluster.
Norge har allerede en stor produksjon av fiskevaksine, verdensledende
forsknings- og utviklingsmiljøer som Geno, Oslo Cancer Cluster og
Norway Health Tech, og en viktig rolle i FNs barnevaksinasjonsprogram.
Norge kan som et
lite land ikke sikre tilstrekkelig tilgang på legemidler alene.
Styrket internasjonalt samarbeid er avgjørende for å sørge for at
vi har legemidlene vi har behov for ved et eventuelt fremtidig pandemiutbrudd.
Med et lite hjemmemarked kan vi imidlertid tilby høy grad av leveringssikkerhet
til andre land i en krisesituasjon. Et nasjonalt cluster for vaksineproduksjon kan
slik også fungere som et viktig bidrag til økt internasjonal samfunnsberedskap.