Bakgrunn

Norge og verden opplever nå en klimakrise hvor store områder etter hvert kan bli helt ubeboelige, og med en enorm utryddelse av planter og dyr som følger av den. Det skjer rett foran alles øyne og er faglig dokumentert gjennom blant annet FNs klimapanel og FNs naturpanel, som la frem sin rapport om natur- og artsmangfoldet den 6. mai 2019.

Den 1. mai 2019 erklærte parlamentet i Storbritannia at det er en «climate emergency». Dette skjedde etter at myndighetene i Wales og Skottland tidligere hadde erklært det samme. Storbritannia har forsterket klimamålene til at man skal være karbonnøytrale i løpet av 2050, og at myndighetene må sette ambisiøse og kortsiktige mål for å nå dette gjennom grønne jobber, fornybar energi osv. Den britiske regjeringen skal også innen 6 måneder fremme hasteforslag om å bevare naturen i landet og opprette en avfallsfri sirkulær økonomi.

Forslagsstillerne mener at Norge må gjøre som Storbritannia og erklære at klimakrisen er en nasjonal nødssituasjon som krever en ekstraordinær og felles innsats. Norge kan ikke bare anerkjenne at situasjonen er alvorlig, men må slå fast at landet er i en faktisk nødssituasjon. Klimakrisen er ikke én stor hendelse som endrer alt på en dag, i stedet er det en endring som har skjedd over tid. Nå har man kommet til en situasjon hvor de menneskeskapte klimagassutslippene må ta slutt om man skal unngå katastrofale følger. Det er derfor behov for en helt ekstraordinær innsats over de neste årene for å komme ut av den nødssituasjonen man er i nå.

I Norge er det ingen konkret plan for hvordan landet skal kutte de nødvendige klimagassutslippene for å nå målene som er satt, verken innen 2030 eller 2050. Regjeringen har heller ikke villet være med på et nasjonalt klimaforlik for å bli enige om en slik plan. I forslag til statsbudsjett for 2019 opplyste regjeringen at med den farten man har nå i å fjerne klimagassutslipp, vil Norge bryte klimamålene for 2020, 2030 og 2050. I nasjonalbudsjettet er det anslått at norske utslipp i 2030 vil ligge 13,5 prosent under 2017-nivået, men målet i dag er 40 prosent. Fremskrivningene for 2050 er at utslippene da vil være kuttet med 40 prosent, men da er målet 80–90 prosent. Regjeringen gjør altså i dag ikke nok for å nå disse målene.

De neste årene må derfor innebære at klimaendringene og tapet av natur behandles som det det er: En nødssituasjon som krever særlig innsats i hele samfunnet. Det er et historisk ansvar å stanse klimaendringene, og et politisk ansvar å erkjenne hvor alvorlig situasjonen er.