Bakgrunn
Stortinget vedtok
i 2008 at kjøp av seksuelle tjenester skulle inntas i straffeloven
av 1902, jf. lovens § 202a. Loven trådte i kraft 1. januar 2009,
om lag ti år etter at Sverige innførte et slikt forbud. Tidligere
hadde det kun vært straffbart å kjøpe seksuelle tjenester fra en person
under 18 år. Bakgrunnen for innføringen av forbudet var blant annet
at det skulle være et tiltak for å bekjempe menneskehandel. For
Kristelig Folkeparti var det viktig å sikre at det var kjøpet som
skulle forbys, og ikke salget. Innføringen av loven var en viktig
milepæl for å fremheve menneskeverdet og markere samfunnets holdning
om at mennesket ikke er en salgsvare.
I Magnus Matningsdals
kommentarutgave til den nye straffeloven 2005 har han på side 789
påpekt følgende om hvorvidt forsøk på kjøp av seksuelle tjenester
iht. straffeloven § 316 skal regnes som straffbart eller ikke:
«En isolert vurdering
av første ledd kunne riktignok umiddelbart synes å tilsi at forsøk
ikke er straffbart, idet en overtredelse av første ledd maksimalt
kan straffes med fengsel inntil seks måneder, mens straff for forsøk normalt
forutsetter at handlingen kan straffes med fengsel i ett år eller
mer. Andre ledd forhøyer imidlertid den øvre strafferammen til fengsel
i inntil ett år når overtredelsen har skjedd på en ‘særlig krenkende
måte’ Da loven ikke inneholder noen uttømmende oppregning av hvilke
forhold som kan begrunne denne karakteristikken, innebærer det at
den øvre strafferammen etter første ledd i materielle og prosessuelle
sammenhenger er fengsel inntil ett år. Se Rt. 2007 s. 382 og Rt. 2009
s.1615 til illustrasjon. Dermed er også forsøk straffbart.»
Den 14. desember
2017 kom det frem på dagbladet.no at det i Oslo politidistrikt kun
hadde blitt utstedt fem bøter for kjøp av seksuelle tjenester i
hovedstaden i 2017. Bakgrunnen for det lave antallet straffereaksjoner mener
politiet er at det ikke lenger er straffbart å forsøke å kjøpe seksuelle
tjenester. De påpeker at denne endringen medfører en del etiske
problemstillinger for politibetjentene som skal håndheve loven,
og at slik loven er utformet nå, ser den ut til å ha noen hull som
vanskeliggjør politiets arbeid.
Forslagsstillerne
viser til Dokument nr. 15:693 (2017–2018), skriftlig spørsmål fra
representanten Kjell Ingolf Ropstad til justis- og beredskapsministeren
om uklarheten knyttet til juridisk teori og politiets håndhevelse
av forsøk på brudd på straffeloven § 316. Statsråden svarte følgende:
«Riksadvokaten har
i et brev til departementet gitt uttrykk for at forsøk på kjøp av
seksuelle tjenester fra voksne ikke lenger kan straffes, og at denne
avkriminaliseringen synes å være en utilsiktet konsekvens av at
skillet mellom forbrytelser og forseelser ble forlatt ved innføringen
av den nye straffeloven. Som nevnt av representanten gir derimot
Magnus Matningsdal i kommen-tarutgaven til straffeloven uttrykk
for at slikt forsøk fortsatt er straffbart. Jeg tar til etterretning
at det er uenighet om hva som er gjeldende rett på dette området.
Jeg vil derfor vurdere om departementet bør sende på høring et forslag
til lovendring som kan avklare dette.»
Svaret
fra statsråden viser tydelig at juridisk teori og Riksadvokaten
har helt ulik tolkning av gjeldende rett. Forslagsstillerne mener
at uklarheten knyttet til hvorvidt forsøk på kjøp av seksuelle tjenester
skal være straffbart eller ikke, må rettes opp i. Det er etter forslagsstillernes
mening viktig at loven endres slik at det fremkommer tydelig at
forsøk på brudd på straffeloven av 2005 § 316 skal være straffbart.