Bakgrunn

Norge ratifiserte i 2007 UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven. Mye har skjedd siden da, men få konkrete tiltak har blitt iverksatt for å stimulere til mer aktivitet, og for å sikre den økonomiske hverdagen til dem som arbeider med kulturarven. Det må tilrettelegges for bærekraftige næringer i hele landet, og kulturarven har stor markedsverdi, ikke minst innen reiselivet. Å satse på kulturarv betyr også å satse på næringer som representerer gjenbruk og grønn tankegang, og som sikrer at naturressursene blir ivaretatt på en bærekraftig måte.

Den immaterielle kulturarven står i motsetning til den materielle, og er forstått som kulturelle uttrykksformer mennesker gjør eller uttrykker: handlinger, prosesser og såkalt «taus kunnskap» – alt det som ligger imellom det man skaper. Det dreier seg om kunnskapene i fingrene, språklige uttrykksformer, trosforestillinger, fortellinger, myter og historier.

Ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven er en viktig anerkjennelse av kulturarven. Det stiller krav om at Norge skal sikre arven for framtidige generasjoner, og at det blir etablert en politikk og et system for hvordan dette skal gjøres.

I rapporten «Immateriell kulturarv i Norge: En utredning om UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven» (2010) leser man at konvensjonen – som et juridisk dokument på overnasjonalt nivå – pålegger det norske samfunnet store forpliktelser knyttet til vern av immateriell kulturarv. Ansvaret for ratifiseringen og det praktiske arbeidet med innføringen av den ligger i dag hos Kulturdepartementet, som har gitt Norsk kulturråd i oppdrag å koordinere arbeidet.

Det har blitt skrevet flere dokumenter om konvensjonen og den immaterielle kulturarven, for eksempel St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum – Forvaltning, forskning, formidling, fornying (2009), den allerede nevnte utredningen «Immateriell kulturarv i Norge» (2010) og «Kulturhåndverk – avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for framtiden» (2008).

Ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen skapte stort engasjement da den kom, men også forventninger fra miljøet om penger og konkrete tiltak. Ennå finnes få styringsverktøy som sier noe om hva staten egentlig skal gjøre – samtidig som forventningene i miljøene øker. Men noe har skjedd:

I 2012 var retningslinjer for nominering av kulturuttrykk i Norge til de internasjonale UNESCO-listene på plass. Disse gjør det mulig for alle å nominere kulturuttrykk til UNESCO-listene. Kulturrådet er også i gang med å etablere nasjonale lister for nominering av kulturuttrykk her i Norge. Målet med disse listene er å øke anerkjennelsen og bevisstheten om den immaterielle kulturarven. I 2016 ble Oselvarverkstaden og oselvarkulturen (trebåtbygging), som første nordiske håndverkstradisjon, tatt inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Norsk kulturråds digitale formidlingstjeneste Digitalt fortalt var vellykket og skapte stort engasjement. Digitalt fortalt ble etablert i kulturminneåret 2009 «for å stimulere til bruk av digitale fortellinger som formidlingsform og metode i formidlingen av kulturarv», som det står på nettsiden. I dag ligger omkring 4 600 fortellinger på Digitalt fortalt, men 1. januar i 2016 ble ordningen faset ut og overført til DigitaltMuseum.no.

Kulturrådet har også arbeidet aktivt med opplysningsarbeid og bevisstgjøring om den immaterielle kulturarven. I «Framtidas museum – Forvaltning, forskning, formidling, fornying» står det også noe om den immaterielle kulturen, og om museene og deres samfunnsrolle. I korte trekk dreier det seg om at museene må ta hensyn til alle kulturuttrykk – materielle og immaterielle, – og at kulturarven skal ses som del av noe mer, i et større perspektiv: Kulturen skal virke på nye måter. Tross kravene i tildelingsbrevene blir det ikke gitt mer penger til museene.

Mange museer tar i dag et stort ansvar for vern og videreføring av den immaterielle kulturarven gjennom egne tradisjonshåndverkere og andre formidlingstiltak. Men ansvaret for den norske kulturarven ligger ikke til museene alene: Den norske kulturarven skal være en aktiv og levende profesjon og en kulturytring også utenom de etablerte kulturinstitusjonene.

I rapporten «Kulturhåndverk – avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for framtiden», fra 2008, blir utfordringene for det tradisjonelle håndverket løftet frem. Det blir pekt på et ønske om bedre koordinering på nasjonalt nivå, og et nettverk av regionale kompetansesentre, men også stipendordninger for tradisjonsbærere, en mer fleksibel tilpasning av utdanningssystemet, bedre støtteordninger for lærlinger og bedrifter og et eget verdiskapningsprogram.

Fra Norsk kulturfond/Kulturrådet blir det fordelt 32 mill. kroner til kulturvern hvert år. Av dette blir snaue 12 mill. kroner fordelt til konkrete kulturvernprosjekt. Her kan privatpersoner, organisasjoner, forlag og institusjoner uten statsstøtte søke midler. Til en av søknadsrundene i 2015 ble det lyst ut en egen satsing på 2 mill. kroner til prosjekter innenfor den immaterielle kulturarven.

Håndverkernes situasjon

Lite har blitt gjort for å styrke arbeidet med den immaterielle kulturarven og bevisstheten om den. Men arbeidet med å fremme immateriell kulturarv trenger nasjonal drahjelp, oppmerksomhet og oppmuntring gjennom særskilte satsinger – satsinger som kan oppmuntre og motivere flere utøvere og tradisjonshåndverkere til å fortsette med tradisjonshåndverket i hverdagen, og som slik er med på å sikre videreføring av kulturarven.

Det er skrevet mye om konvensjonen og kulturarven, men det er få styringsverktøy som sier noe om prioriteringer og hva slags tiltak staten bør iverksette. Kulturarven lever i en symbiose av visjoner, gode ord – og økonomiske insentiver, tilskudd eller «gulrøtter».

Den immaterielle kulturarven er uløselig knyttet til folkelige uttrykksformer innenfor rammene av en nasjonal kultur og en majoritetskultur. Endringer i det norske samfunnet utfordrer naturlig nok synet på hva kultur og kulturarv skal være, og hva slags uttrykksformer man skal prioritere. Men i debatten om den immaterielle kulturarven har Norge et særskilt ansvar for å verne og videreføre skjøre uttrykksformer, som er truet av globalisering og kommersialisering, det være seg treskjæring, bunadssøm eller tredreiing. Tilstanden for mange av dem som arbeider i feltet er utfordrende.

En spørreundersøkelse om bunadsnæringene med 147 respondenter ble gjennomført i 2015. Spørreundersøkelsen viser at hele 70 prosent av dem som syr bunad, er selvstendig næringsdrivende. 93 prosent av dem som er med, er kvinner. Over halvparten av dem er mellom 50 og 69 år. Et flertall arbeider alene eller i små fellesskap, og er sårbare for økonomiske konjunkturer. Omkring 60 prosent av dem sier at det er vanskelig å få lønnsomhet i broderingen. Samtidig er mange av dem – 82 prosent – opptatt av å bevare broderingen og teknikkene i Norge. Likevel: «Den manglende lønnsomheten gjør det vanskelig med tilfredsstillende rekruttering i faget, og konkurransen fra lavkostland oppleves som en trussel». Denne utfordringen gjelder også for de fleste tradisjonshåndverksfagene i dag. I 2012 anslo Aftenposten at to av tre ferdigsydde bunader er produsert i Estland, Thailand eller Kina.

Norges Husflidslag gjennomførte en kurslærerundersøkelse i 2005, hvor de kartla alderen på kursholderne og lærerne innen bunadstilvirking, håndvev og tredreiing. Nesten 90 prosent av alle lærerne var over 51 år. 47 prosent av dem var over 61.

Per i dag er det 41 tradisjonshåndverksfag som blir regnet som truet. Norsk håndverksinstitutt skriver (2016):

«Som små håndverksfag regnes fag som har få utøvere og som ivaretar tradisjonelle håndverkskunnskaper. Myndighetene har slått fast at det er viktig å videreføre gamle håndverksfag både ut fra næringspolitiske og kulturelle begrunnelser»,

Utdanningsdirektoratet la fram rapporten «Lenge leve tradisjonshåndverket» i 2016 og velger der å bruke begrepet «tradisjonshåndverksfag», fordi det inkluderer både de små verneverdige fagene, men også andre tradisjonelle teknikker og kunnskap, f.eks. lafting, som en ikke må miste og som hører inn under den immaterielle kulturarven. Rapporten konkluderer med at staten må ta ansvaret for utdanningstilbud i disse tradisjonshåndverksfagene.

Det er i dag momsfritt å lære bort kunnskapen om tradisjonene gjennom kurs og utdanning. Dette er et viktig løft for dem som driver videreformidling av kunnskapen. Men de økonomiske utfordringene for dem som skal leve av tradisjonshåndverket i Norge i dag, er store.

Det finnes fremdeles store hull i kunnskapen om kulturarven. Forslagsstillerne mener det er behov for en utredning om de økonomiske forholdene til tradisjonshåndverkere i Norge i dag, med konkrete satsinger for arbeidet fremover. En utredning kan bidra til å øke bevisstheten om feltet og prioriterte satsinger, og i større grad styrke og anerkjenne den norske kulturarven. Forslagsstillerne ønsker en utredning som ser på alle de næringspolitiske sidene ved den immaterielle kulturarven. Økonomien til tradisjonshåndverkere bør styrkes gjennom flere økonomiske og skattemessige fordeler.