Bakgrunn

Antibiotikaresistens er et økende problem både i Norge og globalt. I de siste 10–20 årene har det skjedd en stor og dramatisk økning i forekomst av antibiotikaresistente mikrober i alle økologiske nisjer. Bakterier finnes i alle miljø både i og på mennesker og dyr, er assosiert til planter og matvarer, i jordsmonn og vann. Bruk og feilbruk av antibiotika er trolig den viktigste drivkraften bak denne utviklingen. Men også andre legemidler og kjemiske stoffer kan bidra. Det største og viktigste mikrobereservoar i denne sammenheng finnes i tarmene hos mennesker og dyr.

Antibiotikaresistens er av Verdens helseorganisasjon (WHO) definert som et globalt helseproblem og blir oppfattet som en trussel på linje med terror og klimaendringer. En rapport anslo at det i 2007 døde 25 000 mennesker av infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier i EU/EØS-området. Selv om Norge (og Norden) har lav forekomst av resistens, er den økende.

Verdens helseforsamling oppfordret i mai 2014 sine medlemsland til å styrke innsatsen mot antibiotikaresistens, og vedtok at det skal utarbeides en «Global action plan in antimicrobial resistance».

I Norge ble det nylig fremlagt en rapport fra en tverrsektoriell ekspertgruppe på antibiotikaresistens («Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak», Nasjonalt folkehelseinstitutt, 2014). Ekspertgruppen fremmer åtte ulike tiltaksområder: 1) Kartlegging av reservoar. 2) Rensing av reservoar. 3) Økt smittevern. 4) Vaksiner. 5) Bedre diagnostikk. 6) Bedre forskrivning/bruk av antibiotika og andre kjemiske stoffer. 7) Flere konsekvensanalyser. 8) Andre regulatoriske tiltak.

I rapporten understrekes det at antibiotikaresistens må sees i et «one-health»-perspektiv som nødvendiggjør en samlet innsats på tvers av ulike fagområder og departementer.

Behov for handlingsplan for mat og dyr

I Norge ble det i 2012 forskrevet 58 646 kg antibiotika, det meste til mennesker (85 pst.), mens 13 pst. brukes til behandling av landdyr og i underkant av 1–2 pst. til fisk.

Forslagsstillerne mener at den dramatiske veksten i utbredelsen av antibiotikaresistente bakterier krever en sektorovergripende strategiplan kombinert med konkrete handlingsplaner for hver enkelt sektor, spesielt for områdene veterinærmedisin og humanmedisin. Handlingsplanen må inneholde spesifikke, kunnskapsbaserte tiltak for å hindre videre utbredelse av antibiotikaresistente bakterier, der tiltak for redusert antibiotikabruk og styrket smittevern må være de mest sentrale tiltakene.

I dag er det en restriktiv bruk av antibakterielle midler til dyr i Norge sammenliknet med mange andre land. Den gunstige resistenssituasjonen er viktig å opprettholde. De siste årene har det likevel blitt oppdaget et reservoar av ESBL-produserende (Extended Spectrum Beta-Lactamase) E.Coli i fjørfe i Norge. MRSA (meticillinresistente gule stafylokokker) er svært vanlig hos svin i mange land, og kan dermed også kontaminere svinekjøtt. Resistente mikrober i matkjeden er et økende problem, og varierer med bruk av antimikrobielle midler i produksjonskjeden.

Det må være et mål at mat fra norsk landbruk ikke skal inneholde antibiotikaresistente bakterier. Selv om antibiotikabruken i norsk matproduksjon er lav, må det være et mål å redusere den ytterligere.

I rapporten fra ekspertgruppen forklares den lave forekomsten med flere forhold: klima, geografisk plassering, fravær av en rekke aktuelle smittestoffer, relativt liten befolkning, begrenset husdyrpopulasjon, små besetninger spredd over geografisk stort område, begrenset import av (produksjons-) dyr, godt samarbeid mellom veterinærmyndigheter og næring og bevisste veterinærer.

I ekspertgruppens rapport pekes det på bruksstørrelse og endrede driftsformer som en risikofaktor for introduksjon av smittestoffer. Gruppen kommer med følgende anbefaling:

«Eventuelle strukturendringer i landbruket må konsekvensutredes på forhånd for å sikre en fortsatt god helsestatus hos dyrene og det med vedvarende lavt forbruk av antibakterielle midler.»

Ekspertgruppen kommer med en rekke konkrete forslag for å redusere antibiotikabruken. Blant annet å endre forskriften om bruk av legemidler til dyr, regelverk for behandling av gjødsel, smitteforebyggende tiltak for utenlandske veterinærer/arbeidere/rådgivere som kommer fra land med høy forekomst av resistente bakterier i dyrepopulasjonen, import, vurdere å innføre meldeplikt for enkelte typer resistens samt ansvar og kostnader ved bekjempelse/sanering ved funn av antibiotikaresistente bakterier.

I Norge er det stor oppslutning om viktigheten av sunn og trygg mat. Derfor har man hatt en praksis innen veterinærmedisin som innebærer at veterinærer ikke skal tjene på salg av antibiotika, samt et system hvor utskrevet antibiotika er koblet til presise diagnoser som er oppsummert på landsplan.

Dette har, sammen med aktiv forskning særlig på oppdrettsfisk, medvirket til et lavt forbruk av antibiotika hos oppdrettsfisk og produksjonsdyr i jordbruket. Norge har i dag en gunstigere situasjon med hensyn til antibiotikaresistente bakterier enn andre europeiske land, eksempelvis Danmark. MRSA er svært vanlig hos svin i mange land. Mens man i Norge har gjennomført et saneringsprogram (nedslakting) i smittede svinebesetninger, er dette vurdert til å være uoverkommelig i dansk jordbruk hvor kostnadene for et slikt program er anslått til 3,5 mrd. kroner. I Norge er det viktig at dette saneringsprogrammet følges opp slik at Norge kan ha en svinebesetning ren for MRSA.

For husdyrprodusenter som får antibiotikaresistente bakterier i sin besetning, vil en sanering innebære et betydelig økonomisk tap. Når man er kjent med at årsaken til antibiotikaresistens i besetningene ligger utenfor det den enkelte husdyrbruker har herredømme over, er det naturlig at staten tar kostnadene ved å få smittefrie besetninger. Forslagsstillerne mener det må gjøres endringer i regelverket slik at det gis erstatning for eventuelle tiltak som iverksettes for å bekjempe ESBL.

Det er særlig innenfor fjørfe man har utfordringer med antibiotikaresistens. Regjeringen har nå på høring forslag om å doble konsesjonsgrensene for kylling. Landbruksdepartementet skriver i høringsnotatet:

«Når det gjelder forekomsten av resistente E. coli bakterier (ESBL) i kylling, regner man med at årsaken er import av infiserte rugeegg og ikke strukturforhold i fjørfeproduksjonen. Det er iverksatt to større forskningsprosjekter hvor Veterinærinstituttet er en viktig aktør, for å øke kunnskapen om ESBL hos kylling og betydning av smitte til mennesker.»

Landbruksdepartementets forslag om å doble størrelsen på fjørfebesetningene må ikke gjennomføres. Det registreres at departementet ikke ønsker å avvente de to forskningsprosjektene som de selv omtaler.

Det er behov for å rette oppmerksomheten mot fôret som brukes i matproduksjonen. Trygg og sikker mat avhenger av at dyrene selv får ren og trygg mat. Det er derfor nødvendig å gjennomgå regelverket som regulerer dyre- og fiskefôr, og særlig vil det være nødvendig å vurdere bruken av Narasin som tilsettingsstoff i kraftfôr. I den sammenheng må det vurderes på nytt om Narasin bør klassifiseres som et legemiddel og dermed forskrives av veterinær.

Ekspertgruppen omtaler bruken av Narasin i sin rapport:

«Antimikrobielle vekstfremmere som tilsetning til fôr har ikke vært benyttet i Norge siden 1995. Tilsetting av kokksidiostatika mot encellede parasitter som forårsaker sykdommen kokksidiose er imidlertid tillatt. Av disse midlene utgjør gruppen ionophore midler (f.eks. narasin) den største andelen og disse virker også på bakterier. Totalforbruket av kokksidiostatika som fôrtilsetningsstoff i fjørfeproduksjonen, da hovedsakelig Narasin, har blitt fordoblet siden årtusenskiftet, noe som kan forklares med en sterk økning i produksjon av slaktekylling i samme periode. Narasin har også antibakteriell effekt med hemmende virkning først og fremst på Gram positive bakterier. En studie fra Sverige antyder en mulig sammenheng mellom seleksjonspress fra Narasin og mulig persistens av vankomycin-resistente Enterococcus faecium hos slaktekylling (Nilsson et al., 2012). Det er foreløpig lite kunnskap om eventuelle indirekte effekter på andre bakterier, men det kan ikke utelukkes at Narasin kan endre sammensetningen av tarmfloraen hos dyrene på en slik måte at resistente enterobakterier kan få bedre evne til kolonisering og persistens. Det er derfor viktig å vurdere bruken av narasin til fjørfe, samt fremskaffe mere kunnskap om mulig negative effekter, som for eksempel resistensutvikling. Det er også viktig å vurdere om en eventuell redusert bruk av Naracin vil gi mere sykdomsproblemer og redusert dyrevelferd hos dyrene, og om dette eventuelt kan kontrollens ved andre tiltak som vil redusere forekomst av sykdom. Også bruk av andre kjemiske preparater som desinfeksjonsmidler, biocider, tungmetaller, samt sporstoffene kobber og sink kan bidra til økt resistensutvikling (Cavaco et al., 2011; Hegstad et al., 2010).»

Fjørfenæringen satte i 2013 i gang en handlingsplan mot ESBL-bærende E. coli. Resultatene i fjørfenæringen må følges tett, og om man ikke registrerer en markant nedgang av antibiotikaresistente bakterier, må sterkere tiltak iverksettes. Det antas at import av avlsmateriale er årsaken til forekomst av resistente bakterier i kylling. Det må gjennomføres tiltak for å redusere risikoen ved denne importen. Dersom avlsmaterialet over tid fortsetter å bidra med resistente bakterier inn i norsk fjørfeproduksjon, må det vurderes å etablere et eget nasjonalt avlsprogram for fjørfe.

Norge har en egen nasjonal avl på gris. Dette er en stor styrke. Det er viktig at denne nasjonale avlen videreføres. Internasjonalt er det stor interesse for den norske svineavlen fordi den kan gi friske dyr til bruk i andre land hvor avlsmaterialet er mer eller mindre nedsmittet. Norge som en slik «grønn avlslunge» vil innebære et stort internasjonalt utviklingspotensial for næringsvirksomhet.

En annen potensiell risikofaktor er slakteriene. Regjeringen bør gjennomføre en konsekvensutredning av faren for spredning av antibiotikaresistente bakterier ved slakteriene når slaktingen foretas på stadig færre slaktelinjer.

Konsekvensene av å innføre regler tilsvarende «Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet – antibiotikaresistente bakterier, 01.08.1996», gjeldende for personer som skal utføre arbeid med mat og dyr, må vurderes.

Det må arbeides for en europeisk merkeordning (EØS) for matvarer der det er brukt antibiotika i produksjonen. Norge må være en aktiv pådriver i det internasjonale arbeidet mot antibiotikaresistens.

Ekspertgruppen viser til at bruken av antibiotika er stigende for sports- og familiedyr. En tiltaksplan må inneholde mål og tiltak mot resistente bakterier for både husdyr, fisk og kjæledyr.

Det er to år siden den forrige strategiplanen, og det er i mellomtiden satt ned en tverrdepartemental ekspertgruppe som nylig framla sine tilrådinger mot utbredelse av antibiotikaresistens. Dette må følges opp på en tydelig måte fra politisk hold, gjennom en egen handlingsplan mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier i mat og dyr.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2015 fremme en handlingsplan mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier i mat og dyr på bakgrunn av tiltak fremmet i rapport fra tverrsektoriell ekspertgruppe mot antibiotikaresistens.

• 2. Stortinget ber regjeringen stanse forslaget om dobling av konsesjonsgrensene for fjørfe.

• 3. Stortinget ber regjeringen gjennomføre en konsekvensutredning om spredning av antibiotikaresistens ved grenseoverskridende virksomhet når det gjelder mat og dyr, eksempelvis handel med matvarer, rekruttering av veterinærer og annen arbeidskraft i matproduksjonen og næringsmiddelindustrien.

• 4. Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for utdanning av flere veterinærer og fagfolk innen matproduksjon og næringsmiddelindustri, slik at arbeidet mot spredning av antibiotikaresistente bakterier kan skje med dyktige fagfolk i alle ledd i næringsliv og forvaltning.

• 5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en økonomisk opptrappingsplan for innsatsen innenfor forsknings- og utredningsarbeid for å stoppe spredningen av antibiotikaresistente bakterier.