Utdanning er både en menneskerett, et avgjørende bidrag til å
bekjempe fattigdom og en viktig forutsetning for demokrati og respekt
for øvrige menneskerettigheter. FNs andre tusenårsmål er å sikre
full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen 2015. Målrettet
og grundig innsats som følge av dette målet har ført til at verden
har gjort store framskritt i arbeidet med å oppfylle alle barns
rett til utdanning. Andelen barn i utviklingsland som går på skole
har steget fra 82 til 90 prosent mellom 1999 og 2010. Mesteparten
av denne positive utviklingen skjedde imidlertid mellom 1999 og
2004. Etter dette har framgangen gått saktere. 61 millioner barn
står fortsatt uten skolegang. Det ser nå dessverre ikke ut til at man
vil klare å nå målet om grunnskole for alle innen 2015.
Mange fattige land har økt sin egen evne til å inndrive skatt
og i økende grad vært i stand til å finansiere sin egen utdanningssektor.
Dette arbeidet tar imidlertid lang tid, og bistand har derfor fortsatt
en viktig rolle. Samtidig har mange donorland gjort drastiske kutt
i bistanden som følge av finanskrisen. Andelen av norsk bistand
som går til utdanning har gradvis sunket over flere år, og regnskapstallene
for 2012 viste at den var kommet ned i under 6 prosent. Både andelen
og realverdien av utdanningsbistanden er den laveste på meget lang
tid. Det nominelle kronebeløpet som går til utdanning er lavere
enn det var i 2005, til tross for en sterk økning i det samlede
bistandsbudsjettet.
Hvor mye Norge satser på bistand til utdanning har ikke kommet
tydelig fram i budsjettene som legges fram for Stortinget, men har
først kommet fram i bistandsregnskapene. I senere års statsbudsjetter
er det ikke gitt noen varsler om kutt, og Stortingets utenrikskomité
har flere ganger gitt signaler om at den ønsker å prioritere utdanningsbistand.
I budsjettet for 2013 fremgår det imidlertid av teksten i innledningskapittelet
at regjeringen planlegger å bruke om lag 1,6 mrd. kroner på utdanningsbistand.
Budsjettproposisjonen for øvrig gir imidlertid ikke informasjon
som gjør at man kan regne seg fram til størrelsen på utdanningsbistanden
og hvordan den er fordelt. Budsjettproposisjonens informasjon til bevilgende
myndigheter må forbedres på dette punkt.
Norsk bistand til utdanning blir i dag i hovedsak gitt gjennom
multilaterale institusjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner. Dette
er viktige kanaler som på den ene siden sikrer at bistanden fra
ulike donorer koordineres og på den andre siden bidrar til at myndighetene
holdes ansvarlige av sivilsamfunnet. Norge må imidlertid også følge
opp utdanningsspørsmål i det bilaterale utviklingssamarbeidet, ikke
minst gjennom faglig bistand og dialog. Det krever tilstrekkelig kompetanse
i utenrikstjenesten til å følge opp disse spørsmålene.
Det er i dag en økende erkjennelse for at man må styrke oppmerksomheten
på rettferdig fordeling i utviklingspolitikken. Tilgang på utdanning
er både en forutsetning for å skape et samfunn med mer rettferdig
fordeling og et gode som i dag er svært urettferdig fordelt. Framskrittene
som er blitt gjort i arbeidet med å sikre utdanning til alle, har
ikke vært jevnt fordelt. Manglende tilgang på utdanning for etniske
og religiøse minoriteter, befolkning i avsidesliggende områder og
andre diskriminerte grupper, skjules ofte av forbedringer i de samlede
tall for skolegang på nasjonalt nivå. Det er også store forskjeller
i kvaliteten på utdanningen ulike grupper får tilgang til. Alle barns
rett til lik tilgang på utdanning av god kvalitet bør derfor være
en hovedsatsing i arbeidet med rettferdig fordeling.
Av de om lag 61 millioner barn som ikke får tilgang på barneskole,
utgjør barn i krise og konflikt 42 prosent (UNESCO Global Monitoring
Report). I dag går kun to prosent av den humanitære bistanden til utdanning.
Mange konflikter er langvarige, og barn kan ikke vente med skolegang
til konflikten er løst. Det er derfor viktig å prioritere tiltak
for å sørge for at barn kan få ivaretatt sin rett til utdanning
i konfliktrammede områder og for å beskytte skolene. Det er også
et stort behov for å forbedre arbeidet med å planlegge beredskap
for mulige katastrofer, slik at barn kan fortsette å gå på skolen
dersom kriser som flom, jordskjelv eller matmangel rammer.
Barn med funksjonshemninger er en annen særlig utsatt gruppe.
UNESCO anslår at 2/3 av barn og unge som ikke går på skole i dag,
har en funksjonshemning. Dette er en utfordring som norsk bistand
dessverre ikke har tatt inn over seg. En evaluering fra i fjor viser
at under to prosent av norsk bistand har inkludert funksjonshemmede
de siste årene. Eksisterende retningslinjer synes ikke å ha blitt
fulgt godt nok opp. Norge er nå i ferd med å ratifisere FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen
innebærer en forpliktelse til å inkludere funksjonshemmede også
i Norges bistandsarbeid. Foreløpig har imidlertid regjeringen ikke
gitt noen signaler om konkrete tiltak for å sikre bedre gjennomføring
på dette punkt.
Oppmerksomhet på tilgang til utdanning har ikke vært fulgt opp
med en tilsvarende satsing på kvaliteten på undervisningen til de
som får gå på skole. I Ghana fullførte 76 prosent av guttene og
81 prosent av jentene grunnskolen i 2007. Av de samme barna kunne
imidlertid bare 30 prosent av guttene og 19 prosent av jentene lese
en enkel setning (UNESCO, EFA Global Monitoring Report). Mangel
på lærere er en stor del av problemet. I Afrika sør for Sahara er det
i dag i gjennomsnitt 43 elever per lærer. I et land som Malawi er
elevtallet oppe i 79 per klasse (UNESCO). Under slike forhold sier
det seg selv at læringsutbyttet blir begrenset. Omgivelsene er også viktige
for å sikre kvalitet i utdanningen. Undervisningen må skje i trygge
læringsmiljøer, fri for vold og fysisk avstraffelse. Barn må også
sikres muligheten til å lære på et språk som de behersker.
FNs tredje tusenårsmål er å fjerne forskjellene mellom andelen
gutter og jenter i grunnskole og videregående skole innen 2005 –
og på alle skoletrinn innen 2015. Det nærmer seg nå lik fordeling
mellom jenter og gutter i barneskolen i de fleste land.
I ungdomsskolen er imidlertid forskjellene langt større. I Afrika
sør for Sahara går for eksempel 82 jenter per 100 gutter på ungdomsskolen
(The Millennium Development Goals Report 2012). Mange av de viktigste
effektene av å satse på utdanning for jenter blir imidlertid først
synlige når jenter får gå ungdomsskole. Blant annet er det påvist
en sterk sammenheng mellom ungdomsskole og tidspunkt for giftermål
og første barnefødsel.
Dersom man skal nå målet om at alle jenter får fullføre minst
ni års skolegang, må det arbeides med å fjerne viktige barrierer
som hindrer jenter i å gå på skolen. Blant annet må det arbeides
aktivt med å bekjempe barneekteskap, styrke hensynet til likestilling i
læreplaner og å gi lærerne tilstrekkelig opplæring i bekjempelse
av kjønnsbasert vold og seksuell trakassering.
Tusenårsmålet om grunnskole til alle har bidratt til en sterk
satsing på de yngste barna. Påtrykk fra universiteter og høyskoler
i Vesten har bidratt til at mye bistand kanaliseres til høyere utdanning.
Det har imidlertid vært lite oppmerksomhet på ungdomsskole og videregående
skole. I 2009 fikk bare 39 prosent av jentene og 48 prosent av guttene
i Afrika sør for Sahara gå på ungdomsskole. Likevel gikk i 2011
bare 3,5 prosent av norsk utdanningsbistand til ungdomsskole.
Til tross for økonomisk vekst har mange av de fattigste utviklingslandene
store utfordringer med massiv arbeidsledighet i store ungdomskull.
Det er en økende erkjennelse av at mer må gjøres for å sikre at utdanningen
barn og unge får er yrkesrelevant og at det er behov for flere yrkesskoler.
Internasjonalt diskuteres det nå hvilke mål som skal være ledende
for utviklingspolitikken etter 2015. Foreløpige signaler kan indikere
at regjeringen så langt ikke har hatt utdanning på sin liste over
prioriterte tema som Norge vil arbeide spesielt for og som skal
inkluderes i disse målene. En strategi som satser på at andre land
vil trekke fram utdanning i de internasjonale forhandlingene, må
anses som risikabel. Dersom målene om utdanning ikke videreutvikles
og styrkes i de nye utviklingsmålene, vil det være et stort tilbakeslag
i arbeidet med utdanning for alle. Norge må aktivt fastholde målet
om alles rett til utdanning. Diskriminering må bekjempes gjennom
krav om rapportering på variabler som kjønn, minoritetstilhørighet,
bosted og funksjonshemninger. Norge må aktivt arbeide for at utdanningsmålene
utvides til å inkludere fullføring av minst ni års skolegang og
at det utvikles indikatorer knyttet til kvaliteten på utdanningen.