Debatten om bruk av tvang i det psykiske helsevernet må opp på
den politiske dagsordenen. Det er alvorlige spørsmål som handler
om menneskerettigheter og brudd på disse og hvilke grenser det er
nødvendig å sette. Det er ikke opp til helsepersonell alene å definere
når det er lov å bruke tvang i det psykiske helsevernet. Samtidig
er det mange tiltak som bør settes i verk for å redusere bruken
av tvang. En stortingsmelding om å redusere bruken av tvang i det psykiske
helsevernet vil være konstruktivt.
Kunnskap er en svært viktig faktor, skal en klare å få løst utfordringene
i det psykiske helsevernet. Forslagsstillerne mener det ikke er
holdbart at en vet for lite om konsekvensene av bruk av tvang spesielt knyttet
til tvangsmedisinering. Det er derfor nødvendig å sette i gang en
kartlegging av konsekvensene av tvangsbruk og i hvor stor utstrekning
tvang egentlig har blitt brukt de siste årene og blir brukt i dag.
Det er bekymringsfullt at det er store forskjeller i bruk av
tvang på ulike institusjoner og fra område til område i landet.
Det er tankevekkende at man noen steder har redusert bruken av tvang
betraktelig gjennom et møysommelig arbeid. Det burde være et mål at
flere steder gjennomfører nye rutiner og går gjennom sin praksis.
Det bør opprettes et nasjonalt råd for psykisk helsevern som lager
nettopp slike retningslinjer og skaper en felles forståelse for
oppfølging og behandling av mennesker med psykiske lidelser.
Å redusere bruken av tvang er et komplekst tema, men en av forutsetningene
for å nå dette målet er at det eksisterer et tilstrekkelig omsorgstilbud.
Etter at opptrappingsplanen for psykisk helse opphørte, og midlene
til psykisk helsevern ikke lenger skal være øremerket, er det behov
for en plan for psykisk helse der kapasitet, videre omstilling og
organisering av tjenestene er konkretisert.
Da opptrappingsmidlene til psykiatrien opphørte, burde en ha
sikret videre øremerking av dette viktige feltet. Det er fare for
at psykiatri ikke lenger vil være et høyt prioritert område, og
det vil igjen bety et dårligere tilbud til dem som har psykiske
lidelser. I det lange løp kan dette føre til mer langvarige og mer
alvorlige lidelser fordi lavterskeltilbud og oppfølging ikke blir
prioritert pga. et vanskelig kommunebudsjett. Det vil igjen bety
behov for mer bruk av tvang, fordi man ikke har kapasitet til å
gi den enkelte den hjelpen som trengs.
Det er svært viktig å forebygge alvorlige psykiske lidelser og
sørge for rask og nødvendig hjelp til dem som trenger det på et
tidlig tidspunkt. Skolehelsetjenesten møter elever i deres hverdag
og kan hjelpe mennesker tidlig og derfor bør skolehelsetjenesten også
inneholde en skolepsykolog. Studenthelsetjenestene driver et viktig
behandlings- og forebyggingsarbeid, og må få mulighet til å utvide
behandlingstid og kapasitet.
Et sosialt nettverk, gjennom et sted å møtes, arrangering av
turer og noen å snakke med, er avgjørende for at personer med psykiske
lidelser, som hjelp i en prosess gjennom lidelser og tilbake til
å delta aktivt i samfunnet igjen, og også for å unngå tilbakefall
og ikke minst for å unngå store svingninger. Slike sosiale omsorgstilbud
som for eksempel "Huset" i Larvik og "Fontenehusene" må sikres økonomisk
finansiering.
Tett oppfølging, dialog og felles forståelse mellom bruker og
psykisk helsepersonell vil redusere bruken av tvang og forebygge
akutte behov. Ambulante psykiatriske team vil kunne hjelpe personer med
psykiske lidelser hjemme og unngå innleggelser, og vil kunne erstatte
politiet eller bistå politiet ved tvangsinnleggelser.