Forslagsstillerne mener at mye kan tyde på at Norge oftere tyr
til tvang i psykisk helsevern enn mange andre land. Til enhver tid
er omtrent 1 000 personer tvangsinnlagt i Norge. Det betyr at ca. 5 000–10 000
berøres selv av dette hvert år. Dessuten blir ca. 1 000 pasienter
tvangsmedisinert i året utenfor institusjon, og det kan vare i flere
år. Omfanget varierer fra sted til sted.
Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert
at tvang har en positiv virkning. Mange hevder at menneskerettighetene
brytes gjennom den utbredte tvangsbruken i Norge. Konklusjonen til
arbeidsgruppen som Helsedirektoratet satte ned på oppdrag fra Helse-
og omsorgsdepartementet for å vurdere bedringskriteriet og tvangsbehandling, viser
nettopp denne uenigheten. I arbeidsgruppens konklusjon er det en
splittelse med to mindretall og et flertall knyttet til denne problemstillingen.
Mange hevder at behovet for akutt hjelp og tvang i det psykiske
helsevernet egentlig er et konstruert behov, fordi helsevesenet
ikke har klart å fange opp dem som trenger hjelp på et tidlig stadium
og ikke klarer å gi oppfølging og behandling som unngår de store
svingningene i lidelsene. Det er tankevekkende når det er store
forskjeller i bruk av tvang fra institusjon til institusjon. Det
kan handle om ressurser, bemanning og holdninger. Det viser seg
at de som har jobbet bevisst med å redusere bruken av tvang, har klart
å nå målsettingen og har mer dialog med sine pasienter og brukere.
Det er store mørketall knyttet til bruk av tvang i psykiatrien.
Ifølge SINTEF og tall fra Norsk pasientregister innlegges to av
tre til psykiatrisk behandling frivillig. I 2006 ble 36 pst. tatt
inn til en psykiatrisk avdeling mot egen vilje, tvangshenvist av
en primærlege. Av disse får én av fire tvangsvedtaket omgjort.
Det vil si at av alle innleggelser i det psykiske helsevernet
er det om lag 10 pst. som blir gjort om fra tvang til frivillig,
og som ikke fanges opp i tallene om tvangsbruk.
I en rapport fra Statens helsetilsyn fra juli 2007 konkluderes
det med at til tross for styrking over flere år, så er tjenestene
til mange av dem med psykiske lidelser som trenger det mest omfattende
tilbudet, fortsatt utilstrekkelig og ikke tilpasset behovene. Rapporten
konkluderte med at det er behov for å vurdere om virkemidlene er
gode nok. I St.prp. nr. 1 (2006–2007) om Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett står det at kartlegging viser et tilleggsbehov på om lag
2 800 boliger til psykisk syke. Tjenestebehovet anslås til om lag
1 800 årsverk utover opptrappingsplanens måltall for årsverk innen
tiltak for voksne mennesker med psykiske lidelser knyttet til revidert boligbehov.
Det kreves en helhetlig strategi og mange ulike tiltak for å
redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Først og fremst
er det viktig å sikre tilstrekkelig med ressurser til å møte de
utfordringene som finnes. Det er nødvendig å forebygge psykiske lidelser
gjennom lavterskeltilbud som skolehelsetjeneste, helsestasjoner
og ikke minst tilbud av sosial karakter. Den enkelte må få hjelp
når det trengs for å forebygge alvorlige psykiske lidelser. Samtidig
må det arbeides aktivt med holdninger hos helsepersonell knyttet
til et minimum i bruk av tvang. Her finnes det gode eksempler flere
steder i landet som har god effekt.