Geir Jørgensen (R) [12:11:02]: Vi står i en alvorlig situasjon i forvaltningsretten i miljøpolitikken her i denne stund. Høyesterett har altså kjent tillatelsene til å dumpe gruveslam i Førdefjorden ulolvlig, men regjeringens svar på dette er å gi en midlertidig tillatelse til videre dumping, og man har altså suspendert de tillatelsene som gjaldt. I vanlige folks rettsoppfatning er det slik at når en virksomhet driver i strid med en høyesterettsdom, skal denne virksomheten bringes til opphør så raskt som råd, og høyesterettsdom skal respekteres. Dette er ett av flere elementer som går inn i det som denne interpellasjonen handler om.

I elleve år har det ligget en rettskraftig dom, Weser-dommen, som er slik at når konsekvensene av et inngrep skal vurderes, skal det ikke vurderes i et større forhold. Når det gjelder f.eks. Repparfjorden og Førdefjorden, kan man si at om havbunnen blir vesentlig forringet, skal tillatelsen behandles etter et unntaksreglement – det nytter ikke å ha måling av tilstanden i hele fjorden. Det samme gjelder også i et vassdrag. Det er jo der inngrepet skjer, der forringelsen faktisk skjer, at det skal måles, og ikke i vassdraget som helhet. Det var forklaringen på ganske mye lovteknisk språk her i starten.

ESA åpnet altså et traktatbruddssak mot Norge den 23. april i 2026, og saken gjelder nettopp denne unntaksregelen som jeg nylig viste til. Da er det ikke bare snakk om Førdefjorden og Repparfjorden, men dette er en mengde saker som gjelder vassdragsutbygging, dette gjelder havbruk og disse fjorddeponiene, som er behandlet, og tillatelsene er gitt etter en veileder og en lovfortolkning som regjeringen har selv henvendt seg til ESA og sagt at ikke er tilfredsstillende, slik Norge har fortolket reglementet. De kommer da i ettertid med en forandring – og skal endre veilederen 16 år etter denne Weser-dommen som danner grunnlaget for den nye forståelsen.

Da er vi i en den situasjonen at når en sånn feil først bygges inn i en offentlig veileder, sprer dette seg videre til saksbehandlere, til konsulenter, til sektormyndigheter som bruker veilederen i sitt daglige arbeid. En uriktig forståelse av dette forringelsesforbudet påvirker altså ikke bare den juridiske vurderingen av saker, men også hvilke faktiske forhold som vil bli undersøkt og utredet i forarbeidet til f.eks. en utslippstillatelse. Dersom denne forringelsen ikke identifiseres etter en riktig standard, vil behovet for å utrede reelle konsekvenser her, og alle virkninger og avbøtende tiltak heller ikke blir fanget opp, da blir beslutningsgrunnlaget feil allerede før den juridiske vurderingen begynner. Dette er åpenbart den mest alvorlige konsekvensen av feilpraktiseringen.

Det er etter Rødt og mange andre sitt syn ikke tilstrekkelig å rette opp i veilederen framover. Myndighetene må også vurdere hvilke konsekvenser den uriktige veilederen kan ha hatt for saker som allerede er behandlet. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvordan kunne disse avvikene oppstå, og bli stående over så lang tid, og hvordan skal myndighetene rydde opp i konsekvensene av den tidligere praksisen og sikre at tilsvarende feil ikke gjentar seg?

Statsråd Sigrun Aasland [12:15:39]: Jeg vil takke for et viktig spørsmål. Jeg deler interpellantens syn på viktigheten av en korrekt gjennomføring og praktisering av rettsakter inntatt i EØS-avtalen og en god forvaltning av vannmiljøet. Vann er som kjent grunnlaget for alt liv, og utgangspunktet etter vanndirektivet er at vi skal sikre god tilstand i norske vannforekomster.

Min forgjenger, Andreas Bjelland Eriksen, har vært tydelig på at omtalen av forringelsesbegrepet i veilederen som det her er snakk om, ville klargjøres i lys av avgjørelser fra EU-domstolen. Jeg er glad for å kunne meddele representanten at veilederens del om forringelsesbegrepet nå er oppdatert i samsvar med vanndirektivets forringelsesbegrep.

Annen norsk veiledning knyttet til vannforskriften er oppdatert i tråd med rettspraksis fra EU-domstolen, herunder Weser-dommen, som interpellanten viste til. Det har vi også vist til i vårt svar til ESA i august i år.

Grunnen til at denne ene veilederen ikke tidligere har blitt oppdatert, er at endringer ble utsatt i lys av mulige endringer i vannforskriften § 12, som den samme veilederen altså omhandler. Disse ble satt på vent i påvente av rettskraftig dom i Engebø-saken. Jeg vil likevel understreke at dette handler om ulike deler av vannforskriften, og disse to sakene har dermed ikke sammenheng. Vi fortsetter nå å vurdere endringer i vannforskriften § 12, i lys av Høyesteretts avgjørelse i Engebø-saken.

I departementets behandling av saker har vi lagt til grunn en riktig forståelse av forringelse, slik interpellanten gjengir den. Miljødirektoratets veileder er også i tråd med en riktig forståelse av forringelsesbegrepet, og henvendelser og saker jeg mottar, bl.a. fra statsforvalteren, viser også at andre norske myndigheter legger en riktig forståelse av forringelsesbegrepet til grunn.

Det er viktig for meg å understreke at slike veiledere, som selvsagt er viktige, ikke er juridisk bindende, og heller ikke var det før denne veilederen nå ble oppdatert. Det er vannforskriften som er bindende, og som skal tolkes i lys av bl.a. vanndirektivet og rettspraksis fra EU-domstolen.

Geir Jørgensen (R) [12:18:24]: Det er ikke godt nok og tilstrekkelig å vise til at en veileder ikke er juridisk bindende. De utslippstillatelsene som blir gitt ut fra gjeldende regelverk, er gyldige inntil det motsatte er bevist. Som vi nylig har sett i denne saken, viser det seg at man har en følgefeil med basis i den veiledningen og de utredningene og alt som er gjort. Det er de faktiske realitetene i denne saken.

Vannforskriften er tydelig, dette er det eneste miljøreglementet som er implementert fra EU via EØS-avtalen. Ellers har Norge påberopt seg særrettigheter til å lage egne lover på feltet. Det er jo mange gode grunner til det, men når vi først har implementert et EU-direktiv, et vannrammedirektiv, skal dette gjøres til norsk rett, som statsråden burde være klar over. Alle direktiver som kommer etter EØS-avtalen, skal implementeres i norsk rett. Det er så åpenbart i vannforskriften at forbud er hovedregelen, at tilstanden i enhver vannforekomst skal vernes mot forringing. Hvis vannkvaliteten forringes, skal det behandles etter unntaksregelen, § 12, som det er vist til tidligere. Når vi nå har ikke mindre enn ti saker som er klagd inn for ESA, der det er dokumenterbart at man ikke har anvendt lovverket rett, må det få konsekvenser – ikke bare videre framover, men også for andre tillatelser som kan være ugyldige.

Jeg må tillate meg å spørre statsråden: Når regjering og departement åpent innrømmer at man ikke har tatt inn det nødvendige rettsgrunnlaget i veiledningen, hvordan kan man tro at folk, bedrifter og alle som blir berørt av dette, skal respektere den rettstilstanden som er? Det er åpenbart at det for regjering og departement er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Man har altså kjørt en praksis som man beviselig selv har sagt at ikke er i samsvar med gjeldende rett.

Statsråd Sigrun Aasland [12:21:24]: Jeg tror det er viktig at vi ikke blander saker sammen. Interpellanten tar opp rettledningen til vannforskriften §12, og EU-domstolen har i 2015 slått fast at det er nok at ett kvalitetselement faller i en klasse. Ligger elementet i den laveste klassen, er all videre forverring forringing. Det gjelder også i den norske forskriften. Det har ingenting å gjøre med høyesterettsdommen i Engebø-saken, som handler om begrunnelse for unntak for vannforskriften. Jeg har heller ikke uttalt at det er tilstrekkelig å si at veilederen ikke er juridisk bindende. Tvert imot har jeg presisert at vi nå har oppdatert veilederen i tråd med rettspraksis fra EU-domstolen og riktig tolkning av vanndirektivet. Når det gjelder vedtak som er truffet, innebærer ikke behovet for klargjøring av veilederen i seg selv at tidligere vedtak bygger på en uriktig rettsforståelse. Hvorvidt det vil skje en forringelse, må vurderes konkret i den enkelte saken og den aktuelle sektormyndigheten som foretar vurderinger etter vannforskriften.

Vannforskriften er sektorovergripende. Mange ulike myndigheter gjør disse vurderingene i mange ulike typer vedtak. Hvis det skulle avdekkes at forringelsesspørsmålet er vurdert feil, vil det måtte vurderes konkret i den enkelte saken hvordan dette følges opp, i tråd med reglene som gjelder for håndtering av feil i forvaltningens vedtak. Men jeg har altså ingen eksempler på at så har vært tilfelle.

Geir Jørgensen (R) [12:23:22]: Det er mengden av forskjellige saker som er behandlet med denne påpekte feilen, som gjør at dette kan være ganske vanskelig å trenge gjennom. Vannforskriften berører alt av vann, alt fra havbruk og vannkraftutbygginger til fjorddeponisakene vi har hatt gående. Vi er i en alvorlig situasjon når folk opplever at en høyesterettsdom ikke får noen vesentlig konsekvens for tillatelsene. Man suspenderer tillatelsen, og så gir man en ny midlertidig tillatelse. Vi har nå en stor sak gående på oppfølgingen av høyesterettsdommen i Fosen-saken. Jeg vil bare avslutningsvis si hva Den Norske Dommerforening sier når de advarer mot at en virksomhet fortsetter etter at tillatelsen er kjent ugyldig:

«Den norske dommerforening er bekymret for at tilliten til rettsstaten kan svekkes, når representanter for de andre statsmaktene uttrykker at en aktivitet kan fortsette inntil videre, til tross for at aktiviteten drives i henhold til tillatelser Høyesterett har fastslått er ugyldige.»

Dette sier altså Den Norske Dommerforening. Jeg skal la det være siste ord.

Statsråd Sigrun Aasland [12:25:15]: Jeg tror jeg skal forholde meg til temaet for interpellasjonen til representanten, som altså omhandler fortolkning av forringelsesbegrepet i vannforskriften, selv om det også er viktig å diskutere håndtering av midlertidig utslippstillatelse i Engebø-saken. Det er ikke det interpellanten har stilt spørsmål om.

Jeg vil likevel takke for en veldig god debatt som bidrar til å rette fokuset mot nettopp dette forringelsesforbudet i vanndirektivet. Det er en viktig del av forvaltningen. Jeg kan forsikre om at det er god dialog mellom norske myndigheter og ESA om norsk gjennomføring av vanndirektivet, og nå også forringelsesforbudet. Klima- og miljødepartementet vil informere ESA om at den aktuelle veilederen nå er oppdatert. Departementet vil også følge opp videre henvendelser fra ESA om denne saken.

Jeg vil avslutte med å understreke at jeg er opptatt av at vi skal sikre en riktig forståelse av vanndirektivet, og at vi etterlever Norges rettslige forpliktelser. Det gjør vi, og det har høy prioritet i departementet.