Statsråd Lene Vågslid [10:02:14]: Eg har bedt om å få gjere greie for status, gjennomførte tiltak og vidare oppfølging av det som er avdekt om kriminelle aktørar i barnevernet.

Bakgrunnen for dette er a-krimsenteret i Tønsbergs rapport «OP Velferd – Risiko i private barnevernstjenester SØPD». Rapporten gjev ei beskriving av risiko og sårbarheiter knytt til kriminelle aktørar i barnevernet i dette politidistriktet. Rapporten beskriv 16 private selskap som leverer tenester og tiltak til barnevernet, men òg til andre delar av velferdssektoren. Av desse 16 var tre verksemder godkjende for å drive barnevernsinstitusjon. Føremålet med rapporten er å gje fenomenforståing gjennom å beskrive mønster som går igjen, kva risiko det kan gje, og kva sårbarheiter i systemet som kan gje rom for kriminelle.

I denne utgreiinga vil eg informere om korleis regjeringa og involverte etatar følgjer opp funna og anbefalingane i rapporten, når det gjeld både dei konkrete verksemdene som er omtalte, og dei generelle sårbarheitene i systemet som rapporten avdekkjer.

Alle barn og familiar som treng hjelp og bistand frå barnevernet, skal kunne ha tillit til at dei blir møtte av kompetente og trygge vaksne som har nødvendig og riktig kompetanse, og som er eigna for jobben. Barn som bur i ein institusjon, er i ein særleg sårbar situasjon, og det offentlege har påtatt seg ansvaret for at dei får god omsorg og trygge rammer. Det er eit enormt ansvar, og det forpliktar. Barna og familiane deira skal kunne stole på at dei vaksne rundt barna vil dei vel og gjev dei den hjelpa og den beskyttelsen dei treng. Kriminelle aktørar og personar med aktive koplingar til kriminelle miljø har difor ingen plass i barnevernet – verken som eigarar, leiarar eller tilsette. Eg vil understreke at funna i a-krimrapporten er svært alvorlege.

For det fyrste er det alvorleg fordi det inneber at personar med tilknyting til kriminelle miljø kan kome tett på barn i sårbare situasjonar. Det gjev risiko for påverknad, utnytting og rekruttering av barna til kriminalitet. Det kan òg svekkje tryggleiken til barna og tilliten deira til dei vaksne som skal gje dei omsorg og hjelp.

For det andre er det alvorleg at velferdssektoren blir bruka som ein reiskap for økonomisk kriminalitet eller til å føre offentlege midlar over til kriminelle aktørar. Dette kan bidra til å finansiere og styrkje kriminelle miljø, samtidig som det svekkjer berekrafta og tilliten til velferdsstaten. Det offentlege har òg eit oppdragsgjevaransvar, under dette eit ansvar for å verne dei som utfører arbeid for barnevernet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig å presisere kva a-krimrapporten er for noko, og kva han ikkje er. Eg vil difor fyrst gje ei nærmare beskriving av bakgrunnen for rapporten og rammene for han.

A-krimsentera er eit tverretatleg samarbeid mellom politiet, skatteetaten, Nav og Arbeidstilsynet. Bakgrunnen for gjennomgangen a-krimsenteret i Tønsberg har gjort på dette området, er bl.a. erfaringane frå Sverige, det det over tid har vore rapportert om systemtruande kriminalitet og infiltrering av kriminelle nettverk i marknaden for bu- og institusjonstilbod for barn og unge. A-krimsenteret gjennomførte difor ei kartlegging i Sør-aust politidistrikt for å undersøkje om det òg i Noreg var teikn til at kriminelle aktørar og nettverk hadde etablert seg i private verksemder som leverer barnevernstenester.

Utgangspunktet for rapporten er verksemder i Brønnøysundregistera som beskriv som sitt føremål å levere private barnevernstenester i Buskerud, Vestfold og Telemark. Det blei kartlagt 103 organisasjonar og eigarskap, styreroller og dagleg leiing ved desse. Av desse er 16 private aktørar undersøkte nærmare, med bakgrunn i funn av personar med kriminell historikk eller tilknyting til kriminelle miljø i sentrale roller.

Rapporten er avgrensa til verksemder og forhold som skil seg ut, bl.a. rollebruk, selskapsstruktur, rask oppskalering, bekymringsopplysningar og kontrollutfordringar. Han beskriv mønster og sårbarheiter som kan gje kriminelle aktørar handlingsrom i barnevernet og i andre velferdstenester. Rapporten er ikkje ei strafferettsleg etterforsking og tek ikkje stilling til kven som eventuelt har eit strafferettsleg ansvar.

Dei 16 aktørane rapporten omtalar, omfattar både kommersielle og ideelle verksemder som leverer ulike tenester innanfor barnevern og velferd. Tre av dei er godkjende som drivarar av barnevernsinstitusjonar, men ein av dei har aldri hatt barn hos seg. Dei andre 13 tilbyr tenester til det kommunale barnevernet. Fleire av desse aktørane leverer òg tenester innanfor andre delar av velferdssektoren. Dette omfattar bl.a. avlastingstilbod, barnebustader, brukarstyrt personleg assistanse og miljøterapeutiske tiltak. Materialet omfattar òg selskap innanfor bemanning, eigedom, rettleiing og andre underleverandørtenester. Rapporten kjem difor inn på fleire sektorar og både statlege og kommunale ansvarsområde.

Rapporten omhandlar eit breitt spekter av kriminalitet, frå vald og narkotika til meir direkte økonomisk motivert kriminalitet, som trygdesvindel og anna utnytting av velferdssystemet. Det er forskjellige gradar av alvor, og personar som er kartlagde, kan ha forskjellige roller i verksemdene og opp mot barna. Dette gjer det krevjande å gje eitt enkelt svar på kva betyding forholda kan ha hatt for tilbodet til barna. Det ligg ikkje føre konkret informasjon om at nokon av barna er blitt utnytta eller rekrutterte til kriminalitet, eller at dei er blitt påverka på ein måte som har gått ut over tryggleiken deira eller tilbodet dei burde ha fått, men dette kan heller ikkje utelukkast ut frå den informasjonen som ligg i rapporten.

Det er viktig for meg å understreke at mange private aktørar – både kommersielle og ideelle – leverer tenester av høg kvalitet og gjer ein viktig innsats på barnevernsområdet. Samtidig illustrerer denne rapporten korleis kriminelle kan utnytte sårbarheitene i systemet.

På barnevernsområdet generelt – og på institusjonsområdet spesielt – er dette svært alvorleg. Når barn ikkje kan bu heime og må flytte til ein barnevernsinstitusjon, har det offentlege, fellesskapet, ei særleg forplikting til å sikre at barnet får god og forsvarleg omsorg og oppfølging.

Det er Bufetat som har ansvaret for barnevernsinstitusjonane. Ansvaret blir oppfylt gjennom ein kombinasjon av etablering og drift av statlege institusjonar og kjøp og anskaffingar frå ideelle og kommersielle private aktørar. Uavhengig av om det er ein statleg eller privat institusjon, har Bufetat ansvar for at alle barn som bur i ein barnevernsinstitusjon, får forsvarleg omsorg, oppfølging og beskyttelse.

Eg vil no gå over til Bufetats oppfølging av dei tre selskapa med godkjenning til å drive barnevernsinstitusjon som er omtalte i a-krimrapporten frå Tønsberg. Her er det viktig å skilje mellom risikoen og sårbarheitene som rapporten beskriv, og det som konkret er undersøkt og avklart for den enkelte verksemda. Det er snakk om få barn, og for meg er det avgjerande at ingen av dei skal kunne identifiserast eller bli ytterlegare belasta gjennom omtale av denne saka. Teieplikta og omsynet til personvernet for barna, i tillegg til etterretnings- og etterforskingsarbeidet til politiet, set grenser for kor detaljert eg kan vere. Eg vil difor gjere greie for hovudtrekka i oppfølginga, men ikkje for alle opplysningar eller konkrete vurderingar som er gjort av Bufetat, knytt til det enkelte barnet eller den enkelte verksemda.

I eitt av de tre tilfella blei Bufetat i slutten av juni informert av politiet om alvorlege forhold. Denne saka har òg vore omtalt i media. Bufetat måtte vurdere tryggleiken til barna, finne eigna alternative tilbod og ta omsyn til belastinga ei flytting kunne innebere. I prosessen var det dialog med barna, foreldra og dei ansvarlege barnevernstenestene. Barna blei i august flytta til andre tiltak, og godkjenninga frå institusjonen blei trekt tilbake av godkjenningsmyndigheita i Bufetat. Dersom Bufetat vurderer at eit barn er i risiko, skal dei flyttast med det same. Her blei det vurdert at det var tid til medverknad og til å finne varige, eigna tilbod.

Når det gjeld dei to andre aktørane som var godkjende for drift av barnevernsinstitusjonar, opplyste politiet til Bufdir i juni at det etter deira vurdering ikkje var behov for akutte tiltak. Det same gjeld dei andre aktørane som er omtalte i rapporten. I slutten av august gav Økokrim likevel Bufetat tilgang til informasjon om dei konkrete aktørane, slik at Bufetat kunne gjere sine eigne vurderingar. Berre éin av dei to institusjonane har hatt barn plasserte hos seg. Eg har fått bekrefta at dei to barna som bur der, blir følgt tett opp og får eit forsvarleg tilbod, og statsforvaltaren har gjennomført tilsyn som har bekrefta dette. Bufetat vurderer fortløpande korleis barna best kan varetakast, og om det er behov for endringar i tilbodet framover.

Min viktigaste prioritet sidan eg blei gjort kjend med denne rapporten, har vore situasjonen for barna. Eg bad med det same om å få avklart om det låg føre opplysningar som gav grunn til mistanke om at nokon barn var skadelidande. Svaret er som tidlegare nemnt at det så langt ikkje er kome fram konkret informasjon om at barn er blitt utnytta eller rekruttert til kriminalitet, eller at forholda har gått ut over tilbodet eller omsorga dei har fått. Funna i rapporten er likevel så alvorlege at me ikkje kan slå oss til ro med dette. Bufetat følgjer opp dei barna dette vedkjem, og må framleis ha høg merksemd på om det kjem fram opplysningar som tilseier at nokon av dei er blitt påverka eller utsette.

Dette er status for dei tre konkrete tilfella på institusjonsområdet. Eg vil presisere at oppfølginga av det enkelte barnet må byggje på informasjon om den konkrete verksemda som gjev dei eit tilbod, og på faglege vurderingar av behova barna har, f.eks. kor lenge det er planlagt at dei skal bu på institusjonen, og korleis ei flytting vil påverke dei.

Eg vil no rette merksemda mot det breiare fenomenet som a-krimrapporten beskriv.

Rapporten viser korleis kriminelle aktørar kan etablere seg i velferdssektoren gjennom lovlege verksemder, organisasjonar og samarbeidsformer. Dei kan starte med tilbod som står fram som nyttige og tillitvekkjande, få fotfeste gjennom skule, kommune, fritidstilbod eller oppfølging av barn og unge, og deretter utvide verksemda si til fleire tenester og selskap.

Kompliserte strukturar som driftsselskap, eigedomsselskap, bemanningsselskap og underleverandørar kan gjere det vanskeleg å sjå kven som faktisk styrer, kven som utfører arbeidet, og kvar pengane endar. Dei same personane kan gå igjen som eigarar, leiarar, tilsette og leverandørar. Dokumenta kan sjå tilfredsstillande ut, samtidig som praksis er ein annan. Økokrims trusselvurdering for 2026, som kom i førre veke, viser at dette inngår i et større utfordringsbilete, der kriminelle nettverk i aukande grad etablerer seg i lovleg næringsverksemd og utnyttar veikskapar i kontrollen til myndigheitene. Nettverka kan bevege seg mellom bransjar og sektorar der moglegheitene for økonomisk vinning er store og risikoen for å bli avdekt er liten. Kompleksiteten i desse sakene viser kvifor det er nødvendig med eit tett samarbeid mellom barnevernsmyndigheitene, politiet og andre kontrollmyndigheiter.

Barnevernsmyndigheitene åleine har verken verkemidla eller informasjonsgrunnlag for å kunne kartleggje kriminelle miljø eller kva tilknyting personar har til desse. Dette høyrer inn under politiets kriminalitetsførebyggjande arbeid, etterretning og etterforsking. Politiet må difor vurdere om opplysningar dei sit med, kan ha betyding for tryggleiken til barn, og dele relevante opplysningar med barnevernsmyndigheitene eller andre involverte velferdstenester når det er grunnlag for det. Samtidig har òg barnevernsmyndigheitene eit klart ansvar. Dersom dei får opplysningar som gjev konkret grunn til mistanke om at eigarar, leiarar eller tilsette har tilknyting til kriminelle miljø, må dei kontakte politiet for å søkje å få det forholdet avklart og for å be om at relevante opplysningar blir delte.

Rapporten beskriv særleg to former for risiko og svikt. Den eine gjeld tryggleiken til barna og handlar om innhaldet i og kvaliteten på tilbodet dei får i barnevernet eller i andre delar av velferdssektoren. Kontakt med barn kan brukast til å byggje tillit og lojalitet og over tid skape rom for press, utnytting og rekruttering.

Den andre risikoen gjeld misbruk av offentlege midlar og konsekvensane av dette. Både lovlege inntekter frå velferdsstaten og midlar som er tileigna gjennom svindel og økonomisk kriminalitet, kan inngå i pengestraumane til kriminelle nettverk og finansiere annan kriminalitet. Samtidig kan eit nærvær av kriminelle eller useriøse aktørar føre til at seriøse aktørar taper anbod, og at dei trekkjer seg ut.

Fleire tiltak er allereie gjennomførte eller sette i gang for å stenge døra for kriminelle.

Då departementet i juni blei orientert om utfordringane på eit generelt nivå, tok me saman med Justis- og beredskapsdepartementet og underliggjande etatar initiativ til vidare oppfølging. I eit møte 22. juni blei det avtalt at Sør-aust politidistrikt skulle sørgje for at det blei utarbeidd ein rapport berekna på offentlegheita. Det blei òg bestemt at Økokrim saman med Bufdir skulle gjennomføre ei nasjonal kartlegging etter mønster av a-krimrapporten frå Tønsberg.

Vurderinga til politiet i møtet 22. juni var at det på dette tidspunktet ikkje låg føre opplysningar som tilsa at Bufdir og Bufetat trong å føreta seg noko konkret overfor identifiserte enkeltaktørar. Samtidig skulle politiet vurdere ytterlegare informasjonsdeling om både føretak og konkrete personar, og dei utelukka ikkje at dette kunne gje behov for tiltak. Seinare i juni fekk Bufetat utdjupande informasjon om den eine verksemda, og dei følgde han opp slik eg allereie har gjort greie for. Denne institusjonen har no mista godkjenning som barnevernsinstitusjon. Vedtaket er påklaga og ligg til behandling i Bufdir.

Etter møtet 22. juni blei alle regionane i Bufetat orienterte om risikobiletet ved kjøp av private institusjonsplassar. Bufdir hadde då allereie starta ein gjennomgang av organiseringa og utarbeiding av ein strategi for gjennomføring av anskaffingane. Arbeidet skal modernisere korleis Bufdir og Bufetat planlegg, gjennomfører og følgjer opp anskaffingar av statlege barnevernstenester. For å få betre styring og oppfølging av etaten sine samla kjøp på barnevernsområdet er det avgjort at ein skal etablere ei sentral innkjøpseining for kjøp av barnevernstenester i Bufetat. Implementeringa blir gjennomført tidleg i 2027.

Våren 2025 bad eg Bufdir om innstrammingar som kunne redusere moglegheita for at personar som tidlegare er dømte for økonomisk kriminalitet, som korrupsjon, kan inngå avtale om å drive institusjon. Krava i kontraktane for kortsiktige enkeltkjøp er stramma inn, og krava er òg utvida til underleverandørar.

Bufdir, Økokrim og KS har starta samarbeid om oppfølging i kommunane. Det er etablert ei midlertidig ordning der leverandørlister frå kommunar i Sør-aust politidistrikt blir gjennomgått, slik at kommunane kan gjerast merksame på verksemder med kjende tilknytingar til kriminelle nettverk. Det blir òg arbeidd med informasjon til kommunane og dialog om korleis bekymringar skal følgjast opp. Oppfølginga må omfatte både kjøp av tenester og tildeling av tilskot på tvers av barnevern, helse og omsorg, skule, arbeid og andre velferdsområde.

Bufdir gjennomgår òg Bufetats godkjenning og etterfølgjande kontroll med institusjonane. Ambisjonen er bl.a. å fjerne risikoen for at det jobbar tilsette ved barneverninstitusjonar med merknader på politiattesten.

Eg har hatt møte med arbeidsgjevarorganisasjonane for både ideelle og kommersielle leverandørar om denne rapporten. Dei mange seriøse aktørane har ei klar interesse av at useriøse og kriminelle blir haldne ute. Eg har òg hatt møte med KS, som er tydelege på at dei vil ta sitt ansvar for å tette hòl som måtte finnast i innkjøpa kommunane gjer av tenester innanfor barnevern, helse og omsorg.

Arbeidet skal no bli vidareført langs fleire spor.

For det fyrste skal Økokrim i samarbeid med Bufdir som nemnt gjennomføre ei nasjonal kartlegging basert på arbeidet i Sør-aust. Dette arbeidet er i gang, og Økokrim er bedt om innan 30. april 2027 å utarbeide ein rapport som samanstiller og gjev status over vurderte risikoar og aktørar. Samtidig kan ikkje konkrete funn i dette arbeidet vente på den samla rapporten. Informasjon om aktørar eller forhold som krev oppfølging, må delast fortløpande med rett myndigheit. Dette er presisert i eit eige oppdragsbrev til Økokrim, og det er avgjerande for at barnevernet, kommunar og eventuelt andre sektorar dette vedkjem, skal kunne beskytte barna og ta affære overfor aktørar som ikkje skal ha noko med barn å gjere. Dette er særskilt viktig når det blir avdekt at kriminelle aktørar er involverte i barnevernsinstitusjonane våre.

Politiet og barnevernet må ha dialog og dele relevant informasjon når det er nødvendig, og det må skje raskt. Som nemnt innleiingsvis samarbeider Bufdir og Økokrim om tiltak for å førebyggje og hindre at kriminelle nettverk kan få innpass i velferdstilbod retta mot barn og unge. Informasjonsdeling er ein heilt sentral del av dette, og det er viktig at politiet her utnyttar dei heimlane dei allereie har for informasjonsdeling. Dersom det vidare samarbeidet avdekkjer rettslege eller praktiske hindringar for nødvendig informasjonsdeling, skal dette følgjast opp. Teieplikta og praktiseringa av ho skal ikkje vere til hinder for at barn får nødvendig og forsvarleg omsorg og beskyttelse.

For det andre gjennomgår ein krava til politiattest for eigarar, leiarar og tilsette i barnevernssektoren for å sjå på om krava er riktige, kven som skal kontrollere dei, og kor ofte dette bør skje. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider samtidig med eit forslag til ei lovendring som utvidar kva straffebod som skal omfattast av barneomsorgsattesten.

For det tredje må kontrollen følgje verksemda òg etter at ho er godkjend. A-krimrapporten beskriv korleis institusjonsdrift, eigedom og bemanning kan være fordelte på ulike selskap, og korleis roller og leverandørar kan endrast mens tilbodet er i drift. Godkjenning og dokumentkontroll gjev difor ikkje åleine eit fullstendig bilete. Me må òg kunne følgje med på kven som faktisk eig og styrer verksemdene, kven som arbeider med barna, kva underleverandørar leverer, og om barna får det tilbodet dei skal ha. Samla må jamlege tilsyn frå statsforvaltar, oppfølging frå barnevernstenesta i heimkommunen til barnet og Bufetats etterfølgjande kontroll av institusjonane sikre at barna får forsvarleg og god omsorg og beskyttelse, og at kriminelle ikkje blir sleppte inn i systemet.

Regjeringa etablerer òg eit nytt ø-krimsenter hos Økokrim, der politiet, andre offentlege myndigheiter og private aktørar skal samarbeide om å førebyggje og avdekkje profittmotivert kriminalitet. Forslag til ny ø-krimforskrift er sendt på høyring. Forslaget skal gje ei rekkje forvaltningsorgan eit tydelegare grunnlag for å dele opplysningar og personopplysningar som er underlagde teieplikt, i arbeidet mot økonomisk kriminalitet.

Regjeringa beskriv i Kvalitetsløftet eit mål om ei ny innretning av institusjonsbarnevernet. Me har òg ei klar målsetjing om å auke grunnkapasiteten i tilbodet. I tillegg til at dette er faglege mål i seg sjølv, meiner eg at ei utvikling av tilbodet i denne retninga òg vil bidra til å redusere risikoane som er beskrivne i a-krimrapporten.

For å ta grunnkapasitet fyrst: Dette er statlege plassar og langsiktige avtalar med ideelle og kommersielle leverandørar med gjensidige forpliktingar. Rammeavtalar gjev eit betre grunnlag for langsiktig samarbeid og dialog, for utvikling av den faglege kvaliteten og for løpande kontroll av leverandørane og tilbodet dei gjev. Auka grunnkapasitet vil òg redusere behovet for kortsiktige enkeltkjøp, der ein er særleg sårbar for dei risikoane som rapporten beskriv. Enkeltkjøp må i mange tilfelle gjennomførast for at Bufetat skal kunne ivareta bistandsplikta si overfor kommunane, og har eit altfor stort omfang.

Eg er difor glad for at denne regjeringa har styrkt grunnkapasiteten med om lag 15 pst. sidan 2021. I budsjettforslaget for 2027 føreslår me ein ytterlegare auke i talet på plassar, og me har prioritert 200 mill. kr til dette. Dette kjem i tillegg til forslaget om å styrkje det statlege barnevernet med 507 mill. kr som følge av aktivitetsvekst generelt. Så langt som mogleg vil Bufdir jobbe med å dekkje behovet for nye plassar gjennom å inngå rammeavtalar med private, heller enn gjennom enkeltkjøp.

Når me brukar private leverandørar, anten det er kommersielle eller ideelle, skal me vere trygge på at det er seriøse aktørar. Det er dei aller fleste, men me har fått dokumentert at det ikkje gjeld alle. Samtidig er det eit grunnleggjande premiss at alle institusjonar, uavhengig av eigeform, leverer den kvaliteten som barna har behov for. Bufdir og Bufetat må difor ha tett oppfølging både av leverandørane og av eigne institusjonar.

Med den perioden me har lagt bak oss, der staten gjentatte gonger ikkje har klart å stille opp med plassar til barn som trong det, meiner eg at me må bruke den delen av den private marknaden som kan levere gode og trygge institusjonsplassar. Me ynskjer difor å leggje til rette for at seriøse private, både ideelle og kommersielle, kan byggje langsiktig kapasitet, samtidig som me tettar hòla som dei useriøse og kriminelle aktørane har brukt for å kome seg inn i denne sektoren.

Når det gjeld korleis regjeringa følgjer opp Kvalitetsløftet, er det særleg arbeidet med ny innretning av institusjonane som er relevant i denne samanhengen. Me ynskjer at institusjonstilbodet gradvis skal omstillast til større og meir fleksible institusjonar som kan ivareta barn med ulike behov, på ein betre måte. Målet er at barna skal få betre hjelp der dei bur, og sleppe å måtte flytte mellom institusjonane når behova endrar seg. Behova til barna skal bli kartlagde av både barnevern og helse i forbindelse med at dei skal ha opphald på ein institusjon, og kvar institusjon skal være tilknytt eit helseteam.

Dersom me skal lykkast med å skape eit meir robust og fleksibelt tilbod med færre flyttingar, god tilgang på helsehjelp og betre samarbeid med andre tenester, må dette gjennomførast i eit langsiktig samarbeid med seriøse aktørar. Også dette vil redusere risikoen som er beskriven i a-krimrapporten. Regjeringa har prioritert 75 mill. kr til pilotering av ny innretning, og me er no i gang i fire institusjonar på ulike stader i landet med plass til totalt 66 barn. Den nye grunnkapasiteten som regjeringa prioriterer å byggje opp i 2027-budsjettet, skal òg så langt som mogleg vere i tråd med ny innretning.

Rapporten gjev oss ikkje eit fullstendig nasjonalt bilete, og han avgjer ikkje straffeansvar, men han gjev eit alvorleg og konkret varsel om sårbarheitene som kan utnyttast, og om risiko for nokre av våre aller mest utsette barn og unge.

Barn som treng hjelp frå fellesskapet, skal kunne stole på at dei vaksne rundt dei er der for å hjelpe – ikkje for å utnytte dei eller velferdsstaten. Regjeringa prioriterer difor dette feltet høgt og vil orientere Stortinget på eigna måte om resultata av den nasjonale kartlegginga og om eventuelle behov for endringar i regelverk, organisering eller ressursar.

Mats Henriksen (FrP) [10:33:36]: Trygghet – det handler om at barn som ikke har det bra i hjemmet, skal få god omsorg i offentlig regi. Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, tar det offentlige på seg et enormt ansvar. Mange barn som bor på institusjon, har opplevd ting ingen barn skal måtte oppleve. Mange har opplevd tillitsbrudd fra nære voksne, relasjonsbrudd og lojalitetsbrudd. Dette er barn som trenger stabilitet og trygge, gode voksne rundt seg. Derfor gjør denne a-krimrapporten veldig sterkt inntrykk på meg. Den beskriver at barn under barnevernets omsorg er plassert i virksomheter der personer med tilknytning til kriminelle nettverk har hatt sentrale roller og kommet tett på sårbare barn.

Rapporten peker på risikoen for at barn blir utsatt for press og trekkes inn i kriminalitet. Dette er en veldig alvorlig sak. Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen, og det er bra at det er satt i gang tiltak. Likevel mener jeg at saken er av en sånn alvorlighetsgrad at Stortinget må gis mulighet til å vurdere om tiltakene er tilstrekkelige, og hva som eventuelt må gjøres videre. Fremskrittspartiet støtter at redegjørelsen sendes til komitébehandling.

Rapporten viser stor svikt i systemet som skal ta vare på sårbare barn. Her må alle steiner snus, så vi unngår at dette skjer igjen. Fremskrittspartiet vil være med og diskutere flere tiltak framover. Vi må ha strengere kontroll av dem som får ansvar for ungene. Politiattesten må vise relevante lovbrudd og fornyes jevnlig. Vikarer må kontrolleres like grundig som faste ansatte. Vi må endre rutinene for innkjøp. Vi må komme oss vekk fra enkeltkjøp og ha flest mulig langsiktige rammeavtaler, og derfor er jeg også glad for at statsråden varsler at det vil bli opprettet en sentral innkjøpsenhet, og at man strammer inn kravene for enkeltkjøp, for å nevne noe.

Stortinget ba allerede i 2020 om at politiattestene skulle vise alle relevante lovbrudd ved arbeid med barn. I september kunne justisministeren fortsatt ikke si når et forslag vil komme til Stortinget, og det er ingen tvil om at dette har tatt altfor lang tid. Samtidig er det viktig at en politiattest ikke blir en falsk trygghet. Politiattesten gir sjelden hele bildet. Politiet kan sitte på informasjon om kriminelle nettverk som aldri vil framgå av attesten. Derfor må det undersøkes hvordan man kan styrke dialogen og informasjonsflyten mellom politiet og dem som godkjenner og kjøper tjenester innenfor barnevernet.

Det er viktig at denne debatten ikke blir brukt som en vikarierende debatt for eller imot kommersielle leverandører i barnevernet. De aller fleste leverandører, både offentlige, ideelle og kommersielle, er seriøse og driver i henhold til lover og regler. De er seriøse aktører som har et ønske om å hjelpe barn i vanskelige livssituasjoner. Det er synd at noen få useriøse ødelegger for alle de seriøse.

For Fremskrittspartiet er det viktig å avklare om dette er enkelttilfeller eller om vi fremdeles har kriminelle som opererer på barnevernsinstitusjoner uten at vi vet det. Brennpunkt-dokumentaren Foxtrot på gutterommet viser hvor enkelt noen ungdommer kan rekrutteres til alvorlig kriminalitet. Felles for alle de norske ungdommene i dokumentaren er at de har bakgrunn fra barnevernsinstitusjoner. Gutten som i dokumentaren kalles Mr. Nobody, sitter på rommet sitt på en barnevernsinstitusjon og rekrutterer ungdommer til å utføre drap på vegne av det kriminelle Foxtrot-nettverket. Og selv om ikke foreligger opplysninger om forbindelser mellom ungdommene i dokumentaren og de institusjonene, er jeg bekymret over utviklingen.

Kriminelle er så til de grader til stede i norske barnevernsinstitusjoner. Jeg er bekymret for at vi har mistet kontroll, og jeg er redd for at omfanget er større enn vi tror. Artikkel 36 i barnekonvensjonen slår fast at staten plikter å beskytte barn mot alle former for utnytting som på en eller annen måte kan være skadelig for barnet. Denne saken slår fast at det offentlige ikke i tilstrekkelig grad har klart å beskytte barn mot kriminelle som kan utnytte dem. Fremskrittspartiet ser fram til komitébehandling og til å diskutere gode tiltak som beskytter de sårbare barna mot de mest kyniske kriminelle.

Benjamin Jakobsen (A) [10:38:16]: Jeg vil starte innlegget mitt med å takke statsråden for å ha tatt initiativ til denne redegjørelsen. Det er ingenting som er viktigere for Arbeiderpartiet enn å gi alle barn i Norge en trygg og god oppvekst, enten de bor hjemme, i fosterhjem eller på institusjon. Alle barn skal ha de samme mulighetene. Derfor er det ikke bare alvorlig, men fullstendig uakseptabelt at kriminelle aktører og personer har hatt tilgang til barn og unge som står i en sårbar situasjon. Det er både viktig og riktig at statsråden har vært tydelig i denne saken, og at regjeringen har tatt tydelig grep. Vår jobb framover blir å sørge for at dette ikke får skje igjen. For å lykkes med det er det avgjørende at vi finner løsninger sammen, på tvers av politiske skillelinjer, og jeg er glad for at representanten fra FrP også er tydelig i det budskapet.

Stene-utvalgets rapport peker på flere utfordringer i barnevernet, bl.a. utfordringer knyttet til kontroll med tjenesten. Samtidig peker utvalget på at utfordringene vi i dag ser i barnevernet, strekker seg flere tiår tilbake i tid. Det forteller oss at det ikke finnes enkle løsninger på de utfordringene vi står i. Når alvorlige ting skjer i barnevernet, kan det være fristende å endevende hele systemet raskt for å framstå handlekraftig. Det er ikke løsningen her. Det må tas umiddelbare grep for å få de useriøse aktørene ut av barnevernet, men framover må vi også jobbe langsiktig og strukturert, slik at vi ikke skaper nye sårbarheter som kan utnyttes.

I a-krimrapporten er det 16 private selskaper som er undersøkt. Tre av dem har godkjenning for å drive barnevernsinstitusjon, og av disse tre er det to av dem som har eller har hatt barn boende hos seg. Mange av selskapene i denne undersøkelsen driver i flere sektorer enn barnevern, som f.eks. innenfor helse og omsorg. Da sier det seg selv at dette ikke bare er et barnevernsproblem, men et samfunnsproblem som treffer bredere. Det viser at det er sårbarheter på tvers av sektorer og tjenester i velferdsstaten vår. Det fritar ikke barnevernet for ansvar, men det krever at vi tilnærmer oss dette helhetlig.

I forkant av denne redegjørelsen har flere pekt på hvor lang tid det tok før det ble tatt grep. Det er et betimelig spørsmål, men det krever også en viss nyansering. Slik det kom fram av redegjørelsen til statsråden, reagerte Bufdir raskt da de fikk informasjon om forholdene ved de aktuelle institusjonene. Det er bra. Spørsmålet mener jeg heller bør handle om hvorvidt Bufdir burde hatt informasjon på et tidligere tidspunkt. Samtidig vil jeg si at det aller viktigste spørsmålet vi stiller oss, er hvordan dette i hele tatt kunne skje. Når vi kjøper tjenester fra private aktører for flere milliarder kroner, må vi kunne være trygge på at disse pengene brukes på et best mulig tilbud til ungene, og ikke på virksomheter som ikke tåler dagens lys.

Jeg er glad for at regjeringen har vært tydelig på at alle steiner skal snus i denne saken, for vi må aldri glemme hva dette i bunn og grunn handler om. Tidligere i høst besøkte jeg en ideell barnevernsinstitusjon i Stavanger. Her bodde en jente på 13 år. Hun hadde aldri hatt en god relasjon i hele sitt liv, aldri hatt foreldre eller besteforeldre som tok vare på henne. Det eneste hun har, er de trygge og gode voksne som jobber på denne institusjonen. Barn som henne skal kunne vite med sikkerhet at de voksne rundt henne er der for å hjelpe og ikke for å utnytte. Jeg tror alle her i denne salen deler målsettingen om et barnevern som gir alle barn som trenger det, trygghet og hjelp når det trengs. Denne saken er en alvorlig påminnelse om at vi har en lang vei å gå for å nå dette målet. For Arbeiderpartiet er det viktig framover å satse på å bygge opp grunnkapasiteten, slik vi har prioritert i dette budsjettet. Det vil kunne redusere bruken av anbud og forhåpentligvis også redusere noe av sårbarhetene i systemet som vi vet utnyttes. Til slutt har Arbeiderpartiet også merket seg signaler om forslag om å sende saken til komitébehandling, og dette støtter Arbeiderpartiet helhjertet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:43:39]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Det er ingen tvil om at a-krimrapporten avdekker alvorlige forhold og alvorlige sårbarheter. Stortinget kjenner ikke det hele og fulle innholdet i rapporten. Vi har ikke fått mulighet til å lese hele rapporten, og på den måten kan det også være litt vanskelig å kontrollere hvorvidt de tiltakene som statsråden redegjør for her, er tilstrekkelig til å følge opp det som kommer av rapporten.

Jeg har lyst å være veldig tydelig på hva som er regjeringens ansvar. Regjeringen har egentlig etterlatt veldig store hull i sikkerhetsnettet rundt barn og unge. Høyre har over lang tid advart mot konsekvensene av Støre-regjeringens politikk når det gjelder å fase ut kommersielle aktører uten å ha tilstrekkelig erstatningskapasitet. Det var en kurs som Støre-regjeringen valgte, men som også kan ha hatt store følger. Riksrevisjonen har påpekt at målet om redusert bruk av kommersielle aktører var en av flere årsaker til kapasitetsproblemene. Barn sto uten den institusjonsplassen de trengte. Lokale barnevernstjenester sto i veldig vanskelige situasjoner. Når kapasiteten er for liten, kjøpene må skje under tidspress og det også skjer fragmentert, ved at fem regioner skal kjøpe inn disse plassene, kan kvalitetssikringen blir mer krevende. Det nevner også statsråden i sin redegjørelse. Hun kaller det rask oppskalering, og at det kan ha økt risikoen.

Høyre har ikke reagert spesielt hardt på tiden det tok fra a-krimrapprten ble lagt frem, til tiltak ble iverksatt. Det vi reagerer på, er hvor lang tid det har tatt for regjeringen å reagere på bl.a. Stene-utvalgets rapport som kom for ett år siden, som sa at det ikke er kontroll på verken kapasitet, kvalitet eller kostnader i institusjonsbarnevernet. Det var en alarmerende beskjed å få. Det er heller ikke slik at vi ikke har visst i tiår hvordan det har stått til i velferden i Sverige, med smutthull for kriminelle aktører. Så her burde man i hvert fall latt den røde lampen blinke veldig hardt for et år siden, når Stene-utvalget var så tydelig.

Høyre har lagt frem konkrete forslag i dag i Stortinget, som ikke bare skal sørge for at kriminelle aktører og useriøse aktører ikke har noen plass i barnevernet, men vi skal gjøre dette systemet mye mer robust. For er det én ting disse barna trenger, er det nettopp at det er trygt, at det er sikkert, og at de kan få den omsorgen, de rammene og den helsehjelpen de trenger. Da må vi ha nasjonale krav til alle institusjoner. Vi må ha tydelige krav til bemanning, kompetanse, trygghet og kontroll, helt uavhengig av om det er en statlig, en ideell eller en kommersiell aktør. Vi må få orden på de forsterkede barneomsorgsattestene som Stortinget har etterspurt lenge. Vi må ha kontroll med eierskap, vi må ha flere uanmeldte og risikobasert tilsyn, og vi må ha bedre informasjonsdeling, som statsråden også sier i sitt innlegg.

Høyre har nå en ganske tynnslitt tillit til at regjeringen rydder opp på dette området. Her er det behov for å ta tak i dette nå – å bruke eventuelt denne rapporten og bruke Stene-utvalgets rapport til raskt å få ryddet opp og raskt å få kontroll på denne situasjonen – fordi det er svært alvorlig. Bufetat har ansvar, slik statsråden sier, men regjeringen har det største ansvaret. Det forventer vi at følges opp. Denne redegjørelsen må sendes til komité. Vi må få behandle denne i komiteen på den måten det kan gjøres.

Vi er opptatt av barna og ikke minst foreldre til de barna – som er bekymret for hva som skjer når de av mange ulike årsaker ikke lenger kan bo hjemme – som bor i en institusjon hvor de kan være redde for at de blir rekruttert til kriminelle aktivitet, men de kan også være redde for at det er useriøse aktører som ikke leverer kvalitet. Eierskap er egentlig ikke en debatt i denne saken, med kvalitet er en debatt i denne saken. Kvaliteten må heves, og det har regjeringen ansvar for.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:48:58]: La meg først begynne med å takke statsråd Vågslid for redegjørelsen. Det er bra at regjeringen tar denne saken på alvor, men redegjørelsen svarer fortsatt ikke på det aller viktigste spørsmålet: Hvordan kunne og kan dette skje? Vi ville tross alt ikke akseptert at kriminelle styrte bankene våre. Hvordan kan da personer med kriminell tilknytning få innpass i virksomheter som har ansvar for barn som samfunnet – vi – har omsorgen for? Hvordan kan barn ned i 15-årsalderen under vår omsorg bo i barnevernsinstitusjoner med mulige tilkoblinger til kriminelle miljøer og samtidig bli rekruttert til å utføre drap, branner og sprengninger? Jeg forventer at det kommer en erkjennelse om at dette krever store systemendringer. Vi kan rett og slett ikke fortsette å brannslukke fragmentert og fortsette å gamble med barna våres framtid. Jeg savner en erkjennelse om at dette er både en tillitskrise og en systemkrise, og at vi nå på vår vakt må ta dette ansvaret, uansett om tidligere regjeringer ikke tok det ansvaret på sin vakt.

I mitt hjemfylke, Agder, ser vi særlig tydelig hvorfor denne saken må tenne alle varsellamper. Agder har utviklet seg til å bli et av landets aller største mottaksfylker for barnevernsinstitusjoner. Vi har om lag fire ganger så mange institusjonsplasser som befolkningstallet vårt skulle tilsi. Det er rundt 160 plasser, samlet mellom 50–60 institusjonsavdelinger. Det betyr at barn sendes til Agder fra hele landet. De flyttes vekk fra foreldre, søsken, venner, skole og nettverk, og da må vi kunne være helt sikre på at institusjonene de flyttes til, er underlagt sterk kontroll, høy kvalitet og uomtvistelig tillit. Isteden opplever jeg at barn som har vært plassert på våre institusjoner, selv forteller at de, istedenfor å bli reddet fra en oppvekst med rus og kriminalitet, ble ytterligere svekket mens de var plassert på institusjon. Der ble de rekruttert til grov kriminalitet og vold. Det var stjeling av biler og store mengder rus, og dette var 15-åringer. Det var en del av deres hverdag mens de bodde på institusjon – noe som er vårt ansvar.

SV har lenge advart mot en utvikling der fellesskapet gjør seg stadig mer avhengig av kommersielle aktører i velferden, og at det er et stort og uoversiktlig marked med veldig mange aktører. Det er svært sammensatte ansvarsforhold. Derfor er det veldig vanskelig å forstå at regjeringen på den ene siden beskriver risikoen som svært alvorlig, samtidig som de på den andre siden foreslår nå, i sitt forslag til statsbudsjett, å øke bevilgningene til kjøp av private barnevernstjenester. Hvis problemet er så alvorlig, hvorfor skal vi gjøre oss mer avhengig av systemet som har avdekket denne sårbarheten?

Jeg vil derfor utfordre statsråden og regjeringen på noen konkrete punkter. For det første: Vi må erkjenne at vi står i en krise, og dette må håndteres på systemnivå. Regjeringen må sikre samhandling og deling av informasjon mellom etatene, det er helt kritisk. Jeg forventer at regjeringen nå sikrer at de legger fram en forpliktende opptrappingsplan for offentlige og ideelle institusjoner, med mål om å redusere avhengigheten av kommersielle aktører. Dette kan ikke ende med flere skjemaer, flere rutiner og flere kontrollpunkter. Det hjelper heller ikke å frata barna mobilen og låse den inne i. Denne saken krever politiske konsekvenser, og da må vi sørge for at systemet som sviktet, faktisk blir endret. Ja, SV vil støtte å sende denne saken til komitébehandling, for vi mener at dette er en sak som vi må håndtere på vår vakt, og vi må faktisk gjøre og gjennomføre de systemendringene som trengs.

Kjersti Toppe (Sp) [10:54:16] (leiar i komiteen): Kriminelle aktørar har vunne anbod og driv barnevernsteneste på vegner av staten. Det er absurd, og det er alvorleg. A-krimrapporten slår fast at systemsvikt har gitt useriøse aktørar eit fortrinn i barnevernet. Forvalting gjennom fragmentert kontroll har ikkje vore nok til å oppdaga eller stoppa framveksten av kriminalitet og profittmotivert utnytting av systema. Det er stort rom for kontrolltilpassing, som gjer oppdagingsrisikoen låg. Det er papirkontrollar og manglande oppfølgingskontrollar, og det er verksemder som endrar rollebruk, byter leverandør og justerer dokumentasjon etter kva som vert etterspurt, utan at det vert nokre raude flagg.

Til kvar tid bur det omtrent 1 000 barn på barnevernsinstitusjonar. Dei 1 000 ungane må vi klara å passa på. Dei har ulik livssituasjon, dei har ulike grunnar til å bu der, og dei har ulike behov for oppfølging, men éin ting har dei til felles: Dei er i ein sårbar livssituasjon, og det er vårt ansvar å gi dei beskyttelse, omsorg og hjelp til utvikling. Det er bra at statsråden kjem og greier ut for oss, men eg meiner vi burde gitt ei unnskyldning til dei ungane som har vorte utsette for urett på grunn av denne systemsvikten.

Som tidlegare statsråd var eg bekymra nettopp for risikoen i det statlege barnevernet, risikoen for at kvaliteten og tilbodet til ungane vart skadelidande – ikkje på grunn av dei tilsette, men på grunn av eit system ein har bygd opp, der ein driv barnevern i ein marknad, der ein flyttar ungar rundt etter kvar private tilbydarar finn det for godt å oppretta ein barnevernsinstitusjon, og der staten sjølv ikkje har kapasitet eller rammer til å ta seg av ungane med aller størst behov. Dei aller mest skadelidande ungane våre vert overlatne til kommersielle selskap å ta seg av, og det brukar vi mange milliardar på kvart år.

Som statsråd sette eg ned institusjonsutvalet, som kom med forslag til ei ny og god retning for barnevernet, og ekspertutvalet om organisering og styring av statleg barnevern. Ekspertutvalet kom med sterk kritikk av dagens system og styring. Samla vurderte utvalet at verken departement eller direktorat har tilstrekkeleg kontroll på kvalitet, kapasitet eller kostnader i institusjonsbarnevernet. Denne rapporten har enno ikkje blitt følgt opp.

Risikoen ved anbod og konkurranseutsetjing i barnevernet har vore peika på av fleire utval. Både velferdstenesteutvalet i 2020 og avkommersialiseringsutvalet i 2024 problematiserte og åtvara mot dette. Tiltaka som statsråden kjem med i dag, gjer meg ikkje trygg. Det er ikkje nok å sentralisera ansvaret for kontraktoppfølging. Det er bra med fleire krav til politiattest, men det er heller ikkje tilstrekkeleg. Statsråden har i intervju sagt at det ikkje er omorganisering som trengst, men eg meiner at det er nettopp det som må til. Statsråden seier at ein skal snu alle steinar, men dei er snudde, og ein ser ikkje klart den systemsvikten som ligg under dei steinane.

Kriminelle har etablert seg og bygd seg opp gradvis. Dei framstår lovlege og ryddige. Dei har fått godkjendstempel frå myndigheitene si eiga godkjenningsordning for barnevernsinstitusjonar som i dag ligg i Bufetat. To utval har føreslått at denne godkjenningsordninga må flyttast bort frå Bufetat og Bufdir. Det har fått stor støtte i høyringa, men ikkje frå Bufdir og Bufetat. Eg synest det er uforståeleg at statsråden ikkje tar fram dette som eit forslag. Kriminelle aktørar har fått godkjenning til å drive barnevernsinstitusjonar i Noreg, og det er ein skandale i seg sjølv.

Rapporten frå a-krimsenteret bør føra til rask framdrift i omstilling av barnevernet i ei ny retning, med auka grunnkapasitet og meir fleksible og statlege og ideelle institusjonar. Han bør føra til ny organisering og leiing, der vi skil Bufdir og Bufetat. Å driva vidare som i dag inneber ein stor risiko, og spørsmålet eg stiller, er: Er vi villige til å ta den risikoen på vegner av desse ungane? Det er ikkje Senterpartiet og eg. Vi vil ikkje kunna stå for at det er ein så stor risiko i barnevernet vårt.

Når det gjeld bruk av kommersielle og ikkje: Det er anbod i barnevernet som er risikoen. Det er anbodssystemet som gjer at det er ein risiko for at kriminelle aktørar går inn i ei velferdsteneste med stor moglegheit for profitt og liten kontroll.

Senterpartiet stemmer for at denne utgreiinga vert overført til komiteen.

Remi Sølvberg (R) [10:59:39]: Det rører meg, og det gjør vondt. Avsløringene om kriminelle aktører i barnevernet burde bekymre oss alle. Der det er penger å tjene, vil useriøse og kriminelle miljøer finne veien inn. Det haster med å ta tilbake kontrollen over barnevernet. Vi må stenge døra for kriminelle aktører og sørge for at fellesskapets penger går til barna og ikke til profitt.

I dag styres utviklingen i barnevernet i altfor stor grad av markedstenkning og i for liten grad av hva barnet faktisk trenger. Store summer overføres til noen private aktører samtidig som barn og unge med de største utfordringene er avhengige av et barnevern med kapasitet, kvalitet og tillit. Et barnevern med store profittmuligheter blir også attraktivt for aktører som først og fremst er ute etter økonomisk gevinst, og erfaringer fra Sverige viser hvor alvorlig dette kan bli når kriminelle aktører får fotfeste innen velferdstjenestene våre. Også her i Norge har advarslene kommet på løpende bånd. Økokrim, a-krimrapporten og ekspertutvalg etter ekspertutvalg peker på at kriminelle miljøer søker seg dit hvor fortjenesten er stor, men kontrollen er svak.

Statsråden kan ikke si at vi ikke ble advart. Økokrim, a-krimrapporten og ekspertutvalgene har advart om dette, og kunnskapsgrunnlaget er overveldende. Likevel velger nå regjeringen å videreføre en modell – i stor grad – som fagmiljøene advarer mot, vel vitende om at de gjør sektoren attraktiv for useriøse og kriminelle aktører.

Det haster med tiltak mot kriminelle og useriøse aktører, men vi kommer ikke i mål dersom vi bare behandler symptomene. Så lenge det ligger store profittmuligheter i barnevernet, vil det være aktører som ser på våre mest sårbare barn som et marked. Barn og unge i barnevernet er blant de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt. Da trenger vi strenge krav til hvordan disse tjenestene skal organiseres.

Avkommersialiseringsutvalget var tydelig i sine vurderinger da det konkluderte med at barnevernsområdet er lite egnet for konkurranse og markedsstyring. Utvalget advarte mot at manglende innsyn og økonomiske insentiver kan svekke kvaliteten og flytte oppmerksomheten bort fra barnas behov. Når regjeringen vender det døve øret til rådene, kan vi jo spørre oss hvorfor vi i det hele tatt nedsatte disse utvalgene.

Om offentlige plasser over tid bygges ned, blir det kommersielle markedet stadig viktigere for barn som trenger akutt hjelp. Resultatet blir da at staten har gjort seg avhengig av de samme markedskreftene som fagmyndighetene advarte oss mot. Hvert eneste år brukes milliarder av skattekroner på kjøp av private barnevernstjenester. Det mest alvorlige er at dette ikke handler om mangel på kunnskap. Vi vet hva utfordringene er. Likevel virker det som om regjeringen ikke vil gjøre noe med det.

Til syvende og sist handler det om hvem barnevernet skal være til for. Skal fellesskapets penger gå til samfunnets mest sårbare barn og unge, eller skal vi risikere at disse pengene forsvinner ned i lomma på aktører som vil tjene store penger?

Barn i barnevernet fortjener trygghet, kvalitet og omsorg. De fortjener et barnevern som setter barnas beste først, ikke som styres av muligheter for et marked og muligheter for å hente ut profitt. Alle kortene må på bordet for at vi skal behandle denne saken, og fordi denne saken er så alvorlig som den er.

Jeg vil takke for redegjørelsen, men fortsatt har vi mange spørsmål igjen. Når ble departementet for første gang varslet om kriminelle aktørers inntog i barnevernet, osv.? Også jeg vil be om at denne saken følges videre opp i komiteen, nettopp fordi alvoret er så stort.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:05:03]: Eg vil fyrst takke statsråden for ei viktig og nødvendig utgreiing. Det er også godt å høyre at tiltak er sette i gang.

Gjennom denne debatten har vi høyrt representantar som skildrar situasjonen i barnevernet som alvorleg, kritisk, uhaldbar og djupt bekymringsfull. Eg meiner at alle desse orda treff, for det er alvorleg når barn ikkje får den hjelpa dei treng, det er kritisk når institusjonane ikkje har kapasitet og bemanning nok, det er uhaldbart når kriminelle aktørar får fotfeste i delar av tilbodet vårt, og det er djupt bekymringsfullt at vi år etter år ser utfordringane vekse, utan at utviklinga blir snudd.

Regjeringa har varsla ei styrking av institusjonsbarnevernet, og det er bra. Vi kjem til å jobbe for at denne satsinga blir endå sterkare. Vi treng fleire statlege institusjonsplassar, sterkare fagmiljø og betre beredskap for barn med dei mest samansette behova. Langsiktigheit er viktig, og det er fint å høyre at det bl.a. skal leggjast til rette for at forvaltingsorgan vil få enklare moglegheit til å dele relevante opplysningar som er underlagde teieplikt.

Samtidig snakkar vi for lite om det som skjer før barna hamnar på institusjon. Mange av desse barna burde ha vore i fosterheim. Nær ni av ti barn som bur utanfor heimen i barnevernets omsorg, bur i fosterheim. Likevel står vi midt i ei fosterheimskrise. Berre i august venta 360 barn på eit fosterheimstilbod, og bak kvart einaste tal står det eit barn som ventar på tryggleik, stabilitet og tilhøyrsel. Når vi manglar fosterheimar, blir konsekvensen at barn blir verande for lenge i mellombelse løysingar, eller at dei blir plasserte i institusjon når dei eigentleg hadde hatt best av å vekse opp i ein familie.

Difor må vi ha to tankar i hovudet samtidig her. Vi må styrkje og sikre institusjonsbarnevernet, men vi må også byggje opp fosterheimsomsorga. Det krev politiske prioriteringar. Fosterforeldre tek på seg eit enormt samfunnsansvar. Likevel fortel mange om utrygge økonomiske vilkår, svake pensjonsordningar og manglande rettar ved sjukdom eller skade. Det gjer rekrutteringa vanskelegare, og det gjer det vanskelegare å behalde dei fosterheimane vi allereie har.

Stortinget har allereie fatta fleire viktige vedtak om å styrkje rammevilkåra for fosterforeldre, betre samarbeidet mellom Bufetat og kommunane, styrkje rettsstillinga til fosterforeldra og sikre betre oppfølging av barna. No må desse vedtaka følgjast opp.

Debatten om barnevernet handlar ofte om system, organisering og finansiering. Det er viktig, men til sjuande og sist handlar det om noko som er endå meir grunnleggjande. Det handlar om barn som har opplevd omsorgssvikt, som treng tillit, tryggleik og stabile vaksne rundt seg. Dei barna har ikkje tid til at vi ventar. Difor må vi både styrkje institusjonane i dag og byggje fleire trygge fosterheimar for morgondagen. Det skuldar vi dei barna det gjeld.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:09:04]: Jeg vil også takke statsråden for redegjørelsen. Det er ingen tvil om at avsløringene fra a-krimsenteret har vært rystende – ja, helt uakseptable.

Vi har som samfunn påtatt oss et enormt viktig ansvar for de barna som av ulike grunner er under barnevernets omsorg, og da må målet være enkelt: at de skal bli møtt med trygg omsorg, en stabil hverdag og ansatte med kompetanse.

I dag er det omtrent 1 000 barn som trenger institusjonsplass, og det har vært jevnt siden 2019. Likevel har utgiftene knyttet til institusjonsplasser økt betraktelig fra 2019 til 2024, og størsteparten har vært knyttet til nettopp enkeltkjøp. Erik Stene har i etterkant av disse avsløringene sagt at sånn systemet er rigget i dag, med ulike innkjøpssoner, for lav grunnkapasitet, høy bruk av enkeltkjøp og korte frister, skaper det et miljø hvor store summer penger er i omløp på kort tid. I tillegg er tilsynet i barnevernet for dårlig, for fragmentert og ikke helhetlig nok. Dette tiltrekker seg kriminelle miljøer, og de har dessverre også inntatt noen av institusjonene. Dette må regjeringen gjøre noe med, for dette er systemsvikt som går ut over barns trygghet.

Det er imidlertid bra at regjeringen i sitt alternative budsjett prioriterer midler til flere institusjonsplasser. Likevel er ikke dette nok. Vi må øke grunnkapasiteten. Jeg forventer også at ministeren vil arbeide for at 40 pst.-målet vi satte oss, oppfylles, nemlig at 40 pst. av plassene skal dekkes av ideelle. Vi må rydde opp, ta ansvaret som kreves, og legge til rette for forutsigbarhet, trygghet og langsiktighet. Dette gjøres gjennom å tegne rammeavtaler med garanti. Det er det som sikrer drift og stabilitet for private aktører, noe som igjen sikrer stabilitet for barna som skal bo på institusjonen. Ved bruk av rammeavtale er det heller ikke lov til å bruke vikarbyrå. Kravene som settes, er strengere. Det er høyere krav til stabilitet.

Vi må i større grad bruke langsiktige avtaler som gir forutsigbarhet. Vi må stille tydelige krav til kvalitet, kompetanse og stabil bemanning, og vi må bruke handlingsrommet vi har, til å reservere kontrakter for ideelle aktører der det er mulig, og der det er hensiktsmessig.

Dette handler til syvende og sist ikke om hvem som driver et tilbud, det handler om hvem som gir barnet den beste omsorgen. Barn som ikke kan bo hjemme, fortjener ikke et system som er bygget rundt kortsiktige kontrakter. De fortjener voksne som blir værende, fagmiljøer som får utvikle seg, og et hjem som oppleves som et hjem.

En barndom skal ikke være til salgs. Derfor må vi sikre flere lange rammeavtaler. Jeg håper ministeren nå gjør seg bruk av lukkede anbud, sånn at ideelle kan konkurrere på kvalitet, ikke på pris. Vi kan ikke fortsette med i så stor grad som i dag å legge ut barnas barndom til salgs og gi til den aktøren som byr den laveste prisen. Det burde være den aktøren med det beste tilbudet som vinner. Det fortjener barna våre, det fortjener de ansatte, og det er det sektoren har et behov for. Da har vi i mye større grad muligheten til å følge opp og ha tilsyn med dem som driver institusjoner for barnevernsbarna.

I tillegg forventer KrF at ministeren setter i gang med en gjennomgang av hvordan tilsynet i barnevernet fungerer. I dag er det sånn at tilsynsmyndighetene overlapper hverandre, og det er lite helhetlig. På den måten klarer man ikke å fange opp avvik og gi barna det beste tilbudet de kan få. Først må gi vi seriøse, gode aktører rammeavtaler og heve grunnkapasiteten. Deretter må vi se på tilsynet i barnevernet og sikre en større helhet.

Jeg vil spørre ministeren: Vil hun ta på alvor det som er avdekket, og ikke bare stramme inn, men faktisk sikre at det brukes mindre enkeltkjøp, og at det heller inngås rammeavtaler i større grad? Vil det gjøres ved bruk av lukkede anbud, sånn at ideelle aktører kan konkurrere på kvalitet, ikke på pris? Det håper jeg virkelig jeg kan få et tydelig svar på nå. Vil ministeren sette ned et utvalg som skal se på hvordan tilsynet fungerer i dag, og sikre en større helhet?

Vi ser fram til å følge opp denne saken i komiteen.

Statsråd Lene Vågslid [11:13:45]: Tusen takk for ein god debatt, som viser at me på tvers av politiske skiljelinjer tek dei funna som ligg i denne rapporten, svært alvorleg, og at me har eit felles mål: at me ikkje skal kunna ha verken kriminelle eller personar med tilknyting til kriminelle nettverk i barnevernet.

Eg vil gjenta at dette er eit svært høgt prioritert arbeid for meg og for resten av regjeringa. Eg må òg understreke det enkelte var innom, at dette dessverre heller ikkje berre gjeld éin sektor. No tek me ei rekkje grep for å stengje døra for at kriminelle kan kome seg inn i institusjonsbarnevernet, og eg ser fram til behandlinga av utgreiinga i komiteen.

Noker av representantane har teke opp tida det tok for politiet å dele informasjon. Blant anna stilte Benjamin Jakobsen det spørsmålet. Dette er jo eitt av spørsmåla som Økokrim og Bufdir òg har fått i oppdrag å gå grundig inn i, for som eg sa: Dersom det er risiko for barn i barnevernet, skal informasjonen delast utan opphald. Det er òg presisert i eit eige oppdragsbrev til Økokrim at dersom det kjem fram informasjon om aktørar eller forhold som krev oppfølging, må denne delast fortløpande med riktig myndigheit.

Så høyrer eg at enkelte representantar, som Toppe frå Senterpartiet og Trøen frå Høgre, tek opp Stene-utvalet – særleg då Toppe – retta mot deling av Bufdir og Bufetat. Regjeringa arbeider med oppfølging av Stene II-utvalet. Eg må likevel innrømme at i den situasjonen me er i no, meiner ikkje eg at det er svaret på den utfordringa som a-krimrapporten viser. Det vil uansett vere ein prosess som vil ta meir tid, mens risikoen me snakkar om i dag, eksisterer her og no. Og når eg har sagt at eg vil snu alle steinar, betyr det òg at eg er open for å diskutere forslag med alle parti i Stortinget. Det var statsråd Toppe som fastsette forskrifta om kvalitet og godkjenning, som tredde i kraft i 2023. Eg er open for å diskutere både kontroll og godkjenning, slik representanten tek opp i innlegget sitt. Det er ikkje sikkert me treng å skrote den forskrifta Toppe fastsette av den grunn.

Prosessen med at Bufdir òg no gjer innkjøpa sine på fagleg grunnlag, heng nøye saman med det bl.a. representanten Trøen var inne på i sitt innlegg. Eg trur eg har erkjent opptil fleire gonger i denne salen at det at me har hatt eit så stort antal brot på bistandsplikta, har vore – og er – alvorleg, for det betyr at ungar ikkje får den plassen dei treng.

Eg har òg behov for, sidan det til stadigheit blir trekt fram frå denne talarstolen, særleg frå representanten Toppe, å nemne at den avgjerda som blei teken om at Bufdir skal gjere innkjøpa sine på fagleg grunnlag, blei fatta då Kjersti Toppe var barne- og familieminister, og det låg klart då eg kom inn i departementet.

Dette er uansett ein rapport som me tek på aller største alvor. Som eg nemnde i utgreiinga mi, vil me sentralisere godkjenningane, slik eg skjønar òg Høgre har teke til orde for, i det forslaget som blei lagt fram i dag, og eg ser fram til å kome tilbake til Stortinget i forbindelse med behandlinga av utgreiinga om rapporten.

Heilt til slutt, for eg blei utfordra konkret av representanten frå KrF: Mitt mål og regjeringas mål er utan tvil å få ned andelen enkeltkjøp. Det er me òg tydelege på i budsjettforslaget for 2027, der me føreslår over 700 mill. kr meir til det statlege barnevernet og ein god del til kjøp av private tenester. Der ynskjer me langsiktige, gode rammeavtaler, for det er ei kjensgjerning, akkurat som representantane Toppe og Trøen òg var inne på i sine innlegg, at når ein no handlar raskt i denne sektoren, er det openbert større risiko for at feil kan skje. Det kan me ikkje akseptere. Difor har me òg varsla ein gjennomgang av både tilsyn og kontroll, og ikkje minst arbeidet som justisministeren skal gjera når det gjeld både kven som skal kontrollere ein politiattest, og kva som skal liggje i barneomsorgsattestane.