Aina Stenersen (FrP) [14:42:56] (ordfører for saken): Komiteen viser til at forslagsstillerne fra Rødt tar opp et interessant og viktig tema. Norge, og verden, har endret seg mye. Det er store endringer i det geopolitiske sikkerhetsbildet, politisk, i forvaltningen og i medielandskapet, og det er sosiale medier, KI og store globale teknologiselskaper med makt, for å nevne noen endringer siden den siste makt- og demokratiutredningen, som ble ferdigstilt i 2003.

Komiteen viser til at det tidligere har vært utført to offentlige maktutredninger i Norge. Den første utredningen ble kalt «Maktutredningen» og pågikk fra 1973 til 1982. Den ble gjennomført av en forskergruppe oppnevnt av Bratteli-regjeringen, og ble ledet av Gudmund Hernes. Den andre maktutredningen, «Makt- og demokratiutredningen», pågikk fra 1998 til 2003. Det var Bondeviks første regjering som satte ned en forskergruppe, som ble ledet av Øyvind Østerud. Denne utredningen hadde et budsjett på 49,6 mill. kr over fem år, og ifølge statsrådens svarbrev til komiteen vil en tilsvarende satsing justert for dagens pris- og lønnsnivå utgjøre om lag 85 mill. kr.

I Danmark vedtok Folketinget i 2022 enstemmig å igangsette en ny maktutredning, «Magtudredningen 2.0». Den hadde tre overordnende temaer: medienes utvikling, folkestyrets institusjoner og demokratisk deltakelse. Komiteen vil vise til at Stortingets utredningsseksjon viser at de foreløpige resultatene av maktutredningen i Danmark peker på et gjennomgående trekk. Jeg vil trekke fram at spenningen mellom effektiv styring, altså handlekraft, demokratisk kvalitet og faglig og godt utredet beslutningsgrunnlag, særlig i parlamentarisk arbeid og i forvaltningen, framstår som et sentralt tema.

Komiteen har mottatt et svarbrev fra digitaliserings- og forvaltningsministeren. Statsråden trekker bl.a. fram at det er et viktig og aktuelt spørsmål, samtidig som det er «viktig å ta i betraktning at det allerede foreligger omfattende forskning og utredningsarbeid på flere av temaene representantforslaget løfter frem».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og KrF viser til at en eventuell beslutning om en ny makt- og demokratiutredning også handler om ressursbruk og kapasitet i en tid hvor mange sektorer står overfor store oppgaver og stramme budsjetter, og at dette tilsier at andre oppgaver bør prioriteres nå, selv om temaene er viktige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, støtter ikke representantforslaget. Komiteens mindretall, medlemmene fra SV, Rødt og MDG, med støtte fra Senterpartiet, støtter forslaget fra Rødt.

Lise Selnes (A) [14:46:09]: I dag skal vi behandle et representantforslag fra Rødt om å igangsette en ny makt- og demokratiutredning. I en verden med store endringer er dette viktig å diskutere, og det er også noe vi i Arbeiderpartiet ønsker å få på plass, men nå skal jeg argumentere for hvorfor vi ikke støtter representantforslaget.

For det første mener vi at en maktutredning må ha et bredt flertall bak seg i Stortinget. Det er et omfattende arbeid som skal til. Dersom et marginalt flertall vedtar en maktutredning, vil det kunne polarisere debatten rundt arbeidet. Dersom det blir en politisering av utredningen som legges fram, vil det kunne føre til mer skade enn nytte. Derfor mener vi at vi må ha et så bredt flertall som mulig bak oss når vi setter i gang en makt- og demokratiutredning. Å få bygd et slikt bredt flertall er avhengig av utformingen av mandatet, og at det også gjøres i et bredt samarbeid. Det er nødvendig med et slikt flertall for å få legitimitet rundt arbeidet med en ny makt- og demokratiutredning, og det er ikke tilfellet nå med Rødts forslag.

I en makt- og demokratiutredning er det også nødvendig med en forskningsbasert tilnærming, og det er mye forskning på feltet som vil være naturlig og nødvendig om det skulle være aktuelt å gå inn i et maktutredningsarbeid. Det må legges til rette for i utformingen av mandatet og planleggingen av et slikt arbeid. Slik vi ser det nå, legger ikke forslaget fra Rødt opp til at dette kan ivaretas på en tilstrekkelig god måte.

En maktutredning har selvsagt også en prislapp. Skal vi prioritere dette, skjer det også gjennom en budsjettprioritering, og kostnaden kan beløpe seg til mellom 70 mill. kr og 90 mill. kr.

Til slutt: Å stemme nei til dette representantforslaget er ikke å si nei til en makt- og demokratiutredning på sikt. Det er lenge siden forrige utredning, og vi lever i et samfunn i konstant endring. Likevel: Skal dette arbeidet igangsettes, må forutsetningene som allerede er nevnt, være på plass.

Hege Bae Nyholt (R) [14:48:34]: Det er nå gått 23 år siden den forrige maktutredningen ble avsluttet, i 2003. Siden den gang har både verden og Norge endret seg på mange måter. Den økonomiske globaliseringen som preget 1990-tallet og troen mange den gang hadde på at den historiske utviklingen spilte på lag med liberale demokratier og såkalt frihandel, er på vikende front. I stedet har autoritære krefter og bevegelser de siste 20 årene vunnet massivt med terreng i en rekke land, inkludert i globale betydningsfulle maktsentre som Washington og New Dehli. Antallet stater i verden som kan karakteriseres som demokratiske, er synkende. Dette har skjedd i tandem med at de økonomiske ulikhetene både ute i verden og her hjemme har blitt større.

Tendensen i retning av mer ulikhet går helt tilbake til den nyliberale revolusjonen på begynnelsen av 1980-tallet, men har de siste par årene spunnet fullstendig ut av kontroll. Med enorme konsentrasjoner av formuer følger ikke bare enorm konsentrasjon av økonomisk makt, men også konsentrasjon av makt til å påvirke politikken, noe vi har sett kanskje aller tydeligst i USA, hvor dette har antatt nærmest parodiske formuer.

Milliardærenes makt over demokratiet utøves på ulike måter. En måte er direkte, men også indirekte ved pengestøtte til politikere eller politiske partier som taler de store formuenes sak. Aldri tidligere har det vært så mye penger i norsk politikk som ved valget i 2025.

En annen er lobbybransjen, som lever av å selge politisk påvirkning til høystbydende og har blitt en helt annen faktor enn det den var i samfunnet i 2003.

En tredje er desinformasjonskampanjer, som vi har sett de siste årene både i regi av stater og private interesser. I et medielandskap hvor unge får nyheter og informasjon om verden – ikke først og fremst gjennom tradisjonelle redaktørstyrte medier, men gjennom all slags some-plattformer, hvor informasjonsflyten styres av tekgigantenes algoritmer, er farene for påvirkning åpenbar.

Alt dette samlet gjør at vi i dag på mange måter lever i et veldig annerledes samfunn enn vi gjorde for 20 år siden. Jeg mener derfor at tiden nå er inne for at det gjennomføres en ny maktutredning. En ny maktutredning vil ikke bare bidra til ny kunnskap om sentrale utviklingstrekk ved folkestyret og samfunnet vi lever i, det vil også være en ypperlig sjanse til å sette i gang en bred offentlig samtale om vilkårene for det norske folkestyret slik det ser ut i 2026 og ikke minst hvordan vi best kan forsvare det og forsterke det.

– Med det tar jeg opp Rødts forslag, som vi har sammen med Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Karianne O. Tung [14:51:26]: Representantforslaget reiser en viktig problemstilling, nemlig om tiden er moden for å igangsette en ny makt- og demokratiutredning i Norge. Spørsmålene om fordeling av makt, demokratiets virkemåte og folkestyrets vilkår er sentrale i et moderne samfunn. Digitalisering, sosiale medier og globale teknologigiganter har endret tilgangen til informasjon og rammene for offentlig debatt. Flere land opplever demokratisk tilbakegang, og autokratiske tendenser er i vekst.

Økte sosiale og økonomiske forskjeller, endringer i arbeidslivet og mer profesjonalisert påvirkning, bidrar også til nye maktforhold. Samtidig må vi møte et så omfattende forslag med faglig og økonomisk nøkternhet.

Erfaringene fra tidligere maktutredninger viser at dette er store og ressurskrevende satsinger. Vi må regne med et kostnadsnivå i størrelsesorden 70 mill. kr – 90 mill. kr, avhengig av mandat og organisering. Nettopp derfor er det avgjørende med et klart og felles utgangspunkt.

For det første må vi spørre: Hva er det vi mangler kunnskap om? Vi står ikke uten et kunnskapsgrunnlag i denne sammenhengen. Det finnes betydelig oppdatert forskning på mange av temaene, bl.a. analyser av demokratiets tilstand, valgforskning, ytringsfrihet og Norges internasjonale rammevilkår.

For det andre må vi avklare formålet med en eventuell utredning. Skal den gi en bred analyse av maktforhold, danne grunnlag for politiske reformer, eller bidra til offentlig samtale? Den siste tidens debatt om en ny maktutredning viser at aktører har sprikende oppfatninger av mandat og innretning.

For det tredje er bred politisk forankring avgjørende. En utredning må ha legitimitet på tvers av politiske partier og samfunnsaktører, og oppleves som relevant, uavhengig og faglig solid.

Dette handler ikke om å avvise behovet for kunnskap om makt og demokrati. Tvert imot trenger vi det. Men da må vi sikre riktige virkemidler og god ressursbruk. Før vi eventuelt setter i gang en ny utredning, må vi ha en tydelig hensikt, en klar forståelse av kunnskapshull og bred politisk enighet nettopp for å sikre et eventuelt arbeid med nødvendig legitimitet. Først da kan vi ta stilling til om en maktutredning er det riktige grepet.