Statsråd Tore Onshuus Sandvik [13:48:19]: Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er krig i Europa, forholdet mellom USA og Europa er endret, stormaktsrivaliseringen tiltar, og den teknologiske konkurransen skjerpes.

I denne situasjonen er jeg glad for at et enstemmig Storting i 2024 sluttet seg til det historiske forsvarsløftet som inneværende langtidsplan representerer. Planen er en tydelig prioritering av trygghet i en usikker tid. Forsvarsløftet vil styrke Norges forsvarsevne betydelig de nærmeste årene.

På fredag tok Stortinget videre beslutninger om nødvendige justeringer av Forsvarsløftet gjennom å beslutte økte rammer og nye prioriteringer. I tillegg fortsetter vi kontinuerlig vår omfattende militære støtte til Ukrainas forsvarskamp gjennom Nansen-programmet. Norge var i 2025 den største bidragsyteren målt som andel av BNP og per innbygger.

Denne historiske satsingen på Forsvaret og vår støtte til Ukraina medfører at en vesentlig del av statsbudsjettet i dag og i årene framover vil benyttes i forsvarssektoren. Det er et stort ansvar som forutsetter tillit. Det forutsetter Stortingets tillit til at de pengene som er bevilget, blir forvaltet på en måte som gir mest mulig forsvarsevne. Det forutsetter samfunnets tillit til av vi gjør riktige investeringer, og at pengene ikke går tapt i korrupsjon eller ineffektive anskaffelser. Og det forutsetter befolkningens tillit til at vi bruker midlene på en måte som bidrar til et trygt Norge.

For å opprettholde denne tilliten er vår styring og kontroll sentralt. Jeg er derfor glad for anledningen til å orientere Stortinget om hvordan vi jobber med styring og kontroll i forsvarssektoren, hvordan vi sikrer at de tildelte ressursene forvaltes forsvarlig og effektivt, og hvordan vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone.

Utenriks- og forsvarskomiteen understreker i Innst. 440 S at Stortinget trenger bedre informasjon om hvordan midlene i forsvarssektoren benyttes – dette for å kunne følge opp at Stortingets vedtak gjennomføres, og for å føre parlamentarisk kontroll. Jeg er enig i Stortingets behov og vil fortsette å jobbe for en tillitsfull dialog med Stortinget. Denne redegjørelsen er i så måte en løypemelding. Vi skal gi mer detaljert og etterprøvbar informasjon i kommende forslag til forsvarsbudsjett og i de årlige meldingene til Stortinget.

Innledningsvis vil jeg understreke at de sakene som har kommet fram i media knyttet til økonomisk kriminalitet og habilitetsutfordringer, er noe jeg som ansvarlig statsråd tar på stort alvor. For å være helt tydelig: Vi har nulltoleranse for korrupsjon. Vi har nulltoleranse for lovbrudd. Og vi har nulltoleranse for økonomiske misligheter.

Jeg vil redegjøre grundig for de konkrete sakene og hvordan vi håndterer dem, men først vil jeg kort beskrive hvordan vi har innrettet og styrer forsvarssektoren.

Forsvarssektoren har de siste årene gjennomført en styringsreform som innebærer en rekke endringer. Formålet med disse endringene er å løse opp i styringsproblemer sektoren har slitt med over tid, og ruste sektoren til å gjennomføre det store Forsvarsløftet som vi nå er i gang med. Denne reformen følger opp de utfordringene Forsvarskommisjonen av 2021 påpekte i sin rapport, og som Riksrevisjonen i flere rapporter bakover i tid har påpekt.

For å forstå hvorfor vi har gjort disse endringene, er det viktig å forstå hvor vi kom fra. I 2002 ble det besluttet å innføre en ny styringsmodell i forsvarssektoren, kalt Integrert strategisk ledelse. Modellen ble innført som et resultat av at forholdet mellom departementet og Forsvaret var preget av lav tillit, og at departementet ikke hadde tilstrekkelig styringskraft over Forsvaret.

Denne styringsmodellen innebar at forsvarssjefen, som regjeringens og forsvarsministerens øverste militære rådgiver, ble integrert i Forsvarsdepartementet, samtidig som han er etatssjef for Forsvaret. Forsvarsdepartementet ble dermed mer operativt i styringen, spesielt for investeringsprosessene, langtidsplanleggingen og strukturutviklingen i sektoren.

Praktiseringen av Integrert strategisk ledelse førte også til at forsvarssektoren fikk et annerledes styringsregime enn resten av statsforvaltningen. I andre sektorer ble det i samme periode delegert ansvar og myndighet til direktoratsnivået. I forsvarssektoren fikk vi i stedet et operativt departement, mens etaten Forsvaret fikk begrenset ansvar, myndighet og autonomi eller handlingsrom.

Den særegne styringsmodellen i forsvarssektoren fungerte så lenge forsvarsstrukturen skulle reduseres. Men da den sikkerhetspolitiske situasjonen gradvis endret seg, det igjen ble behov for å ruste opp Forsvaret og tempoet måtte økes, kom flere problemer til overflaten.

Forsvarskommisjonen av 2021 slo tydelig fast at forsvarssektoren stod overfor alvorlige styringsproblemer. I sin rapport understreket de at sektoren var preget av fragmentert organisering med uklare ansvarslinjer. Kommisjonen pekte på at sektoren for eksempel hadde store budsjettoverskridelser i flere prosjekter, at Forsvaret ikke klarte å realisere moderniserings- og effektiviseringsmål, og at innkjøpt materiell ikke alltid ble levert som ønsket eller til riktig tid. Oppsummert beskrev forsvarskommisjonen en sektor med manglende gjennomføringsevne. Forsvarskommisjonens problemforståelse ble i samme tidsperiode bekreftet av Riksrevisjonen i flere av dens undersøkelser.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen og satsingen på Forsvaret krever høyere gjennomføringsevne, økt effektivitet og raskere tilpasninger til endringer. Dette er grunnen til at vi – samtidig som vi gjennomfører et historisk forsvarsløft – også gjennomfører en styringsreform. For risikoen ved å fortsette som før er større enn risikoen ved å endre. Vi øker ikke gjennomføringsevnen ved å fortsette med fragmentert organisering og uklare ansvarslinjer. Jeg mener at styringsendringene som nå gjennomføres, er helt nødvendige for å sette oss i stand til å levere på langtidsplanens ambisjoner, både på kort og på lang sikt.

Vi har fortsatt Integrert strategisk ledelse i forsvarssektoren. Men vi har endret praktiseringen, og i tråd med forsvarskommisjonens anbefalinger har vi tydeliggjort forsvarssjefens rolle, både i departementets prosesser og som etatssjef.

Vi har ryddet opp i oppgavefordelingen mellom etatene i sektoren. Forsvaret har fått en tydeligere bestillerfunksjon i tråd med at det er Forsvarets behov som skal være styrende for hva som anskaffes og bygges. Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg har blitt tjenesteleverandører til Forsvaret. Denne avklaringen av roller og ansvar legger til rette for bedre samhandling mellom etatene.

Vi har også etablert en styringsmodell med et tydeligere skille mellom departementet og Forsvaret. Forsvarssjefen har nå et avklart ansvar for å styre og utvikle Forsvarets virksomhet på en helhetlig måte.

Den nye praktiseringen av Integrert strategisk ledelse gir behov for en sterkere Forsvarsstab med økt evne til strategisk styring. Som vi beskrev i langtidsplanen, er vi derfor i ferd med å videreutvikle forsvarsstaben for å sette dem i stand til å håndtere både det økte ansvaret og de økte forsvarsbudsjettene. Dette er vi ikke i mål med, men vi blir stadig bedre og bygger fortløpende både kompetanse og styringsevne. Omstilling og endring er krevende, men jeg vil advare mot å tviholde på en modell som både forsvarskommisjonen og Riksrevisjonen har dokumentert at ikke virker.

Forsvaret opererer til lands, til sjøs, i luften og i cyberdomenet hver dag. De er på vakt døgnet rundt hele året. Og hvis det trengs, skal de være i stand til å forsvare oss mot angrep, sammen med våre allierte. I sum utgjør dette Forsvarets operative evne.

Den operative evnen er den beste målestokken på om pengene i forsvarsbudsjettet gir den effekten som Stortinget har forutsatt. Det er gjennom styringen vi sikrer at de pengene som bevilges, faktisk gir et bedre forsvar.

Et viktig mål med reformen har derfor vært å kunne måle utviklingen i Forsvarets operative evne bedre og mer etterprøvbart. Før styrte departementet Forsvaret gjennom detaljerte føringer på antall flytimer, seilingsdøgn og øvingsdøgn. Vi har endret innretningen på styringen gjennom å sette mål som gir oss bedre informasjon om den reelle operative evnen.

I styringsdialogen får vi derfor nå bedre informasjon om Forsvarets reelle operative evne. Dette inkluderer evnen til å være til stede i Norge og våre nærområder, evne til beredskap og utholdenheten til Forsvaret i krig. Vi mener denne endringen vil kunne gi Stortinget bedre informasjon om hvilken reell effekt de økte bevilgningene gir over tid.

Forsvarskommisjonen pekte også på at den formidable satsingen på Forsvaret forutsetter bedre organisering og ledelse av sektoren. Forsvarsløftet forutsetter en kraftig forbedret gjennomføringsevne.

Departementet gikk derfor strukturert gjennom hvordan sektoren planla, gjennomførte og styrte bl.a. anskaffelser, investeringer, vedlikehold, IKT, personell og kompetanse samt forskning og utvikling. Deretter ble roller tydeliggjort, prosesser forenklet og oppgaver og myndighet delegert til forsvarssjefen og de andre etatssjefene i sektoren der det var hensiktsmessig.

Et eksempel er vedlikehold. Før styringsreformen var ansvaret for vedlikehold av materiell fordelt på mange aktører, og sektoren brukte unødvendig lang tid på planlagt vedlikehold. Forsvarskommisjonen framhevet at hovedvedlikehold av fregatter tok over fire ganger så lang tid som planlagt og kostet 52 pst. mer enn forutsatt. Slike eksempler var grunnen til at Forsvaret ble gitt et helhetlig ansvar for vedlikehold av materiell, med mål om å øke tilgjengeligheten på materiellet gjennom mer effektive prosesser. Ved å la operative sjefer i Forsvaret få økt innflytelse på vedlikeholdet av fly, skip og kjøretøy blir de også bedre tilpasset det operative behovet.

Jeg har grunnleggende tro på at de beste beslutningene blir tatt av dem med best innsikt. Jeg skal gi to andre eksempler på tiltak vi har iverksatt i tråd med dette prinsippet.

Forsvarssjefen har fått delegert myndighet for investeringene i sektoren. Tidligere var departementet prosjekteier for investeringsprosjektene, og forsvarssjefen måtte søke departementet når det skulle gjøres endringer knyttet til tid, kostnad og ytelse. Gjennom sektorreformen har forsvarssjefen fått myndighet til følge opp materiellprosjekter og eiendom, bygg og anleggsprosjekter med totalkostnad på under 1 mrd. kr og digitaliseringsprosjekter med totalkostnad på under 300 mrd. kr uten å måtte søke departementet om godkjenning for hvert steg.

For de investeringsprosjektene som har så høye kostnader at de er besluttet av Stortinget, har forsvarssjefen fått fullmakt til å gjøre løpende endringer og justeringer, så lenge de holdes innenfor de økonomiske rammene og de overordnede målene.

Ved å delegere denne myndigheten gjennomfører vi investeringene på en mer effektiv måte, med mindre byråkrati. Forsvaret har bedre forutsetninger enn departementet til å vurdere hvordan investeringene skal gjennomføres for å oppfylle Stortingets vedtatte forsvarsstruktur.

Det andre eksemplet omhandler personell og kompetanse. Tidligere planla departementet hvordan årsverk skulle fordeles i Forsvaret. Det var departementet som utformet personellprognoser og plangrunnlag. Dette er nå delegert tilbake til etaten, slik at forsvarssjefen selv kan flytte personellet sitt dit han mener det gir høyest mulig operativ evne. Det er Forsvaret, og ikke departementet, som har best innsikt til å kunne fordele folkene i Forsvaret til de avdelingene som gir høyest effekt av den forsvarsstrukturen som Stortinget har besluttet.

Samtidig følger departementet opp at gjennomføringen er i tråd med rammer og føringer som er politisk besluttet og vedtatt av Stortinget.

Det er Forsvarskommisjonens klare diagnose som ligger til grunn for reformen. Tydeligere ansvarslinjer mellom departementet og etatene, og mellom etatene, har til nå gitt oss et bedre grunnlag for bedre styring. Det største løftet i forsvarsbudsjettene ligger imidlertid fortsatt foran oss. Endringene vi gjør nå, er nødvendige for at vi skal bli i stand til å håndtere gjennomføringen av forsvarsløftet i perioden fram mot 2036.

Et område jeg ønsker å redegjøre grundig for, er anskaffelsesområdet og bruken av rammeavtaler. For å styrke forsvarsevnen bruker vi store deler av forsvarsbudsjettet på anskaffelser.

Hensikten med rammeavtaler er å ha et effektivt samarbeid med leverandørene våre. En rammeavtale innebærer at vi gjennomfører kunngjøring, anskaffelsesprosedyrer, forhandling om priser og sentrale vilkår én gang. Deretter kan vi gjøre nye innkjøp innenfor rammen av avtalen uten å måtte gjennomføre ny konkurranse hver gang. En rammeavtale er derfor ressursbesparende, særlig når det på for hånd er vanskelig å fastslå hvor mye av en vare det er behov for. Rammeavtaler kan derfor være et godt verktøy for effektiv og fornuftig bruk av samfunnets midler.

Forsvarssektoren ved Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg og Forsvarets forskningsinstitutt forvalter i dag i underkant av 2 000 rammeavtaler med en samlet økonomisk verdi på om lag 365 mrd. kr.

Riksrevisjonen offentliggjorde i 2024 en revisjonsrapport som gikk gjennom forsvarssektorens etterlevelse av regler og krav for oppfølging av rammeavtalene for perioden 2014–2022. Rapportens konklusjon var tydelig. Det var for dårlig oppfølging og kontroll med rammeavtalene i sektoren. Dette førte til at det ble foretatt kjøp i strid med anskaffelsesregelverket.

I 2020 kom dette til uttrykk gjennom at en hel kontingent med rekrutter manglet sokker og ullundertøy fordi flere rammeavtaler hadde løpt ut. For å løse problemet gjorde Forsvarets logistikkorganisasjon direktekjøp uten konkurranse i markedet i strid med anskaffelsesloven.

Riksrevisjonens funn stadfestet at det var behov for å rydde opp. Den 1. oktober 2024 overførte vi ansvaret for alle Forsvarets materiell- og driftsanskaffelser til Forsvarsmateriell. Samtidig er ansvaret for eiendom-, bygg- og anleggsanskaffelser tydelig plassert hos Forsvarsbygg.

Parallelt ble det innført en ny anskaffelsesstrategi basert på beste praksis i privat og offentlig sektor, kalt kategoristyring. Dette innebærer å gruppere anskaffelsene i tråd med hvordan markedet opererer. Dette gjør vi for å benytte markedet på best mulig måte, redusere kostnader og samtidig dekke sektorens behov.

Det å fornye avtaler løpende er et betydelig arbeid. Bare nå i år, i 2026, utløper det om lag 320 avtaler som Forsvarsmateriell forvalter for Forsvaret og resten av sektoren. I tillegg har vi et etterslep, spesielt i den porteføljen som ble overført til Forsvarsmateriell fra Forsvaret i oktober 2024. Vi har derfor tildelt ekstra midler over forsvarsbudsjettet for å innhente etterslepet.

Samlingen av anskaffelsesfunksjonen i Forsvarsmateriell, innføringen av kategoristyring og økte ressurser gir en mer profesjonell anskaffelsesfunksjon. Men vi trenger mer tid før vi er i mål. Som vi informerte Stortinget om i forbindelse med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2026, anslår Forsvarsmateriell at etterslepet vil bli tatt igjen i 2028.

Alle rammeavtaler har en ramme i tid og beløp. Dersom man kjøper for mer enn rammen eller fortsetter å bruke avtalen etter at den er utløpt, bryter man rammeavtalen. Den siste tiden har det blitt avdekket at både Forsvarsbygg, Forsvarsmateriell og Forsvarets Forskningsinstitutt har benyttet rammeavtaler der avtalens maksimale verdi er nådd, eller avtaler som har gått ut på dato. Dette gjelder 27 av sektorens om lag 2 000 avtaler, det vil si i om lag 1,4 pst. av avtalene.

Til tross for grepene vi har tatt, vil det i tiden framover fortsatt være risiko for at vi vil avdekke nye tilfeller av at etatene i sektoren har benyttet avtaler som har gått ut på dato, eller der avtalens maksimale verdi er nådd.

Å benytte rammeavtaler som ikke lenger er gyldige, er ikke i tråd med gjeldende regelverk. Men jeg vil understreke at dette ikke er det samme som overskridelse av etatens budsjettmidler. Det betyr at innkjøpene er foretatt innenfor budsjett, men på en avtale som har gått ut på dato, eller der rammeavtalens maksimale verdi er nådd. Pengene går fortsatt til det som Stortinget har vedtatt. Som ansvarlig statsråd er mitt fokus i tiden framover å rydde opp, slik at sektoren lykkes med å gjennomføre anskaffelser på en så effektiv måte som mulig, i tråd med regelverket på området. De endringene som allerede er gjennomført, er et godt utgangspunkt for det.

Forsvarsbudsjettet skal gi økt forsvarsevne. For at departementet skal kunne kontrollere dette, er etatenes evne til økonomistyring helt sentralt. I etatsstyringen følger vi opp etatene tett for å sikre at de har god nok evne og kapasitet til å bruke ressursene effektivt, overholde lover og regler og oppnå sine mål. Som en konsekvens av økte forsvarsbudsjetter har vi blant annet innført tettere økonomioppfølging av Forsvaret, med hyppig rapportering og dialog.

Er ikke økonomistyringen god nok, iverksetter vi tiltak. Riksrevisjonen har nylig avdekket store svakheter ved de generelle IT-kontrollene i Forsvarsbygg, og etatens regnskap for 2025 er ikke reviderbart. Forsvarsbygg har i tillegg bevisst benyttet rammeavtaler langt utover kunngjort verdi uten å varsle departementet. Dette viser svakheter i Forsvarsbyggs kontroll- og økonomistyring.

Vi har derfor iverksatt tiltak ovenfor Forsvarsbygg. Vi gjennomfører en full ekstern gjennomgang av økonomistyringen i etaten. Gjennomgangen skal evaluere styringssystemer og rutiner og utarbeide forslag til hvordan Forsvarsbyggs økonomirapportering og internkontroll kan bedres. Det gjøres også en revisjon av hvordan Forsvarsbygg jobber med rammeavtaler. Og Forsvarsbygg skal gjøre en vurdering av hvilken kompetanse etaten skal ha internt for å håndtere større prosjekter. Disse gjennomgangene er nødvendige for å avgjøre hvordan Forsvarsbygg kan sørge for bedre økonomistyring, og ferdigstilles i løpet av andre halvår 2026. Sakene vil deretter behandles i departementet, som vil vurdere videre prosess og eventuelle tiltak. Så snart beslutningene er tatt, vil vi informere Stortinget på egnet måte.

Forsvarsløftet er kun mulig gjennom et godt samarbeid mellom forsvarssektoren og industrien. Forsvarssektoren har ansatte med kompetanse som kan styrke norsk industri, og norsk industri har ansatte med kompetanse som kan styrke forsvarssektoren. Derfor er det også naturlig at personell veksler på å jobbe i sivil sektor og i forsvarssektoren. Begge sektorer drar nytte av denne kompetanseutvekslingen, og den kan bidra til effektiv og tidsriktig framskaffelse av nødvendig utsyr. Dette er særlig viktig når det gjelder militær støtte til Ukraina, hvor behovene er store og akutte.

Når det er tette bånd mellom forsvarssektoren og industrien, er det særlig viktig med klare og tydelige rutiner og retningslinjer for habilitet. Dette er noe som må jobbes med kontinuerlig. Praktisering, oppfølging og etterlevelse av habilitetsregelverket er et viktig grunnlag for å redusere korrupsjonsrisikoen og bevare tilliten til sektoren.

Departementet har i år kartlagt og vurdert virksomhetenes rutiner og retningslinjer for habilitetsvurderinger, og tematikken vil fortsatt bli jevnlig fulgt opp i styringsdialogen. Samtidig har Forsvarsdepartementets internrevisjon gjennomført en undersøkelse av håndteringen av forbindelser mellom tidligere ansatte og forsvarssektoren, herunder praktisering av karanteneregelverket. På bakgrunn av dette har vi iverksatt en egen tiltaksplan.

Økokrim har tidligere i år advart om forhøyet korrupsjonsrisiko i forsvarssektoren. Dette er noe jeg tar på stort alvor. Det er den siste tiden avdekket saker som kan bidra til å svekke tilliten til forsvarssektoren. Alvorlighetsgraden er ulik, og sakene håndteres fortsatt både av rettsvesenet og i departementet, men tilliten til sektoren påvirkes likevel

Ved en intern kontroll i Forsvarsmateriell ble det i vår funnet mistanke om brudd på habilitetsbestemmelsene og anskaffelsesreglene. Det ble også gjort funn om mulige økonomiske misligheter for noen av de involverte. Saken ble gjennomgått av Forsvarsmateriells egen internrevisjon, og deretter meldt til Økokrim, som har håndtert saken videre. Dette viser at internkontrollsystemet er i funksjon.

Jeg er veldig glad for at et samlet Storting står bak vår hjelp til det Ukrainske folket i deres motstandskamp. Jeg opplever bred støtte også i befolkningen til dette. Men støtten må ikke tas for gitt. Selv om Stortinget har akseptert en større risiko for feil og misbruk knyttet til vår støtte til Ukraina, jobber vi kontinuerlig med å sikre god nok kontroll på donasjonene. Vi utvikler stadig kontrollsystemene våre for å forebygge og avdekke økonomiske misligheter knyttet til vår militære støtte. Støtten til Ukraina må komme hurtig fram. Men vi må også forvalte midlene på en forsvarlig måte. Riksrevisjonens undersøkelser av Nansen-programmet har så langt konkludert med at støtten er gitt raskt, og at den er prioritert i tråd med Ukrainas behov.

Stortinget har bevilget et historisk forsvarsløft. Vi er i ferd med å bygge opp Norges forsvar for å møte den nye alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen. Jeg har nå redegjort for hvordan vi har innrettet sektoren for å møte en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og vår styring og kontroll av forsvarssektoren. Jeg har også forklart hvordan vi gjennom sektorreformen har delegert ansvar til forsvarssjefen for å styrke gjennomføringsevnen.

Men delegering er ikke det samme som å slippe opp kontroll. Gjennom styringsreformen har vi innført styring basert på beste praksis og etablert kunnskap. Som ansvarlig statsråd følger jeg opp etatene i styringsdialogen basert på risiko og vesentlighet. På områder med høy risiko har vi tett oppfølging. Dette innebærer at vi stiller krav om konkrete tiltak som vi følger tett opp gjennom møter og detaljert rapportering.

Vi har nulltoleranse for korrupsjon, økonomiske misligheter og lovbrudd. Vi krever god internkontroll for å kunne avdekke slike saker, og vi har gode mekanismer for å håndtere avvik på en ryddig måte. Flere av sakene som har framkommet i media, skyldes at internkontrollsystemet virker, og er avdekket av sektoren selv.

Men vi kan ikke ha nulltoleranse for feil. Behovet for nødvendig tempo i investeringsprosessene, anskaffelsene og donasjonene til Ukraina må veies opp mot behovet for kontroll. Det vil ikke være fornuftig bruk av samfunnets midler å bygge opp et byråkrati som avdekker alle feil før de blir begått. Det blir ineffektivt, og vi vil ikke kunne oppnå den forsvarsevnen i det tempoet som Forsvarsløftet legger til grunn. Vi ønsker imidlertid en kultur der feil avdekkes, kommer fram og korrigeres. En slik kultur vil fremme læring i sektoren og sørge for at vi unngår å gjøre samme feil to ganger.

Vi vil gi Stortinget mer detaljert informasjon for å kunne føre parlamentarisk kontroll av forsvarssektoren. Jeg ønsker velkommen en helhetlig og ekstern systematisk gjennomgang av forsvarssektoren, slik Stortinget har anmodet regjeringen om, inkludert departementet og vår styring med underliggende etater.

Jeg ser fram til å legge fram denne saken for Stortinget i 2028, og håper den kan bidra til en enda mer opplyst debatt om styring og kontroll i forsvarssektoren. I mellomtiden skal vi allerede til høsten levere mer detaljerte opplysninger i forslaget til forsvarsbudsjett for 2027.

Forsvarsløftet er så vidt i gang. Stortinget har vedtatt at 1 854 mrd. kr skal benyttes i sektoren fra 2025 og fram mot 2036. Med forliket om revidert nasjonalbudsjett er forsvarsbudsjettet for 2026 på nær 180 mrd. kr. Når vi holder den militære støtten til Ukraina utenom, har forsvarsbudsjettet siden regjeringsskiftet i 2021 økt med nesten 47 mrd. kr.

Jeg kan ikke garantere at det ikke vil avdekkes nye feil i forsvarssektoren. Men jeg mener at dagens innretning av styring og kontroll i forsvarssektoren gir oss gode forutsetninger for å håndtere de pengene som Stortinget har bevilget, på en god måte.

I forsvarssektoren går om lag 25 000 ansatte på jobb hver dag for å sørge for at de pengene som Stortinget har bevilget, går til økt operativ evne og til å støtte Ukraina. De vokter grensen til Russland, leter etter ubåter i Norskehavet og trener ukrainske soldater. De legger detaljerte planer for Forsvaret av Norge, gjennomfører donasjoner til Ukraina og skriver utredninger. De er soldater, befal, offiserer og sivile. Felles for alle er at de er på jobb for å trygge landet, for å realisere forsvarsløftet, for å sørge for at vår støtte til Ukraina kommer fram, og at vi har god styring og kontroll av sektoren. Som ansvarlig statsråd er jeg stolt av innsatsen til hver enkelt.

Tonje Brenna (A) [14:17:29]: Vi lever i en usikker tid. Russland har drevet okkupasjonskrig i hjertet av Europa i fem år. Det er usikkerhet om USAs rolle i NATO. Det er krig i Iran og i Midtøsten. I tillegg er det økende etterretningsaktivitet på norsk jord fra aktører som på ingen måte vil oss vel. Dette har skapt et behov for en historisk satsing på Norges forsvar. Det har blitt nødvendig å trygge landet i den urolige tiden vi lever i.

Hele Stortinget er enige om langtidsplanen for Forsvaret. Det er en enorm styrke at alle partiene står bak en felles, bred satsing på investeringer, forbedringer og utvikling av norsk forsvarsevne. Den tverrpolitiske enigheten og det samarbeide må vi ta godt vare på. Vi må ikke miste det, for denne enigheten gjør Norge tryggere i en utrygg verden.

Samarbeidet på Stortinget er avhengig av at Stortinget kan ha tillit til regjeringens gjennomføring av langtidsplanen for Forsvaret. Og ikke minst, folk må ha tillit til at myndighetene gjør det de kan for å beskytte landet. Det avhenger av god styring av forsvarssektoren i en tid der budsjettene har blitt rekordstore ganske raskt. Om pengene ikke brukes godt, eller Forsvaret ikke fungerer som det skal, vil det svekke den politiske viljen til å bruke pengene og dermed vår evne til å forsvare landet – og til sist folks tillit til at vi gjør det som trengs i en krevende tid.

Den siste tiden har det vært flere saker i offentligheten som bidrar til å svekke tilliten til forsvarssektoren, saker knyttet til habilitet i forsvarssektoren og overforbruk på rammeavtaler. Slike eksempler kan vi ikke, og skal vi ikke akseptere. Det må gjennomføres grep for å forhindre at det skjer. Jeg er glad for at forsvarsministeren har signalisert at alle etatene i forsvarssektoren er bedt om å gjennomgå rutiner og retningslinjer knyttet til korrupsjon og andre økonomiske misligheter, og sørge for at disse er både forstått og etterleves. I tillegg er det de siste årene gjennomført en styringsreform i sektoren, i kjølvannet av forsvarskommisjonen. Dette sikrer tydeligere ansvarsdeling og oppfølging.

Alt dette er positivt, men omfanget av saker som har dukket opp den siste tiden, viser at problemene ikke fullt ut er løst. Derfor er det også bra at et samlet storting, som en del av LTP- forliket, har bedt om en sak om styring, kontroll og gjennomføringsevne i forsvarssektoren. At denne saken skal komme i 2028 og bl.a. inkludere en gjennomgang av sektoren, gir oss trygghet og vil medføre konkrete tiltak for å sikre en ryddig forvaltning.

Tillit er kanskje det aller viktigste vi forvalter på vegne av folk, og den tilliten bygger på at vi sørger for trygghet og frihet, slik at folk kan leve de livene de selv ønsker. Forsvar av landet vårt er også avhengig av at folk har tillit til at vi gjør det beste og mest effektive vi kan for å sikre den friheten, og for at Norge skal være et fritt og selvstendig land. Derfor er god kontroll og styring av Forsvaret enormt viktig. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i regjering jobber med dette, og at dette er noe vi fra Stortingets side ønsker velkommen også framover.

Sylvi Listhaug (FrP) [14:21:17]: Jeg vil starte med å takke forsvarsministeren for redegjørelsen. Den er jeg glad for kom. Jeg skulle gjerne sett at den kom før, men nå er den her.

Vi ser at det dukker opp stadig nye saker i forsvarssektoren som er sterkt problematiske. De aller fleste som jobber i Forsvaret, er selvsagt hardtarbeidende, flinke folk som gjør det de kan for å øke Norges forsvarsevne i den posisjonen de har. Likevel ser vi dessverre at det er saker der det er snakk om lovbrudd, korrupsjon og habilitetsutfordringer, og der det ser ut til at enkeltpersoner vel så mye er opptatt av å berike seg selv som å bygge opp Forsvaret. Det må vi ha gode rutiner for og sette en stopper for.

Som det ble sagt tidligere: Dette handler om tillit, det handler om forvaltningen av folkets penger, og det må vi ta på største alvor. Jeg er helt enig med forsvarsministeren når han sier at vi ikke kan kontrollere oss i hjel, men vi må likevel ha gode system som greier å avdekke misligheter.

Når det gjelder habilitet, var det bl.a. en sak der en forsvarsansatt hadde fått droneavtale uten anbud, verdt 28 mill. kr. Den ansatte i Forsvaret sluttet senere. Det ble opprettet en varslingssak, som Forsvarsdepartementet senere la bort. Departementet visste i dette tilfellet om habilitetsbekymringen i nesten to år. Det har også kommet opp andre saker – senest i dag hadde DN en sak.

Jeg etterlyser også i denne redegjørelsen en nærmere konkretisering av hvilke regler man har, og hvilke tiltak man setter inn for å avdekke slike saker. Det er så vidt jeg kjenner til, karanteneregler i Forsvaret. Det er, som forsvarsministeren sier, også positivt at man utvikler kompetanse mellom Forsvaret og de private bedriftene innenfor forsvarsindustri og annet, men det er også en helt åpenbar risiko.

Når det gjelder oppfølging av karantenereglene, er det, etter det vi kunne finne ut av, én forsvarstopp som har fått karantene. Det finnes ikke et samlet system for å fange opp habilitetskonflikter, og det er helt åpenbart et rødt flagg hvis det er slik. Jeg savner i redegjørelsen som ble holdt, mer informasjon om hva man konkret har tenkt å gjøre på det området.

Videre er det faktisk veldig viktig at forsvarsministeren informerer Stortinget – og informerer Stortinget korrekt. I flere saker har Stortinget mottatt informasjon som det viser seg at forsvarsministeren har hatt behov for å korrigere. Det gjaldt maskesaken, der man ikke kan redegjøre for hvorfor de 33 000 maskene man skulle kjøpe inn, kunne leveres av Biltema til bedre kvalitet og for så vidt en langt lavere pris, og der det også viste seg at den ansatte i FFI som anbefalte denne masken, hadde vært på golftur sammen med ansatte i dette selskapet.

Senest i spørretimen 29. april spurte jeg forsvarsministeren rett ut om han kjente til flere saker som omhandler slike forhold. Da svarte forsvarsministeren at nei, det var han ikke kjent med, men så viser det seg senere at det var departementet kjent med. Det er sånn i vårt parlamentariske system at det departementet er kjent med, det er per definisjon statsråden kjent med. Derfor kunne det også vært interessant her i dag å få svar på, når forsvarsministeren nå skal ha ordet etterpå, om han er kjent med flere saker som ligger i departementet, enten det gjelder habilitetsutfordringer, rammeavtaler som ikke er overholdt, som han for så vidt også varslet fra talerstolen at det kan komme flere saker på, eller om han er kjent med andre forhold.

Vi skal bruke 1 854 mrd. kr. Da holder det heller ikke å vente til 2028 med å ta kontroll. Vi må ta kontroll nå, for det handler faktisk om hvordan vi disponerer folkets penger til det beste for å trygge Norge.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:26:40]: Jeg vil også først få takke statsråden for redegjørelsen. Jeg mener det er viktig at statsråden kommer til Stortinget og diskuterer disse spørsmålene.

Vi skal de neste årene bruke 1 854 mrd. kr av fellesskapets midler. Det er store summer, som kommer til å spise det meste av det økonomiske handlingsrommet vi har framover. Det er helt riktig og helt nødvendig å gjøre dette, men det betyr samtidig at det må være tillit til hvordan pengene blir brukt og ikke minst legitimitet i befolkningen til at vi bruker pengene nettopp på å øke forsvarsevnen og ikke på andre formål vi kunne ha brukt pengene til. Det er uvanlig viktig at vi klarer å omsette disse midlene i styrket operativ evne, beredskap og forsvarsevne.

Som jeg var inne på i debatten om langtidsplanen fredag – vi har verken tid eller råd til å feile i investeringene vi nå skal gjøre.

Det er, som forsvarsministeren pekte på i sin innledning, også fra økokrim-sjefen pekt på en forhøyet korrupsjonsrisiko på områder der det er en voldsom økning i offentlig pengebruk. Jeg vil også her vise til det Stortinget vedtok fredag i forrige uke. Det var både en tydelig beskjed om en ekstern gjennomgang av styring og kontroll både i departementet og i etatene. Det er en uro i Stortinget for at vi ikke godt nok kjenner grensesnittene mellom departementet og Forsvaret, mellom Forsvaret og de andre etatene og mellom departementet og de andre etatene.

Det er også et vedtak her som dreier seg om å få forsvarsbudsjetter som har større oppløsning, dvs. at det blir mulig for Stortinget å følge pengebruken, følge investeringene rett og slett fordi både Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen over tid har påpekt at det er utfordringer både med gjennomføringsevne, kostnadsoverskridelser og også andre potensielle utfordringer.

For å bruke ett eksempel: I januar sa forsvarsministeren at Forsvarsbygg hadde overskredet sine fullmakter. Han var inne på det her også. Det dreide seg om 320 mill. kr i Forsvarsbygg. I mai orienterte forsvarsministeren om at det var avdekket ytterligere 14 overskridelser av den typen fullmakter. Det er et av mange eksempler.

Jeg synes kanskje forsvarsministeren framstår litt selvtilfreds i sin redegjørelse når vi vet hvor store utfordringene er. Det er Stortinget som har presset på både i langtidsplanen vi vedtok i 2024, for at vi skulle få en årlig stortingsmelding som redegjorde for status, risiko og framdrift i gjennomføringen av planen, og det er Stortinget, med Høyre i spissen, som også har fått gjennomslag for forslagene som ble vedtatt nå om ekstern gjennomgang og en annen budsjettstruktur.

Når forsvarsministeren sier at Forsvaret har bedre forutsetninger enn Forsvarsdepartementet for å gjennomføre investeringene Stortinget har vedtatt, mener jeg det er en sannhet med enkelte modifikasjoner, for det krever tydelig og streng etatsstyring og kontroll. Det er i grunnen det jeg også skal avslutte med.

Denne tillitsreformen og styrings- og ledelsesreformen har det ved seg at den kan skape uklarhet i ansvarsforhold. Det er fordi veldig mye ansvar delegeres nedover til etatene og spesielt til forsvarssjefen. På samme tid er Forsvarsstaben, som da skal bistå forsvarssjefen i å utføre dette, redusert med over 40 pst. Det skjer altså samtidig som Forsvarsstaben og Forsvaret får betydelig økt ansvar både for gjennomføring og styring.

Som representanten Listhaug var inne på, er det slik at Stortinget bare kjenner statsråden. Derfor er det viktig at det er tydelig og klare ansvarslinjer så det ikke oppleves å være en ansvarspulverisering.

Det er avdekket flere saker som er både krevende og uheldige. Etter Stortingets oppfatning, som Stortinget også har gitt enstemmig uttrykk for i to innstillinger nå, er det et sterkt behov for å øke styring og kontroll med forsvarssektoren. Det er viktig for tilliten og legitimiteten. Det er viktig for gjennomføringen av langtidsplanen, og det er ikke minst viktig for at vi skal klare å skaffe den operative evnen vi trenger i den ekstremt krevende sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i.

Kirsti Bergstø (SV) [14:31:53]: SV står bak oppbyggingen av egen forsvarsevne. Derfor er vi en del av forsvarsforliket og også den rebalanserte planen for langtidsplanen for Forsvaret. Det er nødvendig for å stå på egne ben, gjøre oss mindre avhengig av stormaktene, mindre avhengig av USA.

Det forplikter også. Det forplikter når vi bruker mer på Forsvaret, at vi også bruker pengene trygt. En historisk økonomisk satsing krever også historisk streng kontroll. SV har i lang tid advart om det og vært bekymret for at kontrollen ikke har vært god nok. Det handler ikke bare om disse avsløringene vi har sett den siste tiden, men også at Forsvaret over tid har blitt mer rigget som et marked i stedet for som en samfunnsinstitusjon, der vi har sett en utvikling med outsourcing av kjerneoppgaver, som gjør oss mer avhengig av eksterne aktører, svekker intern kompetanse og kontroll, og der det er lettere å miste oversikt over økonomibruk og -styring. I den sammenheng vil jeg også henlede oppmerksomheten på de voldsomme avsløringene rundt konsulentbruken i Forsvaret, som jeg tror mange reagerer på. At man av og til trenger råd og innleide krefter i visse prosjekter, tror jeg alle kan forstå, men det å se at det mangler folk i både helsevesen, skoler og barnehager mens det brukes milliarder på eksterne konsulenter i Forsvaret, tror jeg ikke er med på å bygge opp forståelsen for pengebruk eller vissheten om at man kun bruker konsulenter når det er nødvendig.

Jeg vil også peke på den svingdørskulturen vi kan se, for folk med veldig verdifull nettverkskompetanse, som har gått over i private stillinger der det finnes rom for og mulighet til å melke systemer gjennom voksende rammeavtaler. Dette er smutthull vi er nødt til å tette, og som vi er nødt til å tette både for å ha et effektivt forsvar med kontroll, men også for å ha den styringen og legitimiteten som Forsvaret trenger.

Det er slik at mens millioner har blitt brukt i den ene enden, har vi stått i kampen for rettferdige pensjoner i den andre. Vi har sett at det har manglet helt nødvendig utstyr til soldater. Og vi vet at skal vi klare å bygge en god beredskap i bred forstand, må det være trygge folk, trygg styring og Forsvarets egne ansatte som gjør kjerneoppgavene med de kontrollmekanismene som trengs. For nå er det flere avsløringer og rapporter som tegner et bilde av sviktende intern kontroll. Det vises til gjentatte og faktisk bevisste brudd på anskaffelsesregelverket. Det er dypt alvorlig. Det er positivt at Stortinget og alle partiene står sammen om å ha bedre styring framover, få tunge rapporter, få budsjetter som lar seg lese og trenge igjennom, men likevel må vi kunne se litt tilbake og stille oss det grunnleggende spørsmålet om hvorfor det er slik at ikke departementets egne kontrollmekanismer har fanget opp disse gjentatte overskridelsene på rammeavtalene før uavhengige medier og eksterne granskere klarer å avsløre dem. Jeg ønsker en litt dypere gjennomgang av det.

Jeg er glad for at både statsråden og Stortinget tar situasjonen på alvor. For er det noe vi virkelig ikke har råd til å sløse med, er det tilliten i samfunnet. Denne typen avsløringer går på tilliten løs. Skal vi klare å bygge trygge, robuste samfunn er tillit en kjerne i det, men også at alle vet at når Forsvarets penger øker, skal hver krone brukes på rett plass.

Geir Pollestad (Sp) [14:36:52]: Eg vil takka forsvarsministeren for utgreiinga.

Me står i ei tid der tryggleiken vår vert utfordra på nye måtar. Krigen i Ukraina og auka spenning krev meir sikkerheitspolitikk og at Noreg styrkjer forsvaret sitt betydeleg. Difor er Senterpartiet glad for den einigheita som var om langtidsplanen for forsvarssektoren i 2024, og den einigheita som var bak justeringa av planen. Senterpartiet har over tid vore opptekne av forsvar og beredskap. Me registrerer at stadig fleire deler det engasjementet.

Den uføreseielegheita som me opplever, gjer at ein må kunna respondera raskare på endringar i trusselbildet, men samtidig sikra langsiktig og heilskapleg utvikling. Me har ein forsvarssektor som har vore prega av for dårleg gjennomføringsevne og ansvarspulverisering. Det må ein ta tak i. Når ambisjonane aukar, må òg krava til styring og kontroll skjerpast.

Eg er glad for at forsvarsministeren sa at me ikkje er i mål. Eg trur det er ei forventning om effektivitet, men det er òg sånn at ein må skilja mellom feil og kriminalitet. Eg trur me må akseptera feil. Ulovlegheiter og kriminalitet må me reagera mot. Det er ikkje god økonomi å bruka to kroner på å avdekkja feil for éi krone. Me må òg ha effektivt tilsyn og effektiv kontroll, og noko av det må òg moglegvis skje i ettertid.

Langtidsplanen inneber store investeringar, rask opptrapping og omfattande utvikling av struktur, personell og kapasitet. Me veit at gjennomføringa av dette ikkje er enkel. Kostnadene aukar, leveransetidene er lange, og den teknologiske utviklinga går raskt. Det gjer at me som folkevalde treng å vera tettare på gjennomføringa enn det ein har vore tidlegare.

Eg skal, i likskap med fleire før meg, nemna talet 1 854 mrd. kr, som er det me skal bruka på Forsvaret dei neste åra. Det handlar ikkje berre om dei 1 854 mrd. kr. Den endra sikkerheitspolitiske situasjonen endrar alle måtar me tenkjer politikk på – ikkje berre forsvarspolitikken, men miljøpolitikken, næringspolitikken og distriktspolitikken. Når me i Senterpartiet har vore ivrige for Heimevernet, har me ofte vorte skulda for at me driv med distriktspolitikk – for det var visstnok ikkje Heimevernet som var in i tida. Det er noko me ikkje vert møtte med no lenger. Eg er glad for at mange parti lærer.

Forsvaret er avhengig av tillit og legitimitet i befolkninga. Då treng me openheit, synlege resultat og god forvaltning av ressursane til fellesskapet. Den rapporteringa til Stortinget som skjer, treng å verta meir presis og etterprøvbar. Ein treng rett og slett å ha betre innsikt i det som skjer. Det betyr at rapporteringa må verta meir jamleg og meir systematisk.

Det er teke opp i debatten at folk går frå politikk og forvaltning og over til industrien, eller motsett. Det byr sjølvsagt på nokre utfordringar. Dei forventar Senterpartiet at ein handterer, men eg trur ikkje me må koma dit at me ikkje godtek det, for det gjev òg nokre moglegheiter. Det er ein fordel at industrien veit korleis forvaltninga tenkjer, og det er ein fordel at forvaltninga veit korleis industrien tenkjer.

Avslutningsvis: Målet med dette er like mykje å avskrekka fiendar som å imponera Riksrevisjonen. I jakta etter feil må ein ikkje leggja til grunn ein nulltoleranse. Ein må akseptera feil, men eg trur det er svært viktig at ein slår knallhardt ned på det når det er ulovlegheiter og kriminalitet.

Bjørnar Moxnes (R) [14:41:43]: Vi har Forsvarsbygg, statens største eiendomsaktør, som har så dårlig styring på pengene at Riksrevisjonen ikke klarer å revidere regnskapene deres. Vi har Forsvarsmateriell, statens største investeringsaktør, som har én avdelingsdirektør og to ledere under etterforskning av Økokrim. Hver gang kontrollkomiteen har spurt statsråden om rammeavtaler, har det kommet fram ny informasjon om ulovlige anskaffelser – som det virker som heller ikke statsråden var kjent med. Det går knapt en uke hvor man kan åpne Dagens Næringsliv eller VG uten at det avdekkes nye dobbeltroller eller brudd på anskaffelsesregelverket. Jeg snakker med ansatte i forsvarssektoren som forteller om en fryktkultur hvor den som varsler, snarere risikerer å havne i trøbbel enn at man blir tatt på alvor oppover i beslutningskjeden.

Hvordan havnet vi her? Etter Rødts mening finnes det både dype og strukturelle årsaker til det som Stortinget må rydde opp i, skal vi ha en sjanse til å gjennomføre det vi nå i to runder enstemmig har blitt enige om, nemlig å gjenreise den nasjonale forsvarsevnen. Mot Rødts vilje besluttet tidligere regjeringer å demontere det norske mobiliseringsforsvaret, bl.a. skjære ned Hæren fra tretten brigader til én brigade og da i stedet ha et innsatsforsvar som kunne brukes i bl.a. Afghanistan og Libya. Den omleggingen er heldigvis Stortinget i ferd med å reversere.

Det var ikke det eneste strukturelle hamskiftet som ble gjort på 2000-tallet. Borgerlige regjeringer lot Forsvaret få oppleve noe lignende som det de gjorde med NSB. De tok det som hadde vært en integrert del av offentlig sektor, nemlig Forsvaret, og stykket det opp ulike biter, og de underla det EUs anbudsregler. NSB Stasjonsbygg ble til ROM og senere Bane NOR Eiendom. Forsvarets baser ble til Forsvarsbygg. Innkjøpene Forsvaret tidligere hadde gjort selv, gikk til Forsvarsmateriell, FMA, en ny etat med egne direktører og tilhørende eget skjemavelde. Avgjørende beslutninger og koordinering mellom etatene er flyttet oppover i kjeden, til Forsvarsdepartementet, og i sum kjøpes det konsulenttjenester for svimlende 2,6 mrd. kr i året.

Jeg nevnte EUs anbudsregler. Alle etater i forsvarssektoren bruker i dag lov om offentlige anskaffelser, som er den norske implementeringen av EUs anbudsregler. Det får som utslag at hvis Forsvaret i Troms trenger forsyninger av fisk til soldatene, samles det hos FMA sammen til én gigantisk, nasjonal rammeavtale som blir så stor at den etter reglene må ut på anbud i hele EU – istedenfor at Forsvaret i Troms går direkte til fiskerne i Troms. Denne markedsstaten er årsaken til mange av problemene som Forsvaret og sektoren baler med i dag.

Vi kan ikke bygge opp forsvarsevnen med en struktur som er rigget for å bygge ned. Når kartet ikke stemmer med terrenget, lappes sektoren sammen med dispensasjoner og også brudd på regelverket for anskaffelser. Derfor haster det at regjeringen fremmer en egen lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Den ligger ferdig utredet på forsvarsministerens bord, men omkvedet derfra er at regjeringen, som vanlig, vil vente til EU har revidert hele sitt anskaffelsesregelverk. Hvor lang tid det tar, er det ingen som vet, men innen EU er klare, kommer det ingen verdens ting fra regjeringen. Det kan ikke Norges sikkerhet vente på.

Det som er redegjort for av forsvarsministeren, er såpass alvorlig og såpass tett på den saken som kontrollkomiteen allerede har åpnet om rammeavtaler, at det ikke holder, mener vi, at forsvarsministerens redegjørelse bare vedlegges protokollen. På vegne av Rødt vil jeg derfor foreslå at redegjørelsen oversendes til kontrollkomiteen, som da kan behandle den i sammenheng med sin sak om oppfølging og kontroll av rammeavtaler i forsvarssektorens virksomheter. Jeg viser da til prosedyren i forretningsordenens § 45 første ledd bokstav b.

Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at vi fikk et samlet storting med på at vi nå skal beordre Forsvaret til å kutte i bruken av eksterne konsulenter. Vi skal ikke bruke innbyggernes skattepenger på å feite opp private, kommersielle konsulentselskaper. Vi skal bruke pengene på å styrke Forsvaret og ikke minst forsvarskraften. Derfor er det viktig å få fulgt opp det vedtaket til punkt og prikke.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [14:46:57]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Dette er jo en tematikk som vi kommer til å følge tett i tiden framover, både gjennom de konkrete kontrollsakene som vi har til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen og gjennom oppfølgingen av det enstemmige vedtaket som vi fattet i forrige uke, om en helhetlig ekstern gjennomgang av styring og kontroll i hele sektoren.

Forsvarskommisjonen var jo tydelig allerede i 2023: Skjerpet kontroll, styring og ledelse i sektoren må ligge til grunn for et forsvarsløft. Kommisjonen pekte på store budsjettoverskridelser, mål om modernisering og effektivisering som ikke ble nådd, og materiell som ikke alltid leverte som ønsket eller til rett tid.

I innstillingen til den reviderte langtidsplanen slår en samlet komité fast at denne analysen fortsatt står seg. Det er en alvorlig erkjennelse, for vi snakker, som flere har vært inne på i denne debatten, om en plan med en ramme på 1 854 mrd. kr. En omfattende bruk av fellesskapets midler over så mange år krever jo at styringen er i orden.

I innstillingen peker komiteen på tre hensyn som alle henger uløselig sammen. For det første må hver krone gi mest mulig operativ evne. For det andre må Stortinget ha reelt innsyn i hvordan midlene blir brukt, og kunne føre parlamentarisk kontroll, og for det tredje må forvaltningen være ryddig. Korrupsjon, habilitetsbrudd og uregelmessigheter rammer ikke bare ressursbruken og går ut over muligheten til andre satsinger, men også tilliten i befolkningen, og den tilliten er jo selve forutsetningen for at en så stor satsing kan bære over tid.

Det er ikke hverdagskost at Økokrim-sjefen går ut i VG og advarer mot forhøyet korrupsjonsrisiko i en hel sektor. Hans poeng er enkelt: Korrupsjonsrisikoen går opp når en fraviker de normale prosedyrene, og det er nettopp det som skjer når så store summer skal bli brukt fort, ofte utenfor de ordinære konkurransene. Dagen etter dette utspillet ble tre ledere i Forsvarsmateriell siktet for grov økonomisk utroskap og brudd på anskaffelsesreglene, blant dem etatens egen anskaffelsesdirektør. Det er svært alvorlig.

Det siste halvåret er det også kommet fram flere saker i offentligheten som hver for seg gir grunn til uro. Vi har maskesaken, der regjeringen holdt på å bruke 100 mill. kr på et produkt der prisen åpenbart ikke sto i stil med kvaliteten, og som det viste seg at ukrainerne ikke ønsket. Som en del av beslutningsgrunnlaget i departementet lå en anbefaling fra en forskningsleder i FFI, en forskningsleder som i flere år hadde jobbet tett med selskapet bak maskene.

Denne saken er et godt eksempel på sårbarheten og risikoen i det såkalte trekantsamarbeidet mellom forskning, industri og forsvar. Det er et samarbeid det er gode grunner til, og det er et viktig poeng at Forsvaret må ha gode arenaer for samarbeid med forskning og industri for å finne løsninger eller forbedringer av operative behov, men når det samme instituttet både er med på å utvikle produktet, har økonomiske bindinger til selskapet og samtidig gir et tungt faglig råd når anskaffelsen skal gjennomføres, er det åpenbart at rolleforståelsen skorter. Jeg merket meg da også at FFI nå i vinter midt oppe i denne saken fant det betimelig å innføre et nytt regelverk for habilitet i etaten.

Dette er til sjuende og sist statsrådens ansvar. Det er forsvarsministeren som er øverste sjef for sektoren, og det er departementet som skal sørge for at saksbehandlingen en bygger store anskaffelser på, er forsvarlig. Der savner jeg også tydeligere tiltak i redegjørelsen.

Vi har også sett enorme overforbruk på rammeavtaler. Her har statsråden faktisk to ganger i vår måttet komme til Stortinget på eget initiativ for å opplyse om overskridelser som departementet ikke kjente til da saken først ble besvart. Sist, i slutten av mai, kom det 14 nye tilfeller, ett av dem en bevisst overskridelse i Forsvarsbygg på nærmere 100 mill. kr.

Skal vi lykkes med forsvarsløftet, som vi alle står samlet bak, er god styring og kontroll i forsvarssektoren en forutsetning, for forsvarsevne handler ikke bare om hvor mye penger vi bevilger, men om hva pengene faktisk blir til.