Tellef Inge Mørland (A) [16:32:34] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke finanskomiteen for godt samarbeid i de to sakene vi nå har til debatt. Mens behandlingen av rapporten fra Norges Banks representantskap har en enstemmig komité bak seg i alle merknader, har det vært betydelig mer aktivitet knyttet til finansmarkedsmeldingen. Jeg kommer derfor til å bruke resten av tiden min på den.

I forbindelse med årets finansmarkedsmelding er det avholdt åpen høring, der sentralbanksjefen var særskilt invitert for å redegjøre for utøvelsen av pengepolitikken. Det har ellers vært et betydelig engasjement knyttet til meldingen, og komiteen har mottatt skriftlige og muntlige innspill fra 16 ulike organisasjoner.

Finansnæringen utgjør om lag 2 pst. av den totale sysselsettingen i Norge og om lag 6 pst. av verdiskapingen. Det er med andre ord en lønnsom næring som er viktig for både sysselsetting og skatteinntekter. Finansnæringen har derfor i seg selv stor betydning, og i tillegg er den avgjørende for kapitaltilgangen til andre næringer og husholdningene.

I forbindelse med komiteens behandling av meldingen er det framkommet om lag 30 mindretallsforslag og 3 flertallsforslag. Jeg legger til grunn at partiene selv redegjør for sine mindretallsforslag.

Det er imidlertid en samlet komité som ber regjeringen vurdere en økning av beløpsgrensen for når statsforvalteren overtar forvaltningen av finansielle eiendeler som eies av barn eller annen person med verge. Det er også en samlet komité som ber regjeringen vurdere om det bør åpnes for flere plasseringsmuligheter enn bankinnskudd for disse personene. Komiteen har vært opptatt av at midler forvaltet av statsforvalteren de siste årene har hatt en tendens til å forvitre over tid når de har vært plassert som bankinnskudd, når man tar høyde for inflasjon. Samtidig er det avgjørende at forvaltningen skjer med en forsvarlig risiko, og det er dette komiteen nå ber regjeringen gjøre en vurdering av.

Komiteen har i tillegg levert et flertallsforslag, som også Arbeiderpartiet er med på, der man ber regjeringen utrede om og hvordan rente- og kombinasjonsfond kan innlemmes i ordningen med aksjesparekonto, og samtidig vurdere om det er andre spareprodukter eller verdipapirer som enkelt kan inkluderes i ordningen. Dette kan på mange måter ses som en utvidelse av det tidligere vedtaket i Stortinget om å inkludere små og mellomstore markedsplasser, som Euronext Growth, i ordningen.

Jeg vil nå gå over til å argumentere for Arbeiderpartiets syn i denne saken. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har en konkurransedyktig finansnæring i Norge som bidrar til å sikre kapital over hele landet. De siste årene har vi derfor gjort flere grep for å styrke konkurransekraften til næringen og sørge for at det ikke skal ligge insentiver til å flytte aktivitet ut av landet. Det beste eksempelet i så måte var da regjeringen i forbindelse med årets statsbudsjett forbedret reglene for rente- og kombinasjonsfond, slik at man fikk like konkurransebetingelser som i andre europeiske land, og kanskje særlig med tanke på Sverige. Dette førte bl.a. til at Storebrand stoppet utflaggingen av sine fond.

Finansnæringen har selv pekt på regelverksharmonisering med andre europeiske land som et av de viktigste politiske grepene for å sikre gode rammevilkår. Regjeringen har derfor det siste året prioritert å ta ned etterslepet på feltet når det gjelder innlemmelse av EU-regler i EØS-avtalen og i nasjonal rett. Det gjenstår fortsatt noe arbeid på feltet, men man har kommet et godt stykke på vei.

Forenklingsarbeid er et annet område som er prioritert av regjeringen. Vi vet at regelverksutformingen på feltet er blitt betydelig mer kompleks de siste årene. Noe av det følger som en del av at vi gjennom EØS-avtalen er tett knyttet til EU, også når det gjelder finansmarkedet. Det er samtidig helt nødvendig å prioritere arbeidet mot f.eks. hvitvasking og svindel, men unødvendig rapportering og dokumentering kan bidra til å svekke konkurranseevnen. Regjeringen har derfor gitt Finanstilsynet et eget oppdrag om å bidra til forenkling på feltet i sitt arbeid og i sin regelverksutforming. I finansmarkedsmeldingen peker vi på at det er viktig at man blir målt på dette, og at man også kan rapportere på det i senere meldinger.

I forbindelse med behandlingen av denne meldingen har ikke Arbeiderpartiet funnet det riktig å gi Finanstilsynet et «growth mandate». Når tilsynet skal bidra til forenkling for næringen, vil dette likevel være et positivt bidrag. Men en viktig oppgave for Finanstilsynet er å drive med nettopp tilsyn. Samtidig har tilsynet et mandat om å bidra til finansiell stabilitet. I noen situasjoner kan det derfor tenkes at et «growth mandate» vil kunne komme i motstrid med disse oppgavene.

Arbeiderpartiet ser det imidlertid som en del av politikkens oppgave å bidra med å legge til rette for at finansnæringen kan vokse videre i Norge. Vi har en ambisjon om å fortsette å spille på lag med næringen, og heldigvis, resultatene fra de siste årene viser at vi har en finansnæring i Norge som lykkes svært godt. Det er et godt utgangspunkt å bygge videre på i årene som kommer, sammen med næringen.

Hilde Grande (FrP) [16:37:52]: Finansnæringen er en av de viktigste næringene i Norge. Alle nordmenn og alle bedrifter har et kundeforhold til næringen, og den utgjør omtrent 6 pst. av norsk BNP og har rundt 15 000 mrd. kr til forvaltning.

Næringen er innovativ, digitaliserer Norge og er en bransje der det er både nasjonal og internasjonal konkurranse. Samtidig har finansnæringen et betydelig vekstpotensial. Den kan bidra enda mer til konkurransekraft og omstilling og kan være en næring med eksportpotensial. Derfor er det viktig at vi i forbindelse med finansmarkedsmeldingen hvert år kan diskutere hvilke rammebetingelser vi ønsker å sette for næringen, slik at den kan bidra slik vi ønsker at den skal bidra.

De siste 10–15 årene har gitt en sammenhengende periode med økende, mer komplekse og sammensatte finansmarkedsreguleringer både i Europa og i Norge. Norge har i en rekke tilfeller valgt særnorsk implementering, regelverksfortolkning og tilsynspraksis, som i sum har medført at norske krav skiller seg fra rammevilkårene i det øvrige europeiske markedet.

Europa er i endring og peker nå på finansnæringen som motor for den vekst, konkurransekraft og innovasjonsevne man trenger. Det legges ned betydelige ressurser i å styrke allokeringen av kapital til nødvendige investeringer og i å redusere byrdene for finansnæringen gjennom ambisiøse forenklingsplaner. Det har vi behov for å gjøre i Norge også.

Stortinget ba i fjor, i forbindelse med finansmarkedsmeldingen, om at regjeringen skulle foreta en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen i Norge og skissere eventuelle behov for å justere disse. Fremskrittspartiet hadde klare forventninger til at regjeringen skulle komme tilbake med vesentlige forslag til forbedringer i rammebetingelsene i årets melding. Der ble vi veldig skuffet. Her var det få forslag, få ambisjoner og få målsettinger om hva man skal få til på finansmarkedet.

Fremskrittspartiet har derfor i denne innstillingen bl.a. tatt til orde for mer harmonisert og forutsigbar tilsynspraksis, tydelige mål for finansmarkedspolitikken og å legge til grunn klare prinsipper for finansmarkedsreguleringen, styrke forenklingsarbeidet i Finanstilsynet og tilrettelegge for like konkurransevilkår for norske og utenlandske aktører.

Med det tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Nikolai Astrup (H) [16:41:04]: Finansmarkedsmeldingen skal sette kurs for en av Norges mest produktive og lønnsomme næringer og samtidig bidra til å ivareta samfunnets, bedriftenes og innbyggernes behov for finansiell stabilitet.

Dette er en balansegang. Hvis vi mister perspektivet på finans som en egen næring med behov for konkurransedyktige rammebetingelser sammenlignet med våre naboland, får det konsekvenser for kompetanse, sysselsetting og lønnsomhet i en bransje som står for 2 pst. av sysselsettingen og 6 pst. av verdiskapingen i Norge. Det er en bransje som er viktig for alle andre bransjer. Samtidig må vi bære med oss lærdommene fra tidligere tiders bankkriser og finanskriser og sørge for at de finansielle institusjonene er robuste, også i usikre tider og i møte med nye utfordringer. Det er mye som tyder på at balansen over tid har tippet i favør av reguleringer over vekst og utvikling.

Sverige er i dag det mest velfungerende kapitalmarkedet i Europa. Det er til Sverige gründere og entreprenører reiser for å utvikle nye ideer og selskaper. Det er til Sverige den private risikokapitalen i Europa nå søker. Det er til Sverige en rekke norske nisjebanker har flyttet, og det er i Sverige flest små selskaper i Norden vokser seg store og blir børsnotert.

Fremfor å se denne utviklingen som en trussel, må vi se det som en mulighet. Når Sverige kan, så kan også Norge, men det kommer ikke til å skje av seg selv. Det må starte med en erkjennelse av at vi ikke er gode nok i dag, og en klar ambisjon om at vi skal bli best. Ambisjonen bør være at Norge skal bli Nordens finanshovedstad, at det er vi som er magneten som tiltrekker oss kapital, talent, gode ideer og finansielle aktører på hele spekteret.

Skal vi lykkes med dette, er det flere ting som må være på plass. For det første må vi sørge for at både nivå og innretning på skatten er konkurransedyktig i forhold til våre naboland. Vi kan ikke heie på entreprenører og gründere ut av den ene munnviken og skatte dem ut av landet med den andre. Skal det være attraktivt å skalere bedrifter fra Norge, kan vi ikke skattlegge urealiserte verdier. Skal vi tiltrekke oss de beste gründerne og investorene, kan vi ikke holde oss med en exitskatt som hindrer normal mobilitet over landegrensene. Skal oppstartsbedriftene med lite kapital kunne konkurrere om de beste hodene, må vi ha like gode muligheter for å tilby opsjoner som de svenske konkurrentene har.

En konkurransedyktig eierbeskatning er en grunnplanke som må være på plass. Det nytter ikke å kompensere for en høy eierbeskatning med andre tiltak. Men når det først er på plass, er det også mye lettere å innrette det offentlige virkemiddelapparatet, satsing på forskning og innovasjon, visumregler og annet, slik at Norge faktisk trer frem som en attraktiv spiller i dette segmentet.

Et sterkt oppstartsmiljø har også ringvirkninger inn i finansbransjen. Det tiltrekker seg venturekapital, familiekontorer og «private equity»-fond. En kultur for aksjesparing har også positive ringvirkninger for mer tradisjonelle fondsforvaltere.

De siste årene har flere aktører valgt å flagge ut sine fond og betjene sine norske kunder fra utlandet. Det har ingenting å si for kundene, men over tid betyr det at vi kan miste både kompetanse og produktive arbeidsplasser ut av landet. Dette er et eksempel på at rammevilkårene for næringen i bredt må holde tritt med landene rundt oss, slik at fond og fondsstrukturer som er etterspurt i Norge, faktisk kan etableres her.

Det regulatoriske rammeverket må med andre ord være på linje med våre viktigste konkurrenter i Europa. Norge kan ikke drive med såkalt «gold-plating» eller ekstra lag med reguleringer og krav som våre naboland ikke har. Samtidig må vi sørge for at EØS-relevant EU-regelverk på finansområdet implementeres i norsk rett med en så stor grad av samtidighet som overhodet mulig. Det er en konkurranseulempe for Norge at vi ikke er EU-medlem, men treg implementering av EU-regelverk legger i mange tilfeller stein til byrden.

Hvis det er noe jeg savner i finansmarkedsmeldingen, er det at det uttrykkes sterkere ambisjoner på vegne av næringen, at vi vil mer, og at vi er utålmodige etter å komme i gang. Nå sliter vi med å henge med resten av Europa, og da blir vi hengende etter.

La meg til slutt få lov til å takke de øvrige partiene som har gitt sin støtte til de tre romertallsvedtakene vi skal fatte i dag. De to første er viktige oppdateringer av et utdatert regelverk. Nummer tre kan potensielt være en viktig modernisering av ordningen med aksjesparekonto, og slik sett en liten brikke i den store mosaikken som skal legges for å gjøre det norske kapitalmarkedet enda mer attraktivt – ja, kanskje til og med best i Norden.

Marthe Hammer (SV) [16:45:32]: Renteauken kjennest verkeleg på kroppen til barnefamiliar og unge i etableringsfasen med høge bustadlån. Og renteauken kjennest i byggje- og anleggsbransjen, der vi har sett konkursar og aukande arbeidsløyse. Men renteauken merkast ikkje berre på lommeboka til folk og bedrifter, ein merkar renteauken også i velferda. For ein gjeldstyngd kommunesektor og sjukehus med store investeringar går pengane til å betale renter framfor å betale hender. Så rente- og pengepolitikken er svært viktig for oss alle.

Renta blir sett av sentralbanken, og sentralbanken skal vere uavhengig, men no når vi evaluerer mandatet til sentralbanken, er det heilt nødvendig og bra for tilliten at vi denne våren har fått ein reell offentleg debatt om pengepolitikken i Noreg.

Inflasjonsmålet på 2 pst. som vi har i dag, blei bestemt i ei heilt anna tid, 2018. Det var før korona, før Ukraina-krigen og før Trump sitt angrep på Iran. Det blei sagt at inflasjonsstyringa skal «være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting». Men ettertida har vist at det blei inflasjonsmålet som gjekk føre.

For vi er fleire, LO, Eiendom Norge og ei rekkje økonomar, som meiner at rentehevingane til Noregs Bank den siste tida er feil medisin når prisveksten kjem som eit kostnadssjokk utanfrå, slik ein såg med krigen i Ukraina og no krigen i Iran. Og mange av oss er jo redde for at konsekvensen har blitt høgre arbeidsløyse og fleire konkursar enn nødvendig. For sjølv om nokre ledigheitstal viser låg arbeidsløyse, viser AKU-tala at arbeidsløysa aukar, og spesielt blant personar i alderen 25 –39 år, noko som tyder på at arbeidsmarknaden generelt er i ferd med å bli svekt. Derfor er vi fleire som meiner at sysselsetjing og produksjon må bli likestilte i inflasjonsmålet i det nye mandatet.

Stenginga av Hormuzstredet har i tillegg vist oss kor sårbar oljeøkonomien vår er. Derfor fremjar vi også forslag om at omsynet til grøn omstilling må bli inkludert i mandatet.

Noreg er særeige på mange vis. Ikkje berre er vi ein stor oljenasjon, vi er også særeigne i måten vi bestemmer løningane på. Over tiår har våre sterke institusjonar i arbeidslivet, gjennom frontfagsmodellen, bidratt til å halde løns- og prisveksten stabil og redusere risikoen for varig høg inflasjon. Skal rentepolitikken ha legitimitet og sentralbanken gjere sin jobb, treng vi at evalueringa av mandatet tek inn over seg breidda i rente- og inflasjonsforskinga, og ikkje minst at vi i Noreg byggjer våre modellar på nettopp dei spesielle særtrekka ved norsk lønsdanning.

Eit av hovudargumenta for å halde inflasjonsmålet på 2 pst. er at det er det målet dei fleste andre landa rundt oss har. Men då er det viktig å vite at land reknar forskjellig. For eksempel har Eiendom Norge lenge påpeikt at vi risikerer å lage vår eigen inflasjonsspiral når leigeprisane utgjer ein så stor del av måten vi måler inflasjonen på. Derfor er det veldig gledeleg at ein samla komité meiner det er klokt at ein tek ei vurdering av val av prisindeks samtidig med evalueringa.

Lommeboka til folk er ikkje berre avhengig av den rentepolitikken som Noregs Bank fører, men også av renta til den banken dei faktisk har lånet sitt i. For den renta som kjem opp på mobilkontoen, er jo betydeleg høgre enn den renta som Noregs Bank set. Samanliknar vi oss med andre land, har norske bustadlånkundar også her høgre rente i bankane sine enn f.eks. i Sverige og Danmark. Dette er eit resultat av manglande konkurranse i bankmarknaden. Det er nedslåande å lese høyringssvara frå både Forbrukarrådet og LO mfl., som er tydelege på at fem bankar og kjeder i grunnen kontrollerer 80 pst. av marknaden. Det er ikkje rart at DNB kunne levere eit resultat på 9,9 mrd. kr i første kvartal 2026. Her skor verkeleg bankane seg på høg rente og manglande konkurranse, og vanlege folk betaler prisen.

Men det er ikkje berre bustadlånet som gjer det vanskeleg for folk. Dessverre har vi sett ein vill vekst i usikre lån og forbrukslån, med skyhøge renter. Folk blir fanga i langvarige gjeldsproblem og ender opp med å betale mange gonger det dei først lånte. Derfor fremjar vi ei rekkje forslag som gjer det vanskelegare og mindre lønsamt å innvilge kreditt til folk som ikkje har moglegheit til å betale for det, og slik hindre at fleire hamnar i djup kredittkortgjeld.

Ingenting vedrører folk så mykje som kva som merkast på lommeboka. Rentepolitikken er ikkje unnateke politikk, han er politisk, gjennom at vi politisk bestemmer rammene for pengepolitikken og mandatet til sentralbanken.

Vårens debatt har vore nødvendig, og eg håper vi held fram med debatten når vi no skal gå inn i sluttrunden på evalueringa av det operative mandatet til pengepolitikken til Noregs Bank.

Med dette tek eg opp SV sine forslag i saka.

Bjørn Arild Gram (Sp) [16:50:29]: Finansiell stabilitet og velfungerende finansmarkeder er av grunnleggende betydning for Norge som land og for alle samfunnsaktører. Finansnæringen spiller en nøkkelrolle i å tilrettelegge for verdiskaping og utvikling av samfunn over hele landet, og derfor må den også ha gode utviklingsmuligheter.

Meldingen viser at det gjøres en del for å sikre næringen gode rammevilkår, men også at dette er et kontinuerlig arbeid, og at vi hele tiden innenfor rammen av å sikre solide finansforetak og god forbrukerbeskyttelse må se etter grep for å legge til rette for god kapitaltilgang og bedre rammevilkår for næringen.

Jeg vil kommentere et par konkrete forslag som Senterpartiet har vært en pådriver for i behandlingen av meldingen, og som har fått bred tilslutning i komiteen. Først en sak om personer med verge, inkludert barn, som eier finansielle eiendeler for mer enn 2 G. For disse overtar Statsforvalteren normalt forvaltningen av midlene, og midlene plasseres på sperret bankkonto. Dette er et inngripende tiltak som gjør at barn og andre mister muligheten til langsiktig investering og avkastning. Beløpsgrensen for Statsforvalterens inngripen bør heves, og det må være muligheter for plasseringsalternativer som sikrer bedre avkastning på eiendelene. Senterpartiet er derfor glad for at en samlet komité nå ber regjeringen om å følge opp og gjøre forbedringer nettopp i denne situasjonen.

Et bredt flertall går også inn for å se på mulighetene for utvidelse av aksjesparekontoordningen. Vi erkjenner at det er noen forhold som må avklares før man kan konkludere med hvordan det kan lages en løsning som samordner sparing med ulik risikoprofil. Men intensjonen er uansett å lage en ordning som utvider aksjesparekontoordningen og gjør sparing enklere og mer fleksibelt for folk, og vi ser fram til regjeringens oppfølging av dette initiativet.

Avslutningsvis vil jeg til rapporten om Finanstilsynets virksomhet i 2025 bemerke med tilfredshet at tilsynet etter Senterpartiets initiativ i fjor etablerte sin første tjeneste utenfor Oslo. Som et ledd i et nødvendig arbeid med å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet er det opprettet et nytt tjenestested på Hamar med flere nye stillinger. Likeledes er det bra å registrere at Statens fond i Tromsø har kommet godt i gang. Også denne etableringen kom etter initiativ fra Senterpartiet.

I høringen om fondsmeldingen kom det fram at fondet har investert hele den tilgjengelige kapitalen, og at resultatene så langt er gode. Etter Senterpartiets mening er det naturlig at fondet i tråd med intensjonen får tilført ytterligere kapital. Vi ble overraskende stående alene om det forslaget i forbindelse med fondsmeldingen, men dette er åpenbart et tema som vi vil komme tilbake til.

Mímir Kristjánsson (R) [16:53:42]: De siste ukene har jeg representert Rødt i forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett, og etter mange sene kvelder, og for så vidt netter, kunne vi til slutt signere på en avtale som flytter på ca. 5 mrd. kr til en rekke gode formål. Ikke minst er det nok mange som har fått med seg at vi har fått en historisk økning i minstepensjonene.

Disse 8 000 ekstra kronene til minstepensjonistene ble møtt av en del forståsegpåere, både i opposisjonspartiene og blant bankenes egne ekspertkommentatorer, som grovt uansvarlige. Det kunne sette press på renten, og det som verre var, at man delte ut noen tusenlapper til dem som har lite. Jeg kan ikke huske at noen av de samme forståsegpåerne hadde et eneste lite kvekk å si da nyheten nylig kom fra SSB om at norske bankers overskudd etter skatt bare i første kvartal i år var 6,2 mrd. kr høyere enn året i forveien. Faktisk har bankenes overskudd her i landet økt med flere titalls milliarder i året. Bare på de siste fem årene har overskuddet doblet seg. Mange vil huske at dette er i den samme perioden Norges Bank har ført en veldig ivrig rentepolitikk, med renteøkninger på rekke og rad, som har åpnet fantastiske muligheter for bankene til å tukle og trikse med renten de tilbyr oss kunder på både innskudd og utlån. Bare i kjølvannet av Norges Banks siste renteøkning nå i mai har vi sett hvordan flere av de største bankene i landet har benyttet anledningen til å øke utlånsrenten så mye som dobbelt så mye som innskuddsrenten, nettopp for å kryste ut enda flere rentekroner fra vanlige folk.

Vi som politikere løper etter med gode tiltak, som økt pensjon og billigere kollektivtrafikk, osv., men det er lite av dette som kan måle seg mot den grådigheten som bankene utsetter folk for. Som LO påpeker i sitt innspill til denne meldingen, bidrar denne utviklingen både til økt risiko for en unødvendig nedkjøling av økonomien og til en ressursoverføring fra husholdninger til banker – med andre ord: penger ut av lommene på folk og penger inn på kontoen til bankene.

Da skulle man kanskje håpet at denne sal var villig til å ta noen grep, f.eks. vedta noe som begrenser bonusfesten i DNB, eller sørge for at noen av disse milliardene som nå finner veien til bankene, i stedet begynner å bli ført tilbake til vanlige norske familier. Vel, Rødt har en rekke forslag i denne innstillingen som vil gjøre nettopp det, både om å øke skatten på bankenes overskudd, og om å prøve å regulere hvor store rentemarginer bankene får lov å ha.

Det er mange partier her som snakker varmt om at vi må sikre konkurransen i bankmarkedet, og at vi som kunder må bruke forbrukermakten vår for å presse fram endring. Det er vel og bra, men hvorfor kunne ikke vi, staten, som største eier i Norges største bank, DNB, i det minste vært litt tydeligere overfor dem på hvordan de skal behandle sine kunder? Eller hvorfor er det ikke mulig for alle norske lånekunder å velge å ha boliglånet sitt i en statlig eid bank som ikke skal finansiere enorme bonuser og utbytter til sine eiere? Rødt mener at man må være litt hardere i klypa overfor bankene enn den servile og litt passive linjen som flertallet i dag legger seg på.

Til slutt noen ord om den pågående evalueringen av Norges Banks mandat, som det også er forslag om i denne saken. Vi har lenge kritisert måten Norges Bank praktiserer sitt nåværende mandat på. De har økt renten for fort og for mye i møte med de internasjonale kostnadssjokkene som velter innover oss fra utlandet, og det blir en saftig tilleggsstraff til alle dem som allerede sliter med økte priser på mat, strøm og drivstoff. Rødt imøteser derfor en større debatt om Norges Banks mandat utover høsten, og mener det både trengs en bedre balanse i mandatet, og hvordan det praktiseres av Norges Bank, for å sikre at ikke enda flere arbeidsfolk mister jobben i tiden som kommer.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:58:34]: I finansmarknadsmeldinga beskriv regjeringa kapitaltilgangen for norske bedrifter som god. Det er ein påstand mange gründerar i Noreg ikkje vil kjenne seg igjen i. For etablert industri er det kanskje ikkje eit problem, men for vekst- og oppstartsbedrifter, som Noreg skal leve av i framtida, er mangelen på risikokapital eit stort hinder for at dei skal lykkast.

Dei siste åra har det oftare og oftare blitt retta kritikk mot at staten bidrar til å avlaste risiko for norske gründerar. Kritikken kjem som regel i etterkant av at nokon ikkje har lykkast, og det er som kjent lett å vere etterpåklok. Parti både til høgre og venstre i norsk politikk har bestemt seg for å kalle det for sløsing når risikoen blir teken av staten.

Det er eit mykje større problem for norsk økonomi å vere låst til råvarebasert eksport enn at offentlege midlar blir brukte til å betre kapitaltilgangen for oppstarts- og vekstbedrifter. Staten bør ha ei rolle i å leggje til rette for framtidas næringsliv, ikkje gjennom direkte subsidiar, men gjennom verkemiddel som bidrar til å utløyse privat kapital.

I MDG sitt alternative budsjett for 2026 la vi fram ei løysing der delar av statens inntekter frå klima- og miljøavgifter som blir betalte av næringslivet, blir sette av til eit omstillingsfond. No føreslår vi at dette fondet kunne vore brukt til å støtte norske gründerar. Vi meiner det er både klokt og rettferdig at dei forureinande næringane som betaler klima- og miljøavgifter, også bidrar til å gjere norsk næringsliv meir mangfaldig. Samtidig unngår vi at dei midlertidige inntektene frå miljøavgifter går til å finansiere varige utgifter på statsbudsjettet. Det er innovativ og ansvarleg økonomisk politikk.

Med det tek eg opp forslaga nr. 23–25.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:01:00]: Finansmarkedene er grunnmuren i økonomien vår. De sørger for at familier får lån til bolig, at små bedrifter får kapital til å vokse, og at sparepengene våre forvaltes trygt. Derfor er det avgjørende at vi fører en politikk som sikrer både stabilitet og rettferdighet. KrF vil understreke nettopp dette: Finansmarkedene skal tjene samfunnet og ikke omvendt. Vi merker oss også at norske banker er solide og lønnsomme, og det er i utgangspunktet positivt, men samtidig vet vi at mange husholdninger opplever et stramt økonomisk handlingsrom med høye renter og økte levekostnader. KrF mener tilliten til finanssystemet forutsetter balanse mellom lønnsomhet og ansvar, og mellom marked og fellesskap.

Samtidig er vi opptatt av konkurransen i bankmarkedet. Når noen få aktører kontrollerer en stor del av markedet, må vi være våkne for at konkurransen ikke fungerer godt nok. Det handler ikke bare om effektivitet, det handler om rettferdighet for kundene.

Kapitaltilgang i hele landet er også avgjørende. Små og mellomstore bedrifter, distriktsnæringer og gründere må ha tilgang til finansiering på gode vilkår. Her spiller sparebankene en viktig rolle, ikke bare som finansinstitusjoner, men som samfunnsbyggere. Derfor vil jeg også løfte fram det som mange nå venter på, nemlig oppfølgingen av sparebankutvalget, altså den såkalte sparebankmeldingen. Næringen selv har vært tydelig på behovet for avklaringer, blant annet når det gjelder kapitalregler og muligheten for å få kundebytte.

Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget, men vi registrerer at dette arbeidet tar tid. KrF forventer at regjeringen følger opp dette på en grundig og framtidsrettet måte. Sparebankene er en bærebjelke i norsk økonomi, særlig i distriktene. De bidrar til lokal verdiskapning, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Da må vi sørge for stabile og forutsigbare rammevilkår.

Vi må også huske at finanspolitikk og finansmarkedsregulering ikke bare handler om tall og systemer. Det handler om mennesker, trygghet i hverdagen og muligheten til å spare, investere og skape noe nytt. KrF vil bidra til et finansmarked som bygger tillit, styrker fellesskapet og legger til rette for ansvarlig verdiskapning i hele landet.

Jeg tar opp forslagene, men jeg gir meg ikke helt riktig ennå, for jeg har lyst å referere til det ene forslaget som vi har sammen med SV og Rødt. Stortinget ber regjeringen vurdere å fremme forslag som reduserer bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten. Det er sånn at vi trenger solide banker. Men alle som sitter her, husker finanskrisen i 2008, og mange av oss husker også hva som skjedde på 80-tallet. Vi husker det såkalte gullkortet til finansministeren i 2008 og banker som hadde sviktende egenkapital. Jeg har lyst til å si akkurat dette fra Stortingets talerstol, for historien har en tendens til å gjenta seg, og det er altså sånn at noen mener at bank ikke er syklisk. Jeg mener det er veldig syklisk, jeg nevner igjen 80-tallet og 2008 og i det hele tatt. Nå er det gode tider, og det er lett for banker som er godt kapitalisert, å miste fokus på det som de egentlig driver med. Jeg har selv jobbet mange år i bank og vet mye om det. Og hvis det er noe som er helt sikkert, er det at disse tidene kommer igjen, og derfor skulle jeg gjerne ha sett at det var enda flere som hadde vært med på å støtte de forslagene. Jeg vet vi ikke får flertall, men jeg har likevel lyst til å si akkurat dette fra Stortingets talerstol.

Vi er også ikke minst glade for vedtak III. Vi hadde tidligere her en lang og god diskusjon i Stortinget om aksjesparekonto, og jeg var glad for finansministerens eller statsrådens svar den gangen han ble utfordret på å kunne ta inn andre aktivaklasser også, og nå ser det ut som en samlet finanskomité går for dette. Det er jeg også glad for. I denne runden blir det da i tilfellet rentefond og kombinasjonsfond som kan innlemmes i ordningen. Vi får se når det eventuelt kommer tilbake til Stortinget.

Abid Raja (V) [17:05:31]: Jeg tar opp Venstres forslag, men benytter også anledningen til å legge til at et velfungerende finansmarked ikke bare er et mål i seg selv. Det er en forutsetning for at kapital når fram til bedriftene som skal skape jobbene, teknologien og klimaløsningene Norge trenger framover. Finansmarkedsmeldingen bør leses i det lyset, og da er det noe som skurrer. Meldingen er nesten utelukkende beskrivende. Den er prosessorientert, den er ryddig, men den mangler retning. Finans Norge sier rett ut at de savner den «sense of urgency» som var der i fjor. Venstre deler den bekymringen.

La meg trekke fram tre ting. Det første er EØS-etterslepet. Per april 2026 har Norge 84 finansmarkedsrettsakter som er vedtatt og har trådt i kraft i EU, men som fortsatt ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Det er ikke et teknisk problem. Det er en konkurranseulempe som bygger seg opp over tid. Norske finansaktører møter andre regler enn sine europeiske konkurrenter. Jeg vil spesielt trekke fram DMA, digitalmarkedsforordningen, som fortsatt ikke er gjennomført i norsk rett. Uten DMA er norske fintech-aktører som Vipps ikke sikret tilgang til infrastruktur på like vilkår som Apples tjenester. Det begrenser konkurransen. Det svekker norsk næringsliv. Det burde vært prioritert for lenge siden.

Det andre er forenkling. Finanstilsynet har fått et forenklingsmandat. Det er bra, men et mandat uten krav til mål og rapportering er et mandat uten innhold. Det er et fromt ønske. Basert på erfaring med omstillingsviljen i Finanstilsynet har jeg begrenset tro på at forenkling skjer av seg selv, uten krav om framdrift og etterprøvbare resultater. Sverige har en ordning der Finansinspektionen rapporterer systematisk og årlig om forenklingsstatus. Vi bør jo kunne gjøre det samme. Venstre foreslår derfor at regjeringen innfører en ordning med årlig rapportering til Stortinget om status for og effekt av gjennomførte forenklingstiltak etter modell fra Sverige. Litt svenske tilstander i Norge er helt OK, i hvert fall på dette området. Og vi foreslår at tilsynsmyndighetene gis et tilleggsmandat som eksplisitt forplikter dem til å veie hensynet til vekst, konkurransekraft og verdiskapning opp mot hensynet til finansiell stabilitet. Finanstilsynet er ikke bare en stabilitetsvakt, det er også en aktør med direkte innvirkning på om norsk næringsliv kan konkurrere på like vilkår som andre land.

Det tredje er særnorske kapitalkrav. Det er ikke dokumentert at risikoen i norsk økonomi tilsier at vi gjennomgående skal ligge over EU- eller EØS-gjennomsnittet på så godt som samtlige kapitalkrav. Vi mener en helhetlig samfunnsøkonomisk kost–nytte-analyse av de samlede kapitalkravene bør gjennomføres og legges fram for Stortinget. Spesielt vil jeg nevne pensjonskassene. De er underlagt et særnorsk solidaritetkrav basert på Solvens II, som er utformet for kommersielle livsforsikringsforetak i et åpent marked. Pensjonskasser selger ikke produkter. De forvalter pensjoner til egne ansatte med en ansvarlig arbeidsgiver i ryggen. Det er en fundamentalt annen risikoprofil. Pensjonskasseforeningen har rett når de sier at dette er en særnorsk negativ diskriminering. Det binder kapital unødvendig, og det har konsekvenser for offentlige virksomheter og privat sysselsetting. Venstre mener regjeringen bør foreta en revisjon.

Til slutt: Venstres budskap er enkelt. Norsk finansnæring skal ikke bekjempes. Den skal brukes som virkemiddel for kapitaltilgang til nye bedrifter, for grønn omstilling og for innovasjon. Men da må rammebetingelsene faktisk holde tritt med resten av Europa.

Statsråd Jens Stoltenberg [17:10:21]: Et velfungerende og robust finansmarked med en sterk finansnæring bidrar til aktivitet og omstilling i hele samfunnet. Finansnæringen sørger for at husholdningene og bedriftene kan spare, investere, gjennomføre betalinger og håndtere risiko. Finansnæringens store betydning for resten av økonomien gjør at den er underlagt omfattende regulering. Finansmarkedsreguleringen skal sørge for finansiell stabilitet, velfungerende markeder og et godt forbrukervern.

I årets finansmarkedsmelding legger vi særlig vekt på finansnæringens rammevilkår. Jeg er opptatt av at finansnæringen skal være robust og konkurransedyktig, også i møte med konkurranse fra utenlandske aktører. Vårt viktigste enkeltbidrag er å gjennomføre EU-regler så raskt som mulig, slik at norske aktører står overfor likest mulig reguleringer som resten av Europa.

Departementet har mottatt innspill til gjennomgangen av finansnæringens rammevilkår, både gjennom et åpent innspillsmøte og skriftlig. Næringen opplever deler av regelverket på finansmarkedsområdet som både komplisert og tidkrevende. Den siste tiden har EU rettet oppmerksomheten mot forenklinger og finansnæringens konkurranseevne. Dette er også regjeringen opptatt av.

På initiativ fra Finansdepartementet og i samarbeid med næringen har Finanstilsynet identifisert og iverksatt tiltak som vil bidra til forenklinger for foretakene under tilsyn. Finanstilsynet har i 2026 bl.a. automatisert innrapporteringer og forenklet rapporteringskrav for børsnoterte foretak.

Finansdepartementet arbeider med forenkling av regelverk som påvirker finansnæringen. Departementet har nylig hatt på høring forenklinger i EU-krav om bærekraftsrapportering, bedt Finanstilsynet om å vurdere forenklinger for eiendomsmegling og foreslått å lovfeste krav om bruk av elektronisk faktura og digital bokføring i næringslivet. Dette er eksempler på tiltak som vil gi effektivisering og tidsbesparelser både i finansnæringen og i næringslivet for øvrig.

Regjeringen jobber kontinuerlig for at finansnæringen skal ha gode rammevilkår. I statsbudsjettet for 2026 ble det vedtatt endringer i skattereglene for verdipapirfond og fondskonto. Disse har blitt positivt mottatt i næringen. I forbindelse med finansmarkedsmeldingen har vi også bedt Finanstilsynet om å vurdere reglene om valutasikring av andelsklasser, og dette har ført til en mer fleksibel tilsynspraksis innenfor gjeldende regulering. Også framover vil vi følge med på utviklingen internasjonalt og vurdere fondsnæringens rammevilkår. Vi planlegger bl.a. å legge fram en proposisjon om inntektsdelingsavtaler for Stortinget før sommeren, og vi skal følge opp utredninger om ny fondsstruktur.

I innspill til finansmarkedsmeldingen trekker banknæringen fram kapitalkrav som avgjørende for konkurranseevnen. Jeg er opptatt av at norske banker skal ha gode rammebetingelser og kunne konkurrere med utenlandske banker, samtidig som bankene skal være solide. Norske kapitalkrav gjelder i hovedsak for alle banker i det norske markedet, men det er fortsatt rom for likere krav. Regjeringen vil følge opp dette, bl.a. i diskusjonene om endringer i det finansregulatoriske rammeverket i EU.

Utformingen av finansnæringens rammevilkår har betydning for næringens konkurranseevne, vekst og omstilling. Gevinstene ved færre reguleringer og forenklinger må veies opp mot kostnadene. Lavere krav i ett land sammenlignet med andre land vil kunne tiltrekke finansiell aktivitet, men også føre til oppbygging av risiko som kan utløse eller forsterke et økonomisk tilbakeslag. Det er myndighetenes oppgave å sørge for at reguleringen av finansmarkedene balanserer de ulike hensynene på en god måte.

Jeg er glad for at vi har en lønnsom og solid finanssektor i Norge. Vi må ta med oss erfaringer fra tidligere kriser og vurdere hva Norge er best tjent med over tid. Stor usikkerhet ute i verden og store bevegelser i energi- og finansmarkedene skaper usikkerhet om den videre økonomiske utviklingen. Dette tydeliggjør behovet for en robust finansnæring og sterke finansinstitusjoner.

Tuva Moflag (A) [17:26:03]: Jeg har sett fram til å behandle denne saken etter å ha vært med på mange debatter om finansnæringen det siste året. Siden jeg kom inn i finanskomiteen i 2024, har jeg besøkt mange ulike foreninger, organisasjoner og bedrifter som har et engasjement rundt disse spørsmålene. Og én ting er sikkert: Finansnæringen er en næring som blir sett, anerkjent og tatt på alvor. Det er en offensiv næring. Finansnæringens rammevilkår er spørsmål som har blitt løftet høyt på den politiske agendaen, både av Arbeiderpartiet og andre partier i finanskomiteen.

Jeg er stolt over at vi er i gang med å kvittere ut en rekke saker som er viktige for næringen, for småsparere og for bedriftenes kapitaltilgang. Vi tar viktige skritt framover for å gjøre finansnæringen mer konkurransedyktig. I fjor endret vi skattereglene, som gjorde at viktige fondsforvaltningsmiljøer ikke lenger vurderte å flagge ut fra Norge.

Regjeringen har varslet at det vil komme en sak om inntektsdelingsavtaler for norske forvaltningsselskaper. Det følger opp de endringene vi allerede har gjort. Vi fortsetter også arbeidet med å harmonisere regelverket med våre europeiske handelspartnere og integrere Norge i det europeiske kapitalmarkedet.

Vi tar grep for å gjøre det enklere å spare, og vi bygger en kultur for sparing. I fjor reduserte vi den løpende beskatningen av rentefond, og i år ber vi regjeringen vurdere om rentefond også kan inkluderes i aksjesparekonto. Vi ber også regjeringen vurdere om unoterte papirer kan inkluderes i aksjesparekonto. Dette kommer på toppen av de tiltakene som finanskomiteen har blitt enige om tidligere i år.

Vi tar også grep for å sørge for at kapitalnæringen kan bidra med kapital til den delen av næringslivet som trenger kapital for å vokse og skape arbeidsplasser. Vi har en mer helhetlig tilnærming til kapitaltilgangen for næringslivet, og regjeringen omtaler i meldingen tilgangen for oppstarts- og vekstbedrifter spesielt.

Regjeringen har gjort endringer i mandatet til Investinor, noe som åpner for en langt mer effektiv fond-i-fond-investeringsmodell. Dette er gode nyheter for norske kapitalforvaltere. Regjeringen åpner også for at Investinor kan samarbeide med private pensjons- eller livselskaper som ønsker å allokere mer av kapitalen sin til norske oppstarts- og vekstbedrifter gjennom fond-i-fond-løsninger. Slik kan privat kapital være i førersetet med støtte fra et effektivt virkemiddelapparat. Dette er også en inspirasjon fra Sverige, som flere representanter i salen har vært opptatt av i dag.

Dette er saker som hver for seg kan høres ut som de er små, men til sammen utgjør de en forbedring av både næringens rammevilkår og av forbrukernes muligheter til å spare og investere.

Tom Staahle (FrP) [17:29:16]: Et velfungerende marked forutsetter reell konkurranse. Når aktører konkurrerer på like vilkår, kommer resultatene av innovasjon, effektiv drift og gode tjenester – ikke av politisk skapte forskjeller i rammebetingelsene. Derfor har politikere et viktig ansvar: ikke å styre markedet, men å sørge for at konkurransen skjer på rettferdige og like vilkår.

I så måte er forslag nr. 2, fra mindretallet, som fremmes av FrP og MDG, et godt eksempel. EU-regelverket The interchange fees regulation skal sikre at internasjonale kortselskaper ikke utnytter sin posisjon for å overkjøre nasjonale systemer som norske BankAxept. Alle vi som er i denne salen, bruker BankAxept hver dag, når vi drar kortet, men konkurransen i dette markedet er stor. Derfor er det også nødvendig at Finanstilsynet og Konkurransetilsynet følger opp og sikrer at markedet etterlever dette IRF-regelverket for å sikre like konkurransevilkår for en norsk utviklet løsning. Her er det forbedringspotensial, og derfor skulle jeg ønske at forslaget fikk flertall her i salen.

I finansmarkedet ser vi dessverre at norske aktører ofte møter strengere krav enn sine utenlandske konkurrenter. Særnorske kapitalkrav, omfattende reguleringer og ulik tilsynspraksis gjør at norske banker og finansinstitusjoner får høyere kostnader og dårligere konkurransevilkår enn tilsvarende virksomheter i våre naboland. Dette er ikke god næringspolitikk. Hvis norske bedrifter må operere med tyngre regulatoriske byrder enn konkurrentene, svekker vi både konkurransekraften, innovasjonen og verdiskapingen i Norge. Da bør varsellampene lyse – ikke bare i Stortinget, men også hos den sittende regjeringen – og grep tas umiddelbart.

Like konkurransevilkår betyr ikke færre krav til sikkerhet og soliditet. Norske banker skal være robuste og trygge, men kravene må stå i forhold til risikoen, og de må harmoniseres med våre viktigste handelspartnere. Når utenlandske aktører kan operere i det norske markedet under andre forutsetninger enn norske bedrifter, har vi et politisk problem. Et sterkere Norge bygges gjennom mer konkurranse, mer innovasjon, mer verdiskaping og like spilleregler.

Det er jo et tankekors at vi investerer stort i internasjonale tek- og gründerselskap gjennom SPU. Selvsagt er det bra, men det hadde også vært en styrke om vi la bedre til rette, med økonomiske betingelser og virkemidler, for de norske aktørene i denne sektoren, slik at vi kunne sikre at de blir i Norge og slipper å reise ut i den store verdenen for å hente kapital og sikre sin egen vekst.

Helt til slutt: Fremskrittspartiet vil gå inn i III i innstillingen. Vi har nok falt ut ved en inkurie, så jeg tar det herved opp fra talerstolen.

Tellef Inge Mørland (A) [17:32:08]: La meg starte med å si at jeg mener det har vært mye godt samarbeid rundt denne finansmarkedsmeldingen. Det er mange her som uttrykker ambisjoner på vegne av meldingen, samtidig som vi også ser behov for at den må reguleres der det er nødvendig for samfunnet og den enkelte kunde.

Representanten Grande fra Fremskrittspartiet var inne på store forventninger som man opplevde at ikke er innfridd med denne meldingen. Noen av de konkrete tiltakene som representanten Grande og nå også representanten Staahle var inne på, er jo egentlig behørig omtalt. Det ene går på like rammebetingelser for norske og utenlandske foretak. For det første er det en omtale her av det som heter resiprositet, der man går ett skritt lenger nettopp for å sørge for at utenlandske finansforetak ikke skal ha bedre vilkår enn norske i Norge. Det er en behørig omtale av det som går på harmonisering av regelverk, og det er en behørig omtale av det som går på å ta ned EØS-etterslepet.

Samtidig er det FrP som har fremmet et forslag som uttrykker en EØS-skepsis, om vi kan si det sånn, i denne sammenhengen. Det er samtidig som næringen selv har sagt at dette er et av de viktigste tiltakene for dem, nettopp harmonisering og å få ned etterslepet.

Det er også et eget FrP-forslag som jeg mener slår inn åpne dører, og som sier noe om et tydelig forenklingsarbeid i Finanstilsynet. Det er jo nettopp det Finansdepartementet og finansministeren har gitt et eget oppdragsbrev om. Representanten Raja fra Venstre harselerte litt med at det var gitt uten krav til mål og rapportering. Hvis representanten Raja hadde lest punktet om forenklinger, ville han ha sett at Finanstilsynet allerede er i gang med dette arbeidet og har i samarbeid med næringen identifisert en rekke områder med potensial for forenkling. Nå skal de gå videre med konkrete tiltak. Gjennomførte tiltak publiseres i en forenklingslov på Finanstilsynets nettsider, sånn at det er fullt mulig for oss å følge opp. I tillegg er vi flere partier som har hatt en egen konkret merknad som sier at det også kan være naturlig at man i finansmarkedsmeldingene framover kan rapportere på dette området.

Representanten Astrup fra Høyre var inne på at han hadde store ambisjoner, som han savnet litt i meldingen for finansnæringen. Samtidig er Arbeiderpartiet og Høyre inne i akkurat de samme forslagene til denne meldingen. Ellers tar representanten Astrup opp det som går på skatter. Det er en skattekommisjon som nå arbeider, og finansministeren har flere ganger invitert til å sette seg ned og se om man kan få til et forlik i så måte. Jeg håper det var et uttrykk for et reelt ønske om å faktisk se på om vi kan få til noe sammen.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at man har gode resultater i næringen. Ifølge Finanstilsynet er det et resultat på over 100 mrd. kr for fjoråret, med en egenkapitalavkastning på 14 pst. Det er godt over det europeiske snittet. Det er ikke slik representanten Grande sa i replikkvekslingen, at det nødvendigvis er sånn at noen særnorske kapitalkrav svekker norske banker. Tvert imot går det veldig godt, og de er heldigvis også solide.