Morten Kolbjørnsen (FrP) [10:03:29] (ordfører for saken): Jeg vil takke en enstemmig komité for å stå sammen om innstillingen i denne saken. Her samtykker Stortinget til ratifikasjonen av konvensjonen om oppretting av en internasjonal kravkommisjon for Ukraina og til norsk deltagelse i styringskomiteen for spesialtribunalet for Ukraina.

Generalforsamlingen i FN har i flere resolusjoner slått fast at Russland må holdes ansvarlig for sine brudd, og har pekt på behovet for nasjonal og internasjonal strafforfølging av de skyldige, for rettferdighet for ofrene og for å etablere en internasjonal kompensasjonsmekanisme for Ukraina.

Det har vært en bred politisk støtte fra Norge til Ukraina siden starten av Russlands aggresjon mot Ukraina. Norge har også konsekvent fordømt de russiske bruddene på folkeretten. Vi registrerer videre at konvensjonen ikke medfører behov for noen endringer i norsk lov eller forskrift og ikke har direkte påvirkning på norske borgere eller næringsliv.

Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at den russiske stat og enkeltpersoner må stilles til ansvar for sine handlinger.

Kamilla Bjerkholt Karlsen (A) [10:04:50]: Hva gjør verden når et stort land angriper et mindre land og ødelegger liv, byer og framtid? Midt i Europa ligger det flere utbombede områder etter eksplosjoner ingen av oss kan overse. Midt i Europa er takene på byggene vekk, og vinduene er knust. Midt i Europa ligger familiebilder strødd i hus der det en gang bodde helt vanlige familier.

Saken som ligger til behandling i dag, er ikke bare fine ord. Den viser handlekraft og skaper håp om at den dagen krigen i Ukraina blir slutt, vil det få konsekvenser – ikke bare økonomiske, men også juridiske – og Norge har blitt bedt om å delta.

Det ene verden skal gjøre, er å etablere en internasjonal kravkommisjon som skal registrere skadene av livsverk som ble støv på en natt, av takene og vinduene som er knust, av hjemmene til familiene som ikke kan bo der lenger. En kravkommisjon skal si: Ja, dette skjedde. Ja, noen er ansvarlige. Ja, dette skal dokumenteres.

Det andre verden skal gjøre, er å opprette et spesialtribunal, en domstol for dem som både planla og satte i gang aggresjonen mot Ukraina. I internasjonal strafferett finnes det nemlig et hull. Det er mye enklere å strafforfølge krigsforbrytelser enn å holde toppledere ansvarlig for selve beslutningen om å starte en ulovlig angrepskrig. Derfor støtter Arbeiderpartiet å være med på å bygge en rettssal for akkurat dette. Vi er glade for at partiene på Stortinget er helt enige.

Norge skal ikke endre lover eller kreve noe fra vanlige folk i denne saken. Det vi skal gjøre, er å bidra med støtte, penger og legitimitet. Vi skal være med på det store spleiselaget som sier at grenser betyr noe, folkerett betyr noe, og mektige land kan ikke bare ta andre land uten at det får konsekvenser.

I saken som ligger foran oss i dag, brukes ord som ratifikasjon, folkerettslig bindende avtaler og jurisdiksjon, men under de ordene ligger det egentlig noe mer menneskelig: frykten for at hvis ingen holdes ansvarlig for det som har skjedd, kan det samme skje igjen.

Peter Frølich (H) [10:07:45] (komiteens leder): Jeg vil takke saksordføreren og også representanten Karlsen for et veldig godt innlegg.

Russlands invasjon av Ukraina er et av verdenshistoriens klareste brudd på folkeretten. Det er en invasjon som er utført på en måte som åpenlyst bryter mot den internasjonale humanitærretten, på utallige måter og i utallige tilfeller. Alle rettskafne og rettferdighetssøkende mennesker vet inderlig godt at Russland mangler all moralsk og juridisk legitimitet for sine handlinger. Invasjonen er bygget på systematisk løgn, og krigsforbrytelsene er massive og dokumenterbare. Ikke bare det: De er også innrømmet åpenlyst av mange russiske soldater og myndighetspersoner.

Russland står ansvarlig for utallige henrettelser av krigsfanger, store massakrer av sivile, tortur og umenneskelig behandling, voldtekter av sivile i alle aldre, ned til spedbarnsalder, bombing av sivile områder og sivil infrastruktur, bortføring og deportasjoner, inkludert av tusenvis av barn, vilkårlige arrestasjoner, destruksjon av kulturarv, plyndring og en lang rekke forbudte metoder for krigføring. Dette er bare noe. Listen fortsetter.

Etter andre verdenskrig forsøkte verden å sette et eksempel for all ettertid, hvor de ansvarlige bak denne typen forbrytelser ble holdt strafferettslig ansvarlig. Det prinsippet må holdes i hevd. Et samlet storting følger opp denne tradisjonen i dag. Dagens vedtak er et lite skritt på en lang og krevende ferd mot rettferdighet. Uansett hvor lang tid det vil ta, må vi aldri slippe målet av syne: sannhet og rettferdighet. Russland og de ansvarlige bak disse handlingene skal vite at de aldri kan unnslippe historiens dom, og den vil være hard.

Kirsti Bergstø (SV) [10:10:26]: Vi lever i en tid der folkeretten er under sterkt press. Stormakter i øst og vest viser total forakt for de spillereglene vi ble enige om etter andre verdenskrig, regler vi som et lite land er helt avhengig av at følges.

Russlands fullskalaangrep på Ukraina i februar 2022 var et tydelig brudd på FN-pakten. I årene som har fulgt, har vi sett gjentatte og målbevisste angrep på ukrainsk infrastruktur for å ramme sivile. Det er hevet over enhver tvil at Russland med sin brutale krig i Ukraina bryter krigens folkerett.

Den internasjonale straffedomstolen startet tidlig med en effektiv og systematisk etterforskning av Russlands mange krigsforbrytelser, men siden Russland ikke har ratifisert Kampala-tillegget, har ikke domstolen jurisdiksjon til å straffeforfølge selve angrepskrigen. Derfor er det så viktig, nødvendig og riktig at denne forbrytelsen håndteres av et eget organ. Enhver forbrytelse mot FN-pakten og folkeretten må straffeforfølges. Det er den eneste måten å gjenopprette respekten globalt for internasjonale spilleregler, og det er det eneste rette overfor det ukrainske folk som gang på gang opplever urett.

For SV er det åpenbart at et land som starter en ulovlig krig, som bryter krigens folkerett, også skal betale krigsskadeerstatning. Oppretting av en kravkommisjon er et viktig skritt på veien dit. Like viktig er det for å sikre oppreisning for det ukrainske folk – for familier som har mistet hjemmene sine, bedrifter som har gått konkurs, kommuner som har fått broer, veier, kraftanlegg og sykehus ødelagt. Ofrene må få sin erstatning. Det har en praktisk betydning fordi alt må bygges opp igjen, men rapportering av tap og erstatning handler om mer enn det. Det handler om rettferdighet og oppreisning for hele det ukrainske samfunnet.

Jeg vil rette en stor takk til regjeringen og til utenriksministeren for å ha vært en av initiativtakerne til både kravkommisjonen og spesialtribunalet. Norge skal stå opp for folkeretten. I denne saken har regjeringen virkelig gjort nettopp det.

SV støtter fullt ut ratifisering av konvensjonen om oppretting av en internasjonal kravkommisjon for Ukraina og norsk deltakelse i styringskomiteen for spesialtribunalet. Det mener vi er viktig og en god modell, som også kan brukes flere steder.

Bjørnar Moxnes (R) [10:13:37]: Russlands angrep på Ukraina strider klart mot folkeretten. Selv om det fra enkelte hold ute i samfunnet framstilles nærmest som et selvforsvar, er det ingen tvil om at aggressoren er Russland, og offeret for aggresjonen er Ukraina. Det er viktig at vi støtter forsvarskampen mot angrepskrig uansett hvem det er som går til krig.

Rødt fremmet et forslag den 31. januar 2023 om å støtte opprettelsen av et spesialtribunal for aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina. Bakgrunnen for forslaget som vi fremmet for tre år siden, var nettopp aggresjonsforbrytelsen. Og siden det ikke har vært noen ratifisering i Russland av ICC, Den internasjonale straffedomstolen, var det ikke mulig å trekke inn Putin for ICC. Derfor trengs et spesialtribunal for å stille dem til ansvar, ikke minst fordi å være ansvarlig for å bryte forbudet mot angrepskrig, aggresjonsforbrytelsen, ikke er like enkelt å etterforske, ettergå og straffe som øvrige krigsforbrytelser.

Dette var bakgrunnen for forslaget vi la fram. Vi er veldig glad for at Norge har vært tydelige i tiden etter i støtten til opprettelsen av en internasjonal kravkommisjon og også deltakelse i styringskomiteen for spesialtribunalet for Ukraina. Dette handler om å stille de ansvarlige til ansvar. Det er i seg selv viktig for ofrene for angrepskrigen, og naturligvis kan det ha en preventiv effekt at man ikke kommer unna å gå til krig i strid med folkeretten fordi man vil bli holdt ansvarlig i ettertid.

Det er to siktemål med dette forslaget og vedtaket, og det er viktig at Stortinget står samlet bak dette forslaget.

Dette initiativet kom fra Ukraina. De har bedt om støtte fra land verden rundt til å få et rettsoppgjør og få holdt det russiske lederskapet ansvarlig for både angrepsforbrytelsen og andre krigsforbrytelser. Jeg er derfor glad for at vi som storting, samlet, stiller oss bak dette, og at Norge også tar en lederrolle i arbeidet i med å få stilt Russland til ansvar for sine forbrytelser.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:16:39]: KrF støtter ratifikasjonen av begge avtalene som blir behandlet i dag. Det er bra at et samlet storting står bak dette.

Russland startet denne krigen. Det er ikke en påstand, det er et faktum. Likevel finnes det i dag ingen domstol som kan dømme dem som tok beslutningen om å gå til angrepskrig mot nabolandet. Det hullet tar vi et stort skritt mot å tette i dag.

Så er det en kravskommisjon. Den skal sikre at det er Russland som må betale for de enorme ødeleggelsene av krigen – ikke europeiske skattebetalere, men de som faktisk står bak ødeleggelsene.

Jeg vil samtidig løfte en bekymring. Den første tiden etter fullskalainvasjonen i februar 2022 snakket vi om en rettferdig og varig fred. Nå hører vi stadig oftere bare varig fred. Den lille endringen er ikke uskyldig. Vi ønsker alle fred i Ukraina, og ingen mer enn ukrainerne selv, men skal en fred være varig, må den være rettferdig, og skal den være rettferdig, må noen bli stilt til ansvar.

Nettopp derfor er vedtakene våre i dag også et sterkt signal til Putin, at den som starter en angrepskrig, ikke skal komme styrket ut av den, og at aggresjon ikke skal lønne seg – ikke militært, ikke økonomisk og ikke med tiden på sin side. Det er det denne saken handler om, at det som ble gjort mot Ukraina, ikke bare skal bli visket ut når forhandlingsbordet blir dekket, at freden – den dagen den kommer – ikke blir bygd på fullstendig straffrihet.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:18:31]: Tusen takk for veldig mange gode innlegg, som på en veldig fin måte illustrerer hva dette handler om. Komiteens leder sa det veldig tydelig: Dette handler om sannhet og rettferdighet. Vi må gjøre det vi kan for å støtte ukrainernes frihetskamp.

Opprettelsen av en internasjonal kravskommisjon for Ukraina og norsk deltakelse i spesialtribunalet for Ukraina er viktige milepæler i vårt arbeid for å holde Russland ansvarlig for aggresjonen som foregår midt i Europa. Dette er sentrale mekanismer for å holde Russland ansvarlig, og det er bra og viktig at de er etablert av Europarådet. Med en kravskommisjon får ofrene i Ukraina muligheten til å fremme erstatning for de massive tapene og skadene de er påført. Spesialtribunalet skal straffeforfølge russiske militære og politiske ledere for aggresjonsforbrytelsen.

Norge fordømmer konsekvent Russlands alvorlige brudd på folkeretten og støtter Ukraina i deres forsvarskamp. At Russland blir holdt økonomisk ansvarlig, er avgjørende for å sikre en varig og rettferdig fredsløsning. Der er jeg helt enig i det Sayed sa i sitt veldig gode innlegg. Dette handler om rettferdighet. Det handler om Ukraina, men – som også Kirsti Bergstø veldig godt sa – det handler også om oss selv. Det handler om oss alle. Ved å holde Russland ansvarlig for folkerettsbruddet i dag kan vi være med og forebygge folkerettsbrudd i framtiden. Det er ingen tvil om at Ukrainas forsvarskamp også er vår kamp, og alvorlige brudd på folkeretten må møtes med tydelige reaksjoner. Etableringen av en kravskommisjon og spesialtribunalet er nettopp en slik reaksjon.

Norge har deltatt i kjernegruppen av land som har drøftet muligheten for straffeforfølgelse av de ansvarlige for Russlands aggresjon mot Ukraina. For Norge har det vært viktig og avgjørende at tribunalet skal være i tråd med folkeretten, ha bred legitimitet og komplementere det arbeidet som gjøres i andre domstoler, som f.eks. Den internasjonale straffedomstolen.

Jeg synes det er utrolig bra, og så utrolig riktig og fint, at Stortinget igjen står samlet om vår støtte til Ukraina. Så vidt jeg vet, er Norge det eneste parlamentet i Europa – vi er 169 representanter – der alle sammen står bak alle viktige initiativ for å være med og forsvare Ukraina. La oss ta vare på det nå som vi nærmer oss en ny stortingssesjon.

Abid Raja (V) [10:21:46] (ordfører for saken): Norge har siden 1967 hatt en vederlagsfri festeavtale for tomten til ambassadeanlegget i Beijing, og denne avtalen utløper i desember 2027.

Kinesiske myndigheter har tilbudt Norge en ny festeavtale. Den nye festeavtalen får virkning fra 1. desember 2027 og gjelder for en periode på 70 år med en samlet festeavgift på om lag [10:24:04]355 mill. kr. Beløpet skal betales som et engangsbeløp i 2027. Dette vil sikre Norge en tomt for ambassadeanlegget i Beijing i 70 år. Etter kinesisk krav vil avtalen inngås som en folkerettslig bindende avtale mellom statene. Eiendomsretten til tomten vil etter kinesisk lovgivning tilhøre folkerepublikken Kina, mens bygninger oppført på tomten med norske midler tilhører Norge i leieperioden.

En enstemmig komité understreker at en stabil tilstedeværelse i Beijing er viktig for Norges diplomatiske og økonomiske forbindelser med Kina, og at en langsiktig festeavtale gir nødvendig forutsigbarhet for driften av ambassadeanlegget.

Med det viser jeg til komiteens enstemmige merknader, og at vi enstemmig innstiller på at Stortinget samtykker i inngåelse av nevnte avtale mellom regjeringen i kongeriket Norge og regjeringen i folkerepublikken Kina.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:23:23]: La meg være veldig kort, for saksordføreren holdt et glimrende innlegg om hva dette handler om, og at dette er en veldig viktig sak for å kunne ha vårt diplomatiske nærvær i Beijing.

Kina er en stormakt både økonomisk og politisk, og det er utrolig viktig at våre diplomater får jobbet på en best mulig måte. Som det ble sagt, er dette en 70 års avtale med utbetaling av en engangssum. Så mange storting og mange regjeringer – i 70 år framover – kan takke dette stortinget for den avgjørelsen vi i dag gjør når vi nå lager en avtale som skal vare fram til slutten av dette århundret.

Arild Hermstad (MDG) [10:24:54] (ordfører i saken): Bistand kommer til å bli en viktig sak i utenriks- og forsvarskomiteen framover, ikke minst når regjeringen skal legge fram sin stortingsmelding om utviklingspolitikk ved årsskiftet. Som forslagsstillerne skriver, har den norske bistanden på få år endret karakter. En stadig mindre andel går til tradisjonell fattigdomsbekjempelse, mens mer av budsjettet brukes på andre tiltak. Det siste så vi i revidert nasjonalbudsjett, der regjeringen la inn et kutt på 655 mill. kr til bistand for å finansiere økte flyktningutgifter i Norge.

I denne innstillingen foreligger det tre forslag. MDG, KrF og Venstre – som man gjerne kan kalle en koalisjon for sunn fornuft – ber regjeringen legge fram en langtidsplan for norsk bistand. De samme partiene ber regjeringen utarbeide en tydeligere strategi for norsk bistand, der fattigdomsbekjempelse stadfestes som hovedformål.

I det tredje forslaget ber KrF og Venstre regjeringen om å etablere en ordning for systematisk resultatmåling og rangering av multilaterale organisasjoner og fond som mottar norsk bistand, ut fra resultater og hvor effektivt disse aktørene bidrar til norske bistandsmål, og å legge denne til grunn for prioritering av framtidige bevilgninger.

Som MDG-representant hilser jeg KrFs representantforslag velkommen. Det blir ikke flertall for å endre norsk bistandspolitikk denne gangen, men jeg håper at regjeringen merker seg bekymringen fra et nær samlet bistandsmiljø for at bistandsmidler i økende grad brukes på andre politiske prioriteringer. Det blir ikke færre fattige i det globale sør av at det er krig i Ukraina, og det blir ikke færre sultende i lavinntektsland av at Norge tar imot flere flyktninger. I en verden hvor en rekke land – ikke minst USA under Trump – kutter kraftig i bistanden, bør Norge trappe opp og forsterke bistanden, særlig den delen som skal hjelpe de aller fattigste.

I den kommende bistandsmeldingen blir det viktig for MDG å sikre at bistandsmidler i størst mulig grad går til det de er tiltenkt. Med dette tar jeg opp MDGs forslag.

Kamilla Bjerkholt Karlsen (A) [10:27:26]: La meg begynne med det prinsipielle i denne saken. Det handler om bistand og langtidsplanen for den, men bistand er mer enn bare penger. Den handler om hvem Norge skal være i verden. Vi er et lite land som har tjent enormt på internasjonalt samarbeid, respekt for folkeretten og en utenrikspolitikk som bygger tillit over tid. Da kan vi ikke late som om vi står sterkere hvis vi gjør oss selv mindre, mer kortsiktige og mer selvopptatte.

På mandag denne uken presenterte Fremskrittspartiet sin nye utenrikspolitiske linje i VG. Det ser fint ut på papiret for dem som vil ha tydelige fronter, men bak overskriftene ligger en politikk jeg vil advare mot, en politikk som vil svekke Norges rolle som partner, brobygger og alliert. Når FrP vil nedprioritere fredsarbeid, kutte i bistand og skalere kraftig ned på diplomatiet, er ikke dette en kurs som gjør Norge tryggere – tvert imot.

Tro det eller ei, men det finnes barn i verden som legger seg sultne hver eneste kveld, mødre som holder rundt barna sine mens bombene faller, familier som mister alt de har og eier, i tørke, krig og katastrofer som de aldri har bedt om. Når vi nå diskuterer bistand her hjemme, må vi huske at dette ikke bare handler om tall og budsjett. Dette handler om mennesker. I Fremskrittspartiets alternative budsjett for diplomati og bistand bruker de store ord som effektivisering og målretting, men i realiteten betyr det kutt, mindre rom for diplomati, mindre handlingsrom for bistand, mindre evne til å bidra til å løse konflikter før de sprer seg, rett og slett mindre tid til fredsarbeid. Når man systematisk skal redusere de verktøyene vi som nasjon har, velger man en billigere utenrikspolitikk på kort sikt og en dyrere og farligere verden på lang sikt.

Arbeiderpartiet ser på bistand på en annen måte enn FrP. For oss er bistand, fredsarbeid og diplomati ikke bare pynt, men en integrert del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge blir bedt om å sitte rundt bordet når store konflikter i verden skal løses. Norge sitter rundt bordet når vi kjemper for å styrke en rettsstat. Norge sitter rundt bordet når vi skal bekjempe fattigdom i verden og skape utvikling. Norge sitter rundt bordet i dag. La oss også gjøre det i morgen.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [10:30:27]: Fremskrittspartiet har over mange år stått alene i sitt krav om et oppgjør med og ikke minst en omlegging av norsk bistandspolitikk. Norge har over flere tiår tildelt titalls milliarder kroner hvert år til omtrent halvparten av verdens land. Dessverre finnes det altfor mange eksempler på at verken resultater, effekt eller kontroll har stått i fokus i forbindelse med disse tildelingene. Ofte har målet om hvor mye vi gir, nemlig én prosent av BNI, vært viktigere for flertallet enn effekten av det vi gir. Tidligere i år kom det i forbindelse med Epstein-filene flere grove avsløringer av at norske bistandsmidler har gått til å finansiere arbeidsplasser, nettverksarenaer og lignende for tidligere norske politikere og byråkrater. Det er også blitt stilt store legitime spørsmål ved at disse tildelingene er gjort av personer som mottakerne har vært kollegaer av eller hatt andre nære tilknytninger til. Dette skal nå også undersøkes av en egen granskningskommisjon satt ned av Stortinget. Det er bra og helt nødvendig.

Regjeringen har varslet at de snart kommer med en stortingsmelding om bistand og utviklingspolitikk. FrP vil i den forbindelse – eller i eget forslag – komme med våre tanker om en ny helhetlig innretning av Norges bistands- og utviklingspolitikk. FrP stemmer derfor mot dette representantforslaget.

Peter Frølich (H) [10:32:05]: Jeg vil gjerne gi forslagsstillerne honnør for et forslag som vi i Høyre i stor grad kan si oss enig i. Høyre har samarbeidet godt med KrF i spørsmål om bistand og utviklingspolitikk, både i og utenfor regjering. Vi er helt enige i at det å prioritere utdanning er en helt grunnleggende forutsetning for at mennesker kan skape et godt liv for seg selv.

Vi startet også arbeidet med en resultatportal sammen. Det å kunne gi skattebetalerne og beslutningstakerne bedre kunnskap om hva vi faktisk oppnår med norsk bistand, er viktig. Hva virker, og hva virker ikke?

Også når det gjelder utdanningsbistand, er vi helt på linje, og vi merker etter hvert en ganske betydelig forskjell mellom de regjeringene vi har hatt. Støre-regjeringen har snart kuttet tre fjerdedeler av posten for utdanningsbistand sammenlignet med Solberg-regjeringens siste forslag.

Det samme gjelder vektleggingen av nettopp dette med resultatorientert bistand. Det har jo vært interessant å se at resultatportalen i praksis har stått ubrukt veldig lenge. Det er veldig gledelig å se at den har våknet litt til live igjen i det siste, at det ser ut som noen har husket at den faktisk finnes og eksisterer, men det gjenstår likevel mye når det gjelder å kommunisere resultatene av norsk bistand og ikke minst gjøre endringer om resultatene faktisk ikke er gode nok. Men dette er noe av det jeg ser fram til å diskutere veldig godt og grundig når regjeringen legger fram sin varslede melding til Stortinget om utviklingspolitikken. Forrige gang Stortinget fikk en sånn melding, var vel i 2017, og hvis jeg ikke tar feil, har Støre-regjeringen holdt nøyaktig én utviklingspolitisk redegjørelse for Stortinget. Så det er på høy tid at vi i Stortinget får anledning til å drøfte dette grundig. Det er et politikkfelt hvor vi bruker over 50 mrd. kr i året, så det vil absolutt være på sin plass.

Men nettopp fordi en sånn stortingsmelding er varslet, mener Høyre at det er litt prematurt å vedta en langtidsplan for norsk bistand nå. Det er veldig bra med denne diskusjonen og de forslagene som er kommet fra Kristelig Folkeparti, men jeg mener som sagt at konklusjonene bør trekkes i lys av stortingsmeldingen og debatten om den.

Kirsti Bergstø (SV) [10:35:05]: De humanitære behovene er historisk store. Mer enn 300 millioner mennesker har behov for nødhjelp. De største driverne bak humanitære kriser er krig og klima. Når vi snart går inn i sommerdager her i Norge, herjer krig 56 ulike steder i verden. Flere av disse krigene har vart i årevis, og de sivile tapene er høye. Mange flykter fra hjemmet sitt til tryggere steder. Ekstremvær som kommer som resultat av klimaendringene, ødelegger avlinger og gjør det ulevelig mange steder. Krig og klima driver historisk mange mennesker på flukt nå. I dag er det 120 millioner.

Skal vi redusere de humanitære katastrofene, er det også helt avgjørende å stoppe og forebygge kriger og klimaendringer. Vi må stoppe våpenleveranser til krigførende parter, bidra med fredsforhandlinger og mekling, straffeforfølgelse av krigsforbrytere og ikke minst støtte opp om de kreftene som søker endring med fredelige midler. Vi må ta vår del av ansvaret for å stoppe globale klimaendringer. Vi må kutte og omstille også her hjemme.

Pandemien snudde den positive utviklingen med fattigdomsreduksjon. Det å stenge ned samfunnet hadde store konsekvenser her hjemme og fatale konsekvenser i sør. Så startet Russland den brutale krigen mot Ukraina, og verdens mange donorer rettet sitt søkelys vekk fra det globale sør. Etter to tiår med en positiv utvikling ser vi en økning i antallet som lever i ekstrem fattigdom og nød.

Dugnad er en sentral del av den norske folkesjelen. Nansen, Lie og Egeland, nordmenn vi alle kjenner som humanitært orienterte med blikket rettet ut i verden, har ikke utviklet seg i et vakuum, men sprunget ut fra en kultur om å hjelpe folk i nød og stå opp mot urett. Jeg vil bestride utsagn og feite overskrifter om at vi sløser vekk folks skattepenger på bistandsindustri og rikmannsklubber i Sveits. Vi kan gjerne diskutere enkeltbevilgninger og effektivitet, men bistand og utvikling er dypest sett en del av solidariteten i den norske folkesjelen.

Derfor mener vi fra SVs side at vi trenger å ha 1 pst. av BNI til reduksjon av fattigdom og ulikhet, og det reflekteres selvfølgelig i våre budsjetter. Men i en tid der flere partier, også i regjering, vil kutte i bistanden i sine forslag til budsjetter, frykter vi at det å skulle ha en langsiktig plan betyr å ha en plan med mindre ambisjoner.

Jeg takker for at KrF reiser viktige spørsmål i forslaget sitt. Vi trenger mer og ikke mindre engasjement om disse spørsmålene i dette stortinget.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:38:18]: La meg starte med utgangspunktet: Nær 850 millioner mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Fem millioner unger dør hvert år før de fyller fem år, de fleste av sykdommer vi vet hvordan vi forebygger. I Afrika sør for Sahara er en av tre unger veksthemmet på grunn av langvarig underernæring.

Bistand er ikke å kaste penger ut av vinduet. Bistand er ikke sløsing. Det finnes ingen annen post på statsbudsjettet som redder flere liv, gir flere unger skolegang eller skaper mer framtidshåp enn en god bistandspolitikk. Bistand gjort rett virker, men da må den bli gjort rett. Vi må stille krav til resultat, effektivitet og åpenhet, for bistand som blir brukt feil, tar ressurser fra de menneskene som trenger det aller mest.

Under denne regjeringen har norsk bistand dreid seg i feil retning. Stadig mindre når fram til de aller fattigste og mest utsatte. Tankesmien Langsikt anslår at andelen til tradisjonell fattigdomsbekjempelse i år faller til 54 pst., mest sannsynlig den laveste andelen på over 70 år. Med stadig nye prioriteringer og skiftende kurs blir rammene kortsiktige – i en sektor der nettopp langsiktighet er avgjørende for resultatet. Derfor mener KrF at vi trenger en langtidsplan, slik vi har for forsvar og samferdsel. En plan som ligger fast over regjeringsskifter, gir Stortinget en tydeligere rolle og slår fast hovedformålet: å bekjempe fattigdom med innsatsen konsentrert der nøden er størst, helse, utdanning og kampen mot sult, særlig i Afrika sør for Sahara. Det betyr også å bygge det som gjør land i stand til å klare seg selv: godt styresett, sterke institusjoner og arbeidsplasser. Bistand skal til slutt gjøre seg selv overflødig.

La meg samtidig være tydelig: Dette er ikke et representantforslag om mindre krav – tvert imot. KrF vil holde fast på énprosenten og samtidig stille krav om resultat og åpenhet. Det er ingen motsetning mellom solidaritet og hard prioritering, men det er forskjell på hvor en begynner. Det enkleste er alltid å snakke om de norske organisasjonene, men det er feil sted å starte. De har mobilisert enorme private gaver og jobber på bakken der de mest sårbare er. Det betyr ikke at de skal fredes. Også de må levere resultater og dreie mot lokalt ledet utvikling der mer makt blir flyttet til partnere ute. Den største ryddejobben venter likevel et annet sted, i mylderet av fond og multilaterale aktører i FN og Verdensbanken, der pengene er størst, men oversikten dårligst og fragmenteringen verst. Derfor foreslår KrF en fast ordning som måler hva disse aktørene faktisk leverer, og lar det styre framtidige bevilgninger.

Jeg tar med det opp det siste forslaget Kristelig Folkeparti er med på.

Abid Raja (V) [10:41:39]: Jeg viser også til foregående taler, som egentlig beskrev bistandsbehovet på en veldig god måte, og slutter meg til det i all hovedsak.

Venstre har veldig lenge arbeidet for en mer langsiktig, resultatorientert og prioritert norsk bistand. I vårt stortingsvalgprogram framgår det at bistanden skal bli mer resultatorientert og kostnadseffektiv, og at det er behov for færre og tydeligere mål, tydeligere tematisk og geografisk prioritering og mer langsiktige investeringsstrategier. Vi mener at nettopp en langtidsplan, kombinert med en helhetlig vurdering av multilaterale partneres bidrag til norske bistandsmål, best kan operasjonalisere disse prinsippene.

Vi slutter oss til de vurderingene forslagsstillerne gjør om behovet for langsiktighet, om Sending-utvalgets anbefalinger om et klarere skille mellom tradisjonell bistand og globale fellesgoder, om sivilt samfunns rolle og om en mer systematisk vurdering av multilaterale partnere.

Jeg vil understreke at Venstre fastholder målet om at minst 1 pst. av BNI, bruttonasjonalinntekten, skal gå til bistand. Venstre støtter en todeling av bistanden i tråd med Sending-utvalget, slik at minst 0,7 pst. av BNI går til tradisjonell bistand og minst 0,3 pst. til globale fellesgoder som klima og natur, med mål om opptrapping på sikt. En langtidsplan bør operasjonalisere denne todelingen og sikre at klimabistanden kommer i tillegg til, og ikke på bekostning av, tradisjonell fattigdomsbekjempelse, i tråd med Parisavtalen.

Vi i Venstre mener at kostnader til mottak av flyktninger i Norge ikke bør inngå som en del av bistandsbudsjettet, og at en langtidsplan bør avklare dette forholdet på prinsipiell basis.

De globale utfordringene kan imidlertid ikke løses av offentlige budsjetter alene, derfor bør en langtidsplan legge til rette for at mer privat kapital mobiliseres til utviklingsland, bl.a. gjennom bruk av garantier og gjennom en styrket finansiering av Norfund og Klimainvesteringsfondet. Jeg viser også til klima- og skogprosjektet som et eksempel på langsiktig norsk bistand med dokumenterte resultater, og mener at satsingen bør styrkes.

Norsk utviklingspolitikk må sees i sammenheng med europeisk samarbeid om bistand, klima og global helse. En langtidsplan bør avklare hvordan Norge kan koordinere innsatsen tettere med EU og likesinnede europeiske land, slik at norske bidrag forsterker framfor å duplisere felles europeiske initiativ.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:44:35]: Jeg vil starte med å takke Kristelig Folkeparti for å ha fremmet forslag om utviklingspolitikk. Vi trenger mye mer debatt om hva som er god utviklingspolitikk, hvordan Norge skal bruke bistandsbudsjettet vårt, og hva som er utviklingspolitikk som ikke handler om bistand.

Vi har en verden der ute som er totalt forandret etter hva som egentlig har vært debatter om norsk utviklingspolitikk. Jeg har fulgt disse debattene i over 20 år, og det som har slått meg, er at de egentlig er veldig like, samtidig som verden er totalt forandret. Vi har en storskalakrig midt i Europa. Det er mangel på tillit mellom de store landene. Vi ser hvordan humanitær tilgang brukes som et våpen i krig. Vi har sett det spesielt i Palestina, men også i andre kriger. Vi vet at behovene er helt annerledes der ute. Hva land ønsker av land som Norge, er blitt veldig annerledes.

Samtidig har vi fått enorme bistandskutt. Vi har fått det fra amerikanerne, men vi har også fått det fra nær sagt alle andre europeiske land – fra den borgerlige regjeringen i Sverige, fra Tyskland, Storbritannia, Nederland. Nær sagt alle land rundt oss har gjort store bistandskutt. I fjor forsvant nesten én av fire kroner internasjonalt. Til det humanitære arbeidet var det enda verre. Der ble én av tre kroner borte på ett år. Norge er i dag det eneste landet som når 1 pst. av inntektene våre i bistand. Det er jeg stolt av, men det er allikevel en illustrasjon på at ting er veldig forandret der ute.

Når alt er forandret der ute, ville det vært veldig rart om ikke vi også forandret oss. Det som har vært svarene våre – som har vært veldig gode svar tidligere – er ikke nødvendigvis det riktige for tiden framover. Derfor har jeg tatt initiativ til en stor debatt om dette, som skal ende opp i en stortingsmelding, men før den blir lagt fram, ønsker jeg å bruke mer tid på å diskutere. Vi har hatt seminarer rundt omkring i hele Norge, og det har vært morsomt å se at det har vært fulle hus overalt, av folk som har veldig forskjellige meninger om hva som er god bistands- og utviklingspolitikk. Det betyr ikke at vi skal gjøre alt annerledes, for vi har gjort veldig mye riktig og bra, men det betyr at vi skal forandre oss.

La meg peke på noe: Jeg tror vi har vært for fragmentert. Vi har hatt for mange målsettinger. Jeg ønsker å være med på å rydde opp i det. Jeg ser fram til å diskutere med Stortinget i tiden fram til stortingsmeldingen blir lagt fram, og selvfølgelig aller mest når stortingsmeldingen først blir lagt fram.

Vi har også hatt veldig mange samtaler der ute. Ofte blir debatter om norsk bistandspolitikk veldig sett med norske øyne, men hva er det egentlig som er ønsket av Norge der ute, blant våre partnere, blant folk på bakken? Det har vært veldig morsomt og fint å se at det er veldig mange som har stor interesse for dette ute i verden. Enda Norge er et land som virkelig blir lagt merke til i utviklingspolitikken, ser jeg fram til å fortsette gode diskusjoner rundt dette.

Monica Nielsen (A) [10:56:19]: Som bistands- og utviklingsministeren redegjorde for i sitt innlegg, er det invitert til en bred debatt om norsk utviklingspolitikk med prosjektet Vendepunkt, og det er gledelig at det er stort engasjement rundt de møtene som gjennomføres. Dette arbeidet skal som sagt lede fram til en stortingsmelding.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi tar en bred debatt om de veivalgene vi står overfor i utviklingspolitikken. Vi ønsker å involvere bredt i denne saken, og vi ønsker at vedtak om framtidens bistandspolitikk for Norge skal være forankret i en stortingsmelding – en stortingsmelding som viser en helhetlig retning, og som tar for seg utfordringene vi står overfor i bredt.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vår utviklingspolitikk er tilpasset den globale situasjonen. Tiden vi lever i nå, er en urolig tid. Fra å ha rustet ned over mange år ser vi at land har behov for å ruste opp, også vi i Norge. Vi ser også en negativ utvikling i den globale bistanden. Det er alvorlig når den globale bistanden i verden i fjor gikk ned med over 23 pst. Det får konsekvenser for mennesker som lever i land med behov for bistand fra andre land.

Når det gjelder spørsmålet om systematisk resultatmåling og rangering av organisasjoner og fond som mottar norsk bistand, har MOPAN en sentral rolle i dette arbeidet. De gjennomfører regelmessige felles givervurderinger av organisasjonenes effektivitet. Det gir dem derfor et uavhengig og sammenlignbart grunnlag for å vurdere den norske støtten. Disse vurderingene er også en del av bakteppet for arbeidet med prosjekt Vendepunkt.

Arbeiderpartiet mener at svarene på hvordan norsk bistand skal være framover, best finnes i et grundig grunnlagsdokument, og at det grunnlaget som nå utformes med prosjekt Vendepunkt, er det vi trenger.

Vi støtter ikke forslaget som ligger i Dokument 8:168 S for 2025–2026, som behandles i dag, men vi ser fram til at Stortinget får stortingsmeldingen for framtidens utviklingspolitikk til behandling, og til debattene og samtalene som vi skal ha med øvrige parti for å meisle ut framtidens bistands- og utviklingspolitikk for Norge gjennom denne stortingsmeldingen.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:59:03]: Jeg har to kommentarer til slutt.

Det ene gjelder det som er kommet opp om resultater. Jeg er helt enig i at vi trenger mye mer diskusjon om resultatene av norsk bistand. Det må jo være hele formålet vårt, og at noe har gode resultater, er ikke i seg selv et argument for bistand. Spørsmålet er om de er gode nok. Med så mye mindre penger internasjonalt må vi sørge for at bistanden når fram på den beste og mest effektive måten.

Så er det ikke to streker under svaret med tanke på hva det betyr, for det er ikke sånn at du kan lage et regneark for hva som er god bistand. Derfor er dette noe jeg ønsker å bruke tid på å diskutere. Jeg er også helt enig i det som har kommet opp, om at det har vært for lite oppmerksomhet om å få resultatene ut til offentligheten. Daværende utviklingsminister Nikolai Astrup la fram denne resultatportalen, som gjennom to–tre år med den borgerlige regjeringen nesten ikke fikk lagt inn noen resultater. Så har den ligget helt på is, før vi nå har gjort et intensivt arbeid, og i løpet av neste år vil det komme nærmere 500 nye resultater.

Jeg synes også det er påfallende med Fremskrittspartiet, som er det partiet som sier at vi ikke skal diskutere prosenter, men innhold, at det eneste Fremskrittspartiet snakker om, er at de skal kutte. Det er jo ikke ett parti som er mer opptatt av prosenter enn det Fremskrittspartiet er, og i debatter om hva som er god bistand, er Fremskrittspartiet nesten alltid fraværende. Det er vanskelig å få Fremskrittspartiet inn i debatter om dette. Det er også veldig ulogisk, det Sylvi Listhaug presenterte av den nye utenrikspolitikken sin denne uken, at hun skal gå bort fra målet om 1 pst. og erstatte det med 0,7. Da var det plutselig helt greit å ha et prosentmål. Jeg mener det viser at Fremskrittspartiet bare er på jakt etter å gjøre store kutt til verdens fattigste. De vil da gå inn i en rekke ledet an av president Trump.

Jeg tror vi alle sammen er enige om at verden har blitt mer utrygg også for land som Norge med de store bistandskuttene som nå gjennomføres. Jeg er glad for at stortingsflertallet i denne perioden ikke kommer til å følge den politikken, for en mer utrygg verden der ute gir også mer utrygghet for Norge.

Monica Nielsen (A) [11:02:57] (ordfører for sak nr. 4): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet om disse to sakene som vi skal debattere samlet. Det er kun debatten som er slått sammen, ikke voteringen.

Den ene saken er et forslag om omprioritering til mer kostnadseffektive og lønnsomme klimainvesteringer. Den andre er et forslag om å redusere kravet til risikokapital for Klimainvesteringsfondet til 10 pst. Forslagsstillerne får ikke flertall for sakene de har fremmet, men også flertallet i komiteen er opptatt av viktigheten av fondet og deler oppfatningen av at det er i Norges egeninteresse å bidra til lønnsomme klimainvesteringer og mobilisering av privat kapital. Flertallet viser til at regjeringen har satt i gang et arbeid for å meisle ut en ny utviklingspolitikk med prosjektet Vendepunkt. Utover dette vil jeg overlate til de enkelte partigruppene å redegjøre for sitt syn i saken.

I Arbeiderpartiet ser vi på Klimainvesteringsfondet som et av våre viktigste virkemidler for klimafinansiering, og vi mener at klimafinansiering til utviklingsland er helt nødvendig for å bekjempe klimaendringene. Fra 2022, da regjeringen ga Norfund ansvaret for å forvalte Klimainvesteringsfondet, har fondet fått tilført 2 mrd. kr årlig – 1 mrd. kr fra statsbudsjettet og 1 mrd. kr fra Norfunds egenkapital. Fondet fikk også en tilleggsbevilgning på 2 mrd. kr i nysalderingen for 2025.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vår utviklingspolitikk er tilpasset dagens globale situasjon. Dessverre er dagens situasjon alvorlig. Aldri før har man registrert en større årlig nedgang i bistand fra landene i OECDs utviklingskomité. Nedgangen er på hele 23,1 pst. Dette får konsekvenser for mennesker verden over. Arbeiderpartiet er opptatt av at norske bistandskroner og vår politiske kapital gir en effektiv norsk utviklingspolitikk. Dette er bakgrunnen for prosjektet Vendepunkt, som bistands- og utviklingsministeren har igangsatt. Vi vil ha en bred debatt om veivalgene vi står overfor i utviklingspolitikken – blant organisasjoner, næringsliv, akademia og folk som engasjerer seg i dette temaet –, før avgjørelsen om hvordan vi skal innrette vår bistands- og utviklingspolitikk for framtiden, tas. Prosjektet Vendepunkt skal føre fram til en stortingsmelding i 2027.

La meg slå fast at Arbeiderpartiet fortsatt vil ha et høyt bistandsbudsjett. Arbeidet for å redusere fattigdom og nød har alltid stått sentralt i vårt parti. Utviklingspolitikken vi fører, er ikke en politikk på siden av alt annet vi gjør. Den er også en del av utenriks- og sikkerhetspolitikken vår. Stortingsmeldingen som kommer, blir viktig, og jeg håper og tror at vi får gode debatter mellom partiene når vi kommer til behandlingen i 2027, og ikke minst gode vedtak når vi skal meisle ut bistands- og utviklingspolitikken for framtiden.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [11:06:28]: Som nevnt i den forrige saken har Fremskrittspartiet i mange år stått alene med sitt krav om et oppgjør med og en omlegging av norsk bistandspolitikk. Vi vil komme tilbake med vårt forslag til en ny innretning av norsk utviklingspolitikk i nær framtid.

Vi mener at norsk bistand må prioriteres strengt og rettes inn mot akutte humanitære behov og grunnleggende velferd som mat, helse og utdanning. Jeg gjentar: akutte humanitære behov og grunnleggende velferd som mat, helse og utdanning.

Vi mener også på generelt grunnlag at norske bistandsmidler ikke skal brukes som et redskap for å finansiere klimaarbeid. Vi stemte mot forslaget om en gradvis oppskalering av Klimainvesteringsfondet i Innst. 520 S for noen år siden, og vil stemme mot forslagene som det stemmes over i dag. Vi har også vært kritiske til regjeringens planer om å bruke 30 mrd. kr på et nytt regnskogfond, og setter store spørsmålstegn ved disse planene.

Jeg vil også vise til Riksrevisjonens nylige rapport om bistand til klimatilpasning, hvor det bl.a. kommer fram at UD har mangelfull oversikt over resultatene. Riksrevisjonen avdekker også at mange prosjekter feilkategoriseres, noe som fører til at milliarder rapporteres feil under forpliktelsene i Parisavtalen. FrP mener det er kritikkverdig at bistanden er tredoblet, samtidig som det er mangelfull kontroll og mangelfulle resultater. Det er på tide med en fullstendig omlegging og revidering av norsk bistandspolitikk, ikke minst på klimaområdet. Dette vil FrP komme tilbake til i nær framtid.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [11:08:29]: Høyre mener det er behov for mer effektivitet i klimapolitikken, og at det er i Norges egeninteresse å bidra til lønnsomme klimainvesteringer og mobilisering av privat kapital til dette formålet. Her har Norge et utmerket verktøy, nemlig Klimainvesteringsfondet.

Norfund, som siden 1997 har opparbeidet en betydelig erfaring med investeringer i utviklingsland, fikk i 2022 ansvaret for å forvalte Klimainvesteringsfondet. Formålet for fondet er å bidra til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland med store utslipp fra kullkraft og annen fossil energiproduksjon og å utløse investeringer som ellers ikke ville blitt gjennomført.

Klimainvesteringsfondet har levert solide resultater. I de siste tallene fra Norfund blir det opplyst at fondet siden oppstart har hatt en gjennomsnittlig årlig avkastning på 13,3 pst. i investeringsvaluta, 9,7 pst. i norske kroner. Mange millioner tonn utslipp av klimagasser er unngått, og mange prosjekter innen fornybar energi er realisert. For å sikre forutsigbarhet for fondets videre investeringer fremmer Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, forslag om at regjeringen senest i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2027 legger fram en konkret opptrappingsplan for kapitaliseringen av Klimainvesteringsfondet.

Det er grunn til å bemerke at stortingsvedtak 984 for 2024–2025 om en gradvis oppskalering av Klimainvesteringsfondet ikke er fulgt opp av regjeringen. Det er en utfordring for fondet at det mangler en forutsigbar og langsiktig opptrappingsplan.

Høyre mener vi må gjøre mer av det som virker i stedet for å drive med symbolpolitikk med liten effekt. Derfor er det underlig at ikke Fremskrittspartiet vil støtte dette forslaget. At Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet nå sammen danner et flertall mot en offensiv satsing på Klimainvesteringsfondet er rett og slett synd.

Dagens krav til risikokapital er 25 pst. både for Norfunds utviklingsmandat og Klimainvesteringsfondet. Høyre mener kravet til risikokapital for Klimainvesteringsfondet kan reduseres, og ber sammen med Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og Venstre regjeringen utrede en reduksjon.

Mitt innlegg og Høyres politikk kan kort oppsummeres slik: La oss gjøre mer av det som virker.

Kirsti Bergstø (SV) [11:11:37]: I nyhetene advares vi mot å reise til Syden i sommer fordi det er varslet ekstrem varme. Klimaendringene er ikke lenger noe langt der fremme en eller annen gang, ekstremværet er her og nå, og det skyldes global oppvarming. Å stoppe klimagassutslippene er en av de største oppgavene i vår tid.

For fem år siden samlet vi oss om opprettingen av et eget fond, som skal bidra til utbygging av fornybar energi i utviklingsland og mellominntektsland, slik at fossile brensler som kull på sikt kan fases ut. I 2022 ble Klimainvesteringsfondet opprettet, og gjennom fondet har Norge bistått med utbygging av solcelleanlegg i Indonesia og i Sør-Afrika og biogassanlegg i India, for å nevne noe. Fondet er ment å bidra med kapital inn i anlegg som vurderes som risikable investeringsprosjekter.

Grunnet risiko for tap har det siden opprettelsen vært en tapsavsetning på 25 pst. til fondet. Så langt har de fleste prosjektene gått veldig bra, og i praksis har risikoen vist seg å være liten. SV er helt enig med forslagstillerne i at det er unødvendig å sette av så mye tapsavsetting hvert år. Det er penger som kunne ha kommet godt med i bistand, utvikling heller enn å stå urørt på bok i Norge.

Fondet har virket noen år nå, og det er naturlig å evaluere behovet for tapsavsetting. Derfor mener vi MDGs forslag om å redusere tapsavsettingen er en moderat, klok og tidsriktig endring. Store mengder fornybar energi bygges ut i det globale sør, men det gjenstår mye før vi faktisk kan fase ut fossile energikilder. Utbyggingen av fornybar energi skjer der behovene også for strøm øker, og det er fortsatt mange mennesker som ikke har tilgang på energi og som trenger å bli koblet på nett og få strøm.

At flertallet har samlet seg bak en gradvis opptrappingsplan for Klimainvesteringsfondet er positivt. Men for SV er det helt avgjørende at man tar ut Klimainvesteringsfondet fra bistandsbudsjettet før man driver og trapper voldsomt opp. Det trengs definitivt en opptrapping, men nå ser vi at det som er et globalt fellesgode i vår interesse, kutter utslipp. Det går på bekostning av utvikling og bistand til andre.

– Med dette tar jeg opp forslagene SV har sammen med andre.

Arild Hermstad (MDG) [11:14:58]: Mandatet til investeringsfondet Norfund er å investere i fornybar energi i utviklingsland, sånn at man kutter klimagassutslipp. De lykkes utrolig godt. Når alle fornybarprosjektene som fondet investerte i i 2025, settes i drift, vil det føre til 23 millioner tonn unngåtte utslipp hvert eneste år framover. Det er altså mer enn halvparten av de norske klimagassutslippene. Det viser også at det er mulig å løse klimakrisen. Vi må bare gjøre mer av det som funker.

For nøyaktig ett år siden i dag vedtok Stortinget å be regjeringen om en plan for opptrapping av klimainvesteringsfondet for perioden 2026–2030, med sikte på en gradvis oppskalering av overføringene til fondet. Den planen har vi ikke sett noe til. Vi i MDG støtter derfor forslaget om å legge fram en opptrappingsplan for klimainvesteringsfondet, som fastsetter årlige tilskudd for perioden 2027–2030. Det er en feil at vi ikke er inne i dette forslaget, men vi stemmer altså for. Et sånt vedtak ville gitt en sårt tiltrengt forutsigbarhet for Norfund, som igjen ville ført til økte investeringer i solceller og annen fornybar energi – og dermed lavere klimagassutslipp.

Vi foreslår også at opptrappingen av klimainvesteringsfondet ikke skal gå på bekostning av fattigdomsbekjempende bistand, og at fondet dermed ikke skal telles som en del av bistandsprosenten.

På tross av at Norfunds fornybarinvesteringer åpenbart er lønnsomme over tid, ligger det et krav om at 25 pst. av overføringene til klimainvesteringsfondet skal settes av som risikokapital. Det er meningsløst. Det henger på greip. Fondet har hatt en snittavkastning siden starten på 13,3 pst. Det er altså vesentlig høyere enn det oljefondet har hatt i samme periode. Norfunds fornybarinvesteringer over utviklingsmandatet har hatt en avkastning på 6,1 pst. siden 1999. Det overrasker meg derfor at Arbeiderpartiet velger å stemme imot forslaget om å senke kravet til risikokapital.

Hele den norske bistandspolitikken er nå under lupen, og statsråd Aukrust skal legge fram en stortingsmelding om utviklingspolitikk ved årsskiftet. Jeg håper at han i sitt innlegg vil komme inn på hvorfor han mener at åpenbart lønnsomme investeringer skal finansieres med 25 pst. risikokapital, og om han er villig til å endre dette i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:17:49]: Klimainvesteringsfondet er noe av det mest effektive vi har i norsk bistand. Det bygger ut fornybar energi i land som ellers ville brent kull, det utløser investeringer som ellers ikke ville skjedd, det skaper arbeidsplasser i utviklingsland, og det mobiliserer privat kapital der markedet alene ikke strekker til. Og det leverer. Fondets nye investeringer bare i fjor er ventet å unngå over 22 millioner tonn CO₂ når de står ferdig. Det tilsvarer over halvparten av Norges samlede utslipp på ett år. Og dette gjør fondet med en solid avkastning – i snitt 13,3 pst. i året siden oppstart, målt i investeringsvaluta. Dette fondet har KrF et nært eierskap til. Det ble lagt fram av Solberg-regjeringen, med Dag-Inge Ulstein som utviklingsminister, og ble operativt i 2022.

De to sakene vi behandler nå, er to ting som jeg mener at regjeringen gjør for sent. Det første er risikokapitalkravet. I dag blir 25 pst. av hver bevilgning ført som ordinær utgift – og teller dermed med i bistandsbudsjettet, på bekostning av annen bistand. Satsen er ikke satt etter en faglig risikovurdering; den er satt sjablongmessig. Differensiering er allerede etablert praksis: Nysnø har 35 pst., Ukraina-fondet til Norfund har 50 pst. Og det at private kommersielle aktører, som KLP, går inn i de samme prosjektene på like vilkår, viser at dette er investeringer markedet selv har tro på, ikke ren risiko som staten må gardere seg mot.

Derfor støtter KrF forslaget om å sette kravet til 10 pst. og også forslaget om at regjeringen i det minste utreder en reduksjon. Regjeringen sier at fondet har for kort historikk, men Norfund har over 25 års erfaring med fornybarinvesteringer i utviklingsland. Dataen finnes. Det er ikke kunnskap en mangler – det er politisk vilje i Utenriksdepartementet til å stå opp mot Finansdepartementet.

Det andre er opptrappingen. For bare ett år siden ba et bredt flertall regjeringen om en opptrappingsplan fram mot 2030. Det vedtaket kom på KrFs initiativ og har blitt liggende. Forutsigbarhet er en forutsetning for at Norfund skal kunne planlegge investeringer og hente inn privat kapital. Derfor støtter KrF forslaget om at en konkret plan skal bli lagt fram.

Til slutt: En sånn opptrapping må ikke bli finansiert med å kutte i bistanden til de aller fattigste og mest utsatte. Andelen tradisjonell fattigdomsbistand er allerede historisk lav. Klima og fattigdomsbekjempelse trenger ikke å stå mot hverandre. Derfor støtter KrF også forslaget om at opptrappingen ikke skal gå på bekostning av fattigdomsbekjempende bistand, og at den ikke skal telles inn i 1-prosenten.

Statsråd Åsmund Aukrust [11:20:57]: I forrige uke var jeg på Panoramas podkast, og da ble jeg spurt om hva som er den krisen i verden vi snakker altfor lite om internasjonalt, og da svarte jeg at det er uten tvil klimakrisen. Det er jo det som er den største utfordringen i vår tid, men den blir dessverre skadelidende av at det er så mye annet som skjer samtidig, med krig og konflikt, at den får altfor lite oppmerksomhet, både hjemme i Norge og enda mer ute i verden. Vi vet at dette selvfølgelig henger veldig mye sammen med kampen mot fattigdom, for det er de fattigste landene som rammes aller hardest og raskest av klimaendringene.

Derfor er kampen mot klimaendringer en viktig del av utviklingspolitikken vår. Denne regjeringen satte seg – rett etter at vi ble valgt i 2021 – et mål om å doble Norges klimafinansiering fra 7 til 14 mrd. kr innen utgangen av dette året. Nå har vi tre år på rad bidratt til mer enn dette. I 2024 var Norges klimafinansiering på rundt 18,7 mrd. kr.

Klimainvesteringsfondet leverer veldig gode resultater. Siden oppstarten er det anslått at det har bidratt til å unngå over 40 millioner tonn med klimagassutslipp. Det tilsvarer 90 pst. av Norges årlige utslipp. Klimainvesteringsfondet har bare vært oppe å gå i tre–fire år, og vi mener det er for liten historikk til å senke kravet for risikokapital fra 25 pst. til 10 pst., som noen av partiene i dag foreslår. Jeg vil likevel si at det er en åpenbar misforståelse hvis man tror at disse pengene står på en konto og venter. Alle disse pengene blir tatt i bruk, både hos Norfund og hos klimainvesteringsfondet. Så det å senke risikokapitalen vil ikke i seg selv bidra til mer penger. Det er akkurat like mye penger som kommer ut i bruk – umiddelbart etter at Stortinget har vedtatt det.

Representanten Bjørnsen fra Høyre mente at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var enige her. Da tror jeg hun lyttet svært dårlig til hva hennes storebror på høyresiden snakket om. De sa at de ville kuttet all støtte til klimainvesteringsfondet. De sa at klima ikke i det hele tatt skal være på budsjettet lenger hvis Fremskrittspartiet kommer til makt om tre år. Det er forresten feil at regjeringen ikke har økt penger til klimainvesteringer. Det ble rett før jul bevilget 2 mrd. kr mer til klimainvesteringsfondet. Det stemte derimot partiet Høyre imot. Så klimainvesteringsfondet hadde hatt mindre penger hvis det var Høyre som bestemte, og hvis Fremskrittspartiet hadde bestemt, hadde de ikke hatt penger i det hele tatt. Da kan vi jo bare tenke oss hva som hadde blitt resultatet av denne såkalte sunn fornuft-alliansen, som Kristelig Folkeparti i dag tok initiativet til.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [11:35:14]: Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg glemte å ta opp Høyres forslag. Jeg nevnte det jo, men man skal også si at man tar opp forslag, så da gjør jeg det nå. Det er kanskje litt pussig å gjøre det etterpå, men da håper jeg at det i hvert fall ble riktig.

Når jeg først står her oppe, vil jeg gjerne benytte anledningen også til å si at klimaendringene rammer de fattigste landene hardest, og derfor er dette instrumentet som klimainvesteringsfondet er, så utrolig viktig. Det må ikke være sånn at en kamp mot klimaendringene gjennom dette fondet, blir et svik mot de fattige. Det er nettopp et utrolig presist og godt verktøy for å få bukt med de utrolig store utfordringene som verden står overfor, ikke minst innen klima og bekjempelse av fattigdom.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:37:24]: (ordfører for sakene): Det er en enstemmig komité som står bak innstillingen i dag. Saken gjelder gjennomføring av EU-direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet i norsk rett. Vi står også sammen om det som er hovedformålet, nemlig å gjøre det enklere og tryggere for forbrukere å ta bærekraftige valg i hverdagen, samtidig som vi sikrer mer forutsigbare og rettferdige konkurransevilkår for næringslivet.

Kort sagt: De foreslåtte endringene gjelder i markedsføringsloven, angrerettloven og avtaleloven og innebærer mye tydeligere regler mot grønnvasking. Det skal settes strengere krav til dokumentasjon ved bruk av generelle miljøpåstander som miljøvennlig, grønn eller klimanøytral, og det er viktig for at forbrukerne skal kunne ta informerte valg.

Det er også en regulering av bærekraftsmerker. Det blir kun tillatt å bruke miljø- og bærekraftsmerker som er etablert av offentlige myndigheter eller basert på godkjente sertifiseringsordninger. Det skal også være bedre informasjon om produkters levetid, sånn at forbrukerne får bedre og mer pålitelig informasjon om hvor lenge et produkt forventes å vare, og om det lar seg reparere.

Innføring av en digital knapp for angrerett ved netthandel er også viktig. Det vil gjøre det enklere for forbrukere å gå fra et kjøp. Komiteen viser også til at dette regelverket vil gi Forbrukertilsynet bedre verktøy til å slå ned på villedende markedsføring, og det vil gi forbrukerne den informasjonen de trenger for å ta aktive miljøvalg.

For Høyres del: Det er en merknad fra Arbeiderpartiet om svanemerking som jeg egentlig trodde vi gikk inn i på avgivelsesmøtet. Da kan jeg i hvert fall si her at vi er enig med Arbeiderpartiet i det de beskriver om Svanemerket, som faktisk er skapt gjennom Nordisk råd. Det er deilig i denne salen å kunne nevne også viktige gjennomslag som Nordisk råd får.

Ettersom komiteen er helt samstemt i denne saken, bruker jeg ikke mer tid på Stortingets talerstol nå – men vi kommer til å ses mye senere i dag.

Hashim Abdi (A) [11:40:05]: Forbrukerpolitikken henger sammen med både næringspolitikken og klimapolitikken. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må det være enklere for folk å ta bærekraftige valg i hverdagen. Da er tillit helt avgjørende.

I dag møter forbrukere et mylder av miljøpåstander, -symboler og -merkeordninger. Mange ønsker å velge produkter som er mer miljøvennlige, men opplever at det er vanskelig å vite hvilke påstander som er dokumenterte, og hvilke som først og fremst er markedsføring. Når folk ikke kan stole på informasjonen de får, svekkes både muligheten til å ta gode valg og tilliten til markedet. Derfor mener Arbeiderpartiet at tydeligere og strengere regler mot villedende miljøpåstander er viktig. Det skal ikke være slik at virksomheter kan skaffe seg konkurransefortrinn ved å framstille produkter som grønnere enn de faktisk er. Det er dårlig for forbrukerne, det er dårlig for tilliten, og det er dårlig for klimaet.

Samtidig er det viktig å understreke at regulering alene ikke løser alt. Folk lever travle liv. Informasjonen må være enkel å forstå og lett tilgjengelig dersom den skal ha verdi i hverdagen. Derfor er det også viktig at Forbrukertilsynet har en tydelig rolle i å veilede både næringslivet og forbrukerne om de nye reglene.

Dette handler også om rettferdig konkurranse. Mange bedrifter investerer betydelige ressurser i å utvikle flere bærekraftige produkter og løsninger. De skal ikke tape konkurransen mot aktører som bruker udokumenterte miljøpåstander som markedsføringsgrep. Når vi stiller tydeligere krav, bidrar vi til et mer rettferdig marked der seriøse virksomheter og aktører blir belønnet for innsatsen de faktisk gjør.

Samtidig er det viktig å sikre gode og forutsigbare rammer for næringslivet. Arbeiderpartiet er opptatt av at de nye kravene innføres på en måte som gir bedrifter tilstrekkelig tid til å omstille seg. Skal regelverket fungere godt, må det være mulig å etterleve det i praksis. Et mer enhetlig regelverk i EØS-området vil dessuten bidra til større forutsigbarhet for næringslivet og like konkurransevilkår på tvers av landegrenser.

For Arbeiderpartiet er målet ganske enkelt: Folk skal kunne stole på den informasjonen de møter i markedet, det skal bli enklere å velge bærekraftig, og de bedriftene som investerer i reelle grønne løsninger, skal møte rettferdige konkurransevilkår. Vi i Arbeiderpartiet er glad for at vi i dag kan bidra til det.

Statsråd Lene Vågslid [11:42:58]: Kvar dag tek me som forbrukarar val som påverkar både klima og miljø – ofte meir enn me er klar over. Gode forbrukarval har difor veldig stor betydning i arbeidet med både å få ned klimautsleppa og å skåne naturen. Eg vil takke saksordføraren for å ha gjort godt greie for dette lovforslaget. Det er rett og slett god forbrukarpolitikk Stortinget einstemmig vedtek i dag. Eg er glad for at me alle rett og slett skal bli verna betre mot det saksordføraren omtalte som grønvasking. Eg trur ikkje eg heller treng å bruke veldig mykje meir tid enn det, men vil seie at eg er glad for at Stortinget einstemmig vedtek denne saka.

Benjamin Jakobsen (A) [11:44:44] (ordfører i saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Dette er et krevende område med vanskelige avveininger og spørsmål som det ikke finnes noen enkle svar på. Det handler om barn som har opplevd mer enn noe annet barn burde oppleve, og om hvordan vi som samfunn kan ta best vare på dem. Jeg opplever at vi har hatt gode, grundig og ærlige diskusjoner, og jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak lovendringene. Jeg vil nå redegjøre litt for det som har vært Arbeiderpartiets tilnærming til denne saken.

De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i barne- og ungdomskriminaliteten. Barn rekrutteres inn i kriminelle miljøer i stadig yngre alder. Kriminelle nettverk bruker institusjonene våre som en aktiv rekrutteringsarena. Det kan vi ikke akseptere. Endringen som ligger i denne proposisjonen, kommer ikke av et ønske om mer inngripende tiltak, men av ren og skjær nødvendighet. Når kriminelle miljøer målrettet utnytter sårbare barn, kan vi ikke møte denne utviklingen med passivitet. Så lenge vi er enige om problemet her, må vi også være villig til å ta i bruk de virkemidlene som kan gjøre noe med det. Barn skal ikke utnyttes og manipuleres av kriminelle nettverk. Ansatte skal ikke stå maktesløse og se på at barn trekkes stadig dypere inn i kriminalitet. Når staten overtar omsorgen for et barn, overtar vi også ansvaret for å beskytte dette barnet. Da kan vi ikke stå og se på at det blir dratt dypere inn i rus, vold og kriminalitet uten at vi griper inn.

Men jeg vil være tydelig på en ting. Disse lovendringene løser ikke utfordringene alene, og de skal ikke være en erstatning for omsorg, behandling og relasjonsarbeid. Det viktigste vi gjør for tryggheten til barn på institusjon, vil alltid være å sikre nok kompetente ansatte på jobb.

Lovendringene åpner blant annet for at institusjonsopphold kan forlenges utover tolv måneder, for for noen barn er tolv måneder rett og slett for kort tid til å bryte med alvorlig kriminelle miljøer og tung rus. Arbeiderpartiet støtter at institusjonene i særlige tilfeller kan begrense kontakt som utsetter barn for fare.

Men nettopp fordi disse tiltakene er inngripende, må rettssikkerheten ivaretas. Barnets stemme skal høres, vedtak skal begrunnes, inngrep skal dokumenteres, og barnet skal ha mulighet til å klage. For dette handler ikke bare om beskyttelse. Det handler også om tillit.

Målet med disse endringene er ikke mer tvang. Målet er færre barn i kriminalitet, færre barn som blir utnyttet av voksne kriminelle, færre barn som havner i rus og psykisk uhelse, og flere barn som får mulighet til en tryggere og bedre oppvekst.

Silje Hjemdal (FrP) [11:48:03]: Jeg vil takke saksordføreren for et godt innlegg som Fremskrittspartiet kan stille seg 100 prosent bak, for det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet over lang tid har etterlyst sterkere og mer målrettede tiltak overfor barn og unge som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dagens utfordringsbilde viser behovet for et institusjonstilbud som har mulighet for tydeligere rammer. De trenger høy faglig kompetanse og evne til å skjerme barn mot farlige, destruktive og kriminelle miljøer.

I den forbindelse ønsker jeg også å vise til Fremskrittspartiets forslag om forsterkede institusjonstilbud og bedre virkemidler overfor unge gjengangere og barn i risikosonen for alvorlig kriminalitet, som ble behandlet tidligere i år, nemlig Dokument 8: 28 S, og vi forventer jo selvfølgelig også at deler av det forslaget senere vil bli fulgt opp.

Vi mener at det er veldig viktig å erkjenne at enkelte barn har så omfattende utfordringer og så høy risiko for videre kriminalitet eller alvorlig skade på samfunnet, andre mennesker eller faktisk også seg selv, at man må kunne ha større muligheter til å gripe tydeligere inn enn det man har i dag. Vi i Fremskrittspartiet er selvfølgelig også tydelige på at sånne tilfeller må ha noen rammer, og at barns rettssikkerhet og omgivelsene samtidig skal ivaretas på en god måte. Derfor har Fremskrittspartiet, både fra denne talerstolen og på vårt landsmøte vært veldig tydelige på at det er viktig at dette kombineres i samarbeid med ulike andre hjelpeinstanser, for at behandling, rehabilitering, skolegang og målrettet oppfølging på sikt skal kunne gi utvikling og forhåpentligvis tilbakeføring til et normalt liv der det er mulig.

Som sagt støtter Fremskrittspartiet i hovedsak den proposisjonen som vi behandler i dag, men vi understreker at det er viktig, og at vi venter utålmodig på at de x-antall rapportene som er levert fra ulike utvalg, blant annet Stene-utvalget, blir fulgt opp. Derfor fremmer vi også sammen med Høyre et forslag om dette i dag, og jeg ønsker med det å ta opp Fremskrittspartiets forslag, som vi er en del av.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:51:27]: Jeg vil starte med å takke saksordfører Benjamin Jakobsen for et godt arbeid, i tillegg til komiteens arbeid, for det er fint å samle oss for å diskutere hva vi kan være enige om i saker som er så viktige som dette. Det har jo komiteen klart i stor grad.

Når staten overtar omsorgen for et barn, overtar vi også et veldig tungt og helt særskilt ansvar. Vi har et ansvar for å beskytte det barnet mot skadelig utvikling, mot rus og vold og mot sårbarhet knyttet til kriminelle nettverk. Vi skal gi det omsorg, i noen grad behandling og i noen tilfeller grensesetting.

I dag ser vi dessverre at ansatte i barnevernet ofte føler seg maktesløse i møte med alvorlige situasjoner. Lovverket har ikke gitt dem gode nok verktøy til å gripe inn, og det skaper utrygghet for de ansatte, for samfunnet rundt og aller mest for barna selv. Derfor støtter Høyre hovedretningen i lovforslaget. Vi er positive til at det nå gis tydeligere hjemler for grensesetting, for bruk av fysisk makt i akutte situasjoner og begrensning av kontakt og kommunikasjon når det er nødvendig, og vi støtter også at det åpnes opp for lengre opphold. Det er helt riktig at den tiden som barn tilbringer på en akuttplassering, ikke lenger nødvendigvis skal spise av den totale makstiden for behandling. Akuttfasen handler om krisehåndtering. Jeg har møtt og vært hos en rekke barnevernsinstitusjoner som sier at de føler at de får for lite tid, fordi det har gått vekk mye tid i akuttdelen av oppholdet.

Men la meg også være krystallklar på en ting: Tvang er et ekstremt inngripende virkemiddel, og mange av barna i institusjonsbarnevernet bærer med seg blytunge erfaringer med omsorgssvikt og maktmisbruk. For disse barna kan feilaktig bruk av tvang forsterke traumer, og det kan bryte ned den tilliten vi er helt avhengige av for at de faktisk skal kunne få hjelp og ta imot hjelp. Derfor er Høyre opptatt av at vi må sikre barna sterke rettigheter, at det skal være jevnlig domstolsprøving, og at man løpende skal dokumentere bruk av tvang, for tvang skal alltid være siste utvei.

Nye lovparagrafer løser imidlertid ikke krisen i barnevernet alene. Det er urovekkende store utfordringer i institusjonsbarnevernet, noe Stene-utvalget la særlig vekt på. Forrige taler fremmet forslag 1, som Fremskrittspartiet og Høyre står bak, om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av Stene-utvalget med nødvendige lovendringer og organisatoriske endringer innen utgangen av 2026. Jeg ønsker å diskutere underveis i denne saksbehandlingen om vi kan si innen første halvdel av 2027, og om det da kan være mulig å få flertall for et sånt forslag, eller i hvert fall få flere med på et slikt forslag i Stortinget i dag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:54:50]: Når staten griper inn i livet til barn som allerede befinner seg i en av de mest sårbare situasjonene vi har i samfunnet, stilles det et helt grunnleggende krav: Hvert inngrep må være strengt nødvendig, faglig solid begrunnet og proporsjonalt.

I denne proposisjonen foreslås det en rekke nye og utvidede hjemler for kontroll og inngrep overfor barn i barnevernsinstitusjon. SV mener det må reises en tydelig varsellampe når summen av disse endringene peker i retning av et mer kontrollorientert barnevern, framfor et barnevern som bygger på omsorg, relasjoner og tillit. SV støtter derfor ikke de foreslåtte endringene i denne proposisjonen.

Vi viser til at en rekke høringsinstanser i denne saken advarer mot en utvikling der stadig mer inngripende hjemler innføres stykkevis og uten en helhetlig vurdering. Kritikken handler ikke om enkeltbestemmelser, men om retning. Når barns rett til kontakt, bevegelsesfrihet og privatliv gradvis innsnevres, må Stortinget stille det grunnleggende spørsmålet: Styrker dette barnas trygghet eller styrker det systemets kontrollmuligheter?

SV er bekymret for at vi beveger oss i en retning av et institusjonsbarnevern som i økende grad preges av sikkerhetslogikk framfor omsorgslogikk, der tiltak som skulle være siste utvei, blir en del av den ordinære verktøykassen. Dette er ikke et marginalt spørsmål, det handler om hvilket barnesyn vi legger til grunn i lovgivningen vår. Vi mener barns rettssikkerhet ikke styrkes av stadig bredere adgang til inngrep. Rettssikkerhet styrkes av tydelige grenser, uavhengig kontroll og reell medvirkning fra barnet selv.

Barnevernet skal være en trygg ramme rundt barn som trenger det aller mest. Flere høringsinstanser peker på risikoen for at regelverket nå utvikles uten tilstrekkelig helhet, og uten at konsekvensene for barns hverdag er godt nok vurdert. Svært mye makt og myndighet gis til institusjonene, men er de klare for å håndtere dette ansvaret?

SV mener derfor at det forslaget slik det foreligger, ikke er tilstrekkelig godt begrunnet i lys av den samlede belastningen på barn på institusjon. Vi ønsker oss et barnevern som setter barnets beste først, ikke et system der stadig mer makt flyttes fra barnet og over til institusjonene, og slik kan svekke barnets rettssikkerhet. Derfor støtter ikke SV forslagene i proposisjonen.

Jeg tar opp SVs forslag i saken.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:58:15]: Vi behandlar i dag ei sak som går til kjernen av kva samfunn vi ønskjer å vere; korleis vi møter barna som har det aller vanskelegast. Barn på institusjon er blant dei mest sårbare i Noreg. Mange ber med seg omsorgssvikt, utryggleik og alvorlege belastingar. Når staten tek over ansvaret, tek vi også over ansvaret for tryggleiken og framtida deira.

Utviklinga er bekymringsfull. Nokre barn utøver meir alvorleg kriminalitet, og fleire enn det er utsette for negativ påverknad. Difor må barnevernet ha verktøy for å gripe inn og setje grenser når det er nødvendig.

MDG støttar hovudretninga i lovforslaget, men vi må også vere tydelege: Meir tvang er aldri ei løysing i seg sjølv. Gjev vi meir makt, må vi også gje betre føresetnader, med nok tilsette, høg kompetanse, tilgang til helsehjelp og tid til relasjonar. Det er ikkje tvang som skapar endring, det er tillit, stabile vaksne og relasjonar som toler motstand. Utan dette risikerer vi meir konflikt, ikkje betre hjelp.

Vi støttar også at enkelte barn kan trenge lenger og meir stabile opphald. For nokon er tolv månader for kort. Då må også opphaldet vere behandling, ikkje oppbevaring. Barn skal utvikle seg, oppleve meistring og få nye moglegheiter. Difor er rettstryggleiken avgjerande. Hyppigare kontroll, god dokumentasjon og barnet sin rett til å bli høyrd er ikkje formalitetar, det er sjølve grunnmuren. Mange av desse barna har opplevd maktmisbruk frå vaksne før. Då må vi vere ekstra varsame når vi sjølve utøver makt. Målet er ikkje kontroll, målet er betre liv.

Dette forslaget er eit viktig skritt, men det løyser ikkje alt. Vi treng ei heilskapleg satsing, betre samarbeid mellom barnevern, skule og helse, og investering i det som faktisk verkar: menneske, kompetanse og relasjonar.

Av same grunn støttar vi også forslaget frå Venstre, om ein heilskapleg gjennomgang av regelverket for bruk av tvang før lovendringa trer i kraft. Når vi utvidar åtgangen til inngripande tiltak, må vi vere heilt sikre på at regelverket er godt avvege, nødvendig og i tråd med rettane til barn og våre menneskerettslege forpliktingar. Det handlar ikkje om å stoppe nødvendige tiltak, men om å sikre at vi gjer dette riktig. Dette handlar ikkje berre om korleis vi skal handtere ein vanskeleg situasjon no, det handlar om kva liv desse barna får vidare. Det ansvaret skal vi ikkje ta lett på.

Eg tek opp forslaget MDG er ein del av.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:01:33]: Lovforslaget vi behandler her i dag, berører noen av de mest sårbare barna i samfunnet vårt, nemlig barn som har opplevd omsorgssvikt, ustabile relasjoner, rus, vold og kriminalitet – barn som trenger voksne som står i stormen sammen med dem. KrF mener at staten i de tilfellene der man overtar omsorgen, også overtar et særlig ansvar for å beskytte disse barna mot videre skade, og for å gi dem mulighet til en trygg utvikling.

Lovendringene vi nå diskuterer, gir institusjonene tydeligere rammer for grensesetting, for bruk av fysisk makt i akutte situasjoner og for begrensning av kontakt og kommunikasjon når dette er nødvendig for å beskytte barnet. KrF støtter dette, men vi understreker samtidig at slike tiltak aldri må bli en erstatning for forebygging, omsorg, relasjonsarbeid og trygghet. De skal være unntak, ikke hovedregel.

Vi vet at mange barn på institusjon bærer med seg erfaringer med grove svik, og mange kan ha tillitsproblemer. Derfor er rettssikkerheten helt avgjørende. KrF støtter forslaget om hyppigere nemndskontroll, sånn at barn og foreldre får en uavhengig vurdering av vedtakene hver sjette måned, for dette styrker barnets stemme og sikrer at tiltakene er nødvendige, forholdsmessige og til barnets beste.

Vi støtter også at institusjonene får adgang til å sette nødvendige grenser i kraft av omsorgsansvaret, slik foreldre gjør, for det er jo sånn at tvang kan være omsorg, og barnevernsbarn – som alle andre barn – har krav på omsorg, lik de andre. Vi er imidlertid helt tydelige på at dokumentasjon, begrunnelse og barnets medvirkning skal være på plass. Barn skal forstå hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvordan de kan klage.

KrF er opptatt av stabilitet for barna, men vi kan ikke støtte forslaget om at akuttvedtak ikke skal inngå i makstiden. Etter vår vurdering svekker dette barnets rettssikkerhet og åpner for lengre, mer inngripende opphold enn nødvendig. Når staten bruker tvang, må tidsrammene være tydelige og forutsigbare for barnet. Samtidig er vi bekymret for om institusjonen faktisk har kapasitet og kompetanse til å gi barna den stabiliteten lovforslaget forutsetter. Det krever et sterkt faglig og trygt personale og rammer som kan støtte opp om trygghet, men det er relasjonene og kompetansen som skaper dem. Det er viktig med gode kompetansekrav og opplæring av ansatte i institusjon dersom man skal åpne for mer tvang.

Alt i alt støtter vi dette lovforslaget og forventer at evalueringen om tre år gir oss kunnskap om hvordan barna faktisk opplever disse endringene, for barnets beste må alltid være vårt kompass. Likevel har jeg lyst til å gi en liten stemmeforklaring, for det står en feil i innstillingen. KrF stemmer altså mot forslag til vedtak II, punkt 2, og for I, med unntak av at vi stemmer mot § 6-2, tredje ledd.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Kjersti Toppe (Sp) [12:04:53]: Senterpartiet kjem til å støtta denne lovproposisjonen. Vi forstår intensjonen bak han, og fleire har sagt det frå talarstolen, men det er viktig for oss å presisera at barnevernet sitt føremål framleis ikkje skal vera behandling eller samfunnsvern. Vi må heile tida sjå på korleis vi kan forbetra tilbodet i det barnevernet vi har, for dei barna som treng oppfølging og beskyttelse.

Vi ser at det er ei oppfølging av den rapporten som ekspertutvalet la fram, om ikkje det er heilt direkte dei same forslaga. Vi kan forstå behovet for at institusjonsopphaldet kan og bør kunna forlengjast utover tolv månader for nokre, men vi vil følgja med på korleis dette vert praktisert. Vi seier òg ja til at akuttopphald kan medreknast, men vi meiner òg at vi må følgja med på praksisen.

Når det gjeld det at alle barnevernsinstitusjonar og omsorgsinstitusjonar skal ha høve til å vedta inngrep i barna sin rett til besøk og bruk av elektronisk kommunikasjon og internett: Ja, det er ein større inngripen, men vi støttar det òg. Det som er bra med det, er at det kan bidra til at færre barn må flytta. For i dag må ein flytta etter dei institusjonane som har dei rette heimlane, og det er eit system som vi faktisk må endra på.

Det som på ein måte er bekymringa vår, er at vi gjer ting i litt feil rekkefølgje. Det er vedtatt eit kvalitetsløft for ei ny innretning av barnevernet, med større, fleksible institusjonar der barn skal kunna vera til det går bra, og der ein slepp å flytta. Eg er bekymra for at vi no eigentleg vedtar endringar i tvangsreglementet, utan at vi har fått desse institusjonane på plass. Dette er grunnen til det eine lause forslaget vårt, der vi ber om at regjeringa kjem tilbake med ein plan, så vi får ein framdriftsplan for kor tid vi kan sjå at nye institusjonar er på plass i Noreg, som ei oppfølging av kvalitetsløftet.

Vi fremjar òg eit konkret forslag om ei følgjeevaluering. Det kan vera at det vert gjort uansett, men det er veldig viktig for oss for å kunna støtta desse lovendringane.

Så vil vi støtta forslag nr. 1 frå Høgre og FrP – om dei kan endra det til april 2027 –, fordi vi meiner det er viktig å få til ei betre organisering og styring av det statlege barnevernet.

Vi stemmer mot forslag nr. 2 og 3 i innstillinga. Vi stemmer òg mot forslag nr. 4, sjølv om vi har sympati med det.

Eg tar opp våre eigne forslag.

Remi Sølvberg (R) [12:08:18]: Barna som bor på barnevernsinstitusjon, er noen av de aller mest sårbare barna vi har, og det er fellesskapets ansvar å ta vare på nettopp dem. Tiltakene i barnevernsinstitusjonen må derfor bygge på høy faglig kompetanse, relasjonsbygging og trygghet.

Endringene som nå foreslås i barnevernsloven, er inngripende og gir institusjonen økt tilgang til å bruke tvangshjemler. Tiltakene omfatter bl.a. bevegelsesfrihet, det å hindre kommunikasjon og i noen tilfeller bruk av fysisk makt.

Økt tilgang til kontroll og tvang skaper en stor risiko for at nettopp bruk av kontroll og tvang normaliseres i samfunnet vårt. I likhet med Barneombudet, Fellesorganisasjonen, Landsforeningen for barnevernsbarn og flere andre som har levert inn høringssvar, mener vi at dette er en risiko vi må ta på alvor, og en risiko Rødt er sterkt bekymret for.

Funn i Barneombudets rapport De tror vi er shitkids viser at mislykkede tvangsopphold kan få svært negative konsekvenser, der de ungdommene som var sterkest i opposisjon, nesten aldri gikk ut av institusjonen med et bedre liv. Tvert imot kunne ungdommene bli påført store tilleggsbelastninger.

Barn opplever ofte tvang og fysisk makt som utrygt, tillitsødeleggende og potensielt traumatiserende. Barn i barnevernsinstitusjoner har ofte komplekse og sammensatte behov knyttet til traumer, psykisk helse, rus, voldserfaringer og kriminalitet. Dette stiller høye krav til de ansatte på både kompetanse og faglighet. God kvalitet og god hjelp i barnevernsinstitusjoner kommer ikke gjennom tvang og utrygghet. Her trengs det store strukturelle og gode rammer, tid til relasjonsbygging, en styrket og stabil grunnbemanning, hele og faste stillinger, et godt og robust arbeidsmiljø, og forebygging av sykefravær og turnover. Dette er grunnleggende for å skape trygghet, kontinuitet og faglig forsvarlighet.

Med dette sagt, Rødt kommer til å stemme mot regjeringens forslag til endringer i barnevernsloven, og vi vil stemme for SVs forslag om at regjeringen foretar en helhetlig gjennomgang av regelverket for bruk av tvang og inngrep overfor barn i barnevernsinstitusjoner. Vi stemmer også for alle de tre løse forslagene i saken.

Grunde Almeland (V) [12:11:23]: Når vi snakker om barn som er i svært sårbare situasjoner, må det være styrende for oss politikere at vi sikrer at de barna får den hjelpen og støtten de trenger. Det tror jeg egentlig vi alle er helt enige om, men noen ganger må det også få den konsekvensen at det arbeidet vi gjør, og de endringene vi foreslår i lovverket og i systemet knyttet til barnet, tas i riktig rekkefølge. Jeg er helt enig med en tidligere representant i at selv om det er mange forslag som leveres i dag, som Venstre også støtter, hadde det vært en bedre framgangsmåte i denne saken å sørge for at den helhetlige oppfølgingen vi trenger på dette feltet, startet i den andre enden: Hvordan lager vi et godt tilbud for barna? Og så ser vi på tvangsdelen som en konsekvens i etterkant.

Når vi først har denne saken til behandling, støtter også Venstre det vesentlige i saken i dag. Vi kommer ikke til å stemme for § 6-2 tredje ledd, av samme grunn som representanten fra KrF sa her oppe. Det handler om å ivareta den balansen mellom bruk av tvang og hensynet til barnet og barnets frihet. Jeg hadde ønsket at man hadde hatt en litt bedre balanse i og inngang til dette arbeidet.

Vi kommer heller ikke til å stemme for punkt 2 i II som handler om umiddelbar iverksettelse av en rekke paragrafer. Det kommer som konsekvens av at vi har et løst forslag der vi ber om at vi avventer iverksettelse, nettopp for å få til en helhetlig rettssikkerhetsgjennomgang. Jeg tror det bør være et tydelig signal fra statsråden her i dag når store deler av Stortinget ønsker at vi bruker mer tid på å se på rettssikkerhetssituasjonen – uavhengig av om vårt forslag får flertall i dag eller ikke, håper jeg statsråden kan si noe om hvordan hun egentlig planlegger å se på hele rettssikkerhetssituasjonen for barn, hvilke endringer som potensielt må kunne komme i kjølvannet av denne saken, og den videre oppfølgingen av det utvalget som vi snakker om.

Til syvende og sist må vi ha et lovverk som har barnets beste helt framme. Det betyr også at hvis vi skal ta hensyn til barnet, skal det barnet også ha rett til å bli hørt. Det er noe jeg er interessert i å høre – hva statsråden tenker å følge opp, den konkrete oppfølgingen av barns rett til å bli hørt.

Statsråd Lene Vågslid [12:14:40]: Eg er glad for at komiteens fleirtal støttar lovforslaga i proposisjonen. Som fleire har vore inne på, byggjer dette lovforslaget på anbefalingar frå eit ekspertutval som nyleg vurderte tiltak overfor barn som gjer gjenteke eller alvorleg kriminalitet. Dette er òg ei vidare oppfølging av kvalitetsløftet i barnevernet.

Barnevernet skal gje nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til dei mest sårbare barna våre. Stadig fleire barn på barnevernsinstitusjonane våre har større og meir samansette utfordringar. Me har òg, som fleire har vore inne på, sett ei bekymringsfull utvikling, særleg når det gjeld svært unge barn som gjer kriminalitet. Det å gje barnevernet nødvendig verktøy er ein heilt sentral del av regjeringas plan for Noreg. Det er viktig at alle institusjonar har tilgang til meir omfattande inngrep i barnas rett til besøk og bruk av mobil og internett. Eg er einig i at dette heilt klart er inngripande, men det er etter regjeringas meining nødvendig for å hindre at barn utset seg sjølv og andre for skade, og for å hindre rekruttering til kriminalitet.

Eg er glad for at fleirtalet i komiteen stiller seg bak forslaga som skal gje barna betre beskyttelse.

Barn kan få opphald i ein barnevernsinstitusjon når dei utset si eiga utvikling for alvorleg fare, f.eks. knytt til kriminalitet. I dag kan det opphaldet avsluttast, sjølv om barnet framleis har både den same risikoåtferda og behov for eit vidare opplegg. Difor er eg glad for støtte til forslaget som legg til rette for å forlengje opphaldstidene. Det skal gje barn lengre tid og betre utsikter til eit godt liv. Og for å styrkje barns rettssikkerheit skal det, som det står i lovforslaget, innførast hyppigare rettsleg kontroll.

Grunnplanken i institusjonstilbodet skal framleis vere eit godt miljøterapeutisk arbeid, basert på medverknad, samarbeid og tillit. Inngrep skal alltid vere siste utveg og må vere til barnets beste.

Regjeringa vil arbeide vidare med å styrkje kompetansen i barnevernsinstitusjonane, og eg vil her særleg vise til opplæringsprogrammet om tryggleik og sikkerheit, der tilsette får trening i å førebyggje og handtere konfliktar og inngrep. Me arbeider òg med ei langsiktig omstilling av institusjonstilbodet, slik at barn skal få meir ro og meir stabilitet. Det kan òg førebyggje bruk av tvang, og eg er einig med komiteen i at dette arbeidet er heilt avgjerande for å lykkast.

Det kviler eit tungt ansvar på staten i å beskytte barn under offentleg omsorg, og eg er difor glad for støtte til lovforslaga, som skal gje nødvendig omsorg og beskyttelse.

Liv Gustavsen (FrP) [12:32:20]: Alle barn fortjener å bli sett som den de er. Det gjelder også barn som bor på barnevernsinstitusjon. Derfor støtter Fremskrittspartiet hovedretningen i denne lovsaken.

Vi kan ikke lukke øynene for at flere institusjoner i dag opplever alvorlige utfordringer knyttet til vold, rus, kriminalitet og utnyttelse av barn. De ansatte må ha nødvendige verktøy for å beskytte barn som er i fare, og samfunnet har et ansvar for å gripe inn når et barn er på vei inn i en destruktiv utvikling.

Samtidig må vi aldri glemme en viktig sannhet: Barn er forskjellige. Derfor skal tvang alltid være siste utvei. Et barn med alvorlig skolevegring har helt andre behov enn et barn med en spiseforstyrrelse. Et barn med omfattende atferdsutfordringer trenger noe helt annet enn et barn som er utsatt for omsorgssvikt. Et barn som er involvert i kriminalitet eller rekrutteres inn i kriminelle miljøer, trenger et helt annet tilbud enn et barn som sliter med angst og psykisk uhelse.

For oss er dette selve kjernen i debatten. Når vi diskuterer institusjonsbarnevernet, kan vi ikke fortsette å tenke at én type institusjon passer for alle barn. Det er ikke til barnets beste. Tvert imot kan det føre til at sårbare barn blir eksponert for negative miljøer og påvirkning som forsterker problemene de allerede har. Vi må derfor bli langt flinkere til å differensiere tilbudene.

Det er ikke god barnevernspolitikk å samle barn med svært ulike utfordringer under samme tak og håpe at det går bra. God barnevernspolitikk handler om å se hvert enkelt barn og bygge tilbudet rundt barnets behov.

Derfor mener Fremskrittspartiet at denne lovsaken bare er en del av arbeidet som må gjøres. Lovhjemler alene løser ikke utfordringene i institusjonsbarnevernet. Vi trenger også flere spesialiserte institusjoner, bedre kompetanse, sterkere fagmiljøer og en langt tydeligere differensiering av tilbudene. Målet må alltid være det samme: at hvert barn blir møtt med riktig hjelp, på riktig sted og til riktig tid. Bak alle paragrafene vi vedtar her i dag, finnes det et barn.

Benjamin Jakobsen (A) [12:35:08]: Jeg vil rette oppmerksomheten mot de løse forslagene til saken. Først til det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF: Som jeg sa i mitt innlegg, kommer dette av ren nødvendighet. Vi mener det haster og er helt kritisk at vi får på plass disse lovendringene nå. Samtidig vil jeg si at vi ivaretar det man tar opp i forslaget, på en god måte i de merknadene vi har. Vi har nettopp bedt om at man også vurderer det helhetlige trykket på inngrep i evalueringen som skal skje.

Så til forslag nr. 5, fra Senterpartiet: Det igjen mener vi blir ivaretatt av våre merknader. Nå skal loven evalueres, og vi er opptatt av at den evalueringen fokuserer på rettssikkerhet og på det totale trykket på inngrep, slik at barnas beste alltid er i front.

Vi mener også at forslag nr. 6, fra Senterpartiet, er å slå inn en del åpne dører. Man jobber med dette nå, så vi ser ikke grunn til å støtte det forslaget heller.

Så til det fra Høyre: Jeg tenker det er positivt at Høyre ønsker å gi en håndsrekning og prøve å få til en enighet, men vi kan ikke støtte de endringene Høyre foreslår her. Det er det gode grunner til, som statsråden også har redegjort for. Jeg vil bare vise til det Stene-utvalget selv skriver om bl.a. anbefalingen om deling av Bufdir og Bufetat:

«Samtidig understreker utvalget at en deling gjennomført i dagens situasjon ikke vil bidra til å løse de mest presserende utfordringene. Risikoen er stor for at en umiddelbar deling vil bidra til en forsterking av utfordringene.»

Vi kommer nok til å lytte til utvalget og gjøre dette gradvis og forsvarlig. Jeg vil også si at jeg deler representanten Trøens syn på at dette må skje så raskt som mulig. Jeg havnet i denne komiteen og har ansvar for barnevern nettopp fordi jeg ønsker å gjøre noe med den situasjonen der ute. Jeg ønsker å gi barn trygghet og en best mulig oppvekst.

Nå har vi en unik mulighet til å gjøre store, varige og viktige endringer i institusjonene våre. Det må vi gjøre på en best mulig måte, på en forsvarlig måte, og vi kan ikke nå snuble på målstreken. Nå har vi muligheten til å gjøre dette ordentlig, og da mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gripe den muligheten og sørge for at de endringene vi gjør, treffer, fungerer og gir barna den tryggheten. Jeg tror ikke det er noen motsetning her, men for vår del handler det om å følge anbefalingene fra Stene-utvalgets rapport.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:38:09]: Jeg er litt forundret over den holdningen Arbeiderpartiet har, og jeg føler at man på en måte skyver Stene-utvalgets konklusjoner litt – ja, jeg synes man trekker det veldig langt.

Det alvorlige var at utvalget sa at staten ikke har kontroll på kostnader, kvalitet eller kapasitet. Vi snakker om 1 000 barn i Norge som bor på barnevernsinstitusjoner. Hvor lenge skal Arbeiderparti-regjeringen leve med at det ikke er kontroll på kostnader, kvalitet og kapasitet?

Det er ingen i denne salen, og i hvert fall ikke i Høyre, som sier at man skal skille Bufetat og Bufdir i dag, men det er veldig mange ute i norsk barnevern som sier at det er en veldig god idé. Det kunne vært veldig fint å høre om Arbeiderpartiet også mener at det er en god idé, og om intensjonen er faktisk å gjennomføre det – ikke å gjøre det i dag og for så vidt ikke gjøre det i morgen heller, men kanskje man kunne ha klart å tenke seg om innen første halvår 2027. Da er det nesten to år siden Stene-utvalget la fram rapporten sin.

Det er også mange andre faktorer Stene-utvalgets rapport som er veldig tydelige. I dag er det fem regioner som handler inn eller håndterer institusjonsplassering for 1 000 barn. I norsk helsetjeneste har vi fire helseregioner som håndterer over to millioner pasientbehandlinger i året.

Det må kunne være mulig å se på Stene-utvalgets anbefalinger raskere enn det denne regjeringen gjør. De har fulgt utredningsinstruksen. Hvor mange nye utredninger skal man sette i gang før man skal ta beslutninger? Det er derfor man sitter i regjering. Man må også kunne ta beslutninger, og på dette området gjelder det noen av de mest sårbare barna vi har. Nettopp derfor er vi utålmodige. Nettopp derfor håper jeg at det blir flertall utenom Arbeiderpartiet for å kunne si at man innen første halvdel av 2027 skal ha lagt fram en sak for Stortinget hvor man konkluderer med hva man vil. Så kan man selvfølgelig bruke mer tid. Vi er bare interessert i at det skal skje noe i denne saken for de barna som trenger at vi har et barnevern som har kontroll på kvalitet, kompetanse og kostnader. Det er også viktig for de barna.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg, men vi vil endre det forslaget fra innen utgangen av 2026 til første halvdel 2027.

Så vil jeg helt på tampen bare si at vi er enige om veldig mye i denne saken. Det er én ting til som er viktig å legge fram, og det er behovet for å styrke det psykiske helsetilbudet til barn i barnevernet. Der håper jeg at statsråden har godt samarbeid med helseministeren, sånn at man får på plass gode ambulante team til disse institusjonene, hvor barna trenger psykisk helsehjelp.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:41:28]: Jeg vil begynne med å lese opp et sitat fra innledningen i rapporten Hvis jeg var ditt barn: Om tvang i barneverninstitusjon.

Jeg leser:

«Tenk om en av oss var barnet ditt […] Foreldrene våre, tanter, besteforeldre eller onkler skulle gi trygghet. De skulle ha klemt oss og fortalt oss at de var glade i oss. De skulle ha vært stolte da vi sykla første gang uten støttehjul. De skulle ha trøstet oss på triste kvelder. I stedet lå de rusa på sofaen, kjeftet på oss, glemte å hente oss. De kunne slå oss, låse oss inne på rom eller forgripe seg på oss.»

Hvis barn på institusjon rekrutteres til kriminalitet eller har utfordrende atferd, må vi spørre oss hvorfor. Løsningen er ikke at barn som har opplevd stor omsorgssvikt, skal sviktes på nytt av oss. Vi skylder å gi disse barna og kjærlighet og omsorg – og ikke låse dem inne eller gi dem opp. Disse barna er allerede blitt sviktet på det groveste.

Dette er et valg mellom mer kontroll over barna eller mer omsorg, forebygging og rettssikkerhet. SV mener flertallet nå tar barnevernet i helt feil retning. Stortinget skal i dag vedta å utvide statens adgang til å gripe inn i hverdagen til barn som allerede er i en ekstremt sårbar situasjon, barn som er fratatt hjemmet sitt, og som er helt avhengige av oss, at vi som lovgiver utviser særlig varsomhet med maktmisbruk.

La meg være tydelig: Barn i institusjon trenger trygghet, ikke flere fullmakter fra staten. Dette er våre barn. Det er vi som har sviktet når institusjonsbarnevernet står i en krise.

Det vi ser i denne proposisjonen, er ikke enkeltstående justeringer; det er en samlet dreining. Flere høringsinstanser advarer mot at vi beveger oss mot et mer kontrollorientert institusjonsbarnevern – ikke fordi en bestemmelse alene avgjørende, men fordi summen av inngrep endrer hele balansen.

SV mener det er et grunnleggende problem at flertallet ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg den samlede belastningen dette kan gi for de barna det gjelder, og det er våre mest sårbare.

Et sterkt barnevern er ikke et barnevern som stadig får flere hjemler til å gripe inn. Et sterkt barnevern er et barnevern som klarer å forebygge, bygge relasjoner og redusere behovet for tvang. Flertallet må ta innover seg hva vi faktisk gjør i dag. De utvider statens makt over noen av de mest sårbare barna i landet uten at vi kan vise til at rettssikkerheten styrkes tilsvarende.

Kjersti Toppe (Sp) [12:44:53]: Tvang generelt, og tvang i barnevernet, er alltid vanskelege debattar.

Til siste talar: Eg har veldig stor respekt og forståing for standpunktet til SV i denne saka. Eg synest likevel at vi må vi må tenkja litt på kva vi hadde gjort med våre eigne barn. Om barnet ditt avtalte sal av seksuelle tenester eller kjøp av rusmiddel via mobilen sin, og du visste om det som forelder, hadde du kanskje vurdert å ta frå det barnet mobiltelefonen viss det var fare for liv og helse. Det er på ein måte dei same heimlane vi no gir til barnevernsinstitusjonar. For dei som jobbar i barnevernet, som er usikre på om dei har dei heimlane dag, er det frykteleg, for dei opplever at dei ikkje kan beskytta barn frå det som er ein trugsel i dagens digitale verd. Det er kjempeenkelt å koma i kontakt med barn når dei kjem på institusjon. Dei får inn tilbod når dei nærmar seg det området, så dette er ikkje enkelt.

Eg støttar desse lovendringane. Sjølv om det er nokon forslag vi er meir betenkte på, har vi gått for det totalt sett. Det må verta sagt at dette skal evaluerast, men vi opprettheld vårt forslag om ei følgeevaluering, der vi òg er tydelege på kva vi ønskjer at skal følgeevaluerast. Eg hadde håpa at det kunne vore eit tydeleg vedtak om dette frå Stortinget.

I vårt forslag nr. 6 ber vi om ein konkret plan for omstillinga av barnevernets institusjonstilbod. Vårt poeng er at veldig mykje tvangsbruk kan førebyggjast om ein får nye, gode institusjonar der barn får helsehjelp, der rusbehandling vert flytta til helsevesenet, og der dei slepp å flytta i det uendelege, men får ro og stabilitet. Difor ber vi om ein plan for dette. No seier representanten frå Arbeidarpartiet at det er å slå inn opne dører, og at departementet jobbar med det. Det veit ikkje eg. Kvalitetsløftet fekk stor oppslutning på Stortinget. Da vil eg råda regjeringa til å ta Stortinget med på oppfølginga av kvalitetsløftet, slik at vi kan vita korleis denne planen er, for han kan ikkje dra veldig ut i tid.

Til slutt vil eg berre seia at eg deler Høgre sin vurdering av forslag, òg om å få fram ei sak om oppfølging av rapporten frå Stene-utvalet. Det hastar òg.

Grunde Almeland (V) [12:48:11]: Jeg deler også flere andre representanters utålmodighet når det gjelder oppfølgingen av Stene-utvalget. Representanten Jacobsen tar opp at vi må få dette gjennom nå, fordi nå har vi mulighet til det, og det er et ønske om å gjøre ting raskt. Da tror jeg det er greit å si at hvis han hadde lest salen, hadde han oppfattet at det var ganske stor enighet om at det er behov for rask framgang, og at også Arbeiderpartiet har ganske stor tilslutning til de lovparagrafene de legger fram i dag. Det er egentlig ikke det som er diskusjonen i salen. Diskusjonen er at vi har rekke bekymringer om oppfølgingen av de andre delene av det, og også noe kritikk av rekkefølgen ting blir gjort i. Legger man det til side, er det ganske mye annet man skal gjøre som henger sammen med dette, som vi har vært opptatt av.

Statsråden sa at det var viktig for henne at ting er gjennomtenkt og utredet. Det har jeg ingen grunn til å betvile, men det er løftet opp en konkret kritikk mot det som gjelder tiden på frihetsberøvelse, som også var tema for replikkordskiftet.

Barneombudet, som har vært nevnt, har vært en av flere som har vært kritiske til denne lovendringen. En av de punktene som løftes fram, er at barn selv har beskrevet forverring i løpet av institusjonsopphold, og at særlig lengden på institusjonsopphold har en betydning for potensiell forverring.

Dette er et punkt der vi opplagt mangler en del kunnskap. Det er vel også grunnen til at statsråden selv sier at hun ønsker å få den kunnskapen gjennom evaluering, men det er der jeg stiller litt spørsmål om rekkefølgen man gjør ting i. Når man mangler vesentlig kunnskap om hvordan barn blir påvirket av lengre institusjonsopphold, bør man også stille spørsmål om hvorvidt det er riktig å innføre den typen lovhjemmel.

En måte å sørge for at barnets stemme blir hørt bedre, er å sørge for at barn har bedre klagemuligheter og adgang til å bli hørt. Det jeg lurer på om statsråden kunne sagt noe om, er barns muligheter til å bli hørt generelt, spesielt knyttet til muligheten for å slutte oss til tilleggsprotokollen, til barnekonvensjonen, som gir en egen individklagerett. Det har vært oppe flere ganger i Stortinget. I den sammenhengen vi ser nå, er spørsmålet mitt om statsråden vil se på dette med nye øyne – ikke for å konkludere her i dag, men for seriøst å vurdere om det kunne vært en god måte å styrke barns rett til å bli hørt på.

Statsråd Lene Vågslid [12:51:26]: Eg vil prøve å svare ut litt på spørsmåla eg fekk. Eg fekk òg eit spørsmål frå KrF i stad som eg gløymde å svare på i replikkordskiftet, så då kjem det her.

Til spørsmålet om rettssikkerheit: Eg meiner det er veldig tydeleg i lovforslaget, både når det gjeld krav til dokumentasjon, protokoll og klageåtgang. Institusjonen skal dokumentere inngripande grenser og inngrep og skal sende protokollane til statsforvaltaren. Statsforvaltaren skal kontrollere om grenser og inngrep, samla sett og isolert, er nødvendige for å ivareta barnet. I tillegg fører dei tilsyn med institusjonane og det enkelte barn.

Barn skal òg kunne medverke i institusjonen si avgjerd om grenser og inngrep og kan klage til statsforvaltaren. Det er oppretta ein eigen klageportal for barn, som skal gjere det enklare å klage. Eg har òg sett, på enkelte institusjonar eg har besøkt, at ein har blitt veldig mykje flinkare, vil eg seie, til å henge opp informasjon på institusjonen, slik at barn skal vite kor dei kan vende seg. Institusjonen skal òg hjelpe barn som ynskjer å klage, og eg understrekar – som komiteen – at tilsette òg må leggje til rette for at barn kan få bistand av andre. Igjen vil eg gjenta at me skal evaluere desse lovendringane etter tre år, særleg i ljos av rettssikkerheitsspørsmål.

Kristeleg Folkeparti spurde meg i stad om kompetanse. Det er det viktig å svare på, for det må ikkje bli ei misforståing rundt at ein har endra på kravet til masterutdanning i det kommunale barnevernet og kompetansekrava som ligg i institusjonsbarnevernet. Å styrkje kompetansen i institusjonsbarnevernet er eit pågåande arbeid. Alle institusjonar må sikre nødvendig bemanning og kompetanse. Tydelegare krav til kompetanse i institusjonsbarnevernet har no ført til fleire tilsette med relevant utdanning. Det er òg nyleg utvikla eit fagleg rammeverk for arbeidet i barnevernsinstitusjonane, som gjev eit meir strukturert og kunnskapsbasert grunnlag for vidare kompetanseheving.

Til debatten om oppfølginga av Stene-utvalet: Regjeringa arbeider kontinuerleg med å følgje opp kritikken og situasjonen, som handlar om kostnadskontroll, kapasitet og kvalitet. Grunnkapasiteten er styrkja i institusjonsbarnevernet, sjølv om det framleis er behov for vidare arbeid der. Me er godt i gang med oppfølginga av områdegjennomgangen, og me har varsla at me kjem til å kome tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet, med ei vurdering av Stene-utvalet.

Det er forskjell på å kome til Stortinget med forslag til konkrete lovendringar og organisatoriske grep, så eg oppfattar framleis at me er litt ueinige om kva som er forventa her.

Silje Hjemdal (FrP) [12:55:24] (ordfører for saken): Representantforslaget omhandler å avvikle anbudssystemet i institusjonsbarnevernet, gjennom en forpliktende plan for utfasing av kommersielle aktører og en organisering der eierskap og drift skjer i offentlig regi eller gjennom langsiktig samarbeid med ideelle aktører. I den forbindelse viser jeg til dokumentet og innstillingen for en nærmere redegjørelse av representantenes forslag.

Komiteen inviterte til en skriftlig høring, der vi mottok to høringsuttalelser innen fristen. Representantforslaget er også forelagt Barne- og familiedepartementet for uttalelse, og det ligger ved et svarbrev fra statsråd Lene Vågslid i saken. Komiteens flertall, alle unntatt SV, er tydelig på at spørsmål om kapasitet, kvalitet, kompetanse og riktig sammensetning av aktører i barnevernet selvfølgelig er sentrale temaer i den løpende utviklingen av tjenestene. Det avgjørende er imidlertid at barn og unge som har behov for institusjonsplass, får et trygt, stabilt og faglig forsvarlig tilbud, tilpasset den enkeltes behov. Derfor viser også flertallet til at det tidligere har vært behandlet et svært likt forslag av Stortinget, som heller ikke den gangen fikk tilslutning i komiteen eller i plenum. Videre viser også flertallet til at man legger til grunn at arbeidet med å videreutvikle institusjonsbarnevernet fortsatt må bygge på hensynet til kvalitet i tilbudet, god ressursbruk og ikke minst – det kanskje aller, aller viktigste – barnets beste og barnets behov.

Fremskrittspartiet ønsker å understreke igjen og spesielt at vi mener at barn i barnevernet har ulike og sammensatte behov, og derfor må tilbudet tilpasses barnet, ikke systemet. FrP og et flertall i komiteen understreker derfor også i saken at det er kvaliteten og hjelpen i tilbudet som er avgjørende, ikke hvem som tilbyr dette tilbudet. Vi har sett resultatet av en avvikling av anbudssystemet tidligere. Det medførte en rekke brudd på bistandsplikten i norsk barnevern. Det ble en katastrofe landet rundt. Jeg håper ingen snur og støtter et forslag som igjen vil bety en krise for norsk barnevern.

Benjamin Jakobsen (A) [12:58:41]: Det er fellesskapets ansvar å beskytte utsatte barn, som vi har hørt fra denne talerstolen mange ganger. Derfor vil jeg starte med å takke forslagsstillerne for å sette søkelyset på anbudssystemet i institusjonsbarnevernet, for det er et paradoks at en tjeneste som skal være preget av trygghet og forutsigbarhet, i så stor grad preges av enkeltkjøp og anbud. Barn som bor på institusjon, har ofte opplevd mye uro og mange brudd i livet. Da må vi organisere tjenestene på en måte som gir mer stabilitet, ikke mindre. Arbeiderpartiet deler derfor bekymringen som løftes fram i forslaget.

Samtidig kommer vi ikke til å støtte forslaget i dag. Det er ikke fordi vi ikke anerkjenner utfordringene, men fordi vi mener problemet må løses på en måte som gjør at vi ikke ender opp med å skape nye problemer. Vi må klare å redusere bruken av anbud samtidig som vi sikrer stabilitet i tilbudet for de barna som trenger det mest. En av de største utfordringene i institusjonsbarnevernet har vært mangel på stabilitet og forutsigbarhet. Derfor er det positivt at vi nå ser resultater av arbeidet som er gjort. Antall brudd på bistandsplikten er kraftig redusert, og flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Arbeiderparti-regjeringen jobber målrettet med å styrke grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet. Siden 2021 har grunnkapasiteten økt med 14 pst. Nå jobber vi aktivt med å konvertere flere enkeltkjøp til mer langsiktige avtaler. I sum vil dette gi mer trygghet og stabilitet for barna på institusjon.

Det betyr likevel ikke at utfordringene er løst. Flere barn som kommer til institusjon i dag, har mer sammensatte og komplekse behov enn tidligere. Det stiller større krav til kapasitet, kompetanse og kvalitet i tjenestene våre. Derfor må vi fortsette arbeidet med Kvalitetsløftet i barnevernet. Vi må bygge sterke fagmiljøer, sikre tilstrekkelig kapasitet og legge til rette for mer stabile rammer for barna som trenger institusjonsplass. Jeg er ikke i tvil om at forslagsstillerne har de beste intensjonene med dette forslaget, men vi er bekymret for de konsekvensene en så fundamental omlegging vil kunne ha for barna i institusjonsbarnevernet. Vi gjør nå store endringer i institusjonsbarnevernet. Endringer som vil redusere bruken av anbud og gi mer forutsigbarhet for barna våre. Da mener vi det er viktig at vi får gjøre disse endringene nå, før vi legger dem til side og erstatter det med nok en omorganisering, nok en omveltning.

Selv om de fleste i denne salen kjenner på en sterk utålmodighet – noe den forrige saken var et godt eksempel på – kan vi ikke miste av syne hva som er vår viktigste oppgave. Vår jobb er å sikre at alle barn som trenger hjelp fra barnevernet, møter en tjeneste som er trygg, stabil og ikke minst forutsigbar.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:01:52]: Institusjonsbarnevernet i Norge står jo i en kapasitetskrise. Akkurat nå brytes statens bistandsplikt ganske systematisk. Det er barn som trenger akutt omsorg, og som blir stående uten det tilbudet som de har krav på. I Høyre er vi helt krystallklare: Vi må ta i bruk hele samfunnets samlede kapasitet for å løse de store velferdsoppgavene. Det viktigste i barnevernet er barnets behov og at kvaliteten på omsorgen er høy, ikke hvem som eier sengen barnet sover i.

Arbeiderpartiet og Støre-regjeringen, først med også Senterpartiet i regjering, må ta ansvar for det som skjedde i starten av deres regjeringstid. Man nedsatte et avkommersialiseringsutvalg, og man lot særlig Rødt og SV, men jeg vil også si Senterpartiet, få veldig stort gjennomslag for å fase ut private aktører. Det hadde store virkninger. Forsøkene har så langt kostet opp mot en halv milliard fordi det ble en dramatisk økning i kapasitetsutfordringene, med for få plasser. Man hadde ingen plan for å erstatte de plassene man faktisk bare takket nei til. Det er en uforutsigbar styring, der staten først sier opp avtaler, men så kommer løpende etterpå fordi man ser at det er et behov for at flere får muligheten til å bidra til å skape trygge plasser for barn i barnevernet. Det er ikke bare elendig økonomistyring, det er et svik mot barna. Jeg snakket på den tiden med mange ansatte i lokalt barnevern som var kjempefortvilet. De hadde ingen steder, ingen trygge senger, å sende de barna som trengte et sted å bo, fordi ideologi hadde styrt regjeringen fullstendig, og man sa nei takk til privat kapasitet. Man trenger ikke bare å ta Høyres ord for dette. Riksrevisjonens knusende rapport, Dokument 3:10 for 2024−2025, slår også fast kritikken mot regjeringens barnevernspolitikk.

Barn i barnevernet har ulike og sammensatte behov. Derfor må tilbudet tilpasses barnet og ikke systemet. Et mangfold av plasser levert både av offentlige, ideelle og private aktører gir større kapasitet, flere valgmuligheter og bedre treffsikkerhet. Anbud er heller ikke et skjellsord. Bruker man anbud riktig, er det et viktig verktøy for å sikre kvalitet, for å sikre mangfold og for veldig god bruk av fellesskapets ressurser. Man kan også stille tydelige krav til innovasjon, og man kan være opptatt av å bruke anbudene til å få igjen mye kvalitet. Når venstresiden alltid setter ideologi foran kvalitet, er det de mest sårbare barna som betaler den prisen. Høyre vil alltid velge barna først.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:05:09]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne bak representantforslaget for å sette dette på dagsordenen.

Jeg tror ikke noen barn som flytter inn på en barnevernsinstitusjon, spør hvem som vant anbudet. De spør om de er trygge, om de voksne blir værende, og om dette stedet endelig kan bli et hjem. Det er nettopp derfor denne saken er så viktig, for når samfunnet overtar omsorgen for et barn, påtar vi oss et av de største ansvarsområdene et fellesskap kan ha. Da må barns beste være styrende for alle de beslutningene vi tar – ikke markedslogikk, ikke konkurranseutsetting, ikke profitt. SV mener derfor at tiden er inne for å avvikle anbudssystemet i institusjonsbarnevernet.

Noen sier de er bekymret for at barnevernet skal gjennom en ny omorganisering, men til dem vil jeg si: Hva med de barna som er en del av et system som svikter dem hver eneste dag, barn som er i konstant omstilling, med stadig store endringer, omveltninger og usikkerhet hver eneste dag?

Barnevernet har et helt spesielt samfunnsoppdrag. Det skal hjelpe barn og unge som har opplevd omsorgssvikt, vold, rusproblemer, psykiske utfordringer, eller andre belastninger som ingen barn skal måtte stå i alene. Disse barna trenger rett hjelp til rett tid, men de trenger også noe mer: trygghet, stabilitet, kontinuitet og ikke minst stabile relasjoner.

Gang på gang viser erfaringene fra barnevernet at det som hjelper barn best, er voksne som faktisk blir værende. Barn som har opplevd svik, trenger ikke flere kontrakter. De trenger stabile voksne. Derfor mener SV at omsorg ikke skal organiseres som et marked.

La meg være tydelig: Problemet er ikke de ansatte som hver dag gjør en uvurderlig innsats for disse barna. Problemet er et system som gjør omsorg til en vare som kan konkurranseutsettes gjennom anbud. Fellesskapets penger skal gå til fellesskapets formål.

SV ønsker derfor at hver krone som bevilges til barnevernet, skal komme barna til gode gjennom flere ansatte, høyere kvalitet, bedre oppfølging og mer stabile tilbud – ikke gjennom overskudd til kommersielle eiere. Dette handler ikke om å skape uro eller å gjennomføre en brå omlegging. Det handler om å ta ansvar for en planmessig og trygg overgang til et barnevern der eierskap og drift er offentlig eller ideell. For de fleste av oss er et anbud en kontrakt. For et barn i barnevernet kan et anbud bety at relasjonene brytes og trygghet forsvinner.

Jeg tar herved opp SVs forslag.

Remi Sølvberg (R) [13:08:29]: Det er fellesskapets ansvar å beskytte utsatte barn og sørge for at alle barn vokser opp i trygge omgivelser og får hjelp i tråd med sine behov.

Barnevernet må styres etter barnekonvensjonens prinsipp om barnets beste, ikke etter markedsprinsipper. La meg sitere det Fellesorganisasjonen skriver i sitt høringssvar:

«Barnets beste krever kontinuitet, stabilitet og fagutvikling, noe som er vanskelig å sikre gjennom kortsiktige kontrakter og markedslogikk. Omsorg for barn er et offentlig ansvar, og staten må ta en tydeligere rolle for å sikre kapasitet og styrke beredskapen. Ideelle aktører kan inngå som et supplement til den offentlige grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet gjennom langsiktige og forutsigbare avtaler, mens bruken av kommersielle aktører gjennom anbud og dyre enkeltkjøp må avvikles for å sikre kvalitet, kontinuitet og barnets beste. Barn skal ikke være gjenstand for konkurranseutsetting, og offentlige midler skal brukes til å styrke tjenestene. Det vil gi tryggere arbeidsplasser, bedre kompetanseutvikling og mindre turnover samtidig som det gir barn et mer stabilt omsorgstilbud. Det er på tide å legge en plan for hvordan man kan gå bort fra dagens bruk av anbud.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi kan ikke la samfunnet overlate omsorgen for de mest sårbare barna og ungdommene til profittsøkende selskaper. Selv om jeg dessverre ikke er overrasket, er jeg skuffet over at vi ikke kan stå sammen om dette på venstresiden, mot et system som belønner profittsøkende selskaper på sårbare barns bekostning. Det er lett å kjøpe det markedet tilbyr, men da gir vi hensynet til kommersielle aktører og deres hovedmål – økonomisk fortjeneste – altfor stor vekt.

Rødt mener at alle penger som blir bevilget til barnevernet, bør brukes på tjenestene og komme barna og ungdommene til gode. Lar man de økonomiske midlene som bevilges til barnevernstjenesten, overføres til noen få private på bekostning av våre mest sårbare barn, ivaretar man ikke det å la barnets beste være styrende. Det mener vi er uheldig når et godt barnevern skal utvikles.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:11:26]: Institusjonsbarnevernet er eit av dei aller viktigaste sikkerheitsnetta i samfunnet. Det handlar om barn som ikkje har det trygt der dei bur, som treng hjelp, og som treng det no. Då er den viktigaste oppgåva vår å sikre at dei får eit tilbod som er trygt, stabilt og fagleg godt. Men det er nettopp her utfordringa ligg i dag, for vi ser eit system som i for stor grad er prega av kortsiktigheit, korte kontraktar, uføreseieleg drift og pressa kapasitet, noko som gjer det vanskeleg å gje barn den stabiliteten dei treng. Vi veit at for desse barna er ikkje stabilitet eit luksusgode, det er heilt avgjerande for tryggleik, behandling og utvikling.

For MDG er det ikkje først og fremst ein ideologisk debatt om offentlege versus private aktørar. Det avgjerande er kva som faktisk gjev best tilbod til barna. Samtidig meiner vi at dagens organisering reiser nokre openberre spørsmål. Når institusjonar må bruke tid og ressursar på å konkurrere i anbod, og når tilsette og fagmiljø lever med usikkerheit om vidare drift, går det utover kontinuitet og kvalitet. Difor meiner vi at vi må bevege oss tydelegare i retning av meir langsiktigheit, sterkare fagmiljø og større føreseielegheit, både for barna og for dei tilsette. Dette betyr bl.a. å styrkje den offentlege og ideelle delen av tilbodet og å leggje til rette for samarbeidsformer som gjev stabilitet over tid.

Samtidig må vi vere ærlege på ein ting: Kapasiteten i barnevernet er pressa. For ofte får ikkje barn den plassen dei har krav på, og det har vore alvorlege brot på bistandsplikta. Difor kan vi ikkje gjere endringar som risikerer å svekkje kapasiteten ytterlegare. For barn som treng hjelp, er det viktigaste at hjelpa faktisk er der. Det betyr at vi må kombinere ambisjon med ansvarlegheit. Vi må klare å utvikle eit system som både gjev høg kvalitet, sikrar tilstrekkeleg kapasitet og byggjer stabile tilbod over tid.

MDG meiner difor at vi treng ein heilskapleg gjennomgang av organiseringa av institusjonsbarnevernet, med det beste for barnet som det heilt overordna omsynet. Målet må vere klart: eit barnevern der barn ikkje blir kasteballar i eit system, men blir møtte med tryggleik, kontinuitet og eit fagleg sterkt tilbod kvar einaste dag.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:14:14]: Institusjonsbarnevernet skal ivareta barn som trenger trygghet, stabilitet og et faglig sterkt tilbud når livet er som vanskeligst. Derfor er det alvorlig når Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 pst. av institusjonsplassene, fortsatt ikke er nådd, til tross for at målet ble vedtatt allerede i 2018. Jeg vil understreke at dette ikke bare handler om prosentandeler eller organisering, det handler om verdier. Ideelle aktører har gjennom tiår vist at de leverer tjenester med høy kvalitet, sterk faglig forankring og et verdigrunnlag som setter barnet først. De er ikke drevet av overskudd, men av oppdrag. Derfor er det dypt bekymringsfullt at utviklingen går i feil retning, med økende bruk av kommersielle enkeltkjøp og manglende styring fra Bufdir.

Representantforslaget vi behandler i dag, peker på en helhetlig og realistisk vei videre: å styrke ideelles rolle, sikre grunnkapasitet og legge til rette for omstilling til en ny institusjonsmodell. KrF mener at dette er nødvendig for å sikre kvalitet og forutsigbarhet for barna.

Komiteens flertall velger likevel å ikke støtte forslaget, og jeg registrerer at det vises til pågående omstillinger og risiko for ustabilitet. Men nettopp derfor trenger vi en tydelig retning. Når vi vet at ideelle aktører ønsker å bidra, når vi vet at de leverer kvalitet, og når vi vet at Stortinget allerede har vedtatt et mål, da er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke følger opp.

KrF mener at offentlige og ideelle aktører skal utgjøre hovedmodellen i institusjonsbarnevernet. Anbud bør i størst mulig grad erstattes av langsiktige, kvalitetsbaserte avtaler. Barn skal ikke flyttes fordi kontrakter utløper. Barn skal ikke være prisgitt markedskrefter. I KrF er vi naturligvis veldig positive til et godt fungerende næringsliv, men det skal ikke være sånn at noen gjør seg rike på sårbare barns vonde oppvekst.

Jeg vil særlig løfte tre punkter KrF mener er avgjørende:

• Målet om 40 pst. ideell andel må stå fast, og det må følges opp med konkrete tiltak. Det er ikke nok å vise til at målet finnes, det må realiseres.

• Ideelle aktører må gis forrang når enkeltkjøp skal konverteres til driftsavtaler, og når kapasiteten skal økes. Dette er nødvendig for å snu utviklingen.

• Grunnkapasiteten må styrkes, og akuttberedskapen må drives i offentlig og ideell regi. Barn i krise skal ikke møte et system uten ledige plasser.

KrF mener dette representantforslaget peker i riktig retning. Det er et forslag som setter barna først, som styrker kvaliteten, og som gir institusjonsbarnevernet den stabiliteten det trenger. Derfor vil jeg oppfordre Stortinget til å støtte forslaget fra mindretallet, og sikre at ideelle aktører får den plassen Stortinget allerede har bestemt at de skal ha.

Kjersti Toppe (Sp) [13:17:33]: Senterpartiet har i stortingsprogrammet vårt at vi ønskjer å avvikle anbodssystemet i barnevernet. No er dette eit representantforslag frå Raudt, og vi skal behandla eit representantforslag frå Senterpartiet litt seinare. Vi kjem ikkje til å støtta det forslaget som er tatt opp i denne saka, fordi vi har vårt eige forslag i den andre saka som er til behandling. Vi vil koma tilbake igjen til argumentasjonen for det i den saka.

No er det slik at vi har eit system i barnevernet i dag som baserer seg på å bruka anbod og konkurransar for å knyta seg til dei tenestene som ein treng for å gje barn det tilbodet som dei har behov for. Det er òg til refleksjon at dette systemet ikkje fungerer så veldig bra i dag. Stene II-rapporten er tydeleg på at ein ikkje har sikra kvalitet, kompetanse og kontroll på kostnader. Sjølvsagt har Stene II-rapporten mest med organisering og styring å gjera, men det viser at du må ha kompetanse i eit direktorat eller ein etat for å kunna sikra kvalitet og kontroll når ein bruker anbod på så komplekse tenester som barnevernet er. Ulike utval som har sett på bruk av private i velferda, tar ofte opp at barnevern er litt spesielt, i og med at det er veldig samansette behov som pasientane eller brukarane har. Det viser òg dei rapportane, blant anna om kvalitet og kostnader som ein ikkje har kontroll på. Senterpartiet er skeptisk til å bruka anbod akkurat i ein slik sektor og ønskjer at vi skal få fram eit anna system der vi kan bruka private i langsiktige avtalar basert på kvalitet.

Verst er det jo når det vert ein slik omfattande bruk av enkeltkjøp som ein dessverre ikkje har klart å få særleg ned. Det går i rett retning, men det er framleis for mange. Det handlar om at barnevernet i mange år har hatt altfor liten grunnkapasitet, altfor liten kapasitet til å ta vare på dei ungane som har mest behov. Til samanlikning med helsevesenet hadde det vore parallelt om vi skulle lagt akuttmottak i lokalsjukehusa eller på andre sjukehus ut på anbod. Det gjer vi ikkje. Det har vi i offentleg regi. På same måte må vi ha grunnkapasiteten i barnevernet i offentleg regi, særleg for å ta vare på dei unge og familiane med størst behov.

Statsråd Lene Vågslid [13:20:48]: Arbeidarparti-regjeringa sitt viktigaste mål på institusjonsområdet er veldig tydeleg: Alle barn som ikkje kan bu heime, skal få eit tilpassa og godt tilbod når dei treng det. Dette krev tilstrekkeleg kapasitet, og samtidig må me ha kontroll på kostnadene. Føreseielegheit for aktørar i sektoren bidreg til dette.

Bakgrunnsbiletet er at institusjonsbarnevernet har vore og framleis er – som fleire er inne på – under press. Bufetat har hatt store utfordringar med å oppfylle bistandsplikta. Særleg i 2023 og 2024 var det mange bistandspliktbrot. Situasjonen er framleis krevjande, men med ei klar forbetring i 2025 og hittil i 2026. Me har hatt hovudtilnærminga fleire plassar og betre utnytting av eksisterande kapasitet. Dette arbeidet må fortsetje. Me må i tillegg omstille tilbodet i retninga me beskreiv i kvalitetsløftet, som Stortinget slutta seg til.

Arbeidarparti-regjeringa ynskjer å styrkje det offentlege og ideelle tilbodet i barnevernet, og me ynskjer å redusere bruken av anbod. Samtidig erkjenner me at private, kommersielle aktørar framleis vil ha ei rolle i det statlege barnevernet. Me må difor leggje til rette for at aktørane kan byggje langsiktig kapasitet, og linja er klar: langsiktig samarbeid med seriøse aktørar.

Me er klare på at det offentlege skal vere i førarsetet. Difor har me styrkt dei statlege institusjonane betydeleg. Høg statleg kapasitet gjer oss i betre stand til å sikre at kjøp av tenester skjer innanfor faglege, økonomiske rammer og i mindre grad ut frå avhengigheit av private leverandørar. Auka grunnkapasitet reduserer òg behovet for kortsiktige enkeltkjøp, som eg høyrer at me er ganske einige om at me må ha mindre av.

Stabilitet og langsiktigheit er nykelen til fagleg og kvalitetsmessig utvikling. I tillegg til å auke den statlege kapasiteten har regjeringa prioritert langsiktige rammeavtalar med kjøpsgarantiar med ideelle aktørar, men også med kommersielle aktørar for å byggje langsiktig kapasitet.

Det me allereie gjer, inkludert omstilling mot ei ny innretning av institusjonsbarnevernet i kvalitetsløftet, vil redusere enkeltkjøp og omfanget av anbod generelt. Eg vil åtvare mot å leggje andre føringar på sektoren no. Konsekvensane av dette forslaget vil vere dramatiske, og me vil antakeleg undergrave dei andre prosessane som no går føre seg for å utvikle Bufetat sitt tilbod. Eg viser òg til – som det står i innstillinga – at Stortinget avviste eit liknande forslag for ikkje så mange år sidan, og det meiner eg Stortinget bør gjere i dag òg.

Liv Gustavsen (FrP) [13:39:12]: Rødt ønsker med dette forslaget å fase ut kommersielle aktører. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot, selvfølgelig. For Fremskrittspartiet er det én ting som må være avgjørende i denne saken: Får barna den hjelpen de trenger, når de trenger den? Institusjonsbarnevernet står i dag i en krevende situasjon. Vi har over tid sett kapasitetsutfordringer, mangel på plasser og barn som har måttet vente for lenge på nødvendig hjelp. Da mener vi det er feil medisin å redusere antall aktører som kan bidra til å løse oppgavene.

Rødts forslag bygger på en grunnleggende mistillit til private aktører. Fremskrittspartiet mener derimot at kvaliteten på tilbudet er langt viktigere enn hvem som eier bygget eller står på lønningslistene. Barn med alvorlige omsorgs- og behandlingsbehov trenger trygge voksne, høy faglig kompetanse og stabile rammer. De trenger ikke å bli gjenstand for ideologiske omkamper. De trenger hjelp. For Fremskrittspartiet er det derfor kvaliteten på tilbudet som må være avgjørende, ikke hvem som eier institusjonen.

Private leverandører har gjennom mange år vært en viktig del av institusjonsbarnevernet. De har bidratt med kapasitet, spesialisert kompetanse og fleksibilitet når behovene har vært store. Dersom disse aktørene fases ut, risikerer vi å svekke tilbudet til nettopp de barna som trenger det aller mest. Fremskrittspartiet mener derfor at det offentlige må stille strengere kvalitetskrav, følge opp kontrakter og sikre god kontroll. Dersom en aktør leverer høy kvalitet og gode resultater for barna, skal det ikke være avgjørende om aktøren er offentlig, ideell eller privat.

Vi trenger flere gode plasser, ikke færre. Vi trenger mer kapasitet, ikke mindre. Vi trenger et barnevern som setter barnas behov foran politisk ideologi.

Jeg vil nevne en liten historie. For to måneder siden fikk jeg være med på vakt på barnevernsvakten i Lillestrøm. Der opplevde jeg hvordan det er å være med på akutte situasjoner. Jeg vet at statsråden har også vært med på det i Oslo. Det vi opplevde, var at man ikke hadde noen plasser å levere barna til. Ved å ta en sånn vakt, å følge en hel vakt på kveldstid, med dem som står med skoene på, får man virkelig føle hvordan det er å ha et barn man ikke kan levere. De hadde en sovesofa på bakrommet som et barn på elleve år sov på til dagen etter.

Barnas behov må alltid komme først. Da kan vi ikke la ideologiske skillelinjer styre hvilke ressurser samfunnet skal ta i bruk for å hjelpe de mest sårbare barna.

Benjamin Jakobsen (A) [13:42:20]: Jeg må si at jeg ble litt forundret over representanten Trøens innlegg i starten av denne debatten. I innlegget viser Trøen bl.a. til at det har foregått en ideologisk kamp mot private, som har kostet 500 mill. kr, uten å helt si hvor tallet er hentet fra. Det kunne være greit å vite.

Høyre peker i merknadene sine også på at det har vært systematiske brudd på bistandsplikten. Vel, så langt i år har vi hatt ti brudd. Av dem går åtte på beredskapshjem. Jeg forstår at Høyre, i likhet med flere andre partier i opposisjon, har behov for å kritisere regjeringen, men det er en fordel om kritikken baserer seg på realitetene.

Jeg vil også legge til at ethvert brudd på bistandsplikten er kjempealvorlig. Vi er ikke fornøyd før det tallet er på null. Vi har jobbet aktivt for å redusere bruddene, og det arbeidet har gitt resultater. Mellom 2024 og 2025 ble tallet på brudd redusert med to tredjedeler. Det er resultat av godt arbeid.

Når vi jobber for å redusere bruken av anbud og enkeltkjøp, handler det ganske enkelt om å gi barn mer stabilitet og trygghet. Det er det som er det viktigste for Arbeiderpartiet i denne saken. Vi har ikke kastet oss på debatten om ideologi eller ikke. Det viktigste er at ungene får den hjelpen de trenger, når de trenger den, og at tilbudet er trygt, stabilt og holder skyhøy kvalitet. Det leverer vi på, og det skal vi fortsette å levere på hver eneste dag.

Kjersti Toppe (Sp) [13:44:14]: Eg tar ordet fordi eg opplever at det vel er eg som får det meste av kritikken i denne saka, med tanke på slik situasjonen var i barnevernet i 2023 og 2024, da eg var statsråd. Eg tar imot kritikken for situasjonen som var, men eg synest det vert veldig overflatisk, for det var ingen som sa at det berre var ein politisk grunn til at det var ein krevjande situasjon i barnevernet da. Viss ein les rapporten til Riksrevisjonen, som fleire har vist til her, ser ein at det var fleire årsaker til situasjonen.

Ei årsak er at før 2022 var det ei villa nedbygging av institusjonsplassar fordi det var færre ungar som vert søkte inn. Ein hadde altså bygd ned kapasiteten. Ei anna årsak som Riksrevisjonen viser til, er at det etter pandemien vart mange fleire ungar med samansette behov. Vi hadde nettopp ei sak med årsak i fleire med kriminell åtferd, fleire med psykiske lidingar, fleire med rus. Det gjorde at ein ikkje kunne ha så høgt belegg på dei plassane enn ein hadde.

Ja, vi hadde ei formulering i Hurdalsplattforma om utfasing, men viss ein ser på resultata, ser ein at ein i dei åra brukte meir private enn ein hadde gjort før. Det vart dessverre òg auka bruk av enkeltkjøp. Eg meiner det er kjempealvorleg med brot på bistandsplikta og er veldig glad for at det no har ei anna retning. Eg vil likevel vera veldig tydeleg på at eg synest det er svært uheldig – iallfall var det slik – at 70 pst. av tilbodet til ungar med samansette behov, dei såkalla åtferdsinstitusjonane, som dei heitte før, vart drivne av kommersielle via anbod. Eg meiner det er riktig med ein politikk der det offentlege sjølv kan gje eit tilbod til ungar med dei mest samansette behova, og sånn sett at ein reduserer bruken av kommersielle.

I debatten i den neste saka, som omhandlar ideelle, vil eg ta opp vore krav og forventingar til auka bruk av ideelle. Utfasing av det kommersielle barnevernet har faktisk aldri vore i Senterpartiet sine formuleringar, men vi vil jo at ein skal ha ein stor reduksjon, og det er offentleg og ideell drift vi no kjempar for.

Bente Estil (A) [13:48:00] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå Representantforslag 209 S for 2025–2026, fra Senterpartiet, om et gratis og likeverdig kremasjonstilbud. Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Saken har vært på skriftlig høring, og det ble gitt tre høringsinnspill. Statsråd Lene Vågslid har gitt et utfyllende svar til komiteen.

Komiteen viser i sin merknad til at organiseringen av kremasjonstilbudet er under utredning, og at det fra regjeringen tas sikte på å få sendt ut et høringsnotat. Det er behov for en gjennomgang av kremasjonstilbudet, og det begrunnes i flere faktorer: demografi, beredskap og at flere velger kremasjon. Komiteen viser også til at kremasjonsavgiften er en kommunal avgift som er hjemlet i lov. Flertallet i komiteen viser også til at private, kommersielle selskaper etter dagens gravplasslov ikke kan drive krematorier.

Tilrådingen fra komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, er at representantforslaget ikke vedtas. Det foreligger også flere mindretallsforslag, som vil bli tatt opp av de respektive partiene.

Jeg går da over til Arbeiderpartiets tilnærming til saken. Dette er nok ikke en sak der det er riktig å holde et flammende innlegg. Jeg ser heller ikke for meg at debatten blir særlig livlig. Den kan nok heller bli gravalvorlig. Så skal jeg være forsiktig med å fyre opp under unødvendige motsetninger, for alle her er nok opptatt av at vi skal kunne få en verdig og lik behandling ved livets slutt. Vi kommer jo alle dit.

Det er litt ulike måter å se på hvordan vi kan løse utfordringene vi har med at kremasjonstilbudet er under press. Arbeiderpartiet støtter statsrådens vurderinger om at kapasitet, organisering og beredskap må ses på langsiktig og innenfor dagens ansvarsdeling, og at det er kommunene som har hovedansvaret.

Statlig styring av krematoriene er ingen løsning. Vi har sett at interkommunalt samarbeid gir gode løsninger, og dagens støtte til båretransport bidrar til likeverdig tilgang om man lever og bor et stykke unna nærmeste krematorium – man lever jo ikke lenger når man skal dit, da, for å si det sånn.

Arbeiderpartiet mener at kremasjonsavgiften bør beholdes, av hensyn til stabil og forutsigbar kommunal finansiering, og at en eventuell fjerning krever full kompensasjon. Arbeiderpartiet er av samme oppfatning som statsråden og mener at dette forslaget ikke skal vedtas.

Liv Gustavsen (FrP) [13:51:20]: Alle mennesker fortjener en verdig avslutning på livet. Derfor er det viktig at gravferdssektoren fungerer godt, at kapasiteten er tilstrekkelig, og at pårørende møtes med respekt og forutsigbarhet i en vanskelig tid.

Fremskrittspartiet deler bekymringen for utviklingen innen kremasjons- og gravferdssektoren. Stadig flere velger kremasjon, og flere steder i landet meldes det allerede om press på kapasiteten. Samtidig vet vi at behovet vil øke i årene som kommer. Derfor støtter vi forslagene om å styrke krematorie- og kjøleromskapasiteten og om å få på plass tydeligere ansvarslinjer og bedre gravferdsberedskap.

Men der stopper også all enighet med forslagsstillerne. Fremskrittspartiet kan ikke støtte forslagene om å avvikle kremasjonsavgiften og om å lovfeste at krematorier kun skal kunne eies og drives av det offentlige. Når det gjelder kremasjonsavgiften, må eventuelle endringer vurderes i ordinære budsjettprosesser og opp mot andre viktige oppgaver kommunene har ansvar for.

Det mest oppsiktsvekkende i denne saken er likevel motstanden mot private aktører. Norge står overfor et kapasitetsproblem. Flere private aktører har ønsket å investere i nye krematorier og bidra til å dekke behovet. Fremskrittspartiet mener det ikke er avgjørende hvem som eier bygget, men at tjenestene holder høy kvalitet, oppfyller strenge krav til verdighet, sikkerhet og tilsyn og bidrar til nødvendig kapasitet. Forslaget om å reservere krematoriedrift til det offentlige framstår som en ideologisk løsning på et praktisk problem. Når kommunene allerede står overfor store investeringsbehov og pressede budsjetter, er det lite fornuftig å stenge døren for private investeringer som kan bidra til bedre kapasitet og sterkere beredskap.

Målet må være at alle mennesker får en verdig gravferd, uavhengig av hvor i landet de bor. Da trenger vi mer kapasitet, bedre beredskap og flere løsninger – ikke færre. Derfor støtter Fremskrittspartiet forslagene om økt kapasitet og tydeligere ansvar, men stemmer imot forslagene om gratis kremasjon og et offentlig monopol på krematoriedrift.

Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:54:20]: Før jeg starter på innlegget mitt: Jeg skulle ønske at de ungdommene som satt på galleriet akkurat, hadde kommet litt før, så de kanskje hadde fått lyttet til en litt mer interessant debatt for dem, da vi snakket om barn og unges velferd i Norge, enn det vi nå snakker om.

Det er faktisk er et alvorlig, men også veldig viktig tema: hvordan vi tar avskjed med våre nærmeste. Det er noe av det mest personlige og sårbare vi gjør, og for oss i Høyre er det helt grunnleggende at alle sikres en verdig avskjed, og at samfunnet legger til rette for det på en god måte. I dag velger over halvparten av befolkningen kremasjon, og likevel henger ikke i regelverket vårt med. Det er en åpenbar inkonsistens i hvordan vi behandler ulike gravferdsformer. Hvis du velger en tradisjonell kistegrav, er det gratis, men hvis du eller dine nærmeste ønsker kremasjon, må du i mange kommuner betale en betydelig egenandel. Likevel gjør vi det samme som Fremskrittspartiet i denne saken – vi mener at man må utrede hvordan vi kan likestille disse tilbudene i mye større grad, men vi stemmer ikke for forslag i dag som fjerner denne avgiften.

Vi står også overfor en annen, svært alvorlig utfordring, som forrige taler også nevnte, som gjelder kapasitet. Flere steder i landet er det sprengt kapasitet og uverdig lange ventetider for kremasjon. Det er utrolig krevende for mange. Mange kommuner står overfor store milliardinvesteringer hvis de skal løse dette helt alene. Det kan de åpenbart ikke gjøre. Da er det for oss helt uforståelig at man velger å møte denne utfordringen med å si nei til at private også kan bidra til dette. Når vi mangler kapasitet, og vi vet at det finnes seriøse private aktører som kan og vil bidra, er det dårlig bruk av samfunnets ressurser å si nei. Vi trenger et samarbeid mellom det offentlige og det private for å sikre et verdig og effektivt tilbud over hele landet.

Vi er sammen med Fremskrittspartiet i det forslaget i saken, og det er jo nettopp tatt opp. Vi ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringene som sikrer at også private aktører kan etablere og drifte krematorier. Vi trenger pragmatiske løsninger, ikke mer statlig monopol, på et område som er viktig for veldig mange, hvor det handler om verdighet ved livets slutt.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:57:05]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne, som løfter et veldig viktig tema. Ikke alle setter seg kanskje ned og leser NOU-en Lik og likskap like ivrig som noen av oss, men det er en enormt viktig NOU, som er særlig dagsaktuell selv om den er fra 2014. Den belyser mye av denne tematikken. Hvem er det som velger kremasjon? Hvem velger kistegravlegging? Og hva med den ekstra betalingen alle som velger kremasjon, får i gravferden, hvis ikke du er så heldig å bo i en by som dekker den for deg?

SV ønsker å bruke dette forslaget til å si noe om at vi mener at gravferdsbransjen trenger en stor gjennomgang. Den er faktisk en av bransjene med aller minst reguleringer, til tross for at den omhandler veldig sensitive temaer. Ingen skal måtte bruke dagene etter et dødsfall på å bekymre seg for uoversiktlige priser, urimelige regninger, eller om de har råd til å gi sine nærmeste en verdig gravferd og en verdig avskjed.

For SV er det viktig at sorg ikke blir et marked. I dag ser vi at kostnadene ved en gravferd kan variere betydelig mellom ulike deler av landet. Derfor bruker SV muligheten til å fremme gode forslag som gjør at vi kan utrede og få på plass reguleringer som trengs. I dag har vi f.eks. regelen om båretransport. Der er det ingen standardpris, som vi har på alle andre områder i staten, hvor vi har statens kjøregodtgjørelse, f.eks., eller pasientreiser. Det har vi ikke ved båretransport, og det gjør at Nav har enorme utbetalinger. De som driver båretransport, kan egentlig kreve akkurat det de vil, og vi har sett noen horrible eksempler. Jeg håper at mange vil være med og stemme for vårt forslag om at regjeringen utreder og ser på hvordan man kan endre det, slik at Nav faktisk kan gjøre store besparelser der. Vi fremmer også forslag om hvordan vi kan utrede og se på pristransparens og sikre at det blir mer likhet når vi skal gravlegge våre kjære. I dag er prisene enormt brede og spriker i alle retninger.

Til sist, kompetanse: Det er ingen kompetansekrav til dem som skal ta seg av våre kjære og nære når de dør. I praksis kan hvem som helst starte et selskap i morgen og håndtere gravferder. Vi ønsker at denne bransjen skal få flere reguleringer og bli trygg og forutsigbar, slik at alle kan få en god avskjed, og at vi kan stole på systemet, også når vi mister våre kjære. Jeg tar dermed opp forslagene som SV er med på.

Remi Sølvberg (R) [14:00:24]: Rødt deler også bekymringen for beredskap i gravferdssektoren. Flere velger kremasjon, og da må vi sikre tilstrekkelig kapasitet i årene som kommer. Samtidig må vi erkjenne at mange kommuner står i en svært krevende økonomisk situasjon, og derfor må nødvendige investeringer gjennomføres planmessig og med et godt samarbeid.

Vi mener at ambisjonsnivået burde være høyere. Det er et spørsmål om likebehandling. Når mennesker står midt i sorg, bør ikke økonomi påvirke valget mellom kremasjon og kistegrav. På sikt mener vi også at både gravlegging og kremasjon bør være gratis. Vi er ikke der i dag. Jeg husker fra eget liv da faren min døde at moren min sa at når sorgen blir for stor, bare minn meg på alt papirarbeidet og alle regningene. Da blir jeg i hvert fall sint, og det er lettere å takle. – Gravferd er dyrt for mange også i dag.

Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å åpne for private krematorier. For Rødt er det å gå i feil retning. Det virker som om høyresiden ser et marked hver gang det kommer en samfunnsoppgave.

Jeg ønsker ikke konkurranse mellom krematorier, introduksjonstilbud og kanskje lojalitetsprogrammer. Kanskje det er å sette det litt på spissen, men det er allerede et marked der ute. La oss ikke tilføre mer til livets siste dager.

Vi hadde denne debatten i Østfold. Vi hadde krematorier både i Moss og i Fredrikstad. De måtte stenge etter hvert, da var krematoriet i Sarpsborg igjen. De solgte tjenester til både Moss og Fredrikstad. Dermed kunne de tilby egne innbyggere gratis kremasjon, mens Moss og Fredrikstad fortsatte å betale.

De fleste av oss tenker at når livet er over, er man ferdig med markedet. Jeg mener ikke at vi skal slippe markedet ytterligere til her. I disse forslagene som foreligger, mener vi at forslag nr. 8 har økonomiske konsekvenser, så derfor må vi gå imot. Vi ser intensjonen. Vi støtter forslag nr. 9.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:03:31]: Denne saka handlar om noko heilt grunnleggjande, korleis vi møter menneske i livets siste fase. Det handlar om verdigheit, om likskap og om tillit til fellesskapet.

Vi ser no at stadig fleire vel kremasjon. Likevel er systemet slik at kistegrav som hovudregel er gratis, mens kremasjon ofte medfører ein ekstra kostnad. Det betyr i praksis at økonomi kan påverke valet av gravferdsform. Det meiner vi er eit problem. MDG støttar difor intensjonen bak forslaget om eit meir likeverdig tilbod.

Samtidig er dette kompliserte spørsmål – kapasitet, beredskap, organisering og finansiering heng tett saman. Dette er ikkje tilstrekkeleg greidd ut til at vi kan støtte dei konkrete forslaga, slik dei ligg føre i dag. Men utfordringane forsvinn ikkje av den grunn. Difor har vi, saman med SV, fremma forslag som rettar seg mot det vi veit ikkje fungerer godt nok i dag. Det gjeld bl.a. at stønad til båretransport ikkje er føreseieleg, store variasjonar i prisar og for lite openheit i ein marknad der folk er i ein svært sårbar situasjon. Vi meiner også det er behov for tydelegare krav til kvalitet og kompetanse i bransjen.

Gravferdsforvaltinga er ikkje ein vanleg marknadsarena. Dette handlar om verdigheit, fellesskap og samfunnsansvar. Difor meiner MDG det er feil veg å gå å opne for private krematorium. Løysinga er ikkje meir marknad, men betre løysingar.

Samtidig erkjenner vi at det er eit behov for betre kapasitet og beredskap i åra som kjem, men dette må løysast gjennom langsiktig planlegging og gode, heilskaplege vurderingar.

Fleirtalet vel i dag å avvise representantforslaget. Det tek vi til etterretning. Men saka er ikkje over. MDG forventar at regjeringa følgjer opp med grundige utgreiingar og kjem tilbake til Stortinget med forslag som gjev meir likebehandling, meir openheit og at det blir meir føreseieleg. Til sjuande og sit handlar dette om noko som er ganske enkelt – at alle menneska blir møtte med respekt også i det aller siste kapittelet.

Kjersti Toppe (Sp) [14:06:04]: I Noreg er det ein viktig verdi at innbyggjarane våre skal ha lik rett til ei verdig gravferd, uavhengig av økonomi, religion og så vidare. Men det er dessverre ikkje sånn. Det er variasjon når det gjeld både kostnader og tilgjengelegheit, om ein vel kistegrav eller kremasjon. Når det gjeld kremasjon, kan kommunane tilby det. Det er ikkje ein lovfesta rett, og kommunane står fritt til å tilby tenesta. Eg meiner at det er på høg tid å ta tak i dette når det har gått så lang tid sidan NOU-en om dette vart fremja. Det har vore saker i media om enkeltpersonar – ja, men likevel – som står fram, som pårørande til ein avdød, og seier at dei ikkje hadde råd til å følgje den siste viljen til mor si, om at ho ville kremerast, på grunn av at dei ikkje hadde råd til å betala 10 000 kr, som kommunen tok i kremasjonsavgift. Eg tenkjer at dette er ikkje greitt.

Eg merka meg at FrP på talarstolen i dag var veldig ivrig for ei avgift, og det synest eg er litt spesielt. Vi erkjenner at dette må greiast ut, men arbeidet må på ein måte starta, og eg er ueinig i at det har økonomiske konsekvensar no. Men ut frå tilbakemeldingane har vi endra forslaget vårt i det opphavlege Dokument 8-forslaget, så no er ordlyden:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag til tiltak som sikrer at gravlegging blir gratis uavhengig av gravleggingsform (kistegrav eller kremasjon) og komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan dagens kremasjonsavgift kan avvikles.»

Det same gjeld forslag nr. 9:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag som klargjør lovverket og sørger for tydelig ansvarsplassering og retningslinjer for å sikre en tilstrekkelig gravferdsberedskap.»

Merk òg at vi ikkje har sett noko årstal for kor tid dette skal koma tilbake igjen. Eg meiner at dette burde fått meir støtte enn det synast å ha.

For å koma med litt meir stemmeforklaring: Senterpartiet kjem til å stemma mot forslag nr. 1, 3 og 4 og for nr. 2, 5, 6, 7, 8 og 9, og vi kjem til å stemma mot tilrådinga. Eg trudde vi kunne ha eit raud-grønt fleirtal her i dag, der vi var mot private krematorium, og eg synest det er trist at vi ikkje nytta denne anledninga. Eg meiner òg at forslag nr. 7, om ein plan for ein auke i kremasjons- og kjøleromskapasiteten, er eit forslag vi kunne fått fleirtal for.

Eg tar opp Senterpartiet sine forslag.

Statsråd Lene Vågslid [14:09:26]: Representantforslaget har gjeve merksemd til viktige spørsmål om gravferd. Komitéinnstillinga tek opp endå fleire både lokale og nasjonale utfordringar på dette området. Eg er glad for at ein set temaet på dagsordenen, både fordi det gjeld veldig mange i landet vårt, og fordi det grensar opp til eit arbeid som me driv mykje med i departementet mitt om dagen.

Det er eit faktum at fleire skal døy dei neste åra, når me ser på SSB sine befolkningstal, og befolkningsframskrivingane må me forhalde oss til. Difor er det fornuftig å planleggje for varsla endringar både i kommunane, som har ansvaret, og nasjonalt.

Eg har merka meg dei fire enkeltforslaga representantane fremjar, dei sju mindretalsforslaga i innstillinga og dei lause forslaga som Toppe no refererte, og fleire av dei dreiar seg om korleis me skal handtere aukande dødstal.

Eg er av den klare oppfatninga, som eg trur dei fleste her er, at staten ikkje bør ha ei meining om etterlatne skal velje kremasjon eller kistegravlegging. Det må liggje til den enkelte og dei pårørande å avgjere. Det offentlege skal derimot leggje til rette for at gravlegging kan skje med respekt for religionen eller livssynet til den avdøde. I tillegg skal tradisjonar og ritual kunne gjennomførast på ein verdig måte.

Forslag om ei ordning for godkjenning av gravferdsbyrå blei drøfta i eit Dokument 8-forslag så seint som i desember 2024, og det er ikkje dokumentert problem i eit omfang som tilseier at staten bør gå inn med nye reglar og tilhøyrande kontrollapparat for det eg meiner er ein velfungerande sektor. Eg kan heller ikkje sjå at det er mykje som har endra seg sidan 2024, og som tilseier at det skulle stille seg annleis no.

Eg registrerer òg forslaget om å avvikle kremasjonsavgifta og er einig med dei partia som seier at dette er eit budsjettspørsmål. Det vil vere ganske store summar det er snakk om.

Til forslaget om stønad til båretransport, som bl.a. SV refererte til, vil eg vise til at arbeids- og inkluderingsministeren har sett i gang ein gjennomgang av dagens ordning, men at det er litt for tidleg å seie noko om resultata av han.

Ein god gravferdspolitikk handlar om å førebu oss på framtida. Difor ser me no på korleis me best kan møte forventningane om aukande dødstal og eit aukande ynske om kremasjon i tida som kjem. Det er viktig at folk kan vere trygge på at det er tilstrekkeleg kapasitet på gravplassane og i krematoria til å kunne gravleggje sine kjære med orden og verdigheit. Regjeringa er oppteken av gravferd, gravplassar og krematorium som ei viktig teneste i kommunar, nær folk, og som ein del av norsk beredskap.

Det å vere pårørande i ein slik situasjon er tøft nok i seg sjølv. Difor er det viktig med god informasjon. Eg vil melde om at me her har godt samarbeid med sektoren når det gjeld korleis me f.eks. kan forbetre prisopplysningsforskrifta.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:12:56]: Vi er opptatt av å snakke om klasseskiller i samfunnet. De klasseskillene er det også mange familier og gravferdsagenter som kan rapportere om, for det foreligger også klasseskiller når vi tar avskjed med våre aller kjæreste og næreste. Bare ved valg av kiste: Skal det være en hvit kiste med messinghåndtak – har du råd til det? Eller skal det være en kiste som består av sponplater, som ser ganske uverdig ut?

Det er et av de første valgene man må ta når man mister en av sine kjære. Statsråden sa i sin tale her i stad at det er en velfungerende sektor. Vel, jeg møter flere som sier at det ikke er en velfungerende sektor, og at mange står med enorme utgifter og føler at de møter en nådeløs bransje, hvor mange reguleringer mangler transparens og utgiftene pakker seg på. Man kan leie duker, og man kan leie lysestaker, og alt sammen koster, men akkurat ved kistevalget begynner klasseforskjellene å synes.

Grunnen til at SV har fremmet de forslagene vi har, er for det første at vi anser at de ikke har budsjettmessig konsekvens. Men vi mener at det er et tydelig signal til regjeringen om at dette er en bransje som må reguleres, og at det er en bransje som må ses i kortene, sånn at vi nettopp beholder den verdigheten vi skal ha i dette temaet.

I tillegg mener vi at det finnes områder der fellesskapets ansvar må være tydelig, der hensynet til verdighet og tillit må veie tyngre enn hensynet til marked og konkurranse. Derfor er forslaget om offentlig eierskap til krematorier veldig viktig. Krematorier er ikke bare teknisk infrastruktur, de er en del av samfunnets aller siste omsorgstjeneste. SV mener fellesskapet skal ha ansvaret for denne oppgaven fra begynnelse til slutt.

Når mennesker mister noen de er glad i, skal de møtes med verdighet, kvalitet og forutsigbarhet, ikke tilfeldigheter, ulikhet eller kommersielle interesser. Det er derfor vi har fremmet de forslagene vi har i dag, og håper på støtte til dem.

Statsråd Lene Vågslid [14:15:41]: Det er viktig at folk kan vere trygge på at det er tilstrekkeleg kapasitet ved gravplassane og krematoria. Eg rakk ikkje å seie det i stad, og difor tok eg ordet på nytt – òg litt for å svare på utfordringane som kjem frå SV: Departementet utgreier eit nytt regelverk for krematoria. Me har òg frå Barne- og familiedepartementet gjeve tilskot til KA, som har utarbeidd ein rapport som dokumenterer utfordringane med kremasjon dei neste ti åra. Her har organisasjonar det vedkjem, òg gjeve sine synspunkt på rapporten, som er eit viktig grunnlag for det arbeidet me gjer no.

Sjølv om ikkje forslaget får fleirtal her i dag, betyr ikkje det at me ikkje er interesserte i vidare dialog med fleire av partia om tematikken me snakkar om, både i eit langsiktig beredskapsperspektiv og i det perspektivet SV trekkjer fram. Er det noko Arbeidarpartiet står saman med dei raud-grøne partia om, er det at me saman må gjere meir for å få ned forskjellane mellom folk. Me må òg gjera meir for at folk sitt møte med det offentlege når ein står i ein så vond situasjon som når ein har mista nokon, blir enklare. Her har ein f.eks. gjort ein del digitaliseringsgrep, som Digitalt dødsbu og andre ting, som òg skal gjere det enklare for etterlatne og pårørande når dei står i ein vanskeleg situasjon.

Så til spørsmålet om private: Dagens lovverk opnar ikkje for private, kommersielle krematorium, og som komiteen er kjent med, har departementet fått fleire søknader frå private som vil opprette private krematorium i Noreg, og fått avslag. Eg vil ikkje seie at det er eit mål i seg sjølv at kremasjon skal vere ei offentleg oppgåve, men det kan likevel vere den beste løysinga.

I heile Norden er det kyrkjer eller kommunar som driv krematorium i dag, og den ordninga har fungert godt òg her i Noreg. I Finland og Sverige er det ikkje lov for kommersielle selskap å drive krematorium. I Danmark og Finland gjeld eit utbytteforbod. Så sjølv om ordlyden i gravplassloven ikkje uttrykkjeleg avgjer spørsmålet, meiner me at det følgjer av det samla rettskjeldebildet at gravplassloven ikkje opnar for at private, kommersielle aktørar kan få tillating til å etablere krematorium, noko som òg er årsaka til avslaget.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:19:11] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg aller først få takke komiteen for et grundig og konstruktivt arbeid i en sak som berører noe av det mest grunnleggende i vårt samfunn, nemlig barns rett til trygghet, omsorg og tilhørighet.

Fosterhjemskrise er på ingen måte et abstrakt begrep. Vi står unektelig i en svært alvorlig situasjon når flere hundre barn venter på fosterhjem og trenger en familie. Derfor trengs det handling.

KrF har alltid vært opptatt av at barnets beste skal være styrende i barnevernet. Derfor er det gledelig at komiteen samlet peker på behovet for styrket rettssikkerhet, bedre oppfølging og mer forutsigbare rammer, både for barna og for fosterfamiliene. Vi vet at stabile fosterhjem reduserer risiko for brudd, gir bedre utviklingsmuligheter og skaper trygghet i en ellers utrygg livssituasjon.

I høringsinnspillene kommer det tydelig fram at mange fosterforeldre opplever økonomisk utrygghet, manglende oppfølging og store forskjeller mellom kommunene. Norsk Fosterhjemsforening viser bl.a. til at over halvparten av fosterforeldrene opplever svekket økonomisk trygghet etter at de tok oppdraget. Dette er ikke bærekraftig. Skal vi rekruttere flere fosterhjem, må vi gi dem rammer som gjør det mulig å stå i oppgaven over tid. Vi er derfor glad for at komiteens flertall, som KrF er en del av, fremmer forslag om at frikjøpte fosterforeldre skal ha rett til tjenestepensjon, yrkesskadedekning og sykepenger fra første dag. Dette er helt grunnleggende rettigheter som gir trygghet, og som også gir stabilitet for barna. Jeg håper Stortinget i dag vil slutte seg til dette flertallet, sånn at vi kan gi fosterforeldre den forutsigbarheten de fortjener.

KrF er også opptatt av at barn med minoritetsbakgrunn skal møtes med forståelse og kulturell trygghet. Derfor er vi glad for at flertallet støtter forslaget om en mentor- og veilederrolle for fosterfamilier som ivaretar disse barna. Det er et viktig skritt for å sikre gode og trygge relasjoner.

KrF vil også løfte viktigheten av samarbeidet mellom stat og kommune, og at det må styrkes ytterligere for å sikre likeverdige tjenester uavhengig av bosted. Vi mener også det fortsatt er behov for å se nærmere på hvordan vi kan gi fosterforeldre bedre medvirkning i saker som angår barnet, uten at det går på bekostning av barnets eller biologiske foreldres rettigheter.

Fosterhjemskrisen løses ikke med ett enkelt grep. Den krever helhet, langsiktighet og politisk vilje. Komiteens innstilling viser at det er bred enighet om retningen. Barn skal få et trygt hjem, fosterforeldre skal få bedre rammer, og barnevernet skal styrkes.

Jeg vil avslutte med å takke alle fosterforeldre som hver dag utgjør en forskjell. De fortjener et system som står like støtt som de selv gjør.

Jeg tar opp de forslagene KrF er med på.

Benjamin Jakobsen (A) [14:22:17]: Fosterhjem er et tema som har vært grundig diskutert i familie- og kulturkomiteen de siste årene, og med god grunn – for når 336 barn står uten et fosterhjem, er det ikke bare et tall, det er 336 barn som venter på trygghet, tilhørighet og stabile voksne i livet sitt. Derfor er jeg glad for at Høyre har fremmet dette forslaget, og for at komiteen står samlet om flere viktige punkter.

Den alvorlige situasjonen vi står i, skyldes først og fremst en mangel på fosterhjem. Det finnes ikke nok familier som kan ta på seg dette viktige samfunnsoppdraget. Dette er ikke et nytt problem. Det har bygget seg opp over mange år og med skiftende regjeringer. Jeg sier ikke dette for å fordele skyld, men for å understreke det som er en viktig realitet: Det finnes ingen kvikkfiks, og vi kan ikke vedta flere fosterhjem her i denne salen. Det som kreves, er langsiktig arbeid med rekruttering, oppfølging og bedre rammevilkår for fosterfamiliene.

Derfor vedtok et bredt flertall på Stortinget fosterhjemsmeldingen i januar i fjor – en melding som fikk bred støtte, bl.a. fra Barneombudet og Norsk Fosterhjemsforening, og som pekte ut retningen for det videre arbeidet. Mange av tiltakene er allerede gjennomført, andre er fortsatt under arbeid.

Selv om vi er enige om mye, er det flere ting ved Høyres forslag vi også er uenig i. Høyre foreslår bl.a. å innføre bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Problemet er at det ikke skaper ett eneste nytt fosterhjem. Tvert imot har departementet utredet spørsmålet og konkludert med at en slik modell kan føre til økte kostnader, sterkere press i markedet og høyere priser fra private leverandører – uten at det øker kapasiteten. Resultatet kan bli at vi bruker mer penger uten at flere barn får et fosterhjem.

Høyre legger også opp til en utvikling der fosterforeldre i større grad skal behandles som ordinære arbeidstakere. Fosterforeldre utfører et helt særegent samfunnsoppdrag som skiller seg fra et vanlig arbeidsforhold. Det reiser også en del praktiske og prinsipielle spørsmål. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å styrke fosterforeldrenes økonomiske trygghet gjennom kompensasjon for tapt inntekt og pensjonsopptjening, uten å viske ut skillet mellom et fosterhjem og et ordinært ansettelsesforhold.

Arbeiderpartiet mener at løsningen på denne alvorlige situasjonen ikke er å starte på nytt eller å snu opp ned på hele systemet, men å fullføre det arbeidet som Stortinget i fjor så klokt satte i gang med fosterhjemsmeldingen. Samtidig er vi åpne for å se på endringer og forbedringer. Derfor støtter vi flere punkter i dette forslaget.

Jeg vil med det ta opp Arbeiderpartiets forslag i saken samt forslag nr. 16, fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Liv Gustavsen (FrP) [14:25:35]: Nå diskuterer vi en sak som i bunn og grunn handler om noe av det viktigste samfunnet vårt har ansvaret for: barn som ikke kan bo hjemme. Bak tallene finnes det barn som venter på trygghet, stabilitet og tilhørighet, barn som venter på et hjem, barn som venter på voksne som kan være der når livet er vanskelig. Derfor er det alvorlig at over 400 barn står i kø for å få fosterhjem. Det er ikke bare et tall – det er over 400 barn som venter på omsorg og forutsigbarhet.

Familie- og kulturkomiteens behandling av representantforslaget om fosterhjemskrisen viser også at vi langt på vei er enige om problembeskrivelsen. Høringsinstanser, fagmiljøer, fosterforeldre og organisasjoner peker i samme retning: Rekrutteringen svikter, oppfølgingen er for svak, og mange fosterfamilier opplever manglende støtte og uforutsigbare rammevilkår. Når så mange aktører beskriver den samme virkeligheten, må vi lytte.

For Fremskrittspartiet er det avgjørende at vi ikke bare diskuterer problemet, men også gjør noe med det. Skal flere si ja til å bli fosterforeldre, må de oppleve at samfunnet stiller opp for dem. Derfor er vi opptatt av bedre oppfølging, sterkere rettigheter og mer forutsigbare rammevilkår for fosterfamiliene.

Mange fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats på vegne av samfunnet. De åpner hjemmene sine for barn som trenger trygghet og omsorg, ofte i svært krevende situasjoner. Da må vi også sørge for at de ikke står alene.

Fosterhjemskrisen handler ikke først og fremst om systemer, den handler om barn. Barn trenger stabile relasjoner, de trenger voksne som blir, og de trenger et hjem hvor de kan høre til. Når vi vet at mange fosterforeldre opplever at belastningen er stor og støtten for liten, må vi gjøre mer for å beholde de fosterhjemmene vi allerede har, samtidig som vi rekrutterer nye. Det er langt dyrere, både menneskelig og økonomisk, å la være.

Derfor må vi ha som felles mål å gjøre det lettere å være fosterforeldre, ikke vanskeligere. Når over 400 barn står i kø for et fosterhjem, er det et tegn på at dagens system ikke fungerer godt nok. Derfor trenger vi bedre rekruttering, bedre oppfølging og bedre rammevilkår for fosterfamiliene. Vi skylder disse barna mer enn gode intensjoner. Vi skylder dem handling.

Jeg tar opp forslagene som vi er med på.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:28:45]: For noen måneder siden satt jeg ved et kjøkkenbord hos noen fosterforeldre. Det var en helt vanlig dag, med kaffekopper i et hjem som levde. De fortalte utrolig mye om hvor fint det er å få et barn til i sin familie, men også om hvor lang tid det tar å bygge opp tillit hos et barn som har opplevd å bli sviktet, og om de små øyeblikkene som betyr alt.

De kom også inn på noe annet. De kom inn på utfordringene de sto i. Det var stor gjennomtrekk av kontaktpersoner i det lokale barnevernet. I Fosterhjemskontakt, medlemsbladet for fosterhjemsfamiliene, sier en fosterfamilie at de hadde 14 ulike saksbehandlere de 11 årene de var fosterforeldre for en jente. Det er krevende for mange som tar på seg et stort ansvar.

Det jeg forteller om denne fosterfamilien jeg møtte, er ikke en enkelthistorie. Fosterhjemsundersøkelsen i 2026 viser at mange fosterforeldre opplever manglende oppfølging, at rettighetene deres er svake, og at det er store forskjeller mellom kommuner. En betydelig andel fosterforeldre sier at de ikke ønsker å ta nye oppdrag, og ikke vil anbefale andre å bli fosterforeldre. Norsk Fosterhjemsforening peker på dette som en hovedårsak til rekrutteringssvikten. Det er også et generasjonsskifte i fosterfamiliene nå.

Vi kan ikke forvente at man tar på seg så store oppgaver uten at man får dekket de kostnadene det også medfører. Man kan ikke forvente at f.eks. kvinner skal slutte å arbeide, ikke opptjene pensjon og ikke ha rett til sykepenger. Derfor er det veldig hyggelig at vi nå gjennom arbeidet i komiteen får gjennomslag for mange av disse viktige forslagene, og jeg håper at flere støtter disse forslagene i Stortinget i dag. Vi er nødt til å sørge for at fosterhjemsomsorgen er både attraktiv og bærekraftig, for det er det aller beste alternativet for barn å få bo innenfor hjemmets fire vegger og få sove i en seng der man er det ene fosterbarnet denne familien har tatt på seg ansvar for å følge opp.

Jeg synes det er litt synd at det er noe vi ikke får flertall for, så jeg håper flere tenker seg om. Det knytter seg til dette med mentor- og veilederroller for personer med minoritetsbakgrunn, sånn at barn med minoritetsbakgrunn får bedre ivaretakelse av sitt språk, sin kultur og sin identitet. Jeg synes også det er viktig at man i det lokale barnevernet innfører gode mentorordninger for nyansatte. Det er stor gjennomtrekk i kommunalt barnevern. Det er disse i det lokale barnevernet som faktisk er dem som møter fosterfamiliene, og har mye å si for dem.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:32:15]: Når et barn ikke kan bo hos sine foreldre, er det et av de aller mest inngripende vedtakene et samfunn kan gjøre. Da blir fosterhjemmet ikke bare et tiltak i barnevernet, det blir et hjem, et barns hverdag og ofte den viktige, stabile relasjonen i et liv som ellers har vært preget av utrygghet. Derfor er fosterhjemmene noe av det mest verdifulle vi har, og derfor skylder vi også fosterforeldrene å gi dem tryggheten tilbake.

SV vil først og fremst gi takk til alle som åpner hjemmene sine for barn som trenger det. Det er et stort ansvar, og det er et ansvar som bæres av mennesker som utgjør en avgjørende forskjell i barns liv hver eneste dag. Når vi vet dette, må vi også stille spørsmålet: Har vi i dag et system som gir fosterforeldrene den tryggheten og forutsigbarheten de trenger for å stå i dette ansvaret over tid? Hvordan kan vi klare å få enda flere fosterforeldre, så vi kan gi hvert eneste barn et hjem å vokse opp i?

SV mener det er grunn til å se nærmere på dette, og jeg takker forslagsstillerne, som har satt dette på agendaen. Derfor fremmer vi forslag om å kartlegge om frikjøpte fosterforeldre har tilstrekkelige sosiale rettigheter og økonomisk trygghet, inkludert pensjon, sykepenger og yrkesskadedekning. SV mener at når mennesker tar på seg et så omfattende omsorgsansvar, må vi være sikre på at de ikke faller mellom ordningene våre.

SV foreslår også å utrede om fosterforeldres status bør vurderes å endres fra oppdragstaker til arbeidstaker. Dette handler om trygghet, forutsigbarhet og anerkjennelse av det ansvaret de faktisk står i, og det gjør at disse fosterforeldrene ikke må gi opp når barnet aller mest trenger noen som står der og aldri gir opp.

Vi mener også at ideelle aktører igjen bør få en tydelig rolle i å rekruttere, følge opp og støtte fosterhjem, for skal vi lykkes, trengs disse kreftene. Vi mener det er riktig å vurdere om fosterforeldre i enkelte tilfeller bør ha klagerett ved oppheving av omsorgsovertakelse, fordi stabilitet og tilknytning er avgjørende for barn som allerede har opplevd store brudd.

SV kan ikke støtte forslag som ikke er tilstrekkelig utredet, og som kan ha betydelige budsjettkonsekvenser, uten ordinær behandling, men vi mener dette er en sak som fortjener alvor, varme og politisk behandling. Derfor løfter SV de forslagene vi står bak, om å forsterke fosterhjem som gir barn en sterkere framtid.

Remi Sølvberg (R) [14:35:32]: Det er 336 barn som nå venter på et hjem, en fosterfamilie, et nytt trygt sted å være. Det er mange barn. Det er mange enkeltskjebner. Det er mange kvelder i uvisshet, og det er mange tanker.

Jeg synes det har vært fint at flere representanter før meg har takket dem som i dag har åpnet sine hjem og er gode fosterhjemsfamilier. Det vil jeg også gjøre. For alle barn har rett til en trygg oppvekst. Når barn ikke kan bo hjemme, må samfunnet stille opp med fosterhjem som er stabile, trygge og tilpasset barnets behov. Vi vet at ni av ti barn som ikke bor hos sin familie, er ivaretatt av nettopp fosterhjem. Derfor støtter Rødt også flere av de forslagene i saken som skal styrke fosterhjemsarbeidet og sikre bedre samarbeid mellom Bufetat og kommunene.

Samtidig kommer det sikkert ikke som en overraskelse at Rødt er kritiske til de forslag som kan bidra til å utvide private aktørers rolle i fosterhjemsarbeidet. Rødt mener at rekruttering, oppfølging og veiledning av fosterhjem i størst mulig grad skal være et offentlig ansvar. Barn som trenger fosterhjem, skal møtes med et sterkt og kompetent offentlig tilbud og ikke av kommersielle interesser.

Det er en bred enighet i Norge om at fosterhjem skal gå foran institusjon. Det tror jeg vi alle er enige om. Men det må også da føles trygt for de familiene som åpner opp, og det har vi gjennom undersøkelser sett at vi ennå er et stykke unna. Der må vi jobbe. Nei, vi kan ikke vedta at 336 fosterhjem skal opprettes nå, men vi kan utgjøre en stor forskjell gjennom aktiv politikk.

På bakgrunn av dette støtter Rødt forslag 13, 14 og 16, men vi stemmer mot forslag 15.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:38:11]: Eg vil starte med å takke forslagsstillarane for eit viktig initiativ. Noreg står i ei fosterheimskrise. Fleire hundre barn ventar på ein trygg heim. For mange ventar for lenge, og altfor mange opplever brot, uro og manglande stabilitet. Dette er barn som allereie har opplevd meir enn dei fleste, som treng tryggleik og tilhøyrsle, og som treng ein heim.

Det er positivt at Stortinget no samlar seg om fleire viktige tiltak, betre rettssikkerheit, vurdering av barn si moglegheit til å stanse samvær når det ikkje er til deira beste, styrking av partsrettar og betre oppfølging i overgangen til vaksenlivet. Dette er viktige steg i riktig retning.

Ei av dei største utfordringane i dag er at barn ikkje får riktig plass til riktig tid. For mange blir gåande og vente, for mange hamnar i institusjon, ikkje fordi det er det beste, men fordi det manglar heim. Difor fremjar MDG eit konkret forslag. Stortinget ber regjeringa styrkje samarbeidet mellom Bufetat og kommunane for å sikre raskare tilgang på eigna fosterheimsplasseringar, særleg for barn med omfattande behov. Dette handlar ikkje berre om kapasitet, det handlar om at systema må fungere betre saman, sånn at barn raskare får det dei treng mest av alt: ein heim.

Vi må også styrkje grunnlaget for at fleire ønskjer å bli fosterforeldre og ønskjer å fortsetje å vere fosterforeldre. Det betyr tryggare rammer, betre oppfølging og større føreseielegheit i kvardagen deira. Det er heilt nødvendig for å løyse krisa.

Men vi må også vere varsame når vi diskuterer arbeidstakarrettar, for det å vere ein fosterheim er noko meir enn eit arbeid. Det er ikkje ei rolle ein kan gå til og frå. Ein fosterheim er ikkje ein arbeidsplass. Det er ein heim. Det er der kvardagen blir levd. Det er der tryggleik blir bygd. Det er der relasjonar får tid til å vekse. Difor må vi sikre gode rettar og trygge rammer utan å gjere fosterheimsrolla til noko ho ikkje er. Vi må styrkje tryggleiken rundt heimen utan å gjere heimen til jobb.

MDG er samtidig tydelege på at løysinga ikkje er meir kommersialisering. Omsynet til stabilitet, kvalitet og tillit må gå førre marknadstenking. Det offentlege må ha hovudansvaret.

Til slutt: For barna dette gjeld, er ikkje dette ein strukturdebatt, det er kvardagen. Det handlar om kvar dei skal bu, kven som er der for dei, og om dei får det som dei treng mest av alt: ein trygg heim. Det ansvaret må vi ta på alvor. Med det tek eg opp forslaga MDG er ein del av.

Grunde Almeland (V) [14:41:14]: Å tilrettelegge for at barn og unge uansett utgangspunkt i livet får en trygg og god oppvekst, er en av de største og mest alvorstunge oppgavene vi også har, særlig for de barna som faller utenfor. Barn trenger stabilitet, de trenger ro. Det barn ikke trenger, er nye, skjøre relasjoner, særlig når det er dét som har vært utgangspunktet deres i livet.

Det betyr også at vi trenger å gjøre noen strukturelle grep, når vi ser at fosterhjemsystemet vårt i dag ikke fungerer. Det var også utgangspunktet da Stortinget for ikke så veldig lenge siden diskuterte fosterhjemsmeldingen. Det var en felles erkjennelse av at nye strukturelle grep trengtes. Jeg vil takke forslagsstillerne i denne saken for at de har fremmet forslagene. Flere av disse kjenner vi igjen fra den diskusjonen vi hadde knyttet til fosterhjemsmeldingen, men flere av dem er også nødvendige av den grunn at siden fosterhjemsmeldingen kom, har det ikke blitt signalisert viktige, nye tiltak fra regjeringen, og framgangen i dette arbeidet – vi er tross alt enige om mye i fosterhjemsmeldingen – trenger å få fart på seg.

Fra representanten fra Arbeiderpartiet ble det etterlyst en forståelse av at en del av forslagene har praktiske og prinsipielle forhold som gjør at man trenger å tenke seg godt om. Jeg er jo enig i det, men samtidig tror jeg man også skal erkjenne at nettopp de praktiske og prinsipielle forholdene er det ganske mange her som er villig til å diskutere. Det er det man startet på i fosterhjemsmeldingen, og det er det man også etterlyser her, altså konkrete forslag som kommer til Stortinget, sånn at vi får tatt opp de prinsipielle diskusjonene, for eksempel knyttet til partsrettigheter for fosterforeldre. Det er et vedtak som Stortinget allerede har gjort. Man har allerede bedt regjeringen vurdere dette, man har allerede bedt regjeringen utrede hvordan man kan styrke partsrettighetene, også for fosterforeldre. Det vi trenger, er en konkret diskusjon om hvordan vi skal gjøre det, og det er det vi også etterlyser.

Derfor er jeg glad for at det er et flertall som også sikrer drivkraft videre på det punktet, men når vi står overfor den krisen vi faktisk gjør, når signalene er så tydelige fra fosterforeldre om at dette er et oppdrag som med de rammevilkårene de har i dag, er for stort til å ta på seg igjen – mange vegrer seg for å gjøre det –, da bør vi også ha en erkjennelse av at vi skal ha en diskusjon om at vi kanskje også må endre på selve rammevilkårene. I enkelte situasjoner betyr det også at fosterforeldrerollen er større enn foreldrerollen kanskje er i hverdagen.

Kjersti Toppe (Sp) [14:44:33]: Takk til forslagsstillarane for å løfta eit veldig viktig tema. Dei aller fleste barn som ikkje kan bu heime, bur i fosterheim, og det er eigentleg grunnmuren i barnevernstenesta vår.

Fleire har vist til fosterheimsmeldinga som vart fremja i 2024, og Kvalitetsløftet følgde òg opp ein del viktige milepælar der, bl.a. med å sikra fosterforeldre kompensasjon for manglande tenestepensjon, og òg andre rettar vart styrkte. Men eg ser jo tala. Det er framleis ein auke i talet på barn som ventar på ein fosterheim, så her er vi aldeles ikkje i mål. Eg er einig med dei som har sagt at vi alltid må sjå på korleis vi kan forbetra dette tilbodet, gjera det slik at fleire ønskjer å verta fosterforeldre, at fosterforeldre klarer å stå i den jobben, og at vi klarer å gi dei oppfølging både fagleg og økonomisk i den jobben som dei gjer.

I denne saka vil Senterpartiet stemma for tilrådinga frå komiteen I–IV, men vi stemmer imot V. Så stemmer vi imot forslaga nr. 1–4 og 8–12, men vi vil stemme for forslaga nr. 5–7 og 13–16.

Eg vil omtala nokre av våre eigne forslag. Det er forslag i innstillinga om å laga ei betalingsordning ved brot på bistandsplikta. No er jo målet at det ikkje skal vera brot på bistandsplikta, men det har vore eksempel på at kommunar står igjen med veldig store kostnader og ansvar som eigentleg er staten sitt, og det er klare brot på bistandsplikta. Men vi har eit litt alternativt forslag der vi ber regjeringa greia ut og koma tilbake til Stortinget med forslag til ei ordning som opnar opp for at kommunar som vert påførte ekstra store kostnader ved ivaretaking av barn ved bistandspliktbrot i barnevernet, kan få kompensert for dette av Bufetat.

Vi har òg eit forslag, nr. 14, som seier noko om at tilgangen til spesialiserte fosterheimar skal auka, som er eit alternativ til forslaget om å innføra bistandsplikt for spesialiserte fosterheimar, og vi har forslag nr. 15, som går på å informera om gjeldande reglar som seier at private aktørar kan brukast til både rekruttering, oppfølging og rettleiing av fosterheimar, mens det er som er viktig, er at sjølve fosterheimsavtalen vert gjord mellom fosterheimen og kommunen. Vi støttar òg forslag nr. 16.

Eg tar opp forslaga.

Statsråd Lene Vågslid [14:47:54]: Fyrst vil eg takke komiteen for arbeidet med innstillinga.

Det er ingen tvil om at me har utfordringar på fosterheimsområdet, og eg har stor forståing for det utolmodet som mange i salen kjenner på, særleg på vegner av dei barna det handlar om her, som må vente før dei får eit tilbod om ein fosterheim som er godt nok eigna for dei behova dei har.

For å møte utfordringane har regjeringa sett inn ei rekkje tiltak dei siste åra. Tiltaka inneber betydelege løft for fosterheimsomsorga. Me har bl.a. styrkt Bufetat som andrelinjeteneste i fosterheimsarbeidet og lagt til rette for tettare samarbeid mellom Bufetat og kommunane, lovfesta meir avgjerdsmyndigheit for fosterforeldre i kvardagen og lovfesta at frikjøpte fosterforeldre skal kompenserast for manglande opptening av pensjon.

Fosterheimsmeldinga, som blei referert til, er i aller høgste grad i arbeid, og fleire ting er sette i verk for veldig kort tid sidan. Det betyr ikkje at me er i mål med det, men det betyr at fosterheimsomsorga er under endring. Det er viktig at dei nye tiltaka som er sette i verk, òg får litt tid til å verke, og at me ikkje forhastar oss med tiltak som ikkje er godt nok greidde ut. I verste fall vil det kunne undergrave tiltak som nyleg er sette i verk, eller framleis er under utrulling. Det kan òg undergrave enkelte av forslaga og oppgåvefordelinga mellom stat og kommune på barnevernsfeltet.

Då tenkjer eg kanskje særleg på forslaget om bistandsplikt for spesialiserte fosterheimar. Det kan få uheldige, systemendrande konsekvensar om det blir teke rett vidare. Det er risiko for at ei slik bistandsplikt i realiteten vil innebere starten på ei overføring av ansvaret for fosterheimsomsorga frå kommunane til staten. Me veit at sjølv små endringar i regelverk og insentiv kan få konsekvensar i form av vridingar i kva for tiltak som blir valde for barna. Tiltak som over tid kan svekkje insentivet kommunane har til å prioritere fosterheimsarbeidet sitt, vil kunne undergrave det langsiktige arbeidet regjeringa har sett i gang for å styrkje rammene rundt dei kommunale fosterheimane.

Me må òg hugse – og det er det fleire som har vore inne på før meg – at det å vere fosterheim er noko anna enn å ha ein ordinær jobb. Barna skal vekse opp i ein heim, ikkje på ein arbeidsplass. Høgsterett har òg nyleg bekrefta at beredskapsheimar er riktig klassifiserte som oppdragstakarar, ikkje arbeidstakarar.

Eg er einig med forslagsstillarane og komiteen i at det er behov for å vurdere ytterlegare tiltak. Eg meiner at det er viktig at desse òg baserer seg på eit solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag. Så kjem eg tilbake med meir i eit seinare innlegg.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:32:52]: Jeg har bare for ordens skyld behov for å komme med en kjapp stemmeforklaring. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det har skjedd en glipp i innstillingen, for KrF er en del av mindretallsforslagene nr. 1–4, sammen med FrP og Høyre, og kommer følgelig også til å stemme for disse.

Som saksordfører i denne saken må jeg bare få takke for en god debatt til alle sammen.

Liv Gustavsen (FrP) [15:34:19] (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører redegjøre kort for saken, og jeg vil først takke for et godt samarbeid i komiteen. Saken gjelder et representantforslag fra Kjersti Toppe om å øke andelen institusjonsplasser i ideelle barnevernsinstitusjoner.

I komiteens behandling har det vært bred enighet om betydningen av høy kvalitet, tilstrekkelig kapasitet og stabile rammer for barn og unge som trenger et institusjonstilbud. Samtidig har det vært ulike syn på hvilken rolle, eierform og organisering vi bør ha i utviklingen av institusjonsbarnevernet.

Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne, viser til statsrådens grundige tilsvar og vurderinger og anbefaler at representantforslaget ikke vedtas. Mindretallet har fremmet egne merknader og alternative forslag, som partiene selv kommer til å redegjøre nærmere for under debatten. Med det anbefaler jeg komiteens flertallstilråding og går over til Fremskrittspartiets innlegg.

Denne saken handler om hvordan vi sikrer de beste tilbudene for barn og unge som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme, og som er avhengig av at samfunnet stiller opp med trygghet, omsorg og riktig hjelp. Forslagsstillerne ønsker å øke andelen institusjonsplasser i ideelle barnevernsinstitusjoner.

Fremskrittspartiet deler ambisjonen om høy kvalitet, stabile rammer og gode tilbud for barna, men vi mener det blir feil å gjøre eierform til hovedsaken. For oss er det ikke avgjørende om en institusjon drives av det offentlige, en ideell organisasjon eller en privat aktør. Det avgjørende er om barnet får den hjelpen det trenger.

Barn som plasseres i institusjon, har svært ulike utfordringer. Noen trenger trygghet og stabilitet etter omsorgssvikt. Andre sliter med rus, alvorlige psykiske helseutfordringer eller kriminalitet. Derfor trenger vi et mangfold av tilbud, høy faglig kompetanse og tilstrekkelig kapasitet.

Fremskrittspartiet mener at institusjonsbarnevernet må styres etter barnas behov, ikke etter politisk bestemte mål om hvilke aktører som skal drive tilbudene. Dersom vi ensidig prioriterer én type aktør, risikerer vi å redusere fleksibiliteten i systemet. Vi trenger alle gode krefter dersom vi skal sikre at barn får hjelp når de trenger det.

Både offentlige, ideelle og private aktører bidrar i dag med viktig kompetanse og kapasitet. Myndighetenes oppgave er å stille tydelige kvalitetskrav, følge opp institusjonene og sikre at barnas rettigheter ivaretas.

Benjamin Jakobsen (A) [15:37:37]: En av utfordringene i dagens institusjonsbarnevern er at for mange barn må vente på riktig plass, flytte langt og ofte eller oppleve et tilbud som ikke er godt nok tilpasset den enkeltes behov. Samtidig har vi over tid sett utfordringer med kapasitet, kvalitet og økt bruk av enkeltkjøp.

For Arbeiderpartiet er det viktigste vi gjør, å sikre barn som trenger det, en institusjonsplass. Det handler om trygghet og å gi et godt tilbud til dem som trenger det aller mest. Vi står fast på målet vårt om å styrke både den offentlige og den ideelle kapasiteten i barnevernet.

De siste årene har vi prioritert betydelige ressurser til nettopp dette. Regjeringen har styrket det statlige barnevernet med 1,3 mrd. kr og i tillegg prioritert 434 mill. kr for å styrke, omstille og øke antallet statlige og ideelle institusjonsplasser. Vi ser resultatene av denne satsingen. Grunnkapasiteten har økt med 14 pst. siden 2021, og antall brudd på bistandsplikten er redusert med to tredjedeler. Det betyr at flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Arbeiderpartiet ønsker også en sterk ideell sektor i barnevernet. De ideelle aktørene har lang erfaring og bidrar med høy kvalitet og viktige tilbud for barn og unge. Vi mener at det må skje på en måte som sikrer stabilitet for ungene. Forslagsstillerne ønsker store endringer på kort tid. Vi deler målet om å styrke de ideelle, men vi mener det er feil å gjennomføre store strukturelle endringer samtidig som institusjonsbarnevernet allerede er inne i omfattende og tøffe omstillinger som følge av kvalitetsløftet.

Vi står sammen med SV og KrF om et viktig forslag om å be regjeringen inkludere ideelle tilbydere i arbeidet med omstillingen til ny institusjonsmodell som følge av kvalitetsløftet i barnevernet. I tillegg ønsker jeg å ta opp Arbeiderpartiets forslag til denne saken, som handler om å øke grunnkapasiteten og lage en langsiktig plan for dette der de ideelle inngår med en betydelig andel. Veien videre er å bygge opp kapasiteten gradvis, inngå flere langsiktige avtaler og redusere behovet for enkeltkjøp. Det vil gi mer forutsigbarhet for barna, de ansatte og aktørene som driver tilbudene.

Arbeiderpartiet mener for øvrig også at akuttberedskapen i all hovedsak bør drives i offentlig regi. Når barn trenger hjelp på kort varsel, må vi være sikre på at tilbudet er tilgjengelig. Målet vårt er enkelt – og samtidig litt vanskelig: flere stabile plasser, mer langsiktighet og et bedre tilbud til de barna som trenger det mest.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:40:43]: For Høyre er det viktigste at institusjonsbarnevernet har nok kapasitet, at det er høy kvalitet, og at det er stabile rammer for de barna som trenger et trygt sted å bo. Det er ikke avgjørende for Høyre om institusjonsplassene drives av det offentlige, de ideelle eller de kommersielle aktørene. Det er heller ikke uvesentlig at det er en god blanding. Det er ikke sånn at vi ønsker at alt skal drives av de ideelle og kommersielle. Det er bra at staten har en grunnkapasitet, men det gir veldig fleksibilitet når private ideelle og private kommersielle bidrar i dette. Det er også, som det er sagt før i en annen sak tidligere i dag, de ideelle som har de lengste tradisjonene på å gjøre dette arbeidet.

For Høyre blir det ikke riktig å støtte dette forslaget. Særlig i en tid hvor det er krevende med kapasitet, mener vi at det viktigste er å bygge gode, langsiktige, forutsigbare avtaler og anbud med dem som skal levere. Enkeltkjøp kan være viktig i noen tilfeller, for det kan hende det haster eller er helt særskilte behov, men det heller ikke sånn at anbud er feil. Anbud gjør at staten kan stille veldig gode krav til hva man ønsker for barna, og sikre de ansatte.

Det jeg stusser litt over, er forslaget som handler om omstillingen til ny institusjonsmodell, altså tun-modellen. Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti mener at man skal inkludere de ideelle tilbyderne. Jeg synes det er litt rart at man ikke da favner alle, for uansett om det er en privat kommersiell eller en privat ideell aktør som leverer tjenester til institusjonsbarnevernet, bør alle være med i denne omstillingen.

Til slutt: Den omstillingen er ikke bare rett fram. Det er krevende å omstille til en tun-modell, hvor det kanskje er de ansatte som skal flytte på seg, og ikke barna. Jeg vil i hvert fall anmode statsråden om å skape god nok fleksibilitet i den omstillingen, sånn at dette gjøres på en måte som er til barnas beste, men selvfølgelig også for de ansatte, for det kan være en stor omlegging. Det kan være krevende. Det viktigste er kanskje at både ideelle private og ideelle kommersielle er med i dette.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:43:48]: Vi har vært innom deler av disse problemstillingene flere ganger i dag, og jeg takker for en god og konstruktiv debatt med hele komiteen.

Institusjonsbarnevernet er en av de mest krevende og samtidig mest avgjørende delene av velferdsstaten vår. Det er her samfunnet møter barn og unge som har opplevd alvorlig omsorgssvikt, brudd og ustabilitet, barn som først og fremst ikke trenger mer system, men mer trygghet, mer stabilitet og flere voksne som blir værende.

Derfor er det så viktig hvordan vi organiserer dette tilbudet. SV mener at institusjonsbarnevernet ikke er en arena for markedstenkning. Det har vi sagt flere ganger i dag. Det er ikke et marked for konkurranse om de mest sårbare barna. Det er en del av fellesskapets ansvar – punktum.

I dag er deler av institusjonsbarnevernet organisert gjennom anbudssystemer og kortsiktige kontrakter. Det skaper uforutsigbarhet, og det kan bidra til at kontinuitet og relasjoner bli svakere enn de burde være. SV mener dette er en utvikling vi bør bevege oss bort fra. Vi trenger en modell der kvalitet, stabilitet og barnets beste står i sentrum hele tiden, ikke prispress for konkurranse om kontrakter.

SV er derfor positive til retningen i forslaget om å styrke ideelle aktørers rolle og legge til rette for en mer forutsigbar og langsiktig og organisering av tilbudet. SV støtter særlig intensjonen om å gi ideelle tilbydere bedre rammer for å bidra i institusjonsbarnevernet. De ideelle aktørene har ofte bygd opp kompetanse, relasjoner og fagmiljøer over tid, noe som er veldig verdifullt for barna som bor der.

Vi er også positive til å se på hvordan vi kan bevege oss mot en modell der institusjonsbarnevernet i større grad skjermes fra anbud, og der langsiktige avtaler basert på kvalitet og stabilitet erstatter den kortsiktige konkurransen.

Samtidig mener SV at dette må gjøres på en planmessig og ansvarlig måte, der omstilling og etablering av nye ideelle tilbud støttes gjennom tydelige og forutsigbare ordninger. SV mener derfor at staten må ta et aktivt ansvar for å legge til rette for en slik omstilling, og på denne bakgrunn fremmer SV sine forslag i saken. Vi vil subsidiært støtte Arbeiderpartiets forslag.

Remi Sølvberg (R) [15:46:49]: Rødt har lenge gått foran i kampen for en profittfri velferd, og vi er derfor veldig glade for at Senterpartiet fremmer forslag om å øke andelen institusjonsplasser blant ideelle aktører. I dag overlates mye av omsorgen for de mest sårbare barna og ungdommene til kommersielle, profittmotiverte aktører. Disse selskapene skal jo hente ut profitt fra barnevernet til eierne sine, og det øker, mener vi, risikoen for at barn og ungdom ikke får det tilbudet de har krav på. Dette er våre barn, og fellesskapets penger bevilget til barnevern bør gå nettopp til disse barna, ikke fylle opp kontoene til velferdsprofitører som beriker seg på skattepengene våre. Det er dette høyresiden tar til orde for.

Ulikhetene mellom private ideelle og private kommersielle aktører utgjør en vesensforskjell blant private tilbydere. For kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedmålet ved å tilby tjenester i velferden. Kommersielle aktører kan være internasjonale selskaper eller store konserner som trekker milliarder av kroner ut av offentlig utdelte midler, ut av vår felles velferd, over til privat berikelse og internasjonale finansfond. I motsetning driver ideelle aktører nonprofit, altså uten fortjeneste. Ideelle virksomheter har, mener vi, bedre forutsetninger for å samarbeide med det offentlige gjennom langsiktige avtaler, og de har bedre forutsetninger for å gi barn i tjenesten vesentlig tverrfaglig og god hjelp. Når kommersielle aktører tvinger de ideelle til å operere på kommersielt markedsstyrte premisser, trues deres mulighet til å tilby gode barnevernstjenester. Det har vi sett mange ganger.

Utviklingen av barnevernet må være basert på barnets beste, ikke på økonomiske motiver. Rødt vil ha velferdsprofitørene ut av barnevernet, og vi vil at anbudskonkurransen, som gir priskonkurranse, må byttes ut med et system som setter barnas behov i fokus og sikrer vilkårene for dem som gjør jobben for våre sårbare barn og unge.

Siren Julianne Jensen (MDG) [15:49:37]: Institusjonsbarnevernet handlar om nokon av dei mest sårbare barna vi har ansvar for – barn som ikkje kan bu heime, og som treng meir enn ein stad å vere. Dei treng tryggleik, stabilitet og vaksne som har tid og kompetanse til å sjå dei. Barnevernet er ei kjerneoppgåve for fellesskapet. Når vi tar over omsorga for eit barn, kan vi ikkje overlate ansvaret til marknaden.

Omsynet til kvalitet, stabilitet og det beste for barnet må kome først. Difor skal eg vere tydeleg på kva MDG støttar i denne saka. Vi støttar at ideelle aktørar blir inkluderte i arbeidet med den nye institusjonsmodellen. Vi støttar meir langsiktige avtalar og mindre bruk av anbod, og vi støttar ei utvikling der ein styrkjer det offentlege og ideelle tilbodet. Dette vil gje meir føreseielegheit og betre kvalitet over tid. Samtidig er vi opptekne av at endringar må skje på ein måte som ikkje går ut over barna her og no. Institusjonsbarnevernet er under press. Behovet for plassar er stort, og barna som bur der, har ofte samansette og krevjande behov. Då er det avgjerande at vi ikkje svekkjer kapasiteten i jakta på gode strukturar. Det betyr også at MDG ikkje kan støtte forslag som inneber store omleggingar utan tilstrekkeleg grunnlag eller finansiering. Vi meiner at fleire av forslaga i saka er gode i intensjon, men krev grundigare vurderingar før vi kan gjennomføre dei.

Samtidig vil vi understreke at dette ikkje berre handlar om organisering eller eigarskap, det handlar om innhaldet i tilbodet. Barn i institusjon treng differensierte tilbod, dei treng fagleg sterke miljø, og dei treng stabile vaksne som står i relasjonar over tid. Målet må aldri vere oppbevaring, målet må vere utvikling, meistring og ein veg vidare. MDG støttar retninga om å styrkje ideelle og offentlege aktørar. Vi meiner at dette må gjerast stegvis, kunnskapsbasert og med behova til barna i sentrum.

Til slutt: Dette er ikkje ein debatt om prosentar eller modellar, det er ein debatt om barn som treng trygge armar, stabilitet og ei reell moglegheit til å få det betre. Vi har ansvar for å sørgje for at dei får det til.

Kjersti Toppe (Sp) [15:52:10]: I dette representantforslaget fremjar Senterpartiet eit forslag om å auka den ideelle andelen av institusjonsplassar i barnevernet til 40 pst. innan 2030, ved at den offentleg andelen ikkje vert redusert. Vi fremjar eit forslag om at ideelle tilbydarar skal inkluderast i arbeidet med omstilling til ny institusjonsmodell, jf. Kvalitetsløftet. Vi fremjar eit forslag om at dei ideelle barnevernsaktørane vert gitt forrang ved konvertering av enkeltkjøp til driftsavtalar og ved behov for auka institusjonskapasitet. Vi fremjar eit forslag om at ein aukar grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet og sikrar at akuttberedskapen vert driven i offentleg og ideell regi, og dessutan at ein må berekna grunnkapasiteten med tilstrekkeleg overkapasitet for å ta høgd for variasjonar i etterspurnad og akuttsituasjonar. Vi fremjar eit forslag om å greia ut ein eigen etablerings- og omstillingsstønad for ideelle tilbydarar som ønskjer å omstilla drifta si. Og vi fremjar eit forslag om å koma med ei eiga sak om korleis barnevernet kan skjermast mot anbod, slik at ideelle tilbydarar i staden får langsiktige kontraktar basert på kvalitet.

I innstillinga fremjar Arbeidarpartiet eit forslag, som er ei svekking i forhold til desse forslaga vi fremjar, om at ideelle tilbydarar skal inngå med betydeleg andel av langsiktige kontraktar. Men det er jo uvisst om Arbeidarpartiet og andre som støttar dette forslaget, eigentleg ønskjer ein vekst, er tilfreds med nivået i dag, eller om dette betyr at ein kan ha ein mindre andel av ideelle tilbydarar. Da er vi nok ueinige i denne saka, for Senterpartiet er veldig opptatt av at vi må sikra at dei ideelle tilbydarane kan verta brukte meir og ikkje mindre. I 2018 var det eit fleirtal i Stortinget om å setja eit mål på 40 pst. innan 2025. Det målet er jo ikkje nådd i dag, og difor ønskte vi eit nytt mål. Eg ser at statsråden i brev til komiteen åtvarar mot å gi føringar for innretninga og drifta av barnevernet. Det er eg òg faktisk ueinig i. Dette handlar om politikk og politisk vilje. Har ein eit ønske om å styrkja ideell sektor og barnevernet, må ein faktisk òg meina det politisk.

Statsråd Lene Vågslid [15:55:24]: La meg vere like tydeleg no som eg prøvde på før i dag: Regjeringa ynskjer ein langsiktig og betydeleg andel ideelle i barnevernet. Barn som treng det, skal få ein god og tilpassa institusjonsplass. Det har eg sagt mange gonger, og eg kjem til å gjenta det i mange av debattane me skal ha. Dei ideelle har ei viktig rolle i å sikre kapasiteten til dette. Det har eg formidla direkte til dei ideelle aktørane i eigne møte, og me har gjeve tydelege føringar om dette i styringa av Bufdir.

Dei siste åra har me sett utfordringar med både kapasitet og kvalitet, samtidig som kostnadene har auka. Difor har me prioritert betydelege midlar, og prioriterer tiltak for å styrkje arbeidet med bl.a. grunnkapasiteten i barnevernet. Grunnkapasiteten er auka med 14 pst. sidan 2021, og som me har vore innom fleire gonger tidlegare i dag, har me heldigvis fått ned talet på brot på bistandsplikten betydeleg. Det er redusert med om lag to tredelar frå 2024 til 2025. Framover no skal me gradvis omstille institusjonstilbodet til meir fleksible institusjonar, som betre kan vareta barn med ulike behov. Då skal me ha høgare kapasitet, fleire langsiktige avtaler og ein reduksjon i omfanget av enkeltkjøp. Dette vil samla sett gje eit godt grunnlag for eit fagleg samarbeid med aktørane på feltet for utvikling av tilbodet, og Arbeidarparti-regjeringa har eit tydeleg ynskje om å inkludere dei ideelle leverandørane i dette.

Eg ynskjer eit styrkt ideelt tilbod, men eg meiner det har høg risiko å setje eit nytt prosentmål no. Konsekvensane er uklare, men vil definitivt vere store. Det vil vere risiko ved å bestemme ei stor strukturell endring parallelt med andre omfattande, krevjande endringar i institusjonsbarnevernet.

Regjeringa meiner at eit langsiktig arbeid med alle seriøse aktørar er nødvendig for å sikre stabilitet og kvalitet. Me vore tydelege på at det skal vere eit betydeleg innslag av ideelle, men òg at kommersielle aktørar vil ha ein plass. Stabilitet og langsiktigheit er avgjerande for den faglege utviklinga. Me har som nemnt tiltak for å redusere omfanget av enkeltkjøp og auke grunnkapasiteten. Akuttberedskapen blir i hovudsak driven i offentleg regi allereie, og me arbeider for å sikre at kapasiteten tek høgde for variasjonar i etterspurnaden. I sum handlar dette om å skape eit robust og fleksibel institusjonstilbod som varetek behova til barna, samtidig som me sikrar god økonomisk styring. Dette er ein felles innsats, og eg meiner me er på rett veg.

Liv Gustavsen (FrP) [16:02:21]: Alle partier i denne salen ønsker det samme: at barn som trenger et institusjonstilbud, skal møte trygghet, stabilitet og høy kvalitet. Vi har diskutert dette i mange timer allerede, og vi er veldig samlet om akkurat det.

Derfor er det kanskje viktig å stille spørsmålet: Hva er egentlig utfordringen i institusjonsbarnevernet? Er utfordringen at for få institusjoner drives av ideelle aktører, eller er utfordringen at barn med svært ulike behov trenger flere tilpassede tilbud, flere stabile voksne, bedre oppfølging og tilstrekkelig kapasitet?

For Fremskrittspartiet er svaret helt klart. Vi mener utfordringene i institusjonsbarnevernet er langt større og mer sammensatt enn spørsmålet om hvem som eier og driver institusjonene. Det avgjørende er ikke om tilbudet er offentlig, ideelt eller kommersielt, det avgjørende er kvaliteten på tilbudet og evnen til å se og følge opp hvert enkelt barn.

Barn i institusjonsbarnevernet er ikke en ensartet gruppe. Noen trenger omsorg, trygghet og stabilitet. Andre sliter med rus, vold, kriminalitet eller alvorlige psykiske helseutfordringer. Derfor trenger vi større differensiering og et bredere spekter av tilbud enn det vi har i dag. Målet må være hjelp, utvikling og trygghet for barnet, ikke oppbevaring.

Jeg merker meg at statsråden i sitt svar er tydelig på at det fortsatt vil være behov for både offentlige, ideelle og kommersielle aktører for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kvalitet. Da blir det vanskelig å forstå hvorfor Stortinget skal vedta mål som i praksis innebærer at enkelte aktører skal favoriseres framfor andre.

Statsråden skriver selv at en økning til 40 pst. ideelle plasser vil kunne innebære utfasing av kommersielle plasser, økte kostnader og usikkerhet knyttet til kapasitet og geografisk dekning. Det bekrefter etter FrPs syn at denne debatten handler mer om eierform enn om barnas behov. For oss er det offentlige sin viktigste oppgave å stille tydelige kvalitetskrav, føre kontroll og sikre god oppfølging, uavhengig av hvem som driver institusjonene. Vi trenger alle gode krefter dersom vi skal sikre at barn får hjelp når de trenger det.

Kjersti Toppe (Sp) [16:05:29]: Eg vil gi ei stemmeforklaring. Senterpartiet kjem til å stemma for forslaga nr. 1, 4, 5, 7, 8 og 9, og så kjem vi subsidiært til å stemma for forslaga nr. 2, 3 og 6. Vi ønskjer å stemma imot tilrådinga.

Eg har ein kommentar til slutt. Eg har jo vore på Stortinget i mange år, og eg synest det har vore gledeleg med eit stort tverrpolitisk engasjement for dei ideelle i helse- og omsorgstenestene generelt, men òg i barnevernstenester spesielt. Dei ideelle har jo vore i denne tenesta før òg, så dei har jo historisk sett drive fram og utvikla både barnevern og andre tenester, men i den situasjonen ein er i no, med eit marknadsbarnevern, treng vi faktisk politisk hjelp og politisk vilje dersom dei òg skal vera ein betydeleg faktor i barnevernstenestene i framtida.

Difor er eg skuffa, og eg sit og tenkjer på at her har faktisk noko endra seg. Eg vil håpa og tru at det kan bli betre enn eg fryktar, men Senterpartiet kjem iallfall til å følgja med framover på kva slags oppdrag barnevernet får, for å prioritera dei ideelle. Eg synest òg at det vert spesielt når ein gir inntrykk av at på grunn av at ein skal ha kostnadskontroll og ikkje ha brot på bistandsplikta, kan ein ikkje ha eit mål om ideell vekst. Eg tenkjer ikkje at ideelle barnevernsinstitusjonar er dyrare eller dårlegare å ta i bruk i ein sånn situasjon, heller tvert imot.

Eg får håpe at nokre av dei forslaga som får fleirtal i dag, kan få betydning – og dei som får støtte, er eg sjølvsagt veldig takknemleg for.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:07:48]: I et innlegg i en sak litt tidligere i dag gjorde jeg rede for KrFs syn på viktigheten av å ha ideelle aktører, og hvor alvorlig vi synes det er at Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 pst av institusjonsplassene, fortsatt ikke er nådd, til tross for at dette målet ble vedtatt allerede i 2018. Jeg skal ikke ta tilsvarende innlegg på nytt, men for ordens skyld vil jeg ta opp KrFs tre forslag i denne saken.

Hashim Abdi (A) [16:09:26] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å si tusen takk til komiteen for det gode arbeidet. Takk også til forslagsstillerne.

Forslagsstillerne tar opp en bekymring jeg tror veldig mange foreldre kjenner seg igjen i. Jeg tror mengden med høringssvar reflekterer det veldig godt. Barn og unge vokser opp i en digital hverdag som er helt annerledes enn den generasjonen før dem møtte. Mange møter skadelig innhold, et konstant press gjennom sosiale medier og teknologier som er utviklet for å holde dem fanget så lenge som mulig. Det er derfor bra at vi diskuterer hvordan vi kan beskytte barn bedre i den digitale hverdagen. Dette engasjementet tror jeg hele komiteen deler.

Herfra vil jeg snakke på vegne av Arbeiderpartiet.

Selv om problembeskrivelsen i dette forslaget er riktig, betyr ikke det at alle løsningene er gode. Forslaget vi behandler i dag, handler om å innføre en aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Problemet er at det i liten grad treffer de faktiske utfordringene folk møter.

De færreste barn kjøper smarttelefonen sin selv. De får den av foreldrene sine. Derfor vil en aldersgrense for kjøp i praksis ha begrenset betydning for barns tilgang til smarttelefoner. Man risikerer å vedta et tiltak som høres ganske handlekraftig ut, men som i realiteten ikke løser et eneste problem.

Spørsmålet er ikke først og fremst om et barn eier en telefon. Spørsmålet burde være hva som skjer på den telefonen, hva barnet møter når telefonen tas i bruk. Utfordringene handler om sosiale medier, om algoritmer og om servere som lager stadig mer innhold som gjør hverdagen til barn og unge vanskelig. Det handler om kommersielle interesser som konkurrerer om barns oppmerksomhet, og om funksjoner som er designet for å gjøre det vanskelig å legge fra seg telefonen. Det er der risikoen ligger og de utfordringene barn og unge føler på, og det er der vi må rette de politiske tiltakene.

Derfor arbeider regjeringen med å innføre en aldersgrense for sosiale medier. Derfor foreslår regjeringen å heve aldersgrensen for samtykke til behandling av personopplysninger fra 13 år til 15 år. Derfor styrker vi barns personvern og setter tydelige grenser for teknologiselskapenes tilgang til barns data.

Det er også verdt å merke seg at vi ser tegn til at holdningene er i endring. Flere foreldre velger å vente før de gir barna smarttelefon. Det tyder på at kunnskap, veiledning og mye av det regjeringen allerede har gjort, har funket. Nå jobber regjeringen for fullt med å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Jeg tror det svarer bedre på de problemene forslagsstillerne beskriver.

Liv Gustavsen (FrP) [16:12:46]: Stortinget skal nå behandle et forslag om å innføre aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Intensjonen bak forslaget er god. Alle ønsker vi at barn skal ha en trygg oppvekst og en god digital hverdag, men gode intensjoner er ikke nok. Tiltakene vi vedtar, må også være målrettede og ha faktisk effekt. Det er nettopp her dette forslaget bommer.

Svært få barn under 13 år går selv til butikken og kjøper en smarttelefon. Det er foreldre og foresatte som kjøper telefonen, betaler abonnementet og avgjør om barnet skal få tilgang til den. Forslaget regulerer derfor i liten grad den faktiske situasjonen.

Det betyr ikke at utfordringene knyttet til barns skjermbruk ikke er reelle. Mange foreldre opplever et press når stadig yngre barn får smarttelefon. Mange er bekymret for hvor mye tid barn bruker foran skjermen. Dette er viktige spørsmål som fortjener en seriøs debatt. Når utfordringen ligger i foreldres valg og ansvar, hjelper det imidlertid lite å innføre et forbud som i praksis retter seg mot barna, som sjelden eller aldri kjøper telefonen selv.

Fremskrittspartiet mener at foreldre har hovedansvaret for egne barn. Foreldre kjenner sine barn best og må ha friheten til å gjøre vurderinger ut fra barnets modenhet, behov og situasjon. Det er ikke statens oppgave å overta slike vurderinger gjennom stadig nye reguleringer. Politikk må handle om å løse problemer, ikke om å skape inntrykk av handling. Dette forslaget vil ikke hindre barn i å få smarttelefon. Det vil ikke endre foreldrenes beslutning. Det vil heller ikke løse utfordringene forslagsstillerne peker på.

Stortingets oppgave er ikke å vedta lover for lovenes skyld. Vi skal ikke endre regelverket bare for å kunne krysse av på en politisk sjekkliste og si at noe er gjort. Lovverk som ikke fungerer i praksis, skaper ikke løsninger. Det skaper bare mer byråkrati. Dette forslaget er et eksempel på nettopp det. Intensjonen kan være god, men forslaget er dårlig gjennomtenkt og retter seg mot feil problem. Det gir inntrykk av handling uten å gi resultater.

Fremskrittspartiet er opptatt av løsninger som virker. Vi sier nei til unødvendige forbud, nei til mer byråkrati og nei til symbolpolitikk.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:15:39]: Jeg skulle ønske at løsningen var det KrF foreslår, for problemet er fryktelig alvorlig. Vi har veldig mange barn og yngre unge som utsettes for store påkjenninger. De lærer av andre eller sammenligner seg med andre. Det gjør at de sliter veldig med hvem de selv er og hvordan de ser ut, noe som bidrar til at veldig mange barn og unge ikke har det bra. Det er vi veldig bekymret for, og jeg tror ikke det er noen i denne salen som ikke deler samme bekymring.

Utfordringen er det begge de to tidligere talerne har sagt: Dette løser ikke problemet. Vi må nok sammen tenke mer og nytt hvis vi skal kunne få bedre løsninger på disse utfordringene. Det starter også i veldig stor grad i familiene og med foreldrene, og dette vil antakeligvis ikke løse noen utfordringer. Det vi trenger, er jo at foreldre sammen kan støtte hverandre i å ikke tillate tidlig kjøp av telefon, ikke tillate at man er på sosiale medier for tidlig, nettopp fordi det har en så alvorlig påvirkning på veldig mange barn.

Når det gjelder sosiale medier og områder der som er ganske kontroversielle, blir jeg selv ganske redd over å se hva som kommer opp i «feeden» min fordi jeg har vært inne for å sjekke noe – om det er konspirasjonsteorier eller hva det måtte være. Når man tenker på at unge ikke har den samme evnen til kritisk å vurdere hva de ser, fordi de rett og slett ikke har levd lenge nok, kan man bli veldig bekymret.

Høyre kommer ikke til å støtte dette forslaget, men intensjonen står vi fullt og helt bak. Vi må gjøre mer for å sikre at barn og yngre unge ikke utsettes for avhengighetsskapende algoritmestyrt innhold, men vi må også sikre at de rustes til å håndtere det de utsettes for, og det er en mye større oppgave. Den oppgaven skjer i familien, den skjer på skolen, og den skjer i frivilligheten, som spiller en viktig rolle for å skape samhold og tilhørighet og et sted hvor alle kan være.

Det er på en måte å beklage at man ikke kan støtte KrF i dette forslaget, men intensjonene og bekymringene bak deler vi fullt ut.

Kjersti Toppe (Sp) [16:18:50]: Dette er berre ei lita stemmeforklaring. Vi kjem heller ikkje til å stemma for dette forslaget. Som veldig mange gode talarar har sagt før meg, deler vi òg intensjonen bak forslaget. Eg er like bekymra som alle andre har vore for det barn blir påverka av, men dette er ikkje eit føremålstenleg grep. Eg tenkjer berre sjølv at viss ein skal gjera det forbode for barn under 13 å kjøpa ein smarttelefon – det er vel ikkje så mange barn som kjøper dei sjølv, det er foreldra som kjøper, og det er vel heller abonnementet som må til for at det skal ha ein verdi. Då kjem ein tilbake til at dette jo er foreldrestyrt. Så vi deler intensjonen bak det, men vi synest ikkje dette er det riktige grepet. Difor støttar vi ikkje forslaget.

Remi Sølvberg (R) [16:20:10]: Det er lett for Rødt å støtte dette forslaget. I Rødts arbeidsprogram har vi dette programfestet. Vi ønsker ikke at 13-åringer skal kjøpe mobiltelefoner. Samtidig er problemet så mye større, og det har vi snakket om her oppe. Vi trenger å skåne barna våre for skjermbruk. Vi trenger å skåne dem for de ødeleggende algoritmene som er der ute, og vi trenger å få på plass en aldersgrense for sosiale medier. Det håper jeg vi snart skal få gjort.

Jeg har ikke kjøpt en mobiltelefon på det jeg kan huske. Jeg er snart 50 år, jeg har arvet telefoner. Min datter er åtte år, og hun har ikke telefon. Hun skal ikke få telefon, og jeg er veldig glad for at vi i hennes klasse har en enighet om at våre barn ikke skal ha telefon. Så kjenner jeg andre barn på andre skoler, i andre klasser, der det er sluppet opp, hvor det er mye vanskeligere å holde igjen. Jeg synes det er trist når jeg ser unge mennesker sitter sammen og er sosiale, men har ansiktet sitt ned i skjermen uten å være sammen.

Så takk til forslagsstiller, jeg støtter intensjonen. Jeg tror det er mye vanskeligere, jeg tror det er mye større, men vi støtter det.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:21:59]: Vi veit at mange barn blir eksponerte for innhald som dei ikkje er mogne for. Vi veit at sosiale medium kan påverke psykisk helse, søvn og sjølvbilete, og vi veit at foreldre opplever eit sterkt press fordi alle andre får smarttelefon tidleg. Det er reelle utfordringar. MDG deler bekymringane. Vi treng ein politikk som gir barn trygge digitale rammer, men vi må også treffe riktig. Difor støttar ikkje MDG forslaget om ei aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Ikkje fordi problemet ikkje er alvorleg, men fordi forslaget ikkje treffer godt nok.

Problemet er ikkje sjølve telefonen, men i hovudsak det barnet møter der: algoritmar som held dei lenge på skjermen, innhald dei ikkje er rusta til å handtere, og kommersielle krefter som konkurrerer om merksemda deira. Eit kjøpsforbod vil i liten grad hindre dette. Dei fleste barn får telefonen sin frå foreldra. Då risikerer vi å vedta eit tiltak som ser handlekraftig ut, men som i praksis ikkje gjev barn det vernet dei treng. MDG meiner vi må gå laus på det som faktisk skapar utfordringane. Vi må stille strengare krav til teknologiselskapa, vi må regulere avhengigheitsskapande design retta mot barn, og vi må sikre betre vern mot skadeleg innhald. Samtidig må vi gje foreldra betre verktøy. Løysingar for aldersgrense og avgrensingar av innhald finst i dag, men det må bli enklare å bruke dei, tydelegare og meir tilgjengeleg som standard.

Vi må også erkjenne at smarttelefonen er ein del av kvardagen til barna, den brukast til kollektivtransport, organisering av fritid og kontakt med venner og familie. Eit generelt forbod kan difor få konsekvensar for barns deltaking og sjølvstende. Dette betyr ikkje at vi skal gjere mindre, men at vi må gjere meir, men på riktig stad. Vi må flytte ansvaret dit det høyrer heime, til dei som designar plattformene og tener pengar på merksemda til barna. Til slutt: Dette handlar ikkje berre om teknologi, det handlar om oppvekst og om kva rammer vi vil gje barn i ei digital verd. MDG vil ha sterkare vern av barn, men vi vil også ha tiltak som faktisk verkar.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:24:28]: Barn i Norge får i dag smarttelefon tidligere enn i nesten noen andre land i Europa, og over 90 pst. av barn har egen mobil allerede når de er 9–10 år. For de fleste er dette en smarttelefon med full tilgang til internett og sosiale medier. Allerede på barneskolen er åtte av ti barn på sosiale plattformer, til tross for at aldersgrensen er 13 år. Samtidig forteller mange barn og unge selv at mobilen påvirker dem negativt gjennom press, sammenligning og uønsket innhold. KrF mener at vi må ta dette på alvor.

Helsedirektoratet anbefaler å utsette barns møte med sosiale medier og understreker at barn under 13 år ikke har forutsetninger for å håndtere algoritmestyrt innhold, kommersielt press og konstante sammenligninger. Når vi vet dette, må vi også være villige til å handle. Jeg er enig i det som er sagt her – at dette i stor grad er foreldrestyrt – men dagens foreldre står i et betydelig krysspress. Når alle andre får smarttelefon tidlig, blir det vanskelig å sette grenser for egne barn. Mange foreldre opplever at de står alene i disse valgene, selv om de egentlig ønsker å vente. Det er derfor vi trenger politiske tiltak som støtter foreldre i å ta trygge og gode valg, og som bidrar til å redusere det sosiale presset i barnas hverdag. En 13 års aldersgrense for kjøp av smarttelefon er nettopp et sånt konkret og gjennomførbart tiltak.

Det er viktig å understreke at dette ikke er et forbud mot bruk. Foreldre vil fortsatt kunne gi barna sine mobiltelefon uten internettilgang. Målet er ikke å stoppe teknologi, men å sikre at barn får tilgang til riktig teknologi til riktig tid. At ikke flere politiske partier deler dette målet og vil sette inn flere tiltak, undrer meg. Fagmiljøer, organisasjoner og foreldre peker i presis samme retning her: Barn er klare for teknologi, men ikke for alt det den digitale verden innebærer. Derfor trenger vi tydelige rammer som gir barn en tryggere start, og som gir familiene bedre handlingsrom.

KrF mener Norge bør gå foran, ikke alltid avvente andre land og internasjonale prosesser eller legge ansvaret fullt og helt på foreldrene når vi vet at så mange føler seg maktesløse i møte med smarttelefonpresset og hvordan hele samfunnet rundt er rigget. Vi må ta ansvaret for å skape en oppvekst der barn får utvikle seg uten unødig press fra sosiale medier altfor tidlig. En nasjonal aldersgrense for kjøp av smarttelefon er sånn sett et viktig skritt i riktig retning.

Jeg er enig i at det alene ikke vil løse problemene, men skal vi trygge barna våre på nett, vil det være summen av tiltak på dette området som vil utgjøre en forskjell. Som politikere må vi være villige til å gjøre alt vi kan for å gi barna våre en tryggere digital start.

Statsråd Lene Vågslid [16:27:34]: Eg, som mange andre, deler intensjonane bak dette forslaget på alle moglege måtar. Eg registrerte i dag tidleg at i Politisk kvarter på radioen blei det annonsert ein ny allianse, ein «sunn fornuft»-allianse. Han ser ut til å slå sprekkar allereie, men lat no det liggje.

Eg er veldig glad for at Kristeleg Folkeparti, Høgre, SV – i grunnen nesten alle parti i Stortinget utanom Framstegspartiet – er med regjeringa i både mål og ynske om å regulere og gjere den digitale oppveksten for ungane våre mykje tryggare. Det er ingen tvil om at me må gjere mykje for å klare det – rett og slett fordi me ikkje kan ha det slik at det er algoritmar som oppdreg ungane våre. Me kan ikkje ha det slik at store tekselskap no meir eller mindre kjem inn på barnas soverom når dei er veldig, veldig små.

Eg meiner det er fleire ting ein òg kan gjere sjølv i ljos av óg det foreldreansvaret mange peikar på. Helsedirektoratets råd har blitt refererte frå talarstolen. Eg meiner me bør følgje dei. Barn under 13 år bør ikkje vere åleine med internett. Det betyr i grunnen at dei heller ikkje bør ha ein smarttelefon.

Eg meiner òg at FAU-ane, som me no ser engasjerer seg over heile landet, frå nord til sør. Dei tek grep, akkurat slik representanten frå Raudt viser til. Eg har besøkt mange av dei. Og det at veldig mange av oss foreldre no blir einige om å utsetje kjøp av smarttelefon til f.eks. ungdomsskulen, fører til at veldig mange færre gjer det.

Me ser òg av rapportane me fekk frå Medietilsynet, at for fyrste gong går bruken av mobiltelefon no ned blant barn og unge. Det har me ikkje sett før, så eg har veldig tru på at me gjer meir politisk, som aldersgrense i sosiale medium, at me får mobilen ut av klasserommet, at me implementerer digitaltenesteloven i Norge, og at me som er foreldre organiserer oss saman og lagar gode avtaler. Det gjer at barnet ikkje kan seie at alle andre får det også. Det veit me alle saman at det kan vere ganske krevjande.

Eg heiar på smarttelefonfri barndom, eg heiar på FAU-gjengen eg møtte i Tromsø i førre veke, som har innført noko dei kallar sosiale medium-fri ungdomstid. Dei tek det eit knepp lenger. Saman er eg sikker på at me kan få til ein tryggare digital oppvekst for ungane våre om me vågar å regulere det som kan fungere, og at me saman med foreldra unngår at barn får f.eks. smarttelefon før ungdomsskulen.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:31:00]: Det er nesten flaut, men det er tredje gang i dag jeg må opp på talerstolen fordi jeg har glemt å ta opp et forslag i en sak.

Tellef Inge Mørland (A) [16:32:34] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke finanskomiteen for godt samarbeid i de to sakene vi nå har til debatt. Mens behandlingen av rapporten fra Norges Banks representantskap har en enstemmig komité bak seg i alle merknader, har det vært betydelig mer aktivitet knyttet til finansmarkedsmeldingen. Jeg kommer derfor til å bruke resten av tiden min på den.

I forbindelse med årets finansmarkedsmelding er det avholdt åpen høring, der sentralbanksjefen var særskilt invitert for å redegjøre for utøvelsen av pengepolitikken. Det har ellers vært et betydelig engasjement knyttet til meldingen, og komiteen har mottatt skriftlige og muntlige innspill fra 16 ulike organisasjoner.

Finansnæringen utgjør om lag 2 pst. av den totale sysselsettingen i Norge og om lag 6 pst. av verdiskapingen. Det er med andre ord en lønnsom næring som er viktig for både sysselsetting og skatteinntekter. Finansnæringen har derfor i seg selv stor betydning, og i tillegg er den avgjørende for kapitaltilgangen til andre næringer og husholdningene.

I forbindelse med komiteens behandling av meldingen er det framkommet om lag 30 mindretallsforslag og 3 flertallsforslag. Jeg legger til grunn at partiene selv redegjør for sine mindretallsforslag.

Det er imidlertid en samlet komité som ber regjeringen vurdere en økning av beløpsgrensen for når statsforvalteren overtar forvaltningen av finansielle eiendeler som eies av barn eller annen person med verge. Det er også en samlet komité som ber regjeringen vurdere om det bør åpnes for flere plasseringsmuligheter enn bankinnskudd for disse personene. Komiteen har vært opptatt av at midler forvaltet av statsforvalteren de siste årene har hatt en tendens til å forvitre over tid når de har vært plassert som bankinnskudd, når man tar høyde for inflasjon. Samtidig er det avgjørende at forvaltningen skjer med en forsvarlig risiko, og det er dette komiteen nå ber regjeringen gjøre en vurdering av.

Komiteen har i tillegg levert et flertallsforslag, som også Arbeiderpartiet er med på, der man ber regjeringen utrede om og hvordan rente- og kombinasjonsfond kan innlemmes i ordningen med aksjesparekonto, og samtidig vurdere om det er andre spareprodukter eller verdipapirer som enkelt kan inkluderes i ordningen. Dette kan på mange måter ses som en utvidelse av det tidligere vedtaket i Stortinget om å inkludere små og mellomstore markedsplasser, som Euronext Growth, i ordningen.

Jeg vil nå gå over til å argumentere for Arbeiderpartiets syn i denne saken. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har en konkurransedyktig finansnæring i Norge som bidrar til å sikre kapital over hele landet. De siste årene har vi derfor gjort flere grep for å styrke konkurransekraften til næringen og sørge for at det ikke skal ligge insentiver til å flytte aktivitet ut av landet. Det beste eksempelet i så måte var da regjeringen i forbindelse med årets statsbudsjett forbedret reglene for rente- og kombinasjonsfond, slik at man fikk like konkurransebetingelser som i andre europeiske land, og kanskje særlig med tanke på Sverige. Dette førte bl.a. til at Storebrand stoppet utflaggingen av sine fond.

Finansnæringen har selv pekt på regelverksharmonisering med andre europeiske land som et av de viktigste politiske grepene for å sikre gode rammevilkår. Regjeringen har derfor det siste året prioritert å ta ned etterslepet på feltet når det gjelder innlemmelse av EU-regler i EØS-avtalen og i nasjonal rett. Det gjenstår fortsatt noe arbeid på feltet, men man har kommet et godt stykke på vei.

Forenklingsarbeid er et annet område som er prioritert av regjeringen. Vi vet at regelverksutformingen på feltet er blitt betydelig mer kompleks de siste årene. Noe av det følger som en del av at vi gjennom EØS-avtalen er tett knyttet til EU, også når det gjelder finansmarkedet. Det er samtidig helt nødvendig å prioritere arbeidet mot f.eks. hvitvasking og svindel, men unødvendig rapportering og dokumentering kan bidra til å svekke konkurranseevnen. Regjeringen har derfor gitt Finanstilsynet et eget oppdrag om å bidra til forenkling på feltet i sitt arbeid og i sin regelverksutforming. I finansmarkedsmeldingen peker vi på at det er viktig at man blir målt på dette, og at man også kan rapportere på det i senere meldinger.

I forbindelse med behandlingen av denne meldingen har ikke Arbeiderpartiet funnet det riktig å gi Finanstilsynet et «growth mandate». Når tilsynet skal bidra til forenkling for næringen, vil dette likevel være et positivt bidrag. Men en viktig oppgave for Finanstilsynet er å drive med nettopp tilsyn. Samtidig har tilsynet et mandat om å bidra til finansiell stabilitet. I noen situasjoner kan det derfor tenkes at et «growth mandate» vil kunne komme i motstrid med disse oppgavene.

Arbeiderpartiet ser det imidlertid som en del av politikkens oppgave å bidra med å legge til rette for at finansnæringen kan vokse videre i Norge. Vi har en ambisjon om å fortsette å spille på lag med næringen, og heldigvis, resultatene fra de siste årene viser at vi har en finansnæring i Norge som lykkes svært godt. Det er et godt utgangspunkt å bygge videre på i årene som kommer, sammen med næringen.

Hilde Grande (FrP) [16:37:52]: Finansnæringen er en av de viktigste næringene i Norge. Alle nordmenn og alle bedrifter har et kundeforhold til næringen, og den utgjør omtrent 6 pst. av norsk BNP og har rundt 15 000 mrd. kr til forvaltning.

Næringen er innovativ, digitaliserer Norge og er en bransje der det er både nasjonal og internasjonal konkurranse. Samtidig har finansnæringen et betydelig vekstpotensial. Den kan bidra enda mer til konkurransekraft og omstilling og kan være en næring med eksportpotensial. Derfor er det viktig at vi i forbindelse med finansmarkedsmeldingen hvert år kan diskutere hvilke rammebetingelser vi ønsker å sette for næringen, slik at den kan bidra slik vi ønsker at den skal bidra.

De siste 10–15 årene har gitt en sammenhengende periode med økende, mer komplekse og sammensatte finansmarkedsreguleringer både i Europa og i Norge. Norge har i en rekke tilfeller valgt særnorsk implementering, regelverksfortolkning og tilsynspraksis, som i sum har medført at norske krav skiller seg fra rammevilkårene i det øvrige europeiske markedet.

Europa er i endring og peker nå på finansnæringen som motor for den vekst, konkurransekraft og innovasjonsevne man trenger. Det legges ned betydelige ressurser i å styrke allokeringen av kapital til nødvendige investeringer og i å redusere byrdene for finansnæringen gjennom ambisiøse forenklingsplaner. Det har vi behov for å gjøre i Norge også.

Stortinget ba i fjor, i forbindelse med finansmarkedsmeldingen, om at regjeringen skulle foreta en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen i Norge og skissere eventuelle behov for å justere disse. Fremskrittspartiet hadde klare forventninger til at regjeringen skulle komme tilbake med vesentlige forslag til forbedringer i rammebetingelsene i årets melding. Der ble vi veldig skuffet. Her var det få forslag, få ambisjoner og få målsettinger om hva man skal få til på finansmarkedet.

Fremskrittspartiet har derfor i denne innstillingen bl.a. tatt til orde for mer harmonisert og forutsigbar tilsynspraksis, tydelige mål for finansmarkedspolitikken og å legge til grunn klare prinsipper for finansmarkedsreguleringen, styrke forenklingsarbeidet i Finanstilsynet og tilrettelegge for like konkurransevilkår for norske og utenlandske aktører.

Med det tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Nikolai Astrup (H) [16:41:04]: Finansmarkedsmeldingen skal sette kurs for en av Norges mest produktive og lønnsomme næringer og samtidig bidra til å ivareta samfunnets, bedriftenes og innbyggernes behov for finansiell stabilitet.

Dette er en balansegang. Hvis vi mister perspektivet på finans som en egen næring med behov for konkurransedyktige rammebetingelser sammenlignet med våre naboland, får det konsekvenser for kompetanse, sysselsetting og lønnsomhet i en bransje som står for 2 pst. av sysselsettingen og 6 pst. av verdiskapingen i Norge. Det er en bransje som er viktig for alle andre bransjer. Samtidig må vi bære med oss lærdommene fra tidligere tiders bankkriser og finanskriser og sørge for at de finansielle institusjonene er robuste, også i usikre tider og i møte med nye utfordringer. Det er mye som tyder på at balansen over tid har tippet i favør av reguleringer over vekst og utvikling.

Sverige er i dag det mest velfungerende kapitalmarkedet i Europa. Det er til Sverige gründere og entreprenører reiser for å utvikle nye ideer og selskaper. Det er til Sverige den private risikokapitalen i Europa nå søker. Det er til Sverige en rekke norske nisjebanker har flyttet, og det er i Sverige flest små selskaper i Norden vokser seg store og blir børsnotert.

Fremfor å se denne utviklingen som en trussel, må vi se det som en mulighet. Når Sverige kan, så kan også Norge, men det kommer ikke til å skje av seg selv. Det må starte med en erkjennelse av at vi ikke er gode nok i dag, og en klar ambisjon om at vi skal bli best. Ambisjonen bør være at Norge skal bli Nordens finanshovedstad, at det er vi som er magneten som tiltrekker oss kapital, talent, gode ideer og finansielle aktører på hele spekteret.

Skal vi lykkes med dette, er det flere ting som må være på plass. For det første må vi sørge for at både nivå og innretning på skatten er konkurransedyktig i forhold til våre naboland. Vi kan ikke heie på entreprenører og gründere ut av den ene munnviken og skatte dem ut av landet med den andre. Skal det være attraktivt å skalere bedrifter fra Norge, kan vi ikke skattlegge urealiserte verdier. Skal vi tiltrekke oss de beste gründerne og investorene, kan vi ikke holde oss med en exitskatt som hindrer normal mobilitet over landegrensene. Skal oppstartsbedriftene med lite kapital kunne konkurrere om de beste hodene, må vi ha like gode muligheter for å tilby opsjoner som de svenske konkurrentene har.

En konkurransedyktig eierbeskatning er en grunnplanke som må være på plass. Det nytter ikke å kompensere for en høy eierbeskatning med andre tiltak. Men når det først er på plass, er det også mye lettere å innrette det offentlige virkemiddelapparatet, satsing på forskning og innovasjon, visumregler og annet, slik at Norge faktisk trer frem som en attraktiv spiller i dette segmentet.

Et sterkt oppstartsmiljø har også ringvirkninger inn i finansbransjen. Det tiltrekker seg venturekapital, familiekontorer og «private equity»-fond. En kultur for aksjesparing har også positive ringvirkninger for mer tradisjonelle fondsforvaltere.

De siste årene har flere aktører valgt å flagge ut sine fond og betjene sine norske kunder fra utlandet. Det har ingenting å si for kundene, men over tid betyr det at vi kan miste både kompetanse og produktive arbeidsplasser ut av landet. Dette er et eksempel på at rammevilkårene for næringen i bredt må holde tritt med landene rundt oss, slik at fond og fondsstrukturer som er etterspurt i Norge, faktisk kan etableres her.

Det regulatoriske rammeverket må med andre ord være på linje med våre viktigste konkurrenter i Europa. Norge kan ikke drive med såkalt «gold-plating» eller ekstra lag med reguleringer og krav som våre naboland ikke har. Samtidig må vi sørge for at EØS-relevant EU-regelverk på finansområdet implementeres i norsk rett med en så stor grad av samtidighet som overhodet mulig. Det er en konkurranseulempe for Norge at vi ikke er EU-medlem, men treg implementering av EU-regelverk legger i mange tilfeller stein til byrden.

Hvis det er noe jeg savner i finansmarkedsmeldingen, er det at det uttrykkes sterkere ambisjoner på vegne av næringen, at vi vil mer, og at vi er utålmodige etter å komme i gang. Nå sliter vi med å henge med resten av Europa, og da blir vi hengende etter.

La meg til slutt få lov til å takke de øvrige partiene som har gitt sin støtte til de tre romertallsvedtakene vi skal fatte i dag. De to første er viktige oppdateringer av et utdatert regelverk. Nummer tre kan potensielt være en viktig modernisering av ordningen med aksjesparekonto, og slik sett en liten brikke i den store mosaikken som skal legges for å gjøre det norske kapitalmarkedet enda mer attraktivt – ja, kanskje til og med best i Norden.

Marthe Hammer (SV) [16:45:32]: Renteauken kjennest verkeleg på kroppen til barnefamiliar og unge i etableringsfasen med høge bustadlån. Og renteauken kjennest i byggje- og anleggsbransjen, der vi har sett konkursar og aukande arbeidsløyse. Men renteauken merkast ikkje berre på lommeboka til folk og bedrifter, ein merkar renteauken også i velferda. For ein gjeldstyngd kommunesektor og sjukehus med store investeringar går pengane til å betale renter framfor å betale hender. Så rente- og pengepolitikken er svært viktig for oss alle.

Renta blir sett av sentralbanken, og sentralbanken skal vere uavhengig, men no når vi evaluerer mandatet til sentralbanken, er det heilt nødvendig og bra for tilliten at vi denne våren har fått ein reell offentleg debatt om pengepolitikken i Noreg.

Inflasjonsmålet på 2 pst. som vi har i dag, blei bestemt i ei heilt anna tid, 2018. Det var før korona, før Ukraina-krigen og før Trump sitt angrep på Iran. Det blei sagt at inflasjonsstyringa skal «være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting». Men ettertida har vist at det blei inflasjonsmålet som gjekk føre.

For vi er fleire, LO, Eiendom Norge og ei rekkje økonomar, som meiner at rentehevingane til Noregs Bank den siste tida er feil medisin når prisveksten kjem som eit kostnadssjokk utanfrå, slik ein såg med krigen i Ukraina og no krigen i Iran. Og mange av oss er jo redde for at konsekvensen har blitt høgre arbeidsløyse og fleire konkursar enn nødvendig. For sjølv om nokre ledigheitstal viser låg arbeidsløyse, viser AKU-tala at arbeidsløysa aukar, og spesielt blant personar i alderen 25 –39 år, noko som tyder på at arbeidsmarknaden generelt er i ferd med å bli svekt. Derfor er vi fleire som meiner at sysselsetjing og produksjon må bli likestilte i inflasjonsmålet i det nye mandatet.

Stenginga av Hormuzstredet har i tillegg vist oss kor sårbar oljeøkonomien vår er. Derfor fremjar vi også forslag om at omsynet til grøn omstilling må bli inkludert i mandatet.

Noreg er særeige på mange vis. Ikkje berre er vi ein stor oljenasjon, vi er også særeigne i måten vi bestemmer løningane på. Over tiår har våre sterke institusjonar i arbeidslivet, gjennom frontfagsmodellen, bidratt til å halde løns- og prisveksten stabil og redusere risikoen for varig høg inflasjon. Skal rentepolitikken ha legitimitet og sentralbanken gjere sin jobb, treng vi at evalueringa av mandatet tek inn over seg breidda i rente- og inflasjonsforskinga, og ikkje minst at vi i Noreg byggjer våre modellar på nettopp dei spesielle særtrekka ved norsk lønsdanning.

Eit av hovudargumenta for å halde inflasjonsmålet på 2 pst. er at det er det målet dei fleste andre landa rundt oss har. Men då er det viktig å vite at land reknar forskjellig. For eksempel har Eiendom Norge lenge påpeikt at vi risikerer å lage vår eigen inflasjonsspiral når leigeprisane utgjer ein så stor del av måten vi måler inflasjonen på. Derfor er det veldig gledeleg at ein samla komité meiner det er klokt at ein tek ei vurdering av val av prisindeks samtidig med evalueringa.

Lommeboka til folk er ikkje berre avhengig av den rentepolitikken som Noregs Bank fører, men også av renta til den banken dei faktisk har lånet sitt i. For den renta som kjem opp på mobilkontoen, er jo betydeleg høgre enn den renta som Noregs Bank set. Samanliknar vi oss med andre land, har norske bustadlånkundar også her høgre rente i bankane sine enn f.eks. i Sverige og Danmark. Dette er eit resultat av manglande konkurranse i bankmarknaden. Det er nedslåande å lese høyringssvara frå både Forbrukarrådet og LO mfl., som er tydelege på at fem bankar og kjeder i grunnen kontrollerer 80 pst. av marknaden. Det er ikkje rart at DNB kunne levere eit resultat på 9,9 mrd. kr i første kvartal 2026. Her skor verkeleg bankane seg på høg rente og manglande konkurranse, og vanlege folk betaler prisen.

Men det er ikkje berre bustadlånet som gjer det vanskeleg for folk. Dessverre har vi sett ein vill vekst i usikre lån og forbrukslån, med skyhøge renter. Folk blir fanga i langvarige gjeldsproblem og ender opp med å betale mange gonger det dei først lånte. Derfor fremjar vi ei rekkje forslag som gjer det vanskelegare og mindre lønsamt å innvilge kreditt til folk som ikkje har moglegheit til å betale for det, og slik hindre at fleire hamnar i djup kredittkortgjeld.

Ingenting vedrører folk så mykje som kva som merkast på lommeboka. Rentepolitikken er ikkje unnateke politikk, han er politisk, gjennom at vi politisk bestemmer rammene for pengepolitikken og mandatet til sentralbanken.

Vårens debatt har vore nødvendig, og eg håper vi held fram med debatten når vi no skal gå inn i sluttrunden på evalueringa av det operative mandatet til pengepolitikken til Noregs Bank.

Med dette tek eg opp SV sine forslag i saka.

Bjørn Arild Gram (Sp) [16:50:29]: Finansiell stabilitet og velfungerende finansmarkeder er av grunnleggende betydning for Norge som land og for alle samfunnsaktører. Finansnæringen spiller en nøkkelrolle i å tilrettelegge for verdiskaping og utvikling av samfunn over hele landet, og derfor må den også ha gode utviklingsmuligheter.

Meldingen viser at det gjøres en del for å sikre næringen gode rammevilkår, men også at dette er et kontinuerlig arbeid, og at vi hele tiden innenfor rammen av å sikre solide finansforetak og god forbrukerbeskyttelse må se etter grep for å legge til rette for god kapitaltilgang og bedre rammevilkår for næringen.

Jeg vil kommentere et par konkrete forslag som Senterpartiet har vært en pådriver for i behandlingen av meldingen, og som har fått bred tilslutning i komiteen. Først en sak om personer med verge, inkludert barn, som eier finansielle eiendeler for mer enn 2 G. For disse overtar Statsforvalteren normalt forvaltningen av midlene, og midlene plasseres på sperret bankkonto. Dette er et inngripende tiltak som gjør at barn og andre mister muligheten til langsiktig investering og avkastning. Beløpsgrensen for Statsforvalterens inngripen bør heves, og det må være muligheter for plasseringsalternativer som sikrer bedre avkastning på eiendelene. Senterpartiet er derfor glad for at en samlet komité nå ber regjeringen om å følge opp og gjøre forbedringer nettopp i denne situasjonen.

Et bredt flertall går også inn for å se på mulighetene for utvidelse av aksjesparekontoordningen. Vi erkjenner at det er noen forhold som må avklares før man kan konkludere med hvordan det kan lages en løsning som samordner sparing med ulik risikoprofil. Men intensjonen er uansett å lage en ordning som utvider aksjesparekontoordningen og gjør sparing enklere og mer fleksibelt for folk, og vi ser fram til regjeringens oppfølging av dette initiativet.

Avslutningsvis vil jeg til rapporten om Finanstilsynets virksomhet i 2025 bemerke med tilfredshet at tilsynet etter Senterpartiets initiativ i fjor etablerte sin første tjeneste utenfor Oslo. Som et ledd i et nødvendig arbeid med å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet er det opprettet et nytt tjenestested på Hamar med flere nye stillinger. Likeledes er det bra å registrere at Statens fond i Tromsø har kommet godt i gang. Også denne etableringen kom etter initiativ fra Senterpartiet.

I høringen om fondsmeldingen kom det fram at fondet har investert hele den tilgjengelige kapitalen, og at resultatene så langt er gode. Etter Senterpartiets mening er det naturlig at fondet i tråd med intensjonen får tilført ytterligere kapital. Vi ble overraskende stående alene om det forslaget i forbindelse med fondsmeldingen, men dette er åpenbart et tema som vi vil komme tilbake til.

Mímir Kristjánsson (R) [16:53:42]: De siste ukene har jeg representert Rødt i forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett, og etter mange sene kvelder, og for så vidt netter, kunne vi til slutt signere på en avtale som flytter på ca. 5 mrd. kr til en rekke gode formål. Ikke minst er det nok mange som har fått med seg at vi har fått en historisk økning i minstepensjonene.

Disse 8 000 ekstra kronene til minstepensjonistene ble møtt av en del forståsegpåere, både i opposisjonspartiene og blant bankenes egne ekspertkommentatorer, som grovt uansvarlige. Det kunne sette press på renten, og det som verre var, at man delte ut noen tusenlapper til dem som har lite. Jeg kan ikke huske at noen av de samme forståsegpåerne hadde et eneste lite kvekk å si da nyheten nylig kom fra SSB om at norske bankers overskudd etter skatt bare i første kvartal i år var 6,2 mrd. kr høyere enn året i forveien. Faktisk har bankenes overskudd her i landet økt med flere titalls milliarder i året. Bare på de siste fem årene har overskuddet doblet seg. Mange vil huske at dette er i den samme perioden Norges Bank har ført en veldig ivrig rentepolitikk, med renteøkninger på rekke og rad, som har åpnet fantastiske muligheter for bankene til å tukle og trikse med renten de tilbyr oss kunder på både innskudd og utlån. Bare i kjølvannet av Norges Banks siste renteøkning nå i mai har vi sett hvordan flere av de største bankene i landet har benyttet anledningen til å øke utlånsrenten så mye som dobbelt så mye som innskuddsrenten, nettopp for å kryste ut enda flere rentekroner fra vanlige folk.

Vi som politikere løper etter med gode tiltak, som økt pensjon og billigere kollektivtrafikk, osv., men det er lite av dette som kan måle seg mot den grådigheten som bankene utsetter folk for. Som LO påpeker i sitt innspill til denne meldingen, bidrar denne utviklingen både til økt risiko for en unødvendig nedkjøling av økonomien og til en ressursoverføring fra husholdninger til banker – med andre ord: penger ut av lommene på folk og penger inn på kontoen til bankene.

Da skulle man kanskje håpet at denne sal var villig til å ta noen grep, f.eks. vedta noe som begrenser bonusfesten i DNB, eller sørge for at noen av disse milliardene som nå finner veien til bankene, i stedet begynner å bli ført tilbake til vanlige norske familier. Vel, Rødt har en rekke forslag i denne innstillingen som vil gjøre nettopp det, både om å øke skatten på bankenes overskudd, og om å prøve å regulere hvor store rentemarginer bankene får lov å ha.

Det er mange partier her som snakker varmt om at vi må sikre konkurransen i bankmarkedet, og at vi som kunder må bruke forbrukermakten vår for å presse fram endring. Det er vel og bra, men hvorfor kunne ikke vi, staten, som største eier i Norges største bank, DNB, i det minste vært litt tydeligere overfor dem på hvordan de skal behandle sine kunder? Eller hvorfor er det ikke mulig for alle norske lånekunder å velge å ha boliglånet sitt i en statlig eid bank som ikke skal finansiere enorme bonuser og utbytter til sine eiere? Rødt mener at man må være litt hardere i klypa overfor bankene enn den servile og litt passive linjen som flertallet i dag legger seg på.

Til slutt noen ord om den pågående evalueringen av Norges Banks mandat, som det også er forslag om i denne saken. Vi har lenge kritisert måten Norges Bank praktiserer sitt nåværende mandat på. De har økt renten for fort og for mye i møte med de internasjonale kostnadssjokkene som velter innover oss fra utlandet, og det blir en saftig tilleggsstraff til alle dem som allerede sliter med økte priser på mat, strøm og drivstoff. Rødt imøteser derfor en større debatt om Norges Banks mandat utover høsten, og mener det både trengs en bedre balanse i mandatet, og hvordan det praktiseres av Norges Bank, for å sikre at ikke enda flere arbeidsfolk mister jobben i tiden som kommer.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:58:34]: I finansmarknadsmeldinga beskriv regjeringa kapitaltilgangen for norske bedrifter som god. Det er ein påstand mange gründerar i Noreg ikkje vil kjenne seg igjen i. For etablert industri er det kanskje ikkje eit problem, men for vekst- og oppstartsbedrifter, som Noreg skal leve av i framtida, er mangelen på risikokapital eit stort hinder for at dei skal lykkast.

Dei siste åra har det oftare og oftare blitt retta kritikk mot at staten bidrar til å avlaste risiko for norske gründerar. Kritikken kjem som regel i etterkant av at nokon ikkje har lykkast, og det er som kjent lett å vere etterpåklok. Parti både til høgre og venstre i norsk politikk har bestemt seg for å kalle det for sløsing når risikoen blir teken av staten.

Det er eit mykje større problem for norsk økonomi å vere låst til råvarebasert eksport enn at offentlege midlar blir brukte til å betre kapitaltilgangen for oppstarts- og vekstbedrifter. Staten bør ha ei rolle i å leggje til rette for framtidas næringsliv, ikkje gjennom direkte subsidiar, men gjennom verkemiddel som bidrar til å utløyse privat kapital.

I MDG sitt alternative budsjett for 2026 la vi fram ei løysing der delar av statens inntekter frå klima- og miljøavgifter som blir betalte av næringslivet, blir sette av til eit omstillingsfond. No føreslår vi at dette fondet kunne vore brukt til å støtte norske gründerar. Vi meiner det er både klokt og rettferdig at dei forureinande næringane som betaler klima- og miljøavgifter, også bidrar til å gjere norsk næringsliv meir mangfaldig. Samtidig unngår vi at dei midlertidige inntektene frå miljøavgifter går til å finansiere varige utgifter på statsbudsjettet. Det er innovativ og ansvarleg økonomisk politikk.

Med det tek eg opp forslaga nr. 23–25.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:01:00]: Finansmarkedene er grunnmuren i økonomien vår. De sørger for at familier får lån til bolig, at små bedrifter får kapital til å vokse, og at sparepengene våre forvaltes trygt. Derfor er det avgjørende at vi fører en politikk som sikrer både stabilitet og rettferdighet. KrF vil understreke nettopp dette: Finansmarkedene skal tjene samfunnet og ikke omvendt. Vi merker oss også at norske banker er solide og lønnsomme, og det er i utgangspunktet positivt, men samtidig vet vi at mange husholdninger opplever et stramt økonomisk handlingsrom med høye renter og økte levekostnader. KrF mener tilliten til finanssystemet forutsetter balanse mellom lønnsomhet og ansvar, og mellom marked og fellesskap.

Samtidig er vi opptatt av konkurransen i bankmarkedet. Når noen få aktører kontrollerer en stor del av markedet, må vi være våkne for at konkurransen ikke fungerer godt nok. Det handler ikke bare om effektivitet, det handler om rettferdighet for kundene.

Kapitaltilgang i hele landet er også avgjørende. Små og mellomstore bedrifter, distriktsnæringer og gründere må ha tilgang til finansiering på gode vilkår. Her spiller sparebankene en viktig rolle, ikke bare som finansinstitusjoner, men som samfunnsbyggere. Derfor vil jeg også løfte fram det som mange nå venter på, nemlig oppfølgingen av sparebankutvalget, altså den såkalte sparebankmeldingen. Næringen selv har vært tydelig på behovet for avklaringer, blant annet når det gjelder kapitalregler og muligheten for å få kundebytte.

Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget, men vi registrerer at dette arbeidet tar tid. KrF forventer at regjeringen følger opp dette på en grundig og framtidsrettet måte. Sparebankene er en bærebjelke i norsk økonomi, særlig i distriktene. De bidrar til lokal verdiskapning, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Da må vi sørge for stabile og forutsigbare rammevilkår.

Vi må også huske at finanspolitikk og finansmarkedsregulering ikke bare handler om tall og systemer. Det handler om mennesker, trygghet i hverdagen og muligheten til å spare, investere og skape noe nytt. KrF vil bidra til et finansmarked som bygger tillit, styrker fellesskapet og legger til rette for ansvarlig verdiskapning i hele landet.

Jeg tar opp forslagene, men jeg gir meg ikke helt riktig ennå, for jeg har lyst å referere til det ene forslaget som vi har sammen med SV og Rødt. Stortinget ber regjeringen vurdere å fremme forslag som reduserer bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten. Det er sånn at vi trenger solide banker. Men alle som sitter her, husker finanskrisen i 2008, og mange av oss husker også hva som skjedde på 80-tallet. Vi husker det såkalte gullkortet til finansministeren i 2008 og banker som hadde sviktende egenkapital. Jeg har lyst til å si akkurat dette fra Stortingets talerstol, for historien har en tendens til å gjenta seg, og det er altså sånn at noen mener at bank ikke er syklisk. Jeg mener det er veldig syklisk, jeg nevner igjen 80-tallet og 2008 og i det hele tatt. Nå er det gode tider, og det er lett for banker som er godt kapitalisert, å miste fokus på det som de egentlig driver med. Jeg har selv jobbet mange år i bank og vet mye om det. Og hvis det er noe som er helt sikkert, er det at disse tidene kommer igjen, og derfor skulle jeg gjerne ha sett at det var enda flere som hadde vært med på å støtte de forslagene. Jeg vet vi ikke får flertall, men jeg har likevel lyst til å si akkurat dette fra Stortingets talerstol.

Vi er også ikke minst glade for vedtak III. Vi hadde tidligere her en lang og god diskusjon i Stortinget om aksjesparekonto, og jeg var glad for finansministerens eller statsrådens svar den gangen han ble utfordret på å kunne ta inn andre aktivaklasser også, og nå ser det ut som en samlet finanskomité går for dette. Det er jeg også glad for. I denne runden blir det da i tilfellet rentefond og kombinasjonsfond som kan innlemmes i ordningen. Vi får se når det eventuelt kommer tilbake til Stortinget.

Abid Raja (V) [17:05:31]: Jeg tar opp Venstres forslag, men benytter også anledningen til å legge til at et velfungerende finansmarked ikke bare er et mål i seg selv. Det er en forutsetning for at kapital når fram til bedriftene som skal skape jobbene, teknologien og klimaløsningene Norge trenger framover. Finansmarkedsmeldingen bør leses i det lyset, og da er det noe som skurrer. Meldingen er nesten utelukkende beskrivende. Den er prosessorientert, den er ryddig, men den mangler retning. Finans Norge sier rett ut at de savner den «sense of urgency» som var der i fjor. Venstre deler den bekymringen.

La meg trekke fram tre ting. Det første er EØS-etterslepet. Per april 2026 har Norge 84 finansmarkedsrettsakter som er vedtatt og har trådt i kraft i EU, men som fortsatt ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Det er ikke et teknisk problem. Det er en konkurranseulempe som bygger seg opp over tid. Norske finansaktører møter andre regler enn sine europeiske konkurrenter. Jeg vil spesielt trekke fram DMA, digitalmarkedsforordningen, som fortsatt ikke er gjennomført i norsk rett. Uten DMA er norske fintech-aktører som Vipps ikke sikret tilgang til infrastruktur på like vilkår som Apples tjenester. Det begrenser konkurransen. Det svekker norsk næringsliv. Det burde vært prioritert for lenge siden.

Det andre er forenkling. Finanstilsynet har fått et forenklingsmandat. Det er bra, men et mandat uten krav til mål og rapportering er et mandat uten innhold. Det er et fromt ønske. Basert på erfaring med omstillingsviljen i Finanstilsynet har jeg begrenset tro på at forenkling skjer av seg selv, uten krav om framdrift og etterprøvbare resultater. Sverige har en ordning der Finansinspektionen rapporterer systematisk og årlig om forenklingsstatus. Vi bør jo kunne gjøre det samme. Venstre foreslår derfor at regjeringen innfører en ordning med årlig rapportering til Stortinget om status for og effekt av gjennomførte forenklingstiltak etter modell fra Sverige. Litt svenske tilstander i Norge er helt OK, i hvert fall på dette området. Og vi foreslår at tilsynsmyndighetene gis et tilleggsmandat som eksplisitt forplikter dem til å veie hensynet til vekst, konkurransekraft og verdiskapning opp mot hensynet til finansiell stabilitet. Finanstilsynet er ikke bare en stabilitetsvakt, det er også en aktør med direkte innvirkning på om norsk næringsliv kan konkurrere på like vilkår som andre land.

Det tredje er særnorske kapitalkrav. Det er ikke dokumentert at risikoen i norsk økonomi tilsier at vi gjennomgående skal ligge over EU- eller EØS-gjennomsnittet på så godt som samtlige kapitalkrav. Vi mener en helhetlig samfunnsøkonomisk kost–nytte-analyse av de samlede kapitalkravene bør gjennomføres og legges fram for Stortinget. Spesielt vil jeg nevne pensjonskassene. De er underlagt et særnorsk solidaritetkrav basert på Solvens II, som er utformet for kommersielle livsforsikringsforetak i et åpent marked. Pensjonskasser selger ikke produkter. De forvalter pensjoner til egne ansatte med en ansvarlig arbeidsgiver i ryggen. Det er en fundamentalt annen risikoprofil. Pensjonskasseforeningen har rett når de sier at dette er en særnorsk negativ diskriminering. Det binder kapital unødvendig, og det har konsekvenser for offentlige virksomheter og privat sysselsetting. Venstre mener regjeringen bør foreta en revisjon.

Til slutt: Venstres budskap er enkelt. Norsk finansnæring skal ikke bekjempes. Den skal brukes som virkemiddel for kapitaltilgang til nye bedrifter, for grønn omstilling og for innovasjon. Men da må rammebetingelsene faktisk holde tritt med resten av Europa.

Statsråd Jens Stoltenberg [17:10:21]: Et velfungerende og robust finansmarked med en sterk finansnæring bidrar til aktivitet og omstilling i hele samfunnet. Finansnæringen sørger for at husholdningene og bedriftene kan spare, investere, gjennomføre betalinger og håndtere risiko. Finansnæringens store betydning for resten av økonomien gjør at den er underlagt omfattende regulering. Finansmarkedsreguleringen skal sørge for finansiell stabilitet, velfungerende markeder og et godt forbrukervern.

I årets finansmarkedsmelding legger vi særlig vekt på finansnæringens rammevilkår. Jeg er opptatt av at finansnæringen skal være robust og konkurransedyktig, også i møte med konkurranse fra utenlandske aktører. Vårt viktigste enkeltbidrag er å gjennomføre EU-regler så raskt som mulig, slik at norske aktører står overfor likest mulig reguleringer som resten av Europa.

Departementet har mottatt innspill til gjennomgangen av finansnæringens rammevilkår, både gjennom et åpent innspillsmøte og skriftlig. Næringen opplever deler av regelverket på finansmarkedsområdet som både komplisert og tidkrevende. Den siste tiden har EU rettet oppmerksomheten mot forenklinger og finansnæringens konkurranseevne. Dette er også regjeringen opptatt av.

På initiativ fra Finansdepartementet og i samarbeid med næringen har Finanstilsynet identifisert og iverksatt tiltak som vil bidra til forenklinger for foretakene under tilsyn. Finanstilsynet har i 2026 bl.a. automatisert innrapporteringer og forenklet rapporteringskrav for børsnoterte foretak.

Finansdepartementet arbeider med forenkling av regelverk som påvirker finansnæringen. Departementet har nylig hatt på høring forenklinger i EU-krav om bærekraftsrapportering, bedt Finanstilsynet om å vurdere forenklinger for eiendomsmegling og foreslått å lovfeste krav om bruk av elektronisk faktura og digital bokføring i næringslivet. Dette er eksempler på tiltak som vil gi effektivisering og tidsbesparelser både i finansnæringen og i næringslivet for øvrig.

Regjeringen jobber kontinuerlig for at finansnæringen skal ha gode rammevilkår. I statsbudsjettet for 2026 ble det vedtatt endringer i skattereglene for verdipapirfond og fondskonto. Disse har blitt positivt mottatt i næringen. I forbindelse med finansmarkedsmeldingen har vi også bedt Finanstilsynet om å vurdere reglene om valutasikring av andelsklasser, og dette har ført til en mer fleksibel tilsynspraksis innenfor gjeldende regulering. Også framover vil vi følge med på utviklingen internasjonalt og vurdere fondsnæringens rammevilkår. Vi planlegger bl.a. å legge fram en proposisjon om inntektsdelingsavtaler for Stortinget før sommeren, og vi skal følge opp utredninger om ny fondsstruktur.

I innspill til finansmarkedsmeldingen trekker banknæringen fram kapitalkrav som avgjørende for konkurranseevnen. Jeg er opptatt av at norske banker skal ha gode rammebetingelser og kunne konkurrere med utenlandske banker, samtidig som bankene skal være solide. Norske kapitalkrav gjelder i hovedsak for alle banker i det norske markedet, men det er fortsatt rom for likere krav. Regjeringen vil følge opp dette, bl.a. i diskusjonene om endringer i det finansregulatoriske rammeverket i EU.

Utformingen av finansnæringens rammevilkår har betydning for næringens konkurranseevne, vekst og omstilling. Gevinstene ved færre reguleringer og forenklinger må veies opp mot kostnadene. Lavere krav i ett land sammenlignet med andre land vil kunne tiltrekke finansiell aktivitet, men også føre til oppbygging av risiko som kan utløse eller forsterke et økonomisk tilbakeslag. Det er myndighetenes oppgave å sørge for at reguleringen av finansmarkedene balanserer de ulike hensynene på en god måte.

Jeg er glad for at vi har en lønnsom og solid finanssektor i Norge. Vi må ta med oss erfaringer fra tidligere kriser og vurdere hva Norge er best tjent med over tid. Stor usikkerhet ute i verden og store bevegelser i energi- og finansmarkedene skaper usikkerhet om den videre økonomiske utviklingen. Dette tydeliggjør behovet for en robust finansnæring og sterke finansinstitusjoner.

Tuva Moflag (A) [17:26:03]: Jeg har sett fram til å behandle denne saken etter å ha vært med på mange debatter om finansnæringen det siste året. Siden jeg kom inn i finanskomiteen i 2024, har jeg besøkt mange ulike foreninger, organisasjoner og bedrifter som har et engasjement rundt disse spørsmålene. Og én ting er sikkert: Finansnæringen er en næring som blir sett, anerkjent og tatt på alvor. Det er en offensiv næring. Finansnæringens rammevilkår er spørsmål som har blitt løftet høyt på den politiske agendaen, både av Arbeiderpartiet og andre partier i finanskomiteen.

Jeg er stolt over at vi er i gang med å kvittere ut en rekke saker som er viktige for næringen, for småsparere og for bedriftenes kapitaltilgang. Vi tar viktige skritt framover for å gjøre finansnæringen mer konkurransedyktig. I fjor endret vi skattereglene, som gjorde at viktige fondsforvaltningsmiljøer ikke lenger vurderte å flagge ut fra Norge.

Regjeringen har varslet at det vil komme en sak om inntektsdelingsavtaler for norske forvaltningsselskaper. Det følger opp de endringene vi allerede har gjort. Vi fortsetter også arbeidet med å harmonisere regelverket med våre europeiske handelspartnere og integrere Norge i det europeiske kapitalmarkedet.

Vi tar grep for å gjøre det enklere å spare, og vi bygger en kultur for sparing. I fjor reduserte vi den løpende beskatningen av rentefond, og i år ber vi regjeringen vurdere om rentefond også kan inkluderes i aksjesparekonto. Vi ber også regjeringen vurdere om unoterte papirer kan inkluderes i aksjesparekonto. Dette kommer på toppen av de tiltakene som finanskomiteen har blitt enige om tidligere i år.

Vi tar også grep for å sørge for at kapitalnæringen kan bidra med kapital til den delen av næringslivet som trenger kapital for å vokse og skape arbeidsplasser. Vi har en mer helhetlig tilnærming til kapitaltilgangen for næringslivet, og regjeringen omtaler i meldingen tilgangen for oppstarts- og vekstbedrifter spesielt.

Regjeringen har gjort endringer i mandatet til Investinor, noe som åpner for en langt mer effektiv fond-i-fond-investeringsmodell. Dette er gode nyheter for norske kapitalforvaltere. Regjeringen åpner også for at Investinor kan samarbeide med private pensjons- eller livselskaper som ønsker å allokere mer av kapitalen sin til norske oppstarts- og vekstbedrifter gjennom fond-i-fond-løsninger. Slik kan privat kapital være i førersetet med støtte fra et effektivt virkemiddelapparat. Dette er også en inspirasjon fra Sverige, som flere representanter i salen har vært opptatt av i dag.

Dette er saker som hver for seg kan høres ut som de er små, men til sammen utgjør de en forbedring av både næringens rammevilkår og av forbrukernes muligheter til å spare og investere.

Tom Staahle (FrP) [17:29:16]: Et velfungerende marked forutsetter reell konkurranse. Når aktører konkurrerer på like vilkår, kommer resultatene av innovasjon, effektiv drift og gode tjenester – ikke av politisk skapte forskjeller i rammebetingelsene. Derfor har politikere et viktig ansvar: ikke å styre markedet, men å sørge for at konkurransen skjer på rettferdige og like vilkår.

I så måte er forslag nr. 2, fra mindretallet, som fremmes av FrP og MDG, et godt eksempel. EU-regelverket The interchange fees regulation skal sikre at internasjonale kortselskaper ikke utnytter sin posisjon for å overkjøre nasjonale systemer som norske BankAxept. Alle vi som er i denne salen, bruker BankAxept hver dag, når vi drar kortet, men konkurransen i dette markedet er stor. Derfor er det også nødvendig at Finanstilsynet og Konkurransetilsynet følger opp og sikrer at markedet etterlever dette IRF-regelverket for å sikre like konkurransevilkår for en norsk utviklet løsning. Her er det forbedringspotensial, og derfor skulle jeg ønske at forslaget fikk flertall her i salen.

I finansmarkedet ser vi dessverre at norske aktører ofte møter strengere krav enn sine utenlandske konkurrenter. Særnorske kapitalkrav, omfattende reguleringer og ulik tilsynspraksis gjør at norske banker og finansinstitusjoner får høyere kostnader og dårligere konkurransevilkår enn tilsvarende virksomheter i våre naboland. Dette er ikke god næringspolitikk. Hvis norske bedrifter må operere med tyngre regulatoriske byrder enn konkurrentene, svekker vi både konkurransekraften, innovasjonen og verdiskapingen i Norge. Da bør varsellampene lyse – ikke bare i Stortinget, men også hos den sittende regjeringen – og grep tas umiddelbart.

Like konkurransevilkår betyr ikke færre krav til sikkerhet og soliditet. Norske banker skal være robuste og trygge, men kravene må stå i forhold til risikoen, og de må harmoniseres med våre viktigste handelspartnere. Når utenlandske aktører kan operere i det norske markedet under andre forutsetninger enn norske bedrifter, har vi et politisk problem. Et sterkere Norge bygges gjennom mer konkurranse, mer innovasjon, mer verdiskaping og like spilleregler.

Det er jo et tankekors at vi investerer stort i internasjonale tek- og gründerselskap gjennom SPU. Selvsagt er det bra, men det hadde også vært en styrke om vi la bedre til rette, med økonomiske betingelser og virkemidler, for de norske aktørene i denne sektoren, slik at vi kunne sikre at de blir i Norge og slipper å reise ut i den store verdenen for å hente kapital og sikre sin egen vekst.

Helt til slutt: Fremskrittspartiet vil gå inn i III i innstillingen. Vi har nok falt ut ved en inkurie, så jeg tar det herved opp fra talerstolen.

Tellef Inge Mørland (A) [17:32:08]: La meg starte med å si at jeg mener det har vært mye godt samarbeid rundt denne finansmarkedsmeldingen. Det er mange her som uttrykker ambisjoner på vegne av meldingen, samtidig som vi også ser behov for at den må reguleres der det er nødvendig for samfunnet og den enkelte kunde.

Representanten Grande fra Fremskrittspartiet var inne på store forventninger som man opplevde at ikke er innfridd med denne meldingen. Noen av de konkrete tiltakene som representanten Grande og nå også representanten Staahle var inne på, er jo egentlig behørig omtalt. Det ene går på like rammebetingelser for norske og utenlandske foretak. For det første er det en omtale her av det som heter resiprositet, der man går ett skritt lenger nettopp for å sørge for at utenlandske finansforetak ikke skal ha bedre vilkår enn norske i Norge. Det er en behørig omtale av det som går på harmonisering av regelverk, og det er en behørig omtale av det som går på å ta ned EØS-etterslepet.

Samtidig er det FrP som har fremmet et forslag som uttrykker en EØS-skepsis, om vi kan si det sånn, i denne sammenhengen. Det er samtidig som næringen selv har sagt at dette er et av de viktigste tiltakene for dem, nettopp harmonisering og å få ned etterslepet.

Det er også et eget FrP-forslag som jeg mener slår inn åpne dører, og som sier noe om et tydelig forenklingsarbeid i Finanstilsynet. Det er jo nettopp det Finansdepartementet og finansministeren har gitt et eget oppdragsbrev om. Representanten Raja fra Venstre harselerte litt med at det var gitt uten krav til mål og rapportering. Hvis representanten Raja hadde lest punktet om forenklinger, ville han ha sett at Finanstilsynet allerede er i gang med dette arbeidet og har i samarbeid med næringen identifisert en rekke områder med potensial for forenkling. Nå skal de gå videre med konkrete tiltak. Gjennomførte tiltak publiseres i en forenklingslov på Finanstilsynets nettsider, sånn at det er fullt mulig for oss å følge opp. I tillegg er vi flere partier som har hatt en egen konkret merknad som sier at det også kan være naturlig at man i finansmarkedsmeldingene framover kan rapportere på dette området.

Representanten Astrup fra Høyre var inne på at han hadde store ambisjoner, som han savnet litt i meldingen for finansnæringen. Samtidig er Arbeiderpartiet og Høyre inne i akkurat de samme forslagene til denne meldingen. Ellers tar representanten Astrup opp det som går på skatter. Det er en skattekommisjon som nå arbeider, og finansministeren har flere ganger invitert til å sette seg ned og se om man kan få til et forlik i så måte. Jeg håper det var et uttrykk for et reelt ønske om å faktisk se på om vi kan få til noe sammen.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at man har gode resultater i næringen. Ifølge Finanstilsynet er det et resultat på over 100 mrd. kr for fjoråret, med en egenkapitalavkastning på 14 pst. Det er godt over det europeiske snittet. Det er ikke slik representanten Grande sa i replikkvekslingen, at det nødvendigvis er sånn at noen særnorske kapitalkrav svekker norske banker. Tvert imot går det veldig godt, og de er heldigvis også solide.