Konstanse Marie Alvær (A) [09:02:45] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for arbeidet med Meld. St. 8 for 2025–2026 – Samisk språk, kultur og samfunnsliv. Jeg vil også takke for alle innspillene som har kommet. Meldingen gir Stortinget et viktig grunnlag for å vurdere hvordan vi best kan legge til rette for et levende samisk samfunn der språk, kultur og identitet kan styrkes og utvikles videre. Det er framsatt flere forslag i saken, og jeg vil nå benytte muligheten til å snakke om Arbeiderpartiets syn.

Saken omhandler grunnleggende rettigheter og respekt for urfolk og hvilket samfunn vi ønsker å bygge. Samisk språk, kultur og samfunnsliv er en viktig del av Norge. Derfor har vi forpliktet oss til å ha en politikk som anerkjenner historien, men som også tar ansvar for framtiden. Samfunnet vi i dag bygger, vil legge grunnlaget for Sápmi i framtiden. Det bestemmer om vi skal ha et levende samisk språk som snakkes i bryllup, i klasserom og på butikken, om vi skal fortsette å ha et yrende kulturliv, og om det samiske skal få lov til å vokse i takt med tiden eller være noe vi kan se tilbake på når vi tar turen på Nasjonalmuseet.

For tre år siden la sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport. Den var tydelig på at fornorskingen var systematisk og alvorlig. For Sápmi var ikke dette noen overraskelse. Man lever i det hver eneste dag, og det har gitt store konsekvenser for nettopp språk, kultur og samfunnsliv. Derfor er det viktig at man, som rapporten også tok for seg, kan forsones. Da trenger vi ikke partier som mener at Sametinget skal nedlegges og ikke lenger ønsker å være tilknyttet ILO-konvensjonen. Vi trenger å se framover og fortsette å prioritere nettopp samisk språkundervisning, så generasjonene som kommer, også skal få ta del i språket.

Når vi snakker om framtiden til samiske samfunn, handler også om hvem som skal få være med på å bestemme veien videre. Derfor må vi sørge for at samiske samfunn har reell innflytelse over saker som berører deres liv og område. Det handler om å bygge opp igjen tillit og sikre at utviklingen skjer med, ikke på bekostning av, innbyggerne i Sápmi. Vi lever i et av verdens beste land på alle målbare parametere. Mye av dette er takket være tilliten vi har til hverandre, og til nettopp storsamfunnet. Den tilliten må vi fortsette å bygge, også i Sápmi. Da trenger vi å prioritere et levende språk, et yrende kulturliv og gode samfunn.

Bjørn Larsen (FrP) [09:05:38]: Samisk språk, kultur og historie er en viktig del av Norges kulturarv. Det skal vi ta vare på, men det betyr ikke at all samepolitikk automatisk er god politikk.

Fremskrittspartiet mener at politikk må bygge på de samme prinsippene som ellers i samfunnet: frihet, trygghet, omsorg og økonomisk handlefrihet. Like viktige er prinsippene om likebehandling, rettssikkerhet og lokaldemokrati. Det er nettopp derfor vi reagerer på utviklingen denne meldingen beskriver. Mens meldingen i liten grad inneholder nye politiske prioriteringer, viser den tydelig én ting: Samepolitikken blir stadig mer omfattende, institusjonalisert og ressurskrevende.

Sametingets bevilgninger er mer enn doblet siden 2006. Sametinget får en stadig sterkere rolle, både som politisk organ, forvaltningsorgan og konsultasjonspart overfor staten. Samtidig blir flere beslutninger påvirket av særskilte ordninger som gjelder enkelte grupper, men ikke andre. Fremskrittspartiet mener at dette reiser viktige spørsmål: Hvordan sikrer vi demokratisk kontroll? Hvordan sikrer vi åpenhet? Og hvordan sikrer vi at ulike interesser behandles likt?

For oss er det et grunnleggende prinsipp at offentlige ordninger i størst mulig grad skal bygge på fellesskapets institusjoner, ikke på parallelle strukturer basert på etnisk tilhørighet. Vi mener samiske interesser skal ivaretas, men vi mener at de i større grad skal ivaretas gjennom de ordinære demokratiske organene som gjelder for alle innbyggerne. Det gjelder særlig i areal- og næringssaker.

Nord-Norge står foran store muligheter innenfor energi, mineraler, industri, sjømat og annen verdiskaping. Da trenger vi åpne prosesser, forutsigbare rammer og likeverdig medvirkning for alle berørte parter, ikke ordninger som bidrar til økt konflikt og større avstand mellom folk.

Forsoning oppnås ikke gjennom stadig nye skillelinjer. Forsoning oppnås gjennom respekt, fellesskap og likebehandling. Derfor stemmer Fremskrittspartiet imot denne meldingen.

På vegne av Fremskrittspartiet tar jeg opp de forslagene vi har fremmet i saken.

Tage Pettersen (H) [09:08:01]: Samisk språk, kultur og samfunnsliv er en grunnleggende del av Norges historie, identitet og fellesskap. Samene er Norges urfolk, og det gir staten et særlig ansvar for å legge til rette for at samisk språk, kultur og samfunnsliv kan utvikles og styrkes også i framtiden. For Høyre er dette et viktig utgangspunkt. Samtidig mener vi at god samepolitikk ikke først og fremst handler om store ord og symbolske vedtak. Det handler om konkrete tiltak som gjør det mulig å bruke samisk språk i hverdagen, sikre gode utdannings- og kulturtilbud og skape utvikling og framtidstro i samiske lokalsamfunn. Derfor er også språkpolitikken helt sentral.

Vi vet at flere samiske språk er under press. Skal språkene overleve, må de brukes. Da må barn og unge møte samisk språk i barnehagen og skolen. Det må utdannes flere samiskspråklige lærere, og offentlige tjenester må i større grad være tilgjengelige på samisk der det er naturlig og nødvendig. Høyre mener også at kulturpolitikken spiller en avgjørende rolle. Samisk kunst, kultur og kulturinstitusjoner bidrar ikke bare til å bevare tradisjoner, men til å utvikle et moderne samisk samfunn med plass til både historie og nyskaping.

Samtidig må samepolitikken være forankret i respekt og dialog. De siste årene har vist at spørsmål knyttet til arealbruk, naturressurser og næringsutvikling kan skape betydelige konflikter. Høyre mener at konsultasjoner og medvirkning er et viktig verktøy for å bygge tillit og finne nettopp de gode løsningene. Vi mener også at politiske prosesser må være preget av forutsigbarhet og balanse mellom ulike legitime interesser. Norge trenger både verdiskaping, arbeidsplasser og utvikling, samtidig som samiske rettigheter ivaretas. Høyres mål er ikke mer konflikt, men bedre løsninger.

Vi mener også at det er viktig å understreke at samepolitikken ikke bare er et ansvar for Sametinget eller for enkelte departementer. Ansvaret ligger på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Derfor er det positivt at meldingen nettopp legger vekt på de samlede rammebetingelsene for samisk språk, kultur og samfunnsliv.

For Høyre handler dette i bunn og grunn om å ta ansvar for både historie og framtid. Vi skal oppfylle våre forpliktelser overfor det samiske folket, vi skal bidra til et levende språk, sterke kulturmiljøer, og bærekraftige lokalsamfunn, og vi skal gjøre det på en måte som bygger fellesskap, tillit og respekt. Derfor tar Høyre meldingen til orientering og støtter innstillingen fra komiteen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [09:10:51]: Det finnes unger i dag som har rett til å lære sitt eget språk, men som likevel ikke får det. Det er ikke fordi retten mangler, men fordi læreren gjør det. Det er et stille, men også et alvorlig paradoks. Dette handler ikke bare om språkpolitikken innenfor det samiske, det handler om hvem vi er som samfunn, og hvordan vi tar vare på den samiske delen av Norge. For SV er det viktig å si at dette er en del av landet vårt vi mener vi bør ta enda bedre vare på enn det vi gjør i dag.

Samisk språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det er identitet, det er kultur, det er tilhørighet, men for mange er det også en sårbarhet. Når et språk svekkes, svekkes også noe av det som binder generasjoner sammen. Derfor er det så alvorlig når meldingen viser at vi fortsatt ikke klarer å gi folk reell tilgang til sine språklige rettigheter.

Vi har sterke rettigheter i Norge, også for det samiske, og det skal vi være stolte av, men rettigheter som ikke kan brukes i praksis, blir fort til tomme løfter, og tomme løfter bidrar ikke til tillit. De tomme løftene er kanskje det vi nettopp ser når unger ikke får opplæring, innbyggere ikke møter samiskspråklige tjenester, og ansatte ikke finnes, fordi vi ikke har klart å rekruttere og bygge kompetanse godt nok. Det er også bakgrunnen for de forslagene SV fremmer i denne saken, nettopp for å bidra til at rettighetene faktisk blir reelle i folks hverdag, bl.a. knyttet til kompetanse, tjenester og oppfølging av språklige rettigheter.

For SV er følgende helt avgjørende: Vi må gå fra bare å vedta rettigheter til å sørge for at de faktisk virker. Det betyr å satse langt tydeligere på utdanning og rekruttering av samiskspråklige lærere, barnehageansatte og helsepersonell. Det betyr å gi kommunene reell mulighet til å tilby tjenester på samisk.

Dette handler også om vår evne til forsoning. Vi vet hva fornorskingspolitikken har gjort, og vi vet hva den har kostet – for språk, kultur og mennesker. Da holder det ikke å si at vi vil gjøre det bedre. Da må vi faktisk gjøre det bedre, i praksis, i folks hverdag. Å styrke det samiske er ikke et særhensyn, det er en del av vårt felles ansvar – et ansvar for å sikre at samisk språk og kultur ikke bare overlever, men lever, utvikler seg og bæres videre til nye generasjoner.

Hvis vi mener alvor med rettighetene vi har vedtatt, må vi også være villige til å gjøre det som kreves for at de skal kunne ha betydning, ellers risikerer vi å stå her om noen år og si akkurat det samme som i dag. Det har heller ikke SV råd til.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:14:05]: Samepolitikken har et solid rettslig grunnlag, bl.a. i Grunnloven § 108, sameloven, menneskerettsloven og folkerettslige forpliktelser, som ILO-konvensjon nr. 169. Dette innebærer et tydelig ansvar for staten for å legge til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Ikke minst er arbeidet med forsoning fortsatt viktig, basert på erfaringen fra forsoningspolitikken samt det videre arbeid med å følge opp sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og Stortingets behandling av denne.

For Senterpartiet er det viktig å sørge for at samisk språk og samisk kultur blir tilgjengelig for flere. Det er viktig for både å opprettholde og utvikle samisk språk og kultur, samtidig som det er et viktig bidrag i arbeid for forsoning. Framover blir det viktig at samisk språkopplæring i barnehager og skoler styrkes, og det må aktivt jobbes for å øke rekruttering til og redusere frafall fra samisk språkopplæring. Dette er en betydelig utfordring.

Samiske innbyggere skal sikres gode tjenestetilbud, og språklige og kulturelle behov og rettigheter skal ivaretas. Det er svært viktig at det er en god dialog og bredt samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene og sametingene. Det er viktig for det samiske folk, men det er også viktig for alle de andre. Det er ofte her vi ser interessekonfliktene i den praktiske hverdagen oppstår. Det er mellom forvaltningsnivåene og det samiske folk – og i prinsippet også Sametinget, som representerer deres interesser – at det må løses. For at det skal løses, er det også her – på samme måte som mange andre måter områder i samfunnet – et sektorprinsipp i staten som gjør at dette er utfordrende, for man klarer ikke å ta fatt på hvor utfordringene ligger.

Jeg vil gå et nivå ned. Alle lever i en kommune. Alle er en del av et samfunn. Mangfoldet er med på å berike et fellesskap, men det krever at vi behandler hverandre med gjensidig respekt og forståelse. Kanskje er det her vi fortsatt har den største utfordringen i Norge. Det er viktig at regjeringen – med kommunalministeren – sørger for god samordning, bl.a. med de andre departementene, i saker knyttet til samiske spørsmål, og at statsråden klarer å sørge for at de andre statsrådene og departementene klarer å se politikken på deres område opp mot samepolitikken i stort.

Hanne Beate Stenvaag (R) [09:17:24] (komiteens leder): «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer», sa kong Harald ved åpningen av Sametinget i 1997. Det har blitt stående som et veldig viktig sitat.

I Grunnloven står det at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er ikke en liten oppgave. Alvoret som ligger i denne oppgaven, har blitt anerkjent på en grunnleggende ny måte gjennom sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, hvor Stortinget fikk omfattende kunnskap om fornorskingspolitikk og urett. Stortinget ga sin dype beklagelse for de overgrepene fornorskingspolitikken innebar, og fattet mange anmodningsvedtak til oppfølging av sannhets- og forsoningskommisjonen.

Når vi leser Sametingets årsmelding, får vi et godt bilde av det store og mangfoldige arbeidet som gjøres for å styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv, men det er underlig at denne meldingen til Stortinget ikke inneholder noen tiltak med økonomiske og administrative konsekvenser. Det er en tydelig uenighet mellom regjeringen og Sametinget om den økonomiske situasjonen for Sametinget. Sametinget peker på stor forskjell mellom budsjettbehovene og de faktiske bevilgningene, og at andelen av statsbudsjettet som settes av til samiske formål, har vært fallende eller stått på stedet hvil de siste 20 årene.

Vi beklager at ikke flere partier stiller seg bak forslaget om at budsjettordningen skal evalueres, og at det skal sikres konsultasjonsrett og reell medbestemmelse for Sametinget i budsjettprosessen.

Både i høringer og på komiteens reise til Finnmark har det kommet tydelig fram at midlene til tospråklighet i samiske forvaltningskommuner ikke strekker til, og at kommunene må bruke frie midler på å dekke utgiftene. Dette er en stor utfordring for små kommuner, i en situasjon hvor man må prioritere hardt mellom gode formål. Vi mener det trengs mer penger til tospråklighet. De samiske forvaltningskommunene er helt sentrale i arbeidet med å styrke samisk språk i hverdagen, sammen med de samiske språksentrene, som også har utfordringer med økonomien. Heldigvis er det en økt interesse fra mange for å lære samisk og ta tilbake språket, men vi må huske på at det er et stort og møysommelig arbeid, som er et veldig konkret resultat av en fornorskingspolitikk som dessverre i for stor grad lyktes.

Leder for Sametinget skriver i sin beretning at 2025 har vist at samiske rettigheter fortsatt utfordres i møte med statlige vedtak om arealbruk og ressursutnyttelse, og peker særlig på konfliktene knyttet til Melkøya og Fosen. Hun peker på at manglende konsultasjoner og mangelfulle prosesser svekker rettighetsvernet i praksis, og sier at rettigheter uten reell håndheving blir bare symbolske rettigheter.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport pekte på at oppfølgingen av Fosen-saken særlig har vært med på å svekke tilliten i den samiske befolkningen til norske myndigheter. Bildene av samisk ungdom som gang på gang måtte demonstrere og bæres bort fordi staten ikke fulgte opp høyesterettsdommen som konkluderte med menneskerettighetsbrudd, sitter på netthinnen vår.

Vi har en lang vei å gå. Forsoning krever bred deltakelse fra hele samfunnet, og det krever at vi tar på alvor det som har kommet fram, og forstår at mange år med bruk av store ressurser på fornorsking forplikter til mange år med bruk av betydelige ressurser til å motvirke noen av de alvorlige konsekvensene av denne langvarige politikken staten Norge har ført.

Marius Langballe Dalin (MDG) [09:20:48]: Rapporten frå sannings- og forsoningskommisjonen har gjeve oss ein grundig dokumentasjon på fornorskingspolitikken og etterverknadene av han. Dette er ikkje eit avslutta historisk kapittel, men eit sår som enno ikkje er lækja. Det krev at vi som storsamfunn følgjer opp dei anbefalingane kommisjonen har gjeve.

Samisk kultur, språk og identitet er uløyseleg knytte til naturen og dei tradisjonelle næringsområda. Vi ser at vindindustri og andre formål stel av beiteområde og set samisk kultur under press. Vi kan ikkje verne om samisk kultur på papiret viss vi samtidig byggjer ned livsgrunnlaget deira i praksis. Dette handlar om reell medråderett. Når store industriprosjekt, kraftutbyggingar eller infrastruktur blir pressa igjennom i samiske område utan tilstrekkeleg respekt og medverking, fortset storsamfunnet i realiteten den same overkøyringa som kommisjonen har åtvara om. For å oppnå forsoning må storsamfunnet akseptere at samiske rettar set rammer for vår eigen areal- og ressursbruk.

Det er på tide å rette opp historiske feilgrep. Å velje ut berre dei mest praktiske eller minst kontroversielle tiltaka vil vere ei forsøming av det ansvaret Stortinget har fått. For det første må vi sikre samisk språk og utdanningstilbod ei stabil og langsiktig finansiering. Språk er identitet, og samisk språk er under kraftig press, spesielt i dei sørlege samiske områda. For det andre må vi styrkje posisjonen til Sametinget og sikre at konsultasjonsplikta fungerer etter hensikta, særleg i arealsaker. Vi må sørgje for tilstrekkelege ressursar. For det tredje må vi forplikte oss til konkrete tidsplanar og budsjettmidlar for å få gjennomført desse tiltaka.

Forsoning får vi ikkje gjennom slappe unnskyldningar. Forsoning er ein kontinuerleg prosess. MDG vil bidra til at den prosessen fortset. Difor meiner vi samiske rettar må styrkjast, ikkje svekkjast. Miljøpartiet Dei Grøne støttar difor merknadene og forslaga frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt i denne saka, som vil bidra til å omsetje kommisjonen sine funn til reell endring.

Statsråd Bjørnar Skjæran [09:23:34]: I dag behandler Stortinget meldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv som den første i denne stortingsperioden. Det er en ny stortingsperiode med mange unge representanter – faktisk er det jo et historisk ungt storting.

I slutten av forrige uke mottok vi budskapet om at høyesterettsjustitiarius Carsten Smith er gått bort, en mann som gjennom flere tiår hadde hjerte og engasjement for samiske saker. Den innsatsen han la ned gjennom sitt virke, har hatt avgjørende betydning for utviklingen av sameretten i Norge. I kjølvannet av Alta-saken ledet Smith samerettsutvalget, som senere dannet grunnlaget for Sametinget, sameloven og Grunnlovens paragraf 108. Dette arbeidet representerte et tydelig vendepunkt i norsk samepolitikk.

Historien viser at minoriteters rettigheter ofte er mest utsatt i urolige tider. Nettopp derfor er årets stortingsmelding et viktig dokument. Stortingsmeldingen trekker linjene fra samerettsutvalgets arbeid, som Carsten Smith ledet, og fram til i dag. Meldingen redegjør for hovedprinsippene som ligger til grunn for regjeringens samepolitikk. Den går gjennom de ulike konvensjonene, lovene og forskriftene som forplikter oss, men som ikke setter en øvre grense for politikken.

Samepolitikken bygger ikke bare på juridiske forpliktelser. Regjeringen fører en aktiv samepolitikk fordi det er viktig og riktig. Vi ønsker å legge til rette for at samiske språk og samisk kultur har gode vilkår. Det er avgjørende for samene, men også for å bevare det rike mangfoldet som Norge er bygd på.

Regjeringen er opptatt av at flere får tilgang til samiske språk og samisk kultur. Vi vil føre en politikk som bidrar til forsoning, tillitsbygging, forståelse og utvikling av samiske samfunn. I forrige stortingsperiode la vi fram tre utdypende meldinger om ulike temaer. Den ene handler om kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning. Den andre handler om folkehelse og levekår i den samiske befolkningen, og i fjor tok vi for oss kommunale tjenestetilbud til samiske innbyggere. I tillegg la vi fram en handlingsplan mot hets og diskriminering av samer og opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som inneholder en egen samisk del. Alle disse dokumentene danner grunnlag for regjeringens samepolitiske arbeid. Oppfølgingen av Stortingets vedtak etter behandlingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport tar vi også på alvor, og arbeidet er godt i gang.

Erlend Wiborg (FrP) [09:35:12]: La meg starte med å være tydelig på at samisk språk, kultur og historie er en viktig del av Norges felles kulturarv. Den skal vi ta vare på, men måten vi gjør det på, er det avgjørende. For Fremskrittspartiet er det et grunnleggende prinsipp at vi i Norge bør ha ett folkestyre, ett sett med lover, ett sett med regler, ett sett med plikter og ett sett med rettigheter som er like for alle. Det bør ikke være slik at hvilke rettigheter du har, eller hva slags politiske innflytelse du får, skal være avhengig av hvilken etnisk gruppe tilhører, men dessverre ser vi at det i de senere tiårene har gått i motsatt retning. Vi har fått et system hvor etnisitet i stadig større grad gir grunnlag for egne politiske organer, egne konsultasjonsordninger, egne innsigelsesrettigheter og egne særordninger Dette er feil vei å gå. Fremskrittspartiet mener at samiske interesser, på samme måte som andre interesser i samfunnet, bør ivaretas gjennom de folkevalgte organene: kommunestyrene, fylkestingene og Stortinget, ikke gjennom parallelle maktstrukturer.

Norge er et demokrati, bygget på prinsippet om at alle borgere er likeverdige. Derfor mener vi det er problematisk når stemmerett knyttes til et etnisk valgmanntall. I andre sammenhenger ville vi aldri akseptert at politisk representasjon ble basert på avstamning eller slektstilhørighet. Det bør vi heller ikke gjøre her. Fremskrittspartiet ønsker derfor å avvikle Sametinget og sikre at samiske interesser ivaretas gjennom de samme demokratiske institusjonene som gjelder for alle andre. Vi mener også at Sametingets særskilte innsigelsesrett i plan- og arealsaker selvfølgelig da må fjernes. Lokalsamfunn som ønsker arbeidsplasser, verdiskaping og utvikling, må møte åpne demokratiske prinsipper, ikke parallelle prosesser med begrenset innsyn. Forsoning oppnås ikke gjennom å dele mennesker i ulike grupper med ulike rettigheter. Forsoning oppnås gjennom respekt, gjennom likebehandling, gjennom et samfunn hvor alle møter de samme lovene, rettighetene og pliktene.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [09:37:56]: I arbeidet med samisk språk, kultur og samfunnsliv er det viktig at vi sikrer levende og robuste lokalsamfunn i samiske områder. Det handler om infrastruktur, kultur og idrett, variert næringsliv og ivaretakelse av våre kulturbærende næringer. Som det beskrives i stortingsmeldingen, er trenden den samme i befolkningen for øvrig: Folk trekkes mot de store sentrumene. I de siste års budsjetter har bevilgningene til samiske formål økt betydelig. Det er viktig for at vi skal kunne ta vare på vår felles kulturarv og sikre utviklingen av samisk kultur, språk og samfunnsliv. Vi må ha gode insentiver og utdanningsinstitusjoner som bidrar til at samisk språk er levende og gir mulighet til at flere kan ta del i det. Jeg er glad for at regjeringen har en offensiv politikk for det samiske, og at man tar forsoningsarbeidet på alvor.

Det har blitt en vanlig øvelse at vi i forbindelse med saker som omhandler det samiske, ser forslag fra Fremskrittspartiet som med presisjon vil fjerne det de kan av bevilgninger og rettigheter til samiske samfunn. I FrPs alternative budsjett kutter man 300 millioner og legger opp til å avvikle Sametinget. Man kutter i samisk KI, man kutter i inngåtte avtaler i reindriftsoppgjøret, man kutter sameskolene i Snåsa og Målselv, man kutter tilskudd til samisk grunnopplæring, man kutter i samisk videregående og til Sørsamisk kunnskapspark, og man kutter 300 millioner til samiske formål. Det er en tredel av alle bevilgningene til arbeidet med samisk språk, kultur og samfunnsliv. I tillegg er det verdt å merke seg at det også er tett knyttet opp mot arbeidsplasser i samiske samfunn i Finnmark. Man kan reflektere over hvordan det ville slått ut for kommuner som Karasjok og Kautokeino og målet om bosetting i nord.

I tillegg ser vi i FrP-forslagene i dagens sak at man vil svekke insentiver for å lære seg samisk og til å rekruttere samisk språkkompetanse i utdanning til det brede yrkesliv. Det er feil vei å gå når man kjenner behovet for denne kompetansen i store deler av offentlig tjenesteyting. Så er det overraskende at man også vil fjerne finnmarksloven, som sikrer at Finnmark nå forvalter egen grunn til det beste for Finnmarks befolkning og sikrer at verdiene kommer folk i Finnmark til gode, enten det er naturressurser eller andre verdier. Finnmarkingene har endelig fått bestemme over egen hverdag, og dette vil man altså fjerne. Jeg kan tenke meg hvordan det ville slått ut også for oss som er glad i jakt og fiske og i å ta i bruk naturen i Finnmark. Det å inkludere og ta vare også på minoritetene våre er et ansvar. Vi har slått fast i Grunnloven at vi er tuftet på to folk.

Bjørn Larsen (FrP) [09:41:08]: Jo flere utfordringer som beskrives, desto flere særordninger er svaret. Mangler vi språkkompetanse? Flere særordninger. Oppstår det konflikter? Flere særordninger. Har vi utfordringer i arealpolitikken? Flere særordninger.

Fremskrittspartiet mener dette er å behandle symptomene uten å diskutere de grunnleggende spørsmålene. Hvis målet er forsoning, hvorfor velger da flertallet konsekvent løsninger som trekker samfunnet i retning av flere parallelle strukturer?

Arbeiderpartiet framhever økte bevilgninger og styrking av Sametinget som en suksesshistorie. SV og Rødt argumenterer for ytterligere styrking av særskilte ordninger og rettighetsstrukturer. Senterpartiet understreker betydningen av dagens system. Men det grunnleggende spørsmålet blir stående ubesvart: Finnes det noen grense? Er målet at stadig flere samfunnsområder skal omfattes av konsultasjoner, særordninger og særskilte institusjoner? Eller er målet at samisk språk og kultur skal stå sterkt innenfor et felles demokratisk fellesskap?

Fremskrittspartiet velger det siste. Vi mener det er fullt mulig å være stolt av samisk kultur uten å mene at stadig flere politiske beslutninger skal flyttes bort fra ordinære demokratiske organer. Vi mener det er fullt mulig å styrke samiske språk uten å svekke prinsippet om likebehandling. Vi mener det er fullt mulig å ta historien på alvor uten å gjøre etnisitet til et stadig viktigere politisk skille.

Det er nettopp her Fremskrittspartiet skiller seg fra flere av de andre partiene. Mens de ønsker mer makt til særskilte institusjoner, ønsker vi mer makt til de ordinære folkevalgte organene. Mens de ønsker flere særordninger, ønsker vi mer likebehandling. Mens de ønsker mer byråkrati, ønsker vi mer frihet.

Samisk språk og kultur skal fortsatt være en levende del av Norge, men Norge skal også være et land hvor rettigheter, plikter og demokratisk innflytelse i størst mulig grad bygger på fellesskap, ikke på etnisk tilhørighet. Det er det som er Fremskrittspartiets utgangspunkt i denne saken.

Hanne Beate Stenvaag (R) [09:43:32]: Jeg vil kommentere at slik Fremskrittspartiet legger fram sin politikk, tar man jo ikke i det hele tatt på alvor at minoriteters rettigheter ikke alene kan sikres gjennom de ordinære institusjonene. Det sier seg selv: En minoritet vil aldri kunne nå fram med et flertall, selv ikke i Finnmark, hvor den samiske befolkningen er stor. Jeg vil støtte Arbeiderpartiets innlegg som ble holdt tidligere, som beskriver konsekvensene av den politikken Fremskrittspartiet står for. Det ville være en alvorlig svekking av det samiske folks rettigheter og en utrolig stor utfordring som i hvert fall ikke ville gi noen større frihet for den samiske befolkningen.

Erlend Wiborg (FrP) [09:44:41]: Innlegget til komitéleder Stenvaag synes jeg var en smule spesielt. Det å mene at mindretallets rettigheter ikke kan ivaretas uten et eget organ, synes jeg er meget spesielt å si fra denne talerstolen. Er det noe denne sal gjør hver eneste dag, er det å ivareta forskjellige minoriteter. De aller fleste minoritetene i Norge har heldigvis ikke særregler som det Stenvaag ønsker – et eget sameting – så det er fullt mulig for denne sal å ivareta minoriteter og deres rettigheter uten å gi dem den typen særfordeler, som bare bidrar til å skape konflikt og økt byråkrati.

Helge André Njåstad (FrP) [09:46:37](ordførar for saka): Eg vil starta med å takka forslagsstillarane for å reisa eit viktig forslag om ei sak som mange av oss meiner var heilt unødvendig. Det er ganske oppsiktsvekkjande at forvaltinga gjer det som statsforvaltaren i Agder her har gjort. Fyrst får ein ei rekkje enkeltsaker på bordet til uttale, men unnlèt å uttala seg. Deretter fattar kommunen eit lovleg vedtak som innbyggjarane rettar seg etter. Etter ein del medieoppslag om ei enkeltsak i Agder finn ein ut at ein skal gå tilbake i tid og sjå kor mange andre enkeltsaker ein sjølv har hatt anledning til å meina noko om, og føreta ein lovlegheitskontroll i ettertid.

Eg vil nesten seia at det er litt unorsk med tanke på den tilliten som er så viktig for samfunnet, der borgarar rettar seg inn etter lovlege vedtak som blir fatta av kommunen. Dei søkjer, og staten har moglegheit til å koma med klager og innvendingar i forkant, men å gjera det i etterkant, som ein lovlegheitskontroll, er ein situasjon som mange vil oppleva som udemokratisk og ugrei. Viss me ser det frå innbyggjarane sitt perspektiv, framstår det veldig ugreitt å gjera det på denne måten. I ei av desse åtte sakene er det nokon som allereie har brukt ein million av eigne pengar på å innretta seg etter eit lovleg vedtak som statsforvaltaren no seier er ugyldig. Ein annan ville rydda opp i ei 23 år gammal bryggjesak, der ein før hadde ei trebryggje som var dårleg, og erstatta ho med ei steinbryggje. Han ville søkja og få ho lovleg, fekk lov hos kommunen og innretta seg etter det, og så fekk han problem etterpå.

Eg trur alle ser at her har statsforvaltaren unnlate å reagera på sakene når ein hadde moglegheit, og då bør ein ikkje gjera det på den måten som prosessen i Agder har lagt opp til. Difor er eg veldig glad for at det er eit fleirtal som er einig med forslagsstillarane, og som òg er einig med oss i Framstegspartiet, i at staten ikkje kan oppføra seg sånn overfor enkeltpersonar som innrettar seg etter lovleg fatta vedtak. Det er veldig bra.

Eg reagerer òg på at når det ligg ei sak til behandling i Stortinget, vel likevel statsforvaltaren å sluttbehandla desse sakene. Det fortel litt om kva respekt ein har for landets nasjonalforsamling, at ein ikkje ventar til behandlinga av denne saka før ein avgjer dei sakene. Difor har det òg vore nødvendig å leggja fram eit laust forslag, som er på vegner av Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, der ein seier at regjeringa må følgja opp desse enkeltsakene òg, for me kan ikkje behandla folk på denne måten her i landet. Eg er glad for at eit fleirtal seier at makta og innflytelsen til statsforvaltaren i dette samfunnet har vore for stor, og at Stortinget difor må gripa inn og sørgja for at sunn fornuft framleis skal gjelda. Eg tek opp forslaget som Framstegspartiet er med på.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [09:49:56]: Det er et grunnleggende prinsipp i forvaltningen at endelige vedtak som hovedregel skal ligge fast, og det gjelder særlig i saker der tiltakshaver har innrettet seg i god tro. Forutsigbarhet og tillit til myndighetenes beslutninger er avgjørende for rettssikkerheten. Samtidig må vi holde fast ved et annet viktig prinsipp: at vedtak skal være i samsvar med gjeldende lovverk og nasjonale føringer. Når disse hensynene kommer i konflikt, må vi gjøre vanskelige avveininger.

Statsforvalteren har et særskilt ansvar for å ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser, ikke minst i forvaltningen av strandsonen. Dette er et område hvor presset er stort, og hvor konsekvensene av feil praksis kan bli varige. Strandsonen er en felles ressurs som skal forvaltes til beste for både natur og kommende generasjoner. Lovlighetskontroll er et lovfestet virkemiddel som nettopp er ment for de særskilte tilfellene der det er grunn til å stille spørsmål ved om vedtaket er lovlig. Terskelen for å ta dette i bruk er høy og skal være høy. Det krever særlige grunner.

Vi merker oss at man i gjennomgangen av dispensasjonsvedtakene nå i Agder har avdekket betydelige mangler i en stor andel av sakene, men man har ikke gått videre med alle. Samtidig er det viktig å understreke hva det handler om, og hva det ikke handler om. Dette er ikke et spørsmål om at statsforvalteren overprøver kommunens politiske skjønn. Dette er rettsanvendelse. Det handler om hvorvidt lovens vilkår er oppfylt. Statsforvalteren i Agder har vært tydelig på at hensynet til forutberegnelighet og grad av innrettelse har veid tungt i vurderingen av om lovlighetskontroll skal gjennomføres. Det er kun i et fåtall saker det er gjort, og det er basert på grundige og konkrete vurderinger. Av sakene som er ferdigbehandlet, ser vi også et nyansert bilde. Dette illustrerer at ordningen fungerer som en sikkerhetsmekanisme, ikke som et generelt inngrep.

Vi mener at hovedinnsatsen framover må rettes mot å forebygge sånne situasjoner. Bedre veiledning, tydeligere praksis og tidligere dialog med kommunene er helt avgjørende – ja, kanskje til og med foreldelsesfrister på vedtak. Dette vil styrke kvaliteten i saksbehandlingen og gi større forutsigbarhet for alle parter.

Til slutt vil jeg minne om maktfordelingsprinsippet. Jeg synes vi burde være varsomme med å gripe inn i konkrete forvaltningssaker. Vår oppgave er å sette rammene og lovene, ikke å overta forvaltningens ansvar i enkeltsaker. Det handler om balansen mellom forutsigbarhet og lovlighet, og vi må ta det på alvor. Sunn fornuft kan være å rette på noe som ved første øyekast virker urimelig. Men sunn fornuft kan også noen ganger være å se på de langsiktige konsekvensene av vedtakene man fatter.

Haagen Poppe (H) [09:52:56]: Jeg skulle virkelig ønske at vi slapp å ta denne debatten i dag, men det ble nødvendig for Høyre å ta denne saken til Stortinget. Dette er ikke et spørsmål om man er for eller mot bygging i strandsonen. Jeg tror jeg faktisk ville stemt mot noen av tiltakene vi i dag diskuterer, om jeg var lokalpolitiker. Dette handler om rettighetene til mennesker som i god tro har brukt flere millioner kroner. I den ene saken er det snakk om 10 mill. kr på tiltak kommunen har gitt tillatelse til, og som Statsforvalteren ikke har stoppet da de kunne og hadde det på sitt bord.

Sakene vi diskuterer i dag, er velkjente og omhyggelig omtalt i mediene. Og viktigst av alt for å forstå denne saken: De har vært oversendt Statsforvalteren til vurdering. Det er ikke en rettsstat verdig når innbyggere blir stående med halvferdige hus og byggegroper fordi byråkratiet har sovet i timen og har behov for å statuere et eksempel fordi en myndighetsperson har fått lov til å bygge hytte og mediene skriver om det.

Det er en grunn til at alle de 25 ordførerne i Agder har signert brevet til statsråden og vært på møte for å løfte sin bekymring om denne saken, fra SV til FrP. Dette er en prinsippsak, og det må i dag også oppfattes som et tydelig signal om at det skal være ekstremt høy terskel for at en tilsynsmyndighet skal foreta lovlighetskontroll på eget initiativ lenge etter at saken er endelig vedtatt og man selv hadde hatt mulighet til å stoppe den tidligere.

Det bør ikke bli en vane for Stortinget å gripe inn i enkeltvedtak i tide og utide. Dette må løses på systemnivå. På vegne av Høyre fremmer jeg derfor også våre to mindretallsforslag om at det er staten som må ansvarliggjøres når tiltakshavere har innrettet seg etter endelig vedtak og staten har forsømt sin plikt til å gripe inn i den ordinære saksbehandlingen.

Vi må også oppdatere en strandsonepolitikk som har vært preget av mange gode intensjoner om opprydning de siste årene, men som åpenbart ikke har fungert. Sørlandskysten er mitt rike. Det ville aldri falt meg inn å bygge ned og ødelegge min mulighet til å ferdes med båt og til lands i disse områdene. Men vi er mange som også bor og driver næring her, og det må være mulig å videreutvikle disse stedene. Dagens politikk fungerer ikke. Og når vi langs kysten endelig har fått lov til noe, ofte etter lange, lange kamper, så må vi faktisk kunne stole på at staten har gjort jobben sin.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [09:55:53]: Jeg har forståelse for at enkeltsaker kan engasjere sterkt lokalt, men saken vi behandler i dag, er jo først og fremst ikke en sak om Agder, selv om det nesten er forkledd sånn. Det er i realiteten en sak om Stortingets rolle og hvor langt Stortinget er villig til å gå for å gripe inn i forvaltningens arbeid. Forslaget som nå ligger på bordet, går i realiteten ut på at Stortinget ber regjeringen stoppe en pågående lovlighetskontroll, og det er ikke bare uvanlig, det er prinsipielt svært problematisk.

La oss være helt tydelige: Statsforvalteren gjør akkurat det Stortinget har bedt dem om å gjøre, nemlig å kontrollere om kommunale vedtak er i tråd med loven. Når det da fremmes forslag om å stoppe denne kontrollen, sender det jo også et ganske oppsiktsvekkende signal: for det første at vi ønsker kontroll helt den faktisk blir brukt. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn at en ikke liker utfallet, og derfor prøver Stortinget å gripe inn underveis. Det er en praksis som vi bør styre langt unna, for hvis Stortinget begynner å gå inn i enkeltsaker og påvirke resultatet, beveger vi oss langt bort fra vår rolle som lovgiver og over i noe helt annet.

Dette handler også om rettferdighet, for hva sier vi til alle andre kommuner som får sine vedtak overprøvd? Og hva sier vi til alle dem som ikke får politisk oppmerksomhet om sin sak? Skal det være slik at noen saker skal stoppes fra denne talerstolen, mens andre får gå sin gang? Mener flertallet i Stortinget at det er likhet for loven? SV er helt tydelig på at det er en reell forskjellsbehandling.

Det er også verdt å merke seg hva slags saker dette ofte gjelder. Det handler om areal, strandsone og natur, og i nettopp disse områdene har vi nasjonale, tydelige regler, fordi summen av små dispensasjoner også kan få store konsekvenser, og da må vi ha en forvaltning som tør å gjøre jobben sin, og ikke en forvaltning som risikerer å bli stoppet når det blir politisk ubehagelig.

Hvis flertallet mener at Statsforvalteren går for langt, eller at regelverket er for strengt, så har vi et helt legitimt verktøy, og det er å endre loven. Det er en ærlig og ryddig måte å gjøre det på. Det vi ikke skal gjøre, er å gripe inn i en konkret sak fordi vi ikke liker hvordan loven virker. Det er ikke ansvarlig styring, det er politisk overstyring, et overformynderi og en feilaktig rolleforståelse hos flertallet i Stortinget.

For SV er det helt klart nei. Vi støtter et sterkt lokaldemokrati, men like fullt støtter vi en sterk rettsstat hvor lovene gjelder likt for alle, og hvor forvaltningen får gjøre den jobben Stortinget har gitt den. Hvis vi åpner døren for denne typen inngrep, blir det vanskelig å forklare hvordan vi skal la være neste gang, og det er en utvikling SV ikke vil være med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:59:08]: Saken vi behandler i dag, har en spesiell bakgrunnshistorie, som har lagt deler av grunnlaget for Senterpartiets syn på hvordan disse prosessene har blitt gjennomført. I juni 2022 ble kommunene i Agder informert om at Statsforvalteren i Agder ønsket å få oversendt færre dispensasjonssaker til uttalelse, og at kun søknader om nærmere angitte tiltak skulle oversendes til uttalelse etter plan- og bygningsloven § 19-1. 19. mars 2024 gikk Statsforvalteren i Agder et skritt videre. Kommunene ble nå informert om at Statsforvalteren framover ikke ville prioritere å gi forhåndsuttalelser til dispensasjonssaker, og kommunene ble bedt om at slike saker som hovedregel ikke skulle sendes til Statsforvalteren på høring før kommunene fattet vedtak. Disse konkrete påleggene forholdt kommunene i Agder seg til. Så ombestemte plutselig statsforvalteren seg, satte i gang en stor prosess og brukte § 27-1 i kommuneloven, altså lovlighetskontroll. Der bør terskelen være særdeles høy, og han brukte da denne paragrafen som et aktivt virkemiddel. Det handler om at folk skal ha tillit til at gyldig stadfestede vedtak som folk har rettet seg etter, skal bli stående.

Den prosessen som Statsforvalteren i Agder nå har igangsatt, er urimelig overfor kommunene og innbyggerne. Statsforvalteren kunne kommet med innspill mye tidligere i prosessen. Så enkelt er det, og det er oppsiktsvekkende at interne mekanismer hos Statsforvalteren ikke oppdaget at embetet her var på feil kurs. Vi kan ikke drive en sånn overkjøring av lokaldemokratiet. Jeg har full tillit til at de lokale folkevalgte i kommunen i Agder har gjort gode vurderinger i disse sakene. De har altså gjort det som er kjernen i politisk arbeid. Da kan ikke statens forlengede arm etterpå late som det er første gang de hører om saken, og konkludere med å oppheve demokratisk fattede vedtak.

Senterpartiet forventer at statsråden gir tydelig beskjed til Statsforvalteren og unngår at slike prosesser blir igangsatt igjen. Jeg vil gå så langt som å kalle dette en umyndiggjøring av lokaldemokratiet som er på grensen til respektløs. Og denne prosessen har ikke blitt igangsatt på bakgrunn av et overordnet politisk mål eller ønske om mer kontroll og detaljstyring, snarere tvert imot. Stortinget har nå fattet en rekke vedtak om at det lokale selvstyret skal tillegges større vekt, og det er det definitivt ikke gjort i denne saken. Det må også statsråden ta på alvor.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:02:25]: Jeg minner om hva denne saken handler om: Statsforvalteren i Agder har avdekket en rekke ulovlige forhold og mangler i byggesaksbehandling i strandsonen. Strandsonen langs sørlandskysten er under sterkt press. Til tross for at det ikke er tillatt å bygge i strandsonen, bygges det stadig mer. Det er det saken handler om. Jeg vil sterkt advare mot å stanse den videre oppfølgingen av disse sakene. Å stanse oppfølgingen av enkeltsaker vil kunne få som konsekvens at utbygging som ikke skulle hatt dispensasjon, nå vil finne sted. Det er i ytterste konsekvens irreversibelt. Det alene tilsier at Statsforvalterens arbeid bør få fortsette. Å instruere regjeringen til å stanse Statsforvalteren vil svekke tilliten til offentlig forvaltning.

Jeg vil minne om funnene i Agder: Det er avdekket mangler i om lag 80 pst. av de 178 dispensasjonsvedtakene som er gjennomgått. Det er funnet vesentlige mangler i samtlige av de 23 sakene som har vært gjenstand for nærmere undersøkelser. Lovlighetskontrollen som pågår nå, gjelder et lite utvalg av disse sakene. Det gjelder bare de mest alvorlige.

Denne saken handler også om langt mer. Det er Stortinget, gjennom kommuneloven § 27-1 annet ledd, som har gitt mulighet til å iverksette kontroll dersom det foreligger særlige grunner. Og Stortinget har gitt klart beskjed om at det er kontrollorganets såkalte frie skjønn som skal avgjøre om det foreligger særlige grunner. Det er akkurat det statsforvalter har gjort. De har brukt sitt frie skjønn til å sette i gang lovlighetskontroll i de mest alvorlige sakene. De følger bokstavelig talt reglene Stortinget har laget.

Det er oppsiktsvekkende at flere partier ønsker å blande seg inn i dette. Hvordan ville reaksjonene vært hvis Stortinget grep direkte inn for å stanse granskninger og lovlighetskontroller på andre områder, for eksempel innen helse og omsorg? Det ville selvsagt ikke skjedd. Det er bygget opp en merkelig allianse det siste året hvor flere partier ønsker å svekke Statsforvalterens rolle i alle typer plan- og bygningssaker. Det er negativt for naturen. Det er negativt for naboer og andre berørte. De risikerer å få svekket sin mulighet til å klage. Det er også negativt for rettsstaten. De eneste det er positivt for, er dem som ønsker å bygge der det ikke bør være tillatt å bygge. Og i strandsonen i pressområder bør det definitivt ikke være tillatt å bygge.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:04:52]: Statsforvaltaren er stadig under press, m.a. frå parti og representantar på Stortinget som vil vengjeklippe embetet. Dette er skremmande.

Saka som no er oppe til debatt, viser kor viktig det er at statsforvaltaren får gjere jobben sin. Her handlar det om dispensasjonar for bygging i strandsona som kommunane tidlegare har vedteke. Spørsmålet om det er grunnlag for dispensasjon eller ikkje, handlar utelukkande om jus, ikkje om politisk skjøn. Høgsterett slo dette tydeleg fast 27. mars i år. Når statsforvaltaren påpeiker at kommunen ikkje har grunnlag for å gje dispensasjonar, er det følgjeleg heller ikkje overprøving av det lokale sjølvstyret. Det handlar om å sikre likebehandling, rettssikkerheit og samsvar med gjeldande rett. Eg meiner difor at Stortinget ikkje skal behandle saker som statsforvaltaren har som oppgåve å vurdere, på same måte som at vi 169 representantane ikkje skal blande oss inn i avgjerder som domstolane gjer.

Den konkrete saka i Agder tek utgangspunkt i 140 dispensasjonssaker der det er funne manglar i vedtaka. Berre sju av desse har statsforvaltaren teke tak i gjennom såkalla lovlegheitskontroll. Det er altså dei mest alvorlege sakene, som kan ha vesentlege negative verknader, som statsforvaltaren har teke tak i, og som representantforslaget forsøkjer å stanse. Forslagsstillarane meiner det er problematisk at statsforvaltaren ikkje greip inn i prosessen i desse sju sakene før kommunen gav dispensasjon. Det er eg einig i. Det har dessverre vore ein uheldig praksis i form av at kommunane i varierande grad sende forslag til dispensasjonar til statsforvaltaren. Dermed var det vanskeleg for statsforvaltaren å engasjere seg til rett tid. Det kan sikkert vere forbetringspotensial hos statsforvaltaren i nokre saker òg, men dette kan ikkje hindre statsforvaltaren i å rydde opp i openbert feilaktige og/eller uryddige vedtak i ettertid.

Det er òg viktig å ikkje så tvil om oppgåvene til statsforvaltaren. Eit politisk press for at statsforvaltaren skal halde fingrane av fatet, slik vi stadig ser døme på, kan bidra til unødig usikkerheit og atterhald hos statsforvaltaren i saker der det i ettertid viser seg openbert nødvendig å gripe inn òg. Det skaper uføreseielegheit for kommunar og utbyggjarar og andre som kommunale vedtak får konsekvensar for, og det er ingen tent med. Likebehandling skal vere eit viktig prinsipp, og det er viktige verdiar statsforvaltaren forvaltar på vegner av Stortinget.

Vi må sørgje for at statsforvaltaren har eit tydeleg mandat og får anledning til å gjere jobben sin. Dersom representantforslaget blir vedteke, vil Stortinget utfordre det grunnleggjande skiljet mellom lovgjevande og utøvande makt. MDG stemmer difor openbert mot dette forslaget.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:07:57]: KrF støtter flertallet i denne saken, og jeg er glad for det flertallet som det ser ut til å bli nå. Jeg vil starte med å si at jeg har stor sympati for de menneskene som dette faktisk gjelder. For bak disse sakene står det folk som har fått et vedtak, som har innrettet seg i god tro, og som nå opplever at det hele blir snudd på hodet. Det er krevende, det skaper utrygghet, og det rokker ved tilliten til systemet vårt.

For det som har skjedd her, er også vanskelig å forstå. Statsforvalteren har i mange tilfeller vært tett på prosessene og hatt mulighet til å uttale seg, men lar være. Og så, lenge etter at beslutningene er tatt, og når prosjektene er i gang, kommer de tilbake og vurderer å omgjøre vedtakene. Det oppleves rett og slett som at noen har sovet i timen og først våknet etter at kampen er avblåst.

Selvfølgelig skal vi ha et system som sikrer at lover følges, og at nasjonale hensyn ivaretas. Statsforvalteren har en viktig rolle i så måte, men rettssikkerhet handler ikke bare om å rette feil. Det handler også om forutsigbarhet, om at folk skal kunne stole på vedtak som er fattet, og om at staten opptrer ryddig og i tide. Når terskelen for å gå inn i gamle rettskraftige vedtak senkes, utfordrer det nettopp denne tilliten. Derfor mener flertallet og vi i KrF at denne praksisen må stoppes nå, ikke fordi kontroll ikke er viktig, men fordi det må skje på riktig tidspunkt og på riktig måte.

Samtidig må vi bruke denne saken klokt framover. For det første må vi sikre bedre veiledning til kommunene. Vi må ha tydeligere signaler fra staten tidlig i prosessene, og vi må ha et system der det ikke er tvil om hvem som har sagt hva, og når. For det er ikke rimelig at enkeltmennesker og utbyggere skal bære risikoen for manglende samspill mellom forvaltningsnivåene.

Denne saken handler i bunn og grunn om tillit: tillit til vedtak, tillit til forvaltningen og ikke minst tillit til at staten opptrer på en forutsigbar måte. Den tilliten må vi ta vare på.

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:10:46]: Jeg er enig i at det skal være høy terskel for å gjøre om på vedtak som folk har innrettet seg etter. Forutsigbarhet er helt grunnleggende for den som får et vedtak og innretter seg etter det i god tro. Men forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet gjelder ikke bare den som har søkt om å få gjennomføre et tiltak. Det gjelder også for naboer, lokalsamfunn og allmennheten, som har en berettiget forventning om at vedtatte planer faktisk gjelder, og at byggegrenser håndheves. Dette gjelder ikke minst i strandsonen, som er en viktig fellesskapsressurs.

Statsforvalteren har en viktig rolle som rettssikkerhetsgarantist. Lovlighetskontroll er en viktig sikkerhetsventil i dette arbeidet, men det kan kun benyttes når det foreligger særlige grunner. Dette gjelder for eksempel når det ser ut til at et vedtak er fattet i strid med regelverket. Terskelen for å foreta lovlighetskontroll på eget initiativ skal imidlertid være høy. I vurderingen av om vedtak skal oppheves, skal det tas hensyn til både tiden som har gått, og innretninger som er gjort.

Jeg mener det vil være uheldig å stanse Statsforvalterens lovlighetskontroll, som er åpnet på bakgrunn av grundige faglige vurderinger. Jeg er enig i at Statsforvalteren burde reagert i disse sakene tidligere. Det er imidlertid ikke sånn at fravær av klage betyr at lovligheten av et vedtak er vurdert.

Jeg er opptatt av at signalene til Statsforvalteren om når lovlighetskontroll kan igangsettes, er tydelige. Mitt departement jobber derfor for tiden med en veileder. Her vil vi tydeliggjøre hva slags handlingsrom reglene gir, og at innrettelse er et tungtveiende moment i vurderingen.

Status for Statsforvalterens gjennomgang er nå at 178 saker er gjennomgått. Av disse er åtte saker pekt ut til lovlighetskontroll. Det betyr at 170 saker ikke er det. Sju av de åtte sakene er per nå ferdigbehandlet. Det er kun én sak som ikke er avgjort.

Når et vedtak blir opphevet gjennom en lovlighetskontroll, sendes saken tilbake til kommunen til ny behandling. Jeg har tillit til at kommunene følger opp sakene innenfor de lovmessige rammene som følger av plan- og bygningsloven, som Stortinget har vedtatt. Det er viktig for meg å understreke at Sivilombudet har tatt til orde for at forvaltningen i noen tilfeller vil ha en plikt til å omgjøre ugyldige vedtak etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Denne omgjøringsplikten vil gjelde selv om lovlighetskontrollen etter kommuneloven stanses.

Jeg anbefaler at Statsforvalteren får fullføre lovlighetskontrollen, og jeg vil generelt advare mot å fatte vedtak som er i strid med lovverket.

Tellef Inge Mørland (A) [10:25:58]: Sakene der statsforvalteren har omgjort en rekke vedtak om bygging i strandsonen, har skapt mye turbulens på Agder. For meg står allemannsretten svært høyt. Tilgang til strandsonen for alle er på mange måter en indrefilet i allemannsretten. Derfor mener jeg man skal være restriktiv med å bygge ned nye områder med stor betydning for friluftsliv og rekreasjon i strandsonen. Av den grunn har jeg heller ikke problemer med å se at enkelte av de byggesakene media har dokumentert har fått byggetillatelse, men som nå Statsforvalteren i Agder har stoppet, er utfordrende med tanke på bygging i hundremetersbeltet. Men måten Statsforvalteren i Agder har løst problemstillingen med dispensasjonsvedtak på, som kanskje aldri burde vært gitt av kommunene, er svært krevende.

Jeg skal bruke en sak fra Grimstad som eksempel, og i dette tilfellet må jeg forutsette at Agderpostens bilder og artikkel til saken gir et riktig inntrykk. En søknad om bygging 19 meter fra sjøen rett i tilknytning til et friluftsområde har jeg ingen problemer med å se at kan kvalifisere til et avslag, men når statsforvalteren før kommunal behandling har frarådet dispensasjon, lokalpolitikerne likevel har tillatt bygging og statsforvalteren ikke har tatt affære rett i etterkant av vedtaket, blir det svært problematisk at man først lar søker investere opptil 2 mill. kr i opparbeidelse av tomt og infrastruktur før statsforvalteren så kommer på banen igjen og stopper hele prosjektet. Det gir etter mitt syn ikke en følelse av rettssikkerhet for folk, og det er heller ikke slik staten optimalt bør opptre.

Jeg tror absolutt det stemmer når Statsforvalteren i Agder har gjennomgått disse strandsonevedtakene fra 2025 og funnet klare, alvorlige feil i mange av dem. Jeg tror også det kan være helt riktig at mange kommuner ikke har vært flinke nok i dialogen med Statsforvalteren i Agder om sine dispensasjonssaker. Samtidig er det for meg ganske underlig om statsforvalteren i en sak der de har gitt en negativ forhåndsuttalelse, likevel lar en lokal dispensasjon skure og gå, og så tar affære når folk har lagt ned millionbeløp i en byggeprosess de trodde var ok. Da må statsforvalteren også ta sin del av ansvaret og se om det er mangler i egen forvaltning som har bidratt til den svært uheldige situasjonen man nå har kommet opp i.

Nå ser det i salen i dag ut til å være et flertall som vil oppheve statsforvalterens opphevelse av tillatelsen til bygging i de nevnte sakene. Når tiltakshaver er helt uskyldig for den situasjonen vedkommende har havner i, har jeg en viss forståelse for det, for å si det sånn.

Samtidig er det viktig å si på generelt grunnlag at spørsmål om bygging i strandsonen også er politikk. For meg og Arbeiderpartiet er allemannsretten og alles tilgang på strandsonen helt sentral. Andre partier har et mer liberalt syn på spørsmålet om nedbygging og privatisering av disse arealene. Nettopp derfor er det også viktig at uansett utfall av saken som vi i dag har til behandling, må den få følger både for kommunen og statsforvalteren, som ikke har håndtert disse sakene godt nok. For tilslutningen til å beskytte strandsonen og allemannsretten står seg bedre om man samtidig ivaretar folks rettssikkerhet i møte med det offentlige, og unngår saker der folk først har lagt ned millionbeløp i investeringer, for så å oppleve at det offentlige lang tid etter kommer med en kontrabeskjed. Slik kan vi ikke ha det.

Utfordringen her er altså ikke at statsforvalteren har overprøvd kommunenes vedtak, men måten det er gjort på. Hvis denne gjennomgangen kan lede til en bedre praksis for framtiden, både på Agder og i resten av landet, er det veldig positivt, men det bør ikke være enkeltmennesker som tidligere har handlet i god tro, som skal betale prisen for det.

Stian Storbukås (FrP) [10:29:05]: Som lokalpolitiker satt jeg i arealutvalget i 12 år. Da var jeg mange ganger med på meklinger med fylkesmannen, som det den gang het, nå statsforvalteren, og opplevde ofte at de var veldig løsningsorienterte og kompromissvillige for å komme fram til gode løsninger. Det som nåværende statsforvalter imidlertid praktiserer i Agder, er rett og slett vanskelig å sette ord på. Jeg har forsøkt å tenke ut hvordan jeg skal beskrive dette, og har vel kommet fram til misforstått aksjonisme som det beste alternativet. Det er likevel en annen som har satt ord på dette. Det er en mann som heter Kristen Gislefoss, juridisk rådgiver hos Statsforvalteren i Agder, som sier at det som skjer, grenser til myndighetsmisbruk. Det er ganske sterke ord, og det er jo av sine egne man skal ha det, men det er også tankevekkende at det blir sagt av en jurist hos statsforvalteren.

Så er det viktig å understreke nok en gang, for andre har også gjort det, at dette ikke handler om utfallet av noen byggesaker, hvordan det gikk, eller hvordan det ikke gikk. Det handler om tillit til systemet. Folk har brukt tid og penger på søke, penger på å bygge og har fått en godkjent byggetillatelse. Da skal den gjelde, så enkelt er det. Man skal ikke gå i måneder og faktisk år og være redd for at en eller annen statsforvalter får et innfall, for det er nøyaktig det som har skjedd.

Jeg har konstatert at statsråden har innrømmet at dette burde vært reagert på tidligere. Det er helt åpenbart at statsforvalteren ikke har brukt mulighetene til å klage og komme med innvendinger til forslag. Det er nettopp de som nå står i denne krevende situasjonen, som gjør at vi får denne saken i Stortinget. Svaret fra statsråden på hva regjeringen vil gjøre for disse menneskene, var dessverre dagens lengste ikke-svar. Det skal bli veldig spennende å følge opp i ettertid.

Jeg pleier å si at en FrP-velger er en sosialdemokrat som har støtt på plan- og bygningsetaten. Dette er jo en beklagelig situasjon. Jeg registrerer også i svaret jeg fikk fra statsråden, at dette med lovlighetskontroll gjelder et vedtak, og jeg gjentar igjen: Det er beklagelig at man har gjort dette en masse i en stor operasjon som jeg fastholder framstår som aksjonisme.

Amalie Gunnufsen (H) [10:32:10]: Jeg er helt enig i at den vakre strandsonen på Sørlandet er en knapp ressurs, men det er tillit også. Jeg må si at det har undret meg å sitte og høre på dem som i dag vil avvise Høyres forslag.

Statsråden har gitt oss en opplæring i de forskjellige statsmaktenes ansvarsområde. Det mener jeg er ganske spesielt i denne saken, for problemet er nettopp at en av statsmaktene ikke har gjort jobben sin på en god nok måte. Til de som er redde for politisk overstyring, mener jeg at det er kjernen av problemet i denne saken. Det har vært en overstyring som går på tilliten løs mellom befolkningen og statsmaktene.

Vi har helt klare regler for hvordan dispensasjonssaker skal behandles. Kommunene fatter vedtak, og så har statsforvalteren en tydelig rolle som kontrollinstans. Hvis statsforvalteren mener at et vedtak er ugyldig eller i strid med nasjonale interesser, har de både plikt og anledning til å gripe inn. Det må imidlertid skje innenfor de ordinære fristene, og det er akkurat det som ikke har skjedd i denne saken. Statsforvalteren har gått tilbake på rettskraftige dispensasjonsvedtak som ikke ble påklaget, og hvor innbyggerne har innrettet seg i god tro etter gjeldende vedtak.

Jeg mener at konsekvensene kan bli betydelige. Folk har investert tid, penger og ressurser basert på lovlige vedtak, og nå risikerer de å bli sittende igjen med usikkerhet og store kostnader.

Det sies fra statsforvalteren at vi på Stortinget må la statsforvalteren få lov til å gjøre jobben sin, men jeg mener at her har ikke statsforvalteren gjort jobben sin på en god måte, og det må Stortinget få lov til å si ifra om.

Jeg vil også si til dem som prøver å relativisere dette med å ta opp antall, at bare én eneste sak i denne kategorien er én sak for mye. Derfor mener jeg at det i dag er helt nødvendig å sende et tydelig signal om at prosesser som dette ikke skal bli en ny normal. Rettskraftige vedtak må ligge fast.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:34:50]: Det er mitt hjemfylke som nå brukes som begrunnelse for å svekke kontrollen av loven i landet vårt – Agder – kysten jeg vokste opp med. Dette er en alvorlig sak. Det er underlig å sitte og høre på debatten, for det vi diskuterer i dag, er ikke enkeltsaker, det er ikke tekniske justeringer i forvaltningen, det er om kontrollen med om loven følges i det hele tatt, skal kunne stoppes når det blir litt ubehagelig.

La meg stille et spørsmål. Det er ganske enkelt: Ville vi akseptert dette på andre områder statsforvalteren har tilsyn med, f.eks. hvis det ble avdekket alvorlige avvik i opplæringen og noen deretter foreslo at kontroller måtte stanses fordi det skapte uro? Eller i barnevernet: Hvis tilsyn avdekket feil som gikk ut over barn, ville vi da sagt at problemet er tilsynet, ikke feilene? Eller i helsevesenet? Selvsagt ikke.

La meg si det tydelig: Det flertallet foreslår her, er ikke en styrking av lokaldemokratiet. Det er en svekkelse av rettsstaten og maktfordelingsprinsippet i landet vårt. Jeg har selv jobbet med byggesaker i Agder. Jeg vet hvordan systemet faktisk fungerer. Det er enorme saksmengder, det er komplekse juridiske vurderinger, ofte store økonomiske interesser i hver enkelt sak og veldig mange parter. Faktum er at kommunene er presset på kapasitet, og statsforvalteren har vært utsatt for store kutt og omstillinger. Dessverre er delegeringsreglementene i de forskjellige kommunene utformet slik at svært mange store og komplekse byggesøknader i praksis behandles av politikere framfor av ingeniørene og fagfolkene innenfor plan- og byggeavdelingen. Slik kan det ikke være.

Det mine kollegaer fra Agder står og sier her i dag, og sannsynligvis får flertall for, tar jeg sterkt avstand fra og kan ikke støtte. Dette handler om hjemfylket mitt, men det handler også om landet vårt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:38:03]: Det er utvilsamt læringspunkt i denne saka. Det forventar eg at statsforvaltaren merkar seg, og at statsråden følgjer opp på ein god måte. Likevel: Etter vår meining bør dette fortrinnsvis ikkje skje etter denne typen pålegg frå Stortinget.

Det er utvilsamt enkeltsaker som er problematiske her. Eg har stor forståing for dei som blir ramma av denne prosessen, men samtidig reagerer eg veldig sterkt på mykje av argumentasjonen her som er så lite prinsipiell. Det blir snakka om å overkøyre lokaldemokrati, men her overkøyrer eit fleirtal truleg maktfordelingsprinsippet, ein overkøyrer Stortingets vedtekne politikk, ein overkøyrer likebehandlingsprinsippet, og ein overkøyrer interessene til allmenta. Dette er juss, og ikkje politikk – det handlar ikkje om å køyre over lokalpolitisk skjønn. Det har denne saka rett og slett ikkje noko med.

Eg ser svært alvorleg på at Stortinget utfordrar maktfordelingsprinsippet på denne måten og ikkje evnar å løfta seg over og sjå det prinsipielle her. Eg ser òg svært alvorleg på at ein ikkje tek dette med likebehandling og likskap for lova på alvor.

Når vi høyrer statsråden seie at dette er ulovleg, noko eg trur han har heilt rett i, er det verkeleg alvorleg at Stortinget går inn for å gjere ulovlege vedtak med vitande og vilje. Dersom vi verkeleg meiner at vi ikkje vil ha den politikken vi har i dag, bør Stortinget endre sin politikk, for rolla til statsforvaltaren er faktisk å handheve den politikken vi har vedteke.

Det blir sagt at rettskraftige vedtak må liggje fast. Då er det ekstra urovekkjande at ein meiner at norsk lov ikkje bør liggje fast og kunne følgjast. Det at Stortinget vel både å køyre over lovlegskap og å blande seg i enkeltsaker på denne måten, kan vi ikkje på nokon måte akseptere.

Erlend Wiborg (FrP) [10:40:21]: Jeg vil først takke forslagsstillerne for forslaget, og ikke minst vil jeg takke saksordføreren, som har lost saken gjennom og også ser ut til å sørge for at vi får et flertall. Vi har også hørt at saksordfører Njåstad fyller 47 år i dag, og da er det fint at han kan få med seg en fin presang med at det ser ut til at vi får flertall her i dag.

En av dem som også bidrar til dette flertallet, bør da være representanten Tellef Inge Mørland, som holdt et veldig godt innlegg, og jeg ser da også frem til at representanten følger det opp når Stortinget i dag senere skal votere. Jeg registrerer at statsråden i sitt brev til komiteen i anledning denne saken beskriver statsforvalterens jobb her som «kloke, grundige og balanserte vurderinger i disse sakene», men ut fra det representanten fra hans eget parti sier på denne talerstolen, virker det som om statsråden ikke har mye støtte i det han sier.

Denne saken handler om noe langt større enn dispensasjonssaker. Den handler om tilliten til myndighetene, den handler om rettssikkerheten, og den handler om hvorvidt folk faktisk skal kunne stole på vedtak det offentlige selv har fattet. Hva er det som er situasjonen? Her har vi kommuner som har behandlet saker, kommuner har fattet vedtak, innbyggerne har fått tillatelser, folk har investert egne penger, noen har kjøpt eiendom, noen har satt i gang prosjekter, noen har bygget, og alt dette har skjedd i tillit til at offentlige vedtak faktisk gjelder – og så kommer byråkratiet og regjeringens og statsrådens forlengede arm i etterkant og varsler at gamle rettskraftige vedtak skal gjennomgås på nytt. Jeg registrerer at noen har snakket om maktfordelingsprinsippet her på denne talerstolen, men det er ikke sånn maktfordelingsprinsippet skal være. Man skal kunne stole på lovlig fattede vedtak.

Jeg hørte også representanten Dalin fra MDGs innlegg. Det virker som om representanten har glemt at det faktisk er denne salen som er den lovgivende sal, og at vi som politikere også har en viktig jobb med å være ombudsmenn og -kvinner for enkeltpersoner som overkjøres av byråkratiet eller statsråden. Da er det også vår plikt å ta tak i de åpenbart urimelige sidene denne saken har, rydde opp og gi et tydelig signal om at vi forventer at statsråden og regjeringen nå følger opp det Stortinget ser ut til å vedta.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:43:42]: Det blir sagt at vi utfordrer maktfordelingsprinsippet når vi vedtar det som kommer til å bli vedtatt i dag. Vi utfordrer dette med likhet for loven, blir det sagt. Dersom man skal endre politikk, må Stortinget endre lovverket, altså hjemlene for det som skal gjøres, blir det sagt. Vi utfordrer tilliten til myndighetene, blir det sagt på den andre siden, for vi må stole på at vedtak som fattes, kan brukes til det det faktisk er. For noen betyr det bl.a. at man skal gjennomføre betydelige investeringer.

Jeg vil si at denne saken dreier seg om statsforvalterens rolle. I hvert fall for meg dreier den seg om statsforvalterens rolle. Det blir også sagt: Hva hadde Stortinget gjort hvis dette dreide seg om en sak om tilsyn innen barnevern eller helse? Akkurat det samme, vil jeg si. Jeg har som ordfører i en liten kommune opplevd samme situasjon når man ønsker råd og vink fra statsforvalteren, bl.a. innenfor barnevern. Da er svaret at det kan man ikke gi fordi man kanskje i etterkant skal behandle en sak om hvorvidt noe er gjort innenfor de rammene som skal gjennomføres.

Dette dreier seg om statsforvalterens rolle. Senterpartiet og jeg mener at statsforvalterens rolle i mye større grad må være at man kan være i forkant. Man kan støtte og veilede. Statsforvalterne i sitt embete kjenner sine folk. Statsforvalterne kjenner de lokale utfordringene, og da må de være på tilbudssiden. De må sørge for at vedtakene i størst mulig grad blir gjort på en fornuftig måte, som alle kan stole på i etterkant.

Selvfølgelig skal lovlighetskontroll kunne brukes, når det åpenbart er en mistanke om at det er gjort feil, men når lovlighetskontroll blir et verktøy man bruker i etterkant, og man helt åpenbart argumenterer for at det er fornuftig – som man jo gjør når man sier til kommunen at man ikke ønsker å få noen informasjon på forhånd, men i etterkant – er det problematisk. Det er det forslagsstillerne påpeker i denne saken. Det er det jeg håper i etterkant kan bli et resultat med tanke på hvordan statsforvalterens rolle skal være.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:46:49]: Representanten Wiborg fra FrP sier at det er kommunene selv som har fattet vedtakene, men mitt spørsmål er: Hva vil representanten si når de kommunale vedtakene ofte – veldig ofte – er fattet av lokale folkevalgte uten faglig bakgrunn, når mange store, komplekse byggesøknader i praksis er behandlet av lokale folkevalgte, uten faglige begrunnelser? Spør du meg, kan man ikke bli overrasket over at mange vedtak blir omgjort eller opphevet. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er villvest i enkelte kommuner når det gjelder antall dispensasjoner, og at det ofte er de folkevalgte selv som gjør at vi står i den situasjonen vi gjør.

Forslagstillerne snakker varmt om kommunalt selvstyre. Det gjør jeg også, men kommunalt selvstyre betyr ikke kommunal suverenitet. Ingen kommune står over loven. Ingen utbygger står over loven. Ingen lokale interesser står over fellesskapets rett til naturen. Tvert imot viser denne saken at vi trenger sterkere tilsyn, bedre oppfølging av ulovlige tiltak og større vilje til å håndheve de reglene vi, Stortinget selv, har vedtatt.

Det handler om å øke ressursene til Statsforvalteren og kommunene, så de kan gjøre jobben sin. Det er noe vi i denne forsamling har all mulighet til å gjøre. Vi trenger ikke ABE-kutt, vi trenger styrking av tilsyn og kontroll, så flinke folk kan gjøre jobben sin ute i kommunene og hos Statsforvalteren.

Jeg kommer fra Agder. Jeg elsker den kysten vi har fått i arv, men kjærlighet til hjemfylket betyr ikke at man lukke øynene når problemer avdekkes. Det betyr at man tar ansvar, at man sørger for at naturen ikke blir fattigere for hver generasjon, at man forsvarer fellesskapets interesser, også når sterke krefter ønsker noe annet.

Dette forslaget er en logikk som ikke hører hjemme i en rettsstat. Hvis denne logikken hadde fått råde, hvor mye av kysten vår hadde vi hatt igjen, og hvor mye forutsigbarhet ville innbyggerne våre fått?

Erlend Wiborg (FrP) [10:49:40]: Foregående taler fra Sosialistisk Venstreparti problematiserer at avgjørelser fatter av lokale folkevalgte. Det er sånn det burde være i et demokrati, at flest mulig avgjørelser fattes nærmest mulig der folk bor, og også at hvis folk da er uenige – for det er legitimt å ha andre politiske syn – kan man faktisk bytte ut de politikerne man mener fatter feil vedtak. Det er det som er demokrati. Representanten Høyer-Berntsen fra Sosialistisk Venstreparti mener at definisjonen på demokrati er at det er fint å ha, men hvis de fatter noen vedtak hun og Sosialistisk Venstreparti ikke liker, skal det komme noen byråkrater inn og overprøve dem. Hva slags demokratisk sinnelag er det?

Representanten snakker også om at ingen er hevet over loven. Det er Fremskrittspartiet selvfølgelig helt enig i. Vi er også derfor imot det synet Sosialistisk Venstreparti tydeligvis har, at det på folkevalgte nivå er helt greit at byråkratiet går over, altså byråkrater som ikke stiller til valg, byråkrater velgere ikke har mulighet til å bytte ut.

Vi kan ikke ha det sånn at det fra denne talerstolen legges så stor vekt på at byråkratene vet bedre enn folkevalgte. Det synes jeg er et underlig syn, og ikke et syn Fremskrittspartiet deler. Vi er glade i demokratiet.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:51:45]: Forrige taler avsluttet med ordet demokrati, og det er nettopp det vi snakker om i dag. Maktfordelingsprinsippet handler om demokratiet vårt.

Mitt spørsmål til forslagsstillerne er egentlig ganske kort og greit: Er de enige i at et slikt signal som dette forslaget her, vil innebære at kommuner som i høy grad praktiserer dispensasjon – noe vi har ekstremt mange av i Agder – i mindre grad vil bli gjenstand for uavhengig kontroll, og at det i så fall svekker rettssikkerheten i f.eks. strandsonesaker?

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:52:44]: Det er jo litt interessant at åtte ulovlighetskontroller, hvorav sju allerede er ferdig behandlet – og hvor den ene som ikke er ferdig behandlet, handler om en diger hytte med svømmebasseng i strandsonen til en mangemilliardær – er det som bidrar til at Stortinget nærmest koker over av indignasjon for at Statsforvalteren utfører sine oppgaver gitt av storting og regjering. Det er interessant å se at partier som i noen tilfeller er opptatt av at Statsforvalteren skal gjøre minst mulig tidlig i prosessen, nå bruker all tiden sin i debatten på å si at Statsforvalteren må gjøre mye mer tidlig i prosessen. Det er interessant at svært få i dette flertallet tar inn over seg at realiteten ved manglende uttalelser verken er en godkjenning av vedtaket eller en avskjæring fra senere kontroll.

Det er problematisk, skikkelig problematisk, hvis retten vår skal bli slik at statsforvalteren avskjæres fra å foreta lovlighetskontroll bare fordi embetet tidligere ikke har uttalt seg i saken. Da er det jo manglende forståelse av hvordan hele statsforvalterembetet og plan- og bygningsloven er bygd opp, og det er det interessant å få med seg videre.

Det eneste jeg er glad for av det som har blitt sagt i denne debatten, er fra en representant fra Høyre, om at dette på ingen som helst måte skal gi presedens.

Haagen Poppe (H) [10:54:42]: Svaret på spørsmålet til representanten Høyer-Berntsen er jo nei. Statsforvalteren skal ikke bruke tiden sin på dette – altså lovlighetskontroll ett år etter at et endelig fattet vedtak er på plass. Statsforvalteren må jo bruke tiden sin på kontroll og veiledning når saken er til behandling. Det er store køer, og det er lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren. Så velger man likevel å bruke ressurser og tid på å gå tilbake i tid. De ressursene kunne Statsforvalteren brukt på å følge opp saker som er til behandling i disse dager, bedre, både gjennom veiledning og gjennom eventuell kontroll.

Vi kan selvfølgelig diskutere hva som skal være terskelen for når statsforvalteren skal kunne nedlegge innsigelse og utføre kontroll eller stoppe vedtak. Der er vi politisk uenige. Jeg tror at veldig mange i denne salen hadde rynket på nesen dersom de hadde sett hva som nå i praksis blir stoppet langs kysten i Norge. Jeg har vært i debatter med MDG-ere og Rødt-folk og vist dem saker som blir stoppet av statsforvalteren av hensyn til byggeforbudet i strandsonen, og de skjønner ikke at det også er omfattet.

Er det sånn at man ikke skal få lov til f.eks. å bygge en 20 cm høyere brygge, eller et tredekke på en eksisterende brygge som har ligget i innmark i 70 år? Det er konsekvensen av dagens regelverk. Jeg går ikke i fakkeltog for hyttepalasser i strandsonen, men dette er stort sett små tiltak, som også nå blir stoppet med loven i hånd, og det er uholdbart. Loven må endres.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:56:48]: Det denne saken dreier seg om, er jo at Statsforvalteren i Agder aktivt har gått ut og sagt at man ikke ønsker å ha dispensasjonssaker på sitt bord i forkant. Det sier en statsforvalter i Agder, med en strandsoneutfordring som er betydelig. Det er den store forskjellen. Det er derfor vi i Senterpartiet har vært så tydelige som vi er, og som vi kommer til å være, i denne saken.

Jeg har også sittet som leder i nasjonalparkstyrer i mange, mange år, som har en hel haug av sånne typer saker som vi snakker om her. Det går aldeles utmerket an å ha en dialog i forkant, slik at man vet hvordan man skal gjennomføre sånne typer dispensasjonssaker, har klare retningslinjer og kan få råd og vink dersom det er ønskelig.

Mudassar Kapur (H) [10:58:57] (ordfører for saken): La meg aller først takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med saken. Jeg viser for øvrig til innstillingen. Så vil sikkert de andre partiene redegjøre for sine standpunkter.

Bostøtten har som formål å sikre personer med lav inntekt og høye boutgifter en egnet bolig. Ordningen er en viktig del av det norske velferdssystemet, med årlige utbetalinger på om lag 3–4 mrd. kr.

Fordi bostøtten er rettighetsbasert og avgjøres gjennom faste matematiske beregninger, uten bruk av skjønn, er det naturlig at søknader behandles automatisk. En rask, effektiv og korrekt saksbehandling vil ivareta brukernes rettigheter, skape trygghet og bidra til forutsigbarhet i hverdagen gjennom riktig utbetaling til rett tid. For å sikre dette er det nødvendig at Husbanken har tilgang til relevante personopplysninger, både for saksbehandling og for utvikling, drift og vedlikehold av digitale systemer.

Det følger av personvernforordningen at lagringstid må vurderes konkret ut fra hva som er nødvendig for formålet, jf. prinsippet om lagringsbegrensning og unntak for forskningsformål. Det sentrale er derfor at lagring er nødvendig, forholdsmessig og godt sikret.

Bostøtteordningen innebærer over 1,5 millioner vedtak årlig. Et tydelig rettsgrunnlag for automatiserte avgjørelser er derfor viktig. Dette bidrar til effektiv ressursbruk, raskere utbetalinger og likebehandling av søkere.

Høyre støtter proposisjonen, og jeg viser ellers til innstillingen.

Solveig Vestenfor (A) [11:00:44]: I denne saka er Arbeidarpartiet heilt på linje med Høgre, så eg vel rett og slett å la vera å halda innlegg. Eg seier meg einig med siste talar.

Rune Midtun (FrP) [11:01:10]: Bostøtteordningen er en av de viktigste ordningene vi har for å sikre at mennesker med lav inntekt og høye boutgifter faktisk kan ha et trygt sted å bo. Derfor er det helt avgjørende at ordningen fungerer effektivt, forutsigbart og rettferdig.

Fremskrittspartiet støtter hovedlinjene i denne proposisjonen, og vi er enig i at det er behov for et tydelig og oppdatert rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger og for bruk av automatiserte avgjørelser. Dette er i tråd med utviklingen i samfunnet ellers, og det er nødvendig for å sikre rask og korrekt behandling av 1,5 millioner vedtak i året.

Automatisering bidrar til nettopp det folk forventer: raske svar, likebehandling og mindre byråkrati. For mottakere av bostøtte, som ofte har begrenset økonomisk handlingsrom, er dette særlig viktig. Samtidig skal vi ikke være naive. Når staten behandler stadig flere og mer sensitive personopplysninger, må Stortinget stille tydelige krav.

Fremskrittspartiet mener terskelen må være høy for å åpne for helautomatisert behandling av særlig sensitive opplysninger, slik som helseopplysninger eller opplysninger om straffedommer. Regjeringen selv sier at behovet her er begrenset, og da må også adgangen være strengt avgrenset.

Et sentralt punkt for Fremskrittspartiet i denne saken er spørsmålet om lagring av personopplysninger til forskningsformål. Regjeringen foreslår å åpne for lagring, men uten å sette en tydelig tidsgrense. Det mener vi er en svakhet. For oss handler dette om tillit. Folk skal vite at opplysningene deres ikke blir liggende i systemene på ubestemt tid. Samtidig må vi legge til rette for gode analyser og kunnskap om hvordan ordningen virker over tid. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått en klar og balansert løsning: En lovfestet grense på inntil 15 års lagring, kombinert med kravene i personvernregelverket. Dette gir både forutsigbarhet for den enkelte og tilstrekkelig grunnlag for forskning og analyse.

Vi støtter også at Husbanken får mulighet til å bruke personopplysninger til testing og utvikling av IT-systemer, men med klare begrensninger. Hovedregelen må være bruk av anonyme eller fiktive data. Reelle data skal bare brukes når det er strengt nødvendig. Dette er helt i tråd med prinsippet om dataminimering.

Avslutningsvis: FrP støtter moderniseringen av regelverket og de fleste forslagene i proposisjonen, men vi mener at Stortinget bør gå ett skritt lenger for å styrke personvernet og tilliten til ordningen. En tydelig grense for lagring av personopplysninger er ikke en hindring for god politikk – det er en forutsetning for legitimitet.

Dermed er forslaget vårt fremmet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:04:24]: Automatisering kan gjøre velferdsstaten raskere, men den kan også gjøre den fjernere fra folk. Det er noe av det SV ønsker at vi skal være særlig oppmerksomme på i denne saken. Digitaliseringen av bostøtteordningen kan gi mange fordeler. Det kan bli enklere å søke, raskere å få svar og en vesentlig mer effektiv forvaltning, og det er bra. Samtidig vet vi at bostøtte er en helt avgjørende ordning for mange med lav inntekt, og for noen handler det om å få hverdagen til å kunne gå rundt. Da blir det særlig viktig at ordningen oppleves som forståelig, trygg og rettferdig.

Når vi nå åpner for mer automatiserte avgjørelser, må vi stille noen grunnleggende spørsmål: Får folk gode nok forklaringer på de vedtakene som fattes? Har de reelle muligheter til å følge opp saken sin hvis noe er feil? Og blir enkeltmenneskers situasjon godt nok fanget opp i en slik automatisert prosess? Dette handler ikke om å være for eller imot digitalisering. Det handler om hvordan vi velger å gjøre det.

For SV er det viktig at vi utvikler digitale løsninger som fungerer for folk – ikke bare for å ha et digitalt system. Det betyr at vi må sørge for åpenhet om hvordan beslutningen tas, og folk må kunne forstå hvorfor utfallet blir som det blir. Det betyr også at det fortsatt må være mulig å få saken vurdert av et menneske, ikke minst når situasjonen er sammensatt. Det betyr også at vi må ivareta personopplysningene på en trygg og ansvarlig måte. De som søker om bostøtte, deler også mye om livet sitt i søknaden, og det må vi behandle med respekt.

Tilliten til velferdsstaten er noe av det aller viktigste vi har. Den bygges ikke bare gjennom gode ordninger, men også gjennom hvordan folk opplever møtet med velferdsstaten og de ordningene vi har. Hvis vi lykkes med dette, kan digitaliseringen gjøre bostøtten både bedre og mer tilgjengelig, og det er SV veldig glad for, men da må vi samtidig hele tiden ha blikket på hva de endringene vi gjør, betyr for den enkelte.

Dette er en utvikling SV ønsker velkommen, men vi skal også følge den nøye. For målet må være klart: en bostøtteordning som er enkel å bruke, rask å få svar fra – og helt trygg å være avhengig av.

Statsråd Bjørnar Skjæran [11:07:12]: Et av Husbankens prioriterte innsatsområder er å følge utviklingen for utsatte grupper på boligmarkedet tett. Høye leiepriser er særlig belastende for husholdninger med lave inntekter, og mange er avhengig av bostøtte for å håndtere økonomien sin. Husbanken forvalter den statlige bostøtten.

Bostøtten er en behovsprøvd og rettighetsbasert ordning som skal sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en egnet bolig. For å vurdere om søkerne oppfyller vilkårene for bostøtte, trenger Husbanken en rekke personopplysninger om søkeren og de andre husstandsmedlemmene.

Det er viktig med et godt rammeverk for behandlingen av personopplysninger. De hjemlene som er i bostøtteloven i dag, bør være enda tydeligere på hvilke kategorier av personopplysninger Husbanken kan innhente og behandle ved søknader om bostøtte, og hvem som omfattes av behandlingen. Vi foreslår derfor at dette kommer fram av lovbestemmelsene.

Det utbetales om lag 4 mrd. kr årlig i bostøtte, og Husbanken gjør i perioder i overkant av 1,5 millioner enkeltvedtak i året. Alle bostøttevedtak gjøres ved automatisert saksbehandling, bortsett fra behandlingen av klagesaker. Automatisert saksbehandling krever et særskilt saksbehandlingsgrunnlag etter personvernforordningen. Vi foreslår derfor en ny bestemmelse som sikrer et klart behandlingsgrunnlag.

Bostøtten må beregnes og utbetales korrekt og til rett tid. Det forutsetter at Husbankens systemer er pålitelige. Vi foreslår en ny hjemmel for viderebehandling av innhentede personopplysninger til test, drift og utvikling av IT-systemene i Husbanken, men bare dersom det ikke er mulig å nå formålet ved å bruke anonymiserte opplysninger.

Husbanken har en nasjonal kunnskapsrolle og skal vurdere bostøtteordningen opp mot behov og mål og følge utviklingen over tid. Vi foreslår derfor et klart rettslig grunnlag for at Husbanken også kan viderebehandle personopplysninger fra bostøttesaker for å utarbeide forskning, statistikk og analyser. Vi foreslår å lovfeste at Husbanken kan lagre personopplysninger til forskningsformål.

Medlemmene fra Fremskrittspartiet mener at det bør fastsettes hvor lenge personopplysninger kan lagres til forskningsformål, og de foreslår at grensen settes til 15 år. Jeg er enig med representantene i at det er viktig å kunne gjøre langsiktige analyser, tidsserier og vurderinger av konjunktursvingninger, men jeg er ikke enig i at det kan eller bør fastsettes en absolutt tidsgrense for lagring. Lagringstiden må alltid vurderes konkret ut fra hva som er nødvendig for formålet med forskningen. En maksgrense kan også få utilsiktet begrensende virkninger. Noen langsiktige forskningsformål kan tilsi behov for å lagre opplysningene over lengre tid, f.eks. for å analysere utviklingen over flere konjunktursykluser.

Rune Midtun (FrP) [11:16:36] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt og grundig arbeid i behandlingen av denne saken. Komiteen er samlet om at bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier er et alvorlig og økende samfunnsproblem med store konsekvenser for barns helse, utvikling og mulighet til å delta i samfunnet.

Gjennom behandlingen og høringsinnspillene har det blitt tydelig at en av hovedutfordringene er at hjelpen ofte kommer for sent, og at det er for svak samordning mellom tjenestene. Det er derfor viktig at komiteen samler seg om konkrete tiltak som gi bedre oppfølging av familier i risikosonen. Et flertall fremmer forslag om å sikre tidlig og helhetlig bistand, og et bredt flertall ber også regjeringen om bedre oversikt over kommunens bruk av botilbud.

FrP deler bekymringen over utviklingen vi ser. Det er ikke akseptabelt at flere barnefamilier i Norge står uten en trygg og stabil bosituasjon. Derfor er vi med på å fremme og støtte konkrete tiltak i saken. For det første støtter FrP, og vi er med i flertallet bak, forslaget om tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen. Det innebærer bedre samordning mellom Nav, skole, helse, barnevern og frivillige aktører, sånn at hjelpen kommer før situasjonen blir akutt. For det andre støtter vi, og er med på å fremme forslag om, å skaffe bedre oversikt over kommunenes bruk av midlertidige botilbud. Det er nødvendig for å forstå omfanget av problemet og sikre mer målrettet politikk.

Samtidig er FrP tydelig på at vi ikke støtter alle forslagene i representantforslaget. Vi støtter ikke forslaget om en nasjonal handlingsplan. Etter vårt syn vil ikke en ny plan hjelpe familier som står i akutte problemer nå.

FrP mener årsakene til økt boligusikkerhet i stor grad ligger i utviklingen i økonomi og boligmarkedet. Mange familier opplever at kostnadene til mat og bolig har økt langt mer enn inntektene. Derfor har FrP foreslått tiltak som å redusere matmomsen, sånn at familiene får bedre økonomisk handlingsrom. Samtidig er boligmarkedet under press. Det bygges for få boliger, og det driver prisene opp – særlig i pressområder. FrP har derfor fremmet egne forslag for å få fart på boligbyggingen og øke tilbudet av boliger. Vi er også opptatt av at bostøtten skal være en målrettet og treffsikker ordning for dem som trenger den mest.

FrP prioriterer tiltak som virker her og nå: tidligere og bedre oppfølging av familier, bedre kunnskapsgrunnlag og politikk som faktisk gjør det mulig for folk å ha råd til å bo. Det er sånn vi kan bidra til at flere barnefamilier får en trygg hverdag og en stabil bosituasjon.

Solveig Vestenfor (A) [11:19:49]: Me behandlar ei sak som rører ved noko av det mest grunnleggjande i eit menneskeliv – å ha ein stad å bu. Me deler den sterke bekymringa for utviklinga me ser, talet på bustadlause aukar og det mest alvorlege er at fleire barnefamiliar er ramma. Ingen ungar skal veksa opp utan ein fast bustad i Noreg, og det er eit mål me må stå samla om.

Nettopp fordi situasjonen er så alvorleg, må me òg vera ærlege om kva som faktisk verkar. Forslagsstillarane meiner bl.a. at ein ny nasjonal handlingsplan er svaret. Det tvilar eg sterkt på at vil hjelpa. Me treng ikkje fleire planar, me treng betre gjennomføring av det arbeidet som alt er sett i gang, og sterkare samordning av innsatsen der folk faktisk lever livet sitt – i kommunen. Bustadløyse er ikkje eit enkelt problem, det er ofte summen av fleire. Det handlar om økonomi ja, men òg om fysisk og psykisk helse, om rus, om arbeid og om oppvekstvilkår. Difor må fleire fagområde arbeida tettare saman om løysingane.

Her har kommunen ei avgjerande rolle. Det er kommunen som møter folk, det er der ein ser heilskapen i livet til den enkelte, og det er der ein kan setja inn tiltak som faktisk verkar når bustad og helse- og sosialtenester vert sette i samanheng. Difor er det så viktig at kommunen har både kunnskap, ansvar, verktøy og handlingsrom.

Skal me lykkast, må me ha gode tiltak mot bustadløyse, me må verta betre til å jobba saman på tvers av sektorane og forvaltningsnivåa. Det er heller ikkje at kvar instans gjer sin del kvar for seg – innsatsen må henga saman rundt det mennesket det gjeld. Det er nettopp denne samordninga regjeringa no arbeider med å styrkja, m.a. gjennom betre koordinering frå KDD og i tett dialog med Husbanken og dei største byane.

I tillegg kjem konkrete tiltak – fleire bustader, ein meir føreseieleg leigemarknad og ei bustøtteordning som vert meir treffsikker. Dette er grep som verkar, fordi dei treffer dei reelle utfordringane. Det me treng, er betre samordning, sterkare lokal innsats, eit auka fokus og satsing frå kommunen i deira rolle og ansvar når det gjeld bustadsatsing og tiltak som verkar i kvardagen til folk.

Til det lause forslaget frå KrF: Me treng ordningar som er endå meir målretta, treffsikre og mindre byråkratiske for familiar med låg inntekt som har reelt behov for støtte. Difor kjem Arbeidarpartiet til å støtta det lause forslaget frå representanten Lindtveit Røse på vegner av KrF mfl.

Mudassar Kapur (H) [11:22:57]: Jeg vil bare gjøre unna noen formalia rundt stemmeforklaring med en gang, så jeg ikke glemmer det. Det ligger to forslag fra mindretallet i innstillingen, og så har det kommet to løse forslag fra KrF, Høyre og flere partier nå i dag morges. Jeg kommer ikke til å ta opp de mindretallsforslagene som ligger i innstillingen, og viser heller til de løse forslagene fra KrF som slik sett vil komme til erstatning for mindretallsforslagene i innstillingen. Jeg regner med at jeg gjenga dette korrekt – de som burde nikke, nikker til det, så da føler jeg meg trygg. Det ville også vært nyttig om Arbeiderpartiet kunne avklart hvilke av de løse forslagene fra KrF Arbeiderpartiet støtter, for man viste bare til det ene forslaget, men ikke til hvilket av dem. Det kan være greit for salen å vite.

Så til selve innlegget: Høyre har tidligere satt denne saken på agendaen gjennom et eget representantforslag om å be regjeringen fremme ny boligsosial strategi. Jeg viser i den forbindelse til Dokument 8:23 S og Innst. 145 S for 2025–2026. Dessverre stemte et flertall mot det forslaget. Det mener jeg er svært synd på vegne av de mange bostedsløse. Vi vet at bostedsløsheten har nær tredoblet seg i løpet av de siste årene. Kirkens Bymisjon har slått alarm om dette flere ganger.

For oss i Høyre er det innbyggerperspektivet som er viktigst, og vi støtter selvfølgelig den politikken som legges fram her i Stortinget, som kan dra ting i riktig retning. Derfor vil jeg berømme KrF for å ha kommet med dette forslaget. Det kommer i kjølvannet av det Høyre også har jobbet for en stund, og KrF støttet Høyres forslag i forrige runde. Det som er ekstra gledelig, er at flere partier nå ser nødvendigheten i dette, og at vi nå ligger an til å få et flertall for litt tempo i dette arbeidet. Jeg håper at statsråden vil ta til seg Stortingets signal og komme litt i gang med dette på en ordentlig måte, slik at de som i dag står med begge bena utenfor boligmarkedet og opplever en håpløshet, får en god og fair sjanse for både seg selv og sine barn til en trygg og god oppvekst.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:25:46]: Jeg vil også starte med å informere om at de forslagene SV var en del av i mindretallsforslagene i innstillingen, kommer jeg ikke til å ta opp. Men vi er selvfølgelig med på de løse forslagene som vil bli fremmet.

I dag handler det selvfølgelig om dette representantforslaget, men det handler også om tidligere representantforslag og tidligere utålmodighet blant flere i denne salen. Det finnes unger i Norge i dag som ikke vet hvor de skal sove neste måned, om 14 dager eller i morgen. Det er kanskje vanskelig å ta innover seg, men det er virkeligheten. I fjor var det 7 357 husstander som manglet et sted å bo. Av dem hadde 666 husstander unger.

Et sted å bo er ikke bare en adresse. Det er ikke bare fire vegger og et tak. Det er trygghet i hverdagen. Det handler om ro om kvelden, og et sted der unger kan gjøre lekser, invitere venner, spise boller, drikke saft og føle seg hjemme. Det er egentlig det vi prater om i dag. Når barnefamilier står uten bolig eller lever i midlertidige og utrygge løsninger, handler det ikke bare om boligpolitikk; vi snakker om barndom.

Det er bra at representantforslaget løfter denne alvorlige problemstillingen. Den peker på behovet for bedre forebygging, bedre oversikt og sterkere innsats for å hindre at barnefamilier blir nettopp bostedsløse. Det er viktige og sentrale perspektiver. Hovedtyngden i vår jobb som stortingsrepresentanter handler kanskje om å sikre unger trygge oppvekstsvilkår.

Vi vet samtidig at dette ikke løses med enkeltstående tiltak alene. Det krever en bredere og mye mer offensiv boligpolitikk. For SV er det det vi har jobbet for over tid, gjennom å styrke Husbanken, forbedre bostøtten og presse fram flere tiltak for trygge og rimelige boliger. Vi vet at det er summen av alle disse grepene som gjør at familier kan bli boende.

Forslaget vi behandler i dag peker i riktig retning. Det løfter fram behovet for bedre forebygging, og det er helt avgjørende. Det sier samtidig at det er viktig at det offentlige må ha bedre kunnskap og verktøy. Det er viktig. Men vi må også si at vi trenger mer enn det. Vi trenger sterkere økonomiske ordninger som gjør det mulig å beholde boligen. Vi trenger flere boliger som folk faktisk har råd til å bo i. Det vet jeg regjeringen også er opptatt av, og jeg håper SV og regjeringen i fellesskap kan gjøre sterke og kraftfulle grep for det videre. Vi trenger også en tydeligere politikk for å sikre barn stabilitet i oppveksten.

Målet må være enkelt, og det forplikter oss alle: I Norge skal alle unger ha et trygt sted å bo – ikke bare i teorien, men også praksis. Det er vårt ansvar.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:29:06]: Leiemarkedet her i landet er svært presset, og mange betaler mye for å leie, spesielt i enkelte byområder. Det bygges for få boliger, noe som bidrar til at veksten i leieprisene vokser kraftig, spesielt i pressområdene. Utviklingen her i landet er veldig sammenfallende med den i europeiske land ellers. De som har hatt det vanskeligst fra før, er de som sliter mest. Sånn er det dessverre på mange områder.

I en ideell verden ville et balansert boligmarked regulert tilbud og etterspørsel for alle typer boliger, men slik er det dessverre ikke. Mange av høringsinnspillene understreker hvor alvorlig situasjonen er. Bolig er helt sentralt for at folk skal ha trygghet i hverdagen. Ikke minst er det helt sentralt for tryggheten og hverdagen til barnefamilier. Det er særlig veksten i antall bostedsløse familier med barn som er svært bekymringsfull.

Komiteen er i fellesskap enig om at boligusikkerhet blant barnefamilier er et alvorlig og økende samfunnsproblem som har store konsekvenser for barns helse, utvikling, skolegang og mulighet til deltakelse i fellesskapet. Det er bra at komiteen er enig, og det er et meget godt utgangspunkt for å finne fram til løsninger som kan løse problemet. Det absolutt viktigste er å stimulere til økt og variert boligbygging og en nasjonal dugnadsånd for å renovere gamle bygg. Det krever en betydelig endring i hvordan vi skal få fortgang i prosesser fra idé til ferdig bygg.

Familier som lever i en svært vanskelig situasjon med usikkerhet knyttet til hvor de skal bo, og hvor lenge de kan bo, opplever det krevende i hverdagen. Det kan gå utover barnas skolegang og deres psykiske og fysiske helse. Det er alvorlig. Vi mener det må sikres en bedre koordinering og oppfølging av familiene.

Det er regjeringen som må lede an i arbeidet med forslagene som får flertall i dag. En rekke offentlige hjelpeinstanser jobber med å hjelpe barnefamilier i risikosonen og som lever i boligusikkerhet. Derfor må regjeringen sikre at Nav, barnevern, skole, frivillighet og helsestasjoner har de verktøyene de trenger, slik at det felles arbeidet de gjør, er godt samordnet for å hjelpe barnefamiliene best mulig.

Bostøtten er svært viktig for barnefamilier som lever i ustabile boforhold. Senterpartiet forventer at regjeringen raskt følger opp forslagene fra bostøtteutvalget, som skal legge fram rapporten sin før jul.

Vi støtter de løse forslagene som vil bli framsatt.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:32:23]: Bostedsløshet blant barnefamilier er et økende og alvorlig problem i Norge. Jeg vil begynne med å takke komiteen for en god behandling av representantforslaget fra KrF, i og med at vi ikke er en del av komiteen.

Tall fra SSB viser en markant vekst i antall familier som oppholder seg i et midlertidig botilbud, og flere blir også værende over tid. Samtidig gir Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier et tydelig bilde av hvordan dette rammer i praksis. Barn vokser opp uten et fast og trygt sted å bo, og det påvirker både helse, utvikling og skolegang. Foreldrene beskriver en hverdag med knapp økonomi og liten margin, og mange oppgir at de tjener for mye til å få hjelp, men for lite til å klare seg.

Det som også kommer tydelig fram, er at det i stor grad handler om strukturelle forhold: et presset leiemarked, høye priser, mangel på egnede boliger og boligsosial politikk som ikke treffer godt nok. Det gjør at flere familier faller mellom ordningene. Det handler altså om at vi har ordninger som skal sikre familier, og det handler ikke om systemene i seg selv, men at systemene og ordningene ikke snakker sammen. Hjelpen oppleves som veldig uoversiktlig, og den kommer først når situasjonen har blitt helt akutt.

Barn rammes særlig hardt av dette. Ustabile boforhold gir utrygghet, hyppige flyttinger og brudd i både skole, fritid og venner. Dette er forhold vi vet har betydning langt utover barndommen. Vi vet at en god barndom varer livet ut, og det gjør også en vond barndom.

Denne utviklingen har skjedd under Støre-regjeringen. Det er mulig å snu den. Vi har gjort det før. Vi har hatt lavere tall før, og vi har hatt høyere tall før. Vi har hatt tiltak på plass som har snudd utviklingen. Derfor er det behov for en mer samlet og forpliktende innsats. Det er utrolig viktig at Stortinget tar grep for dette i dag – både ved å iverksette konkrete tiltak mot bostedsløshet og ved å samle informasjon som kan bidra til å sikre at systemene snakker sammen.

Jeg er veldig glad for at vi har et bredt flertall, og at også Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter forslagene som legges fram i dag. Med det fremmer jeg de løse forslagene, på vegne av FrP, Høyre, SV, Rødt og KrF.

Statsråd Bjørnar Skjæran [11:35:35]: Jeg er svært bekymret for at flere er bostedsløse, og særlig for at flere er unger. Det å ikke ha et fast sted å bo har store konsekvenser og påvirker alle deler av livet. Det skal ingen unger måtte oppleve.

Vi er inne i økonomisk krevende tider, og mange opplever økte utgifter til å bo. Vi har et presset leiemarked med høye leiepriser mange steder, spesielt i de store byene. Som alltid rammes de som er vanskeligst stilt fra før, hardest i vanskelige tider. Regjeringens mål for den boligsosiale politikken er klart: Ingen skal være bostedsløse. Midlertidig botilbud er aldri en god løsning for unger og bør unngås så langt som overhodet mulig.

Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Mange kommuner gjør en solid jobb, og det er mye av grunnen til at utviklingen i flere år har gått i riktig retning. Vi må samtidig erkjenne at det økte presset på kommunene gjør arbeidet mer krevende nå. For å lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må hele regjeringens boligpolitikk ses i sammenheng, og vi må jobbe på tvers av fag og sektor.

Vi trenger flere boliger, og regjeringen har mål om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. En styrket innsats for leiemarkedet inngår i dette målet. Det viktigste nå er å raskt komme i gang med målrettede tiltak der utfordringene er størst, og de som kan gi størst effekt. Det er særlig i de store bykommunene bostedsløse oppholder seg. Jeg vil derfor gå i dialog med storbyene om hvordan de opplever situasjonen og hva som skal til for å snu utviklingen. Jeg vil også vurdere hvordan Husbanken kan bidra direkte inn mot disse kommunene.

Vi vil gi kommunene bedre veiledning om boligsosial lov og har satt i gang et samarbeid med kommunal sektor om en bærekraftig kommunal utleiesektor. Vi har i flere runder styrket bostøtten. For å støtte kommunene i det boligsosiale arbeidet, får også alle kommuner tilbud om å ta i bruk Kobo, det digitale fagsystemet for kommunale boliger og boligsosialt arbeid, og de får det gratis.

En del av engasjementet jeg hører her i Stortinget knyttet til denne saken, handler om – sånn jeg ser det – å støtte opp om arbeid vi allerede er i gang med. Det er jeg veldig glad for. Når det gjelder det jeg oppfatter at det er et flertall i salen for å be regjeringen gjøre utover dette, kan jeg love at er et arbeid jeg kommer til å ta på det største alvor og vil gå inn i med stort engasjement.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:43:34]: La meg først takke Kristeleg Folkeparti for å løfte ei viktig sak og for eit godt forslag. Bustadløyse blant barnefamiliar er eit av dei tydelegaste uttrykka for at velferdsstaten vår enno ikkje har kome i mål. Difor er eg glad for at dei to lause forslaga i saka får fleirtal i dag, i tillegg til tilrådinga.

Ein trygg heim er ikkje berre eit tak over hovudet, det er grunnlaget for tryggleik, helse, læring og fellesskap vidare i livet. Ein oppvekst prega av usikkerheit og midlertidigheit gjer det vanskeleg for eit barn å bli trygt og knyte band til andre og å fokusere på t.d. skule og læring. Det aukar risikoen for utanforskap, psykiske belastingar og fattigdom vidare i livet.

Det mest frustrerande med denne situasjonen er at vi veit at han kan løysast. Noreg er eit av verdas rikaste land. Vi har ressursane, kunnskapen og verkemidla som trengst. At stadig fleire opplever bustadusikkerheit og bustadløyse, er difor ikkje først og fremst eit spørsmål om moglegheiter, det er eit spørsmål om politiske prioriteringar. Difor er det skuffande at regjeringa ikkje har gjort meir.

Når forslag om ein nasjonal handlingsplan mot bustadløyse og ei styrking av bustøtta ikkje får fleirtal, kan ein stille spørsmål ved om regjeringa har teke alvoret i saka innover seg. For MDG handlar dette om å sikre at alle har ein trygg stad å bu. Dersom vi skal sikre trygge oppvekstforhold for alle barn i dette landet, held det ikkje med ein politikk som berre sikrar midlertidige løysingar i akuttsituasjonen. Vi må sjå på heile bustadmarknaden og heile bustadpolitikken. Det krev ei satsing på sosial bustadpolitikk, fleire ikkje-kommersielle bustader og ei bustøtte som faktisk følgjer prisutviklinga. Det er absolutt ikkje umogleg. I Wien er omtrent 60 pst. av leilegheitene subsidierte, og i heile Danmark er 20 pst. av leilegheitene ikkje-kommersielle.

Bustadløyse er ikkje eit naturfenomen, det er resultatet av politiske val. Det betyr også at det kan løysast gjennom politiske val. Difor håper MDG at dagens vedtak blir starten på ein offensiv innsats for å sikre alle barn og alle vaksne i dette landet ein trygg heim.

Vi ønskjer å støtte både dei lause forslaga og tilrådinga frå komiteen.

Erlend Wiborg (FrP) [11:46:19]: Jeg vil først gi honnør til Kristelig Folkeparti for å løfte denne viktige saken og også for konstruktivt samarbeid i den. Jeg vil også gi honnør til statsråd Skjæran og Arbeiderpartiet for å snu og for at de nå støtter forslagene, som lå an til å bli nedstemt.

Det er få saker som er mer alvorlig enn at barn står uten et trygt og stabilt hjem. Ingen barn skal måtte flytte fra midlertidig botilbud til midlertidig botilbud. Ingen barn skal måtte bekymre seg for hvor de skal bo neste måned. Derfor er økningen i bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier svært alvorlig, men skal vi løse problemet, må vi også tørre å snakke om årsakene.

En av utfordringene er at vi har en politisk styrt boligkrise. Det bygges altfor få boliger. Leieprisene skyter i været. Mye av dette skyldes grep, men også manglende grep, fra regjeringen. Det er altfor mye byråkrati og hindringer som fører til dette. Konsekvensen er også at vanlige familier presses stadig hardere økonomisk, og det rammer de sårbare aller hardest. Fremskrittspartiet mener at den viktigste innsatsen mot bostedsløshet er å sørge for at det bygges flere boliger. Vi må da gjøre det enklere å bygge, raskere å regulere, billigere å utvikle, og vi må fjerne mange av de unødvendige kravene og kostnadene som i dag gjør boligbyggingen dyrere. Når det bygges flere boliger, blir det også flere boliger å leie, og da dempes prispresset. Da får også flere familier en reell mulighet til å skaffe seg et trygt og stabilt hjem.

Samtidig har også mange familier fått en langt vanskeligere økonomisk hverdag under dagens regjering. Matprisene har økt kraftig. Strømregningene har økt, rentene har økt, husleien har økt, og det er særlig familier med lave inntekter som kjenner dette på kroppen hver eneste dag. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått å halvere matmomsen, slik at folk får mer å rutte med i hverdagen.

Jeg er glad for at vi nå får et flertall her i dag, som et lite steg på veien, for å sørge for en bedre samordning og tidligere hjelp til familier som står i fare for å miste boligen. Men vi må fortsatt ta tak i mange av de underliggende problemstillingene, få fart på boligbyggingen, styrke familieøkonomien og sørge for at hjelpen kommer tidligere.

Solveig Vestenfor (A) [11:49:35]: Eg er nøydd til å kommentere siste talar. Det er klart at bustadsituasjonen i Noreg er veldig krevjande. Det er ingen tvil om. Det er i alle fall byggjenæringa heilt tydeleg på. Samtidig er det også tydeleg at me lever i ein perfekt storm av veldig mange utfordringar. Statsråden var inne på det i stad. Me snakkar om materialkostnader, om rentesituasjonen og om eit veldig byråkrati, som ein no er i gang med å forenkle. Det vert teke veldig mange grep. Byggjenæringa er også tydeleg på at dei er utolmodige. Det utolmodet deler både regjeringa og me her i Stortinget. Det er det viktig å få sagt.

Når me snakkar om å styrkja økonomien til barnefamiliane, vil eg vise til det som har fått fleirtal her i dei siste budsjetta, det gjeld både barnehageprisar, SFO og fleire andre saker. Me er einige om den utfordringa me står i, og her er det veldig viktig at eit samla storting faktisk jobbar for dei tiltaka me trur vil hjelpa, raskast råd.

Rune Midtun (FrP) [11:51:11]: Dette er jo egentlig en gledens dag, for vi tar stadig nye grep der vi går i rett retning for å skaffe flere boliger. Jeg skal ikke stå og gjenta mye av det som er blitt sagt.

Til statsråden: Han jobber iherdig, og han gjør ting. Noe lytter han til, og noen ganger lytter han ikke, når vi snakker og kommer med gode forslag. Vi skal ikke se bakover. Vi skal ikke snakke om hvem som satt i regjering da eller da, men det er et faktum at de siste fem årene er det 12 000–16 000 færre utleieboliger bare i Oslo. Det er i de siste fem årene, og da har Arbeiderpartiet styrt.

Det legger vi vekk, så jobber vi framover, og så blir vi enige om at bostedsløshet blant barnefamilier er et alvorlig problem, at flere familier opplever utrygghet i hverdagen, og at dette rammer ungene hardest. Det skal vi i fellesskap fikse på, og derfor skal vi i dag klappe oss på skulderen for at vi kan enes om gode vedtak.

Solveig Vestenfor (A) [11:53:14] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg takka komiteen for eit godt arbeid i saka.

Forslaget frå Senterpartiet reiser eit viktig spørsmål: kva for økonomiske konsekvensar krava om nullutsleppsteknologi har hatt for fylkeskommunane. Det har vore, og er forhåpentlegvis framleis, brei politisk einigheit her på huset om nullutsleppsmålet. Me skal kutta utslepp, og overgangen til nullutslepp i kollektivtransporten er ein viktig del av dette. Fylkeskommunane har stått i front for gjennomføringa over heile landet, ofte med stramme budsjett. Den innsatsen fortener dei anerkjenning for.

På vegner av Arbeiderpartiet vil eg likevel leggja til at det grøne skiftet har vore, og er, eit felles prosjekt der både fylka, staten, ideelle organisasjonar og marknaden sjølv har teke ansvar. Men til denne saka – rett skal vera rett: Fylkeskommunane har investert i både køyretøy og nødvendig infrastruktur, og dei har teke viktige steg for å redusera utsleppa, i eit land der både temperatur, topografi og infrastruktur er veldig variert. Me må erkjenna at føresetnadene for omstilling ikkje er like i Troms og Vestfold. Difor har det i nokre tilfelle vore verken teknisk eller økonomisk mogleg å innfri krava fullt ut. Difor finst det òg unntak i regelverket. Det er eit viktig poeng: Me skal ha ambisiøse mål, men òg rom for andre løysingar og tilpassingar der forholda krev det. Likevel er det gledeleg å sjå at utviklinga går rett veg. Teknologien har modnast raskt, og marknaden har i stor grad teke i bruk nullutsleppsløysingar – i mange tilfelle før krava vart innførte.

Så til forslaget. Arbeiderpartiet har forståing for intensjonen, men me kjem ikkje til å støtta det. Staten har over tid bidratt med kompensasjon over rammetilskotet, òg når det gjeld nullutsleppskrava, og desse midlane vert justerte årleg og i takt med utviklinga.

I tillegg handlar dette om eit grunnleggjande prinsipp, og det er kanskje mitt viktigaste poeng: at nye krav skal følgjast opp gjennom dei ordinære budsjetta på ein føreseieleg og heilskapleg måte. Forslaget om ei ordning med tilbakeverkande kompensasjon bryt med dette. Det kan svekkja insentiva for effektiv ressursbruk – og endå verre: leggja grunnlaget for ulik behandling frå fylke til fylke.

Me står fast ved ambisjonen om eit raskt og rettferdig grønt skifte. Det krev både balanserte verkemiddel, føreseielege rammer og rom for fleksibilitet der det er nødvendig.

Bjørn Larsen (FrP) [11:56:16]: Denne saken handler egentlig om noe langt større enn nullutslippsferjer og kollektivtransport. Den handler om et grunnleggende prinsipp – hvem skal betale når staten pålegger andre nye oppgaver og nye kostnader? Fremskrittspartiet mener at svaret er enkelt: Staten må betale for statens egne vedtak og pålegg. I dag ser vi det motsatte. Staten vedtar stadig nye klima- og miljøkrav, men sender en betydelig del av regningen videre til fylkeskommunene. Dette er en styringsmodell som svekker både lokaldemokratiet og tilliten til politiske beslutninger.

For et distriktsfylke som Nordland er konsekvensene svært alvorlige. Nordland har ansvaret for ferjer, hurtigbåter, busser og tusenvis av kilometer med fylkesvei. Dette er ikke luksus. Dette er infrastrukturen folk er avhengig av for å komme seg til jobb, skole, sykehus og til fritidsaktiviteter.

Samtidig har kostnadene innenfor samferdsel økt dramatisk de siste årene. Kontraktskostnader har steget langt raskere enn den kommunale deflatoren. Vedlikeholdsetterslepet vokser, nye lovpålagte oppgaver kommer til, og opp på dette innføres stadig nye miljøkrav uten at finansieringen følger med. Resultatet er at fylkeskommunene presses til å kutte rutetilbud, øke billettprisene eller redusere andre tjenester.

Fremskrittspartiet mener at nasjonale klimaambisjoner ikke skal finansieres gjennom dårligere mobilitet og svekket tilbud i distriktene. Vi går et skritt lenger. Vi mener fylkeskommunene selv må få frihet til å velge de løsningene som fungerer best lokalt. Statlige krav om bestemte teknologivalg bidrar til økte kostnader og mindre handlingsrom. Klimaomstilling må bygge på teknologinøytralitet, kostnadseffektivitet og lokale vurderinger, ikke på symbolpolitikk og detaljstyring fra Oslo. Derfor fremmer Fremskrittspartiet et tydelig forslag: Vi

«[…] ber regjeringen oppheve statlige krav om nullutslipps- og særskilte miljøteknologikrav i fylkeskommunal ferge-, hurtigbåt- og kollektivtransport, slik at fylkeskommunene selv kan velge kostnadseffektive, teknologinøytrale og lokalt tilpassede løsninger.»

– Med det tar jeg opp dette forslaget fra Fremskrittspartiet.

Mudassar Kapur (H) [11:58:44]: Nullutslippskravene som ble innført ved offentlig innkjøp av personbiler, varebiler og bybusser til veitransport, og som senere også ble utvidet til å omfatte offentlig innkjøp av ferjer og ferjetjenester, har vært et viktig virkemiddel i klimapolitikken.

Det finnes samtidig unntaksbestemmelser, særlig knyttet til anbudsperioder, tilrettelegging av infrastruktur eller situasjoner der det ikke er teknisk eller økonomisk mulig å oppfylle kravene.

Arbeidet med å redusere utslipp har bred politisk oppslutning, og både kommuner og fylkeskommuner har gjort en betydelig innsats ved å prioritere midler innenfor trange budsjetter for å anskaffe nullutslippskjøretøy som personbiler, busser og ferjer.

Fylkene har hatt betydelige kostnader knyttet til nødvendig infrastruktur som ladeanlegg, tilpasning til fossilfrie transportmidler og etablering av landstrømsløsninger. Derfor er det veldig viktig for oss i Høyre å understreke at regjeringen må følge utviklingen nøye og sørge for at kompensasjonen ligger på et riktig nivå. Det vil jeg si er en viktig forutsetning for at vi i denne omgang ikke støtter mindretallsforslagene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men vi legger til grunn at regjeringen følger utviklingen nøye og sørger for at kompensasjonen ligger på et riktig nivå. Det er helt avgjørende for oss og få gitt det signalet.

Videre vil jeg benytte anledningen til vise til Høyres alternative budsjett for 2026, der om lag 900 mill. kr foreslås omgjort fra øremerkede midler til frie inntekter for fylkeskommunene. Det håper vi også vil bidra til å øke deres reelle prioriteringsmuligheter.

Avslutningsvis vil jeg presisere at en ordning med tilbakevirkende kostnadsdekning vil kunne bryte med finansieringsprinsippet og etablert praksis gjennom mange år. Dette kan redusere insentivene til effektiv ressursbruk og samtidig utfordre likebehandlingen mellom fylker og kommuner.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:01:16]: For mange av innbyggerne og næringslivet er en ferge og en buss en viktig del av hverdagen. Mange fylkeskommuner står i en svært krevende økonomisk situasjon, samtidig som staten pålegger fylkeskommunene stadig strengere nullutslipps- og klimakrav. Kravene staten pålegger fylkeskommunene, medfører større utgifter knyttet til både investering og ikke minst drift. Fylkeskommunene opplever en svært utfordrende situasjon når kostnadsveksten for kollektivtrafikk i lang tid har ligget over den generelle kostnadsveksten. Mange fylkeskommuner ser seg derfor helt nødt til å kutte i tilbud, noe som er en svært negativ utvikling.

Overgangen til elektriske busser har gitt betydelig høyere investeringskostnader enn det fylkeskommunene tidligere har hatt. Anskaffelser, anbudsprosesser, ladeinfrastruktur og tilrettelegging krever store beløp som overstiger det som kan forsvares innenfor ordinære budsjettrammer.

Den samme utfordringen møter ferger og hurtigbåter. Prisveksten på drift av sambandet har over tid ligget langt over den generelle prisstigningen i samfunnet, slik som på buss. I tillegg kommer de svært høye investeringskostnadene ved overgang til nullutslippsfartøy, som ofte krever nybygg, batteriløsninger, landstrømanlegg og betydelige tekniske tilpasninger.

Fylkene bærer i dag en vesentlig del av merkostnadene ved statlig krav om nullutslipp. Flere fylker opplever at overgangen til elektriske kjøretøy i praksis tvinger fram nedskaleringer av eksisterende tjenester, til tross for stor etterspørsel etter gode, pålitelige kollektivløsninger i hele landet. Dessverre presser dette fram kutt i rutetilbud, svakere mobilitetstilbud i distriktene og økt risiko for uønsket sentralisering. Samtidig som diskusjonen på nasjonalt nivå dreier seg om å få lavere priser på kollektiv, forsvinner tilbudene i distriktene.

Når staten stiller krav som i praksis binder fylkeskommunale budsjetter, må staten også sikre en finansiering som gjør kravene gjennomførbare, uten at det går på bekostning av rutetilbud, bosetting og næringsliv. Kompensasjonsordningene knyttet til krav til nullutslipp og klima som er etablert av staten, dekker kun en liten del av faktiske merkostnader og favner ikke investeringer som er gjennomført. Fylker som har vært i front med å ta i bruk nullutslippsteknologi, står derfor igjen med store udekkede utgifter. Det mener vi i Senterpartiet er helt feil. Skal nasjonale klima- og utslippsmål nås gjennom regionale transportløsninger, må staten ta et tydeligere ansvar for å finansiere konsekvensene av egne vedtak.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:04:32]: Det er gledeleg at Senterpartiet vil satse meir på nullutsleppsteknologi. La oss håpe at dette gjeld også i RNB-forhandlingane.

I Vestland MDG har vi jobba hardt for å få på plass nullutsleppsløysingar til lands og på vatnet. Det har vore krevjande både økonomisk, teknisk og politisk. Eg har stor forståing for intensjonen i dette forslaget. Vi hadde ønskt oss mykje betre ordningar, og Vestland gjekk langt utover dei statlege krava. Når dette forslaget kjem, ekskluderer det mykje av dei investeringane og dei satsingane ein har gjort i Vestland. Det synest vi naturlegvis er veldig uheldig, for langt frå alt dette var lovpålagd. Som representanten Vestenfor var inne på, er det også utfordrande å gje det tilbakeverkande kraft, i strid med prinsippa vi vanlegvis følgjer.

Som sagt er vi einige med Senterpartiet i at omstillinga har vore utfordrande for fylkeskommunane. Difor vel vi å styrkje økonomien til fylkeskommunane. Som representanten Fasteraune var inne på, har det vore mykje snakk om billegare månadskort og billegare kollektiv. Det synest vi er viktig, men det er sjølvsagt også viktig med eit tilbod. Difor ønskjer vi ei satsing på begge delar. Det eine utelukkar ikkje det andre. Som distriktsrepresentant er eg sjølvsagt veldig oppteken av at dette også kjem ut i distrikta. I Sunnfjord har vi fått veldig billege kollektivbillettar, men det er framleis mykje å gjere med tilbodet. Dette forslaget løyser diverre ikkje noko av det.

Vi vil definitivt styrkje støtta til nullutsleppsteknologi framover, og vi vil styrkje tilbodet i distrikta. Det håpar vi Senterpartiet også vil vere med på.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:06:47]: Elektrifiseringen av transportsektoren er en av de mest synlige samfunnsendringene vi har sett de siste tiårene. Det er elektriske biler, elektriske busser og elektriske ferjer. Det har blitt et fullverdig og godt alternativ til de konvensjonelle dieseldrevne variantene. Det er i utgangspunktet en god nyhet. Det er fantastisk, for vi er selvfølgelig helt avhengig av omstilling i transportsektoren hvis vi skal ha noen som helst mulighet til å nå de målene og forpliktelsene vi har i klimapolitikken.

Jeg minner om at vi skal være et lavutslippssamfunn innen 2050. Det innebærer faktisk at vi knapt skal ha noen klimagassutslipp igjen i Norge. Da har vi ikke mye tid på oss til å klare det. For å nå disse ambisiøse målene som har bred tilslutning i denne salen, har vi tatt i bruk store deler av verktøykassen vi har til rådighet. Vi har brukt avgifter, vi har brukt økonomiske støtteordninger, vi har innført reguleringer. Kravene til offentlige anskaffelser av kjøretøy og ferjer er nettopp to grep jeg har tatt i bruk. Her mener jeg at forholdene ligger til rette for generelle utslippskrav.

Jeg skjønner at vi skal være varsomme. De transportmidlene vi snakker om her, skal ivareta viktige transporttjenester rundt i landet. Da er det viktig å ta tilstrekkelige hensyn, slik at nye krav ikke påvirker disse funksjonene.

I regelverket har vi sørget for unntaksbestemmelser, og vi har også ferjekompensasjon. Det skal sikre at kravene kan følges der det er fornuftig, og at kravene ikke gjelder der det er for kostbart. Det er gjort veldig tydelige avveininger for å få dette til å være noe som fungerer i praksis.

Det aller, aller viktigste, det saken handler om: Vi har kompensert fylkeskommunene, og vi har sikret oss at de er i stand til å følge de kravene som er innført.

Erlend Wiborg (FrP) [12:18:08]: Denne saken illustrerer et stadig tilbakevendende problem i norsk politikk. Først vedtar Stortinget stadig nye klima- og miljøkrav, så oppdager man at kravene koster langt mer enn man trodde, og deretter kommer diskusjonen om hvem som skal ta regningen. Skattebetalerne har sett denne filmen før.

I denne saken handler det om fylkeskommunene. De pålegges stadig strengere krav om nullutslippsteknologi på ferjer, hurtigbåter og kollektivtransport, og resultatet er høyere kostnader. Når regningen kommer, står fylkeskommunen igjen med svarteper.

Senterpartiet mener at staten skal sende enda mer av skattebetalernes penger til fylkeskommunene. Fremskrittspartiet mener at løsningen heller er å slutte å påføre fylkeskommunen disse kostnadene i utgangspunktet, for det er ikke slik at hvert eneste klimakrav automatisk er fornuftig politikk. Det er heller ikke slik at alle utslippskutt er verdt prisen. Når fylkeskommunen må kutte ruter, utsette vedlikehold eller redusere andre tjenester fordi staten pålegger dem stadig nye teknologi- og klimakrav, er det grunn til å stille spørsmål ved hele politikken.

Vi mener fylkeskommunene selv må få velge de løsningene som fungerer best. De kjenner lokale forhold, de kjenner behovene, de kjenner økonomien, og derfor bør de også få frihet til å velge teknologi – ikke få detaljstyrt dette fra statsrådskontorene her i Oslo. Fremskrittspartiet tror på teknologinøytralitet, vi tror på innovasjon og vi tror på kostnadseffektive løsninger. Vi tror ikke at politikere skal plukke vinnere og tvinge frem bestemte teknologier, uansett kostnad.

I debatten hører vi ofte at dette er nødvendig for klimaet, men det er lett å være sjenerøs med andre menneskers penger. Det er lett å vedta stadig nye krav når regningen sendes til fylkeskommunene og skattebetalerne. Men for Fremskrittspartiet handler dette om prioriteringer. For hver skattekrone som brukes på dyre symbolkrav, er en skattekrone som ikke kan brukes på bedre kollektivtransport, på vedlikehold av fylkesveier, på skole, på tannhelse eller på andre tjenester folk faktisk er avhengig av.

Derfor er ikke Fremskrittspartiets svar å bruke enda mer skattepenger på å kompensere for dårlige politiske vedtak. Vårt svar er å fjerne de statlige kravene som skaper kostnadene. La fylkeskommunene velge de mest kostnadseffektive løsningene, la de velge teknologi selv.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:21:18]: Det er direkte feilinformasjon til Stortinget når samferdselsministeren seier knytt til dei nullutsleppskrava som er påførte, at nullutsleppsbruken i ferje, buss og bil gjev eit fullverdig tilbod – fullverdig i forhold til alt anna. Nei, det er ikkje fullverdig. Ein kan ikkje bruke nullutsleppsferje overalt. Ein kan ikkje bruke nullutsleppsbussar overalt. Ein kan ikkje bruke nullutsleppsbilar som kommunale bilar i beredskap osv. Det er det også unntak for, så det er ikkje ei fullverdig ordning og eit fullverdig krav når regjeringa stiller krav til alle kommunar og fylke om at det skal vere nullutslepp på bil, på buss, på ferje. Det er altså ikkje fullverdig.

Samferdselsministeren står og skryt av at dei har tilført ein milliard per år. Nei, det har dei slett ikkje gjort. Det fyrste året etter Nasjonal transportplan la regjeringa fram sin plan der det skulle kome ein milliard ekstra utover det ein hadde lagt opp til før. Kva kom det fyrste året? Jo, det kom 482 mill. kr. Inne i den pakka låg det til tunnelsikring, det låg til rassikring, det låg til bruer. Det var knappar og glansbilete som kom til fylka knytt til nullutslepp. Den milliarden per år statsråden står på talarstolen og skryt av, har aldri vorte levert. Det er også feilinformasjon. Eg synest samferdselsministeren skal vere litt sannferdig og leggje fram dei reelle tala og det reelle grunnlaget.

Desse pålegga er overhovudet ikkje finansierte til fylkeskommunane. Eg vert ganske opprørt når eg høyrer representanten frå Høgre stå og seie at ein må følgje nøye med på dette. Det var ein nøyaktig, tru kopi av det statsminister Støre og finansministeren har sagt heile tida, om å følgje situasjonen nøye. Kva hjelper det? Det hjelper ingenting, verken i kommune eller fylke, å følgje nøye med. Viss ein meiner at dei vedtaka ein har gjort knytt til å innføre nullutslepp, er greinlause, og det ikkje vert finansierte, må ein gjere noko med det. Vi meiner den aller enklaste måten å løyse det på, er å oppheve desse krava om nullutslepp, som gjer at fylkeskommunane og kommunane kan velje sjølve, og velje den driftsforma dei ønskjer.

Eg er ikkje imot nullutslepp. Vi i Møre og Romsdal innførte nullutsleppsferjer lenge før kravet kom, fordi det var fornuftig, men det er ikkje fornuftig for buss. Vi må kutte i busstilbodet, rett og slett fordi vi ikkje har råd til å betale for desse bussane. Å kompensere etterskotsvis er eg einig med statsråden i at vert heilt håplaust. Fylkeskommunane vel sine eigne løysingar, men dei pålegga som no kjem på buss, er umoglege å handtere. Det er ikkje noko fylke som klarar å oppfylle dei krava, og då må ein kutte i tilbodet. Det er fantastisk. Eg må nesten seie gratulerer. Ein vert påført eit krav, og så må ein kutte i tilbodet.

Bjørn Larsen (FrP) [12:24:32]: Statsråden var litt sarkastisk i sine uttrykk i replikkordskiftet i stad, og han var imponert over vår omsorg for fylkeskommunen. Det er feil. Vår omsorg, i motsetning til regjeringens, går til innbyggerne i distriktene.

Jeg registrerer at regjeringen gjentar at fylkeskommunene er kompensert for nullutslippskravene. Da må vi nesten se litt på tallene. Menon Economics utredet kostnadene ved statens nullutslippskrav for ferjer og hurtigbåter, og deres konklusjon er at fylkeskommunene kan for merkostnader på mellom 950 mill. kr og 2,3 mrd. kr hvert eneste år. Da er verken nett, oppgraderinger eller finansieringskostnadene regnet med. Likevel viser regjeringen til at staten i 2026 kompenserer fylkeskommunene med 132 mill. kr, noe de har tenkt å øke lite grann, til 222 mill. kr. Hvordan man da kan hevde at fylkeskommunene er fullt ut kompensert, går forbi min fatteevne.

I Nordland ser vi konsekvensene i praksis. Nordland har ansvar for 23 ferjesamband, 20 hurtigbåtsamband, 2 godsbåter og over 4 000 kilometer med fylkesvei. Samtidig har kostnadene innenfor samferdsel økt med 39 pst., mens den kommunale deflatoren har ligget på rundt 4–5 pst. Et konkret anbud med ordinær prisutvikling vil koste rundt 54 mill. kr i året, men det kommer altså på 123,5 mill. kr med nullutslippskrav. Nordland mottar i 2026 rundt 30 mill. kr i kompensasjon, og det økes noe videre i kommuneproposisjonen. De 30 mill. kr dekker knapt ett ladetårn til de 23 ferjesambandene.

Menon Economics peker også på noe annet viktig. De sambandene som ennå ikke er elektrifisert, vil oftest være de mest krevende og dyreste å elektrifisere. Kostnadene kan derfor bli høyere enn erfaringstallene tilsier.

Dette handler derfor ikke om klima; det handler om et enkelt prinsipp. Hvis staten vedtar kravene, må staten også betale regningen. Det er ikke fylkesveiene, kollektivtilbudet eller innbyggerne i Nordland som skal finansiere ambisiøse statlige klimaambisjoner.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:27:06]: En ting er representanten Sve og jeg i hvert fall enige om, og det er at det som sies fra talerstolen her, bør være mest mulig korrekt. For å begynne, ble det sagt av en representant fra talerstolen at det også handler om krav til hurtigbåter. Det er ikke innført. Det er ikke innført krav til hurtigbåter per nå.

I et innlegg ble det drodlet rundt teknologinøytralitet. Det begrepet kan ses på på forskjellige måter, men når vi stiller nullutslippskrav, er det i utgangspunktet teknologinøytralt så lenge du oppnår nullutslipp. Det betyr at det vil være opp til fylkeskommunen å velge hva slags energikilde de bruker for å nå det målet.

Dersom man ikke mener at man skal ha nullutslippskrav og ikke nå klimamålene, er det for så vidt en helt annen diskusjon. Norge har forpliktet seg i internasjonale avtaler til å nå klimamål. Transportsektoren har en tredjedel av utslippene, og det er helt utenkelig å nå klimamålene hvis vi ikke tar vår andel av kuttene. Det er det vi legger til grunn i politikkutviklingen.

Jeg vil gjenta en gang til at det er unntaksregler som gjør at fylkeskommunene kan gjøre særlige vurderinger knyttet til bl.a. kostnaden. Det er også slik at biogass kan være en løsning. Når det gjelder kostnaden, er det lagt til grunn en tiltakskostnad på 6 000 kr per tonn. Når man snakker om dyre og veldig lange samband, er det ikke sikkert de kommer under betraktning av det regelverket. Også det er fylkeskommunene best til å gjøre vurderinger av.

Jeg tenker man også må lære seg å lytte når man beskylder undertegnede for å gi feil opplysninger fra talerstolen. Jeg refererte til at det var en budsjettenighet i denne salen i statsbudsjettet for 2026 om å styrke fylkeskommunenes ramme med over 2 mrd. kr. Jeg pekte på at 1 mrd. kr av det ble pekt på til kollektivsektoren hos fylkeskommunene. Det er et faktum, og det kan representanten Sve sikkert riste på hodet av, men sånn er det.

Solveig Vestenfor (A) [12:29:32]: Me nærmar oss slutten på debatten, ser det ut til. Det er ikkje meininga mi å fyra opp til meir debatt no, eg har berre lyst til å seia at det er viktig å minna oss sjølve om at utsleppspolitikken og ambisjonane ikkje er noko som er eine og aleine frå denne salen. Det er noko ein er oppteken av på både regionalt og lokalt nivå rundt om i landet. Ambisjonane gjeld for fleire enn oss her.

I og med at nokon som har teke ordet her i debatten, ikkje har vore med frå starten av behandlinga, er det viktig å seia – og eg gjentek det statsråd Nygård nettopp sa – at det finst unntak. Det er viktig utifrå beredskapsomsyn at ein har alternativ. Det er viktig å forhalda seg til om infrastrukturen er realistisk og mogleg å få det til. Er det urimeleg høge kostnader, må ein òg ta omsyn til det.

Fylkeskommunane har dette store ansvaret. Enkelte satsingar kan verta for dyre og andre plassar er det ikkje teknisk mogleg. Då er det fylkeskommunen si krevjande og viktige oppgåve å sjå på tilbodet. Kor mykje kan ein eigentleg få til for dei pengane ein har? Samtidig er det viktig at me som sit i kommunalkomiteen, og som har den jamlege dialogen med fylkeskommunen, faktisk er oppdaterte på realismen for gjennomføring, ikkje minst for å følgje situasjonen nøye. Det handlar rett og slett om me har dei overføringane som er riktige å ha, og må me kanskje redusera ambisjonane nokon plassar? Det er det store spørsmålet.

Hashim Abdi (A) [12:31:48]: Jeg sitter ikke i komiteen, men har fulgt med på debatten. Jeg må si at jeg blir noe forundret. Statsråden går opp og informerer om at det innholdet enkelte representanter går opp her og sier at er feil, står i statsbudsjettet. Altså: Hvis enkelte representanter er usikre på hva statsråden sier, er det mulig å lese seg opp på statsbudsjettet og se hva enigheten var.

Det er veldig lett å komme opp hit og være ruset på egen retorikk og si at statsråden desinformerer eller sier feil om enkelte ting. Statsråden står juridisk ansvarlig for å informere Stortinget riktig. Jeg synes det er ganske farlig hvis Stortinget nå legger seg på en retorikk der man til tider insinuerer at statsråden sier feil. Den typen debatt må vi ikke ha på Stortinget.

Jeg synes enkelte representanter skulle tatt en runde med seg selv og så lest seg opp på det som står i statsbudsjettet, og brukt noe av tiden sin på Stortinget – som man får ganske godt betalt for – på å lese seg opp på det innholdet man skal debattere i salen.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:33:05]: Eg skal prøve å vere forsiktig med innlegget til siste talar. Eg trur vi har rimeleg god kontroll på kva som ligg i budsjetta til samferdsel i transportkomiteen. Det skal ingen tvile på. Viss ein tek seg bryet med å opne f.eks. overføringane frå regjeringa til transportføremål i 2025, står det at 408,5 mill. kr er overførte. Det var fyrste året etter NTP, der ein altså lovde over ein milliard. Eg er klar over at ein har lagt inn til kollektiv, men innanfor NTP og til samferdsel er det kome så mange krav knytte til både fylka og kommunane. Fylka er overhovudet ikkje kompenserte for det vi treng til asfalt, det vi treng til å kompensere både ferje og buss. Spesielt buss er ei utfordring. Det ser vi i alle fylka. Ja, det var lagt inn midlar, men det er overhovudet ikkje i nærleiken av å kompensere for dei kostnadene som ligg på nullutsleppskrava.

For ein som er veldig flink til å setje seg inn i budsjett og ting og tang: Eg har sete over 24 år i fylkestinget og har vore med på å innføre både nullutsleppsferjer og anna. Eg veit kva det kostar å innføre nullutsleppsferjer. Eg veit kva det kostar med ladesystem til berre eitt ferjesamband. Det er opp mot 25 mill. kr for eit ladepunkt på kvar side av ferjestrekningane. Representantar her, gjerne også dei som har lese seg veldig godt opp på ting og tang, kan ta seg eit lite djupdykk ut i vestlandsfylka og få lære litt om korleis det faktisk fungerer i praksis med å få innført desse nullutsleppskrava.

Det dreier seg om å vere tydeleg frå talarstolen på kva ein gjer. Statsråden er nøydd til å vere tydeleg. Han sa klart og tydeleg i replikkordskiftet at den nullutsleppsdelen som no vert innført, er eit fullverdig tilbod. Det er ikkje fullverdig. Det kjem aldri til å verte fullverdig. Så enkelt er det. Kven som helst kan prøve å motbevise det, men det er faktisk umogleg å gjere det. Det er ferjestrekningar det aldri kjem til å kome nullutslepp på. Regjeringa seier nei til hurtigbåtar, for det er faktisk ikkje mogleg å gjennomføre det. Det er f.eks. busstilbod vi i Møre og Romsdal måtte berre gje klar melding om at ikkje er mogleg med nullutslepp.

Det er ikkje fullverdig. Når statsråden står og seier det på talarstolen eller i replikkordskiftet, er eg i min fulle rett til å påpeike det, og eg kjem definitivt til å gjere det også i fortsetjinga. Vi har bra kontroll på rammene til transportkomiteen, det skal iallfall ingen tvile på.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:36:01]: Jeg er glad for at representanten Sve nå egentlig gikk tilbake på det han sa, for realiteten er at jeg hevdet at vi hadde styrket fylkeskommunenes rammer med 2,35 mrd. kr, og 1 mrd. kr av disse pengene er det pekt på kollektivtransport som begrunnelse for. Representanten Sve snakker om hva vi har gjort av styrkinger over samferdselsbudsjettet, og det er en annen sak. Der er det også riktig at vi har styrket bevilgningene til fylkesvei. Det er også riktig at vi ennå ikke ligger på 1 mrd. kr, som er det det i snitt skal gjøre i første seksårsperiode i NTP, men vi har trappet opp. Dermed er vi i tråd med det som ligger i Nasjonal transportplan.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:37:45] (ordfører for saken): Jeg vil takke familie- og kulturkomiteen, som har gjort et godt arbeid i denne saken. Saken omhandler et representantforslag om en ny likestillingsmelding for frihet og feminisme. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og berørte instanser har hatt anledning til å gi innspill til forslaget. Det er kommet flere høringssvar i saken. Vi viser også til brev fra statsråden, som redegjør for regjeringens pågående og planlagte arbeid med likestilling.

Komiteen har merket seg at statsråden også viste til arbeid med kunnskapsgrunnlag, forskning, statistikk, organisering og virkemidler på likestillingsfeltet, samt gjeldende strategier og handlingsplaner knyttet til bl.a. vold og overgrep, seksuell trakassering, diskriminering og ytringsklima. Jeg vil med det takke komiteen og gå over til SVs merknader i saken.

Sosialistisk Venstreparti mener at likestillingspolitikken trenger en helhetlig og oppdatert gjennomgang gjennom en egen ny stortingsmelding. Det har gått over ti år siden forrige melding, og samfunnet har endret seg betydelig i denne perioden. Vi er veldig bekymret for økende motkrefter mot likestilling og minoriteters rettigheter, både internasjonalt og i Norge. Konservative og ytre høyrevridde krefter i en rekke land opererer nå langt mer åpenlyst. Det er angrep på kvinners og ulike minoritetsgruppers rettigheter og friheter. Vi ser dessverre at dette også nå kommer i land svært nær oss.

Heller ikke i Norge er vi er immune mot tilbakeslag. Vi vil derfor understreke behovet for at tilbakeslagene vi nå ser, møtes med en offensiv politikk for likestilling og mot diskriminering i absolutt alle former. En ny likestillingsmelding vil kunne være et godt verktøy for dette. Regjeringens strategier og handlingsplaner er viktige, men de erstatter ikke behovet for en samlet stortingsmelding som kan gi en helhetlig vurdering av utfordringer, mål og virkemidler. En slik melding vil gi Stortinget bedre grunnlag for å fatte langsiktige beslutninger. En ny stortingsmelding vil kunne styrke innsatsen mot vold, sikre bedre forebygging av trakassering og bidra til mer likeverdige tjenester i hele samfunnet. Det vil også kunne løfte kunnskapsgrunnlaget og sikre bedre koordinering mellom sektorer.

SV vil dermed løfte forslaget som vi er en del av, og fremmer det nå. Vi mener at det er på tide at vi får en ny likestillingsmelding her i landet, og vi vil veldig gjerne at det skjer nå som det er en rød-grønn regjering.

Benjamin Jakobsen (A) [12:40:55]: Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes engasjement for likestilling. For Arbeiderpartiet er kampen for likestilling en definerende del av hvem vi er som sosialdemokrater. Det er nettopp gjennom en offensiv likestillingspolitikk at Norge er det landet det er i dag, et land med høy deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Samtidig er det viktig i debatter som denne å minne om at likestillingen ikke har kommet av seg selv, men er et resultat av kamper kjempet gjennom 150 år, ofte med stor motstand.

Selv om Norge i dag er et av verdens mest likestilte land, har vi fremdeles noen klare utfordringer. Det er fremdeles sånn at én av ti kvinner ikke føler seg trygge i sitt eget hjem. Det er fremdeles sånn at én av fem kvinner utsettes for voldtekt. Da er det viktig at kvinners likestilling har blitt gitt et løft med Arbeiderpartiet i regjering. Tallene jeg nettopp viste til, viser hvorfor dette er nødvendig. Arbeiderpartiet har siden vi tiltrådte i 2021, styrket retten til selvbestemt abort, vi har innført en reell samtykkelov, og vi har styrket retten til heltid i arbeidsmiljøloven – viktige saker som særlig treffer kvinner.

Jeg deler forslagsstillernes bekymring for de kreftene som ønsker å bremse og reversere viktige likestillingspolitiske gjennomslag, men som forslagsstillerne selv skriver, er vi ikke maktesløse i møte med denne utviklingen. Derfor har regjeringen fått på plass en egen strategi med seks konkrete hovedmål: økonomisk selvstendighet og likestilt arbeidsliv, færre kjønnsdelte utdanningsvalg, et samfunn uten vold, voldtekt, seksuell trakassering og netthets, frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, bedre helse for kvinner og menn og et godt virkemiddelapparat for likestilling.

I 2024 fikk vi på plass en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Opptrappingsplanen inneholder 122 tiltak og strekker seg fram til 2028. Regjeringen rapporterer årlig på framdriften i dette arbeidet. Vi har også fått på plass en egen stortingsmelding om seksuell trakassering, og regjeringen har en egen strategi for kvinnehelse. Til høsten kommer det en historisk stortingsmelding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer.

Arbeiderpartiet mener at det viktigste nå er å følge opp dette viktige arbeidet. Vi mener at temaene i en eventuell stortingsmelding om likestilling og feminisme ivaretas godt gjennom det arbeidet som nå gjøres. Dette setter oss i stand til å fortsette kampen for et mer likestilt og rettferdig samfunn.

Liv Gustavsen (FrP) [12:44:05]: Likestilling er viktig, og arbeidet for like muligheter må fortsette, men Fremskrittspartiet mener dette representantforslaget i stor grad ber om enda en melding og flere utredninger når det viktigste nå er konkrete tiltak og politikk som virker. Det viktigste i likestillingspolitikken er ikke nødvendigvis hvor mange meldinger vi legger fram, men hvilke resultater vi oppnår.

For mange handler likestilling fortsatt om helt konkrete ting: retten til heltid, økonomisk selvstendighet, trygghet i hverdagen og frihet fra vold og trakassering. Vi vet at vold i nære relasjoner, trakassering og manglende økonomisk frihet fortsatt rammer mange kvinner. Vi vet også at gutter og menn på flere områder opplever egne likestillingsutfordringer. Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om vi trenger mer kunnskap, men hva vi faktisk gjør med den kunnskapen vi allerede har.

Det er også viktig å understreke at det gjøres en hel del på feltet. Denne sal har ikke sittet stille de siste årene. Vi har en likestillingsstrategi. Det er vedtatt en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og unge og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028. Partnerdrapskommisjonen er opprettet, og samtykkeloven ble innført i fjor, som var et viktig steg for å styrke rettsvernet og respekten for den enkeltes grenser og frihet. I tillegg kommer det denne høsten en utredning om menns og gutters likestillingsutfordringer. Da er den viktigste jobben å følge opp disse, at dette blir gjort, ikke bare be om en ny stortingsmelding.

Forslagsstillerne beskriver også motstand mot likestilling som en sentral utfordring i vår tid. Det er viktig å ta på alvor hatefulle holdninger og polarisering, men vi må samtidig passe på at likestillingsdebatten ikke blir en kamp mellom grupper og kjønn. Likestilling handler om like rettigheter og like muligheter for alle mennesker.

Fremskrittspartiet mener derfor det er viktigere å fremme konkrete forslag enn å bestille nye meldinger. Derfor har vi levert et eget representantforslag om en kjønnsnøytral likestillings- og diskrimineringslov, som skal behandles til høsten.

For oss handler likestilling om at mennesker skal møtes som enkeltindivider med samme rettigheter og samme vern i lovverket – uavhengig av kjønn. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å stemme imot representantforslaget.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:47:15]: Bak meg, jeg tror kanskje i den losjen som er her oppe, satt det kvinner før – kvinner som ikke kunne sitte her i salen, men som satt der oppe. Jeg tror kanskje Katti Anker Møller satt der også. Hun var gift med en Venstre-mann som var stortingspolitiker. Hun påvirket også Johan Castberg, som var Venstre-mann, men som vel gikk over og stiftet et annet parti etter hvert. Jeg har likevel lyst til å starte litt der. Jeg har lyst til å berømme Venstre for den historien de har med å løfte likestilling for kvinner, for det er ingen tvil om at den kampen som ble kjempet for 126 år siden – det var på starten av 1900-tallet at dette tok fart – var en viktig kamp, som vi som står her i dag, som får lov til å stå ved denne talerstolen, nyter godt av, at det var noen som brøytet vei før oss.

Det er ingen tvil om at det fortsatt er store likestillingsutfordringer i dag, og jeg er helt enig i saksordførerens start om at vi ser internasjonalt det som kan være et tilbakeslag og tilbakeskritt for likestilling. Derfor må vi være på vakt. Vi ser at mange kvinner opplever vold og vold i nære relasjoner, og vi ser at det er et arbeidsmarked som er kjønnsdelt. Vi må jobbe bedre for å få en heltidskultur som gjør at kvinner også tjener opp full pensjon, slik menn nærmest alltid har gjort. Vi ser også at gutter og menn har særskilte utfordringer som må løses, både i utdanningssystemet og også innenfor psykisk helse. Vi ser at mennesker med funksjonsnedsettelsers og LHBTIQ+-personers rettigheter og trygghet stadig er under press.

Jeg er også veldig stolt av at den forrige likestillingsmeldingen ble lagt fram for over ti år siden av Solberg-regjeringen, da vi satt i regjering sammen med Fremskrittspartiet. En kunne nok si at det er på tide med en ny når det har gått over ti år siden forrige melding ble behandlet i Stortinget, men det er altså slik at vi nå venter på en oppfølging av mannsutvalgets offentlige utredning. For Høyre er vi opptatt av at den må komme, for vi trenger også å se menns særskilte utfordringer, som er godt dokumentert gjennom mannsutvalgets utredning, og vi imøteser at regjeringen fremmer denne stortingsmeldingen. Så håper vi at regjeringen innen nær tid kan fremme for Stortinget en ny og helhetlig likestillingsmelding som tar for seg hele likestillingsfeltets utfordringer.

Siren Julianne Jensen (MDG) [12:50:35]: Det er over ti år sidan Stortinget sist behandla ei ny, heilskapleg likestillingsmelding. Sidan den gong har Noreg og verda endra seg betydeleg. Nye utfordringar har vakse fram, samtidig som gamle ulikskapar består. Likestilling er ikkje noko vi blir ferdige med, det er noko vi må utvikle, forsvare og styrkje heile tida. Vi ser eit arbeidsliv som framleis er kjønnsdelt, vi ser store hòl i kunnskapen om kvinnehelse, vi ser gutar som fell frå i skulen og menn som slit med psykisk helse, og vi ser menneske som møter samansett diskriminering, fordi dei er både minoritet, skeiv, trans, funkis eller lever i utsette livssituasjonar. Samtidig ser vi, også i land nær oss, at rettar som vi lenge har teke for gjevne, no blir utfordra. Det gjer det desto viktigare at vi ikkje blir for sjølvtilfredse her heime.

Regjeringa viser til strategiar, handlingsplanar og enkeltståande meldingar. Det er viktig arbeid, men det er ikkje nok. Utan ei heilskapleg stortingsmelding risikerer vi at likestillingspolitikken blir fragmentert, at vi jobbar på mange frontar, men utan tydeleg felles retning og politisk forankring. Ei stortingsmelding gjev Stortinget moglegheit til nettopp å ta eit steg tilbake, sjå heilskapen og stake ut kursen vidare.

For MDG handlar likestilling om fridom – fridom til å leve sitt eige liv, fridom frå vald og diskriminering, fridom til å delta på like vilkår i samfunnet. Men fridom føreset rettferdige strukturar, og det føreset ein politikk der ein ser samanhengen mellom kjønn, klasse, funksjonsevne, etnisitet og andre maktforhold. Difor treng vi ei ny likestillingsmelding som byggjer på eit interseksjonelt perspektiv, og som tek inn over seg både utfordringane i dag og risikoen for tilbakeslag i framtida.

Dette handlar ikkje om meir utgreiing for utgreiinga si skyld. Det handlar om politisk retning, om demokratisk forankring og om å sikre at likestillingspolitikken i Noreg framleis er offensiv, relevant og rettferdig. Det er bakgrunnen for at MDG støttar forslaget.

Grunde Almeland (V) [12:53:06]: Likestilte samfunn er også friere samfunn. I et liberalt samfunn skal alle kunne leve det livet de selv vil, uavhengig av hvem de er. Det er utgangspunktet mitt for denne debatten og også for at Venstre fremmet dette forslaget.

Norge er kommet ganske langt, men vi er på ingen måte i mål. Jeg synes flere representanter allerede har beskrevet det ganske godt – f.eks. at arbeidslivet fortsatt er sterkt kjønnsdelt, at flere kvinner enn menn jobber deltid, og kanskje det mest alvorlige: at en av ti kvinner har vært utsatt for grov fysisk vold fra en partner. Dette bare noen eksempler på statistikker som jeg vet veldig mange her inne har tatt inn over seg, og det er fremmet mange gode initiativer oppigjennom for å gjøre noe med disse utfordringene.

Det er greit å ha med seg at bakgrunnen for forslaget til Venstre egentlig ikke er mistillit til regjeringen, at man mangler en konkret strategi eller enkelttiltak her. Det som imidlertid mangler i den norske politiske debatten, er at vi systematisk har gått gjennom feltet, tatt inn over oss de ganske store samfunnsendringene som skjer rett foran oss, gjennom bl.a. sosiale medier, det som foregår når det gjelder teknologi, den mye mer globale debatten og motstanden mot likestilling, og at vi samlet politisk har klart å stake ut en retning for hvor vi vil i likestillingspolitikken. Det handler ikke om et ønske fra Venstre om at vi skal ha enda flere enkeltdebatter i stortingssalen, eller om at vi skal diskutere likestilling i hvert eneste møte, men det handler rett og slett om den systematiske gjennomgangen og den felles retningen. Det er det jeg også synes dette feltet fortjener.

FrP-representanten sa at denne sal allerede har en likestillingsstrategi. Til det vil jeg si at det er regjeringen som har strategien – med mindre representanten fra FrP har begynt å identifisere seg som en del av regjeringen, er det altså regjeringens strategi. Det er også litt av poenget: Det er forskjell på strategier og stortingsmeldinger. Det er ikke et poeng for Venstre å ha mest mulig stortingsmeldinger og utredninger, men det er et poeng at vi i noen tilfeller bruker det verktøyet en stortingsmelding faktisk er, til at vi på Stortinget går grundig gjennom et felt og spør oss: Er vi på riktig kurs i politikken? Det er det jeg ønsker meg.

Så er jeg glad for at regjeringen har varslet en oppfølging av mannsutvalget. Det fortjener særlig menn og gutter som opplever helt reelle likestillingsutfordringer. Selv om regjeringen ikke støtter vårt forslag her i dag, håper jeg at de i hvert fall lar seg inspirere til å ha den felles gjennomgangen i etterkant av den oppfølgingen de allerede har varslet.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [12:56:24]: La meg starte med å anerkjenne hensikten bak representantforslaget fra Venstre. Likestilling er en grunnleggende verdi, og det er riktig at Stortinget jevnlig diskuterer status, utfordringer og veien videre. Samtidig er ikke spørsmålet om vi skal jobbe systematisk med likestilling – det gjør vi – men hvordan dette best bør gjøres. Regjeringen fører en aktiv likestillingspolitikk på tvers av departementer og diskrimineringsgrunnlag. Arbeidet er omfattende, målrettet og i kontinuerlig utvikling.

Strategien for likestilling mellom kvinner og menn er et sentralt verktøy for styring og prioritering. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet etterlyser mer informasjon om måloppnåelse. Oppfølgingen av strategiens over 80 tiltak skjer systematisk. I redegjørelsen for 2027 vil jeg være enda tydeligere på resultater og utvikling.

Stortinget vil i høst få en likestillingsmelding som breier ut likestillingspolitikken til i større grad også å inkludere gutter og menn. Vi skal ta deres utfordringer på alvor. Dette er ikke et brudd med likestillingspolitikken, men en videreføring av den. Jeg vil legge fram en samlet, kunnskapsbasert framstilling med tydelig retning videre.

Vi står samlet om hovedbildet i likestillingspolitikken. Framskrittene vi har oppnådd, er blant samfunnets bærebjelker – viktig for økonomien og felleskapet. Samtidig lever vi i en urolig tid, med økende press mot kvinners og minoriteters rettigheter – også i land nær oss. Da må likestillingspolitikken være tydelig, relevant og rettet mot de mest konkrete og presserende utfordringene.

Likestillingspolitikken utvikles, måles og følges opp. Vi har en tydelig strategi, konkrete planer, styrket kunnskapsgrunnlag og en kommende stortingsmelding. Derfor bør tiden brukes på handling og oppfølging. Vi har kunnskapen. Nå leverer vi politikken. Arbeiderpartiet er en garantist for gjennomføring.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:01:13]: Likestilling er selve fundamentet for et demokrati. Det handler om frihet fra trange kjønnsroller. Det handler om like muligheter – like muligheter til å ta arbeid, lik lønn for likt arbeid, rett til heltid, rett til å bestemme over sin egen kropp og en velferdsstat som gir kvinner og minoriteter reell makt over eget liv.

Men som jeg sa tidligere: Denne kampen møter motkrefter. I sosiale medier og på enkelte arenaer ser vi aktører som aktivt undergraver likestilling, og vi ser i samfunnet rundt oss at terskelen for hva man kan ytre og ikke ytre, er senket. Ting vi kanskje ikke ville tro at vi kunne si på denne talerstolen for fem år siden, blir nå ofte brukt i retorikk som omhandler likestilling og minoriteter. Profiler som Andrew Tate sprer budskap om at kvinner er mindre verdt, og at de bør kontrolleres. Han har uttalt at kvinner tilhører menn. Slike holdninger normaliserer diskriminering, og de bidrar til å legitimere vold, undertrykkelse og kontroll. Det er ikke ytringsfrihetens seier, det er likestillingens tilbakeskritt.

I Norge ser vi fra statistikken at grov vold og overgrep blant unge øker, og vi hører at det at unge kvinner blir utsatt for grove overgrep mens de har sex, er blitt mer normalisert. Vi ser også at stadig flere unge kvinner og menn faller utenfor både jobb og utdanning. SV vil svare med handling. Samfunnet har endret seg radikalt mye de siste ti årene. Likestilling er ikke et historisk kapittel, og vi kan ikke akseptere at de unge som vokser opp i dag, vokser opp med et likestillings- eller kvinnesyn som hører fortiden til, og som jeg trodde jeg aldri skulle møte i den hverdagen vi går mot nå.

Et samfunn som gir noen i samfunnet mindre frihet, er et samfunn med mindre demokrati og mindre frihet. Derfor ber SV regjeringen ta dette ansvaret og bidra til å bygge opp et robust samfunn som står imot de kreftene som nå jobber mot oss, og brer om seg. Jeg håper at regjeringen nå vil være med og løfte fram likestillingsarbeidet, for det trengs.

Haagen Poppe (H) [13:04:58] (ordfører for saken): Takk til komiteen for det som til slutt fikk et positivt utkomme. Denne saken fikk først en litt stram start i komiteen. Vi klarte ikke å samle oss om noe flertallsforslag da vi behandlet dette representantforslaget fra MDG om en filmbransje som lykkes veldig godt på den internasjonale scenen, men som opplever krevende tider her hjemme. Likevel: Når saken ligger her i dag, får vi et annet resultat.

Det er blitt gjennomført skriftlig høring, og alle høringsinnspillene ba om at dagens ordninger blir styrket. Regjeringen viste også i sitt brev til at det pågår flere arbeid knyttet til ulike støtteordninger for filmbransjen. Likevel er Stortinget utålmodig, og det er derfor gledelig at jeg herved kan fremme et forslag på vegne av alle Stortingets partier om å styrke filminsentivordningen.

Jeg går så over til å snakke på vegne av Høyre. Norsk film er i vinden som aldri før, og vi har suksesshistorier i både Cannes og LA. Det beviser at vi er i den absolutt ypperste verdenseliten. Samtidig er det et paradoks at mens vi feirer kunstneriske triumfer, står filmbransjen i krise, og regjeringen somler.

For Høyre er kultur også næring, og filminsentivordningen er et av våre aller viktigste næringspolitiske verktøy. Vi vil forbedre den og trappe den opp til et internasjonalt konkurransedyktig nivå. Film kan bli en ordentlig god motor for eksport og private investeringer i Norge, og internasjonalt er kreative næringer blant dem med aller størst vekst i disse dager.

I Norge har vi dessverre en ordning som er blant de dårligste i Europa. Solberg-regjeringen fikk den på plass i 2016, men verden og filmbransjen ser annerledes ut i dag, og ordningen er blitt svekket på de ti årene. Rapporter viser at for hver eneste krone staten investerer i filminsentivordningen, får vi nesten fem kroner tilbake i verdiskaping. Det er en økonomisk «no-brainer». Derfor er det utrolig viktig og bra at et samlet storting i dag ber regjeringen om å handle. Vi må slutte med festtaler, og vi i Høyre forventer at regjeringen leverer snarest på det Stortinget i dag bestiller.

Vi må bringe hjem arbeidsplassene, og verdiskapingen må skje her hjemme. For Høyre handler dette om å bygge en solid industri, og da trenger vi forutsigbarhet og privat kapital, ikke bare statlige overføringer – for fotball er ikke viktigere enn film.

Jeg tar opp alle forslag Høyre er med på.

Bente Estil (A) [13:08:15] (komiteens leder): Norsk film er i en spennende, men også krevende tid. De siste årene har vi sett sterke produksjoner, økt internasjonal oppmerksomhet og historier som treffer publikum. Det har gitt både Oscar og Gullpalme. Samtidig vet vi at bak suksessene står det en næring som er sårbar, der mange opplever usikkerhet og perioder med lav aktivitet.

Norsk filmpolitikk befinner seg i dag en plass mellom selvtillit og selverkjennelse, en plass der vi både må våge å kjenne på vår egen affeksjonsverdi og samtidig nekte å gjøre oss små og beskjedne. Norsk film er ikke lenger der at den håper på oppmerksomhet, norsk film får oppmerksomhet.

Noen vil kanskje si at vi som politikere handler for lite, for sakte og for sent for filmbransjen, og at vi iblant framstår som verdens verste mennesker – at vi framstår som lite samlende, og med krangling oss imellom. Derfor er jeg veldig glad for at et samlet storting nå er enig om et felles vedtak som peker retning for filmpolitikken. Selv om forslaget kommer etter komiteens innstilling, viser det vilje til å få til noe når vi faktisk vil. For å låne en gammel visjon fra mitt gamle hjemfylke Nord-Trøndelag: «Her er alt mulig, uansett.» Her er det jobbet godt fra mange.

Arbeiderpartiets mål med filmpolitikken er klart: høy kvalitet, bredde og en sterk bransje med nasjonal og internasjonal gjennomslagskraft. Vi har et sterkt engasjement for filmfeltet. Derfor har regjeringen siden 2021 styrket filmfondet med over 140 mill. kr og de regionale filmvirksomhetene med 54 mill. kr. De er også viktige verktøy i filmpolitikken, sammen med insentivordningen. Derfor er vi bekymret over at flere partier i sine budsjettforslag har store kutt i filmfondene – som FrP, som sist hadde et kutt på 150 mill. kr, og KrF, med 93 mill. kr i kutt. Det vil svekke norsk film, ikke styrke den.

Arbeiderpartiet vil styrke og videreutvikle insentivordningen og føre en ansvarlig politikk, basert på kunnskap, kapasitet og kompetanse. Det viktigste for aktivitet og sysselsetting er et høyt nivå på utvikling og produksjon av norsk film og drama.

Dette handler om folkene i bransjen. Skal vi beholde folkene, må vi sikre forutsigbarhet og aktivitet. Norsk film skal videre, norsk film skal styrkes, og ja: Her er alt mulig, hvis vi vil.

Jeg tar opp det resterende forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Silje Hjemdal (FrP) [13:11:41]: Først og fremst ønsker jeg å takke MDG – det er det ikke hver dag jeg gjør – for at de løftet fram denne saken. Selv om vi ikke er enig i alle forslagene som MDG har i sitt representantforslag, gjorde de det mulig for komiteen og partiene på Stortinget å drøfte filmpolitikk og prøve å enes om noe som samtlige partier har i sine partiprogram, men også har sagt i gjentatte valgdebatter at man er enige om å klare å få til noe på. Den veien har vært lang. Fremskrittspartiet har engasjert seg i dette arbeidet over lang tid, spesielt når det gjelder filminsentivordningen. Vi har ved flere anledninger foreslått å gjøre ordningen regelstyrt, slik vi også primært foreslår i dag.

Imidlertid har vi under behandlingen, som det ble vist til, tatt initiativ til et seminar på Stortinget der alle var invitert. Ikke minst ga bransjen selv oss politikere veldig viktig og nyttig informasjon om hvorfor denne ordningen gir Norge et fantastisk potensial og er så ettertraktet som den faktisk er.

Jeg har ingen tradisjon for nødvendigvis å trekke fram enkeltmennesker, men jeg tenker at det som er vel så viktig som å rose politikere som evner å snakke sammen, det er å snakke med dem som har gjort den andre tunge jobben. Det er bl.a. Meghan Beaton fra Den nasjonale filmkommisjonen, som holder til i Bergen. Jeg vet ikke hvor mange møter hun har vært i, hvor mange lokasjoner hun har invitert til, men det har i hvert fall vært en dannelsesreise for samtlige politikere fra ulike parti for hvordan man kan gjøre det. Det gjelder også Åse Kringstad i Virke, som alltid har satt press på oss i komiteen, men også næringspolitikerne og ikke minst finanspolitikerne. Det er også en rekke andre jeg gjerne skulle nevnt. Det har etter hvert gjort at det i dag kan se ut som, selv om Fremskrittspartiets fire primære forslag ikke får flertall, at det er et samlet storting som sender et krystallklart signal til regjeringen, med en tydelig bestilling på at man ønsker en styrking av denne ordningen. Den må gjøres konkurransedyktig, og ikke minst bør man også vurdere om ordningen skal regelstyres, slik vi primært ønsker.

Så tusen takk til alle som har bidratt både politisk og fra bransjen. Uten det hadde vi aldri klart det.

Da fremmer jeg forslagene nr. 4 og 5.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:15:05]: Jeg er veldig glad for at en samlet familie- og kulturkomité og et samlet storting i dag har gått sammen om et forslag som betyr mye. Norsk film- og seriebransje er ikke bare en næring, det er en del av vår kulturelle infrastruktur. Her formes og løftes norske historier, og norsk språk holdes levende i en global mediehverdag. Men jeg vil også takke forslagsstillerne, som løfter den situasjonen som bransjen nå står i, for de står i en alvorlig situasjon med fallende aktivitet, presset finansiering og rett og slett, som forslagsstillerne skriver, risiko for en kompetanseflukt.

Vi har ufattelig mye å være stolte av når det gjelder norsk film- og serieproduksjon. Bare tenk deg: Lysene slås av. Det er stille. Du hører en forsiktig knitring i poser. Det lukter popkorn. Så trekkes sceneteppet fra, og små og store får ta del i fantastiske produksjoner på filmlerretet.

Norsk film har jobbet hardt og lenge, og de har jobbet enormt målrettet. De har gått på med liv og lyst og krum nakke. Lille Norge, landet langt oppe i nord, er nå helt sentrale i Cannes og Hollywood. Norsk film er på alles lepper internasjonalt, og vi står nå ved et vippepunkt for bransjen, som nå hevder seg i verdensklasse. Det er et arbeid som fortjener at vi gir norsk film- og serieproduksjon skikkelige rammer og arbeidsvilkår. Og jeg vil takke hele bransjen for motet dere har, måten mange av dere realiserer fantastiske produksjoner på, som opplyser oss, som gleder oss og gir oss inspirasjon og ikke minst også ettertanke.

SV er med på å fremme flere forslag i dag, fordi vi mener at denne bransjen trenger et betydelig løft, og vi trenger en forutsigbar og konkurransedyktig insentivordning. Derfor gleder jeg meg til å jobbe mer sammen med alle kollegaene mine her på Stortinget og bransjen i dette viktige arbeidet, og jeg håper at vi sammen kan få til gode ting som virkelig løfter en bransje som fortjener å ses og løftes. Jeg tar dermed opp de forslagene som SV er en del av.

Erling Sande (Sp) [13:18:11]: Eg sluttar meg til dei mange godorda som er sagde om norsk filmbransje, som jobbar hardt, men som no ser resultat, og vi har mykje å takke bransjen for.

I dag skal Stortinget handsame fleire forslag på eit område som er viktig for Senterpartiet, nemleg å styrkje norsk film- og tv-produksjon. For oss er dette ei viktig satsing langs fleire aksar, både lokalt og internasjonalt, og både kulturelt og som næring. Særleg viktig er det å styrkje filminsentivordninga, som Senterpartiet har kjempa for i mange år, også med krav om å gjere ho regelstyrt. Sjølv om det fyrst og fremst no er snakk om ei utgreiing og ikkje eit ferdig forslag, er det likevel eit steg i rett retning, og det har ein stor verdi at vi er mange parti som kan stå i lag og be om dette. Ei sånn utgreiing kan gje betre kunnskap og leggje grunnlaget for ei meir føreseieleg og betre ordning framover. Det er òg positivt at regjeringa blir beden om å føreslå fleire tiltak for å styrkje ordninga.

Det er brei semje på Stortinget om at insentivordninga må bli betre, og det er bra. Eg vil seie det er i ånda til forgjengaren min, Åslaug Sem-Jacobsen. Ho var medie- og kulturpolitisk talsperson for Senterpartiet, og ho løfta fram nettopp mange av dei forslaga som vi handsamar her i dag. Eit viktig poeng har vore å hindre at vi mistar kompetanse frå norsk filmbransje. Uføreseielege ordningar og for lite midlar kan føre til at flinke folk reiser ut av landet for å jobbe der vilkåra er betre. Det kan vi jo ikkje akseptere viss målet vårt er å styrkje Noreg som produksjonsland. Konkurransen er hard, og mange land kjempar om dei same produksjonane.

Senterpartiet er òg oppteke av at filmproduksjon ikkje berre skal skje i dei største byane, men skape aktivitet i distrikta òg. Det ser vi heldigvis gode eksempel på. Det kunne vore verdt å nemne fleire av dei, eg skal la det vere, men vi har fleire gode eksempel på det. Ei sånn satsing kan gje fleire arbeidsplassar og byggje kompetanse i heile landet. Samtidig gjev det eit større mangfald av forteljingar frå landet vårt.

Senterpartiet stemmer for forslaga 2, 7, 8 og 10 og støttar tilrådinga frå komiteen. Målet vårt er ei filminsentivordning som er sterkare, meir føreseieleg og meir konkurransedyktig. Samtidig må vi arbeide for å sikre at ordninga faktisk gjev aktivitet i Noreg, mellom anna gjennom krav om innspeling her og bruk av norsk kompetanse. Målet er fleire produksjonar, meir verdiskaping og ein sterkare film- og seriebransje i heile landet. Bransjen sjølv har, som eg var inne på, vist kva han er god for, og no må vi som folkevalde snart sikre dei vilkåra som dei har bede om lenge.

Remi Sølvberg (R) [13:21:21]: Norsk film- og seriebransje er en av våre viktigste kulturnæringer. Den skaper arbeidsplasser, den bygger kompetanse, styrker norsk språk, styrker kultur og bidrar til å fortelle historien om hvem vi er.

Samtidig står bransjen i en alvorlig situasjon. Aktiviteten har falt, finansieringene har blitt mer usikre, og mange dyktige fagfolk vurderer å forlate yrket – og forlater yrket i dag. Høringsinstansene beskriver en reell fare for ytterligere kompetanseflukt fra norsk film- og serieproduksjon.

For Rødt er ikke dette er bare et spørsmål om kulturpolitikk. Det handler også om arbeidsplasser, næringsutvikling og nasjonal verdiskaping. Når produksjon flyttes ut av landet fordi rammevilkårene er dårligere i Norge enn hos våre konkurrenter, mister vi både arbeidsplasser og kompetanse. Det er en utvikling jeg mener vi ikke kan være bekjent av.

Vi støtter derfor behovet for kraftige tiltak for å sikre norsk film- og serieproduksjon. Dagens insentivordning oppleves av mange som uforutsigbar. Internasjonalt har slike ordninger ofte mer langsiktighet og forutsigbarhet enn den norske modellen. Og når produsenter ikke engang vet om de får tilgang til ordningen eller ikke, er det lett å velge andre land. Resultatet er at Norge går glipp av investeringer, oppdrag og arbeidsplasser.

Derfor mener jeg at det er svært gledelig at vi i dag greier å samle et så stort flertall. Det er også gledelig fordi jeg har gått til valg på mange av disse tingene – på å bidra til et bredt norsk innehold i film, litteratur, scenekunst og musikk og at kommunal kinodrift og norsk filmproduksjon må styrkes. Det er veldig viktig for oss.

Nå går det bra med norsk film der ute, det har vi fått med oss, alle sammen. Det er grunn til å feire oss selv, men filmbransjen kan ikke bare omtales i festtaler og på utdelinger uten at vi samtidig sikrer grunnlaget til folkene som jobber her hjemme i Norge. De store suksessene i norsk film skygger fort over den vanskelige situasjonen mange filmarbeidere befinner seg i. Derfor er jeg utrolig glad for dette bidraget vi her i Stortinget i dag gir. Med det tar jeg opp de forslag som Rødt er en del av.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:24:29]: Eg er så glad for at heile Stortinget har klart å samle seg om eit vedtak i denne saka. Vi har brukt mykje tid på dialog med norsk filmbransje i denne perioden, og på bakgrunn av dei samtalane har vi fremja det representantforslaget som vi no debatterer. Det er veldig bra. Samtlege parti har klart å samle seg om eit forslag som peiker framover. Å styrkje insentivordninga, gjere ho meir føreseieleg og meir konkurransedyktig er viktig og bra, og det viser at vi er einige om retninga.

Men retning aleine held ikkje. Det hjelp lite å vere einige om kvar vi skal, viss vi ikkje beveger oss hurtig nok. For vi er også einige om noko anna – at norsk serie- og filmbransje slit. Aktiviteten fell, oppdraga blir færre, og folk forsvinn. Dyktige fagfolk som bransjen har brukt tiår på å byggje opp, finn seg andre jobbar. Når dei først er borte, er det ikkje like enkelt å få dei tilbake.

MDG støttar sjølvsagt det felles forslaget. Det er eit nødvendig steg. Men la oss vere ærlege: Det er starten, ikkje løysinga, for når mange parti samlar seg, blir det gjerne det minste vi kan einast om. Men bransjen treng ikkje berre det minste, men det som faktisk verkar. At heile Stortinget er einige om retning, gjer at vi har forventningar til at retninga blir reflektert tydeleg i regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for 2027. Vi veit at dette er ein internasjonal konkurranse. Vi konkurrerer med land som allereie er meir føreseielege, meir attraktive og meir offensive, og vala blir tekne no – om kvar produksjonar skal leggjast, om kvar arbeidsplassane blir. Difor blir oppfølginga heilt avgjerande – kor raskt regjeringa kjem tilbake, og kor tydelege tiltaka faktisk er. For dette må merkast ute i bransjen. Eit vedtak er ikkje verdt noko før det blir sett ut i livet.

MDG stemmer i denne saka på to nivå. Vi støttar fellesforslaget, fordi det tek oss i riktig retning, men vi opprettheld også våre eigne forslag og dei forslaga vi står saman med andre parti om. Det gjer vi fordi vi meiner at alvoret krev meir – meir føreseielegheit, sterkare konkurransekraft og tiltak som faktisk gjev aktivitet og arbeid no.

Vi er glade for det vi har fått til saman, men vi kan ikkje stoppe der, for dette er ikkje tida for å ta små steg og håpe at det går bra. Dette er tida for å sørgje for at vi faktisk heng med.

Med det tek eg opp forslaget som MDG står bak, og dei forslaga vi fremjar saman med andre parti.

Grunde Almeland (V) [13:27:22]: Jeg vil også slutte meg til veldig mange av dem som er glad i dag for at vi tross alt har klart å samle oss om en retning, om et vedtak. Venstre er glad for å kunne være med på flertallsforslaget, selv om vi ikke sitter i komiteen i denne perioden, men jeg tror det er viktig at Stortinget også tar innover seg at dette ikke bare er en alvorlig situasjon. Det er en pågående krise i norsk filmbransje som har vart i mange år. Det er ikke snakk om at vi nå frykter at vi mister kompetanse – veldig mye kompetanse har allerede gått tapt i kraft av at folk har funnet seg andre jobber fordi det ikke er oppdrag til dem i filmbransjen. Situasjonen er ikke bare alvorlig, vi er også på et knekkpunkt for om vi klarer å lykkes med norsk filmbransje og næringen virkelig skal klare seg videre, eller om man etter store, internasjonale suksesser paradoksalt ender med en tilbakegang nasjonalt som man på sikt kanskje må bygge opp igjen.

Derfor er det helt avgjørende, som også representanten fra MDG sa, at oppfølgingen kommer raskt, og at den er tydelig. Det vedtaket sier, er jo at vi skal styrke ordningen. I mange sammenhenger når Stortinget ber om at en ordning skal styrkes, vet man ofte ikke helt hvilken måte som er best å gjøre det på. Det unike med akkurat filminsentivordningen er at vi har veldig mye kunnskap om nøyaktig hva som trengs å gjøres når det gjelder regelstyring, og når det gjelder hvordan hele ordningen skal settes opp. Det ganske unike med denne ordningen, som også gjør at den har tverrpolitisk støtte, er at den til forskjell fra en ren tilskuddsordning er en refusjonsordning som sørger for at investeringene i Norge først er på plass, før bidraget fra ordningen kommer. Det er en genial måte å sørge for at vi faktisk får mer penger til en bransje som sårt trenger de pengene inn i sin økonomi. Det er en grunn til at land med langt mindre økonomiske muskler enn Norge faktisk tar seg råd til langt bedre ordninger, fordi man går i pluss i etterkant.

Jeg savner at statsråden er helt klar og tydelig på når og hvordan hun ønsker å følge opp dette vedtaket, jeg håper hun sier noe om det i sitt innlegg nå. Så håper jeg at vi, om vi ikke får ordningen akkurat som den burde være i høst, i alle fall bruker anledningen til å komme med en forpliktende opptrappingsplan. Det er mange partier her som bør føle på ansvar for de siste årene, der man har hatt mulighet, når man har sittet i budsjettforhandlingsrommene, til å være med på å lage den praktiske opptrappingsplanen som gjør at overgangen til en regelstyrt ordning er enkel og mulig. Det har altså verken SV, MDG eller Rødt heller prioritert i sine forhandlinger.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:30:41]: Jeg registrerer at det er bred enighet i komiteen om virkelighetsbeskrivelsen. Komiteen viser til Menon-rapporten som kilde for å beskrive tilstanden i bransjen. Denne rapporten peker på at nedgangen primært skyldes nedgang i bestillinger av nye produksjoner fra strømmeaktører, og svakere etterspørsel etter reklamefilm. Menon-rapporten gir derimot ikke grunnlag for å hevde at tilstanden i bransjen skyldes at statlige virkemidler ikke fungerer som de skal.

Jeg synes det er viktig å understreke at det ikke er slik at nedgangen skyldes at regjeringen ikke anerkjenner at film er næringsvirksomhet. Det er et grunnleggende premiss for utformingen av virkemidlene på filmområdet at filmproduksjon både er kunstnerisk og økonomisk aktivitet. Virkemidlene på filmfeltet har som formål å korrigere en markedssvikt som består i at det uten disse tiltakene ikke ville blitt produsert stort av film og dokumentarer i Norge. Det ville heller ikke ha vært grunnlag for en uavhengig filmbransje. Regjeringens viktigste oppgave er å opprettholde og styrke virkemidler som fungerer, og sette inn nye tiltak når det er behov. Regjeringen har derfor styrket virkemidlene for utvikling, formidling og distribusjon av norsk film, økt bevilgningene til filmformål, særlig ordningene under Norsk filminstitutt og regionale filmvirksomheter, med over 200 mill. kr siden 2021.

Et bredt flertall på Stortinget har også vedtatt en investeringsplikt, og vi jobber nå med å få på plass forskriften, slik at ordningen kommer på plass fra og med 2027. Det vil bidra til økt aktivitet i filmbransjen. Jeg har, som nevnt i mitt skriftlige innspill til komiteen, også innledet en dialog med bransjen og næringsministeren og gitt Norsk filminstitutt i oppdrag å utrede endringer i insentivordningen, med sikte på å utvikle og styrke ordningen og bidra til økt aktivitet. Regjeringens filmpolitikk må også ses i sammenheng med Veikart for Kreativ næring, som har som mål å øke verdiskaping innenfor bærekraftige rammer, noe som også omfatter film og audiovisuelle næringer. Jeg glad for at vi har et bredt flertall, eller en enstemmig komité, bak det forslaget som i dag vedtas, og jeg vil selvsagt komme tilbake til Stortinget på tjenlig måte med svar på det.

Pål Morten Borgli (FrP) [13:47:57]: Jeg hadde gledet meg veldig til denne saken skulle debatteres i salen, i og med at jeg kommer fra en ganske stor filmfamilie og selv har vært en del av Film-Norge i mange sammenhenger. Det var egentlig veldig kjekt å høre at det i salen er vilje til å gjøre noe knyttet til film, selv om jeg ikke er så sikker på om det er politikerne som vil løse dette for filmbransjen i framtiden.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg følte veldig mange krisemaksimerte på vegne av norsk film, men det er det absolutt ingen grunn til, vil jeg si. Det er veldig høy aktivitet, og det har det vært de siste årene. Jeg må si utviklingen i norsk film de siste 30 årene har vært bare positiv. Det leveres veldig mye god kvalitet både foran og bak kamera, og det er veldig mye god bredde. Samtidig har vi noen store suksesser, og det er også veldig kjekt.

Samtidig tenker jeg at ikke alt handler om liksom å vinne VM i å bruke mest mulig penger for å få det til å fungere. Av og til kan det være fornuftig å si: Om vi skal bli en av verdens ledende på f.eks. lokasjoner, må vi si at vi har lyst til det og være en ja-nasjon til det.

Jeg husker jeg var litt involvert i produksjonene til Tom Cruise i Rogaland. Som lokalpolitiker var ikke det bare bare, for vi vet jo hva som skjer når noen skal frakte utstyr med helikopter – i en tid der alt er ødeleggende om man går inn i norsk natur. Vi kan selvfølgelig ha gode insentivordninger, men også si ja når noen ønsker å få til noe her.

Det er utrolig kjekt og ingen krise, men bare en glede å se hvordan det leveres i norsk film, både nasjonalt og internasjonalt.