Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte fredag den 5. juni 2026 *

Dato:
President: Alf Erik Andersen
Dokumenter: 

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 4 [11:15:49]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jorunn Gleditsch Lossius, Ida Lindtveit Røse, Harry Valderhaug og Hans Edvard Askjer om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier (Innst. 425 S (2025–2026), jf. Dokument 8:243 S (2025–2026))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Rune Midtun (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt og grundig arbeid i behandlingen av denne saken. Komiteen er samlet om at bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier er et alvorlig og økende samfunnsproblem med store konsekvenser for barns helse, utvikling og mulighet til å delta i samfunnet.

Gjennom behandlingen og høringsinnspillene har det blitt tydelig at en av hovedutfordringene er at hjelpen ofte kommer for sent, og at det er for svak samordning mellom tjenestene. Det er derfor viktig at komiteen samler seg om konkrete tiltak som gi bedre oppfølging av familier i risikosonen. Et flertall fremmer forslag om å sikre tidlig og helhetlig bistand, og et bredt flertall ber også regjeringen om bedre oversikt over kommunens bruk av botilbud.

FrP deler bekymringen over utviklingen vi ser. Det er ikke akseptabelt at flere barnefamilier i Norge står uten en trygg og stabil bosituasjon. Derfor er vi med på å fremme og støtte konkrete tiltak i saken. For det første støtter FrP, og vi er med i flertallet bak, forslaget om tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen. Det innebærer bedre samordning mellom Nav, skole, helse, barnevern og frivillige aktører, sånn at hjelpen kommer før situasjonen blir akutt. For det andre støtter vi, og er med på å fremme forslag om, å skaffe bedre oversikt over kommunenes bruk av midlertidige botilbud. Det er nødvendig for å forstå omfanget av problemet og sikre mer målrettet politikk.

Samtidig er FrP tydelig på at vi ikke støtter alle forslagene i representantforslaget. Vi støtter ikke forslaget om en nasjonal handlingsplan. Etter vårt syn vil ikke en ny plan hjelpe familier som står i akutte problemer nå.

FrP mener årsakene til økt boligusikkerhet i stor grad ligger i utviklingen i økonomi og boligmarkedet. Mange familier opplever at kostnadene til mat og bolig har økt langt mer enn inntektene. Derfor har FrP foreslått tiltak som å redusere matmomsen, sånn at familiene får bedre økonomisk handlingsrom. Samtidig er boligmarkedet under press. Det bygges for få boliger, og det driver prisene opp – særlig i pressområder. FrP har derfor fremmet egne forslag for å få fart på boligbyggingen og øke tilbudet av boliger. Vi er også opptatt av at bostøtten skal være en målrettet og treffsikker ordning for dem som trenger den mest.

FrP prioriterer tiltak som virker her og nå: tidligere og bedre oppfølging av familier, bedre kunnskapsgrunnlag og politikk som faktisk gjør det mulig for folk å ha råd til å bo. Det er sånn vi kan bidra til at flere barnefamilier får en trygg hverdag og en stabil bosituasjon.

Solveig Vestenfor (A) []: Me behandlar ei sak som rører ved noko av det mest grunnleggjande i eit menneskeliv – å ha ein stad å bu. Me deler den sterke bekymringa for utviklinga me ser, talet på bustadlause aukar og det mest alvorlege er at fleire barnefamiliar er ramma. Ingen ungar skal veksa opp utan ein fast bustad i Noreg, og det er eit mål me må stå samla om.

Nettopp fordi situasjonen er så alvorleg, må me òg vera ærlege om kva som faktisk verkar. Forslagsstillarane meiner bl.a. at ein ny nasjonal handlingsplan er svaret. Det tvilar eg sterkt på at vil hjelpa. Me treng ikkje fleire planar, me treng betre gjennomføring av det arbeidet som alt er sett i gang, og sterkare samordning av innsatsen der folk faktisk lever livet sitt – i kommunen. Bustadløyse er ikkje eit enkelt problem, det er ofte summen av fleire. Det handlar om økonomi ja, men òg om fysisk og psykisk helse, om rus, om arbeid og om oppvekstvilkår. Difor må fleire fagområde arbeida tettare saman om løysingane.

Her har kommunen ei avgjerande rolle. Det er kommunen som møter folk, det er der ein ser heilskapen i livet til den enkelte, og det er der ein kan setja inn tiltak som faktisk verkar når bustad og helse- og sosialtenester vert sette i samanheng. Difor er det så viktig at kommunen har både kunnskap, ansvar, verktøy og handlingsrom.

Skal me lykkast, må me ha gode tiltak mot bustadløyse, me må verta betre til å jobba saman på tvers av sektorane og forvaltningsnivåa. Det er heller ikkje at kvar instans gjer sin del kvar for seg – innsatsen må henga saman rundt det mennesket det gjeld. Det er nettopp denne samordninga regjeringa no arbeider med å styrkja, m.a. gjennom betre koordinering frå KDD og i tett dialog med Husbanken og dei største byane.

I tillegg kjem konkrete tiltak – fleire bustader, ein meir føreseieleg leigemarknad og ei bustøtteordning som vert meir treffsikker. Dette er grep som verkar, fordi dei treffer dei reelle utfordringane. Det me treng, er betre samordning, sterkare lokal innsats, eit auka fokus og satsing frå kommunen i deira rolle og ansvar når det gjeld bustadsatsing og tiltak som verkar i kvardagen til folk.

Til det lause forslaget frå KrF: Me treng ordningar som er endå meir målretta, treffsikre og mindre byråkratiske for familiar med låg inntekt som har reelt behov for støtte. Difor kjem Arbeidarpartiet til å støtta det lause forslaget frå representanten Lindtveit Røse på vegner av KrF mfl.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg vil bare gjøre unna noen formalia rundt stemmeforklaring med en gang, så jeg ikke glemmer det. Det ligger to forslag fra mindretallet i innstillingen, og så har det kommet to løse forslag fra KrF, Høyre og flere partier nå i dag morges. Jeg kommer ikke til å ta opp de mindretallsforslagene som ligger i innstillingen, og viser heller til de løse forslagene fra KrF som slik sett vil komme til erstatning for mindretallsforslagene i innstillingen. Jeg regner med at jeg gjenga dette korrekt – de som burde nikke, nikker til det, så da føler jeg meg trygg. Det ville også vært nyttig om Arbeiderpartiet kunne avklart hvilke av de løse forslagene fra KrF Arbeiderpartiet støtter, for man viste bare til det ene forslaget, men ikke til hvilket av dem. Det kan være greit for salen å vite.

Så til selve innlegget: Høyre har tidligere satt denne saken på agendaen gjennom et eget representantforslag om å be regjeringen fremme ny boligsosial strategi. Jeg viser i den forbindelse til Dokument 8:23 S og Innst. 145 S for 2025–2026. Dessverre stemte et flertall mot det forslaget. Det mener jeg er svært synd på vegne av de mange bostedsløse. Vi vet at bostedsløsheten har nær tredoblet seg i løpet av de siste årene. Kirkens Bymisjon har slått alarm om dette flere ganger.

For oss i Høyre er det innbyggerperspektivet som er viktigst, og vi støtter selvfølgelig den politikken som legges fram her i Stortinget, som kan dra ting i riktig retning. Derfor vil jeg berømme KrF for å ha kommet med dette forslaget. Det kommer i kjølvannet av det Høyre også har jobbet for en stund, og KrF støttet Høyres forslag i forrige runde. Det som er ekstra gledelig, er at flere partier nå ser nødvendigheten i dette, og at vi nå ligger an til å få et flertall for litt tempo i dette arbeidet. Jeg håper at statsråden vil ta til seg Stortingets signal og komme litt i gang med dette på en ordentlig måte, slik at de som i dag står med begge bena utenfor boligmarkedet og opplever en håpløshet, får en god og fair sjanse for både seg selv og sine barn til en trygg og god oppvekst.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) []: Jeg vil også starte med å informere om at de forslagene SV var en del av i mindretallsforslagene i innstillingen, kommer jeg ikke til å ta opp. Men vi er selvfølgelig med på de løse forslagene som vil bli fremmet.

I dag handler det selvfølgelig om dette representantforslaget, men det handler også om tidligere representantforslag og tidligere utålmodighet blant flere i denne salen. Det finnes unger i Norge i dag som ikke vet hvor de skal sove neste måned, om 14 dager eller i morgen. Det er kanskje vanskelig å ta innover seg, men det er virkeligheten. I fjor var det 7 357 husstander som manglet et sted å bo. Av dem hadde 666 husstander unger.

Et sted å bo er ikke bare en adresse. Det er ikke bare fire vegger og et tak. Det er trygghet i hverdagen. Det handler om ro om kvelden, og et sted der unger kan gjøre lekser, invitere venner, spise boller, drikke saft og føle seg hjemme. Det er egentlig det vi prater om i dag. Når barnefamilier står uten bolig eller lever i midlertidige og utrygge løsninger, handler det ikke bare om boligpolitikk; vi snakker om barndom.

Det er bra at representantforslaget løfter denne alvorlige problemstillingen. Den peker på behovet for bedre forebygging, bedre oversikt og sterkere innsats for å hindre at barnefamilier blir nettopp bostedsløse. Det er viktige og sentrale perspektiver. Hovedtyngden i vår jobb som stortingsrepresentanter handler kanskje om å sikre unger trygge oppvekstsvilkår.

Vi vet samtidig at dette ikke løses med enkeltstående tiltak alene. Det krever en bredere og mye mer offensiv boligpolitikk. For SV er det det vi har jobbet for over tid, gjennom å styrke Husbanken, forbedre bostøtten og presse fram flere tiltak for trygge og rimelige boliger. Vi vet at det er summen av alle disse grepene som gjør at familier kan bli boende.

Forslaget vi behandler i dag peker i riktig retning. Det løfter fram behovet for bedre forebygging, og det er helt avgjørende. Det sier samtidig at det er viktig at det offentlige må ha bedre kunnskap og verktøy. Det er viktig. Men vi må også si at vi trenger mer enn det. Vi trenger sterkere økonomiske ordninger som gjør det mulig å beholde boligen. Vi trenger flere boliger som folk faktisk har råd til å bo i. Det vet jeg regjeringen også er opptatt av, og jeg håper SV og regjeringen i fellesskap kan gjøre sterke og kraftfulle grep for det videre. Vi trenger også en tydeligere politikk for å sikre barn stabilitet i oppveksten.

Målet må være enkelt, og det forplikter oss alle: I Norge skal alle unger ha et trygt sted å bo – ikke bare i teorien, men også praksis. Det er vårt ansvar.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Leiemarkedet her i landet er svært presset, og mange betaler mye for å leie, spesielt i enkelte byområder. Det bygges for få boliger, noe som bidrar til at veksten i leieprisene vokser kraftig, spesielt i pressområdene. Utviklingen her i landet er veldig sammenfallende med den i europeiske land ellers. De som har hatt det vanskeligst fra før, er de som sliter mest. Sånn er det dessverre på mange områder.

I en ideell verden ville et balansert boligmarked regulert tilbud og etterspørsel for alle typer boliger, men slik er det dessverre ikke. Mange av høringsinnspillene understreker hvor alvorlig situasjonen er. Bolig er helt sentralt for at folk skal ha trygghet i hverdagen. Ikke minst er det helt sentralt for tryggheten og hverdagen til barnefamilier. Det er særlig veksten i antall bostedsløse familier med barn som er svært bekymringsfull.

Komiteen er i fellesskap enig om at boligusikkerhet blant barnefamilier er et alvorlig og økende samfunnsproblem som har store konsekvenser for barns helse, utvikling, skolegang og mulighet til deltakelse i fellesskapet. Det er bra at komiteen er enig, og det er et meget godt utgangspunkt for å finne fram til løsninger som kan løse problemet. Det absolutt viktigste er å stimulere til økt og variert boligbygging og en nasjonal dugnadsånd for å renovere gamle bygg. Det krever en betydelig endring i hvordan vi skal få fortgang i prosesser fra idé til ferdig bygg.

Familier som lever i en svært vanskelig situasjon med usikkerhet knyttet til hvor de skal bo, og hvor lenge de kan bo, opplever det krevende i hverdagen. Det kan gå utover barnas skolegang og deres psykiske og fysiske helse. Det er alvorlig. Vi mener det må sikres en bedre koordinering og oppfølging av familiene.

Det er regjeringen som må lede an i arbeidet med forslagene som får flertall i dag. En rekke offentlige hjelpeinstanser jobber med å hjelpe barnefamilier i risikosonen og som lever i boligusikkerhet. Derfor må regjeringen sikre at Nav, barnevern, skole, frivillighet og helsestasjoner har de verktøyene de trenger, slik at det felles arbeidet de gjør, er godt samordnet for å hjelpe barnefamiliene best mulig.

Bostøtten er svært viktig for barnefamilier som lever i ustabile boforhold. Senterpartiet forventer at regjeringen raskt følger opp forslagene fra bostøtteutvalget, som skal legge fram rapporten sin før jul.

Vi støtter de løse forslagene som vil bli framsatt.

Ida Lindtveit Røse (KrF) []: Bostedsløshet blant barnefamilier er et økende og alvorlig problem i Norge. Jeg vil begynne med å takke komiteen for en god behandling av representantforslaget fra KrF, i og med at vi ikke er en del av komiteen.

Tall fra SSB viser en markant vekst i antall familier som oppholder seg i et midlertidig botilbud, og flere blir også værende over tid. Samtidig gir Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier et tydelig bilde av hvordan dette rammer i praksis. Barn vokser opp uten et fast og trygt sted å bo, og det påvirker både helse, utvikling og skolegang. Foreldrene beskriver en hverdag med knapp økonomi og liten margin, og mange oppgir at de tjener for mye til å få hjelp, men for lite til å klare seg.

Det som også kommer tydelig fram, er at det i stor grad handler om strukturelle forhold: et presset leiemarked, høye priser, mangel på egnede boliger og boligsosial politikk som ikke treffer godt nok. Det gjør at flere familier faller mellom ordningene. Det handler altså om at vi har ordninger som skal sikre familier, og det handler ikke om systemene i seg selv, men at systemene og ordningene ikke snakker sammen. Hjelpen oppleves som veldig uoversiktlig, og den kommer først når situasjonen har blitt helt akutt.

Barn rammes særlig hardt av dette. Ustabile boforhold gir utrygghet, hyppige flyttinger og brudd i både skole, fritid og venner. Dette er forhold vi vet har betydning langt utover barndommen. Vi vet at en god barndom varer livet ut, og det gjør også en vond barndom.

Denne utviklingen har skjedd under Støre-regjeringen. Det er mulig å snu den. Vi har gjort det før. Vi har hatt lavere tall før, og vi har hatt høyere tall før. Vi har hatt tiltak på plass som har snudd utviklingen. Derfor er det behov for en mer samlet og forpliktende innsats. Det er utrolig viktig at Stortinget tar grep for dette i dag – både ved å iverksette konkrete tiltak mot bostedsløshet og ved å samle informasjon som kan bidra til å sikre at systemene snakker sammen.

Jeg er veldig glad for at vi har et bredt flertall, og at også Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter forslagene som legges fram i dag. Med det fremmer jeg de løse forslagene, på vegne av FrP, Høyre, SV, Rødt og KrF.

Presidenten []: Representanten Ida Lindtveit Røse har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Bjørnar Skjæran []: Jeg er svært bekymret for at flere er bostedsløse, og særlig for at flere er unger. Det å ikke ha et fast sted å bo har store konsekvenser og påvirker alle deler av livet. Det skal ingen unger måtte oppleve.

Vi er inne i økonomisk krevende tider, og mange opplever økte utgifter til å bo. Vi har et presset leiemarked med høye leiepriser mange steder, spesielt i de store byene. Som alltid rammes de som er vanskeligst stilt fra før, hardest i vanskelige tider. Regjeringens mål for den boligsosiale politikken er klart: Ingen skal være bostedsløse. Midlertidig botilbud er aldri en god løsning for unger og bør unngås så langt som overhodet mulig.

Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Mange kommuner gjør en solid jobb, og det er mye av grunnen til at utviklingen i flere år har gått i riktig retning. Vi må samtidig erkjenne at det økte presset på kommunene gjør arbeidet mer krevende nå. For å lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må hele regjeringens boligpolitikk ses i sammenheng, og vi må jobbe på tvers av fag og sektor.

Vi trenger flere boliger, og regjeringen har mål om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. En styrket innsats for leiemarkedet inngår i dette målet. Det viktigste nå er å raskt komme i gang med målrettede tiltak der utfordringene er størst, og de som kan gi størst effekt. Det er særlig i de store bykommunene bostedsløse oppholder seg. Jeg vil derfor gå i dialog med storbyene om hvordan de opplever situasjonen og hva som skal til for å snu utviklingen. Jeg vil også vurdere hvordan Husbanken kan bidra direkte inn mot disse kommunene.

Vi vil gi kommunene bedre veiledning om boligsosial lov og har satt i gang et samarbeid med kommunal sektor om en bærekraftig kommunal utleiesektor. Vi har i flere runder styrket bostøtten. For å støtte kommunene i det boligsosiale arbeidet, får også alle kommuner tilbud om å ta i bruk Kobo, det digitale fagsystemet for kommunale boliger og boligsosialt arbeid, og de får det gratis.

En del av engasjementet jeg hører her i Stortinget knyttet til denne saken, handler om – sånn jeg ser det – å støtte opp om arbeid vi allerede er i gang med. Det er jeg veldig glad for. Når det gjelder det jeg oppfatter at det er et flertall i salen for å be regjeringen gjøre utover dette, kan jeg love at er et arbeid jeg kommer til å ta på det største alvor og vil gå inn i med stort engasjement.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Rune Midtun (FrP) []: Statsråden viser til arbeid, strategier og oppfølging, men realiteten er jo at flere barnefamilier står uten en trygg bolig i dag. Mitt spørsmål er derfor enkelt: Mener statsråden virkelig at flere planer og prosesser er det som nå vil hjelpe disse familiene, eller erkjenner statsråden at hovedproblemet er at folk har fått dårligere råd, og at det bygges for få boliger? Og hvis statsråden erkjenner det: Hvorfor prioriterer regjeringen da ikke tiltak som faktisk virker raskt, som å få opp boligbyggingen og redusere kostnadspresset for barnefamilier?

Statsråd Bjørnar Skjæran []: Noe av det viktigste jeg arbeider med, er jo en sum av massevis av konkrete tiltak for å få i gang boligbyggingen. I boligmarkedet har vi egentlig opplevd en perfekt storm de siste årene. Det er klart at krig i Ukraina, og nå krig i Midtøsten, med det det gjør med prisveksten, og også det at vi har tatt imot 100 000 ukrainske flyktninger, det påvirker her hos oss.

Jeg tenker at jeg får gjøre noe med det som jeg kan gjøre noe med. Vi er i gang med digitalisering av plan- og byggesaksprosesser for å få dem til å gå fortere, og vi har også gått løs på de byggereglene som vi arvet etter forrige regjering. Her vil jeg gi honnør til Fremskrittspartiet, som jeg opplever har stilt seg i front for å ta et oppgjør med det de leverte selv, og at det var for svakt. De oppleves nå for meg som et parti som støtter opp om det arbeidet vi gjør for å forenkle byggereglene, sånn at vi også kan bidra til å ta ned kostnadene med boligbygging.

Rune Midtun (FrP) []: Jeg registrerer at statsråden igjen viser til prosesser og pågående arbeid, men familiene dette gjelder, kan jo ikke bo i en prosess. Kan statsråden nevne ett konkret tiltak regjeringen vil gjennomføre nå, som faktisk gir flere boliger eller lavere kostnader for familier i løpet av kort tid?

Statsråd Bjørnar Skjæran []: Hver eneste dag saksbehandles det i Husbanken, enten det gjelder søknader som handler om at folk kan få lån til å bygge boliger, eller om bostøtte for dem som trenger det. Det pågår hver eneste dag. Ja, det er prosesser, men det er prosesser som går relativt raskt, og vi har i dag behandlet en sak som handler om hvordan vi kan effektivisere det ytterligere. Den beskrivelsen som Fremskrittspartiet har så lyst til å bruke i sin retorikk, om at det bare handler om prosesser, kjenner jeg meg altså overhodet ikke igjen i. Det jobbes godt hver eneste dag for å bidra.

Når det gjelder Husbankens utlånsramme, sto den stort sett stille i alle de årene Fremskrittspartiet satt i regjering. Nå er den økt fra 19 mrd. kr til 34 mrd. kr i vår regjeringstid, så det betyr i sannhet noe hvem som styrer.

Rune Midtun (FrP) []: Da skal jeg følge statsrådens råd og gå vekk fra prosesser, og så skal vi fokusere litt på økonomi, for jeg spurte statsråden om han kunne innrømme at økonomi er et stort tema her.

Boligtilgang er en hovedutfordring, mener jeg. Likevel fører regjeringen en politikk som har bidratt til færre utleieboliger og lavere bygging. De siste fire årene nå har vi jo sett et drastisk fall, så det var etter at FrP styrte. Ser ikke statsråden at det blir et gap mellom virkelighetsbeskrivelsen og politikken, og er statsråden villig til å justere kursen for faktisk å bygge flere boliger og lette presset på barnefamilier, og da spesielt økonomisk?

Statsråd Bjørnar Skjæran []: Jeg tar på det største alvor den situasjonen som vi har i boligmarkedet, og jeg er veldig enig med representanten Midtun i at vi må forholde oss til korrekte tall. Da tror jeg faktisk at når det gjelder kommunale utleieboliger, er det viktig for meg bare å få slått fast at under forrige regjering klarte kommunene å skaffe til veie ca. 1 000 nye utleieboliger. I vår regjeringstid er tallet ca. 8 000. Hvis vi skal snakke om å stille til veie flere utleieboliger, tror jeg kanskje at det kan være klokt å se litt gjennom statistikken før man er veldig påståelig fra talerstolen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Marius Langballe Dalin (MDG) []: La meg først takke Kristeleg Folkeparti for å løfte ei viktig sak og for eit godt forslag. Bustadløyse blant barnefamiliar er eit av dei tydelegaste uttrykka for at velferdsstaten vår enno ikkje har kome i mål. Difor er eg glad for at dei to lause forslaga i saka får fleirtal i dag, i tillegg til tilrådinga.

Ein trygg heim er ikkje berre eit tak over hovudet, det er grunnlaget for tryggleik, helse, læring og fellesskap vidare i livet. Ein oppvekst prega av usikkerheit og midlertidigheit gjer det vanskeleg for eit barn å bli trygt og knyte band til andre og å fokusere på t.d. skule og læring. Det aukar risikoen for utanforskap, psykiske belastingar og fattigdom vidare i livet.

Det mest frustrerande med denne situasjonen er at vi veit at han kan løysast. Noreg er eit av verdas rikaste land. Vi har ressursane, kunnskapen og verkemidla som trengst. At stadig fleire opplever bustadusikkerheit og bustadløyse, er difor ikkje først og fremst eit spørsmål om moglegheiter, det er eit spørsmål om politiske prioriteringar. Difor er det skuffande at regjeringa ikkje har gjort meir.

Når forslag om ein nasjonal handlingsplan mot bustadløyse og ei styrking av bustøtta ikkje får fleirtal, kan ein stille spørsmål ved om regjeringa har teke alvoret i saka innover seg. For MDG handlar dette om å sikre at alle har ein trygg stad å bu. Dersom vi skal sikre trygge oppvekstforhold for alle barn i dette landet, held det ikkje med ein politikk som berre sikrar midlertidige løysingar i akuttsituasjonen. Vi må sjå på heile bustadmarknaden og heile bustadpolitikken. Det krev ei satsing på sosial bustadpolitikk, fleire ikkje-kommersielle bustader og ei bustøtte som faktisk følgjer prisutviklinga. Det er absolutt ikkje umogleg. I Wien er omtrent 60 pst. av leilegheitene subsidierte, og i heile Danmark er 20 pst. av leilegheitene ikkje-kommersielle.

Bustadløyse er ikkje eit naturfenomen, det er resultatet av politiske val. Det betyr også at det kan løysast gjennom politiske val. Difor håper MDG at dagens vedtak blir starten på ein offensiv innsats for å sikre alle barn og alle vaksne i dette landet ein trygg heim.

Vi ønskjer å støtte både dei lause forslaga og tilrådinga frå komiteen.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil først gi honnør til Kristelig Folkeparti for å løfte denne viktige saken og også for konstruktivt samarbeid i den. Jeg vil også gi honnør til statsråd Skjæran og Arbeiderpartiet for å snu og for at de nå støtter forslagene, som lå an til å bli nedstemt.

Det er få saker som er mer alvorlig enn at barn står uten et trygt og stabilt hjem. Ingen barn skal måtte flytte fra midlertidig botilbud til midlertidig botilbud. Ingen barn skal måtte bekymre seg for hvor de skal bo neste måned. Derfor er økningen i bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier svært alvorlig, men skal vi løse problemet, må vi også tørre å snakke om årsakene.

En av utfordringene er at vi har en politisk styrt boligkrise. Det bygges altfor få boliger. Leieprisene skyter i været. Mye av dette skyldes grep, men også manglende grep, fra regjeringen. Det er altfor mye byråkrati og hindringer som fører til dette. Konsekvensen er også at vanlige familier presses stadig hardere økonomisk, og det rammer de sårbare aller hardest. Fremskrittspartiet mener at den viktigste innsatsen mot bostedsløshet er å sørge for at det bygges flere boliger. Vi må da gjøre det enklere å bygge, raskere å regulere, billigere å utvikle, og vi må fjerne mange av de unødvendige kravene og kostnadene som i dag gjør boligbyggingen dyrere. Når det bygges flere boliger, blir det også flere boliger å leie, og da dempes prispresset. Da får også flere familier en reell mulighet til å skaffe seg et trygt og stabilt hjem.

Samtidig har også mange familier fått en langt vanskeligere økonomisk hverdag under dagens regjering. Matprisene har økt kraftig. Strømregningene har økt, rentene har økt, husleien har økt, og det er særlig familier med lave inntekter som kjenner dette på kroppen hver eneste dag. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått å halvere matmomsen, slik at folk får mer å rutte med i hverdagen.

Jeg er glad for at vi nå får et flertall her i dag, som et lite steg på veien, for å sørge for en bedre samordning og tidligere hjelp til familier som står i fare for å miste boligen. Men vi må fortsatt ta tak i mange av de underliggende problemstillingene, få fart på boligbyggingen, styrke familieøkonomien og sørge for at hjelpen kommer tidligere.

Solveig Vestenfor (A) []: Eg er nøydd til å kommentere siste talar. Det er klart at bustadsituasjonen i Noreg er veldig krevjande. Det er ingen tvil om. Det er i alle fall byggjenæringa heilt tydeleg på. Samtidig er det også tydeleg at me lever i ein perfekt storm av veldig mange utfordringar. Statsråden var inne på det i stad. Me snakkar om materialkostnader, om rentesituasjonen og om eit veldig byråkrati, som ein no er i gang med å forenkle. Det vert teke veldig mange grep. Byggjenæringa er også tydeleg på at dei er utolmodige. Det utolmodet deler både regjeringa og me her i Stortinget. Det er det viktig å få sagt.

Når me snakkar om å styrkja økonomien til barnefamiliane, vil eg vise til det som har fått fleirtal her i dei siste budsjetta, det gjeld både barnehageprisar, SFO og fleire andre saker. Me er einige om den utfordringa me står i, og her er det veldig viktig at eit samla storting faktisk jobbar for dei tiltaka me trur vil hjelpa, raskast råd.

Rune Midtun (FrP) []: Dette er jo egentlig en gledens dag, for vi tar stadig nye grep der vi går i rett retning for å skaffe flere boliger. Jeg skal ikke stå og gjenta mye av det som er blitt sagt.

Til statsråden: Han jobber iherdig, og han gjør ting. Noe lytter han til, og noen ganger lytter han ikke, når vi snakker og kommer med gode forslag. Vi skal ikke se bakover. Vi skal ikke snakke om hvem som satt i regjering da eller da, men det er et faktum at de siste fem årene er det 12 000–16 000 færre utleieboliger bare i Oslo. Det er i de siste fem årene, og da har Arbeiderpartiet styrt.

Det legger vi vekk, så jobber vi framover, og så blir vi enige om at bostedsløshet blant barnefamilier er et alvorlig problem, at flere familier opplever utrygghet i hverdagen, og at dette rammer ungene hardest. Det skal vi i fellesskap fikse på, og derfor skal vi i dag klappe oss på skulderen for at vi kan enes om gode vedtak.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel