Ingrid Fiskaa (SV) [12:12:11] (ordførar for saka): Eg vil starta med å takka komiteen for samarbeidet. Dette er ein avtale som det er blitt brukt lang tid på å koma i hamn med, og når han no er framforhandla og Stortinget skal ta stilling til ratifisering, er det òg ulike syn i Stortinget og i komiteen på akkurat det spørsmålet. Eg skal bruka resten av tida mi til å seia noko om kva syn SV har på handelsavtalen med MERCOSUR-landa.

Dei krisene som er i dag, krev etter SV si meining at me må tenkja nytt om handel. Denne avtalen og andre liknande frihandelsavtalar tek oss i motsett retning av den vegen me bør gå. Desse avtalane fangar oss i eit utdatert system med lange forsyningskjeder som gjer oss sårbare. I staden burde me styrkja nasjonal og lokal matberedskap, og det må òg då sikrast gjennom handelspolitikken.

Den frihandelsavtalen Stortinget skal ta stilling til no, mellom EFTA- og MERCOSUR-landa – altså Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil – er sivilsamfunn, fagbevegelse og bønder på begge sider av Atlanterhavet kritiske til. Det er det gode grunnar til. Den avtalen me sit igjen med i dag, reflekterer ei anna verkelegheit enn den som var for 25 år sidan, då forhandlingane starta. Me står midt oppe i ei akselererande global oppvarming og krigar som trugar globale forsyningskjeder og sender energiprisane i veret. Då er det behov for ein handelspolitikk som tek dette inn over seg, og me gjer ikkje det ved å binda oss til lange verdikjeder og å leggja betre til rette for import av mat og korn produsert i Sør-Amerika, og ved å binda søramerikanske bønder til råvareeksport og avhengnad av gjødsel og maskiner frå Europa.

Norsk handelspolitikk må òg sest i samanheng med andre mål, som å redusera klimautslepp og å få til ein betre utviklingspolitikk. Då er det eit paradoks at samtidig som Noreg bruker milliardar på å hindra avskoging av Amazonas, vil denne handelsavtalen bidra til å utvida det storindustrielle landbruket i MERCOSUR-landa, som er hovudårsaka til avskoginga i Amazonas.

Etter SV si meining er det ein veikskap med denne avtalen at dei elles gode formuleringane om berekraft ikkje er juridisk bindande. Me støttar ikkje avtalen slik han er no, og me føreslår i plassen ei konsekvensutgreiing. Me fremjar òg forslag om oppfølging av avtalen, og at nye avtalar skal bli betre.

Med det tek eg opp forslaga SV er med på.

Trond Giske (A) [12:15:39]: Vi får anledning til å diskutere handelspolitikk i tre forskjellige sammenhenger nå, med tre ulike handelsavtaler som skal godkjennes. I denne omgang vil jeg begrense meg til å kommentere det som er uenigheten, hvor et mindretall har forslag som går langt i å si at vi må konsekvensutrede handelsavtalen, ikke bare på vegne av oss selv, men også på vegne av de landene på andre siden som synes at dette er en god idé. For meg virker det litt – ja, for å bruke et ord som kanskje noen av disse partiene har brukt – imperialistisk at vi i Norge skal sitte og bestemme hva som er riktig politikk for Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay.

Så kan man si at jo, disse regimene overkjører sin egen befolkning, det er autoritære regimer som ikke lytter til sivilsamfunnet. Men sist jeg sjekket, har i hvert fall Brasil og Uruguay presidenter som tilhører den samme – skal vi si – siden som partiene som her har innvendinger mot at Brasil og Uruguay inngår en slik avtale med Norge.

Det er helt sikkert mye å gjøre både på miljøsiden, på menneskerettighetssiden, på arbeidsrettighetssiden og i mange andre ting i Sør-Amerika, men hvis disse landene selv mener at en slik handelsavtale med Norge tjener deres økonomi, skaper flere arbeidsplasser og gjør det lettere å selge sine produkter til Norge, synes jeg det er en litt merkelig inngang å si at vi skal overprøve det fra norsk side.

Stig Even Lillestøl (FrP) [12:17:30]: Målet med frihandelsavtalen med MERCOSUR-landa er å stimulere til auka samhandel og økonomisk samarbeid, samtidig som handelsforholdet blir utvikla på ein måte som ivaretek norske interesser, som f.eks. berekraftig utvikling.

Handelen mellom Noreg og Mercosur-landa var på nær 48 mrd. kr i 2024, og ein vesentlege del av dette er med Brasil. Vi importerer hovudsakleg aluminiumoksid, fiskefôr og soyabønner, og eksporterer varer innan offshore og maritim sektor, gjødsel, sjømat og IKT til fordel for og for økonomisk utvikling for begge partar.

Den siste tida har internasjonale rammer rundt handel blitt mindre føreseielege, med nye tollbarrierar, og handelsvilkår blir brukte som geopolitiske verktøy. Noregs bilaterale handelsavtalar gjev difor eit vesentleg bidrag til tryggare rammer og føreseielegheit for norske bedrifter som satsar på internasjonal handel. Stabile og langsiktige avtalar er viktige for å sikre eksportbedriftene våre marknadsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet. Handel og kontakt med land rundt om i verda kan også bidra til større stabilitet og bidra til utvikling på andre område, som f.eks. menneskerettar, demokrati og levekår, men ikkje minst økonomisk vekst som gagnar alle involverte.

Handelsavtalen med Mercosur-landa er eit eksempel på korleis Noreg kan føre ein uavhengig handelspolitikk tilpassa eigne interesser. FrP vil understreke at denne typen avtalar føreset nasjonal råderett over handelspolitikken, og at avtalen viser styrken som ligg i EFTA-samarbeidet, korleis Noreg kan forhandle fram løysingar som er tilpassa norske behov, og styrken i å stå utanfor ramma av EUs handelspolitikk.

Geir Jørgensen (R) [12:19:27]: Det er ingen handel som er fri. Når stater og multinasjonale selskaper ofte spiller en veldig stor rolle i inngåelsen av slike avtaler, er det noen som kommer i klem. Det er en av grunnene til at vi i Rødt ikke vil at vi skal gå inn for denne avtalen nå. Vi har fått forelagt en avtale som ikke er konsekvensutredet. En annen sak er at avtalen ikke var offentliggjort før avtaleteksten var underskrevet. Sivilsamfunnsorganisasjonene i Norge og de øvrige landene som vi handler med, har ikke fått den nødvendige plassen ved bordet og fått sagt sitt før avtalen allerede var underskrevet.

Det vi ellers snakker om, som åpenhet, transparens, inkludering av sivilsamfunnet, har ikke vært til stede i tilstrekkelig stor grad i denne Mercosur-avtalen til at vi i Rødt kan gå inn for den sånn som den foreligger.

Vi har et selvstendig ansvar for hva slags avtale vi går inn i. Gi oss nå ett argument for den totale meningsløshet at vi skal importere 200 tonn kyllingkjøtt fra Argentina, som er et av punktene i denne avtalen. Det rimer ikke med det vi ellers står for. Dette er også en handelsavtale som fremmer eksport av landbruksprodukter som driver avskoging og fordriver urfolk.

Småbønder i alle Mercosur-landene har motsatt seg avtalen på det sterkeste. Vi som var her i forrige periode, reiste til Brasil, og vi fikk helt klar og tydelig beskjed i næringskomiteen om hvordan denne avtalen ser ut for dem som driver småskalalandbruk i disse landene. Dette er en avtale som er rigget for de store eksportørene. Vi kan ikke gå inn for den, sånn den ligger nå, og spesielt ikke når den ikke er konsekvensutredet.

Vi har et selvstendig ansvar. Jeg registrerer at representanten Trond Giske prøver å legge opp til en debatt her, med hva om et av de mindre landene har funnet ut at dette er nyttig for dem? Det kan godt være mulig, men vi har selv et ansvar for å se at handelspolitikken vi fører, holder den standarden som vi selv setter – for klimapolitikk, for urfolksrettigheter og for det vi har nedfelt her i Stortinget.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:22:36]: Handels-, utenriks- og sikkerhetspolitikken henger stadig tettere sammen. Den geopolitiske situasjonen, med økende uro og uforutsigbarhet, påvirker handelspolitikken i langt større grad enn på lenge. Det er bakgrunnen for at regjeringen på fredag besluttet å samle arbeidet med handelspolitikken i Utenriksdepartementet, og derved fikk jeg æren av å legge fram disse viktige avtalene. Jeg vil begynne med å takke næringsminister Cecilie Myrseth med svært godt arbeid, det som er nedlagt i arbeidet fram til der vi er nå.

Når den regelbaserte handelen er under press, er det viktigere enn noen gang å søke forutsigbarhet for norsk næringsliv. Norge er et frihandelsland. Vår velstand er i svært stor grad knyttet til at vi har kunnet eksportere til og importere fra andre land, og vi har vært med og bygge den grunnmuren som ligger bl.a. i WTO-forpliktelsene. Når hele denne grunnmuren svikter, er det ekstra viktig at vi sørger for å ha gode og vel avstemte frihandelsavtaler også med nye land. Den samme bekymringen deler mange av de andre landene vi inngår frihandelsavtaler med. De var med andre ord viktige før, men frihandelsavtalene er enda viktigere nå.

Det gjør meg oppriktig glad å se at ikke bare én, men hele tre frihandelsavtaler behandles av Stortinget i dag, og Mercosur er første sak. Sammen med øvrige EFTA-stater undertegnet Norge en frihandelsavtale med Mercosur, Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, den 16. september i fjor. Det er en bred avtale som omfatter bl.a. handel med varer og tjenester, investeringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser, konkurranse, handel og bærekraftig utvikling.

Jeg mener at i denne avtalen har vi fått gjennomslag for et ambisiøst kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Den er en av de mest omfattende som EFTA-statene har framforhandlet, og forpliktelsene under kapittelet vil, i tråd med EFTAs modell, håndheves av en ekspertpanelmekanisme.

Det har vært stilt spørsmål ved om denne avtalen skulle konsekvensutredes før den ratifiseres. Det er faktisk et godt prinsipp og også noe EFTA nå ønsker å gjøre framover. Fra og med 2022 er det regelen. Denne avtalen og forhandlingene om den begynte lenge før det, og derfor er det unaturlig å gjøre det nå i ettertid, etter at den er endelig inngått og landene har sluttet seg til den.

Med det sagt, vil jeg si at det ikke er riktig at disse reglene om bærekraft og andre sosiale hensyn ikke er juridisk bindende. Det er andre håndteringsmekanismer rundt dem, bl.a. dialog og et ekspertpanel som kan etableres, men de er altså en del av avtalen, og det er faktisk ganske strenge og bindende regler, som vi sikkert kommer tilbake til.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:26:01]: Innlegget mitt er vel kanskje meir å rekna som ein replikk på den føregåande talaren, nemleg representanten Trond Giske, som meiner at når statsleiarane på den andre sida av forhandlingsbordet går god for ein avtale, skal me òg automatisk godta ein framforhandla avtale. Eg tenkjer at me som er på Stortinget, bør vera trena og i stand til å kunna ta stilling til politisk ueinigheit og interessemotsetjingar, ikkje berre i Noreg – sjølv om det jo òg angår denne frihandelsavtalen – men òg i andre land.

Kva slags interesser er det denne avtalen tener i MERCOSUR-landa? Kven i MERCOSUR-landa er det som tener på avskoging, som tener på storindustrielt landbruk som er innretta på eksport? Det er jo ikkje vanlege folk, og særleg ikkje dei folka som bur i desse områda. Kven er det som taper? Jo, det er småbønder, det er urfolk, og det er gode grunnar til at nettopp desse gruppene, saman med miljøforkjemparar, er imot MERCOSUR-avtalen. Det tenkjer eg det bør vera mogleg for oss her i Noreg òg å ta stilling til.

Trond Giske (A) [12:27:44]: Det er kanskje ikke så stor uenighet som det virker som. Når vi forhandler handelsavtaler, tar vi jo opp arbeidsrettigheter, vi tar opp miljøspørsmål, vi tar opp menneskerettigheter og mye annet, og handel i seg selv åpner også for kontakt på en rekke områder, også med sivilsamfunnet, og ikke minst tar kanskje norske bedrifter også med seg norsk arbeidslivskultur.

Det jeg reagerer på, er at man på en måte tar stilling til hva f.eks. Brasil skal gjøre. Jeg hører Rødt omtale dette som mindre land, men Brasil har vel rundt 220 millioner innbyggere. Ved sist valg var det over 60 millioner mennesker som stemte på president Lula, som styrer Brasil. Nå sier da Brasil, ved en gammel fagforeningskjempe – en som står opp for menneskerettigheter i Brasil og inngår avtaler om bevaring av regnskog med oss – at dette er en avtale som er ønskelig for dem og bidrar til at de lettere får selge sine produkter i et norsk marked. Da tenker jeg at ja, vi skal hele tiden være på lag med sivilsamfunn, miljøorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre rundt omkring i verden, men akkurat dette med å gi andre land tilgang til våre markeder mot at vi også får tilgang til deres – vi er f.eks. en stor oljeinvestor i Brasil – tenker jeg er noe vi trygt kan overlate til dem å vurdere om er i deres interesse.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:29:29]: Jeg vil følge litt opp representanten Giskes gode svar til representanten Fiskaa. For det første er det et ganske viktig poeng at vi her snakker om fire demokratiske land. Det største landet, og også det landet hvor avskogingsproblematikk ville vært mest aktuelt, er Brasil. Som tidligere klima- og miljøminister har jeg jobbet mye med Brasil, og jeg kan med hånden på hjertet si at Brasil har aldri, i hvert fall ikke siden Lula sist var president, hatt en regjering som er mer opptatt av det, og mer samarbeidsvillig med oss og alle andre som er opptatt av det. De har en meget prominent urfolksminister for første gang, de har en av verdens ledende miljøministre, og det er et omfattende samarbeid om nettopp å redusere avskoging i Brasil.

Denne avtalen har direkte referanser og juridisk bindende referanser til bærekraftig skogforvaltning, til bærekraftig landbruk og matsystemer, til respekt for multilaterale miljøavtaler, til hensyn til klimaendringer og biologisk mangfold, og til bærekraftig forvaltning av fiskeri og akvakultur. Dette ligger altså i avtalen, som vi anser som helt kompatibel, og som også forsterker en del av de tingene vi ellers gjør.

Så er det også slik at alle disse landene, men kanskje særlig Brasil som er det største, også lever i Sør-Amerika som tradisjonelt har vært veldig knyttet til Nord-Amerika. Jeg er gammel nok til å huske at SV ofte hadde sympati for latinamerikanere som ønsket å gjøre seg mer uavhengig av USA. Det er faktisk enda mer aktuelt nå på grunn av ekstremt uforutsigbar tollpolitikk fra USA. Så det er et ekstra sterkt ønske nå fra de landene om å finne andre markeder for produkter de tradisjonelt har sendt til USA, men også for å samarbeide om mer avansert teknologi med land som kanskje sosialt, politisk og økonomisk ligner mer på det de ønsker å være. Det at man nå fra SVs og Rødts side har funnet ut at man vet bedre enn demokratisk valgte ledere og parlamenter i land som Brasil, Uruguay, Argentina og Paraguay om hva som er bra for dem, vil jeg også si at man i hvert fall skal tenke seg om to ganger før man gjør et stort poeng av. For det kan, som Giske ganske riktig sa, ha et innslag av formynderi eller imperialisme over seg, som jeg egentlig ikke synes kler oss i Norge.

Og så er det ofte lurt å tenke på størrelsesforhold. Det er 15 millioner flotte mennesker i EFTA-landene, og det er 300 millioner mennesker i disse landene. Skal vi få verdensøkonomien til å fungere til gjensidig nytte i en tid hvor WTO-systemet er i dyp krise, trenger vi flere og ikke færre frihandelsavtaler. Jeg er glad for at nettopp denne avtalen er såpass moderne at den tar med seg veldig mange av de hensynene man skal huske på, når man handler der ute – som er grunnlaget for både deres og våre lands økonomiske vekst og velstand.

Geir Jørgensen (R) [12:32:45]: Det er synd om det blir etterlatt et inntrykk av at Rødt ikke vil handle med andre land, heller ikke med Mercosur-landene, og at vi ikke vil ha en avtale med disse statene. Selvfølgelig vil vi ha det. Vi som et parti som hører til på venstresiden, som ble nevnt her, vil også støtte opp om Lulas prosjekt for å avskaffe fattigdommen etter altfor mange år med elendighet for det brasilianske folket under høyrepopulisten Bolsonaro – og slik kan vi fortsette.

Så var det vel ikke omtalt fra Rødt og fra min side her at Brasil er et lite land. Men Uruguay er et lite land, og det var dette landet som representanten Giske tok opp, bare for å ha denne avtalen klar.

Det er fortsatt slik, og jeg er glad for at utenriksministeren sier det her, at fra nå av og framover legger man inn en konsekvensutredning av denne typen avtaler. Det er bra, men det er vel ingenting i veien for at Norge også kunne ha konsekvensutredet denne avtalen. Det synes vi i Rødt at man burde gjort. Så har vi også forståelse for kompleksiteten i disse avtalene som foregår gjennom mange år med forhandlinger, og med forskjellige styresett, regimer og regjeringer i alle disse landene. Men vi må ta kritikken fra sivilsamfunnsorganisasjonene både i Norge og i Mercosur-landene på alvor, for disse handelsavtalene må ha legitimitet ute blant folket. Det er slik, som vi nå ser i denne avtalen, at man ikke har offentliggjort avtaleteksten før den er ratifisert og man har ikke konsekvensutredet det. I denne typen saker undergraver det formålene og det man ønsker med å ha nettopp slike avtaler.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:35:00]: Det er en nyttig oppklaring at også Rødt mener at man skal handle med land utenfor Europa, inkludert i Latin-Amerika, for det kunne skapes et litt annet inntrykk av innleggene tidligere, men det er bra. Det finnes jo et alternativ til å handle på grunnlag av en handelsavtale, og det er å forsøke å handle uten, men det er altså en mindre regelstyrt handel. Lenge var det et alternativ fordi den globale infrastrukturen for handel var i god skikk, men det er altså blitt mindre nyttig. Hvis man tror på multilaterale løsninger, hvis man tror at det skal være noen prinsipper og regler for handel, er frihandelsavtalene viktigere nå enn de var da.

Det er riktig at Uruguay er et lite land. Det har tre og en halv million innbyggere, altså faktisk mindre enn oss. Det er likevel større enn to av de fire EFTA-landene, for både Liechtenstein og Island er mindre enn det. Så dette er en avtale mellom noen relativt små land på vår side og både store og små land på den andre siden. Jeg tror det sentrale poenget likevel er at dette er også land som trenger modernisering, investeringer og innovasjon, og som har mye å bidra med. De ønsker å handle med mye mer enn råvarer med oss, de ønsker å være med i et regelstyrt handelssystem, og de er partnere i mange andre prosesser vi er opptatt av, bl.a. knyttet til bærekraft.

Når det gjelder sivilsamfunnene, er jeg enig i at det er viktig at man har en involvering av sivilsamfunn. EFTA har ganske gode modeller for det. Vi har hyppige konsultasjoner med partene, som inkluderer sivilsamfunn. For seks år siden, tror jeg det var, ble det opprettet et eget kontaktpunkt nettopp for at sivilsamfunn kunne ta opp spørsmål knyttet til handelsavtaler i EFTAs sekretariat, for å imøtekomme den type hensyn. Det mener jeg var en god idé. Dessverre har det ikke i løpet av de seks årene vært rettet ett eneste spørsmål til dette kontaktpunktet – så det er fortsatt mulighet for å utnytte en del av de institusjonene som allerede er etablert.

Mitt inntrykk er at det for øvrig er støtte til denne avtalen. Det ønsker jeg velkommen, for hvis det er noe Norge trenger nå, er det å kunne bygge trygge og solide rammer for det som har vært grunnlaget for vår vekst og velstand, nemlig at noen vil kjøpe varene vi lager, og at vi kan importere varene vi trenger. Og slik er det faktisk også med andre land.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:37:32]: Denne debatten ber ganske stort preg av, meiner eg, stråmannsargumentasjon frå motsett side. Verken Raudt, som det blei oppklart i stad, eller SV er imot å handla med andre land, og me er heller ikkje imot handelsavtalar. Spørsmålet me skal ta stilling til i denne konkrete frihandelsavtalen og i liknande avtalar, er kva slags handelsmønster og handelsavtalar me skal ha. Spørsmålet er bl.a. om me skal gjera både oss sjølve og andre meir avhengige av eit industrielt landbruk som er basert på avskoging i verdas lunge, nemleg Amazonas. Dette er spørsmål som me her på Stortinget bør vera i stand til å ta stilling til. Og når denne avtalen ikkje eingong er konsekvensutgreidd, meiner SV at me tek stilling på eit for tynt grunnlag.

Så ønskjer eg velkomen viss det er fleire som vil ta del i debatten – på eit seinare tidspunkt, eventuelt – om kva slags handelsavtalar Noreg bør framforhandla framover. Får SV oppfylt våre ønske, vil det vera handelsavtalar som gjev eit mykje større handlingsrom både for oss sjølve og våre motpartar når me forhandlar fram desse avtalane, til å utforma politikken – ikkje til å innsnevra det politiske og demokratiske handlingsrommet, sånn som dessverre veldig mange av dagens frihandelsavtalar gjer.