Solveig Vestenfor (A) [12:11:00]: Arbeiderpartiet kjem ikkje til å støtta forslaget frå Høgre i denne saka.

Det generelle byggjeforbodet bør vidareførast. Strandsona er av allmenn interesse, og slike attraktive område bør vera tilgjengelege for folk flest. Dei har stor nasjonal verdi mange plassar, og det å gjera endringar, slik det er føreslått her, for å få eit tydelegare skilje mellom nedbygd og privatisert areal og ubygd areal i strandsoneforvaltninga, meiner me ikkje er vegen å gå.

Lokale folkevalde har formidla at dei har behov for eit tydeleg regelverk. At presset frå sambygdingar, frå folk med eigar- og utbyggarinteresser, er stort, det er veldig forståeleg. Eit generelt forbod kan difor opplevast som eit vern for lokale folkevalde i politiske avgjerder, for dette kan vera krevjande å stå i. Det regelverket som allereie finst, er ei god støtte for å løfte perspektiva og kan vera noko å visa til når sambygdingar er på friarferd eller på krigsstien.

Det generelle forbodet er difor viktig for at strandsona framleis skal vera tilgjengeleg for oss alle. Til lags åt alle kan ingen gjera, det er motstridande interesser mange plassar, og det sterkaste krysspresset står kanskje dei folkevalde langs vestfoldkysten, Sørlandet og delar av Vestland i. Likevel: Ser ein strandsone og kyst i heile landet under eitt, varierer det sjølvsagt mykje. Difor trengst dei statlege planretningslinjene, slik at ein kan halde fram med den differensierte forvaltninga langs kysten, og der er det presisert at det generelle byggjeforbodet skal praktiserast strengast der det er størst utbyggingspress. Det finst difor ein fleksibilitet i regelverket, og det er det viktig å få sagt høgt.

Strandsona, som høgfjellet, er av våre nasjonale naturressursar, og dei er verdifulle kulturmiljø som skal vera til glede for både lokalbefolkning, grunneigararar, landbruket, friluftsentusiastar, reiseliv og naturinteresserte. Slik bør det framleis vera.

Dei nasjonale planretningslinjene er som sagt til for å ivareta nasjonale interesser, og dei er ei støtte for lokale folkevalde. Difor er det viktig at Stortinget faktisk gjev føringar og så klare rammer som råd i arealspørsmål som gjeld nasjonale interesser, og det at føringar, rammer og retningslinjer kan bli tydelegare kommunisert og meir samordna på tvers av sektorar, stemmer nok i fleire tilfelle. Difor er det bra at dette er på dagsordenen frå regjeringa si side.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:14:00]: Strandsona er utruleg viktig både for oss menneske og for alle dei artane som lever på denne planeten – ikkje alle, men veldig mange er avhengige av nettopp den overgangen mellom land og vatn. Det gjer det ekstra verdifullt også for oss. Ein kan tenkje seg ein varm sommardag der ein står på stranda og nyter livet ved sjøen og det heile.

Vi ser at nokre saker blir veldig rare når det gjeld forvalting av strandsona, typisk når det går ein motorveg i strandsona, som ein har vore inne på her, og ein ikkje kan gjere noko ovanfor. Men i dagens lovverk er det rom for å gjere noko med dette gjennom arealplanarbeidet. Vi er redde for ei gliding viss ein skal uthole strandsonevernet, som allereie er tynt nok. Difor meiner vi at vi ikkje bør gå for det no, men heller jobbe godt gjennom arealplanarbeidet som allereie er der.

Naturen er utruleg viktig. Vi ser korleis strandsona er under press i store delar av Noreg. Der meiner vi tvert imot at det er verdt å stramme inn.

Eg kan seie at i mitt eige fylke, i Sogn og Fjordane, har dei f.eks. laga ein arealplan i øysamfunnet Bulandet. Der er veldig store delar av øyriket mindre enn 100 meter frå havet. Då er det gode grunnar til å lage ein arealplan som tek omsyn til det, og det er det faktisk moglegheit for. Det er moglegheiter i dagens regelverk. Vi er redde for ei utholing av regelverket og kan difor ikkje støtte det forslaget som ligg føre.

Helge André Njåstad (FrP) [12:16:09]: Debatt om strandsone og realpolitikk engasjerer. Eg kjem nettopp frå landsmøtet i Framstegspartiet, og eg kan fortelja at omtrent halvparten av alle innlegg i den generelle politiske debatten handla om arealpolitikk og ein følelse av at staten og statsforvaltarane overstyrer lokaldemokratiet og stikk kjeppar i hjula for lokalpolitikarar som ønskjer utvikling og vekst i kommunen sin. Det er veldig hyggjeleg å kunna koma rett frå FrP-landsmøtet til denne salen og kunna ta med oss dei innspela vi har fått frå lokalpolitikarane våre om at me må stola meir på at dei som er folkevalde i ein kommune, veit best korleis ein skal planleggja i ein kommune.

Statsforvaltaren var den som fekk mest kjeft på landsmøtet vårt. Vår eigen statsforvaltar i Vestland sa ein gong at ein ikkje må skyta på pianisten, men på dei som har laga notane. Då skal eg gjera det, og dei som har laga notane som statsforvaltaren styrer etter, er denne salen og regjeringa. Det er alle vedtaka som blir gjorde herifrå i form av lov som gjer at statsforvaltaren må vera kritisk, fremja motsegner og vera vanskeleg. Det er alle rundskriva frå regjeringa, tolkingar, forventingar osv. som gjer at det er vanskeleg både å vera statsforvaltar og å vera lokalpolitikar, for styringstrykket frå denne salen, fleirtalspartia i denne salen, og regjeringa er for stort.

Eit eksempel er f.eks. det som skjedde i 2021, då ein endra plan- og bygningsloven § 19-2 og sa at no skulle dispensasjonar vera meir på den juridiske banehalvdelen, det skulle vera ein diskusjon med juridiske fagfolk og mindre sunn fornuft og folkevald styring i kommunane. Høgsterett stadfesta den praksisen, og det viste jo at Framstegspartiet, som åtvara mot dette i 2021, hadde rett. For no vart dispensasjonsføresegna meir ein fagleg, juridisk diskusjon, og det vart i liten grad ei sunn-fornuft-føresegn, som me meinte hadde vore det aller beste.

Elles er strandsonereglane heilt openbert laga med Oslo-briller. Ein har ikkje sett vestlandskysten eller Nord-Noreg når ein har laga regelverket; ein har sete inne i Oslofjorden og laga eit regelverk. Berre det at ein kallar det for strandsone – det er jo ikkje sånn me vestlendingar ser på det, at det er ei strandsone der ein kan sitja og grilla og utøva friluftsliv. I all hovudsak er det haug og hamar og utilgjengeleg for folk – med mindre ein legg til rette og byggjer noko der. Det er heilt openbert at regelverket er laga med Oslo-briller.

Difor er me glade for at det no ser ut til å vera eit fleirtal som støttar Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti sitt forslag om at ein skal sjå på 19-2-paragrafen, som no er vorten heilt rigid og sørgjer for at lokalpolitikarane ikkje får det handlingsrommet som me meiner dei burde ha hatt. Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet står bak.

Mudassar Kapur (H) [12:19:27]: Det norske folk er i stor grad bosatt langs kysten, og det er også her mye av verdiskapingen foregår. Det medfører selvfølgelig et press på strandsonen. Det er vi alle enige om. Vi er også enige om at strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for både natur, friluftsliv og lokalsamfunn.

Høyre mener at det strenge vernet skal videreføres. Dette er sårbare arealer, og de bør som hovedregel ikke nedbygges. Samtidig er det slik at presset på strandsoneområdene varierer veldig, det er betydelig forskjell mellom ulike deler av landet, noe som kommer til uttrykk i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen vedtatt i 2021.

Det er nettopp det som har vært bakgrunnen for vårt forslag. Jeg vil igjen bare minne om det jeg begynte innlegget med, både respekten for vernet og at vi er like interessert i å verne strandsonen som alle andre som holder innlegg her, men det er snakk om at det slår ut forskjellig. Det er som sagt det som er bakgrunnen for vårt forslag om å be regjeringen endre ikke alt regelverk, men relevant regelverk, slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, og at de så kommer tilbake til Stortinget med nødvendige forslag ved behov.

Vi har også notert oss at Kristelig Folkeparti har fremmet et løst forslag i saken som er veldig likt det som allerede ligger i forslag nr. 1 i innstillingen, fremmet av Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Vi kommer derfor ikke til å stemme for det, i og med at det er ivaretatt i forslag nr. 1. Avslutningsvis vil jeg selvfølgelig vise til representantforslaget vårt og de forslagene vi er med på.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:21:57]: Strandsonen er ikke bare areal på et kart. Den er en av våre viktigste fellesressurser for natur, for friluftsliv og for alle som bor i Norge, også de som ikke har råd til egen brygge eller sjøutsikt.

SV deler forslagsstillernes utgangspunkt om at presset i strandsonen er ulikt i ulike deler av landet. Det er jo også bakgrunnen for at vi allerede har en differensiert strandsonepolitikk. SV mener likevel at det ikke er slik at svaret på frustrasjoner i enkeltsaker er å svekke det rettslige vernet av strandsonen.

Hundremetersbeltet er en av de viktigste bærebjelkene i norsk arealpolitikk. Det er nettopp fordi strandsonen er så attraktiv, den også er sårbar. Når den bygges ned bit for bit, mister vi den for alltid. Det gjelder også i områder som allerede er preget av inngrep.

Forslaget vi behandler i dag, tar til orde for et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal. Det kan høres ryddig ut, men i praksis innebærer det heller en glidende overgang der stadig flere områder defineres som mindre verdifulle – og dermed også lettere å bygge ned. SV er bekymret for akkurat dette og advarer sterkt mot det.

Erfaringene viser også at når terskelen for dispensasjoner senkes, øker presset. Små tiltak blir mange tiltak, og summen av dem er mindre natur, mindre tilgjengelighet og mer privatisering av det som i dag er felles.

Jeg vil være tydelig på at hovedlinjen må ligge fast: Strandsonevernet skal være strengt. Kommunene har allerede verktøy, gjennom planlegging, til å gjøre helhetlige vurderinger, og det er nettopp planer, ikke flere unntak, som gir forutsigbarhet, rettssikkerhet og legitimitet.

I en tid der naturen bygges ned raskere enn noen gang, kan vi ikke åpne for regelendringer som svekker et av våre aller viktigste naturvernverktøy, nemlig plan- og bygningsloven.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:24:33]: For Senterpartiet er det viktig at strandsonen bevares for allmennheten, og at strandsonevernet bør videreføres, slik det legges opp til i dagens lovverk.

Strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, kulturmiljøer, lokalsamfunn og friluftsliv. Samtidig må man anerkjenne at svært mange bor og virker langs kysten, og mye av næringslivet er langs kysten, i strandsonen.

Det har skjedd en utvikling de siste årene som gjør det svært krevende for kommuner langs kysten som er avhengig av denne næringen. Det er spesielt etter tolkningen etter endringene i Prop. 169 L for 2020–2021 som har svekket det kommunale selvstyret. Forslagene som er fremmet i saken her, ber nettopp regjeringen om å evaluere konsekvensene av denne endringen.

Senterpartiet mener at man også må foreta endringer i plan- og bygningsloven § 19-2, slik at vurderingen av nasjonale og regionale interesser ikke er et absolutt sperrevilkår, men et moment i en samlet politisk vurdering.

Vi er enig i at problemstillingene som forslagsstillerne løfter i representantforslaget om et skille på bebygd og ubebygd areal. Så ser vi det som en vanskelig premiss og en inngang til en løsning på den problemstillingen som jeg har skissert tidligere i mitt innlegg. Vi må i mye større grad vektlegge det kommunale selvstyret. Det er kommunene som best kjenner de lokale forholdene og kan ta de riktige avveiningene. I dag overkjører statsforvalteren altfor mange kommunale vedtak, og utfordringen er at nasjonale interesser i dag tolkes for strengt og er for lite tilpasset lokale forhold.

I enkelte saker virker det som om strandsoneforvaltningen ikke tar hensyn til verken topografi eller at det kan finnes infrastruktur langs strandsonen allerede. Et eksempel er at når en kommunal vei går langs vannet innenfor hundremetersbeltet, er det faktisk lite fornuftig å behandle området overfor veien som strandsone. I noen fylker tar forvaltningen høyde for dette og bruker begrepet «funksjonell strandsone». Senterpartiet mener derfor at man må legge til grunn en mer funksjonell strandsone, fordi det er viktig at alle kommuner langs kysten får anledning til å forvalte strandsonen fornuftig og kan ta hensyn til hvordan geografi og infrastruktur ser ut i områdene.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er alene om i denne saken, og vi støtter også forslag nr. 6 fra KrF hvis det blir opprettholdt.

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:27:55]: Kommunene er gitt et betydelig handlingsrom i arealplanleggingen gjennom plan- og bygningsloven. Arealplanene er lokaldemokratiets verktøy for helhetlig og langsiktig styring av bruken av arealene. Likevel blir dette verktøyet ofte ikke utnyttet fullt ut. Mange kommuner sliter med utdaterte planer, og konsekvensen er et økende behov for dispensasjoner.

Som påpekt i innstillingen skal dispensasjonsadgangen i stor grad baseres på juridiske vurderinger. Kommunene kan bare velge å gi dispensasjon dersom lovens vilkår er oppfylt. At dispensasjonsadgangen er snever, er tilsiktet, og den ble strammet inn her i Stortinget våren 2021. Dispensasjoner er en viktig sikkerhetsventil i plan- og bygningsloven, men lokaldemokratiet har langt større makt og handlingsrom i rollen som planmyndighet.

Høyesteretts nylige avklaring er etter mitt syn i tråd med både etablert praksis og departementets veiledning. Det er viktig at vi ikke flytter arealdisponeringen over i enkeltsaksbehandling. En slik utvikling, med en utbredt dispensasjonspraksis, vil uthule og undergrave arealplanene og i realiteten kunne gi lokaldemokratiet mindre, ikke mer, makt. Samtidig vil det skape stor grad av uforutsigbarhet for både innbyggere og næringsliv, og det vil redusere mulighetene for reell medvirkning.

I mange tilfeller vil en planendring, eventuelt etter forenklet prosess, være et langt bedre alternativ enn å forsøke å bruke dispensasjonsadgangen.

Å definere et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal i strandsoneforvaltningen gjennom nasjonalt regelverk, vil bli sjablongmessig, og sjansen er stor for at det vil kunne bli dårlig tilpasset lokale forhold. Det vil også kunne slå feil ut, slik at nedbygde og privatiserte områder, som kan være svært sårbare, ikke får nødvendig vern. Det vil også kunne svekke lokalpolitikkens betydning i arealpolitikken.

Både arealplanlegging og dispensasjonsvurderinger krever interesseavveininger mellom mange motstridende hensyn. Strandsoneområdene langs kysten er svært forskjellige, og en videre fortetting i nedbygde områder vil slå veldig forskjellig ut.

Gjennom byggegrenser i kommune- eller reguleringsplaner kan kommunene gjøre konkrete vurderinger av hvilke deler av strandsonen som er særlig viktige å verne, og hvilke som er mindre sårbare. Byggegrensen kan tilpasses faktiske lokale forhold. Dersom en vei for eksempel går 70 meter fra sjøen, kan det være naturlig å legge byggegrensen på nedsiden av veien framfor å bruke lovens generelle 100-metersgrense. Gjeldende lovverk gir allerede denne muligheten. Kommunene kan på denne måten fastsette en såkalt funksjonell strandsone i sine arealplaner.

Ove Trellevik (H) [12:40:47]: Det er ingen menneskerett verken å eiga eller å byggja eigedomar i strandsona. Likevel kjennest det urimeleg at for ein eigedom som har vore i virket til ein familie og der ein har drive både fiskeri og landbruk i generasjonar, må ein søkja kommunen om dispensasjon for nødvendig vedlikehald og opprusting fordi det ligg i LNF-område – landbruks-, natur- og friluftsområde – i strandsona. Ikkje kan ein byggja garasje som andre, ikkje kan ein byggja drivhus som andre, og ikkje kan ein byggja på huset eller byggja terrasse. Etter dei nye reglane kan ein kan faktisk ikkje setja opp ei flaggstong i LNF-område i strandsona utan dispensasjon. Dette er noko dei aller fleste kan byggja utan å måtta søkja. Om dei held seg til gjevne grenser, held det å senda inn ei forenkla byggjemelding i etterkant av bygginga. Dette vert opplevd som ei forskjellsbehandling – ei urimeleg forskjellsbehandling. Reint prinsipielt burde det kanskje vore forbode for kommunane å definera eit areal som LNF om det var bygd der og det budde og levde folk i husa.

Dessverre er det motsett i plan- og bygningslova. Ein har ikkje krav på korrekt definisjon av arealet. Med andre ord kan den juridiske definisjonen av arealet på eit bustadhus vera noko heilt anna enn det den praktiske bruken har vore gjennom kanskje hundre år. Dette gjev ei urimeleg forskjellsbehandling mellom innbyggjarar som bur i strandsona i eit LNF-område, og dei som ikkje bur slik.

Me er vitne til at regjeringa vurderer å ta frå kommunane ansvaret for strandsona. Det er eit av forslaga til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i ny tiltaksplan for Oslofjorden. Han meiner kommunane gjev for mange dispensasjonar frå byggjeforbodet i strandsona, og at kommunane praktiserer regelverket ulikt. Regjeringa og Arbeidarpartiet vil difor at statsforvaltarane heilt skal overta styringa i strandsona, innføra totalt byggjeforbod eller gje kommunane strengare rammer. Me er alle bekymra for Oslofjorden. Innsatsen må aukast, men byggjeforbod vert feil.

I Aftenposten 3. desember 2025 kunne me lesa at ein rapport frå Miljødirektoratet peikar på at det er ei utfordring med ulik praksis knytt til kommunal behandling av byggjesaker og dispensasjonar. Sjølvsagt skal det vera ulik praksis frå kommune til kommune. Det er noko av styrken i lokaldemokratiet. Det må vera forskjell på Fedje og Oslo. Lokale forhold og vurderingar må og bør ein spela inn.

Staten har vedteke ei differensiert strandsoneforvaltning som gjev oss eit visst handlingsrom, men det er på ingen måte tilstrekkeleg, spesielt ikkje der det bur folk i hus i LNF-område i strandsona. Det bør det gjerast noko med.

Solveig Vestenfor (A) [12:44:02]: Det var representanten Njåstad som gjorde at eg teikna meg. Den saka me drøftar no, er i grunnen større enn strandsona aleine. Dette handlar om arealforvaltning i stort. Den frustrasjonen Njåstad viser til frå landsmøtet til FrP førre helg, kjenner eg att i fleire parti, for det er krevjande når nasjonale interesser grip inn i lokaldemokratiet.

Trellevik har nettopp snakka om korleis ein opplever forskjellsbehandling i strandsona. Dei same drøftingane har ein for høgfjellet. Det handlar om villrein, om jordvern, om kven som skal bestemma over arealet, og om kraftkablar, energi og vassforvaltning. Handlingsrommet for lokaldemokratiet kan diskuterast. Det er i alle fall viktig å diskutera det, for eg opplever at fleire lokale folkevalde er usikre på om dei klarar å motivera seg for å engasjera seg i lokalpolitikken, nettopp fordi dei opplever at dei statlege føringane er så sterke.

Det er difor behov for tydelegare føringar med tanke på kva som er nasjonale interesser, og for lik praksis mellom dei ulike statsforvaltarane. Det må vera ei klar rydding i kva som har nasjonal verdi, og – endå viktigare – kva som ikkje har det. Motsegnsprosjektet som no er i gang, håpar eg fører til ei betring. Statsforvaltarane må samordna seg slik at me ikkje får dei sektorovergripande konfliktane. Den arealmeldinga som er varsla, vil vera kjærkomen for mange av oss.

Helge André Njåstad (FrP) [12:46:09]: Takk til representanten Vestenfor frå Arbeidarpartiet, som eigentleg bekreftar det eg sa om den frustrasjonen som er i alle parti som sit i kommunestyre. Ein føler at statens representantar i kvart enkelt valdistrikt og fylke ikkje ser det store bildet, men berre sitt rundskriv og sin del.

Me fekk eit veldig godt eksempel på vårt landsmøte. Eg håpar statsråden følgde det nøye. Det handlar om eit stort næringsområde i Bjørnafjorden kommune. Ein skulle utvida eit næringsområde, men på grunn av avrenning til eit elveløp der det var tre elvemuslingar, fekk ein motsegn og tommelen ned frå statsforvaltaren. Sjølv om det i nabovassdraget var langt fleire elvemuslingar, levedyktige og med gode vilkår, skal ein altså ta omsyn til dei tre som nesten ikkje har livets rett lenger, og sjølv om det stoppar stor næringsutvikling.

Slikt ser folk på som veldig meiningslaust, og det er dette som er kjernen i problemet. Ein har ikkje evna til å heva terskelen for når staten skal gå inn og fremja motsegn og laga vanskelegheiter for kommunane. Det hadde vore veldig ønskjeleg om den samordninga som skjer i Kommunaldepartementet, og det store bildet ein ser der, vart gjeldande hos statsforvaltarane, og at ein kunne avskjera moglegheita for enkeltavdelingar og enkeltsaksbehandlarar til å fremja motsegn og laga vanskelegheiter. Frustrasjonen over at handlingsrommet er for lite, trur eg er tverrpolitisk blant alle lokalpolitikarar.

Så har me den andre føresegna, som gjeld dispensasjonar. Eg synest det er veldig interessant å høyra at Høgre seier dei stemte for det i 2021, og no argumenterer veldig godt for kvifor det var så dumt, det forslaget dei sjølv stemte for. Ikkje berre stemte dei for det – dei greidde det ut og fremja det for Stortinget. Den gongen var det berre Framstegspartiet som åtvara mot det me no ser resultatet av. Dispensasjonar må vera som ein sikkerheitsventil. Det skal ikkje vera hovudregelen. Det skal vera plansporet. Det meiner me òg, men me meiner det skal vera ein sikkerheitsventil ein kan bruka lokalpolitisk når ein politisk synest det er grunn til det.

Det har no vorte slik at det må vera ein juridisk grunn til å gje dispensasjon, og den terskelen har alle parti, bortsett frå Framstegspartiet, ansvaret for å ha påført lokaldemokratiet i Noreg. Det er ikkje lenger mogleg å gje dispensasjon berre fordi ein politisk meiner det er riktig. No må vilkåra òg vera oppfylte juridisk. Difor har ein flytta makt frå folkevalde til juristar i norske kommunar. Forslaget kom frå Høgre, og det fekk tilslutning frå alle andre parti – alle andre enn Framstegspartiet. Difor er frustrasjonen så stor som han er i dag.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:49:15]: Jeg tror det er veldig viktig at vi klarer å samkjøre gode intensjoner med et regelverk som betyr noe i praksis for dem som opplever dette i hverdagen. Det er jo det de to siste innleggene har dreid seg om. Når jeg snakket om funksjonell strandsone, er jeg veldig glad for det svaret som statsråden ga, for det gir jo store muligheter til å ha en praksis som da kommer til å ivareta i stor grad det som er utfordringer i mange deler av landet. Men slik oppfattes det jo ikke overalt. Det er jo dette som er utfordringen. Det er klart at hvis man da skal tufte en forvaltning på dispensasjoner hvor man finleser juss på forhånd, har man betydelige utfordringer og ikke har mulighet til å gi det lokale skjønn, som ofte da dreier seg om politikk, den praktiske politikken, og ikke nødvendigvis juss. Og det er klart: Da slåss man mot evige vindmøller. Hvis man ikke har den felles forståelsen både i forhold til forvaltningen og i forhold til spesielt de som gir innsigelser, tror jeg vi kommer til å ha denne diskusjonen i Stortinget til evig tid. Men jeg vil gjenta: Jeg er glad for det svaret statsråden ga, spesielt på dette med funksjonell strandsone fordi det er et typisk eksempel på forvaltning som er tuftet på sunn fornuft. Jeg håper virkelig at det blir fulgt opp også på de andre områdene som bl.a. representanten Trellevik tok opp. Det er det vi ønsker. Vi ønsker en sunn fornuft, og så er det bare slik at denne strandsonen er himla forskjellig ut ifra hvor vi bor i dette landet.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:51:18]: Det er jo en veldig viktig debatt, ikke minst for oss som også er lokalt folkevalgte, og kjenner på denne frustrasjonen det er med alle disse mulige innsigelsesmyndighetene som stadig dukker opp. Det som er interessant, er at i retorikk og i media. Så kan vi lese at regjeringen, iallfall sier de har en ambisiøs politikk på området som går på bolig, og at vi trenger flere boliger i landet. Tallet er jo oppe i 130 000–150 000 alt etter hvilket medium vi leser i, og selvfølgelig litt uenighet om det er boliger som en ønsker igangsatt, planlagt, ferdigstilt eller hva det måtte være.

Men nok om det. Statsministeren sa i denne sal, for kort tid siden, at for å nå boligene var det kommunene, det var der nøkkelen lå. Kommunene var i gang, og det var de som var plan- og arealmyndighet. Det hører vi egentlig fra talerstolen i dag også fra statsråden, at det er kommunene som er planmyndighet, og at rommet for kommunene er stort. Jeg som kommuneplanpolitiker kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er problemer, problemer, problemer gjentatte ganger, uansett. Så det statsministeren burde sagt som oppfølging i sitt innlegg, er at kommunene er areal- og planmyndighet, og vi skal ikke blande oss. Da klarer vi å få fart på boligbyggingen, for det kan vi nemlig bevise fra tidligere saker. I en tid der vi som småbarnsforeldre ikke hadde sjans til å få barnehageplass til barna våre, inngikk det et forlik i denne salen om å gå for full barnehagedekning. Den viktigste faktoren på det, en av de viktigste, en ting var økonomi, men en av de viktigste var at plan- og arealpolitikken ble endret, og det var nesten ikke grenser for hvor en kunne bygge barnehager, og de kom på plass i rekordtid. Så hvis regjeringen vil noe med boligbygging og skape trygge, gode bomiljøer, så sett i gang og gi kommunene tillit. At ikke statsråden stoler på Fremskrittspartiets lokalpolitikere, det er nå en ting. De stoler jammen ikke på sine egne ute i lokalsamfunnet engang. Så em kan starte med det: Gi kommunepolitikerne den tilliten de fortjener, for det er de som kjenner best sin egen kommune og det er de som kan dette med planlegging- Det er ingen jeg kjenner som har til hensikt å verken å ødelegge strandsonen eller andre arealer, som forverrer samfunnet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:54:20]: Etter å ha sittet og hørt litt på debatten her nå kan det nesten virke som at statsforvalterens hovedoppgave er å stikke kjepper i hjulene for planlegging som skjer i kommuner, eller at statlige myndigheter nærmest leter med lys og lykte i alle planer som kommuner eller fylkeskommuner legger fram for offentlig høring, etter feil og eventuelle mangler. Realiteten er jo at de aller, aller fleste planer i kommunal og fylkeskommunal regi går igjennom uten innsigelser. De aller, aller fleste planer går igjennom etter lokalpolitisk godt utøvd skjønn.

Vi som storting har gjort vedtak, og regjeringen gjør egne vedtak, som rammer inn hvordan det lokalpolitiske skjønnet skal kunne utøves, ikke fordi det ene vedskjulet, den ene plattingen eller den ene garasjen utgjør den store forskjellen, men fordi alle de ulike garasjene, plattingene eller store endringene som skjer i planen, har betydning for totaliteten. Jeg vil påstå at det er enkelt å unngå innsigelser. Det er bare å forholde seg til de planer, lover og regler som allerede finnes.

Noen har tidligere sagt at det finnes to ulike mennesketyper. Det er dem som leter etter rommet utenfor firkanten eller sirkelen, og dem som går i randsonen og leter etter handlingsrom. Hvis lokalpolitikerne ønsker å lete etter handlingsrom, finnes det mye av det i dagens eksisterende planverk. Jeg vil anbefale alle kommunestyrerepresentanter eller fylkestingsrepresentanter å lage gode planer. Gode planer vil stå seg over lengre tid. Behovet for dispensasjoner i gode planer er vesentlig mindre enn i dårlige. Et stort behov for mange dispensasjoner i en plan er ofte et tegn på en gammel plan eller en dårlig plan, og da er det vel også planvask som bør være interessant for gode planmyndigheter. En statsforvalterens oppgave er å sørge for at Stortingets eller regjeringens vilje og politiske vedtak blir gjennomført. Så det å gå til angrep på statsforvalteren, innsigelsesinstituttet eller andre statlige myndigheters utøvelse av det politiske skjønn er feil. Det må heller rettes til andre.