Amalie Gunnufsen (H) [14:04:43] (ordfører for saken): Ordningen med supplerende stønad for personer med kort botid i Norge ble varslet i utjevningsmeldingen i 1999, og loven trådte i kraft for 20 år siden, i 2006. Hensikten var å sikre et minste inntektsnivå for mennesker som ikke har opptjent rett til ordinær pensjon eller uføretrygd, og på den måten avlaste kommunene for varige sosialhjelpsutgifter.

Supplerende stønad for personer med kort botid i Norge er en subsidiær og strengt behovsprøvd ytelse. Det Stortinget i dag gjør, er presiseringer i loven for å tydeliggjøre det som allerede er gjeldende praksis, at retten til supplerende stønaden bortfaller dersom mottakeren eller ektefellen får inntekt eller formue som overstiger lovens grense. Dette er med andre ord en opprydning.

Når Fremskrittspartiet peker på at vi har for mange ytelser, har vi stor sympati for den bekymringen. Vi er helt enig i at trygdesystemet må være oversiktlig og bærekraftig, men som lovverket er i dag, vil det å fjerne denne ytelsen i praksis bare skyve kostnader og ansvar over på kommunene. Det er også verdt å minne om at dette også er en ordning for utflyttede nordmenn som flytter tilbake til Norge og får kort botid før de blir pensjonister.

Det ble også gjort flere nødvendige innstramminger og innsnevringer i ytelsen under Solberg-regjeringen. Vi registrerer at SV og Rødt ønsker å reversere det. Ordningen ble frikoblet fra minstepensjon for å unngå at personer med kort botid skulle få høyere samlede ytelser enn pensjonister som har jobbet og bodd her hele livet.

Når nye ordninger trer inn, må vi sikre at stønadene fungerer sammen og bevarer legitimiteten i trygdesystemet. Under Solberg-regjeringen ble det heller ikke mulig for dem som kommer til Norge på familiegjenforening, å motta den ytelsen. Det er fordi en klar forutsetning for familiegjenforening er at familien selv skal ta det økonomiske ansvaret. Når man påtar seg et ansvar som forsørger, må man stå med det ansvaret. Det er forutsetningen for å få familiegjenforening.

Arbeiderpartiet har tidligere vært mot disse innstrammingene og hevdet at man øker ulikheten i samfunnet, men jeg registrerer at regjeringen nå har gått bort fra den linjen.

Trygdesystemet vårt bygger på en grunnleggende tillit mellom staten og den enkelte. Det forutsetter at vi har klare regler, strenge behovsprinsipper og god oppfølging.

Til slutt ønsker jeg å takke komiteen for godt samarbeid.

Morten Sandanger (A) [14:07:37]: Jeg vil først påpeke at dette er ikke en innstramming av ordningen med supplerende stønad. Det er bare en presisering av regelverket slik det allerede praktiseres i dag, som er lagt fram i proposisjonen. Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser, verken for staten, Nav eller brukerne. Den supplerende stønaden er ikke en sjenerøs ordning, det er en minimumsytelse. Stønaden gir trygghet og forutsigbarhet for eldre mennesker som har kommet til Norge sent, og som derfor ikke har hatt den samme muligheten til å opptjene rettigheter i folketrygden som oss andre. Alternativet for mange av disse menneskene ville vært varig økonomisk sosialhjelp, mer usikkerhet og gjentatte søknader og stor belastning for både mottakere av ordningen og kommunen.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi har en ordning som sikrer trygghet og forutsigbarhet for personer over 67 år, selv når de har hatt kort botid og lav opptjening. Derfor er det oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet ønsker å avvikle hele ordningen. Om de skulle få flertall for dette forslaget, vil det være med på å skyve ansvaret over på kommunene og sende sårbare eldre tilbake til sosialhjelp. Det er verken god sosialpolitikk eller god kommuneøkonomi.

Bjørnar Laabak (FrP) [14:09:16]: Fremskrittspartiet mener at supplerende stønad bør avvikles. Vi mener at staten garanterer for mange ytelser og pensjonslignende ytelser uten opptjeningskrav, og at det undergraver legitimiteten og bærekraften i folketrygden. Det skaper forskjeller mellom mennesker med lang arbeidsinnsats i Norge og dem som ikke har deltatt i arbeidslivet. Behov som oppstår, kan og bør håndteres gjennom tjenester i kommunene, og da sosialhjelp, som er behovsprøvd og midlertidig, ikke gjennom parallelle ordninger. Å fase ut supplerende stønad handler derfor ikke om manglende solidaritet, men om å rydde i velferdssystemet og sikre fellesskapets ressurser – rettferdig og bærekraftig.

Komiteen understreker at supplerende stønad er en subsidiær og strengt behovsprøvd ytelse med formål om å sikre et minsteinntektsnivå og avlaste kommunene for varige sosialhjelpsutgifter. Fremskrittspartiet mener allikevel at vi ønsker å gå i retning av å redusere antallet ytelser, og mener det er riktig å avvikle supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Vi fremmer derfor forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med en plan for å avvikle supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Samtidig vil jeg si at vi subsidiært støtter komiteens tilråding.

Marian Hussein (SV) [14:11:21]: La meg starte med å slå fast det som burde være et felles utgangspunkt for denne salen, og det er at eldre mennesker i Norge skal ha økonomisk trygghet. Dette må også gjelde eldre innvandrere med kort botid.

SV mener det er positivt at Arbeiderpartiet understreker betydningen av et økonomisk fundament for denne gruppen, og registrerer også saksordførers innlegg om at supplerende stønad er viktig for å sikre at mennesker som ikke har opptjent fulle rettigheter i folketrygden, likevel kan leve verdige liv uten å bli henvist til økonomisk sosialhjelp.

Samtidig er det bekymringsfullt at det finnes forslag om innstramminger som kan svekke denne ordningen. Forslaget fra FrP er jo ikke en overraskelse. FrP har lenge ment at supplerende stønad skal avvikles, og under Solberg-regjeringen klarte FrP å få gjennomslag for å avvikle den koblingen som var mellom minstepensjon og supplerende stønad. I dag har vi fått et økende gap mellom supplerende sosialhjelp og minstepensjon, og i dag vet vi at i veldig mange kommuner er det mange eldre innvandrere som er nødt til å ha både supplerende stønad og supplerende sosialhjelp. Jeg har møtt mange av dem. Dette er det som blir konsekvensen av at man ikke tar politisk ansvar for denne gruppen, og det har ikke Arbeiderpartiet gjort så langt i denne perioden. Vi vet at det er mange som ikke har klart å opptjene seg rettigheter, og nå får vi en mer mangfoldig gruppe eldre, som kom hit i voksen alder, og som har jobbet i Norge, men ikke har fått mulighetene. Sist gang jeg snakket med dem som har kjørt T-bane og trikk i denne byen, fikk jeg tilbakemelding om at mange av dem ikke har fått muligheten til å få minstepensjon og ender opp på supplerende stønad. Når den stønaden er for lav, betyr det i praksis at vi aksepterer at en gruppe eldre mennesker lever med vedvarende økonomisk utrygghet. Vi viser også til MiRA-Senterets høringssvar, som SV støtter i denne saken.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:14:39]: Supplerende stønad er en behovsprøvd ytelse som skal sikre en minsteinntekt for eldre personer og uføre flyktninger med kort botid i Norge som har liten eller ingen ytelse fra folketrygden. Ordningen ble etablert for å gi økonomisk trygghet til personer som ellers ville hatt behov for varig sosialhjelp.

I lovforslaget som behandles i dag, foreslår regjeringen å presisere reglene for behovsprøving av supplerende stønad. Bakgrunnen er at gjeldende lovverk har gitt rom for tolkningstvil med hensyn til om inntekts- og formuesgrensene bare gjelder ved innvilgning av stønaden, eller om de må være oppfylt gjennom hele stønadsperioden. Regjeringen legger til grunn at ordningen alltid har vært ment å være strengt behovsprøvd, og at vilkårene løpende må være oppfylt. Forslaget innebærer derfor å tydeliggjøre dette i loven, ved å fastsette uttrykkelig at retten til supplerende stønad faller bort dersom mottaker eller ektefelle i løpet av stønadsperioden får inntekt eller formue som overstiger lovens grenser. Dette er altså ikke en innstramming av ordningen, men en presisering av gjeldende rett, slik den allerede praktiseres av Arbeids- og velferdsetaten.

Jeg vil understreke at formålet med presiseringen er å styrke regelverkets klarhet – både for brukere og for forvaltningen. Når vilkårene for ytelsen er tydelige, reduserer vi risikoen for misforståelser, feilutbetalinger og belastende tilbakekrevingssaker for en sårbar mottakergruppe.

Jeg registrerer at enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for at presiseringen kan oppleves krevende for mottakere av supplerende stønad. Jeg vil derfor være tydelig på at forslaget ikke innebærer skjerpede kontrollregimer eller nye dokumentasjonskrav. Det som foreslås, er en klargjøring i lovteksten, ikke en endring i hvordan ordningen faktisk forvaltes.

Supplerende stønad skal fortsatt være en minsteytelse for dem som har reelt behov for det. Det er avgjørende for ordningens legitimitet at den faktisk går til folk som oppfyller vilkårene – ikke bare på vedtakstidspunktet, men gjennom hele perioden stønaden mottas. Jeg er derfor glad for at komiteen ser behovet for presisering av regelverket for behovsprøving av supplerende stønad, og at komiteen i innstillingen tilrår at Stortinget vedtar lovforslaget.