Morgan Langfeldt (FrP) [16:26:12]: Billerud Viken har planlagt en ny fabrikk på Follum for produksjon av en type papirmasse som brukes i produksjon av papir, kartong og hygieneprodukter. Fabrikken skulle bygge på kortreist trevirke og gjenbruk av eksisterende industriarealer. Prosjektet ble omtalt som en av verdens mest klimavennlige fabrikker i sitt slag – og vi har altså ingen allergi. Det skulle brukes 100 pst. fornybar energi, ha fleksibelt kraftforbruk, en løsning for biogass og et potensial for å fange mellom 90 00 og 110 000 tonn geogen CO₂ i året. Ikke minst: Fabrikken skulle bruke mer enn 700 000 m³ trevirke årlig fordelt på gran og bjørk og bidra til å flytte mer av verdiskapingen fra eksport til trevirke til videreforedling i Norge.

Prosjektet har hatt bred støtte helt fra starten. I notatet fra januar 2026 vises det til støtte fra LO, NHO, Fellesforbundet, Norsk Industri, lokale ordførere og et tydelig flertall på Stortinget. Også i revidert nasjonalbudsjett for 2025 ble det understreket at saken måtte avklares.

For å sette historien i et klarere lys er det kanskje nødvendig å se mer konkret på tidsbruken, og slik ser tidslinjen ut:

• August 2022 – statsminister Jonas Gahr Støre og daværende næringsminister Jan Christian Vestre lover Billerud Viken effektiv saksbehandling, altså for fire år siden.

• 17. januar 2024 – søknad om utslippstillatelse er sendt, altså ser lyst ut, men så starter byråkratiet opp sin dieselmotor.

• 9. september 2024 – Miljødirektoratet ga avslag.

• 31. oktober 2024 – klage ble sendt Miljødirektoratet, altså under to måneder etter sendes klagen på avslaget, tross grundig arbeid med å svare ut Miljødirektoratet sitt grunnlag for avslag.

• Saken ligger der i ni måneder før den den 13. juni 2025 blir oversendt Klima- og miljødepartementet.

• 11. juli 2025 – departementet mottok Billerud Vikens kommentar på Miljødirektoratets oversendelse, altså kun en snau måned senere.

• I skriftlig svar 20. august 2025 og 13. februar 2026 opplyste klima- og miljøministeren at saken var prioritert, men at han ikke kunne si når den ville bli ferdigbehandlet. Samtidig ble det vist til at saken var omfattende, og at handlingsrommet er begrenset. Ja, hvis det er å prioritere saken, bør vi være bekymret på næringslivets vegne.

Så til situasjonen per nå. Billerud meldte senere at selskapet trakk seg ut av prosjektet og pekte på lang saksbehandlingstid som en viktig årsak. Viken Skogs datterselskap, Skogindustri Holding AS, overtok deretter 100 pst. av aksjene og arbeider videre med prosjektet. Samtidig sier selskapet at med en så lang behandlingstid er det svært krevende å samarbeide med børsnoterte selskaper i store industriprosjekter.

Så kan man lure på om statsråden kan svare konkret på om han erkjenner at den lange saksbehandlingstiden i departementet bidro til at Billerud trakk seg. Statsråden har sikkert allerede merket seg at selskapet viser til manglende avklaringer og usikkerhet rundt rammevilkår som viktige årsaker. Dette spørsmålet kan med fordel følges opp med et enkelt ja eller nei.

Videre er det interessant å vite hva statsråden tenker om sakens tidsbruk. Hvorfor har Klima- og miljødepartementet, som selv sier at saken er høyt prioritert, brukt over åtte måneder uten å gi et endelig svar etter at klagen kom til departementet i 2025? På tross av flere skriftlige svar om at saken er prioritert, kan man altså ikke angi en tidsramme.

Den nye forsterkede utfordringen i offentlig saksbehandling synes å være manglende evne til å forstå og respektere næringslivets behov for avklaringer innenfor det man kan tenke som en rimelig tid. Når saker som dette kan ta lengre tid enn regjeringen bruker på å lage et statsbudsjett, burde man se at dette ikke fungerer for et næringsliv under press.

Spørsmålet Fremskrittspartiet i dag reiser, er mye større enn én fabrikk. Klarer vi å skape industri og jobber i egne fornybare ressurser, eller blir vi igjen stående som eksportør av råvarer og import av foredlingen? Prosjektet er modent, ja, la meg si overmodent og bredt forankret. Det er ikke et luftslott, men konkret og godt. Det er ferdig utviklet og har kraft. Det har plass, det har støtte fra arbeidslivets parter og stor lokal oppslutning. Hvis Norge ikke klarer å gi raskere og tydeligere avklaringer i en sak som denne, med alle de politiske målene om grønn industri, bioøkonomi og beredskap, vil neste investor velge Sverige eller Finland. Da taper Norge ikke bare et prosjekt, men også nasjonalt omdømme.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [16:31:27]: La meg først starte med å takke interpellanten for spørsmålet. Regjeringen er opptatt av å foredle mer av norske råvarer i Norge. Det gir grunnlag for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser i hele landet.

Jeg har stor forståelse for at det er mange som er opptatt av at klagen i denne saken avgjøres raskt. Det er en stor og kompleks sak som regjeringen har prioritert høyt.

Etter at Billerud Viken fikk avslag fra Miljødirektoratet, valgte selskapet å klage, og det er sendt inn omfattende dokumentasjon, også underveis i klagebehandlingen. Klima- og miljødepartementet arbeider så raskt vi kan med å vurdere saken. Grundige vurderinger tar imidlertid tid, og når det kommer ny dokumentasjon etter klagefristen, bidrar det også til at saksbehandlingen forlenges. Det er viktig for meg at vi treffer beslutninger som står seg, både faglig og juridisk.

Saken er omfattet av et europeisk regelverk, som jeg har nevnt før, hvor handlingsrommet er begrenset. Formålet med regelverket er å beskytte vannmiljøet og sikre velfungerende økosystemer, særlig i tilfeller der vannmiljøet allerede er under press. Hvilke begrensninger regelverket innebærer i den enkelte sak, vil bero på påvirkningen fra virksomheten og tilstanden i den aktuelle resipienten.

For å finne løsninger som både ivaretar miljøet og tilrettelegger for treforedlingsindustri i akkurat dette tilfellet, har det vært nødvendig å gå grundig gjennom hvilke muligheter som faktisk finnes innenfor regelverket. Det skal jeg være ærlig og si at er et krevende arbeid, men det er også nødvendig for å sikre en forsvarlig og korrekt behandling av saken.

Jeg kan naturligvis ikke si noe mer om det endelige utfallet av klagesaken nå, men regjeringen er opptatt av at saksbehandlingen av tillatelser etter forurensningsloven skal være effektiv, forutsigbar og forsvarlig. For næringslivet er det avgjørende at vi har gode og stabile rammebetingelser, og det inkluderer også en saksbehandling som er til å stole på.

Min vurdering er at systemet for tillatelser etter forurensningsloven i all hovedsak fungerer godt. Forurensningsmyndighetene forvalter et komplekst regelverk og håndterer et stort antall saker hvert eneste år. I de aller fleste tilfeller skjer behandlingen innenfor rimelig tid og i tillegg med god kvalitet.

Samtidig er det sånn at enkelte saker er mer komplekse enn andre. Saker som innebærer nye typer industrivirksomhet, store utslipp eller krevende miljøfaglige vurderinger, vil naturlig nok kunne ta lengre tid.

Vi arbeider kontinuerlig med å forbedre både systemer, veiledning og samhandling med næringslivet. Over tid har det vært et tydelig fokus på å effektivisere disse prosessene. For eksempel har Miljødirektoratet utviklet digitale løsninger, som Tilde, for å effektivisere søknadsprosesser, saksbehandling og rapportering fra virksomhetene. Tilde er Miljødirektoratets løsning for innsending av søknader, behandling av tillatelser og lovpålagt rapportering innen miljø og klima. Tilbakemeldingene fra næringslivet er også positive.

Videre tilbyr Miljødirektoratet nå forhåndskonferanser for å komme tidlig i kontakt med tiltakshavere. Det skal også bidra til at krav til dokumentasjon og kunnskapsgrunnlag blir tydeliggjort før søknader sendes inn. Tidlig og god dialog kan bidra til å redusere saksbehandlingstid.

Regelverket har blitt mer omfattende og detaljert de senere årene. Vi stiller i dag høyere krav til både kunnskapsgrunnlag og vurderinger. Dette er nødvendig for å ta vare på miljøet, men det innebærer også noe mer tidkrevende prosesser.

Regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi både utvikler industri og tar vare på naturen vår. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, fra både industrien, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet.

Avslutningsvis synes jeg den første miljøsaken vi snakket om i salen i dag, viser hvor viktig det er at vi har grundige og gode prosesser. En del av de vurderingene vi gjør nå, som kanskje tar noe mer tid, gjør også at vi kan være helt sikre på det juridiske grunnlaget for den beslutningen vi lander ned på helt til slutt. Det er ingenting jeg er mer bekymret for med tanke på forutsigbarhet for næringslivet, enn at man potensielt eventuelt får tillatelser det viser seg i ettertid at ikke står seg juridisk. Det bør også bety at det i komplekse saker av og til er grunnlag for å gå ekstra nøye runder for å se på det handlingsrommet som faktisk finnes, sånn at vi er helt trygge på de beslutningene vi som forvaltning gjør.

Morgan Langfeldt (FrP) [16:36:30]: Man kan stille seg følgende spørsmål i denne saken: Hvordan praktiserer staten og byråkratiet vannforskriften? Mener statsråden at Norge i denne saken praktiserer regelverket strengere enn nødvendig og strengere enn i sammenlignbare land, selv om prosjektet bygger på eksisterende industriareal, best tilgjengelige teknologi og dokumentasjon som ifølge klager viser minst like god økologisk tilstand?

Det er med bekymring spørsmålet melder seg, og det handler om presedens. Hvilke signal mener statsråden at Follum-saken sender til de andre grønne industriprosjektene med utslipp til vann? Hvordan vil regjeringen sikre at ikke lignende investeringer stopper opp eller flyttes ut av landet i framtiden? Man kan spørre seg om statsråden tenker at departementet er framoverlent og effektivt, særlig i denne saken. Mener statsråden det vil være formålstjenlig å gå gjennom hvordan slike saker håndteres, inkludert tidsfrister, koordinering mellom Miljødirektoratet og departementet og bruken av det handlingsrommet som faktisk finnes i regelverket?

Regjeringen har hatt saken lenge nok til å avklare den. Statsråden har i flere skriftlige svar – som vi har vært innom – sagt at den er prioritert. Det hører vi også i dag, men uten at det sies noe om når den blir avgjort. Nå har altså investoren trukket seg. Det er ikke lenger snakk om grundighet, og da må statsråden svare for konsekvensen av tidsbruken.

Dette er en sak som også handler om tillit. Poenget er om regjeringen bruker det handlingsrommet som finnes, raskt nok og tydelig nok til at investorene kan leve med det. Det er ingen som ber om slurv eller omgåelse av regelverk. Vi ber om styring. Når en sak beskrives som høyt prioritert i måneder og år uten avklaring, kan det ikke heller synes som politisk unnfallenhet? Poenget er ikke svakere krav, men raskere og tydeligere avklaringer.

Billerud Viken har ikke bedt om lavere miljøkrav. De ber om tydelige krav, raske avklaringer og lik praksis. Prosjektet er grundig dokumentert, ligger på et eksisterende industriareal og er ikke et nytt inngrep i urørt natur. Selskapet viser også til at utslippet ikke ville gitt problematiske konsekvenser. Når tilsvarende prosjekter i både Sverige og ved etablerte norske anlegg har fått tillatelse, er det naturlig å spørre hvorfor det stopper opp i akkurat denne saken. Investorene kan leve med strenge krav. De kan ikke leve i årevis med uavklart saksbehandling.

Når staten bruker år, flytter investeringene. Når regjeringen bruker år på å avklare et modent prosjekt med bred politisk støtte, sterk lokal forankring, støtte fra LO og NHO og en tydelig grønn profil, sender det et signal til investorene: Norge er et vanskelig land å investere i. Dette står direkte i strid med regjeringens egne ambisjoner om et grønt industriløft med foredling i Norge og mer bruk av norsk skog.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [16:39:41]: Igjen takk for gode momenter som interpellanten tar opp. Jeg deler mange av betraktningene knyttet til viktigheten av dette prosjektet spesifikt, med tanke på hva man i utgangspunktet har et ønske om å få til, og generelt viktigheten når det gjelder raske og effektive avklaringer på dette området for næringslivets del.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at Norge eventuelt har strengere praktisering av dette regelverket enn andre land, men det er noe av det vi har vært opptatt av å se på når vi har jobbet med denne klagesaken – hvordan eventuelle land det er naturlig å sammenligne oss med, praktiserer dette regelverket – for å sikre at vi har den samme praksisen som det andre land har, og å bruke det handlingsrommet som finnes i regelverket. Det gjør vi nettopp fordi lignende investeringer skal oppleve at forholdene er så gode som mulig i Norge, og at vi ønsker å få til mer foredling i Norge og skape arbeidsplasser og verdier hos oss, basert på en tanke om at vi ønsker å utvikle industriaktivitet rundt omkring i hele landet vårt.

Det er samtidig slik at handlingsrommet i dette regelverket er snevert. Det vet vi, og i tillegg vet andre europeiske land det. Det er krevende. Det betyr på en måte at jeg ikke kan finne opp et handlingsrom som ikke er der. Jeg kan maksimalt bruke det handlingsrommet som faktisk finnes i regelverket, og det er det som har vært krevende, og som det tar noe tid å gjennomgå. Det betyr at hvis jeg skal levere på interpellantens bestilling om bare å gi en rask avklaring, ville en rask avklaring i denne saken måttet bli at vi ikke kunne gitt en tillatelse fordi vi ikke hadde undersøkt grundig nok det handlingsrommet som eventuelt kan være der – mulighetene som eventuelt finnes til å kunne imøtekomme søknaden fra bedriften.

Avslutningsvis: Norge har før pekt på at dette regelverket er for snevert og for krevende. Det mener jeg det er på noen punkter. I EU er det nå en frist for å levere høringsinnspill på forenkling av vanndirektivet – fristen er 14. april – og det kommer Norge til å gjøre, for vi mener regelverket ikke treffer oss godt nok på alle punkter. Det er allikevel et regelverk vi er forpliktet av. Det betyr at jeg mener det riktigste og beste vi kan gjøre for næringslivet, er å gå grundig gjennom det potensielle handlingsrommet som finnes, og gjøre alt vi kan for å avdekke hvor stort det eventuelt er. Det er også den beste muligheten for å kunne åpne opp for at gode investeringer i Norge faktisk skal kunne få tillatelse.

Stig Even Lillestøl (FrP) [16:42:49]: Etter planen skulle Billerud Viken AS investere stort i ny fabrikk i Hønefoss til foredling av norsk skog ved å produsere klimavenleg emballasjefiber, men etter avslag frå Miljødirektoratet, som meiner utsleppa vil bryte med vassdirektivet og Norges EØS-rettslege forpliktingar, har saka lege stille hos Klima- og miljødepartementet sidan juni i fjor sommar. No har Billerud trekt seg ut av milliardprosjektet, og dei peikar på den lange godkjenningsprosessen som årsak.

Statsminister Jonas Gahr Støre og dåverande næringsminister Jan-Christian Vestre besøkte Hønefoss sommaren 2022, kor dei sa seg einig i problembeskrivinga om lange saksbehandlingstider og langt på veg lova fortgang. Sidan den gongen er det openbert ikkje gjort nok for å rydde opp. Utan samspel mellom myndigheiter og næringsliv stoppar utviklinga av Noreg heilt opp, og difor er det trist at regjeringa ikkje er meir framoverlent og tydeleg på korleis dei vil løyse problemet og sikre hurtig saksbehandling.

Fordelane med ein fibermassefabrikk i Hønefoss er mange fleire enn ulempene, og Billerud har fått støtte frå ordførarar, lokalt næringsliv, LO og NHO, som har gitt klar beskjed til regjeringa om at saksbehandlingstida er altfor lang. Her har ei moglegheit dukka opp til å styrkje skognæringa med meir vidareforedling av tømmer i Noreg. Til produksjonen er det anslått omtrent 700 000 kubikkmeter med trevirke, og fabrikken skulle gje 70 nye lønsame arbeidsplassar.

Miljødirektoratets avslag på søknaden frå Billerud stoppar ikkje berre ei grøn industrisatsing, men set også spørsmålsteikn ved Noregs vilje og evne til å leggje til rette for nye næringar og ny industri. Signalet vi no sender til andre aktørar som vurderer å investere i Noreg, er tydeleg: Ikkje kom hit.

Noreg må ha større ambisjonar enn rett og slett å eksportere råvarene våre til foredling i utlandet. Utan ein fungerande marknad og utan industrielle kundar har skogen lita økonomisk betyding, og det er i foredlingsprosessen det skjer størst verdiskaping.

Tidlegare importerte vi tømmer til Norge som blei nytta til produksjon. No står industriprosjekt i byråkratisk stampe, og Noreg har blitt ein eksportør av tømmer som i staden blir foredla andre stader. Den trenden må snu.

Ole Herman Sveian (Sp) [16:45:32]: For Senterpartiet handler denne saken om noe helt grunnleggende. Det handler om hvem som tar ansvar for norsk næringspolitikk, og om staten faktisk står opp for industrien basert på våre egne ressurser.

Norge er et land rikt på naturressurser. Skogen er en av våre viktigste fornybare ressurser. Likevel ser vi igjen og igjen at verdiskapingen flyttes ut av landet, og at vi blir stående igjen med råvareeksport og tap av arbeidsplasser. Dette mener Senterpartiet er uakseptabelt. Derfor har Senterpartiet over tid presset på for å få en avklaring i Follum-saken.

Billerud Viken på Follum var akkurat den typen prosjekt Norge sier at vi vil ha: foredling av kortreist tømmer, eksisterende industriareal, fornybar energi, høye miljøambisjoner, fleksibelt kraftforbruk og bred støtte fra storsamfunnet, fra lokalsamfunnet og tilsynelatende fra et bredt politisk flertall. Det var heller ikke snakk om et nytt naturinngrep eller noe uprøvd eksperiment. Dette er et område som har hatt industri og utslippstillatelser tidligere, og et prosjekt som bygger på beste tilgjengelige teknologi. Likevel stopper det opp.

År etter år med saksbehandling, måned etter måned med beskjed fra Arbeiderpartiet om at saken er prioritert, framstår ikke i våre øyne som rask saksbehandling, men en behandling uten avklaring, uten tidsfrist og uten at regjeringen faktisk tar politisk styring. Det er ikke bare frustrerende, det er dypt alvorlig, og det er her vi mener at Arbeiderpartiet og statsråden svikter. I stedet for å ta ansvar for helheten, for industri og for viktige framtidsrettede arbeidsplasser og verdiskaping har regjeringen blitt stående igjen på sidelinjen.

Når et prosjekt som er i tråd med regjeringens egne mål om grønn industri og bioøkonomi – et prosjekt på et eksisterende industriareal med dokumentasjon som viser at miljøtilstanden kan ivaretas – likevel ikke får avklaring, da er det vanskelig å se hvordan regjeringen har tenkt at vi skal lykkes med utviklingen av grønn industri. Konsekvensen er helt tydelig: Når staten bruker år på å svare, flytter investeringene ikke ut av Oslo, men ut av landet. Follum-saken er derfor ikke bare en sak, den er en stresstest på norsk industripolitikk.

Senterpartiet vil foredle våre egne ressurser, skape jobber i hele landet og sikre beredskap og verdiskaping og hjemme. Da må også staten ta ansvar og slutte å være den største bremseklossen i grønne industriprosjekter.

Morgan Langfeldt (FrP) [16:48:34]: Statsråden sier kanskje alle de riktige tingene han kan si, men det er liten hjelp. Follum er både en viktig lokal sak og en nasjonal stresstest. Follum-saken er blitt en lakmustest på om Norge faktisk mener alvor med grønn industri basert på egne fornybare ressurser.

Hvis statsråden ikke kan forklare hvordan lignende prosjekter skal få raskere, tydeligere og mer forutsigbar behandling framover, er det ikke bare Follum som er et problem. Da er det selve den norske industripolitikken som står til vurdering. Dette er derfor større enn bare én fabrikk. Det handler om tillit, tempo og troverdighet. Follum er prøven på om Norge faktisk vil foredle mer, eller om vi bare vil snakke om det.

Kort sagt: Det handler ikke om å senke miljøkravene, men om å få tydelige krav og raske avklaringer. Når staten bruker år på disse grønne industriprosjektene som Follum, sender landet et signal om at Norge er for tregt og for uforutsigbart. Follum er derfor ikke bare en lokal industrisak, det er en test på om Norge faktisk mener alvor med grønn industri basert på egne ressurser.

FrP satte pris på statsrådens behandling av saken om gruveavfall i Repparfjorden, hvor statsråden faktisk står på næringslivets side, samtidig som han følger opp nødvendige naturverdier. Vi hadde håpet at statsråden i dag kunne komme med en avklaring på når denne saken vil kunne være ferdig behandlet, i det minste en stipulering. Det ville glede næringen, det ville glede Ringerike kommune, det ville glede Buskerud fylkeskommune og alle oss som har engasjert oss sammen med søkerne i denne viktigste saken for så mange, men nå får vi heller kanskje se om det går ytterligere måneder og år. Det er trist for alle, også norsk næringsliv.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [16:51:01]: Det er ikke et mål for meg at sånne saker skal ligge en dag lenger i departementet enn det som er nødvendig, og gitt kompleksiteten og det vi har gått gjennom siden vi fikk denne saken til departementet, synes jeg vi har gjort mye allerede. Og jeg skal i hvert fall love interpellanten at vi jobber for å komme med en avklaring i denne saken så fort som mulig. Jeg skjønner at han kunne ønske seg en dato. Det kan jeg ikke gi, men det skal i hvert fall ikke ta en dag lenger enn det som trengs.

Så må jeg bare få kommentere noen av de tingene som ble sagt underveis i debatten. Jeg takker for en god debatt, og jeg er helhjertet enig i at vi må jobbe for å få til mer foredling i Norge. Jeg kan love representanten Lillestøl at denne saken ikke har ligget stille i departementet en eneste dag. Dette er komplekse, kompliserte vurderinger som gjøres, og som sagt har det kommet inn tilleggsinformasjon fra bedriften underveis. Det må vi selvfølgelig gå gjennom og vurdere på en skikkelig måte, og det har vi også gjort. Signalet i Norge skal på ingen måte være «ikke kom hit». Signalet skal tvert imot være at når du får en tillatelse i Norge, så vet du at den kan stå seg fordi det handlingsrommet man eventuelt har utnyttet, er et reelt handlingsrom. Det kan stå seg når det eventuelt blir prøvd etterpå. Vi følger opp det regelverket og de forpliktelsene som vi har, og det må næringslivet kunne være trygge på – med henvisning til f.eks. Repparfjord-saken, som vi diskuterte her tidligere i dag.

Derfor mener jeg heller ikke, som Sveian sier, at vi er den største «bremseklossen» i denne saken. En eventuell bremsekloss er et direktiv og et regelverk i Europa som vi også er omfattet av. Der har Norge noen punkter vi mener kunne sett annerledes ut, og det kommer vi til å spille inn, som jeg nevnte. Men regelverket er likevel sånn som det er, og det må vi forholde oss til. Det er også grunnen til at det er viktig at vi gjør grundige vurderinger av det handlingsrommet som eventuelt finnes.

Helt til slutt til det som interpellanten var inne på, knyttet til det som gjelder framover: Jeg opplever at miljømyndighetene har lært mye av disse komplekse sakene. Jeg opplever at man jobber med tidlig involvering nå i en større grad enn det man gjorde før, sånn at man kan jobbe for å veilede virksomheten i de enkelte sakene. For det er klart at resipientene og vann rundt omkring i ulike deler av Norge er ulikt, så jo tidligere man kommer i dialog, jo mer kan man få gjort, også f.eks. i en designfase av et prosjekt, som legger til rette for at man kan gi tillatelser så raskt som mulig. Der har det skjedd mye godt arbeid allerede, og det pågår mye godt arbeid. Jeg kommer til å være en pådriver for at det skal skje mer av det, sånn at vi kan realisere det fantastiske potensialet som finnes i norsk industri, også i årene framover.