Sofie Marhaug (R) [14:26:25]: EU arbeider med å innføre en såkalt nettpakke, som vil få store konsekvenser for norsk kraftpolitikk. Det som har fått størst oppmerksomhet, og som også statsråden har uttalt seg kritisk til, er forslaget om at medlemmene av EUs energiunion må betale 25 pst. av de såkalte flaskehalsinntektene til EU. Dette vil få konsekvenser for vanlige folk og bedrifters nettleie. I dag bruker Norge nemlig deler av flaskehalsinntektene, fra innenlands handel og englandskabelen, til å redusere nettleien. Det europeiske energibyrået, ACER, og dets forlengede arm i Norge, Reguleringsmyndigheten for energi, RME, har allerede lagt begrensninger på hvordan vi kan bruke inntektene fra EU-kablene.

Etter at Sverige truet med å forlate hele energiunionen på grunn av dette forslaget, eller «vurdere sin stilling», som statsråden kaller det, har det blitt antydet at det kan komme unntak fra denne bestemmelsen – men det er ikke bekreftet. Vi vet dessuten av erfaring at Norge ikke kan forvente å få særbehandling av EU. Det opplevde vi ikke minst i forbindelse med diskusjonene om toll på ferrolegeringer. Hvis vi først sier ja til pakken, er det vanskelig å reservere seg mot den, for å si det enkelt.

Dette er langt fra det eneste problematiske forslaget i pakken. Vi vet også at pakken vil flytte makt fra norske beslutningsmyndigheter til europeiske. Helt konkret vil det europeiske energibyrået, ACER, kunne initiere bygging av utenlandskabler. Dette er, som interpellasjonsteksten min allerede har slått fast, et klart brudd på et av de mange ufravikelige kravene Arbeiderpartiet ga i sin tid for å si ja til EUs tredje energimarkedspakke. Det er ikke sikkert at Norge hadde blitt en del av EUs energiunion uten et sånt krav.

Derfor er det ekstremt alvorlig hvis regjeringen ender opp med å si ja til EUs nettpakke. Det vil være alvorlig for tilliten til demokratiet. Diskusjonen om bygging av utenlandskabler og hvem som skal ha rett til å bestemme dette, tilhører det norske demokratiet – ingen andre. Om noe så har det vært for lite diskusjon om dette. Å flytte ansvaret bort fra norske og over til europeiske aktører vil stride med denne suvereniteten.

Statnett er inne på dette i sitt høringssvar til pakken, når de skriver at «vi ser ikke verdien av at kommisjonen får mulighet til å initiere prosess for nye prosjekter», og at «det europeiske scenariet kan ikke alene være førende i den nasjonale nettutviklingsplanen».

Det er en forsiktig måte å si det på. En mer direkte måte å si det på er å peke på at Norge mister makt og myndighet over bygging av utenlandskabler og egne konsesjonsprosesser.

Bygging av utenlandskabler er slett ikke det eneste problemet i så måte. EU vil også innføre enda strengere frister for konsesjonsprosesser og såkalt stilltiende godkjenning eller aksept, noe som strider helt grunnleggende med demokratiske prinsipper for involvering og høring av innbyggere. Vi vet dessuten at det som regel er naturen som blir taperen når utbyggingsprosjekter skal kjøres gjennom uten videre diskusjon.

Dette er ikke bare noe Rødt advarer mot. Kommunenes organisasjon, KS, skriver i sitt høringssvar at absolutte frister og automatisk godkjenning ikke gir noe bedre saksbehandling, og videre at «De foreslåtte tidsfristene tar ikke inn over seg alle de ulike nasjonale og lokale forhold som arealpolitikk og planprosesser».

Også statens eget kraftselskap, Statkraft, skriver rett ut om såkalt stilltiende aksept:

«Statkraft oppfatter dette som et svært inngripende grep i Norge, hvor forvaltningsrettslige prinsipper for begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet står sterkt.»

I mange intervjuer kan vi i stedet få inntrykk av, fra statsråden, at det bare er flaksehalsinntektene som er problemet. Det vil jeg gjerne utfordre ham på. Det ene er at vi ikke vet om det vil være mulighet for unntak fra en sånn regel, men spørsmålet er om statsråden kan leve med flytting av makt og myndighet i konsesjonsprosessene, som er et klart brudd på et av de ufravikelige kravene regjeringspartiet stilte i sin tid for å knytte Norge enda tettere til EUs energipolitikk.

Rødt ser ikke noen andre alternativ enn å argumentere for at pakken ikke er EØS-relevant, eller benytte seg av reservasjonsretten.

Statsråd Terje Aasland [14:31:40]: Europakommisjonens forslag til regelverk for transeuropeisk energiinfrastruktur og konsesjonsprosedyrer, den såkalte nettpakken, er nå til behandling i medlemslandene og i Europaparlamentet. Det er nettopp mens regelverket er til behandling, før det blir vedtatt, at vi engasjerer oss i saken. Derfor har jeg henvendt meg til energikommissær Dan Jørgensen med klare norske synspunkter, noe jeg mener er en stor fordel. Det er nå vi har anledning til å påvirke hvordan regelverket blir seende ut.

Arbeiderpartiets løfter i forbindelse med behandlingen av tredje energimarkedspakke i 2016 står selvfølgelig ved lag. Beslutninger om eventuelle nye mellomlandsforbindelser er fortsatt en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Dette gjelder også for alle andre land i Europa. Det er ikke et særnorsk fenomen at nasjonale myndigheter bestemmer i slike spørsmål.

Interpellanten hevder dette løftet er uforenlig med EUs nye nettpakke. Det finnes det ikke dekning for å påstå. Det finnes ikke noen vedtatt nettpakke, altså er det ingenting per i dag å si ja eller nei til – nettpakken er til politisk behandling. Derfor er det helt riktig å gjøre det regjeringen har gjort, som er å gå inn og jobbe for å sørge for å få fram det som er i norske interesser. Prosessen foregår akkurat nå – det er nå vi må gjøre det. Det ville vært uansvarlig og merkelig å ikke forsøke å få til endringer i tråd med norske interesser. Europakommisjonen foreslår i nettpakken en mer sentralisert styring av nettutbyggingen i Europa, og tiltak for mer effektive konsesjonsprosesser for utbygging av fornybar energi og nett. Forslaget om et sentralt scenario har vært oppe i diskusjonene i EUs råd, dvs. mellom medlemslandene. Kommisjonen har presisert at eventuelle nye medlemslandsforbindelser fortsatt skal besluttes av nasjonale myndigheter.

For Arbeiderparti-regjeringen er det grunnleggende at hvert enkelt land fortsatt har nasjonal kontroll og myndighet til å beslutte utvikling av egne strømnett og mellomlandsforbindelser, og at disse tiltakene ikke går på bekostning av sosial aksept, lokal forankring eller tilstrekkelig utredning av miljømessige konsekvenser. Ansvaret for utviklingen på drift av transmisjonsnettet må fortsatt ligge hos systemoperatørene – i Norges tilfelle hos Statnett. Det er de som har den nødvendige erfaringen og kunnskapen for å vurdere behovet for utvikling og investeringer i transmisjonsnettet. Scenarioer utviklet sentralt i EU kan ikke være det eneste grunnlaget for slike beslutninger. Dette har jeg understreket i min dialog med energikommissæren.

Et annet av forslagene i nettpakken går ut på at en andel av flaskehalsinntektene skal benyttes til å finansiere prosjekter av felleseuropeisk interesse. Dette forslaget er regjeringen uenig i. Som det går fram av min dialog med energikommissær Jørgensen, mener jeg at Norges andel av flaskehalsinntektene skal komme folk og bedrifter i Norge til gode. Dette synet har støtte hos flere medlemsland. Det virker som Kommisjonen nå har en god dialog med Sverige og andre medlemsland, og at det vil kunne komme betydelige justeringer i ordlyden for akkurat disse reglene.

EUs 27 medlemsland forhandler nå om en endelig versjon av nettpakken, som også må godkjennes av de folkevalgte i Europaparlamentet. Først når denne behandlingen er ferdig, vil vi på norsk side vurdere om dette er regelverk vi er forpliktet til å ta inn, og hvilke tilpasninger som eventuelt kan være aktuelle.

Sofie Marhaug (R) [14:35:42]: Dette synes jeg var et litt spesielt svar, for når Kommisjonen har et helhetlig forslag til en nettpakke, er det veldig stor sannsynlighet for at den vil bli vedtatt. Det er Kommisjonen som initierer politikk i EU. Det er slik sett et mindre demokratisk system enn det norske storting, der Stortinget kan initiere politikkendringer på en helt annen måte og mye mer demokratisk måte enn slik som EU-systemet er bygd opp. Det å tro at når det kommer noe fra Kommisjonen, kommer det til å se helt annerledes ut i andre enden og er nærmest hypotetisk og merkelig å diskutere i denne salen, går jeg rett og slett ikke med på.

Det er heller ikke blitt bekreftet at det kommer endringer i bruken av flaskehalsinntekter og innretningen på det. Men det har blitt gitt noen signaler, og det er helt riktig at det er veldig stor motstand mot det. Sverige har ytt mye større motstand enn det Norge har, og som sagt truet med å trekke seg fra hele energiunionen, eller vurdert sin stilling som er ordene statsråden bruker. Uavhengig av det, selv om en slik endring skulle komme, vil fortsatt prinsippet om sentralisering gjennomføres. Det er jo noe av det viktigste med denne pakken, at man skal sentralisere, samkjøre, samordne og få en strømlinjeforming av energipolitikken, og særlig nettutviklingen i Europa. Da snakker jeg og Rødt om flytting av makt fra nasjonale myndigheter til sentrale europeiske myndigheter. Det er, som sagt, ikke bare noe Rødt advarer mot. Vår egen systemoperatør, Statnett, skriver om dette i sitt høringssvar til nettpakken. Det kan man lese hvis man tror det er Rødt som ser spøkelser på høylys dag.

Det som forundrer meg, er at ikke Norge helt fra starten av har argumentert og på en måte lagd en posisjon der man sier at dette ikke er EØS-relevant. Den gode nyheten er at den mest kontroversielle delen av nettpakken, energiinfrastrukturforordningen – TEN-E – aldri har blitt innlemmet i EØS-avtalen. Jeg har stilt spørsmål om dette mange ganger før, og svaret jeg får, er at man jobber med den juridiske vurderingen. Jeg synes det er veldig merkelig at man skal gjøre det i etterkant og komme bakpå, mens EU egentlig jobber for å innføre dette og presse Norge inn i en energipolitikk som er veldig lite fordelaktig for oss. Det er ikke til å legge skjul på at Norge har et helt annet kraftsystem enn resten av Europa. Vi har bygget ut nettet vårt mye, mye mer, og vi har ulike prisområder. Dette vil ramme Norge på en helt vanvittig måte, og det vil presse oss til å bygge flere utenlandskabler. Dette svarer statsråden egentlig ikke på.

Statsråd Terje Aasland [14:39:00]: Hvis representanten hadde hørt etter i innlegget mitt, har jeg svart på de aller fleste temaene som interpellanten tok opp i sin interpellasjon.

For å begynne med noe av det som blir tatt opp nå, EØS-relevansen i dette, er det helt naturlig å vite noe om når EU har ferdigbehandlet saken. Da kan vi først og fremst vurdere det. Når det gjelder sentraliseringen, har jeg påpekt tidligere at vi er imot det. Vi kan ikke ha sentralstyrte – skal vi si – vedtak som pålegger nasjonalstatene forhold knyttet til enten automatiske godkjennelser eller mellomlandsforbindelser. Jeg har vært tydelig på at flaskehalsinntektene må gå til den staten som skal ha dem. Jeg understreker at det er ingenting i det som er foreslått fra EU-kommisjonen, som tilsier at man fjerner nasjonalstatenes rett til å bestemme over egne mellomlandsforbindelser – tvert om er det understreket.

Så er det slik at vi i den saken vi har jobbet med nå – vært tidlig på mens saken er til behandling i EU – tydeliggjør overfor EU-kommisjonen hva som er Norges standpunkt. Det tror jeg er en veldig bra måte å jobbe på, og vi får gehør. Vi ser også at andre EU-medlemsland følger opp den samme problemstillingen som Norge har vært opptatt av. Det mener jeg er en veldig god måte å jobbe med saker som pågår i EU-systemet på, og det må vi fortsette med.

Ellers kan jeg forsikre interpellanten om at alle de punktene som Arbeiderpartiet la til grunn i tredje energimarkedspakke, ble ikke vedtatt bare av Arbeiderpartiet – det var jeg som skrev dem, for øvrig – de ble også vedtatt av Stortinget i forbindelse med at vi fikk til en enighet med regjeringen den gangen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:41:19]: All makt i denne sal la all makt i Brussel. Jeg er dypt bekymret for at det pumpes ut direktiver, forordninger og andre rettsakter i stor stil, og at en i Brussel ikke forstår verken sine egne medlemsland i EU eller at Norge er en enkelt stat som blir kraftig påvirket.

Når EU nok en gang har en ny nettpakke på trappene, tror jeg at jeg må være tydelig på at dette kan gå over stokk og stein. Ikke bare har det skapt ramaskrik over at EU har et forslag som vil ta norske flaskehalsinntekter for å drive u-hjelp for kraftnett i EU-land, men også over et forslag fra EU om å overkjøre norsk suverenitet på energiområdet i et tempo en ikke har sett maken til tidligere.

I Norge må vi ta flere avgjørelser om kraften vår selv – ikke færre. Jeg mener man allerede nå må være ekstremt tydelig slik at en unngår å havne i en situasjon en ikke klarer å håndtere, og som en må ro seg ut av for ikke å gi fra seg suverenitet.

At EU skal kunne ta initiativ til nye utenlandskabler, kan ikke finne sted. Det er Norge som må ta egne konsesjonsprosesser og bestemme over dem. Kanskje ender vi opp med et frislipp som kan føre til enda mer prissmitte. Norge skal ikke ha europeiske priser, uansett hvor glad Arbeiderparti-regjeringen er i å logre for EU.

Det er mulig EU mener at det som til sjuende og sist blir nettpakken, vil gi økt konkurransekraft og rimeligere energi. Spørsmålet er: For hvem? Jeg er skeptisk til at det er Norge som vil tjene på det. Dessverre ser vi at EU går i feil retning og blir mer reguleringsivrig og så grådig at en tidligere i praksis foreslo å støvsuge Norge for flaskehalsinntekter. EUs nettpakke er jo en «fast track» for å øke prissmitten fra Europa til Norge, og sånn kan vi ikke ha det.

Fremskrittspartiet har allerede én gang fremmet forslag om å be regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i møte med nettpakken fra EU hvis det går negativt ut over Norge. Vi mener at regjeringen må se alvoret og sikre norske interesser før det er for sent. Vi må klare å vurdere hvor mye av det som kan bli vedtatt, som er EØS-relevant, slik at en ikke allerede havner bakpå. Så komplisert er de spørsmålene nødvendigvis ikke. Det er ikke første gang en vurderer om noe er EØS-relevant.

Fremskrittspartiet mener at regjeringen ikke bare kan tvinne tommeltotter og vente og se hva som skjer. Vi må faktisk være proaktiv og hindre at skaden skjer. Vi kan ikke akseptere at vi ender opp med å gi mer suverenitet fra oss og risikere en bølge av utenlandskabler som gir europeiske strømpriser.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:44:19]: Debatten om utenlandskablene har de siste årene blitt en av de mest betente politiske sakene i Norge. Erfaringene etter kablene til Storbritannia og Tyskland har satt dype spor med høyere og veldig varierende strømpriser, sterke koblinger til det europeiske kraftmarkedet og EØS sin energiunion og økt press på både husholdninger og næringsliv, særlig i Sør-Norge. For kraftkrevende industri, som historisk har nytt godt av stabile og lave strømpriser, er det blitt en reell konkurranseutfordring.

EU- og EØS-vennlige partier har i tillegg kappet om å knytte Norge tettere til EUs energiunion. Den Høyre-ledede Solberg-regjeringen, med energiministre fra Fremskrittspartiet, la premissene for dagens situasjon gjennom å innføre EUs tredje energimarkedspakke, en beslutning som innebar suverenitetsavståelse over norsk energipolitikk. Samtidig ga energiministeren konsesjon til de store utenlandskablene til Storbritannia og Tyskland og liberaliserte regelverket slik at private aktører kunne utvikle egne utenlandskabler. Det var i den perioden arbeidet med den privat kabelen NorthConnect til Skottland startet. Først etter at Senterpartiet kom i regjering, ble prosjektet stoppet. NorthConnect fikk avslag på konsesjonssøknaden, og regelverket ble strammet inn. Senterpartiet gikk tydelig imot videre integrasjon i EUs energimarked ved å si nei til både tredje og fjerde energimarkedspakke. Til slutt gikk vi ut av regjering på den saken.

Investeringene i utenlandskabler var betydelig under Solberg-regjeringen mellom 2013 og 2021. Da gikk rundt en femtedel av nettinvesteringene til mellomlandsforbindelsene. Konsekvensene av de prioriteringene ser vi nå som det mangler nett i hele landet. Riksrevisjonen har uttalt at det er kritikkverdig at innenlands nettkapasitet er for dårlig. Når næringsutvikling stopper opp på grunn av manglende nettilgang, framstår prioriteringen av nye utenlandskabler i et stadig dårligere lys. Likevel er det nettopp det som fortsatt skjer.

Statnett bruker ressurser på å utrede nye og større danmarkskabler. Et av alternativene innebærer betydelig økt kapasitet, potensielt opp mot 1 400 MW, noe som i praksis betyr en kraftig økning i eksportmulighetene sammenlignet med dagens kabler, som fases ut. Dette skjer til tross for bred politisk og lokal motstand, bl.a. i Agder fylkeskommune, som har sagt nei til reinvestering.

Erna Solberg kom i august med en såkalt kabelgaranti mot nye utenlandskabler, men garantien har et åpenbart forbehold om at danmarkskablene ikke er inkludert. Dermed framstår garantien for mange som lite verdt, særlig når det er den eneste utenlandskabelen som det er en pågående prosess om hos myndighetene.

Også Arbeiderpartiet befinner seg en i spesiell posisjon. Partiets landsmøte har vedtatt at man ikke skal erstatte kablene til Danmark og heller ikke legge til rette for nye utenlandskabler, nettopp for å redusere prissmitten fra Europa. Likevel uttaler energiminister Aasland at kablene skal utredes nøye, og at det kan bli aktuelt dersom det tjener norske interesser. Hvem som har definisjonsmakten for det er uklart. Her oppstår det åpenbart et motsetningsforhold mellom vedtatt politikk og praktisk handling. For hva er egentlig verdien av et landsmøtevedtak dersom regjeringen samtidig lar prosessen gå videre? Når Statnett fortsetter utredningen, og når døren holdes åpen fra politisk hold, signaliseres det at prosjektet lever videre i beste velgående.

Erfaringene de siste årene har vist nettopp at tettere integrasjon gir mindre stabilitet og kontroll over prisnivået. Det er også et spørsmål om prioritering. Når Norge mangler tilstrekkelig nettkapasitet, noe som hemmer industri og omstilling, hvorfor brukes det da ressurser på å utrede nye utenlandskabler som nesten ingen, heller ikke Arbeiderpartiet, vil ha? Motstanden mot nye danmarkskabler handler derfor ikke bare om en konkret forbindelse, men også om den retning norsk energipolitikk tar: Skal Norge fortsette å knytte seg tettere til europeiske markeder preget av høye priser og større usikkerhet, eller skal man prioritere nasjonal kontroll, industri og stabile rammevilkår?

Til slutt står et viktig spørsmål igjen: Hvis Arbeiderpartiet faktisk er imot nye danmarkskabler, hvilken reell verdi har det standpunktet dersom det ikke følges opp med reell handling fra egen statsråd? Den omtalte nettpakken vil bidra til tap av suverenitet og kontroll på bygging av utenlandskabler, og det kan vel ikke gå sammen med de signalene og de vedtakene som jeg har trukket fram tidligere i innlegget.

Sofie Marhaug (R) [14:49:05]: Takk for debatten. Det er godt å se at det er flere partier som er bekymret for denne nettpakken. Jeg mener det er naivt å vente med å avklare EØS-relevansen til etter noe har blitt vedtatt. Det er klart at det arbeidet bør gå i gang med en gang, med de juridiske konsekvensene av dette, særlig når vi ikke har innlemmet energiinfrastrukturforordningen TEN-E i norsk lov fra før. Det gir oss et handlingsrom som jeg mener at denne regjeringen lar gå fra seg, ved å komme bakpå. Dette er ikke å være frampå, som statsråden påsto at de er.

Jeg er likevel glad for at statsråden sier klart og tydelig at sentralstyrte vedtak av bygging av utenlandskabler, eller automatisk godkjenning – begge deler er helt relevante problemstillinger i denne nettpakken – er helt uaktuelt. Men jeg er redd for at dette er tomme besvergelser, særlig når det kommer et tillegg om at det ikke er det som er i pakken, og at det godt kan være at pakken blir helt annerledes. Det tror jeg dessverre ingenting på. Pakken innebærer at ACER kan initiere bygging av nye utenlandskabler, og man legger til grunn et europeisk scenario for nettutviklingen, som vil ha andre interesser enn de norske interessene.

Når det gjelder disse ufravikelige kravene og Stortingets vedtak knyttet til tredje energimarkedspakke – ja til ACER, for å si det på et litt mer folkelig vis – har jo allerede Høyre og Nikolai Astrup sagt at det var ikke verdt noen ting som helst. Vi vet for så vidt fra før av og fra innføringen av den markedspakken at vi allerede har fått begrensninger på bruken av flaskehalsinntektene. Vi kan ikke bruke flaskehalsinntektene fra EU-kabler akkurat sånn som vi vil, selv om vi bruker flaskehalsinntektene fra innenlands handel og englandskabelen til å redusere nettleien. Det er jo denne utviklingen som vil forsterkes med nettpakken. Vi vil få enda mindre makt og myndighet over dette, sånn som forslaget fra Kommisjonen ser ut.

Det er jo ikke bare det som er problemet, som jeg også har understreket i denne debatten. Det er et vel så stort problem at det legges opp til å flytte makt og myndighet. Det er å flytte makt og myndighet når ACER får initiere bygging av nett. Det er jo hele hensikten. Dette er også det uttalte målet med hele energiunionen. Det er ikke noe rart, noe irrasjonelt eller en hemmelig plan fra EU – dette har vært planen hele veien. Men med denne pakken nå vil det også få helt reelle juridiske konsekvenser for Norge, hvis ikke vi klarer å argumentere for at det ikke er EØS-relevant, eller faktisk bruker reservasjonsretten.

Statsråd Terje Aasland [14:52:21]: Den skal ha god tro, den som klarer å tro før en interpellasjon at en skal få bort bekymringen til Rødt. Det lar seg ikke gjøre, og det tror jeg vi kan erkjenne.

La meg understreke at betydningen av nasjonal kontroll og nasjonal suverenitet i bestemmelser som er helt vesentlig for norsk energiforsyning, er viktig for regjeringen og en selvfølge for regjeringen. La det ikke være noen tvil om det. Det håper jeg egentlig hele Stortinget har en mulighet til å stille seg bak, for det er ganske vesentlig. Det var vesentlig ved innføringen av tredje energimarkedspakke, og det er vesentlig nå. Jeg har prøvd gjennom interpellasjonen og mitt innlegg å understreke hvor vi er, hva vi har gjort, og hvordan vi tenker rundt det.

Det er helt opplagt at å bestemme selv, som en nasjonalstat, om en skal bygge flere utenlandsforbindelser eller ikke, det må ligge til nasjonalstaten. En sentralisering av vedtak som påvirker f.eks. arealplanlegging, godkjennelsesordninger osv., vil ikke bli akseptert fordi det griper inn i vårt demokrati, som det er påpekt. Da må vi eventuelt har tilpasningsordninger, hvis det skulle bli en del og dette skulle være EØS-relevant.

Flaskehalsinntektene har jeg utdypet godt nok.

Så til Fremskrittspartiets representant: Han brukte uttrykket tvinne tommeltotter. Jeg har lyst til å understreke at mens representanten Kristoffersen satt og tvinnet tommeltotter, hadde vi allerede sendt brevet til EU, tatt opp dialogen og påpekt norske posisjoner i tråd med det jeg har sagt. Det er kanskje forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Representanten fra Senterpartiet, Sveian, nevnte NorthConnect, og da har jeg på vegne av Arbeiderpartiet lyst til å ta litt av æren for at vi i dag ikke har NorthConnect. Det var jo en energiminister fra Fremskrittspartiet som la grunnlaget for at private kunne søke utbygging av utenlandsforbindelser, og det var et stort halleluja til at private skulle kunne gjøre akkurat det. Det var i min tid som energiminister at NorthConnect ble forhindret i å få konsesjon. Men hadde ikke vi gått inn i den tredje energimarkedspakken og fått til de ultimatumene vi satte den gangen, hadde NorthConnect mest sannsynlig vært under bygging eller i drift nå. Det er realiteten. Det skjedde ikke etter påtrykk fra Senterpartiet, men i overensstemmelse med Senterpartiet.

Når det gjelder definisjonen av Skagerrak 1 og 2, har jeg ikke sagt at det skal tjene norske samfunnsinteresser. Jeg har sagt at det skal tjene norske strømkunder og det norske kraftsystemet, og det er en vesentlig forskjell.