Erik Hager (A) [11:35:11] (ordfører for saken): La meg først takke justiskomiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne saken.

Saken vi behandler i dag, springer ut av en felles bekymring: utviklingen i ungdomskriminalitet, særlig blant en mindre gruppe unge som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. I representantforslaget tar Fremskrittspartiet til orde for nye og strengere reaksjonsformer og virkemidler, bl.a. en ungdomskriminalitetsnemnd, flere institusjonsplasser, økt adgang til bruk av lukkede institusjoner og tydeligere vektlegging av samfunnsvern og hensynet til ofre. Hele komiteen ser alvoret i situasjonen.

Vi hadde en skriftlig høringsrunde. Vi mottok nyttige innspill fra FO, Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, og fra regjeringen. For Arbeiderpartiet er det viktig ikke å miste av syne fem grunnleggende realiteter:

• De aller fleste ungdommer begår ikke kriminalitet.

• Mange av dem som gjør det, har selv vært utsatt for omsorgssvikt eller vold.

• Forebygging er det viktigste vi gjør.

• Reaksjonene må være raske og treffsikre når lovbrudd skjer.

• Tiltakene må både beskytte samfunnet og hjelpe den enkelte ungdom ut av en kriminell løpebane.

Balansen mellom forebygging, reaksjon og rehabilitering er helt avgjørende.

Arbeiderpartiet mener at innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet først og fremst må starte tidlig. Gode skoler, trygg oppvekst og meningsfulle fritidstilbud er våre viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak. Samtidig skal vi være tydelige. Når unge begår alvorlig kriminalitet, skal samfunnet reagere raskt og riktig.

Regjeringen har allerede satt i gang gode tiltak: hurtigspor i straffesaker for unge, tettere individuell oppfølging, styrking av ungdomsenheter og pilotering av forsterkede institusjonstilbud. I tillegg arbeides det med nye grep, bl.a. strengere reaksjoner mot kyniske kriminelle som utnytter barn til kriminalitet, og bedre verktøy for politi og barnevern.

Når det gjelder forslagene i saken, mener Arbeiderpartiet at flere av dem enten allerede er under arbeid eller må vurderes grundig før de eventuelt innføres. Arbeiderparti-regjeringen er allerede i gang med å se på elementer fra den danske modellen med ungdomskriminalitetsnemnd, men dette må utredes i sammenheng med de ordningene vi allerede har, slik at vi ikke risikerer å skape unødvendig byråkrati.

Vi mener også at utviklingen av institusjonstilbudet må bygges på kunnskap og erfaringer fra de tiltakene som allerede nå prøves ut, ikke forhastes gjennom enkeltvedtak. Vi er tydelige på at nye tiltak vi setter inn for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet, må ivareta balansen mellom barnas behov for omsorg og hjelp til å komme ut av kriminalitet og hensynet til samfunnet og ofrene for kriminalitet på en god måte.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:38:40] (komiteens leder): I dette forslaget adresseres noen av de største utfordringene som politiet og samfunnet står overfor, nemlig at vi i Norge skiller oss ut som det eneste landet i hele Europa som ikke i praksis har virkemidler som fungerer mot unge kriminelle gjengangere. Politiet har i en årrekke advart om at man står fullstendig handlingslammet overfor de yngste kriminelle gjengangerne som raskt er ute på gaten igjen og begår ny kriminalitet etter at de er blitt tatt av politiet. Igjen har det vært en voldsom handlingslammelse og sendrektighet.

Fremskrittspartiet er enig i at vi skal ha tiltak som fungerer, og vi er enig i at det skal utredes og gjøres i riktig rekkefølge. Men når vi har vært klar over disse problemene i så lang tid, er det helt uforståelig at først etter at FrP fremmer et sånt forslag, kommer regjeringen på banen og sier at de skal vurdere å se til Danmark og suksesshistorien de har der. Dette burde vi jo hatt på plass for lenge siden.

Fremskrittspartiet foreslår i praksis en ungdomskriminalitetsnemnd etter modell fra Danmark. Det fikk mye motbør da det ble foreslått og innført der, men det har snudd fullstendig fordi alle ser at det har fungert. Høyre og Kristelig Folkeparti har forslag nr. 3, som går nesten på det samme, bare at de ønsker å begrense det til dem som er under den kriminelle lavalder. Det er der skoen trykker mest, og FrP ønsker subsidiært å støtte det, for det er også et godt forslag.

Det er bra at noen av Fremskrittspartiets forslag, i hvert fall her, får flertall i komiteen, og så får vi se hva voteringen i Stortinget vil føre til. Jeg er redd at det ikke går like godt der. At vi nå trenger mulighet for å holde de verste kriminelle gjengangerne borte fra gaten, bort fra å begå ny kriminalitet og sørge for at vi beskytter samfunnet, burde være en selvfølge.

Vi har også et forslag i denne saken om å innføre lovhjemler som gir myndighetene, barnevernet, mulighet til å ta hensyn og beskytte samfunnet mot de kriminelle. Vi skal behandle barn på en ordentlig måte, vi skal ta hensyn, men vi må se to ting. Det er at vi ikke bare må beskytte samfunnet, men også barna selv mot kriminalitet. Jeg tar med dette opp våre forslag til saken.

Mari Holm Lønseth (H) [11:41:55]: I møte med den alvorlige ungdomskriminaliteten har regjeringen vært bakpå og for naiv for lenge. Det er mange år siden Høyre tok til orde for å få på plass lukkede institusjoner for barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi er nødt til å sørge for at disse ungdommene kommer seg bort fra gaten og over i et liv uten kriminalitet. Det handler rett og slett om å ta disse ungdommene mer på alvor.

Det er ikke til barns beste å være i et kriminelt miljø. Det er derimot til barns beste å få oppfølging av et tverrfaglig team og bedre oppfølging på skolen, for å nevne noe. Da må vi også ha en større mulighet til å låse dørene så lenge det er nødvendig.

De fleste trenger nok ikke oppfølging i slike institusjoner. For mange er det vel så virkningsfullt å få oppfølging der man er, f.eks. gjennom én-til-én-oppfølging, bedre tilpasset undervisning i skolen, muligheten til å ta seg lønnet jobb, for å nevne noe. At vi ønsker tilgang på lukkede institusjoner, handler også om et samfunnsvern, for vi er også nødt til å ta større hensyn til dem som er ofre for kriminalitet. Vi er nødt til å ta større ansvar for at folk blir redd og føler seg utrygg i eget lokalsamfunn som følge av at noen få ungdommer begår mye og voldelig kriminalitet. For Høyre er det viktig at vi gjennom dette forslaget ønsker å vedta at hensynet til samfunnet også skal ha betydning.

Høyre fremmer også i dag et forslag om at det skal settes i gang et arbeid for å ta inn relevante reguleringer fra Danmark for barn som er under den kriminelle lavalderen. I Danmark har oppfølgingen hatt god effekt. Evalueringen viser at bare 23 pst. av barna mellom 10 og 14 år som har vært gjennom nemnden, begår ny kriminalitet, mens det blant dem som ikke har vært i nemnden, er om lag 35 pst. som begår ny kriminalitet. Jeg ser at Arbeiderpartiet og regjeringen peker på at det er et arbeid de allerede er i gang med, men jeg mener det hadde vært klokt av Stortinget også å være tydelig i bestillingen på at dette er noe vi ønsker prioritert, og at man kommer fort i gang. Erfaringen hittil i de årene Arbeiderpartiet har styrt, er at det er helt nødvendig at Stortinget fatter tydelige styringssignaler for at det ikke skal koke bort i kålen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:44:41]: Barn som begår lovbrudd, er først og fremst barn og ikke kriminelle som skal møtes med straff. Staten har etter FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen en klar plikt: Vi skal beskytte barn, forebygge kriminalitet og sikre at barnets beste alltid er et grunnleggende hensyn.

Representantforslaget om en ungdomskriminalitetsnemnd reiser derfor prinsipielle spørsmål. Når det åpnes for elementer av straff og plassering i lukkede institusjoner så lenge det er behov, beveger vi oss farlig nær å innføre straff i praksis for barn under kriminell lavalder. Det er ikke hva vi kaller tiltaket for som er avgjørende, men hvordan det oppleves og hvordan det virker. Frihetsberøvelse med avskrekkende formål vil etter menneskerettighetene kunne regnes som straff.

Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en slik utvikling. Frihetsberøvelse av barn skal være siste utvei, for kortest mulig tid og med et klart pedagogisk og behandlingsrettet formål. Forslaget, slik det foreligger, gir ikke tilstrekkelige garantier for dette.

Utfordringen vi står overfor, er reell. Barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep. Men løsningen er ikke å etablere et nytt straffelignende spor. Løsningen er å styrke det vi vet virker – et barnevern med kapasitet, kompetanse og tidlig innsats. Rapporter viser at institusjonstilbudet i dag ikke er godt nok. Da må vi bygge det opp, ikke omgå det. Et styrket barnevern, bedre samarbeid mellom politiet og hjelpeapparatet og målrettet oppfølging av barn i risikosonen vil både forebygge kriminalitet og ivareta barns rettigheter.

Å møte barn med mer kontroll og inngripen uten tilstrekkelig rettssikkerhet er ikke bare feil vei, det kan også være et brudd på våre menneskerettslige forpliktelser. SV mener derfor at Stortinget bør avvise forslaget i sin nåværende form og heller satset på en helhetlig, kunnskapsbasert styrking av barnevernssporet. FrP roper høyt om strengere straffer og lukkede institusjoner, men de glemmer en vesentlig detalj – barn har også krav på rettssikkerhet i vårt land.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:47:41]: Senterpartiet i regjering foreslo en rekke lovendringer som et samlet storting sluttet seg til, og som gir domstolen flere handlingsalternativer i møte med unge lovbrytere, bl.a. hurtigspor i domstolen og adgang til å kombinere ungdomsstraff med særvilkår og ubetinget fengsel.

Det denne saken egentlig handler om, er hvordan vi skal møte ungdom som begår kriminalitet. Jeg viser til forsvarerforeningen og Barneombudet som har advart sterkt mot lukkede institusjoner. Det fører ifølge dem til mer kriminalitet. Senterpartiet, i likhet med de nevnte aktørene, mener vi skal være litt forsiktig med å tro at strengere tiltak alene løser problemet. Blant annet er vi derfor også kritisk til å senke den kriminelle lavalderen i Norge. Samtidig mener jeg vi må ha et system som faktisk fungerer når ungdom først begår lovbrudd. Da er det viktig med rask og tydelig oppfølging, ikke nødvendigvis bare straff, men tiltak som faktisk hjelper ungdommene ut av den situasjonen som de er i. Det er viktig for meg å påpeke at når det skjer alvorlige hendelser, må man gripe inn og finne tiltak som kan stoppe utviklingen, men det må alltid balanseres mot hva som faktisk er best for ungdommen og samfunnet på sikt.

Det beste er om vi i utgangspunktet forhindrer at ungdom blir kriminelle. Da skjermer vi de sårbare barna, men også samfunnet ellers. Det vil nok samtidig være tilfeller der lukkede institusjoner vil være nødvendig for enkelte ungdommer for å skjerme samfunnet. Vår linje i denne saken er at institusjonen må være så lukket som nødvendig, men så åpen som mulig. På den ene siden må vi ha tydelige reaksjoner og gode systemer. På den andre siden må vi aldri glemme at dette først og fremst er barn og unge som trenger hjelp.

Hva angår forslaget fra Høyre og KrF som omhandler den danske modellen, vil jeg ikke avvise at elementer fra denne modellen kan være nyttig i vår norske modell, og vi imøteser det allerede pågående arbeidet fra regjeringens side som vurderer dette.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:49:49]: Innen beredskapsfamilien snakker vi mye om viktigheten av felles situasjonsforståelse. For er vi ikke enige om hva som skjer, og hva som er problemet vi skal gjøre noe med, vil vi heller ikke lykkes, og jeg må si at det er mye å ta tak i i FrPs beskrivelse av virkeligheten i dette forslaget. FrP viser til Riksrevisjonens rapport på en temmelig selektiv måte, vil jeg si. Det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, er nemlig noe vi vet så altfor godt allerede fra mye forskning, og det er at barn som begår kriminelle handlinger, ofte er resultatet av et system som har sviktet dem mange ganger allerede.

At det blant barn som begår kriminelle handlinger, er svært mange som er sårbare for utenforskap og utnytting, må være utgangspunktet hvis vi skal forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Erfaringen fra Danmark er ikke at økt straff gir mindre kriminalitet. Tvert imot er erfaringen fra Danmark at forebygging virker.

Riksrevisjonens viktigste poeng er at kommunene må sikres tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillig sektor forsterker ungt utenforskap og sårbarhet hos ungdom. Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet, som er stedet hvor barn skal vernes og tas vare på. Riksrevisjonen peker på det som sterkt kritikkverdig at mindreårige blir plassert i fengsel for voksne i strid med FNs barnekonvensjon, noe det åpenbart er. Den gode nyheten da er at vi behøver faktisk ikke å finne på noe nytt, slik som FrP prøver seg på her. Det vi burde gjøre, er å styrke det vi allerede har og som vi vet virker – det verdifulle arbeidet i kommunene med innsats mot fattigdom og utenforskap, som må styrkes, og ikke svekkes til fordel for skattekutt til de aller rikeste.

Når krigene raser rundt oss, spør jeg meg hvordan vi kan ruste framtidige generasjoner bedre til å løse konflikter framfor å eskalere dem. Det er også spørsmål vi må stille oss når barn begår alvorlig kriminalitet. For historiene fra ungdommen selv, politi, konfliktråd og kriminalomsorg forteller oss at volden ofte er et resultat av en konflikt eller utrygghet som fra et voksent perspektiv kunne og burde vært løst lenge før, hvis ferdighetene og veiledningen fra trygge voksne hadde vært mer til stede. Derfor må svaret også handle om hvordan rettssystemet møter barn som begår kriminalitet.

Til slutt tilbake til Riksrevisjonen, som anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. MDG tror ikke på at unge mennesker blir bedre til å håndtere livet av å låses inne, så la oss heller gi unge eierskapet til konfliktene sine og styrke deres evne til å løse dem,

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:53:11]: I svaret fra justisministeren kommer det tydelig fram at en svært høy andel av unge som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd, selv har vært utsatt for omsorgssvikt og vold i nære relasjoner. Det er ikke bare en fotnote i statistikken, det er en grunnleggende forklaring på hvorfor noen barn utvikler destruktiv og voldelig atferd.

Det er også et område som KrF er veldig opptatt av. For når barn vokser opp i utrygge hjem gjennomsyret av vold, kaos og mangel på trygg tilknytning, lærer de et språk – et språk som handler om makt, frykt og den sterkestes rett. Når dette er språket de har lært, er det også det språket de tar med seg ut i møte med andre barn, med voksne og etter hvert med politi og rettsapparat. Når samfunnet møter disse barna, enten i institusjon eller – i de mest alvorlige tilfellene – i fengsel, møter vi dem på et tidspunkt der de for første gang faktisk er i det offentliges varetekt over tid. Da har vi ikke råd til å mislykkes. Da må vi ha et opplegg som fungerer, ikke bare for å stanse volden i øyeblikket, men for å avlære vold som handlingsmønster og erstatte det med et nytt språk – et språk med trygghet, grenser, relasjoner og mestring. Det er derfor KrF støtter flertallsforslaget om å etablere en ungdomskriminalitetsnemnd og styrke institusjonstilbudene, både åpne og lukkede, med bred faglig kompetanse innen behandling og rehabilitering. Dette er nødvendig for å møte unge lovbrytere med tiltak som faktisk kan virke.

Som innstillingen viser, er bakgrunnen for forslaget nettopp den alvorlige utviklingen i ungdomskriminaliteten og behovet for virkemidler som både forebygger nye lovbrudd og beskytter samfunnet. For KrF er det avgjørende at disse virkemidlene ikke bare handler om kontroll, men også om omsorg, behandling og endring. Å bryte en voldsspiral krever faglighet, tid og relasjoner. Det krever voksne med kompetanse til å håndtere barn som aldri har fått lære følelsesregulering, konfliktløsning eller tillit, og det krever at vi tar barns historie på alvor, ikke for å unnskylde kriminalitet, men for å forstå den godt nok til å stanse den. Dette er Kristelig Folkepartis utgangspunkt. Vi skal beskytte samfunnet, men vi skal også bryte onde sirkler før de blir neste generasjons tragedier.

Jeg tar opp forslagene KrF fremmer alene.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:56:36]: Forrige høst opplevde vi flere hendelser som rokket ved trygghetsfølelsen vår. Det er særlig bekymringsverdig at flere av hendelsene involverte barn under den kriminelle lavalderen. Jeg mener at vi må møte denne utfordringen med å ta grep som virker. Tiltakene vi iverksetter, må være kunnskapsbaserte og sikre at vi oppnår det vi ønsker: et tryggere samfunn. Vi må forebygge at barn og unge rekrutteres inn i kriminalitet. Det gjør vi med det brede arbeidet for at alle barn skal oppleve at de hører til. Men vi skal også sikre at de som bryter loven, eller står i fare for å gjøre det, møtes med raske og treffsikre reaksjoner, og vi skal straffe bakmenn som kynisk utnytter barn til kriminalitet, strengt.

Regjeringen har allerede gjort mye. Vi har sikret raskere reaksjoner og vil rulle ut hurtigspor for raskere behandling av straffesaker med gjerningsperson under 18 år i hele landet i løpet av denne stortingsperioden. Én-til-én-oppfølging av unge i randsonen av kriminalitet er i gang, og vi tester ut et nytt forsterket institusjonstilbud for barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi øker også kapasiteten ved kriminalomsorgens ungdomsenheter, og vi har en kraftfull satsing på bekjempelse av kriminelle nettverk, omtalt av politiet selv som en «game changer».

Vi har også varslet nye grep. Vi foreslår bl.a. strengere straffer for ulovlig befatning med kniver, skytevåpen og eksplosiver, ny straffebestemmelse som rammer involvering av mindreårige i kriminalitet, og flere tiltak som øker politiets og barnevernets handlingsrom i møte med barn som begår kriminalitet eller er i faresonen for det.

Det danske Ungdomskriminalitetsnævnet har som oppgave å beslutte målrettede og individuelle forebyggende tiltak overfor barn i alderen 10–17 år som begår lovbrudd. Våre ordninger ivaretar allerede mye av det samme. Vi har vurdert om det er elementer av den danske ordningen som kan utfylle våre eksisterende ordninger.

Jeg mener at det er en særlig utfordring at justissektoren har få virkemidler i saker der lovbrudd er begått av barn under 15 år. Regjeringen vil derfor se nærmere på hvordan justissektoren, og særlig konfliktrådet, kan få en bedre måte å følge opp denne gruppen barn på. Vi skal snu de steinene vi kan, for å forhindre og bekjempe alvorlig kriminalitet.

Liv Gustavsen (FrP) [12:13:43]: Jeg tar ordet i denne saken fordi det ikke bare handler om kriminalitet, det handler om barn og om barnas oppvekstvilkår.

Jeg var med på å fremme dette forslaget fra FrP fordi vi ser en alvorlig utvikling med grovere kriminalitet, yngre gjerningspersoner og flere barn som rekrutteres inn i kriminelle miljøer. Dette truer tryggheten i samfunnet, men det rammer også andre barn.

Det som bekymrer meg, er at vi i dag i praksis plasserer ungdom med alvorlig kriminell atferd i de samme barnevernsinstitusjonene som barn som er hentet ut av hjemmet på grunn av omsorgssvikt, vold eller rus – barn som trenger trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Barnevernsinstitusjonene skal være et hjem for disse barna, ikke en arena der de må leve side om side med ungdom som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet. Dette vil denne regjeringen fortsette med, og det er etter mitt syn feil.

Vi må tørre å si at dette ikke er til barnets beste, verken for de sårbare barna eller for de ungdommene som begår kriminalitet. Det må da være mulig å tenke to ting samtidig: at barn som begår kriminalitet, også trenger hjelp, og at samfunnet må sette tydelige grenser og beskytte andre barn.

Derfor er det viktig å få på plass egne, lukkede institusjoner for mindreårige kriminelle – institusjoner med klare rammer, nødvendig sikkerhet og kompetanse til å håndtere denne gruppen. I dag ser vi ofte at reaksjonene ikke virker, og at ungdommene raskt er tilbake i kriminalitet. Samtidig risikerer vi at barnevernsinstitusjonene blir utrygge for barna som egentlig skulle ha fått hjelp der. Det er et dobbelt svik.

For meg handler dette om å beskytte de mest sårbare barna. De som allerede har opplevd utrygghet, skal ikke måtte møte ny utrygghet i barnevernets omsorg. Derfor trenger vi et tydelig skille:

• Barnevernet skal være for barn som trenger omsorg og beskyttelse.

• Ungdom som begår alvorlig kriminalitet, må møtes med egne tiltak og egne institusjoner.

Det handler om ansvar, det handler om trygghet, og det handler om å gi barn en reell sjanse. Derfor står jeg ved det opprinnelige forslaget. Det haster med å beskytte barna i dagens institusjoner, og derfor må vi få på plass lukkede institusjoner for de kriminelle barna.

Amalie Gunnufsen (H) [12:16:51]: De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i ungdomskriminaliteten. Ungdomskriminaliteten er blitt mer organisert, mer brutal og mer alvorlig, samtidig som kriminelle nettverk bruker sosiale medier for å rekruttere unge til å begå kriminalitet på bestilling.

All denne tiden har Støre-regjeringen sørget for at det er færre politifolk i politidistriktene, og flere forebyggende enheter er lagt ned. Regjeringen har vært kronisk bakpå i møtet med en utvikling som har vært varslet lenge. Vi har visst at vi trenger raskere reaksjoner, og likevel har arbeidet med hurtigspor tatt altfor lang tid. Vi har visst at tett individuell oppfølging virker, men én-til-én-tiltakene blir rullet ut altfor sakte, og barnevernet har manglet verktøy.

I disse debattene er det fort gjort å ramse opp statistikk, men dette handler om mye mer enn tall. Jeg bor i Kristiansand, og der har vi over lang tid hatt utfordringer med ungdomskriminalitet. Det gjør hverdagen mer utrygg for mange, men særlig gjør det hverdagen utrygg for andre ungdommer. Det gjør sterkt inntrykk å høre unge mennesker si at de synes det er utrygt å bevege seg rundt i sin egen by. Derfor er vi også nå nødt til å snakke om samfunnsvern.

Jeg må si at jeg synes det har vært frustrerende å se at utviklingen har fortsatt, samtidig som regjeringen ikke har bidratt med de virkemidlene man har trengt. Politiet selv har sagt at de har hatt for lite ressurser. Lokalt har man tatt ansvar, frivilligheten og kommunen har jobbet systematisk for å snu utviklingen, og politiet lokalt har måttet omprioritere ressurser. Det går på bekostning av andre oppgaver, men har likevel gitt resultater. Samtidig synes jeg ikke det skal være sånn at det er det lokale nivået som må bære denne belastningen alene. Jeg skulle også ønske at regjeringen hadde bidratt.

Kriminalitetsbildet har endret seg. Da må også politikken endre seg sånn at vi faktisk har de verktøyene som trengs. Vi må ha raskere og tydeligere reaksjoner når kriminaliteten begås, og politiet må få flere verktøy. De må få muligheten til å flytte unge bort fra miljøer som trekker dem i feil retning. Vi må ha mer politi ute i distriktene, vi må ha bedre informasjonsdeling, og vi må ha institusjoner med låste dører for dem som begår mest alvorlig kriminalitet.

Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med dette, er dette en stor utfordring for særlig samfunnskontrakten. Det gjør noe med tillitsforholdet mellom stat og innbygger når man ikke klarer å slå ned på alvorlig kriminalitet.

Mari Holm Lønseth (H) [12:19:53]: Jeg skal bare komme med en kort stemmeforklaring til KrFs løse forslag. Høyre ønsker å støtte forslag nr. 4. Når det gjelder forslag nr. 6, om omvendt voldsalarm i tilknytning til oppholdsforbud for unge mellom 15 og 18 år, ønsker ikke Høyre en sånn aldersbegrensning i det, og derfor ønsker vi ikke å støtte det forslaget. Når det gjelder forslag nr. 8, opplever jeg at det er mindre forpliktende enn det forslaget Høyre allerede er med på i innstillingen. Så vi ønsker bare å støtte forslag nr. 4.

Farukh Qureshi (A) [12:20:41]: Både forrige sak og denne saken berører noe av det mest alvorlige vi står overfor: barn og unge som begår kriminalitet, og hvordan vi som samfunn velger å møte dem. Det framheves ofte at det er en motsetning mellom barnets beste og samfunnsvern. For å si det på denne måten: Det som ikke virker for barnet, virker heller ikke for samfunnet.

For noen måneder siden besøkte Arbeiderpartiets justisfraksjon et fengsel hvor vi snakket med en innsatt fra Sverige som hadde erfaring fra såkalte SiS-hjem, Statens institutionsstyrelse. Han beskrev det ikke som et sted for å komme seg ut av kriminalitet, men tvert imot som et sted hvor de ble involvert i stadig mer alvorlig kriminalitet. Han fortalte også at i flere kjente saker med skyting og drap i Sverige var det personer som hadde vært igjennom slike institusjoner, og som senere ble en del av alvorlige kriminelle miljøer i Sverige. Det sier noe om hvor galt det kan gå når tiltakene ikke virker.

For Arbeiderpartiet er det viktig å se mot andre, sammenliknbare land, som Sverige og Danmark – vi har selv vært på besøk i København – for å innhente kunnskap og få innsikt i hvordan de jobber opp mot barne- og ungdomskriminalitet. Det som er viktig, er at vi samtidig tør å ta oss tid til å se og vurdere hvordan vi skal tilpasse tiltakene til forhold her hjemme.

Ja, samfunnet skal reagere når unge begår kriminalitet. Ja, det skal få konsekvenser. Men reaksjonene må ha to formål: å ansvarliggjøre og å få ungdommene ut av kriminaliteten. Vi kan sikkert innføre tiltak som høres handlekraftige ut, men det som er viktigere, er at vi har tiltak som faktisk virker. Med henvisning til den innsatte vi møtte, pekte han på at brutte relasjoner og det å samle ungdom med høy risiko kan forsterke problemene.

Arbeiderpartiet mener vi må bygge videre på det vi vet gir resultater: tidlig innsats, tett oppfølging og forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern, skole og helsevesenet – ikke helt nye systemer, men heller bedre bruk av dem vi allerede har.

Dette handler i bunn og grunn om hva slags samfunn vi ønsker å være – et samfunn som reagerer, ja, men også et samfunn som tar ansvar for at unge mennesker får en reell mulighet til å lykkes videre i livet. Det er nettopp det som gir trygghet, ikke bare i dag, men også i morgen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:23:33]: Jeg ønsker å komme med en stemmeforklaring til de løse forslagene fra KrF. FrP ønsker å støtte forslag nr. 7, om evaluering av ungdomsstraff. De øvrige forslagene mener vi enten er på et lavere ambisjonsnivå enn det vi selv har lagt oss på, eller er tiltak som enten er gjennomført eller som det er muligheter for å gjennomføre i dag. Så vil bare støtte forslag nr. 7.