Mari Holm Lønseth (H) [10:11:43] (ordfører for sakene): Stortinget skal behandle en redegjørelse holdt av justisministeren i oktober om kriminalitetsbildet, og et forslag fra Venstre om å bekjempe ungdomskriminalitet. Venstre har fremmet en rekke forslag, og det er ingen av dem som får flertall i innstillingen fra komiteen. Jeg regner med at de respektive partiene også redegjør for sine syn.

Det å sørge for folks trygghet er en av Høyres aller viktigste prioriteringer. Kriminaliteten har økt, den er blitt mer alvorlig, det er mer vold, og volden vi ser, er mer brutal. Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større, og unge rekrutteres av kyniske kriminelle. Kriminaliteten når ungene våre på sosiale medier og i skolegården. De kriminelle gjengene er en gift for samfunnet vårt, de skaper utrygghet, bryter ned tilliten og utnytter ungene våre.

Politiet har ikke kapasitet til å håndtere denne kriminaliteten i dag. Det er flere saker som blir henlagt, og det er færre saker som blir oppklart. Forebyggende enheter er blitt lagt ned, og det er færre politifolk i gatene enn for bare få år siden. Elleve av tolv politidistrikter har også sagt at de er dårligere rustet til å håndtere ungdomskriminaliteten nå enn hva de var tidligere. Det er den enkle, men også ganske brutale dommen etter Arbeiderpartiets år i regjering.

Jeg mener at vi kan bedre, men da er vi også nødt til å endre kurs. Folk skal kunne stole på at politiet tar tak i kriminalitet, og at de som begår kriminalitet, stilles til ansvar for det. Da må politiet både ha nok folk og nok utstyr til å forebygge, bekjempe og forfølge kriminalitet. Det krever en styrking av politiet, både på gaten og ikke minst teknologisk.

Kriminaliteten er også mer sammensatt enn før. Det krever også et mer moderne politi med rett kompetanse på rett plass. Flere av disse elementene er også Venstre innom i sine forslag, men for Høyres del er det særlig et forslag om mer internasjonalt samarbeid som vi ønsker å ta opp i dag. Der har statsråden også gjort rede for at det er mye bra arbeid som gjøres for å ha et tett internasjonalt samarbeid mot kriminalitet, men jeg mener at vi også har muligheten til å bli bedre. Jeg vil da også ta opp det forslaget som Høyre er med på.

Det å bekjempe ungdomskriminalitet har vært en viktig prioritering for Høyre over tid. Vi har gjentatte ganger fremmet forslag om å styrke politiet, og det skal vi også fortsette med i tiden framover.

Farukh Qureshi (A) [10:14:39]: Kriminaliteten blant unge har endret seg raskt. Yngre barn rekrutteres, voldsoppdrag bestilles digitalt, og kriminelle nettverk er mer kyniske enn før. Arbeiderpartiet aksepterer ikke at barna våre trekkes inn i alvorlig kriminalitet. Derfor må vi handle i to spor samtidig. Vi må forebygge, og vi må bekjempe.

Forebygging skjer ikke i festtaler eller gjennom hard retorikk. Det skjer rundt barna, i skolen, i nærmiljøet og i hjemmet. Derfor styrker vi lagene rundt barna. Voksne må være der tidligere, før bakmennene får tak i dem.

Når lovbrudd skjer, må reaksjonene komme raskt – ikke etter måneder, men mens det fortsatt betyr noe. Derfor har vi fått på plass hurtigspor, skjerpet ungdomsstraff og økt kapasitet i ungdomsenhetene. Konsekvensene må komme tidlig nok til å snu en utvikling.

Vi må også ligge i forkant. Rekruttering skjer på tvers av landegrenser. Derfor har vi styrket samarbeidet med Europol og svensk politi. Rekrutteringen starter også tidlig: Ni av ti tolvåringer er på sosiale medier, og det er nettopp der kriminelle nettverk finner dem, fordi de er unge og sårbare. Arbeiderpartiet vil innføre en aldersgrense på 15 år. Det er bred politisk enighet om behovet, men FrP er imot. Det er selvfølgelig deres rett, men det er et valg som krever en forklaring, for det er vanskelig å forstå det standpunktet.

Barn som begår kriminalitet, skal selvfølgelig ansvarliggjøres, men mange av disse barna utnyttes av kyniske voksne. Derfor vil vi gjøre det straffbart å rekruttere barn til kriminalitet.

Vi skal også ta fra bakmennene det de lever av. Sivil inndragning er et av våre mest effektive virkemidler. Det rammer der det gjør vondest – i økonomien. FrP la det i skuffen da de styrte Justis- og beredskapsdepartementet, men vi har tatt fram igjen. Vi skal gå etter verdiene som holder miljøene i live: cash, klokker og merkeklær. Målet er klart: å stoppe kriminaliteten før den skjer.

Sårbare barn skal møtes av trygge voksne før gjengene gjør det. Det er slik vi bygger trygghet for barna, nabolagene og Norge.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:17:17] (komiteens leder): Den alvorlige situasjonen vi nå står i, har vart en stund. Dessverre er det fortsatt sånn at kriseforståelsen, spesielt hos regjeringen, er fraværende. Nå har komiteen fått tid til å jobbe en del. Vi er ute både som komité og som enkeltrepresentanter og møter mange, spesielt fra politiet. Jeg har aldri før hørt politiet i så sterke ordelag advare mot den situasjonen vi står i, og den manglende handlekraften.

På torsdag i forrige uke møtte komiteen Oslopolitiet, og man må kunne si at det ble brukt ganske uparlamentariske ord om den situasjonen vi står i, og at det går så forbannet tregt, som det ble sagt fra Oslopolitiet. Da er det på tide at vi handler.

Vi har tidligere stått i andre typer kriser, som vi har håndtert på en helt annen måte – med handlekraft. La oss ta pandemien som eksempel: Da man skjønte at man sto i en krise, viste regjeringen og Stortinget den gangen at det var mulig å handle raskt. Den samme tankegangen og den samme kriseforståelsen burde vi nå få på dette feltet.

Land rundt oss strammer kraftig inn. Sverige og Danmark har fått mer kontroll. I Sverige går ungdomskriminaliteten ned, og i Danmark har det vært en flat utvikling fordi de har strammet inn på alle områder. Denne regjeringen, altså i Norge, gjør fint lite hvis de ikke blir presset til det gjennom flertallsvedtak i Stortinget. Når vi er de som handler minst, og som har hatt Europas største økning i ungdomskriminalitet, da signaliserer vi til de kriminelle gjengene at Norge nå er minste motstands vei for kriminalitet. Det kommer til å få konsekvenser.

FrP har fremmet en rekke forslag gjennom lang tid for å få fortgang. Jeg vil bare korrigere forrige taler, som sa at FrP hadde lagt det med inndragning i en skuff: Det er feil; det var FrP som startet det arbeidet. Rapportering fra politiet til oss sier også at det er vanskeligere å drive med inndragning nå enn da dette første gang ble innført, for bevisbyrden er så stor.

Jeg vil avslutte med å si at FrP ønsker å støtte forslagene nr. 1, 6, 8 og 10.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:20:32]: Når vi diskuterer ungdomskriminalitet, er det lett å la frykten styre, men god politikk må styres av kunnskap – ikke av panikk og krise, slik som FrP virker å gjøre.

Forslagsstillerne peker selv på noe viktig: Strengere straffer alene virker ikke. Erfaringer fra Danmark viser at hardere straff ikke nødvendigvis gir mindre kriminalitet. Pedagogiske og behandlingsrettede formål er viktige, slik dette representantforslaget foreligger, men det er ikke alltid tilstrekkelige garantier for dette. Utfordringene vi står overfor, er reelle. Ja, barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep, men løsningen er ikke å etablere flere og strengere straffer, slik bl.a. FrP sterkt tar til orde for.

Når barns rettigheter nå svekkes, som noen av partiene er med på å gjøre, må vi tenke og handle klokt. Det er vårt ansvar i dag å sikre at ungdom ikke rekrutteres til kriminalitet via sosiale medier eller lokkes med penger og tilhørighet. Vårt svar må være at vi må være sterkere enn de kriminelle miljøene. Det er vi ikke i form av strengere straff, men i form av et samfunn med trygghet, muligheter og fellesskap. Hvis vi virkelig mener alvor med en kraftinnsats, må vi tørre å prioritere det som virker best, selv om det tar tid. SV støtter målet om å bekjempe ungdomskriminalitet, men vi vil advare mot tiltak som ikke går til roten av problemet. Det er der kampene vinnes, og det er derfor Stortinget nå må prioritere en helhetlig og kunnskapsbasert innsats som setter forebygging først.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:23:08]: Det bekymrer meg er at kriminalitetsdebatten har endt opp med å bli et kappløp om å ha de hardeste og mest ytterliggående straffløsningene mot barn. Det er et samfunnsproblem at barn begår kriminelle handlinger, men svaret på det kan ikke være mer straff, med stempling og mer stigmatisering. Det vil bare gjøre ting verre. De som strever og havner utenfor – barna våre – de trenger hjelp. Vi vet at mange av dem vokser opp i fattigdom. Vi vet at mange har vært utsatt for omsorgssvikt, for overgrep og vold i nære relasjoner. Deretter sviktes de av samfunnet, som ikke klarer å fange dem opp og gi dem den omsorgen og hjelpen de trenger. Hvis sikkerhetsnettet ikke er der, finner de tilhørighet og mening andre steder, f.eks. hos kriminelle nettverk som jakter etter sårbare barn å rekruttere.

Når vi må prioritere ressursene til politiet, bør de gå til å ta de kriminelle nettverkene som bruker ungdom som brikker i et kynisk spill. Det viktigste vi gjør for å bekjempe det utenforskapet som leder folk inn i kriminalitet, er å sørge for at barna og ungdommene våre får en god start på livet. Vi kan ikke akseptere at nesten 100 000 barn i Norge vokser opp i fattigdom, når vi vet at vi med noen få vedtak kan løfte svært mange av dem ut av denne fattigdommen. Vi kan heller ikke følge høyresidens oppskrift om kutt i velferden. Vi må sørge for at barna våre blir møtt av trygge voksenpersoner som har tid til dem, i barnehagene, skolene, barnevern og helsetjenester, og vi må sørge for at de får mulighet til å delta i idrett, kultur og fritidsaktiviteter, og at all ungdom får tilbud om jobberfaring når de er ungdommer. I dag møtte jeg Norwegian Youth Center, en fantastisk organisasjon i Drammen som jobber med å gi ungdom som faller utenfor, de verktøyene de trenger for å komme seg ut i jobb og lykkes i livet, gjennom å skape muligheter. De er det perfekte eksempelet på hva vi trenger mer av over hele landet. Man skulle tro at alle politikere var interessert i å bejuble dette, men heller enn å lytte til og framsnakke disse ungdommene, har faktisk lederen av justiskomiteen, fra FrP, avvist dette. Heller enn å delta i en konkurranse om hvem som skal være hardest i klypa mot barna våre, vil jeg slå fast det som bør være åpenbart for oss alle: Ingen barn er født kriminelle. De er et produkt av det samfunnet som vi har skapt. Om vi skal endre på det, må vi endre på måten vi møter barna på, ikke med straff, stempling og stigmatisering, men med å legge til rette for at de kan få en god start på livet og få reelle muligheter til å lykkes.

Avslutningsvis vil jeg si takk til justisministeren for redegjørelsen, med en situasjonsforståelse som jeg langt på vei deler, og takk til Venstre for et godt forslag om et viktig tema. MDG vil stemme for flere av de forslagene som er i tråd med MDGs syn.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:26:26]: Jeg er takknemlig for Venstres forslag om en kraftinnsats for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Kristelig Folkeparti er klare på at om vi mener alvor med å beskytte barn mot kriminalitet, og samfunnet mot kriminelle nettverk som bruker barn, må vi faktisk handle, ikke bare snakke. I denne innstillingen ser vi at flere partier leverer gode beskrivelser, men dessverre nøler når det gjelder grepene som virkelig monner. KrF nøler ikke. Politiet må rustes. Vi står overfor kriminelle miljøer som tenker internasjonalt, digitalt og profesjonelt. Da holder det ikke at politiet løper rundt med verktøy fra forrige tiår. Derfor krever KrF et betydelig teknologisk løft i politiet, slik at vi faktisk kan avdekke og stoppe den digitale kriminaliteten i det tempoet den begås i. Når kriminelle nettverk opererer sømløst over grensene, kan ikke Norge stå på sidelinjen. Derfor presser KrF på for styrket samarbeid med Europol og Eurojust innenfor Norges avtaler, men med maksimal politisk vilje.

Å late som vi kan slå ned grenseoverskridende kriminalitet alene, er rett og slett naivt. De unge trenger voksne som stiller opp, ikke et system som svikter. KrF kommer ikke til å akseptere at barn som er utsatt for vold, omsorgssvikt eller rekruttering til kriminalitet, møtes av tilfeldige tilbud. Derfor foreslår vi MST-CAN i alle Bufetats regioner fordi tidlig innsats virker, flere forsterkede barnevernsinstitusjoner for barn med alvorlige og gjentatte lovbrudd, og likeverdig finansiering av barnevernet i Oslo, som i dag løfter oppgaver resten av landet får hjelp til. Dette er forskjellen på å håpe at kriminaliteten går ned, og faktisk å gjøre noe som virker. Oslo-modellen fungerer, derfor må én-til-én-oppfølging bli nasjonal standard. Det er nok venting – rull den ut nasjonalt. Ungdom i risikosonen i Alta, Drammen eller Kristiansand er like mye verdt som ungdom i Oslo. Når regjeringen vedtar at Norges eneste nasjonale avhopperprogram legges ned, ringer alle alarmklokker hos KrF. Dette er programmer som bokstavelig talt redder mennesker ut av gjengmiljøer og sparer samfunnet millioner av kroner. KrF aksepterer ikke at et av de mest effektive virkemidlene mot gjengkriminalitet legges ned, og vi er takknemlig for alle partiene som bidro til å overstyre regjeringen mot denne galskapen.

Det finnes to måter å møte ungdomskriminalitet på: Man kan snakke om den, eller man kan ta den på alvor. KrF velger det siste: forebygging som virker, politiverktøy som fungerer, institusjoner som tåler trykket, og et samfunn som ikke gir opp de unge, men heller ikke gir etter for kriminelle miljøer.

KrF fremmer dermed mindretallsforslagene nr. 2–10.

Grunde Almeland (V) [10:29:53]: Vi må erkjenne at situasjonen vi står i, er alvorlig. Når så mange unge gjør kriminelle handlinger, er det et tegn på at noe har sviktet, og at politikken vi har ført, ikke har vært god nok og ikke har hjulpet dem som trenger hjelp, på et tidlig nok tidspunkt. Status er at svenske kriminelle nettverk nå opererer i samtlige norske politidistrikt. Unge rekrutteres via Instagram og Snapchat til å begå grov voldskriminalitet. En 13-åring ble lovet 30 000 kr for å kaste en granat mot en skjønnhetssalong på Bislett. Dette skjer her og nå.

Derfor må spørsmålet være hvordan vi skal handle, ikke om vi skal handle, og da må vi starte med å være ærlig. Flere av tiltakene som vedtas i denne salen, har ingen dokumentasjon på at de virker, men de koster penger. Vi har innført visitasjonssoner uten utredning. Når det gjelder forslag om lavere kriminell lavalder, ignorerer vi at Danmark akkurat har prøvd dette og har funnet ut at ungdom som tidlig kommer i kontakt med rettssystemet, oftere begår nye lovbrudd. Vi vet dette. Likevel går vi videre.

Ser vi på de to representantforslagene som debatteres i dag, er det en klar kontrast i synet på hvordan vi best forhindrer kriminalitet. Ja, vi må håndtere kriminalitetsbildet her og nå, men vi må også evne å tenke framover, og det er mulig. Her i salen er det imidlertid mange som konkurrerer om å være tøffest om kriminalitet, men det er få som konkurrerer om å være smartest.

Politiets egne rapporter er tydelige på hva som driver kriminaliteten. Oslo politidistrikt har gjennomgått barn registrert med ti eller flere anmeldelser, og funnet er slående. 41 av 55 har selv vært offer for kriminalitet. Gjennomsnittsalderen for første gang de ble registrert som offer, var ti og et halvt år. Vi snakker om barn som har levd med vold og omsorgssvikt fra de var små, og som senere begår kriminalitet selv. Den sammenhengen er veldokumentert, og den forteller oss hvor vi må sette inn innsatsen.

Det vi vet virker, er tett og individuell oppfølging av ungdom i risikogruppen. Oslo har bygget en modell for dette med gode resultater. Den må rulles ut nasjonalt, og den må finansieres skikkelig. Vi trenger tverrfaglige team rundt de mest sårbare barna, bedre kapasitet i psykisk helsevern og avhopperprogrammer for dem som vil ut av kriminelle miljøer – for å snakke om noe. Dette koster, men kostnadene ved å la være er langt høyere for samfunnet og for de barna dette gjelder.

God håndtering av ungdomskriminalitet handler ikke om å være tøffest. Det handler om å peke på de tiltakene som faktisk fungerer.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:33:11]: I Norge skal alle være trygge. Bekjempelse av kriminelle nettverk og rekruttering av barn og unge til kriminalitet er derfor høyt prioritert for regjeringen.

Politiets trusselvurdering for 2026 viser at trusselen fra kriminelle nettverk i Europa aldri har vært større. Internasjonale aktører utnytter åpne grenser, digitale flater og økonomiske sårbarheter, og de truer både tryggheten til folk flest og tilliten i samfunnet. Det tar regjeringen på største alvor.

I tillegg har det over tid vært en bekymringsfull utvikling i kriminalitet som begås av barn og unge, også utenom det som knyttes til kriminelle nettverk. En liten gruppe unge begår mye kriminalitet og står for en stor del av den samlede kriminaliteten begått av barn og unge under 18 år. Dette er unge med store utfordringer i livet, og med en oppvekst der vold og utrygghet har preget hverdagen.

Regjeringen tar denne utviklingen på alvor, og vi har derfor gjennomført en kraftfull nasjonal satsing mot den framvoksende kriminalitetstrusselen. Vår innsats er kunnskapsbasert og bygger på to hovedpilarer: effektiv straffeforfølgelse og tverretatlig forebygging.

Vi har styrket satsingen mot organisert kriminalitet, kriminelle gjenger og kriminelle nettverk med 600 mill. kr fra og med 2025. Midlene er videreført i årets budsjett. Når det gjelder arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet, er det bevilget midler til konkrete tiltak som etablering av hurtigspor for raskere straffesaksbehandling i sju politidistrikter, etablering og styrking av beredskaps- og skolemiljøteam, én-til-én-oppfølging i flere kommuner, og midler til økt kapasitet ved ungdomsenhetene i kriminalomsorgen. Vi vil også fremme en proposisjon med forslag til nytt straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet.

Samtidig tilsier en utvikling med stadig yngre lovbrytere at det er behov for ytterligere tiltak for å forebygge kriminalitet begått av barn og unge. Primært handler dette om å legge til rette for at barn vokser opp med trygge voksne i lokalsamfunn som ivaretar sine innbyggere. Arbeidet for å styrke barns oppvekstvilkår og å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner skal derfor styrkes ytterligere framover.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:58:15]: At ungdom kaster håndgranater på gata, er et tydelig bilde på problematikken vi diskuterer. Jeg vil innlede med å takke justisministeren for å ha holdt redegjørelsen for Stortinget. Det er både viktig og riktig at vi debatterer dette viktige temaet. Faktum er at det er færre ungdomskriminelle i dag enn tidligere, men de ungdommene og barna som er kriminelle, utøver både hardere og mer omfattende kriminalitet.

Hvordan møter vi så denne situasjonen? Dette er ikke en utfordring politiet kan løse alene. Hvis vi skal få ned ungdomskriminaliteten, mener Senterpartiet at flere må være med: skolen, familien, barnevernet, idretten og lokalmiljøet rundt ungdommene. Det krever en landsby å oppdra et barn. Det ligger noe i det ordtaket.

Jeg vil også understreke hvor viktig tidlig innsats er, altså at vi må gripe inn før problemene blir store. Jo tidligere man fanger opp at en ungdom sliter, desto større er sjansen for å hjelpe dem inn på riktig spor igjen. Jeg tror ikke noen barn ønsker å bli kriminell, men det er dører som åpnes for sårbare unge, som vi som samfunn må holde lukket. Derfor må vi fokusere på bakmenn som lokker barn inn i kriminalitet.

Samtidig tenker Senterpartiet at lokalsamfunnene spiller en veldig viktig rolle. Kommunene må ha nok ressurser og muligheter til å følge opp ungdom som er i risikosonen. Det kan f.eks. være gjennom fritidstilbud, oppfølgingstjenester eller tettere samarbeid mellom skole og andre tjenester.

Jeg mener samtidig det må få konsekvenser når alvorlige lovbrudd skjer. Det handler ikke bare om straff, men om å reagere på en måte som faktisk hjelper ungdommen og hindrer at de fortsetter med kriminalitet. Det er en grunn til at det heter kriminalomsorg i Norge. Et annet poeng jeg vil trekke fram, er at løsningene ikke kan være helt like overalt. Det er forskjell på små steder og store byer, og derfor bør kommunene og politiet få frihet til å tilpasse tiltakene etter hva som trengs lokalt.

Senterpartiet mener kort sagt vi må jobbe bredt: Vi må forebygge tidlig, styrke lokalsamfunnene og samarbeide bedre – samtidig som vi følger opp ungdom som begår kriminalitet, på en god måte.

Kristine Løfshus Solli (A) [11:00:39]: Vi ser en utvikling der de som begår alvorlige lovbrudd, blir stadig yngre og handlingene stadig grovere. Lovbrudd må selvfølgelig møtes med raske og tydelige reaksjoner, nettopp for å forhindre at nye lovbrudd skjer, men ungdomskriminalitet handler om mer enn lovbrudd alene. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Når barn og unge trekkes inn i kriminelle miljøer, er det et tegn på at vi som samfunn ikke har vært til stede tidlig nok. Vi har sviktet lenge før de står i møte med politiet. Utenforskap, utrygge rammer hjemme, psykiske helseutfordringer som ikke fanges opp i tide, og mangel på trygge voksne i hverdagen er ofte en del av historien. Derfor satser Arbeiderpartiet helhetlig. For oss handler det både om rask og treffsikker reaksjon og om å forebygge kriminalitet før den oppstår. Skal vi lykkes med å holde ungdom unna kriminelle miljøer, må vi forebygge tidlig, målrettet og i fellesskap.

Enkelte politikere forsøker å skape et inntrykk av at det er en motsetning mellom å være tøff mot kriminalitet og å satse på forebygging. Det er jeg uenig i. Skal vi bekjempe kriminaliteten, må vi også bekjempe årsakene til kriminaliteten. Når Arbeiderpartiet lover rask psykisk helsehjelp, spesielt for barn og unge, og jobber for lavterskeltjenester i alle kommuner, handler det om å gripe inn før problemene vokser. Når vi styrker helsestasjonene og skolehelsetjenesten, handler det om å gi barn trygghet, støtte og håp, sånn at færre lar seg utnytte av kriminelle miljøer. Når vi skal sørge for at tjenestene våre snakker bedre sammen – skole, barnevern, helse og politi – sørger vi for å bekjempe kriminalitet, men også årsakene til kriminalitet.

Bak hvert tall finnes et ungt menneske med håp, usikkerhet og behov for tilhørighet. Spørsmål som berører unge, handler derfor også om utenforskap og trygghet. Vi må gi barn og unge tro på at de har en fremtid, og at veien inn i kriminalitet aldri skal være et alternativ.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [11:03:28]: La meg begynne med å si at det er bra at regjeringen i redegjørelsen anerkjenner at kriminalitetsbildet er i endring, men det holder ikke bare å beskrive utviklingen. Den er nødt til å møtes med kraftfulle og konkrete tiltak. Når vi ser økende ungdomskriminalitet, mer organisert kriminalitet og et mer brutalt voldsnivå, kan ikke svaret være flere utredninger og koordinering alene. Folk forventer handling. Folk forventer trygghet i hverdagen, i sine egne nabolag. Utenforskap og levekårsutfordringer må aldri bli en unnskyldning for kriminalitet. De som begår lovbrudd, må møtes med konsekvenser som er både tydelige og merkbare.

Jeg savner en klar erkjennelse av at politiet mange steder er presset til det ytterste. Dette er også noe vi hører på våre besøk i ulike politidistrikt. Responstiden øker, saker blir henlagt, og synlig politi i gatene er redusert. Dette er ikke bare statistikk, det er en realitet folk merker. Når staten ikke er til stede, overlates rommet til kriminelle miljøer og borgervern.

Det snakkes mye om forebygging, men forebygging uten reaksjoner mister troverdighet. Vi trenger en politikk som både forebygger og straffer. Det betyr flere politifolk, strengere straffer for gjengangere og langt tydeligere bruk av varetekt og utvisning av utenlandske kriminelle.

Nettverk som opererer på tvers av landegrenser, med betydelige ressurser og høy grad av profesjonalitet, kan ikke behandles som småkriminalitet. Dette er en direkte utfordring mot rettsstaten. Det handler om bedre etterretning, sterkere internasjonalt samarbeid og ikke minst tydeligere politisk vilje til å slå hardt ned på kriminelle nettverk. Da kan vi ikke krysse fingrene for at dataverktøy i politiet som er fra OL på Lillehammer, holder noen år til.

Helene Røsholt (H) [11:06:03]: Trygghet er statens viktigste oppgave, og nettopp derfor er det alvorlig når vi ser utviklingstrekk som peker i feil retning. Vi ser mer ungdomskriminalitet, vi ser grovere vold, og vi ser kriminelle nettverk som opererer på tvers av landegrenser, og som utnytter at samfunnet ikke alltid henger med. Dette er ikke enkeltstående hendelser, det er en utvikling vi må ta på det største alvor.

Høyres svar er tydelig: Vi trenger mer politi, mer synlig politi i gatene, flere etterforskere og sterkere fagmiljøer som kan bekjempe både organisert og digital kriminalitet. Det holder ikke å si at politiet er viktig, vi må faktisk prioritere det i budsjettene.

Samtidig må reaksjonene komme raskere og tydeligere. Altfor mange saker blir liggende for lenge og aldri oppklart. Altfor mange lovbrudd får for små konsekvenser, og altfor mange saker blir henlagt. Det svekker tilliten til rettsstaten, og det sender feil signal til dem som er på vei inn i kriminalitet. Høyre mener derfor at vi må styrke hele straffesakskjeden, fra politi til påtalemyndighet til domstoler.

Vi stopper ikke der. Forebygging er avgjørende, men det må være forpliktende forebygging. Det betyr tydelig oppfølging av unge i risikosonen, og det betyr tettere samarbeid mellom skole, politi og foreldre. Det betyr at vi må gripe inn tidlig, før små lovbrudd blir store.

Vi kan ikke møte morgendagens kriminalitet med gårsdagens løsninger. Kriminelle blir mer profesjonelle, og da må også staten bli mer handlekraft. Høyre vil ha et politi som har ressurser, verktøy og myndighet til å gjøre jobben sin, for til syvende og sist handler dette om noe helt grunnleggende: om folk kan føle seg trygge i sitt eget nærmiljø. Det er et ansvar vi ikke kan kompromisse på.

Ulvar Akselsen (A) [11:08:13]: Barne- og ungdomskriminalitet er et tema som har fått større oppmerksomhet den siste tiden. Vi får beskjed om at kriminaliteten som blir begått, blir mer alvorlig, og at gjerningspersonene blir yngre.

I valgkampen opplevde jeg at debatten om barne- og ungdomskriminalitet ble tett koblet opp til debatten om innvandring. Jeg satt en kveld sammen med en venn. Han var usikker på hva han skulle stemme, så han lurte på om jeg kunne forklare litt om de politiske forskjellene. Han sa at han tenkte at det var en god idé å redusere innvandringen, for han hadde blitt fortalt at det var ungdom med minoritetsbakgrunn som begikk mesteparten av kriminaliteten. Jeg utfordret ham på om han trodde at innvandrere har større sjanse for å bli kriminelle. Svaret hans var ganske enkelt nei. Vi hadde jo noen innvandrere i klassen vår, da vi vokste opp, og det var jo ingen av dem som var kriminelle. Hva tror du det handler om da? spurte jeg. Kanskje de ikke har noe annet valg, fikk jeg tilbake. Kanskje blir en lurt inn i et miljø som en i utgangspunktet ikke vil være i, fordi en kanskje ikke kan språket godt nok, eller fordi det er det eneste sosiale fellesskapet i nabolaget.

Barne- og ungdomskriminalitet er ikke et spørsmål om hvor en kommer fra, eller hvilken hudfarge en har. Det er altfor ofte et spørsmål om sosial tilhørighet og hvilke muligheter til å lykkes som en ser. Dette handler om ungdommer som faller utenfor, ungdommer som ikke har et fellesskap, og ungdommer som har det vanskelig hjemme. Skal vi løse de utfordringene vi ser knyttet til barne- og ungdomskriminaliteten, er det mye vi må gjøre. Men det er én ting som er sikkert: Vi må alltid skape sterkere fellesskap og like muligheter for alle – aldri fremmedfrykt og rasisme.

Erik Hager (A) [11:10:19]: Vi snakker mye om ungdom som begår kriminalitet, men vi snakker for lite om hvor den begynner. Den begynner også på skjermene, i algoritmer som forsterker sinne og fristelser. Den har åpne dører til miljøer som gir falsk tilhørighet i nettverk som aktivt rekrutterer unge inn i kriminalitet. Dette er ikke nøytrale plattformer; dette er påvirkningsmaskiner. Da må vi stille et enkelt spørsmål: Hvem er det vi egentlig beskytter – barna eller plattformene? Arbeiderpartiet mener vi må tørre å bruke flere virkemidler. Å heve aldersgrensen for sosiale medier er ett av dem – ikke for å begrense ungdom, men for å beskytte dem mot vold, press og kyniske aktører som vet akkurat hvordan de skal nå dem. Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet er imot å heve aldersgrensen på sosiale plattformer. Forebygging skjer ikke bare i gatene; den skjer der ungdommen er. Der må også politikken være.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:11:38]: Det er sikkert mange gode grunner til å se på aldersgrense på sosiale medier, men dersom man tror at aldersgrense på sosiale medier vil redusere kriminaliteten, er det i beste fall noe naivt. Hvis man er kapabel til å kaste håndgranater i gatene, er man sannsynligvis også kapabel til å laste ned en ulovlig app.

Det er flere i denne debatten som har snakket om FrPs ønske om strengere straffer, de fleste, kanskje, bortsett fra FrP. Det har blitt pekt på at noen prøver å skape et kunstig motsetningsforhold mellom det å være tøff og det å drive med forebygging. Det er ikke riktig at vi prøver å skape et motsetningsforhold der. FrP – egentlig en samlet høyreside – har vært tydelig i våre bekymringer om at kapasiteten i politiet går ut over den forebyggende kapasiteten. Det er en bekymring vi har, for vi mener vi skal gjøre begge deler.

Det er noen som tror at strengere straffer vil være som å helle bensin på bålet, og at det blir verre av det. Da må vi se på hva som har skjedd i forskjellige land. Sverige strammer nå kraftig inn på straffene og har et kraftig fall i ungdomskriminaliteten. Danmark har gjort det lenge og har hatt kontroll på utviklingen over tid. I Norge har vi gjort fint lite, og vi har hatt den høyeste økningen i ungdomskriminalitet. At det har vært viktigere for flertallet i denne sal – spesielt for regjeringen – å beskytte ungdom mot straff enn å beskytte samfunnet mot kriminalitet, har hatt negative effekter. Strengere straffer har preventive effekter som vi bør se nærmere på.

Jeg er litt bekymret for en utvikling vi har sett lokalt i Drammen. Partiet MDG har helt klart lagd en ny strategi for hvordan man skal drive politisk debatt, som tydeligvis har blitt adoptert til Stortinget. Der sprer de usannheter om andre partier for å få oppmerksomhet om seg selv. I sted ble det i salen sagt at undertegnede, som leder av justiskomiteen, har avvist NYC, Norwegian Youth Center, en organisasjon som er til stede her i dag. Det er helt feil. Undertegnede har hatt flere møter med organisasjonen og enkeltpersoner der, og også vært positiv til det arbeidet de driver med. Jeg sørget også for et flertall for å ansette flere erfaringskonsulenter i Drammen etter et møte med denne organisasjonen. Det å spre usannheter om andre partier i en politisk debatt er noe man driver med andre land, og noe vi har vært forskånet for i Norge. Jeg håper at MDG kan legge det fra seg, og at det ikke det lar seg etablere i norsk politikk.

Finn Krokeide (FrP) [11:14:57]: Jeg vil si litt om inndragning av utbytte fra straffbare handlinger. Representanten Qureshi fra Arbeiderpartiet driver med historieforfalskning når han sier at FrP la dette i en skuff. Dette arbeidet ble påbegynt av FrP, ved daværende justisminister Kallmyr, etter klar inspirasjon fra Irland og det irske lovverket for inndragning av straffbart utbytte. Så gikk FrP ut av regjering, og dette arbeidet stoppet helt opp – eller havnet i en skuff, om du vil. Derfor fremmet FrP gjentatte forslag om dette i Stortinget i forrige stortingsperiode, men vi ble nedstemt hver gang – helt til i fjor vår. Da hadde Senterpartiet gått ut av regjering og plutselig funnet litt handlekraft på justisfeltet. Da støttet de FrPs forslag. Det ble dannet flertall for et anmodningsvedtak om dette, et flertall Arbeiderpartiet selv gikk inn i da de så at det dannet seg et flertall mot dem. Så de grepene som nå foreslås når det gjelder inndragning, er faktisk en leveranse på et anmodningsvedtak fra FrP som fikk flertall i denne salen våren 2025.

Slik Arbeiderpartiet og regjeringen sleper bena etter seg i håndteringen av den urovekkende kriminalitetsutviklingen, er det fullt forståelig at de helst vil snakke om andre, men de må helst gjøre det på en sannferdig måte.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:16:44]: Når justisministeren beskriver kriminalitetsutviklingen, høres det ut som om regjeringen står på trygg avstand og betrakter et uhell på motorveien. Problemet er bare at dette uhellet er en kjedekollisjon av dimensjoner med mange involverte og flere offer – og regjeringen sitter med hendene i fanget. For mens statsråden leverer nok en katalog av bekymringer, peker tallene i én retning: nedover for politiet, oppover for kriminalitet. Dette vet regjeringen. Det vet at oppklaringsprosenten har falt over år. De vet at antallet henleggelser på grunn av mangel på kapasitet øker. Dette er saker der politiet i praksis sier: Vi har ikke tid. De vet også at antallet politifolk ute i distriktene går ned, samtidig som kriminelle nettverk blir mer brutale og mer organiserte enn noen gang. Likevel står regjeringen og opptrer som om situasjonen er under kontroll. Det er den ikke.

Dette er ikke utfordringer; det er en stille sikkerhetskrise. Barn rekrutteres av kyniske nettverk, politiet sakker akterut på grunn av ressursmangel, lokalsamfunn mister trygghet, og regjeringen velger å beskrive utviklingen istedenfor å stoppe den.

KrF har, sammen med Høyre, vært tydelige: Regjeringen har ikke igangsatt de nødvendige tiltakene i møte med den alvorlige kriminaliteten. Jeg sier det rett ut: Denne passiviteten er ikke bare kritikkverdig, den er også uansvarlig. Dette er realiteten når oppklaringsprosenten faller. Da vinner de kriminelle. Når saker henlegges fordi politiet ikke har kapasitet, mister ofrene sin rett. Når politiet svekkes mens gjengene styrkes, har vi en politisk feilprioritering av historiske dimensjoner.

Det minste man kan forvente av en regjering, er at den beskytter sine borgere, men denne regjeringen står og ser på mens kriminalitetsbildet forverres og kaller det endringer. KrF forventer mer, Norge fortjener mer. Og la meg være helt tydelig: Vi kommer til å fortsette å presse regjeringen for hver eneste politimann, hvert eneste tiltak og hver eneste satsing som faktisk gjør en forskjell, ikke bare fyller talepunkter. Trygghet skapes ikke av fine ord fra denne talerstolen. Trygghet skapes av handling, og det er på høy tid at regjeringen begynner å levere.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:19:44]: Jeg registrerer at FrP har fått talepunktet sitt om å beskylde andre for løgn. Jeg vil veldig gjerne at vi snakker mer om hva som er sant og ikke sant. Vi kan starte med påstanden om at erfaringen fra Danmark er at straff virker. Det er ikke sant. Erfaringen fra Danmark er at det å satse massivt på forebygging har stor betydning. Det er også det vi vet fra norsk forskning og erfaring, at blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er det svært mange som har vært ofre for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser eller en oppvekst med sårbarhet, utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet i løpet av oppveksten, foreldrene har lavere utdanningsnivå, lavere inntekt, de mottar ofte trygdeytelser, og de har ofte vært straffet for kriminelle handlinger før.

Hvis vi skal ta dette på alvor og legge denne kunnskapen, denne forskningsbaserte sannheten, til grunn – og også lytte til dem det gjelder og ta kriminaliteten på alvor – må vi ta ungdom selv på alvor når de beskriver hva de trenger, og hva de ønsker at vi skal forstå. Det å forstå sammenhenger er ikke å unnskylde, men det er en forutsetning for å gjøre det som faktisk funker. Og når jeg spør ungdom i Drammen om hva som funker, svarer de: Arbeidstrening er kritisk for å skape håp blant ungdom. Gode rollemodeller i nærmiljøet som har tydelige verdier, er uvurderlig. Opplæring i temaer som skolen i dag dessverre er dårlig på – konsekvenstenkning, budsjettering, konflikthåndtering – er viktig for å skape trygge rollemodeller og ringvirkninger videre. Ikke legg ned tilbud som man ser fungerer over tid, bygg gode arenaer hvor flere grupper kan møtes under trygge rammer sammen med trygge voksne, og etabler prosjekter som handler om utdanning og arbeid. Og ikke minst: skap et fundament lokalt for de organisasjonene som jobber med disse tiltakene, ta initiativ til disse tingene og sørg for at arbeidet de gjør, kan skape resultater over tid. Ikke utsett dem for å få stadig mindre og for midlertidige budsjettkutt, verken kommunalt, fylkeskommunalt eller i statsbudsjettet.

Ungdommen ber oss om å ha tålmodighet og tro på at det vi vet funker, faktisk funker. Det er ikke løgn. Det er sannhet.

Farukh Qureshi (A) [11:22:29]: Jeg vil ha meg frabedt at jeg driver med en omskrivning av historien. Faktum i denne saken er at arbeidet med sivil inndragning ble igangsatt av tidligere justisminister Anundsen i 2016. Justisdepartementet hadde da et forslag fra en professor. Dette ble sendt ut på høring, med frist i 2017. Da hadde det vært et bytte av statsråd, og – som representanten påpekte – da var Kallmyr justisminister. Men fra da og fram til Arbeiderparti-regjeringen leverte proposisjonen i desember 2025, har dette ligget i en skuff. Jeg vil si at det er forskjell på å prate om handlekraft og faktisk utvise handlekraft.

Når det gjelder merkelapper som naive, for lite, for sent, er jo dette merkelapper som man er godt kjent med. Igjen vil jeg vise til at retorikk i opposisjon, det er enkelt, men det er faktisk det man leverte i posisjon, som er av betydning. Jeg klarer ikke helt å befri meg fra spørsmålet om aldersgrense på sosiale medier, rett og slett fordi politiet har vært tydelig på at det er der rekrutteringen skjer, og derfor er det viktig at det innføres en aldersgrense på sosiale medier, slik at man får gjort noe med den problematikken. For oss, altså Arbeiderpartiet, er det viktig å lytte til politifaglige råd.

Faktum er at vi fikk på plass Gjengpakke 1 og 2, som også siden har blitt videreført i det ordinære budsjettet. I dette ligger det mye forebygging og kriminalitetsbekjempende tiltak. Politiet selv har flere ganger sagt at dette har vært en gamechanger, senest for et par uker siden, da vi besøkte dem. Derfor blir det litt rart når man i denne salen hører at tiltakene kommer ikke, eller tiltakene virker ikke, når politiet er tydelig på at med denne prioriteringen og satsingen har de blitt satt i en posisjon som gjør at de er bedre i stand til å kunne håndtere kriminelle nettverk.

Mari Holm Lønseth (H) [11:25:20]: Det blir gjort mye for å sørge for at man kan inndra mer, og noe av det viktigste for at man faktisk får inndratt mer kriminelt utbytte, er å sørge for at det er nok påtalejurister på jobb, noe som nettopp bidrar til at man kan prioritere å bruke tiden sin på å inndra. Disse inndragningssakene tar ofte ganske lang tid. TV2 hadde i går en sak om at 25 pst. av påtalejuristene nå vurderer å slutte i politiet på grunn av oppdragsmengde. Man kan slå hverandre i hodet med lovforslag, men hvis man ikke har jurister til å sørge for inndragning, har man et ganske stort problem. Der har Høyre foreslått en satsing. Og hvis man synes at forslagene har ligget lenge i skuffen, brukte Arbeiderpartiet selv nesten fem år på få dette på bordet, etter å ha måttet slepe bena etter seg og fått beskjed fra Stortinget om å fremme disse lovforslagene.

Det jeg imidlertid egentlig tok ordet for, var å si at Høyre ønsker å støtte forslag nr. 10 i innstillingen.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [11:26:41]: Politiet i Norge har nå tre store utfordringer: Politiet skal ivareta den voksende, utfordrende samfunnssituasjonen, som er tiden fram til krig erklæres og Forsvaret overtar. Fram til da er det politiet som står for vakthold og sikring av samfunnskritiske objekt. Politiet har ansvar i fred og krisetid. En annen voksende utfordring er at politiet stadig må håndtere grenseoverskridende gjengkriminalitet. FrP advarte i lang tid mot svenske tilstander. Nå har Sverige tatt grep, og vi kan heller snakke om norske tilstander, med negativt fortegn. En tredje utfordring politiet har, er like viktig og kan også få store konsekvenser: Det er hverdagskriminaliteten. Det er den kriminaliteten som kanskje er det eneste møtet en innbygger har med politiet, annet enn å få seg et pass. Selv om det kanskje for regjeringen og Arbeiderpartiet «bare» er en stjålet sykkel, kan det bety svært mye for den som blir offer for kriminaliteten, og innebære et tillitsbrudd når saken blir henlagt før man trykker på send-knappen for å anmelde forholdet.

Trygghet er statens kjerneoppgave. Når folk opplever at utryggheten øker, holder det ikke bare med gode intensjoner, da må det leveres på resultater. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette å presse på for å få en strengere, tydeligere og mer handlekraftig kriminalpolitikk, en politikk som setter lovlydige borgere først.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:28:50]: Det er interessant å følge denne debatten, og det kan være greit når vi diskuterer kriminaliteten i stort, av og til å zoome litt ut og se på de større utviklingene.

Jeg ble født i 1994. Siden da har Norges befolkning vokst med over 1,3 millioner mennesker, en økning på rundt 30 pst., og samtidig har mye av kriminaliteten gått ned.

La oss begynne med det mest alvorlige: drap. På 1990-tallet var det i snitt 37,5 drap i året. De siste ti årene er snittet på 28. Færre liv går tapt, samtidig som vi blir langt flere mennesker. Hvert eneste drap er ett for mye, men utviklingen går heldigvis riktig vei.

Ungdomskriminaliteten peker i samme retning. Tall NRK har hentet inn fra SSB, viser at andelen unge som begår lovbrudd, er halvert siden tidlig 2000-tall, fra 5,1 pst. til 2,5 pst. Andelen gjengangere er mer enn halvert, færre unge begår kriminalitet, og færre blir værende i det.

Dette er ikke et samfunn i forfall, dette er et samfunn som i det store bildet lykkes.

Vi i SV er ikke fornøyd, for hvert eneste tilfelle av knivstikking, voldshendelse, skyting, drap, vold i nære relasjoner og overgrep er ett for mye – men da er vi nødt til å gjøre det som funker. Det er partier som står på denne talerstolen og bare roper etter strengere straffer, og at det skal være løsningen, men det er flere grunner til at det er et dårlig svar på de problemene vi står i. Strengere straffer er dyrt, det er lite hensiktsmessig, og vi er nødt til å bruke ressursene på en bedre måte.

Derfor har SV prioritert hurtigspor for ungdomskriminelle, sånn at reaksjonene kommer raskt. Straff er ferskvare, og det er viktig å komme i gang med reaksjonene sånn at rehabiliteringen kan starte. Inndragning er viktig, og det har heldigvis skjedd mye på dette området, men det må skje mye mer. Der er jeg faktisk helt hjertens enig med Høyre om at dette også handler mye om juristene i politiet, og at de må ha kapasitet. Derfor har det vært viktig for SV i forhandlinger med regjeringen nettopp å prioritere penger til påtale, så vi får gjort noe med saksbehandlingstiden. Det skal ikke være sånn at den bunken av saker vokser seg større og større – nei, raske reaksjoner er viktig.

Vi kan og skal gjøre mer, men vi skal også huske på det vi gjør riktig. Natteravnene har et fint slagord, som er at «vi var der da det ikke skjedde». Mediene skriver ikke om kriminaliteten som ikke skjedde. Derfor må vi huske på hva det er som har gjort at vi lykkes i så stor grad som vi faktisk gjør, sånn at vi fortsetter å føre den politikken som gjør Norge tryggere.

Finn Krokeide (FrP) [11:31:59]: Jeg må komme med en kort merknad til representanten Qureshis innlegg. Om hans versjon av de faktiske forholdene legges til grunn, lå dette i en skuff hos FrP i et års tid, mens det lå i skuffen i tre års tid under Arbeiderpartiets regjeringstid. Det er verdt å ha med seg.

Jeg vil avslutte med å oppfordre Arbeiderpartiet til å snakke mer om løsninger i denne debatten, og mindre om FrP – men igjen: Gjør det i hvert fall sannferdig hvis de først skal gjøre det.

Liv Gustavsen (FrP) [11:32:53]: Jeg måtte ta ordet her fordi jeg har vært med på å behandle digitalmeldingen, og siden det ble en kjernesak for representanten fra Arbeiderpartiet å nevne, vil jeg gjerne kommentere det. Arbeiderpartiet sier at de lytter til politiet når de vil ha aldersgrense på sosiale medier, men hvorfor lytter de da ikke til politiet når de samtidig advarer mot konsekvensene? Et forbud stopper ikke ungdom, det flytter bare aktiviteten. Resultatet er bruk av utenlandske plattformer, skjulte IP-adresser og langt dårligere etterforskningsmuligheter for politiet. Politiet får mindre innsikt, ikke mer kontroll, som det hevdes her.

Å gjøre staten til digitale foreldre er ikke løsningen. Det svekker politiets arbeid og gir dem falsk trygghet. Det handler ikke om symbolpolitikk, det handler om hva som faktisk virker.

Erik Hager (A) [11:35:11] (ordfører for saken): La meg først takke justiskomiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne saken.

Saken vi behandler i dag, springer ut av en felles bekymring: utviklingen i ungdomskriminalitet, særlig blant en mindre gruppe unge som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. I representantforslaget tar Fremskrittspartiet til orde for nye og strengere reaksjonsformer og virkemidler, bl.a. en ungdomskriminalitetsnemnd, flere institusjonsplasser, økt adgang til bruk av lukkede institusjoner og tydeligere vektlegging av samfunnsvern og hensynet til ofre. Hele komiteen ser alvoret i situasjonen.

Vi hadde en skriftlig høringsrunde. Vi mottok nyttige innspill fra FO, Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, og fra regjeringen. For Arbeiderpartiet er det viktig ikke å miste av syne fem grunnleggende realiteter:

• De aller fleste ungdommer begår ikke kriminalitet.

• Mange av dem som gjør det, har selv vært utsatt for omsorgssvikt eller vold.

• Forebygging er det viktigste vi gjør.

• Reaksjonene må være raske og treffsikre når lovbrudd skjer.

• Tiltakene må både beskytte samfunnet og hjelpe den enkelte ungdom ut av en kriminell løpebane.

Balansen mellom forebygging, reaksjon og rehabilitering er helt avgjørende.

Arbeiderpartiet mener at innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet først og fremst må starte tidlig. Gode skoler, trygg oppvekst og meningsfulle fritidstilbud er våre viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak. Samtidig skal vi være tydelige. Når unge begår alvorlig kriminalitet, skal samfunnet reagere raskt og riktig.

Regjeringen har allerede satt i gang gode tiltak: hurtigspor i straffesaker for unge, tettere individuell oppfølging, styrking av ungdomsenheter og pilotering av forsterkede institusjonstilbud. I tillegg arbeides det med nye grep, bl.a. strengere reaksjoner mot kyniske kriminelle som utnytter barn til kriminalitet, og bedre verktøy for politi og barnevern.

Når det gjelder forslagene i saken, mener Arbeiderpartiet at flere av dem enten allerede er under arbeid eller må vurderes grundig før de eventuelt innføres. Arbeiderparti-regjeringen er allerede i gang med å se på elementer fra den danske modellen med ungdomskriminalitetsnemnd, men dette må utredes i sammenheng med de ordningene vi allerede har, slik at vi ikke risikerer å skape unødvendig byråkrati.

Vi mener også at utviklingen av institusjonstilbudet må bygges på kunnskap og erfaringer fra de tiltakene som allerede nå prøves ut, ikke forhastes gjennom enkeltvedtak. Vi er tydelige på at nye tiltak vi setter inn for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet, må ivareta balansen mellom barnas behov for omsorg og hjelp til å komme ut av kriminalitet og hensynet til samfunnet og ofrene for kriminalitet på en god måte.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:38:40] (komiteens leder): I dette forslaget adresseres noen av de største utfordringene som politiet og samfunnet står overfor, nemlig at vi i Norge skiller oss ut som det eneste landet i hele Europa som ikke i praksis har virkemidler som fungerer mot unge kriminelle gjengangere. Politiet har i en årrekke advart om at man står fullstendig handlingslammet overfor de yngste kriminelle gjengangerne som raskt er ute på gaten igjen og begår ny kriminalitet etter at de er blitt tatt av politiet. Igjen har det vært en voldsom handlingslammelse og sendrektighet.

Fremskrittspartiet er enig i at vi skal ha tiltak som fungerer, og vi er enig i at det skal utredes og gjøres i riktig rekkefølge. Men når vi har vært klar over disse problemene i så lang tid, er det helt uforståelig at først etter at FrP fremmer et sånt forslag, kommer regjeringen på banen og sier at de skal vurdere å se til Danmark og suksesshistorien de har der. Dette burde vi jo hatt på plass for lenge siden.

Fremskrittspartiet foreslår i praksis en ungdomskriminalitetsnemnd etter modell fra Danmark. Det fikk mye motbør da det ble foreslått og innført der, men det har snudd fullstendig fordi alle ser at det har fungert. Høyre og Kristelig Folkeparti har forslag nr. 3, som går nesten på det samme, bare at de ønsker å begrense det til dem som er under den kriminelle lavalder. Det er der skoen trykker mest, og FrP ønsker subsidiært å støtte det, for det er også et godt forslag.

Det er bra at noen av Fremskrittspartiets forslag, i hvert fall her, får flertall i komiteen, og så får vi se hva voteringen i Stortinget vil føre til. Jeg er redd at det ikke går like godt der. At vi nå trenger mulighet for å holde de verste kriminelle gjengangerne borte fra gaten, bort fra å begå ny kriminalitet og sørge for at vi beskytter samfunnet, burde være en selvfølge.

Vi har også et forslag i denne saken om å innføre lovhjemler som gir myndighetene, barnevernet, mulighet til å ta hensyn og beskytte samfunnet mot de kriminelle. Vi skal behandle barn på en ordentlig måte, vi skal ta hensyn, men vi må se to ting. Det er at vi ikke bare må beskytte samfunnet, men også barna selv mot kriminalitet. Jeg tar med dette opp våre forslag til saken.

Mari Holm Lønseth (H) [11:41:55]: I møte med den alvorlige ungdomskriminaliteten har regjeringen vært bakpå og for naiv for lenge. Det er mange år siden Høyre tok til orde for å få på plass lukkede institusjoner for barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi er nødt til å sørge for at disse ungdommene kommer seg bort fra gaten og over i et liv uten kriminalitet. Det handler rett og slett om å ta disse ungdommene mer på alvor.

Det er ikke til barns beste å være i et kriminelt miljø. Det er derimot til barns beste å få oppfølging av et tverrfaglig team og bedre oppfølging på skolen, for å nevne noe. Da må vi også ha en større mulighet til å låse dørene så lenge det er nødvendig.

De fleste trenger nok ikke oppfølging i slike institusjoner. For mange er det vel så virkningsfullt å få oppfølging der man er, f.eks. gjennom én-til-én-oppfølging, bedre tilpasset undervisning i skolen, muligheten til å ta seg lønnet jobb, for å nevne noe. At vi ønsker tilgang på lukkede institusjoner, handler også om et samfunnsvern, for vi er også nødt til å ta større hensyn til dem som er ofre for kriminalitet. Vi er nødt til å ta større ansvar for at folk blir redd og føler seg utrygg i eget lokalsamfunn som følge av at noen få ungdommer begår mye og voldelig kriminalitet. For Høyre er det viktig at vi gjennom dette forslaget ønsker å vedta at hensynet til samfunnet også skal ha betydning.

Høyre fremmer også i dag et forslag om at det skal settes i gang et arbeid for å ta inn relevante reguleringer fra Danmark for barn som er under den kriminelle lavalderen. I Danmark har oppfølgingen hatt god effekt. Evalueringen viser at bare 23 pst. av barna mellom 10 og 14 år som har vært gjennom nemnden, begår ny kriminalitet, mens det blant dem som ikke har vært i nemnden, er om lag 35 pst. som begår ny kriminalitet. Jeg ser at Arbeiderpartiet og regjeringen peker på at det er et arbeid de allerede er i gang med, men jeg mener det hadde vært klokt av Stortinget også å være tydelig i bestillingen på at dette er noe vi ønsker prioritert, og at man kommer fort i gang. Erfaringen hittil i de årene Arbeiderpartiet har styrt, er at det er helt nødvendig at Stortinget fatter tydelige styringssignaler for at det ikke skal koke bort i kålen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:44:41]: Barn som begår lovbrudd, er først og fremst barn og ikke kriminelle som skal møtes med straff. Staten har etter FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen en klar plikt: Vi skal beskytte barn, forebygge kriminalitet og sikre at barnets beste alltid er et grunnleggende hensyn.

Representantforslaget om en ungdomskriminalitetsnemnd reiser derfor prinsipielle spørsmål. Når det åpnes for elementer av straff og plassering i lukkede institusjoner så lenge det er behov, beveger vi oss farlig nær å innføre straff i praksis for barn under kriminell lavalder. Det er ikke hva vi kaller tiltaket for som er avgjørende, men hvordan det oppleves og hvordan det virker. Frihetsberøvelse med avskrekkende formål vil etter menneskerettighetene kunne regnes som straff.

Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en slik utvikling. Frihetsberøvelse av barn skal være siste utvei, for kortest mulig tid og med et klart pedagogisk og behandlingsrettet formål. Forslaget, slik det foreligger, gir ikke tilstrekkelige garantier for dette.

Utfordringen vi står overfor, er reell. Barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep. Men løsningen er ikke å etablere et nytt straffelignende spor. Løsningen er å styrke det vi vet virker – et barnevern med kapasitet, kompetanse og tidlig innsats. Rapporter viser at institusjonstilbudet i dag ikke er godt nok. Da må vi bygge det opp, ikke omgå det. Et styrket barnevern, bedre samarbeid mellom politiet og hjelpeapparatet og målrettet oppfølging av barn i risikosonen vil både forebygge kriminalitet og ivareta barns rettigheter.

Å møte barn med mer kontroll og inngripen uten tilstrekkelig rettssikkerhet er ikke bare feil vei, det kan også være et brudd på våre menneskerettslige forpliktelser. SV mener derfor at Stortinget bør avvise forslaget i sin nåværende form og heller satset på en helhetlig, kunnskapsbasert styrking av barnevernssporet. FrP roper høyt om strengere straffer og lukkede institusjoner, men de glemmer en vesentlig detalj – barn har også krav på rettssikkerhet i vårt land.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:47:41]: Senterpartiet i regjering foreslo en rekke lovendringer som et samlet storting sluttet seg til, og som gir domstolen flere handlingsalternativer i møte med unge lovbrytere, bl.a. hurtigspor i domstolen og adgang til å kombinere ungdomsstraff med særvilkår og ubetinget fengsel.

Det denne saken egentlig handler om, er hvordan vi skal møte ungdom som begår kriminalitet. Jeg viser til forsvarerforeningen og Barneombudet som har advart sterkt mot lukkede institusjoner. Det fører ifølge dem til mer kriminalitet. Senterpartiet, i likhet med de nevnte aktørene, mener vi skal være litt forsiktig med å tro at strengere tiltak alene løser problemet. Blant annet er vi derfor også kritisk til å senke den kriminelle lavalderen i Norge. Samtidig mener jeg vi må ha et system som faktisk fungerer når ungdom først begår lovbrudd. Da er det viktig med rask og tydelig oppfølging, ikke nødvendigvis bare straff, men tiltak som faktisk hjelper ungdommene ut av den situasjonen som de er i. Det er viktig for meg å påpeke at når det skjer alvorlige hendelser, må man gripe inn og finne tiltak som kan stoppe utviklingen, men det må alltid balanseres mot hva som faktisk er best for ungdommen og samfunnet på sikt.

Det beste er om vi i utgangspunktet forhindrer at ungdom blir kriminelle. Da skjermer vi de sårbare barna, men også samfunnet ellers. Det vil nok samtidig være tilfeller der lukkede institusjoner vil være nødvendig for enkelte ungdommer for å skjerme samfunnet. Vår linje i denne saken er at institusjonen må være så lukket som nødvendig, men så åpen som mulig. På den ene siden må vi ha tydelige reaksjoner og gode systemer. På den andre siden må vi aldri glemme at dette først og fremst er barn og unge som trenger hjelp.

Hva angår forslaget fra Høyre og KrF som omhandler den danske modellen, vil jeg ikke avvise at elementer fra denne modellen kan være nyttig i vår norske modell, og vi imøteser det allerede pågående arbeidet fra regjeringens side som vurderer dette.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:49:49]: Innen beredskapsfamilien snakker vi mye om viktigheten av felles situasjonsforståelse. For er vi ikke enige om hva som skjer, og hva som er problemet vi skal gjøre noe med, vil vi heller ikke lykkes, og jeg må si at det er mye å ta tak i i FrPs beskrivelse av virkeligheten i dette forslaget. FrP viser til Riksrevisjonens rapport på en temmelig selektiv måte, vil jeg si. Det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, er nemlig noe vi vet så altfor godt allerede fra mye forskning, og det er at barn som begår kriminelle handlinger, ofte er resultatet av et system som har sviktet dem mange ganger allerede.

At det blant barn som begår kriminelle handlinger, er svært mange som er sårbare for utenforskap og utnytting, må være utgangspunktet hvis vi skal forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Erfaringen fra Danmark er ikke at økt straff gir mindre kriminalitet. Tvert imot er erfaringen fra Danmark at forebygging virker.

Riksrevisjonens viktigste poeng er at kommunene må sikres tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillig sektor forsterker ungt utenforskap og sårbarhet hos ungdom. Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet, som er stedet hvor barn skal vernes og tas vare på. Riksrevisjonen peker på det som sterkt kritikkverdig at mindreårige blir plassert i fengsel for voksne i strid med FNs barnekonvensjon, noe det åpenbart er. Den gode nyheten da er at vi behøver faktisk ikke å finne på noe nytt, slik som FrP prøver seg på her. Det vi burde gjøre, er å styrke det vi allerede har og som vi vet virker – det verdifulle arbeidet i kommunene med innsats mot fattigdom og utenforskap, som må styrkes, og ikke svekkes til fordel for skattekutt til de aller rikeste.

Når krigene raser rundt oss, spør jeg meg hvordan vi kan ruste framtidige generasjoner bedre til å løse konflikter framfor å eskalere dem. Det er også spørsmål vi må stille oss når barn begår alvorlig kriminalitet. For historiene fra ungdommen selv, politi, konfliktråd og kriminalomsorg forteller oss at volden ofte er et resultat av en konflikt eller utrygghet som fra et voksent perspektiv kunne og burde vært løst lenge før, hvis ferdighetene og veiledningen fra trygge voksne hadde vært mer til stede. Derfor må svaret også handle om hvordan rettssystemet møter barn som begår kriminalitet.

Til slutt tilbake til Riksrevisjonen, som anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. MDG tror ikke på at unge mennesker blir bedre til å håndtere livet av å låses inne, så la oss heller gi unge eierskapet til konfliktene sine og styrke deres evne til å løse dem,

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:53:11]: I svaret fra justisministeren kommer det tydelig fram at en svært høy andel av unge som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd, selv har vært utsatt for omsorgssvikt og vold i nære relasjoner. Det er ikke bare en fotnote i statistikken, det er en grunnleggende forklaring på hvorfor noen barn utvikler destruktiv og voldelig atferd.

Det er også et område som KrF er veldig opptatt av. For når barn vokser opp i utrygge hjem gjennomsyret av vold, kaos og mangel på trygg tilknytning, lærer de et språk – et språk som handler om makt, frykt og den sterkestes rett. Når dette er språket de har lært, er det også det språket de tar med seg ut i møte med andre barn, med voksne og etter hvert med politi og rettsapparat. Når samfunnet møter disse barna, enten i institusjon eller – i de mest alvorlige tilfellene – i fengsel, møter vi dem på et tidspunkt der de for første gang faktisk er i det offentliges varetekt over tid. Da har vi ikke råd til å mislykkes. Da må vi ha et opplegg som fungerer, ikke bare for å stanse volden i øyeblikket, men for å avlære vold som handlingsmønster og erstatte det med et nytt språk – et språk med trygghet, grenser, relasjoner og mestring. Det er derfor KrF støtter flertallsforslaget om å etablere en ungdomskriminalitetsnemnd og styrke institusjonstilbudene, både åpne og lukkede, med bred faglig kompetanse innen behandling og rehabilitering. Dette er nødvendig for å møte unge lovbrytere med tiltak som faktisk kan virke.

Som innstillingen viser, er bakgrunnen for forslaget nettopp den alvorlige utviklingen i ungdomskriminaliteten og behovet for virkemidler som både forebygger nye lovbrudd og beskytter samfunnet. For KrF er det avgjørende at disse virkemidlene ikke bare handler om kontroll, men også om omsorg, behandling og endring. Å bryte en voldsspiral krever faglighet, tid og relasjoner. Det krever voksne med kompetanse til å håndtere barn som aldri har fått lære følelsesregulering, konfliktløsning eller tillit, og det krever at vi tar barns historie på alvor, ikke for å unnskylde kriminalitet, men for å forstå den godt nok til å stanse den. Dette er Kristelig Folkepartis utgangspunkt. Vi skal beskytte samfunnet, men vi skal også bryte onde sirkler før de blir neste generasjons tragedier.

Jeg tar opp forslagene KrF fremmer alene.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:56:36]: Forrige høst opplevde vi flere hendelser som rokket ved trygghetsfølelsen vår. Det er særlig bekymringsverdig at flere av hendelsene involverte barn under den kriminelle lavalderen. Jeg mener at vi må møte denne utfordringen med å ta grep som virker. Tiltakene vi iverksetter, må være kunnskapsbaserte og sikre at vi oppnår det vi ønsker: et tryggere samfunn. Vi må forebygge at barn og unge rekrutteres inn i kriminalitet. Det gjør vi med det brede arbeidet for at alle barn skal oppleve at de hører til. Men vi skal også sikre at de som bryter loven, eller står i fare for å gjøre det, møtes med raske og treffsikre reaksjoner, og vi skal straffe bakmenn som kynisk utnytter barn til kriminalitet, strengt.

Regjeringen har allerede gjort mye. Vi har sikret raskere reaksjoner og vil rulle ut hurtigspor for raskere behandling av straffesaker med gjerningsperson under 18 år i hele landet i løpet av denne stortingsperioden. Én-til-én-oppfølging av unge i randsonen av kriminalitet er i gang, og vi tester ut et nytt forsterket institusjonstilbud for barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi øker også kapasiteten ved kriminalomsorgens ungdomsenheter, og vi har en kraftfull satsing på bekjempelse av kriminelle nettverk, omtalt av politiet selv som en «game changer».

Vi har også varslet nye grep. Vi foreslår bl.a. strengere straffer for ulovlig befatning med kniver, skytevåpen og eksplosiver, ny straffebestemmelse som rammer involvering av mindreårige i kriminalitet, og flere tiltak som øker politiets og barnevernets handlingsrom i møte med barn som begår kriminalitet eller er i faresonen for det.

Det danske Ungdomskriminalitetsnævnet har som oppgave å beslutte målrettede og individuelle forebyggende tiltak overfor barn i alderen 10–17 år som begår lovbrudd. Våre ordninger ivaretar allerede mye av det samme. Vi har vurdert om det er elementer av den danske ordningen som kan utfylle våre eksisterende ordninger.

Jeg mener at det er en særlig utfordring at justissektoren har få virkemidler i saker der lovbrudd er begått av barn under 15 år. Regjeringen vil derfor se nærmere på hvordan justissektoren, og særlig konfliktrådet, kan få en bedre måte å følge opp denne gruppen barn på. Vi skal snu de steinene vi kan, for å forhindre og bekjempe alvorlig kriminalitet.

Liv Gustavsen (FrP) [12:13:43]: Jeg tar ordet i denne saken fordi det ikke bare handler om kriminalitet, det handler om barn og om barnas oppvekstvilkår.

Jeg var med på å fremme dette forslaget fra FrP fordi vi ser en alvorlig utvikling med grovere kriminalitet, yngre gjerningspersoner og flere barn som rekrutteres inn i kriminelle miljøer. Dette truer tryggheten i samfunnet, men det rammer også andre barn.

Det som bekymrer meg, er at vi i dag i praksis plasserer ungdom med alvorlig kriminell atferd i de samme barnevernsinstitusjonene som barn som er hentet ut av hjemmet på grunn av omsorgssvikt, vold eller rus – barn som trenger trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Barnevernsinstitusjonene skal være et hjem for disse barna, ikke en arena der de må leve side om side med ungdom som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet. Dette vil denne regjeringen fortsette med, og det er etter mitt syn feil.

Vi må tørre å si at dette ikke er til barnets beste, verken for de sårbare barna eller for de ungdommene som begår kriminalitet. Det må da være mulig å tenke to ting samtidig: at barn som begår kriminalitet, også trenger hjelp, og at samfunnet må sette tydelige grenser og beskytte andre barn.

Derfor er det viktig å få på plass egne, lukkede institusjoner for mindreårige kriminelle – institusjoner med klare rammer, nødvendig sikkerhet og kompetanse til å håndtere denne gruppen. I dag ser vi ofte at reaksjonene ikke virker, og at ungdommene raskt er tilbake i kriminalitet. Samtidig risikerer vi at barnevernsinstitusjonene blir utrygge for barna som egentlig skulle ha fått hjelp der. Det er et dobbelt svik.

For meg handler dette om å beskytte de mest sårbare barna. De som allerede har opplevd utrygghet, skal ikke måtte møte ny utrygghet i barnevernets omsorg. Derfor trenger vi et tydelig skille:

• Barnevernet skal være for barn som trenger omsorg og beskyttelse.

• Ungdom som begår alvorlig kriminalitet, må møtes med egne tiltak og egne institusjoner.

Det handler om ansvar, det handler om trygghet, og det handler om å gi barn en reell sjanse. Derfor står jeg ved det opprinnelige forslaget. Det haster med å beskytte barna i dagens institusjoner, og derfor må vi få på plass lukkede institusjoner for de kriminelle barna.

Amalie Gunnufsen (H) [12:16:51]: De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i ungdomskriminaliteten. Ungdomskriminaliteten er blitt mer organisert, mer brutal og mer alvorlig, samtidig som kriminelle nettverk bruker sosiale medier for å rekruttere unge til å begå kriminalitet på bestilling.

All denne tiden har Støre-regjeringen sørget for at det er færre politifolk i politidistriktene, og flere forebyggende enheter er lagt ned. Regjeringen har vært kronisk bakpå i møtet med en utvikling som har vært varslet lenge. Vi har visst at vi trenger raskere reaksjoner, og likevel har arbeidet med hurtigspor tatt altfor lang tid. Vi har visst at tett individuell oppfølging virker, men én-til-én-tiltakene blir rullet ut altfor sakte, og barnevernet har manglet verktøy.

I disse debattene er det fort gjort å ramse opp statistikk, men dette handler om mye mer enn tall. Jeg bor i Kristiansand, og der har vi over lang tid hatt utfordringer med ungdomskriminalitet. Det gjør hverdagen mer utrygg for mange, men særlig gjør det hverdagen utrygg for andre ungdommer. Det gjør sterkt inntrykk å høre unge mennesker si at de synes det er utrygt å bevege seg rundt i sin egen by. Derfor er vi også nå nødt til å snakke om samfunnsvern.

Jeg må si at jeg synes det har vært frustrerende å se at utviklingen har fortsatt, samtidig som regjeringen ikke har bidratt med de virkemidlene man har trengt. Politiet selv har sagt at de har hatt for lite ressurser. Lokalt har man tatt ansvar, frivilligheten og kommunen har jobbet systematisk for å snu utviklingen, og politiet lokalt har måttet omprioritere ressurser. Det går på bekostning av andre oppgaver, men har likevel gitt resultater. Samtidig synes jeg ikke det skal være sånn at det er det lokale nivået som må bære denne belastningen alene. Jeg skulle også ønske at regjeringen hadde bidratt.

Kriminalitetsbildet har endret seg. Da må også politikken endre seg sånn at vi faktisk har de verktøyene som trengs. Vi må ha raskere og tydeligere reaksjoner når kriminaliteten begås, og politiet må få flere verktøy. De må få muligheten til å flytte unge bort fra miljøer som trekker dem i feil retning. Vi må ha mer politi ute i distriktene, vi må ha bedre informasjonsdeling, og vi må ha institusjoner med låste dører for dem som begår mest alvorlig kriminalitet.

Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med dette, er dette en stor utfordring for særlig samfunnskontrakten. Det gjør noe med tillitsforholdet mellom stat og innbygger når man ikke klarer å slå ned på alvorlig kriminalitet.

Mari Holm Lønseth (H) [12:19:53]: Jeg skal bare komme med en kort stemmeforklaring til KrFs løse forslag. Høyre ønsker å støtte forslag nr. 4. Når det gjelder forslag nr. 6, om omvendt voldsalarm i tilknytning til oppholdsforbud for unge mellom 15 og 18 år, ønsker ikke Høyre en sånn aldersbegrensning i det, og derfor ønsker vi ikke å støtte det forslaget. Når det gjelder forslag nr. 8, opplever jeg at det er mindre forpliktende enn det forslaget Høyre allerede er med på i innstillingen. Så vi ønsker bare å støtte forslag nr. 4.

Farukh Qureshi (A) [12:20:41]: Både forrige sak og denne saken berører noe av det mest alvorlige vi står overfor: barn og unge som begår kriminalitet, og hvordan vi som samfunn velger å møte dem. Det framheves ofte at det er en motsetning mellom barnets beste og samfunnsvern. For å si det på denne måten: Det som ikke virker for barnet, virker heller ikke for samfunnet.

For noen måneder siden besøkte Arbeiderpartiets justisfraksjon et fengsel hvor vi snakket med en innsatt fra Sverige som hadde erfaring fra såkalte SiS-hjem, Statens institutionsstyrelse. Han beskrev det ikke som et sted for å komme seg ut av kriminalitet, men tvert imot som et sted hvor de ble involvert i stadig mer alvorlig kriminalitet. Han fortalte også at i flere kjente saker med skyting og drap i Sverige var det personer som hadde vært igjennom slike institusjoner, og som senere ble en del av alvorlige kriminelle miljøer i Sverige. Det sier noe om hvor galt det kan gå når tiltakene ikke virker.

For Arbeiderpartiet er det viktig å se mot andre, sammenliknbare land, som Sverige og Danmark – vi har selv vært på besøk i København – for å innhente kunnskap og få innsikt i hvordan de jobber opp mot barne- og ungdomskriminalitet. Det som er viktig, er at vi samtidig tør å ta oss tid til å se og vurdere hvordan vi skal tilpasse tiltakene til forhold her hjemme.

Ja, samfunnet skal reagere når unge begår kriminalitet. Ja, det skal få konsekvenser. Men reaksjonene må ha to formål: å ansvarliggjøre og å få ungdommene ut av kriminaliteten. Vi kan sikkert innføre tiltak som høres handlekraftige ut, men det som er viktigere, er at vi har tiltak som faktisk virker. Med henvisning til den innsatte vi møtte, pekte han på at brutte relasjoner og det å samle ungdom med høy risiko kan forsterke problemene.

Arbeiderpartiet mener vi må bygge videre på det vi vet gir resultater: tidlig innsats, tett oppfølging og forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern, skole og helsevesenet – ikke helt nye systemer, men heller bedre bruk av dem vi allerede har.

Dette handler i bunn og grunn om hva slags samfunn vi ønsker å være – et samfunn som reagerer, ja, men også et samfunn som tar ansvar for at unge mennesker får en reell mulighet til å lykkes videre i livet. Det er nettopp det som gir trygghet, ikke bare i dag, men også i morgen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:23:33]: Jeg ønsker å komme med en stemmeforklaring til de løse forslagene fra KrF. FrP ønsker å støtte forslag nr. 7, om evaluering av ungdomsstraff. De øvrige forslagene mener vi enten er på et lavere ambisjonsnivå enn det vi selv har lagt oss på, eller er tiltak som enten er gjennomført eller som det er muligheter for å gjennomføre i dag. Så vil bare støtte forslag nr. 7.

Kristine Løfshus Solli (A) [12:25:11] (ordfører for saken): Justiskomiteen har behandlet et representantforslag fra Høyre om å innføre en ordning med rett til informasjon for å forebygge vold i nære relasjoner.

Forslagsstillerne tar til orde for at Norge bør se til Storbritannia og innføre en ordning etter modell av Clare’s Law. En slik ordning innebærer at enkeltpersoner, eller deres nærmeste, kan be politiet om informasjon om en nåværende eller potensiell partners tidligere straffedommer for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep.

Det ble åpnet for skriftlig høring i saken, og komiteen mottok tre innspill. Det er også fremmet et alternativt forslag fra Fremskrittspartiet.

Et flertall i komiteen støtter ikke representantforslaget.

Jeg vil avslutningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken, og går så over til Arbeiderpartiets syn på saken.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget, men mener det reiser viktige prinsipielle og praktiske utfordringer. For det første er straffedommer sensitive personopplysninger, og deling av slik informasjon kan stride mot retten til privatliv. For det andre er det utfordrende å vurdere konkret gjentakelsesfare utelukkende basert på tidligere straffedommer. Bekreftet informasjon om partnerens tidligere voldshistorikk er ikke nødvendigvis styrende for at den som informeres avslutter forholdet, og ordningen kan derfor føre til at den voldsutsatte kan oppleve å tillegges et ansvar for volden.

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem med høy politisk prioritet for Arbeiderpartiet. Vi mener at innsatsen bør rettes mot tiltakene som allerede ligger i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner, som er en viktig del av vårt helhetlige arbeid på dette området. I tillegg har regjeringen etablert en partnerdrapskommisjon som skal bidra til økt kunnskap.

Arbeiderpartiet mener derfor at regjeringen bør avvente ekspertgruppens utredning og tilrådningen fra partnerdrapskommisjonen før det eventuelt vurderes nye forebyggende tiltak. På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:27:53]: Negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner er vår tids største frihetskamp. Det rammer flere tusen personer på tvers av kjønn, alder og etnisk bakgrunn. Det koster samfunnet mange milliarder kroner, og det ødelegger liv.

Da FrP satt i regjering i 2017, tok politidistriktene i bruk risikovurderingsverktøyet PATRIARK, som fortsatt i dag brukes av norsk politi for å forebygge og håndtere æresrelatert vold og tvangsekteskap. Verktøyet hjelper politiet med å identifisere risiko for gjentatt alvorlig vold i nære relasjoner. Men politiets verktøy dekker ikke alt, f.eks. stalkingsaker. Dette kan føre til at alvorlige saker ikke fanges opp. Derfor er det viktig at også denne regjeringen må gjøre mer for å forebygge. For eksempel kan det å ikke tilføre god nok kapasitet og kompetanse til politiet føre til ulik praksis og ulik kvalitet på risikovurderingene.

Debatten om en norsk variant av Clare’s Law, som er innført i Storbritannia, har allerede pågått i flere år, og det er på tide å utrede om det er mulig å implementere dette helt eller delvis i norsk lovverk. Derfor fremmer jeg FrPs forslag om dette.

Mari Holm Lønseth (H) [12:29:45]: Altfor mange blir utsatt for vold av den som skal være deres nærmeste. Vi vet at vold i nære relasjoner skader liv. Mange av ungdommene som begår kriminalitet, har f.eks. vært utsatt for vold eller vært vitne til vold hjemme. Vi vet at vold i nære relasjoner også tar liv. Det er for mange som blir drept av den som skal være deres nærmeste.

Nettopp et partnerdrap er bakgrunnen for at Clare’s Law ble innført i Storbritannia. Dette er ikke det viktigste tiltaket i møte med vold i nære relasjoner, men det er ett av flere. Forslaget innebærer at hvem som helst skal ha muligheten til å spørre politiet om voldsrisiko, men det er kun den som står i fare for å bli utsatt for skade, som blir gjort kjent med den risikoen. Det vil også gjøre det enklere for politiet å varsle i saker der de har en slik bekymring. Ordningen innebærer altså ikke at det skal være mulig å slå opp i noe strafferegister, eller at hvem som helst skal kunne få opplysninger om straffehistorikken til en person. Det er ett av flere forslag som er viktig i kampen mot vold i nære relasjoner, og det ville gjort det mulig for flere potensielle ofre å være i stand til å ta hensyn til en helt konkret risiko.

Dessverre får ikke Høyres forslag flertall i dag, og jeg må innrømme at jeg sliter lite grann med å forstå hvorfor. På den ene siden argumenterer Arbeiderpartiet med at politiregisterloven allerede gir mulighet for å utlevere informasjon, og at de skal se på om disse bestemmelsene i politiregisterforskriften skal endres. Det vil langt på vei være nettopp det Høyre tar til orde for. På den andre siden argumenteres det for at dette utfordrer sentrale rettsprinsipper, men jeg har litt problemer med å se at begge disse to resonnementene er mulig.

Jeg må innrømme at det argumentet jeg nok reagerer mest på, er at både Arbeiderpartiet og MDG i innstillingen mener det ikke skal innføres fordi det tilsynelatende ikke har noen verdi av den grunn at et potensielt offer ikke nødvendigvis vil rette seg etter den risikoen som kommer. Selv om det finnes helt andre barrierer for at en person velger å ikke bryte et forhold med en potensielt voldelig partner, er ikke det et argument for å skape enda en barriere. Jeg mener det er å legge ansvaret over på offeret som står i en krevende situasjon, framfor å gi et verktøy som kan hjelpe.

Det aller viktigste vi kan gjøre framover for å hindre vold i nære relasjoner, er å styrke politiet, at vi får flere politifolk i politidistriktene, bedre etterforskning og sterkere påtale i kampen mot vold i nære relasjoner. Der har vi dessverre en regjering som har gått stikk motsatt vei. Det er også slik at antallet henleggelser går opp, og oppklaringsprosenten går ned.

Dessverre er det ikke grunn til å tro at dette får flertall i dag, men jeg ønsker å ta opp forslag nr. 2, fra Høyre og KrF.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:32:59]: Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men brudd på grunnleggende menneskerettigheter og alvorlig kriminalitet. Dessverre er det altfor mange mennesker i Norge som til enhver tid lever i frykt for å bli utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt fra en nærstående.

Senterpartiet deler intensjonen fra forslagsstillerne når det gjelder behovet for å trygge og beskytte personer som blir utsatt for partnervold. Som Riksrevisjonen uttalte i 2022, har myndighetene forsømt seg grovt i oppgaven med å verne ofrene for vold i nære relasjoner. Det tar Senterpartiet på alvor. Dette er også årsaken til at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering la fram en helhetlig opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Opptrappingsplanen fikk bred støtte i Stortinget. Oppfølgingen av de 122 tiltakene er nå godt i gang.

Som det framgår av innstillingen, er Senterpartiet en del av flertallet i komiteen som avviser Høyres forslag. Det er flere grunner til det. En innsynsrett etter modell av Clare’s Law kan kanskje virke som rettmessig informasjon og en god idé, men bare tilsynelatende. For det første rokker en slik modell ved grunnleggende rettsprinsipper, hvilket i seg selv er problematisk. I innstillingen peker vi også på noen åpenbart vanskelige grenseoppganger. Et annet viktig ankepunkt som bekymrer Senterpartiet, er at en slik modell vil kunne gi en falsk trygghet spesielt når det er snakk om partnervold, der vi vet at mørketallene er store. Det er jo ikke slik at et rent rulleblad er en garanti for at en potensiell partner ikke har en voldshistorikk eller kan være tilbøyelig til å utøve vold mot partneren i framtiden. Slik vi oppfatter det, er erfaringene fra Storbritannia heller ikke udelt positive.

En innføring av innsynsrett etter modell av Clare’s Law vil legge beslag på politiets ressurser. Når vi vet at politiets kapasitet allerede er presset, mener Senterpartiet det er bedre å sørge for at politiets kapasitet først og fremst settes inn på å etterforske saker om vold og overgrep, og dessuten sette inn mer ressurser til de beskyttelsestiltakene vi vet har effekt.

Som samfunn må vi bli bedre til å forebygge vold, bl.a. ved å sette inn tiltak og behandling rettet mot personer som har begått eller står i fare for å begå voldtekt eller annen seksuell vold. Senterpartiet vil framheve en videre utrulling av RISK-modellen i samtlige politidistrikt som et nødvendig tiltak.

Som det framgår av innstillingen, avviser ikke Senterpartiet at politiet bør kunne være mer proaktiv med å dele informasjon for å avverge partnervold. Det er allerede en viss åpning i politiregisterloven. Vi vil henstille til regjeringen å vurdere behovet for å revidere denne bestemmelsen og utarbeide retningslinjer, slik at politiet tar muligheten i bruk.

Hans Edvard Askjer (KrF) [12:35:47]: Vold i nære relasjoner er et av de mest alvorlige samfunnsproblemene vi står overfor. Bak hver statistikk finnes et menneske som har opplevd frykt, kontroll, krenkelser og i mange tilfeller seksuelle overgrep. Mange av disse kunne kanskje vært beskyttet dersom de hadde hatt mulighet til å få vite om en partners tidligere historikk med vold.

Det er nettopp det forslaget om en norsk variant av Clare’s Law handler om: å gi potensielle ofre muligheten til å ta informerte valg før de går inn i et forhold som kan være farlig. Ordningen i Storbritannia gir mennesker mulighet til å be politiet om informasjon om en partners tidligere dommer for vold i nære relasjoner, etter en grundig vurdering av risiko, alvorlighet og personvern. Den norske varianten som foreslås, bygger på de samme prinsippene.

Vi vet at vold i nære relasjoner ofte gjentar seg. Tidligere overgrep er en av de sterkeste indikatorene på framtidig risiko. Når vi sitter på kunnskap som kan forhindre nye overgrep, har vi også et ansvar for å bruke den. Det handler ikke om å dømme mennesker på forhånd, men om å gi andre en reell mulighet til å beskytte seg.

Komiteens behandling viser at saken er grundig vurdert, med innspill fra både statsråden og flere høringsinstanser. Det understrekes at politiet skal gjøre konkrete, forsiktige vurderinger før eventuell informasjon deles. Ordningen er altså ikke et frislipp av sensitive opplysninger, men et målrettet verktøy for å forhindre vold.

For meg er dette et tydelig prinsipp: Når vi må velge mellom risikoen for å utsette et uskyldig menneske for vold og risikoen for å dele begrenset informasjon om en historikk som allerede finnes i rettssystemet, da skal vi alltid velge å beskytte den som kan bli et offer.

Vi kan ikke akseptere at mennesker skal gå inn i et forhold i god tro og i ettertid sitte igjen med livet i ruiner bare fordi vi unnlater å gi dem tilgang til informasjon som kunne ha reddet dem. Derfor mener jeg det er riktig at Norge innfører en ordning tilsvarende Clare’s Law. Det er et ansvarlig valg. Det er et forebyggende valg. Og aller viktigst: Det er et valg som setter ofrene først.

Som jeg har gjentatt fra denne talerstol før: Vold i nære relasjoner er et fellestrekk ved mange av våre unge lovbryteres historie.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:38:56]: Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen jobber for å forebygge og håndtere partnervold.

I representantforslaget bes regjeringen innen 1. juli 2026 innføre en ordning om utlevering av vandelsopplysninger etter modell av Clare’s Law i Storbritannia. Intensjonen bak forslaget er god. Regjeringen mener imidlertid at dette tiltaket ikke bør prioriteres nå. Forslaget reiser prinsipielle spørsmål og vil kreve vanskelige grensedragninger. Samtidig er den forebyggende effekten av tiltaket usikker.

Som påpekt av flere: Politiet har allerede hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger med privatpersoner når det er strengt nødvendig for å forebygge kriminalitet. Utleveringen må være forholdsmessig. Fordi utlevering av opplysninger om vandelshistorikk utgjør inngrep i retten til privatliv, vil krav om nødvendighet og forholdsmessighet også gjelde ved gjennomføring av regler i Norge som svarer til Clare’s Law. Dette vil politiet måtte vurdere konkret i hver sak. Innspillet fra Norges institusjon for menneskerettigheter belyser de vanskelige prinsipielle spørsmålene ordningen reiser.

Det er usikkert om informasjon om voldshistorikk bidrar til at den som står i fare for å bli utsatt, faktisk velger å forlate sin partner. Kritikere framhever at det kan være viktigere å fokusere på håndtering av de nåtidige risikomomentene for partnervold. Forskning som har sett på årsaker til at kvinner forlater en voldelig partner, framhever sosiale, økonomiske og familiære hensyn som de mest sentrale. En ordning med rett til informasjon kan også føre til at den voldsutsatte kan oppleve å bli tillagt et slags ansvar for volden dersom vedkommende ikke forlater partneren.

Bekjempelse av vold i nære relasjoner har høy politisk prioritet. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028 framhever tiltak som regjeringen prioriterer i dette arbeidet.

Vold i nære relasjoner springer ofte ut av et samspill mellom mange faktorer, noe som gjør forebygging av denne kriminalitetsformen særlig kompleks. Derfor er det viktig å lytte til faglige anbefalinger. Regjeringen har nedsatt en permanent partnerdrapskommisjon som har til oppgave å gi tilrådinger om forebyggende tiltak. Regjeringen har også nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep i nære relasjoner. Regjeringen ønsker å vente på tilbakemeldinger og råd fra disse før nye tiltak besluttes.

Ulvar Akselsen (A) [12:51:31]: Medan eg står her på talarstolen, er det tusenvis av barn i norske klasserom som sit med ein klump i magen når skuledagen nærmar seg slutt. Det er barn som er redde for kva som ventar på dei heime. Dei veit ikkje om det blir ein god eller ein dårleg dag. Dei håpar så inderleg at det blir ein kveld med latter og familiekos, ikkje skriking og slag.

I norske heimar er det tusenvis av menn og kvinner som håpar at det i kveld berre blir éin øl eller eitt glas vin. Det blir så ubehageleg viss ikkje. I verste fall kan det bli farleg. Dei orkar snart ikkje meir. Likevel blir dei verande.

Når kvardagen består av redsel, blåmerke og tomme ølflasker, er det kanskje enkelt for oss som står utanfor, å seie at ein bør gå, men det er ikkje alltid så lett. Dei som er i denne situasjonen, sit kanskje og tenkjer på kva som skjer viss dei går, om dei har pengar til å ta vare på barna sine, eventuelt kor dei skal bu. Mange fryktar for si eiga sikkerheit. Det kan dukka opp spørsmål som: Vert eg drepen? Eller kva med barna mine, blir dei skadde? Det er desse utfordringane me må ta tak i fyrst.

Når barn er redde for å gå heim, må me gje dei tryggleik. Me som samfunn må stille opp. Me må sørgje for at dei som ikkje veit kor dei skal gå, har ein plass å kome til, ein plass der dei blir møtt av varme og rause menneske, som endeleg gjev dei moglegheita til å slappe av. Det skal ikkje vere slik at redselen for ikkje å ha moglegheita til å betale for at barna dine kan gå på fotballtrening eller i barnebursdag skal stoppe deg frå å rømme frå ein kvardag full av vald. Når ein fyrst vel å forlate ein heim med vald, skal ein sleppe å frykte at valden skal følgje etter. Difor må ein fortsetje å auke bruken av omvend valdsalarm.

For meg og resten av Arbeidarpartiet handlar debatten om førebygging av vald i nære relasjonar ikkje berre om kven som veit kva, men korleis me best mogleg kan hjelpe dei som treng det. Ein må synleggjere moglegheiter, tryggje dei som tryggjast skal, og møte dei valdsutsette på ein måte som er verdig og skånsam.

Helene Røsholt (H) [12:53:48]: Vold i nære relasjoner er et av de mest alvorlige frihetsproblemene vi har i samfunnet vårt. For den som lever i frykt, finnes det ingen reell frihet. Derfor er det også et kjempeansvar for oss som lovgivere å sørge for at mennesker har mulighet til å beskytte seg selv før volden skjer. Dette representantforslaget tar opp nettopp det, behovet for mer forebygging. I dag setter vi inn mange tiltak etter at volden har skjedd, og det er viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Forslagsstillerne peker på en modell der personer kan få tilgang til relevant informasjon om en potensiell partner basert på politiets vurderinger.

Erfaringer fra bl.a. Storbritannia viser at slike ordninger kan bidra til å avdekke risiko og forhindre alvorlige hendelser. Det er viktig å presisere at dette ikke er en kvikkfiks, som vil hjelpe alle, vi vet det er mørketall, men dersom dette kan hjelpe noen, er det bedre enn ingen.

Høyre mener at forebyggingen må styrkes. Det er bedre å hindre vold enn å reparere liv etterpå. Samtidig er dette et forslag som reiser krevende spørsmål. Det handler om personvern, det handler om rettssikkerhet, og det handler om hvordan staten skal forvalte svært sensitive opplysninger. Vi kan ikke innføre ordninger som svekker grunnleggende rettigheter selv i beste hensikt.

Dette er ikke et enkelt spørsmål, men det er et viktig spørsmål. Høyre er åpne for å utrede hvordan vi kan gi bedre beskyttelse til potensielle ofre for vold uten å gå på bekostning av rettsstaten. I møte med vold i nære relasjoner må vi klare begge deler. Vi må både beskytte den som er utsatt og bevare de rettssikkerhetsprinsippene som beskytter oss alle.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:55:47]: Clare’s Law ble innført som lov i Storbritannia i 2014 og har vist seg å være forebyggende og å styrke individers rett til informasjon og vise at gjentakende vold kan avdekkes. Likevel finnes det også flere ulemper med denne modellen, bl.a. når det gjelder personvern og rettssikkerhet, ved at sensitiv informasjon deles uten dom, mange får informasjon som ikke nødvendigvis endrer situasjonen, f.eks. ved å forlate partneren, og manglende opplysninger betyr ikke nødvendigvis at personen er trygg. Ordningen krever også betydelige politiressurser til behandling av forespørsel, risikovurdering og oppfølging. Det er også en risiko for utilsiktede konsekvenser, som f.eks. at situasjonen kan eskalere dersom partneren får vite om forespørselen.

Det er stor forskjell på «want to know» og «need to know». Modellen man fokuserer på i denne saken, er Clare’s Law, som kan være et nyttig forebyggende verktøy også i Norge, men sannsynligvis ikke nok til å forhindre vold. Likevel er det viktig å utrede om modellen kan implementeres innenfor rammene av grunnleggende rettsprinsipper og bidra til å forebygge negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner. Uansett er det mange tiltak som sammen kan beskytte og unngå uønskede handlinger.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:57:49]: Bak hver eneste statistikk om vold i nære relasjoner skjuler det seg en dyp menneskelig tragedie. Tallene er rystende. Hver tiende kvinne i Norge har opplevd grov vold fra en partner. I 2024 økte meldingene om slik vold med nesten 13 pst. på landsbasis. I mitt eget politidistrikt, Øst politidistrikt, er situasjonen enda mer alvorlig. Der har vold i nære relasjoner økt med nesten 32 pst. de siste fire årene. Enda mer skremmende er det at brudd på besøksforbud har økt med over 73 pst.

Dette forteller oss to ting: Volden øker, og verktøyene vi har i dag, virker ikke godt nok. Et besøksforbud er f.eks. bare et papir dersom det ikke håndheves, eller dersom vi ikke klarer å forebygge før det skjer. Vi kan ikke fortsette å gripe inn først etter at volden har skjedd.

Jeg er oppriktig lei av at vi ikke våger å tenke nytt i kampen mot partner- og relasjonsvold. For mens regjeringen vil vente, fortsetter vold i nære relasjoner. Selvfølgelig er det sammensatte årsaker til at man eventuelt ikke kommer seg ut av et voldelig forhold, men jeg må si at jeg reagerer på det som står i svarbrevet fra statsråden:

«Bekreftet informasjon om partnerens tidligere voldshistorikk er ikke nødvendigvis styrende for at den som informeres avslutter forholdet.»

Nei, selvfølgelig er det ikke det, men Høyre er opptatt av potensielle ofres rett til å vite.

Bakgrunnen for denne saken er tragisk. Clare Wood, som ble drept av sin ekskjæreste i 2009, traff en mann med lang voldshistorikk, uten at hun visste det, og hennes far kjempet frem denne ordningen, som gir andre det hun aldri fikk: muligheten til å beskytte seg selv.

Det er mange som går inn i forhold uten å vite at partneren de forelsker seg i, har en historikk med grov vold. Med Clare’s Law flytter vi den makten. Vi gir mennesker retten til å vite hvem de faktisk innleder et liv med, før det er for sent. Vi prioriterer offerets liv og helse over overgriperens rett til å skjule sin voldshistorikk.

Dette forslaget har to spor: rett til å spørre, hvor man kan be politiet om informasjon ved bekymring, og rett til å bli varslet, hvor politiet selv kan varsle personer i fare. Dette er ikke et frislipp av rulleblad. Politiet skal gjøre grundige risikovurderinger.

Dette forslaget står ikke alene. Det er en del av Høyres offensive politikk for å ta tryggheten tilbake og gjøre mer i den alvorlige kampen vi står i når det gjelder vold i nære relasjoner.

Finn Krokeide (FrP) [13:01:41] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken.

Innstillingen inneholder flere forslag til endringer av lovverk som er viktig og betydningsfullt for den tredje statsmakt, domstolene. De fleste av endringene som en samlet komité har sluttet seg til, vil styrke og tydeliggjøre domstolens uavhengighet i det norske systemet for maktfordeling og samfunnsstyring.

Det vises herunder til at lovfestingen av det nåværende antallet dommere i Høyesterett i domstolloven § 3, slik at endringer i antallet må vedtas i Stortinget, er en naturlig oppfølging av grunnlovsvedtaket fra mai 2024, hvor det øvre antallet på 21 høyesterettsdommere ble grunnlovfestet i Grunnloven § 88, andre ledd. Det er da naturlig at fastsettelsen av det til enhver tid gjeldende dommerantallet i Høyesterett løftes fra statsrådsbehandling til stortingsbehandling, av hensyn til den demokratiske legitimiteten.

Det er gledelig og viser en klar styrke ved det norske samfunnet at det i en sak av så prinsipiell karakter, og om et så viktig tema som domstolene, er bred konsensus og et fravær av politisering av de store linjene. Sagt på en annen måte: Det er gledelig at det er bred enighet i denne sal om å hegne om den norske samfunnsmodellen gjennom å styrke og tydeliggjøre domstolenes uavhengighet.

Komiteen har delt seg i synet på hvordan den konkrete innretningen av reglene for avspilling av lyd- og bildeopptak fra tingretten i ankeforhandlinger bør utformes. Det legger jeg til grunn at representantene for de enkelte partier vil komme inn på under sine innlegg i debatten.

Med det er jeg ferdig med saksordførerens innlegg og går over til Fremskrittspartiets syn på saken.

La meg innledningsvis understreke at lyd- og bildeopptak av domstolsbehandling, og adgangen til senere å spille av slike opptak, er en viktig rettssikkerhetsgaranti som kan bidra til mer presis og etterprøvbar bevisbedømmelse i ankesaker. Dette er også en av grunnene til at Fremskrittspartiet over tid har prioritert økt digitalisering av domstolene. Vi prioriterte dette da vi satt i regjering, og vi har prioritert dette høyt i våre alternative statsbudsjetter etter at vi gikk ut av regjering. For oss har digitalisering av domstolene vært langt viktigere enn eksempelvis reversering av en vellykket domstolsreform som ble godt mottatt i hele justissektoren, noe som har vært en viktig prioritering for den sittende regjeringen.

Over til det konkrete forslaget om hvordan reglene for adgangen til avspilling av opptak under ankeforhandlinger bør utformes: Her har Fremskrittspartiet konkludert med at reglene bør utformes som en kan-regel, ikke som en skal-regel, slik regjeringen har fremmet forslag om i proposisjonen. Til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike … (Presidenten klubber.)

Finn Krokeide (FrP) [13:04:49]: Ja.

Kristine Løfshus Solli (A) [13:05:05]: For Arbeiderpartiet er det avgjørende at Norge skal kjennetegnes av små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap, og da er rettsstaten helt sentral. Norge ligger høyt på World Justice Projects «Rule of Law lndex», men også vi har utfordringer. Det er fortsatt for dyrt og for vanskelig å ta en rettssak til domstolene, tidsbruken i straffesaker og i forvaltningen er for lang, og risikoen for diskriminering er fortsatt for høy.

Denne proposisjonen løser ikke disse utfordringene, men den er likevel et lite skritt på veien mot et mer rettssikkert samfunn.

Etter vår vurdering er det viktig at gjenbruk av lyd- og bildeopptak fra tingretten ikke bare kan skje når «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», men at det skal skje. For Arbeiderpartiet handler dette om å sikre likebehandling, bedre prosesser og god effekt av de millionene som er investert i slikt utstyr, men kanskje viktigst: Det handler om vitnene – om respekt for deres tid, og om å redusere belastningen i saker som allerede er traumatiserende.

Jeg opplever at diskusjonen om dette har vært preget av enkelte misforståelser. La meg derfor være tydelig: «Skal» betyr ikke at avspilling alltid skal brukes. Det vi i dag vedtar, er å gi regjeringen forskriftskompetanse til å fastsette når slike opptak skal brukes. Også for Arbeiderpartiet er det viktig at domstolene har et betydelig handlingsrom, og det skal de fortsatt ha. Loven slår uansett fast at gjenbruk bare kan skje når det er forenlig med forsvarlig saksbehandling.

Samtidig må vi være klare på utgangspunktet: Er det ingen god grunn til å kalle inn vitner på nytt, skal man heller ikke gjøre det. Gjenbruk av opptak frigjør tid og ressurser, og det kan virke skjerpende på prosessen i tingretten, for alle aktører vet at forklaringen de gir der, i stor grad blir stående.

Dette handler i bunn og grunn om å bruke ressursene riktig, om å gi vitnene en mer skånsom prosess, og om å sikre at domstolene får mer tidsnære og pålitelige bevis. Det handler om likebehandling og forutsigbarhet i hele rettssystemet. Derfor mener Arbeiderpartiet at videreføringen av vilkåret «skal» er det mest ansvarlige, moderne og rettssikre valget.

Mari Holm Lønseth (H) [13:07:56]: Dette er en sak det i all hovedsak er stor enighet om, så jeg tenker at jeg bare vil kommentere spørsmålet knyttet til lyd- og bildeopptak i ankeforhandlinger, som er det spørsmålet det er størst uenighet om.

Høyre støtter regjeringens forslag om å innføre lovbestemmelser som sikrer at lyd- og bildeopptak fra tingretten skal benyttes, med mindre forsvarlig saksbehandling taler imot det. Det er flere grunner til det.

For det første: Det vil føre til at vi får en lik praksis på tvers av lagmannsrettene. Hvis det ikke legges en sånn regel til grunn, risikerer man at lyd- og bildeopptak ikke spilles av overhodet, eventuelt veldig lite, i noen lagmannsretter eller for noen dommere, mens det i andre saker eller for andre dommere er en helt annen praksis. Med denne regelen får vi også en likebehandling, noe som gir mer forutberegnelighet for partene.

For det andre: Det vil skjerpe partene til å få saken godt belyst i den første rettsrunden. Det er en utfordring at det er noen som ofte bruker tingrettens behandling nærmest som et sted for å teste saken, argumenter og påstander, og at saken kan endre en del karakter til lagmannsrettens behandling. Lagmannsretten er ment å skulle ha en overprøving av en sak, ikke en ny prøving av en ny sak. Dette regelverket vil også føre til at man i større grad får nettopp en overprøving, framfor en ny sak for lagmannsretten.

For det tredje: Dette er også av hensyn til vitnene. Det betyr ofte at man kun trenger å forklare seg én gang, og den gangen vil være nærmest den hendelsen man forklarer seg om, i tid, noe som ofte også vil være viktig i straffesaker.

Dette betyr samtidig ikke at det ikke skal være klare rammer for når lyd og bilde skal spilles av. Regjeringen skal komme tilbake med en forskriftsregulering. I det arbeidet mener Høyre det også må sikres tydelige rammer som sikrer at en i ankerunden ikke må høre og se unødvendig mye lyd- og bildeopptak, men at man kan begrense det til de relevante delene for ankebehandlingen.

Jeg har også merket meg et oppslag i Advokatbladet fra 19. februar 2026, hvor det er et intervju med hovrättspresident Heidenborg i Svea hovrätt. Det redegjøres for at de har gode erfaringer med denne reguleringen i Sverige, og at de mener det fører til bedre rettssikkerhet, men det pekes på at de i Sverige per dags dato må høre hele vitneavhør, selv om det bare er deler av avhøret som er relevant for saken. Det vises der til at det pågår en diskusjon i Sverige om hvordan avhørene kan bli mer konsentrerte. Jeg mener at dette arbeidet må regjeringen lære av, og sørge for at det blir effektivt i Norge.

Det er også viktig i forskriftsarbeidet at regjeringen vektlegger at dette ikke skal føre til vesentlig mer tidkrevende ankeforhandlinger, som igjen får betydning for sakskostnadene i den enkelte sak. Dessuten er det viktig at det fortsatt vil være mulig å føre vitner for retten om det er nødvendig, for å stille nye spørsmål eller lignende.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:11:06]: Som det framgår av innstillingen, er komiteen samlet om de fleste lovforslagene i proposisjonen.

Når det gjelder saksfordeling og forslaget om lovfesting av prinsippet om at saker som hovedregel skal fordeles tilfeldig mellom dommerne, med mindre saklige grunner tilsier noe annet, er Senterpartiet enig i en lovfesting av tilfeldighetsprinsippet. Dette vil sikre en uavhengig og upartisk saksbehandling, samtidig som loven ivaretar behovet for en rimelig arbeidsfordeling mellom dommerne samt behovet for særskilt kompetanse eller erfaring i den enkelte sak.

Når det gjelder rettskretser med flere rettssteder, vil Senterpartiet særlig understreke viktigheten av å opprettholde rettstilstanden ved å lovfeste at tilfeldighetsprinsippet skal praktiseres på det enkelte rettsstedet og ikke i rettskretsen som helhet.

Så til det forslaget der komiteen deler seg i innstillingen: Når det gjelder avspilling av opptak i ankeinstans, ser Senterpartiet gode argumenter for begge løsninger. Dette reflekteres også av høringssvarene og de innspillene som er kommet i forbindelse med komitéhøringen.

Jeg vil påpeke at det fortsatt er et krav om at sakene skal opplyses skikkelig og underlegges en grundig og forsvarlig behandling i ankeinstansen. En lovfesting av «skal» som hovedregel innebærer at lagmannsretten fortsatt må foreta en konkret vurdering av om avspilling av opptak er forsvarlig og hensiktsmessig, eller om det foreligger omstendigheter i den enkelte saken som tilsier at det ikke skal avspilles opptak fra tingrettsbehandlingen.

I mange tilfeller vil det derfor være mulig å unnlate gjenbruk av forklaringene i opptakene, både etter loven direkte og gjennom nærmere regler gitt i forskrift. Senterpartiet mener dette gir ankeinstansen et tilstrekkelig skjønnsrom til å beslutte om opptak skal spilles av eller ikke.

Det er derfor viktig å understreke at en skal-regel ikke vil avskjære rettens mulighet til å høre de samme vitnene på nytt eller tilføye nye bevis. Det er derfor ikke slik at bruk av opptak reduserer lagmannsrettens behandling til en ren reprise av bevisførselen i tingretten. Som flertallet poengterer i innstillingen, skal det legges betydelig vekt på en eventuell omforent uenighet hos partene i vurderingen av om gjenbruk av opptak er forsvarlig.

Jeg merker meg at flere høringsinstanser i høringen trakk fram at en kan-bestemmelse, slik det var foreslått i høringsnotatet, ville kunne gi andre, uheldige utslag. Det pekes her på faren for ubegrunnede praksisforskjeller i de ulike lagmannsrettene og mellom de enkelte dommerne. Det er derfor interessant at Hålogaland lagmannsrett, som i perioden 2018–2022 deltok i prøveprosjektet «Opptak i retten», argumenterer sterkt for å videreføre «skal» som hovedregel.

Etter Senterpartiets vurdering gir lovforslaget om gjenbruk av opptak fra tingretten de nødvendige rettssikkerhetsgarantiene, og hensynet til likebehandling tilsier at hovedregelen fortsatt bør være en skal-bestemmelse.

Når det gjelder de øvrige lovforslagene, viser jeg til proposisjonen og Senterpartiets merknader i innstillingen.

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:14:01]: I denne saken står vi overfor spørsmål som i kjernen handler om rettssikkerhet, kvaliteten på bevisvurderingen og borgernes reelle tilgang til domstolene. Domstolenes uavhengighet og effektivitet er grunnleggende verdier i et moderne demokrati, og det er avgjørende at lovverket vårt legger til rette for begge deler.

MDG støtter intensjonen bak regjeringens forslag om å modernisere lovverket, og mener at lyd- og bildeopptak kan være en viktig rettssikkerhetsgaranti som gjør det mulig for lagmannsretten å etterprøve om vitneforklaringer i tingretten har vært klare, konsistente og presist gjengitt senere i prosessen. Dette kan være avgjørende i saker der sentrale forklaringer endrer karakter over tid.

Samtidig mener vi i MDG at det ikke er nødvendig eller klokt å innføre en absolutt skal-regel for avspilling av opptak. En slik regel kan i enkelte tilfeller binde retten til en bevisførsel som ikke er tilpasset sakens behov. Det avgjørende må være at retten har adgang til å bruke opptakene der det er nødvendig for en forsvarlig bevisbedømmelse, ikke at den pålegges å gjøre det i alle saker.

Vi vet at store saker, særlig straffesaker, ofte utvikler seg mellom første og annen instans. Det kan derfor finnes opptak som ved ankebehandlingen ikke lenger er relevante. Det kan også være forklaringer som, selv om de ble tatt opp, ikke er tilstrekkelig utfyllende fordi sentrale oppfølgingsspørsmål ikke ble stilt. MDG er også opptatt av retten til tilgang til domstolene, og vi er bekymret for det stadig økende kostnadsnivået i sivile saker. Dersom domstolsbehandling blir for dyrt, oppstår en situasjon der ordinære borgere i praksis mister muligheten til å få prøvd saken sin. Dette er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Derfor må prosessreglene utformes slik at de legger til rette for effektiv og konsentrert behandling, ikke unødvendig ressursbruk.

MDG mener at lagmannsretten bør ha fleksibilitet til å vurdere når avspilling av opptak er et riktig virkemiddel, og når det er mer hensiktsmessig med nye konsentrerte forklaringer. En slik vurdering må bygge på hensynet til forsvarlig saksbehandling, ikke automatikk. Derfor mener vi at forskriftshjemlene skal utformes som kan-bestemmelser, ikke som skal-bestemmelser.

Domstolene er en bærebjelke i rettsstaten. De må ha både verktøyene og fleksibiliteten til å behandle sakene riktig og rettferdig. MDG mener de foreslåtte endringene bør bidra til nettopp dette – økt rettssikkerhet, effektiv ressursbruk og styrket tillit til domstolene. Men da må vi velge løsninger som gir rom for faglig skjønn, og som ikke skaper unødvendige byrder, verken for domstolene eller for borgerne som trenger dem.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:17:14]: I denne saken står vi bl.a. overfor et valg mellom to ulike tilnærminger til bevisførsel i lagmannsretten: en rigid skal-regel, eller en fleksibel kan-regel. For Kristelig Folkeparti er svaret at det er kan-regelen som best ivaretar både rettssikkerheten, domstolenes arbeidsflyt og samfunnets behov for effektiv ressursbruk.

Mindretallet, der KrF står sammen med FrP og MDG, peker i innstillingen på at avspilling av lydopptak i enkelte saker kan være mer tidkrevende enn å gjennomføre nye, konsentrerte forklaringer. I tillegg framgår det at eksistensen av opptak kan medføre økt arbeid i saksforberedelsen, uten at dette nødvendigvis gir en mer presis eller relevant bevisvurdering.

Det er dommerne som kjenner den konkrete saken. Det er de som best kan vurdere om en full avspilling av flere timers opptak faktisk vil tilføre saken substansiell informasjon, eller om det bare vil stjele tid og ressurser. En skal-regel fratar domstolen denne vurderingsfriheten. En kan-regel gir den tilbake.

Mindretallet understreker videre at ankeforhandlingen bør konsentreres om de omtvistede spørsmålene, og at tids- og ressursbruken må stå i rimelig forhold til sakens karakter og betydning. Det er et helt grunnleggende prinsipp i rettsstaten – en anke skal ikke utvikle seg til en gjentakelse av tingretten bare fordi regelverket tvinger lagmannsretten til å spille av alt som finnes av opptak, også når dette ikke bringer saken nærmere opplysning.

Høye omkostninger i domstolene er i seg selv et rettssikkerhetsproblem. Mindretallet peker uttrykkelig på at kostnadsnivået i sivile saker er økende, og at prosessreglene derfor må utformes slik at de bidrar til en effektiv saksavvikling og til å holde kostnadene nede. En skal-regel vil gjøre mange saker dyrere, mer tidkrevende og mer belastende uten at dette nødvendigvis styrker kvaliteten på bevisene.

La oss også huske at i større og mer komplekse saker fungerer tingrettens behandling ofte som en sondering av hva som faktisk er tvistetema. Tingrettens opptak vil i slike tilfeller ikke alltid være fullt relevante i anken og viktige oppfølgingsspørsmål kan ha kommet opp først i lagmannsretten. Dette er også eksplisitt påpekt i innstillingen.

Dette handler om god dommerstyring, det handler om tillit til domstolenes skjønn, og det handler om effektiv ressursbruk og om en reell prioritering av de bevisene som faktisk bringer saken nærmere sannheten.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:20:38]: Jeg er glad for at en samlet justiskomité har gitt støtte til regjeringens forslag om endringer i domstolloven, som gjelder fordeling av saker i domstolene, lovfesting av antall høyesterettsdommere, og at regjeringens kompetanse til å dele Høyesterett inn i avdelinger overføres til høyesterettsjustitiarius. Dette er viktige endringer for å styrke domstolenes uavhengighet og bidra til økt åpenhet og tillit til domstolene.

Jeg har merket meg komiteens uttalelser om lovendringene i tvisteloven og straffeprosessloven knyttet til forskriftshjemlene om avspilling av opptak fra tingretten i lagmannsretten, som også har vært tema her fra talerstolen. Særlig har jeg merket meg uttalelsene fra komiteens mindretall om at prosessreglene må utformes på en måte som legger til rette for en effektiv saksavvikling for å holde omkostningsnivået for domstolsbehandling nede.

Jeg er enig i at sakskostnadsnivået i domstolene er bekymringsfullt, og at det er viktig å sørge for at regelverksendringer ikke fører til dyrere rettsprosesser. Jeg mener imidlertid at fleksibiliteten til å ivareta disse hensynene ligger innenfor bestemmelsen sånn den er foreslått i proposisjonen.

Det sentrale med det lovforslaget vi har til behandling i dag, er å fjerne frasen «i utpekte domstoler» og ta den ut av den aktuelle forskriftshjemmelen, sånn at alle domstoler skal få en adgang til å spille av opptak fra tingrettene når slike opptak foreligger. Reservasjonen i disse bestemmelsene om at avspilling kun skal skje dersom «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», vil fortsatt åpne for helt eller delvis å unnlate avspilling av opptak av forklaring i mange tilfeller. Dagens ordlyd gir dermed tilstrekkelig handlingsrom for lagmannsretten til å beslutte om opptak skal avspilles eller ikke, ut fra relevante omstendigheter i det enkelte tilfellet.

Jeg mener at klare føringer i lovteksten om at utgangspunktet skal være avspilling, vil sikre mer likebehandling enn en regel som åpner for en fullstendig skjønnsmessig vurdering av hvorvidt opptak skal spilles av. I tillegg vil disse føringene bidra til nødvendig mengdetrening og erfaring i en ny måte å jobbe på, både for dommerne og for aktørene. Spørsmålet om hvorvidt forskriftskompetansen skulle være en «skal»- eller en «kan»-regel, ble nøye vurdert under arbeidet med proposisjonen, basert på en grundig vurdering av høringsinnspillene, som samlet tilsa at ordlyden bør være «skal».

Finn Krokeide (FrP) [13:29:36]: La meg begrunne Fremskrittspartiets standpunkt for hvorfor vi har landet på at denne kan-regelen er å foretrekke over skal-regelen. For til tross for at det er lagt inn noen kriterier for å kunne avvike utgangspunktet som «skal», mener vi det er grunn til å anta at en regel med skal-utforming vil bli praktisert ganske så absolutt. Dette vil, slik Fremskrittspartiet vurderer det, kunne lede til mye repetisjon ved lagmannsrettsbehandlingen, som ikke er av stor betydning for sakens opplysning, men som vil ha til konsekvens at saksbehandlingstiden blir lenger. Det har, slik vi ser det, en klar side mot det stadig økende omkostningsnivået for domstolsbehandling, særlig i sivile saker.

Det er et rettssikkerhetsproblem dersom sakskostnadsnivået blir så høyt at borgerne i praksis ikke har reell adgang til domstolene. Derfor er det for Fremskrittspartiet viktig å ta hensyn til at reglene utformes på en måte som i størst mulig utstrekning søker å holde sakskostnadsnivået nede. Vi mener en aktiv dommerstyring av ankeprosessen med en tilskjæring av saken til det som er nødvendig for å behandle de faktiske og rettslige problemstillinger som er til prøving, best ivaretas ved en kan-regel. Dette balanserer etter vårt syn på en god måte hensynet til rettssikkerheten og til å holde kostnadsnivået for domstolsbehandling nede.

Morgan Langfeldt (FrP) [13:32:16] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for samarbeidet i komiteen. Komiteen har avholdt skriftlig høring i saken og mottok 67 høringsuttalelser innen fristen. En rekke frivillige lag og organisasjoner peker på utfordringer knyttet til økonomisk bæreevne og vedlikeholdsetterslep i forbindelse med kulturbygg, samt at den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg i begrenset grad når fram til organisasjonseide bygg. Komiteen har også mottatt svarbrev fra Kultur- og likestillingsdepartementet, ved statsråd Lubna Jaffery, etter at departementet ble forespurt av komiteen om dette.

Komiteen vil understreke betydningen av forutsigbarhet og treffsikkerhet på rammevilkårene for eierskap for kulturbygg, og at slike bygg utgjør en sentral del av den lokale kulturinfrastrukturen. Komiteen deler bekymringen for økende vedlikeholdsetterslep på organisasjonseide bygg. Mange av disse byggene er gamle og krever betydelige investeringer for å møte dagens krav til universell utforming, brannsikkerhet og energieffektivitet.

Komiteen mener det er urimelig at frivillige lag og foreninger som allerede legger ned en enorm dugnadsinnsats, skal belastes med fulle merverdiavgiftkostnader når de oppgraderer byggene sine for å møte offentlige krav, foreta nødvendig modernisering eller bidra til det grønne skiftet.

Fremskrittspartiet merker seg også tilbakemeldingene om at den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg i begrenset grad når fram til organisasjonseide bygg. Fremskrittspartiet mener det vil være klokt med en strukturendring som fører til momskompensasjon også på oppgraderinger og tiltak som f.eks. ombygging for å imøtekomme krav til universell utforming.

Fremskrittspartiet fremmer – sammen med Kristelig Folkeparti – følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen gi organisasjonseide kulturbygg og bygg eid av ideelle organisasjoner mulighet til å søke om merverdiavgiftskompensasjon for nybygg, påbygg og ombygging i tillegg til vanlig vedlikehold.»

Fremskrittspartiet mener også at ideelle organisasjoner bidrar sterkt til dagens samfunn, med sitt komplekse utfordringsbilde.

Det foreligger flere forslag i saken, men partiene vil komme tilbake til det i debatten og fremme sine egne forslag. Fremskrittspartiet mener at forslaget vi har fremmet, er det beste, men vi kommer ved votering i saken til å støtte komitéinnstillingen subsidiært, da vårt forslag trolig ikke får flertall. Jeg fremmer med dette Fremskrittspartiets forslag.

Bente Estil (A) [13:35:15] (komiteens leder): Rundt omkring i hver eneste bygd, på hver holme og hvert nes finner vi dem – de 5 500 organisasjonseide kulturbyggene: forsamlingshuset, samfunnshuset og ungdomshuset.

Vi som har vokst opp med disse byggene, vet hva de betyr. De er selve hjertet i lokalsamfunnene. Der var det juletrefester, teaterforestillinger, revyer, konserter og ikke minst dansefester, der dansen var viktigst for noen, mens andre var mer opptatt av andre ting – det høver seg ikke å gå noe nærmere inn på det her! Men poenget er: Disse husene har båret generasjoner av fellesskap og frivillig innsats. Mange av dem ble reist mellom 1870 og 1960 og har da naturligvis stort behov for oppgradering. Vedlikeholdsetterslepet er stort, og det er tøft for frivilligheten.

Arbeiderpartiet mener representantforslaget tar opp noe viktig, og deler i stor grad intensjonen. Men når det gjelder forslaget om å utvide den ordinære momskompensasjonsordningen som skal fremme aktivitet, til også å gjelde nybygg, påbygg og ombygging av kulturbygg, mener vi at det ikke er riktig vei å gå. Vi må ikke utvanne eksisterende ordning. Derfor støtter vi forslaget til Frivillighet Norge om å vurdere en egen momskompensasjonsordning for kulturbygg. En sånn ordning vil kunne gi kompensasjon for nødvendig oppgradering, universell utforming og energieffektivisering.

Komiteens flertall foreslår derfor at regjeringen vurderer en sånn ordning og kommer tilbake til Stortinget med det. Det er vi godt fornøyd med.

Når det gjelder forslaget om en særskilt pott for frivillige lag innenfor den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg, er Arbeiderpartiet i stor grad enig også på det området. Men å etablere en egen pott kan skape unødvendig kompleksitet, med flere søknadsprosesser og mer administrasjon. Vi mener intensjonen kan ivaretas ved å tydeliggjøre at frivilligheten skal være en prioritert målgruppe i ordningen. Det vil sikre at flere midler faktisk kommer fram til frivillige lag, og samtidig gi fylkeskommunene et tydelig ansvar for å informere bedre om ordningen. Det gir rom for regionale vurderinger, for det er fylkeskommunene som kjenner sine områder aller best.

Regjeringen har varslet at det skal utarbeides en ny kulturarenastrategi. Arbeiderpartiet mener at det er naturlig i sammenheng med det å utrede hvordan vi kan sikre at flere midler når fram til frivilligheten, gjennom en egen ordning eller på andre gode måter. For målet er klart: Kulturbyggene skal være levende møteplasser og kulturarenaer også for framtidige generasjoner, sånn at de også får oppleve revyene og dansefestene.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Haagen Poppe (H) [13:38:36]: Jeg kommer fra en liten landsby – eller uthavn, som det heter på Sørlandet – ytterst i havgapet utenfor Arendal som heter Revesand. På Revesand er det bedehuset som er samlingspunktet i bygda – et hus som ble bygd for å prise Herren, men som nå er det eneste samlingspunktet i bygda. Det er ikke bare Gud og Jesus man kan høre om i bedehuset på Revesand lenger. Der settes det opp operaforestillinger og arrangeres kaféer, foredrag og konserter, bl.a. med det lokalpatriotiske bandet Revesound – shout-out!

Revesand er ikke et unikt sted. Bedehus, kulturhus og forsamlingslokaler som dette er hjørnesteiner i den kulturelle infrastrukturen i Norge, for ikke å snakke om de viktigste og mange steder eneste forsamlingsstedene i bygder og byer rundt om i landet. Mange av byggene er eldre og drives på dugnad av lokale ildsjeler og foreninger.

Høyre mener det er urimelig at frivillige lag og foreninger som allerede legger ned en enorm dugnadsinnsats, skal belastes med fulle merverdikostnader når de oppgraderer byggene sine for å møte offentlige krav og foreta nødvendig modernisering, f.eks. slik at hele bygda, også de som har en form for bevegelseshemming, skal få lov til å nyte kultur og være sosial.

Denne dugnadsinnsatsen er gull verdt, både for å bygge lokal samhørighet og for å ta vare på det som mange steder er viktig kulturarv i seg selv. Den er også avgjørende for i det hele tatt å kunne ha et samlingspunkt mange steder. Disse samlingsstedene må vi ha for at det skal være attraktivt å bo og leve i distriktene, ikke minst for unge.

Norge har ikke piazzaer og restauranter i hver eneste lille landsby, men vi har disse husene – huset i bygda.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:41:15]: Det er en glede for oss i Senterpartiet å være med i denne debatten i dag. Hensikten med representantforslaget vårt var å løfte opp i rikspolitikken spørsmålet om bedre rammevilkår for organisasjonseide kulturbygg. Det gleder meg at vi har lyktes med det.

At det er viktig, viser høringsinnspillene tydelig. Nesten 70 innspill kom inn, fra alt fra store organisasjoner som Frivillighet Norge, Noregs Ungdomslag og Handikapforbundet, til mindre aktører som Reehaug samfunnshus i Skogn og Øen grendelag i Hyllestad. Det forteller oss at dette betyr mye for mange, og ikke minst viser det hvilken enorm betydning kulturbygg og -anlegg har som møteplasser i det frivillige Norge, noe jeg er trygg på at alle partiene i salen setter svært høyt. Derfor er det svært gledelig å lese innstillingen i denne saken.

For det første registrerer jeg at alle forslagene i innstillingen peker i riktig retning, mot bedre rammer for organisasjonseide kulturbygg og -anlegg. Forslagene er konkrete og ber regjeringen komme tilbake med nye løsninger. Begge deler er et steg framover.

For det andre: Flertallet i familie- og kulturkomiteen åpner for en egen momskompensasjonsordning for organisasjonseide kulturbygg. Det vil omfatte oppgradering, modernisering, energieffektivisering og universell utforming. Det forslaget støtter selvfølgelig Senterpartiet.

For det tredje støtter vi både mindretallsforslaget om en egen pott innenfor den desentraliserte ordningen og forslaget om at frivilligheten skal kunne søke momskompensasjon også for nybygg, påbygg og ombygging.

I tillegg til dette har Senterpartiet i dag fremmet ytterligere fire forslag, som jeg med dette tar opp. Det er forslag som går litt lenger enn komiteens innstilling, og som samlet sett vil komme frivilligheten sterkere i møte. La meg spesielt trekke fram forslag nr. 4, om informasjon til alle potensielle søkere. Det er nemlig ikke nok at en ordning finnes. De som faktisk trenger ordningen, må også vite om den og vite hvordan de skal søke. Først da oppfyller ordningen sin funksjon.

Kultur og frivillighet er limet i et lokalsamfunn. Frivilligheten skaper fellesskap, aktivitet og tilhørighet i hele landet. Kulturbyggene er veldig ofte hjertet i lokalsamfunnet og dermed også grunnmuren for frivilligheten i mange sammenhenger. Det er på høy tid og veldig gledelig at vi nå tar et skritt for å holde denne grunnmuren i skikkelig stand. Jeg tar altså opp Senterpartiets forslag.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:44:11]: Rundt i heile Noreg står grendehus, samfunnshus og organisasjonseigde kulturbygg som sjølve hjartet i lokalsamfunna våre. Dette er bygg som held liv i kulturen, frivilligheita og fellesskapet. I distrikta er desse bygga meir enn møteplassar. Det er infrastrukturen for heile frivilligheita. Det er staden der folk møtest når avstandane er store, der generasjonar blandar seg og fellesskapet skjer i praksis, anten det handlar om idrett, kultur, inkludering eller beredskap.

Framover blir frivilligheita berre viktigare. Vi treng opne møteplassar som gjer at folk kan bu, trivst og bidra. Vi treng fellesskap som kan handtere press på helse, fellesskap og integrering. Alt dette er frivilligheita, og alt dette går føre seg i desse bygga.

I dag står mange av dei i ein svært krevjande situasjon. Over halvparten er bygde før 1960, og kartleggingar viser eit stort vedlikehaldsetterslep. Dette merkar ein ekstra godt i nord, der vi har eit tøffare klima, høgare energikostnader og større avstandar. Samtidig er det dei frivillige, dei som allereie ber lokalsamfunna, som sit igjen med rekninga. Det er rett og slett ikkje rimeleg.

I dag får organisasjonane momskompensasjon for å vedlikehalde ei trapp, men ikkje når dei byggjer rampe, sånn at bygget faktisk blir tilgjengeleg for alle. Dei får kompensasjon for å reparere gamle vindauge, men ikkje om dei vil byte til meir energieffektive løysingar. Dette viser at regelverket ikkje treffer – ikkje for frivilligheita, ikkje for distrikta og ikkje for klimaet.

Difor støttar MDG forslaget om å vurdere ei eiga momskompensasjonsordning for organisasjonseigde kulturbygg. Det vil gjere det mogleg å sikre universell utforming, brannsikkerheit, modernisering og energieffektivisering utan at det går ut over midlane som eigentleg skal brukast på aktivitet og inkludering. Det handlar om å gje frivilligheita betre rammer og ikkje større byrder.

Vi har samtidig føreslått at regjeringa vurderer korleis den desentraliserte ordninga for kulturbygg kan treffe betre. Når berre 14 pst. av organisasjonane kjenner til ordninga, seier det seg sjølv at vi kan gjere dette enklare, særleg i distrikta, der kapasiteten til å søkje midlar er mindre, men behova ofte større.

Kulturbygga våre er ikkje berre hus; det er motorar for fellesskap, kultur, demokrati og lokal beredskap. Det minste vi kan gjere, er å sørgje for at frivilligheita ikkje blir økonomisk straffa for å gjere det riktige, anten det handlar om tilgjengelegheit, tryggleik eller klima. Difor støttar MDG forslaga som ligg på bordet i dag. Det er målretta, rettferdige og nødvendige grep som vil styrkje kulturfrivilligheita i heile landet.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:47:18]: Organisasjonseide kulturbygg, grendehus, samfunnshus, bedehus og andre lokale møteplasser er bærebjelker i frivilligheten og i hele den lokale kulturinfrastrukturen. Det finnes i dag rundt 5 500 organisasjonseide kulturhus rundt om i hele Norge, hvor det arrangeres både store og små møteplasser og aktiviteter for barn og unge. I disse byggene rundt omkring i by og bygd skjer det viktige ting i menneskers liv, alt fra øving for kor, korps og band til møtevirksomhet og sosiale samlinger. Ja, i mange lokalsamfunn er kulturhusene ofte en av få tilgjengelige kulturarenaer.

Jeg vil påstå at særlig i tider med mye usikkerhet er det ekstra viktig å ha steder rundt i lokalsamfunnene der innbyggerne kan treffes og ha arrangementer som binder dem sammen. Men mange av disse byggene er gamle. Om lag 60 pst. av dem er reist før 1960, og det er beregnet et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder kroner. Det er frivillige lag og foreninger som bærer denne byrden, ofte på dugnad og med svært begrensede midler. Når disse byggene trenger oppgraderinger for å møte krav til universell utforming, brannsikkerhet og energieffektivisering, møter de full merverdiavgift. KrF mener det er urimelig at frivillige skal bære denne kostnaden alene når de nettopp gjør en innsats som gagner fellesskapet.

KrF mener Stortinget bør merke seg tilbakemeldingen om at den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg i begrenset grad når fram til organisasjonseide bygg. Vi mener det vil være klokt med en strukturendring som fører til momskompensasjon også på oppgraderinger og tiltak som f.eks. ombygging for å imøtekomme krav til universell utforming. Derfor støtter Kristelig Folkeparti at organisasjonseide kulturbygg og også bygg eid av ideelle organisasjoner må gis full mulighet til merverdikompensasjon for nybygg, påbygg og ombygging, i tillegg til vanlig vedlikehold. Etter vårt syn skal ikke de ideelle stå utenfor, og det var en svakhet med det opprinnelige forslaget. Mange av dem ivaretar viktige møteplasser og samfunnsfunksjoner, på samme måte som frivilligheten. Når Arbeiderpartiet også utgjør flertallet for det ene vedtaket, forventer jeg at regjeringen snarlig følger opp dagens vedtak.

Vi ser behovet for mer forutsigbare og treffsikre rammevilkår for eierskap i kulturbygg, og i en tid preget av uro, usikkerhet og økende polarisering er lokale møtesteder enda viktigere enn før.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:50:17]: Representanter fra Senterpartiet har bedt regjeringen vurdere tiltak for å styrke frivillige og organisasjonseide kulturbygg. Forslagsstillerne ber om at slike bygg gis adgang til å søke merverdiavgiftskompensasjon også for nybygg, påbygg og ombygging, samt at regjeringen utreder en særskilt pott innenfor den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturarenaer eller på en annen måte sikrer at en større andel av midlene i ordningen tilfaller frivillige lag.

I likhet med komiteen og forslagsstillerne er jeg opptatt av at frivilligheten skal ha gode og funksjonelle lokaler. Dette er også en prioritet for regjeringen. Kulturarenaer er viktige møteplasser for kulturaktivitet og frivillig virksomhet over hele landet. Tilgang til egnede kulturarenaer i hele landet styrker lokalsamfunn. Det bygger engasjement, identitet og tilhørighet og gir økt deltakelse for alle. Regjeringen har derfor igangsatt arbeidet med en kulturarenastrategi som skal sikre mer tilgjengelige og egnede kulturarenaer. En nasjonal kulturarenastrategi skal bidra til trygge og inkluderende nabolag langs fjordene, i dalførene og i byene i dette landet.

Jeg er opptatt av at vi med denne strategien skal finne løsninger som gir effektiv ressursbruk i kommunene, samtidig som kulturens rolle i lokalsamfunnet utvikles. Den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg er sentral i dette arbeidet. I strategiprosessen vil vi vurdere hvordan ordningen kan innrettes slik at den treffer bedre. Vi vil se nærmere på hvordan flere midler kommer frivillige lag og kulturbygg til gode.

Regjeringen deler komiteens vurdering av at dagens vedlikeholdsetterslep er en utfordring, og at mange frivillige lag og foreninger står i krevende økonomiske situasjoner når de skal modernisere bygg for universell utforming, brannsikkerhet og energieffektivisering.

Komiteens forslag om å vurdere en egen ordning for momskompensasjon til kulturbygg er i tråd med regjeringens ambisjon om gode og trygge kulturarenaer over hele landet. Samtidig er det viktig å understreke at kulturbygg er et mangfoldig felt, uten en etablert og presis definisjon i lovverket. En eventuell ny ordning må derfor utredes grundig, slik at vi får tydelige avgrensninger, unngår å uthule dagens momskompensasjonsordning for frivillige organisasjoner og sikrer at midlene treffer de frivillige miljøene ordningen er ment å styrke.

Vi må også se nærmere på hva de økonomiske konsekvensene av en slik ordning vil være. I utredningen vil vi se på hvordan en særskilt ordning kan målrettes mot nødvendige oppgraderinger og modernisering, på en måte som er både forutsigbar for sektoren, håndterbar å forvalte og økonomisk forsvarlig.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når dette arbeidet er gjort.

Silje Hjemdal (FrP) [13:59:51]: Tusen takk til saksordføreren og ikke minst komiteen for konstruktivt samarbeid. Selv om jeg selvfølgelig mener at Fremskrittspartiets forslag er det beste, er det nå en enstemmig komité som står bak innstillingen, og det synes jeg er bra. Det skjer ikke for ofte i denne salen, men det er veldig kjekt når vi av og til kan stå sammen om gode tiltak, spesielt for frivilligheten. Vi kommer nok tilbake til der hvor vi er mer utålmodige eller har uenigheter.

Jeg tenkte bare å nevne at det ble fremmet en rekke løse forslag i salen i dag, og det er sikkert mange gode intensjoner der. Forslag nr. 3 tar opp i seg deler av det som komiteen har innstilt på, og også det forslaget som FrP hadde, men med en litt rar ordlyd blir det vanskelig. Det er også tre andre forslag. Intensjonen her er sikkert veldig god, og jeg skjønner at det av og til kan være utfordrende for partier som ikke sitter i komiteen, å fremme sitt syn. Jeg vil minne om at alle i komiteen har mailadresse og telefon, og vi er ofte sammen på huset. Hvis man rekker ut en hånd eller sier at man har forslag man har lyst til å ha støtte til, er hvert fall Fremskrittspartiet et veldig konstruktivt parti i mange slike saker. Det har vi også tenkt å være i fortsettelsen. Jeg tenker derfor at det kan være verdt å nevne her, for en del av sånne løse forslag krever at man behandler det i sine grupper eller i fraksjoner, og det er av og til litt vanskelig å få gjort på så kort varsel.

Fremskrittspartiet er gjerne konstruktivt i kommende debatter og der det skulle komme lignende forslag, men det kan som sagt være en fordel å ta kontakt i forkant, slik at man faktisk får tid til å sette seg inn i forslagene og ikke minst diskutere det med eget parti.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:03:16] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Det har vært interesse for denne saken, det er gjennomført skriftlig høring, og saken har vært offentlig debattert underveis i komitébehandlingen.

Sakens kjerne er hvorvidt råd om kjønnsmangfold, som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet og sendt på høring, skal skrinlegges eller ikke. Det er ulike standpunkter i denne saken, og jeg antar at partiene vil utdype sine syn, så vil jeg i det videre redegjøre for Høyres syn.

For Høyre handler denne saken om hvordan rådene kan bidra til respektfulle møter mellom offentlig ansatte og den enkelte innbygger. Det handler om hvordan en ansatt i Nav, en lærer i skolen eller en sykepleier i helsetjenesten kan opptre profesjonelt og trygt i møte med mennesker som har en annen kjønnsidentitet eller et annet kjønnsuttrykk enn flertallet.

For oss i Høyre er det å kjempe for at mennesker skal få leve et fritt liv, med respekt for sin identitet og verdighet, en del av en lang tradisjon. Gjennom mange tiår har vår rettesnor vært den samme: Vi mener at et samfunn er sterkest når det er plass til alle, og når vi møter hverandre som medmennesker og ikke som kategorier. Vårt standpunkt i saken vi nå behandler, er trygt plassert i denne tradisjonen. Vi vil imøtekomme ønsket fra offentlig ansatte som ønsker råd om hvordan de kan møte mennesker med respekt og forståelse.

Forskning viser dessverre at mange transpersoner fortsatt opplever diskriminering, at møter med offentlig sektor er krevende, og at de derfor har lav tillit til systemet. For oss handler dette om faglig støtte i en praktisk arbeidshverdag. Det handler om støtte til ansatte i konkrete møter med mennesker, og ikke en styring av språket.

Likevel mener vi at høringsrunden har avdekket flere legitime bekymringer, og det er Høyres klare forventning at regjeringen tar kritikken på alvor og følger opp med tydelige avgrensninger. Dette skal være faglige råd, ikke juridisk bindende regler. Vi innfører ingen nye plikter eller sanksjoner. Vi forventer at dette kommer tydelig frem, og at man i ferdigstillelsen av rådene avgrenser hva rådene er, og hva de ikke er.

Særlig må det være krystallklart at dette ikke er styring av det norske språket. Vanlig språkbruk består. Ord som «jente», «gutt», «dame» og «herre» skal selvsagt bestå. Dette handler ikke om å endre språket, men om situasjonsbestemt tilpasning i én-til-én-møter der det er hensiktsmessig og viktig for å skape trygghet og respekt. Ved å gi ansatte bedre kunnskap styrker vi kvaliteten på tjenestene våre og møtene med offentlig sektor for mange som opplever slike møter som vanskelige.

Gode og profesjonelle møter mellom mennesker, preget av gjensidig respekt: Det er det denne saken handler om, verken mer eller mindre.

Benjamin Jakobsen (A) [14:06:37]: Ansatte i skolen og i Nav har etterspurt råd og veiledning om hvordan de best kan møte kjønnsmangfold. Enkelte partier forsøker å male et bilde av at det ligger en ideologi eller en form for aktivisme bak dette. Realiteten er at det handler om ansatte som ønsker å gjøre jobben sin på en best mulig måte.

Bufdir har utarbeidet en veileder, sendt den på høring og mottatt høringssvar. Som i alle andre slike prosesser forventer vi at man lytter til innspillene og gjør de nødvendige justeringene. Det vi er uenig i, er at Stortinget skal gripe inn i en slik faglig prosess og detaljstyre en veileder fordi enkelte partier er uenig i innholdet.

Regjeringen har utarbeidet 707 veiledere og brosjyrer. Mener virkelig Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti at Stortinget bør behandle samtlige av disse? Eller er det kun veiledere som handler om kjønnsmangfold og det å møte mennesker med forståelse og respekt, som skal løftes til politisk behandling?

I løpet av denne debatten er jeg sikker på at samtlige talere vil fordømme vold og diskriminering av skeive. Dessverre er det ikke alle som er villig til å følge opp med handling. Enkelte representanter vil nok mene at vi allerede gjør nok, kanskje til og med litt for mye. Når et direktorat ikke får utarbeide en faglig veileder etter forespørsel fra offentlig ansatte, er det grunn til bekymring. Det gir også grunn til å stille spørsmål ved hvor mye slike fordømmelser egentlig er verdt.

Vi i Arbeiderpartiet mener det skal være en selvfølge at ansatte som ber om råd og veiledning, får det. Forslaget vi diskuterer, representerer etter vårt syn en uheldig innblanding fra Stortingets side, og vi ønsker derfor å avvise forslaget. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget deler denne vurderingen.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene. Likevel opplever altfor mange skeive i dag diskriminering, vold og hatkriminalitet. Slik skal vi ikke ha det. Derfor har Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet i Stortinget, stått i spissen for en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi har styrket støtten til LHBT+-organisasjoner, og vi har fått på plass et forbud mot konverteringsterapi.

Dette handler til syvende og sist om noe grunnleggende, om trygghet, respekt og likeverd i møte med det offentlige. Denne veilederen vil bidra til det. For oss i Arbeiderpartiet er det ganske enkelt: Hvis vi virkelig ønsker å ta kampen mot diskriminering, må vi gi fagfolk i det offentlige tillit til å gjøre jobben sin og stole på at de vet hva de trenger i møte med mennesker.

Silje Hjemdal (FrP) [14:09:48]: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget en veileder med råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte, bl.a. lærere og ansatte i Nav, barnevernet og helsetjenestene. Formålet skal visst være å gi råd om hvordan man på en god måte kan møte transpersoner og andre som bryter med normer for eller forventninger til kjønn. Veilederen har, som det også ble påpekt her oppe, vært på høring, men er ikke endelig godkjent. Det må likevel være lov til av og til å gi en beskjed om at det er på tide å sette ned foten og stoppe noe som ikke nødvendigvis er ønskelig, eller som det ikke nødvendigvis er behov for.

Veilederen inneholder bl.a. mange konkrete språklige anbefalinger, herunder å bruke kjønnsnøytrale betegnelser som barn framfor jente og gutt og forelder framfor mor og far. Det anbefales også å formulere seg slik at det framstår som at det finnes flere enn to kjønn, eksempelvis ved å skrive kvinner, menn og ikke-binære framfor kvinner og menn.

Fremskrittspartiet mener at det er en form for detaljstyring av offentlig ansattes språkbruk som ikke har rot i faktiske behov, men som nettopp kan framstå som ideologisk begrunnet. Når man ser på den debatten som har gått mens denne saken har vært til behandling, er vi heller ikke alene om å stille noen problematiske spørsmål rundt dette.

La meg være den første til å understreke at for meg og for Fremskrittspartiet er det helt grunnleggende at alle mennesker skal møtes og behandles med respekt og ikke minst verdighet. Det understreker vi selvsagt også i denne saken, men samtidig må det være lov å si et tydelig nei til en ideologisk styring av språk hos offentlig ansatte, og spesielt overfor barn, som rett og slett etter hvert kan oppleve dette som ganske forvirrende.

Veilederen vil i praksis legge føringer for hvordan offentlig ansatte skal snakke og opptre. Selv om det formelt riktignok ikke innføres noen nye plikter, vil det oppfattes som at det blir en forventet standard. Det kan skape usikkerhet og bidra til unødvendig språklig detaljstyring i skole, Nav og helsetjenester, for å nevne noe. Alt i alt mener vi at det medfører unødvendig byråkrati.

Videre ønsker jeg å vise til Fremskrittspartiets merknader i saken, og jeg vil også ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har sammen med Kristelig Folkeparti.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:13:03]: Enten man er cis, trans eller ikke-binær er det helt grunnleggende for SV at ingen skal måtte bære minoritetsstress eller møtes med fordommer i møte med det offentlige.

Dette forslaget om å skrinlegge Bufdirs råd om kjønnsmangfold i offentlig sektor er ikke bare et teknisk grep. For meg oppleves det som et politisk signal som er både polariserende og stigmatiserende.

Transpersoner som gruppe er oftere utsatt for trakassering, diskriminering, overgrep og vold enn andre. Noen transpersoner kan ha opplevd dette i møte med det offentlige og offentlige tjenester, i møte med nye mennesker og ved å bevege seg i et offentlig rom.

Disse rådene er nettopp laget for lærere, barnehageansatte og helsepersonell, mennesker som hver eneste dag møter barn som prøver å forstå hvem de er. Å fjerne rådene vil ikke skape mer trygghet, det vil skape mer usikkerhet.

Hvem er det egentlig dette rammer? Det er barn og familier som allerede står i krevende livssituasjoner, barn som opplever utenforskap, barn som trenger voksne som møter dem med kunnskap, respekt og trygghet, ikke med politisk styrt taushet og fordømmelse.

SV mener vi må være tydelige: Å være et mangfoldig samfunn er en styrke. Jeg stiller meg undrende til KrF og FrP, som hevder at rådene svekker ytringsfriheten. Å gi ansatte verktøy for å møte mennesker med respekt er ikke å begrense ytringsrommet, det handler om å profesjonalisere offentlig sektor. Dette handler om hvordan vi møter andre mennesker i kraft av rollen vår.

Jeg vil være en person som står opp mot fordommer, for jeg vet at inkludering virker. Vi vet at kunnskap forebygger mobbing, psykiske helseutfordringer og utenforskap, og vi vet at det motsatte – uvitenhet og stigma – kan få alvorlige konsekvenser. Derfor er SV krystallklart: Vi skal ikke skru klokken tilbake, vi skal framover.

Dette forslaget bør avvises – ikke bare fordi det er dårlig politikk, men fordi det sender feil signal til barn og unge som trenger å høre det motsatte: Du er god nok som du er, og samfunnet står på din side.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:16:26]: Senterpartiet mener at alle mennesker skal møtes med respekt og verdighet i møte med de offentlige tjenestene. Diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller noe annet forhold er uakseptabelt, og offentlige myndigheter har et ansvar for å sikre likeverdige tjenester av høy kvalitet for alle.

Utgangspunktet for en god offentlig sektor må være tillit til alle de lærerne, sykepleierne helsearbeiderne og saksbehandlerne som hver dag møter innbyggerne. De er utdannet til å kommunisere hensynsfullt, ivareta menneskers verdighet og møte ulike situasjoner med respekt og profesjonalitet. Dette er en grunnleggende del av både utdanning, yrkesetikk og praksis, og i dag er det en kjernekompetanse i offentlig tjenesteutøvelse. Vi mener derfor det ikke trengs en egen statlig veileder for å minne profesjonene om å opptre saklig, høflig og medmenneskelig.

Det er viktig å understreke at offentlig ansatte allerede er bundet av et omfattende og velfungerende regelverk. Krav til forsvarlighet, likebehandling og respektfull opptreden følger av gjeldende regler og faglige normer. I lys av dette er det et legitimt spørsmål om nye veiledere på dette området tilfører tilstrekkelig merverdi til å forvare ressursbruken. Utarbeidelse av veiledere er ikke gratis, og i dag brukes det store ressurser på det, bl.a. i Bufdir. Når innholdet i stor grad omhandler forhold som allerede er en del av profesjonsetikken, kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig med en slik veileder. Disse ressursene kunne i stedet vært brukt på å styrke tjenestene direkte, eller til målrettet kompetanseutvikling der behovet er størst.

Senterpartiet er opptatt av at styring av offentlig ansattes hverdag ikke må bli så detaljert at den svekker det faglige skjønnet. I møte med mennesker vil situasjonen variere betydelig, og det er derfor vi har profesjoner som samfunnet må ha tillit til. Det er også viktig å se dette i en bredere sammenheng. Offentlig ansatte møter et mangfold av mennesker med ulike behov og bakgrunner, enten det gjelder kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion eller livssituasjon. Å utvikle særskilte veiledere for enkeltområder kan virke fragmentert og byråkratisk.

Senterpartiets gruppe har nok delvis en annen begrunnelse for å stemme for KrFs forslag enn forslagsstilleren har i sin begrunnelse. Vi sitter jo ikke i komiteen og har dermed ikke lagt inn merknader der.

Det er også et praktisk poeng at hver ny veileder konkurrerer om oppmerksomheten til ansatte, som allerede har et omfattende sett av krav, rutiner og føringer å forholde seg til. I en travel arbeidshverdag vil det være begrenset kapasitet til å sette seg inn i stadig nye dokumenter som, særlig derfor, ikke oppleves som direkte relevante for kjerneoppgavene.

For Senterpartiet er det avgjørende at kjerneoppgavene står i sentrum. Offentlig ansatte skal ha tid og handlingsrom til å utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig og menneskelig god måte. Det forutsetter tydelige rammer og et godt lovverk, men spesielt viktig er det å ha tillit til at fagfolkene gjør sitt arbeid med skjønn og ansvarlighet.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:19:41]: Å bryte med kjønnsnormer koster. Statistikkene viser at skeive som gruppe fremdeles har dårligere levekår enn resten av befolkningen. Flere sliter med dårligere psykisk helse, fysisk helse og lavere livskvalitet. Statistikkene viser at transpersoner i stor grad utsettes for diskriminering og trakassering, og at elever som er trans, opplever dårligere læringsmiljø enn andre og opplever mer mobbing. De som tør – og kanskje må – bryte med kjønnsnormer, f.eks. på ungdomsskolen, er noen av de folkene jeg har aller mest respekt for.

Jeg vet av erfaring at det ikke går av seg selv å bli møtt på en god måte hvis man bryter med kjønnsnormer – det er skeiv, trans eller ikke-binær. Det er fortsatt i mange sammenhenger en kamp for å bli akseptert med det pronomenet du selv ønsker å bruke. Det kan virke som at å ta ordet hen eller de/dem i sin munn fortsatt nesten er umulig for mange. Det er tøft å hele tiden måtte stå opp for seg selv. Det gjelder ikke minst unge folk.

Som ikke-binær opplever du ofte å ikke være inkludert, og at overraskende mye er delt opp etter kjønn, og at det er ditt problem at du ikke passer inn, at det er du som er vanskelig. Derfor betyr det noen ting når du faktisk ikke trenger å forklare, eller i hvert fall ikke mer enn én gang, når du blir møtt på en åpen og inkluderende måte, når du blir møtt med interesse og aksept, når en lærer bruker fantasien sin til å dele opp på en litt annen måte enn sånn det alltid har vært gjort, og du dermed blir inkludert, og når alle presenterer seg med pronomen uten at det gjøres noe stort nummer ut av.

Mange kan være usikre på hvordan de skal møte folk som bryter med kjønnsnormer. Det er derfor denne veiledningen er laget. Vi lever i et samfunn med sterke normer knyttet til kjønn og i et heteronormativt samfunn, men de aller fleste ønsker å møte folk på en god måte i jobben sin. De ønsker ikke å aktivt diskriminere folk fordi de er trans, som f.eks. å bruke riktig navn og pronomen, når de vet hva det er. Så må de kanskje øve seg litt, og da er en veileder et sted å søke nettopp veiledning.

Lederne i de politiske skeive nettverkene, som også inkluderer Skeivt utvalgt i Rødt, er tydelig på at de står sammen i sin støtte til Bufdirs veileder. De peker på at rådene bygger på grunnleggende prinsipper i norsk forvaltning, nemlig likebehandling, ikke-diskriminering og faglig skjønn. De peker på at likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er forbudt, og at disse rådene gir eksempler på hvordan dette kan ivaretas i praksis.

Rødt mener storsamfunnet må gjøre det trygt å være trans og synlig. Det er det ikke i dag. Kunnskapsløshet kan være med på å gjøre det vanskelig å leve synlig. Vi mener derfor at det er viktig å spre kunnskap både til helsevesen, skole, politi og folk flest. Mer skolering om transtematikk betyr mer beskyttelse av transpersoner, noe denne veilederen er ett bidrag til.

Og til slutt: Inspirert av Bergprekenen vil jeg si – fra hjertet: Salige er de som bryter med kjønnsnormer, for de åpner nye dører for alle.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:22:52]: Når vi diskuterer kjønnsmangfald i denne salen, diskuterer vi ikkje teori, vi diskuterer menneske – menneske som jobbar, studerer, bur i distrikta og i byane, menneske som berre vil bli møtte med respekt. Det er vårt ansvar som lovgjevarar å bidra til tryggleik, ikkje til forvirring, til tillit, ikkje til frykt. Difor er eg oppriktig bekymra for retninga KrF legg opp til med dette forslaget, ikkje fordi ueinigheit er farleg, men fordi retorikken dei bygg saka si på, skaper utryggleik for ein liten minoritet som allereie opplever meir diskriminering enn dei fleste.

Vi veit at mange transpersonar og andre som bryt med kjønnsnormene, har lågare tillit til offentlege tenester. Det er dokumentert i høyringsgrunnlaget og i levekårsundersøkingar. Dei møter for ofte ukunne, usikkerheit eller mangel på kompetanse i situasjonar som kan vere sårbare nok i utgangspunktet.

Det Bufdir har føreslått, er faglege råd – ikkje lover, ikkje plikter og ikkje regulering av språk, berre praktiske verktøy som tilsette i Nav, skular og helsetenesta faktisk har bedt om, for å kunne gjere jobben sin betre og for å kunne møte menneske med verdigheit. Når KrF og FrP forsøker å framstille desse råda som ei radikal omvelting av samfunnet, er det ikkje tenestene dei beskyttar. Det er eit verdsbilete dei prøver å forsvare.

La meg seie det tydeleg: Å møte ein person med den identiteten dei sjølv uttrykkjer, er ikkje politisk aktivisme. Det er grunnleggjande folkeskikk.

Når KrF og FrP åtvarar mot postmodernisme og omdefinering av kjønn, bommar dei på heile poenget. Ingen har føreslått å avskaffe orda «gut» og «jente», og ingen føreslår å styre foreldreskap gjennom veiledarar. Det som blir føreslått, er råd om korleis offentleg tilsette kan skape trygge møte. Det er ikkje farleg – det er heilt nødvendig. Det er ikkje Bufdir som snevrar inn kjønnsrollene; det er denne typen motkampanjar som gjer det.

Vi veit at det finst sterke internasjonale rørsler som ønskjer å skape frykt rundt kjønnsmangfald. Eg meiner oppriktig at norsk politikk må halde seg langt unna den vegen. Menneskerettar er ikkje til forhandling. Eit samfunn blir ikkje målt på korleis ein behandlar fleirtalet, men på korleis ein behandlar minoritetane.

Kjernen i denne saka er enkel: Vil vi at offentleg tilsette skal ha verktøy for å møte folk med respekt, eller vil vi skape meir usikkerheit, meir støy og meir stigmatisering? MDG vel det første, og difor stemmer vi imot dette forslaget.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:25:58]: Den mest fundamentale verdien av alle er menneskeverdet – at hver og en av oss har en unik og ukrenkelig verdi, og at vi er likeverdige. Alle mennesker skal møtes med forståelse, respekt og nestekjærlighet for den de er, og også med romslige rammer for kjønnsrollene. Det er heldigvis en utbredt holdning i Norge i dag, og det må også ligge som et premiss for denne debatten. Alle i denne sal ønsker å legge til rette for mennesker som av ulike grunner føler seg annerledes – mennesker som kan anses som ekstra sårbare.

KrF har ikke fremmet dette forslaget fordi vi er imot en veileder i seg selv, men fordi Bufdirs høringsutkast til «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte» går svært langt i å omdefinere hele vår forståelse av kjønn. Bufdirs råd formidler at det finnes flere kjønn enn to. Det står rett fram at kjønn er bare noe man blir tildelt ved fødselen, og at ens kjønn primært handler om identitet framfor biologi. Dette reagerer KrF kraftig på. En av de mest grunnleggende kategoriene vi mennesker har, er nettopp kjønnskategoriene. Opp igjennom hele historien og på tvers av kulturer har de vært sentrale, og medisin og biologi bygger på det. Alt lovverk, og ikke minst kvinners og jenters rettigheter, bygger ufravikelig på dem.

Derfor er det sterkt bekymringsverdig at det nå skal gå ut et råd til alle våre offentlige ansatte – fra barnehagelærere og lærere til Nav-ansatte – om at man skal unngå å bruke ord som «gutt», «jente», «mor», «far», «datter» og «sønn», at man helst skal bruke etternavn ved opprop, at det er helt opp til den enkelte å vurdere hva slags garderobe man vil benytte, ut fra hva slags kjønn man identifiserer seg som, og at lærere skal kunne benytte ett navn og ett pronomen på en elev når foreldrene er til stede, og et annet når foreldrene ikke er til stede, ja, at Lisa faktisk kan være Markus på skolen, uten at mamma og pappa vet om det.

Dette er råd som går langt utover faglig konsensus. De åpner for sosial overgang for barn uten foreldrenes samtykke og en språknormering som ikke har noen som helst demokratisk forankring. Flere av tiltakene i denne veilederen har vært behandlet og blitt avvist av Stortinget, som f.eks. forslag om innføring av en tredje kjønnskategori. Derfor er det dypt urovekkende at et flertall i Stortinget nå lar dette passere i frykt for å oppfattes som lite progressive.

KrF mener, i likhet med FrP og Senterpartiet, at det eneste forsvarlige er at disse aktivistiske rådene fra Bufdir legges i skuffen. Vi kan så visst jobbe for en større aksept og forståelse for annerledeshet, romsligere kjønnsroller og tilrettelegging for dem som trenger det, uten å tilsidesette biologi, vitenskap og helt grunnleggende samfunnsstrukturer.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:29:20]: Det er viktig å understreke hva Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte er, og hva de ikke er. De er ikke vedtatt politikk. De innfører ingen nye plikter eller regler. De forbyr ikke ordene «jente» og «gutt». De avskaffer ikke etablerte ord eller kjønnsdelte referanser. Rådene er derimot et faglig støtteverktøy til ansatte i skole, helse, Nav, barnevern og andre tjenester – ansatte som selv har etterspurt mer kunnskap. De skal bidra til at mennesker som bryter med normer for kjønn, møtes med respekt, og at negative erfaringer forebygges.

I innstillingen understreker flertallet viktigheten av at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspillene som har kommet før de endelige rådene ferdigstilles. Det skal vi selvfølgelig gjøre. Når saker blir sendt på høring, er det en demokratisk rettighet å kunne gi sitt høringssvar. Like selvsagt er det at alle innspillene blir lest og vurdert. Men det er et grunnleggende premiss i arbeidet med veilederen at kjønn og kjønnsidentitet er mer sammensatt enn en todeling mellom kvinne og mann. Dette har vært anerkjent av et stortingsflertall i flere omganger.

Stortingets flertall har bl.a. gjennom likestillings- og diskrimineringsloven besluttet å gi et vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Verdens helseorganisasjon, som av mange regnes som den viktigste helseorganisasjonen i verden, anerkjenner at ikke-binære personer eksisterer.

Flere skeive organisasjoner advarer om at representantforslaget vil gjøre det vanskeligere for unge skeive å møte offentlige tjenester med trygghet. Mange opplever allerede utenforskap. Faglig veiledning styrker tilliten, den svekker den ikke.

De aller fleste av oss identifiserer seg som enten mann eller kvinne og som det kjønnet vi ble tildelt ved fødsel, men en svært liten og svært sårbar gruppe opplever seg selv som annerledes. I debatten om denne saken har jeg savnet et fokus på disse menneskene. Reaksjonene på Bufdirs faglige råd viser hvor polarisert debatten rundt kjønnsmangfold har blitt. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke støtter forslaget om å skrinlegge rådene.

Haagen Poppe (H) [14:42:40]: Jeg skal faktisk ærlig innrømme at jeg var fristet til å støtte KrF i denne saken. Det er til tross for at jeg støtter de offentlig ansatte som har etterlyst og mener det er behov for en slik veileder – det er det utvilsomt – til tross for at jeg anerkjenner at kjønnsuttrykk ikke kan begrenses til noe binært, og til tross for at jeg er så radikal at jeg mener at man skal få skifte juridisk kjønn uten fysiske inngrep. For vi kommer ikke unna at det er elementer i dette forslaget til veileder som er ganske radikale. Likevel kan jeg ikke støtte forslaget om å skrote hele veilederen.

For halvannen uke siden representerte jeg Norge på FNs kvinnekommisjon i New York. Det var en selsom opplevelse. For i en tid hvor likestilling på mange steder i verden er i tilbakegang, var det full kulturkrig om definisjonen på kjønn som dominerte forhandlingen. Denne kulturkrigen er dessverre importert til Norge, av begge sider. Jeg mener det er grunn til å mene at det gjennom mange år i en del offentlige instanser har hersket en ganske radikal institusjonell konsensus om forståelsen av bl.a. disse spørsmålene – kall det woke – og de som føler seg fremmedgjort i denne virkelighetsbeskrivelsen, reagerer igjen overdrevet. Men er det ikke i min egeninteresse at denne kulturkrigen raser? Det stiller jeg spørsmål til meg selv om. Jo, helt sikkert, da ville vi i denne komiteen kanskje vært mer interessante for mediene, og i hvert fall for Vårt Land. Men for de aller fleste av oss som er moderate i disse spørsmålene, vil det også bety at vi blir tvunget til å velge side i spørsmål som er alt annet enn svart-hvitt. I kulturkrigene ønsker ikke sidene å forstå hverandre, og nyanser er kjedelige.

Til Bufdir: Ikke strekk den progressive strikken for langt. Det er kontraproduktivt. Det gjør det bare mer krevende for oss som egentlig er enige i å stå i denne kampen, og vi kommer bare til å oppleve enda hardere motreaksjoner fra krefter på den andre siden.

Til KrF: Ikke bli med på dansen. Det blir en negativ spiral. Ikke gjør ting større enn de egentlig er. Hvem har sagt at det finnes mer enn to biologiske kjønn? Jeg vet ikke hvem. Det er i så fall noe KrF må bevise. Det er ikke slik at denne kampen bør være en politisk kamp. Mange av disse spørsmålene er rene medisinske spørsmål og bør være det også i framtiden.

H ashim Abdi (A) [14:45:54]: Uansett hva man lander på i dag, er dette en trist dag, for det som egentlig startet som et ganske enkelt og ærlig forsøk på å ta litt bedre vare på noen de ungdommene som har det aller tyngst, har blitt gjort om til en slags rar politisk og kulturell slagmark. Det er de kidsa som kjenner på mest utenforskap, som ikke finner plassen sin i samfunnet, som gruer seg til å gå på skolen – de samme barna som er overrepresentert i de mørkeste statistikker om ensomhet, psykiske plager og selvmordstanker. Denne debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi best mulig tar vare på de kidsa, men så har noen partier tatt denne debatten og gjort den om til en politisk slagmark.

Noe av det mest frustrerende med denne debatten, er det nivået enkelte representanter legger seg på. Kjerstin Kjøndal sa i Politisk kvarter at hun frykter en utvikling der det blir restriksjoner på ord som «mann», «kvinne», «gutt» og «jente». Hun sa i samme debatt at det ikke lenger skulle være mulig å si at det finnes to kjønn.

Det er tull. Det er ingen som har foreslått det. Det er konstruerte problemer og stråmannsargumentasjon, og det begynner å ligne litt på et rart verdensmesterskap i å dikte opp noe man blir krenket over.

Jeg får nesten litt sympati for KrF og FrP, for det må være utrolig slitsomt å våkne opp hver eneste dag og finne på noe nytt å bli krenket over. For KrF sin del begynner den listen å bli ganske lang. Det er seksualundervisning, det er porno, det er kjønn, det er at ikke alle kids går i kirken, og nå er det plutselig en veileder. Jeg sliter litt med å finne den listen over det KrF ikke blir krenket over. Det er flaut at vi i utgangspunktet bruker tid på dette, når utgangspunktet bare er å gi folk som møter sårbare ungdommer hver eneste dag, litt bedre verktøy.

Jeg vil si dette til KrF: Det er skeive ungdommer som ser på denne debatten i dag, og det de hører, den retorikken, oppleves ikke som politikk for dem. Det oppleves som legitimering av det de hører der ute, det de møter i gata og i kommentarfelt, og som gjør det lite grann vanskeligere å holde kjæresten sin i hånden på Karl Johan, å kysse kjæresten sin i parken – det å være trygg. Det er en konsekvens av det man holder på med her inne.

Til Fremskrittspartiet: På inn- og utpust er det snakk om frihet, om at folk skal få lov til å leve livet sitt slik de vil, men når det gjelder disse ungdommene, virker den friheten ganske smal, for da er det plutselig mye man blir krenket over. Da er det mye man vil innskrenke. Vi kan være uenige om detaljer, men det jeg synes er rart, er at vi ikke klarer å enes om hvordan vi skal ta vare på de barna som trenger oss litt ekstra.

På lederplass sa Dagbladet til KrF at det kanskje er på tide å roe seg lite grann ned. Jeg tror det er et råd det er verdt å lytte til. Jeg vil i hvert fall anmode om det.

Benjamin Jakobsen (A) [14:48:52]: Carl I. Hagen sa nylig at det tok lang tid før man i FrP respekterte at folks seksuelle legning ikke er noe man skal blande oss borti, og at vi må respektere at noen er annerledes, uten at det skal være noe nedverdigende eller galt. Det er ikke ofte jeg siterer Carl I. Hagen, men dette utsagnet fra en podkast nylig var interessant, all den tid Fremskrittspartiet velger å være haleheng til Kristelig Folkeparti i denne saken. Det er trist å se at det som en gang var et stolt liberalt parti, har blitt overtatt av verdikonservative krefter som ønsker å svekke enkeltmenneskers frihet.

Det er komplett uforståelig at Fremskrittspartiet og KrF aktivt ønsker å hindre at lærere i skolen og ansatte i Nav skal kunne få den kunnskapen de selv ber om, til det beste for dem de møter. Kunnskap og forståelse er avgjørende i møte med mennesker. Dette er også et spørsmål om hva likestilling innebærer i praksis. Likestilling handler ikke om å behandle alle likt, men om å anerkjenne at mennesker har ulike utgangspunkt ut fra kjønn, etnisitet og legning. Derfor bør det være politikkens mål å sikre at dette ikke hindrer den enkeltes muligheter.

En gutt som er født i feil kropp, skal ha de samme mulighetene som en gutt født i riktig kropp. Skeive skal kunne leve et fritt liv uten frykt for å bli utsatt for vold og diskriminering. Dette er dessverre ikke realiteten i dag. To av tre skeive blir utsatt for psykisk vold. 40 pst. av skeive har blitt utsatt for hatkriminalitet. Hele fire av ti elever i den videregående skolen opplyser at transpersoner ikke hadde blitt akseptert på deres skole. Dette er Norge i 2026.

I stedet for å bruke tid og krefter på å detaljstyre faglig veileder i et direktorat, burde vi heve blikket og ta tak i denne utviklingen. Det burde vi nesten kunne forvente fire år etter terroren som rammet skeive i Oslo. Vi bør ikke bidra til å nøre opp under en utvikling som går i feil retning, slik det dessverre ser ut til at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå gjør. Det er utrolig skuffende at disse holdningene omfavnes av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, når det er tusenvis av mennesker der ute som lever i frykt og kunne trengt deres støtte.

Vi i Arbeiderpartiet kommer alltid til å stå opp for et samfunn med like muligheter for alle. For oss er ikke mangfold noe vi snakket fint om i festtaler og fra talerstolen på Stortinget – det er noe vi gjør gjennom politikken vår hver eneste dag.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:51:55]: Jeg merker meg at enkelte representanter, i likhet med statsråden, forsøker å sette karakteristikker på KrF i denne saken, men det mener jeg de bør holde seg for god til. Vi er alle opptatt av å ivareta mennesker som av ulike grunner kjenner seg annerledes, og det må ligge som et premiss for denne debatten.

Det har vært svært interessant å følge behandlingen av denne saken og ikke minst bevitne de kvalene dette framkaller i de partiene som velger å la denne veilederen passere, til tross for at mange av rådene strider med grunnleggende fornuft – kvaler som også kommer tydelig til uttrykk i merknadsform. Ja, for det er litt bemerkelsesverdig når selv Arbeiderpartiets representanter på Stortinget, slik Vårt Land nylig skrev, har behov for å gi regjeringen klar beskjed om å tone ned kjønnsnøytralt språk i Bufdirs veileder – og sånn sett også gi refs til egen statsråd – når de påpeker at det er viktig at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspill som har kommet, før de endelige rådene ferdigstilles. Da mener de vel at statsråden må ta seg sammen og ikke bare lytte til de høringsinnspillene hun selv er enig i.

Det partiet KrF likevel er mest skuffet over i behandlingen av dette forslaget, er Høyre. Høyre sa innledningsvis at de ikke ville støtte forslaget av den prinsipielle grunn å ikke legge seg opp i Bufdirs arbeid, men har nå likevel valgt å blande seg inn litt og komme med noen påpekninger i merknadsform. Høyre, som gang på gang presiserer at de mener det bare finnes to kjønn, synes likevel det er greit å sende ut en veileder til alle våre offentlig ansatte der det står at kjønn bare er noe man får tildelt ved fødsel. Ja, bare det faktum alene at Høyre i verdispørsmål nå finner sammen med venstresiden i merknader, er vel grunn nok til å spørre seg om Høyre er i ferd med å abdisere som et konservativt parti.

Det påhviler Høyre et stort ansvar når de aktivt velger å la denne veilederen passere – en veileder som omdefinerer samfunnets syn på kjønn, som oppfordrer alle våre offentlig ansatte til å droppe ord som «mor» og «far», «jente» og «gutt», og som lar det være opp til den enkelte å velge garderobe ut fra egen følelse av kjønn, noe som helt klart vil være en trussel mot kvinner og jenters rettigheter. Ja, en veileder som fullstendig undergraver tilliten mellom skole og foreldre, og som også utfordrer offentlig ansattes samvittighetsfrihet, skal nå bli sendt ut med Høyres velsignelse.

KrF er sterkt kritisk til det Høyre gjør her, og for Høyres medlemmer og velgere er dette virkelig verdt å merke seg.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:14:35]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen i denne saken, men hvis jeg ikke hadde tatt ordet nå, ville jeg ikke hatt det godt med meg selv.

Dette handler ikke om valg av garderobe. Dette handler om valg om kunnskap. Dette handler om en særdeles sårbar gruppe i samfunnet vårt og våre egne barn. Tenk deg å være i en familie hvor du står i særdeles krevende situasjoner hver eneste dag, og at vi da som samfunn skulle velge å si: Nei, din diagnose, din tilstand er ikke alvorlig nok. Den bør vi legge i en skuff, den skal ikke ansatte på skoler, i helsetjenesten, i barnevernet eller i Nav bry seg om.

Når en stortingsrepresentant fra KrF sier at disse rådene til disse barna bør vi legge i en skuff, kunne jeg være fristet til først kanskje å trekke litt på smilebåndet og tenke at det ikke er så alvorlig, men jo, fordi det kommer fra en stortingsrepresentant i denne sal, er det alvorlig. Da er det politiske signaler. Jeg stilte til valg i Agder nettopp på grunn av denne typen utsagn, for det er så viktig i vår tid, hvor konservative krefter brer om seg, og hvor vi ser en økende tendens til fordømmelse av grupper i samfunnet, at vi som samfunn tar ansvar, står rak i ryggen og tar til motmæle.

Kjønnsinkongruens er en diagnose med ICD-kode, akkurat som med andre diagnoser. I likhet med barn med andre diagnoser må vi ta disse barna på alvor og møte dem med kunnskap og veiledning, for det skylder vi dem som samfunn.

For meg er det leit å høre at KrF sier at vi skal si nei til kunnskap som vil bidra til å hjelpe barn og familier – og ansatte – som står i kanskje noen av sitt livs aller tøffeste valg og situasjoner. KrF sier de er skuffet over Høyre. I dag vil jeg si at jeg er særdeles skuffet over Kristelig Folkeparti.

Hashim Abdi (A) [15:17:39]: Hver eneste dag er jeg med på en debatt med KrF om hvordan vi tar best mulig vare på de barna som trenger oss mest, f.eks. den «kidden» som sitter hjemme og kvier seg for å gå til skolegården, fordi vedkommende skammer seg lite grann fordi de ikke helt vet hvem de er i hverdagen, og hvordan de skal bevege seg.

Det er noe som overrasker meg lite grann. Det har vært mye snakk om fagfolk og å høre på fagkompetanse osv. fra representanter fra KrF og FrP. I FrPs og KrFs merknader har de trukket fram én organisasjon spesielt. En av dem de trekker fram, er GENID, en ideell organisasjon som hevder å ha et faglig perspektiv i kjønnsmangfoldsdebatten. Ser vi på hva styremedlemmer i den organisasjonen i Norge skriver på sosiale medier, framstår det imidlertid ikke slik. Transpersoner stemples som syke, og det trekkes paralleller mellom det de kaller transaktivisme, og Epstein. Er det dette som er fagkompetanse representanter fra FrP og KrF lytter til? Er det dette som er relevant for Senterpartiet?

For Arbeiderpartiets del er vi klinkende klare på hva vi mener: Uansett hvem du er, uansett hva du gjør i din hverdag, skal du få muligheten til å bli møtt på en respektfull måte. Vi som samfunn skal lage rammer så trygge at du føler seg komfortabel i skolegården og i møte med velferdsstaten eller andre etater. Det er vår oppgave som politikere å sørge for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har noen trygge rammer.

Jeg sa innledningsvis at jeg veldig gjerne er med på en debatt med KrF om hvordan vi tar vare på disse barna, og hvordan vi legger til rette for at de har trygge rammer – men ikke når man ikke legger til rette for en slik debatt, men legger til rette for en debatt der man framstiller det slik at dersom den ene delen av befolkningen, minoriteten, de som opplever å bli overrepresentert i de styggeste statistikker, innen psykisk uhelse, innen selvmord osv., får noen flere rettigheter, at dersom vi legger litt ekstra til rette for den delen av befolkningen vår som trenger oss mest, så mister majoriteten noe. Det er en flau tilnærming til hva verden er. Det vi som politikere burde gjøre, det vi som folkevalgte burde gjøre, er å legge til rette for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har et trygt rom å være i. Jeg registrerer at KrF ikke gjør det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:20:25]: Det bekymrer meg at så mange transpersoner og mennesker med ulike kjønnsuttrykk opplever trakassering og diskriminering. Det er også en gruppe hvor det rapporteres om selvmordsforsøk, selvmordstanker og flere selvmord.

Vi må anerkjenne at transpersoner og mennesker med kjønnsinkongruens står i veldig vanskelige livssituasjoner. Det er avgjørende viktig at disse menneskene ikke får sin livssituasjon forverret ved at de opplever at det er vanskelig å møte offentlig ansatte fordi offentlig ansatte ikke føler at de har det verktøyet de trenger for å kunne gjennomføre gode, respektfulle møter. Det er jo offentlig ansatte som selv har bedt om disse rådene.

Stortinget har vedtatt aktivitetsplikt. Stortinget har vedtatt likestillings- og diskrimineringsloven. Mitt inntrykk er at likestillingsministeren også har redegjort og opplyst Stortinget om at hun har bedt Bufdir om å starte arbeidet med disse rådene. Jeg så i hvert fall ingen som den gangen tok til motmæle mot at det var viktig for å kunne oppfylle loven og plikten at man skulle gi offentlig ansatte noen råd på veien.

Så vil jeg si at KrF tar feil. Høyre abdiserer ikke som et konservativt parti ved å lytte til fagfolk. Tvert imot er det god konservativ politikk å sørge for at offentlige tjenester bygger på kunnskap og forskning. I min replikkveksling med statsråden la jeg særlig vekt på det. Vi påpeker at det er stemmer i høringen som opplever at det kunne vært et bredere tilfang av forskning eller stemmer for å utvikle disse rådene. Det har vi vært tydelige på og mener at regjeringen må lytte til. Men det er jo KrF som driver politisk detaljstyring av faglige direktorater. Det er ikke konservatisme, det er politisk overstyring. For Høyre handler konservatisme også om å forandre for å bevare. Vi bevarer respekten for enkeltmennesker ved å anerkjenne at folk er forskjellige og har ulike behov. Vi ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene for å lykkes og for å oppleve trygghet, uavhengig av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. KrF kan gjerne være uenig med oss i det, men KrF kan ikke kalle det et konservativt svik.

Morgan Langfeldt (FrP) [15:23:37]: Ja, hva skal man si – respekt for andres meninger? Å tillegge andre meninger synes ikke for meg veldig respektfullt, særlig når det er meninger man faktisk ikke har. Man tar tak i kammen og drar den godt gjennom – likt for alle, her er alle tanker de samme. Det er til dels en debatt som ligner mer på en skoledebatt. Det øker ikke kvaliteten på verken politikken eller debatten. Det ble nevnt fra en annen representant, fra Arbeiderpartiet, at vi kanskje burde heve blikket. Det kan jeg si meg enig i – framfor å diskutere detaljer i en mulig veileder. Er en veileder løsningen? Nei, jeg tror ikke det. Og ut fra debatten som har vært i denne salen i dag, tenker jeg at en debatt er mer ødeleggende enn løsningen.