Mari Holm Lønseth (H) [10:11:43] (ordfører for sakene): Stortinget skal behandle en redegjørelse holdt av justisministeren i oktober om kriminalitetsbildet, og et forslag fra Venstre om å bekjempe ungdomskriminalitet. Venstre har fremmet en rekke forslag, og det er ingen av dem som får flertall i innstillingen fra komiteen. Jeg regner med at de respektive partiene også redegjør for sine syn.

Det å sørge for folks trygghet er en av Høyres aller viktigste prioriteringer. Kriminaliteten har økt, den er blitt mer alvorlig, det er mer vold, og volden vi ser, er mer brutal. Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større, og unge rekrutteres av kyniske kriminelle. Kriminaliteten når ungene våre på sosiale medier og i skolegården. De kriminelle gjengene er en gift for samfunnet vårt, de skaper utrygghet, bryter ned tilliten og utnytter ungene våre.

Politiet har ikke kapasitet til å håndtere denne kriminaliteten i dag. Det er flere saker som blir henlagt, og det er færre saker som blir oppklart. Forebyggende enheter er blitt lagt ned, og det er færre politifolk i gatene enn for bare få år siden. Elleve av tolv politidistrikter har også sagt at de er dårligere rustet til å håndtere ungdomskriminaliteten nå enn hva de var tidligere. Det er den enkle, men også ganske brutale dommen etter Arbeiderpartiets år i regjering.

Jeg mener at vi kan bedre, men da er vi også nødt til å endre kurs. Folk skal kunne stole på at politiet tar tak i kriminalitet, og at de som begår kriminalitet, stilles til ansvar for det. Da må politiet både ha nok folk og nok utstyr til å forebygge, bekjempe og forfølge kriminalitet. Det krever en styrking av politiet, både på gaten og ikke minst teknologisk.

Kriminaliteten er også mer sammensatt enn før. Det krever også et mer moderne politi med rett kompetanse på rett plass. Flere av disse elementene er også Venstre innom i sine forslag, men for Høyres del er det særlig et forslag om mer internasjonalt samarbeid som vi ønsker å ta opp i dag. Der har statsråden også gjort rede for at det er mye bra arbeid som gjøres for å ha et tett internasjonalt samarbeid mot kriminalitet, men jeg mener at vi også har muligheten til å bli bedre. Jeg vil da også ta opp det forslaget som Høyre er med på.

Det å bekjempe ungdomskriminalitet har vært en viktig prioritering for Høyre over tid. Vi har gjentatte ganger fremmet forslag om å styrke politiet, og det skal vi også fortsette med i tiden framover.

Farukh Qureshi (A) [10:14:39]: Kriminaliteten blant unge har endret seg raskt. Yngre barn rekrutteres, voldsoppdrag bestilles digitalt, og kriminelle nettverk er mer kyniske enn før. Arbeiderpartiet aksepterer ikke at barna våre trekkes inn i alvorlig kriminalitet. Derfor må vi handle i to spor samtidig. Vi må forebygge, og vi må bekjempe.

Forebygging skjer ikke i festtaler eller gjennom hard retorikk. Det skjer rundt barna, i skolen, i nærmiljøet og i hjemmet. Derfor styrker vi lagene rundt barna. Voksne må være der tidligere, før bakmennene får tak i dem.

Når lovbrudd skjer, må reaksjonene komme raskt – ikke etter måneder, men mens det fortsatt betyr noe. Derfor har vi fått på plass hurtigspor, skjerpet ungdomsstraff og økt kapasitet i ungdomsenhetene. Konsekvensene må komme tidlig nok til å snu en utvikling.

Vi må også ligge i forkant. Rekruttering skjer på tvers av landegrenser. Derfor har vi styrket samarbeidet med Europol og svensk politi. Rekrutteringen starter også tidlig: Ni av ti tolvåringer er på sosiale medier, og det er nettopp der kriminelle nettverk finner dem, fordi de er unge og sårbare. Arbeiderpartiet vil innføre en aldersgrense på 15 år. Det er bred politisk enighet om behovet, men FrP er imot. Det er selvfølgelig deres rett, men det er et valg som krever en forklaring, for det er vanskelig å forstå det standpunktet.

Barn som begår kriminalitet, skal selvfølgelig ansvarliggjøres, men mange av disse barna utnyttes av kyniske voksne. Derfor vil vi gjøre det straffbart å rekruttere barn til kriminalitet.

Vi skal også ta fra bakmennene det de lever av. Sivil inndragning er et av våre mest effektive virkemidler. Det rammer der det gjør vondest – i økonomien. FrP la det i skuffen da de styrte Justis- og beredskapsdepartementet, men vi har tatt fram igjen. Vi skal gå etter verdiene som holder miljøene i live: cash, klokker og merkeklær. Målet er klart: å stoppe kriminaliteten før den skjer.

Sårbare barn skal møtes av trygge voksne før gjengene gjør det. Det er slik vi bygger trygghet for barna, nabolagene og Norge.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:17:17] (komiteens leder): Den alvorlige situasjonen vi nå står i, har vart en stund. Dessverre er det fortsatt sånn at kriseforståelsen, spesielt hos regjeringen, er fraværende. Nå har komiteen fått tid til å jobbe en del. Vi er ute både som komité og som enkeltrepresentanter og møter mange, spesielt fra politiet. Jeg har aldri før hørt politiet i så sterke ordelag advare mot den situasjonen vi står i, og den manglende handlekraften.

På torsdag i forrige uke møtte komiteen Oslopolitiet, og man må kunne si at det ble brukt ganske uparlamentariske ord om den situasjonen vi står i, og at det går så forbannet tregt, som det ble sagt fra Oslopolitiet. Da er det på tide at vi handler.

Vi har tidligere stått i andre typer kriser, som vi har håndtert på en helt annen måte – med handlekraft. La oss ta pandemien som eksempel: Da man skjønte at man sto i en krise, viste regjeringen og Stortinget den gangen at det var mulig å handle raskt. Den samme tankegangen og den samme kriseforståelsen burde vi nå få på dette feltet.

Land rundt oss strammer kraftig inn. Sverige og Danmark har fått mer kontroll. I Sverige går ungdomskriminaliteten ned, og i Danmark har det vært en flat utvikling fordi de har strammet inn på alle områder. Denne regjeringen, altså i Norge, gjør fint lite hvis de ikke blir presset til det gjennom flertallsvedtak i Stortinget. Når vi er de som handler minst, og som har hatt Europas største økning i ungdomskriminalitet, da signaliserer vi til de kriminelle gjengene at Norge nå er minste motstands vei for kriminalitet. Det kommer til å få konsekvenser.

FrP har fremmet en rekke forslag gjennom lang tid for å få fortgang. Jeg vil bare korrigere forrige taler, som sa at FrP hadde lagt det med inndragning i en skuff: Det er feil; det var FrP som startet det arbeidet. Rapportering fra politiet til oss sier også at det er vanskeligere å drive med inndragning nå enn da dette første gang ble innført, for bevisbyrden er så stor.

Jeg vil avslutte med å si at FrP ønsker å støtte forslagene nr. 1, 6, 8 og 10.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:20:32]: Når vi diskuterer ungdomskriminalitet, er det lett å la frykten styre, men god politikk må styres av kunnskap – ikke av panikk og krise, slik som FrP virker å gjøre.

Forslagsstillerne peker selv på noe viktig: Strengere straffer alene virker ikke. Erfaringer fra Danmark viser at hardere straff ikke nødvendigvis gir mindre kriminalitet. Pedagogiske og behandlingsrettede formål er viktige, slik dette representantforslaget foreligger, men det er ikke alltid tilstrekkelige garantier for dette. Utfordringene vi står overfor, er reelle. Ja, barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep, men løsningen er ikke å etablere flere og strengere straffer, slik bl.a. FrP sterkt tar til orde for.

Når barns rettigheter nå svekkes, som noen av partiene er med på å gjøre, må vi tenke og handle klokt. Det er vårt ansvar i dag å sikre at ungdom ikke rekrutteres til kriminalitet via sosiale medier eller lokkes med penger og tilhørighet. Vårt svar må være at vi må være sterkere enn de kriminelle miljøene. Det er vi ikke i form av strengere straff, men i form av et samfunn med trygghet, muligheter og fellesskap. Hvis vi virkelig mener alvor med en kraftinnsats, må vi tørre å prioritere det som virker best, selv om det tar tid. SV støtter målet om å bekjempe ungdomskriminalitet, men vi vil advare mot tiltak som ikke går til roten av problemet. Det er der kampene vinnes, og det er derfor Stortinget nå må prioritere en helhetlig og kunnskapsbasert innsats som setter forebygging først.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:23:08]: Det bekymrer meg er at kriminalitetsdebatten har endt opp med å bli et kappløp om å ha de hardeste og mest ytterliggående straffløsningene mot barn. Det er et samfunnsproblem at barn begår kriminelle handlinger, men svaret på det kan ikke være mer straff, med stempling og mer stigmatisering. Det vil bare gjøre ting verre. De som strever og havner utenfor – barna våre – de trenger hjelp. Vi vet at mange av dem vokser opp i fattigdom. Vi vet at mange har vært utsatt for omsorgssvikt, for overgrep og vold i nære relasjoner. Deretter sviktes de av samfunnet, som ikke klarer å fange dem opp og gi dem den omsorgen og hjelpen de trenger. Hvis sikkerhetsnettet ikke er der, finner de tilhørighet og mening andre steder, f.eks. hos kriminelle nettverk som jakter etter sårbare barn å rekruttere.

Når vi må prioritere ressursene til politiet, bør de gå til å ta de kriminelle nettverkene som bruker ungdom som brikker i et kynisk spill. Det viktigste vi gjør for å bekjempe det utenforskapet som leder folk inn i kriminalitet, er å sørge for at barna og ungdommene våre får en god start på livet. Vi kan ikke akseptere at nesten 100 000 barn i Norge vokser opp i fattigdom, når vi vet at vi med noen få vedtak kan løfte svært mange av dem ut av denne fattigdommen. Vi kan heller ikke følge høyresidens oppskrift om kutt i velferden. Vi må sørge for at barna våre blir møtt av trygge voksenpersoner som har tid til dem, i barnehagene, skolene, barnevern og helsetjenester, og vi må sørge for at de får mulighet til å delta i idrett, kultur og fritidsaktiviteter, og at all ungdom får tilbud om jobberfaring når de er ungdommer. I dag møtte jeg Norwegian Youth Center, en fantastisk organisasjon i Drammen som jobber med å gi ungdom som faller utenfor, de verktøyene de trenger for å komme seg ut i jobb og lykkes i livet, gjennom å skape muligheter. De er det perfekte eksempelet på hva vi trenger mer av over hele landet. Man skulle tro at alle politikere var interessert i å bejuble dette, men heller enn å lytte til og framsnakke disse ungdommene, har faktisk lederen av justiskomiteen, fra FrP, avvist dette. Heller enn å delta i en konkurranse om hvem som skal være hardest i klypa mot barna våre, vil jeg slå fast det som bør være åpenbart for oss alle: Ingen barn er født kriminelle. De er et produkt av det samfunnet som vi har skapt. Om vi skal endre på det, må vi endre på måten vi møter barna på, ikke med straff, stempling og stigmatisering, men med å legge til rette for at de kan få en god start på livet og få reelle muligheter til å lykkes.

Avslutningsvis vil jeg si takk til justisministeren for redegjørelsen, med en situasjonsforståelse som jeg langt på vei deler, og takk til Venstre for et godt forslag om et viktig tema. MDG vil stemme for flere av de forslagene som er i tråd med MDGs syn.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:26:26]: Jeg er takknemlig for Venstres forslag om en kraftinnsats for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Kristelig Folkeparti er klare på at om vi mener alvor med å beskytte barn mot kriminalitet, og samfunnet mot kriminelle nettverk som bruker barn, må vi faktisk handle, ikke bare snakke. I denne innstillingen ser vi at flere partier leverer gode beskrivelser, men dessverre nøler når det gjelder grepene som virkelig monner. KrF nøler ikke. Politiet må rustes. Vi står overfor kriminelle miljøer som tenker internasjonalt, digitalt og profesjonelt. Da holder det ikke at politiet løper rundt med verktøy fra forrige tiår. Derfor krever KrF et betydelig teknologisk løft i politiet, slik at vi faktisk kan avdekke og stoppe den digitale kriminaliteten i det tempoet den begås i. Når kriminelle nettverk opererer sømløst over grensene, kan ikke Norge stå på sidelinjen. Derfor presser KrF på for styrket samarbeid med Europol og Eurojust innenfor Norges avtaler, men med maksimal politisk vilje.

Å late som vi kan slå ned grenseoverskridende kriminalitet alene, er rett og slett naivt. De unge trenger voksne som stiller opp, ikke et system som svikter. KrF kommer ikke til å akseptere at barn som er utsatt for vold, omsorgssvikt eller rekruttering til kriminalitet, møtes av tilfeldige tilbud. Derfor foreslår vi MST-CAN i alle Bufetats regioner fordi tidlig innsats virker, flere forsterkede barnevernsinstitusjoner for barn med alvorlige og gjentatte lovbrudd, og likeverdig finansiering av barnevernet i Oslo, som i dag løfter oppgaver resten av landet får hjelp til. Dette er forskjellen på å håpe at kriminaliteten går ned, og faktisk å gjøre noe som virker. Oslo-modellen fungerer, derfor må én-til-én-oppfølging bli nasjonal standard. Det er nok venting – rull den ut nasjonalt. Ungdom i risikosonen i Alta, Drammen eller Kristiansand er like mye verdt som ungdom i Oslo. Når regjeringen vedtar at Norges eneste nasjonale avhopperprogram legges ned, ringer alle alarmklokker hos KrF. Dette er programmer som bokstavelig talt redder mennesker ut av gjengmiljøer og sparer samfunnet millioner av kroner. KrF aksepterer ikke at et av de mest effektive virkemidlene mot gjengkriminalitet legges ned, og vi er takknemlig for alle partiene som bidro til å overstyre regjeringen mot denne galskapen.

Det finnes to måter å møte ungdomskriminalitet på: Man kan snakke om den, eller man kan ta den på alvor. KrF velger det siste: forebygging som virker, politiverktøy som fungerer, institusjoner som tåler trykket, og et samfunn som ikke gir opp de unge, men heller ikke gir etter for kriminelle miljøer.

KrF fremmer dermed mindretallsforslagene nr. 2–10.

Grunde Almeland (V) [10:29:53]: Vi må erkjenne at situasjonen vi står i, er alvorlig. Når så mange unge gjør kriminelle handlinger, er det et tegn på at noe har sviktet, og at politikken vi har ført, ikke har vært god nok og ikke har hjulpet dem som trenger hjelp, på et tidlig nok tidspunkt. Status er at svenske kriminelle nettverk nå opererer i samtlige norske politidistrikt. Unge rekrutteres via Instagram og Snapchat til å begå grov voldskriminalitet. En 13-åring ble lovet 30 000 kr for å kaste en granat mot en skjønnhetssalong på Bislett. Dette skjer her og nå.

Derfor må spørsmålet være hvordan vi skal handle, ikke om vi skal handle, og da må vi starte med å være ærlig. Flere av tiltakene som vedtas i denne salen, har ingen dokumentasjon på at de virker, men de koster penger. Vi har innført visitasjonssoner uten utredning. Når det gjelder forslag om lavere kriminell lavalder, ignorerer vi at Danmark akkurat har prøvd dette og har funnet ut at ungdom som tidlig kommer i kontakt med rettssystemet, oftere begår nye lovbrudd. Vi vet dette. Likevel går vi videre.

Ser vi på de to representantforslagene som debatteres i dag, er det en klar kontrast i synet på hvordan vi best forhindrer kriminalitet. Ja, vi må håndtere kriminalitetsbildet her og nå, men vi må også evne å tenke framover, og det er mulig. Her i salen er det imidlertid mange som konkurrerer om å være tøffest om kriminalitet, men det er få som konkurrerer om å være smartest.

Politiets egne rapporter er tydelige på hva som driver kriminaliteten. Oslo politidistrikt har gjennomgått barn registrert med ti eller flere anmeldelser, og funnet er slående. 41 av 55 har selv vært offer for kriminalitet. Gjennomsnittsalderen for første gang de ble registrert som offer, var ti og et halvt år. Vi snakker om barn som har levd med vold og omsorgssvikt fra de var små, og som senere begår kriminalitet selv. Den sammenhengen er veldokumentert, og den forteller oss hvor vi må sette inn innsatsen.

Det vi vet virker, er tett og individuell oppfølging av ungdom i risikogruppen. Oslo har bygget en modell for dette med gode resultater. Den må rulles ut nasjonalt, og den må finansieres skikkelig. Vi trenger tverrfaglige team rundt de mest sårbare barna, bedre kapasitet i psykisk helsevern og avhopperprogrammer for dem som vil ut av kriminelle miljøer – for å snakke om noe. Dette koster, men kostnadene ved å la være er langt høyere for samfunnet og for de barna dette gjelder.

God håndtering av ungdomskriminalitet handler ikke om å være tøffest. Det handler om å peke på de tiltakene som faktisk fungerer.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:33:11]: I Norge skal alle være trygge. Bekjempelse av kriminelle nettverk og rekruttering av barn og unge til kriminalitet er derfor høyt prioritert for regjeringen.

Politiets trusselvurdering for 2026 viser at trusselen fra kriminelle nettverk i Europa aldri har vært større. Internasjonale aktører utnytter åpne grenser, digitale flater og økonomiske sårbarheter, og de truer både tryggheten til folk flest og tilliten i samfunnet. Det tar regjeringen på største alvor.

I tillegg har det over tid vært en bekymringsfull utvikling i kriminalitet som begås av barn og unge, også utenom det som knyttes til kriminelle nettverk. En liten gruppe unge begår mye kriminalitet og står for en stor del av den samlede kriminaliteten begått av barn og unge under 18 år. Dette er unge med store utfordringer i livet, og med en oppvekst der vold og utrygghet har preget hverdagen.

Regjeringen tar denne utviklingen på alvor, og vi har derfor gjennomført en kraftfull nasjonal satsing mot den framvoksende kriminalitetstrusselen. Vår innsats er kunnskapsbasert og bygger på to hovedpilarer: effektiv straffeforfølgelse og tverretatlig forebygging.

Vi har styrket satsingen mot organisert kriminalitet, kriminelle gjenger og kriminelle nettverk med 600 mill. kr fra og med 2025. Midlene er videreført i årets budsjett. Når det gjelder arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet, er det bevilget midler til konkrete tiltak som etablering av hurtigspor for raskere straffesaksbehandling i sju politidistrikter, etablering og styrking av beredskaps- og skolemiljøteam, én-til-én-oppfølging i flere kommuner, og midler til økt kapasitet ved ungdomsenhetene i kriminalomsorgen. Vi vil også fremme en proposisjon med forslag til nytt straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet.

Samtidig tilsier en utvikling med stadig yngre lovbrytere at det er behov for ytterligere tiltak for å forebygge kriminalitet begått av barn og unge. Primært handler dette om å legge til rette for at barn vokser opp med trygge voksne i lokalsamfunn som ivaretar sine innbyggere. Arbeidet for å styrke barns oppvekstvilkår og å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner skal derfor styrkes ytterligere framover.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:58:15]: At ungdom kaster håndgranater på gata, er et tydelig bilde på problematikken vi diskuterer. Jeg vil innlede med å takke justisministeren for å ha holdt redegjørelsen for Stortinget. Det er både viktig og riktig at vi debatterer dette viktige temaet. Faktum er at det er færre ungdomskriminelle i dag enn tidligere, men de ungdommene og barna som er kriminelle, utøver både hardere og mer omfattende kriminalitet.

Hvordan møter vi så denne situasjonen? Dette er ikke en utfordring politiet kan løse alene. Hvis vi skal få ned ungdomskriminaliteten, mener Senterpartiet at flere må være med: skolen, familien, barnevernet, idretten og lokalmiljøet rundt ungdommene. Det krever en landsby å oppdra et barn. Det ligger noe i det ordtaket.

Jeg vil også understreke hvor viktig tidlig innsats er, altså at vi må gripe inn før problemene blir store. Jo tidligere man fanger opp at en ungdom sliter, desto større er sjansen for å hjelpe dem inn på riktig spor igjen. Jeg tror ikke noen barn ønsker å bli kriminell, men det er dører som åpnes for sårbare unge, som vi som samfunn må holde lukket. Derfor må vi fokusere på bakmenn som lokker barn inn i kriminalitet.

Samtidig tenker Senterpartiet at lokalsamfunnene spiller en veldig viktig rolle. Kommunene må ha nok ressurser og muligheter til å følge opp ungdom som er i risikosonen. Det kan f.eks. være gjennom fritidstilbud, oppfølgingstjenester eller tettere samarbeid mellom skole og andre tjenester.

Jeg mener samtidig det må få konsekvenser når alvorlige lovbrudd skjer. Det handler ikke bare om straff, men om å reagere på en måte som faktisk hjelper ungdommen og hindrer at de fortsetter med kriminalitet. Det er en grunn til at det heter kriminalomsorg i Norge. Et annet poeng jeg vil trekke fram, er at løsningene ikke kan være helt like overalt. Det er forskjell på små steder og store byer, og derfor bør kommunene og politiet få frihet til å tilpasse tiltakene etter hva som trengs lokalt.

Senterpartiet mener kort sagt vi må jobbe bredt: Vi må forebygge tidlig, styrke lokalsamfunnene og samarbeide bedre – samtidig som vi følger opp ungdom som begår kriminalitet, på en god måte.

Kristine Løfshus Solli (A) [11:00:39]: Vi ser en utvikling der de som begår alvorlige lovbrudd, blir stadig yngre og handlingene stadig grovere. Lovbrudd må selvfølgelig møtes med raske og tydelige reaksjoner, nettopp for å forhindre at nye lovbrudd skjer, men ungdomskriminalitet handler om mer enn lovbrudd alene. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Når barn og unge trekkes inn i kriminelle miljøer, er det et tegn på at vi som samfunn ikke har vært til stede tidlig nok. Vi har sviktet lenge før de står i møte med politiet. Utenforskap, utrygge rammer hjemme, psykiske helseutfordringer som ikke fanges opp i tide, og mangel på trygge voksne i hverdagen er ofte en del av historien. Derfor satser Arbeiderpartiet helhetlig. For oss handler det både om rask og treffsikker reaksjon og om å forebygge kriminalitet før den oppstår. Skal vi lykkes med å holde ungdom unna kriminelle miljøer, må vi forebygge tidlig, målrettet og i fellesskap.

Enkelte politikere forsøker å skape et inntrykk av at det er en motsetning mellom å være tøff mot kriminalitet og å satse på forebygging. Det er jeg uenig i. Skal vi bekjempe kriminaliteten, må vi også bekjempe årsakene til kriminaliteten. Når Arbeiderpartiet lover rask psykisk helsehjelp, spesielt for barn og unge, og jobber for lavterskeltjenester i alle kommuner, handler det om å gripe inn før problemene vokser. Når vi styrker helsestasjonene og skolehelsetjenesten, handler det om å gi barn trygghet, støtte og håp, sånn at færre lar seg utnytte av kriminelle miljøer. Når vi skal sørge for at tjenestene våre snakker bedre sammen – skole, barnevern, helse og politi – sørger vi for å bekjempe kriminalitet, men også årsakene til kriminalitet.

Bak hvert tall finnes et ungt menneske med håp, usikkerhet og behov for tilhørighet. Spørsmål som berører unge, handler derfor også om utenforskap og trygghet. Vi må gi barn og unge tro på at de har en fremtid, og at veien inn i kriminalitet aldri skal være et alternativ.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [11:03:28]: La meg begynne med å si at det er bra at regjeringen i redegjørelsen anerkjenner at kriminalitetsbildet er i endring, men det holder ikke bare å beskrive utviklingen. Den er nødt til å møtes med kraftfulle og konkrete tiltak. Når vi ser økende ungdomskriminalitet, mer organisert kriminalitet og et mer brutalt voldsnivå, kan ikke svaret være flere utredninger og koordinering alene. Folk forventer handling. Folk forventer trygghet i hverdagen, i sine egne nabolag. Utenforskap og levekårsutfordringer må aldri bli en unnskyldning for kriminalitet. De som begår lovbrudd, må møtes med konsekvenser som er både tydelige og merkbare.

Jeg savner en klar erkjennelse av at politiet mange steder er presset til det ytterste. Dette er også noe vi hører på våre besøk i ulike politidistrikt. Responstiden øker, saker blir henlagt, og synlig politi i gatene er redusert. Dette er ikke bare statistikk, det er en realitet folk merker. Når staten ikke er til stede, overlates rommet til kriminelle miljøer og borgervern.

Det snakkes mye om forebygging, men forebygging uten reaksjoner mister troverdighet. Vi trenger en politikk som både forebygger og straffer. Det betyr flere politifolk, strengere straffer for gjengangere og langt tydeligere bruk av varetekt og utvisning av utenlandske kriminelle.

Nettverk som opererer på tvers av landegrenser, med betydelige ressurser og høy grad av profesjonalitet, kan ikke behandles som småkriminalitet. Dette er en direkte utfordring mot rettsstaten. Det handler om bedre etterretning, sterkere internasjonalt samarbeid og ikke minst tydeligere politisk vilje til å slå hardt ned på kriminelle nettverk. Da kan vi ikke krysse fingrene for at dataverktøy i politiet som er fra OL på Lillehammer, holder noen år til.

Helene Røsholt (H) [11:06:03]: Trygghet er statens viktigste oppgave, og nettopp derfor er det alvorlig når vi ser utviklingstrekk som peker i feil retning. Vi ser mer ungdomskriminalitet, vi ser grovere vold, og vi ser kriminelle nettverk som opererer på tvers av landegrenser, og som utnytter at samfunnet ikke alltid henger med. Dette er ikke enkeltstående hendelser, det er en utvikling vi må ta på det største alvor.

Høyres svar er tydelig: Vi trenger mer politi, mer synlig politi i gatene, flere etterforskere og sterkere fagmiljøer som kan bekjempe både organisert og digital kriminalitet. Det holder ikke å si at politiet er viktig, vi må faktisk prioritere det i budsjettene.

Samtidig må reaksjonene komme raskere og tydeligere. Altfor mange saker blir liggende for lenge og aldri oppklart. Altfor mange lovbrudd får for små konsekvenser, og altfor mange saker blir henlagt. Det svekker tilliten til rettsstaten, og det sender feil signal til dem som er på vei inn i kriminalitet. Høyre mener derfor at vi må styrke hele straffesakskjeden, fra politi til påtalemyndighet til domstoler.

Vi stopper ikke der. Forebygging er avgjørende, men det må være forpliktende forebygging. Det betyr tydelig oppfølging av unge i risikosonen, og det betyr tettere samarbeid mellom skole, politi og foreldre. Det betyr at vi må gripe inn tidlig, før små lovbrudd blir store.

Vi kan ikke møte morgendagens kriminalitet med gårsdagens løsninger. Kriminelle blir mer profesjonelle, og da må også staten bli mer handlekraft. Høyre vil ha et politi som har ressurser, verktøy og myndighet til å gjøre jobben sin, for til syvende og sist handler dette om noe helt grunnleggende: om folk kan føle seg trygge i sitt eget nærmiljø. Det er et ansvar vi ikke kan kompromisse på.

Ulvar Akselsen (A) [11:08:13]: Barne- og ungdomskriminalitet er et tema som har fått større oppmerksomhet den siste tiden. Vi får beskjed om at kriminaliteten som blir begått, blir mer alvorlig, og at gjerningspersonene blir yngre.

I valgkampen opplevde jeg at debatten om barne- og ungdomskriminalitet ble tett koblet opp til debatten om innvandring. Jeg satt en kveld sammen med en venn. Han var usikker på hva han skulle stemme, så han lurte på om jeg kunne forklare litt om de politiske forskjellene. Han sa at han tenkte at det var en god idé å redusere innvandringen, for han hadde blitt fortalt at det var ungdom med minoritetsbakgrunn som begikk mesteparten av kriminaliteten. Jeg utfordret ham på om han trodde at innvandrere har større sjanse for å bli kriminelle. Svaret hans var ganske enkelt nei. Vi hadde jo noen innvandrere i klassen vår, da vi vokste opp, og det var jo ingen av dem som var kriminelle. Hva tror du det handler om da? spurte jeg. Kanskje de ikke har noe annet valg, fikk jeg tilbake. Kanskje blir en lurt inn i et miljø som en i utgangspunktet ikke vil være i, fordi en kanskje ikke kan språket godt nok, eller fordi det er det eneste sosiale fellesskapet i nabolaget.

Barne- og ungdomskriminalitet er ikke et spørsmål om hvor en kommer fra, eller hvilken hudfarge en har. Det er altfor ofte et spørsmål om sosial tilhørighet og hvilke muligheter til å lykkes som en ser. Dette handler om ungdommer som faller utenfor, ungdommer som ikke har et fellesskap, og ungdommer som har det vanskelig hjemme. Skal vi løse de utfordringene vi ser knyttet til barne- og ungdomskriminaliteten, er det mye vi må gjøre. Men det er én ting som er sikkert: Vi må alltid skape sterkere fellesskap og like muligheter for alle – aldri fremmedfrykt og rasisme.

Erik Hager (A) [11:10:19]: Vi snakker mye om ungdom som begår kriminalitet, men vi snakker for lite om hvor den begynner. Den begynner også på skjermene, i algoritmer som forsterker sinne og fristelser. Den har åpne dører til miljøer som gir falsk tilhørighet i nettverk som aktivt rekrutterer unge inn i kriminalitet. Dette er ikke nøytrale plattformer; dette er påvirkningsmaskiner. Da må vi stille et enkelt spørsmål: Hvem er det vi egentlig beskytter – barna eller plattformene? Arbeiderpartiet mener vi må tørre å bruke flere virkemidler. Å heve aldersgrensen for sosiale medier er ett av dem – ikke for å begrense ungdom, men for å beskytte dem mot vold, press og kyniske aktører som vet akkurat hvordan de skal nå dem. Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet er imot å heve aldersgrensen på sosiale plattformer. Forebygging skjer ikke bare i gatene; den skjer der ungdommen er. Der må også politikken være.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:11:38]: Det er sikkert mange gode grunner til å se på aldersgrense på sosiale medier, men dersom man tror at aldersgrense på sosiale medier vil redusere kriminaliteten, er det i beste fall noe naivt. Hvis man er kapabel til å kaste håndgranater i gatene, er man sannsynligvis også kapabel til å laste ned en ulovlig app.

Det er flere i denne debatten som har snakket om FrPs ønske om strengere straffer, de fleste, kanskje, bortsett fra FrP. Det har blitt pekt på at noen prøver å skape et kunstig motsetningsforhold mellom det å være tøff og det å drive med forebygging. Det er ikke riktig at vi prøver å skape et motsetningsforhold der. FrP – egentlig en samlet høyreside – har vært tydelig i våre bekymringer om at kapasiteten i politiet går ut over den forebyggende kapasiteten. Det er en bekymring vi har, for vi mener vi skal gjøre begge deler.

Det er noen som tror at strengere straffer vil være som å helle bensin på bålet, og at det blir verre av det. Da må vi se på hva som har skjedd i forskjellige land. Sverige strammer nå kraftig inn på straffene og har et kraftig fall i ungdomskriminaliteten. Danmark har gjort det lenge og har hatt kontroll på utviklingen over tid. I Norge har vi gjort fint lite, og vi har hatt den høyeste økningen i ungdomskriminalitet. At det har vært viktigere for flertallet i denne sal – spesielt for regjeringen – å beskytte ungdom mot straff enn å beskytte samfunnet mot kriminalitet, har hatt negative effekter. Strengere straffer har preventive effekter som vi bør se nærmere på.

Jeg er litt bekymret for en utvikling vi har sett lokalt i Drammen. Partiet MDG har helt klart lagd en ny strategi for hvordan man skal drive politisk debatt, som tydeligvis har blitt adoptert til Stortinget. Der sprer de usannheter om andre partier for å få oppmerksomhet om seg selv. I sted ble det i salen sagt at undertegnede, som leder av justiskomiteen, har avvist NYC, Norwegian Youth Center, en organisasjon som er til stede her i dag. Det er helt feil. Undertegnede har hatt flere møter med organisasjonen og enkeltpersoner der, og også vært positiv til det arbeidet de driver med. Jeg sørget også for et flertall for å ansette flere erfaringskonsulenter i Drammen etter et møte med denne organisasjonen. Det å spre usannheter om andre partier i en politisk debatt er noe man driver med andre land, og noe vi har vært forskånet for i Norge. Jeg håper at MDG kan legge det fra seg, og at det ikke det lar seg etablere i norsk politikk.

Finn Krokeide (FrP) [11:14:57]: Jeg vil si litt om inndragning av utbytte fra straffbare handlinger. Representanten Qureshi fra Arbeiderpartiet driver med historieforfalskning når han sier at FrP la dette i en skuff. Dette arbeidet ble påbegynt av FrP, ved daværende justisminister Kallmyr, etter klar inspirasjon fra Irland og det irske lovverket for inndragning av straffbart utbytte. Så gikk FrP ut av regjering, og dette arbeidet stoppet helt opp – eller havnet i en skuff, om du vil. Derfor fremmet FrP gjentatte forslag om dette i Stortinget i forrige stortingsperiode, men vi ble nedstemt hver gang – helt til i fjor vår. Da hadde Senterpartiet gått ut av regjering og plutselig funnet litt handlekraft på justisfeltet. Da støttet de FrPs forslag. Det ble dannet flertall for et anmodningsvedtak om dette, et flertall Arbeiderpartiet selv gikk inn i da de så at det dannet seg et flertall mot dem. Så de grepene som nå foreslås når det gjelder inndragning, er faktisk en leveranse på et anmodningsvedtak fra FrP som fikk flertall i denne salen våren 2025.

Slik Arbeiderpartiet og regjeringen sleper bena etter seg i håndteringen av den urovekkende kriminalitetsutviklingen, er det fullt forståelig at de helst vil snakke om andre, men de må helst gjøre det på en sannferdig måte.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:16:44]: Når justisministeren beskriver kriminalitetsutviklingen, høres det ut som om regjeringen står på trygg avstand og betrakter et uhell på motorveien. Problemet er bare at dette uhellet er en kjedekollisjon av dimensjoner med mange involverte og flere offer – og regjeringen sitter med hendene i fanget. For mens statsråden leverer nok en katalog av bekymringer, peker tallene i én retning: nedover for politiet, oppover for kriminalitet. Dette vet regjeringen. Det vet at oppklaringsprosenten har falt over år. De vet at antallet henleggelser på grunn av mangel på kapasitet øker. Dette er saker der politiet i praksis sier: Vi har ikke tid. De vet også at antallet politifolk ute i distriktene går ned, samtidig som kriminelle nettverk blir mer brutale og mer organiserte enn noen gang. Likevel står regjeringen og opptrer som om situasjonen er under kontroll. Det er den ikke.

Dette er ikke utfordringer; det er en stille sikkerhetskrise. Barn rekrutteres av kyniske nettverk, politiet sakker akterut på grunn av ressursmangel, lokalsamfunn mister trygghet, og regjeringen velger å beskrive utviklingen istedenfor å stoppe den.

KrF har, sammen med Høyre, vært tydelige: Regjeringen har ikke igangsatt de nødvendige tiltakene i møte med den alvorlige kriminaliteten. Jeg sier det rett ut: Denne passiviteten er ikke bare kritikkverdig, den er også uansvarlig. Dette er realiteten når oppklaringsprosenten faller. Da vinner de kriminelle. Når saker henlegges fordi politiet ikke har kapasitet, mister ofrene sin rett. Når politiet svekkes mens gjengene styrkes, har vi en politisk feilprioritering av historiske dimensjoner.

Det minste man kan forvente av en regjering, er at den beskytter sine borgere, men denne regjeringen står og ser på mens kriminalitetsbildet forverres og kaller det endringer. KrF forventer mer, Norge fortjener mer. Og la meg være helt tydelig: Vi kommer til å fortsette å presse regjeringen for hver eneste politimann, hvert eneste tiltak og hver eneste satsing som faktisk gjør en forskjell, ikke bare fyller talepunkter. Trygghet skapes ikke av fine ord fra denne talerstolen. Trygghet skapes av handling, og det er på høy tid at regjeringen begynner å levere.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:19:44]: Jeg registrerer at FrP har fått talepunktet sitt om å beskylde andre for løgn. Jeg vil veldig gjerne at vi snakker mer om hva som er sant og ikke sant. Vi kan starte med påstanden om at erfaringen fra Danmark er at straff virker. Det er ikke sant. Erfaringen fra Danmark er at det å satse massivt på forebygging har stor betydning. Det er også det vi vet fra norsk forskning og erfaring, at blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er det svært mange som har vært ofre for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser eller en oppvekst med sårbarhet, utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet i løpet av oppveksten, foreldrene har lavere utdanningsnivå, lavere inntekt, de mottar ofte trygdeytelser, og de har ofte vært straffet for kriminelle handlinger før.

Hvis vi skal ta dette på alvor og legge denne kunnskapen, denne forskningsbaserte sannheten, til grunn – og også lytte til dem det gjelder og ta kriminaliteten på alvor – må vi ta ungdom selv på alvor når de beskriver hva de trenger, og hva de ønsker at vi skal forstå. Det å forstå sammenhenger er ikke å unnskylde, men det er en forutsetning for å gjøre det som faktisk funker. Og når jeg spør ungdom i Drammen om hva som funker, svarer de: Arbeidstrening er kritisk for å skape håp blant ungdom. Gode rollemodeller i nærmiljøet som har tydelige verdier, er uvurderlig. Opplæring i temaer som skolen i dag dessverre er dårlig på – konsekvenstenkning, budsjettering, konflikthåndtering – er viktig for å skape trygge rollemodeller og ringvirkninger videre. Ikke legg ned tilbud som man ser fungerer over tid, bygg gode arenaer hvor flere grupper kan møtes under trygge rammer sammen med trygge voksne, og etabler prosjekter som handler om utdanning og arbeid. Og ikke minst: skap et fundament lokalt for de organisasjonene som jobber med disse tiltakene, ta initiativ til disse tingene og sørg for at arbeidet de gjør, kan skape resultater over tid. Ikke utsett dem for å få stadig mindre og for midlertidige budsjettkutt, verken kommunalt, fylkeskommunalt eller i statsbudsjettet.

Ungdommen ber oss om å ha tålmodighet og tro på at det vi vet funker, faktisk funker. Det er ikke løgn. Det er sannhet.

Farukh Qureshi (A) [11:22:29]: Jeg vil ha meg frabedt at jeg driver med en omskrivning av historien. Faktum i denne saken er at arbeidet med sivil inndragning ble igangsatt av tidligere justisminister Anundsen i 2016. Justisdepartementet hadde da et forslag fra en professor. Dette ble sendt ut på høring, med frist i 2017. Da hadde det vært et bytte av statsråd, og – som representanten påpekte – da var Kallmyr justisminister. Men fra da og fram til Arbeiderparti-regjeringen leverte proposisjonen i desember 2025, har dette ligget i en skuff. Jeg vil si at det er forskjell på å prate om handlekraft og faktisk utvise handlekraft.

Når det gjelder merkelapper som naive, for lite, for sent, er jo dette merkelapper som man er godt kjent med. Igjen vil jeg vise til at retorikk i opposisjon, det er enkelt, men det er faktisk det man leverte i posisjon, som er av betydning. Jeg klarer ikke helt å befri meg fra spørsmålet om aldersgrense på sosiale medier, rett og slett fordi politiet har vært tydelig på at det er der rekrutteringen skjer, og derfor er det viktig at det innføres en aldersgrense på sosiale medier, slik at man får gjort noe med den problematikken. For oss, altså Arbeiderpartiet, er det viktig å lytte til politifaglige råd.

Faktum er at vi fikk på plass Gjengpakke 1 og 2, som også siden har blitt videreført i det ordinære budsjettet. I dette ligger det mye forebygging og kriminalitetsbekjempende tiltak. Politiet selv har flere ganger sagt at dette har vært en gamechanger, senest for et par uker siden, da vi besøkte dem. Derfor blir det litt rart når man i denne salen hører at tiltakene kommer ikke, eller tiltakene virker ikke, når politiet er tydelig på at med denne prioriteringen og satsingen har de blitt satt i en posisjon som gjør at de er bedre i stand til å kunne håndtere kriminelle nettverk.

Mari Holm Lønseth (H) [11:25:20]: Det blir gjort mye for å sørge for at man kan inndra mer, og noe av det viktigste for at man faktisk får inndratt mer kriminelt utbytte, er å sørge for at det er nok påtalejurister på jobb, noe som nettopp bidrar til at man kan prioritere å bruke tiden sin på å inndra. Disse inndragningssakene tar ofte ganske lang tid. TV2 hadde i går en sak om at 25 pst. av påtalejuristene nå vurderer å slutte i politiet på grunn av oppdragsmengde. Man kan slå hverandre i hodet med lovforslag, men hvis man ikke har jurister til å sørge for inndragning, har man et ganske stort problem. Der har Høyre foreslått en satsing. Og hvis man synes at forslagene har ligget lenge i skuffen, brukte Arbeiderpartiet selv nesten fem år på få dette på bordet, etter å ha måttet slepe bena etter seg og fått beskjed fra Stortinget om å fremme disse lovforslagene.

Det jeg imidlertid egentlig tok ordet for, var å si at Høyre ønsker å støtte forslag nr. 10 i innstillingen.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [11:26:41]: Politiet i Norge har nå tre store utfordringer: Politiet skal ivareta den voksende, utfordrende samfunnssituasjonen, som er tiden fram til krig erklæres og Forsvaret overtar. Fram til da er det politiet som står for vakthold og sikring av samfunnskritiske objekt. Politiet har ansvar i fred og krisetid. En annen voksende utfordring er at politiet stadig må håndtere grenseoverskridende gjengkriminalitet. FrP advarte i lang tid mot svenske tilstander. Nå har Sverige tatt grep, og vi kan heller snakke om norske tilstander, med negativt fortegn. En tredje utfordring politiet har, er like viktig og kan også få store konsekvenser: Det er hverdagskriminaliteten. Det er den kriminaliteten som kanskje er det eneste møtet en innbygger har med politiet, annet enn å få seg et pass. Selv om det kanskje for regjeringen og Arbeiderpartiet «bare» er en stjålet sykkel, kan det bety svært mye for den som blir offer for kriminaliteten, og innebære et tillitsbrudd når saken blir henlagt før man trykker på send-knappen for å anmelde forholdet.

Trygghet er statens kjerneoppgave. Når folk opplever at utryggheten øker, holder det ikke bare med gode intensjoner, da må det leveres på resultater. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette å presse på for å få en strengere, tydeligere og mer handlekraftig kriminalpolitikk, en politikk som setter lovlydige borgere først.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:28:50]: Det er interessant å følge denne debatten, og det kan være greit når vi diskuterer kriminaliteten i stort, av og til å zoome litt ut og se på de større utviklingene.

Jeg ble født i 1994. Siden da har Norges befolkning vokst med over 1,3 millioner mennesker, en økning på rundt 30 pst., og samtidig har mye av kriminaliteten gått ned.

La oss begynne med det mest alvorlige: drap. På 1990-tallet var det i snitt 37,5 drap i året. De siste ti årene er snittet på 28. Færre liv går tapt, samtidig som vi blir langt flere mennesker. Hvert eneste drap er ett for mye, men utviklingen går heldigvis riktig vei.

Ungdomskriminaliteten peker i samme retning. Tall NRK har hentet inn fra SSB, viser at andelen unge som begår lovbrudd, er halvert siden tidlig 2000-tall, fra 5,1 pst. til 2,5 pst. Andelen gjengangere er mer enn halvert, færre unge begår kriminalitet, og færre blir værende i det.

Dette er ikke et samfunn i forfall, dette er et samfunn som i det store bildet lykkes.

Vi i SV er ikke fornøyd, for hvert eneste tilfelle av knivstikking, voldshendelse, skyting, drap, vold i nære relasjoner og overgrep er ett for mye – men da er vi nødt til å gjøre det som funker. Det er partier som står på denne talerstolen og bare roper etter strengere straffer, og at det skal være løsningen, men det er flere grunner til at det er et dårlig svar på de problemene vi står i. Strengere straffer er dyrt, det er lite hensiktsmessig, og vi er nødt til å bruke ressursene på en bedre måte.

Derfor har SV prioritert hurtigspor for ungdomskriminelle, sånn at reaksjonene kommer raskt. Straff er ferskvare, og det er viktig å komme i gang med reaksjonene sånn at rehabiliteringen kan starte. Inndragning er viktig, og det har heldigvis skjedd mye på dette området, men det må skje mye mer. Der er jeg faktisk helt hjertens enig med Høyre om at dette også handler mye om juristene i politiet, og at de må ha kapasitet. Derfor har det vært viktig for SV i forhandlinger med regjeringen nettopp å prioritere penger til påtale, så vi får gjort noe med saksbehandlingstiden. Det skal ikke være sånn at den bunken av saker vokser seg større og større – nei, raske reaksjoner er viktig.

Vi kan og skal gjøre mer, men vi skal også huske på det vi gjør riktig. Natteravnene har et fint slagord, som er at «vi var der da det ikke skjedde». Mediene skriver ikke om kriminaliteten som ikke skjedde. Derfor må vi huske på hva det er som har gjort at vi lykkes i så stor grad som vi faktisk gjør, sånn at vi fortsetter å føre den politikken som gjør Norge tryggere.

Finn Krokeide (FrP) [11:31:59]: Jeg må komme med en kort merknad til representanten Qureshis innlegg. Om hans versjon av de faktiske forholdene legges til grunn, lå dette i en skuff hos FrP i et års tid, mens det lå i skuffen i tre års tid under Arbeiderpartiets regjeringstid. Det er verdt å ha med seg.

Jeg vil avslutte med å oppfordre Arbeiderpartiet til å snakke mer om løsninger i denne debatten, og mindre om FrP – men igjen: Gjør det i hvert fall sannferdig hvis de først skal gjøre det.

Liv Gustavsen (FrP) [11:32:53]: Jeg måtte ta ordet her fordi jeg har vært med på å behandle digitalmeldingen, og siden det ble en kjernesak for representanten fra Arbeiderpartiet å nevne, vil jeg gjerne kommentere det. Arbeiderpartiet sier at de lytter til politiet når de vil ha aldersgrense på sosiale medier, men hvorfor lytter de da ikke til politiet når de samtidig advarer mot konsekvensene? Et forbud stopper ikke ungdom, det flytter bare aktiviteten. Resultatet er bruk av utenlandske plattformer, skjulte IP-adresser og langt dårligere etterforskningsmuligheter for politiet. Politiet får mindre innsikt, ikke mer kontroll, som det hevdes her.

Å gjøre staten til digitale foreldre er ikke løsningen. Det svekker politiets arbeid og gir dem falsk trygghet. Det handler ikke om symbolpolitikk, det handler om hva som faktisk virker.