Ine Eriksen Søreide (H) [16:30:32] (komiteens leder): I løpet av knappe to uker har stor dynamikk i Midtøsten banet vei for forsiktige tegn til håp og optimisme, men også potensielt stor usikkerhet. Assads fall fra makten markerer slutten på et brutalt diktatur, og det er grunn til å glede seg over det. Han fulgte bokstavelig talt i de brutale fotsporene til faren, og til sammen har de to styrt Syria med jernhånd i nærmere 53 år. Siden den blodige borgerkrigen startet for 13 år siden, har 500 000 mennesker blitt drept. Over 90 pst. av dem har blitt drept av Assad-regimet eller deres allierte, som Russland. Grov tortur, forsvinninger og angiveri var helt dagligdags i diktaturet.

FN og OPCW påviste at Assad brukte kjemiske våpen mot egen befolkning, og i desember 2013 tok Norge, sammen med Danmark, ledelse i operasjonen Recsyr for å frakte kjemiske våpen ut av Syria. I et halvt år deltok 550 norske soldater i innsatsen. Norge gikk også i front for å samle land rundt betydelig humanitær støtte til Syria.

Under den arabiske våren i 2011 sa jeg at vi har sett diktaturet falle, men at vi ennå ikke har sett demokratiet reise seg. Jeg tror det er grunn til å tilnærme seg de siste dagenes omveltninger i Syria med samme forbehold. Det er fortsatt for tidlig å si hvor dette vil ende. Selv om HTS og lederen Ahmed al-Sharaa sier mange av de riktige tingene, som at de ønsker å beholde og jobbe innenfor de etablerte institusjonene, at de ønsker en inkluderende politisk prosess og tjenesteleveranser, er det også grunn til å minne om HTS' bakgrunn. Tidligere var Jabhat al-Nusra og Sharaa selv med i IS i Irak.

Midtøsten er en region preget av etnisk og religiøs vold. Syria kan beskrives som et slags lappeteppe av religioner, der religiøse grupper aldri har levd side om side i det vi kan kalle et stabilt demokrati. I tida framover vil vi i tillegg til de mange gledesscenene trolig også se grupper som vil ha hevn, og forsoning er heller ikke i Syria en bryter man skrur av og på. Det er med andre ord for tidlig å friskmelde Syria, men det er grunnlag for forsiktig optimisme. Selv om landet nå står overfor både disse indre utfordringene og flere ytre, som innblanding fra land både i og utenfor regionen, er det viktig å forsøke å bidra til å styrke de moderate kreftene. Den videre utviklingen i Syria må bygge på demokratiske prinsipper og menneskerettigheter.

Når bildet av utviklingen avtegner seg, er det også viktig å utmeisle en ny strategi for bistanden til Syria. Det betyr på sikt å endre fokus fra humanitære behov til langsiktig oppbygging. Det må gjøres mange grenseoppganger og prinsipielle avklaringer, bl.a. hvordan vi sikrer at alle områder i Syria får lik tilgang til gjenoppbyggingsstøtte.

En interessant side ved Assad-regimets kollaps i Syria er hvordan det svekker Russland og Iran betydelig. Begge har vært Assads aktive støttespillere også militært, men de verken kunne eller ville bistå. Hva det vil bety over tid, f.eks. for land i BRIKS-pluss-kretsen, i Asia og i Afrika generelt, at Russland ikke viser seg som den støtten man forventet, er for tidlig å si, men at det vil få betydning også for styrkeforholdet mellom aktører, er klart.

De siste dagene har det også kommet rapporter om at en våpenhvile mellom Israel og Hamas kan være nær forestående. Dette var også tema da komiteen møtte Egypts president i forrige uke. Rapporter om våpenhvile har også kommet flere ganger tidligere, men den nye dynamikken i regionen kan være et bidrag til å få endelig slutt på krigen. 45 000 mennesker, to tredjedeler av dem kvinner og barn, er drept i Gaza siden oktober i fjor. Hamas holder fortsatt gisler og skyter raketter mot Israel. Det er helt nødvendig med en våpenhvile for å få slutt på de enorme lidelsene for sivile.

Russlands brutale krig mot Ukraina har i løpet av de siste månedene fått en stadig mer global natur. Russland klarer også å produsere og kjøpe nok våpen og ammunisjon til å holde krigshandlingene gående. Iran forsyner Russland med missiler og droner som brukes aktivt i krigen. Partnerskapet mellom Russland og Nord-Korea fordypes stadig, og nå leverer landene både missiler, store mengder ammunisjon og et stort antall soldater til Russland. De siste dagene har de første rapportene om drepte nordkoreanske soldater ved fronten kommet. Kina holder den russiske økonomien i gang ved å kjøpe oljen som er sanksjonert i Vesten, samtidig som de forsyner Russland med bl.a. kjøretøy og deler og komponenter som trengs for å bygge våpensystemer. Dette viser hvordan Russlands krig i Ukraina får denne globale naturen, og hvordan Russland henter militær støtte til å fortsette krigen. Russlands vilje til å bruke militærmakt for å oppnå utenrikspolitiske mål begrenser seg heller neppe til Ukraina. Ukrainas motstandskamp angår Europas og vår egen framtidige sikkerhet.

Jeg er glad for at alle partiene på Stortinget kunne samle seg bak en betydelig økt støtte til Ukraina neste år. Regjeringas forslag i budsjettet om 15 mrd. kr i støtte i 2025 var altfor lite og sendte i tillegg et veldig uheldig signal om en nær halvering av støtten fra i år til neste år. Høyre foreslo i sitt alternative budsjett å øke støtten til 45 mrd. kr i 2025. At Stortinget samlet seg om minst 35 mrd. kr neste år, er et godt og viktig signal til Ukraina, til Putin og til våre allierte. Denne krigen utkjempes nå. Den vinnes eller tapes nå. Da er vår tydelige støtte helt nødvendig, og det viser vi med denne enigheten.

Dette er vår generasjons viktigste oppgave. Det er avgjørende å sørge for at Ukrainas forsvarsindustri kan produsere mer våpen, særlig droner og ammunisjon, raskt. Derfor omhandlet Høyres initiativ for økt støtte først og fremst penger til ukrainsk forsvarsindustri, som har kapasitet, men mangler penger, og til energisektoren, som må fungere for å holde befolkningen varm og forsvarsindustrien i gang. Russlands målrettede angrep på ukrainsk energisektor har to årsaker: å knekke befolkningens motstandskraft og å ødelegge produksjonen av våpen.

Det er også positivt at vi gjennom enigheten mellom alle partiene har slått fast at regjeringa skal komme tilbake til Stortinget under arbeidet med revidert nasjonalbudsjett for å diskutere ytterligere økning i støtten til Ukraina, og at støtten i 2025 blir fordelt med to tredjedeler til militær støtte og én tredjedel til sivil støtte.

I dag behandler vi også svalbardbudsjettet. Stortinget behandlet svalbardmeldinga tidligere i år, og jeg er glad for at det ble enighet om vedtak knyttet til transportkapasiteten til Svalbard, og at det psykiske helsetilbudet skal styrkes.

Det er også i en sikkerhetspolitisk kontekst viktig med stor årvåkenhet knyttet til Svalbard. Det er i Etterretningstjenestens åpne trussel- og risikovurdering for 2024 slått fast at det norske ordskiftet om forsvars- og sikkerhetspolitikk, Arktis- og Svalbard-politikk, energi- og miljøpolitikk og Vestens og Norges tilnærming til krigen i Ukraina er spesielt utsatt for russisk påvirkningsaktivitet. Vi må se i øynene at vi ikke er immune for denne aktiviteten. Det foregår påvirkningsoperasjoner og forsøk på å splitte befolkningen, og det foregår selvfølgelig også forberedelse til både sabotasje og spionasje, både hos oss og i veldig mange andre europeiske land. Veldig mange forsøk er avverget, men det er også forsøk som har vært vellykkede, sett fra russisk perspektiv. Disse problemstillingene mener jeg at vi må ha et mye tydeligere grep om også utad – altså at vi snakker mye mer åpent om dette.

Så vil jeg bruke den siste tida til å nevne to ord – og litt til – om langtidsplanen for forsvarssektoren. Vi legger til grunn at de økonomiske beregningene som ligger i budsjettet, er de som skal til for å oppfylle første år av planperioden, men det er samtidig ingen tvil om at det året vi nå går inn i, og den perioden vi nå går inn i, blir veldig krevende. Det å vedta en langtidsplan er én ting; det å gjennomføre den er en annen ting. Styring og personell blir nøkkelen i særlig den første perioden.

Som mange i denne sal husker, var Stortinget også enige om å innføre en ny ordning med årlig rapportering til Stortinget om status, framdrift, utfordringer og risiko ved gjennomføring av langtidsplanen. Det mener jeg er et veldig godt vedtak, for det bidrar i veldig sterk grad til at vi kan følge opp der det eventuelt er behov for justeringer, og at Stortinget til enhver tid også er innforstått med hvordan framdriften er. Det er mye penger i omløp, det er store endringer som skal skje, og ikke minst er den norske langtidsplanen sensitiv for endringer, både i markeder og selvfølgelig også i sikkerhetspolitiske situasjoner.

Det er viktig for oss at Stortinget også der klarte å samle seg om en langtidsplan. Det tror jeg er viktig fordi den skal gjelde i tolv år, og vi skal sette i gang med mange store prosjekter. Det er også viktig å vise utad, både til vår nabo Russland og til våre allierte, at vi tar dette på alvor.

Åsmund Aukrust (A) [16:40:40]: Vi legger snart bak oss et brutalt år. Kontrastene kunne knapt vært større fra et julepyntet Oslo til de brutale krigene i Gaza, Sudan, Ukraina, Haiti og mange andre steder på kloden.

I dag er det 1 029 dager siden 24. februar 2022. Det har vært 1 029 dager med fullskala krig og okkupasjon i Ukraina, 1 029 dager med så utrolig mye smerte, sorg og redsel. Ukraina kjemper en kamp for å overleve som land, og de kjemper en kamp for internasjonal rett, for demokrati, for selvstyre og for vår felles sikkerhet i Europa. Derfor er deres kamp også vår kamp. Vi samler oss i dag bak en nær dobling av Nansen-programmet for Ukraina for 2025. Jeg mener dette er norsk politikk på sitt aller beste, hvor vi klarer å finne sammen om å gi Ukraina minst 35 mrd. kr for neste år. Det er unikt i verden at vi klarer å ha et enstemmig storting i vår støtte til Ukraina. Jeg er helt enig i det som komitélederen sa: Det sender et veldig viktig signal til ukrainerne om at vi står ved deres side så lenge det trengs, og det sender et veldig tydelig signal til Putin og Russland om at vi ikke lar oss presse, true eller splitte. Jeg håper vi klarer å ta vare på den enigheten også inn i 2025, og ser fram til mange gode og viktige diskusjoner mellom alle partiene om oppfølgingen av Nansen-programmet.

Der vi er helt enig i analysene og virkemidlene når det gjelder krigen i Ukraina, ser vi ganske forskjellig på krigen i Gaza. Jeg er stolt av at den norske regjeringen har gått i front med støtte for palestinernes sak for å få slutt på krigen på Gaza, for å få humanitær hjelp inn og for å få løslatt alle gislene. Norge, med Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, har valgt å gå foran, har tatt modige standpunkt før de fleste andre og har vært et tydeligere land enn de fleste andre. Det ser vi som en veldig tydelig kontrast til hva som hadde vært politikken dersom vi hadde hatt en Fremskrittsparti–Høyre-regjering. Da statsministeren og utenriksministeren erklærte at Norge anerkjente staten Palestina, dro Fremskrittspartiets leder rett til den israelske ambassaden. Da krigen flyttet seg til Libanon og Norge sto i front for å unngå at krigen skulle eskalere, gikk Fremskrittspartiet ut med jubelrop og kalte det en fantastisk fin operasjon. Der Norge har stått i front for å støtte Midtøsten humanitært, foreslår Fremskrittspartiet i dag å fjerne hele den norske støtten til Midtøsten. Det er klare konflikter mellom blokkene i dette spørsmålet.

Mer enn noen gang trenger Midtøsten at verden engasjerer seg for dem. Det er en humanitær kollaps i Gaza, Vestbredden og Libanon er krutt-tønner, hvor det når som helst kan smelle, og i Syria har opprørerne gjort slutt på 50 år med Assad-familiens diktatur. Det er utrolig fint og rørende å se jubelropene fra gatene i Damaskus, men det har bare gått en drøy uke. Dette kan fortsatt gå alle veier, men verden bør gjøre det vi kan, for å støtte opp om en demokratisk og fredelig utvikling i Syria.

Også i år når regjeringen vårt mål om én prosent av statsbudsjettet til bistand, og også dette er i skarp kontrast til hva som er alternativet fra de borgerlige partiene. Vi ser gjennom budsjettforslaget fra de borgerlige partiene hva slags utviklingspolitikk vi ville fått med et regjeringsskifte, hvor Fremskrittspartiet nå er det største borgerlige partiet: 13 mrd. kr mindre fra Norge dersom det er Fremskrittspartiet som har finansministeren eller statsministeren. Det er mer enn en halvering av støtten til menneskerettigheter og freds- og forsoningsarbeid. Det er store kutt til utdanning, klima, mange av FN-programmene og all støtte til FNs utviklingsprogram, UNDP. Det samme er foreslått når det gjelder hele den norske støtten til Midtøsten og Afghanistan, og det er milliarder i kutt til Afrika. Dette er det som vil kunne bli politikken dersom Sylvi Listhaug og Erna Solberg vinner høstens valg.

Det er bra at vi i norsk politikk er enige om mye av utenriks- og sikkerhetspolitikken – om støtten til Ukraina, NATO-medlemskapet, EØS-avtalen og opptrapping av Forsvaret. Det tjener et lite land som Norge. Men ved inngangen til et valgår er det også viktig at skillene mellom blokkene kommer fram, og det vil på en rekke områder være en annen utenrikspolitikk som vil bli ført med et flertall av Fremskrittspartiet og Høyre, dersom de skulle vinne valget neste høst. Så jeg ser fram til mange viktige diskusjoner i denne salen og i offentligheten fram mot valget 8. september, også om dette temaet.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:45:50]: Dagens sikkerhetspolitiske situasjon viser behovet for å ta grep som styrker vår operative evne på kort, mellomlang og lang sikt. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er varig endret, med krig i Europa, Midtøsten og Afrika samt tilspisset global konkurranse og militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt. Det legger føringer for både innenriks- og utenrikspolitiske prioriteringer.

Årets budsjett understreker den alvorlige sikkerhetssituasjonen både vi og verden for øvrig står i. De globale spenningene mellom stormaktene øker med stadige forskyvninger av politisk, økonomisk og militær makt mellom landene. Situasjonen i Palestina er mildt sagt fortvilende. Vi opplever en uavklart situasjon i Syria, og regionen preges av vold og ikke minst usikkerhet. Ukrainerne fortsetter sin heroiske motstandskamp mot den russiske invasjonen – en kamp de kjemper på vegne av oss alle.

Mot dette bakteppet er det særlig viktig at vi arbeider nært og godt med våre allierte og partnere i alle kanaler og styrker vår egen forsvarsevne og beredskap i møte med nye trusler.

Forsvarsløftet er todelt. Med en ny langtidsplan for forsvarssektoren rigges det for det største løftet for forsvaret på over 30 år. Samtidig er planen et løfte til folket om å ivareta vår felles trygghet for fremtiden. Beredskap blir en del av hverdagen på en helt annen måte enn før. Alle må føle at de er med, og at de bidrar. For å lykkes med tryggingen av hele landet må Forsvaret i vesentlig større grad enn de siste årene ses i sammenheng med den nasjonale totalberedskapen og samfunnssikkerheten.

I slike tider må statens kjerneoppgave med å ivareta innbyggernes sikkerhet og trygghet komme først. Det innebærer at regjeringen må sikre et styrket nasjonalt forsvar og en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, inkludert en styrking av evnen til å tenke strategisk, langsiktig og ikke minst på tvers av alle sektorer.

Det gjør regjeringen med dette budsjettet. Regjeringen foreslår en vesentlig styrking av Forsvaret som fører til at Norge tar større ansvar for egen og alliert sikkerhet. Inkludert enigheten om støtte til Ukraina neste år styrkes forsvarsbudsjettet med 34,2 mrd. kr, en økning på over 37 pst. Vi er med dette budsjettet i rute med langtidsplanen, og BNP-målet ligger an til å nås med god margin, på 2,39 pst.

I en sikkerhetspolitisk virkelighet som er farligere og mer sammensatt enn på mange tiår, er det særlig viktig at etterretningstjenesten har evne til å forstå og varsle om situasjonen i våre interesseområder. Regjeringen foreslår derfor en betydelig styrking av etterretningstjenesten i 2025. Styrkingen vil øke ambisjonen for etterretningstjenesten og ytterligere forsterke den pågående videreutviklingen av en godt etablert tjeneste. Satsingen skal gi et bedre og mer oppdatert situasjonsbilde fra havbunnen til verdensrommet og i alle domener.

Forskning og utvikling blir viktigere enn noen gang. Derfor styrkes dette arbeidet, og militære og sivile ressurser må samordnes. Klimaendring, teknologisk utvikling og et mer sammensatt trusselbilde endrer hva som skal til for å forsvare Norge framover, og hvem vi må samarbeide med for å gjøre dette. Dette er i en kontinuerlig utvikling.

Regjeringens forsvarssatsing vil merkes i hele landet. Våre prioriteringer er tydelige. Vi skal ha mer ammunisjon, flere folk, økt aktivitet og bedre beredskap. Av økningen i budsjettet går 5 mrd. kr til å styrke forsvarsevnen til det Forsvaret vi har i dag. Samtidig investeres det i den veksten og omstillingen Forsvaret skal ha gjennom de kommende årene. Over 7 mrd. kr av økningen i budsjettet skal gå til investeringer til luftvern, ubåter, artilleri og ikke minst en forsyningsreserve. Det investeres i Forsvarets eiendom, bygg og anlegg for å bygge grunnmuren, gi de ansatte gode arbeidsvilkår og tilrettelegge for framtidig vekst. Det planlegges med en personellopptrapping på om lag 295 årsverk og 400 flere vernepliktige neste år. Heimevernet styrkes med 277 mill. kr for å sikre økt aktivitet. Soldatene skal trene fem dager og befalet sju, samtidig som områdestrukturen økes med om lag 500 soldater.

Kontroll og eierskap over strategisk viktig industri er viktigere i dag enn på lenge – en erkjennelse denne regjeringen tar på stort alvor.

Den nasjonale forsvarsindustrien er i kraftig vekst. Fra 2022 til 2023 økte verdien av norsk eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer, teknologi og tjenester med om lag 35 pst, til 12 mrd. kr. Hovedvekten av eksporten går til våre allierte i NATO. Vi leverer i dag systemer og materiell av høy kvalitet, og vi må fortsette å legge til rette for videre vekst og utvikling av denne sektoren, både for vår egen og for våre alliertes forsvarsevne.

Vi må støtte arbeidet med de store utfordringene verden står overfor. Humanitær støtte til kriseområder prioriteres, og global matsikkerhet styrkes. Jeg vil berømme bistandsministeren for denne prioriteringen også i årets budsjett. Norges bidrag og arbeid mot sult og for økt matsikkerhet gir trygghet for mange i møte med en urolig verden og store klimaendringer.

I dagens alvorlige sikkerhetspolitiske situasjon minner Nobels fredspris oss om at vi må fortsette arbeidet for nedrustning. Konsekvensene av bruk av kjernefysiske våpen er store for både mennesker og miljø, og vår trygghet er avhengig av at tabuet mot atomvåpen opprettholdes – det må aldri brukes igjen. Det må gjøres gjennom kontroll, overvåking og kunnskap. De er de viktigste hjelpemidlene for å kunne ivareta dette. Det må aldri glemmes. I budsjettavtalen med SV styrkes derfor arbeidet for nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet med totalt 25 mill. kr.

Nansen-programmet er et nybrottsarbeid. Det er et viktig nybrottsarbeid som fortsetter å gi sårt tiltrengt humanitær og militær støtte til Ukrainas rettferdige motstandskamp. Det er en blodig eksistensiell kamp som Ukraina kjemper. Aldri i vår historie har vi bidratt med så mye til et land i krig, og det til en part som kjemper mot Russland, et av våre naboland. Det er et nødvendig paradigmeskifte i Norsk politikk. Det har vært krevende, men det ansvaret har vi tatt.

Nettopp derfor har regjeringen foreslått å forlenge Nansen-programmet fram til 2030 med enighet mellom partiene om å øke støtten til minimum 35 mrd. kr. neste år. Det er bra. Dette gir Ukraina trygghet for at vi står ved deres side i denne konflikten helt til krigens slutt, også en tid der flere land vakler i sine langsiktige forpliktelser til Ukraina. Det sender også et tydelig signal til Russland om at det norske folk tar avstand fra deres angrepskrig. Høy militær kompetanse forblir et av Ukrainas fremste fortrinn overfor Russland.

Regjeringen vil i 2025 videreføre og styrke trening og øving for ukrainsk militært personell. Vi vil fortsette å bidra til trening og øving i Storbritannia, Tyskland og Norge, med fokus på grunnleggende og videregående militær utdanning. Vi vil også støtte Ukraina med opplæring innenfor viktige fagfelt i andre land.

Jeg vil benytte anledningen til å understreke – og dette er særdeles viktig – at evnen til og verdien av at vi som storting står samlet om viktige sikkerhetspolitiske beslutninger, ikke undervurderes. Dette gjelder blant annet i forbindelse med langtidsplanen og Nansen-programmet. Det gir stabilitet, forutsigbarhet og legitimitet til beslutninger som påvirker våre nasjonale kjerneinteresser. Det gjør det mulig for Norge å føre en langsiktig politikk for å trygge disse interessene og bygge tillit på tvers av det politiske landskapet.

Jeg er trygg på at vi også ved neste korsvei, for den vil komme fortere enn vi aner, vil klare å finne felles løsninger som hegner om denne verdifulle egenskapen ved det norske demokratiet.

Morten Wold (FrP) [16:56:19]: I dag står vi overfor viktige spørsmål om hvilken retning norsk utenrikspolitikk skal ta. Hva skal være vårt hovedfokus? Svaret er enkelt: Norsk utenrikspolitikk må først og fremst ivareta våre nasjonale interesser.

Dessverre ser vi nå at regjeringen heller velger å spille en rolle som en sikkerhetspolitisk agitator i Midtøsten, i stedet for å sette norske interesser først. Et tydelig eksempel på dette er Norges aktive anerkjennelse av Palestina som stat. Dette har fått store konsekvenser. Norge har mistet sin troverdighet som en objektiv aktør i konflikten mellom Hamas og Israel. Regjeringens er ensidig opptatt av å kritisere alt Israel gjør. At Israel er et demokratisk land i en udemokratisk region, omgitt av islamistiske terrororganisasjoner som de jobber for å fjerne av hensyn til egen sikkerhet, tillegger regjeringen ingen vekt.

Vi ser konsekvensene av dette hver eneste dag – i form av anti-israelske og jødefiendtlige ytringer i sosiale medier og i det offentlige rom. Regjeringen har et stort ansvar her. Vi må ta et kraftig oppgjør med jødehatet som har fått vokse i vårt samfunn.

En kjerneoppgave i norsk utenrikspolitikk må være å bistå norsk næringsliv og norske statsborgere i utlandet. En aktiv utenrikspolitikk skal bidra til økt eksport, verdiskaping og bedre økonomiske muligheter for Norge. Samtidig skal vi sikre at vår nasjonale sikkerhet og vårt handlingsrom styrkes i et globalt perspektiv.

Norge er en av verdens største givere av bistand, men kontrollen med midlene er altfor svak, noe Riksrevisjonens nylig avlagte rapport konkluderte med. Vi kan ikke fortsette å gi enorme beløp uten at vi ser konkrete resultater. Regjeringen må stille klare krav til mottakerne om at bistanden fører til reell utvikling, og at landene blir mindre avhengige av vår støtte. FNs anbefalte bistandsnivå er 0,7 pst. av BNI, og Fremskrittspartiet mener at vi bør justere vår bistand ned til dette nivået – et nivå som er i tråd med internasjonale anbefalinger.

Fremskrittspartiet ønsker å redusere antallet mottakerland og organisasjoner for å sikre bedre kontroll og ansvarlighet. Mottakerlandene må ta større ansvar for å bygge fungerende økonomier. Det er også et behov for mer åpenhet om hvordan bistanden brukes, hvilke resultater den gir, og hvordan den kan føre til reell utvikling. Vi mener også at alle mottakerland bør ha en returavtale for utviste asylsøkere.

Mange av de bistandsmidlene vi gir, er bundet til langsiktige programmer. Dette betyr at vi har forpliktet oss til prosjekter som strekker seg over flere år. Vi mener det er viktig å jobbe målrettet for å redusere disse prosjektene, særlig dem som ikke gir de ønskede resultatene. De store overføringene til FN og andre store bistandsaktører må reduseres. Nødhjelp, derimot, må prioriteres – vi skal hjelpe dem som trenger det mest, der og da.

Fremskrittspartiet mener at den siste utviklingen i Ukraina understreker betydningen av et sterkt samarbeid med våre allierte, spesielt innenfor NATO. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden er i endring, og rivaliseringen mellom stormaktene fører til økte spenninger og væpnede konflikter. Norge må derfor posisjonere seg sammen med våre allierte for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser og økonomiske interesser.

Fremskrittspartiet har helt fra starten av fullskalakrigen i Ukraina vært tydelige på at vi skal hjelpe og ta imot ukrainske flyktninger. Vi har vært positive til å gi beskyttelse til ukrainere på flukt, og vi har vært opptatt av å sikre at de som trenger beskyttelse, får det, men vi må også være realistiske. Norge kan ikke ha bedre ytelser enn våre naboland, og vi må alltid forholde oss til hva vi faktisk har kapasitet til. Vi mener også at ukrainske menn i stridsdyktig alder ikke bør få opphold i Norge, med mindre de kan dokumentere at de er fritatt fra militærtjeneste.

Krigen i Ukraina er ikke bare et brutalt angrep på et fritt land – det er et alvorlig brudd på folkeretten. Russland bryter daglig menneskerettighetene ved sine krigshandlinger. Det er noe vi alle må ta sterk avstand fra, og vi må vise at slike overgrep ikke er akseptable.

Dessverre ser vi at flere land som mottar bistand fra Norge, ikke har tatt klart avstand fra Russlands ulovlige krig mot Ukraina. Dette er helt uakseptabelt. Derfor mener Fremskrittspartiet det må få konsekvenser for bistandsmottakerne. Vi vil stanse all støtte til land som ikke tydelig tar avstand fra Russlands invasjon av Ukraina. Vi kan ikke bruke skattebetaleres penger til å støtte regimer som ikke står på riktig side av historien.

Fremskrittspartiet mener det er et behov for å holde tilbake bistand til de palestinske selvstyremyndighetene. Innholdet i palestinske skolebøker har vært politisk farget og har fremmet en ideologi som bidrar til å bygge opp under konflikten med Israel. Det er uakseptabelt at barn blir utsatt for politisk propaganda som glorifiserer terrorister og oppfordrer til vold. Fremskrittspartiet mener derfor at midler til de palestinske selvstyremyndighetene bør holdes tilbake inntil de endrer sin praksis.

Når palestinske myndigheter viser liten interesse for fred og forsoning, må støtten fra Norge opphøre. Vi ser også at midler som bevilges til de palestinske selvstyremyndighetene, kan ende opp med å bli brukt til terrorvirksomhet mot Israel. Fremskrittspartiet har heller ikke tiltro til UNRWA og ønsker å stoppe støtte til deres arbeid. Vi mener at nødhjelp til Gaza bør gis gjennom andre aktører enn UNRWA.

Fremskrittspartiet ønsker å kutte bistanden til Afghanistan i vårt alternative budsjett. Etter at Taliban tok makten, har situasjonen i Afghanistan utviklet seg raskt i negativ retning. Kvinner og jenter får ikke lov til å delta i utdanning og arbeidsliv, og regjeringens samtaler med Taliban har ikke ført til noen positiv utvikling.

Fremskrittspartiet mener at Norges kontakt med Taliban legitimerer ekstremisme, og at det svekker Norges anseelse på den internasjonale arenaen. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å stanse all bistand til Afghanistan.

I dag står vi ved et avgjørende veiskille for Norges forsvarsevne. Vi går nå inn i det første året av den nye langtidsplanen for Forsvaret, en plan som er avgjørende for å sikre vår nasjonale sikkerhet i en tid med økte geopolitiske spenninger. Fremskrittspartiet mener det er helt avgjørende at regjeringen finansierer planen i sin helhet, og at opptrappingen av forsvarsevnen går som planlagt.

NATO er vår viktigste sikkerhetsgarantist, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktigere enn noen gang at Norge tar initiativ og ansvar for å styrke vår forsvarsevne, spesielt i nordområdene.

Vi må bidra aktivt med tilstedeværelse og overvåking av våre nærområder. Dette er ikke bare en forsvarsmessig nødvendighet, men en strategisk prioritet for å sikre at våre interesser ivaretas i en verden preget av økt usikkerhet.

Russlands ulovlige invasjon av Ukraina har vist oss at fred og frihet ikke kan tas for gitt. Fremskrittspartiet mener at Norge bør legge til rette for at våre allierte kan etablere permanente baser på norsk jord – også i fredstid. Dette vil styrke både vår egen forsvarsevne og NATOs mobilitet i tilfelle kriser eller krig.

Det er også viktig at vi fortsetter å levere på 2-prosentmålet, og at vi fremover fortsetter å øke bevilgningene til Forsvaret. Og det er avgjørende at Norge bygger et godt forhold til den nye amerikanske administrasjonen når Donald Trump igjen innsettes som president 20. januar neste år.

Fremskrittspartiet mener at en av statens viktigste oppgaver er å beskytte våre innbyggere mot trusler utenfra. Uten trygghet mot påvirkning og trusler fra aktører som ønsker å skade Norge, vil folk flest oppleve at hverdagen blir usikker. Demokratiets fundament vil smuldre. Dette understreker behovet for et sterkt forsvar, både nasjonalt og som en del av vårt samarbeid i NATO.

Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer kan vi ytterligere styrke det nordiske samarbeidet. Dette gir Norden en sterkere sikkerhetspolitisk tyngde og vil i stor grad forbedre vår forsvarsevne.

Fremskrittspartiet mener at Norge skal være en konstruktiv bidragsyter i NATO, og at NATO er den viktigste arenaen for samarbeid om sikkerhet. Vi ser på NATO som en utmerket plattform for materiellsamarbeid, og ønsker at Norge skal bidra mer aktivt til å styrke samarbeidet med våre viktigste allierte, USA og Storbritannia.

Fremskrittspartiet mener at et sterkt forsvar også krever at vi styrker vår egen forsvarsindustri. Vi ønsker å sikre at norsk industri får muligheter til å øke produksjonskapasiteten, gjennom tettere samarbeid og avtaler mellom industrien og Forsvaret. Det er essensielt at norsk forsvarsindustri får de nødvendige rammebetingelsene for å kunne bidra til å bygge opp og styrke våre militære kapasiteter.

Særlig mener Fremskrittspartiet at norsk forsvars- og verftsindustri bør spille en nøkkelrolle i utviklingen og produksjonen av marinens nye fartøyer. Det er naturlig at de nye fartøysanskaffelsene også bidrar til å sikre at vedlikehold og oppgraderinger av fartøyene gjennomføres i Norge. Dette vil ikke bare styrke vår nasjonale forsvarsevne, men også sikre arbeidsplasser og kompetanse i norsk industri.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag.

Ingrid Fiskaa (SV) [17:05:26]: I ei tid med krig i Europa, aukande spenning og stormaktsrivalisering er det viktigare enn nokon gong å prioritera rett i forsvarspolitikken. SV vil ha ei sterkare nasjonal forsvarsevne. Noreg treng eit forsvar som handhevar suvereniteten vår på landjorda, på havet og i lufta, og som dermed medverkar både til å tryggja norsk politisk handlingsrom, til god forvalting av naturressursar og til låg spenning i nærområda våre.

For at den nasjonale forsvarsevna faktisk skal styrkjast, må det vera nok folk og ressursar til å øva, segla og vedlikehalda. Viss ikkje kan innkjøp av nytt materiell vera bortkasta og verste fall svekkja forsvarsevna. Trass i gode intensjonar i forsvarsforliket er Forsvarets største utfordring framleis å ha nok personell. Framleis forsvinn erfarne fagfolk ut av Forsvaret i raskt tempo.

For å stoppa personellflukta er det særleg avgjerande å forbetra pensjonsordninga. SV meiner me her er langt på overtid, og etterlyser handling i tråd med forventningane til eit samla storting i forsvarsforliket.

Samtidig trengst det god rekruttering. I SVs alternative budsjett set me difor av meir pengar til å behalda og rekruttera personell, og me føreslår å kalla inn fleire til førstegongsteneste. I tillegg vil me auka aktivitetsnivået i Forsvaret, me føreslår å styrkja Heimevernet, og me aukar talet på sivilt personell.

Konkurranseutsetjing og privatisering av ulike funksjonar i Forsvaret er uklokt. Viss sivile og private selskap erstattar Forsvarets eigne tilsette, aukar sikkerheitsrisikoen, den demokratiske kontrollen blir svekt, og det vil vera uklare folkerettslege forhold i krise og krig. Det er gledeleg at regjeringa omsider tok reinhaldet tilbake i Forsvarets eigen regi, men det gjenstår viktige avklaringar om kven som skal utføra sentrale oppgåver som dagleg vedlikehald av materiell, og IKT-drift og lagring av Forsvarets data. Her forventar SV ei langt tydelegare linje frå regjeringa.

Styrking av Noregs forsvarsevne vil vera eit positivt bidrag til å dempa spenninga i nærområdet vårt, då me i større grad vil kunna handheva eigen suverenitet framfor å overlata nordområda til eit mogleg konfrontasjonsområde mellom stormaktene. Å senda ein av svært få norske fregattar til Indo-Stillehavet betyr derimot å svekkja beredskapen her heime. Dessutan vil det vera eit bidrag til auka spenning. SV kuttar difor bidraget til NATO-operasjonen i Indo-Stillehavet i vårt budsjett.

Ein meir alvorleg internasjonal situasjon set også større krav til utanriks- og utviklingspolitikken vår. Målet må vera å redusera årsakene til konflikt og fremja fredeleg konfliktløysing. Når folkeretten er under sterkt press og står i fare for å bli avløyst av den sterkaste sin rett, må Noreg stå i spissen for eit konsekvent forsvar av dei siviliserande internasjonale rettsreglane. Noregs uavhengige posisjon utanfor EU og erfaring med diplomati gir oss ei moglegheit til å bidra til fred, rettferd og nedrusting. Den moglegheita må me bruka endå betre.

SV meiner Noreg må styrkja innsatsen for fred og internasjonal nedrusting. Det er på høg tid, meiner me, at Noreg sluttar seg til atomvåpenforbodet i FN og dermed forsterkar norma mot atomvåpen. Så langt har SV ikkje fått gjennomslag for det, men i budsjettforliket med regjeringa har me auka støtta til dei norske fredsorganisasjonane, me har fått på plass eit humanitært initiativ mot atomvåpen, og det skal lagast ei stortingsmelding om Noregs langsiktige arbeid for fred og forsoning. Dette er gode steg i rett retning.

For tida ser me store humanitære kriser i bl.a. Sudan, Gaza og Burkina Faso. Innsatsen mot fleire av desse svoltkatastrofane er, saman med det langsiktige utviklingssamarbeidet, sterkt underfinansiert fordi mange vestlege land lar støtta til Ukraina gå på kostnad av krisene lenger sør. SV vil åtvara mot ei slik utvikling. Vår internasjonale solidaritet må strekkja seg òg utanfor Europa; både fordi mange menneske er avhengige av slik solidaritet, og fordi det motsette vil skada den globale støtta til Ukrainas forsvarskamp.

Bjørnar Moxnes (R) [17:10:50]: Nesten hvert femte barn i verden lever i en krigssone. I Palestina begår Israel et folkemord med vestlig støtte. I Ukraina bomber Russland barnehager, boligblokker og energiforsyning, og i Irak og Syria ødelegges lokalsamfunn av NATO-landet Tyrkia. Samtidig har ikke verden investert mindre i fred og konfliktløsning på 15 år. Regjeringens budsjettforslag oppfylte ikke Stortingets vedtak om 1 pst. av Norges BNI til bistand – dette i en situasjon der verdens fattigste land sliter med energipriser som Norge på sin side tjener grov krigsprofitt på.

I Rødts budsjettforslag bevilger vi 5 mrd. kr mer enn regjeringen til nødhjelp, fred og utviklingshjelp, av dette over 600 mill. kr til fredsarbeid og kjernefysisk nedrustning. I en tid hvor hele FN-systemet er under press, reverserer Rødt også årevis med kutt i kjernestøtten til FNs ulike organisasjoner. På den måten når vi bistandsprosenten og sikrer at Nansen-programmet til Ukraina ikke går ut over annen humanitær bistand eller utviklingshjelp. I tillegg styrker vi støtten til Palestina kraftig. For Rødt er det viktig at vi støtter dem som nå blir forsøkt kneblet av egne myndigheter eller av okkuperende myndigheter, som Al-Haq, B'Tselem og de øvrige fem organisasjonene som Israel har forbudt, og også miljøbevegelsen og militærnektere, som forbys i Russland. Vi foreslår å fjerne Solberg-regjeringens stans i støtten til organisasjoner som jobber for boikott av Israel og hjelp til palestinske fanger, en stopp som den sittende regjeringen dessverre viderefører.

Norge har store havområder i den strategisk viktige Nord-Atlanteren, og stormakter som Russland, USA og andre vil fylle tomrommet som oppstår hvis Norge ikke er til stede med egne styrker under norsk kommando. Et sterkere nasjonalt forsvar gir mindre rom for stormaktrivalisering i våre områder og motvirker konflikt, som er i tråd med Norges interesse av lav spenning i nord. Det trengs også for å avskrekke potensielle angripere. Rødt sier nei til økt amerikansk tilstedeværelse og økt kjernefysisk mobilisering i norske nærområder og vil innrette forsvarsinnsatsen i tråd med det som var blant våre gjennomslag i Stortingets forsvarsforlik, nemlig å forebygge og motvirke konflikt. Rødt er imot baseavtalen som gir USA rett til 12 baser på norsk territorium. Den avtalen bryter med prinsippene fra baseerklæringen fra 1949 og er med på å gjøre Norge til et oppmarsjområde mellom de ulike stormaktene.

På Stortinget er det enighet om å doble Hæren, sikre luftvern til sivilbefolkning, anskaffe standardiserte fartøy fra norsk industri og flere andre punkter som også ligger i Rødts opprinnelige forsvarsplan, men det er elementer i budsjettet som trekker fokuset vekk fra forsvaret av Norge og over til mer amerikanskledede utenlandsoppdrag. Den strategien har de siste tre tiårene gått ut over forsvarsevnen og undergravd Norges troverdighet som en forsvarer av folkeretten. Det er derfor Rødt kutter over 700 mill. kr til «out-of-area»-operasjoner i Irak og Stillehavet.

Rødt vil forsere tiltakene som utbedrer personellkrisen i Forsvaret, hente inn etterslepet på vedlikehold på Forsvarets egne baser og framskynde bygging av fartøy til bruk av Sjøforsvaret, Kystvakten og Heimevernet til trygging av kystnære områder. Etter innspill fra fagforbundene inkluderer Rødts forslag også 100 mill. kr til økte pensjonsutbetalinger for å løse Forsvarets pensjonskrise. Rødt styrker også Forsvarets arbeid med å rekruttere og beholde ansatte med over 400 mill. kr samt 300 mill. kr til økte opptak av treårige utdanninger på Forsvarets høgskole. Vi vil også forsere å styrke Heimevernet med ytterligere 500 vernepliktige.

Så til stemmeforklaring: Ettersom vi har vårt eget budsjettopplegg, stemmer vi mot det som er tilrådingene, selv om vi på enkelte punkter selvsagt er for det som ligger i utenriks- og forsvarsrammene. Det er det samme vi gjør på de andre og øvrige budsjettområdene når det gjelder budsjettet.

Guri Melby (V) [17:15:45]: Verden står i flere kriser samtidig. Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina utfordrer Europas sikkerhet og våre verdier. Krigen i Gaza har ført til enorme lidelser og utfordrer oppslutningen om folkeretten og internasjonale spilleregler. Sudan står overfor en hungersnød, og de humanitære behovene i verden vokser. Samtidig har den globale fattigdomsreduksjonen snudd, og det er estimert at minst 600 millioner mennesker fremdeles vil leve i ekstrem fattigdom i 2030. Mens alt dette skjer, akselererer klimakrisen og forverrer framgangen på flere felt.

Det er nettopp i urolige tider at vi må ta internasjonalt ansvar. Derfor prioriterer Venstre å øke bistandsbudsjettet med 4,2 mrd. kr, slik at vi når bistandsmålet, slik vi også fikk til hvert år vi satt i regjering, i motsetning til hva dagens regjering gjør sammen med SV.

Norge er et lite land, men vi skal ha et stort hjerte og et sterkt internasjonalt engasjement. Vi har et moralsk ansvar for å stille opp for verdens mest sårbare mennesker og gi dem muligheten til et bedre liv. Men det er også i vår egeninteresse å arbeide for en verden med mindre fattigdom, klimaendringer og flyktningstrømmer. Det gjør også Norge tryggere. Dessuten er bistand også geopolitikk. Hvis vestlige land senker sine ambisjoner for en global utvikling som fremmer velstand, menneskerettigheter og demokrati, vil land som Kina og Russland utnytte det vakuumet som følger. Det er ikke i vår interesse.

For Venstre er det viktig at utviklingspolitikken skal ha fattigdomsreduksjon som fremste mål. Derfor er utdanning en av Venstres viktigste bistandssatsinger, nettopp fordi veien ut av fattigdom starter med en god skolegang. Vi satser også på global helse, der Norge har spilt en tydelig rolle i mange, mange år, og vi øker kjernestøtten til Verdensbankens fond for de fattigste landene med en halv milliard kroner. IDA er den mest effektive katalysatoren for bistand, hvor hver krone blir mobilisert til nesten fire kroner i fattigdomsbekjempelse for land sør for Sahara.

Samtidig må utviklingspolitikken også ta tak i de store, grenseløse utfordringene som vil ramme både utviklingsland og oss selv. Det gjelder spesielt klimakrisen. Derfor øker Venstre klimabistanden med 1,5 mrd. kr i vårt alternative budsjett. Spesielt klimainvesteringsfondet, som mobiliserer privat kapital og kutter store utslipp globalt, er en sentral satsing for Venstre.

Vi lever i en tid der vi er nødt til å stå opp for friheten, selv når det koster. Krigen i Ukraina er et vannskille som har vist oss at frihet, demokrati og selvråderett ikke kan tas for gitt. Det må forsvares. Russlands brutale og folkerettsstridige fullskalainvasjon utfordrer nemlig ikke bare Ukrainas selvstendighet, men også respekten for internasjonale spilleregler og det liberale demokratiet. Derfor vil det få dramatiske konsekvenser for oss dersom Ukraina taper denne krigen. Det vil vise at militær aggresjon lønner seg, og demonstrere et Vesten som ikke står opp for sine naboer. Det kan gi blod på tann til andre autoritære stater. Derfor er en sterk og tydelig støtte til. Ukraina den viktigste investeringen i vår egen sikkerhet. Våre verdier er ingenting verdt hvis vi ikke er villige til å stille opp for dem og forsvare dem når de er truet. Derfor var det svært skuffende at regjeringen la fram et statsbudsjett i oktober som nærmest halverte støtten til Ukraina for 2024–2025. Det skjedde etter at Ukrainas behov på ingen måte har blitt mindre. Tvert imot har krigen blitt mer akutt, mer intens og enda mer alvorlig. Nordkoreanske soldater kjemper nå sammen med russiske soldater, og både Kina og Iran er direkte eller indirekte involvert og støtter Putins krigføring.

Samtidig vet vi at Ukraina trenger mye mer penger. Ukraina har teknologien og produksjonslinjer for materiell, for ammunisjon og for droner. De har en av verdens fremste våpenindustrier, som kan tredoble sin produksjon. De mangler finansiering. I tillegg trenger de mer utstyr og grunnutrustning til soldater, støtte til energisektoren og også mer humanitær hjelp.

I motsetning til i mange andre konflikter kan Norge faktisk direkte være med og påvirke utfallet av denne krigen. Økt støtte betyr mer våpen og mer ammunisjon til soldatene som kjemper i frontlinjen.

I vårt budsjettforslag har vi også pekt på muligheter for å støtte på andre måter enn det vi har gjort fram til nå, f.eks. gjennom å støtte private initiativ som HMM Helsehjelp, som gir direkte medisinsk utstyr til Ukraina. Jeg tror at hvis vi skal gi den hjelpen Ukraina trenger, er vi både nødt til å gi mer, og vi er nødt til å tenke nytt. Jeg gleder meg til nye forhandlinger med regjeringen om Ukraina-støtte i revidert.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [17:21:13]: Jeg må være ærlig å si at i år gikk jeg inn i budsjettdebattmodus i et litt ettertenksomt hjørne – og med noen refleksjoner: Jeg er veldig spent på hvordan debattene her vil utvikle seg i årene som ligger foran oss, både når det gjelder Forsvaret, med de enorme geopolitiske endringene vi har – voldsomme endringer, sett fra det vi liker så se på som vårt fredelige hjørne her i nord – og når det gjelder utviklingspolitikken og bistandsdebatten. Hvordan kommer den til å se ut framover? For det er noen strømninger og bevegelser der som snakker mer om meg og mitt først, og det er kanskje ikke helt unaturlig i en urolig verden, og når det er krevende økonomiske tider som treffer den enkelte og familiene. Det kommer til å kreve noen tøffe prioriteringer, og det er noen forventninger som vi virkelig må forholde oss til. Men samtidig må jeg være ærlig å si at jeg kjenner at vi bærer med oss en stolt arv. Det er noe med hva Norge har betydd utenfor vårt lands grense som jeg håper kan være med å definere hvem vi er som land og folk også i fortsettelsen. Det kan man være enig eller uenig i, men jeg håper virkelig at vi i årene framover ikke ender opp i for lettvinte debatter, der vi har mer polariserte utsagn som «dette hjelper ikke», «det er å kaste bort penger» eller enda verre: å spille på frykt – at vi må bruke midlene her. For det er mye klar empiri som viser at norsk utviklingshjelp har bidratt og fortsatt bidrar, om det er viktig utdanning eller helsehjelp, der den ikke ville nådd inn.

Jeg har også lyst til å si angående regjeringens engasjement knyttet til matsikkerhet: Det har reddet liv, skapt håp og vært med og forandret samfunn – eller de humanitære bidragene som vi står sammen om her, som gjør en forskjell. Det er viktig at folk får høre at det nytter, de skattepengene som blir brukt, gjør en forskjell med tanke på det vi skal debattere her i dag. Så det jeg virkelig ønsker meg til jul, er at vi kan stå sammen om noen prinsipper, også i de gode debattene vi fortsatt har her – ikke naivt, ikke prøve å unngå viktige dilemmaer eller unngå å sikre effektivitet. Nei, vi er nødt til å stille strenge krav – kanskje enda strengere krav framover – og gjøre vanskelige prioriteringer, men at det likevel vil være en tydelig og klar stemme og et klart flertall her fra salen som sier at vi skal stille opp når vi har muligheten til det. Det var vel Gro Harlem Brundtland som sa at la oss vise at vi er et rikt land, og da handlet det ikke om kroner og øre, nei da handlet det nettopp om at den som ikke kan dele en krone av den hundrelappen man tjener, ender opp med å bli fattig på annet enn penger.

Det er flere prognoser og rapporter som viser at stadig flere av verdens ekstremt fattige finnes i Afrika sør for Sahara. De mest sårbare og fattigste landene vil falle enda lengre bak om utviklingen fortsetter som i dag. Det er mange utsatte områder som har en ung befolkning og et økende behov for jobber framover. Yrkesopplæring, ungt entreprenørskap, jobbskaping og lokal næringsutvikling blir derfor bare viktigere framover. Det er noe stemmene fra sør – viktige kunnskapsmiljøer der – gir klar beskjed om, som vi trenger å lytte mer til. Derfor har vi i vårt alternative budsjett økt bevilgningene til Afrika med én milliard, og ønsker – kanskje enda mer enn tidligere – å investere i håp og muligheter i nærområdet, som noen så ofte bruker å minne oss på, nettopp ved å ha målrettede investeringer på jobbskaping der det trengs. Og her, som i mye annet, vil et samarbeid med sivilsamfunnet være viktig. Det er en muskel som man virkelig trenger å styrke. Sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for langsiktig utvikling og mer rettferdige samfunn er ikke bare en kanal, men et selvstendig mål som må styrkes. Denne kraften i lokalsamfunnet, om det er en buffer mot antidemokratiske krefter og å avdekke korrupsjon, eller det å sikre at det er sterke sivilsamfunnet, er den viktigste grunnmuren vi har i alle gode samfunn.

Dette er bare noe av det jeg vil trekke fram fra det vi har lagt fram.

Vi har også foreslått å øke utdanningsbistanden med én milliard for å komme tilbake på det nivået som var før regjeringen tiltrådte, og å løfte med 4,2 mrd. kr, for å nå det prosentmålet vi har satt oss.

Utenriksminister Espen Barth Eide [17:26:33]: Fallet til president Assads regime i Syria kan representere et glimt av håp i en ellers ganske prøvet verden, men det er på ingen måte sikkert. Utfallet kan være en relativt positiv utvikling, der det blir mulig å samle det syriske folk, der ulike grupper kan bidra til en samlingsregjering, en samlet administrasjon, der det blir plass til sivilsamfunn, og der kvinners rettigheter blir ivaretatt. Det er ikke umulig, og basert på tidlige uttalelser fra dem som akkurat nå kontrollerer Damaskus og det meste av Syria, kan det være mulig. Det kan også gå stikk motsatt vei, både i retning av ny sekterisk vold, ny borgerkrig eller konsolidering av et langt mer islamistisk regime, basert på det HTS én gang var, da vi kjente dem som Al Nusra-fronten. Dette er helt åpent.

Det siste vi skal gjøre i en slik situasjon er å si at nå skal vi lene oss tilbake og vente og se. Her er det viktig at vi er tidlig til stede i en kritisk dialog og kontakt med dem som nå overtar, og gjør tydelig hva slags støtte de kan regne med i forhold til å fjerne de sanksjonene som ikke lenger er relevante når Assad er borte, med overgang fra humanitær innsats til etter hvert utviklingsinnsats. Utviklingsministeren og jeg hadde tidligere i dag et møte med de ledende humanitære organisasjonene og utviklingsorganisasjonene i Norge om nettopp hvordan vi håndterer Syria, og vi opplevde vel at det var bred enighet om det tilslaget. Her gjelder det å se mulighetene og forsøke å bidra til dem, uten å være naive og ta for gitt at det går bra. Det bør man ikke. Men som bl.a. komitélederen helt riktig påpekte: Det som i hvert fall er sikkert, er at det som har skjedd i Syria, har svekket Iran, og det har svekket Russland kraftig. Det viser at Russland, som er opptatt i Ukraina, ikke hadde evne og vilje til å stille opp for Assad-regimet, som de tidligere gjorde, og tidligere kunne. Vi har også sett at Iran er svekket i regionen, noe vi mener man skal ønske velkommen. Det åpner muligheter andre steder i Midtøsten, og det minner om at Russland på ingen måte er uovervinnelig. Jeg tror og håper at det budskapet også når Ukraina.

Så har jeg lyst til å si at det er veldig bra at vi har blitt enige om en ytterligere økning av Ukraina-støtten. For ordens skyld er det greit å minne om at regjeringen kom til Stortinget med forslag om en betydelig økning fra 75 mrd. kr til 135 mrd. kr i samlet Nansen-pakke. Vi har de siste årene gått inn med 15 mrd. kr hvert år, men endte opp med å bevilge betydelig mer gjennom fleksibiliteten i Nansen-pakken. I samtale med Stortinget ble vi imidlertid enige om at for året 2025 er det klokt å si fra allerede nå at man ønsker et betydelig større bidrag. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at den brede enigheten videreføres, men det er greit at vi i hvert fall forteller historien slik den var: Regjeringen ønsket en betydelig styrkning, og vi er glad for at det er enighet om både å utvide Nansen-programmet og beholde langsiktigheten, som er noe av det som virkelig har blitt lagt merke til i Ukraina og hos våre allierte. Det håper jeg kan bety at vi også kan gå fra først og fremst å snakke om nivået til først og fremst å snakke om innholdet i støtten.

Det er svært viktig at vi også opprettholder en bred forståelse for betydningen av en omfattende militær innsats, inkludert ikke bare til luftvern, men også til våpen som kan hjelpe Ukraina til å ta initiativet i krigen. Det er svært viktig for å komme videre i den retningen vi ønsker: omfattende støtte til å bygge staten gjennom budsjettstøtte, som vi igjen gjør gjennom store flergiverfond, og ikke minst vår særlige innsats på energisektoren som er kritisk viktig, ettersom Russland er særlig opptatt av å undergrave den, og derved undergrave evnen til å ta vare på liv og helse, men også produksjon og økonomisk utvikling i Ukraina.

I dette landskapet er jeg glad for at vi også styrker innsatsen for atomvåpennedrustning, og ikke minst at vi nå igjen løfter tematikken humanitære konsekvenser av atomvåpen. Fredsprisen minnet oss om betydningen av å opprettholde tabuet mot faktisk bruk av atomvåpen. Det eneste formålet med å holde seg med atomvåpen er å avskrekke andres bruk av tilsvarende våpen, og det krever altså en stor forståelse av hva faktisk bruk ville representere. Jeg er glad for at det også er kommet inn i vårt budsjett.

Statsråd Bjørn Arild Gram [17:47:20]: Regjeringen gjennomfører nå den antagelig mest omfattende styrkingen av forsvarsbudsjettet siden Koreakrigen tidlig på 1950-tallet. Det gir et formidabelt forsvarsløft, som slår tungt inn allerede neste år.

Den reelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 16,5 mrd. kr fra saldert budsjett i år, korrigert for tekniske endringer, valuta og uten justeringer i Nansen-programmet. Det aller meste av denne økningen er knyttet til gjennomføringen av langtidsplanen for forsvarssektoren. Bakgrunnen er selvsagt den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen, med krig i Europa, et mer uforutsigbart og farlig Russland, og totalitære stater som finner hverandre mer og mer.

Noe av det første Senterparti- og Arbeiderparti-regjeringen gjorde da vi overtok etter Solberg-regjeringen, var å nedsette en forsvarskommisjon. Forsvarskommisjonen og det fagmilitære rådet fra forsvarssjefen la grunnlaget for den langtidsplanen som regjeringen la fram i april, og før sommeren fikk vi en historisk enstemmighet i Stortinget om forsvarsløftet som skal trygge Norge. Planen forutsetter store årlige økninger av forsvarsbudsjettet alle tolv årene, men særlig gjennom tre særskilt store økninger, og den første av disse kommer altså neste år.

Regjeringen følger gjennom dette opp langtidsplanens økonomiske forutsetninger 100 pst., og vi tar tak i det som analysene sa var aller mest påkrevd, nemlig å utbedre kritiske svakheter i dagens struktur, stoppe lagertæringen, snu den kroniske nedprioriteringen av bygningsvedlikeholdet i sektoren, øke beredskapsbeholdningene og følge opp vedtatte materiellinvesteringer med nødvendige driftsmidler. Vi har de siste årene prioritert å øke beredskapsbeholdningene av reservedeler, bekledning og utstyr og ammunisjon, men nå løftes innsatsen for dette ytterligere. Det er helt nødvendig.

Budsjettforslaget styrker videre drift og vedlikehold av Forsvarets materiell med om lag 1 mrd. kr. Det vil legge til rette for innfasing av minemottiltakskapasitet i Sjøforsvaret og ivareta driftskonsekvenser av planlagt strukturutvikling i Hæren. Videre styrkes vedlikeholdskapasiteten knyttet til F-35 kampfly, og ivaretakelse av videre utvikling av bruken av P-8 maritime patruljefly.

Personellet vies stor oppmerksomhet i dette budsjettforslaget. For å lykkes med langtidsplanen må vi legge til rette for et betydelig personell- og kompetanseløft. I 2025 skal Forsvaret øke med 300 nye årsverk, 400 flere vernepliktige og over 600 nye reservister. Regjeringen foreslår 700 mill. kr for å finansiere personellopptrappingen i sektoren, men den personalpolitiske innsatsen i budsjettet er langt bredere og kraftigere enn det. Det settes av nær 800 mill. kr til tiltak for å rekruttere, beholde og utdanne det personellet Forsvaret trenger. Flere tas inn på befalsutdanning, og ytterligere opptak på krigsskolene forberedes. Det innføres en ny godtgjøringsmodell for reservister, og det legges stor vekt på å oppgradere og utvide kapasiteten på kaserner, kvarterer og boliger for folkene våre.

En sentral prioritering er også styrkingen av Heimevernet. En vet aldri hvor et beskyttelsesbehov oppstår i dette langstrakte landet. Behovet for objektsikring blir bare sterkere, og det samme gjelder styrkebeskyttelse for stadig mer alliert tilstedeværelse i Norge.

Lenge var Heimevernet etter min mening nedprioritert. Regjeringen har snudd dette. Heimevernet har fått økte ressurser i alle budsjettene etter 2021, men nå gjør vi et betydelig løft. Det blir bl.a. flere HV-soldater, det forutsettes at alle HV-områder skal trene med tilstrekkelig antall dager hvert år, og områdene får mer ressurser – slik Landsrådet for Heimevernet ba om – halvparten neste år, og resten i 2026.

Den store budsjettøkningen gjør det også mulig å legge betydelig med ressurser i materiellinvesteringene. Regjeringen foreslår over 7 mrd. kr i økte investeringer i forsvarsmateriell i 2025. Hoveddelen av midlene vil gå til prosjekter som allerede er startet, og omfatter bl.a. nye F-35 kampfly, nye ubåter, maritim overvåkningskapasitet og helikopterkapasitet, artilleriammunisjon og sensorer for militær luftromsovervåking.

Av andre sentrale satsinger vil jeg særlig nevne en betydelig styrking av Etterretningstjenesten for å bedre evnen til å forstå og varsle om situasjonen i våre interesseområder, og likeledes at langtidsplanen følges opp med en kraftfull satsing på forskning og utvikling. Langsiktig utvikling av kunnskap, teknologi og kapabiliteter vil bidra til utformingen av framtidens forsvarsstruktur.

I nysalderingen har regjeringen foreslått ytterlige bevilgninger til Ukrainas forsvarskamp, og det er positivt at innstillingen følger opp enigheten om økt militær støtte til Ukraina i 2025.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [18:06:43]: Russlands invasjon av Ukraina førte ikke bare til et sikkerhetspolitisk veiskille i Europa. Også globale maktforhold og internasjonale spilleregler har beveget seg, og Russland forsøker å søke støtte til sin nye verdensorden, som i realiteten er en verden i uorden. Investeringer i tiltak som kan bidra til en mer stabil og regelstyrt verden, er fortsatt særs viktig også for vår egen sikkerhet. Derfor er det så bra at Stortinget i dag vedtar et bistandsbudsjett på over én prosent av BNI.

Disse midlene er ikke veldedighet. Dette er en investering i vår felles sikkerhet med hensyn til å forebygge kriser forårsaket av klima, konflikt eller globale helseutfordringer, for å nevne noe. Den såkalte énprosenten handler bl.a. om livsviktig energisikkerhet og vinterforberedelser i Ukraina, om matleveranser i verdens største humanitære krise i Sudan, og om investeringer i fornybar energi, som gir lys i husene i utviklingsland og samtidig kutter utslipp, bare for å nevne noe.

I min utviklingspolitiske redegjørelse til denne forsamling for kort tid siden snakket jeg om regjeringens store satsinger, nemlig matsikkerhet, klima og kampen mot ulikhet. Det er naturlig at ulike partier har ulike prioriteringer politisk. Det gjelder også utviklingspolitikken. Samtidig klarer Norge med dette budsjettet å være en forutsigbar, langsiktig og troverdig partner internasjonalt, og det er viktig. Verden opplever økende forskjeller. Det handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024 og 2025, men det er dessverre fortsatt aktuelt og i mange tilfeller kontroversielt. Utviklingen på dette feltet går feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seirene som er oppnådd, men som nå går en uviss framtid i møte.

Det har alltid vært et mål å gjøre bistand overflødig, men katastrofene har blitt mer komplekse og mer langvarige. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes også ofte av konflikt, og vi ser at akutte humanitære behov øker. Derfor må vi klare å jobbe mer forebyggende for å redusere framtidige kriser. Dette krever vesentlige systemendringer, men disse systemendringene er både den norske regjeringen og andre land og organisasjoner i full gang med.

Det er i Norges interesse å bidra til velfungerende internasjonalt samarbeid, dialog og respekt for folkeretten, og utviklingspolitikken kan og skal bidra til nettopp det, å være et verktøy i verktøykassen – sammen med vår øvrige utenrikspolitikk.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [18:11:20]: Vi er alle i denne sal opptatt av resultater fra bistanden og at den skal driftes så effektivt som overhodet mulig. Samtidig må det være rom for politiske prioriteringer også på dette feltet.

Utdanningsbistand er uhyre viktig, men jeg vil motsette meg å tegne et bilde av at Norge nærmest ikke bidrar på dette feltet. Det er riktig at budsjettlinjen utdanningsbistand har et kutt også i år fordi vi har vært tvunget til tøffe omprioriteringer. Men norsk bistand til utdanningssektoren er fortsatt på 2 mrd. kr. Det er veldig, veldig mye penger, og vi fokuserer dem inn mot de behovene som er mest presserende akkurat nå, som vi mener er utdanning i krise og konflikt, utdanning for jenter, seksualundervisning og også skolemat, som vi vet har en betydelig effekt for både å øke effekten av læring og å sikre at barna kommer tilbake på skolen.

Statsråd Emilie Mehl [18:22:30]: Regjeringen har lagt fram forslag til svalbardbudsjett for 2025, og det illustrerer godt at svalbardpolitikken først og fremst er de lange linjers politikk. Vår forvaltning av Svalbard er langsiktig, og den er forutsigbar. Målene har ligget uforandret siden Stortingets behandling av svalbardmeldingen fra 1985, og det er en stor styrke. Det viser også den brede enigheten i Stortinget rundt svalbardpolitikken. Den ble sist stadfestet i forbindelse med Stortingets behandling av svalbardmeldingen som vi la fram i mai. Det er svært verdifullt, og vi vil også fortsette med å jobbe langs de samme linjene i 2025.

Samtidig må svalbardpolitikken tilpasses den tiden vi lever i. Svalbard omfattes også av en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon enn vi har sett i nyere tid, klimaendringene treffer Svalbard, og det er også behov for store investeringer i infrastruktur i årene som kommer. Målene for svalbardpolitikken ligger fast, men virkemidlene må oppdateres i tråd med samfunnsutviklingen.

Komiteen viser til at det er viktig at regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre at Longyearbyen skal være et levedyktig norsk lokalsamfunn og administrasjonssenter. Det vil staten bidra til, bl.a. ved å bruke store beløp på forvaltningen av Svalbard hvert år. I innstillingen viser komiteen til at statens utgifter på Svalbard overstiger inntektene, og at differansen mellom disse størrelsene øker. Samtidig viser komiteen til at betydelige nasjonale interesser knyttet til gruppen likevel tilsier et sterkt statlig engasjement. Forslaget til budsjettramme for 2025 er på 697,3 mill. kr.

Økningen i statens utgifter på Svalbard gjennom flere år reflekterer både økningen i aktiviteten på Svalbard og det faktum at Svalbard har vært og er prioritert. Myndighetene og regjeringen legger stor vekt på at vi skal oppnå målene i svalbardpolitikken, og det har en utgiftsside. Regjeringen mener – i likhet med det jeg oppfatter at komiteen gjør – at det er betydelige nasjonale interesser i å bruke penger på forvaltningen av Svalbard.

2024 har vært et år hvor beredskapen på Svalbard har vært et sentralt tema. Regjeringen har gjennomført store sikringstiltak mot snø- og sørpeskred, bl.a. i Vannledningsdalen, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioriterte fra budsjettet for 2022. Arbeidene ventes å avslutte i år, med eventuelle etterarbeider neste år. Videre har vi også bl.a. varslet at vi vil vurdere grep for å regulere omfanget av cruiseaktiviteten på og ved øygruppen, som også har en side til beredskap.

Kullkraftverket ble stengt ned for godt mot slutten av fjoråret. Over hundre års energiproduksjon på kull tok med det slutt. Energiomstilling for et lite lokalsamfunn er krevende, og kanskje enda mer krevende fordi det er i Arktis. Longyearbyen er ikke sammenkoplet med andre energisystemer, og forsyningssikkerhet for energi er derfor spesielt viktig. Sysselmesteren sendte i mars bistandsanmodning til Forsvaret, via Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, for å få hjelp til å bedre redundansen i energiforsyningen i Longyearbyen på kort sikt. Det er en etablert praksis at Forsvaret kan bistå ved hendelser på Svalbard. Hendelsen og bistanden illustrerer den samlede effekten i totalberedskapen, hvor ressurser fra fastlandet ble transportert hurtig til og installert på Svalbard, og hvor ressurser tilgjengelig lokalt gradvis ble faset inn. Når det gjelder framtidig energiforsyning i Longyearbyen, er Stortinget kjent med at regjeringen har som intensjon at staten skal ta et større ansvar for energiforsyningen, f.eks. gjennom Store Norske, og avklare ansvaret for dette så snart som mulig. Regjeringen har gitt Store Norske i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning av ulike alternativer for framtidig energiforsyning i Longyearbyen og en tilstandsvurdering av den eksisterende infrastrukturen.

Det har vært bred politisk enighet om hovedlinjene i svalbardpolitikken i lang tid, som jeg også startet med å si. En samlet komité understreker i innstillingen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og at forvaltningen av Svalbard skal være forutsigbar og bære preg av kontinuitet. Jeg er glad for at vi er enige om det, og regjeringen vil videreføre det arbeidet i 2025.

Trine Lise Sundnes (A) [18:32:49]: Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV er et solid grunnlag for å styrke norske interesser, både nasjonalt og i forholdet til EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er fundamentet for Norges samarbeid med EU og sikrer norsk tilgang til det indre marked, med 30 land og 450 millioner mennesker. Dette gir norske bedrifter mulighet til å konkurrere på like vilkår, noe som er avgjørende for eksportnæringene våre.

Regjeringen har fortsatt arbeidet med å sikre norske interesser innen rammen av EØS-avtalen, samtidig som den har søkt å påvirke EUs politikkutforming utenfor avtaleverket. Det er bra. Regjeringen har i arbeidsprogrammet for EU- og EØS-saker understreket viktigheten av EØS-avtalen for å møte felles utfordringer som klimakrisen, digitalisering og økonomisk omstilling. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Dette skaper stabilitet og forutsigbarhet for norsk næringsliv i en tid preget av global uro.

Norge deltar i viktige europeiske initiativer, som det grønne skiftet, noe som styrker vår posisjon som en ansvarlig aktør i klima- og miljøpolitikken. Budsjettforliket reflekterer en tydelig prioritering av tiltak som styrker Norges posisjon i Europa. Økt støtte til grønn omstilling og digitalisering bidrar til at norsk næringsliv kan være konkurransedyktig i det europeiske markedet. Investeringer i forsvar og sikkerhet, inkludert samarbeid med EU, på områder som grensekontroll og bekjempelse av kriminalitet, sikrer Norges nasjonale interesser samtidig som vi bidrar til felles europeisk sikkerhet.

Statsbudsjettet for 2025 viser hvordan Norge kan bruke EØS-avtalen strategisk for å fremme nasjonale interesser. Gjennom tett samarbeid med EU sikrer vi økonomisk vekst, sosial trygghet og sikkerhet i en utfordrende tid. Budsjettet legger dermed grunnlaget for et sterkere Norge, både hjemme og ute i Europa.

Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden enn på mange tiår. Det er krig i Europa, Midtøsten står i brann, klimaendringene skyter fart, og stormaktsrivaliseringen tiltar. I dette landskapet prioriterer regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet å trygge Norge og styrke vår forsvarsevne. I april presenterte Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sin nye langtidsplan for Forsvaret, en historisk plan som innebærer et betydelig løft for forsvarssektoren de neste tolv årene. Det er en plan som skal få dagens forsvar til å virke, samtidig som vi styrker den nasjonale egenevnen i alle domener.

I juni kom alle partiene på Stortinget til full enighet om ny langtidsplan for Forsvaret. Også det er historisk. Et godt og ambisiøst forsvarsløft fra regjeringens side var blitt diskutert og forhandlet i komiteen, til det bedre. Minst 1 635 mrd. kr skal prioriteres til forsvarsformål fram mot 2036.

Dette budsjettet for 2025 følger opp den historiske enigheten. Når vi starter på den nye langtidsplanen om få uker, har vi et samlet storting som står bak en klar ambisjon om å styrke vår forsvarsevne betraktelig. Alle forsvarsinteresserte som jeg snakker med, ønsker at det skal gå fort. Mye burde ha vært gjort i går.

For å realisere den nye planen er vi 100 pst. avhengige av Forsvarets viktigste ressurs, menneskene. Både gjennom langtidsplanen og ikke minst neste års statsbudsjett tar regjeringen tak i denne utfordringen. Antall årsverk skal økes med rundt 300, 400 flere skal i førstegangstjeneste, og antall studieplasser på offisers- og befalsutdanning økes. Insentivprosjektets anbefalinger skal iverksettes, og det skal legges til rette for at sektoren selv kan ta grep for at forsvarssektoren kan bli en mer forutsigbar, fleksibel og attraktiv arbeidsplass i framtiden.

Det er viktig for å rekruttere og beholde folk at våre soldater må ha gode bo- og arbeidsforhold. I 2025 vil vi derfor bruke om lag 1,5 mrd. kr på byggeprosjekter for Forsvarets personell. Vi prioriterer nye boliger, kaserner, utdanningsbygg, kontorer og annen bygningsmasse. I tillegg vil eiendom, bygg og anlegg som understøtter alliert mottak, trening og øving, vektlegges. Det er viktig, for i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i, må vi øve mer sammen med våre allierte og gjøre vårt for å styrke NATO som forsvarsallianse.

Vi skal få dagens forsvar til å virke. Neste år vil 5 mrd. kr gå til å bygge opp beredskapsbeholdning. Det skal anskaffes mer reservedeler, mer moderne bekledning og utrustning til personellet, og ikke minst mer ammunisjon. I tillegg blir vedlikeholdet av Forsvarets materiell styrket. Det skal brukes om lag 34 mrd. kr på materiellinvesteringer neste år, en økning på over 7 mrd. kr. De største utbetalingene i 2025 vil være til investeringer i nye ubåter og maritim helikopterkapasitet, artilleriammunisjon og kampflyprogram.

For Norge er det viktig å ha god situasjonsforståelse i våre nærområder. Derfor styrkes etterretningstjenesten betydelig i neste års budsjett. Denne satsingen skal bidra til et oppdatert situasjonsbilde fra havbunnen til verdensrommet, og i alle domener. Parallelt prioriterer vi å øke bevilgningene til forskning og utvikling. Her er et viktig grep å bygge ned barrierer mellom militær og sivil sektor, slik at relevante aktører kan finne sammen og dra nytte av hverandre. Det skal åpnes for et større leverandørmangfold av skjermingsverdig og gradert forskning og utvikling, og FoU-innsatsen i forsvarssektoren skal samles og styres mer strategisk. Samlet vil disse investeringene styrke vår forsvarsevne betydelig, og det er viktig i en urolig tid.

Utenriks- og forsvarskomiteen var forbilledlig i samarbeidet om ny LTP. Også i forbindelse med behandlingen av svalbardmeldingen opplevde vi felles vilje fra komiteen til å stå sammen i de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Gjennom målrettede tiltak innen energiomstilling, næringsutvikling og infrastruktur, og med en sterk vektlegging av miljøvern og bærekraft, sikrer vi at Svalbard forblir en viktig del av Norge også i framtiden. Budsjettet for 2025 følger opp meldingen på en god måte.

Enigheten om å øke Nansen-programmet i 2025 til 35 mrd. kr, fordelt på 22,5 mrd. kr til militær støtte og 12,5 mrd. kr til sivil støtte og forlengelse av programmet til 2030, er bra. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men det trygger også Norges og Europas framtid. Målet er at Ukraina skal kunne bestemme over egen framtid. Det er bra at norsk militær støtte til Ukraina i hovedsak innrettes mot ukrainske behov, hvor Norge har gode forutsetninger til å bidra med kompetanse og støtte.

Å videreutvikle og styrke trening og øving for ukrainsk militært personell er viktig. Å bidra til trening og øving i Storbritannia, Tyskland og Norge, med grunnleggende og videregående militær utdanning i fokus, er bra. Å støtte Ukraina med opplæring innen viktige fagfelter i andre land er også vesentlig. Det er nødvendig å øke produksjonen av militært materiell i 2025, både i Ukraina og i Norge, og å inkludere tiltak for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien i utvidelsen av Nansen-programmet er nødvendig. Tidligere i år økte den militære støtten til Ukraina med 6 mrd. kr. I nysalderingen av 2024-budsjettet tar regjeringen sikte på å øke den sivile og militære støtten med inntil 5 mrd. kr. For den militære støtten innebærer det bl.a. mer midler til luftvern, F-16 og droner.

Det er viktig at Ukraina vinner kampen for sin frihet og selvstendighet. Det betyr også at Russland må tape. For Norge er det en styrke at vi står sammen i vår støtte til Ukraina. Norge er en pålitelig partner internasjonalt og en konstruktiv bidragsyter til fred, sikkerhet og bærekraftig utvikling. Vi må også huske at det mest effektive vi kan gjøre, er å forebygge alvorlige kriser før de oppstår.

Måtte neste år bli bedre for verdens befolkning enn det året vi legger bak oss. God jul!

Hårek Elvenes (H) [18:42:40]: Godt begynt er halvt fullendt. 2025 er det første året av gjennomføringen av langtidsplanen, fra 2025 til 2036. Stortinget bevilger 110 mrd. kr til forsvarssektoren for 2025. Det er i tråd med opptrappingsplanen som Stortinget enstemmig har vedtatt. Stortinget vedtok under behandlingen av langtidsplanen hvor mye som skal brukes på Forsvaret de neste 12 årene, og hva pengene skal brukes på.

Anskaffelsen av 52 F-35 kampfly utgjør hovedkampsystemet i Forsvaret. Det er et dårlig langtidsvarsel for gjennomføringen av forsvarsforliket når SV, regjeringens budsjettpartner, ikke vil utruste kampflyene som forutsatt. SVs påfunn blir ekstra merkverdig sett i lys av at samtlige 52 F-35 kampfly vil være levert i løpet av neste år. Det er helt avgjørende for gjennomføringen av planen at den til enhver tid sittende regjering tar ansvaret og forvalter forsvarsforliket på en ansvarlig måte. Vi vet hvor vi skal, og vi vet hvorfor – for Russland er farlig, ustabilt og uforutsigbart, og som på ytterst brutalt vis er villig til å bruke militær makt mot sine naboland.

Reaksjonene var sterke etter at regjeringen i statsbudsjettet kun foreslo 15 mrd. kr i støtte til Ukraina neste år, faktisk 12 mrd. kr mindre enn den reelle støtten har vært i 2024. Dersom Ukraina taper krigen grunnet manglende støtte fra Vesten, vil konsekvensen være katastrofal og historiens dom nådeløs. Høyre bevilger derfor i sitt alternative budsjett 45 mrd. kr til Ukraina – 30 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslo i sin grunnbevilgning.

Det tar lang tid å anskaffe og fase inn nye våpensystemer og nytt materiell i Forsvaret – for lang tid mener Riksrevisjonen. Hadde det gått raskere, med fare for at grensene for forsvarlig forvaltning ville blitt tøyd, ville antakelig Riksrevisjonen ment at det gikk for fort i svingene. Forsvarsministeren mener også at det går for tregt. Spørsmålet blir da hvordan investeringene skal kunne gjøres raskere uten å komme på kant med regelverket. Det hadde vært interessant å høre ministerens refleksjon rundt det.

Det er ikke mer enn tiden og veien før de nye fregattene må kjølstrekkes for at fartøyene skal være operative i 2025. Det kan ligge gammel lærdom for de nye flåteplanene fra gjennomføringen av flåteplanen fra 1960. Da som nå skal tilnærmet hele flåten byttes ut. En av lærdommene var å engasjere teknisk ekspertise utenfra, for Sjøforsvaret erkjente tidlig at oppgaven var altfor omfattende til at Sjøforsvaret alene kunne håndtere alle de tekniske utfordringene.

Forsvarssjefen har sagt at det viktigste enkelttiltaket for å beholde personell i Forsvaret er at en større andel av personellets inntekter faktisk blir pensjonsgivende. Stortinget ba regjeringen legge til rette for dette i et eget vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen. Siden har Statens pensjonskasse anket dommen til Høyesterett – og avgangen av personell fortsetter. Høyre forutsetter at regjeringen og forsvarsministeren har både en plan a, b og gjerne c alt etter utfallet av behandlingen i Høyesterett.

Stortinget har vedtatt at 1 635 mrd. kr skal omsettes i økt forsvarsevne de neste 12 årene. Nok personell er forutsetning nr. 1 for at langtidsplanen skal kunne gjennomføres. Da må pensjonsspørsmålet løses, og det må løses raskt. Takk.

Ingjerd Schie Schou (H) [18:47:28]: Norge har gjennom flere år bygget seg opp som en troverdig og pålitelig partner i det internasjonale utviklingssamarbeidet om utdanning. Vi har vært pådrivere for jenters rett til utdanning. Vi vet at når jenter får mulighet til å gå på skole, får det også positive ringvirkninger for hele samfunnet. Det reduserer barneekteskap, bedrer folkehelsen og styrker kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet. Og ikke bare det, det er grunnpilaren i forutsetningen for å bygge og utvikle samfunn og – enda større – bygge demokrati og nasjoner.

I en verden preget av økende ulikhet, konflikt og klimaendringer trenger vi mer, ikke mindre, satsing på utdanning. FNs bærekraftsmål nr. 4, om god utdanning til alle, står i fare for ikke å nås innen 2030. Andelen elever som fullfører grunnskolen, går selvfølgelig opp, det er gledelig, men læringsutbyttet gikk markant ned fra 2018 til 2022, og det er det som teller. Covid-19-pandemien forklarer noe av nedgangen, men langt fra alt. Altfor mange barn i utviklingsland går på skolen og lærer ingenting.

I denne situasjonen velger regjeringen å kutte i stedet for å styrke vår innsats. Det er alarmerende. Det er ikke bare ille dårlig, det er forferdelig!

Det er nå fem år igjen til vi skal ha nådd FNs bærekraftsmål. Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg sier at vi ikke ligger an til å klare det. Vi klarer det ikke. Hvis den nåværende trenden fortsetter, vil 6,9 pst. av verdens befolkning fortsatt leve i ekstrem fattigdom i 2030.

Hva betyr ekstrem fattigdom? Det betyr å ha tilgang på ressurser verdt 2–3 dollar om dagen eller mindre og ikke være i stand til å dekke grunnleggende menneskelige behov for mat, drikkevann, hygiene, helse og husly. Det er 590 millioner mennesker som kommer til å ha det sånn i 2030 hvis vi fortsetter som i dag.

Å utrydde ekstrem fattigdom er det første av delmålene under det første bærekraftsmålet. Det er altså et av 169 delmål under de 17 målene. Bærekraftsmålene er ekstremt omfattende og ambisiøse. Vi har ikke noe annet valg enn å forholde oss til alle disse utfordringene samlet. Allikevel mener jeg det er på tide å bli mer tydelig om hva som er aller viktigst, og i hvert fall om hva det er aller viktigst at Norge bidrar med.

Høyre mener at Norge som et rikt land fortsatt skal være en generøs bidragsyter til å få den globale fattigdommen ned. En verden med mindre fattigdom og mer samarbeid gir mindre internasjonal spenning og uro, og det er i Norges interesse. Når ulikhetene i og mellom land reduseres, blir folk hjemme. Offisiell utviklingshjelp er en veldig liten del av den totale kapitalstrømmen mellom rike og fattige land. Selv om Norge er blant verdens største bistandsgivere per innbygger, har vi en liten andel av den samlede utviklingshjelpen. Det er åpenbart at vi må konsentrere oss om det viktigste.

Utviklingshjelp skal være effektiv og ha oppmerksomhet på resultater. Forslaget til statsbudsjett for neste år viser nok en gang at regjeringen ikke vil prioritere det grunnleggende. Mens bevilgningene til utdanning fortsetter å gå ned og bevilgningene til helse står stille, sender regjeringen stadig flere penger til det jeg oppfatter som Senterpartiets hjertebarn: småskalalandbruk i Afrika. Man kan med rette spørre seg hvor fremtidsrettet dette er.

La meg være krystallklar: Utdanning er den viktigste nøkkelen til utvikling og fattigdomsbekjempelse. Når regjeringen nå foreslår å kutte utdanningsposten med 15 pst., går det direkte ut over de mest sårbare – barn og unge i utviklingsland som drømmer om en bedre framtid. Drømmer knuses, og utviklingsmuligheter svinner. De som rammes først, er jenter. Høyre kan ikke støtte denne nedprioriteringen.

Vi fremmer derfor et alternativt budsjettforslag der vi øker bistanden til utdanning med 150 mill. kr sammenlignet med regjeringens forslag. Dette vil sikre at flere barn får mulighet til å gå på skole, og at kvaliteten på undervisningen styrkes. Investering i utdanning er investering i fred, stabilitet og bærekraftig utvikling. Det er også investering i Norges sikkerhet og velstand på lang sikt. Verden trenger et Norge som tar internasjonalt ansvar. Dette budsjettet svikter på dette viktige punktet på flere områder.

Marit Arnstad (Sp) [18:52:37]: Jeg tror etter å ha hørt på innleggene i salen at vi alle føler at det flere steder i verden er en situasjon som står på et slags vippepunkt. Det gjelder situasjonen i Midtøsten, og kanskje særlig i Syria, som vi følger med på fra dag til dag, og det gjelder også Ukrainas modige kamp mot et aggressivt Russland. Utenriksministeren har helt rett i at dette ikke er tidspunktet for å lene seg tilbake. Dette er tidspunktet for å være aktiv i utenrikspolitikken – overfor det nye regimet i Syria, overfor den vanskelige situasjonen på Gaza, overfor Ukraina og også overfor det globale sør.

Det er all grunn til å berømme regjeringen for de utenrikspolitiske og forsvarspolitiske satsingene de har gjennomført i denne perioden, og det er særlig tre ting jeg tror kommer til å bli stående i et langsiktig perspektiv. Det ene er den forsvarsplanen som regjeringen la fram, som ga oss en langtidsplan med en historisk satsing på Forsvaret. Det andre er at regjeringen foreslo og fikk gjennomført en langsiktig og stabil satsing på vår støtte til Ukraina, og også at regjeringen har klart å opprettholde en sterk satsing på humanitær bistand og utviklingshjelp, med et stort fokus på matsikkerhet.

Det er et godt budsjett vi behandler i dag. Det er det første budsjettet etter forsvarsforliket. Det er et forlik som vi alle partiene på Stortinget kan være stolte av, men det er også et forlik som forplikter, og som må følges opp hvert år framover. Senterparti- og Arbeiderparti-regjeringen følger definitivt opp det i neste års budsjett.

Styring og kontroll blir sjølsagt viktig når det gjelder forsvarsforliket, som det er for all offentlig pengebruk, og den til enhver tid sittende regjering må ha ansvaret for å forvalte forsvarsforliket på en ansvarlig og god måte. Det samme gjelder Ukraina-støtten, der det blir viktig – når en nå er forberedt på å bidra direkte inn i Ukraina både til våpenproduksjon og til energiforsyning – at en også er nøye på kontrollen og bruken av midlene.

Det er tydelige forskjeller på prioriteringene i bistandspolitikken, og Senterpartiet er klare på at vi prioriterer arbeidet med matsikkerhet, landbruk. Det å sørge for at folk har mat og evne til å brødfø seg selv og andre, er det mest grunnleggende behovet av alle.

Jeg synes Fremskrittspartiets innlegg i dag var ganske klargjørende. Altså: Hva kan vi forvente oss dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle komme i regjering? Store kutt i utviklingspolitikken. Den lille disputten som Høyre prøver å dra opp omkring utdanning, blekner i forhold til forskjellen på bistandspolitikken mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dersom de skulle ha gått i regjering sammen, ville det vært interessant å se hvem som fikk gjennomslag, for alle kunne ikke vinne. Noen måtte tape når forskjellen mellom partiene er så stor.

Christian Tybring-Gjedde (Uav) [18:55:52]: Det er trender i tiden, og denne regjeringen bommer på de fleste. Folk ber ikke om løsninger basert på ideologi som de enten ikke forstår, eller aldri har kjennskap til, og de ønsker å sette sitt eget land først. Det er verken feil eller snodig, det er faktisk sunn fornuft.

Min jobb er ikke å ta opp politikken i stort, men regjeringen bommer også på rammer i utenrikspolitikken. Analysene er feil, og derfor gir ikke konklusjonene mening. For seks måneder siden la både regjeringen og for så vidt alle opposisjonspartier alle eggene i én kurv: De uttalte at de ønsket og trodde at Joe Biden ville vinne presidentvalget i USA, og da han trakk seg, trodde de at Kamala Harris ville få den posisjonen. De fleste politikere i Europa gjorde akkurat det samme – men med noen få hederlige unntak. Europa i stort bommet, og Norge bommet i særdeleshet. Man forsto ikke trendene i tiden, og man forsto ikke USA. Donald Trump representerte alt det trauste europeiske politikere er imot. Nå vil vi måtte betale prisen. Donald Trump er ikke spesielt interessert i Europa. Han ser ikke på Europa som en reell maktfaktor i internasjonal politikk. Noe skyldes at Europa i stort ikke er det, men noe skyldes også at Europas politikere hadde en karikering av Trump, noe som samtidig var en karikering av demokratiet i USA og ikke minst en karikering av amerikanere flest.

Dette er bakteppet for norsk utenrikspolitikk de neste fire årene. Som et lite land, som er helt avhengig av amerikansk militært nærvær, må vi forholde oss til realiteter. USA vil ikke være et land blant mange, men styrer global handel og global sikkerhetspolitikk ut fra sine egne interesser.

Vi har hatt en dårlig start, så nå må vi rette opp forholdet, og det er opp til oss. Det betyr at vi ikke lenger kan bedrive alenegang i Midtøsten basert på FN, bestående av udemokratiske og autoritære stater. Vi må endre strategi og forholde oss til Trump-administrasjonens ambisjoner om å utvide The Abraham Accords. Det betyr mindre fokus på å lufte politiske løfter og mer fokus på praktiske resultater som betyr noe for hverdagen til folk flest i regionen, og kanskje er vår beste strategi å ikke spille en så stor global rolle. Kanskje bør vi nå sette våre egne interesser først, vi også.

Regjeringen skal imidlertid ha skryt for fremleggelsen av langtidsplanen for Forsvaret, som opposisjonen gjorde enda litt bedre. LTP viser at regjeringen kan levere god politikk som forholder seg til realitetene.

I forholdet til Ukraina var imidlertid nølingen tilbake. Russlands krig i Ukraina har en direkte innvirkning på oss, og et engasjement for Ukraina er å sette Norges interesser først. Først la regjeringen frem en god pakke, men de forsto ikke at tiden løp fra dem, og de forstår det heller ikke nå. Nå gjelder det å vise hvordan Norge skal forholde seg til ulike alternativer i Ukraina. Skal vi støtte opp om eventuelle forhandlingsutspill? Skal vi styrke leveransene av våpen og penger? Skal vi satse på en mulig europeisk alenegang, uten USA? Skal Europa gå inn med soldater på bakken? Skal Europa insistere på ukrainsk medlemskap i NATO? Eller varianter av alt dette? Og hva gjør vi dersom Kyiv faller, og det kommer fem til ti millioner flyktninger vår vei?

Ingjerd Schie Schou (H) [18:59:09]: Norge i nord er mer enn Nordland, Troms og Finnmark. Norge i nord er hele Norge. Nå har vi også fått Norden i nord. Det handler om en felles sikkerhet og beredskap. Sammen er vi sterkere, og kapasitet og kvalitet breddes.

Vi legger snart bak oss 2024, et svært krevende sikkerhetspolitisk år med krig i Europa og stor internasjonal uro. Sveriges inntreden i NATO er et lyspunkt dette året. Nå som Sverige har fulgt etter Finland, er hele vår nordiske region samlet i rammen av det transatlantiske sikkerhetsfelleskapet.

Fordelene av et samlet Norden i NATO er mange og åpenbare: Jo tettere forsvarssamarbeidet i Norden er, jo sterkere står samfunnene våre i møte med et eventuelt militært angrep. Et samlet Norden i NATO betyr også at vi har fått et utvidet ansvar på både norsk og svensk side av Svinesundsbrua.

Med utgangspunkt i mitt eget hjemfylke, Østfold, er det enkelt å se hvordan hele området fra Oslo til Göteborg nå blir et sammenhengende mottaksområde for NATO-styrker i fred, krise og krig. På norsk side må vi sikre at vi har infrastruktur og rutiner som gjør at vi både kan motta og sende styrker og materiell over svenskegrensen, alt etter behov.

Det snakkes ofte om den strategiske viktigheten av å koble Norge og Sverige sammen horisontalt fra vest til øst, men når vi ser på kartet, er det tydelig at vertikale transportårer som kobler landene våre sammen fra nord til sør, også blir svært viktig i en krise.

I det nye mottaksområdet for NATO vil spesielt Rygge flystasjon spille en viktig rolle. Jeg leser derfor med glede i regjeringens forslag til forsvarsbudsjett at USA har startet mer konkrete forberedelser av sine milliardinvesteringer på Rygge. Kampfly-shelter, lagerhaller, ammunisjonslagre og annen infrastruktur bygges. Norge, Norden og Nord-Europa vil tjene på dette.

Rygge har økende betydning for samarbeidet mellom Forsvaret og forsvarsindustrien. Kongsberg Aviation Maintenance Services AS, forkortet KAMS, har gradvis bygget opp en imponerende vedlikeholdsvirksomhet på Rygge, som bidrar til å holde Luftforsvarets fartøy på vingene. Det er særlig positivt at KAMS vil etablere et nytt depot på Rygge neste år, der kampflyet F-35 skal vedlikeholdes og oppgraderes. Dette vil bidra til å videreutvikle det verdensledende kompetansemiljøet som er på Rygge, og sikre at norske og allierte F-35-fly er klare til dyst. Det trengs. Rygge er sentralt og viktig i NATO og i Norge.

Morten Wold (FrP) [19:02:18]: I dag står vi overfor en av de mest presserende miljøutfordringene vi har, plastforurensning og maritim forsøpling i havene våre. Som en nasjon med sterk tilknytning til havet er det vår plikt å handle. Fremskrittspartiet er dypt bekymret for utviklingen, og vi mener det er helt nødvendig å ta kraftige skritt for å møte denne trusselen.

FNs miljøprogram anslår at mellom 9 og 23 millioner tonn plast havner i havet hvert eneste år. Selv om det er stor usikkerhet rundt nøyaktige tall, er det én ting som er helt klart: Plasten i havet er et gigantisk problem som vi ikke kan ignorere. Dette er en global utfordring, og den har dramatiske konsekvenser for livet i havet, for vårt biologiske mangfold og for matvaresikkerheten vår.

Kjemikalier og plast som havner i havet, påvirker fiskens forplantningsevne og kan skade marine økosystemer i mange år fremover. Norge som fiskerinasjon er spesielt sårbar. Hvis vi ikke tar dette på alvor, risikerer vi fiskedød og alvorlige konsekvenser for både næringslivet vårt og global folkehelse.

Plast brytes over tid ned til mikroplast, små partikler som er vanskelige å fjerne fra naturen. Mikroplast finner også sin vei inn i kroppen vår. Forskning på hvordan dette påvirker helsen vår, er fortsatt i en tidlig fase, men det vi vet, er at langvarig eksponering kan føre til alvorlige helseproblemer – fra lungesykdommer til kreft og i verste fall død.

I 2022 fikk vi en sjokkerende nyhet: Forskerne har påvist mikroplast i blodet til mennesker. Hele 80 pst. av deltakerne i studien hadde mikroplast i blodet. Dette er første gang mikroplast er blitt påvist i blodsirkulasjonen vår, og vi vet ennå ikke fullt ut hvilke konsekvenser det kan få for vår helse. Det vi vet, er at mikroplast på sin vei gjennom kroppen kan sette seg fast i viktige organer og forårsake skade. Det er derfor Fremskrittspartiet mener at vi trenger konkrete tiltak og bedre rapporteringsrutiner for å redusere virkningen av plastforurensning og maritim forsøpling.

En stor del av plasten som havner i havet, synker og blir liggende på havbunnen. Deler av plasten kan føres med havstrømmene ned i dypet, der den kan bli liggende i hundrevis av år. Dette er en forurensning som ikke bare påvirker livet i havet, men som kan ha langtidsvirkninger på hele økosystemet.

Det er også viktig å anerkjenne arbeidet som allerede gjøres. Fiskeridirektoratet har viktige tiltak på plass for å redusere marin forsøpling, både fra yrkesfiske, fritidsfiske og havbruk. De arbeider med opprydningstiltak, forebyggende arbeid, støtte til forskning og utvikling samt deltakelse i internasjonale prosesser.

I sitt alternative statsbudsjett foreslår Fremskrittspartiet å styrke posten for å bekjempe plast i havet. Vi mener at Norge som en ledende sjømatnasjon har et ansvar for å sette standarden for kampen mot plastforurensning og marin forsøpling. Det er nå helt nødvendig at vi prioriterer å rydde opp i havene våre, og vi må sørge for at vi har de riktige verktøyene for å få dette til.

Jon Reidar Øyan (A) [19:05:24]: Vi lever i en verden hvor høyrenasjonalistiske krefter er på frammarsj, og grunnleggende menneskerettigheter står på spill. Retten til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet er under angrep verden over. Resultatet er flere utrygge aborter, økt mødredødelighet og negativ sosial kontroll.

Det er illevarslende å se hvordan konservative bevegelser, mange med støtte fra konservative religiøse grupperinger, har fått økt makt og innflytelse i flere deler av verden. Disse kreftene fremmer ofte en agenda som utfordrer likestilling og menneskerettigheter for LHBT+-personer.

I den siste tiden har vi sett kraftige tilbakeslag. Tidligere var denne lovgivningen fokusert på å forby seksuelle relasjoner mellom personer av samme kjønn. Nå forbyr flere av disse lovene også såkalt homopropaganda. I disse landene er det ofte sterke politiske bevegelser og samfunnsgrupper som ser på LHBT+-rettigheter som en trussel mot tradisjonelle verdier. Vårt naboland Russland innfører antipropagandalovgivning som forbyr noen å snakke positivt eller nøytralt om såkalt ikke-tradisjonelle samlivsformer.

I andre land er det enda verre. I Mauritania, Nigeria, Somalia, Sudan, Iran, Saudi-Arabia og Jemen kan en få dødsstraff for homofili. I Uganda har presidenten signert en lov som innebærer at en kan dømmes til livstid i fengsel for å være homofil, samt at familie og venner som ikke angir LHBTI-personer de vet om, også kan risikere straff.

Det er fare for at andre land kan komme etter med tilsvarende lovgivning, og da kan vi bare spekulere i om det de gjør, er at de tar etter den russiske antihomopropaganda-lovgivningen. Det er påfallende at russisk-støttede organisasjoner har møter i land som kort tid etterpå vedtar antihomopropaganda-lovgivning, land som før kun forbød homofil praksis, men som nå strammer grepet.

Vi ser en voksende internasjonal koalisjon som arbeider for å svekke universelle rettigheter for LHBT+-personer, inkludert internasjonale organisasjoner som f.eks. FN.

De siste årene har Norge gjennomført en prosess der LHBT+-rettigheter i større grad enn før har blitt en integrert del av bistands- og utenrikspolitikken vår.

Utviklingen når det gjelder helt grunnleggende rettigheter, går i feil retning. Nettopp derfor må arbeidet for å bekjempe forfølgelse og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet styrkes.

Det er fortsatt 64 land i verden hvor det er straffbart å være homo. I elleve land kan du bli dømt til døden bare fordi du er homo. Jeg er glad fordi vi har en regjering som er så tydelig på at vi ikke aksepterer diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og som fortsatt vil styrke Norges innsats for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Åsmund Aukrust (A) [19:08:55]: Jeg vil først ta ordet til nysalderingen av utenriksbudsjettet. Da skal jeg komme med en liten endring når det gjelder merknadene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Våre partier foreslår å øke kapittel 150 post 70, altså den humanitære bistanden, med 215 mill. kr. Så står det oppramset i merknadene hva det kan brukes til. Der ønsker vi å gjøre en liten endring, når vi skriver at den humanitære nødhjelpen til Gaza og den humanitære nødhjelpen til Sudan økes med 100 mill. kr. Så vil departementet se på hvordan man best mulig kan få brukt disse pengene i Midtøsten.

Verden og Midtøsten trenger at Norge fortsetter å engasjere seg for Midtøstens sak. Akkurat nå vakler Midtøsten. Tidligere i dag møtte jeg Norsk Folkehjelps landdirektør i Libanon. Han understrekte veldig hvordan det i Libanon, i Syria og i hele regionen blir lagt merke til den veldig aktive rollen Norge har tatt. Han sa at nærmest det beste man kan være i Midtøsten for tiden, er nordmann, og han sa til og med at vår egen utenriksminister var nærmest en kjendis som de fleste libanesere nå visste godt hvem var, for alt Norge gjorde, fikk veldig stor oppmerksomhet. Jeg mener at det er en veldig viktig beskjed også til oss selv, at det nytter å engasjere seg, det nytter å være med og prøve å forandre verden til det bedre. Akkurat nå ser verden ganske håpløs ut, men det er nettopp nå vi må gjøre det vi kan for å bidra på en positiv måte.

Så vil jeg oppklare to åpenbare misforståelser. Det ble fra Fremskrittspartiet hevdet at FN anbefaler at Norge skal kutte i bistanden. Det finnes sikkert argumenter for Fremskrittspartiet for å kutte i bistanden, men det kan i hvert fall ikke være at FN har foreslått det. Dette 0,7-målet er ikke et mål, det er et minstemål. Jeg tror FN ønsker at alle land i verden skal bidra mer, og gjerne så mye som Norge gjør.

Det andre er at det er flere som har sagt at Norge ikke når énprosenten. Det gjør Norge. Med det som blir vedtatt i dag, med det som er budsjettforslaget vårt, når vi énprosenten. Det som er synd, er at Norge er det eneste landet i verden som gjør det. Det er ingen andre land i verden som, i hvert fall ikke i fjor eller året før, nådde énprosenten på den måten som vi gjorde i Norge.

Jeg er glad for at det er stor oppslutning om det i denne sal, men vi ser et veldig stort sprik på borgerlig side. Fremskrittspartiet har foreslått veldig store kutt i bistanden. Vi hørte at representanten Schou fra Høyre mente at det ikke bare var et ille dårlig forslag regjeringen hadde på utdanning, det var helt forferdelig. Hva mener hun da om Fremskrittspartiets forslag, der man foreslår å kutte over 500 mill. kr? Forskjellen mellom regjeringspartiene og Høyre er en minimal endring. Det er Fremskrittspartiet som her står for en helt annen linje. Det er dette velgerne må få vite: Hvem sin utviklingspolitikk er det som skal være styrende dersom det blir et nytt borgerlig flertall i Norge?

Ine Eriksen Søreide (H) [19:12:22]: Det er interessant å diskutere bistandspolitikken, både innretningen og omfanget. Jeg tror det kan være greit å se litt på historikken også. Da vi satt i regjering sammen med Fremskrittspartiet, og med Kristelig Folkeparti og med Venstre, opprettholdt vi altså énprosenten til bistand, men vi var uenig i innretningen som regjeringa nå har. Det betyr at vi satset mye mer på utdanning, vi satset mye mer på menneskerettigheter og også på helse. Jeg sier, som utviklingsministeren så godt sa nå i debatten, at det må være rom for politiske prioriteringer. Jeg tenker det også skal gå fint hvis det blir et regjeringsskifte etter valget.

Det jeg egentlig tok ordet for, var en stemmeforklaring før vi skal votere nå i kveld. Når det gjelder rammeområde 8, forsvar, kommer vi til å stemme for det. Vi har ikke noen annen ramme eller noen andre forslag enn det som ligger på bordet. Når det gjelder rammeområde 4, utenriks, ville vi normalt stemt imot, fordi vi har en annen ramme på bistand og en annen innretning, men vi kommer til å stemme for, uten at det skal tolkes som en støtte, verken til ramme eller til innretning. Årsaken til det er at de ekstra 20 mrd. kr til Ukraina som legges på toppen av regjeringas forslag, ligger dels på rammeområde 4, dels på rammeområde 8. Vi stemte for vårt eget forslag, på 45 mrd. kr, i forbindelse med finansinnstillinga, mens forlikspengene da ble lagt hit, til rammeområde 4 og rammeområde 8. Derfor kommer vi subsidiært til å stemme for rammeområde 4 også, rett og slett for å sikre det som er intensjonene bak den brede enigheten i Stortinget, men det må altså ikke tolkes dit hen at vi støtter rammer og innretning. Det er for å ivareta intensjonene bak forliket om Ukraina, som Høyre mener i denne sammenheng er viktigst.

Hårek Elvenes (H) [19:14:34]: Fundamentalt for vår egen sikkerhet og alliert sikkerhet er at vi har kontroll på de russiske ubåtene som er stasjonert på Kolahalvøya. Skulle disse komme seg ut på dypet i Atlanterhavet når de har seilt ut forbi Hammerfest og resten av Finnmark, vil de binde opp veldig mye alliert kapasitet og utgjøre en direkte trussel mot USAs østkyst og Europa. Fregattene har en svært viktig rolle i å kunne ha kontroll på disse ubåtene, forutsatt at de er utstyrt med helikopter som har antiubåtkapasitet.

Forsvarsministeren har opplyst komiteen om at dagens fregatter i Nansen-klassen ikke vil bli utstyrt med helikopter med antiubåtkapasitet. Disse fregattene skal faktisk seile i ti år til, helt fram til 2035. NATO har også påpekt denne mangelen ved vårt forsvar, så det haster å få satt de nye fregattene i bestilling slik at de kan være operative fra 2035.

Spørsmålet til ministeren er: Hvilke avbøtende tiltak setter man inn fra norsk hold for ikke å gjøre situasjonen verre enn den egentlig er? La nå det være sagt: Jeg kjenner årsaken til dette, det er jo det mislykkede NH90-prosjektet.

Regjeringen varslet i statsbudsjettet at prisøkningen på våpensystemer vil være større enn det som er lagt til grunn i langtidsplanen. Konsekvensen kan bli problemer med å gjennomføre prosjektene innenfor den kostnadsrammen som er satt, og de tidsplanene som er lagt. Dette illustrerer betydningen av at regjeringen rapporterer tilbake til Stortinget én gang per år hva som er status i gjennomføringen av langtidsplanen.

Spørsmålet til ministeren er – og jeg er klar over at dette ikke er en spørretime, men det kan allikevel være greit å få svar på noen spørsmål: Har Stortinget allerede på dette tidspunktet grunn til å bekymre seg og være engstelig for at kostnadsrammene vil sprekke betraktelig i forhold til det som er lagt til grunn i langtidsplanen? Den er jo bare et halvt år gammel.

Marius Arion Nilsen (FrP) [19:17:12]: Svalbard er viktig for Norge, Europa og våre allierte i NATO. Den 17. juli 1925 ble Lov om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og den 14. august for 99 år siden ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. Det endte statusen som «terra nullius», altså et land som ikke tilhører noen. Det var blitt en saga blott.

På øygruppen har det i over 100 år vært gruvedrift og kraft fra kull, men regjeringen planlegger å lukke den boken fullstendig i 2025, med nedlegging av kullgruvevirksomheten og hundrevis av arbeidsplasser på øygruppen. Dette er uklokt, uansvarlig og må revurderes. Fremskrittspartiet mener norsk svalbardpolitikk må ta inn over seg den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten, noe regjeringens forslag til ny svalbardmelding og nytt svalbardbudsjett ikke gjør. Innsatsen for å styrke suvereniteten og sysselsettingen må økes, ikke reduseres, da Norges hevd og kontroll på Svalbard må intensiveres. Med andre ord: Gruvedriften må videreføres og utvikles – ikke avvikles.

Statsråden skrøt i sin tale av at langsiktigheten og beredskapen på Svalbard fungerte bra, og brukte energiforsyningen på Svalbard som et godt eksempel på dette. All den tid Forsvaret måtte hastefly inn nødaggregater for å unngå sammenbrudd i kraftforsyningen etter nedleggelsen av kullkraftverket, er dette en meget kreativ tolkning.

Regjeringen bruker nå Svalbard som et testområde for innfasing av fornybar, ikke-regulerbar kraft i kombinasjon med importert diesel. Resultatet er energipriser som har gått til himmels – næringslivet har fått mye av regningen for det – og en redusert forsyningssikkerhet. Regjeringen har ikke engang utredet det mest nærliggende, nemlig gasskraftverk på øygruppen, ei heller mer langsiktige løsninger, som kjernekraft.

En slik ideologisk aversjon mot stabile, forutsigbar og – i gasskraftens tilfelle – selvforsynte løsninger er uforståelig og gjør det å bo og drive på Svalbard dyrere. Svalbards plassering og det arktiske klimaet gjør forsyningssikkerheten og stabiliteten mye viktigere enn på fastlandet og er noe som fordrer stabile energiløsninger.

Videre fører regjeringens manglende kursendring når det gjelder gruvedrift, i en helt ny geopolitisk verden, til at kullgruvene planlegges stengt, med det resultat at opp mot hundre norske statsborgere mister jobben og grunnlaget for oppholdet på Svalbard. Fremskrittspartiet mener dette er uklokt og ønsker å satse mer på Svalbard.

Vi ønsker å utrede muligheten for ny kullgruvevirksomhet, og vi ønsker en mer framtidsrettet, forutsigbar og utviklende politikk for Svalbard. Vi vil se på sikrere energiløsninger, som gass, noe som også vil ha positive ringvirkninger for olje- og gassaktiviteten i Barentshavet. Vi ønsker også å føre en politikk som får ned energikostnadene og styrker mulighetene for å bo og drive på Svalbard.

Åsmund Aukrust (A) [19:20:35]: I mitt forrige innlegg skulle jeg komme med en liten rettelse, men jeg kom i skade for å komme med feil rettelse, så derfor forsøker jeg meg på nytt. Det som skulle være tillegget, var at disse hundre millionene som skal gå til humanitær nødhjelp på Gaza, også skal kunne gå til humanitær nødhjelp i Syria. Så er det også penger til Sudan her, som jeg sa, men det lå der fra før.

Ellers er det bare å merke seg at det er et veldig stort sprik på borgerlig side. Vi hørte komitélederen prøve å avdramatisere det med å si at det ikke er noen tro på det Fremskrittspartiet foreslår. Jeg vet ikke om Fremskrittspartiet finner seg i å bli behandlet på den måten, at vi egentlig ikke skal tro på de 13 milliardene de ønsker å kutte. I så fall er det jo bare ord og retorikk fra Fremskrittspartiet. Jeg mener vi skal ta Fremskrittspartiet på alvor når de foreslår så dramatiske kutt i norsk utviklingsbistand.

Jeg vil bruke de siste sekundene på å takke for debatten og ønske alle en riktig god jul. Spesielt vil jeg trekke fram alle de som engasjerer seg i internasjonal politikk i Norge. Det er veldig mange av dem, og de skal vite at deres stemme blir hørt. Ikke minst vil jeg trekke fram de som står utenfor på plenen her hver eneste dag i én time og veiver med de ukrainske flaggene. De fortjener en veldig stor takk for den viktige jobben de gjør for ukrainernes sak i Norge.

Morten Wold (FrP) [19:21:59]: Jeg tar bare ordet for en kort stemmeforklaring fra Fremskrittspartiet, på lik linje med det Eriksen Søreide gjorde på vegne av Høyre. Fremskrittspartiet støtter ikke innstillingen under rammeområde 4, men står selvsagt fullt og helt bak Ukraina-støtten, noe som også fremgår av vårt alternative statsbudsjett.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [19:22:34]: Jeg har bedt om ordet for å bekrefte representanten Aukrusts saksopplysning om endringer knyttet til nysalderingen og presisere at dette da handler om et rom for omprioritering i lys av de dramatiske omveltningene som vi har sett i Syria de siste dagene, hvor vi alle ønsker å bidra til at regimeendringen blir fredelig, basert på demokratiske og inkluderende krefter. Utenriksministeren og jeg møtte humanitære organisasjoner i dag, som kunne bekrefte at det er enorme humanitære behov på bakken i store deler av Syria. Det er sult, det er matmangel, og det er enorme behov knyttet til infrastruktur på vann og energi, bare for å nevne noe. Den gode nyheten er at organisasjoner har både kapasitet og tilgang til mennesker i nød i Syria, og det er derfor veldig fint at det er flertall i denne sal for å kunne prioritere 55 mill. kr til humanitær innsats i Syria i 2024.

Når jeg nå har anledning, har jeg også lyst til å kommentere representanten Schous lille oppspill til prioriteringsdebatten. Jeg skal ikke gjenta poengene knyttet til det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet, som Høyre planlegger å forhandle med, men jeg har lyst til å kvittere ut hennes utfordring på hvorfor denne regjeringens prioritering av matsikkerhet er en god investering. Ifølge IFAD, som er FNs småbrukerfond, er investeringer i matsikkerhet og særlig småskalabønder elleve ganger mer effektivt for fattigdomsreduksjon sør for Sahara enn investeringer i andre sektorer. Det handler rett og slett om at de fleste fattige her i verden bor på landsbygda, de er småbønder, og at investeringer i matsikkerhet gir økt beredskap, økonomisk utvikling og jobbskaping, og det reduserer veksthemming. Det er rett og slett sånn at barn uten mat i magen lærer dårlig, og at hivpositive ikke får effekt av sin medisin uten god ernæring, for å nevne noe – så multiplikatoreffektene er store. Det er også grunnen til at f.eks. Brasil satte nettopp denne prioriteringen på topp under sitt lederskap i G20 i inneværende år, og vi ser at Sør-Afrika har gjort de samme prioriteringene neste år. Der har Norge mye å bidra med, og jeg ser fram til det arbeidet neste år.

Så håper jeg vi alle får et fredeligere år i 2025 enn vi gjorde i 2024.

Statsråd Bjørn Arild Gram [19:25:50]: Nå har representanten Hårek Elvenes i flere innlegg hatt en del spørsmål og vurderinger som jeg tenkte jeg i hvert fall skulle kommentere noe av nå på tampen av debatten.

For det første var Elvenes opptatt av Riksrevisjonens rapporter, bl.a. knyttet til at det kan ta lang tid med materialanskaffelser. Jeg vil si at det ikke er alt jeg er nødvendigvis er enig med Riksrevisjonen i, men jeg tar det på veldig alvor, og av innlegget til Elvenes kunne jeg nesten få inntrykk av at det ikke er tilfellet for Høyres del. Nå er det riktignok sånn at en god del av de rapportene som tikker inn til Forsvarsdepartementet fra Riksrevisjonen, i betydelig grad handler om forhold fra den tiden da Høyre styrte Forsvarsdepartementet.

Likevel: Jeg er veldig opptatt av at vi skal klare å gjennomføre mer av forsvarsanskaffelsene våre raskere. Det er mye å gå på der, og vi har gjennom langtidsplanen nå foreslått en rekke tiltak, bl.a. med å ha færre særnorske løsninger og flere såkalte hyllevareanskaffelser. Jeg mener det er rett, og jeg tror ikke det skal være noen uenighet om det heller. Det handler også om å utnytte handlingsrommet vårt i både statens prosjektmodell og i EØS-regelverket. Vi har jo foreslått og fått støtte i Stortinget til mer fullmakter så vi ikke må ha så omfattende beslutningsprosesser for mindre prosjekter og så videre.

Så handlet det om pensjonsgivende inntekt. Vi er opptatt av å finne løsninger på pensjonsutfordringene i Forsvaret. Jeg skal være helt entydig på det, men vi er altså i en rettsprosess som vi må forholde oss til. Representanten Elvenes konstaterte jo at Statens pensjonskasse anket saken. Jeg er ingen ekspert på alle detaljene i det, men utgangspunktet handlet om at den dommen som kom i lagmannsretten, ble vurdert å ha betydelige konsekvenser for staten som arbeidsgiver i bred forstand, ikke bare knyttet til forsvarssektoren. Skal vi forstå det sånn at det er Høyres standpunkt at den dommen ikke skulle ankes?

Det som er viktig, er å få løst problemstillingen, og vi har egentlig langt på vei en skisse klart for hvordan vi skal få til det. Vi har jobbet gjennom bl.a. et lønns- og insentivprosjekt. Gjennom det ser vi at veien til en løsning er å sikre at mer av inntektene i forsvarssektoren er pensjonsgivende, men vi må som sagt forholde oss til rettsprosessen. Den kommer opp nå i slutten av februar, så får vi en dom, og så må vi ta det derfra.

Ine Eriksen Søreide (H) [19:28:44]: Jeg kan berolige representanten Aukrust med at jeg ikke avlyser andre partiers politikk. Jeg har full respekt for at Høyre, Fremskrittspartiet og andre partier i denne salen har ulik politikk, akkurat som regjeringspartiene har ulik politikk på mange områder. Alt vil selvfølgelig være gjenstand for forhandling, men det jeg ba om, var at man før man tegnet det store, svarte bildet, kunne se litt på hva vi gjorde sammen i regjering, hva vi prioriterte, og hvordan vi jobbet. Det tror jeg kan være fornuftig for alle og enhver. Utover det legger jeg til grunn at representanten Aukrust nå forventer et regjeringsskifte, og det skal vi selvfølgelig bidra til fra vår side etter beste evne.

Så hadde jeg lyst til å ønske alle sammen i salen i Stortinget en riktig god jul, og jeg har også lyst til å sende en julehilsen til alle som i dag og gjennom julen og nyttårshelgen skal være på vakt og tjeneste for Norge både her hjemme og ute. Det gjelder både de som jobber i Forsvaret, de som jobber i bistandsorganisasjoner, og de som er ute på utestasjonene våre og tar sin del av ansvaret for å fremme og ivareta norske interesser.

Ingrid Fiskaa (SV) [19:29:58]: Eg har òg behov for å leggja til noko når det gjeld nysalderinga på utanriksområdet og budsjetteinigheita mellom regjeringspartia og SV om å plussa på den humanitære støtta for inneverande år. Der er det altså beskrive i merknaden frå våre tre parti at 100 mill. kr av det totale beløpet skal gå til naudhjelp i Gaza. Grunnen til at me har blitt einige om å ha ein meir fleksibel bruk av dei pengane, er ikkje berre at det openbert er behov for dei òg i Syria, og moglegheita til å få brukt pengane i inneverande år. Det er òg den veldig alvorlege situasjonen med mangel på humanitær tilgang i Gaza, som gjer at det er veldig vanskeleg å få brukt opp alle pengane. Det understrekar alvoret i situasjonen, med hungersnaud i Nord-Gaza, at den humanitære hjelpa som det så desperat er behov for, i stor grad ikkje kjem til. Me skal bidra med vårt for å hjelpa så mange som mogleg òg i Gaza.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [19:31:27]: Det blir umulig ikke å kommentere noe av det litt bekymrede julebudskapet fra representanten Aukrust, må jeg si, for det er jo et faktum med tanke på hva den forrige regjeringen fikk til og hva vi sto sammen om når det gjaldt nivået på bistanden. Så i stedet for å være bekymret for hva som ligger foran oss, burde man i alle fall starte med ikke å gjennomføre disse kuttene, som har fått så dramatiske konsekvenser for dem som aller minst trengte det, knyttet til utdanning og flere andre områder som vi har nevnt her i dag. Jeg hadde lyst til å nevne det, ønske god jul og minne om det klare og tydelige budskapet inn i julen, at vi ikke skulle frykte – og representanten Aukrust har heller ikke noe å frykte i denne sammenhengen.

Hårek Elvenes (H) [19:32:43]: Forsvarsministeren la vel ikke akkurat godviljen til når det gjaldt å gå inn i pensjonsspørsmålet. Mitt poeng var: Hvis domsavsigelser i Høyesterett er til departementets ugunst, har man da lagt en plan slik at man ikke taper tid, og at man kan få løst dette spørsmålet i henhold til det vedtaket som Stortinget har gjort?

Jeg legger merke til at statsråden ikke svarer på om Stortinget har grunn til å være engstelig for at kostnadsrammene og tidsplanen for materiellinvesteringer vil sprekke. – Vel det er jo et svar det også. Takk.

Utenriksminister Espen Barth Eide [19:33:35]: Når jeg følte behov for å ta ordet en gang til helt på slutten, er det fordi jeg i likhet med representanten Aukrust ble overrasket over i hvilken grad representanten Eriksen Søreide, som også er komiteens leder, nærmest avlyser Fremskrittspartiets program og merknader til denne saken. De er jo ganske tydelige i brudd med det som har vært en bred konsensus om sentrale deler av utenrikspolitikken. Én ting er massive kutt i bistanden, med konkrete øremerkede kutt i regionbevilgningene til både Afrika, Asia og Latin-Amerika og nærmest full stopp i støtten til palestinsk statsbygging, som det har vært bred enighet om, men også en mer prinsipiell tilnærming. I innledningen til merknadene til kapittel 116, Internasjonale organisasjoner, står det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at Norge har en grunnleggende interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner.»

Videre står det at internasjonale organisasjoner spiller en viktig rolle i dette.

Dette trodde jeg vi var enige om, men det er altså Norges største parti på målingene som sier dette. Når det da blir brukt som argument at det gikk etter forholdene greit sist Høyre var med og styrte: Høyre var jo det store partiet i den konstellasjonen. Høyre er nå et juniorparti. Alt tyder på, om målingene skulle slå til, at det er regjeringen Listhaug som vil komme i stedet. Dette er ikke noe vi tror vil skje, for vi vil jobbe for å bekjempe det, men da må man jo ta på alvor hva de skriver. Det er et voksent parti som jeg tror vet hva de gjør, og disse tingene er ganske tydelige.

For øvrig skal det også av alle ting kuttes ganske massivt i EØS-midlene, hvor Norge har påtatt seg langsiktige forpliktelser. Det er det som står her.

Fremskrittspartiet får vel heller ikke gjennomslag for alt, men jeg tror at å vise til hvordan ting var da Høyre var det store partiet, når vi nå mer ser konturene av at vi vil få regjeringen Listhaug, gir grunn til bekymring. Dette vil i hvert fall vi fra Arbeiderpartiets og Senterpartiets side bruke for å hindre at det skjer, nettopp fordi vi tror at det er viktig å ta vare på noen grunnleggende enigheter om utenrikspolitikken, og at vi f.eks. i forsvaret for Ukrainas rett til frihet og selvstendighet gjør det best hvis vi også er konsistente tilhengere av at folkeretten skal gjelde alle steder – ikke bare i Ukraina, men også i Midtøsten og andre steder hvor den brytes. Det trodde jeg det var enighet om, men det partiet som for tiden er størst, mener altså åpenbart ikke det, basert på det de skriver og det de sier her i salen og andre steder.