Freddy André Øvstegård (SV) [10:04:40] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke komiteen og sekretariatet for det gode samarbeidet i budsjettprosessen i år.

Ved stortingsvalget i 2021 ga landet tydelig beskjed: Ett hundre stortingsrepresentanter ble innvalgt fra sentrum–venstre-siden. Med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønnes oppslutning er det det mest progressive stortinget siden rett etter andre verdenskrig. Beskjeden var at folk forventet forandring etter de åtte årene med Erna Solbergs regjering. Det var åtte år som på den ene siden var preget av stadige, usosiale kutt i velferden og i inntektene til folk flest og dem med minst, og på den andre siden store skattekutt til den økonomiske eliten. Det var åtte år med økende forskjeller, med rekorder for hvert år som gikk, i både antall nye milliardærer og antall barn i fattige familier, samtidig. Så mandatet til det nye flertallet var tydelig: en ny kurs, mer rettferdighet, ikke mindre, mer velferd, ikke mindre.

Med disse forventningene som bakteppe ble denne perioden preget av kriser – strømpriskrise og dyrtid. Mat og andre nødvendigheter økte i pris, og vi satt igjen med mindre etter at regningene var betalt. Men behovet for fellesskap, rettferdighet og velferd ble ikke noe mindre av den grunn. Tvert imot, det er nettopp i krisetider at vi trenger sterke fellesskap, i stedet for å la den enkelte i stikken, på egen hånd. Da er det fullt forståelig at mange også hadde forventet mer, et tydeligere brudd med den utviklingen hvor de som allerede har, får, og de som har lite, sliter. For regjeringen har ikke gjort nok for rettferdig fordeling i sine budsjettforslag. Det har ikke vært sterke nok grep for å snu utviklingen med økende forskjeller i makt og rikdom.

Dette var ikke overraskende for SV. Da vi forhandlet med de samme partiene om mulig regjeringssamarbeid, måtte vi gå fordi vi så den samme manglende viljen til å få til et kursskifte for rettferdighet og miljø. Men vi bruker i stedet de kreftene som velgerne har gitt oss, til å skape forandring likevel. Vi bruker nøkkelrollen vi har fått på Stortinget, til å gjennomføre politikk for mindre forskjeller, sterkere fellesskap og mer velferd. Minstepensjonistene lever under fattigdomsgrensen. Det er uverdig. Nå øker minstepensjonen for de enslige med 6 000 kr, på toppen av de 4 000 vi har økt med tidligere år. Folk som mottar arbeidsavklaringspenger eller dagpenger, har i en årrekke fått avkortet bostøtten sin. Det gjør vi nå slutt på. Fattigdom er en dårlig kur mot sykdom og manglende jobb. Derfor har det vært viktig at de som går på minstesats i uføretrygden, i år får 6 000 kr mer, de på arbeidsavklaringspenger får 5 000 kr mer årlig, og sosialhjelpen har vi også økt med mange tusen gjennom tidligere budsjetter.

Og dette har virket. Med de fire budsjettene SV har dratt i en grønnere og mer rettferdig retning, har fattigdommen i landet vårt gått ned. Men vi er langt fra i mål. Vi må få enda større krefter for virkelig å utjevne forskjeller og bygge velferden, og det er målet vårt.

Mens vi behandler budsjett i dag, er det også en annen viktig sak på dagsordenen: oljepionerene, folkene som ofret helsen på jobb for Norge, og som altfor lenge har gått og ventet på rettferdighet og kompensasjon. Endelig har vi klart å få både regjeringspartiene og Høyre til å gå inn for en egen kompensasjonsordning. Det skulle bare mangle. Nå sier et flertall helt tydelig at denne ordningen må komme raskt, og det skal vi jobbe videre for. Heller ikke her gir vi oss før vi er i mål.

Vår jobb for rettferdighet fortsetter, for oljepionerer, for uføretrygdede, for arbeidsfolk, for de mange – men ikke for de få på toppen. Selv om vi ikke sitter i regjering eller har flertall alene, leverer vi i SV resultater for folkene våre. Det skal vi fortsette med i tiden vi går inn i nå, og bygge videre på de velferdsreformene vi har satt i gang, med gratis SFO, billigere tannhelse, høyere ytelser og mer rettferdig fordeling.

Bjørnar Skjæran (A) [10:16:45]: Arbeid til alle er jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. Hele folket i arbeid er grunnlaget for både velferd og velstand, og den norske velferdsstaten hviler på nettopp det –at hele folket er i arbeid.

Sammenlignet med andre land har vi høy sysselsetting Norge. Samtidig vet vi at andelen i yrkesaktiv alder vil gå ned i årene framover, mens vi blir stadig flere eldre. Vi ser allerede hvor utfordrende det er at det er tynt på reservebenken i nær sagt alle typer virksomheter. Det viktigste vi kan gjøre i denne sammenhengen, er å få flere av de mer enn 600 000 som ikke er i arbeid eller utdanning, med i fellesskapet. Arbeidsmarkedsmeldingen med de mange konkrete tiltakene for å få flere i arbeid og færre på trygd kommer til å bli veldig viktig i denne sammenhengen.

Statsbudsjettet for 2025 vil gi en kraftfull styrking til dette arbeidet. 770 mill. kr mer til å følge opp disse tiltakene er en satsing som monner – det samme med 500 flere VTA-plasser. Og med 100 mill. kr til styrking av Nav vil vi kunne få ned saksbehandlingstiden, som lenge har vært for lang.

Antallet unge uføre ble doblet gjennom Høyres regjeringstid. Fem nye unge uføre hver eneste arbeidsdag er en fasit som feller en knallhard dom over politikken som ble ført. 100 000 unge utenfor arbeidslivet var arven etter 8 år med høyreregjering. Det tar vi tak i. Den neste generasjonen må ikke bli den glemte generasjonen. To år med pandemi og sosial isolasjon har nok i tillegg påført langt større utfordringer på unge enn folk på min alder. Stengte skoler forsterket dette. Vi må stille opp for dem. Når ungdomsgarantien forsterkes med et nytt, arbeidsrettet ungdomsprogram som ikke har helseytelser som inngang, skal vi få flere unge inn på et arbeidsrettet spor.

Et velorganisert arbeidsliv er et trygt arbeidsliv, og høy organisasjonsgrad er det viktigste bolverket mot sosial dumping. Derfor fortsetter vi å øke fagforeningsfradraget. Høyresiden vil bare kutte. Faste hele stillinger gir trygghet for den enkelte, og muligheter til å forsørge seg selv og sin familie. Vi har derfor styrket arbeidsmiljøloven og begrenset muligheten for innleie. Høyresiden vil gå motsatt vei. Sykelønnen er edelstenen i velferdsstaten vår. Arbeiderpartiet garanterer derfor for sykelønnen. Høyresiden angriper den fra alle kanter. Arbeidslivskriminalitet er gift for tillitssamfunnet og går ut over de seriøse bedriftene. Derfor styrker vi Arbeidstilsynet enda en gang, i budsjettet for 2025.

Det er sosialdemokratisk politikk som har sikret at hele folket og framtidige generasjoner får ta del i verdiene på norsk sokkel. Handlingsregelen og de ti oljebudene står med gullskrift i vår historie. Men det er også en historie om svette og slit, og om arbeidsfolk som ofret helsen fordi vi ikke hadde kunnskap nok. Som samfunn har vi grunn til å være dypt takknemlige for den innsatsen oljepionerene gjorde da de var med og la grunnlaget for det norske oljeeventyret.

Jeg har møtt flere av dem, og det er sterke historier de har å fortelle. Arbeiderpartiet er både industripartiet og partiet for arbeidsfolk, og vi kjenner på et stort ansvar for å stille opp for dem. De skal derfor få hjelp til å prøve sakene sine på nytt i lys av ny kunnskap, og regjeringen legger derfor en særskilt kompensasjonsordning til grunn i sitt videre arbeid.

Med Arbeiderpartiet i regjering styres det trygt i urolige tider. Med trygg styring, flere i arbeid, rettferdig fordeling og et trygt og anstendig arbeidsliv bygger vi videre på et samfunn med små forskjeller og store muligheter for alle – der vi stiller krav til hverandre og stiller opp for hverandre i sterke fellesskap.

Henrik Asheim (H) [10:29:07]: Selv om Norge er et godt land å bo i, er det også altfor mange som står utenfor arbeidslivet. Bare fra i år til neste år øker utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd med 20,7 mrd. kr – på ett år. Det er én milliard mer enn vi styrker forsvarsbudsjettet med.

Siden denne regjeringen overtok, har utgiftene til disse postene økt med 67 mrd. kr. Vi har nesten 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeid og utdanning, og for første gang siden 2017 øker andelen unge utenfor arbeid, utdanning og aktivitet. Dette er naturligvis en belastning for velferdssamfunnet vårt. Dette er penger vi kunne brukt på annen viktig velferd, eller på å redusere kostnader for familier og bedrifter gjennom lavere skatt. Men det er først og fremst en utfordring fordi vi trenger alle. Det er et stort behov for arbeidskraft, og når vi vet at mange også både kan og vil jobbe, er det en skam at vi har et system som ekskluderer mennesker, fremfor å inkludere dem.

Vi kan slå fast at fire budsjetter med dagens rød-grønne flertall har svekket arbeidslinjen. IA-avtalen har falt fra hverandre etter over 20 år, sykefraværet er det høyeste på 15 år, og vi har rekordmange som står varig utenfor arbeidslivet. Derfor foreslår Høyre i dette budsjettet en rekke grep for å snu utviklingen. Vi må gjøre det mer lønnsomt for uføre å jobbe mer. I dag kan uføre som jobber litt ved siden av, oppleve en reduksjon i lønnen de tjener, på opp mot 80 pst. når man legger sammen skatt og avkorting i trygden. De sitter altså igjen med to av ti tjente kroner.

Dersom vi faktisk mener at det skal lønne seg å jobbe, må det også gjelde uføre som forsøker seg i jobb. Derfor foreslår Høyre å beholde fribeløpet som i dag og halvere avkortingen etter det. Jeg har hørt både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV si at dette er de helt enig i. Men det blir med ordene. I sitt siste forlik gjør de det ikke mer lønnsomt for uføre å jobbe litt. Da kommer færre, ikke flere, uføre til å prøve seg i jobb.

Vi må stoppe strømmen av unge som faller ut av arbeidslivet. I regjeringens egen perspektivmelding kan vi lese at 80 pst. av AAP-mottakere under 35 år aldri har mottatt sykepenger. De har altså stort sett ikke vært i jobb. Det er helt åpenbart at unge som kanskje faller ut av videregående, som kan ha ulike psykiske plager og ikke har vært i jobb, skal møtes med inntektssikring og hjelp, men i dag er den hjelpen nesten utelukkende en helserelatert ytelse. Litt enkelt sagt: Skal du ha hjelp, må du være syk nok først. Da blir jo nettopp oppmerksomheten på det: Hvor syk er du? Hvor vanskelig er det?

Dette må snu. Derfor foreslår Høyre 100 mill. kr til en ny ytelse for unge som står utenfor jobb. Dette er bare et ledd i det arbeidet Høyre mener er helt nødvendig. Vi må gå igjennom alle ytelsene vi har, og målrette dem slik at flere kommer tilbake i aktivitet og ikke skyves ut i passivitet.

Dette er heller ikke en ny idé. Sysselsettingsutvalget pekte på behovet for en slik ordning, og derfor lå dette også inne i stortingsmeldingen Ingen utenfor, som Solberg-regjeringen fremmet helt tilbake i 2021. Dessverre trakk Støre-regjeringen den meldingen da de tiltrådte, og de har ikke fulgt opp forslaget før nå. Regjeringens svar er at i august 2025, fire år etter at de trakk den forrige regjeringens forslag, skal de nå teste ut en pilot med akkurat det samme tiltaket. Da går det for sakte, og det gjøres for lite. Derfor foreslår Høyre et langt mer offensivt tiltak.

Vi behandler i dag også Innst. 101 S for 2024–2025, om en særskilt kompensasjon for oljepionerene våre. Allerede tilbake i 2022 fikk regjeringen overlevert en NOU om dette, og siden har det ikke kommet noen oppfølging. Det er nå en klar forventning i komiteen om at det må komme en oppfølging basert på konklusjonene i denne utredningen. Høyre har hele tiden vært opptatt av fremdriften i denne saken, og vi har derfor fremmet et nytt forslag som er i tråd med flertallsinnstillingen, altså at det skal legges en særskilt kompensasjonsordning til grunn, men med et krav om at dette skal gjøres så raskt som mulig, og senest innen revidert nasjonalbudsjett 2025. Dette mener vi bør kunne samle bred støtte i salen.

Jeg tar herved opp Høyres forslag nr. 3. For ordens skyld: Dette er til erstatning for forslag nr. 1 i innstillingen. Jeg tar også opp Høyres andre forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:03]: Det er økende utrygghet i verden. Da må vi styrke fellesskapet i Norge, da må vi styrke produksjonen av varer i Norge, og det krever omstilling til et tryggere samfunn. Arbeidet for inkludering og integrering må derfor forbedres og styrkes. Kampen mot utenforskap må intensiveres på alle plan – i familien, i nærmiljøet, i frivillige organisasjoner og i offentlige etater.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et samlet budsjett for 2025 på 702 mrd. kr, om lag en tredjedel av hele statsbudsjettet. Det er en økning på 48 mrd. kr fra saldert budsjett i 2024.

Forliket med SV økte utgiftene med om lag 280 mill. kr ved at enslige minstepensjonister får økt minstepensjon og 6 000 kr fra 1. mai 2025. Det var en klok forbedring for dem som har lavest pensjon.

For dem som ikke har arbeidsinntekt å leve av, er utbetaling av trygd og pensjoner det som gir daglig trygghet for å betale regningene, slik at disse medborgerne også kan leve et verdig liv. For Senterpartiet er dette noe av kjernen i det vi kaller Samholds-Norge, som vi alltid må holde høyt politisk.

Regjeringas mål om full sysselsetting innebærer i praksis en viss knapphet på arbeidsfolk. Denne politiske linje er den sterkeste drivkraften i vårt nærings- og arbeidsliv som innebærer at flere personer som har svak tilknytning til arbeidslivet, får inntektsbringende arbeid. Jeg merker meg at Høyre i innstillingen ikke har full sysselsetting som sin parole i komiteens merknader. Det har heller ikke Fremskrittspartiet, og det er egentlig veldig logisk ut fra deres ideologi. Ved arbeidsledighet er det de som er svakest, som er mest utsatt i arbeidsmarkedet.

Senterpartiet er en sterk forkjemper for direkte ansettelser hos arbeidsgiveren der hvor en arbeider. Det kan ikke understrekes sterkt nok – direkte ansatt. Derfor er Senterpartiet svært glad for innstramming i arbeidsmiljølovens muligheter til å bruke innleie. I dag kan vikarbyråer bare brukes etter arbeidsmiljølovens § 14-12 (1), og bemanningsbyråer etter lovens § 14-12 (2), under forutsetning av at det er en skriftlig avtale med tillitsvalgt i fagforening med innstillingsrett. I tillegg er det tidsbegrenset innleie for helsepersonell og spesialkompetanse, og vi skal også huske at både vikarbyråer og bemanningsbyråer kan formidle arbeidskraft på samme måte som Nav kan det.

Den statlige arbeids- og velferdsetaten og den kommunale sosialtjenesten med tilliggende oppgaver er i en meget krevende situasjon i dag. Regjeringa øker driftsbevilgningen til statlige Nav, men likevel er det etter vår beste kunnskap en underdekning for 2025 på kanskje 600 mill. kr. Når ambisjoner om utvikling av digitale løsninger – såkalt P3, P4 og P5 – fortsetter med store kostnadsoverskridelser og manglende levering på antatt tid, må disse overskridelsene tas igjen med for lav bemanning på veileder- og saksbehandlernivå i statlige Nav. Dette gir lengre saksbehandlingskøer, altfor høyt sykefravær og mange ekstra administrasjonskostnader.

Når Høyre i denne situasjonen reduserer driftsbevilgningene til arbeids- og velferdsetaten med 238 mill. kr, eller om lag 2 pst., og de samtidig skriver en rekke steder i innstillingen at ulike grupper mennesker trenger bedre oppfølging, viser det at Høyre ikke forstår hvilken krevende driftssituasjon som det statlige Nav er i.

I tillegg ser det ut til at Høyre avblåser regjeringas tillitsreform, noe som er helt grunnleggende feil. Tillitsreformen må nå prioriteres av ledelsen i alle etater. Tillitsreformen innebærer at det gis mer ansvar og myndighet til den personen som møter det mennesket som trenger hjelp, og den fagpersonen må altså styrkes på alle vis.

Bevilgningene til helserelaterte ytelser – sykepenger, AAP og uføretrygd – øker med om lag 22 mrd. kr, til 255 mrd. kr i 2025. Dette er meget alvorlig og må løses med en kombinasjon av økte driftsmidler og styrking av førstelinjen, og en forbedring av Navs organisasjon, kultur og ledelse med tillitsreform, som jeg refererte til, og saksbehandleransvar for tidsbegrensede ytelser, eksempelvis AAP. Denne grunnleggende organisasjonsdebatten må nå stimuleres på alle plan. Den er avgjørende viktig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:54:01]: Fremskrittspartiet mener at pensjonssystemet skal være en forsikringsordning som forutsetter en forutsigbarhet for den enkelte innbygger. Svekkes pensjonssystemets troverdighet, rammer det hele grunnlaget for velferdsstaten. Pensjonsreformene som Fremskrittspartiet har stemt imot, er et angrep på en av velferdsstatens kjerneoppgaver og innebærer innskrenkninger i pensjonsrettigheter, lengre opptjeningstid og reduserte pensjoner for kommende pensjonister.

Fremskrittspartiet er uenig i endringen av premisset for alderspensjon. Det går fra å være en felles forsikringsordning til at pensjonen skal ansees som en sosial ytelse. Vi mener at aldersgrensen for ordinær pensjonsalder skal ligge fast, og at det er uholdbart at pensjonister skal tape kjøpekraft sammenliknet med lønnstakere. De som kom dårligst ut i den forbindelse, var minstepensjonistene.

Minste pensjonsnivå i folketrygden skal en kunne leve av uten å være avhengig av flere tilknyttede støtteordninger, og slik er det dessverre ikke i dag. I dag er situasjonen at en norsk minstepensjon ligger langt lavere enn EUs definerte fattigdomsgrense, og dette er uholdbart. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2025 øker vi minste pensjonsnivå med 15 000 kr. Dette gir et ekstra løft til pensjonistene med lavest inntekt og bringer pensjonsnivået et stykke nærmere nivået for EUs fattigdomsgrense.

De samlede grepene vi tar i vårt alternative statsbudsjett, vil gi minstepensjonistene 21 000 kr mer å rutte med i året, og par vil få 37 000 kr mer.

I dag står altfor mange i yrkesaktiv alder utenfor arbeidsstyrken. Ressurser må målrettes for å få flere personer i arbeidsfør alder ut i arbeidslivet. Det er sterkt urovekkende at tallet går opp, og enda verre at det blir stadig flere unge uføre. Dette må stoppes. Når arbeidslinja skal være med og sette kursen for velferdsstatens utvikling, holder det ikke med «small talk» – det må handlekraft til.

Personer som mottar offentlig støtte, skal ikke lenger henvises til passivitet. Aktivitetsplikten må etterleves og i større grad brukes. Fremskrittspartiet mener at uføre i større grad enn i dag skal kunne bruke sin restarbeidsevne uten å straffes økonomisk for dette. Tilknytning til arbeidslivet er bra, og det må legges opp til at folk skal kunne bruke sin restarbeidsevne. Undersøkelser viser at det er bra for dem det gjelder, men definitivt også bra for statskassen at flere er med og bidrar.

Mange av dem som er avhengig av Navs tjenester og ytelser, opplever en sendrektig etat som det er vanskelig å få både svar og gode nok svar fra. Stortinget har tidligere vedtatt opprettelse av et nasjonalt Nav-ombud. Noe av dette har regjeringen valgt å ikke følge opp, ei heller har de til hensikt å følge opp Stortingets vedtak. Men vi gir oss ikke, og derfor har vi i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2025 satt av 10 mill. kr for å komme i gang med å etablere denne ordningen.

Stiftelsen Rettferd gjør en viktig jobb med å veilede mennesker i sin egen sak hos Nav, men de er også med på å skape bedre forståelse av regelverket. Fremskrittspartiet mener at deres jobb på området er viktig og må anerkjennes, og jeg vil derfor vise til vårt forslag om en egen bevilgning til Stiftelsen Rettferds arbeid. Fremskrittspartiet mener det bekymringsfullt at personer må oppsøke ekstern bistand for å få hjelp i møte med Nav-systemet.

Fremskrittspartiet har gjennom flere representantforslag tatt opp oljepionerenes situasjon. Vår rikdom og velstand har disse ofret sin egen helse for, og mange av dem har satt seg i gjeld for om mulig kjøpe seg tid på denne jord.

I NOU 2022: 19 Oljepionerene – en kompensasjonsordning er grunnlaget for en egen særskilt kompensasjonsordning vurdert, og man har kommet til at dette er den beste løsningen. Kommisjonens konklusjon og anbefaling har blitt videreformidlet, men har siden den gang vært til vurdering i departementet.

I Statsrådens svarbrev av 5. november 2024 framkommer det at regjeringen ikke har til hensikt å gjennomføre en rask etablering av en kompensasjonsordning for oljepionerene. Regjeringen har i siste indre, i samarbeid med SV, valgt å signalisere støtte til en egen kompensasjonsordning, men uten en tidslinje for når den skal være på plass. Dette er meget urovekkende når man vet at regjeringen gjør akkurat hva de vil med stortingets vedtak, jamfør vedtaket om etablering av et Nav-ombud.

Tiden går og flere og flere av personene som har krav på erstatning, dør av skadene jobben i Nordsjøen påførte dem, men kanskje er det nettopp det regjeringen håper på – færrest mulig utbetalinger. Det har dødd 35 personer siden rapporten ble framlagt, og senest i helgen døde to mennesker.

Med det regner jeg våre forslag i sakene nr. 1 og 2 som tatt opp.

Mímir Kristjánsson (R) [11:07:39]: Når man deltar i disse debattene i arbeids- og sosialkomiteen og kanskje særlig hører på høyresiden, skulle man tro at man hadde møtt opp på en kongress i fattiglappenes og gjerrigknarkenes landsforbund. Det høres ut som om Norge er en stat der det er enorm manko på penger, på folk som er i arbeid, på framtidsutsikter, på investeringer. Det høres overhodet ikke ut som om vi befinner oss i den staten som akkurat nå er i ferd med å bygge et regjeringskvartal til 60 mrd. kr, eller som er i ferd med å innføre havvindsubsidier med mange titalls milliarder kroner i året. Det høres heller ikke ut som om det samme er landet der de 400 rikeste menneskene kontrollerer verdier tilsvarende nesten 2 000 mrd. kr, eller der overskuddene i næringslivet er høyere enn noensinne. Og det høres i alle fall ikke ut, når vi har denne debatten om arbeidsavklaringspenger eller om uføretrygd eller hva det skal være, som om vi befinner oss i samme land der en eneste bank, DNB, hadde et overskudd i ett kvartal i fjor på 15,9 mrd. kr.

Sannheten er, og det tror jeg de aller fleste vanlige folk skjønner, at det mangler ikke penger i Norge. Det mangler ikke strøm i Norge, og det mangler ikke mat i Norge. Likevel har vi de siste årene, i dyrtiden, havnet i en situasjon hvor stadig flere mennesker lever i fattigdom, hvor matkøene vokser i byene våre, og vi har fått et nytt begrep, «energifattigdom.» Et annet nytt begrep er «matfattigdom». Oversatt til vanlig språk betyr det at man ikke har råd til å fyre hjemme, og man har ikke råd til å spise alle måltider.

Hvorfor er det slik? Det er det mange grunner til, men én viktig grunn er at mange av ytelsene i velferdsstaten i dette landet ligger under EUs fattigdomsgrense. Det er mange partier her i denne salen som er glad i ting som kommer fra EU, men når de innfører en slik fattigdomsgrense, er det tydeligvis ikke så viktig lenger hva EU sier. Men EUs fattigdomsgrense er altså over det mange av de permanente ytelsene i velferdsstaten ligger på, det være seg minstepensjon, det være seg uføretrygd, det være seg arbeidsavklaringspenger osv.

Rødt går i sitt alternative budsjett inn for å øke alle disse ytelsene, ikke bare gjøre som Fremskrittspartiet, som vil øke dem for pensjonistene og la de uføre og de på arbeidsavklaringspenger fortsette å leve i fattigdom, men å øke alle disse ytelsene for å komme opp på nivå med fattigdomsgrensen. Det er den enkleste måten vi kan løfte folk i Norge ut av fattigdom på.

Hvem er disse menneskene? Hvem er de uføre? Hvem er de på arbeidsavklaringspenger? Hvem er pensjonistene? Hvem er de utenfor arbeidslivet? Når man hører den offentlige debatten, skulle man tro det var noen spesielt late mennesker, noen folk som var uheldige, de hadde falt ut av et eller annet som er et uhell som kan skje.

Realiteten er at de aller fleste på disse ytelsene er folk som har jobbet hardt så lenge helsen har holdt. Realiteten er at de aller fleste på uføretrygd i Norge, er folk som har jobbet hardere, kanskje for hardt, og derfor har slitt ut helsen sin og havnet på disse ytelsene. Det er ingen motsetning, og det har Norge bevist gjennom mange tiår, å ha anstendige trygdeordninger på den ene siden og å ha mange i arbeid på den andre. Tvert imot, de landene med best velferdsstater, har uten unntak også høyest sysselsetting.

Det er ikke riktig at det er flere som deltar i arbeidslivet i land med dårligere trygdeordninger enn det er i Norge. Men nå er trygdeordningene i Norge i ferd med å bli for dårlige for mange. Det er interessant også i sykelønnsdebatten. Det har vært et rørende engasjement blant dem som vil kutte i sykelønnen, men fra den dagen man går fra sykelønn på 100 pst. og over på arbeidsavklaringspenger på 66 pst., er gapet for stort. Her ligger det et forslag om å øke arbeidsavklaringspengene så det gapet blir litt mindre. Men det var kanskje ikke det som var meningen. Meningen var at alle skulle bli litt fattigere. Meningen var ikke at det skulle lønne seg å jobbe. Meningen var at det skulle straffe seg å være syk.

Akkurat det samme ser vi når Rødt, sammen med flere andre partier for så vidt, foreslår å øke fribeløpet i uføretrygden, altså gjøre det lettere for uføre folk å jobbe ved siden av – belønne arbeid. Da skulle man tro at arbeidslinjepartiene sto her og klappet i hendene og jublet, Men nei, det har man motsatt seg i denne regjeringen, å belønne uføre for å jobbe ved siden av.

Jeg tror at det er en ganske åpenbar enighet om at Norge er et rikt land med mange ressurser. Spørsmålet vi diskuterer i denne komiteen, som tross alt disponerer det aller meste av statsbudsjettet i dette landet, er hva vi skal prioritere de store pengene på. Skal vi prioritere de store pengene på meningsløse prestisjeprosjekter og grassat privat rikdom, eller skal vi som samfunn prioritere pengene og ressursene på dem som har aller minst? For Rødt er det spørsmålet veldig enkelt å svare på: Vi bør bruke mer av samfunnets ressurser på dem som virkelig trenger det, og mindre på dem som har mer enn nok fra før.

Sveinung Rotevatn (V) [11:21:16]: Vi går tomme for folk før vi går tomme for pengar, har vorte eit omkved i den politiske debatten, inspirert av helsepersonellkommisjonen og andre – og det er heilt rett. Vi er eit land med ein enorm finansiell rikdom, men òg eit land med ei forholdsvis lita befolkning og enorme forventningar til både privat næringsliv og ikkje minst kvaliteten i offentlege tenester. Skal ein klare å levere det, treng ein flest mogleg i jobb. Det er difor det vi diskuterer her i dag, er så viktig.

Dessverre er det andre omkvedet som veldig mange, i alle fall på venstresida, stadig drar opp i denne debatten, om at Noreg har veldig høg sysselsetjing, ei sanning med betydelege modifikasjonar. Dersom vi samanliknar oss med dei landa det er naturleg å samanlikne seg med – Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland – har vi dessverre vorte passert når det gjeld sysselsetjingsgrad.

Noreg er ikkje i noko botnsjikt enno. Litt av grunnen til det – det var noko sanning i det representanten Kristjánsson sa i replikkvekslinga – er at Noreg har ganske høg sysselsetjing blant dei yngste og dei eldste. Blant dei yngste skyldast det bl.a. at veldig mange studentar jobbar ved sidan av studiane. Ein kan diskutere om det er ein bra ting, men det er iallfall ein realitet. Blant dei eldste skyldast det pensjonsreforma. Det er forresten ei pensjonsreform som Raudt kjempa imot med hud og hår – det har også andre politiske krefter gjort – men ho har fungert. Så i dei gruppene har vi ganske høg sysselsetjing samanlikna med andre land. Men i kjernen av arbeidsstyrken, altså dei som er mellom 25–55 år, ligg Noreg no under det som er EU-gjennomsnittet for sysselsetjing. Dette bør ein ta på eit langt større alvor i desse debattane.

Kva er grunnen til dette, når Noreg trass alt framleis har låg arbeidsløyse? Det er rett og slett at det er stadig fleire som går på helserelaterte trygdeytingar. Dei siste fire åra er det 80 000 fleire som har hamna på helserelaterte trygdeytingar, enn det som var tilfellet før – både sjukeløn, arbeidsavklaringspengar og uføretrygd. Det talet på folk som ikkje lenger står i jobb, svarar til befolkninga i Tromsø. Det er det ein bør vere djupt bekymra for dersom ein er redd for utanforskap, fattigdom og ikkje minst å kunne levere gode tenester til folk i framtida. Vi går tomme for folk før vi går tomme for pengar, og akkurat no er det altfor mange folk som ikkje lenger står i jobb.

Viss vi skal gjere noko med det, må ein av og til våge å ta nokre vanskelege debattar som kan vere politisk krevjande, men der det er ein veldig positiv gevinst i andre enden, nemleg at færre endar opp i varig utanforskap, og at fleire vert ståande i arbeid. Det var det ein klarte med pensjonsreforma. Trass i at ein rekke politiske krefter på ytste venstre og ytste høgre fløy kjempa imot og kalla dette for pensjonsran og velferdsran og det eine med det andre, har det hatt ein veldig positiv effekt. Det løner seg meir å jobbe, og fleire står i jobb. Det er ein av grunnane til at sysselsetjinga vår trass alt ikkje er i noko botnsjikt heilt enno, og det er bra.

Vi har nokre reelle utfordringar i dette landet med folk som lever på vedvarande låg inntekt. Då treng vi gode, sosiale støtteordningar som kan hjelpe folk med å ha ei anstendig familieinntekt og ikkje minst å kunne vareta ungane sine. På dette området har vi heldigvis også gode arbeid å sjå til – gode faglege anbefalingar – bl.a. frå ekspertgruppa om barn i fattige familiar. Dei kom med ei tydeleg tilråding om å leggje om måten vi utbetalar barnetrygd på, nemleg at ein bør auka ho dramatisk og gjere ho til skattbar inntekt, slik at dei som har aller minst, vert sittande igjen med mykje meir. Det er det vi føreslår i det alternative budsjettet til Venstre. Det gjer at det er vårt budsjett som vil gi desidert mest i barnetrygd til dei som har låg inntekt.

Det er også ein del andre ting vi bør gjere noko med. Sosialhjelpssatsane er låge, og det er rom for å auke dei noko. Ikkje minst er det også rom for å tenkje nytt rundt korleis vi driv sosialt arbeid. Difor har Venstre føreslått å opprette eit sosialt investeringsfond, etter modell frå det ein har gjort med suksess i Danmark, bl.a. slik at fleire sosiale entreprenørar kan bidra til å hjelpe folk som treng ekstra bistand og ekstra oppfølging, for å få både eit meir verdig liv og betre familieøkonomi.

Med det ser fram til eit mogleg replikkordskifte.

Statsråd Tonje Brenna [11:35:25]: Jobben er enormt viktig for folk. Å ha en jobb å gå til er å høre til, å være til nytte for seg selv og andre, å være trengt og å bli møtt med forventninger. I Norge har vi høy sysselsetting. At mange er i jobb, gjør at mange er med på å finansiere vår felles velferd. Framover blir vi færre i yrkesaktiv alder og samtidig flere eldre. Det skjer samtidig som det står rundt 620 000 mennesker i alderen 20–66 år utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Det er 620 000 for mange.

I september la regjeringen fram en stortingsmelding om arbeidsmarkedet: En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Den inneholder flere forslag som skal øke sysselsettingen. I statsbudsjettet for 2025 følger vi opp med å foreslå nesten 770 mill. kr mer til tiltak for å få flere i jobb. Vi foreslår å styrke arbeidsmarkedstiltakene og Nav, sånn at flere kan få tilbud om kvalifisering og bistand til å komme i jobb. Vi foreslår også å etablere 500 flere plasser i varig tilrettelagt arbeid, sånn at flere på uføretrygd kan få mulighet til å delta i arbeidslivet.

Over tid har andelen unge som står utenfor arbeid og utdanning, gått noe ned, men jeg er likevel bekymret for de i overkant av 100 000 unge som fortsatt står utenfor. De har evner og ressurser vi må invitere dem til å ta i bruk. Derfor innførte regjeringen i 2023 en ungdomsgaranti, og i 2025 foreslår vi å videreutvikle innsatsen, sånn at flere kan komme i arbeid og utdanning. Regjeringen foreslår å iverksette et forsøk med et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, med rett til en inntektssikring, hvor nedsatt helsetilstand ikke skal være inngangsvilkår. Vi vil også utvikle flere lavterskeltilbud og mer tilpassede tjenester for unge med sammensatte utfordringer.

Regjeringen foreslår også å øke driftsbevilgningen til Nav med 100 mill. kr for å møte utfordringene med lange saksbehandlingstider og bedre kvalitet i saksbehandlingen. I tillegg foreslås det en rekke økninger i driftsbevilgningene til hjelpemiddelområdet.

Det heter i Arne Paasche Aasens sang fra 1930-tallet: «Vi er de tusener som bygger landet.» Noen av dem som var med på nettopp den jobben med å bygge landet, var oljepionerene. De gjorde en stor, viktig og til dels farlig innsats i en tidlig fase av det som etter hvert skulle bli hele Norges oljeeventyr. Mange betalte en høy pris, med egen helse som innsats.

Flere har allerede fått yrkesskadeerstatning, men mange har ikke fått noe som helst. Vi hadde i statsbudsjettet for neste år lagt opp til et eget løp i yrkesskadesporet for å kartlegge omfang, behov og krav til erstatning. I dag forsterker et enstemmig storting det forslaget og ber i tillegg regjeringen komme tilbake så raskt som mulig med en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det vil jeg følge opp, og jeg har allerede i dag avtalt et møte med de berørte som er på besøk her i Stortinget for å følge denne debatten.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter, i nært samarbeid med arbeidslivets parter. Det føres en politikk som skal stimulere til høyere organisasjonsgrad og tariffdekning, og som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv. Men det er altså sånn at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Derfor må vi ha et arbeidstilsyn som er til stede, som er synlig, særlig i utsatte bransjer, og som legger til grunn en streng reaksjonsbruk. Regjeringen foreslår å styrke Arbeidstilsynet med 18 mill. kr neste år, noe som gjør at det har blitt styrket med rundt 90 mill. kr siden regjeringen tiltrådte. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet vil regjeringen også øke støtten til Fair Play Bygg i 2025.

Et bredt flertall i denne salen stilte seg bak vårens pensjonsforlik. Der var det enighet om en overgangsordning for uføre alderspensjonister i de årskullene som har deler av alderspensjonen beregnet med gammel opptjeningsmodell. Dette har regjeringen jobbet for å få på plass fra 2025. Overgangsordningen innebærer at uføre født mellom 1954 og 1962 skal ha et tillegg i den delen av pensjonen som beregnes med gammel opptjeningsmodell. Dette vil gi økte pensjoner fra våren 2025, med etterbetaling fra 1. januar 2025. Med det har regjeringen tatt første skritt i å følge opp pensjonsforliket, og med det å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.

Tor Inge Eidesen (Sp) [11:58:13]: Perspektivmeldingen gir oss et tydelig bilde på noen av de største utfordringene i året som kommer. Det er, og det kommer til å være, kamp om arbeidskraften. Omsorgsoppgavene øker, og det er beregnet et stort behov for flere hender inn i disse yrkene. Samfunnet er i kontinuerlig omstilling, og vi trenger mennesker med kompetanse som passer til de oppgavene og problemene vi skal løse.

Skole og utdanning er selvsagt helt sentralt i dette bildet, men like viktig er mulighetene til påfyll og utvikling. De færreste vil stå i samme jobb i 40 år, snarere det motsatte. Livslang læring, jobbmobilitet og utvikling er nødt til å kjennetegne arbeidslivet. For Senterpartiet og regjeringen er det et mål å øke antall sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,5 pst., som det var i 2023, til 83 pst. i 2035.

Samtidig preges situasjonen på vårt ansvarsområde av at altfor mange står utenfor arbeidslivet. Spesielt bekymringsfullt er det at for mange unge faller fra i skolen, og dermed også blir stående utenfor arbeidslivet. For mange av disse ender med uføretrygd, mange av dem med en diagnose på en psykisk lidelse. Dette må vi snu. Bedre oppfølging gjennom ungdomsprogrammet og arbeidsrettet oppfølging med inntektssikring utenfor helsesporet er derfor viktige grep som vår regjering nå prioriterer.

Vi har hatt en periode i norsk arbeidsliv der stor arbeidsinnvandring har kunnet fylle de gapene som har vært mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft. Sånn er det ikke nå. Derfor er det så viktig at en tar vare på dem som allerede er i arbeidslivet. Det handler om arbeidsmiljø og tilrettelegging der det er nødvendig. Det handler ikke minst om organisasjon, kultur og ledelse. Jeg må si at når det gjelder det siste, er det stort forbedringspotensial, ikke minst på offentlige arbeidssteder.

Det finnes mange bedrifter som greier å skape en kultur og har en ledelse som innebærer at det betyr noe om Ola eller Kari kommer på jobb en dag. Slike «småting» kan være forskjellen mellom et høyt eller lavt sykefravær.

Mange står også utenfor arbeidslivet på grunn av en eller annen funksjonsnedsettelse. Norge trenger denne arbeidskraften, og folk trenger et fellesskap, en arbeidsplass, som gir livet innhold. Jeg er glad for at vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering fortsetter opptrappingen innen varig tilrettelagt arbeid, gjennom å øke antallet plasser med 500 også i 2025. Samtidig mener jeg at arbeidsgiverne, særlig nå når det er knapphet på arbeidskraft, må legge enda bedre til rette for å ta inn folk som trenger en eller annen form for tilrettelegging.

Vi lever lenger, og mange kan derfor stå i arbeid lenger. Pensjonssystemet vårt legger opp til det. Da er det avgjørende at helsen holder. Det er i samfunnets interesse, men det er også i den enkelte arbeidsgivers og arbeidstakers interesse at en kan fortsette i jobb.

Ett eksempel på hvordan arbeidsmiljø kan gi skader for livet, er oljepionérene. De første årene var arbeidet i Nordsjøen litt texas, for å si det litt på slang. Det var få reguleringer, og arbeidsoppgavene var preget av for dårlig skjerming mot eksponering for kjemiske stoffer, støy og drit. Senterpartiet spilte en sentral rolle da oljepionérkommisjonen ble satt ned, og NOU-en «Oljepionerene – en kompensasjonsordning» gir en god beskrivelse av de belastningene som denne spesifikke yrkesgruppen ble utsatt for. Sammenhengen mellom den eksponeringen de ble utsatt for, og de forskjellige sykdommene, er etter min mening godt dokumentert.

Likevel er det mange som fortsatt ikke har fått yrkesskadeerstatning. Jeg leser dessverre altfor ofte om oljepionérer som er alvorlig syke og sannsynligvis ikke har lenge igjen å leve. Det haster derfor å få en avklaring i denne saken, og jeg er derfor veldig glad for at det nå ligger an til at samtlige partier på Stortinget slutter seg til at det skal etableres en egen kompensasjonsordning, i tråd med anbefalingene fra NOU-en.

Det er ingen tvil om at dette haster, men det må være realistisk og gjennomførbart. Derfor er jeg glad for de presiseringene som statsråden ga i replikkordskiftet her tidligere, og jeg synes vi gjør et godt vedtak her i dag.

Aleksander Stokkebø (H) [12:03:27]: I dag har jeg to hovedbudskap. Det første er tusen takk. Tusen takk til alle som har stått på og bidratt til å gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Tusen takk til alle som i godvær og uvær har reist ut i Nordsjøen for å skape verdier til fellesskapet. Tusen takk til Bjarne, Tord, Svein, Jan Birger og alle oljepionerene som har banet vei, og som var med på å legge grunnlaget for det norske oljeeventyret og den velferden mange av oss i dag tar for gitt. Tusen takk! Høyre er dypt takknemlig for innsatsen. Det er vi alle.

Tusen takk! Det er mitt første budskap.

Mitt andre budskap er at nå er det på tide å ta ansvar. Oljepionerene tok på seg en viktig jobb for fellesskapet og skapte verdier vi som samfunn kommer til å ha glede av i mange generasjoner framover. Men de jobbet også på sokkelen i en tid der arbeidstakervernet var mye svakere og der flere offshorearbeidere ble eksponert for bl.a. boreslam, hydrokarboner og benzen. Det var mye man den gang ikke visste, men i dag vet vi mer, ikke minst om den mulige sammenhengen mellom det oljepionerene ble utsatt for, og senere helseskade. Det er på tide at vi i denne salen tar den kunnskapen inn over oss. Det er på tide å ta ansvar og legge fram en rettferdig kompensasjonsordning.

Det sterke engasjementet blant de berørte, høringsinstansene og fra en rekke ordførere går inn på oss. Før sensommeren ba vi regjeringen komme raskt tilbake til Stortinget med en løsning. Det har de ikke gjort. I etterkant av vedtaket har vi i stedet vært vitne til tåkelegging og trenering. Etter mye press har det riktig nok kommet et slags svar, hvor regjeringen og SV sier at man skal legge en kompensasjonsordning til grunn, men djevelen ligger som kjent i detaljene. Hvis man leser SV og regjeringspartienes merknader grundig, står det fortsatt at de ber regjeringen komme «tilbake til Stortinget med en endelig vurdering av om det skal etableres en egen kompensasjonsordning». Dette står i merknadene, men ut fra debatten ser det heldigvis ut til å være en feil og en forglemmelse og at det kun er siste skriftlige spor av særlig Arbeiderpartiets forsøk på å trenere saken.

Vi er et stort flertall på Stortinget som er enige om at vi ønsker en kompensasjonsordning for oljepionerene. Spørsmålet bør nå ikke lenger være «om», men «når» en slik ordning kommer på plass, og da har jeg en god og en dårlig nyhet til denne salen. Den dårlige nyheten er at SV ser ut til å sikre Støre-regjeringen flertall for at de etter to år med trenering fortsatt skal få utsette saken på ubestemt tid. Den gode nyheten er at vi ennå ikke har hatt avstemningen i dag. Det er fortsatt ikke for sent å snu. Høyre fremmer derfor et forslag der vi ber regjeringen legge fram en særskilt kompensasjonsordning og komme tilbake til Stortinget med et endelig forslag til modell, så snart som mulig og senest innen revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Det er på tide å lande en konklusjon, ikke minst av hensyn til forutsigbarheten til de berørte. Til oljepionerene vil jeg igjen si tusen takk for den innsatsen de har gjort. Til resten av Stortinget og særlig Støre-regjeringen og SV vil min oppfordring være krystallklar: Det er nok utsettelser nå. La oss gi oljepionerene forutsigbarhet og avklaring av når kompensasjonsordningen kommer. Det er på tide å ta ansvar.

Anna Molberg (H) [12:08:12]: Arbeids- og sosialkomiteen har ansvaret for rundt en tredjedel av hele Norges statsbudsjett. Det er ganske mange hundre milliarder kroner som utgjør vårt sikkerhetsnett og vår velferdsstat.

Etter snart fire budsjettbehandlingene i arbeids- og sosialkomiteen begynner det å bli ganske klart at utgiftene bare går én vei. De eskalerer oppover, og det er grunn til å registrere med uro at vårt budsjett er en slags budsjettvinner hvert år.

Under Støre-regjeringen har kostnadene til helserelaterte ytelser økt med 67 mrd. kr. Antallet på arbeidsavklaringspenger er stigende. Antall unge uføre bare vokser, og vi har det høyeste sykefraværet på 15 år. I årets budsjett skulle man tro det var Forsvaret som skulle få de største økningene, med 19 mrd. kr ekstra til oppskalering av forsvarsevnen. Men Forsvaret må se seg slått av 21 mrd. kr ekstra til helserelaterte ytelser bare på ett år.

Hadde en vanlig familie hatt slike eskalerende utgifter i forbruket sitt, ville jeg tro at enhver ansvarlig person hadde satt foten ned og gjort noe med det. Slike enorme økninger i helserelaterte ytelser kommer til å begrense handlingsrommet vårt vesentlig de neste årene hvis vi ikke gjør noe for å stanse utviklingen. Derfor var det flere av oss som ble positivt overrasket da statsråd for arbeid og inkludering for en tid tilbake begynte å ta opp disse problemstillingene. Det ble sagt at folk måtte gå på jobb, og det ble sagt at utviklingen i sykefraværet ikke kunne fortsette. Men hva skjer i praksis?

For det første har IA-avtalen havarert på Støre-regjeringens vakt. Det som før var avtalte spilleregler mellom partene for å få ned sykefraværet, gjelder ikke lenger.

For det andre finnes det ingen nye tiltak i dette budsjettet for å få folk i jobb utover nok et pilotprosjekt i Nav.

For det tredje kommer ingen endringer i avkortingsreglene for uføre, selv om dette er blitt lovt av regjeringen år etter år.

Regjeringen har brukt sine snart fire år med makt til heller å levere LOs ønskeliste om kollektiv søksmålsrett, forbud mot innleie i byggebransjen, de har strammet inn på regler om deltid og midlertidige ansettelser, forhindret selskaper med en ansatt til å leie ut seg selv og ikke minst stanset viktige forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som kunne bidratt til at flere uføre kunne vært i jobb.

Regjeringen har et fullstendig legitimt mål om å få flere folk inn i faste og hele stillinger. Dette prinsippet er Høyre på ingen måte uenig i. Nå er det slik at mange ikke kan jobbe 100 pst. fordi helsen ikke tillater det, og da er det litt dumt å føre en politikk som begrenser arbeidsgivere til å ansette noen på deltid eller leie dem inn gjennom et bemanningsbyrå. En slik stilling kunne betydd veldig mye for noen som har falt utenfor arbeidslivet.

Jeg har problemer med å se hvordan regjeringen har tenkt å nå målet om full sysselsetting, slik det står i Hurdalsplattformen. Jeg ser heller ingen konkret politikk for å stanse utgiftene vi har på helserelaterte ytelser.

Høyre mener det er behov for en større reform av ytelsene fra Nav. Første steg er å etablere en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge. Her skal de som faller utenfor, få en inntektssikring uten spørsmål om diagnoser og sykdomsgrad, men heller få spørsmål om hva de kan bidra med. Dette setter vi av 100 mill. kr til. Vi foreslår også å forbedre økonomien til uføre som jobber ved siden av ved at de får halvert avkortingen i trygd, og vi sikrer 500 ekstra VTA-plasser, varig tilrettelagt arbeid, utover det regjeringen og SV har blitt enige om.

Det er mye god helse i å ha en jobb å gå til. Altfor mange i dag blir uføretrygdet fordi de har en psykisk diagnose. Passivitet og ensomhet blir kombinert med en mangeårig kamp for å sikre seg en uføretrygd fra Nav. Det er ikke veldig helsefremmende. Det er altfor mange unge som parkeres på eneste mulige inntektssikring for livet, nemlig uføretrygd. Høyre er klar til å gi disse menneskene nye alternativer, både for å løfte flere ut av fattigdom gjennom arbeid og for at framtidige generasjoner også skal ha en god velferdsstat.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:13:20]: Jeg er så glad for at Fremskrittspartiet endelig, etter flere forsøk, får flertall for at det skal etableres en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, for dem som har ofret helsen sin for at dette landet har blitt rikt, og for at vi har det velferdssamfunnet som vi har i dag. Men jeg blir bekymret når jeg hører på statsråden, som sier at hun skal komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig. Det er stort sett det oljepionerene har hørt i to år og to dager. Så lenge er det siden denne NOU-en ble lagt fram. Statsråden sier videre at hun ikke vil bidra til at mennesker som har et håp, blir skuffet – men det kan da hun bidra til at de ikke blir.

Jeg har ledet mange departementer, og jeg vet at statsråden selvsagt har stor påvirkning på hvilke saker som blir prioritert i et departement. Vil statsråden ha det fram raskt, ja, så får statsråden det fram raskt. Det holder ikke bare å si at man skal komme tilbake senere. Jeg har hørt budsjettet for 2026 nevnt, men da er det enda flere av dem som nå kjemper kampen, som er syke, som kommer til å dø før denne ordningen kommer på plass.

Det er fristende å spørre om man virkelig har fjernet seg så langt fra grasrota at man ikke tar inn over seg de skjebnene vi snakker om her, syke mennesker som ikke har fått en kompensasjon for den innsatsen de har lagt ned, som har frarøvet dem helsen og samtidig gitt oss andre en så ufattelig rikdom.

Dette holder ikke, og derfor håper jeg at et flertall her i Stortinget i dag tar ansvar – tar ansvar for å støtte det forslaget som Høyre har lagt fram, om at denne ordningen senest skal komme i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er rett og slett fordi det er for mange som ikke har noen tid å miste, som er nødt til å ha denne ordningen raskt. Det kan man i denne salen ta ansvar for i dag, og jeg håper at et flertall gjør det. Hvis SV virkelig mener at dette er viktig, bør SV støtte dette forslaget, sånn at vi har flertall.

Jeg kan ikke forstå hvordan Arbeiderpartiet kan se disse menneskene i øynene hvis man nå har til hensikt å trenere denne saken videre, istedenfor å si: Vi lover dere at vi kommer tilbake senest innen revidert nasjonalbudsjett, vi skal få i gang denne ordningen i løpet av året.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [12:16:35]: Odd Arvid Nilsen fra Mandal er en av de stolte av oljepionerene som nå kanskje kan se et lys i tunnelen, for usikkerheten råder fortsatt. Han og flere andre har blitt vurdert hos STAMI. STAMI skriver for Odd Arvids og flere andres del at de har fått store doser av bl.a. benzen over mange år. Odd Arvid jobbet som bore-crew i mer eller mindre 20 år. Han har fått uhelbredelig kreft, men holder det gående så lenge medisinen virker. Livet til Odd Arvid ble veldig amputert den dagen det også ble påvist KLL, en form for blodkreft, i 2021, og han måtte begynne på mer behandling. Han tenker også på det spesielle med forholdsreglene de måtte ta når de vedlikeholdt borene og skiftet produksjonsrør nede i reservoarene. Alle drenene i boreområdet ble plugget for ikke å havne i sjøen, men så ble de åpnet opp igjen og ført ned i slamtanker i pumperom hvor det foregikk åpent arbeid hele tiden. Dette var en blanding av oljebasert diesel, mud og regnvann. Dette ble oppbevart i åpne tanker rett under beina der de jobbet. Noen av arbeiderne skjønte jo at dette ikke var bra. Man skulle spare miljøet, men altså ikke arbeidsmiljøet til dem som jobbet med dette.

Historiene er mange. Veldig mange. På disse pionerene kom symptomene krypende mens de var på jobb. Etter hvert ble skadene såpass store at de ble satt på land, overlatt til seg selv og helsevesenet. Yrkesstoltheten var fratatt dem. Kampen for tilværelsen begynte. De møtte et system som ikke fungerte, og de ble ikke trodd. Selv om vi er ett skritt videre, er jeg på vegne av oljepionerene likevel veldig bekymret for at det ikke vil skje noe som helst på veldig lenge. Vi har vandret i ørkenen i flere år, og dette vedtaket kan fort bli en ny ørkenvandring.

Når skal denne kompensasjonen skje? Det må regjeringspartiene og SV svare på. Alle tilhørende her i dag forventer et klart og tydelig svar fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV. Når er ordningen på plass, og når er pengene på konto?

Fremskrittspartiets forslag sammen med Rødt er det eneste som det nå hadde vært verdt å feire med kake og blomster. Vi foreslår en ordning gjennom revidert, med mål om å iverksette 1. august 2025. Jeg er nå redd for at det ikke kommer til å skje. Men det jeg kan love, er at Fremskrittspartiet på vegne av oljepionerene skal henge på denne saken helt til ordningen er implementert. Først da får vi ro i saken. Først da kan vi dele ut blomster og spise kake. Men det viktigste: Først da får oljepionerene den oppreisningen de fortjener, de som har gitt oss den velferden vi faktisk har i dette landet.

Aleksander Stokkebø (H) [12:19:33]: La meg ta dere med på en reise. Vi starter i Bryne, hjembyen til Erling Braut Haaland. Herfra kjører vi til Sandnes, forbi Stavanger og videre nordover til Haugesund. Veien tar oss til Bergen, over fjellene til Førde og Stryn, og etter 13 timer på landeveien er vi endelig i Molde, endestasjonen. Det er en lang tur, ikke sant? Men la oss sette dette i perspektiv. 685 000 mennesker i arbeidsfør alder står i dag helt eller delvis uten jobb. Hvis de sto på rekke, hånd i hånd, ville de stått hele veien fra Bryne til Molde. En kø med så mange mennesker som ikke får jobb, er ikke bare lang. Den er uholdbar. Bak statistikken finner vi masse mennesker med et uforløst potensial, ideer som ikke blir realisert, og arbeidsgivere som mangler arbeidskraft. Vår viktigste jobb må derfor være å sørge for at alle som vil og kan jobbe, får muligheten til det.

Nettopp derfor går Høyre inn for en kraftfull jobbpakke i vårt alternative budsjett. For det første må det bli slutt på å gi opp folk før livet knapt har begynt, og derfor vil vi ikke vente på regjeringens forsøksprosjekt, som utsettes til høsten. Vi foreslår i stedet en arbeidsrettet ytelse for unge som faller utenfor jobb og skole, der det blir mindre vekt på diagnoser og mer vekt på hva man kan bidra med, gjennom en trygg inntektssikring kombinert med kvalifisering, arbeid og aktivitet.

Vi foreslår også å gjøre vårt for at det alltid skal lønne seg å jobbe. Derfor foreslår vi en ny avkortningsmodell for uføretrygd, der uføre som forsøker seg i jobb, får sitte igjen med mer av inntekten. Ikke minst foreslår vi et krafttak for flere varig tilrettelagte jobber. Når vi vet at behovet årlig er minst 900, må vi ta det på alvor, og derfor foreslår vi i Høyres jobbpakke 1 000 nye – dobbelt så mange som regjeringen.

685 000 mennesker står uten arbeid, og køen strekker seg fra Bryne til Molde. Det er rett og slett ikke holdbart, og det er på tide med handling, der alle som vil og kan jobbe, får jobb.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:22:40]: Jeg må også fortsette på saken om oljepionerene. For meg startet dette da jeg møtte Hans Marvold og Kreftforeningen her på huset for en stund siden og kjente hvor utrolig provoserende det er hvordan Norge, hvordan dette fellesskapet, har behandlet folk som har gått på jobb og ofret helsen sin for vår rikdom – folk som har ventet i altfor lang tid, og dessverre har altfor mange også gått bort mens vi venter. Den urettferdigheten som det handler om, kjente jeg selv på kroppen. Det er mange av oss som også har en nær som har gått bort i kreft. Det gjelder også meg, også folk som kjenner hvordan det er når dine nære blir utsatt for noe på jobb og ikke får rettferdighet etterpå.

Derfor er det veldig viktig å rydde lite grann og ikke underslå hva som nå skjer. I dag har det følgende endret seg: Fram til i dag var det ikke et flertall på dette hus for en særskilt kompensasjonsordning. Det sto SV, Rødt og Fremskrittspartiet alene om. I dag får vi med oss regjeringspartiene og Høyre på at den avklaringen som vi alle ber om skal komme så fort som mulig, faktisk inneholder kompensasjon. Det er derfor jeg ser et håp, et lys i enden av tunnelen.

Det er også viktig å ikke skape forvirring eller underslå det følgende: Et tydelig flertall, med SV, med Fremskrittspartiet, med Rødt og nå også med Høyre og flere, sier at dette må komme så raskt som mulig, og arbeids- og inkluderingsministeren har i denne salen, i møte med de berørte selv, vært veldig tydelig på at dette skal skje så fort som overhodet mulig.

Det er ikke sånn at vi i SV nå er ferdige med denne saken. Nei, vi har brukt vår nøkkelrolle på Stortinget nå – vår rolle – til å sørge for flertall for et framskritt. Vi skal fortsette å bruke vår rolle til å slåss for at pengene kommer på konto. Så vanskelig og så lett er det. Vi kommer ikke til å gi oss før vi er i mål. Jeg inviterer alle partier som nå har sagt at de vil ha en kompensasjonsordning, og at den skal komme raskt, til å jobbe sammen om det og ta ansvar for at Norge skal gjøre opp for den uretten vi har begått, og legge vekk politisk spill, legge vekk angrepene og faktisk få til noe. Det har jeg stor tro på, nå som vi har blitt en bred allianse for oljepionerene. Til slutt. Endelig.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [12:25:55]: Over til et litt annet tema: VTA-plasser. Noe av det mest motiverende jeg gjør som ordfører, er å besøke VTA-bedrifter. Altfor mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Jeg har besøkt Specto i Lindesnes, Ime Verksted i Mandal, arbeidsmarkedsbedriften Mindus på Heddeland i Marnardal og Gjenbruksbutikken i Mandal. Den gløden, den entusiasmen, den motivasjonen, samholdet, gleden og humoren du finner der, gir deg motivasjon og energi.

Arbeidsmarkedstiltakene er blant de viktigste virkemidlene i det arbeidsrettede velferdsapparatet. Attførings- og vekstbedrifter er sentrale aktører for å lykkes med å inkludere flere med nedsatt arbeidsevne i livet.

Målet må være å få flest mulig raskest sysselsatt i ordinært arbeid. Da må det arbeides tettere med den enkelte gjennom karriereveiledning, det må gis individuell oppfølging og kartlegging av arbeidsevne og ferdigheter, og motivasjonen for å komme seg ut i arbeid må styrkes, enten gjennom utdanning eller praksisplass.

Tall viser at behovet for nye, varig tilrettelagte arbeidsplasser er vesentlig større enn hva regjeringen legger opp til. Det at veldig mange personer med utviklingshemming i alderen 18 til 25 står helt uten jobb, er ikke godt nok. Mange av disse ønsker å være i jobb, men får ikke muligheten. Det må være et mål at alle som ønsker å komme i arbeid, får komme i arbeid. Samarbeidet mellom attførings- og vekstbedrifter og det ordinære arbeidslivet må styrkes, og det må legges til rette for at flere aktører kan godkjennes og tilby arbeidsmarkedstiltak.

Samtidig må tiltaksstrukturen forenkles og avbyråkratiseres. Fremskrittspartiet viser til at det er behov for opprettelse av langt flere VTA-plasser enn hva regjeringen foreslår i 2025. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett foreslår vi å opprette ytterligere 500 VTA-plasser utover regjeringens forslag, og det er mer i tråd med hva som er det reelle behovet der ute.

Vi understreker viktigheten av at staten tar sin del av ansvaret for å etablere flere VTA-plasser, spesielt for dem som står utenfor arbeidslivet og trenger særskilt tilrettelegging eller litt ekstra oppfølging. Fremskrittspartiet ser på VTA-plasser som en utrolig viktig vei inn i arbeidslivet. Mange opplever at veien inn i arbeidslivet er både lang, kronglete og full av utfordringer. Det kan være at de må ha særskilt tilrettelegging på jobb eller trenger litt ekstra oppfølging. Den veien blir mye kortere med en VTA-plass. Derfor er det viktig at staten tar sin del ansvaret og etablerer flere VTA-plasser for dem som står på utsiden av arbeidslivet.

Til slutt ser vi at det er mange gode intensjoner i de alternative forslagene, og vi skulle gjerne ønske at SV hadde fått gjennomslag for sitt forslag i VTA da de var i forhandlinger med regjeringspartiene, noe de dessverre ikke klarte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:12]: Avtalen om det inkluderende arbeidslivet, IA-avtalen, blir ikke forlenget etter den 1. januar i 2025. Den situasjonen vi som er i regjering, da står overfor, er at vi må kraftsamle for å redusere sykefraværet innenfor dagens ytelser til arbeidstakerne og innenfor finansieringsansvaret som arbeidsgiver og stat har.

Da er det to viktige områder som vi må kraftsamle innsatsen på. Det er å forbedre møtet mellom lege og den som er syk, altså på sykmeldingstidspunktet, og det er oppfølging av langtidssykefraværet. Det er utviklet noe som heter norsk funksjonsskjema, som med stor fordel bør bli obligatorisk brukt i forbindelse med en sykmelding, slik at en kan beskrive funksjonsevnen til en arbeidstaker som er syk. Det er store muligheter for å tilrettelegge på en del arbeidsplasser, slik at en kan ha noe arbeid og derfor bruke mer delvis sykmelding, noe som vil være fordelaktig for alle parter. Når det gjelder langtidssykefraværet, er det vesentlig at vi her snakker med erfarne leger.

Hva er oppfølgingen i dag? Det er altfor mange tilfeller der det mangler oppfølgingsplan for den enkelte langtidssykmeldte. Det er ressursmangel i både Nav og helsevesenet, og det er også viktig å legge til rette for motivasjon og involvering, for alle ønsker å delta i arbeidslivet. Det må være vår klare inngang i dette spørsmålet.

Det er også viktig at vi prioriterer de langtidssykmeldte som trenger bistand mest, og får til en raskere overgang til uføretrygd for dem som en raskt ser er så syke at de oppfyller kravet til uføretrygd. Regjeringens ungdomsgaranti gjelder fra 16 til 30 år. Det er viktig. Den gjelder ikke fra 19 til 30, men fra 16 til 30. Det er en utrolig viktig garanti, som er framtidsrettet, men den krever mye bistand og tilrettelegging av arbeidsmarkedstiltak som gir ungdom arbeid som de kan være stolte av, og som kan gi et større selvbilde og større selvtillit i ungdomsflokken.

I Vikersundbakken er framtidens skole opprettet. Det er et glitrende samspill mellom entreprenører, fylkeskommunen, og vi håper Nav stat. Vi håper at vi her kan få et svært fast regelverk sånn at det kan bli en norm – en mal – for å få disse ungdommene inn i gagns arbeid.

Haitham El-noush (SV) [12:32:34]: Optimismen var høy på valgnatten i 2021 etter at det ble et rød-grønt flertall med hele 100 mandater. Forventningene var store, for det som samler de rød-grønne partiene, er mye mer enn det som skiller dem. Det som fulgte etter i ukene og månedene, var en stor skuffelse for alle som ønsket seg en regjering som avspeilte det store flertallet i Stortinget. Sjokket var et faktum da SV forlot sonderingene i Hurdal.

Som vi i SV har forutsett, har SV som opposisjonsparti og budsjettpartner til regjeringen fått store gjennomslag og igangsatt store velferdsreformer – budsjett etter budsjett, år etter år. Blant gjennomslagene i år er økningen av minstepensjonen for enslige med 6 000 kr i året fra 1. mai. Dette er en viktig SV-seier som styrker privatøkonomien til pensjonistene. Nok en gang sikrer SV et løft for enslige minstepensjonister. Vi må sikre folk en god og trygg alderdom etter et langt liv som en del av samfunnet vårt. I en tid med økte forskjeller og økte priser er det viktig for SV å styrke økonomien til folk. Med 80 mill. kr styrkes og bedres bostøtteordningen for mottakere av arbeidsavklaringspenger og dagpenger. Det er viktig å nevne her at dette er en del av økningen av lånerammen til Husbanken med 3 mrd. kr.

I Norge har vi høy yrkesdeltakelse, også blant grupper som er mye plaget av sykdom og fravær. Det skyldes bl.a. at vi har en god sykelønnsordning og kan stå i jobb og satse på det uten at verken arbeidstakere eller arbeidsgivere risikerer å tape økonomisk ved sykdom. Derfor vil SV fortsette å være en sterk forkjemper for å opprettholde og verne dagens sykelønnsordning i Norge. Samtidig er vi bekymret for at det konkurreres på høyresiden om å kutte i den ordningen, altså sykelønnen. Det er usosialt, vil øke forskjellene og føre til økt økonomisk utrygghet for arbeidstakere. For å utjevne forskjeller og øke økonomisk trygghet for å sikre høy yrkesdeltakelse i arbeidslivet, må vi verne om og styrke velferdsstaten.

Mímir Kristjánsson (R) [12:35:48]: Jeg har lyst å trekke linjene tilbake til 2013.

I 2013 hadde den norske staten endelig summet seg til å be krigsseilerne om en unnskyldning etter krigen. Det tok 68 år. Da forsvarsministeren kom med den beklagelsen, sa hun samtidig at det var trist at ikke alle fikk være til stede og høre beklagelsen – for i disse 68 årene, siden krigens slutt, var ganske mange av krigsseilerne strøket med.

Sånn har det vært i Norge, vi har vært dårlig til å ta vare på havets folk i dette landet. Dem har vi møtt med gjerrighet, og dem har vi møtt med mistenksomhet. Det har vært en kamp for krigsseilerne, for nordsjødykkerne, det er nå en kamp for oljepionerene, og det foregår fortsatt en kamp for de overlevende og etterlatte etter norgeshistoriens største industriulykke, Alexander Kielland-ulykken. Det handler selvfølgelig om kompensasjon og erstatning, men det handler også om anerkjennelse og en beklagelse – om at staten tar det ansvaret den faktisk har hatt.

Jeg skal ikke underslå at en sånn kompensasjonsordning til oljepionerene kan bli dyrt. Men hva er dyrt i dette landet i denne sammenhengen? Vi sitter i denne salen og er veldig glad i å dele ut milliarder som oljepionerene har tjent dette landet. Vi er veldig glad i å bevilge milliarder til både det ene og det andre gode tiltaket – milliarder som har kommet fra oljearbeidernes innsats. Så ok, en kompensasjonsordning kan blir dyrt, men jeg tviler på at det blir mer enn det det koster å stenge Ekofisk-feltet i 10 minutter. Realiteten er likevel, som jeg sa, at dette handler om mer enn penger. Som en av oljepionerene som er her i dag, sa til Aftenbladet: Folk tror det handler om penger, men det verste har vært ikke å bli trodd. For oljepionerene har jo opplevd det som så mange andre opplever i velferdsstaten vår, at du finner tre leger som er enig med deg, og så kommer den fjerde, som bestemmer at du ikke få den yrkesskadeerstatningen likevel.

Det handler om at man ikke har fått anerkjennelse for at den jobben man har ødelagt helsen på, har vært av betydning for hele det norske samfunnet og for hele velferdsstaten. Det vi vedtar i dag, er historisk, men det er historisk med en litt ring ettersmak – som man ville sagt der jeg kommer fra. Det historiske er at det er et enstemmig storting som sier at det skal komme en særskilt kompensasjonsordning for oljearbeiderne – det er ingen vei utenom. Ettersmaken er at det er et stykke fra et vedtak her til handling i det virkelig liv og til pengene står på konto, så å si. Men uten en tidsfrist, og ikke minst uten en spesifisering av hvilken modell som skal velges, hvem som skal få og hvor avgrensningen skal gå, er det mange ubesvarte spørsmål.

Så til dere som har møtt opp på galleriet i dag, vil jeg bare si fra bunnen av mitt hjerte: Jeg skulle veldig gjerne vært med dere ut etterpå og tatt en dram og feiret, men jeg tror vi er nødt til å fortsette denne kampen noen måneder til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:39:02]: Jeg kunne gjort det rimelig kort og sagt at jeg er helt enig med taleren i forrige innlegg, for det er jeg.

Nasjonen Norge har gått svært dårlig fram når det gjelder norske sjøfolk, det være seg krigsseilere og en del av oljepionerene. Mange av dem kom fra sjøfarten, gikk i land og dro på plattform i Nordsjøen. Jeg har 15 år bak meg som kaptein og offiser i den norske handelsflåten, på kjemikalietankere. Jeg har fraktet tusenvis av tonn med nettopp de stoffene som disse arbeiderne har blitt utsatt for. Da jeg begynte i den bransjen, gikk vi rundt som astronauter med friskluftsapparat i tankene og i pumperommene. Disse menneskene har vært utsatt for dette på lik linje med mange av mine tidligere kollegaer – som jeg har måttet frekventert i begravelser til – som har forlatt denne verden altfor unge. Vi har vært utsatt for akkurat de samme stoffene, i pumperommene og i tanker, og mange har fått sykdommer, men de fleste av dem jeg var sammen med, jobbet for norsk rederinæring, ikke den norske staten. Den norske stat har et særskilt ansvar for å sørge for at de som faktisk har ofret helsen si for vår velstand og rikdom, får den kompensasjonen de fortjener.

Så er det viktig å påpeke at i vår merknad i denne saken har vi også løftet fram at en del av disse arbeiderne som det er snakk om, har jobbet for norske selskap i utenlandsk sektor under bilaterale avtaler. De må også inkluderes i denne ordningen. De har også vært med og løftet fram vår rikdom.

Vi har fremmet to representantforslag i denne saken, og vi kommer til å henge på som klegg her. Det kan ikke være slik at man skyver det framfor seg og sier at dette tar det så lang tid å få etablert. Det sa vi om krigsseilerne også – det var helt umulig å få til at disse skulle få oppfølging fra den norske staten. Da flertallet ble tvunget på plass klarte vi å løfte dette raskere enn regjeringen og komiteen så for seg. Det er mulig her også, hvis man bare erkjenne prinsippet, og det er at det skal en kompensasjon på plass. Mange av disse menneskene har tatt opp lån for å prøve å kjøpe seg mer tid. Når de da forlater denne verdenen, skulle det bare mangle at ikke familien sitter igjen med litt mer.

Subsidiært kommer vi til å støtte Høyres forslag i saken.

Marie-Helene H. Brandsdal (A) [12:41:54]: Vi lever i ei uroleg tid. Vår tids største utfordring er utanforskap og einsemd. Ein av fem i yrkesaktiv alder står utanfor arbeidslivet. Ein av fem – det er 620 000 menneske i alderen 20–66 år. 100 000 unge står utanfor arbeidslivet. Alle er meir enn det ein ser, og alle treng å vete at ein høyrer til, og å oppleve meistring.

Arbeid til alle er jobb nummer éin. Målet i Hurdalsplattforma er full sysselsetjing og at alle som ønskjer det, skal få ein jobb å gå til. Sidan Arbeidarpartiet kom i regjering, har meir enn 145 000 fleire fått seg eit arbeid, åtte av ti i privat sektor, men framleis er det mange unge med samansette problem som står utanfor arbeidslivet, og det er behov for eit krafttak. I mitt daglege arbeid i Nav møter eg fleire av dei, og dei seier at dei har behov for tett og heilskapleg oppfølging frå helseapparatet, frå Nav, frå skule, for å få kompetanse og kvalifisering til å kome seg ut i arbeid.

Difor er eg glad for at vi føreslår 17 mill. kr til å utvikle fleire lågterskeltilbod og meir tilpassa tenester til unge med samansette problem. Arbeidsmarknadstiltak og naudsynte ressursar til dyktige fagfolk i Nav skal styrkjast med 500 mill. kr, og det er 30 mill. kr til utvikling av forsøk med eit nytt ungdomsprogram som gjev unge som står utanfor arbeid og utdanning, moglegheit til å få ei inntektssikring og arbeidsretta oppfølging utan krav om medisinsk diagnose.

Vi vil òg styrkje satsinga på varig tilrettelagt arbeid, 500 fleire arbeidsplassar til dei som har ei uføretrygd. Budsjettforliket med SV, der vi føreslår tiltak som styrkjer velferd, gjev folk betre råd. Det bidreg til grøn omstilling, barnetrygda, studiestøtta og minstepensjonen vert auka, og vi styrkjer Husbanken og legg til rette for bygging av fleire studentbustadar.

Det betyr noko kven som styrer. Det vert mindre forskjellar, vi får tryggleik i ei uroleg tid, og folk får betre råd. Arbeid til alle er jobb nummer éin, og vi legg til rette for at fleire får hjelp, kvalifisering og eit arbeid å gå til.

Lars Haltbrekken (SV) [12:45:11]: Vi har sett dem i serien Lykkeland på NRK, de første oljearbeiderne i Norge, de som la grunnlaget for den enorme rikdommen vi har i dag. Mange av dem ofret helsen i arbeidet. Fortsatt har de ikke fått den erstatningen de skulle ha fått.

Et norsk oljeeventyr var ikke bare et eventyr for alle. Oljepionerene, de som jobbet på plattformene de første tiårene, levde ikke bare i et eventyr. Mange av dem sliter med alvorlige helseplager i dag.

Jeg traff noen av dem under oljemessen i Stavanger tidligere i høst – og her på Stortinget i dag. Det gjør et vanvittig sterkt inntrykk. Bjarne, en av dem, forteller at han etter en tid fikk skjelvinger, og øynene og nesen rant. Det ble forklart med at tanten hans hadde en skjelvesykdom, og at han hadde høysnue. Medisinen han fikk, var allergitabletter. Skjelvingene forsvant da han kom på land og sluttet offshore. Øyvind fortalte meg:

Vi lagde mange nye rørsystemer i prosessen. Da kaldkuttet vi ned gamle rør, som det ofte var mange skumle ting i. Jeg ble uvel og kvalm, mistet matlysten, og ofte måtte jeg kaste opp – dette fordi vi pustet inn disse gassene. Det var også turer der vi hadde bare mekanisk arbeid. På en av disse turene ble jeg så forgiftet av crud-olje at jeg fikk et illebefinnende og slet i lang tid med å kunne beholde maten, jeg kastet opp i mange dager etterpå.

Øyvind fortalte også om at de måtte stå i timevis for å jobbe, ofte opptil 24 timer i strekk, fordi jobben måtte gjøres fort. Produksjonen skulle raskt i gang igjen. Timene måtte fordeles over flere dager på arbeidslistene så det ikke skulle bli bråk. Ofte sto de og pustet inn farlige gasser og kjemikalier.

Mange av oljepionerene sliter i dag med sterke helseplager, kreft, konsentrasjonsvansker, balanseproblemer, hørsel og mye mer. Vi skylder disse arbeiderne en stor takk. De har lagt mye av grunnlaget for de enorme inntektene vi som land har hatt. Men hva har de fått igjen? De har fortsatt ikke fått en skikkelig kompensasjon. De sa til meg:

Vi kan aldri få helsen tilbake, men kanskje kan vi få rettferdighet og penger som gjør at vi kan legge til rette for å bo lengst mulig hjemme.

Nå får vi Stortinget med oss på å be regjeringen om å sikre en skikkelig erstatning, en særskilt kompensasjonsordning, og den må komme raskt. Derfor er jeg glad for at statsråden i sosiale medier i dag har slått fast at kompensasjonsordningen skal komme. Det forplikter, både på innhold og på tempo.

Aleksander Stokkebø (H) [12:48:24]: Lønnstyveri, der arbeidsgiver stjeler lønnen fra de ansatte, er alvorlig kriminalitet. Derfor har vi vedtatt å be regjeringen utrede hvordan staten kan slå neven i bordet og overta innkrevingen i de mer åpenbare tilfellene. Med en sånn ordning vil vi kunne bidra til å jevne ut det skjeve styrkeforholdet mellom kriminelle aktører og utsatte arbeidstakere.

Jeg skjønner at et sånt vedtak må følges opp grundig. Samtidig er det under enhver kritikk at man i forbindelse med statsbudsjettet ikke engang har tatt seg bryet med å si hvordan man jobber for å gjennomføre det. Statsråden sier hun har invitert partene for å diskutere hvordan innsatsen mot lønnstyveri kan innrettes mest effektivt. Ja vel – etter tre år i regjering er det vel på høy tid. Høyre vil minne om at vi ikke bare har vedtatt nye møter, men konkrete tiltak, og vi kommer til å følge med på at det faktisk blir gjennomført.

Per Vidar Kjølmoen (A) [12:49:40]: Jeg har lyst å snakke litt om verdighet. Vi har diskutert saken om oljepionerene her i salen i dag, og vi har – dessverre, storting – ikke vist oss fra vår beste side i dag.

Representanten Stokkebø snakker om regjeringens «tåkelegging» og «trenering», snakker om Arbeiderpartiets forsøk på hele tiden å trenere saken. Så glemmer Stokkebø å si at Høyre selv, så sent som i forrige uke, fremdeles ikke hadde bestemt seg for om de var for eller imot en særskilt kompensasjonsordning.

Representanten Listhaug fyker inn dørene her, holder et innlegg om at Fremskrittspartiet endelig får flertall og undrer seg på om regjeringen kan se oljepionerene i øynene. Så fyker hun ut av salen igjen. Men det er representanten Dagfinn Olsen som har bunnivået, dessverre, med sin spekulasjon. I sitt åpningsinnlegg spør han om det er sånn at regjeringen kanskje håper på at flest mulig oljepionerer dør, for da kan man jo kanskje spare noen penger?

Ærlig talt, storting: Er det slik vi skal opptre i vår egen nasjonalforsamling? Er dette den verdigheten vi burde ha vist til våre egne oljepionerer? Jeg må minne både Høyre og Fremskrittspartiet om at dere satt åtte år i regjering. Dette var ingen ukjent problemstilling for dere da, og det var Arbeiderpartiets representantforslag som fikk på plass NOU-en i 2022.

Statsråd Tonje Brenna [12:51:45]: Det er faktisk ikke grunnlag for å mistro undertegnede når det gjelder å følge mitt eget løfte om å gjøre det jeg kan for å få fram en kompensasjonsordning for oljepionerene raskt.

Dersom det er sånn at representanten Listhaug har et ønske om å gå på denne talerstolen og sitere undertegnede, får hun i det minste gjøre det riktig. For det jeg sa, var at det å sette en dato vi ikke er sikre på om vi klarer å holde – og dermed skuffe mennesker som allerede har blitt skuffet i flere omganger – er ikke det jeg ønsker å gjøre. Tvert imot ønsker jeg å jobbe så raskt jeg kan, og komme tilbake med en ordning som gjør at vi får løst denne saken én gang for alle. Når det er det jeg lover, er det fordi jeg mener at det vi bør bruke kreftene våre på, er det som skal skje framover, ikke det som allerede har skjedd, for det er det som ligger foran oss, vi kan forandre.

Men det er ikke så lett å holde seg til den filosofien, med alle de påstandene som blir framsatt på denne talerstolen. Jeg vil jo oppfordre til litt ydmykhet blant partier som har vært med og styre dette landet, lagt fram budsjetter, gjort sine prioriteringer, i måten man deltar i denne debatten på.

Høyre og Fremskrittspartiet la fram budsjetter og styrte landet i åtte år uten å gjøre noe med dette problemet, og når representanten Stokkebø holder flere harmdirrende innlegg om at det nå haster, bør en også ha med seg det. Når Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet snakker om dette som om det er to år og to dager siden folk fikk helseplager av dette, må man ha med seg at det ikke stemmer. Det er to år og to dager siden NOU-en ble lagt fram, men det er jo ikke sånn at helseproblemene oppsto for to år og to dager siden. Det er i det hele tatt et påfallende lite engasjement i denne saken blant Høyre og Fremskrittspartiet når de styrer landet, og et påfallende stort engasjement når det bare er å ta ordet i Stortinget og purre på dem som har ansvaret.

I årets alternative budsjett fra Høyre lå det null kroner til en kompensasjonsordning for oljepionerene. I årets alternative budsjett fra Fremskrittspartiet lå det null kroner i kompensasjonsordning til oljepionerene. I regjeringens budsjett lå det i år et løp langs yrkesskadeerstatningssporet som skulle følge opp akkurat denne gruppen, et tiltak som blir forsterket ytterligere med vedtaket vi fatter i denne salen i dag. Det er jeg glad for, for dette er en gruppe som fortjener både vår oppmerksomhet og en kompensasjonsordning. Men det må ikke bli skapt et inntrykk av at dette er noe alle andre skal ha ren samvittighet for, og at det nå omsider kommer på plass etter heftig kamp. Nei, dette er noe vi sammen har ansvaret for, og jeg er glad for det vedtaket som fattes i dag.

Bjørnar Skjæran (A) [12:55:06]: Det var innlegget til en oppbrakt Fremskrittsparti-leder som fikk meg til å ta ordet igjen. Da snakker vi altså om representanten Sylvi Listhaug som hadde ikke mindre enn fem ministerposter i den regjeringen som ikke la to pinner i kors for at vi skulle finne en løsning for oljepionerene. Jeg tør minne om at det var Arbeiderpartiet som i mars 2021 framsatte forslaget som gjorde at kommisjonen ble nedsatt, et viktig steg på veien dit vi er i dag. Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti gjorde egentlig ingenting mens de regjerte i lag.

Så var det jo flott – og det skal jeg gi Fremskrittspartiet – at Fremskrittspartiet etter å ha gitt fra seg makt, etter å ha gått ut av regjering, var med og danne flertall i lag med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for å få nedsatt kommisjonen. Jeg skal gi Fremskrittspartiet honnør for det, og jeg har ikke tenkt å trekke i tvil deres engasjement i saken som opposisjonsparti.

Nå er vi der vi er i dag, og det var en president som sa: «Show me your budget, and I'll tell you what you value.» I regjeringens forslag til statsbudsjett, som nå er vedtatt i Stortinget, er det satt av millioner av kroner til å komme videre i denne saken. De partiene som bruker de sterkeste ordene her i dag, hadde, som statsråd Brenna var inne på, null kroner i sine alternative budsjetter. Denne saken skal vi bringe videre. Jeg er veldig glad for at det er stor enighet i salen om det. Det er på høy tid, og den honnøren skal jeg gi til alle partier. Men de som bruker de sterkeste ordene her for å dekke over en ganske så dårlig historie når det gjelder spørsmålet om erstatning til oljepionerene, de innbyr ikke til verken respekt eller samling. Likevel skal vi få det til.

Terje Halleland (FrP) [12:57:27]: Da vi fant oljen i Nordsjøen, ble dette et eventyr for Norge – et eventyr som pågår, og som ikke er over på mange år ennå. Etter 50 år vasset vi i penger. 25 pst. av statsbudsjettet vi skal vedta i disse dager, er finansiert av oljepenger. Over 200 000 mann går hver dag på jobb i oljen. Norge som nasjon har tjent mange tusen milliarder kroner på denne aktiviteten, og vi har bygget opp hele velferdsnasjonen vår på inntekter fra oljenæringen.

Det ble til et eventyr som ble til en virkelighet, på grunn av at det var noen som stilte opp og gjorde en jobb. Når det i ettertid viser seg at de arbeiderne som reiste på jobb i Nordsjøen, ble syke av den jobben de gjorde, at folk ble uføre, og at det faktisk var folk som mistet livet sitt som følge av påkjenningene de fikk av arbeidet i Nordsjøen, bør det samme samfunnet som nyter godt av inntektene fra denne næringen, stille opp og vise respekt for de berørte arbeiderne. Det er på tide å innse at denne næringen som ble en så stor suksess for nasjonen Norge, dessverre ble sykdom og død for andre.

Vi snakker her om en aktivitet som ligger mange tiår tilbake i tid. Skal de berørte få nyte noe av resultatet av en kompensasjon, haster det med å få på plass en ordning. Folk dør mens de venter. Nå er det et forslag det er flertall for. Det er mange forslag, men det eneste som er forskjellen på dem, er når en skal forvente at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en konklusjon. Hvorfor denne usikkerheten? Hva er det en er redd for? Er det for å overbelaste departementet, eller er det likviditeten? Er vi redde for at det skal bli for dyrt? Norge har antagelig tjent mer penger bare i dag enn hva denne erstatningen vil komme opp i.

Jeg er veldig glad for det forslaget Fremskrittspartiet fremmer i dag, og jeg er glad for at det forslaget har ført til at et så stort flertall har sluttet seg til at våre oljepionerer skal få en kompensasjon.

NOU-en kom for to år siden. Nå er det tydelig at vi skal takke Arbeiderpartiet for at den NOU-en ble realisert, men det har altså skjedd utrolig lite på de to årene etter at den var klar. Jeg mener det er et dårlig politisk håndverk når en ikke kunne bli enige om en formulering i denne saken, når vi i utgangspunktet alle er enige. Jeg skulle ønske at flertallet kunne samle seg om et forslag som ga en forutsigbar framdrift. Det er på tide å lande i denne saken, det er på tide med en konklusjon. Folk dør mens de venter på en avgjørelse.

Christian Tybring-Gjedde (Uavh.) [13:00:41]: De som hører på denne debatten, og det er sikkert ikke særlig mange, skal lete lenge etter å finne forskjellen på en rød og en blå politiker, kanskje med unntak av retorikken til Mímir Kristjánsson.

Det er ingen som tør å snakke om elefanten i rommet. De røde og de blå sier akkurat det samme: Full lønn om man er på jobb, eller om man ikke er på jobb. La det være helt klart: Det er ikke synd på folk som er i jobb. Det å jobbe er ikke en straff, det er et privilegium. Det å være i jobb og treffe arbeidskollegaer og være i et arbeidsmiljø er en medisin for ikke å bli syk. Det å være borte fra jobben er det motsatte.

Intensjonen med en karensdag er ikke å straffe arbeidstakerne, det er en anerkjennelse av dem som faktisk møter opp, de som kanskje må jobbe ekstra fordi en kollega ikke er der. Det er heller ikke for å gi arbeidsgivere høyere profitt, slik Mimir Kristjánsson hevder. Mange av dem som er borte fra en arbeidsplass, er i offentlig sektor. Og hvor ble det av den profitten? – Det er ikke fordi Norge ikke har penger. Det er ikke for å skape et brutalt arbeidsliv, det er for å skape et samfunn basert på solidaritet og som henger sammen.

Å være borte fra jobb er smittsomt. Når man vet at kollegaer får like godt betalt når man er borte fra jobb som når man er på jobb, vil noen tenke at det kan være akseptabelt også for meg. Det finnes drøssevis av grunner til å definere seg selv som syk. Hva vet egentlig Mimir Kristjánsson om folk som er borte fra jobb? Hvorfor er han skråsikker på at alle er syke? Vet han det, eller er det fordi et slikt standpunkt er i tråd med hans ideologi? Eller mener han at folk som er på jobb kan bli slitne og derfor bør ha anledning til å være borte fra jobb med full lønn, og som gjør at kollegaer må jobbe enda hardere?

Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kjenner folk som har vært borte fra jobb, som ikke har feilet noe som helst. Hva med skoleungdom? Kjente ikke Kristjánsson noen som skulket skolen? Eller skyldtes også dette fraværet sykdom, en sykdom som varte en dag eller kanskje kun noen timer? Mener han at skulking ikke bør få konsekvenser? Tror han ikke at dersom skulking ikke får konsekvenser, vil også andre skulke?

Nei, alle som ikke møter opp på jobben eller på skolen, er ikke syke eller utslitt. De er ikke borte fordi de er syke, og så finner de en mirakelmedisin som gjør dem friske dagen etter. Man bør innføre en karensdag, og man bør ikke få like godt betalt dersom man ikke er på jobb som dersom man er på jobb. Og kanskje bør man å lytte litt til avdøde skuespiller Per Aabel. Han var inne på det da han uttalte seg om sin egen helse: Det gjelder å ikke kjenne så godt etter.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [13:03:36]: Miljøpartiet Dei Grøne vil uttrykkje støtte til forslaget om ei særskilt kompensasjonsordning for oljepionerane, og me ønskjer å bidra til ein verdig debatt, ikkje drive populistisk splid, som enkelte har gjort her i dag.

Forslaget er eit viktig skritt mot å anerkjenne og kompensere dei som har bidratt betydeleg til oppbygging av Noregs oljeindustri, ofte under krevjande og veldig risikofylte forhold. Det er ikkje så ofte Miljøpartiet Dei Grøne stemmer saman med Framstegspartiet i saker som handlar om olje, men så handlar heller ikkje denne saka om olje, ho handlar om at arbeidsfolk i Noreg skal ha rettar, tryggleik og verdigheit. Det handlar om at Miljøpartiet Dei Grøne er klokkeklare på at folk som skal ha blitt utsett for miljøgifter og skade på jobb, for fellesskapet, sjølvsagt skal kompenserast – før dei døyr. Difor støttar me forslaget om raskt å få på plass ein kompensasjon for dei folka som har blitt direkte skada av oljeindustrien.

NRK har avdekt at mange oljepionerar lid av alvorlege helseplager som følgje av eksponering for oljeslam og giftige gassar, og eg vil takke landsforeininga ALF Offshore og alle dei som har kjempa for sine rettar. Takk til dei som har fortalt sine personlege historier. Takk til Øyvind Myrene, Jan Birger Årsland, Jan Terje Birktjørn, Hans Marwoll, Tord Lillehavn, Bjarne Kapstad og mange, mange fleire – alle dei som har fått fram dei alvorlege følgjene oljeindustrien har hatt på kroppane deira, på liva deira, fordi dei har jobba utan verneutstyr, mot giftige gassar, olje og damp i ein farleg bransje. Beinmergskreft, nerveskadar, nyresvikt, kroppsorgan som forvitrar, bein som smuldrar bort – oljepionerane tok stor personleg risiko i ein farleg bransje. Miljøpartiet Dei Grøne meiner det er på høg tid at me gjev dei den anerkjenninga og støtta dei fortener. Om me jobbar raskt, kan nødvendige løyvingar inkluderast i revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Eg vil minne salen om det ansvaret Stortinget har for å ta lærdom og forhindre at fleire blir ramma av skadeverknadene av oljeindustrien. Historia viser at oljeselskapa ikkje tek det ansvaret som krevst for menneske eller miljø, og denne salen må ta ansvar for utfordringar både i fortida og i framtida. Miljøpartiet Dei Grøne vil at dette skal vere ei påminning òg om ansvaret denne salen har for så raskt som mogleg å sørgje for ei ordna og trygg utfasing av olje over til fornybare jobbar, til beste for arbeidsfolk i heile Noreg og for alle barn overalt.

Miljøpartiet Dei Grøne vil understreke at mange av dei skadde no lever med livstruande tilstandar. Dei treng hjelp no. Veldig mange av oljepionerane er allereie døde. Dei gjenlevande har ikkje tid til å vente på fleire rapportar og utgreiingar. Mange har ikkje krefter til å kjempe for den hjelpa dei treng. Miljøpartiet Dei Grøne ønskjer ein rask og verdig kompensasjon for oljepionerane og ber regjeringa få fortgang i byråkratiske prosessar og gjere det som skal til – omgåande, med ein gong, no.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:06:42]: Jeg følte behov for å ta opp noe av det som kom fram i debatten. Det ble signalisert et spørsmål om hvorfor man ikke har gjort noe med dette tidligere. Nei, da går jo spørsmålet tilbake til representanten Kjølmoen. De har heller ikke gjort noe tidligere rundt denne saken, men med tiden får man kunnskap. Det var nettopp det undertegnede i sitt innlegg definerte da jeg selv for rundt med friskluftapparat på ryggen i kjemikaliebransjen, mens de som var før meg, gikk rundt uten det. Det er kunnskap.

Jeg vil beklage på vegne av dem som faktisk ikke har lest Fremskrittspartiets alternative budsjett, men har vært mer opptatt av hva som foregår i ens eget hode, enn hva som sies og skrives. Det står faktisk i vårt forslag at vi skal komme tilbake til dette i revidert budsjett. Vi vet ikke kostnaden engang, og det må vi vite før vi faktisk kan budsjettere det.

Lars Haltbrekken (SV) [13:07:55]: Vi har i dag hørt mye om det svært skadelige arbeidsmiljøet oljepionerene i sin tid sto i. Dette var i en tid før arbeidsmiljøloven kom, og etter hvert også en tid hvor oljeselskapene fikk unntak fra å følge arbeidsmiljøloven.

Utfordringene med arbeidsmiljøet offshore hører ikke bare historien til. Vi leser også i dag om alvorlige hendelser offshore som skader menneskers liv og helse. Derfor er det på høy tid at Stortinget så raskt som mulig også får muligheten til å diskutere helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål her i denne salen.

Det skulle egentlig skje hvert fjerde år, men det er vel nå en fem–seks år siden det var en stortingsmelding om dette. Heldigvis har energiministeren satt i gang et arbeid med en ny stortingsmelding om helse, miljø og sikkerhet offshore. Det er ikke bare olje vi da må diskutere, også den nye satsingen – offshore vindkraft. Det må også være et tema i denne stortingsmeldingen.

Det haster å få en sånn melding til behandling i Stortinget, for å få skjerpet inn krav og regler som skal gjelde knyttet til arbeidsmiljøet offshore, sånn at vi kan sikre de arbeidernes liv og helse.

Mímir Kristjánsson (R) [13:10:07]: Jeg ble utfordret av representanten Tybring-Gjedde på hvordan jeg kunne være skråsikker på at alle som er borte fra jobb i Norge, virkelig er syke. Poenget er at jeg aldri har vært skråsikker på det i hele mitt liv. Det er helt sikkert noen som skulker eller misbruker en ordning, akkurat som det er noen som misbruker skattereglene våre, eller på andre måter misbruker egentlig alle reglene vi har i samfunnet vårt.

Det er likevel ikke gitt at det fordi noen misbruker en sånn ordning, er riktig å legge hele ordningen ned. Det er ikke gitt at det er riktig å innføre karensdag for hver eneste person som er syk i dette landet, fordi det kan hende at noen misbruker en sånn ordning. Dette handler – og det skulle en tro en liberalist som Tybring-Gjedde var enig i – om å ha tillit til at den enkelte faktisk er i stand til å bedømme litt om det er lurt å gå på jobb i dag, tatt i betraktning helsetilstanden. Alternativet er enten å kutte i lønnen til alle, uansett hvor syke de er eller ikke, eller å tvinge legene til å kontrollere hver eneste person som skal være borte fra jobben i to eller tre dager, fordi man er dårlig. Det tror jeg er veldig mye dårligere alternativer enn det vi har.

Sylvi Listhaug (FrP) [13:11:23]: Jeg hørte det ble nevnt populistisk strid. Dette er ikke en populistisk strid. Dette handler om folk, folk som har blitt syke fordi de har jobbet og sørget for at vi er et rikt land med et fantastisk velferdssystem. Det handler om deres rett til å få en kompensasjon, som dette stortinget nå kommer til å vedta at de skal få, i form av en egen ordning.

Jeg registrerte at representanten Kjølmoen hadde et innlegg der han hevdet at jeg bare holdt innlegg og gikk. En skulle jo tro at representanten hadde fått med seg, etter å ha vært her i tre år, at det er fullt mulig å sitte på kontoret og følge med på det som skjer i stortingssalen.

Jeg skjønner at dette er ubehagelig for Arbeiderpartiet. Jeg skjønner at man har dårlig samvittighet for å ha holdt disse oljepionerene med godt prat i to år. Statsråd Brenna sier i sitt innlegg at vi skal se framover, men i resten av innlegget er hun mest opptatt av å se bakover på det som har skjedd. Det som disse oljepionerene nå vil vite, er når denne kompensasjonsordningen kan komme på plass, og det er det vi ikke får svar på her i dag.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, har jeg lyst til å si at i de årene vi satt i regjering, sørget vi for at nordsjødykkerne fikk en kompensasjonsordning. Det brukte vi ca. ett år på å få på plass. I denne perioden vil vårt forslag bidra til at også oljepionerene får sin rettmessige kompensasjon for den innsatsen som ble gjort, og den helsen de ofret på vegne av oss alle.

Så gjenstår det å se hva regjeringen kommer tilbake med. Treneringen og det som har skjedd så langt i denne salen, gjør at vi har en berettiget skepsis. Men jeg håper virkelig at jeg tar feil, for disse oljepionerene fortjener så mye bedre. Jeg håper at SV vil støtte forslaget om å sette en grense for hvor lenge statsråden kan jobbe så raskt som mulig, nemlig revidert nasjonalbudsjett. Det handler om at en del av dem som nå er veldig alvorlig syke, faktisk kan dø før vi er i stand til å behandle denne saken her i salen. Det er dette det til syvende og sist handler om, og det er derfor vi i hele dag har lagt vekt på at statsråden må konkretisere og være tydelig på når denne saken skal komme til Stortinget.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:14:39]: Jeg tenkte jeg skulle forsøke å takke for debatten. Jeg vil starte med å takke representanten Alf Erik Andersen, som beklaget at ikke SV fikk gjennomslag for å øke flere VTA-plasser. Det må jeg si meg helt enig i. Lytt til Fremskrittspartiet, gi Fremskrittspartiet enda mer innflytelse, sånn at vi får igjennom enda større deler av vårt budsjettforslag. Det vil jeg si meg totalt enig i.

På den alvorlige siden vil jeg takke komiteen for debatten. Jeg vil også prøve å trekke trådene litt sammen. På tross av en lang debatt hvor jeg opplever at det har vært mange forsøk på å dele ut både skyld og ære i spørsmålet om oljepionerene, som går både fem og ti og enda flere år tilbake i tid, har i hvert fall Stortinget samlet seg om det prinsippet som representanten Olsen etterlyste i et tidligere innlegg, nemlig at det nå skal komme på plass en kompensasjonsordning, en særskilt ordning for oljepionerene. Det er et viktig skritt framover.

Nå som debatten forhåpentligvis går mot slutten – i hvert fall nesten – mener jeg vi skylder oljepionerene å kunne stå samlet om det, for i dag har vi tross alt gitt et klart og tydelig spor for hvordan vi skal få landet denne prosessen til slutt. Urettferdigheten i denne saken er i hvert fall tydelig og enkel å fordele ansvaret for. Det har vi alle ansvaret for. Denne salen er ansvarlig for det oljepionerene er utsatt for. Så prøver de ulike partiene med sine ulike roller å jobbe for denne saken og få på plass en ordning. Jeg er veldig glad for engasjementet. Om det kom tidlig, om det kom sent, spiller ikke noen rolle. Nå har vi i hvert fall kommet videre, og det håper jeg vi kan samle oss om på slutten.

Bjørnar Skjæran (A) [13:16:50]: Jeg vil takke komitélederen for en god oppsummering, men tillater meg likevel å ta ordet etter at representanten Sylvi Listhaug holdt sitt innlegg.

Jeg har fra talerstolen lyst til å uttrykke at jeg forstår det stresset som Fremskrittspartiets leder har i denne saken. Det er bare å se tilbake på historien. Vi ser jo til stadighet representanter for Høyre og Fremskrittspartiet ta valgresultatet til høsten for gitt. Med utgangspunkt i hvor lite representanten Listhaug fikk til i de syv årene hun bekledde ikke mindre enn fem ministerposter i Høyre-regjeringen, skjønner jeg godt at man ønsker denne saken avklart før man eventuelt selv kommer i regjering. Jeg vil minne om at grunnen til at vi kan ha denne saken i dag, er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet fant sammen våren 2021 og fikk nedsatt kommisjonen. Jeg vil anbefale Fremskrittspartiet å stemme for det gode forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har på bordet her i dag.

Lene Vågslid (A) [13:18:48] (ordførar for saka): I denne proposisjonen behandlar me endringar i statsbudsjettet for inneverande år, 2024, under Kommunal- og distriktsdepartementet.

Då statsbudsjettet for 2025 blei lagt fram i haust, varsla regjeringa at ein ville kome tilbake om kort tid for å handtere den situasjonen me såg i kommunane for inneverande år. Så i denne proposisjonen føreslår regjeringa ein betydeleg auke i rammetilskotet til kommunane, med 4,3 mrd. kr i budsjettet for inneverande år. Det er heilt nødvendig, slik den økonomiske situasjonen er, og eg meiner at kommunalministeren skal ha ros for at han var rask og sette seg ned saman med KS då me såg situasjonen i kommuneøkonomien.

I tillegg, i denne omgrupperingsproposisjonen, føreslår regjeringa 700 mill. kr meir i rammetilskotet til fylkeskommunane for inneverande år. Og som ein kan sjå av innstillinga, skjer fordelinga med eit likt beløp per innbyggjar.

Eg viser elles til innstillinga.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:20:30]: Er vestfoldingenes største juleønske én storkommune i Vestfold? At Høyre vil fjerne fylkeskommunen, visste jeg, men nå vil Høyre i Vestfold teste ut storkommune i hele Vestfold.

På NRK nylig sa fylkesordfører Anne Strømøy at Vestfold hadde vært gode på kommunesammenslåinger og gått fra 14 til 6 kommuner, og at det ved flere anledninger var tenkt på å gå videre. Hun mente at Vestfold kunne teste ut og bli et prøvefylke hvor det ble bygd én kommune i Vestfold med alle fylkeskommunale og kommunale oppgaver.

Dette er ikke Senterpartiets ønske for verken Vestfold eller for landet for øvrig. Jeg er glad for at Senterpartiet er en varm forsvarer av tre folkevalgte nivåer. Når Vestfolds fylkesordfører tar til orde for å legge ned Horten, Holmestrand, Tønsberg, Sandefjord, Larvik og Færder, blir jeg oppriktig bekymret for demokratiet vårt. Selv Holmestrand, min hjemkommune, som er minst i folketall, er med sine 27 000 innbyggere ikke stor nok for Høyre. Dette er skremmende for Vestfold og et varsko for resten av landet.

Senterpartiet tror på lokaldemokratiet. Tap av så mange folkevalgte er tap av kunnskap og engasjement. Det er ikke flaks og tilfeldigheter som gjør at vi i Norge lever i et stabilt og trygt demokrati. For Senterpartiet er nærhet til tjenester og beslutninger viktig.

Høyre og Fremskrittspartiet kommer med helt urealistiske forslag om å legge ned fylkeskommunene uten en plan for hvordan oppgavene skal løses.

Aftenposten skrev nylig lederen «Fylkeskommunen bør få ro nå». Helge Eide, direktør for samfunn, velferd og demokrati i KS, forklarer i det ferske innlegget «Jeg elsker fylkeskommunen» presist om de fylkeskommunale oppgavene. Han skriver at fylkeskommunen rett og slett er en god oppfinnelse.

Demokratiet vårt er et resultat av kloke valg gjort av folk som bryr seg.

Jeg tror ikke folk i Hof, Kvelde eller på Nykirke vil føle seg bedre ivaretatt av en storkommuneadministrasjon plassert i Tønsberg, Larvik eller fylkesordførerens hjemby, Sandefjord. Vestfold er sentralisert nok!

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:23:04]: Etter forrige taler ble jeg nesten usikker på hvilken sak vi behandler nå, men det er riktig at dette er nysalderingen, vi er enige om det? – Bra. Det er altså endringer i statsbudsjettet for 2024, og vi er alle klar over den tunge situasjonen som svært mange kommuner står i. Det kuttes dypt i kommunebudsjetter. Noen løser det med å øke avgifter og skatter til innbyggerne. «Løse det» er vel ikke beskrivelsen, men det kuttes altså dypt i tjenester.

Det er en tøff sak, som heller ikke i tilstrekkelig grad ivaretas med den ekstra bevilgningen som kommer i forbindelse med nysalderingen. Utfordringene i både kommunene og fylkeskommunene er helt fundamentale og krever store politikkendringer i tiden som kommer. Det krever også at vi som storting tar ansvar, stiller opp og sørger for at de viktige velferdstjenestene kan leveres og bli levert i tiden som kommer.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å styrke bevilgningen regjeringen har lagt på bordet. Vi ser regjeringen, og vi øker med 583 mill. kr fordi vi mener at det som regjeringen foreslår, ikke er tilstrekkelig. Det tror jeg vi alle kan være enig i. Det er heller ikke tilstrekkelig med de tallene vi legger på bordet, dersom det var penger alene som skulle løse situasjonen. Penger alene kan ikke løse situasjonen; vi er nødt til å gjøre noen grunnleggende, fundamentale endringer i hvordan vi utruster og styrer den kommunale sektoren. Det kommer jeg gjerne tilbake til i mitt innlegg når vi diskuterer budsjettet for 2025, men i denne forbindelse ønsker Fremskrittspartiet å styrke det inneværende budsjettåret med 583 mill. kr. Jeg fremsetter vårt forslag.

Jeg ble litt usikker da jeg lyttet til Senterpartiet, for det fremstår nesten sånn at Senterpartiet er litt «one-trick pony» som det heter på utenlandsk. Man snakker om kommunesammenslåing og strukturendringer i kommunal sektor på inn- og utpust hele tiden. Kan man ta innover seg at det kanskje er noen andre temaer som bør diskuteres når vi diskuterer kommunene og tilstanden i norske kommuner og fylkeskommuner?

Mudassar Kapur (H) [13:26:17]: Selv om Senterpartiets første kraftsalve for neste års budsjett kom allerede i forbindelse med den siste behandlingen av årets budsjett, ble det allikevel sagt og påstått ting som gjør at jeg tror det er greit for protokollens skyld å ta ordet.

Jeg har ikke noe behov for å gå inn i alle detaljene i innlegget, og jeg tror jeg skal være såpass kollegial med representanten at hun sikkert kan gjenta det i den ordinære budsjettdebatten, og så får vi ta det da. På generelt grunnlag vil jeg si at den skremselskampanjen som Senterpartiet holder på med når det gjelder andre partiers politikk, vil ikke bidra til å løse de utfordringene som diskuteres rundt i Kommune-Norge. Grunnen til at mange kommuner eller lokalpolitikere selv ønsker å utrede eller se nærmere på andre måter å organisere seg på eller samarbeide på, er basert på deres ønske om å se på hvilke muligheter som finnes for å kunne levere bedre tjenester.

Jeg har ikke oppfattet at det er noen partier her i Stortinget eller der ute som har tegnet opp et kart som man ber Stortinget voterer over, og som igjen ikke burde ha medført et så sterkt engasjement fra representanten fra Senterpartiet når det gjelder å komme med advarsler om ting som ikke engang er igangsatt. Man bør som politiker på nasjonalt hold ha respekt for prosesser, utredninger og mulighetsstudier som lokalpolitikere ønsker å se nærmere på eller diskutere.

Når Høyre snakker om lokalpolitikk, er det viktigste for oss at vi leverer gode tjenester til våre innbyggere. Det er det viktigste, og at kommunene må settes i stand til å gjøre det. Da kunne det vært fristende å spørre representanten – hun kan tenke litt på det til den ordinære budsjettdebatten så hun får litt bedre tid – og det er: Hva har egentlig regjeringen gjort for Kommune-Norge, annet enn å sette dem i en veldig problematisk situasjon i både inneværende år og neste år? Den debatten ser jeg fram til å ta senere.

Tobias Drevland Lund (R) [13:28:42]: Kommune-Norge har slått alarm. KS’ beregninger har tidligere anslått at bare i 2024 kommer kommunene til ha et merforbruk på 15 mrd. kr. Derfor er det bra at regjeringen bevilget 5 mrd. kr ekstra i nysaldert budsjett for 2024. Disse ekstrabevilgningene stanser noen av kuttene som er planlagt, men det er dessverre langt fra nok. Derfor foreslår Rødt å doble denne foreslåtte tilleggsbevilgningen på budsjettet for inneværende år, fordelt med ytterligere 4,3 mrd. kr mer til kommunene og 700 mill. kr mer til fylkeskommunene utover regjeringens foreslåtte økning. Det trenger kommunene våre sårt, og jeg er helt sikker på at de pengene også hadde kommet godt med i de budsjettbehandlingene som gjøres i både kommuner og fylkesting i disse dager.

Så å si alt har blitt dyrere, og flere enn før trenger sosialhjelp. Samtidig er det flere kommuner som har foreslått å kutte i sosialhjelpen for nettopp å spare penger. I Rødt tenker vi helt motsatt, samfunnet må bruke pengene der det trengs aller mest, og til dem som trenger det aller mest.

I saldert budsjett for 2022 skjedde det et lite julemirakel, for da stemte et nærmest samlet storting, med unntak av Fremskrittspartiet og Venstre, for å bevilge 100 mill. kr til kommunene for å kunne gi 1 000 kr ekstra til alle mottakere av sosialhjelp, og 1 000 kr ekstra per barn til dem som har mottatt eller kommer til å motta, sosialhjelp i desember. En slik ekstra utbetaling må ikke føre til avkortning av andre ytelser som mottakerne ellers får.

En slik ekstrastøtte i desember er minst like nødvendige nå som den gang da. Mange gruer seg til jul og sliter med å sette julemat på bordet, eller ha en enkel julefeiring. Det mener jeg alle fortjener i et av verdens rikeste land. Med Rødts forslag om økt bevilgning til kommunene, gir det et lite handlingsrom til å kunne utbetale en tusenlapp ekstra. Derfor foreslår vi det også i år og mener at det er noe som de som trenger det mest, fortsatt trenger like mye. Det er heller ikke for sent å snu for partiene eller representantene i salen, de har fortsatt en mulighet til å gå inn for denne ekstra tusenlappen. Det ville betydd veldig mye for dem som trenger det. Jeg håper fortsatt på at det vil være mulig å få et flertall for et slikt forslag.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [13:31:26]: Kommuneøkonomien er trong over heile landet, og tenester og fritidstilbod blir lagde ned over ein låg sko. Desperate kommunepolitikarar seier ja til stadig meir absurde natur-raserande prosjekt i håp om eit par nye arbeidsplassar. Men det er ingen naturlov at kommunane og fellesskapet skal vere fattige, mens forskjellane mellom folk aukar og det aldri har vore fleire norske milliardærar. Det er politiske val å betale så lite til folk i sosialhjelp. Det er politiske val å gjeve så store skattelettar til den øvre middelklassen og til dei superrike. Det er politiske val at me har rekordmange private svømmebasseng i Noreg og rekordmange luksushytter på fjellet, mens me ikkje har råd til vatn i dei kommunale bassenga eller pengar til å driva fritidsklubbar for dei mest utsette ungane. Eit sosialt urettferdig samfunn er eit dårlegare samfunn. Jo større forskjellar mellom fattig og rik, jo meir mistillit og meir kriminalitet får me.

Det som skjer i byar som Oslo no, der Høgre styrer med hard hand for å gjeve skattelette til dei rikaste og bevisst aukar forskjellane mellom folk, er ei oppskrift på utanforskap, gylne gettoar på vestkanten og reelle gettoar på austkanten, mindre tillit over heile linja og auka kriminalitet. Det vil heilt garantert bli veldig dyrt i det lange løp i form av øydelagde liv, i form av auka utgifter for både kommunen og det norske samfunnet. Det Noreg treng, er systemendring, modige grep som set oss på ein ny kurs med politikarar som faktisk vågar å prioritere det me veit fungerer, og det som er viktig.

I Søndre Nordstrand her i Oslo lever eit av tre barn i fattigdom, og som fleire andre bydelar i Oslo har dei særleg store sosialutgifter, blant anna på grunn av ein fullstendig feilslått eller skal eg seie manglande bustadpolitikk, som pressar folk med ulike sosiale og økonomiske problem ut i ytterkantane. Denne bydelen måtte kutte aller mest av Oslos bydelar i årets budsjett, og Miljøpartiet Dei Grøne meiner at regjeringa og me i Stortinget har ansvar for å stille opp for dei mest utsette i landet. Det finst eit statleg kommunalt spleiselag i ein del bydelar som Søndre Nordstrand i form av områdeløft. Me føreslår difor å sikre ungdomane, barna og dei utsette gruppene i Søndre Nordstrand dei mest nødvendige tilboda i året som kjem, ved å setje av ekstra midlar til områdeløft. Med det vil eg ta opp Miljøpartiet Dei Grøne sine forslag.

Statsråd Erling Sande [13:34:19]: Mange kommunar og fylkeskommunar er no i ein krevjande situasjon, og dei opplever sviktande skatteinntekter og auka kostnader til m.a. pleie og omsorg, helse og sosiale tenester. Det er bakteppet for at regjeringa i forslag til nysaldert budsjett prioriterer kommunane, og med det prioriterer tryggleiken til folk sin kvardag, uansett kvar i landet dei bur.

Ny informasjon om den økonomiske situasjonen i kommunane viser at han er meir alvorleg enn vi var kjend med då vi utarbeida talgrunnlaget for statsbudsjettet for 2024. Regjeringa føreslår difor ein betydeleg auke i rammetilskotet til kommunane, med 4,3 mrd. kr i år. Dette er eit naudsynt tiltak for å handtere den krevjande situasjonen mange kommunar står ovanfor. I tillegg føreslår regjeringa ein auke på 700 mill. kr i rammetilskotet til fylkeskommunane. Det vil styrkje fylkeskommunane sin økonomi og sikre at dei kan oppretthalde og vidareutvikle viktige tenester for innbyggjarane. Auken på til saman 5 mrd. kr blir vidareført i budsjettet for neste år. Det kjem i tillegg til det som var opphavleg forslag til vekst i frie inntekter i statsbudsjettet for 2025.

La meg nytte anledninga til å nemne at regjeringa i nysalderinga no leverer på lovnaden om eit fond til utviklingstiltak for Andøy kommune, og med ein føreslått auke på 150 mill. kr i nysalderinga er totalsummen på fondet no oppe i 250 mill. kr. Målet med denne løyvinga er å skape fleire arbeidsplassar, fremje utvikling og auke aktiviteten i lokalsamfunnet. Dette skal skje gjennom tilrettelegging for næringsutvikling, kapitalverkemiddel til næringslivet, kompetanseutvikling og bygging av attraktive bu- og etableringsstadar.

Dei endringane vi har føreslått i statsbudsjettet for 2024, er viktige for å sikre økonomisk stabilitet og utvikling i kommunane våre. Eg vil oppmode Stortinget om å støtte desse endringane, slik at vi kan fortsetje å byggje sterke og livskraftige lokalsamfunn over heile landet.

Lene Vågslid (A) [13:41:07] (leiar i komiteen og ordførar for saka): I denne saka behandlar me Prop. 34 S for 2024–2025 frå Digitaliserings- og forvaltingsdepartementet. Eg kjem i innlegget mitt til å konsentrere meg om merknadene frå komiteen som omhandlar lønsforhandlingane i det statlege tariffområdet for 2024. Eg viser elles til dei samla merknadene til komiteen i saka, som omtalar prosessen rundt lønsforhandlingane.

Komiteen viser i innstillinga til at avgjerder i interessetvistane mellom Akademikerne og Unio og staten og LO Stat og staten låg føre 20. november i år. Nemnda bestemte vidare at LO Stat skal ha den avtalen YS Stat blei einig med staten om under meklinga.

Vidare gjer eg greie for merknadene frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet og fleirtalet i komiteen. Så legg eg til grunn at dei andre partia gjer greie for sine eigne.

Det er eit fleirtal i komiteen frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Raudt som i innstillinga viser til at dei nøytrale medlemane i Rikslønnsnemnda hadde forståing for synspunktet til staten om behovet for ei samordna lønsdanning i staten. Dei nemnde medlemane av nemnda meinte at ei slik endring av hovudtariffavtalen som staten la ned påstand om, irekna fire likelydande avtalar for det statlege tariffområdet, bør finne si avklåring og løysing gjennom forhandlingar mellom partane.

Det er frontfaget som legg rammene for lønsoppgjeret i det statlege tariffområdet. I den forbindelse vil Arbeidarpartiet og Senterpartiet understreke ansvaret staten har for å sikre ei samordna og koordinert lønsdanning i det statlege tariffområdet. Me viser òg i innstillinga til Fafo-rapport 2024:12 Utredning om konsekvenser av ulike hovedtariffavtaler i staten. Dagens situasjon med ulike avtalar må følgjast nøye for å hindre at tilsette får ulik løn for likt arbeid, avhengig av kvar hen dei er organiserte.

Eit anna fleirtal, Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, viser òg til at det er ansvaret til arbeidsgjevaren å ta vare på dei uorganiserte, og at desse med bakgrunn i lønspolitikken til den enkelte verksemda skal sikrast ei lønsutvikling på lik linje med dei organiserte arbeidstakarane. Me tek til etterretning at staten framleis har ulike tariffavtalar. Dette gjer det nødvendig at Stortinget må avgjere kva for avtale dei uorganiserte skal følgje. Fleirtalet meiner det er riktig at dei følgjer det største avtaleområdet i den enkelte verksemda, slik ordninga har vore sidan 2022.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:43:51]: Organisasjons- og forhandlingsfrihet er grunnleggende i det norske samfunnet. I tillegg er det er arbeidsgivers ansvar, slik vi ser det, å ta vare på alle sine ansatte, både organiserte og uorganiserte. Organisasjonsfriheten innebærer både retten til å organisere seg i den fagforeningen man ønsker og retten til å velge å stå utenfor fagforeninger. Det skal være opp til den enkelte selv å finne den løsningen som passer best for seg. Det er i dag grunnlag for flere tariffavtaler, og staten forhandler derfor med flere parter. Å pålegge staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler, vil være å gripe direkte inn i både den enkelte organisasjons rett til å forhandle og i avtalefriheten. For Høyre er det derfor viktig å opprettholde et system med differensierte avtaler, nettopp fordi ulike arbeidstakergrupper har forskjellige behov og interesser som må ivaretas.

Tobias Drevland Lund (R) [13:45:06]: Lønnen for statsansatte har fulgt et lønnsregulativ siden tjenestetvistloven ble vedtatt i 1958. Regulativet har vært et verktøy for de sentrale parter i fordelingen av et sentralt og et generelt tillegg, og det har sikret alle statsansatte en viss lønnsvekst. Dette er nå erstattet av at statsansattes lønn er individuelt avtalt. I tråd med Stortingets gjentatte oppfordringer om å oppnå et resultat med likelydende tariffavtaler i staten, leverte staten likelydende krav til partene. Etter at tre av fire hovedsammenslutninger på ulikt vis forkastet statens krav, ble hovedtariffavtalen for perioden, samt økonomien i årets oppgjør, fastsatt av Rikslønnsnemnda. Statens krav var at en fjerdedel av potten skulle fordeles sentralt og resten lokalt. Dette ble resultatet for LO Stat og YS, mens Akademikerne og Unio også i år får fordelt hele sin pott lokalt.

Rødt tar Rikslønnsnemndas resultat til etterretning, men det må bemerkes at hovedsammenslutningene har en svak rolle med årets resultat. De sentrale partene har ikke klart å enes om et resultat som sikrer lavtlønnsprofil eller likelønnsprofil. Det vil nå være opp til lokale parter uten streikerett å forsøke å ivareta slike hensyn. Det er for øvrig ingen grunn til å tro at partene lokalt er mer enige enn det de er sentralt. Tvert imot vil en slik tanke være i motstrid med hovedtanken bak hovedsammenslutningsmodellen slik den er utformet i tjenestetvistloven.

Samfunnet er tjent med at lønnen til statsansatte henger med i samfunnsutviklingen, uavhengig av om noen f.eks. ytrer seg kritisk eller tar opp vanskelige spørsmål. Den økte individualiseringen av statsansattes lønn kan skape usunne lojalitetsbånd og er heller ikke i tråd med tjenestetvistlovens intensjoner. Fra departementets side har man ikke ønsket å endre den nye og midlertidige modellen for uorganiserte for årets oppgjør. Det tilligger Stortinget å fatte vedtak om avtaletilhørighet for de uorganiserte. Det er bare å konstatere at den midlertidige ordningen nå gjennomføres for tredje år på rad, og at den varslede vurderingen av ordningen foreløpig ikke er kommet til Stortinget.

Nå er det fortsatt slik at det er et lite stykke igjen til de statsansatte har like avtalevilkår. Rødt mener at Stortinget også må gå i seg selv og be om at den varslede vurderingen også ser på om modellene som er valgt for de uorganiserte, bidrar til å opprettholde, framfor å løse, situasjonen med ulikelydende tariffavtaler. Jeg viser ellers til Rødts merknader i denne saken.

Statsråd Karianne O. Tung [13:47:59]: Statens mål i dette lønnsoppgjøret var likelydende hovedtariffavtaler, et oppgjør innenfor en ansvarlig økonomi i tråd med frontfaget og å sørge for kontroll med lønnsutviklingen i staten. Ved rikslønnsnemndas kjennelser i november er lønnsoppgjøret i staten avsluttet, og det kan iverksettes.

Oppgjøret er avsluttet innenfor en økonomisk ramme på 5,2 pst., som tilsvarer årslønnsøkningen som er anslått i frontfaget. Det er jeg svært fornøyd med. Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne og gir oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet framover.

Rikslønnsnemnda har bestemt at Akademikerne og Unio sine hovedtariffavtaler fra forrige periode skal videreføres. Nemnda har videre bestemt at LO Stat skal ha en hovedtariffavtale som er lik den avtalen som YS Stat ble enig med staten om under meklingen. Rikslønnsnemnda har dermed opprettholdt situasjonen med ulike hovedtariffavtaler også for denne tariffperioden.

Det er uheldig at situasjonen med ulike avtaler fortsetter. Jeg er enig med flertallet i komiteen om at dagens situasjon med ulike avtaler må følges nøye for å hindre at ansatte får ulik lønn for likt arbeid, avhengig av hvor de er organisert. For oss er det viktig at rikslønnsnemndas nøytrale medlemmer, som utgjør flertallet, har uttalt at de har forståelse for statens behov for en samordnet lønnsdannelse i staten og med det behovet for likelydende avtaler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at staten forhandler med flere parter, at det derfor er grunnlag for flere tariffavtaler, og at det å pålegge staten å inngå like hovedtariffavtaler vil gripe inn i partenes avtalefrihet. Det er fire hovedtariffavtaler i staten, én med hver av hovedsammenslutningene. Disse avtalene reforhandles mellom partene annethvert år. I år var statens krav at disse avtalene skulle være likelydende.

Jeg er ellers glad for at en samlet komité støtter forslagene som regjeringen har lagt fram. Jeg har spesielt merket meg at komiteen støtter modellen regjeringen foreslår for å håndtere de uorganiserte, men at man samtidig oppfordrer partene til å følge opp modellen på egnet måte.

Lene Vågslid (A) [13:58:36] (leiar i komiteen): Gode kollegaer, då er me på budsjettet for 2025. Eg vil starte med å takke komiteen for eit veldig godt samarbeid i forbindelse med budsjettbehandlinga. Eg har lyst til å gje ein ekstra takk til komitéråd Marianne Brænden i år, som er med på si siste budsjettbehandling i kommunal- og forvaltingskomiteen i Stortinget. Eg vil òg takke til alle som deltok på komiteens høyring.

Kommunar i heile landet er i ferd med å leggje bak seg er ein krevjande haust. Auka kostnader på tenester, renter, prisvekst, ein demografi i sterk endring kombinert med lågare skatteinntekter enn på mange år har skapt ein alvorleg økonomisk situasjon i Kommune-Noreg. Mange står for augeblikket i ein ganske krevjande spagat mellom å tilby lovpålagde velferdstenester samtidig som budsjetta skal gå opp.

Eg meiner regjeringa, og forliket med Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, viser at ein i dag tek dette på det aller største alvor. I budsjettforslaget for neste år viser ein handlekraft, der det no blir løyvd 13 mrd. kr meir i frie inntekter til kommunar og fylkeskommunar neste år. Denne auken legg òg til grunn ei varig styrking av kommuneøkonomien, og det er eg veldig glad for.

Neste år får Kommune-Noreg òg eit meir fordelande og meir rettferdig inntektssystem. Som me kanskje hugsar, var det endringar som verken Høgre eller Framstegspartiet ville ta stilling til då me behandla det under kommuneproposisjonen før sommaren. Dette er gode endringar for Kommune-Noreg – endringar som er godt fagleg forankra, og som fekk brei støtte frå både KS og NHO. Eg er glad for at Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering, med støtte frå SV og Raudt i Stortinget, nå sørgjer for betre utjamning og fordeling mellom kommunane slik at dei i større grad kan levere likeverdige velferdstenester.

Til tross for er ei styrking av kommuneøkonomien til neste år vil mange kommunar merke at det framleis er stramt. Pengar betyr mykje, men løyser nok ikkje alt. Utfordringsbildet me står framføre, er jo, som mange veit, at me blir fleire eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det vil krevje vilje til omstilling og endring, og mange kommunar manglar kompetanse og folk til dei tenestene dei skal levere. Arbeidarpartiet har difor teke eit initiativ og invitert alle parti i Stortinget til ein form for tverrpolitisk sjølvransaking. Me ser at mylderet av lover, reglar, rundskriv og instruksar binder kommunane ute i landet. Som KS beskriv det, er styringstrykket for stort. Eg er veldig glad for at alle parti har respondert positivt på denne dialogen, då eg trur me frå venstre- til høgresida ser at handlingsrommet i kommunane kan bli for lite med eit så sterkt styringstrykk.

Eg er glad for at regjeringa, med digitaliseringsministeren i spissen, arbeider aktivt med eit digitalisert samfunn for alle. Digitalisering er viktig i møte med det kompetansebehovet me veit er der – det å utnytte potensialet som ligg i innovasjon og digitalisering. I haust la regjeringa og statsråd Tung fram ein viktig digitaliseringsstrategi, med mange verktøy i verktøykassa. Eg er òg glad for at me ser digitaliseringsutvikling i bustadspolitikken, der me no styrkjer arbeidet med å effektivisere, standardisere og digitalisere planprosessane slik at me kan få bygd fleire bustader raskare.

Budsjettet for kommunar, fylke, statsforvalting og digitalisering for neste år meiner eg er eit godt budsjett. Eg er glad for einigheita med SV, som gjorde budsjettet endå betre. Dette er eit statsbudsjett som eg meiner svarar på nokon av dei store utfordringane folk opplever i dag, i ei dyrtid der me aukar barnetrygda, aukar minstepensjonane, sørgjer for billegare barnehage og framleis gratis SFO for 1. trinn til 3. trinn, gjer det billegare for unge å gå til tannlegen og aukar studiestøtta.

Mudassar Kapur (H) [14:13:40]: Norge står overfor store og reelle utfordringer. Innbyggerne blir eldre, fødselsraten går ned, og snart vil oljeproduksjonen synke. For å møte dette må kommunene ha en økonomi som er både god, forutsigbar og tilpasset deres behov. Det har derfor aldri vært større behov for en regjering som tar utfordringene på alvor og ikke driver jojo-styring av landet.

Finansminister Vedum overtok en kommuneøkonomi som var god. Det skrev han selv i sine egne budsjettdokumenter i 2022. Støre-regjeringen hadde dermed et godt utgangspunkt for å fortsette det viktige arbeidet med omstilling og utvikling, men Støre-regjeringen har heller valgt å bruke penger på reversering og omkamper. De har sløst bort over 1 mrd. kr på reverseringer, opprettelser av nye fylkeskommuner og mer byråkrati. Det er både feil pengebruk og det motsatte av å svare på landets utfordringer.

Regjeringspartiene skryter av at de tar kommunenes situasjon og økonomi på alvor. Samtidig er det kun noen måneder siden de presset gjennom endringer i kommunenes inntektssystem, som ikke var godt nok utredet, uten skikkelig dialog med kommunene. Regjeringen sendte rett og slett ikke ut deres eget forslag på høring til Kommune-Norge, slik Solberg-regjeringen gjorde i sin tid før de la det fram i Stortinget. Endringene i inntektssystemet svarer ikke på de utfordringene kommunene møter i hverdagen, som økt befolkningsvekst og opphoping av levekårsutfordringer. Høyre har foreslått en rekke utredningsforslag for å gjøre inntektssystemet best mulig rustet for de utfordringene kommunesektoren står overfor.

Jeg noterer meg at det at en opposisjon sier nei til dårlige forslag fra regjeringen og kommer med noen bestillinger tilbake, blir sett på som ikke å ta stilling til regjeringens forslag. Det kan ikke være sånn at både regjeringen og regjeringspartiene har blitt så høye på seg selv at det nærmest blir en majestetsfornærmelse å si nei til deres forslag. Vi kan ikke rulle ut den røde løperen bare fordi det kommer fra regjeringen. Jeg skjønner at regjeringspartiene selv er forpliktet til å gjøre det overfor sin regjering, men ikke vi i opposisjon.

Vi har tatt stilling til forslagene. Vi har foreslått bl.a. å utrede tilskudd som kan hjelpe vekstkommuner i deres spesielle situasjon, å utrede et hovedstadstilskudd for Oslo, ordninger for å bekjempe levekårsutfordringer og en mer rettferdig inntektsutjamning. De forslagene ligger i innstillingen fra oss. Det er bare å stemme for dem. Det går i hvert fall ikke an å si at vi ikke har tatt stilling til regjeringens politikk. I tillegg har vi også foreslått en lenger overgangsordning, slik at innføringen av endringene inntektssystemet blir mer skånsom.

Denne høsten har vi også sett flere kommuner som har hatt behov for å gjøre store kutt i tjenestetilbudet for å få budsjettene til å gå opp, nettopp fordi regjeringens opplegg for Kommune-Norge ikke treffer. De sleper bena etter seg og legger fram budsjetter som ikke svarer på utfordringene. Så står de veldig ofte og skryter av krisepakker de har lagt fram – og de er veldig ofte svar på kriser de selv har skapt.

Det er bare omtrent to måneder siden denne regjeringen la fram et budsjett hvor man lovet at neste år skulle bli det beste i Kommune-Norges historie, eller blant de beste. Kort tid etterpå var det ikke noen tvil om at situasjonen var den verste på 40 år, ifølge KS. Dette er alvorlig, for det handler om at vi har en regjering som er så opptatt av selvskryt at de overhodet ikke får med seg hvilken situasjon Kommune-Norge står i. Det er helt riktig at denne regjeringen har lagt på mer penger, og det sier vi selvfølgelig ja til. Vi støtter at regjeringen legger på mer penger, men som vi har sagt fra start: Inntektssystem og kommuneøkonomi er et komplekst system. Vi er avhengige av at regjeringen gjør grundige utredninger. Det er ikke naturlig for et opposisjonsparti å fremme et helt annet alternativt inntektssystem, men vi kan be om utredninger for å gjøre det bedre, og det sier regjeringen nei til. Der burde vi hatt et interessefellesskap.

Avslutningsvis vil jeg ta opp forslagene Høyre har sammen med andre, sånn at det er gjort i god tid før jeg avslutter mitt innlegg – så slipper presidenten å spørre om jeg skulle gjøre det.

Jeg vil også avslutte med å minne om at der ute i Kommune-Norge er det ingen som deler regjeringens selvskryt. Der er det stramme tider. Veldig mange av dem mener at det er ganske kaotisk, det regjeringen legger fram i den lappeteppestrategien som de har. Det er ingen tvil: Vi trenger rett og slett en ny regjering for å ta kommunene mer på alvor.

Heidi Greni (Sp) [14:30:01]: Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjort viktige grep i regjering for å sørge for levende lokalsamfunn over hele landet. Vi legger til rette for likeverdige tjenester uansett hvor folk bor, og vi legger til rette for folketallsøkning i distriktskommunene, noe som vil lette presset på de største byene.

I vår la vi fram endringer i inntektssystemet til kommunene, nettopp for å sørge for at de skal bli bedre i stand til å gi likeverdige tjenester, gjennom at vi omfordeler mer mellom skattesterke og skattesvake kommuner. KS var positive til endringene under framleggelsen av kommuneproposisjonen. Den krevende økonomiske situasjonen bekrefter at endringene vi har gjort, var helt riktige og nødvendige. Inntektssystemet kan ikke løse alt, men en bedre fordeling er viktig for å legge til rette for likeverdige tjenester i alle kommuner.

Hva Høyre mener om inntektssystemet, vet vi fortsatt ikke. Mener de at omfordelingen skulle vært større, slik mange Høyre-ordførere har tatt til orde for? Eller mener de, som Hårek Elvenes sa i Stortinget 18. juni:

«Men det må jo være lov å stille spørsmålet om denne utjevningen har kommet for langt med de konsekvenser som systemet i dag har?»

Dette er et viktig spørsmål, som jeg forventer at Høyre klarer å svare opp her i dag. De kan ikke stå med hodet i sanden for evig.

Etter at vi la fram kommuneproposisjonen, fikk vi ny informasjon, som tydet på at den økonomiske situasjonen i kommunene og fylkeskommunene var mer alvorlig enn da tallgrunnlaget for budsjettet ble lagt. Derfor kom vi med 5 mrd. kr ekstra i 2024 og 5 mrd. kr ekstra i 2025, som er en varig økning de neste årene. Til sammen ga dette en vekst på 13 mrd. kr iberegnet budsjettforliket. Dette er en stor og nødvendig økning for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne opprettholde og videreutvikle et godt tjenestetilbud.

Ifølge innstillingen på side 79 har Høyre et kutt på 2,5 mrd. kr i kommunerammen, mens budsjettforliket styrker rammen med 1,8 mrd. kr etter forliket. Med Høyre vil altså kommunene få omtrent 4 mrd. kr mindre å rutte med. Jeg er veldig uenig i den innstrammingen som de nå legger opp for kommunesektoren.

Næringsliv og kommuner over hele landet mangler folk. Denne problemstillingen må vi ta på alvor, og problemet er størst i distriktene. Dette var noe Norman-utvalget også løftet.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har innført en rekke tiltak for å sørge for at det skal bo flere folk i distriktskommunene: halv pris i barnehagene, gratis ferger, halverte priser på kortbanenettet, bygdevekstavtaler, løsninger for desentralisert utdanning og sletting av studielån, for å nevne noe. Det handler om at vi må ha en «verktøykasse» med tiltak som sørger for at næringsliv og kommuner har de folkene de trenger. Vi må framover vurdere nye tiltak, som f.eks. tilskudd til boligbygging i distriktskommuner der panteverdien er lavere enn byggekostnadene.

Jeg blir ikke overrasket, men jeg blir bekymret når Høyre er imot så å si alle disse tiltakene. De vil reversere alle tiltakene regjeringen har kommet med, men de har ikke et eneste nytt forslag for distriktspolitikken selv. Hvorfor er Høyre f.eks. mot sletting av studielån i distriktene, når NHO Nordland jubler over tiltaket?

Et annet viktig distriktspolitisk tiltak er endringer i de statlige planretningslinjene. Landet vårt er forskjellig, og vi kan ikke ha planretningslinjer som behandler Bærum og Berlevåg likt. Det er to forskjellige samfunn, med helt ulike utfordringer.

Høyre og Fremskrittspartiet vil legge ned fylkeskommunen. Det er ikke tvil om at det vil føre til at to av tre kommuner må legges ned. I 2012 lovet Høyre at det skulle ikke bli noen tvangssammenslåing. Etter åtte år med Erna vet vi svaret. Kommer de til makten til høsten, vet vi at det vil bli store runder med nye tvangssammenslåinger.

Vi må også ta diskusjonen om alle de krav og påbud som kommunene er pålagt, bemanningsnormer og regler osv. som går ut over tjenestetilbudet. Det tar for mye tid, og det tar for mye økonomi til rapportering.

Vi bør også ha en gjennomgang og sørge for at kommunene opplever at de har handlingsrom, og at den kommunale selvråderetten er reell.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:44:15]: Det kan hende presidenten også husker dette året: Det var 1987. Michael Jackson hersket over hitlistene, og vi hadde kjente filmer som Farlig begjær og Dødelig våpen. Gro hadde blitt statsminister på nytt, etter at Carl I. Hagen innvilget søknad om fritak til Willochs Høyre-regjering. Fremskrittspartiet gjorde et særdeles godt valg. Det som også skjedde det året, var at man var i nærheten av en så ille kommuneøkonomi som man beskriver i dag. Det er det ikke jeg som sier, det er det KS som sier.

Situasjonen ute i norske kommuner har aldri vært verre, det kan ikke sammenlignes. Vi har ikke vært i en verre situasjon siden helt tilbake i 1987. Det forteller litt om hvilken historisk situasjon man står i når skoler nedlegges, og når det må gjøres dype kutt i eldreomsorgen, noe mange kommuner fortviler over. Folkevalgte lokalpolitikerne fortviler og må gjøre dype kutt i sine respektive budsjetter. Da er det kanskje på tide for det første å trekke lærdom og slutte å – skal jeg si – svartmale sine politiske konkurrenter. Vi må altså tilbake til et tidspunkt i 1987 for å finne en lignende situasjon, hvor det for så vidt også var en Arbeiderparti-regjering.

I 2014 var det mye diskusjoner rundt kommuneøkonomien. Den gangen var nåværende finansminister Vedum ute og snakket om såkalte Erna-kutt og Siv-kutt som måtte gjøres i det ganske land, i de ganske kommunestyrene, fordi man mente at kommuneøkonomien var for trang. Fasiten var en annen. Det var en styrking av netto driftsresultat på 1,5 pst. den gangen. Nå snakker vi om negative netto driftsresultat, noe norske kommuner må ta innover seg. Da er vi egentlig der hvor vi må begynne å snakke om Jonas-kutt, vi må snakke om Vedum-kutt, og vi må rett og slett ta innover oss at det er en alvorlig situasjon der ute.

Fremskrittspartiet foreslår å styrke primærkommunene og fylkesveiene med størrelsesordenen 5,6 mrd. kr utover det regjeringen har lagt frem. Vi er tydelige på at vi må prioritere kommunene ytterligere, samtidig som vi er ærlige på at det blir ingen fryd og gammen selv med de beløpene. Selv med de beløpene er det ikke tilstrekkelig til å kunne avlyse kommunekrisen – kommunekrisen skapt av Senterpartiet i regjering.

Det må gjøres større endringer. Vi må ta innover oss at kommunene blir for detaljstyrte. Vi har fått for mye byråkrati. Det har blitt for mange reguleringer, som vi her i denne salen har pålagt kommunene. Vi har gjort det for tøft å være kommunepolitiker, for vanskelig å kunne ivareta jobben på en god måte, med de forventningene vi har skapt om hva man kan levere av velferdstjenester der ute. Fremskrittspartiet tar konsekvensene av det. Vi vil kutte i byråkrati, vi vil kutte i reguleringer, vi vil avvikle detaljstyringen, og vi må få på plass en ny politikk på dette området. Et av forslagene vi har tatt opp, er å nedlegge fylkeskommunen. Et av forslagene handler om å ta innover seg realiteten, nemlig at vi er for topptungt styrt i dette landet. Vi har utrustet oss med et byråkrati og en administrasjon som ikke kan forsvares gitt den økonomiske realiteten der ute.

Før tiden løper ut, tar jeg opp forslagene vi har sammen med Rødt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:59:50]: Det er i kommunane vi lever livet vårt og påverkar omgjevnadene våre, både fysisk og sosialt. Difor er kommuneramma og finansiering av velferdstenestene til alle, uansett lommebok, viktig for SV. Eg er stolt av å tilhøyre eit parti som prioriterer meir til omfordeling til dei med minst i staden for å gjeve skattelette til dei aller rikaste.

Kommune-Noreg står overfor store utfordringar på grunn av demografiutviklinga. I 2030 vil det vere 34 000, eller 30 pst. fleire eldre, og i 2040 dobbelt så mange igjen. Mange kommunar vil mangle folk før dei manglar pengar, og det vil vere behov for både omstilling og nytenking i kommunane for å møte framtida.

KS melde i haust at den økonomiske situasjonen i kommunen og fylket er krevjande. Difor er SV glad for at vi fekk med oss regjeringa på å auke budsjettet med knapt sju milliardar totalt sett, der 4,7 milliardar går til velferd og fordeling.

Frå opposisjonen har vi dei siste fire åra fått på plass gratis kjernetid i SFO for 1.–3. klasse. Vi har dobla barnetrygda og betra sosiale ordningar, som minstepensjon og bustøtte. Vi har også starta ei tannhelsereform for å ruste opp den offentlege tannhelsetenesta og fått gjennom 75 pst. reduksjon i tannlegerekninga for ungdom mellom 25 og 28 år.

I dette budsjettframlegget har vi forhandla inn 1,1 milliardar meir til kvalitet i SFO og fleire tilsette i barnehagane, noko som trengst for å få fleire hender og menneske inn i omsorga for dei aller yngste.

Avkommersialiseringsrapporten, som vi fekk forhandla på plass, syner at ei privatisering og konkurranseutsetjing av offentlege tenester, slik høgresida ynskjer, vil gjeve ei meir rigid stykkprisfinansiering av tenester. Vi ynskjer heller tillit til dei tilsette og betre finansiering i staden for privatisering, som vanskeleggjer kontroll og samhandling på tvers av nivå i helsetenestene. Konkurranseutsette tenester til dei mest sårbare i samfunnet meiner vi er feil veg å gå. Det er verdt å merkje seg frå Sverige at privatisering av kommunale tenester sette fart på utbreiinga av mafialiknande tenesteleverandørar, som er vanskeleg å kontrollere, og der arbeidstakarane blir utnytta. Vi meiner det er meir effektiv bruk av dei felles midlane våre å la kommunen fortsetje å ha ansvaret for drift av barnehage, skule, helsetenester og eldreomsorg i lag med supplement frå ideelle aktørar som ikkje har profitt og avkastning som mål.

Presset i bustadsektoren er svært dyrt på grunn av folketalsvekst, lite nybygging og dyrtid. Dei minst 100 000 fordrivne frå Ukraina vil ha behov for å leige husvære og vil ikkje vere ein del av eigarlinja i bustadpolitikken. I vårt alternative budsjett hadde vi sett av 12 milliardar til Husbanken for å få ei skikkeleg bustadpolitisk satsing, med oppbygging av ikkje-kommersielle utleigebustader og betre og nye finansieringsmodellar. Difor var det ei overrasking at regjeringa la fram eit budsjett med kutt på tre milliardar til Husbanken i den bustadsituasjonen som vi er i. Vi fekk heldigvis reversert dette kuttet i forhandlingane, og vi fekk auka tilskotet til bygging av studentbustader til 40 pst. I lag med ei betre husleigelov meiner vi dette er viktige steg for å lette presset i utleigesektoren. Vi meiner at ein ny og forsterka bustadpolitikk trengst for å gjeve alle ein trygg bustad, også dei som leiger.

Det er også viktig å få gjennomført enøk-tiltak i kommunale bygg, og det trengst finansiering for å unngå konkursar og store permitteringar i byggsektoren. Det er viktig å ta grep for å ruste kommunen til å møte utfordringane i bustadsektoren, og ikkje minst gjeld det det bustadsosiale arbeidet som kommunane har eit stort ansvar for, eit ansvar som har blitt større fordi døgntilbod til personar med psykiatriske utfordringar innan spesialisthelsetenestene ikkje har nok kapasitet til å dekkje behovet innanfor psykiatrien.

Stortinget har i haust handsama sannings- og forsoningskommisjonen sin rapport, og det er viktig at rapporten blir fylgt opp gjennom budsjetta. Fornorskingspolitikken tok lang tid, og vi treng også å reparere skadane etter fornorskinga. Difor har vi fått forhandla inn 50 millionar meir til Sametinget og arbeid med sannings- og forsoningskommisjonen sin rapport.

Det er mykje meir å ta fatt i når det gjeld budsjettet for fylke og kommunar. Men vi meiner vi har gjort budsjettet raudare og grønare i lag med regjeringspartia, og eg vil takke for det gode samarbeidet som vi har hatt i forhandlingane.

Tobias Drevland Lund (R) [15:05:16]: Alle som leser en lokalavis, har sett hvordan det står til med kommuneøkonomien rundt omkring i landets kommuner. Skoler legges ned, ikke-lovpålagte tjenester kuttes, og driftsbudsjettet må flere steder kuttes helt inn til beinet. I by og bygd står lokalpolitikere i vanskelige avgjørelser og har lister med tøffe kutt lange som et vondt år.

Selvsagt er politikerne i den enkelte kommunen ansvarlige for forsvarlig drift av kommunen sin, og enkelte kommuner har rett og slett ikke kontroll på egen økonomi samt har tatt dårlige avgjørelser. Likevel er spørsmålet om kommunesektoren som helhet rett og slett har blitt underfinansiert over tid, og jeg mener ja. I fjor gikk 157 kommuner i null eller minus. I år blir nok tallet enda høyere. 23 kommuner er nå oppført på ROBEK-listen mot 12 ved utgangen av 2023. I det mye omtalte brevet fra KS, som er sendt til alle partiene på Stortinget, står det bl.a: «Det er urovekkende å se kontrasten mellom virkelighetsforståelsen i stortingssalen og landets kommune- og fylkestingssaler. Ute hos lokalpolitikerne er det svært krevende.» Det er svært krevende, selv etter den helt nødvendige påplussingen på 5 mrd. kr vil fortsatt mange kommuner slite økonomisk.

La meg minne om at når kommuneøkonomien ikke har stått i en dypere krise siden 1987, betyr det altså ni år før jeg ble født. For å sette det i perspektiv: Det var året da Toyota Corolla var en av de mest solgte bilene i Norge, Reagan og Gorbatsjov hadde akkurat møttes på Island, og Jørn Hoel og Aha toppet hitlistene her hjemme.

Rødt er partiet som gang på gang bevilger mest penger til kommunesektoren i vårt alternative statsbudsjett, og det er fordi vi mener at det er ute i kommunene hverdagsvelferden til folk må styrkes, og den må være god. Vi gir 5 mrd. kr, altså 4 mrd. i frie inntekter til kommunene og 1 mrd. i økte, frie inntekter til fylkeskommunene. Vi foreslår også å redusere rentenivået på lån i Kommunalbanken med 0,25 prosentpoeng, noe som gir kommunene med lån i Kommunalbanken et noe mindre rentetrykk.

Vi foreslår også å senke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester med 20 000 kr og øke innbyggergrensen for å få tilleggskompensasjonsordningen for ressurskrevende tjenester til 5 000 innbyggere. Det betyr mye, både for brukerne det her er snakk om, og for kommunene.

Vi foreslår også ekstra bevilgninger for å redusere egenandelene for barnevernsinstitusjonsplasser for kommunene med dårlig økonomi. For noen kommuner utgjør faktisk én slik institusjonsplass flere prosent i driftsbudsjettet.

Rødt foreslår en krisepakke til kollektivtrafikken for å opprettholde tilbudet og sikre flere avganger på 800 millioner, dette også for å møte utfordringer knyttet til fullfinansiering av gratis ferje. Samtidig vil vi utvide satsingen med gratis ferje, som vi mener er en god distriktssatsing, og vi vil at det også skal gjelde båtruter, så vi setter av penger til det. Listen er ganske lang, men det er fordi vi mener det er helt nødvendig at kommunesektoren får den drahjelpen de trenger nå.

Så er spørsmålet: Kan vi bare kaste penger etter kommunene? Nei, det må også gjøres omstillinger, og det må tenkes nytt. Det er et faktum ute i distriktene at mangel på arbeidskraft, en aldrende befolkning og færre mennesker kombinert er utfordringer som må tas på største alvor. Samtidig er sentraliseringspolitikken – som dessverre også fortsetter med Senterpartiet i regjeringskontorene – en annen utfordring kombinert med kutt og nedskjæringer i kommunene, som gjør distriktskommunene enda mindre attraktive å bo i, og dette på tross av målsettingen i regjeringens distriktsmelding, som også Rødt stiller seg bak, om at folketallet skal øke i distriktskommunene.

En strofe jeg ofte hører, er at noen kommuner vil gå tom for folk før de går tom for penger, og det vil gjelde for noen, men for andre er det dårlig og trang økonomi som begrenser handlingsrommet til kommunene såpass mye at de rett og slett står igjen som administratorer av kutt og nedskjæringer.

Rødt mener kommunene nå trenger å styrkes og settes i stand til å gi gode tjenester til folk i hele landet vårt, uansett hvilket postnummer man har. Vi må styrke hverdagsvelferden som kommuner og fylkeskommuner gir, enten det er om bussen din går, om ferjen din går, om du har en nærskole å gå til, om du har et sykehjem å sende de eldre på. Vi skal da ta vare på alle rundt omkring i hele landet vårt.

For å avslutte med KS' ord igjen: Nå er det alvor. Det siste vi trenger, er mer Høyre- og Fremskrittsparti-politikk i regjeringskontorene. Vi trenger derimot mer Rødt-politikk i opposisjonen til å styrke kommunene.

André N. Skjelstad (V) [15:18:42]: Da Senterpartiet skulle inn i regjeringskvartalet, var det gilde løfter om at det skulle skinne av kommuneøkonomien. Slagord som «nær folk» skulle folk få merke. Nå går Senterpartiet mot slutten av sin regjeringsperiode. Den kan selvfølgelig bli forlenget hvis en utvider antallet partier i regjeringen, det er fullt ut mulig. Men det er et visst lys over det som har skjedd i disse årene. Som jeg nevnte i replikkordskiftet, har jeg ganske lang fartstid fra kommunestyret, og det er klart, som jeg har sagt tidligere, at det har svinget også når mitt eget parti har sittet med regjeringsmakt, men jeg har aldri opplevd noe lignende som nå. Dette er veldig spesielt.

Med en sunn kommuneøkonomi og et sterkt lokalt selvstyre har en reelle muligheter til å levere gode tjenester som ofte betyr mye i hverdagen til folk: hjemmebesøk med oppfølging av eksempelvis jordmor, hjemmesykepleie, besøk på helsestasjonen for å se at alt går bra med den lille, barnehage med nok folk i, lærere som er flinke og lærer unger å lese og skrive, ressurser til dem som trenger det mest, ungdomsklubber som henger med, og ikke minst frivilligheten til å hjelpe til med både dugnad og å lage skiløyper – en må ta vare på frivilligheten – helt til man en dag sitter på sykehjemmet og vinker til skoleungene som er på vei til skoledagen i hjembygda, helt avhengig av de varme hendene som vi ikke får nok av framover. Å ruste kommunene for framtiden, krever endringer og smart jobbing. Flertallet som vedtar budsjettet i denne salen, har nok prioritert noe annet. De prioriterer å se litt bort, og reverserer kloke grep som ble tatt i forrige periode. Ikke minst prioriterer dagens regjering å prioritere valgløfter som har en omkostning som er stor for vanlige folk.

Vi får tøffe tider framover, med stadig færre i yrkesaktiv alder og flere som blir stadig eldre. Stadig flere fylker går over det magiske krysningspunktet der antallet eldre er høyere enn antallet yngre. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen, fortsetter å seile inn i solnedgangen med skylappene godt festet på hver side av øynene, liksom en travhest – det er vel analogien en kan bruke om Senterpartiet. Hva er fasiten på hvor den seilturen eller den rideturen går hen?

Før sommeren var det store forventninger til et nytt inntektssystem. Det løste lite og har fungert nærmest som en stollek, der noen kommuner detter ut. Endringen kom nærmest over natten, der vi, forrige gang vi hadde oppe inntektssystemet, hadde lange runder, som det også er referert til tidligere i dag.

Kommunene har gjort det de trenger, å sørge for større kommuner med mer robuste fagmiljøer som kan drive mer effektive tjenester. Men gulrøttene fra fruktkassen er borte – veksttilskudd, regionsentertilskudd og differensiert innbyggertilskudd. Istedenfor å ha et inntektssystem som stimulerer til den nødvendige endringen for å bygge robuste kommuner som kan levere tjenester, tviholder man på det motsatte av det vi trenger. Dette er å sette tjenestene til framtidens folk i spill.

Denne høsten var det krisemøte i KS. Kommunestyrerepresentantene sitter med budsjett nå, og det er dårlige framtidsutsikter. Det er bra at en bruker salderingen, som vi hadde en sak om tidligere i dag, men det gir altså ikke den store og lange horisonten. Det ordnes opp på kort sikt. Antallet ROBEK-kommuner har nesten doblet seg fra i fjor. Vi får ikke noen sunn og bærekraftig kommuneøkonomi uten å rigge Kommune-Norge for framtiden. Det er ikke bare et økonomisk spørsmål, det er også et strukturspørsmål.

Derfor støtter Venstre mindretallsforslaget i komiteen om å opprettholde viktige virkemidler som trengs for å belønne de kommunene som prøver å omstille seg. Jeg skulle ønske at statsråden ble heiet fram på omstillingsarbeid, i stedet er det reverseringsarbeid som har vært mantraet for Senterpartiet i hele perioden. Det er på mange måter å bite seg selv i rumpa, som hundene innimellom gjør. Det er stikk i strid med det som Senterpartiet gikk til valg på.

Statsråd Erling Sande [15:33:43]: Vi skal kunne bu og leve gode liv i heile Noreg. Det ligg ein grunnleggande fridom i det å kunne velje kor ein vil bu, og i Noreg sikrar vi også at fellesskapen skal stille opp for heile landet, for bygd og by. Det er viktig for fellesskapen også, fordi vi får store eksportinntekter til landet vårt gjennom næringar som ligg i fjordarmane og på kysten, og som renn ned frå fjella våre. Derfor er det viktig å ha busetjing og gode tenester nær folk i heile landet. Det er også viktig for rekruttering til folk i kommunale tenester.

Når eg startar her, er det for å synleggjere eit av dei områda der dei politiske forskjellane er størst i denne debatten. Senterpartiet og Arbeidarpartiet har målretta snudd det som var ein politikk for sentralisering, til å vere ein politikk for heile landet.

Ein vellukka distrikts- og regionalpolitikk krev innsats på fleire område. Difor føreslår regjeringa å løyve til saman vel 73 mrd. kr til den breie distriktspolitikken, ein auke på 6,6 pst. frå saldert budsjett for 2024. Differensiert arbeidsgjevaravgift er mellom dei store og viktige tiltaka som sikrar verdiskaping over heile landet.

Vi har også gjennomført store og viktige satsingar, som gratis ferje og halvering av ferjeprisar, halvering av flyprisar på kortbanenettet og reduserte barnehageprisar, med halv pris i distriktskommunar. Senterpartiet og Arbeidarparitet får no på plass ei ny gjeldssletteordning for yrkesaktive med studielån som er busette i distriktskommunar. Også forsvarssatsinga kjem heile landet til gode. Satsingar som bygdevekstavtaler, nærtenestesenter og styrking av Merkur-butikkane er døme på mindre satsingar i kroner og øre, men har stor betydning for dei samfunna det gjeld. For eksempel har opp mot 560 lokalsamfunn i dette landet eit daglegvaretilbod fordi vi frå staten si side er med på å leggje til rette for det.

Mange av dei satsingane som er viktige langs kysten og i landet vårt, er under angrep frå delar av opposisjonen, men eg skal overlate til Høgre, Framstegspartiet og Venstre å argumentere for kvifor dei ønskjer å fjerne desse satsingane og dimed auke kostnadane for dei som bur utanfor storbyane.

Kommunane er berebjelkar for velferdstenestene i landet vårt. Dei yter tenester over heile Noreg, tenester nær folk, og tenester vi er avhengig av gjennom heile livet – frå jordmortenesta, som følgjer mor og livet i magen, gjennom oppveksten, med helsestasjon, barnehage og skule, til fastlege, pleie og omsorg og gravplassar.

Den urolege situasjonen internasjonalt påverkar også oss. Situasjonen er utfordrande for både innbyggjarane og kommunane våre. Med sviktande skatteinntekter og auka kostnader til mellom anna pleie og omsorg, helse og sosiale tenester, står mange kommunar og fylkeskommunar no i ein krevjande situasjon.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vore opptekne av at kommunane ikkje skal stå åleine i det dei står oppe i no. Difor har vi auka overføringane til kommunane i forslaget til statsbudsjett og ytterlegare tilført midlar til sektoren for både inneverande og neste år i etterkant. For at kommunane skal lukkast med dei krevjande og viktige oppgåvene dei har, er det heilt nødvendig å gje kommunane ein føreseieleg økonomi. Det handlar om tryggleiken i kvardagen til folk, over heile landet vårt.

Regjeringa føreslo ein vekst i dei frie inntektene til kommunesektoren på til saman 11,8 mrd. kr i 2025. Det er den største auken i nyare tid og vil gje eit handlingsrom på 8,6 mrd. kr når ein trekk frå utgifter som følgjer av den demografiske utviklinga og pensjon.

Etter budsjetteinigheita i Stortinget saman med SV blir det lagt til rette for auka bemanning i SFO og barnehage, og vi styrkjer den offentlege tannhelsetenesta. Dette utgjer om lag 1,2 mrd. kr. Samla sett blir inntektsveksten inkludert forliket i alt 13 mrd. kr.

Dette vil ikkje åleine løyse alle utfordringane til kommunane. Kommunane må også tilpasse aktiviteten til dei inntektene Stortinget vedtek. Det vil vere naudsynt med omstilling i den kommunale verksemda framover for å bringe balanse mellom inntekter og utgifter. Det vil vere ei krevjande oppgåve, det skal ein ikkje leggje skjul på, men her er det viktig at både fellesskapen, staten og Stortinget stiller opp med ein god kommuneøkonomi, og at kommunane også driv aktivt omstillingsarbeid, slik dei gjer i mange kommunar.

Budsjettet inneheld også viktige satsingar på ordningar som bustønad, satsing på Husbanken og forenklingstiltak eg får kome tilbake til i eit seinare innlegg.

Statsråd Karianne O. Tung [15:53:35]: Regjeringen ønsker å skape et digitalt samfunn som inkluderer alle, og som gir bedre offentlige tjenester og økt verdiskaping. Vi står overfor en økende mangel på ressurser, og vi må utnytte mulighetene digitalisering gir oss. Norge er allerede et av de mest digitaliserte landene i verden, og i digitaliseringsstrategien legger regjeringen grunnlaget for at vi nå kan bli det fremste.

I budsjettforslaget øker vi satsingen på nye digitaliseringstiltak betraktelig, til 2,3 mrd. kr. Vi styrker sikkerhet og beredskap og sikrer trygge og moderne digitale fellesløsninger gjennom å foreslå over 400 mill. kr til Altinn og til å bygge opp et sikkerhetsmiljø knyttet til fellesløsningene i Digitaliseringsdirektoratet. Vi foreslår styrking av forskning på kvanteteknologi gjennom Forskningsrådet, sånn at den årlige tildelingen på sikt blir 70 mill. kr høyere enn dagens innsats. Vi jobber for en framtidsrettet digital infrastruktur i hele landet ved å foreslå 415 mill. kr til høyhastighetsbredbånd. Målet er 100 megabit til alle innen utgangen av 2025 og 1 gigabit til alle innen utgangen av 2030.

Vi styrker digital inkludering ved å foreslå 2,6 mill. kr til å få på plass en fullmaktsløsning i løpet av 2025, som skal legge til rette for at ikke-digitale brukere kan la andre representere seg i digitale tjenester. Vi skaper bedre offentlige digitale tjenester gjennom å foreslå 10,6 mill. kr til en digital løsning for dødsbo, som vil gjøre det enklere for de etterlatte å få oversikt over boet. Vi øker tilsagnsrammen for medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter med nesten 40 mill. kr.

Og ikke minst: I budsjettforslaget legger regjeringen til rette for at norske aktører kan utnytte mulighetene i kunstig intelligens, KI, bl.a. gjennom å starte utviklingen av en nasjonal infrastruktur for KI. Vi foreslår 40 mill. kr til trening av språkmodeller for å utvikle KI som er trent på norske og samiske datasett. Dette arbeidet er høyt prioritert fra regjeringens side. Samlet bidrar budsjettforslaget og forliket med SV her i Stortinget med nesten 700 mill. kr mer til digitalisering enn i inneværende år.

Regjeringen har startet arbeidet med å gjennomføre EUs forordning om kunstig intelligens i norsk rett. Det innebærer også at regjeringen arbeider med å etablere en nasjonal tilsyns- og forvaltningsstruktur for å sikre håndhevingen av denne viktige reguleringen. Forordningen krever bl.a. etablering av en eller flere markedstilsynsmyndigheter, hvorav én av disse også utpekes som den nasjonale koordinerende markedstilsynsmyndigheten. Tilsynene skal overvåke at KI-systemene på det norske markedet, som brukes av både offentlige og private virksomheter, oppfyller formålet og kravene i KI-forordningen på en trygg og sikker måte. DFØ har utarbeidet en rapport med anbefalinger om hvordan forvaltningsstrukturen og KI-tilsynet bør utformes. Regjeringen vil ta en beslutning i dette spørsmålet i starten av neste år.

Regjeringen ønsker en effektiv offentlig sektor som gir innbyggerne gode tjenester. For at statsforvalterne skal kunne følge opp, må vi øke kapasiteten på deres arbeid med kriseberedskap og sikkerhet, integrering og kommuneøkonomi. For prosjektet med nytt regjeringskvartal er god framdrift viktig for at vi skal klare å holde kostnadene nede. Samling av departementene vil også bidra til bedre samhandling på tvers.

Med regjeringens budsjettforslag tar vi et steg i riktig retning mot et inkluderende digitalt samfunn, med høy verdiskaping og hvor det offentlige leverer stadig bedre tjenester.

Lise Christoffersen (A) [16:09:44]: Jeg tenkte jeg skulle ta opp tråden fra replikkordskiftet om offentlig–privat digitalt samarbeid. En av vår tids største utfordringer er å skaffe nok arbeidskraft til offentlig velferdsproduksjon og til helt nødvendig utvikling og omstilling i næringslivet.

På 1970-tallet utgjorde kvinner en stor og viktig arbeidskraftreserve som lett lot seg mobilisere. I dag består arbeidskraftreserven for en stor del av unge som har falt ut av arbeid og utdanning, uføre som gjerne vil jobbe, men som ikke slipper til, innvandrere og eldre arbeidstakere. Likevel er 145 000 flere kommet i jobb siden vår regjering tiltrådte i 2021. Målet er ytterligere 150 000 innen 2030. Vi må både omstille oss til smartere måter å bruke arbeidskraften på, og samtidig greie å mobilisere enda flere av de 600 000 som i dag står utenfor jobb og utdanning. Da er digitale løsninger et must, slik regjeringas nye digitaliseringsstrategi viser.

La meg illustrere poenget med et konkret eksempel som omtales i budsjettinnstillingen for 2025 fra utdannings- og forskningskomiteen. En samlet komité peker der på viktigheten av å bruke realkompetansevurdering som et verktøy for å få flere til å fullføre videregående opplæring og til å kunne få eller stå i jobb. De har merket seg at Kopano, som er Norges største sammenslutning av offentlig eide arbeids- og inkluderingsbedrifter, har igangsatt et prosjekt kalt Karrierepasset. Det er et digitalt verktøy for realkompetansevurdering og karriereveiledning av den enkelte. I prosjektet har de utviklet Kompetansedatabasen, et rammeverk med kompetansebeskrivelser for 7 000 roller i arbeidslivet, basert på SSBs Yrkeskatalog.

Ved hjelp av kunstig intelligens kobles den enkeltes realkompetanse til arbeidslivets behov og bidrar til å stake ut en kurs som kan åpne veien til et fag- eller svennebrev, fagskole, høyskole eller universitet og arbeid, basert på både arbeidssøkeres og arbeidsgiveres faktiske behov for påfyll og rekruttering av rett kompetanse på rett nivå – ikke som i dag, der arbeidsgivere ofte søker etter supermennesker som ikke finnes, og der det er helt umulig for en jobbveileder i Nav å ha full oversikt over 7 000 ulike jobbtyper. Nav har allerede sett verdien av dette verktøyet og har koblet seg på.

Jeg må få lov til å være litt stolt over at verktøyet er utviklet av en gründerbedrift med base i Drammen, og at verktøyet allerede er på vei ut i den store verden. Foreløpig er det til testing i Singapore, Malaysia og Indonesia. Karrierepasset og Kompetansedatabasen er et glimrende eksempel på hvordan vi må jobbe for å løse framtidas arbeidskraftbehov, samtidig som den enkelte får en sjanse som vedkommende kanskje ikke ville ha fått.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:13:06]: HL-senterets holdningsundersøkelse 2024 viser en bekymringsfull utvikling når det gjelder holdninger til jøder i Norge. Etter en positiv trend med nedgang i antisemittiske holdninger fra 2011 til 2022 ser vi nå at utviklingen har snudd. Denne negative utviklingen må vi jobbe for å snu. Det må settes i gang konkrete tiltak for å motvirke framveksten av antisemittiske holdninger, og et viktig tiltak for å få til dette er å styrke de jødiske menighetenes arbeid og tilstedeværelse over hele landet. Dette vil være et treffsikkert tiltak for å bekjempe fordommer og hatefulle holdninger mot jødiske medborgere, noe det jødiske samfunnet i Oslo var svært tydelig på da jeg besøkte det tidligere i år.

Norge har to jødiske menigheter: Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og Det jødiske samfunn i Trondheim. Den største andelen av den jødiske minoriteten bor i Oslo-området. Men jøder over hele landet opplever den økende antisemittismen, og det er behov for å styrke arbeidet mot antisemittisme og fremmedfrykt i alle landsdeler.

Økende antisemittisme er ikke bare et problem i de store byene. Derfor foreslår Høyre i vårt alternative statsbudsjett for 2025 en økning på 1,4 mill. kr øremerket det jødiske samfunnet i Trondheim, med særlig fokus på å intensivere arbeidet mot antisemittisme i trondheimsområdet og nordover, for at menigheten i Trondheim skal ha mulighet til å nå ut til flere mennesker, også i Nord-Norge, med sitt viktige arbeid.

Vi må alle være med på å stoppe hat og fordommer, også mot jøder. Dette handler ikke bare om penger, men også om hvordan vi snakker om og til hverandre, og hvordan vi behandler hverandre i hverdagen. Skoler, organisasjoner og vanlige folk må jobbe sammen for å skape et samfunn der alle føler seg trygge og respekterte, uansett hvilken religion eller bakgrunn de har. Dette er ikke bare viktig for de rundt 1 500 jødene som bor i Norge i dag, men for hele samfunnet vårt. Et samfunn som tillater hat mot én gruppe, kan fort bli et samfunn der også andre grupper blir utsatt for hat og diskriminering. Nettopp derfor angår denne kampen oss alle.

Terje Sørvik (A) [16:15:45]: Det er viktig å sikre sterke fellesskap og bærekraftig vekst og utvikling i hele landet. Det nasjonale fellesskapet består av små og store steder som er gjensidig avhengig av hverandre. Ulike steder i landet har ulike utfordringer som må møtes med politiske tiltak, slik at folk kan leve et godt liv uansett om de bor i tettbygde eller spredtbygde strøk.

Regjeringen arbeider for en forsterket og fornyet distriktspolitikk som gir folk i hele landet muligheter til å leve et godt liv. Den norske suksesshistorien er tett knyttet til at det bor folk i hele landet som skaper verdier, velstand og levende lokalsamfunn. Det er også viktig for vår sikkerhet som nasjon. Derfor er det viktig med særskilt fokusering på tiltak som legger til rette for bosetning og aktiviteter i alle deler av Norge.

Den 1. juli 2022 var jeg på øya Gjerdinga i min hjemkommune, Nærøysund, som for øvrig er i sentralitetsklasse 5. Jeg var invitert av innbyggerne til feiring. De serverte nydelig kake og kaffe om bord på ferja som går til øya. Det de feiret, var at regjeringen innførte gratis ferje til øya. Det er ikke så mange innbyggere på Gjerdinga, men ferja er selve livsnerven, som sørger for at det er mulig å bo og leve der. Jeg møtte et ungt par som kunne fortelle at de sparer 4 000 kr i måneden bl.a. på pendling og bringing og henting av barn i barnehager med gratis ferje. De har fått ytterligere lettelser i sin økonomi siden da, med reduksjon i barnehagepriser og gratis kjernetid i SFO. Jeg vil anta at dette paret også har studielån, og de vil dermed også få mulighet til å redusere dette fra neste år.

Denne familien er et godt eksempel på mange familier rundt omkring i landet som nyter godt av den distriktspolitikken som Arbeiderpartiet og Senterpartiet fører. Regjeringen har gjennomført bygdevekstavtaler, regionvekst, billigere og gratis ferje, billigere flybilletter, billigere barnehage, gratis SFO og nedskriving av studielån i sentralitetsklassene 5 og 6 som viktige tiltak. Høyresiden vil fjerne det meste av dette. «Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [16:18:49]: For å nå Arbeiderpartiets ambisiøse mål om å bygge 130 000 nye boliger i løpet av neste stortingsperiode, må vi føre en aktiv statlig boligpolitikk. Det startet denne regjeringen med allerede i det første statsbudsjettet vi la fram høsten 2021. På den korte tiden viste vi hva vi står for, og økte utlånsrammen til Husbanken med 2 mrd. kr. Det betød at kommunene allerede i 2022 kunne hjelpe mer enn 1 000 flere familier fra å leie til å eie egen bolig med startlån.

Vi har gitt boligpolitikken en ny retning. For at flere skal få mulighet til å eie egen bolig, må vi først og fremst bygge flere boliger. Byggetakten må opp, og vi jobber nå med forenklinger, standardiseringer og effektivisering av plan- og byggesaksbehandlingen ute i kommunene. I statsbudsjettet for neste år trappes dette arbeidet opp ytterligere, da vi har bevilget 20 mill. kr til Direktoratet for byggkvalitet, som tar for seg bit for bit av plan- og byggesaksprosessen og utvikler digitale tjenester fortløpende. Med denne økte bevilgningen kan direktoratet sette fart på arbeidet.

Vi har gjenreist Husbanken på vår vakt. Hittil har vi økt lånerammen med 70 pst., opp fra 19 til 32 mrd. kr på tre år. Dette er midler byggenæringen etterspør for raskt å kunne bidra til å opprettholde byggeaktiviteten.

Utleiemarkedet har blitt vanskeligere for mange de siste årene. Derfor skal vi før sommeren følge opp husleielovutvalget. Et annet avgjørende grep er å bygge flere studentboliger. Det vil avlaste presset i det ordinære utleiemarkedet.

Vi har tatt grep for at flere skal kunne kjøpe seg egen bolig ved å endre utlånsforskriften, sånn at egenkapitalkravet blir lavere. Dermed vil foreldrebanken, som er med på å øke forskjellene, bety mindre framover. Vi har også tatt grep for at flere skal kunne kjøpe seg egen bolig gjennom boligkjøpsmodeller, og vi gir kommunene bedre verktøy for å styre boligsammensetningen i et område. Dette motvirker at levekårsutfordringer hoper seg opp i et geografisk område.

Vi har gjennom budsjettforlikene med SV styrket bostøtteordningen med over 360 mill. kr på årsbasis. I vår ble vi enige med SV om å hjelpe unge som bor sammen med foreldre som mottar bostøtte. Da fjerner vi avkortingen i bostøtten til 18- og 19-åringer som bor hjemme og jobber. Dette er viktig for at elever som går på videregående, skal kunne få egne lommepenger.

Alle disse grepene til sammen bygger stein på stein og blir en boligplan.

Terje Sørvik (A) [16:22:06]: Norsk, samiske språk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romanes og romani utgjør rammen for kulturuttrykk i det norske samfunnet. Alle de nevnte minoritetsspråkene er under press. Vi i Arbeiderpartiet ønsker at Norge skal være et foregangsland når det gjelder ivaretakelse av nasjonale minoriteter og urfolks rettigheter. Alle skal ha en reell mulighet til å lære sitt morsmål, bruke det i hverdagen og kunne overlevere det til neste generasjon.

Fornorskingspolitikken som tidligere har blitt ført overfor samer og nasjonale minoriteter, har ført til tap av språk og kultur og fått alvorlige konsekvenser for identitet og levekår. Mange opplever fortsatt å bli utsatt for diskriminering, fordommer og hets på grunn av sin bakgrunn.

Jeg viser til Stortingets nylige behandling av sannhets- og forsoningskommisjonen rapport, som tydelig viser et stort behov for å gjenoppbygge tillit og forsoning mellom den samiske, kvenske, norsk-finske og skogfinske befolkningen og majoritetssamfunnet. Det er avgjørende å sikre gode rammevilkår for samiske språk, kultur, næringsliv og samfunnsliv. Kommunene har en avgjørende rolle i å utvikle de samiske samfunnene, og en sterk kommuneøkonomi er derfor viktig for å ivareta samiske rettigheter.

Et sterkt folkevalgt organ i Sametinget er viktig for den demokratiske legitimiteten nasjonalt og for å løfte spørsmål som berører urfolk i internasjonale fora. Derfor er økningen til Sametinget, med 50 mill. kr i budsjettforliket, bra. Vi styrker også kvensk språk og kultur med 3 mill. kr og Norsk Skogfinsk Museum med 3 mill. kr. Viktige tiltak som SAMINOR og samisk helseteam i sør- og lulesamisk område styrkes med henholdsvis 27 mill. kr og 5 mill. kr over budsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet.

Vi må fra Stortingets side ta en aktiv og ledende rolle i kampen mot all form for rasisme og diskriminering i det norske samfunnet. Jeg vil vise til regjeringens nye handlingsplan mot antisemittisme. Norge skal være et land hvor alle føler frihet til å leve ut og stolt kunne vise fram sin identitet og kulturelle tilhørighet.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:24:59]: Senterpartiet i regjering vil at digitalisering skal bidra til enklere og tryggere hverdagsliv. Derfor skal alle i Norge få tilbud om høyhastighetsbredbånd og bedre mobildekning. Vi skal skape verdier med data og KI, og ungene våre skal få en trygg digital oppvekst som sikrer alle mulighet til å delta digitalt. Kunstig intelligens kommer med store muligheter som vi må utnytte, og et stort alvor som vi må håndtere.

Hurdalsplattformen sier at regjeringen vil gjennomføre et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor. Vi skal sørge for mer moderne offentlige tjenester, og hele offentlig sektor skal digitaliseres for å tilby raskere saksbehandling.

Med ansvar for boligpolitikk og digitalisering i Senterpartiet synes jeg et interessant eksempel er at digitalt nabovarsel har spart inn mer enn 1 mrd. kr. Et annet eksempel er det digitale og prisbelønte KI-verktøyet Planslurpen. Planslurpen slurper rett og slett i seg reguleringsplaner og henter ut nøkkelinformasjon som forenkler byggesøknader. Dette gjør veien fram til å realisere gode boligprosjekter i hele landet raskere og enklere.

Senterpartiet i regjering øker bevilgningen til Merkur-programmet med 10 mill. kr fra i fjor. Dette er viktig for å ivareta dagligvarebutikkene i de minste distriktssamfunnene våre. Det er bra for fastboende, bra for tilreisende og rett og slett beredskap for alle. Mange Merkur-butikker satser på ny teknologi for fjernbetjente og døgnåpne butikker. Virkemidlene virker, er etterspurte og er med på å oppfylle regjeringens mål om at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling og verdiskaping.

I det digitaliserte samfunnet vi bygger, må alle ha tilgang på bredbånd. Det har Senterpartiet bevilget penger til. Da er det bakstreversk at Høyre, mens digitaliseringen skyter fart, reverserer og kutter 200 mill. kr i tilskudd til bredbåndsutbygging. Høyre vil dermed hindre jobben vi snart er i mål med, som er å tette de hullene som er igjen, uansett hvor i landet de er.

Tobias Drevland Lund (R) [16:27:42]: Boligmarkedet i Norge har blitt en forskjellsmaskin, og boligsektoren vår er dessverre en av de minst regulerte i Europa. Husholdningenes gjeld er rekordstor, og boligdrømmen forblir en fjern drøm for stadig flere. Rødt mener at alle skal ha rett til et godt og rimelig sted å bo, uavhengig av om man leier eller eier. Rødt vil derfor gjenreise Husbanken som et verktøy for en sosial boligpolitikk, og kommunene må settes i stand til å bli mer aktive i boligpolitikken, og ikke vente på at markedet skal løse problemene. Kommunenes boligpolitiske verktøykasser må styrkes og oppgraderes.

Et stort problem i flere distriktskommuner er de store kostnadene knyttet til bygging av boliger, samtidig som kjøper opplever et stort fall i boligens verdi med en gang kjøper setter nøkkelen i døren. Nettopp derfor trengs det en mye mer aktiv boligpolitikk i distriktene og en sterkere husbank. I Rødts alternative statsbudsjett for 2025 øker vi lånerammen til Husbanken med ytterligere 13 mrd. kr, altså 10 mrd. kr mer enn det som ligger i budsjettforliket. Det vil kunne gi lån til å bygge 750 flere utleieboliger, lån til 1 750 nye boliger gjennom boligkvalitetsordningen og 2 200 flere startlån. For noen blir det da mulig å kjøpe seg sin første bolig i byen, for andre blir det mulig å bygge sitt eget hus i distriktet. Noen av disse pengene ønsker vi å øremerke til bygging av ideelle borettslag. Det er et stort behov på lang sikt for en ny boligsektor utenfor det ordinære markedet. Nå er tiden inne for at også Norge starter byggingen av tilsvarende boliger som allmenne boliger i Danmark.

De siste årene har boligbyggingen vært rekordlav. Mange i byggebransjen frykter med rette for framtiden. Å styrke Husbankens låneramme har derfor en dobbel funksjon. Det vil føre til at det offentlige og private utbyggere får finansiert mer boligbygging og får hjulene i byggebransjen i gang igjen, i tillegg til at det vil bli flere og rimelige boliger for folk.

Det er også helt nødvendig å ta kontrollen tilbake over leiemarkedet, der leieprisene skyter i været for over en million leietakere i Norge, og der bolighaiene tjener grovt. Utleieboligene har også ofte dårlig kvalitet og standard. Rødt øker Leieboerforeningens tilskudd, slik at en kan organisere seg i kampen for bedre rettigheter for landets leietakere. Vi mener også at det trengs et eget husleietilsyn som på leietakerens forespørsel skal kunne komme og kontrollere om utleieboligen man bor i, er forsvarlig. Derfor setter Rødt av penger til et pilotprosjekt for nettopp det.

Til slutt vil jeg trekke fram flertallsmerknaden fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt, der flertallet forutsetter at en ny husleielov behandles i denne stortingsperioden. Det er viktig, og jeg håper vi får en ny husleielov så snart som overhodet mulig.

Lise Christoffersen (A) [16:31:01]: Det har, naturlig nok, vært størst fokus på kommunene så langt i debatten. Derfor vil jeg knytte noen kommentarer til fylkeskommunene, som også står i en krevende situasjon med økte kostnader.

Høyres fylkesordfører i mitt hjemfylke, Buskerud, der det også må spares, har ikke spart på kruttet når det gjelder å kritisere regjeringa. «Den ansvarlige for uføret vi nå har havnet i, heter Staten.» Og videre: Det står ikke «på viljen hos Buskeruds politikere, men på pengene som ikke kommer fra staten».

Det er nå kommet mer penger fra regjeringa og stortingsflertallet. Det må være rart for Høyre-ordføreren, bl.a. i Buskerud, å registrere at Høyre i sitt alternative statsbudsjett kutter 600 mill. kr i overføringene til fylkeskommunene, og enda rarere å se at samarbeidspartner Fremskrittspartiet foreslår et kutt på hele 2 mrd. kr. Jeg har ikke sett noen kommentarer fra Høyre-hold regionalt på de kuttene.

Men når vi ser på Høyres og Fremskrittspartiets alternative budsjetter, er det jo tydelig at fylkeskommunene som demokratiske, folkevalgte organer kan gå en høyst usikker framtid i møte. Høyre sier at de på et prinsipielt grunnlag mener at fylkeskommunen må legges ned. Det hadde vært interessant å få vite litt mer om hvordan en prinsipiell nedlegging faktisk ser ut og foregår.

Fremskrittspartiet går mer drastisk til verks. De vil allerede i 2025 starte med nedlegging av både fylkeskommuner og statsforvaltere og casher inn 2,4 mrd. kr i sparte utgifter på det allerede neste år. Derfor hadde det vært minst like interessant å høre nærmere om hvordan det skal gå til. Hvilke oppgaver skal flyttes hvor til neste år? Og følger det penger med på ferden? Hvor mange år trenger Fremskrittspartiet egentlig på å legge ned fylkeskommunene? Hvem skal drive videregående utdanning, samferdsel, kollektivtransport og tannhelse i framtida? Hvem skal koordinere innsatsen for regional næringsutvikling, f. eks? Skal oppgavene fragmenteres og legges til kommunene? Skal oppgavene fjernes fra folkevalgt styring og føre til vekst i det statlige byråkratiet på direktoratsnivå?

Nå hørte vi jo litt i replikkordskiftet her tidligere i dag, men det som også var interessant der, var at Høyre faktisk mener at Fremskrittspartiets hastverk når det gjelder å fjerne fylkeskommunene, verken er realistisk eller særlig forsvarlig. Men Høyre og Fremskrittspartiet har jo sagt at de har planer om å danne regjering sammen, enten statsministeren skulle hete Listhaug eller Solberg, så det hadde vært ok å få litt mer greie på hva det egentlig blir til. Blir det nye tvangssammenslåtte kommuner og fylker eller mer statlig byråkrati og mindre folkevalgt styring – eller hva?

Lene Vågslid (A) [16:33:57]: Eg vil halde fram der min kollega Lise Christoffersen nettopp slutta. Det hadde vore interessant å få Framstegspartiet til faktisk å forklare korleis dei har tenkt å følgje opp sitt eige alternative statsbudsjett. For det er jo ikkje slik som ein ser på Side om side på NRK – eg elskar den serien. Når ein ser Lisbeth i Side om side jobbe i fylkeskommunen, kan ein få inntrykk av at der snakkar dei berre tull og drikk berre kaffi. Det veit me ikkje stemmer.

I Telemark, der eg er frå, har Telemark fylkesting nettopp gjort veldig viktige prioriteringar der dei satsar bl.a. på utanforskap. Me har ei stor utfordring i Telemark – og mange andre her har dei same utfordringane i eige fylke – nemleg at altfor mange unge står utanfor utdaning eller arbeidsliv, så i Telemark fylke vil ein no bruke store midlar dei neste fire åra på aktivt å arbeide mot utanforskap blant unge.

Framstegspartiet gjer det ganske bra på målingane nå. Me må ta Framstegspartiet som eit seriøst parti, og då meiner eg òg at ein må budsjettere på ein ordentleg måte. Eg meiner òg at Høgre og Mudassar Kapur verbalt avkledde Per-Willy Amundsen i replikkordskiftet før her i dag, der ein veldig tydeleg fekk fram at Framstegspartiet salderer eige budsjett – styrkjer kommuneøkonomien gjer dei – med fylkeskommunane. Sjølv om representanten Per-Willy Amundsen var den raskaste politikaren verda har sett, ville ikkje Framstegspartiet klart å leggje ned fylkeskommunen innan 1. januar 2025.

Når det gjeld kommuneøkonomien. har eg berre eit stort behov for å understreke alvoret. Ingen må misforstå, Arbeidarpartiet anerkjenner at det er krevjande tider i kommunane og i fylkeskommunane. 13 mrd. kr meir er eit solid løft, langt frå museskritt, men framleis vil kommunar oppleve utfordringar. Ei hovudutfordring er at kommunane har det for ulikt – det er for stor forskjell på kommunane. Eg kjem frå Tokke kommune i Vest-Telemark. Me har kraftinntekter. Me har nabokommunar som ikkje har det. Me har skattesterke og skattesvake kommunar. Difor er endringane i inntektssystemet så utruleg viktig for at me får utjamna dei forskjellane. Difor er det interessant dersom me skulle få Listhaug som statsminister og Solberg som kommunalminister til hausten. Kva kan kommunane då forvente seg? Blir det reversering av eit meir rettferdig og omfordelande inntektssystem, eller kva får me?

Me høyrer veldig lite i denne debatten om kva Høgre og Framstegspartiet vil med Noreg – med kommunane, med samfunnet. Me høyrer stort sett innlegg om prosessar, budsjetteknikk og kritikk, eller beskrivingar av ei tid då eg så vidt var fødd. Eg håpar Høgre og Framstegspartiet kan kome opp og greie ut om kva Kommune-Noreg kan forvente av endringar i inntektssystemet viss Sylvi Listhaug blir statsminister og Erna Solberg kommunalminister.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:37:19]: Høyre er i dag opptatt av at vi skal lytte til kommunene. Det er godt de kommer etter. Jeg må minne Høyre på hva de gjorde da de styrte kommunesektoren. De gikk ut før valget i 2013 og lovet at de ikke skulle slå sammen kommuner og fylkeskommuner ved tvang. Sannheten fikk vi gjennom åtte år med tvangssammenslåinger av både kommuner og fylker.

Nå er de ute i igjen og vil legge ned fylkeskommunen. Det er jeg helt uenig i. Legges fylkeskommunen ned, forutsetter det ifølge Høyre at oppgavene skal løses av «robuste» kommuner, og det betyr vel større og færre kommuner, slik vi har erfart før – altså tvang og sentralisering over en lav sko?

En ting som vi også må minne om, er at hvis fylkeskommunene, som er folkevalgt styrt, forsvinner, blir det mer statlig styring. Det kommer vi nok ikke unna.

I Vestfold er fylkesordføreren klar for å teste ut kun én storkommune. Tap av så mange folkevalgte er tap av kunnskap og engasjement. Det er ikke flaks og tilfeldigheter som gjør at vi i Norge lever i et stabilt og trygt demokrati. For Senterpartiet er nærhet til tjenester og beslutninger viktig.

Selv Holmestrand, min hjemkommune, som er minst i folketall i Vestfold, er med sine 27 000 innbyggere tydeligvis ikke stort nok for Høyre. Dette er skremmende for Vestfold og et varsko for resten av landet. Jeg tror nemlig ikke at folk i Hof, Hvarnes eller på Nykirke vil føle seg bedre ivaretatt av en storkommuneadministrasjon plassert i en av de store byene i Vestfold – Tønsberg, Larvik eller Sandefjord.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:39:28]: Av omsyn til komande generasjonar og den alvorlege situasjonen for natur og klima må kommunane endre måten dei forvaltar areal og ressursar på framover. Vi må bli meir gjerrige på natur, nytte areala betre og ta meir klimaomsyn. I morgon kjem ein ny rapport frå naturpanelet som vil seie noko om kva slags gjennomgripande samfunnsendringar som må til for at vi skal stanse naturtap og klimaendringar.

Klimaendringane er eit faktum, og med det vil det fylgje fleire ekstreme vêrhendingar med fare for tørke, flaum, snø-, jord- og steinskred i kommunane. I går var 25 vegar stengde på Vestlandet, og kommunane som blei råka av uvêret Hans i 2023, arbeider enno med etterverknadene av flaumen.

For å sikre liv, helse og infrastruktur på ein effektiv måte vil det difor vere svært viktig å setje kommunane i stand til å drive med meir klimaførebyggjande arbeid. Difor meiner eg at det i åra som kjem, må utviklast gode digitale kartløysingar som effektive verktøy for betre samfunnsplanlegging, natur- og arealforvaltning og ivaretaking av verdiar.

I budsjettet har vi fått inn 100 mill. kr til Klimasats og 100 mill. kr til Natursats over Klima- og miljødepartementet sitt budsjett, og det kjem kommunane og fylkeskommunane til gode. Det same gjeld midlar til energieffektivisering av kommunale bygg – 150 mill. kr. Midlane skal stimulere kommunane til å arbeide med klimakutt, energisparing og arealnøytralitet for å ta betre omsyn til natur, klima og miljø i det kommunale planarbeidet.

Eg er glad for at vi har fått ein budsjettavtale med regjeringa som ikkje inneber store kutt og omprioriteringar, men heller meir pengar til felles velferd, inkludert den velferda som er i å ta godt vare på natur. Eg er glad for at vi har fått inn pengar til enøk for kommunale bygg og til Klimasats og Natursats, som er viktige, positive insitament for kommunar og fylke som vil ta eit større ansvar for klima og natur.

Margret Hagerup (H) [16:42:12]: Uavhengig av kommune- og fylkesgrenser er det et faktum at vi føder færre barn, og vi blir stadig flere eldre. Det endrer det samfunnet vi er en del av, og politikerne må prioritere hvis vi skal sørge for et bærekraftig velferdssamfunn for kommende generasjoner. Gjør vi ikke det, er det ungene våre som vil rammes av de grepene vi ikke gjør i dag.

Regjeringen skryter av billigere barnehage, men overser at tusenvis av desemberbarn hvert år står uten barnehageplass. I Norge er det fødselsdatoen til barnet som bestemmer om mor eller far kan jobbe eller ikke, og om barnet får mindre tid i barnehagen sammen med jevnaldrende. Regjeringen snakker om skolemat, russegensere, teknologifag og sløydbenker, men de store utfordringene i norsk skole er at elevene ikke lærer seg å lese, skrive og regne. Det er faktisk så dramatisk at i en klasse med 30 elever vil 10 elever slite med å forstå undertekstene i en Netflix-serie. Det at elevene lærer seg å lese, skrive og regne, åpner dørene for all videre læring, og det har direkte konsekvens for hvorvidt elevene fullfører eller ikke.

Mens kunnskapsministeren kaster ut prøveballonger i alle retninger, viser regjeringen manglende evne til å prioritere kvalitet og innhold i skolen. Det er vanskelig å se retningen på regjeringens politikk, annet enn at resultatene går nedover. Fraværet har økt kraftig, men ingen vet hvordan statusen er i grunnskolen. Det skal komme noe, ifølge regjeringen. For mange lærere og rektorer forlater yrket, mens regjeringen senker kravene inn til læreryrket. Norske elever presterer stadig dårligere i flere fag. Regjeringen gjør ingen grep for å tilpasse undervisningen til den enkelte og sørge for at alle henger med. Det er betegnende at regjeringens største skolesatsing har vært et tilskudd som premierer antall skolebygg framfor kvalitet og innhold, faktisk over en halv million per skole, som kunne blitt brukt til flere lærere, bedre undervisning og tidlig innsats.

Høyre vil ha en skole der elevene lærer det de skal for å lykkes i framtidens arbeidsliv. Vi viser tydelig retning i vårt alternative budsjett:

• Høyre gir desemberbarna barnehageplass.

• Høyre gir familiene økt valgfrihet og mer å rutte med gjennom økt barnetrygd og lavere skatt.

• Høyre styrker laget rundt læreren og eleven og vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen.

• Høyre gjeninnfører karriereveier i klasserommet som gjør at lærerne blir værende i skolen.

• Høyre styrker realfagene med en ekstra naturfagstime og flere talentsentre over hele landet.

• Høyre styrker tidlig innsats gjennom tilpasset opplæring slik at flere skal lære seg å lese, skrive og regne skikkelig.

Høyre har i alle budsjetter prioritert kvalitet og kunnskap i skolen. Nå har vi en kunnskapsminister som er god til å mene, helt i utakt med det regjeringen prioriterer. Gode råd er gratis, men regjeringens politikk og manglende prioriteringer betales av deg og meg.

Liv Kari Eskeland (H) [16:45:25]: Det er no eingong slik at alt som handlar om samferdsel, gjerne kjem i vår komité, som er transportkomiteen. Eg tek difor opp eit forhold som ligg til kommunalkomiteen, men som me i transportkomiteen fekk tydelege tilbakemeldingar om i høyringane frå både fylkeskommunane og KS, og eg snakkar her om ferjedrift.

Det som vart teke opp, var problem med mannskapsmangel, beredskapsferjer som ikkje gjekk, underfinansiering av ferjedrift generelt, fulle ferjeavgangar og gjenståande bilar på overfylte kaier. Som for så mykje anna er heller ikkje dette enkle problemstillingar. Det handlar om fylkeskommunal innkjøpskompetanse og uklare krav til nullutslepp for nye ferjeanbod, men fremst av alt handlar det om underfinansiering av gratisferjer og ferjedrift til fylkesvegferjer. Det var det som frustrerte fylkeskommunane mest.

Frustrasjonen hos dei reisande som vert ståande att på kaia og ikkje rekk arbeid, eller frå næringslivet som ikkje får varene ut på kontinentet, er òg stor. Då hjelper det lite med gratis ferje når ferja ikkje går, eller du ikkje kjem med. For dei reisande er det faktisk viktigast å ha eit tilbod som fungerer. Ein kan snakka om at dei fastbuande sparer nokre kroner, men det vert fort ein krevjande sak når fisken ikkje når kontinentet til den tida som er lova. Då fyk tusenlappane fort.

Der var difor me i transportkomiteen bad om ei evaluering for følgene av innføring av gratisferjer, for å sjå om me kunne gjera noko betre. Dessverre opplevde me at regjeringa var fullstendig uinteressert i det. Dei lukka auga for å ta tak i det kaoset som dei no har etterlate seg, og dei ber fylkeskommunane rydda opp. Dette opplever me ikkje som greitt. Me skulle i det minste ønska at dei hadde eit ønske om å lytta og forbetra situasjonen.

På tampen har eg òg lyst til å nemna hurtigbåtane, sidan me no er innom sjøfart. Me står framfor mange kontraktar som skal setjast på hurtigbåt. Bransjen sjølv hadde forventa nullutsleppskrav og meiner at dei har løysingane, men regjeringa har skote kravet ut i det blå. Igjen opplever me vingling, rådløyse og lite forståing for dei aktørane som har lagt ned store ressursar i den tru at kravet skulle koma i 2025. Det same gjeld for fylkeskommunane, som har måtta trø vatnet i eit par år, utan avklaring på kva ein skal leggja inn i anbodsdokumenta.

Føreseielege vilkår er det einaste bransjen ber om, og det handlar om respekt for næringslivet sine ressursar.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:48:32]: Fremskrittspartiets alternative budsjett viser retning for å få en mer moderne offentlig sektor – en offentlig sektor som ikke kan være alt for alle, men som prioriterer det som er viktigst, og ikke minst sørger for at vi ikke kaster bort penger på byråkrati, unødig forvaltning, dobbeltarbeid, på departementer, direktorater, etater og tilsyn. Det er i det hele tatt en veldig omfattende offentlig sektor. Da må vi effektivisere. Da må vi avbyråkratisere. Da må vi avregulere, effektivisere og strømlinjeforme oss.

Det er det som er problemet. Det at vi viser den retningen, er åpenbart i stand til å provosere mange, for status quo er jo så behagelig, men vi står altså i en del utfordringer som ikke kan løses uten at vi tar innover oss at dagens organisering av offentlig sektor ikke er holdbar på lang sikt. Det er et hinder for etablering av nye næringer. Det er et hinder for etablering av nye arbeidsplasser – gjerne ute i distriktene. Eksempelet er mineralnæringen, hvor man kan bruke 20 år på å få på plass gruvedrift, og enden på visa er at det blir solgt til en utlending fordi nordmenn ikke er villige til å stille med kapital.

Det handler om tungt byråkrati som står i veien, og dobbelstyring, dobbelt opp på ulike nivå. Der gjør vi det grepet. Vi viser retning med å legge ned fylkeskommunen, viser mulighetene som ligger i det, fordeler oppgavene. Oppgavene skal løses. Vi skal fremdeles ha disse veiene, vi skal fremdeles ha en videregående skole, vi skal fremdeles ha en tannhelse, og vi skal sørge for kollektivtransport, men vi trenger ikke å fordele det over tre nivå.

Effektivisering: Folk der ute betaler mye skatt, og man forventer at de skattepengene forvaltes godt. Fremskrittspartiet foreslår det i sitt alternative budsjett. Vi viser retning. Vi viser vei. Vi viser mulighetene som ligger der for å få en bedre offentlig sektor som prioriterer tjenester, ikke byråkrati, og som er villig til også å reise de store, tunge debattene, som er helt nødvendig. Ny teknologi og de mulighetene som ligger der, må vi ta på alvor, og da kan vi ikke fortsette som om status quo er det eneste riktige.

Statsråd Erling Sande [16:51:44]: Eg har nokre få moment mot slutten av debatten her. Både Høgre og Venstre har gjennom debatten eit par gonger blitt utfordra på distriktspolitikken. Eg har berre lyst til å gjenta den utfordringa, for det er kjemisk fritt for distriktspolitiske tiltak i Høgre og Venstre sine forslag. Vi har frå regjeringa si side peika på ei rekkje gode distriktspolitiske tiltak, og vi følgjer opp gjennom satsingar og pengar.

Det kan vere lov til å ha andre syn på korleis distriktspolitikken skal utformast, men gjennom denne perioden har Høgre sitt svar ofte vore at vi ikkje skal ha nokon sånn spesiell politikk for nokon område i landet vårt. Likevel oppfattar eg at vi når vi snakkar om storbyane, er forholdsvis einige alle i hop om at storbyane har nokre utfordringar vi løyser gjennom spesielle verkemiddel, som byvekstavtalar, områdesatsingar o.l., der vi frå fellesskapet si side går inn og satsar ekstra på område der vi ser det er nødvendig.

Eg har berre lyst til å utfordre partiet Høgre igjen – sidan partiet Venstre no ser ut til å vere relativt fråverande – på kva meininga til Høgre eigentleg er på dette. Meiner ein framleis at det ikkje er behov for nokon distriktspolitikk, og er ein dimed òg imot differensiert arbeidsgjevaravgift? Det må eg spørje om, for i finansdebatten oppstod det uklarheit kring kva Høgre meinte om differensiert arbeidsgjevaravgift. Viss Høgre også er imot det tiltaket, er det veldig interessant å få bringa på det reine.

Så to ord om gratis ferje. Viss representanten Eskeland hadde hatt rett i sine påstandar om at det store problemet med gratis ferje er at det står igjen bilar over heile landet, og næringslivet ikkje kjem ut med varene sine, hadde jo heile kysten vore mot gratis ferje, men det er dei ikkje. Dei er veldig for gratis ferje. Dei som har gratis ferje eller no har nytte av reduserte ferjeprisar, vil behalde det. Dei ønskjer å fortsetje med desse ordningane, fordi dei ser at det tek ned kostnadane for dei, anten det er privatpersonar eller næringsliv langs kysten. Det har vore nokre eksempel på fulle ferjer, anten grunna mannskapsmangel eller fordi kapasiteten ikkje har teke unna, men dei aller fleste ferjeavgangane har ikkje dei problema. Det er ikkje det ein får inntrykk av når ein høyrer Høgres innlegg.

Til slutt inntektssystemet: Gjennom inntektssystemet omfordeler vi midlar. Eg skjønar at Høgre har varsla at dei også er kritiske til inntektssystemet. Det har dei gjort i fleire rundar. Poenget er at viss Høgres forslag hadde gått gjennom, hadde mange kommunar stått i ein endå meir krevjande situasjon inn i 2025 enn dei gjer no. Dei fleste kommunar – også Høgre-kommunar – er glade for at vi gjer viktige endringar i inntektssystemet til kommunane.

Lene Vågslid (A) [16:55:00]: Det er to ting eg har lyst til å kommentere. Margret Hagerup fekk meg eigentleg til å ta ordet, for eg er så lei av at partiet Høgre latterleggjer sløydbenkar i skulen. Det er eit utruleg gamaldags læringssyn å meine at det skulle stå i ei eller anna form for kontrast til satsing på lesing og skriving i skulen. Det var Høgre i regjering som gjorde skulen teoritung. Læringsresultata byrja å gå ned under førre regjering. Eg er stolt av at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV satsar på ein praktisk skule, meir respekt for læraren og sørgjer for mindre skjerm i klasserommet.

Heilt til slutt, når det gjeld ferjer: Det er veldig rart. Det er veldig få som ville ha føreslått at viss det var lang, lang kø på ein trikk i Oslo, så skulle me setje opp prisen på trikken. Då er det heller nødvendig å diskutere kapasitet. Skjelstad nemnde Ytterøyferja før i dag. Det er ei ferje som kjem til å få betre kapasitet snart. Gratis ferje er god distriktspolitikk, og så må me heller diskutere kapasitet, slik at fleire kjem med på ferja.

Mudassar Kapur (H) [16:56:22]: Dette blir den siste budsjettdebatten for kommunalkomiteen, i hvert fall om man ser på budsjetter med helårseffekt. Det vil jo etter hvert bli en egen debatt om revidert budsjett, men dette er den siste normale budsjettdebatten.

På et visst plan er det forståelse hos meg for den opptredenen jeg ser fra både regjeringspartiene og statsråden i dag. Jeg skjønner at de er fornærmet og ikke minst misfornøyd med at deres politikk anses som både irrelevant og ganske så uinteressant i den tiden vi lever i – og ikke minst veldig lite treffsikker. Når vi i opposisjonen da påpeker manglene ved det man har lagt fram, at man legger fram et kommuneopplegg som ikke møter utfordringene Kommune-Norge står ovenfor i årene som kommer, blir det sett på som at Høyre ikke forstår hva dette dreier seg om og ikke tar stilling til det som ligger på bordet. Jo, det gjør vi. Vi har fremmet en rekke forslag, og hver gang – og Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer til å stemme ned disse forslagene senere i dag – kunne man jo tenkt gjennom om dette var noe som kunne bidratt til et bedre opplegg ute i Kommune-Norge, f.eks. med tanke på hvordan man skal møte levekårsutfordringer, hvordan man kan hjelpe med hovedstadens særutfordringer på en annen måte, og hvordan man kan lage en overgangsordning og få endringer i inntektssystemet som gjør det mer skånsomt for dem det gjelder. Men alt dette stemmer man jo nei til.

Regjeringen har, som jeg har sagt tidligere, i denne sammenheng rett og slett levert en spektakulær dårlig demonstrasjon av hvordan man legger fram budsjetter. Så skjønner jeg at man ikke har lyst til å høre om det. Men det er nå engang slik at når en regjering, som på en mandag legger fram et statsbudsjett som man mener skal være det beste og mest treffsikre for Kommune-Norge, kort tid etterpå må kalle inn til krisemøter, og skal prøve å overbevise alle andre om at dette visste man ikke noe om, dette var nyheter for dem, innehar man en ganske høy grad av inkompetanse på feltet. Man har ikke greid å lese seg fram til det som har foregått ute i Kommune-Norge, og man har ikke engang giddet å høre på hva Kommune-Norge, fylkene og KS har prøvd å si over tid. Så ønsker man mye kred og skryt for å ha levert krisepakker for å ordne opp i en krise man selv har skapt. Dette holder ikke for Kommune-Norge, og det hjelper heller ikke å peke på alle andre når skjerpingsbehovet ligger hos en selv.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:59:41]: Grunnen til at eg tek ordet igjen er at eg har ein liten forsvarstale til eit grått byråkrati i kommunar og fylke. Det er teikna eit bilde av at her eser byråkratiet ut i kommunar og fylke, og det stemmer ikkje. For KS har sett på det, og det har ikkje vore noko vekst på meir enn 1,7 pst. dei siste åtte åra, sjølv om regionreforma ga fylkeskommunen nye oppgåver.

Eg tenkjer at befolkninga treng ein plass å venda seg til når lover kanskje blir brotne. Når eldre kanskje ikkje får den pleia dei treng, treng dei ein statsforvaltar som har eit ansvar for å følgje opp lovene vi har vedteke her på Stortinget.

Liv Kari Eskeland (H) [17:00:52]: Statsråden etterlyste korleis Høgre tenkjer distriktspolitikk. Først og fremst tenkjer me at no er det viktig å lata bedriftene behalda dei inntektene dei har og ikkje påleggja dei skattar og avgifter herifrå og inn i æva, slik at dei ikkje kan greia den omstillinga dei står for. Å skapa arbeidsplassane for Distrikt-Noreg, det er Høgres distriktspolitikk.

På området vårt kan eg nemna at me har 500 000 kr meir til vedlikehald og drift av fylkesvegar. Det er det som òg fylkeskommunane etterspør. Dei treng gode fylkesvegar – folk må koma seg til og frå.

Me er opptekne av å byggja landet saman. Difor har me òg endå fleire prosjekt enn denne regjeringa har. Det la me òg vekt på i Nasjonal transportplan då me kom med innspela våre til den.

Så var representanten Vågslid oppteken av trikkane i Oslo, og me vil ikkje ha auka prisane der viss det var lange køar. Det som representanten Vågslid eller denne regjeringa heller ikkje har gjort, er at dei ikkje har lagt ei krone på bordet for å bidra til meir kapasitet på ferjene. Det er det som frustrerer. Og når ein heller ikkje ønskjer å høyra på evalueringane frå denne gratis ferjedrifta – ja, det er då det er trist.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:02:52]: Jeg kjente at jeg ble litt fyrt da jeg hørte statsråden snakke om distriktspolitikk. En må huske på at det var en Høyre-ledet regjering som innførte bl.a. tiltakssonen på 1990-tallet, som en har videreført, og som vi styrket da vi satt i regjering, f.eks. med nedskriving av studielån, også til lærere, som vi forsterket.

Det er jo sånn at den viktigste forutsetningen for at det bor folk i distriktene, er at folk har en arbeidsplass å gå til, og det er klart at når en øker skattene så kraftig som denne regjeringen har gjort, blir det utfordringer med å skape arbeidsplasser ute i distriktene. Støre-regjeringens politikk har handlet om å ta mer av den lokale verdiskapningen som skjer i distriktene, sende den til Finansdepartementet i Oslo og kalle det for omfordeling etterpå og sende noen småtiltak tilbake igjen. Det som er Høyres politikk, er at lokal verdiskapning skal bli igjen lokalt for å bidra til mer lokal utvikling. Det er grunnen til at vi går inn for å sørge for at vi får vekk formuesskatten på arbeidende kapital. Det er også sånn at det å ta ned formuesskatten på arbeidende kapital er viktigere i distriktene enn i byene, for det er mer privat eierskap ute i distriktene enn det f.eks. er i de store byene.

Når det kommer til samferdselspolitikken, var det Høyre i regjering som tredoblet samferdselsbudsjettet. Det var vi som innførte den første statlige tilskuddsordningen for vedlikehold av fylkesveier, for å rydde opp i det som Senterpartiet gjorde i 2009, da en overførte 20 000 kilometer riksvei til fylkesvei uten at det fulgte med penger, noe som gjør at det i dag er store utfordringer med vedlikehold av fylkesveiene. Det er også Høyre som i sitt alternative budsjett legger inn en halv milliard kroner mer til vedlikehold av fylkesveiene.

Jeg må bare ta litt på mitt område også, for i helsepolitikken ser vi at noe av det første Støre-regjeringen gjorde, var å kutte tilskuddsordningen for å bygge flere trygghetsboliger for eldre ute i kommunene, som skulle rigge dem for mye av den utfordringen som vil være der framover.

Det er også på Senterpartiets vakt at det nå legges ned en rekke distriktspsykiatriske sentre i hele landet vårt. Det er også på Senterpartiets vakt at en bygger ned de private helseaktørene, som er de viktigste aktørene som vil levere spesialiserte helsetjenester ute i distriktene.

Det å snakke om distriktspolitikken og være så høy og mørk på det tror jeg en skal være litt forsiktig med. Og det ser ikke akkurat ut på meningsmålingene om dagen som at velgerne strømmer til Senterpartiets distriktspolitikk.

Jeg vil bare si en siste ting. Jeg kan godt snakke om hva som skal være gratis og subsidiert, med da skal en lytte til en mor fra Båtsfjord som sa det veldig fint til meg: Det er veldig fint med gratis barnehage, men hvis kvaliteten i den barnehagen er dårlig, hjelper det ikke veldig mye. Distriktspolitikk handler om mer enn hva som skal være gratis eller subsidiert. Det handler om å skape gode lokalsamfunn, og da er arbeidsplassene den viktigste grunnen i distriktspolitikken.

Heidi Greni (Sp) [17:06:10]: Selv om det er mange Høyre-representanter som har vært på talerstolen her i det siste, er jeg akkurat like klok på hva som er Høyres politikk. Det er kun snakk om hva som er galt med regjeringens politikk, og ingen vil synliggjøre verken hva Høyre mener om inntektssystemet, hvilke grep Høyre har tenkt å gjøre i distriktspolitikken, eller hva vi kan forvente hvis de skulle komme i regjering til høsten og Erna f.eks. ble kommunalminister igjen.

De klager på at det er den dårligste kommuneøkonomien på 15 år, og ja, det er krevende i kommunene, ingen tvil om det, men hadde det blitt mye enklere for kommunene hvis de hadde hatt Høyres budsjett, som er fire milliarder mindre? Det sliter jeg vanvittig med å skjønne.

Når det gjelder inntektssystemet, fikk vi mye kjeft fra Høyre i fjor for at det ikke var lagt fram året før, for det lå jo, som Høyre sa, en utredning til grunn fra inntektssystemutvalget. Det var ferdig utredet, og nå måtte vi komme med et opplegg. Så kom vi med et nytt inntektssystem, og Høyre tør ikke å si noe om hva de mener om det, bortsett fra at det selvsagt er helt forferdelig og grusomt og ikke løser oppgavene i kommunene. Men jeg synes Høyre skulle være såpass ærlige at de går på talerstolen og forteller: Er det Drammen som har fått for mye. Er det Bærum som har tapt for mye? Hva er det som er galt med inntektssystemet? Skal vi ha en større inntektsutjevning, eller skal vi ha en mindre inntektsutjevning hvis Høyre klarer å få reversert det inntektssystemet?

Vi ble til og med kritisert for at vi ikke har en overgangsordning for dem som er hardest rammet. Det er jo på plass. Det er på plass en ordning for de kommunene som er hardest rammet. De får da et maksimumsnedtrekk det første året, og det er ingen av de kommunene som kommer til å slite i hele tatt med å få budsjettene sine til å gå i hop.

Det ble også sagt at vi ikke gidder å lese oss opp, og at vi burde ha sett for lenge siden hva det var som kom. Representanten Kapur var også til stede på høringen om kommuneproposisjonen, der KS var til stede og var veldig tydelige på at de syntes dette var et godt opplegg for kommunene. KS, kommunene selv har ikke sett hva det var som kom til å treffe dem. Det er ganske uforståelig at det skal forventes at regjeringen da skulle skjønne det.

Til slutt er det sagt at arbeidsplasser er den største knappheten i distriktskommuner. Nei, det er fem år siden arbeidsplasser var den største knappheten i distriktskommunene. I dag er det kompetanse. Det å få folk til å flytte dit er den største utfordringen, og det er dét våre distriktspolitiske virkemidler vil føre til at vi løser.

Margret Hagerup (H) [17:09:23]: Jeg registrerer at det ikke bare er Høyre som skulle ønske at vi hadde hatt en kommunalminister fra Høyre. Jeg sa i mitt innlegg at vi føder færre barn og blir flere eldre, og jeg kom opp her på invitasjon fra Lene Vågslid.

Regjeringen sliter litt med å bestemme seg for hvor mye en skal blande seg inn i skolepolitikken. Innlandet er jo et godt eksempel på det når en har debattert skolestruktur, er en er litt uenig om i hvor stor grad en skal blande seg inn i det. Men en har valgt å gi over 500 000 per skole, sånn at skoler som legges ned i kommuner som gjør gode valg for framtiden, straffes med at en tar vekk midler.

Det er lett å gå opp og si at en representant harselerer med ting, men det jeg sa da jeg sto på talerstolen, var jo at regjeringen snakker om skolemat, russegensere, teknologifag og sløydbenker, mens de store utfordringene i norsk skole er at elevene ikke lærer seg å lese, skrive og regne. Det betyr ikke at mat på skolen ikke er viktig, det betyr ikke at sløydbenker på skolen ikke er viktig, men det betyr at vi må si at de store utfordringene i skolen i dag er at elevene ikke lærer seg å lese, skrive og regne, og hvilke virkemidler har regjeringen iverksatt for å ivareta dette? De har ikke gjort noen ting.

Det ble nylig nedstemt å innføre en plikt til å gi intensivopplæring. De pengene som går til hver skole, kunne blitt brukt til tidlig innsats. Regjeringen har satt ned en strategi for lesing, og i en undersøkelse der sier 45 pst. av lærerne på 5. trinn om elever som ikke klarer å lese skikkelig, at de håper at dette ordner seg med modning, så de venter og ser. Hvorfor setter ikke regjeringen inn tidlig og målrettet innsats for elever som ikke kan lese, skrive og regne? Hvorfor snakker regjeringen om å styrke laget rundt læreren og eleven uten at en innfører nye yrkesgrupper i sitt budsjett? Hvorfor snakker en om viktigheten av lærere, når en ser at lærere i matematikk, norsk og engelsk som har tatt karriereveier, sier at de endrer sin undervisning sånn at den blir mer praktisk og utforskende, også innenfor lesing, skriving og regning? Hvorfor styrker ikke regjeringen en tidlig innsats?

Jeg vil også si at da Trond Giske og Arbeiderpartiet i 2016 ville ha iPader til alle elever, var Høyre imot det, for vi ville ikke bruke så mye penger på at alle skulle ha en iPad. Vi mente at det skulle brukes på å investere i tidlig innsats og i lærerne. Det er ennå det viktigste for oss, for det er ikke det enkelte læremiddel i skolen som skal sørge for at elevene lærer seg å lese, skrive og regne. Det er at lærerne gjør den jobben de er satt til å gjøre i klasserommet, og at de får den hjelpen de trenger for å gjøre den jobben. Det løses ikke ved å snakke om skolemat og sløydbenker og alle andre ting. Da må vi prioritere det viktigste først, og det gjør Høyre.

Mudassar Kapur (H) [17:12:33]: Det har vært flere talere fra regjeringspartiene, og også statsråden, som har lyst til å dele med oss i salen at de synes det er litt vanskelig å forstå det opposisjonen legger fram, og ikke klarer å bli helt klok på det. Jeg tenker at når jeg går inn i salen, er det ikke et selvstendig poeng eller en ambisjon for meg å øke klokhetsnivået hos regjeringspartiene. Det er et selvstendig ansvar de har selv. Jeg tenker at de som trenger å forstå hva vi legger fram, altså norske kommuner og innbyggere, henger godt med.

Så var det dette med distriktspolitikk. Jeg må jo si at en regjering som har levert en så næringsfiendtlig politikk som denne regjeringen har gjort, som eksplisitt går inn og rett og slett gjør tydelig forskjell på norske verdiskapere – de som skaper norske arbeidsplasser – og utenlandske eiere og øker skattene og byrden der ute og derigjennom går målrettet til angrep på norske arbeidsplasser, skal ikke snakke høyt om distriktspolitikk.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:13:49]: Jeg vil bare korrigere en åpenbar feil som ble fremsatt av representanten Greni da hun hevdet at det ikke har vært dårligere kommuneøkonomi på 15 år. Det har det. Det er 37 år siden det var like dårlig kommuneøkonomi, og det er det altså KS som slår fast. Det kan sies at statsminister Gro Harlem Brundtland i hvert fall kan unnskylde seg med at det var børskrakk den gangen.

Beskriv situasjonen, så kan vi gjerne diskutere inntektssystemet. Men jeg synes at det blir litt lettvint og lettbeint. Hvor godt inntektssystemet er, er avhengig av hvilken kommune du spør. Fremskrittspartiet er i hvert fall ikke opptatt av å ta en omkamp om det inntektssystemet som er til stede i dag. Men vi må også ta innover oss at ikke alle kommunene er like fornøyde med de endringene som er gjort, og så er det sånn at mye av det som ligger i inntektssystemet, er objektive forhold som handler om kostnadsnøkler.

Lene Vågslid (A) [17:15:16] (leiar i komiteen): Takk til kommunal- og forvaltingskomiteen også for arbeidet med denne delen av budsjettet.

Sidan februar 2022 har Noreg teke imot nesten 90 000 ukrainarar. Aldri før har me teke imot så mange flyktningar på så kort tid. Til samanlikning tok Noreg imot litt over 31 000 under førre migrasjonskrise i 2015. Det set det litt i perspektiv, meiner eg. Eg vil gje både justisministeren og arbeids- og inkluderingsministeren ros for den kontrollen Noreg har hatt, og for at ein jamleg har kome til Stortinget ved behov for endringar og nødvendige tilpassingar av den situasjonen me finn oss i. Eg vil òg takke alle landets kommunar, frivillige organisasjonar, arbeidsgjevarar og tilsette i mottak og utlendingsforvaltinga for den viktige og gode jobben som blir gjort kvar einaste dag.

Innvandringstakten har betydning for evna til å integrere dei som kjem hit, på ein god måte. Om me over tid tek imot fleire enn me klarer å integrere, kan det gå ut over tillit og samhald i samfunnet. Arbeidarpartiet har difor alltid vore oppteke av å føre ein kontrollert og berekraftig innvandringspolitikk. Me skal ta ansvaret vårt for menneske på flukt, samtidig som me må bevare velferdsstaten og sikre god integrering.

Dei høge innkomstane som følgje av krigen i Ukraina, har vist korleis kapasiteten i mottaksapparatet og kommunale tenester kan bli utfordra over tid. Det har difor vore heilt rett av regjeringa å ta grep for å få innkomstane ned på eit meir berekraftig nivå, inkludert innstrammingar i ordningar som kan gjera Noreg meir attraktivt enn naboland. La det ikkje vere nokon tvil: Noreg skal framleis vere ei trygg hamn for ukrainarar som har behov for beskyttelse. Noreg bidreg òg sterkt gjennom Nansen-programmet, med meir sivil, militær og finansiell støtte, som heile Stortinget er einig om.

Noreg kan ikkje aleine løyse dei store utfordringane knytte til migrasjon. Dei fleste asylsøkjarar som kjem til Noreg, har kome hit via eit anna europeisk land. Sjølv om me har god kontroll innanfor norske grenser, betyr det lite dersom land langs Europas yttergrense ikkje har det. Arbeidarpartiet meiner at Noreg er tent med auka europeisk samarbeid på migrasjonsområdet. EUs nye migrasjonspakt har ført landa nokon viktige, store skritt i rett retning, og det blir òg arbeida med fleire nye initiativ på europeisk nivå. Arbeidarpartiet ynskjer at Noreg skal vere tett kopla på her og vere ein bidragsytar for å utvikle det europeiske migrasjonssamarbeidet.

I integreringspolitikken handlar det om både å stille krav og å stille opp. Integreringspolitikken må ha som mål å få fleire i arbeid, byggje sterke fellesskap, fremje likestilling og kjempe mot negativ sosial kontroll. Alle må møtast med dei same forventningane og moglegheitene uavhengig av kvar ein kjem ifrå.

Dette budsjettet og forliket med SV prioriterer tydelege grep for å styrkje integreringa og få fleire med innvandrarbakgrunn raskare i jobb: meir støtte til frivillige organisasjonar som driv integreringsarbeid, styrking av Jobbsjansen for å hjelpe fleire innvandrarkvinner ut i jobb, arbeidsretta tiltak i Nav, kutt i barnehageprisen, styrking av områdesatsingane og tilskot til fleire tilsette og pedagogar i barnehagar i levekårsutsette område, for å nemne noko.

Ein kontrollert og berekraftig innvandringspolitikk gjev det beste grunnlaget for å styrkje innsatsen i integreringspolitikken framover. Slik kan me få fleire ut i arbeid eller utdanning, sikre velferda og førebyggje kriminalitet.

Mari Holm Lønseth (H) [17:24:45]: Europa opplever nå den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og globalt er det nærmere 120 millioner mennesker på flukt. De fleste av dem er internt fordrevne. Krigen i Ukraina og mer uro flere steder i verden tvinger også millioner av mennesker til å forlate hjemmet sitt. Det er helt klart at vi i Norge har et ansvar for å bidra til å hjelpe dem som er på flukt. Det skal vi gjøre ved å ta imot flyktninger til Norge, men vårt viktigste bidrag er – og slik må det være – hjelp i nærområdene.

Krigen i Ukraina har ført til at Norge har tatt imot svært mange flyktninger de siste årene. Ukraina kjemper en frihetskamp som er viktig for resten av Europa, også for Norge. Så langt har over 88 000 ukrainere søkt om midlertidig kollektiv beskyttelse. Vi skal stille opp ved å ta imot flyktninger, men det er også viktig at vi får til en jevnere fordeling mellom de ulike landene i Norden. Det er veldig vanskelig å se når situasjonen i Ukraina skal bli bedre, og UDI sine anslag viser at antallet flyktninger fra Ukraina vil være høyt også i 2025. Deres mellomscenario er 10 000–25 000.

På toppen av det vet vi at migrasjonspresset mot Europa sine yttergrenser øker. Det kommer altså på toppen av den flyktningstrømmen vi allerede står i. Norge må være mer forberedt på at det kan komme en ny flyktningkrise på toppen av den vi allerede står i. Mange andre land i Europa har gjort eller varslet at de kommer til å gjøre innstramminger i sin innvandringspolitikk. Det bør vi også være våkne for og sørge for at Norge gjør det samme. Norge skal ikke ende opp med å være et land som er mer attraktivt å velge enn våre naboland. Da risikerer vi å bli annerledeslandet, slik Sverige var i forrige flyktningkrise.

Vi er nødt til å sørge for at innvandringen til Norge er kontrollert og bærekraftig. Vi kan ikke ta imot flere i Norge enn vi klarer å integrere på en god måte. Derfor har Høyre det siste året tatt til orde for flere innstramminger, men det har foreløpig ikke vært vist noen stor interesse fra regjeringen for å imøtekomme det og innføre konkrete og virkningsfulle innstramminger.

Etter forrige flyktningkrise ble det tatt veldig mange grep for å gjøre Norge bedre forberedt på en eventuell ny flyktningkrise og når det gjaldt det å være rustet til å håndtere store ankomster og begrense innvandringen. Vi etablerte ankomstsenteret på Råde, styrket ID-kontrollen og oppdaterte beredskapsplanene. Det arbeidet er nødt til å fortsette. Vi er nødt til å forberede oss på at det kan komme flere, samtidig som vi opprettholder en effektiv og rettferdig behandling av asylsøknadene.

Det er en del piler som peker i riktig retning når det gjelder integrering, men vi har fortsatt en del utfordringer. Vi vet at arbeidsdeltakelsen blant innvandrere er lavere enn i befolkningen ellers. Det gjelder særlig kvinner som har kommet til Norge, som står enda lenger unna arbeidslivet. Rapporter viser også at antallet som melder om negativ sosial kontroll, øker.

I Høyres alternative budsjett for 2025 er det foreslått over 250 mill. kr til integreringstiltak som skal hjelpe kommunene med å bosette flyktninger, få flere ut i arbeid og bekjempe negativ sosial kontroll. Det skal vi gjøre bl.a. gjennom å øke antallet mangfoldsrådgivere og antallet plasser i arbeidstreningsprogrammet Jobbsjansen, styrke botilbudet for personer over 18 år som er utsatt for negativ sosial kontroll, og gjeninnføre tilskuddet for utleieboliger.

Vi er nødt til å stille tydelige krav og forventninger til den enkelte som skal integreres i Norge. Folk er nødt til å komme seg ut i jobb, og folk er nødt til å lære seg norsk. Vi forventer at dem som kommer til Norge, har en grunnleggende respekt for de grunnleggende norske verdiene. Vi skal stille opp med gode ordninger og muligheter for å komme seg ut i jobb og for å lære seg norsk, men den viktigste personen i arbeidet med å lykkes med integreringen vil være den enkelte innvandrer selv.

Heidi Greni (Sp) [17:38:26]: Først vil jeg berømme den jobben kommunene våre har gjort de siste årene, med å ta imot nesten 90 000 flyktninger. De har vist en enormt stor vilje og evne til å sørge for opplæring, helsetilbud og ikke minst bolig til alle sammen. Jobben som er lagt ned, er enorm. Jeg må også si en stor takk til frivilligheten, som bidrar med integrering gjennom språkkafeer, inkludering i kulturliv, i idrett osv.

Prognosene for 2025 er på 22 000 asylsøkere, med ca. 16 000 av dem fra Ukraina. Norge har også over lang tid tatt imot et større antall overføringsflyktninger enn de fleste land i Europa, sett i forhold til folketallet.

Så høye ankomster som vi har sett de siste årene, er ikke bærekraftig over tid. Kommunene er nå svært presset på skole, helse og ikke minst bolig. Derfor er det svært viktig og nødvendig at regjeringen kom med innstramminger opp mot Ukraina den 27. september i høst. Endringene bestod bl.a. av at personer som kommer til Norge fra områder i Ukraina UDI vurderer som trygge, vil bli behandlet etter det ordinære regelverket for asyl. Det betyr bl.a. at stridsdyktige menn som ikke har et særlig beskyttelsesbehov, ikke vil få opphold. Flyktninger som kommer fra andre områder, vil fortsatt få midlertidig kollektiv beskyttelse. Vi skal fortsatt ha kontroll over innvandringen til Norge. Endringene som nå trer i kraft, er nødvendige for at kommuner over hele landet skal klare å ta imot og integrere på en god måte.

I Hurdalsplattformen slår vi fast at nivået på kvoteflyktninger skal sees i sammenheng med nivået på asylankomster. Dette ble fulgt opp med å redusere antall kvoteflyktninger til 200 i budsjettforslaget. I budsjettforliket havnet vi på 500, dvs. en sjettedel av det antallet som var da Fremskrittspartiet hadde justisministeren. Med Listhaug som justisminister hadde vi 3 000 i året.

Innvandringen til Norge må være kontrollert og bærekraftig og ikke uforholdsmessig større enn de landene det er naturlig å sammenligne oss med, som de andre nordiske landene. Statsråd Mehl har oppfordret de 17 000 syrerne som er i Norge, til å reise hjem til Syria hvis de ikke lenger trenger beskyttelse.

Det er svært viktig at de som kommer til Norge, lærer språket fort og kommer seg ut i arbeid eller utdanning. Arbeiderpartiet og Senterpartiets hovedmål i integreringspolitikken er å få flere i arbeid, bygge sterke fellesskap, fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll.

Regjeringen gir også vel 100 mill. kr til UDI for å starte et flerårig investeringsprogram for å modernisere IT-løsningene, slik at sakene kan behandles fortere. Prosjektet vil kunne bidra til bedre og mer effektiv saksbehandling. I dagens ustabile globale situasjon, med økt migrasjonspress og grenseoverskridende kriminalitet, er samfunnet avhengig av at utlendingsforvaltningen fanger opp og kontrollerer opplysninger om identitet tidlig.

Vi har innført krav om minimum 15 timer arbeidsretting etter tredje måned i introduksjonsprogrammet. Det betyr at flere kommer i kontakt med arbeidslivet kort tid etter bosetting. Regjeringen har i høst hatt på høring forslag om å utvide målgruppen for introduksjonsprogrammet til også å gjelde dem mellom 55 og 60 år. Vi har også foreslått at alle flyktninger skal ha krav på arbeidsrettet introduksjonsprogram etter tre måneder. Målet er å få flest mulig i jobb fortest mulig. Høringsfristen var 9. desember, og vi har mottatt i underkant av 100 høringsuttalelser. I 2024 har andelen ukrainere i jobb økt fra 16,6 til 30 pst. Av dem som har bodd i Norge i over to år, er omtrent halvparten i arbeid.

Det er viktig at de som ikke skal oppholde seg i Norge, raskt blir sendt ut av landet. Derfor er det bra at Norge har høye returtall. For Senterpartiet er det viktig å ha kontroll over innvandringen til Norge. Det så vi ikke minst i 2015, der det motsatte skjedde. Regjeringen Solberg hadde åpenbart ikke kontroll på Storskog. Nå har vi en regjering som er forberedt, har kontroll og har en beredskapsplan.

Erlend Wiborg (FrP) [17:49:27]: Politikk handler om å prioritere. Mens vi ser våre naboland stramme inn pengebruken på innvandrings- og integreringsfeltet, prioriterer dagens regjering sammen med Sosialistisk Venstreparti å bruke mange titalls milliarder kroner – dette i en tid da våre kommunepolitikere må kutte i viktige primærtjenester som skole, eldreomsorg osv., for å få budsjettene til å gå opp. Fremskrittspartiet ønsker å føre en politikk som gjør at Norge kommer på nivå med våre naboland når det gjelder mottak av innvandrere. Da kan vi også bruke mer penger på andre viktige velferdsoppgaver.

Selv om kommunene opplever vanskelige økonomiske tider, har likevel Kommune-Norge stilt opp og gjort en stor innsats med å bosette ukrainere som må rømme fra Putins brutale angrepskrig mot Ukraina. Samtidig opplever kommunene nå at det er et press på tjenestene som følge av høye ankomsttall, når det gjelder både helsetilbud, språkopplæring, bolig og plasser i skole og barnehage. Da er det umusikalsk at alle de andre partiene her i dag ønsker å øke belastningen og ta imot flere kvoteflyktninger. Fremskrittspartiet foreslår i vårt alternative statsbudsjett å ta imot null kvoteflyktninger, slik at den kapasiteten vi har, kan brukes på å hjelpe ukrainere på flukt. Det betyr ikke at Fremskrittspartiet ikke ønsker å hjelpe mennesker på flukt, men vi ønsker å hjelpe flest mulig mennesker, og det gjør vi på den mest effektive måten – ved å hjelpe flere i nærområdene. Det er noe Fremskrittspartiet satser på.

I regjeringens budsjett estimerer man at det i 2025 skal komme rundt 16 000 fordrevne fra Ukraina. I tillegg legges det opp til rundt 6 000 øvrige asylsøkere – dette etter en tid hvor Norge har tatt imot flere ukrainske flyktninger enn Danmark, Sverige og Finland har tatt imot til sammen. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor er det så mange ukrainere som velger Norge i stedet for våre nordiske naboland? Hovedgrunnen er nok at ytelsesnivået vi har i Norge, er godt over dobbelt så høyt som det man får i nabolandene. Da er det ikke rart at veldig mange velger Norge. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger fremmet forslag om at vi må ha et makstak på ytelsene vi gir til flyktninger – ikke bare ukrainske, men alle flyktninger – slik at Norge ikke har høyere og mer generøse ytelser enn det man får i våre naboland.

Et annet viktig mål er at de som kommer til Norge, skal bli integrert, bli en del av samfunnet og komme seg ut i arbeid. Norge bruker enorme summer på integrering. Vi bruker godt over 30 mrd. kr, mens Danmark bruker 3,7 mrd. danske kroner. Samtidig ser vi at sysselsettingsgraden blant f.eks. ukrainere i Danmark er vesentlig høyere enn det den er i Norge, for i Norge har vi et system som avler passivitet. Vi bør i stedet lære av Danmark, som har et system som sørger for at jobb er målet fra dag én – få folk raskest mulig ut i jobb – og så skal man lære dansk språk og om samfunnet for øvrig ved siden av.

Norge og Europa har ført en innvandringspolitikk som har gjort at mange mennesker har dratt på en farefull ferd over Middelhavet, og som har kostet titusenvis av menneskeliv. Vi har ført en politikk som har latt kyniske menneskesmuglere være dem som reelt sett avgjør hvem som skal få slippe inn i Europa og Norge. Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for et annet system, der vi innfører asylmottak i trygge tredjeland. Da vi lanserte dette alternativet, var vi ganske alene. Nå ser vi land etter land i Europa komme etter. Retorisk ser vi parti etter parti i Norge komme etter, men ved votering står Fremskrittspartiet dessverre alene om at det må være mye bedre å kunne hjelpe dem som er reelle asylsøkere, til å få en trygg havn i trygge tredjeland, i stedet for en politikk som den man har ført i Norge frem til i dag, som ikke er til gagn for verken mennesker reelt på flukt eller norske skattebetalere.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [17:54:55]: SV gjekk til val på ein meir human asyl- og flyktningpolitikk. Vi meiner internasjonal solidaritet er klokt i det lange løp, og vi meiner at retten til å søkje asyl og få saka si handsama innan rimeleg tid er viktig i respekt for universelle menneskerettar. Å flykte er for mange den einaste utvegen for å beskytte familie og barn, og det mange menneske har gått igjennom på fluktruta, trur eg det er vanskeleg for oss å forstå. Difor må vi møte menneske som søkjer vern i Noreg, med respekt og forståing, også dei som ikkje får bli i landet, som bør få ei rettferdig behandling og ein rask og verdig retur.

Det er rekordmange menneske på flukt frå krig og undertrykking i verda – 120 millionar, ifylgje FNs høgkommissær for flyktningar – men under 1 pst. av desse kjem til Europa. Situasjonen er slik at 43 pst. fleire menneske bur i totalitære statar i 2024 enn i 2016, og dette er med og påverkar behovet for vern. Vi har tidlegare forhandla inn ei oppfylging av Baumann-rapporten som skal få på plass eit alternativ til utvising i saker som gjeld barn, og vi er utolmodige etter at den forskriftsendringa kjem til Stortinget og kan bli vedteken.

Det er alltid nabolanda som ber den tyngste børa. Difor er det viktig at vi stiller opp i solidaritet med ukrainske fordrivne, og at Noreg støttar opp om det internasjonale flyktningarbeidet under FNs høgkommissær for flyktningar. Det har aldri vore viktigare enn no å slutte opp om Høgkommissærens arbeid med å koordinere internasjonal innsats i område nær krig, konflikt og katastrofe og med ordningar for gjenbusetjing og overføringsflyktningar, altså kvoteflyktningar, for dei aller mest sårbare flyktningane, som ikkje kan få vern eller hjelp der dei er, i nærområda eller i heimlandet.

I forhandlingar med regjeringa klarte SV å stogge den planlagte reduksjonen i flyktningkvoten noko. Noreg skal som fylgje av dette ta imot 500 i 2025. Samtidig er ikkje vi fornøgde med dette, for vi meiner vi både kan og bør ta imot det talet FN har oppmoda oss om å ta imot, men det var likevel prinsipielt viktig å ta imot litt fleire. Kvoteflyktningordninga er viktig for dei aller mest sårbare som ikkje kan returnere til heimlandet eller få vern i nærområde eller naboland.

Norske kommunar gjer og har gjort ein formidabel innsats med å busetje flyktningar. Solidaritet krev noko av oss, og vi ser at enkelte kommunar opplever press på tenestene som fylgje av at mange kjem på kort tid. Difor er det viktig at ein frå statleg hald tek grep for å ruste kommunane til å fortsetje arbeidet med å busetje og integrere flyktningar, for å kunne gje både dei og andre innbyggjarar dei tenestene det er behov for.

Vi meiner det er særleg viktig å styrkje norskopplæringa og anna kommunalt integreringsarbeid, og vi er glade for å ha fått auka tilskotet til integreringsarbeidet i regi av frivillige organisasjonar med 10 mill. kr i desse forhandlingane. Dei frivillige organisasjonane gjer eit veldig viktig arbeid for å skape gode fellesskap og møteplassar for folk som er nye i landet. Noreg treng arbeidskraft, og det er viktig at menneske som har fått midlertidig eller varig opphald i landet, får god språkopplæring og tilbod om kvalifisering til arbeid, slik at dei kan leve eit verdig og sjølvstendig liv.

Eg har møtt nokre flyktningar dette året, etter at eg fekk ansvaret for det flyktningpolitiske arbeidet til SV. Dei eg møter, vil arbeide, men det er andre ting som hindrar dei, særleg det som gjeld språk og det å bli vurdert som ein aktuell arbeidstakar. SV er kritisk til at Noreg brukar ressursar på å opne tilbakekallsaker mot integrerte personar som har budd lenge i Noreg, samtidig som mange ventar altfor lenge på asylintervju.

I tillegg til å ha fått auka talet på kvoteflyktningar i dette budsjettet er vi glade for å ha fått på plass midlar til betre tilsyn ved asylmottak for einslege mindreårige asylsøkjarar, til styrking av den barnefaglege kompetansen og fleire midlar til aktivitetstilbod på asylmottak.

Det er viktig at vi tek vare på dei menneska som er her i landet, uansett kva slags status dei har, og kvar dei kjem frå.

Tobias Drevland Lund (R) [18:04:58]: Jeg må innrømme at jeg ble skuffet da jeg i regjeringens forslag til statsbudsjett kunne lese at man hadde planlagt å ta imot 200 kvoteflyktninger i 2025. I denne salen møter det 169 mennesker, altså bare 31 færre enn det planlagte antallet. Men der vi er 169, som representerer om lag fem en halv million nordmenn, representerer de 200 Norges solidaritet med over 100 millioner mennesker på flukt.

Det er nå engang slik at dette tallet ble justert opp etter forliket, og det er bra. Men det er ikke nok. Det er klart at Norge alene ikke kan ta ansvar for alle mennesker som er på flukt, men vi kan i hvert fall i det minste gjøre det som FNs høykommissær for flyktninger innstendig ber oss om, nemlig å forplikte oss til å ta imot 5 000 kvoteflyktninger.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er det på verdensbasis behov for millionvis av plasser til kvoteflyktninger i 2025. Det er rundt 24 land i verden som tar inn kvoteflyktninger. Og når et land som Norge kutter drastisk i antallet de er villige til å ta inn, sender det et uheldig signal til andre land i verden.

Vi burde ta vår del av ansvaret vi har som en del av verdenssamfunnet til å ta imot en liten andel av disse menneskene. Samtidig må vi ta skikkelig imot dem som kommer hit og bosettes her. Fellesskap fungerer og er nøkkelen til god integrering.

Vi går snart inn i det tredje året med Russlands brutale, ulovlige og folkerettsstridige fullskalainvasjon av Ukraina. Landets kommuner har gjort en kjempejobb med å bosette ukrainere, og staten må fortsatt stille opp for kommunene i dette tilfellet. Derfor vil Rødt bl.a. styrke kommunenes budsjetter, slik at de kan fortsette å ta imot fordrevne fra Ukraina og andre steder i verden uten at det går på bekostning av kommunenes oppgaver og tjenester.

Rødt mener det er riktig og viktig å sikre at de som får opphold i Norge, gis best mulig utgangspunkt til å klare seg. Arbeid er en viktig nøkkel til integrering og et godt liv i Norge, men veien til arbeidslivet er ikke alltid like lett for dem som kommer hit som flyktninger og asylsøkere. De må lære et nytt språk. De må bli kjent med et helt nytt samfunn med nye normer, lover og regler og ny kultur. Vi må derfor satse på integrering fra første dag. Derfor øker vi i stønadene til beboere på mottak, og vi øker introduksjonsstønaden og antall norsktimer for beboere på asylmottak. Vi øker bevilgningene til områdesatsingene med over 60 mill. kr. Vi styrker utekontakten i Oslo og setter av penger til flere mangfoldsrådgivere i skolen. Vi øker også støtten til integreringsarbeidet som finnes i regi av frivillige, og vi øker støtten til en rekke organisasjoner som jobber med integrering og rettssikkerhet for asylsøkere, samtidig som vi altså ytterligere styrker rettsikkerheten gjennom å innføre sakkyndiguttalelser i alle utvisningssaker som berører barn og å doble antall nemndsmøter i UNE for å sikre muntlig høringer. Barnets beste må være det viktigste hensyn i utvisningssaker, ikke bare i ord, men også handling.

Til slutt vil jeg gå litt over på omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, som Norge i en årrekke har fått kritikk for av FN, og det er dessverre den samme kritikken. Allerede i 2015 anbefalte FNs barnekomité at omsorgsansvaret for dem mellom 15 og 18 år burde overføres til barnevernet, slik at de ikke bor på mottak med voksne. Nylig kunne NRK fortelle at antall enslige mindreårige asylsøkere i Norge har økt kraftig de siste to årene, fra 74 barn fordelt på to mottak til 571 fordelt på mer enn 20 mottak.

Statens helsetilsyn, som har det overordnede ansvaret for at mindreårige som bor på mottak får den omsorgen de trenger, er bekymret. De siste par årene har fire av fem tilsyn ved omsorgstilbudet for enslige mindreårige på mottak avdekket lovbrudd og vist at barna ikke får den omsorgen de har behov for. Derfor fremmer også Rødt her i dag forslag om at regjeringen skal utarbeide en opptrappingsplan for overføring av alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet, for å sikre at alle disse barna og alle disse mindreårige asylsøkerne er under barnevernets omsorgsansvar innen 2028.

Det er mye vi må gjøre. Vi må gjøre mye med integreringen, samtidig som vi fører en solidarisk innvandringspolitikk.

Statsråd Emilie Mehl [18:13:56]: De siste årene har migrasjonen til Norge vært preget av krigen i Ukraina. Siden 2022 har over 100 000 personer søkt om beskyttelse i Norge, og 90 000 av dem er ukrainere. Det har vært gjort en formidabel innsats i kommunene, blant frivillige og i forvaltningen. Det har vært helt avgjørende for at de ukrainske fordrevne har blitt tatt imot på en så god måte. Det er regjeringen takknemlig for.

Russlands angrep på Ukraina fortsetter, og vi må være forberedt på at det fortsatt kan komme mange fra Ukraina. I budsjettet er det lagt til grunn en prognose på 22 000 asylsøkere til Norge i 2025, hvor anslagsvis 16 000 vil omfattes av ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse. Dette er svært usikre anslag. Videre er det sånn at selv om ankomstprognosen for 2025 er lavere enn ankomstene vi har hatt de siste årene, vil håndteringen fortsatt kreve stor innsats framover.

For å håndtere ankomster i samsvar med prognosene, eller endret fra prognosene, for å ha kapasitet til saksbehandling av nye søknader og forlengelser av kollektiv beskyttelse, samt oppfølging i mottaksapparatet, foreslår regjeringen å videreføre en bevilgning på 155 mill. kr til ekstra administrativ kapasitet i UDI. Vi foreslår også å øke bevilgningen knyttet til innkvartering av asylsøkere, medregnet utgifter til mottak, vertskommunetilskudd og stønader til mottaksbeboere, fra 3,4 til 3,8 mrd. kr i 2025.

Norges støtte til Ukraina ligger fast. Vi støtter Ukrainas forsvarskamp. I snart tre år har de fleste som har flyktet fra Ukraina til Norge, fått midlertidig kollektiv beskyttelse og blitt bosatt raskt. Samtidig er det et stort press på kommunene og tjenesteapparatet. Krigen i Ukraina begrenser seg til noen områder hvor situasjonen er verre enn andre, og for Ukraina er det også viktig å unngå at for mange forlater landet, bl.a. for å unngå hjerneflukt. Derfor er det nå en fordel at regjeringen har gjort innstramminger sånn at ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ikke rettes mot personer som kommer fra trygge områder i Ukraina.

Vi har gjort flere innstramminger i ordningen. Nå har vi strammet inn slik at asylsøkere fra trygge områder i Ukraina ikke får midlertidig kollektiv beskyttelse. Det innebærer at de blir vurdert etter det ordinære asylregelverket, og at de fordrevne fra Ukraina i større grad likebehandles med andre asylsøkere. Vi vurderer også om det er behov for å gjøre flere endringer i ordningen. Det kan bli aktuelt.

Regjeringen mener også at det er viktig å se kvoteflyktningene i sammenheng med ankomstene til Norge. Vi har hatt historisk høye ankomster på grunn av krigen i Ukraina. Derfor mener regjeringen at det er helt nødvendig å kutte i kvoten for overføringsflyktninger. Regjeringens forslag var 200 kvoteflyktninger, men i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og SV er enigheten at vi skal ta imot 500 overføringsflyktninger i 2025. Det er en halvering fra nivået i 2024 og betydelig lavere enn det Høyre og Fremskrittspartiet tok imot i sin tid.

Barn som kommer alene til Norge, er en særlig sårbar gruppe. De prioriteres derfor høyt i alle ledd i utlendingsforvaltningen. I budsjettavtalen med SV og regjeringspartiene foreslås det en økning på til sammen 54,7 mill. kr, som vil styrke omsorgstilbudet og ivaretakelsen av enslige mindreårige i asylmottak. Det omfatter mer barnefaglig kompetanse i mottak hvor det oppholder seg enslige mindreårige, og økt kapasitet til UDI til å kartlegge og vurdere omsorgsituasjonen for enslige mindreårige som kommer til Norge med følgeperson. Det er også økt kapasitet til Statsforvalterens tilsyn med bo- og omsorgstilbudet, og mer tilskudd til aktivitetsmidler til barn i asylmottak.

Presset på utlendingsforvaltningen vil være og er stort, i en tid med høye ankomster fra Ukraina. Det er en stor utfordring at IT-systemene er utdaterte og til hinder for god og effektiv saksbehandling. De er dyre å drifte, og det er økende risiko knyttet til nedetid, informasjonssikkerhet og personvern. Derfor vil regjeringen ta tak i de grunnleggende utfordringene og få på plass langsiktige løsninger for en mer effektiv forvaltning. Vi foreslår å bevilge 100,5 mill. kr til UDI for å starte et flerårig investeringsprogram for å modernisere IT-systemene, samt en investeringsfullmakt og kostnadsramme på om lag 2 mrd. kr i perioden 2025–2031. Modernisering av IT-systemene vil gi mer effektiv saksbehandling, bedre tjenester for brukerne, bedre samhandling i forvaltningen, og bedre kontroll og sikkerhet både på grensen og i Norge.

Statsråd Tonje Brenna [18:30:29]: Det er krig i Europa, på vårt eget kontinent. Nesten 90 000 flyktninger er bosatt i Norge de siste tre årene. Ni av ti er fordrevne fra Ukraina. Vi har nå bedt kommunene om å bosette 18 900 flere til neste år. Jeg må si jeg er dypt imponert over den innsatsen som legges ned fra kommuner, frivillige organisasjoner, arbeidsgivere og lokalsamfunn rundt om i hele landet, for å integrere ekstraordinært mange mennesker.

Vi må ha et bærekraftig ankomstnivå og kontroll på våre grenser. Derfor har vi iverksatt flere innstrammingstiltak for å få ankomstene ned på et likere nivå med våre naboland, slik at presset på kommuner, mottakssystem og ankomstsystem blir mindre, og at tjenestetilbudet i kommunene fortsatt skal være godt.

Regjeringens mål er at flere skal lære seg norsk, komme i arbeid og delta i det norske samfunnet. I budsjettet for 2025 foreslår vi å prisjustere tilskuddssatsene for integreringstilskuddet, etter flere år uten justering. Det vil gjøre kommunene bedre rustet til å bosette flyktninger også det neste året. Regjeringen foreslår også å videreføre den ekstra bevilgningen til IMDi på 60 mill. kr, for å sørge for at IMDi kan håndtere de fortsatt høye ankomstene, og følge opp den rekordhøye bosetningen de siste tre årene.

Regjeringens mål er at flere flyktninger og innvandrere raskt skal komme ut i jobb eller utdanning. Vi foreslår derfor å styrke Jobbsjansen med 68 mill. kr, for at flere hjemmeværende innvandrerkvinner får den kvalifiseringen de trenger for å komme i jobb eller utdanning og bli økonomisk selvstendige. Vi foreslår også 20 mill. kr til at statsforvalterne kan veilede og føre tilsyn med kommunenes integreringsarbeid, for å sikre bedre etterlevelse av regelverket, slik at flere kommer i jobb.

For at ukrainsk kompetanse raskere skal kunne brukes i det norske arbeidslivet, foreslår regjeringen 10 mill. kr til raskere vedtak om godkjent utdanning, mer målrettet karriereveiledning og rådgivning til norske arbeidsgivere om ukrainsk fagkompetanse.

Alle i Norge har rett til å leve et trygt og fritt liv. Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et alvorlig samfunnsproblem som hindrer likestilling, deltakelse og integrering i samfunnet. Regjeringen foreslår derfor 10,5 mill. kr mer til å forebygge og forhindre negativ sosial kontroll gjennom å styrke de særskilte hjelpetjenestene.

I 2025 øker regjeringen innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet betydelig. Over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett foreslår vi økt tilskudd til områdesatsinger i Oslo og tilskudd til sosiale møteplasser for gutter og unge menn, med mål om forebygging og forhindring av rekruttering til kriminelle miljøer i utsatte områder i landet vårt. Dette skjer sammen med en betydelig styrking av politiet.

Frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb for å inkludere flyktninger og innvandrere, med språktrening, møteplasser, kurs og fritidsaktiviteter. I budsjettavtalen med SV er vi enige om å øke tilskuddet til integreringsarbeidet i regi av frivillige organisasjoner med 10 mill. kr. Det vil føre til flere tiltak som kan bidra til god integrering i hverdagen.

Vi ønsker et samfunn der alle stiller på lik linje og opplever å ha mulighet til å bidra i samfunnet og være en del av fellesskapet. Et flertall på Stortinget tar med dette grep i statsbudsjettet for å legge til rette for fortsatt god innsats for integrering og inkludering i kommuner over hele landet også neste år.

God integrering krever innsats på tvers av ulike sektorer og ulike departementsområder. Under mitt ansvar som arbeids- og inkluderingsminister ligger en rekke virkemidler der bevilgningene behandles i dag. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et samordnings- og pådriveransvar som skal bidra til at integreringspolitikken blir helhetlig.

Samtidig er det viktig å si at den enkelte selv også må bidra til å bli integrert. Dersom politikken virker og den enkelte selv bidrar, tror jeg at vi i framtiden vil lykkes med å få flere mennesker som opplever tilhørighet til det norske samfunnet, og som kan bidra til både å skape verdier, holde hjulene og velferdsstaten i gang og føle tilhørighet til det norske samfunnet.

Anne Kristine Linnestad (H) [18:48:02]: La én ting være helt klart. Det er ingen av oss i denne salen som kan integrere en eneste person. Den enkelte flyktning eller innvandrer må ville, ønske og ha mulighet til å integrere seg selv. Det vi kan legge til rette for, er at flest mulig av flyktningene som kommer til Norge, får en bolig å etablere sitt nye liv i, at de får mulighet til å lære seg godt nok norsk til at de enten kan få en jobb raskt eller ta utdanning, at de kan delta i barnas liv i skole og barnehage og samfunnet for øvrig, og at færrest mulig – helst ingen – opplever negativ sosial kontroll.

For å styrke arbeidet med negativ sosial kontroll legger altså vi, i vårt alternative statsbudsjett, opp til at det skal bli ti nye mangfoldsrådgivere og ti nye plasser i botilbud til personer over 18 år som er utsatt for negativ sosial kontroll.

Kommunene har gjort en formidabel jobb med å bosette nesten 100 000 flyktninger fra Ukraina siden 2022. For å hjelpe kommunene med bosetting av flyktninger også framover foreslår Høyre å sette av 150 mill. kr for å gjenopprette tilskuddsordningen til utleieboliger.

Norge skal ha en integreringspolitikk som gir alle som får opphold i Norge, muligheter til å bli gode bidragsytere i det norske samfunnet, uansett hvilken kommune de bosettes i. Ett mål er å få flest mulig inn i arbeidslivet. Derfor vil jeg spesielt trekke fram Jobbsjansen og hvor viktig det er for å få innvandrerkvinner ut i jobb og bidra til at de blir aktive deltagere i samfunnet. Tidligere i år kunne vi lese at 76 pst. av deltagerne i Jobbsjansen gikk direkte over til jobb eller utdanning i 2023. Det viser at dette er en ordning som gir resultater, og hjemmeværende innvandrerkvinner som i utgangspunktet står langt fra arbeidslivet, kommer inn i arbeidslivet. Høyre foreslår derfor å styrke Jobbsjansen med 500 plasser. Det vil gi store positive ringvirkninger, både for den enkelte kvinne og for familien hennes.

Integrering er altså et prioritert område i Høyres alternative budsjett, og totalt har vi foreslått over 250 mill. kr mer til integreringstiltak enn det regjeringen la fram. Dette vil hjelpe kommunene til å bosette flere, styrke kampen mot negativ sosial kontroll og få flere inn i arbeid og studier.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [18:50:47]: Eg tek ordet ein gong til for å kommentere litt av innlegget til Erlend Wiborg, der det nesten høyrest ut som om det er Framstegspartiet som har funne opp flyktningarbeid i nærområde. Flyktningarbeid i nærområde har FNs høgkommissær for flyktningar halde på med i 60 år. Hovudarbeidet er å drive med akutt nødhjelp, stabilisere situasjonen, sjå om det er mogleg å få desse flyktningane til å flytte tilbake til det området dei kom frå, eller beskytte dei i nærområdet, og i siste instans er det snakk om at dei som ikkje kan få vern på nokon av desse måtane, og som er i livsfare, skal kunne bli kvoteflyktningar. Kvoteflyktningordninga er den einaste ordninga der ein flyktning kan kome på lovleg, planlagt og kontrollert vis til eit anna land, der landet er førebudd på at desse menneska kjem. Det er ikkje europeisk flyktningpolitikk som gjer at folk druknar i Middelhavet. Det er det heilt andre forhold som styrer.

Eg reagerer også litt på syndebukkretorikken. Eg synest vi her frå Stortinget skal vere flinkare til å snakke om alle desse som bidreg stort til det norske samfunnet. Eg har hatt mine foreldre på ein sjukeheim det siste året dei levde, og hadde det ikkje vore for han frå Etiopia, ho frå Ukraina, ho frå Thailand eller kor dei var frå i alle verdshjørne, som var der og gav mine foreldre god omsorg, hadde ikkje dei hatt nokon til å stå i den omsorga.

Det er ei lita gruppe som kanskje fell utanfor, og som blir fanga opp av kriminelle miljø. Likevel synte den analysen av ungdomskriminaliteten at det eigentleg var ei ganske lita gruppe, og det er fullt mogleg å handtere den situasjonen med å setje inn tiltak for å gjere noko med levekåra i dei områda der det er problem. Der kan ein snu utviklinga ved å setje inn målretta tiltak som gjer at desse ungdommane som blir fanga opp av kriminelle nettverk, kan få ein annan livsveg. Eg trur ingen vel eit kriminelt liv dersom dei kan sleppe.

Det å jobbe med internasjonal kriminalitet handlar om noko anna enn flyktningar. Det handlar om kriminelle nettverk som er rigga for å utnytte systemet og tene pengar på ulovleg vis, og det skal ein kjempe mot.

Mudassar Kapur (H) [18:54:05]: Det er ikke noen tvil om at selv om integreringen går godt for de aller fleste, er det ofte en fattig trøst for den enkelte familie eller det enkelte nabolag, eller for en kommune der man sliter med en overrepresentasjon av integreringsutfordringer. Da må man selvfølgelig ta tak i det, og det gjelder både de reelle bakenforliggende årsakene og de litt mer langsiktige grepene som bør tas. Her er det da veldig viktig å sørge for både at barna ikke faller ut av skoleløpet, og at foreldrene deres ikke faller ut av arbeidslivet. At man får bekjempet negativ sosial kontroll, er akkurat like viktig som at man sørger for at sosiale forskjeller ikke går i arv.

Dette er noen av nøklene bak god integrering. Det handler både om at de som ikke har alle svarene på dette til enhver tid, ikke skal bli sett på tiltaksløse, at de som ønsker å føre en streng innvandringspolitikk, ikke nødvendigvis er – hva skal vi si – slemme, og at de som ønsker å ha et åpent sinn til dette, ikke er naive eller dumsnille. Jeg tror det er et godt tegn ved Norge at vi har en åpen og realistisk debatt rundt disse tingene, slik at de vedtakene vi fatter i Stortinget, også har integritet ute i befolkningen.

Så til noen av de utfordringene som vi har foran oss: Det er ingen tvil om at med store ankomsttall blir det også større utfordringer. Da må vi sørge for at norske kommuner er i stand til å både bosette og integrere flyktninger og dem med innvandrerbakgrunn på en bedre måte. Det er dette prinsippet med at kommuner ikke skal bosette flere enn det de har kapasitet til, og summen av disse tingene påvirker også hvor mange flyktninger man kan ta imot per år. Disse tingene bør henge sammen – åpenbart.

Veldig mange kommuner opplever også at de får tilflytning i tillegg til de flyktningene de skal bosette. Det skjer i form av at enkelte flyktninger har bodd så og så mange år i andre kommuner, og så i etterkant flytter til de store kommunene, men ikke har gode nok forutsetninger for å bli integrert og få seg jobb eller bolig. Dermed legger de press på de sosiale tjenestene og annen kompetanse som er sårbar i den kommunen. Det er derfor vi i Høyre også har pekt på nettopp de grepene vi har pekt på i inntektssystemet, når det gjelder å se nærmere på levekårsutfordringer, vekstkommuners utfordringer og ikke minst et hovedstadstilskudd.

Dette håper jeg er ting vi kan komme tilbake til ved en senere anledning, og jeg takker for debatten.

Erlend Wiborg (FrP) [18:57:25]: Sosialistisk Venstreparti hevdet at flyktninger ikke kan hjelpes i sine nærområder. Det stemmer ikke. Hvis man lytter til hva FNs høykommissær for flyktninger selv sier, ber kommisæren om at vi skal styrke budsjettene og hjelpen til flyktninger i nærområdene. Totalt sett kutter Fremskrittspartiet betydelig på innvandring og integrering, for med vår politikk vil det komme langt færre til Norge, og vi vil spare store summer. Men vi bruker også mer penger enn det Sosialistisk Venstreparti i dag kommer til å stemme for når det gjelder hjelp i nærområdene. Fremskrittspartiet foreslår å øke nødhjelpen og humanitær bistand med 1,8 mrd. kr. Vi foreslår å øke bevilgningene til FNs høykommissær for flyktninger, med 500 mill. kr. Det handler rett og slett om at med den politikken Fremskrittspartiet foreslår, vil vi kunne hjelpe langt flere mennesker enn å hente noen til Norge.

Jeg er helt enig: Det er mange innvandrere som klarer seg veldig godt i Norge, som jobber hardt, lar seg integrere, lærer seg språket, blir en del av det norske samfunnet og er viktige bidragsytere i samfunnet. Det er veldig bra, og dem skal vi virkelig heie på. Men samtidig må jeg si, når jeg hører Sosialistisk Venstreparti hevder at det bare er en liten gruppe vi har utfordringer med, og man snakker om yrkesdeltakelse, at det verdt å gå inn og se på tall fra Statistisk sentralbyrå. Blant syriske kvinner i Norge er kun 11,4 pst. i heltidsarbeid. Det betyr at nesten ni av ti syriske kvinner i Norge er utenfor arbeidslivet, og da er det ikke en liten gruppe vi har utfordringer med knyttet til integrering. Vi kan se det samme tallet for somaliske kvinner – det ligger på 16,7 pst., så tallet er altfor lavt. Når det gjelder den kriminalitet, viser tallene som Fremskrittspartiet har fått fra Statistisk sentralbyrå, at kriminaliteten blant nordmenn uten innvandrerbakgrunn går ned, mens kriminaliteten – og spesielt volds- og gjengkriminaliteten – blant personer med innvandrerbakgrunn går kraftig opp. Da har vi en utfordring, og det hjelper ikke å snakke – som veldig mange her i denne salen gjør – om utfordringene når man ikke er villig til å ta de nødvendige grepene. Men det er Fremskrittspartiet villig til – det har vi alltid vært og kommer fortsatt til å være det.

Lene Vågslid (A) [19:00:36]: Takk for ein god debatt. Framstegspartiet bør nok sjå litt tilbake på eigen tid i regjering når det gjeld det ja/nei-spørsmålet representanten Erlend Wiborg har vore interessert i og stilt i heile i dag. I 2015, 2016 og 2017 kom det fleire tusen frå dei landa som Erlend Wiborg sjølv refererer til, som òg er dei damene Erlend Wiborg plutseleg har ein stor omsorg for at ikkje har kome i arbeid. Det er litt av utfordringa i debatten i dag, for før Framstegspartiet var i regjering, kunne det partiet snakke på ein måte som om det aldri hadde hatt ansvar. Men Framstegspartiet og dei sju-åtte ulike justisministrane som dei brukte opp i si regjeringstid, har eit betydeleg ansvar for utviklinga me har sett, som har vore negativ, det vere seg ungdomskriminalitet eller andre forhold.

Eg vil gjenta at for Arbeidarpartiet er det heilt avgjerande at innvandringspolitikken er kontrollert og berekraftig. Som statsråd Brenna var inne på i replikkordskiftet i stad, heng det saman med integrering. Det som er fascinerande med Framstegspartiet, både i denne debatten og i den førre debatten i dag, er at dei budsjetterer med effektar av ein politikk som umogleg kan virke på ei veke. Viss du kuttar 5 mrd. kr i integreringstilskotet til kommunane neste år, går det utover dei kommunane som representanten Per-Willy Amundsen hadde ein enorm omsorg for då me diskuterte kommuneramma. Det heng rett og slett ikkje på greip. Ein må rett og slett ikkje bestandig høyre på det Framstegspartiet seier; ein må sjå på kva dei faktisk gjer.

Tusen takk for ein god debatt, og etter kvart god jol til dokker og alle som skal ha joleferie.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [19:02:40]: Eg sa ikkje at FN ikkje bidreg i nærområda, eller at Noreg ikkje bidreg i nærområda. Det bidreg vi absolutt til. Det er ikkje ei ny oppfinning, det er noko vi har halde på med lenge. Og eg er veldig glad for at Framstegspartiet vil støtte FNs høgkommissær for flyktningar sitt arbeid, men det er utruleg viktig å bruke nok ressursar i Noreg for å sørgje for at alle desse som treng ei betre integrering, å kome seg i arbeid og leve trygge, sjølvstendige liv i Noreg, får nok hjelp til å kome seg dit. Det vil vere ei god investering. Det er ikkje pengar som blir vekke. Det er veldig nyttig for dette landet, for vi treng arbeidskraft, og vi treng folk som har ressursar, og som kanskje har noko anna enn det vi har sjølve. Levekårsutfordringar har mykje med inntekt og integrering å gjere, og det er der vi må setje inn støtet for nettopp å møte dei utfordringane som Framstegspartiet åtvarar mot.

Erlend Wiborg (FrP) [19:03:53]: Jeg måtte ta ordet for å rette opp noen direkte feil fra komitéleder Vågslid fra Arbeiderpartiet, for hun hevder at det ikke er mulig å stramme inn innvandringspolitikken i Norge, og at det ikke kan få umiddelbar effekt. Det er direkte feil. Noe av det vi diskuterer i dag, er hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot. Hvis vi gjør som Fremskrittspartiet foreslår, å ta imot null kvoteflyktninger, vil det ha effekt fra 1. januar og en besparelse allerede da. Eller hvis vi reduserer ytelsene vi gir til nyankomne flyktninger, sånn at vi legger oss på det samme nivået som i Sverige og Danmark, vil det gi en økonomisk besparelse fra dag én.

Jeg registrerer at Vågslid og Arbeiderpartiet også i dag har valgt å unngå å svare på et enkelt spørsmål, nemlig hvorfor de ønsker at ytelsene til flyktninger skal være høyere enn ordinær sats for minstepensjonister. Det er totalt uforståelig for Fremskrittspartiet.

Lene Vågslid (A) [19:05:09]: Ein kan av og til lure på om Erlend Wiborg og eg deltek i same debatt.

Til neste år skal norske kommunar busetje 18 900 flyktningar frå Ukraina, og Framstegspartiets svar på det er 5 mrd. kr mindre i integreringstilskot til kommunane. Det heng ikkje på greip. Me har ikkje hatt ein einaste høyringsinstans i komiteen som har føreslått det. Det er logisk, for det ville gått utover dei kommunane me, inkludert Framstegspartiet, tidlegare i dag har hatt så stor omsorg for, som står i store utfordringar med auka kostnader og velferdstenester som skal gjevast til alle.

Så nei, Framstegspartiet svarer ikkje på det eg spør om, om ein klarer å budsjettere realistisk. Det bør ein klare viss ein tek mål av seg å kanskje vere det partiet som skal ha statsministeren neste haust.

Geir Inge Lien (Sp) [19:08:12]: Det vert eit veldig kort innlegg. Eg vil berre kunngjere at det er ein einstemmig komité som sluttar seg til salderingsbudsjettet, og dermed vil eg berre ønskje debatten velkomen – og god jul!

Liv Kari Eskeland (H) [19:08:40]: Eg skal ikkje dra ut debatten eg heller, men når me er så heldige å ha statsråden her, tenkte eg å seia at føremålet med nysalderinga er å gjennomføra tekniske budsjettendringar på slutten av året. Tilleggsløyvingar til nødvendige og uføresette utgifter i slutten av desember er òg ein del av dette.

Med dette som bakteppe kan ein jo spørja seg om støtta til CargoNet for å innfri sine forpliktingar til Statens pensjonskasse, eller om løyvingane til forsterka ekom i Trøndelag ikkje burde ha vore kjent då budsjettet vart lagt, og at det sånn sett difor burde hatt ein plass i det ordinære budsjettet.

Eit anna forhold som er verdt å kommentera, er det særskilte tilskotet til styrkt kollektivtilbod til Akershus fylkeskommune, som følgje av midlertidig stenging av Ring 1, der tildelinga av tilskot krev at fylkeskommunen sjølv bidreg med 50 pst. Stenginga av Ring 1 har medført store trafikale utfordringar for innbyggjarane i Akershus og Oslo, og spørsmålet er kven som bør betala når staten set i verk tiltak på hovudvegnettet, som påverkar innbyggjarane i ein kommune eller i ein fylkeskommune.

Under Solberg-regjeringa stilte regjeringa med ei tiltakspakke for kollektivtilbodet sist innbyggjarane i Akershus vart påverka av tunellrehabilitering i Oslo. Det er eit tankekors at fylkeskommunen no må bidra med så mykje når staten er oppdragsgjevar og forårsakar følgene som oppstår.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:10:29]: Regjeringen har foreslått flere større og mindre omprioriteringer og endringer i samferdselsbudsjettet for 2024. Jeg har merket meg at en samlet komité har stilt seg bak disse endringsforslagene, så jeg har lyst til å trekke fram noen elementer, som for så vidt andre representanter allerede har vært inne på.

Vi følger opp Stortingets anmodningsvedtak om å komme tilbake med et forslag om å øke bevilgningene til Akershus fylkeskommune for å styrke kollektivtilbudet i forbindelse med midlertidig stenging av Ring 1. Vi foreslår et tilskudd på 30 mill. kr, som er betinget av at Akershus bidrar med egne midler, det er slik at ansvarsforholdene er i kollektivsektoren. Fylkeskommunen har det ansvaret, men her bidrar staten inn. Det mener vi det er riktig å gjøre i denne sammenhengen.

Det var nødvendig å ha en midlertidig stengning av Ring 1 av hensyn til sikkerheten i Regjeringskvartalet. Vi har stor forståelse for de utfordringene som for stengningen medfører for folk i hverdagen. Det er veldig viktig at man skal kunne komme seg dit man skal i hverdagen – om man nå skal på jobb eller hva man skal gjøre. Men vi er i hvert fall glad for at det ser ut til at Akershus fylkeskommune svarer ut dette på en god måte og ønsker å være med på å finansiere et sånt tilbud.

Regjeringen jobber med å legge til rette for økt lønnsomhet i godsmarkedet. Det er viktig for at vi skal kunne ivareta Norges klimakrav og hensynet til trafikksikkerhet. CargoNet, har pensjonsforpliktelser i Statens pensjonskasse som er kostbare sammenliknet med andre konkurrenter, som har innskuddsbaserte pensjonsordninger. Derfor ønsker regjeringen å gi tilskudd til CargoNet, slik at selskapet kan få gjort opp sine forpliktelser i Statens pensjonskasse og dermed også blir kvitt en konkurranseulempe. Jeg er glad for at komiteen stiller seg bak forslaget til fullmakt, slik at vi kan jobbe videre med å avklare et tilbud.

Så på tampen: Vi hadde denne tragiske togulykken på Nordlandsbanen, der vi dessverre mistet en lokfører. Som følge av dette, og også andre hendelser, er det behov for å få på plass noen lokomotiver. For å få det til stiller vi penger til rådighet i nysalderingen. Takk.

Jone Blikra (A) [19:13:06]: Bare en kort kommentar knyttet til kritikken fra Høyre når det gjelder tilrettelegging for CargoNet. Som statsråden har redegjort for, var det helt nødvendig og helt riktig. Det er noe spesielt at Høyre kritiserer tilrettelegging for like konkurransevilkår, for det er det det her snakkes om. Det er også spesielt at Høyre da egentlig kritiserer regjeringen for å være for rask og effektiv med å iverksette nødvendige tiltak, men det kan vi leve med.