Sveinung Rotevatn (V) [13:02:45]: I dag tidleg kunne vi vakne til ei nyheit som vel knapt er ei nyheit lenger, og det er at det norske sjukefråværet aukar – igjen, slik det har auka og auka dei siste åra. Dei siste tala no er at sjukefråværet er på 7,2 pst. Til samanlikning var det hausten 2019, siste kvartal før pandemien, på 5,9 pst., og sjølv det var verdas høgaste sjukefråvær. Sånn sett er det i og for seg ikkje noko nytt at det norske sjukefråværet er høgt. Det er eigentleg ikkje nytt, fordi det har vore høgt i 20 år, men vi har sett ei forverring i det siste.

I nasjonalbudsjettet går det fram at om lag 18 pst. av nordmenn i arbeidsfør alder ved utgangen av fjoråret fekk ei helserelatert trygdeyting. Det er om lag 2 prosentpoeng fleire enn i 2019, og tala er sannsynlegvis vortne endå verre i løpet av inneverande år. Kva er dei prosenttala i menneskeskjebnar? Vel, auken vi har sett dei fire siste åra, summerer seg til over 80 000 fleire mottakarar av sjukepengar, arbeidsavklaringspengar og uføretrygd, altså på toppen av dei som gjekk på det frå før. Det svarar til folketalet i Tromsø by.

Dersom det var slik at det var arbeidsløysa som hadde auka med 80 000 personar, ville det vore sak éin, to og tre for denne regjeringa. Det hadde vorte slått alarm for lenge sidan, men sidan det vi snakkar om, er helserelaterte trygdeytingar, og folk berre gradvis vert skubba lenger og lenger vekk frå arbeidslivet, er det lite politisk merksemd om denne urovekkande utviklinga.

Noka politisk merksemd er det heldigvis, mest fordi avtalen om inkluderande arbeidsliv går ut ved årsskiftet og eventuelt må fornyast. Det er vel neppe noko nytt å få ut av statsråden om akkurat den prosessen her og no, men sett frå utsida, i alle fall, og det som vert rapportert i media, går det mot at heile den avtalen kollapsar. Det er kanskje ikkje så rart, sidan delar av arbeidstakarsida insisterer på at ein ny avtale skal avlyse all debatt om sjukelønsordninga i fire nye år, som vel har vore kjerneføremålet med IA-avtalen heilt frå starten.

Her er vi ved kjernen i problemet, slik eg ser det. I snart 25 år har ein tenkt at det går an å løyse sjukefråværsutfordringa med å endre på alt mogleg anna enn sjølve sjukelønsordninga, fordi ho har vore ei heilag ku – eller ein elefant midt i rommet, ein kan bruke den pattedyrmetaforen ein måtte ønske.

Realiteten er at dei faglege tilrådingane er rimeleg klare og har vore det lenge. Ekspertgruppa til sysselsetjingsutvalet tilrådde ei moderat omlegging av sjukelønsordninga, til ein modell der arbeidsgjevar får eit medfinansieringsansvar for langtidsfråværet, og der arbeidstakar får ein eigenandel på 20 pst. etter seks månadars fråvær, med mindre ein går over til gradert sjukmelding. Det er all grunn til å tru at det ville redusert sjukefråværet, ikkje minst fordi den største delen av den auken ein no ser i sjukefråvær, gjeld mildare psykiske helseplager. For den gruppa seier Nav sjølv at det som hovudregel ikkje er helseskadeleg å gå på jobb. Tvert imot er det helsefremjande å gå på jobb og ein viktig del av det å verte frisk igjen.

Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt kva ho har tenkt å gjere med den utviklinga vi no ser. Det er mange ting som er krevjande i statsrådens portefølje, og som er vanskeleg å gjere noko med. Vi vert f.eks. fleire eldre i dette landet, og fleire vil hamne på alderspensjon. Det er det ikkje så mykje å gjere med, men det er ingen naturlov at vi skal verte sjukare og sjukare i dette landet, særleg fordi vi sannsynlegvis har verdas beste helsevesen, verdas beste folkehelse, og verdas minst belastande arbeidsmiljø. Det betyr ikkje at ingenting kan verte betre, men det er grunn til å tru at vi ligg i front på alle dei områda.

Korleis kan ein då sjå på desse tala og konkludere med noko anna enn at det er sjølve ordninga som bidreg til at sjukefråværet vert veldig høgt, og i alle fall høgare enn alle andre samanliknbare land? Det håpar eg at vi kan få belyst i denne interpellasjonen.

Statsråd Tonje Brenna [13:07:35]: La meg starte med å si at jeg er uenig i at dette ikke er et tema som diskuteres. Det diskuteres her i denne salen, og det diskuteres i media. Jeg er helt sikker på at det også diskuteres rundt lunsjbord på arbeidsplassene våre og rundt kjøkkenbord hjemme hos folk over hele landet.

Jeg er også uenig i at det eneste svaret på å jobbe med sykefravær er å diskutere sykelønnsordningen. Det er veldig mange andre elementer som gjør at vi har det mer eller mindre godt på jobb, og det er veldig mange andre elementer som også påvirker helsen vår, trivselen vår og nærværet vårt.

Jeg vil likevel si takk til representanten, som setter søkelys på en veldig viktig problemstilling som berører mange mennesker i samfunnet vårt. Økningen i antallet som mottar helserelaterte trygdeytelser, er bekymringsfull, både for den enkelte, som blir stående utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom, og for samfunnet som helhet. Utviklingen presser både helsevesenet vårt og arbeids- og velferdstjenesten vår og belaster offentlige budsjetter.

Samtidig må vi huske på et helt grunnleggende prinsipp: at de som er for syke til å jobbe, skal ha økonomisk trygghet i Norge. Utfordringen er derfor ikke bare å redusere utgiftene, men å skape flere muligheter for arbeid. Arbeid skaper verdier, fellesskap og mestringsfølelse og er nøkkelen til en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Regjeringen mener derfor at alle som kan og vil jobbe, skal få muligheten til det, samtidig som vi sikrer økonomisk trygghet for dem som ikke har mulighet.

Gjennom mange år har vi hatt en vedvarende høy andel av befolkningen utenfor arbeidslivet. Mange av disse mottar en helserelatert ytelse. Som representanten korrekt påpeker, har det vært en økning de siste årene. Det er nå over 600 000 mottakere av helserelaterte ytelser, og dette utgjør den klart største gruppen blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Det er spesielt økningen i mottak av sykepenger som vekker bekymring, da sykepenger for mange er inngangen til mer langvarige trygdeytelser som arbeidsavklaringspenger, AAP, og uføretrygd. En betydelig andel av fraværet i Norge kan knyttes til psykiske lidelser, og over 40 pst. av AAP-mottakerne har en slik diagnose.

Vi vet at helseplager rammer skjevt. Folk med kort utdanning og lav inntekt opplever oftere psykiske plager og redusert livskvalitet enn folk med lengre utdanning og høyere inntekt. Utviklingen er et alvorlig bakteppe som alle forhandlingspartene i de pågående IA-forhandlingene har med seg. Forhandlingene er, som dere helt sikkert er kjent med, krevende, og jeg har vært tydelig på at behovet for å være åpen for å diskutere ulike virkemidler er viktig. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av at partene i arbeidslivet er tett involvert i arbeidet med å redusere sykefraværet. De representerer en verdifull kilde til kunnskap, men er også en avgjørende kraft ute på arbeidsplassene når vi skal utvikle nye tiltak som både er målrettede og kan hjelpe oss med å få fraværet ned.

For å sikre at vi har solid kunnskap som grunnlag for eventuelle endringer i regelverket, har regjeringen igangsatt en områdegjennomgang. Denne skal gi en bedre forståelse av årsakene til at personer mottar helserelaterte ytelser. Målet er økt sysselsetting, ved at flere kommer helt eller delvis i arbeid, og redusert sykefravær. De foreslåtte tiltakene skal over tid bidra til at flere kommer i jobb, og redusere utgiftsveksten i folketrygden. Vi er ferdig med gjennomgangen neste sommer.

Regjeringen har samtidig igangsatt flere tiltak med sikte på å få folk friske og tilbake i jobb. Vi vet at jo lenger man er borte fra jobb, desto vanskeligere blir det å komme tilbake. Deltakelse i arbeid vil i mange tilfeller være direkte helsefremmende. Arbeids- og velferdsetaten skal bistå personer som sliter med å komme i arbeid på egen hånd, bl.a. gjennom tilbud om arbeidsmarkedstiltak for dem som trenger det. Mange med ulike helseproblemer som står utenfor arbeidslivet, har også behov for samtidig bistand fra både arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgstjenestene for å få bedre helse. Et eksempel på et slikt tiltak er individuell jobbstøtte.

I opptrappingsplanen for psykisk helse er det tre innsatsområder: helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, gode, tilgjengelige tjenester der folk bor, og tilbud til personer med langvarige og sammensatte behov. Planen har et tiårig perspektiv, og vi skal styrke det psykiske helsefeltet med 3 mrd. kr i planperioden. Vi vil bl.a. sørge for å styrke lavterskeltilbudet i kommunene, slik at flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

Regjeringen har en langsiktig og helhetlig tilnærming til dette arbeidet og ser fram til å fortsette arbeidet sammen med opposisjonen og Stortinget og partene i arbeidslivet for å styrke arbeidsdeltakelsen og redusere sykefraværet.

Sveinung Rotevatn (V) [13:12:59]: Jo då, ein viss diskusjon er det om desse utfordringane. Akkurat her og no er det ein diskusjon mellom underteikna og statsråden, men fleire må gjerne hive seg med om dei ønskjer det.

Problemet er at det er absolutt ingenting som tyder på at det er nokon tiltak regjeringa eller partane i arbeidslivet jobbar med, som vil bidra til at sjukefråværet går ned. Ein har sagt dei same tinga i mange år, og det einaste som har skjedd, er at fråværet går opp og opp og opp. Den gjeldande IA-avtalen hadde vel som mål å redusere sjukefråværet med – ja, kva var det, då – 10 pst., og det auka med 20 pst. Så kva er det som gjev grunn til å tru at det ein har prøvd i alle år, plutseleg skal begynne å verke, når det ikkje har gjort det fram til no?

Det er bra at statsråden er bekymra for utviklinga. Det skulle òg berre mangle når 80 000 nordmenn netto har vorte dytta ut av arbeidslivet dei siste fire åra. Men då skulle ein også tru at det skjedde noko, at det kom nokon forslag.

Eg er ikkje ueinig i prinsippet som regjeringa presenterer her, om at det er viktig å ha økonomisk tryggleik ved sjukdom. Det meiner også eg, det meiner også partiet Venstre, og i forslaget vårt vil ein altså ha nøyaktig same sjukelønsordninga som i dag i seks månader, eit halvt år, og deretter ein moderat eigendel. Sluttresultatet vil vere det som framleis er verdas klart beste sjukelønsordning, men som det er grunn til å tru vil gjere at sjukefråværet går ned.

Eg registrerer at statsråden ikkje nyttar anledninga til å imøtegå verkelegheitsforståinga mi knytt til det, så eg får vel tolke ho som at ho også er einig i at ei sånn omlegging sannsynlegvis vil føre til at sjukefråværet går ned. Så kan ein jo meine at ein likevel ikkje bør gjere det, men viss det er grunn til å tru at dette ikkje vil fungere, ville det vore interessant å få belyst kvifor. For når vi har så mange som står utanfor arbeidslivet og er på helserelaterte trygdeytingar, er også sluttresultatet at Noreg no i sum har lågare sysselsetjing enn Sverige og lågare sysselsetjing enn Danmark, Tyskland, Nederland og land vi vanlegvis likar å samanlikne oss med. Det er endringar som har skjedd, og det einaste som eigentleg bidreg til at vi har ei sysselsetjingsgrad som framleis er på eit – vi får seie – anstendig nivå, er at vi i alle fall har klart å få ein del eldre til å stå i jobb, og det er på grunn av pensjonsreforma. Det er lyspunktet.

Eg vil utfordre statsråden på det ho presenterer som regjeringa sin handlingsplan her, og det er at ein skal ha ein områdegjennomgang. Det er også opplyst om i budsjettet at ein skal ha ein områdegjennomgang. Eg registrerer at i forhandlingane om ny IA-avtale har det vore stor strid mellom arbeidstakar- og arbeidsgjevarsida om ein skal greie ut sjukelønsordninga og sjå på alternativ til ho. Då er spørsmålet mitt: Kva er det med denne områdegjennomgangen som skil seg frå å greie ut ordningane vi har i dag, slik dei fungerer? Det ville vore interessant å vite. Vil denne områdegjennomgangen også sjå med eit kritisk blikk på sjukelønsordninga?

Statsråd Tonje Brenna [13:16:13]: For å svare på det siste først, så er forskjellen at en områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene er veldig mye breiere enn en gjennomgang av bare sykelønnsordningen. Det handler om uføretrygd, det handler om arbeidsavklaringspenger, og det handler om å vite nok om hva som er inngangen til, begrunnelsen for, at flere i dag mottar disse ytelsene.

Jeg tror det er klokt å være litt ydmyk i møte med denne utviklingen. Ikke insistere på at noen av oss sitter med hele svaret på problemet, eller hele løsningen, men tvert imot være nysgjerrig på å se på nye tiltak. Jeg er også helt sikker på at den som er syk, ikke blir frisk av å bli fattigere, og den sykelønnsordningen vi har i dag, som vi har hatt siden 70-tallet, har ligget fast, men fraværet har allikevel gått opp og ned. Det er altså veldig mange ting som tyder på at dette handler om mer enn akkurat hvordan sykelønnsordningen er innrettet.

Den gjeldende IA-avtalen er forhandlet fram av en borgerlig regjering og har virkemidler som er signert av en arbeidsminister utgått fra et maktgrunnlag som representanten selv er del av. Det understreker vel mitt poeng, nemlig at det er klokt å være litt ydmyk i møte med disse debattene, fordi hva som påvirker folks helse, hva som påvirker tilhørighet på jobben, hva som gjør det mulig for oss å få folk tilbake, det vil være ulikt hos folk, og vi vil trenge å bruke flere virkemidler og verktøy på en og samme tid.

Jeg mener at hovedproblemet i Venstres forslag er at en kirurgisk presist treffer dem som har aller mest bruk for ordningen, fordi en treffer dem som har vært borte fra jobb så mye som seks måneder. Det er forskjell på å være borte fra jobb en periode og det å være lenge borte. Jeg vil tro at er man først lenge borte fra jobb, er man sannsynligvis mer syk enn noen som bare er borte en kort periode.

Det er dramatisk for alle som er utenfor arbeidslivet, både for dem som er på en ytelse, og for dem som er i ferd med å havne på en ytelse. Derfor har vi bevilget store summer til oppfølging av ungdomsgarantien – vi har styrket driftsbevilgningene til Nav med godt over 200 mill. kr for å sørge for at det er tilstrekkelig bemanning til å følge opp unge mennesker – og derfor har vi også gjennom stortingsmeldinger og budsjetter kommet med nye og aktuelle tiltak som jeg mener det er god grunn til å prøve ut, for å se om vi får tak i, særlig, unge folk som blir stående utenfor.

Jeg tror at når vi diskuterer hvordan systemet kan innrettes for å møte enkeltmennesker, må vi være ydmyke for at folk er forskjellige, arbeidsplasser er forskjellige og bedrifter er forskjellige. Dette tilfellet, forhandlingene som pågår mellom partene akkurat nå, ville det ikke vært riktig av meg å kommentere akkurat nå. Men jeg kan berolige representanten med at jeg gjør alt jeg kan for at vi skal få på plass en ny IA-avtale, sånn at vi sammen med partene kan jobbe med å få fraværet ned framover, for er det en ting som er helt sikkert, så er det at jobben må skje ute i virksomhetene. Det spiller liten rolle hva vi vedtar her på et papir, hvis ikke vi har arbeidslivet med oss.

Trine Lise Sundnes (A) [13:19:32]: Aller først må jeg avlive en faktafeil. Siden den første IA-avtalen har sykelønnsordningen vært endret mange ganger, men den har vært endret gjennom enighet blant de tre avtalepartene, henholdsvis arbeidslivets parter og skiftende regjeringer – noen ganger med positiv effekt og noen ganger med mindre positiv effekt. Men partene har vært forpliktet og har fulgt opp de endringene man har gjort. Det man derimot ikke har gjort, er å endre inntektssikringen til sykelønnsordningen, rett og slett fordi det ikke har vært tro på at det er det som ville nyttet.

Men å lete etter hva som kan ha positiv effekt for å få ned sykefraværet, ja, det kommer i mange ulike farger og nyanser. Det bærer denne høsten preg av. Den mest brutale formen for å få ned sykefraværet er å ikke ansette syke folk eller folk i noen av risikogruppene for sykefravær: kronikere, gamle folk, kvinner i fertil alder og så videre. Ja da, med min bakgrunn vet jeg at det er bedrifter som følger denne typen personalpolitikk. Særlig sympatisk eller samfunnsansvarlig er det ikke, men det skjer, oftere i service- og tjenestedelen av arbeidsmarkedet enn i tradisjonell industri. Om noen ikke tror meg på dette, kan de spørre fagforeningene om oppsigelser på bakgrunn av sykdom, graviditet, alder og så videre. Men det er jo ikke lov? Nei da, det er det ikke, men det skjer. Og i sårbare perioder av livet orker man faktisk ikke å ta den kampen alene, og derfor er det også store mørketall utover de sakene fagforeningene håndterer.

Hvor er så sykefraværet størst? Hvem er mest syke, og hva slags diagnoser øker? Representanten Rotevatn var tydelig på at det er psykiske lidelser, og at det er unge folk. Ja, hvor jobber unge folk, da? Jo, de er i service- og tjenesteytende næringer i det private næringsliv, hvilket betyr at her må innsatsen virkelig settes inn.

Så vil Venstre se på hvordan man kan straffe den enkelte personlig gjennom lavere sykelønnskompensasjon, for på den måten å nærmest skremme folk tilbake til arbeidsplassen. Det kan nok ha en oppdragende effekt på den som utnytter en sykelønnsordning som skal gi folk trygghet for egen økonomi når man blir syk eller skadet, og som godt kunne kommet på jobb. Det er jeg enig i. Men hvis vi overfører denne typen tankegang til uføres inntektssikring, så vil de fleste mene at dette er spinnvilt. Jeg har heller ingen tro på at de aller fleste syke prøver å lure seg unna arbeidsplassen.

Derimot er det nærværsarbeidet på arbeidsplassen som har effekt. Det vet vi. Hvordan vi forplikter den enkelte arbeidsplass til å finne løsninger, det virker. Under Solberg-regjeringen endret man dessverre IA-avtalen på en sånn måte at denne forpliktelsen til de lokale bedriftene opp mot tilskuddsordninger forsvant. Det synes jeg er synd. Mye av nærværsarbeidet og mye av arbeidsmiljøet på en arbeidsplass har betydning for sykefravær. I går hadde jeg en drital dag på jobben etter å ha tapt nominasjonen i Oslo Arbeiderparti. Jeg hadde ikke lyst til å gå, følte meg sårbar. Jeg har aldri fått så mange klemmer av medspillere og motstandere noen gang. Det gjorde godt. Det er en sånn arbeidsplass hvor nærværsarbeid er til stede, hvor folk føler seg velkommen og ivaretatt, og med kollegaer som har omtanke. Det må vi sørge for blir en realitet på absolutt alle norske arbeidsplasser på en sånn måte at alt sykefravær man kan gjøre noe med, blir borte.

Mímir Kristjánsson (R) [13:24:44]: Det er litt underlig å høre virkelighetsbeskrivelsen til representanten Rotevatn. Først av alt: Jeg tror ingen kjenner seg igjen i et bilde av at den norske sykelønnsordningen ikke har vært debattert politisk i høst. Tvert imot har det vært en av de store politiske hovedsakene. Undertegnede og representanten Rotevatn har møttes i flere debatter, i flere kanaler, om akkurat dette temaet. Så det ikke sånn at sykelønnsordningen er en hellig ku som det ikke lov å snakke om i Norge, men det er et stort flertall i befolkningen og et stort flertall på Stortinget som ikke vil kutte i sykelønnsnivået.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i den jammerdalen av en norsk økonomi som representanten Rotevatn ser ut til å leve i. Han var inne på at sysselsettingsandelen i Norge angivelig skal være lavere enn i alle våre naboland, men det er rett og slett ikke riktig. Sysselsettingen i Norge øker. Myten om at det finnes et særnorsk utenforskap med særlig mange utenfor arbeidslivet, er nettopp det – en myte. Sammenlignet med nesten alle andre land har Norge svært mange i jobb. Norge har svært mange unge og svært mange eldre i jobb. Det må bli slutt på svartmaling av nordmenns arbeidsmoral og av den norske økonomien for å skape en slags legitimitet for å gå i gang med velferdskutt.

Det er riktig at det har vært en økning i det norske sykefraværet, og det kan man selvfølgelig mene er alvorlig og problematisk. Det mener i og for seg Rødt også, men man skal heller ikke overdramatisere det. Sykefraværet i Norge er jo bare tilbake på det nivået det var på rundt årtusenskiftet. Det ikke sånn at sykefraværet i Norge aldri har vært så høyt som det er nå. Det er riktig at det er noen piler som går feil vei, men vi er altså bare tilbake til det sykefraværsnivået vi hadde i 2004.

Årsakene til at sykefraværet øker, er, ifølge alle som har peiling på det, svært sammensatte. Nylig gikk en Nav-forsker ut og mente at halvparten av økningen i det norske sykefraværet skyldes luftveissymptomer og «long covid». Det er faglig uenighet om det, som det er om alle de kompliserte mekanismene i dette, men nivået på den norske sykelønnen – at man får 100 pst. lønnskompensasjon ved sykdom i ett år – har ligget fast i Norge siden 1978. Da var det et enstemmig vedtak i denne salen om å gi alle nordmenn full sykelønn i ett år. Det vedtaket kom fordi full sykelønn allerede var blitt innført i en rekke funksjonæryrker, altså de yrkene hvor de ansatte hadde mest makt, mest behagelige jobber og høyest lønn. Så de eneste som ikke hadde full sykelønn, var altså de som trengte det mest. Det var Stortinget lei av, og derfor innførte man full sykelønn.

Sykefraværet i Norge har gått opp og ned siden 1978, med 100 pst. lønn under sykdom. Veksten i sykefraværet som har kommet de siste årene, kan altså ikke skyldes en endring i den norske sykelønnsordningen, for utbetalingsnivået – 100 pst. – har ligget stabilt gjennom hele den økningen. Det må altså skyldes helt andre ting enn det.

Jeg vil gi representanten Rotevatn rett i én ting: Jeg tror at hvis man kutter i sykelønnen, vil noen flere gå på jobb. Så jeg er enig i at kutt vil fungere for å få fraværet ned. Det er ikke sånn at det å bruke pisk som et virkemiddel isolert sett ikke fungerer. Det var ikke derfor man sluttet å bruke pisk i arbeidslivet heller. Pisk fungerte for å få folk til å jobbe, men på et tidspunkt mente man at det var inhumant, og så sluttet man å piske folk. På samme måte mener et flertall av partiene her inne at det ikke er verdt å kutte i sykelønnen til alle som er syke, uansett hva det måtte feile dem, uansett om de har kreft, uansett om de har psykiske lidelser, og uansett hva slags sykdomstilstand de er i. Å kutte i sykelønnen til alle som er syke, i håp om å få noen til å komme inn i jobb, er ikke verdt det, mener Rødt og flertallet i denne salen.

Diskusjonen om dette handler altså ikke om hvorvidt det vil fungere å kutte i sykelønnen, men om det er verdt å gjøre alle syke mennesker i Norge fattigere bare i håp om å få ned sykefraværet med ett eller to prosentpoeng.

Sveinung Rotevatn (V) [13:29:48]: Viss vi skal ta siste talar på alvor, får vi vel prise oss lykkelege over at vi bur i det einaste landet i heile verda som ikkje piskar folk og har eit forferdeleg arbeidsliv.

Eg trur det er grunn til å merke seg at den norske sjukelønsordninga, slik den er innretta, er i ei særklasse, og det same er sjukefråværet. Så kan ein spørje seg: Heng det kanskje bitte litt saman? Det ville ikkje statsråden seie noko om. Representanten fra Raudt seier i og for seg noko om det: Joda, han trur nok at viss ein endra det, ville sjukefråværet ha gått ned. Men det er tydelegvis betre å heller ha ei verkelegheit der 18 pst. av nordmenn går på helserelaterte trygdeytingar og er parkert utanfor arbeidslivet – og det har auka med 80 000 dei siste fire åra. Då seier ein at det er vi villige til å leve med.

Eg synest faktisk ikkje at det er verdt det, for dette er folk som – og det er verdt å minne om – ikkje vert gåande på 100 pst. lønskompensasjon resten av livet. Dei går ned til 66 pst. idet dei kjem over på arbeidsavklaringspengar og uføretrygd. Det er det tilsynelatande ingen som har noko problem med. Så dette heng jo ikkje saman. Ein har ei ordning som dyttar folk ut av arbeidslivet og over i dårlegare økonomiske kår, og det synest eg faktisk ikkje er eit resultat vi bør akseptere.

Så seier statsråden at det viktig å vere audmjuke og opne for nye løysingar – underforstått at eg ikkje er audmjuk eller open for nye løysingar. Eg har ikkje avvist ei einaste løysing. Dei einaste som avviser løysingar, er jo regjeringspartia, på venstresida. Det er dei som overhovudet ikkje er audmjuke for at den modellen dei no slår ring om, kanskje kunne forbetrast lite grann, og lytte til dei mange faglege innspela ein får om å gjere nettopp det. Eg er villig til å diskutere alle løysingar, og eg er den einaste her i salen som er det. Då trur eg kanskje det er nokon andre som har grunn til å vere meir audmjuke.

Så vert det sagt – som ei slags trumfkort – at den noverande IA-avtala vart signert av ei borgarleg regjering. Eg påstår ikkje at Høgre eller Framstegspartiet er noko mindre handlingslamma i møte med dette enn det Arbeidarpartiet er. Dei er jo heilt einige, og det er kanskje ein stor del av problemet. Det er også talande at ingen frå dei partia deltek i denne debatten.

Det eg reagerer på, er at arbeids- og inkluderingsministeren meiner det er eit problem at den modellen vi har føreslått, og som ekspertgruppa til sysselsettingsutvalet har føreslått, rettar seg inn mot langtidsfraværet. Men det er jo det som er problemet; det er ikkje korttidsfråværet som er problemet. Eg synest ikkje det eit stort problem i Noreg. Det er langtidsfråværet ein treng å setje inn tiltak mot, og at det då skal vere eit problem, synest eg er underleg.

Så seier representanten Sundnes at dersom vi overførte den logikken Venstre har, til uføre, ville det vore «spinnvilt». Men det er jo nettopp det vi gjer: Uføre får 66 pst. i lønskompensasjon, dei får ikkje 100 pst., og det har Arbeidarpartiet absolutt ingenting imot. Så kor er logikken? Den er heilt fråverande. Det einaste vi ser, er eit system som har gode hensikter, men det driv diverre folk ut i utanforskap, og det må denne salen klare å diskutere på ein ordentleg måte.

Statsråd Tonje Brenna [13:33:03]: Det er egentlig veldig trist hvis representanten Rotevatn blir så opprørt av at jeg sa at det er klokt å være ydmyk i møte med denne diskusjonen fordi folk er forskjellig. Det var ikke et personlig stikk fra undertegnede. Det var en oppfordring til oss alle.

Jeg mener at det som ikke er nyttig for debatten, er å redusere beveggrunnen til hvert enkelt menneske i dette landet, enten de er sykmeldte, uføre eller på arbeidsavklaringspenger, til et spørsmål om hvordan ordningen virker. Det er jo ikke utenkelig at folk faktisk har periodevise helseproblemer, eller i perioder opplever at det er vanskeligheter i livet eller på jobben som gjør at det er krevende å gå på jobb. Det betyr ikke at jeg mener at vi skal godta det og slutte å lete etter andre løsninger, men det hadde vært en fordel for debatten om også Venstre var interessert i andre deler av denne diskusjonen enn bare ordningen som sådan. Det er jo det som leder oss inn på et spor hvor det framstår som om noen bare vil rive teppet vekk under beina på folk, mens andre er mer interessert i å diskutere ulike tiltak som kan bidra til faktisk å få fraværet ned.

Jeg savner Venstres engasjement for bransjeprogrammene, hvor man partssammensatt og på den enkelte arbeidsplass finner nye virkemidler for å bedre nærværsarbeidet. Jeg savner Venstres engasjement for Nav og Navs arbeidslivssentre, som er viktig for arbeidsgiverne. Jeg savner Venstres engasjement for arbeidsmarkedspolitikken, som har mange ulike tiltak som skal treffe ulike mennesker i ulike faser og situasjoner. Jeg savner egentlig Venstres engasjement i bredt for faktisk å bidra til at folk møter på jobb, også de gangene hvor man, som representanten Sundnes beskrev, er i tvil, kanskje egentlig ikke vil, men allikevel kan oppleve det som en god ting å være på jobb.

Vi er enige om at fraværet er høyt, men vi må også være enige om en annen ting, nemlig at det er forskjell mellom sektorer, bransjer, arbeidsplasser, generasjoner og kjønn når vi ser på statistikken. Det kan også hende at ulike sektorer, bransjer, arbeidsplasser, generasjoner og kjønn trenger litt ulike ting for at vi skal lykkes bedre med dette framover. Derfor er det ikke tjenlig for noen av oss å redusere dette til bare en diskusjon om sykelønnsordningen, selv om jeg kan forstå at det er veldig fristende å polemisere over. Tvert imot mener jeg dette er et så stort alvor at det fortjener at vi diskuterer det i bredt og forsøker å finne løsninger sammen med arbeidslivets parter.

Det var én ting som var positivt med de tallene som kom i dag, og det er at vi ikke ser den markante økningen i fraværet som vi har sett den siste tiden. Det tyder på at vi kanskje kan komme inn i et terreng hvor det flater ut og begynner å falle. Det mener jeg også er verdt å merke seg i en debatt hvor vi ofte svartmaler det og får det til å høres ut som ingen i dette landet noen gang går på jobb. Det er ikke sant. Vi har høy yrkesdeltakelse, men vi trenger at flere blir værende i arbeidslivet. Da er det å diskutere hvordan vi lykkes best med det, det mest relevante å gjøre framover.