Tor Inge Eidesen (Sp) [10:05:13] (ordfører for saken): I dette representantforslaget fra Høyre er det seks forslag under tittelen om å la unge jobbe mer og skatte mindre. Forslagene innebærer endringer i arbeidsmiljøloven som tillater ungdom å arbeide fram til midnatt og mer enn to timer på skoledager, og endringer i alkoholloven som tillater personer under 20 år å selge, utlevere og skjenke alkoholgruppe 3. Det foreslås endringer som innebærer avvikling av statsforvalterens godkjenningsordning for turistkommuner, som avgjør hvorvidt det skal være tillatt med søndagsåpne butikker, og det er forslag om å innføre forsøk med jobbskattefradrag og tiltak som kan øke organisasjonsgraden blant unge.

Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. En samlet komité mener det er positivt at unge mennesker får arbeidserfaring og lærer seg å tjene egne penger. Tidlig arbeidserfaring gir muligheter til å knytte kontakter, bygge CV og utvikle selvtillit og ferdigheter i arbeidslivet. En deltids- eller sommerjobb for ungdom kan derfor legge grunnlaget for en mer stabil tilknytning til arbeidsmarkedet senere i livet.

Samtidig har unge et særskilt behov for beskyttelse i arbeidsmiljøloven og må derfor sikres lønns- og arbeidsbetingelser som er tilpasset deres alder. Et tidlig møte med arbeidslivet skal ikke gjøre at deres helse, sikkerhet, utvikling og skolegang blir skadelidende.

Komiteen har bedt om statsrådens vurdering av forslaget, og det har kommet inn tre skriftlige innspill til saken. Statsrådens svar og komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er gode grunner for at de reguleringene som i dag gjelder for ungdom og arbeid, skal stå. Det samme gjelder alkohollovgivningen.

Til forslag nr. 5, om jobbskattefradrag, vil jeg vise til at det i regjeringens forslag til neste års statsbudsjett ligger inne en betydelig økning av frikortgrensen, fra 70 000–100 000 kr. Regjeringen utreder også muligheten for en forsøksordning med et arbeidsfradrag for unge.

Alle partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, er opptatt av å legge til rette for et godt organisert arbeidsliv der arbeidstakernes rettigheter ivaretas, og der de unge får en god start på yrkeskarrieren. Å øke de unges kunnskap om rettigheter, plikter og trepartssamarbeidet er viktig.

Ulike mindretall i komiteen har fremmet i alt åtte forslag. Tilrådingen fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Der ber vi altså regjeringen foreslå tiltak som kan øke organisasjonsgraden blant unge, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Bjørnar Skjæran (A) [10:08:20]: Jeg er helt enig med forslagsstillerne i at det er viktig å legge til rette for at flere unge kommer i arbeid. I tillegg mener jeg det er like viktig å gi unge en god start i arbeidslivet, og der ser det dessverre ut til at vi skiller lag.

Unge som kommer i arbeid, skal gis mulighet til å leve ut sine drømmer og klare seg selv, og de skal bidra i arbeidslivet og samfunnet i mange, mange år. Vi må sikre at de møter et godt og ryddig arbeidsliv fra første dag.

Fem av forslagene vi behandler i dag, vil ikke bidra til en god start på arbeidslivet, tvert imot. De viser, sånn jeg ser det, hvordan Høyre ser på arbeidsfolk. Høyre ser ut til å tro at vern om arbeidsfolk er et hinder for sysselsetting, at det kommer flere i arbeid om vi gjør det lettere å ansette på deltid, at det kommer flere i arbeid om folk arbeider mer overtid uten ekstra betaling, at det kommer flere i arbeid om vi erstatter fast arbeid med innleie, og at det kommer flere i arbeid om vi lar ungdommen selge sprit og arbeide mer på skoledager, om natten og i helgene. Den politikken får ikke flere i arbeid. Den gjør bare livet dårligere for arbeidsfolk på gulvet.

Det er helt andre tiltak som trengs for å få flere i arbeid. Vi må sørge for at flere unge klarer å fullføre utdanningen sin. En mer praktisk skole der læreren er sjef i klasserommet, vil gjøre en forskjell. Et kraftfullt ungdomsprogram der flere av dem som står utenfor, får støtte til å komme seg i arbeid, vil gjøre en forskjell. En opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene med større fleksibilitet vil gjøre en forskjell. Det samme vil økt bruk av lønnstilskudd.

Det sjette forslaget fra Høyre er jeg enig i. Det som er veldig spesielt, er at Høyre i går avklarte at de er uenig i det selv. Mens vi i dag kommer til å vedta Høyres forslag om å be regjeringen foreslå tiltak som kan øke organisasjonsgraden, la Høyre i går fram budsjettet sitt, der de kutter i fagforeningsfradraget, det viktigste virkemiddelet Stortinget har. Og de kutter det til 2013-nivået – 2013 er året da Obama ble tatt i ed og pave Frans ble valgt. Høyre er ikke bare uenig med seg selv; det er gamle ideer og dårlige løsninger de fremmer her.

Anna Molberg (H) [10:11:06]: Høyre har kommet med en rekke forslag som i en eller annen form skal bidra til at unge mennesker kan få mer ut av det å jobbe. Det handler om noen grunnleggende holdninger vi har, om at arbeid er veien til økt velferd og selvrealisering. Vi mener et tidlig møte med arbeidslivet gir verdifull arbeidserfaring som kommer godt med når de unge senere skal søke på en fulltidsjobb. Og arbeidserfaring er med på å bygge selvtillit, robusthet og nye ferdigheter.

Så vil selvfølgelig venstresiden, som alltid, rette en velkjent pekefinger mot denne typen forslag og anklage Høyre for å bedrive såkalt brutalisering av arbeidslivet, eller som komiteens medlemmer fra SV og Rødt skriver i innstillingen: «Høyre [har] gjennom hele sin historie motsatt seg lover og regler som beskytter vanlige folk mot utnytting og utbytting i arbeidslivet».

Jeg kan forsikre visse sosialistiske partier om at også Høyre mener det er viktig at ungdommer har ekstra beskyttelse i arbeidsmiljøloven. Det skal selvsagt være krav til både hvile og fritid, og følgelig bør arbeidstiden også være godt regulert. Vi mener selvsagt også at unge arbeidstakere bør være godt kjent med sine rettigheter og i større grad være organiserte.

Men ser vi forbi ideologiske skylapper og inn i det virkelige liv, så er det rom for å gjøre noen forbedringer i regelverket. Vi ser at arbeidstidsbestemmelsene for unge i dag gir noen merkelige utslag. For eksempel har en ungdom med jobb på restaurant lov til å jobbe i oppvasken fram til midnatt, men han eller hun har ikke lov til å jobbe som servitør til midnatt. Videre er det ikke lov til å jobbe mer enn to timer på skoledager selv om en skoledag kan variere mye i lengde og noen dager kan være så korte som noen få timer. Et helt konkret eksempel på det er Geitmyras kokkeskole for unge, som er pålagt å sende engasjerte småkokker hjem før pizzadeigen i det hele tatt er hevet ferdig. Alkoholloven forbyr for øvrig også myndige 18-åringer å servere en drink på restauranten de jobber på.

Høyre blir beskyldt for det ene og det andre når vi fremmer forslag som dette. Heldigvis skjønner de fleste der ute, tror jeg, at dette verken er brutalisering eller veldig kontroversielt. Det ser vi på alle de positive tilbakemeldingene vi har fått etter at vi fremmet disse forslagene.

Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:14:14]: Vi er vel tverrpolitisk enige om at det er for mange unge som står utenfor arbeidslivet, og det har blitt flere med årene. Forslaget som Høyre har lagt fram, ser vi i Fremskrittspartiet på som en inngang til å prøve å få flere unge ut i arbeidslivet.

Vi som begynner å dra på årene, vet at det er hensiktsmessig å komme inn i arbeidslivet på et tidlig tidspunkt. Hvis man ser tilbake i historien, ser man at det var mye enklere for ungdom å ha sommerjobb og en deltidsstilling i en butikk enn det er i dag. Man opplever at næringslivet kvier seg for å ta inn ungdom fordi det er et for komplisert regelverk som skal etterleves. Det er dette vi prøver å tegne et bilde av og gjøre noe med. Det å tilpasse regelverket slik at ungdom kan jobbe selv om de er i en skolesituasjon, gjør at de faktisk også kan få en praktisk tilnærming til det som de utdanner seg til.

Fremskrittspartiet er åpent for flere av de forslagene som Høyre har lagt fram i denne saken, og vi stiller oss bak dem. Men vi har også noen egne forslag. Vi definerer egentlig ikke noen klokkeslett, vi ber bare om at arbeidsmiljøloven tilpasses mer til tiden vi er i. Vi fremmer også et forslag som går ut på at næringslivet selv må få lov til å bestemme åpningstidene, og ikke en statsforvalter eller kommune. Vi opplever til tider at turistkommuner søker om å få utvidet åpningstid, og så sier statsforvalteren nei til det. Mange ganger er kommunene enige i dette, men statsforvalteren sier nei. Vi mener at dette ene og alene må være opp til næringslivet.

Når det gjelder organisasjonsgraden, er ikke Fremskrittspartiet mot at folk er organisert, men det må være helt fritt og opp til den enkelte arbeidstaker å organisere seg. Med dette regner jeg Fremskrittspartiets forslag som tatt opp.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:16:49]: Det er fristende å følge opp Anna Molbergs innlegg. Det kunne vært fristende å si at det kan virke som det går noen historiske linjer i Høyres politikk mellom nåtiden og 1800-tallet hva angår dem under 18 år i arbeidslivet, men det skal jeg ikke si.

Derimot er det verdt å si at det er overraskende at Høyre går løs på beskyttelsen av barn og unge, bl.a. en lov om å beskytte barn mot nattarbeid, som vi har hatt siden 1892. Det er det gode grunner til, for forskningen viser at ungdom under 20 år er mer utsatt for skader på jobb om natten. Sannsynligheten for skade på nattskift er tre til fem ganger høyere blant ungdommene enn blant de voksne. For meg viser Høyre sitt sanne ideologiske ansikt her. De er prinsipielt opptatt av å fjerne regler som holder arbeidsgiverne og sjefene i ørene, og som beskytter arbeidsfolk på jobb. Men heldigvis vet de fleste i Norge at når Høyre snakker om å myke opp og gjøre arbeidslivet mer fleksibelt, betyr det mer fleksibilitet for sjefene og ikke for de ansatte. Det er de ansatte som da må føye seg enda mer og får svakere rettigheter. Det skjeve maktforholdet blir enda tydeligere når det er snakk om folk under 18 år, altså barn. Heldigvis blir disse forslagene nedstemt. Det blir ikke flere jobber av mer midlertidighet. Det blir mer midlertidighet.

Det komiteen derimot er skjønt enig om, er at enda flere unge skal organisere seg, og det er helt supert. Stortingsflertallet har allerede vedtatt mange tiltak for det, som innskjerping av innleieregelverket og økt fagforeningsfradrag på skatten, som Høyre riktignok har vært imot hver eneste gang, men det får vi bare registrere. Jeg er glad for at Høyre nå vil ha flere slike tiltak. Det skal vi nok få til.

Mímir Kristjánsson (R) [10:19:14]: Nei, det er ikke på grunn av jogging at jeg går med joggesko!

Dette er forslag som tilsynelatende kan virke uskyldige nok. Når man hører representanten Molberg, er det nettopp et forsøk på å si at dette bare er noen svært forsiktige oppmykinger, en form for å øke fleksibiliteten i arbeidslivet bare bitte litt, men disse forslagene må settes inn i flere sammenhenger.

For det første må de settes inn i en historisk sammenheng. Det har aldri vært den norske eller nordiske modellen å få flere i jobb gjennom å myke opp, gjennom å gjøre det mer fleksibelt for arbeidsgivere, gjennom å kompromisse på rettighetene til arbeidsfolk. De landene i verden som har flest unge i arbeid, er de landene som har størst beskyttelse av unge arbeidstakere, de som har minst fleksibelt arbeidsliv. Det er Norge, det er Danmark, det er Sverige, det er Island. Det er i disse landene, der det ikke er frislipp for arbeidsgivere til å gjøre som de vil, at det er flest unge som jobber. Disse forslagene er et brudd med det som har vært den norske og nordiske suksessoppskriften.

De forslagene må også settes i en ideologisk sammenheng. Det er ikke – slik representanten Molberg antyder – bare venstresiden i dette landet som har ideologi. Ideologi har vi nok alle sammen i denne salen, og det er gjennomgående høyresidens ideologi å la arbeidsgivere få lov til å ta seg større friheter på bekostning av arbeidstakere. Dette er et spørsmål om hvem det er som skal ha frihet i arbeidslivet, hvem det er som skal ha trygghet i arbeidslivet. Er man mer opptatt av arbeidsgiverens frihet, eller er man mer opptatt av arbeidstakerens frihet? Ikke overraskende er Rødts svar – i likhet med flertallet i denne salen – at vi er mer opptatt av arbeidstakerens frihet.

Disse forslagene må også settes i sammenheng med alt det andre Høyre og de borgerlige partiene for tiden foreslår på arbeidslivets felt. Her skal man altså åpne for fritt fram for søndagsarbeid, man skal gjøre det lettere for unge å jobbe kveld, lettere for unge å skjenke sprit, lettere for barn å arbeide, kombinert med at man åpner låvedøren for midlertidighet og innleie, og at man kompromisser på viktige velferdsrettigheter, som bl.a. sykelønn. Ser man alle disse forslagene i sammenheng, begynner det å bli rimelig å snakke om en brutalisering av arbeidslivet som går utover den enkelte. Det er fordi vi ser disse sammenhengene at vi er så negative til de forslagene som blir stilt i dag. Sammen er dette en dødelig cocktail for det norske arbeidslivet.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Sveinung Rotevatn (V) [10:22:23]: Sidan Venstre ikkje er representert i komiteen, får eg ta ei stemmeforklaring først. Vi kjem til å støtte forslaga nr. 1–7, frå Høgre og/eller Framstegspartiet, samt fleirtalsinnstillinga.

Eg trur ikkje det er noko av dette som ligg på bordet i dag, som er frykteleg viktige forslag, som rokkar ved nokon norsk modell, eller som betyr enormt mykje frå eller til. Difor er det også veldig spesielt å høyre den retorikken som vert teken i bruk på denne talarstolen frå venstresida, i breitt. Det vert på ein måte snakka om den norske modellen, det vert snakka om «dødelig cocktail», ein drar linjene tilbake til 1800-talet. Kva er dette? Er det slik at den norske arbeidslivsmodellen står og fell på kor vidt ein 19-åring som er servitør på ein restaurant, og det er julebord, skal få lov til å skjenkje vin, men ikkje akevitt? Er det det den norske modellen står og fell på? Er dette så frykteleg viktig å ha ein samla front mot at ein ikkje eingong kan vurdere å sjå om det kanskje kan vere rom for å gjere nokre små justeringar? Eg seier ikkje at dette er enormt viktige ting, frå eller til, men det er noko med denne høgspente retorikken i kvar debatt som eg trur forklarar kvifor mange ser ei venstreside som er så rigid, som ikkje klarar å ta inn over seg at verda er i forandring, og at av og til kan også nokon andre ha nokre gode idear.

Så vert det sagt frå representanten Bjørnar Skjæran at han ikkje trur det er dette som skal til for å få opp sysselsetting og arbeidsdeltaking i norsk arbeidsliv. Nei, det trur ikkje eg heller. Eg trur ikkje dette er det aller viktigaste ein gjer. Men det vi snakkar om – for dei fleste forslaga her – er jo ikkje arbeidstakarar der alternativet er å jobbe frå åtte til fire i fast jobb. Dette er folk som har deltidsjobbar, som kan jobbe litt kveld, som kan jobbe litt helg, ja, til og med på søndagar, fordi dei elles er under utdanning, og det bør dei vere. Då vil det openbert vere slik at viss dei får anledning til å jobbe litt meir, med litt fleire arbeidsoppgåver, vil dei gjere nettopp det, fordi alternativet ikkje er å jobbe, i alle fall ikkje jobbe så mykje.

Så trur eg vi alle skjønar at ein må ha nokre særlege vern rundt særleg dei som er under 18 år. Eg oppfattar ikkje at noko av dette vil rokke ved det på ein alvorleg måte, og mange av forslaga er jo til og med utforma slik at her må ein greie ut ting grundig og sjå på handlingsrommet.

Eg ønskjer ikkje å seie at eg er overraska over at dette vert stemt ned en bloc av det noverande fleirtalet, det er vel eigentlig å forvente, men eg trur ikkje så veldig mange utanfor denne salen kjenner seg igjen i den voldsomme retorikken som vert teken i bruk, og det er det ein veldig god grunn til.

Statsråd Tonje Brenna [10:25:26]: Jobben er viktig for folk – selvfølgelig for hver enkelt av oss, men også for bedriftene og for samfunnet. Det er vi alle enig i. Jeg er bekymret for andelen unge som står utenfor arbeidslivet, og regjeringen fører en aktiv politikk for å forsterke arbeidslinja og få flere i jobb. Jeg er glad for at vi får denne debatten, fordi det er viktig at unge mennesker får tidlig arbeidserfaring. En deltids- eller sommerjobb kan gi verdifulle muligheter til å knytte kontakter, bygge cv, utvikle selvtillit og ferdigheter og legge grunnlaget for en stabil tilknytning til arbeidslivet senere. Bare for å ha det sagt: Norge har en klart høyere andel sysselsatte blant unge enn gjennomsnittet i Europa. Gjennomsnittet for Europa i alderen 15–24 år er på 35 pst. Norge ligger svært mye høyere, på over 58 pst., og det skal vi være stolte av.

Men barn og unge har også et særskilt behov for vern og beskyttelse og må sikres arbeidsbetingelser som er tilpasset deres alder. Det er viktig at møtet med arbeidslivet ikke skader unges helse, sikkerhet, utvikling og skolegang eller, for den saks skyld, går på bekostning av synet og forholdet til nettopp det å være i jobb. I så fall vil arbeidserfaringen virke mot sin hensikt, og våre barn må også få tid til å være nettopp barn. Jeg mener derfor at vi bør være forsiktige med å åpne for lengre arbeidsdager, arbeid til ugunstige tider og belastende arbeidsoppgaver. Når det gjelder arbeidstidsreglene, vil jeg også trekke fram at vårt regelverk følger et EU-direktiv gitt nettopp for å beskytte unge mot arbeid som kan være skadelig.

Skattepolitikken er et viktig virkemiddel for å få flere i jobb og beholde folk i jobb. Derfor har regjeringen i statsbudsjettet foreslått å øke frikortgrensen betraktelig, og opp til 200 000 kr betaler man kun trygdeavgift. Det vil motivere flere unge til å ta seg en deltidsjobb. Vi er også i gang med å utrede muligheten for å gjennomføre en forsøksordning med arbeidsfradrag for unge.

Det er positivt at det er bred enighet om høy organisasjonsgrad blant unge. Høy organisasjonsgrad er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen. Selv om det er organisasjonene selv som har ansvaret for rekruttering, bidrar regjeringen til å legge til rette for dette, nettopp ved at vi har et skattefradrag for fagforeningskontingenten, som vi har mer enn doblet i vår periode. Sammen med partene jobber vi på flere områder for å øke organisasjonsgraden og for et velfungerende partssamarbeid. Spesielt i de bransjene som er særlig utsatt, må vi jobbe tettere og enda mer intenst sammen. Det kommer regjeringen til å følge opp, og vi vil følge opp forslaget fra flertallet som blir vedtatt i dag, om å se på enda flere muligheter for å øke organisasjonsgraden blant unge.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:32:18]: Det er ingen her som ikke ønsker at unge skal ha et særskilt vern. Høyres hjertesak nummer én er muligheter for alle, og jeg mener det ikke er å karikere debatten når representanten Dagfinn Henrik Olsen trekker inn «halv-åttinger» og sjøfolk. Det har tross alt skjedd et par ting siden 1892; det har skjedd mye siden 2013 også, faktisk.

For meg er det et paradoks at selv om ordet «inkludering» blir brukt veldig mange ganger daglig fra denne talerstolen, og selv om vi jobber for å få en mer praktisk og inkluderende skolehverdag, så skal vi når det gjelder arbeidslivet, som bidrar til at veldig mange unge føler mestring, blir inkludert, finner framtidige veier, motarbeide det. For veldig mange unge forhindres utenforskap gjennom arbeid.

På bygda, der jeg bor, er det fryktelig mange barn og unge som deltar i arbeid fra de kan gå, og de blir tatt vare på og inkludert. Dette forslaget går ikke ut på at barn skal arbeide fra første skoledag, men det legger til rette for at ungdom kan jobbe mer innimellom – i tillegg til skole – når de er motivert for det, og når de har tid til det, tilpasset dagens samfunn. For meg er det et paradoks at unge som har korte skoledager, ikke skal få lov til å jobbe mer enn to timer. Kanskje er det det arbeidet som gjør at de får motivasjon til å gå på skolen dagen etter. Vi diskuterer sløydbenker fra denne talerstolen, istedenfor å gi de unge som ønsker å jobbe litt mer, muligheten til det.

Vi trenger også arbeidskraft her til lands, og det å la flere unge få lov til å bli inkludert i arbeidslivet tidligere og gi dem mestring, innpass og kunnskap tror jeg vi, som land, tjener på. Jeg tror de unge tjener på det også. Derfor er det veldig pussig at de som skal være med på å inkludere ungdommen i både skole og arbeidsliv, motarbeider et forslag som egentlig bare handler om å tilpasse lovverket til dagens samfunn og dagens ungdom, sånn at alle kan få mulighet til mestring og innpass i arbeidslivet. Det er godt for norsk ungdom, og det ville være godt for Norge.

Tor Inge Eidesen (Sp) [10:35:15]: Den norske arbeidslivsmodellen blir ofte nevnt som et viktig konkurransefortrinn for Norge. Trepartssamarbeidet, selvstendige og ansvarlige ansatte og liten avstand fra dem som jobber på gulvet, til ledelsen er alle elementer vi er veldig stolte av. Arbeidsmiljøloven er en av hovedstrukturene som regulerer forholdene i arbeidslivet. Klare regler er viktig, samtidig har loven fleksibilitet, en fleksibilitet som er knyttet til dialogen mellom partene i arbeidslivet, men hele tiden innenfor noen overordnede rammer som er gitt av oss på Stortinget.

Jeg er ikke imot at vi går igjennom og vurderer hensiktsmessigheten av disse reglene, men i så fall må det skje på en grundig måte, og en må ta det opp under en samlet vurdering. Det vi ser her, er forslag fra Høyre som er plukket ut som en slags smørbrødliste. Dette passer veldig godt inn i et mønster vi ser. Vi så under Solberg-regjeringen hvordan en bit for bit rev ned viktige pilarer i den norske modellen. Jeg tenker f.eks. på innleiereglene, der en på Høyres vakt prøvde å normalisere midlertidighet og ansettelser i bemanningsforetak, til erstatning for faste stillinger i topartsforhold.

De endringene i arbeidsmiljøloven Høyre foreslår, er kanskje ikke så dramatiske hver for seg, men jeg tror ærlig talt ikke det er disse begrensningene som er problemet når vi snakker om ungdom som faller utenfor arbeidslivet. Jeg må også minne om at vi har bundet oss til enkelte av disse reglene gjennom internasjonale avtaler.

Jeg er bekymret over Høyres bit for bit-taktikk, der en gradvis svekker arbeidslivsmodellen vår. Derfor er det viktig for Senterpartiet å stå imot disse endringene. For Senterpartiet er det også viktig å ta vare på søndagen som en annerledes dag. Gjeldende regler for mindre dagligvarebutikker og typiske turiststeder trenger iallfall ikke en oppmykning.

Jeg synes det er fint at Høyre peker på viktigheten av et organisert arbeidsliv, men hvor dypt stikker egentlig dette standpunktet? For Senterpartiet og regjeringen har ett av mange tiltak i så måte vært å mer enn doble skattefradraget for fagforeningskontingenten. Så merker jeg meg, med interesse, at Høyre foreslår å redusere dette skattefradraget i sitt alternative budsjett.

Det snakkes mye om en praktisk og variert skole. Det er jeg selvfølgelig utrolig enig i, men det å – på en måte – introdusere barnearbeid som et supplement til en mer praktisk og variert skole, er ikke løsningen. De elevene som er lei av å sitte på skolebenken, bør introduseres for arbeidslivet på en annen måte.

Mudassar Kapur (H) [10:38:26]: Jeg hører ord som «barnearbeid», «brutalisering», «rive ned», «uthule» osv. Det trekkes tidslinjer tilbake til 1800-tallet. Jeg vil bare minne om at dette er et representantforslag som handler om hvordan vi kan legge til rette for å få litt mer fleksibilitet i arbeidslivet for de unge, få flere unge inn i arbeid slik at de kan møte et godt arbeidsliv. Men aller mest handler dette forslaget om tillit. Det handler om å ha tillit til at de unge – barn i dette tilfellet – deres foreldre, arbeidsstedet og de rundt kan finne gode løsninger som funker for dem selv. Det handler også om tillit til at kommunene selv vet hva slags åpningstider som kan fungere best hos dem. Hvis det skulle være en søndag, må de få lov til det.

Det som ofte blir litt avslørende med sånne debatter – særlig avslørende for venstresiden – er den sterke fornærmelsen som kommer veldig fort når noen andre partier enn deres egne begår det som nærmest er en majestetsfornærmelse mot enhver venstreside: å foreslå noen konkrete tiltak for å få flere inn i arbeidslivet. Det er på en måte ikke lov for noen andre å gjøre det. Da drar man fram den hardeste retorikken og de største angrepene på en egentlig helt fair og normal sak. Hvis det hadde vært noen unge til stede i salen i dag og hørt de angrepene som kommer på forslaget, hadde de lurt på om de var på vei til å gjøre noe kriminelt, hvis de skulle gjøre den store tabben i livet og kanskje finne seg et arbeid i ungdomstiden.

Jeg tror det er på sin plass at venstresiden roer ned retorikken noen hakk i denne saken. Det er ikke alltid – på autopilot – like lurt å komme med de samme talepunktene, uansett hvilken sak det gjelder. Dette er en ganske enkel og grei sak. Det er snakk om å utrede ting og å ta det gradvis. Det er viktig å ha tillit til at foreldre, barn, arbeidsplasser og kommuner kan finne gode løsninger. Jeg tror at de aller fleste unge ville ha sett på dette som gode forslag.

Høyre foreslår også å styrke organisasjonsgraden for de unge og vil derigjennom bidra til at uansett hvordan man gjør dette framover, skal det gjøres i ordnede former.

Min lille appell helt til slutt er at man roer ned retorikken noen hakk og ser hva dette kan bidra til for innbyggerne og kommunene.

Trine Lise Sundnes (A) [10:41:33]: Jeg registrerer at Høyre nok en gang angriper fagforeningsfradraget uten med et ord å nevne eller gjøre tilsvarende for kontingenten i arbeidsgiverorganisasjonene, som jo har et prosentuelt fradrag i egen lønnsmasse.

Det er ikke første gang Høyre angriper arbeidstidsdirektivet i EU. Det er en litt spesiell dag å gjøre det på, men dog. Det er en grunn til at dette direktivet har hviletidsbestemmelser, som handler om at folk flest skal sove om natten, og at det er unntak knyttet til disse reglene som i realiteten handler om hva som er absolutt mest nødvendig. Det handler om at nattarbeid er helseskadelig. Nattarbeidere lever mye kortere enn oss andre, men noen her har kanskje ikke hatt særlig grad av nattarbeid. De er overrepresentert når det gjelder brystkreft og mage- og tarmsykdommer. Så sies det at dette er så uskyldig, for dette er bare noen ungdommer som skal jobbe til kl. 24. Problemet er at når de jobber til kl. 24, så skal de også hjem. Særlig i servicebransjene, for dem av oss som har jobbet der, vet vi at man trenger litt tid på å roe seg ned. Hodet koker av mange lyder, så man må gjerne sitte hjemme og få litt ro, og så skal man sove, og så får man ikke sove, og sånn baller det på seg.

Vi nærmer oss nå den tiden som mange foreldre gruer seg til. Det er den tiden hvor butikkene skal ha helgeåpent og åpent til midnatt. Det er altså den tiden hvor unge jenter og andre butikkmedarbeidere må dele buss med godt skjenkede – jeg vet at representanten Mímir Kristjánsson ville kalt det noe annet – mannfolk. Godt skjenkede mannfolk skal dele buss med unge folk på vei hjem fra jobb. Det kan jeg på vegne av butikkmedarbeidere fortelle at ikke alltid er en like hyggelig opplevelse.

I mer grisgrendte strøk, som representanten Jønnes snakket om, betyr det at foreldre må sitte oppe fordi disse ungdommene ikke har lappen, og sørge for å hente 19–20 åringene der det ikke er kollektivtrafikk. Dette er foreldre som kanskje selv skal opp kl. 7 om morgenen.

Det er en grunn til at arbeidstidsdirektivet bare lar partene i arbeidslivet gjøre unntak på dette området. Så det er ingen gode forslag herfra.

Per Vidar Kjølmoen (A) [10:44:55]: Jeg satt på stolen min og lurte litt på om jeg skulle bli med på debatten. Det blir etter hvert vanskelig å engasjere seg når man hører hva som kommer.

Det aller første spørsmålet mitt til Høyre er: Hvilket problem er det man egentlig skal løse? Yrkesdeltakelsen blant unge i Norge er kjempebra allerede. Det er kanskje bra at vi prøver å finne en god balanse mellom å gå på skole og være i arbeidslivet. Jeg lurer virkelig på: Er det virkelig Høyres ønske at 13- og 14-åringer skal jobbe mer enn to timer når de skal på skolen dagen etterpå? Er det smart at 15-åringene skal jobbe fram til midnatt og så sette seg på bussen for å dra hjem? Og mener virkelig Høyre at 18-åringer skal stå på nattklubber og selge sprit?

Jeg har stått og solgt sprit i Trondheim på 90-tallet. Det var muligens tøffere da enn det er nå. Jeg var i tidlig 20-årene, og det kunne være tøft nok. Jeg er usikker på om det arbeidsmiljøet som var og er på nattklubber, er egnet for 18-åringer.

Så til forslag nr. 6, der Høyre ber regjeringen finne på noen tiltak for å øke organisasjonsgraden blant unge. Det minner meg om Joe Biden, som sier: Ikke vis meg verdiene dine; vis meg budsjettene dine. Det er så utrolig lett å fremme uforpliktende representantforslag. Det vanskelige er selvsagt å prioritere ting inn i budsjettet.

Arbeiderpartiet har allerede fremmet forslag om å øke organisasjonsgraden blant unge ved å øke organisasjonsfradraget, altså å gjøre det billigere å være organisert, noe som selvsagt er aller viktigst for dem som har dårligst råd og er på vei inn i arbeidslivet, altså ungdom. I går la Høyre fram sitt alternative statsbudsjett og kutter drastisk i akkurat det tiltaket. – Vis meg budsjettene dine, ikke verdiene dine.

Sist Høyre var i regjering, hadde de en regjeringsplattform der de ville anerkjenne retten til det uorganiserte arbeidslivet, i stikk motsatt retning av forslaget her. Mitt forslag til neste representant blir da: Kan Høyre garantere at de ikke vil foreslå det samme hvis de skulle komme i regjering med Fremskrittspartiet neste gang?

Anna Molberg (H) [10:47:58]: Jeg synes dette har vært en interessant debatt, som tydelig viser de klassiske forskjellene mellom høyresiden og venstresiden. Det er fascinerende å se hvordan den totale motstanden fra venstresiden manifesterer seg i en slags dommedagsprofeti dersom vi lar unge mennesker få lov til å jobbe en time ekstra eller servere en GT i stedet for en halvliter.

Representantene Skjæran og Kjølmoen var også innom fagforeningsfradraget. Ikke uventet er Arbeiderpartiet forferdet over at Høyre vil ha noe lavere fradrag, og det er helt greit og forventet. Men dette er jo helt irrelevant for denne debatten. Jeg må minne representantene Skjæran og Kjølmoen om at vi diskuterer hvordan ungdommer skal kunne jobbe mer, og ungdommer har jo gratis medlemskap i fagforeningene. Da har nivået på fagforeningsfradraget fint lite å si i denne debatten.

1800-tallet er tilbakelagt. Representantene fra venstresiden vet veldig godt at Høyre er et parti som støtter både organisering og arbeidstakervern, og derfor blir det ganske absurd å komme med anklager om barnearbeid, sykdom og undertrykkelse. Det er den ene strengen venstresiden har å spille på i debatter som dette, og den gnikkes det på til stadighet.

Jeg skulle ønske representantene på venstresiden kunne tatt forslagene for det de er, nemlig små justeringer som rydder opp i rare utslag, forslag som lar småkokkene på Geitmyra sette en pizzadeig, toppe den, steke den og spise den etterpå.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:49:55]: Representanten Kjølmoen sa det var vanskelig å engasjere seg. Ja, i utgangspunktet burde det være vanskelig å engasjere seg i en så enkel sak som å gi norsk ungdom muligheten til å bruke fritiden sin på en bedre måte enn man gjør i dag, så jeg er enig i det. Men for undertegnede blir det lett å engasjere seg igjen når det blir brukt ord som barnearbeid om slik aktivitet. Som jeg sa i min replikk til statsråden, er det slik i dag at norsk ungdom kan ta seg jobb på en fiskebåt, som halvlotting, og de er unntatt arbeidsmiljøloven. Det er ikke barnearbeid – overhodet ikke. Det er å gi norsk ungdom muligheten til å lære et yrke, og de fleste av dem jeg kjenner, har faktisk valgt det yrket også, og har blitt kjempegode fiskere, på egen båt også. Det er ikke barnearbeid å gi dem muligheten til å ta del i arbeidslivet.

Nattarbeid er skadelig, ble det også sagt. Jeg har hele mitt liv jobbet skift og hatt nattarbeid. Som statslos, før jeg kom inn i denne sal, jobbet jeg stort sett bare natt. Noen vil si at jeg er skadet av andre ting, men det er iallfall ikke av nattarbeidet. Men det kommer an på hvordan en innretter arbeidstiden. Mulighet for tilrettelagt søvn gjør at en faktisk kan stå i den jobben. Det forskningen viser, er at uregelmessigheter i kosthold og slike ting ved skiftarbeid kan være skadelig.

Jeg må også si at jeg blir forundret når man begynner å bringe inn, hva skal jeg si, momenter som fulle mannfolk og at det skal være skadelig for norsk ungdom med tanke på å stå i jobb. Da blir jeg forundret over nivået på denne debatten. Det burde egentlig være en debatt som man slet med å engasjere seg i, for det er en enkel sak som ligger i disse forslagene som Høyre har lagt fram.

Trine Lise Sundnes (A) [10:52:01]: Ja, det er stor forskjell på skift og turnus, og helserisikoen omkring skift og turnus utspiller seg også veldig annerledes.

Vi mangler arbeidskraft. Vi mangler arbeidskraft i dette landet, særlig innenfor helse- og omsorgsyrkene. Det er en situasjon vi ikke bare har her i Norge, men som vi deler med resten av Europa. Det betyr at vi må være svært nøye med hvordan vi disponerer arbeidskraften vår for å møte de behovene vi har for å ta vare på våre eldre og våre svake i samfunnet.

Hvordan løser Høyre i denne byen dette? Jo, her vil man søndagseksponere 18 000 arbeidstakere i varehandelen gjennom å definere hele sentrumsområdet som turiststed. 18 000 arbeidstakere – mange av kommunene i Norge kunne bare drømme om å ha et slikt innbyggertall.

Vi bør altså være svært nøye med hvordan vi legger til rette for at vi disponerer arbeidskraft. Når jeg sier 18 000 butikkmedarbeidere i sentrumsområdet i Oslo, betyr ikke det bare 18 000. Det betyr at alle støttetjenestene også må på jobb – vektere, renholdere, næringsmiddelindustrien – for ikke å snakke om det familier går glipp av når man ikke lenger kan planlegge for fellesaktiviteter på søndager.

Jeg vil på det sterkeste advare mot Høyres forslag her og anbefale at man faktisk setter seg inn i den rapporten det offentlige utvalget lagde under Solberg-regjeringens tid, som handler om hva søndagsarbeid for store, kvinnerike grupper i dette landet faktisk betyr.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:54:47]: Høyresiden i salen i dag er altså langt mer interessert i å diskutere venstresidens retorikk enn sine egne forslag. Det er ikke særlig rart, når de forslagene er så oppsiktsvekkende dårlige som de er. Det er mange ting vi kunne ha sagt for å karikere denne debatten ytterligere. Vi kunne ha snakket om hvorfor i alle dager man skal sende f.eks. unge jenter ut på norske julebord med vodkashot til langt på natt, men det snakker vi ikke om. Vi kunne ha snakket om hvordan vi kanskje skal se for oss at 1800-tallet burde ringe til Høyres hus og be om å få arbeidsmarkedspolitikken sin tilbake, men det sa jeg heller ikke.

Det jeg derimot vil si, er hvordan den klassiske fortellingen om å underspille egne svekkelser av arbeidslivspolitikken går igjen fra høyresiden. Det er ganske kostelig. Det er noe med at hvis man bare skal gjøre noen små svekkelser i den norske modellen eller i vårt regulerte arbeidsliv, så går det bra. Hvis det bare er litt dumt, er det jo bra likevel. Det er det all grunn til å advare mot.

Jeg vil gjenta oppfordringen til faktisk å diskutere problemet. Det er altså sånn at vi i Norge har en skyhøy deltakelse i arbeidslivet blant unge. Det er utrolig bra. Det får vi til med det regelverket vi har i dag. Det får vi til med et regelverk som beskytter folk, istedenfor å la sjefene bestemme enda mer, men den debatten vil ikke Høyre ta, de vil heller diskutere retorikk.

Statsråd Tonje Brenna [10:56:41]: Jeg tror man skal være ganske langt fra norsk uteliv og trygt plassert i en annen del av arbeidslivet hvis man for alvor mener at det ikke spiller noen rolle for arbeidsmiljøet man jobber i, om det serveres kaffe, cola, øl eller sprit. Det har selvfølgelig noe å si for hvordan det er å jobbe på en arbeidsplass. Jeg tror man skal være ganske langt unna det å være tenåring for å tro at det å jobbe sene kvelder og netter ikke påvirker skoledagen dagen etter og evnen til både å sove godt om natten og å følge med og faktisk lære noe i løpet av påfølgende skoledag. Og jeg tror man er ganske langt unna å forstå lønnsnivået i en del service-/butikkyrker hvis man tror oppriktig at det ikke har noe å si hva det koster å være fagorganisert, når man vurderer om man er villig til å betale den prisen og melde seg inn i en fagforening.

Det kan høres tilforlatelig ut å gjøre disse såkalte små justeringene, men det er folks liv og arbeidshverdag vi snakker om. Og det kan høres tilforlatelig ut å si at det er hyggelig at unge folk får lov til å jobbe litt mer kveld og natt, eller at det ikke har noe å si hvilke oppgaver man løser, enten man er 15, 18 eller 20 år. Men selvfølgelig har det noe å si. Og vår jobb som politikere er også å beskytte ungene våre enten de er 15, 18 eller 19 år, enten det er på fritiden, i skolehverdagen eller i kulturtilbudene de forhåpentligvis får lov til å benytte seg av, men også på jobben. Det er noe annet å være tenåring enn å være godt voksen.

Representanten fra Høyre sto her og mente at venstresiden liksom ble fornærmet over den majestetsfornærmelsen det var at andre partier enn oss skulle foreslå endringer i arbeidsmiljøpolitikken eller arbeidslivspolitikken. Jeg er ikke fornærmet for noen ting, jeg. Jeg er så glad for at de borgerlige partiene endelig mener noe. Etter at de har sittet stille i båten i det som føles som et langt år, har det endelig kommet noen konkrete forslag på bordet. Jeg er ikke så emosjonell på dette, jeg er bare dønn uenig i det som foreslås. Og når representanten Kjølmoen helt presist sier «[v]is meg budsjettene dine», mener jeg det er relevant å forholde seg til. For uansett hvilken pris den enkelte fagforening setter på sitt medlemskap, har det noe å si hvordan man innretter budsjettpolitikken for f.eks. å gi skattefradrag for den som velger å være organisert, ikke bare fordi man reelt får penger tilbake, men fordi det også er et signal, og det har noe å si hvilke signaler Stortinget og flertallet i denne salen sender til arbeidsfolk. Mener vi det skal lønne seg å være organisert? Er vi glade for at man er det, eller mener vi at man kan ta ansvar for seg selv, ikke forsøke å løse ting på den måten vi pleier å løse ting på i dette landet, nemlig gjennom et godt organisert arbeidsliv, med sterke parter på begge sider, som ordner opp i konfliktene på lavest mulig nivå? Jeg er helt sikker på hvor jeg og Arbeiderpartiet står, og det er en uenighet jeg er glad for kommer fram, så får arbeidsfolk bestemme selv.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:59:55]: Det er jo ikke første gang, men jeg synes det blir sagt en del rart fra denne talerstolen. Men det jeg reagerer aller mest på, det er et Arbeiderparti og et Sosialistisk Venstreparti som snakker om arbeid som en byrde. Så snakker de om at det er direkte skadelig for samfunnet at norske ungdommer jobber, at det er forferdelig for foreldre som må være litt lenger oppe i helgene for å hente ungene sine. Takke meg til å hente de ungene fra arbeid istedenfor fra fest. Jeg håper virkelig ikke, og jeg tror ikke, og jeg vet at jeg helt sikkert ikke er den eneste mammaen eller forelderen i Norge som mer enn gjerne sitter oppe for å hente ungdommen min på jobb. Det har jeg tenkt å fortsette med i mange år.

Jeg reagerer veldig sterkt på retorikken fra representanten Sundnes som insinuerer at det ikke er noen i Høyre som noen gang har vært på jobb. Fri og bevare meg vel. Vi er arbeidsfolk, vi som alle andre. Vi har jobbet skift, vi har jobbet dag, vi har jobbet natt, vi har stått i bar. Kom ikke og insinuer at det bare er Arbeiderpartiet som liksom har nøkkelen til hva som er god arbeidslivspolitikk. Det går ikke an. Vi er folkevalgte, alle sammen, vi speiler befolkningen, og vi er valgt av befolkningen, og jeg har klokkertro på at det er i fellesskap vi finner den beste politikken for framtiden. Det gjelder også på arbeidslivsområdet. Det er ingen i denne salen som har monopol på fornuftige løsninger. Hvis vi kunne komme sammen og snakke fornuftig om dagens arbeidsliv, dagens ungdom og dagens og framtidens behov, så tror jeg at det hadde blitt bedre enn å stå her og late som at ingen i Høyre noen gang har jobbet. For noe tull.

Bjørnar Skjæran (A) [11:02:14]: Det er sunt å arbeide. Man har godt av å komme seg opp om morgenen, og man har godt av å komme seg på arbeid. Det er heller ikke skadelig å arbeide utover ettermiddagen og kvelden, jeg har gjort det hele mitt liv. Jeg har gått både formiddagsskift og ettermiddagsskift samme dag. Sånn er det å være gårdbruker.

Hvis vi skal komme sammen, som representanten Jønnes snakket om, kan vi iallfall begynne med å vise hverandre såpass respekt at man ikke står på Stortingets talerstol og påstår at andre har sagt ting som de ikke har sagt. Arbeiderpartiet har ikke gitt uttrykk for at det er skadelig at ungdom jobber – tvert imot. Vi er stolt av at Norge er et land der ungdommen jobber mye. Det som er vårt poeng, er at vi skal ha trygge, gode rammer rundt dette. Hvis vi skal gjøre endringer i det lovverket som har brakt Norge framover til dit vi er i dag, ja, så må det jo ha en misjon. Jeg husker min første jobb, min første arbeidskontrakt. Jeg gikk på ungdomsskolen og hadde en fast jobb. Jeg jobbet et par timer de fleste ettermiddagene, jobbet i helger, jobbet i sommerferien og kunne reise på videregående på hybel med en bra sum penger på innerlommen som var tjent på ærlig og sunt arbeid. Det var ingenting i arbeidsmiljøloven som sto i veien for akkurat det.

Jeg klarte heller ikke å høre at representanten Trine Lise Sundnes påsto at det var andre som ikke hadde vært på arbeid. Det er ingen som mener det, og jeg tror at Høyres representanter kan gå i seg selv når man snakker om retorikken til andre. Det er greit å ha en respektfull og god debatt her, og det synes jeg vi hadde lenge. Det er greit at de politiske skillelinjene kommer tydelig fram. Jeg er helt enig med statsråden i at det var egentlig befriende. Jeg ser fram til å diskutere dette videre. Men vi står igjen med at det forslaget fra Høyre som blir vedtatt i dag, hadde de selv avklart at de var uenig i, senest i går.

Trine Lise Sundnes (A) [11:04:41]: Representanten Jønnes’ påstand trenger et tilsvar, og jeg insinuerer ikke på noen som helst måte at Høyre-folk aldri har jobbet. Men jeg er veldig, veldig tydelig på at i denne debatten har EU faktisk større greie på hva som er sikkerhetseksponering i arbeidslivet og god helse, miljø og sikkerhetspolitikk, enn det Høyres representanter i denne salen har lagt til grunn.

Mímir Kristjánsson (R) [11:05:18]: Jeg har fulgt denne debatten med stigende undring over hvor emosjonelt dette synes å være for veldig mange i denne salen. Det mest underlige, må jeg si, er at det knapt er blitt framført et eneste argument på denne talerstolen for disse forslagene. Nærmest før vi var i gang, var høyresiden i gang med å diskutere venstresidens retorikk. Jeg hadde jo ikke rukket å være retorisk før man var i gang med å klage på det retoriske nivået i debatten – og sånn har det i grunnen bare fortsatt. Jeg sitter igjen og klør meg i hodet og lurer på, som en annen representant var inne på: Hva slags problem er det man prøver å løse her? Hva er hensikten med disse forslagene? Høyresiden må gjerne foreslå høyrepolitikk i Stortinget, det er som flere har vært inne på, bare befriende, men når venstresiden er mot høyrepolitikk, kan jo ikke høyresiden bare bli fornærmet for det. Det kan jo ikke være sånn at når Høyre foreslår noen forslag og de blir nedstemt, ja, da har det skjedd et eller annet feil, da har det blitt begått en eller annen majestetsfornærmelse, og da er det noe som ikke stemmer her. Det er jo enda merkeligere, for det er faktisk et av disse forslagene som får flertall. Hvis det var sånn at man bare stemte ned alt på kommando – en bloc, som representanten Rotevatn med sine gode franskkunnskaper kunne si – ville jo det forslaget også blitt nedstemt. Men det forslaget om å øke organisasjonsgraden er jo et så godt forslag at til og med Rødt støtter det. Dermed er det vel ingen grunn til å forlate denne salen med noe annet enn bare en ærlig og redelig uenighet om hva slags arbeidslivsregler vi skal ha i Norge, og hvordan vi får flere i jobb – og kanskje uten så mange emosjoner og følelser som man tidvis har sett på denne talerstolen.

Margret Hagerup (H) [11:08:05] (ordfører for saken): En samlet komité er bekymret over at for mange elever presterer under kritisk grense i lesing, skriving og regning når de starter i 8. klasse, og går ut av ungdomsskolen med svake grunnleggende ferdigheter. Det er viktig at elevene lærer seg å lese, skrive og regne, og det legger grunnlaget for videre læring. En samlet komité er bekymret over at fraværet øker, flere melder om mobbing, det er lav trivsel, og det er fallende motivasjon.

Komiteen mener at skolen skal være et sted hvor elevene lærer og opplever mestring, tilhørighet og trygghet og får kunnskap og ferdigheter til å klare seg videre i livet. Da må det tas grep for å sørge for at alle elever trives, mestrer og lærer på skolen, og at skolen i større grad også forbereder elevene på videre utdanning, særlig inn mot yrkesfaglige utdanningsløp.

De nye læreplanene fra 2020 har et betydelig handlingsrom for å nærme seg det faglige innholdet på en mer praktisk, variert og utforskende måte, noe som skolen i større grad må utnytte. Lærerne er nøkkelen til å lykkes i klasserommet, og jeg er glad for at komiteen mener at lærerne i større grad må få rom og tillit til å utføre jobben sin, og at samfunnet må erkjenne at det er lærerne som er lederne i klasserommet. Det er en viktig jobb som gjøres i norske klasserom, og komiteen har tillit til lærernes profesjonsfaglige kompetanse.

Høyre gikk i 2021 til valg på en ungdomsskolereform, fordi vi så at det måtte tas grep i ungdomsskolen. Regjeringen har varslet en ungdomsmelding, og etter at vi har ventet i over tre år, er forventningene skyhøye, for problembeskrivelsen er tydelig. Resultatene går i feil retning, og vi risikerer å utdanne samfunnsborgere som ikke klarer å lese teksten på en Netflix-film, ei heller forstå sin egen selvangivelse.

Høyre fremmet i 2022 over 80 forslag til en skole hvor elevene i større grad opplever mestring og læringsglede. Vi er glade for at mange av disse forslagene er en del av regjeringens ungdomsmelding, men det som mangler nå, er tydelig handling og konkrete aktiviteter som settes i gang.

Kunnskapsministeren har ment mye det siste året, i alle retninger. Nå kommer fasiten på hva regjeringen faktisk prioriterer. Det er stor avstand mellom det kunnskapsministeren mener, og hva som faktisk kommer ut i den andre enden.

Politikk handler om å prioritere, og det savner Høyre i denne meldingen. Regjeringen stemmer imot mer nivådeling som gjør at lærerne i større grad kan tilpasse undervisningen til den enkelte elev, både eleven som sliter med å følge med, og eleven som ikke får nok utfordringer til å synes at læringen er interessant. En stor andel av dem som dropper ut av skolen, gjør det fordi de ikke får nok utfordringer.

Regjeringen stemmer også imot tilpasset opplæring for elever som starter på ungdomsskolen uten å ha lært seg å lese, skrive og regne godt nok. En stor andel av lærerne på 5. trinn har en vente-og-se-holdning til elever som ikke har lært seg å lese, og håper det ordner seg med tiden.

Regjeringen stemmer også imot å gjeninnføre karriereveier i klasserommet, en ordning de skryter av i eget budsjett, og mener utvikler god undervisningspraksis, noe lærerne også bekrefter. Da regjeringen avviklet ordningen i 2021, sa de at de skulle komme tilbake med noe enda bedre. Lærerne venter – på tredje året.

Det er betegnende for regjeringens arbeid. De er bekymret. De kaster ut prøveballonger. De skal utrede videre. En skulle ha trodd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter åtte år i opposisjon skulle være litt sultne og sprekkeferdige av nye ideer til hvordan de kunne løse disse utfordringene. Den største satsingen etter tre år ved rattet er 5 mrd. krfor å opprettholde skolestruktur. Det er penger som kunne vært brukt på lærere og laget rundt eleven og lærerne. Det gjør vi i vårt alternative budsjett.

Skal vi skape en mer praktisk og motiverende skole, må vi erkjenne at alle elever ikke er like. Da må vi tilpasse undervisningen til den enkelte, vi må gi intensivopplæring, og vi må sørge for at lærerne har et reelt handlingsrom i bruk av læremidler.

Skolen er ikke i et vakuum, og elevene skal senere ut i et samfunn og bidra som gode samfunnsborgere. For Høyre er det viktig at vi kobler på alle de ressursene som finnes utenfor skolen, og sørger for et enda tettere samarbeid.

Vi mener at Ungt entreprenørskap er et utprøvd konsept som må rulles ut til alle elever i skolen. Det kunne regjeringen ha prioritert nå. Da hadde elevene fått en mer praktisk skoledag. Vi mener også at alle elever skal ha et yrkesfag, sånn at de i større grad kan bli kjent med det arbeidslivet som venter dem.

Å lykkes i skolen handler om å se den enkelte elev og erkjenne at ingen er like. Men skal vi virkelig lykkes, trengs det konkrete tiltak. Det synes vi det dessverre er lite av i denne meldingen, og det er nok av tiltak regjeringen kunne ha valgt å være med på. Med det tar jeg opp forslagene vi er en del av. Jeg vil også si at vi stemmer subsidiært for vedtak V. Ved en inkurie har det kommet et forslag to ganger, så vi trekker forslag nr. 9, som er ganske likt forslag nr. 10, som opprettholdes.

Elise Waagen (A) [11:13:21]: I dag behandler vi en ny kurs for skolen vår, en ny kurs som gjør skolen mer praktisk og variert, nettopp for å skape mer læringsglede og sørge for at våre barn lærer bedre. Vi vet at en variert skolehverdag vil øke motivasjonen, og mestringen vil følge med.

Den skolen som regjeringen til den forrige representanten etterlot seg, var det ganske dårlig stilt med. Gjennom PISA-undersøkelsen, som kom kort tid etter at Høyre forlot regjeringskontorene, fikk vi fasiten på hvordan det egentlig står til. Ungene våre lærer for lite. Er da svaret egentlig mer av det samme, eller skal vi gjøre noe nytt? Skal vi nå gjøre ord til handling og gjøre hverdagen til ungene våre mer variert?

Med denne stortingsmeldingen fyrer vi av et startskudd for å styrke laget rundt ungene våre og sørge for mer læring, mer mestring og mer fellesskap. Vi vet at lese-, skrive- og regneferdighetene gikk ned med Høyre i regjering. Vi vet at det står for dårlig til på skolen, og vi vet at det er flere bekymringsfulle trender. Forrige representant sier at hun har tillit til lærernes profesjonsfaglige kompetanse, men det står ikke til troende når den samme representanten også fremmer forslag om å avskilte erfarne lærere og samtidig la bakdøren stå på gløtt for ukvalifiserte. Med Høyres forslag i salen i dag skyver vi flere tusen lærere ut av norske klasserom. Dette er det stikk motsatte av det våre skoler trenger nå.

Vi i Arbeiderpartiet er godt i gang med å rydde opp etter Høyres regjeringsperiode. Vi har staket ut en ny kurs for skolen vår. Vi sørger for mer motivert læring, og vi sørger for at ungene våre faktisk får lov til å lære med både hode og hender, både ved å sitte i ro noen ganger og ved å være ute i det praktiske.

Det har ikke manglet på at lærere har fått løfter om en mer praktisk skoledag fra politikere, men nå gjør vi ord til handling, og vi har allerede startet i våre budsjetter ved å innføre tilskuddsordninger og rentekompensasjon for å gjøre det lettere å investere i tilskudd til skolene der ute i de mange kommuner.

Vi har endret regelverket og gjort det lettere for kommunene å tilpasse seg det som faktisk er arbeidslivet ute i den enkelte kommune, sånn at man nå kan ha en mer variert og praktisk skole. Vi ønsker å innføre et nytt praktisk valgfag på 5. til 7. trinn, sånn at man nå også får mer variasjon i disse årene. Vi vet at våre unger gleder seg når de skal begynne i 1. klasse, men motivasjonen synker allerede fra 5. klasse og utover. Det er det vårt ansvar å ta tak i, og det gjør vi i regjering.

Vi er allerede godt i gang, og det mangler ikke eksempler på hva pengene har gått til. I Gjerstad kommune har de fått penger til uteskole. I Vennesla kommune har de fått penger til laboratorier og ulike verksteder. I Valle kommune har de fått penger til programmering. I Åmli kommune har de fått penger til jekk, verneutstyr, vinylkuttere og driller. De har fått penger til å ruste opp musikkrom. Aurskog-Høland har fått utstyr til å undervise mer praktisk i realfag. Gjerdrum kommune har fått penger til at man kan lære å programmere, de har fått mer penger til Micro Bit. Man har også fått penger til å gjøre naturfag mer praktisk ved å investere i måleapparater.

Disse eksemplene ser vi rundt om i hele landet, i kommune etter kommune og skole etter skole. Jeg anbefaler representantene fra opposisjonen å gå til sin egen kommune og se hva slags nytt utstyr man har fått på plass. Rundt om i hele landet investerer man i utstyr for å gjøre skolen mer praktisk og variert. Det den forrige taleren sa, er ikke riktig. Denne meldingen er smekkfull av konkrete forslag, og vi har fulgt opp med penger.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:18:25]: Skolen skal åpne verden for elevene og gjøre dem trygge i seg selv. Dannelse og utdannelse går hånd i hånd. De siste tiårene har skolen blitt for teoritung og OECD-styrt framfor å sikre profesjonsfaglig og pedagogisk rett utvikling.

Læringsresultatene har gått ned, elevene trives mindre, og det er grunn til bekymring. Andelen unge utenfor arbeid og utdanning er altfor høy. Flere må ha tilhørighet. Det må starte i skolen.

Vi vet at noen elever ramler av alt i 1. klasse. Samtidig viser funn at ungdomsskolen er der elevenes motivasjon faller mest. Den er lavest i 10. trinn, der grunnskolen er på sitt topp- og sluttpunkt.

Senterpartiet ønsker sosial og geografisk utjevning, og at skolen skal gi elever like muligheter i hele landet. Nærskoler og gode lærere er nøkkelen for å lykkes. Samtidig må rammene bli bedre. Skolen har for stort konkurransepreg og for lite praktisk og aktiv læring.

29 elever fra hele landet deltok i elevpanelet for å gi råd til meldingen. De peker nettopp på økende stress og press om best mulig karakterer, og at fokus må mer over på å klare seg videre i videregående skole og voksenlivet.

Nettopp dette tar stortingsmeldingen tak i. Bekymringer knyttet til økende timetall, ukritisk digitalisering og at lærerne ikke er sjefen i klasserommet blir lettet. Skolen skal bli mer praktisk og aktiv, og alle skal få rom til mestring og motivasjon. Elever lærer forskjellig, har forskjellig bakgrunn og skal ut i forskjellige yrker.

I tråd med faglige råd, som Prøitz-utvalget, skal Elevundersøkelsen og nasjonale prøver oppdateres. Nasjonale prøver i 9. klasse forsvinner, men PISA består. Samtidig kan obligatoriske kartleggingsprøver reduseres og flere alternative og praktiske eksamensformer heller bli gjennomført.

Når teknologi og kunstig intelligens utfordrer våre eksamensformer, må vi ta tilbake verdien av å gjøre praktisk godt arbeid samt å demonstrere ferdigheter og kunnskap. Uvettug testing og press erstattes nå av nye vurderingsformer. Når alle skal høre til i skolen, må skolen også kunne være til for alle – inkludert ved vurdering.

Det blir også mer praktisk skole ved at spesialrom for praktiske og estetiske fag, som sløyd og matlaging, blir prioritert med rentekompensasjon og tilskudd til praktisk utstyr. Jeg ser Høyre kutter det i sitt alternative statsbudsjett for 2025, som sier sitt om hvilken retning de vil ta skolen i. Med Høyre skal læringen nærmest tvinges fram stillesittende. Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen sikrer praktisk og teoretisk læring sammen.

Et glimrende tegn på det er arbeidslivsfaget, som ble en prøveordning under den forrige rød-grønne regjeringen. Nå sikrer vi at alle ungdomsskoler skal tilby arbeidslivsfaget. Språkfagenes plass skal vurderes. Når over 50 pst. av elevene velger yrkesfag i videregående og arbeidslivet skriker etter fagarbeidere, må elevene få innblikk i hva en praktisk arbeidsdag kan inneholde. Sammen med utdanningsvalg, tverrfaglig arbeid i fagene og fleksibilitet i fag- og timefordeling kan flere elever få mer praktisk erfaring og gjerne oppleve arbeid i en bedrift.

Et gode med arbeidslivsfag er hvordan mange elever kan styrke lese-, skrive- og regneferdigheter gjennom praktiske utfordringer. Å kokkelere, snekre, mekke, montere eller løse andre praktiske utfordringer styrker teorilæringen for alle elever, enten de er høyt eller lavt presterende. Realfag og leselyst får også sitt løft gjennom denne meldingen, sammen med skolens brede oppdrag.

Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen sikrer en framtidsrettet skole. Å oppleve at man er en del av et felleskap der man kan utgjøre en forskjell, med rom for alle og der alle elever kan oppleve mestring og motivasjon, er det som sikrer trygge, sunne nordmenn i framtiden. I en stadig mer urolig verden er det desto viktigere at vi står opp for våre felles demokratiske og medmenneskelige verdier. Å ta i et tak og stå opp for mer praktisk læring er framtidsrettet og bra for Norge, og det er bra for skolen.

Himanshu Gulati (FrP) [11:23:05]: Denne stortingsmeldingen inneholder mye bra og nødvendig, og jeg mener at den har blitt enda bedre etter behandlingen vi har hatt i komiteen. Mange fagmiljøer har kommet med innspill, og det fremmes en rekke gode forslag i innstillingen.

Fremskrittspartiet har lenge tatt opp behovet for at læreren må få tilbake autoriteten i klasserommet. Vi har også over lengre tid tatt opp at nedgangen i ferdigheter knyttet til lesing, realfag og andre kunnskapsområder i skolen gir grunn til bekymring. Vi har også vært opptatt av å få en mer praktisk og variert skole som tar på alvor at ikke alle mestrer det teoritunge. Vi må skape en skole med flere vinnere, hvor flere mestrer den utdanningen de går igjennom. Man må også i større grad bygge på den kompetansen som finnes i lokalt næringsliv, og ikke minst integrere lokalt næringsliv i de praktiske delene av skolen.

Det er også verdt å merke seg de dårlige PISA-resultatene som trekkes fram, og at det anbefales at Norge fortsatt skal delta i de internasjonale programmene for kunnskapsmåling. Det mener Fremskrittspartiet er viktig. Det nevnes bl.a. at norske elevers kunnskaper om personlig økonomi er svake. Norske elever skårer rett og slett under OECD-snittet. Flere enn én av fem elever presterer på de laveste nivåene. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om bedre undervisning, bl.a. i faget personlig økonomi.

Stortingsmeldingen viser til problemene med vold og uro i skolen. Tall fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø viser en dobling i den andelen av de ansatte i undervisningsstyrker som svarer at de har vært utsatt for vold de siste tolv månedene. Dette er langt flere enn i de fleste andre yrkesgrupper. Fremskrittspartiet kommer derfor med flere forslag i innstillingen for å bedre læringsmiljøet og sikre en tryggere arbeidshverdag for både elever og lærere. Vi har de siste årene også fremmet en rekke forslag i Stortinget som adresserer nettopp dette, og vi er glad for at også regjeringen nå har våknet og tar problemet på alvor, ved å innføre enkelte tiltak.

Fremskrittspartiet vil også framheve at mange skoler etterlyser mer fleksibilitet til å kunne gi enkelte elever som trenger det, enda mer relevant og praksisnær opplæring på ungdomsskolen, og at ekspertgruppen som skulle se på betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet, foreslår bruk av midlertidig inndeling i små grupper i undervisningen, som et tiltak for elever som presterer faglig svakt i matte og lesing. Fremskrittspartiet fremmer egne forslag også på dette området, slik at lærerne får større styring av klasseromshverdagen og elevene kan få en undervisning som er best mulig tilpasset deres nivå.

Alle elever og alle unge der ute er ulike. De er unike, og Fremskrittspartiet mener at mer nivåtilpasset opplæring er helt nødvendig for at flere skal få en skolegang som er tilpasset dem, og for at flere skal kunne mestre den skolegangen de går igjennom.

Vi har en rekke konkrete og tydelige forslag i innstillingen i denne saken. Jeg vil trekke fram som positivt at det er ganske stor tverrpolitisk enighet om faktagrunnlaget og problembeskrivelsene i meldingen. Det er en god start for å finne gode løsninger, selv om man kan ha politiske uenigheter. Det er også mange felles treffpunkter – en samlet komité – når det gjelder løsninger og tiltak, og det er også positivt. Det gir grunn til optimisme for det videre arbeidet med å bedre skolen.

Med det fremmer jeg forslagene fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt i innstillingen. Jeg vil også orientere om at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte V i tilrådingen.

Grete Wold (SV) [11:27:03]: Jeg vil innlede med å takke statsråden for å legge fram en viktig melding. Det er vel ingen som kan si seg uenig i at elevene våre skal ha en skole som er både praktisk, variert og ikke minst motiverende. Det er også veldig viktig fordi det vil gi en bedre arbeidsplass for alle de dyktige folkene som jobber i skolene våre.

Når jeg diskuterer skolepolitikk med de på min alder – kanskje også med de som er hakket eldre – kommer det ofte til uttrykk en liten skepsis til at skolen har endret seg mye: Den er ikke slik den engang var. Personlig er jeg veldig glad for det, for skolen må gjenspeile det samfunnet vi til enhver tid lever i. Og det samfunnet er i stadig endring, og det må også skolen også være. Vi må heller ikke glemme at den skolen vi former i dag, også skal være framtidens skole. Våre barn og barnebarn skal leve og virke lenge etter vi har takket for oss.

For SV er det viktig å framheve at læring av basisferdigheter, som å lese, skrive og regne, er viktig, men det er også sang, musikk, tegning, fysisk aktivitet, naturopplevelser og lek. Læring av basisferdigheter og en praktisk og variert undervisning utelukker på ingen måte hverandre, men vi må ta inn over oss at det krever mer av lærerens tid og mer ressurser å utforske ulike pedagogiske verktøy. Så våre gode politiske intensjoner må følges opp med penger, kompetanseheving og lokalt handlingsrom til å kunne velge det som passer den enkelte skole, lærer og elev. Laget rundt eleven blir om mulig enda viktigere.

Derfor er det veldig mye bra i denne meldingen, men det er også vår oppgave å gjøre den enda bedre. Jeg vil trekke fram noen av de forslagene SV fremmer, og som vi mener er viktige. Da er det selvfølgelig naturlig å begynne med skolemat. Det at Norge ikke har skolemat, et enkelt skolemåltid som en naturlig del av skolehverdagen, har forundret mange i årevis. Det er ingen tvil om at et skolemåltid har hatt positive ringvirkninger for både læring og skolemiljø der det har vært forsøkt. Dette er ikke noe nytt for verken regjeringen eller for statsråden, som har gode erfaringer med det fra sin tidligere jobb. Det står også helt klart i Hurdalsplattformen. Så når det i dag blir et flertall for at regjeringen skal legge fram en opptrappingsplan for innføring av et sunt, enkelt skolemåltid for alle elever i grunnskolen, er det et stort og viktig skritt i riktig retning – og helt i tråd med SVs prioriteringer.

Et av de områdene vi må se på, er hvordan vi vurderer elevenes kompetanse og resultatoppnåelse. Eksamen og karakterer har på mange måter utspilt sin rolle. SV mener det er på tide å avvikle dagens karaktersystem i ungdomsskolen. Det er i dag bedre måter å gi tilbakemeldinger på som er mer læringsfremmende og bedre tilpasset dagens samfunn og arbeidsliv.

Det leder meg over til neste tema, som handler om en stadig mer digital verden. Det å kunne mestre digitale verktøy i både skole, arbeidsliv og fritid er helt nødvendig. Da må vi ha en balansert tilnærming, og det å vurdere å innføre eksamen med penn og papir er ikke veien å gå. Det finnes bedre og mer framtidsrettede vurderingsformer. Vi må ha tillit til lærerne og gi dem valgfrihet, og med kvalifiserte lærere i alle klasserom og tilgang på gode, trykte lærebøker vil det gi en balanse for lærerens metodefrihet, og det må stå sentralt.

Et annet forslag er å be regjeringen om å vurdere å innføre et drama- og teaterfag på noen trinn i skolen. Skal vi faktisk mene noe med en praktisk og variert skole, er nettopp de estetiske fagene helt nødvendige og vil ha en naturlig plass. Dette er også fag som med fordel kan bygges inn i andre fag og undervisningstimer.

Til slutt vil jeg trekke fram skolelekser. SV mener at dagens hjemmeleksesystem med fordel kan erstattes av øving og skolelekser i skoletiden, i stedet for at man skal måtte jobbe med dette etter skoletid. Vi ser at der man har forsøkt dette fullt ut, skaper det en helt annen ro, mer rettferdighet med tanke på hvem som har og ikke har mulighet til å få hjelp med lekser hjemme, og ikke minst en bedre hjemmesituasjon for både barn og foreldre i en veldig hektisk hverdag. Derfor fremmer SV i dag forslag om å erstatte hjemmeleksene med skolelekser.

Oppsummert: Det er veldig mye bra i denne meldingen, men om SV hadde fått flertall for flere av våre forslag, ville den selvfølgelig blitt enda bedre.

Jeg tar med det opp de forslagene SV har alene, og de vi har sammen med Rødt.

Hege Bae Nyholt (R) [11:31:52] (komiteens leder): Når det gjelder noen temaer, er det sånn at alle er enige, men ingenting skjer. Sånn er det med behovet for en mer praktisk skole. Hele det politiske landskapet i salen har i utallige debatter slått fast at det trengs flere praktiske fag og mer praktisk læring inn i de såkalte klassiske akademiske fagene. Det er også en ganske rørende enighet om at vi trenger flere fagarbeidere, flere må få lære gjennom ulike metoder, og at flere elever må oppleve mestring. Derfor har det vært knyttet mange forventninger og spenning til denne meldingen.

Det trengs en mer praktisk skole. Dagens unger går to år lenger på skolen enn det jeg og ganske mange i denne salen har gjort. Mange elever opplever dager og år ved en pult hvor de ikke har utbytte av undervisningen, ikke får brukt sine evner, og – det viktigste, men også det tristeste – ikke opplever mestring. Det er alvorlig.

Derfor er det veldig gledelig at et flertall i komiteen, og regjeringen, er enig i at vi kan ikke fortsette å øke timetallet, og at grunnskolen i større grad må speile at over halve elevgruppa skal gå yrkesfag etter endt grunnskole. Men derfor er det også ekstra skuffende at det samme flertallet ikke kan støtte et forslag om å prøve et utdanningsløp – «juniormesterlære» – inspirert av Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark, hvor elever har muligheten til å ta deler av

skoleløpet sitt i bedrift, hvor de har muligheten til å være på en annen arena, med andre oppgaver og oppleve andre dager, og hvor de har muligheten til å blomstre og mestre på en helt annen måte enn ved en pult i et klasserom.

Denne salen deler også en felles bekymring for elevenes leseferdigheter. For Rødt er det opplagt at skolebibliotek er avgjørende for å sikre elevene gode leseferdigheter. Tilgang på bøker – riktige bøker – og kompetent veiledning fra ansatte som er glad i bøker, er viktig for å fenge interessen og åpne den magiske døra til bøkenes verden.

Leseferdigheter er helt avgjørende for å klare seg i samfunnet. Vi vil sikre at alle landets elever har tilgang til gode skolebibliotek med kompetente bibliotekarer og formidlere.

God undervisning krever nok bemanning. Praktisk undervisning krever spesialrom, utstyr, kompetanse, mindre grupper og flere lærere. Læring krever trygghet. Læring krever tilstedeværelse hos eleven. Det er vanskelig hvis du er sulten. Derfor er det også gledelig at det er et stort flertall i komiteen som støtter at det skal jobbes for å innføre skolemat til alle landets elever, og at det er tidfestet at dette skal man komme tilbake med en plan for i statsbudsjettet for 2026.

Det er mye som er bra med denne meldingen. Vi håper at dette er starten på en annen skolepolitikk i Norge. Men vi må sørge for at arbeidet med skolen ikke blir mest teori og lite praksis.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Abid Raja (V) [11:35:53]: Kampen mot frafall starter første skoledag. Derfor er det alvorlig at for mange piler peker feil vei i norsk skole. Det ufrivillige skolefraværet er for høyt. Mobbingen øker. Elevene lærer mindre. Altfor mange har for svake grunnleggende ferdigheter og trenger å løftes fra mestringsnivå 1, som betyr at deres ferdigheter i lesing, skriving eller regning eller deres digitale ferdigheter er så svake at det kan gå utover annen læring.

Dette alvorlige bakteppet krever handling. Det krever penger og tiltak. Det krever en kunnskapsminister som retter oppmerksomheten sin mot de utfordringene som står i veien for at barn og unge skal ha muligheten til å utvikle seg og bli den aller beste versjonen av seg selv, dyrke frem sine talenter og kjenne på motivasjon og mestring i et mangeårig skoleløp.

Da er det synd at vi har en regjering og en kunnskapsminister som er mer opptatt av å jage symbolpolitikk. Vi har ventet lenge på denne Stortingsmeldingen. Den har vært benevnt slengt på bordet hver gang regjeringen har skjøvet et problem foran seg og kunnskapsministeren har blitt konfrontert med utfordringene i skolen. Forventningene var skyhøye.

De som jobber i skolen, elevene og foreldrene opplever at skolen er underfinansiert. Vi må bruke mer penger på skolen. Vi må sørge for at lærerne har tid til å gjøre jobben sin, styrke laget rundt eleven og ha flere fagfolk i klasserommene og i skolegården.

Altfor mange barn opplever mobbing i skolen. For mange lærere slutter i jobben sin. Lærerne opplever stadig økte forventninger til hva de selv og utdanningssystemet skal bidra med for å løse sammensatte samfunnsutfordringer. Mange opplever at man får stadig mer ansvar og flere arbeidsoppgaver utenfor eget kompetanseområde. Politikerne må slutte å detaljstyre hvordan lærerne gjør jobben sin.

Det er dette bakteppet jeg skulle ønske at regjeringen og kunnskapsministeren hadde øverst på agendaen i sin regjeringsperiode, og at tiltakene stod i stil til utfordringsbildet. Når elevene strever med å lære, skal lærerne oppleve at de har den tiden de trenger, og de ressursene som skal til for å løfte elevene.

Kontaktlæreren spiller en viktig rolle for mange elever. Mange lærere opplever at tiden de har til rådighet, ikke strekker til. Det går utover deres mulighet til å se og følge opp elevene som trenger det mest. Det er også vanskelig for lærerne når de opplever at viktige deler av den relasjonelle delen av lærerjobben må nedprioriteres fordi det ikke er nok timer i døgnet til å gjøre jobben. Derfor har Venstre foreslått og prioritert mer tid til kontaktlærerne – nettopp fordi vi vet at læreren er den viktigste innsatsfaktoren for kvalitet i skolen. Jeg ser ikke den samme viljen til å satse på lærerne og den viktige rollen de spiller, i regjeringens forslag til statsbudsjett eller i denne stortingsmeldingen.

Politikerne kan ikke gjøre lærernes jobb. Det er lærerne som er fagfolk og vet best hva som fremmer læring og mestring hos den enkelte elev. Det er et problem når politikerne tror og mener de er bedre enn fagfolkene. Vi må ha tillit til læreren og slutte å detaljstyre hvordan de planlegger og gjennomfører sin jobb.

I denne stortingsmeldingen sår regjeringen og kunnskapsministeren tvil om en av de grunnleggende ferdighetene det er bred oppslutning om at man trenger i fremtiden. Etter å ha sett en rekke utspill fra kunnskapsministeren og lest omtalen av digitale ferdigheter i denne meldingen, blir jeg alvorlig bekymret for at statsråden har avlyst digitale ferdigheter i skolen. Når politikerne bruker tid og krefter på å detaljstyre lærernes arbeidshverdag, er det i beste fall kontraproduktivt og i verste fall kan det gå på bekostning av lærernes motivasjon og elevenes læring.

Så skal statsråden, eller departementet, ha honnør for å omtale frafallsproblematikken i grunnskolen. Det er viktig at vi anerkjenner utfordringen. Det er første skritt på veien til å forsøke å snu denne trenden.

Å møte disse elvene som har det vanskelig, og snu den utviklingen som skolen står i, krever tid, penger og prioritering. Jeg og Venstre er bekymret for at det i denne stortingsmeldingen strøs for lite og tynt utover, og at regjeringen prøver seg på enkle løsninger på sammensatte utfordringer. Det er fint at regjeringen forsøker å fremsnakke politisk læring i skolen, men det er altså ikke svarene i denne stortingsmeldingen som kommer til å gi elevene et løft i deres grunnleggende ferdigheter og sørge for at vi får flere kvalifiserte lærere i klasserommet, at vi får færre tomme pulter i norske klasserom, eller at vi klarer å snu den negative utviklingen i skolen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:41:10]: Jeg vil starte med å takke for en god debatt så langt og for en melding med mange gode tiltak. Som en tidligere taler også sa, er det kanskje vanskelig å være uenig i målsetningene i meldinga, men det er desto viktigere at man faktisk tar tak i det. Ofte er det sånn i politikken at de tingene en er mest enige om, ofte er dem en sliter med å komme lengst med, for det er ikke nok diskusjon om det, eller det blir andre saker som får oppmerksomheten.

Det å sørge for at det blir mer praktisk rettet skole, spesielt på ungdomsskolen, tror jeg er et veldig viktig grep. Vi vet alle at tilpasset undervisning er krevende, men å ha det som målsetning og jobbe for det hele tida, mener vi også er viktig.

Jeg vil også trekke fram det med nasjonale prøver. Så langt jeg oppfatter det, er det i en retning Kristelig Folkeparti også ønsker: at prøvene kan være viktige for å se hvordan en ligger an, og hvordan klassen gjør det sammenlignet med andre, men at det gjøres nettopp i det henseendet – at det ikke er en rangering mellom skolene, blir et feil verktøy, eller får feil fokus og tar vekk mye av det andre viktige i undervisningen og opplegget.

Jeg liker også begrepet «laget rundt eleven», og jeg er glad for at komiteen slutter seg til det. Vi vet at lærerne er helt avgjørende for at elevene skal både ha det godt og også lære godt, men det at en faktisk er opptatt av å prøve å rekruttere flere ulike yrkesgrupper – miljøarbeidere, sosionomer, hva det enn er for noe – som kan være med og hjelpe med både det som går på undervisning, og at elevene skal ha det bra på skolen, vet vi at vil gi resultater også i neste omgang.

Jeg må spesielt si at jeg er glad for punktet rundt mobbeombod. Vi snakker ganske mye om mobbing, men de tallene som kommer, at det er over 100 000 barn som blir mobbet, er helt forferdelig å sitte og tenke på. Komiteen omtaler også elever som vegrer seg for å gå på skolen, og trivselstallene er dessverre ikke så gode som vi skulle ønske. Jeg tror at mobbeombudene kan være med og gjøre en god jobb for å skape bevissthet rundt det på skolene, men kanskje også være med og løse noen av konfliktene.

Det er helt sikkert mye som burde vært tydeligere og bedre, men jeg vil iallfall understreke at jeg synes det er mye i retningen her som er veldig positivt.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi i det siste fremmet en del forslag der mye riktignok retter seg mot tidlig innsats og mye mer mot skolestart, men mye av det vil også være viktig for ungdomsskolen. Jeg mener at vi har en vei å gå. Jeg har lagt merke til utspillene fra kunnskapsministeren knyttet til timetall og synes det er en veldig interessant diskusjon. Jeg er glad for at det kommer mer kunnskap om det.

En ser på sammenlignbare land og antallet timer de har. Som flere har vært inne på, har vi to skoleår lengre skolegang i dag enn for 30 år siden, uten at en har oppnådd de forbedringene en kanskje skulle forvente ut av det. Det mener jeg bør føre til aktive endringer. Derfor mener vi at en for å få mer kvalitet, men også for å bruke ressursene bedre, bør kutte timetallet og heller bruke det på noe av det som er aller viktigst, nemlig å styrke læreren og lærerrollen. Det at det skal være attraktivt å være lærer, bør være en selvfølge. I dag er det dessverre ikke attraktivt nok.

Jeg vil også presisere i disse debattene, når vi først har litt tid, at sammensetningen i klasserommet også er vesentlig endret de siste 20–30 årene. Vi som politikere – meg selv inkludert – må ha det i mente når en omtaler utviklingen i skolen. Det er lettere for en lærer å undervise en heterogen gruppe der alle er mer like, enn det er når det er større utfordringer i klasserommet. Det gjør selvsagt også noe med resultatene.

Med å kutte timetallet kan en frigjøre mye ressurser som kan gjøre det mer attraktivt å være lærer, fordi en f.eks. kan heve lønningene eller frigjøre mer tid, gjennom mindre bunden arbeidstid eller færre timer kontaktlærerne skal undervise. Alt vil gjøre det mulig i større grad å kunne bygge relasjoner med elever, forberede undervisningen bedre, kanskje på den måten også klare å tilpasse undervisningen bedre og gå fra en skole med mer kvantitet – som jeg opplever det i mange sammenhenger i dag – til mer kvalitet i framtida.

Til slutt vil jeg også bare nevne at når Kristelig Folkeparti i stor grad har fokusert på 1. klasse og at vi ønsker en førskoleklasse, handler det nettopp om at skolen i større grad må tilpasse seg ungene enn at ungene må tilpasse seg det å gå på skole. Vi vet at fri lek er så undervurdert og så viktig for ungene, og det er jeg også glad for at det blir fokusert mer på. En vet også at den starten en får i skolen, er avgjørende for trivselen senere i skoleløpet. Derfor kommer vi til å fortsette å jobbe for de tiltakene, som vi mener henger tett sammen med resultatene vi ser senere.

Kristelig Folkeparti kommer til å støtte en del forslag, men det sender vi inn senere.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:46:29]: Med stortingsmeldingen «En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn» legger regjeringen fram planene våre for hvordan vi skal lage skolen mer praktisk, mer variert og mer aktiv for ungene våre. Med mer praktisk undervisning i alle fag skal elevene bli mer motiverte, de skal lære mer, og de skal lære bedre.

Noe av det første jeg gjorde som statsråd, var å legge fram PISA-resultatene, som ble tatt opp i februar 2022. Dette var svært alvorlige tall. Det var tilbake igjen på alle områder – matematikk, lesing og naturfag – og det føyet seg i rekken av flere andre undersøkelser. Aldri før hadde flere norske elever har vært på det laveste mestringsnivået. Samtidig viser andre undersøkelser at trivsel og motivasjon er på vei ned, mens fravær og mobbetall er på vei opp. Med andre ord: For mange piler peker i feil retning i norsk skole. Jeg sa den gang at dette er en utvikling vi må snu, og en utvikling vi skal snu. Siden da har vi hatt en klar retning: mer konsentrasjon, mer respekt for læreren, mer bok, tydeligere krav til elevene og ikke minst bedre rammer for mer praktisk læring.

Tilbakemeldingene fra Skole-Norge har vært helt tydelige: Elevene, skolene og lærerne – alle vil jobbe mer praktisk. Problemet har vært at mange har manglet forutsetningene for å få det til. Noen mangler utstyr, noen mange lokaler, andre er usikre på hvordan de kan få det til på en måte som gir god nok læring. Dette er det vi nå gjør noe med. Vi setter nå i gang et helt eget nasjonalt program for en mer praktisk skole, og vi er fullt i gang allerede. Dette programmet betyr mer penger til utstyr og praktiske læringslokaler, mer penger til å lage støtteressurser til skoler og lærere for praktisk undervisning som lærerne kan bruke i fagene sine. Dette skal lages av landets beste fagmiljøer på utvalgte nasjonale sentre. I tillegg har vi satt i gang utviklingsprosjekter med pilotskoler, som skal gå foran og skape en særlig praktisk og fysisk aktiv skolehverdag. I tillegg til det nasjonale programmet tar vi også andre grep. Vi innfører valgfag på barneskolen 5.–7. trinn, og vi gjør det obligatorisk å tilby arbeidslivsfaget på ungdomsskolen. Dette er de store linjene innenfor praktisk skole i meldingen.

Men dette er ikke alt. Som vi vet, sliter skolen vår med økende fravær og økende mobbetall, og dette må vi jobbe steinhardt med framover for å få redusert. Vi skal bidra til at kommunene kan etablere egne skolemiljøteam som kan bistå skolene i det forebyggende arbeidet, med særlig å ta tak i utfordringer når de oppstår. Skolene må også ha bedre informasjon om skolemiljøet sitt enn elevundersøkelsen gir dem i dag. Vi lager derfor en ny og forbedret skolemiljøundersøkelse. Ikke minst foreslår vi en tiltakspakke for å forebygge høyt fravær. Vi skal innføre et nasjonalt fraværssystem for å få oversikt over fravær på alle trinn. Vi har også tatt en gjennomgang av testregimet i skolen, og vi vil erstatte dagens nasjonale prøver med prøver der det viktigste blir at læreren får informasjon om elevenes læring og faglig utvikling.

Denne meldingen er et viktig skritt for å snu resultatene i norsk skole. Den jobben er vi godt i gang med. Samtidig mener vi også at det er behov for en større gjennomgang av skolens rolle i samfunnet vårt. Derfor foreslår vi å sette ned et offentlig utvalg som skal se på hvordan skolen skal se ut i møte med framtidens Norge. Vi må finne ut hvordan skolen vår kan fortsette å være det sosiale limet mellom oss og være den fellesnevneren og arenaen vi som samfunn trenger, i en tid med store omstillinger og nye utfordringer.

Lise Selnes (A) [12:01:51]: For Arbeiderpartiet er det viktig å legge fram en stortingsmelding som viser et bredt læringssyn. Hvorfor sier jeg det? Det er viktig fordi for alle elever, for alle lærere og for alle skoleledere er det å oppleve mestring helt avgjørende for om du lykkes. Bare tenk på hvordan vi har det selv når vi ikke får til det vi driver med, hva slags motivasjon vi får da, og hvilke andre ting vi prioriterer å bruke tiden på enn det vi faktisk skal.

Som allerede sagt: Arbeiderpartiet har et bredt læringssyn. Denne stortingsmeldingen tegner et bredt læringssyn, som er helt nødvendig for å snu negative resultater i norsk skole og manglende motivasjon hos mange av våre unge mennesker. Det viser resultatene som presenteres i PISA og andre steder. For å lykkes med en mer praktisk og inkluderende skole, med bedre læring, bedre motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn er det nødvendig å legge til rette for at lærere og skoleledere skal ha tillit og handlingsrom til å kunne gjøre jobben sin. For å lykkes med dette vil vi legge til rette for at lærere og skoleledere har de verktøyene, de fasilitetene og det rammeverket de trenger for å kunne gi en god, tilpasset undervisning til elevene. Det er det lærere og skoleledere skal gjøre også i dag, men vi må bruke rammeverket for å lykkes med det enda, enda bedre.

Ny opplæringslov understreker betydningen av lærerutdanning. Det er nå lovfestet at man må ha lærerutdanning for å bli fast ansatt i lærerstilling. Det er viktig at disse unge menneskene, elevene våre, fra 5. til 10. klasse møter kompetente lærere. Det er også viktig med innføringen av et nytt helhetlig system for kompetanse og karriereutvikling for alle ansatte i skolene våre, som ble nevnt tidligere her. Ved å gi mer kompetanse bidrar vi også til å gjøre læreryrket mer attraktivt.

Igjen: Arbeiderpartiet har et bredt læringssyn, for elever og for lærere. Lærere i praktiske og estetiske fag vil nå også få muligheten til å få etter- og videreutdanning. Det er i motsetning til et litt trangere læringssyn der de store ressursene blir brukt på de grunnleggende ferdighetene, som også er helt vesentlige, men vi ønsker å åpne opp døren og gjøre dette til en mer praktisk og lærende skole. Det vil gagne elever, det vil gagne lærere, det vil gagne norsk skole, og det vil gi mer læring og motivasjon. Helt til slutt vil jeg avslutte med å løfte fram skoleledernes behov for et økt handlingsrom. Skal vi lykkes med utvikling, må det til.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:05:16]: Senterpartiet har lenge snakket om viktigheten av en skole som ikke bare formidler teoretisk kunnskap, men også utvikler elevers praktiske, sosiale og emosjonelle ferdigheter.

Høyres fokus på tidlig vektlegging av karakterer og målinger øker presset på elevene – i sterk kontrast til forskning som viser at trivsel og trygghet er det som skaper god læring. Ved å satse på en mer praktisk skole gir vi elever ferdigheter de trenger for livet, ikke bare for eksamen. Høyres smale tilnærming overser derimot viktigheten av å utvikle sosiale, emosjonelle og praktiske ferdigheter som er helt grunnleggende for elevenes utvikling.

Jeg har lyst til særlig å trekke fram viktigheten av sosial og emosjonell kompetanse i skolen. Det handler om å forstå og håndtere følelser, bygge relasjoner og ta ansvarlige valg – ferdigheter som er avgjørende både i skolen og i livet ellers. Forskning viser at elever med sterk sosioemosjonell kompetanse lærer bedre, trives bedre og står sterkere mot psykiske utfordringer. I dagens samfunn, med økte krav til tilpasning og det å lykkes, blir dette stadig viktigere.

Skolen må derfor være en arena som ikke bare gir faglig kunnskap, men også styrker elevenes grunnleggende ferdigheter for livet, i tett samarbeid med hjemmet. Senterpartiet er stolt av innføringen av valgfag på mellomtrinnet og arbeidslivsfag på ungdomstrinnet, noe som gir elever praktiske ferdigheter og økt mestring. Dette styrker både motivasjon og læring. Skolemiljøteamtiltak mot fravær, som sikrer en trygg skole med tilhørighet for alle, er et annet viktig tiltak som er verdt å nevne. I tillegg vektlegger vi, i motsetning til Høyre, en desentralisert skolestruktur som gir elever mulighet til å lære der de bor, og på den måten også reduserer stress og mangel på motivasjon.

Elevers trivsel, trygghet og utvikling må stå i sentrum. Det er avgjørende at vi forbereder våre unge på framtidens utfordringer. Gjennom denne meldingen viser vi at det er mulig å prioritere både faglig styrke og praktiske og sosiale ferdigheter. La oss ikke gå tilbake til en skolemodell som setter tall på et ark foran menneskene i klasserommet.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:08:14]: Det er stor mangel på realfaglig kompetanse. Skal vi løse utfordringene vi står overfor, den grønne og den digitale omstillingen, kreves realfaglig kompetanse på alle nivå og i alle sektorer. Regjeringens ungdomsmelding bidrar ikke til å løse det.

Skal vi lykkes, må flere barn og unge lære å regne skikkelig, og interessen for realfag må vekkes tidlig i skoleløpet. De nye læreplanene, som ble vedtatt med Høyre i regjering, legger til rette for praktisk og variert undervisning i alle fag. Det er særlig viktig med tanke på realfagene. Norske barn og unge har færre timer naturfag enn sine jevnaldrende i de andre nordiske landene, og derfor foreslår Høyre å innføre en naturfagtime til på ungdomsskolen. Matematikk og naturfag egner seg svært godt for praktisk og variert undervisning, tilrettelagt sånn at alle barn og unge kan føle mestring på sitt nivå. Lykkes skolen med det oppdraget, legger det til rette for rekruttering til realfag på videregående skole, noe som igjen er grunnlaget for rekruttering til tekniske, matematiske og naturvitenskapelige fag i høyere utdanning.

Lærernes kompetanse er nøkkelen for å lykkes med økt interesse for og mestring i realfagene. Derfor mener Høyre fortsatt at det er behov for karakterkrav i matematikk for lærerstudenter, og at de som underviser i matematikk, skal ha fordypning i faget. Solid faglig kunnskap og forståelse av bredden i matematikken er nødvendig for å legge til rette for praktisk og variert undervisning i faget.

Regjeringen har i etterkant av framleggelsen av ungdomsmeldingen kastet flere baller opp i luften, bl.a. et eget teknologifag i skolen. Høyre tror ikke på det. Vi tror på en skole der teknologi, naturfag og matematikk kan være en del av alle fag. Det vil speile den virkeligheten og arbeidshverdagen våre barn og unge vil møte etter endt skolegang. Det finnes ikke noe yrke eller noen utdanning der man ikke må ha en viss kunnskap om og forståelse av teknologi, og matematikk er en vesentlig del av teknologi. Det å begrense teknologi i norsk skole til et eget fag vil være et stort feilgrep. Det vil bidra til større forskjeller mellom elever, og det vil frata elevene muligheten til å ha en helhetlig forståelse av hva teknologi er, og i hvor stor grad den er en del av alle fag og yrker og vår alles hverdag. Kjemikeren, hjemmesykepleieren, langtransportsjåføren, byggmesteren, servitøren og kirurgen bruker alle teknologi gjennom hele sin arbeidshverdag. Nettopp derfor mener Høyre at alle skal få tilgang til teknologisk og matematisk kunnskap gjennom hele skoleløpet og i flere fag. Da skaper vi rom for å la hver enkelt elev lykkes på sitt nivå, og vi legger til rette for å løse framtidens store utfordringer og for rekruttering til alle yrker.

Bjørnar Skjæran (A) [12:11:34]: At resultatene i skolen lenge har gått feil vei, er egentlig ikke så overraskende. Under skiftende regjeringer har skolen blitt stadig mer teoritung og stillesittende, på tross av at det har vært rikelig med fine ord om en mer praktisk skole. Til nå – for med Arbeiderpartiet på plass i Kunnskapsdepartementet settes en ny kurs, der praktiske ferdigheter vil bli verdsatt igjen. Det vil være et stort løft for elever med praktiske anlegg og praktiske interesser, og det vil være mer enn nyttig for teoristerke elever som har ti tommeltotter og liten praktisk innsikt.

Vi har ikke råd til at ungdom faller utenfor, og vi trenger massevis av fagarbeidere i årene framover. Med en mer praktisk skole og en storsatsing på ungdom gjennom de konkrete, nye tiltakene i arbeidsmarkedsmeldingen skal vi snu denne utviklingen.

Regjeringen er godt i gang med å rive ned hindringene som har stått i veien for en mer praktisk skole. Allerede i år har mer enn 500 lærere benyttet seg av muligheten til å få etter- og videreutdanning i praktisk-estetiske fag. Rentekompensasjonsordningen på 8 mrd. kr gir kommunene mulighet til å bygge og pusse opp sløydsaler, formingsrom og skolekjøkken, og mange kommuner har allerede søkt om midler fra den nye tilskuddsordningen for utstyr til praktisk undervisning.

Denne stortingsmeldingen markerer en tydelig kursendring. Alle ungdomsskoleelever får tilbud om arbeidslivsfag. Valgfag blir mulig også på mellomtrinnet, og et kompetanseprogram for praktisk undervisning skal heve kvaliteten i hele skolen.

For at lærerne skal kunne gjøre jobben sin best mulig, må vi gi dem tillit. Lærerne må få bruke den faglige kompetansen sin i klasserommet og ikke i møte med byråkrati og tidstyver.

Jeg tror på en skole der alle ungene får mulighet til å lykkes og møte utfordringer som de kan vokse på, og jeg tror på retningen som regjeringen har satt for norsk skole, en skole der unge lærer mer, der alle trives bedre, og der flere fullfører. Vi trenger en skole som gir alle en sjanse til å bidra i arbeidslivet og samfunnet, til å leve ut sine drømmer og klare seg selv. Dette er Arbeiderpartiets visjon for skolen vår, sånn som det har vært gjennom hele vår historie. De konkrete grepene for en mer praktisk skole som ligger i denne meldingen, vil være viktig for uendelig mange av våre unge, og er et godt svar på den visjonen.

Elise Waagen (A) [12:14:44]: Vi har hatt en storstilt digitalisering av skolen. Vi ligger på toppen i OECD i antall enheter per barn, og undersøkelser viser at Norge er blant de landene som har størst andel elever som daglig bruker digitale verktøy i nesten absolutt alle fag.

Man skulle nesten tro at når vi har hatt en så storstilt digitalisering av norsk skole som vi har, skulle det ført til at vi var verdensmestere på bruk av teknologi. Man skulle tro at den teknologiske kompetansen til våre unger skinner, men svaret er nei, og det fikk vi med ISIL-undersøkelsen. Den viser at fire av ti elever er på laveste nivå i digital kompetanse. Med storstilt innføring av digitale enheter i skolen har vi sørget for kvantitet, men ikke kvalitet. Siden forrige undersøkelse ble tatt opp i 2013, vet vi at det har vært en storstilt nedgang.

Det at fire av ti elever scorer på laveste nivå, er kritisk. Det føyer seg inn i det store bildet, hvor vi ser at elevene scorer dårlig også i PISA-undersøkelsen. Forskerne peker på at det er sammenhenger her. Det at våre elever leser dårligere, gjør også at de leser tekster på skjerm dårligere, og det viser at det kan gi resultater i dårligere teknologisk kompetanse. Hva er da egentlig resultatet som vi står igjen med etter innføringen av storstilt digitalisering av skolen? Vi vet at elevene våre leser dårligere, og vi vet nå at vi også har blitt enda dårligere bruk av teknologi. Vi har feilet i begge leirer.

Det er nettopp derfor vi har satset storstilt på lesing i skolen. Gjennom denne regjeringen har vi satset på fysiske lærebøker, vi har sendt penger til Lesesenteret, vi har innført en ny leselyststrategi, vi har satset på skolebibliotek, og vi har sørget for mer kompetanse til lærerne. Dette står i en storstilt kontrast til Høyre, som i går la fram sitt alternative statsbudsjett og vil innføre moms på bøker. Det er i en tid hvor folk og fagfolk sier at vi har en lesekrise.

Vi i Arbeiderpartiet er opptatte av at vi skal være gode på å lese, men også at vi skal også gi ungene våre den nødvendige digitale kompetansen til å kunne være ressurser i et arbeidsliv i framtiden. Derfor fremmer vi i dag et forslag om at vi må ha et eget teknologifag i skolen, nettopp fordi vi nå har snublet i begge ender.

Venstre, som er bekymret for Arbeiderpartiets politikk på det digitale området, er hjertelig velkommen til å stemme for dette forslaget i dag.

Margret Hagerup (H) [12:17:57]: Det er betegnende for regjeringens arbeid at de kaster inn et teknologifag i siste sving. Hvis en ser på den rapporten, sier den at land som har innført teknologifag, skårer lavere enn Norge gjør allerede, så jeg er usikker på om det er løsningen.

Jeg må bare ha en kort kommentar til kunnskapsministeren, som sier at vi ikke gir penger til intensivopplæring. Vi omprioriterer jo grunnskoletillegget og sier at skolene kan bruke det på kvalitet og innhold, som vi mener er et mye mer målrettet tiltak.

Jeg må løfte en viktig ting komiteen er enige om, og det er nettopp undervisning for livsmestring og folkehelse. I dag er det mange elever som føler at de ikke er gode nok. Det kan gjøre læring vanskelig og hindre dem sosialt. Ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger har de utviklet ROBUST, som er et program som skal fremme trivsel, mental helse og motivasjon blant elevene i ungdomsskolen, gjennom å støtte opp om deres sosiale og emosjonelle utvikling. Elever som er gode på tolkninger, blir mer engasjerte, og de lærer strategier for å mestre livet. Det er viktig at elevene lærer hvorfor det er bra å kjenne en indre drive, og hvordan de kan tenke om læring, for læring er en prosess, og holdninger påvirker i stor grad handlingene. Det er gledelig at komiteen er samlet om det.

Regjeringen skal ha ros for at de bruker mer penger på bøker, men de kunne jo ha stemt for Høyres forslag om å se på en ordning hvor skolene har en viss egenandel for å sikre faktiske innkjøp. Sannheten er at innkjøpene har gått ned, samtidig med at regjeringen har gitt mer penger. Det gir ikke flere bøker.

Så er det dette obligatoriske yrkesfaglige valgfaget vi har. Regjeringen snakker om et nytt praktisk valgfag. Vi er enige om at arbeidslivsfaget er viktig. Grunnen til at vi ikke kan bli enige om dette, er at vi ikke vet hvor regjeringen vil ta dette fra. Elise Waagen snakket nettopp om et teknologifag. En har snakket om at en skal ta det fra fremmedspråkene, en skal se på engelsken. Hadde regjeringen vært mer konkret, hadde det kanskje vært lettere å komme til en enighet om det vi alle egentlig er enige om; at vi må ha bedre kvalitet på arbeidslivsfag, og at vi må ha yrkesfag inn i skolen.

Det er bra at kommunene har fått mer penger til utstyr, og at regjeringen sørger for flere bøker. Det er vi helt enige om, men det er mennesker og ikke skolebygg og ting som vil føre til at vi lykkes. Da synes jeg det er betegnende at Elise Waagen i sitt første innlegg sa at en nå fyrer av startskuddet for laget rundt eleven, og at en er godt i gang med å rydde og stake ut en god kurs. I vårt alternative statsbudsjett setter vi av penger til laget rundt eleven og for å gjeninnføre karriereveier for lærerne i klasserommet.

Kunnskapsministeren sa at de nå kommer med et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling. Hvis en slår opp på side 133 i regjeringens ungdomsmelding, står det at en vil «utvikle et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling». «Utvikle» er ikke handling. Der trengs det sterkere lut. Det er Høyre klart for å bidra med.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:21:14]: Språk er det aller viktigste verktøyet vi mennesker har for å kommunisere og forstå hverandre. I en globalisert verden er det grunnleggende å ha språkforståelse og evne til å kommunisere på andre språk enn norsk. I ungdomsmeldingen foreslår regjeringen å gjøre fremmedspråk valgfritt. Høyre mener det er et stort feilgrep. Det er ren gambling å be en femteklassing eller åttendeklassing om å gjøre et valg som i stor grad begrenser framtidig valg av utdanning og tilgang til studieprogrammer i videregående skole og høyere utdanning. Skolens oppdrag er danning og utdanning. Språk er sentralt for begge. Våre barn og unge konkurrerer i et internasjonalt utdannings- og arbeidsmarked, og vår oppgave er å bidra til at de får et best mulig utgangspunkt for å lykkes. Da kan vi ikke stenge noen veier tidlig i skoleløpet. Det gjør vi hvis vi bidrar til at de ikke tilegner seg språkkunnskaper.

Høyre mener fremmedspråk skal være en obligatorisk del av utdanningen. Forslaget i ungdomsmeldingen tyder på at Støre-regjeringen ikke skjønner hvor viktig fremmedspråk er. Det er ingen av dagens barn og unge som kan basere seg utelukkende på norsk i et langt, aktivt arbeids- og samfunnsliv. Den tid er forbi.

Det at regjeringen i meldingen stiller spørsmål ved relevansen av fremmedspråk og vil ha en vurdering av hva omfanget og innretningen bør være, med den begrunnelse at fremmedspråk tar tid og kapasitet fra andre fag, vitner om mangel på forståelse for viktigheten av språkfagene. Det vitner også om mangel på ambisjoner for norske elever og Norge som kunnskapsnasjon.

Det norske velferdssamfunnet er avhengig av utstrakt internasjonalt samarbeid om utdanning, forskning og næringsutvikling. Vi kommer helt feil ut av startblokken om vi velger å frata elevene det viktigste verktøyet de har for å lykkes i det framtidige arbeids- og samfunnslivet. Høyre vil fortsatt holde språkfanen høyt. Det er i elevenes og arbeidslivets interesse, og ikke minst er det viktig for mellommenneskelig forståelse i en verden som preges mer og mer av splid og konflikt enn samarbeid og respekt. Vi må ikke glemme at språk er en viktig del av kunnskapsberedskapen vår. Mange av språkmiljøene våre ved universitetene og høyskolene er små og smale. Men det er viktig at vi sikrer et rekrutteringsgrunnlag for framtiden. Det gjør vi gjennom å prioritere språkfagene i grunnopplæringen og i videregående skole.

Vi mennesker mestrer på ulikt vis. Derfor er praktisk og variert undervisning viktig og nødvendig, og vi vil bidra til at flere elever opplever mestring og læringsglede. Det kan og bør være et mål i alle fag og ikke gå på bekostning av språkfagene.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:24:26]: Eg har lyst til å snakke om eit heilt bestemt element i den stortingsmeldinga som blei lagd fram i dag, som eg brenn ekstra for. Det er skulehagar som alternativ læringsarena. For to år sidan fremja eg ein interpellasjon til den dåverande kunnskapsministeren om kva vi kunne gjere for å få fleire skular til å ta i bruk og utvikle skulehagar og gjere dei til ein større del av ein nasjonal politikk, både for å få ein praktisk skule, som er hovudtemaet her i dag, og for å auke samfunnsberedskapen. Noko som blir berre viktigare og viktigare år for år, er at alle har eit forhold til korleis vi kan dyrke vår eigen mat, og har evna til å gjere det på både små og store plassar over heile landet. Med ein skulehage legg ein òg alt til rette for eit sunnare kosthald, noko som iallfall delar av regjeringa og vi i Venstre er positive til.

Den gongen fekk eg positiv respons frå den dåverande kunnskapsministeren. Ho var einig. Det er føregangsskular som har fått til mykje bra, men det er eit behov for å gjere dette til ein del av ein nasjonal politikk, og statsråden varsla at ho skulle kome tilbake til det i nettopp den stortingsmeldinga vi behandlar her i dag.

Eg har for ein gongs skuld ikkje tenkt å vere kritisk til regjeringa. Tvert imot vil eg seie at eg er veldig glad. Skulehagar er rettnok ikkje løfta fram som sak nummer éin for ein meir praktisk skule, men dei er med i den store kabalen. Det blir mellom anna føreslått ei rentekompensasjonsordning for investeringar i ein læringsarena som kan gje ein meir praktisk og variert kvardag i skulen, og skulehagar blir løfta fram som eit konkret døme på det, mellom anna med Vadmyra skule i Bergen som døme. Det finst mange flotte føregangsskular, som Geitmyra her i Oslo. På min eigen heimplass Nordfjordeid har ein satsa på skulehagar og brukt dei spesielt som eit verktøy for å integrere barn frå andre land som ofte har heilt andre og sterkare tradisjonar enn vi har, for at alle kan lage og dyrke sin eigen mat.

Dette er ei gladsak for meg. Med denne meldinga er skulehagar løfta inn strukturelt som noko vi skal utvikle vidare i norsk skule, og ein del av heilskapen i det vi skal få til. Det er bra for ein meir praktisk skule, men det er òg viktig for beredskapsevna i framtida i Noreg, og det er viktig for at vi skal lære fleire å få eit sunnare kosthald. Det er lettare å dyrke eple og poteter enn å dyrke pølser og karbonadar, og det er bra for framtida.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:27:32]: Jeg må jo starte med å kommentere at det er hyggelig at en representant fra opposisjonen og høyresiden støtter opp om skolehage og de ordningene som regjeringen har lagt inn, for Høyre har jo gått rett i strupen på og foreslått kutt i disse ordningene i sitt alternative statsbudsjett. Det er bra at det er et snev av håp om å ha litt mer tverrpolitisk enighet om at denne typen tiltak trengs. For jeg lurer oppriktig på om Høyre mener at lærere skal trylle, fordi det trengs faktisk rom, utstyr og anledning for å kunne ha en praktisk og aktiv skole. Det har vært sagt her at realfag egner seg godt for praktisk skole, og det har jeg som realfagslærer lyst til å stille meg bak, men det trengs fortsatt utstyr, og det trengs fortsatt rom for å kjøpe inn oppdatert materiell, og når Høyre kutter det i sitt alternative budsjett, kan man jo lure på hvordan det skal bli gjennomført i praksis.

Der Høyre innfører en ny naturfagstime, vil regjeringspartiene heller se på timetall og vurdere hva som er rett bruk av elevenes tid og fellesskapets ressurser. Der Høyre vil ha omkamp, lærerspesialister og videreutdanning i få fag, vil vi sikre kvalifiserte lærere i hele landet, med rom for etter- og videreutdanning i flere fag, inkludert de praktiske og estetiske fagene.

Mandag var jeg på Nesna og fikk høre om det etter- og videreutdanningstilbudet de har for pedagogikk i fådelte skoler, som har møtt stor interesse, og det anerkjenner hvor variert og langstrakt Norge er. Neste år starter de lærerutdanning for trinn 1–10, som også blir et nybrottsarbeid, og viktig for å møte behovet for kvalifiserte lærere. Vardø kommune satser på fiskeri som praktisk læringsarena, der en kobler på læreplanene i fagene norsk, engelsk, naturfag, samfunnsfag, historie, kroppsøving og mat og helse. Tæruddalen ungdomsskole i Lillestrøm har arbeidslivsfag og bygger drivhus for ny skolehage, sammen med tømrerfaget på Skedsmo videregående skole. Ved Gausdal ungdomsskole har elever bygget og løftet skolens lokaler, sammen med rektor, i flere årtier, og elevene har fått prøvd seg i lokale bedrifter. Ra ungdomsskole i Larvik har jeg også besøkt og blitt imponert over. Og nå skal elever i hele Norge, ved alle ungdomsskoler, få mulighet til å ha denne typen fag. Hurra!

Meningsfulle skoledager gir elevene en grunn til å gå på skolen. Det bekymringsfulle fraværet har ikke blitt løftet i debatten, men med bedre kartlegging og oppfølging tar regjeringen tak i det også.

Og til slutt, digitalisering – det er et stort og sammensatt tema. Høyre vil ikke komme regjeringspartiene i møte når det gjelder teknologifag, men vil heller ha en massiv innføring av yrkesfag. Ønsker Høyre heldagsskole? Jeg er glad vi heller får en utredning om hvordan en kan møte digitale ferdigheter i bredt.

Statsråd Cecilie Myrseth [12:31:13]: Det er veldig fint å kunne komme til Stortinget for å redegjøre om handelspolitikken. Vi lever i krevende og usikre tider, og med grønn omstilling, krig og økt proteksjonisme påvirkes også norsk næringsliv og arbeidsplasser. Handelsbarrierer bygges opp istedenfor å bygges ned, og vi ser at USA, som i flere tiår har vært forkjempere for frihandel, vender seg innover. Det handelspolitiske landskapet har blitt enda mer uoversiktlig, uforutsigbart og krevende, og mye tyder på at det ikke blir enklere i tiden som kommer.

Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi skal derfor holde fast ved våre sterke tradisjoner for å være forkjempere for fri og regelbasert handel. Derfor fører regjeringen en aktiv handelspolitikk. Vi støtter opp om regelbasert handel samtidig som vi styrker samarbeidet med dem som står oss nærmest.

Vi har stolte handelstradisjoner, og vi har store gevinster av handel med utlandet. Norske bedrifter produserer varer og tjenester som er etterspurt i hele verden. Norsk olje og gass har hjulpet Europa gjennom en energikrise. Norsk aluminium er sentralt for den europeiske bilindustrien. Norsk kunstgjødsel brukes av bønder over hele verden. Norsk sjømat blir til 39 millioner måltider i over 150 land hver eneste dag. Mange av våre arbeidsplasser og inntekter kommer av at vi selger til verden, og små og store bedrifter over hele landet bidrar med løsninger som hele verden trenger. La meg gi noen konkrete eksempler:

• Gass fra Nordsjøen varmer opp millioner av hjem i Europa.

• Batterisystemer fra Corvus Energy i Bergen moderniserer skipsfarten over hele verden.

• På Sunndalsøra produserer Hydro aluminium til Audi og Porsche.

• I hundrevis av år har italienerne vist lidenskap for tørrfisken fra Lofoten.

• Brasilianerne får ikke nok av norsk klippfisk i påsken.

• Den norske laksen har bidratt til å gjøre sushien til en kulinarisk globetrotter.

• GE Healthcare i Lindesnes er i dag verdens største produsent av røntgenkontrastmidler.

• Grafitt som graves fram på Senja, er en kritisk råvare i grønn omstilling og forsvarsindustri.

• Snart vil vi skyte opp satellitter fra Andøya Spaceport som vil sikre Europas tilgang til verdensrommet.

Det er med andre ord stor aktivitet i hele Norges langstrakte land. Produkter fra norsk forsvarsindustri, som f.eks. luftvern, er sentrale i Ukrainas frihetskamp mot Russlands fullskala invasjon. Det er ikke lenge siden jeg selv var i Ukraina, der jeg også fikk oppleve hvor viktig luftvernet er, da alarmen gikk og vi måtte fortsette det meste av arbeidet i det nærmeste tilfluktsrommet.

Internasjonal handel bidrar til trygge arbeidsplasser, skaper nye arbeidsplasser og sikrer velferden vår. I fjor la eksporten grunnlag for 630 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer hver femte norske arbeidsplass. Det er 20 000 flere arbeidsplasser enn året før.

Norske eksportbedrifter er veldig viktige for mange lokalsamfunn i hele landet. I tillegg bidrar eksportbedriftene til aktivitet og arbeidsplasser hos leverandører og underleverandører og skaper store ringvirkninger lokalt. Hjørnesteinsbedrifter i Årdal, Høyanger og Bremanger er helt avhengige av å selge sine produkter til utlandet. Det samme gjelder sjømaten fra Solund, Smøla, Flatanger, Leka og Skjervøy.

Norske virksomheter eksporterte varer og tjenester for hele 2 400 mrd. kr i fjor. Halvparten av dette var varer og tjenester utenom olje og gass. Aldri tidligere har nivået på fastlandseksporten vært høyere. I Norge skapes det også mange nye næringer. Eksporten fra verdikjedene knyttet til havvind, solenergi, landbasert vind, vannkraft, bioenergi og hydrogen doblet seg fra 2018 til 2022.

Handel er ikke bare eksport. Norge er også avhengig av å importere varer og tjenester fra andre land. Importen har bidratt til velstandsvekst ved å skape bedre utvalg, økt konkurranse og lavere priser for oss alle. Ingen områder av samfunnet vil kunne fungere tilfredsstillende uten tilgang til varer og tjenester med opprinnelse utenfor våre egne grenser. Norske bedrifter er avhengige av import for å kunne hevde seg internasjonalt, ikke minst import av ny teknologi. Norske bedrifter er gode både på å ta i bruk og på å utvikle ny teknologi. Når teknologiutviklingen skjer i et raskere og raskere tempo, vil det være et viktig konkurransefortrinn for Norge.

Kort oppsummert er vår velferd er knyttet til handel, og vi har derfor en grunnleggende interesse i å bidra til åpne og forutsigbare internasjonale markeder.

En åpen og regelbasert verdensøkonomi har gagnet Norge de siste 30 årene. Vi har fått godt betalt for varene vi har eksportert. Samtidig har bedrifter og folk kunnet importere rimelige varer fra hele verden. De globale rammebetingelsene har vært gunstige og stabile. EU er vårt viktigste marked, og vi har hatt stor nytte av integrasjonen i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, som er vår viktigste handelsavtale. Spillereglene for internasjonal handel har stort sett vært fulgt.

Verden i dag byr på andre utfordringer for handelspolitikken. Sikkerhetspolitikk og handelspolitikk er tettere vevd sammen. Det handelspolitiske konfliktnivået er høyt og forventes å øke enda mer i tiden som kommer. Tilgangen til viktige markeder vil derfor bli vanskeligere og mer uforutsigbar. Vi må derfor også være forberedt på at norske bedrifter og arbeidsplasser kan bli berørt av dette. Det har regjeringen et sterkt fokus på.

De siste 15–20 årene har produktivitetsveksten i Europa, inkludert i Norge, vært svak. I sin rapport om europeisk konkurransekraft har den tidligere sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, pekt på følgende utfordringer:

• Europa har hatt mye lavere innovasjonstakt enn de andre store økonomiene, som er USA og Kina.

• Europa har hatt høye energipriser. De må ned, samtidig som energiproduksjonen dekarboniseres og overgangen til sirkulærøkonomi styrkes.

• Europas økonomiske sikkerhet må styrkes ved å redusere avhengigheten til andre land.

Draghi mener måten vi velger å løse disse utfordringene på, vil avgjøre hva slags plass Europa får i verden. Norsk økonomi er tett sammenvevd med den europeiske, og det er i vår interesse å ha dialog og samarbeid med våre europeiske naboer når Europas konkurransekraft skal styrkes. Det er også i vår interesse å være med når innovasjonstakten skal økes og den grønne omstillingen gjennomføres i Europa.

Norge inngikk tidligere i år en avtale med EU om å styrke samarbeidet om bærekraftige verdikjeder innen bl.a. landbaserte råvarer og batterier. Dette industripartnerskapet er en vinn-vinn-situasjon for Norge og EU. Det er bra for Norge når EU lykkes. Draghi skriver også at EU bør sikre langsiktige avtaler for gassforsyning fra pålitelige handelspartnere fra Norge, og at rørgass bør foretrekkes. Dette understreker nok en gang hvor viktig Norge er for EU også på dette området.

Verden er på vei gjennom en stor omstilling til et lavutslippssamfunn. Omstillingen i næringslivet er nødvendig for å være konkurransedyktig, for å bidra til utvikling og for å skape lønnsomme arbeidsplasser. I tillegg har verden store utfordringer knyttet til miljø og tap av naturmangfold. Miljøutfordringene påvirkes av handel, samtidig som handel kan bidra til å motvirke disse. Handel på tvers av landegrensene spiller en avgjørende rolle i den grønne omstillingen. Uten internasjonal handel ville vi verken hatt vindturbiner, solcellepaneler eller elbiler. Samtidig ser vi at klimapolitikken også påvirker internasjonal handel. For eksempel kan subsidier øke produksjonen av teknologier vi trenger for å få et utslippsfritt energisystem, men subsidier kan også være handelsvridende og true norsk produksjon eller norske arbeidsplasser.

Grønn omstilling vil være kjernen i europeisk vekststrategi også under den kommende Europakommisjonen. Tiltak for å styrke konkurransekraften og kutte utslipp vil stå sentralt. En utfordring er risikoen for såkalt karbonlekkasje – at produksjon flyttes til land med lavere karbonpris. For å unngå karbonlekkasje innfører EU en egen mekanisme, kjent som CBAM. Regjeringen går som kjent inn for å innføre CBAM-forordningen i Norge som et frivillig samarbeid. Innføring av CBAM i Norge vil bidra til like konkurransevilkår for norske bedrifter i det indre marked, sette en rettferdig pris på utslipp fra produksjon av varer som importeres, og oppmuntre til renere industriproduksjon i land utenfor CBAM-området.

Den påtroppende presidenten i USA, Trump, har kommet med signaler om økte tollsatser på all import til USA. Nå må vi i første omgang se hva slags form dette eventuelt vil få, men vi må være forberedt på at også norsk eksport kan bli rammet. Før vi har fakta på bordet, vil det være lite hensiktsmessig å spekulere i akkurat hva, eller hvordan vi skal forholde oss til det. La meg være veldig nøye når jeg forsikrer om at regjeringen jobber tett med dette – også i dialog med næringslivet, med ambassaden, med dem det er viktig å knytte til oss – og vurderer hvordan vi best kan respondere dersom norsk eksport blir rammet. Vi skal samarbeide tett med både næringslivet og partene i arbeidslivet for å kunne være best mulig forberedt.

Økt toll på varer og andre begrensninger for handel og økonomiske forbindelser vil få negative ringvirkninger for verdensøkonomien. Ingen er tjent med en eskalerende situasjon der det blir mindre åpenhet og forutsigbarhet for internasjonal handel. Også i lys av det har Norge bekreftet at det ikke er aktuelt med toll på kinesiske biler.

Handelskrig tjener ingen, og aller minst små og mellomstore økonomier som den norske. For Norge vil det være avgjørende å unngå å havne i en handelspolitisk kryssild mellom stormaktene. Derfor jobber vi aktivt med våre viktigste handelspartnere for å ivareta norske interesser.

Den geopolitiske situasjonen tilsier også at det er behov for å balansere sikkerhet og åpenhet på en annen måte enn før, både fordi det er i vår interesse, og fordi våre allierte tar grep og innfører tiltak som berører oss. Internasjonal økonomisk politikk, handelspolitikk, næringspolitikk og sikkerhetspolitikk er i dag mer sammenvevd. Det er langt større bevissthet rundt ulike former for risiko knyttet til utenlandske investeringer. Økt sårbarhet i samfunnskritisk infrastruktur og faren for uønsket teknologioverføring er noen eksempler på slik risiko.

I Norge gjorde vi endringer i sikkerhetsloven i 2023 for å styrke kontrollen med oppkjøp som kan være i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser. Vi har også utredet behovet for regelverk knyttet til kontroll av utenlandske investeringer i foretak som ikke er underlagt sikkerhetsloven. Regjeringen følger opp investeringskontrollutvalgets anbefalinger i totalberedskapsmeldingen som kommer. Norge har også styrket arbeidet med eksportkontroll, bl.a. ved å opprette en egen etat under Utenriksdepartementet, som vil være operativ fra årsskiftet.

Flere land snakker nå også om økonomisk sikkerhet i bredere forstand. Internasjonal handel er i dag forbundet med ulike typer risiko, f.eks. når seilingsruter endres på grunn av usikre forhold i Rødehavet eller Svartehavet, eller når autoritære stater utnytter økonomiske interesser som et politisk pressmiddel. Med økonomisk sikkerhet menes tiltak som gjør økonomien og samfunnet vårt mindre sårbart. Det kan være å redusere avhengigheten til enkelte handelspartnere eller å styrke kritiske verdikjeder.

Et eksempel er Kinas dominerende posisjon innenfor prosessering av mineraler, metaller og sjeldne jordarter. Disse mineralene betegnes som kritiske fordi de er helt nødvendige i produksjonen av forsvarsteknologi og fornybar energi. Land har behov for disse, men ønsker ikke å være avhengige av ett enkelt land eller én transportrute. Åpne og forutsigbare markeder er avgjørende for å kunne redusere og spre risiko i forsynings- og verdikjeder. Det er også svært viktig å legge til rette for at norsk næringsliv blir knyttet til strategisk viktige internasjonale verdikjeder.

Regjeringen har derfor prioritert arbeidet med å etablere og styrke bilaterale industripartnerskap og dialoger med EU, Tyskland, Frankrike, våre nordiske naboer og Japan, og dialog med USA og Storbritannia.

Vi jobber også med å framskynde utviklingen av flere kritiske innsatsfaktorer, bl.a. i mineralnæringen. I lys av det geopolitiske bakteppet blir dette arbeidet bare enda viktigere, og her har Norge spesielle fortrinn. Derfor la vi i fjor fram vår mineralstrategi, slik at Norge kan utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring.

Til våren vil jeg legge fram en ny industripolitikk gjennom industrimeldingen som kommer til Stortinget. Mitt ønske er at vi lager en kraftsamling for norsk industri, der vi tar inn over oss de geopolitiske endringene som er, og omstillingen vi skal gjennom her hjemme. Vi har en omstillingsdyktig industri som kan tilpasse seg endringene i verden og konkurrere i globale markeder. For å møte utfordringene vil vi også styrke dialogen og samarbeidet med næringslivet framover. Sammen kan vi utvikle norsk industri videre.

En mellomstor og åpen økonomi som Norges er avhengig av åpne markeder og forutsigbare regler for handelen. Verdens handelsorganisasjon, WTO, EØS-avtalen og våre bilaterale handelsavtaler er pilarene i norsk handelspolitikk. Uten slike rettslige rammer gjelder den sterkestes rett.

Vi må samtidig styrke samarbeidet med dem som står oss nærmest. Europa blir enda viktigere for oss. Regjeringen fører en aktiv handelspolitikk for å støtte opp om regelverksbasert handel, og det er viktig å legge til rette for gode og forutsigbare rammevilkår for norsk næringsliv i internasjonale markeder.

Som jeg har nevnt, er Europa vårt viktigste marked. Det er 68 pst. av eksporten som går dit. Vi er tett knyttet til europeiske verdikjeder gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er selve bærebjelken i vårt forhold til EU og åpner også dører til samarbeid med EU på andre områder.

I sin redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker til Stortinget i høst omtalte utenriksministeren den fornyede styrken og relevansen samarbeidet med Europa har fått, og hvordan regjeringen arbeider for å ivareta og styrke det samarbeidet. Han slo også fast at vi har en klar interesse i å bidra til felleseuropeiske løsninger som sikrer europeisk – og dermed vår egen – velferd, grønn konkurransekraft og sikkerhet. Våre felles interesser og verdier er under økende press, og det er viktigere å stå sammen. Norges økonomi er tett sammenvevd med Europas, og det tjener norske interesser at EU og andre europeiske partnere lykkes i å nå sine mål.

Utenriksministeren pekte videre på at europeisk politikk formes og endres i takt med de geopolitiske omveltningene. EU kobler nå i langt større grad saksområder med mål om et mer sikkert, motstandsdyktig og selvforsynt EU. Samarbeidet mellom de 27 medlemslandene utvikles raskt på områder som ikke dekkes av EØS-avtalen og Norges øvrige avtaleverk med EU. Det skaper et nytt sett av utfordringer, som krever en større grad av politisk og faglig koordinering fra norsk hold. Vårt mål er at norsk næringsliv kan dra nytte av fordelene EUs indre marked gir, på lik linje som konkurrentene i EUs medlemsland.

Det siste året har vært et historisk godt år for arbeidet med bilaterale handelsavtaler. Avtalen om handel og økonomisk partnerskap med India, verdens mest folkerike land og verdens femte største økonomi, ble undertegnet i mars. Den kommer snart til behandling i Stortinget. Handelsavtalen gir norske bedrifter store muligheter i et raskt voksende marked. Noen eksempler:

• I dag møter norske sjømatbedrifter 30 pst. toll på eksport til India. Avtalen innebærer at sjømatbedriftene slipper å betale toll etter fem år. Dette vil være et stort konkurransefortrinn.

• India skal også bli et lavutslippssamfunn. Det vil kreve formidable investeringer i fornybar energi. Her har norske bedrifter mye å bidra med. Avtalen vil gjøre det enklere å benytte seg av disse mulighetene.

• Blant verdens store økonomier har India sterkest økonomisk vekst. Det er antatt at India vil bli verdens tredje største økonomi innen 2030. Avtalen gir norske bedrifter et solid fundament for å oppskalere og satse i India, og det er stor interesse og ikke minst entusiasme i næringslivet for denne avtalen.

I juni undertegnet jeg en endringsavtale til den eksisterende handelsavtalen mellom EFTA og Chile fra 2003. Chile er et marked i vekst og en viktig handelspartner for Norge, spesielt innenfor fiskeoppdrett, maritim transport og fornybar energi. Denne avtalen vil styrke norske bedrifters konkurransevilkår i Chile.

I september ble EFTA-statene og Kosovo enige om en handelsavtale. Kosovo har en ambisiøs handelsagenda som er tett knyttet til landets politiske og økonomiske integrasjon med resten av Europa. Avtalen med EFTA er et viktig skritt på veien i det arbeidet.

Siden april har EFTA og Ukraina forhandlet om en oppdatering av handelsavtalen fra 2010. Vi har forhåpninger om å avslutte disse forhandlingene innen året er omme. En oppdatert avtale vil gi Ukraina bedre vilkår og legge til rette for økt handel og samarbeid med Ukraina også etter at krigen er over.

Så er det handelsavtalen mellom EFTA og Moldova, som trådte i kraft 1. november i år. Avtalen er et viktig bidrag til å støtte Moldovas politiske og økonomiske integrering i Europa. Samtidig pågår det forhandlinger med Malaysia, Mercosur, Thailand og Vietnam. For noen av disse nærmer vi oss nå en avslutning, og regjeringen har som mål å lande dem i nærmeste framtid.

Norge legger stor vekt på å bevare og styrke det globale handelssystemet som er forankret i WTO. Vi bidrar aktivt for at systemet skal fungere best mulig, og Norges ambassadør til WTO leder nå WTOs hovedråd. Tidligere i år holdt WTO sin 13. ministerkonferanse. Et sentralt tema var framtiden for WTOs tvisteløsningssystem, der Norge ledet diskusjonene. Vårt mål er at WTO igjen skal få et fullt operativt tvisteløsningssystem. Det ble dessverre ikke enighet om å utvide WTO-avtalen om fiskerisubsidier. Det vil fortsatt være en viktig prioritet for Norge. Vi jobber for at avtalen skal legge begrensinger på subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske. Det ble heller ikke oppnådd enighet om et arbeidsprogram for forhandlinger om landbruk. Denne tematikken blir likevel ikke borte fra dagsordenen. Regjeringens målsetting er at det globale handelsregelverket skal gi rom for et levedyktig landbruk i hele landet.

Et stort antall WTO-medlemmer er opptatt av å videreutvikle det globale handelssystemet, også Norge. Systemet må videreutvikles slik at det forblir relevant. Noen av medlemmene har i år oppnådd enighet om nye avtaler om «investeringsfasilitering for utvikling» og «digital handel». Det arbeides nå for å innlemme disse avtalene i WTOs regelverk. Det er gode nyheter i en situasjon der vi opplever stillstand i det multilaterale sporet.

Gjennom utviklingspolitikken legger vi også til rette for mer lokal produksjon og mer lokal og regional handel. Verdensbanken har beregnet at slik handel kan gi opptil 9 pst. økonomisk vekst innen 2035, og bidra til at 50 millioner mennesker kommer seg ut av fattigdom i afrikanske land. Samarbeidet med land som deler våre grunnleggende verdier og interesser, har blitt enda viktigere. OECD-samarbeidet er basert på et slikt verdifellesskap. Det er en viktig arena for å utvikle felles problemforståelse og utveksle erfaringer. Under årets ministermøte i mai diskuterte man felles utfordringer som sårbarhet i kritiske verdikjeder og konsekvenser av ikke-markedsbasert politikk og praksis.

Som noen sikkert har fått med seg, har Norge i år vært invitert som gjesteland i G20. Jeg hadde gleden av å representere Norge under handelsministermøtet i G20 i Brasil for drøyt en måned siden. Jeg er veldig fornøyd med at vi kunne bidra med konstruktive innspill til arbeidet i G20 på viktige områder, som bl.a. kvinners rolle i økonomien og handel og bærekraftig utvikling.

Norge og USA inngikk i høst en samarbeidserklæring om kritiske råvarer. Det er jeg veldig glad for, for det er utrolig viktig. Dette er en sektor hvor det internasjonalt kan være utfordringer knyttet til verdikjeder, arbeidstakerrettigheter og miljøvern. Som jeg har vært inne på, er Norge en stor produsent av kritiske råvarer som er viktige for både grønne løsninger og annen teknologi, men også for forsvarsmateriell.

Norske mineraler og metaller kan spille en viktig rolle når nære handelspartnere ønsker å styrke sin økonomiske sikkerhet, og vi har tidligere i år inngått et industripartnerskap med EU om batterier og landbaserte mineraler.

Norge og våre nærmeste handelspartnere omtaler nå Kina som både partner, konkurrent og systemisk rival. Denne regjeringen fører en interessebasert politikk i alle spørsmål som berører Kina. Det innebærer at vi skal samarbeide og ha dialog med Kina på flere områder. Blant annet ønsker vi handel og samarbeid om det grønne skiftet. Vi importerer mye fra Kina, og landet er et viktig marked for norske bedrifter. Handel med Kina er viktig for norske arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. Samtidig skal vi utvise økt forsiktighet overfor Kina av hensyn til nasjonal sikkerhet. Vi skal derfor ta ned risiko der den er høy, og redusere vår avhengighet av kinesiske aktører. På visse sensitive områder skal samarbeid unngås. Dette gjør vi best i tett samarbeid med våre nordiske naboer, nærstående europeiske land og våre allierte. Vi styrker dialogen med næringslivet for å synliggjøre både mulighetene og risikoen som ligger i samarbeid med Kina.

Regjeringen arbeider kontinuerlig for å fremme norsk eksport. Eksporten fra forsvarsindustrien økte fra 2022 til 2023 med 35 pst., og denne økningen har holdt fram i 2024. Dette gjenspeiler den alvorlige situasjonen Europa og verden står i, men også at norsk forsvarsindustri bidrar til innovasjon og produksjons- og eksportvekst, i tillegg til avgjørende bidrag til norsk, alliert og ukrainsk sikkerhet.

Regjeringen jobber hele tiden med å styrke de norske handelsforbindelsene. Tidligere i år var jeg i Tyskland og Ukraina, og det er ikke så lenge siden jeg var i USA og Brasil. For to år siden lanserte regjeringen eksportreformen Hele Norge eksporterer. Basert på innspill fra Nasjonalt eksportråd er det lansert konkrete eksportsatsinger innenfor havvind, maritim sektor, helsenæringen, vareproduksjon og design og reiseliv.

Sjømatnæringen, vår nest største eksportnæring etter olje og gass, blir regjeringens sjette satsing. I tillegg har regjeringen gitt Eksfin et bredere mandat for å bidra til økt eksport og eksportrettede investeringer. Innovasjon Norge har opprettet en søknadsordning der bedrifter kan få støtte til å delta på internasjonale messer, og har også lansert merkeordningen «Made in Norway» for å styrke norske bedrifters posisjon internasjonalt.

Den grunnleggende kompassretningen for norsk handelspolitikk ligger fast, også i en tid preget av usikkerhet. Det regelbaserte handelssystemet vil fortsatt være like viktig for Norge, selv når det utfordres av sentrale aktører. Samtidig tilsier den geopolitiske situasjonen at åpenhet må balanseres med nødvendig aktsomhet. Samarbeidet med land som deler våre verdier og interesser, blir bare viktigere, og i dagens geopolitiske situasjon er det viktigere enn noen gang at vi samarbeider godt med til våre nærmeste handelspartnere.

Verden skal gjennom en grønn omstilling. For å få det til er vi helt avhengige av internasjonal handel og samarbeid på tvers av landegrensene. Norsk næringsliv har gode forutsetninger for å bidra i den grønne omstillingen både her hjemme og globalt, men for å lykkes er norske bedrifter avhengige av å ha minst like god tilgang til internasjonale markeder som sine konkurrenter. Vi kommer til å måtte balansere ulike hensyn på en ny måte, og vi må være forberedt på mer uforutsigbarhet. Regjeringens handelspolitikk skal fortsette å legge til rette for at norsk næringsliv lykkes i internasjonale markeder. Dette blir helt sentrale temaer når vi legger fram en melding til Stortinget om handelspolitikk våren 2025.

Norge har stolte handelsinteresser som har tjent oss godt. Hver femte jobb i Norge er et direkte resultat av eksport – arbeidsplasser vi finner i store og små lokalsamfunn over hele landet. Dette arbeidet blir ekstremt viktig framover, ikke minst for meg som næringsminister. Helt til slutt ønsker jeg bare å takke for muligheten til få redegjøre, og så ser jeg fram til en god debatt på tirsdag og ikke minst i tiden som kommer.

Marit Arnstad (Sp) [13:36:59]: Mitt innlegg blir også et innlegg på saksordførers vegne i denne saken, som gjelder et forslag fra representanten Christian Tybring-Gjedde om å øke støtten til Ukraina med 100 mrd. kr utover regjeringens forslag.

Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Vi er alle sammen opptatt av den framtidige støtten til Ukraina, og partiene på Stortinget har hatt et godt samarbeid om spørsmål knyttet til krigen i Ukraina de to siste årene.

Et flertall av komiteens medlemmer avviser representantforslaget fra Tybring-Gjedde. Det kan være ulike meninger om støttenivå til Ukraina for neste år, men komiteen viser til den tette kontakten mellom alle partiene på Stortinget når det gjelder utforming av Nansen-programmet som helhet og rammene for programmet, også for neste år. Nansen-programmet var et viktig nybrottsarbeid, og det fortsetter å gi sårt tiltrengt humanitær og militær støtte til Ukraina. Sjeldent har vi bidratt så mye og så langsiktig til en part i en aktiv krig, og det er også til en part som kjemper mot et av landene vi grenser til.

Ukraina står i en svært alvorlig situasjon. Evnen til å forsyne krigsfronten med tilstrekkelig materiell er avgjørende, og å utvide den ukrainske kapasiteten til å produsere militært materiell sjøl, vil også være viktig i tida framover. Det er bakgrunnen for at Norge nå nylig kunngjorde at vi støtter internasjonale initiativ for materiell og utstyr, men også foreslår å gi direkte støtte til Ukraina for egenproduksjon av materiell. Det skjer i nært samarbeid med Danmark og andre allierte.

Det er ingen tvil om at vi må fortsette å støtte Ukrainas kamp. Regjeringen har derfor foreslått å forlenge Nansen-programmet til 2030 og samtidig øke støtten til Ukraina for neste år med 30 mrd. kr. Dermed blir den samlede rammen i Nansen-programmet 150 mrd. kr. Det vil gi Ukraina trygghet om at vi står ved deres side i denne konflikten hele veien, også i ei tid der det er usikkerhet om flere lands langsiktige forpliktelser overfor Ukraina.

Bred enighet om viktige beslutninger om Nansen-programmet er en styrke ved det norske demokratiet. Det gir stabilitet, forutsigbarhet og legitimitet til beslutninger som påvirker våre nasjonale kjerneinteresser. Det gjør det mulig for Norge, gjennom vekslende flertall på Stortinget, å kunne føre en langsiktig politikk for å trygge viktige interesser knyttet til Ukraina og deres militære og humanitære behov. Regjeringene og de parlamentariske lederne hadde tirsdag denne uken et første møte om den videre utviklingen av Nansen-programmet. Jeg mener disse møtene er et godt egnet sted for videre drøftinger, i tråd med de verdifulle politiske tradisjonene vi har for behandling av denne type spørsmål. Senterpartiet ser fram til fortsatt gode diskusjoner med de andre partene om innretningen av Nansen-støtten for neste år.

Fredrik Holm (H) [13:40:13]: I dag diskuterer vi et tema som gjelder mer enn budsjettposter og tabeller. Det handler om Norges ansvar, våre verdier og vårt bidrag til kampen for frihet og demokrati i Europa. Representanten Tybring-Gjedde har foreslått en betydelig økning av støtten til Ukraina, fordelt over de kommende årene.

Høyre deler representantens engasjement for Ukrainas forsvar mot Putins overfall. Det er derfor Høyre har foreslått i sitt alternative budsjett at støtten økes til 45 mrd. kr neste år. Mesteparten av det er direkte støtte til den ukrainske forsvarsindustrien, men det er også en støtte til Ukrainas energisektor for å sikre at folk har varme og strøm gjennom vinteren, og for å kunne fortsette industriens produksjon av våpen og ammunisjon. Vi mener at måten denne støtten kanaliseres på, er avgjørende for å oppnå best mulig effekt både for Ukraina og for oss som giverland. Derfor har vi vært i kontakt med ukrainske myndigheter og andre nordiske land for å forsikre oss om at en slik støtte raskt kan utløse økt produksjon av våpen og ammunisjon i Ukraina.

Denne krigen utkjempes nå. Den tapes eller vinnes nå. Derfor må Norge bidra betydelig og målrettet til Ukrainas militære evne og sivilbefolkningens overlevelse. Høyres forslag er utformet med dette som utgangspunkt, og hensikten er klar: å gi Ukraina de ressursene landet trenger for å vinne krigen nå, og ikke i en usikker framtid.

Vi mener at støtten må håndteres i de ordinære budsjettprosessene. Nansen-programmet for Ukraina gir en fleksibel ramme for ekstrabevilgninger og gir oss mulighet til å justere støtten basert på utviklingen i konflikten. Men Ukraina må samtidig kunne stole på at vi gjør våre beste vurderinger for å møte Ukrainas behov. De må vite hva vi kan bidra med, og hva de er i stand til å nyttiggjøre seg i løpet av den planleggingshorisonten Stortinget bruker i sin budsjettprosess. Denne horisonten er som kjent ett år.

Høyre er opptatt av å sikre at hver krone Norge bidrar med, faktisk styrker Ukrainas motstandskraft både på kort og på lang sikt. Og ved å støtte landets forsvarsindustri investerer vi i Europas sikkerhet og vår egen trygghet.

Alle partiene på Stortinget er nå i samtaler med regjeringen om økning i støtten til Ukraina, og det er viktig at disse samtalene gir resultater. Å stå sammen om støtten til Ukraina også for 2025 vil være en styrke, men det krever at regjeringen er villig til å øke støtten betydelig. Høyre er tydelig: Ukraina trenger Norges støtte – omfattende og målrettet – raskt. Jeg håper at Stortinget vil vedta et budsjett for 2025 som setter Ukraina i bedre stand til å vinne sin kamp for frihet.

Morten Wold (FrP) [13:43:30]: Russlands ulovlige angrep på Ukraina 24. februar 2022 viste verden at demokratier står i fare for å bli angrepet av autoritære regimer med andre verdier og verdenssyn. Freden rådet ikke lenger i Europa.

Putin forventet en rask overtakelse av Ukraina. Det skjedde ikke. Nå ser president Putin at ca. 1 500 av hans soldater ofrer livet sitt på slagmarken i Ukraina – hver eneste dag.

Ukrainas vilje til å forsvare seg mot angriperen var og er heroisk. En kamp mot en mye større og sterkere angriper krever mot og innsats.

Ukraina er helt avhengig av støttespillere. Norge, sammen med EU, USA og andre land, var raskt ute med å erklære støtte til landets frihetskamp, og et samlet storting sto bak Nansen-programmet for å støtte Ukraina. Programmet har etter opprettelsen blitt utvidet – og vil bli det ytterligere. Fremskrittspartiet er positive til at Norge skal bidra mer for å hjelpe Ukrainas frihetskamp. Vi mener prosessen som har vært, har fungert på en god måte og er glad for at regjeringen har tatt initiativ til nye samtaler om støtte til Ukraina.

Ukraina har et akutt behov for militær støtte, og samtidig har landet behov for å bygge opp egen kapasitet til å produsere forsvarsmateriell og ammunisjon. Det ligger det faktisk godt til rette for, siden man har kapasitet til det.

Det er positivt at regjeringen har godkjent teknologioverføring til Ukraina for å sikre landets egen produksjon av ammunisjon. Ukrainas egen evne til produksjon vil bidra til mer stabil tilgang for dem som kjemper på slagmarken mot en stadig aggressiv angriper.

Militær støtte er nødvendig, men det er også nødvendig å sikre at samfunnsfunksjonene er intakte. Sivil støtte vil på sikt være avgjørende for å sikre samfunnsstrukturer og en fremtid for det ukrainske folk.

Det er bred enighet om at støtten til Ukraina skal fortsette, og det viser at vi bør, skal og må støtte landets kamp for frihet i årene som kommer. Nettopp derfor er Nansen-programmet viktig, der det nå også er utvidet til å gjelde frem til 2030. Og med hensyn til det forslaget vi nå behandler, synes Fremskrittspartiet det blir vanskelig å ta stilling til dette – i og med den brede politiske enigheten som synes å være i Stortinget om en fortsettelse og utvidelse av Nansen-programmet for 2025. Fremskrittspartiet er opptatt av at støtte til Ukraina ikke skal utvikle seg til en politisk overbudskamp om hvem som vil gi mest, men der vi alle innser og erkjenner at vi ikke har råd til at Ukraina taper krigen.

Derfor bør den norske støtten være konsensuspreget og samle tilslutning fra et bredest mulig flertall i denne sal. Så får det bli opp til de politiske partiene å finne sammen om nivået på overføringene. Uansett er målet at Ukraina skal vinne krigen – enten på slagmarken eller der kriger gjerne ender; rundt et forhandlingsbord.

Guri Melby (V) [13:46:41]: Venstre deler i veldig stor grad både forslagsstillers engasjement for å øke støtten til Ukraina og for så vidt også hans syn på hva slags omfang Norge både burde og har mulighet til å støtte Ukraina med. Situasjonen i Ukraina er akkurat nå veldig dramatisk. Det tror jeg ukrainere flest kjenner på kroppen. Det er stadig nye angrep som er rettet mot sivile og sivil infrastruktur, og vi har et kjempestort ansvar for å gjøre det vi kan for å støtte Ukraina.

Det er imidlertid slik at etter at representanten Christian Tybring-Gjedde fremmet dette forslaget, har partiene lagt fram sine alternative budsjett, og det har også blitt startet en prosess i Stortinget der partiene er i diskusjoner for å se om vi kan bli enige om et felles løft for støtten til Ukraina. Dette er noe Venstre har ønsket, og det er noe vi har bedt dem. Derfor mener vi også at det er riktig å prøve å bruke den prosessen til å påvirke hva slags støttebeløp vi skal gi til Ukraina, i stedet for å stemme for et tall i et Dokument 8-forslag her i Stortinget.

Jeg har respekt for denne måten å fremme forslag på – jeg mener det er helt greit – men for vår del, som parti, har vi både en inndekning og en redegjørelse for dette i vårt alternative budsjett. Så håper vi, som sagt, at det går an å få til en enighet med flere partier om en faktisk økning som kommer både soldatene ved fronten og menneskene som bor i Ukraina, til gode.

Derfor har vi valgt å ikke stemme for dette forslaget, men heller uttrykke en sterk sympati med det og si at vi deler både forslagsstillerens engasjement og hans ønske om at Norge skal bidra betydelig mer, slik at Ukraina har en sjanse til å vinne denne krigen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:48:53]: Jeg har lyst til å begynne med å si at det er usedvanlig viktig og usedvanlig bra, og noe vi alle bør glede oss over, at det er full enighet i denne sal og bokstavelig talt fra samtlige medlemmer av Stortinget om at vi skal ha et stort og omfattende bidrag til Ukraina. Da vi ble enige om Nansen-programmet, var det full enighet om 75 mrd. kr spredt over år, og at det skulle være fleksibelt i betydningen mellom både sivil og militær innsats, i utgangspunktet femti–femti. Så har vi senere også vært enige om at det var behov for å gjøre mer av den tidlige innsatsen militær, samtidig har vi hatt et betydelig sivilt bidrag.

Regjeringen kom i forbindelse med budsjettprosessen til Stortinget for å foreslå at rammen på 75 mrd. kr skulle økes til 135 mrd. kr. I de forhandlingene som nå pågår, og som fortsetter allerede senere i dag, har regjeringen foreslått å øke bevilgningen for neste år med 15 mrd. kr til, og det er fortsatt diskusjoner om det. Det betyr at den rammen, slik vi da ser den, skal opp i 150 mrd. kr og også er utvidet til å gjelde fram til 2030.

I all min kommunikasjon med ukrainske myndigheter har vi fått svært god tilbakemelding på langsiktigheten i Norges innsats. Det at man kan planlegge for at den vil vare, at man vet, både i regjering, folk flest og soldatene i skyttergraven at man får støtte nå, men også i det lange løp, er utrolig viktig for kampmoral og samfunnsmoral i krig.

Det er samtidig riktig, som flere har vært inne på, at det er et spesielt krevende år i år. Vi vet jo ikke om det er spesielt krevende i forhold til år som kommer, for ingen vet midt i en krig når en krig tar slutt, men vi vet at det blir spesielt krevende sammenlignet med det vi har opplevd fram til nå, fordi situasjonen er svært dramatisk på bakken og svært dramatisk på grunn av omfattende angrep på energiinfrastruktur. Derfor er det riktig både å øke støtten neste år og å sørge for at den forblir langsiktig.

Så er jeg veldig enig i det representanten Morten Wold sa, at jeg tror ingen tjener på at dette blir en ren overbudskonkurranse. Jeg tror vi står oss på å komme tilbake til den gode tradisjonen for bred forståelse om dette, og jeg er veldig optimistisk på at de samtalene som nå pågår, skal ta oss fram til noe vi kan være enige om. Vi skal i hvert fall fra regjeringens side gjøre det vi kan for at vi skal lykkes med det.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [14:16:47]: Jeg er glad for at det forslaget som jeg fremmet 2. oktober, har skapt en ny dynamikk i diskusjonen om støtte til Ukraina, og at alle partiene har kommet på banen, også regjeringen, med at man skal bevilge mer. Det er jeg veldig glad for, så sånn sett er dette forslaget fra min side vellykket. Jeg hadde egentlig ikke forventet at hele opposisjonen skulle stemme for forslaget, men jeg skapte den nødvendige debatten. Jeg er også glad for at regjeringen innser at den har et ansvar for at Norge skal bli en ledende donator til Ukraina i deres kamp mot Russlands angrepskrig.

En russisk overtakelse av Ukraina vil ha ødeleggende konsekvenser for Europa, men også globalt. Flyktningstrømmen vil være massiv, og da kan vi snakke om millioner. Vi kan kanskje snakke om at to, tre eller fire millioner kan komme til Norden, så da kan man selv tenke seg hvordan man skal klare å løse det. Finansmarkedene vil skjelve, og børsene vil falle markant. Internasjonal handel vil lammes, og import og eksport av varer strupes.

Det er nå krigen utkjempes. Økonomisk støtte til Ukraina kan ikke måles opp mot et nytt velferdsgode til oversubsidierte nordmenn. Det kan ikke settes opp mot skatte- og avgiftslettelser. Det kan ikke konkurrere med enda en gratis fergeforbindelse, og det kan ikke settes opp mot det som defineres som ansvarlig budsjettpolitikk. Det kan ikke settes opp mot økte renter eller høyere inflasjon.

Penger til Ukraina er en eksistensiell utgift. Det er ikke kun for ukrainere. Det er en hjelp til selvhjelp. Dette dreier seg ikke kun om Ukrainas fremtid, men like mye vår egen fremtid. Dette er ikke tiden for smålig partikrangling. Dette er ikke tiden for å stemme mot det man sier man er for. Her har man muligheten til å binde opp regjeringen med akkurat det beløpet som norsk-ukrainsk handelskammer og norsk-ukrainsk venneforening anbefaler – det konkrete beløpet. Russlands overfall av en fredfull nabo er vår tids mest alvorlige utenrikspolitiske hendelse i Europa. Den er skjellsettende og vil prege Europa i flere år fremover.

Dette er ikke tiden for å bedrive innenrikspolitisk populisme. Det er ikke tiden for å tvinge flyktninger tilbake til et krigsherjet Ukraina. Et angivelig trygt sted i Ukraina kan være morgendagens krigsskueplass. Ærlig talt, man kan jo tenke seg synet det ville være om norsk politi skulle tvinge 5 000 ukrainere inn på 700 busser og be sjåføren om å sette kurs for Ukraina. Eller er ideen kanskje at man skal be dem møte opp på kaia, slik at man får sendt dem tilbake på et skip?

Alle former for donasjoner til Ukraina er i Norges nasjonale interesse. Vi bør bidra til å bygge opp Ukrainas egen forsvarsindustri. De har kompetansen, men trenger penger. Vi bør også bidra til å styrke vår egen forsvarsindustri slik at industrien kan øke produksjonen, og vi kan bidra med penger inn i internasjonale programmer. Jeg vil også oppfordre bedrifter og privatpersoner til å bidra med penger for å redde Ukraina.

Det er vårt ansvar som europeere og i vår sikkerhetspolitiske interesse at vi hjelper Ukraina å vinne denne krigen, og at en eventuell fredsavtale inngås på deres egne premisser. Da må retorikken samsvare med vår politikk.

Jeg tar opp mitt forslag i saken.

Utenriksminister Espen Barth Eide [14:20:08]: Jeg har lyst til å gi representanten Tybring-Gjedde rett i en viktig ting, nemlig at det er essensielt at Ukraina vinner krigen, og at det derfor er riktig å prioritere det svært høyt, også opp mot andre formål. Det er viktig at vi sier det. Det er et ærlig og viktig budskap. Når vi altså velger å gjøre flere penger tilgjengelig, kunne de vært brukt til andre formål. Det finnes ikke en egen type penger. Alle kroner har alternativbruk. Enhver krone kan enten brukes til Ukraina, til andre utenlandsformål eller til skoler, helse og politi her hjemme. Når man bruker mye penger på Ukraina, er det en prioritering, som representanten helt riktig sier. Jeg mener det er viktig at vi sier det, for det har i dette ordskiftet blitt skapt et inntrykk av at det liksom finnes to typer penger. Det gjør det selvfølgelig ikke. Jeg tror det er veldig viktig at vi er ærlig på det, når vi nå, som jeg både håper og dessuten tror, vil klare å komme fram til en enighet. Det er altså en kraftig prioritering opp mot andre formål hvor de samme pengene kunne vært brukt. Det er en ærlig sak, og det er riktig. Jeg støtter at vi bruker svært mye penger på Ukraina. Jeg har lyst til å minne om at det er det vi gjør.

Vi har en annen stor krise som vi skal diskutere i den neste saken, nemlig Midtøsten. Norge er en stor bidragsyter i Midtøsten. Der bruker vi ca. 1 mrd. kr i året. Det er mye i internasjonal sammenheng. Vi bruker allerede nå 27 ganger mer enn det på Ukraina. Det begrunner vi godt med at dette er en krig som berører oss direkte. Det er samtidig litt viktig å si det, for vi skal huske på at det er noen proporsjoner i dette – når vi nå kommer ut av de forhandlingene, blir det helt sikkert en del mer enn det også – slik at ikke folk glemmer at en milliard ikke er en litt stor million, men tusen millioner. Det er altså betydelige beløp, og de kronene velger vi å bruke på Ukraina framfor andre ting.

Jeg tror det var det jeg hørte Tybring-Gjedde sa, og det synes jeg det er riktig å si, slik at folk ikke får inntrykk av at det finnes ulike typer penger, og at det å bruke penger på én ting ikke har konsekvenser for noe annet. Det gjør at den debatten blir mer reell. Det gjør også at vi er tydelig på at vi prioriterer fordi det er viktig og eksistensielt for oss, både at Ukraina vinner krigen, og at det kan bygges opp på en god måte for å bli en solid og god partner og et solid medlem av det demokratiske vestlige fellesskapet, som vi alle ønsker.

Åsmund Aukrust (A) [14:23:50] (ordfører for saken): Vi behandler nå to Dokument 8-forslag, og selv om forslagene har litt forskjellig inngang, er mange av de konkrete forslagene enten svært like eller helt like. Derfor syntes komiteen at det var riktig å behandle dem under ett. Komiteens flertall har ikke innstilt på at noen av forslagene skal bli vedtatt, og jeg antar at de forskjellige partiene kommer til å redegjøre for sine syn i debatten.

Krigen i Midtøsten har vi brukt mye tid på å diskutere i denne sal, spesielt det siste året. Det er veldig bra, men krigen i Midtøsten er lite egnet for vedtak i Stortinget. Derfor kommer Arbeiderpartiet ikke stemme for de forslagene som er fremmet i dag. Noen av dem vil vi ikke stemme for fordi vi er uenig i dem, f.eks. at Norge skal ha egne sanksjoner. Det er en linje vi har overfor alle land her på kloden. En annen grunn til at vi ikke vil stemme for disse forslagene, er at vi mener at forslagene alt er ivaretatt – det er det vi allerede gjør. En siste grunn – kanskje den viktigste – er at Midtøsten-politikken er lite egnet for politiske vedtak her. Dette er virkelig ferskvare, og her handler regjeringen hver eneste dag. Jeg vil si takk til utenriksministeren og regjeringen for den veldig viktige jobben som Norge har gjort på dette området.

Norge spiller tre viktige hovedroller. Den første er å være en markant stemme internasjonalt og stå opp for folkeretten: Den skal gjelde for alle, FN-pakten må respekteres, humanitær hjelp skal slippe inn, våpenhvile må skje umiddelbart, og alle gisler må frigis. På de fleste av disse områdene har Norge vært både først og tydeligst, men vi har heldigvis sett at andre land, nesten utelukkende, har kommet etter. Det ser vi bl.a. når det gjelder vår støtte til våpenhvile og støtten til UNRWA.

Den 9. november var Norge med og signerte et brev som krevde stans i leveranser av våpen som kan bli brukt i Gaza. Norge var det eneste vestlige landet som signerte, og det var flere på høyresiden som var veldig kritisk til det. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å se det samme i dette spørsmålet som vi har sett mange ganger før – at andre land kommer etter Norge. Det er viktig at land som Norge går foran. Det er når det stormer som verst at det er viktig å stå opp for folkeretten og internasjonale regler.

Den andre hovedrollen jeg mener Norge spiller, er å bidra til å unngå at den forferdelige krigen i Gaza eskalerer og sprer seg til å bli en regional storkrig. Jeg tror alle i denne salen mange ganger det siste året har holdt pusten, i frykt for hva som kan skje. Vestbredden er virkelig en kruttønne. Mellom Israel og Iran har det flere ganger kunnet eksplodere. Libanon har de siste månedene vært utsatt for gjentatte angrep, og Hizbollah har skutt raketter inn i Israel.

Denne uken ble det enighet om våpenhvile mellom Hizbollah og Israel. Det er tross alt en gledelig nyhet i et veldig mørkt år. Det er helt avgjørende at partene etterlever denne avtalen, og at verdenssamfunnet støtter opp om dette og det libanesiske folk, hvor situasjonen fortsatt er svært akutt og sårbar.

Det tredje området jeg ønsker å trekke fram at Norge spiller en viktig rolle på, er å være ledende i det som kommer etter at en våpenhvile, som på et eller annet tidspunkt må komme, kommer i Gaza. Det er da den virkelig store jobben begynner med å bygge fred og sikkerhet og en palestinsk stat. Vi må være ærlige og si at utgangspunktet ikke kunne vært vanskeligere enn det er akkurat nå. Det finnes ikke én palestiner i Gaza som ikke er personlig rammet av denne forferdelige krigen, kombinert med palestinsk splittelse mellom både Hamas, Fatah og flere andre palestinske grupperinger. Ikke minst er det en ekstrem israelsk regjering – det er kanskje det aller største problemet – ledet av statsminister Netanyahu, som sier rett ut at de ikke ønsker en palestinsk stat. Det er veldig mange krefter i den israelske regjeringen som sier rett ut at deres mål er å fordrive alle palestinere ut av deres eget land. Så det kan virkelig se ut som en umulig oppgave, men likevel: Vi har ingen andre alternativer. Vi kan ikke godta en varig okkupasjon eller fordrivelse av et helt folk. Derfor må Norge fortsette å spille den viktige rollen vi gjør, med å støtte den palestinske regjeringen, palestinsk sivilsamfunn og den arabiske fredsplanen.

Norge har på alle disse områdene tatt en veldig aktiv rolle og vært den tydeligste stemmen i Europa og blant de tydeligste – kanskje den aller tydeligste – i hele verden. Jeg vil bruke denne anledningen også til å si at vi ser et veldig tydelig skille mellom hvordan dagens regjering har håndtert denne situasjonen, og hva en borgerlig regjering ville gjort. Så også i utenrikspolitikken er det ingen tvil om at det spiller en stor rolle hvilke partier det er som sitter ved makten.

I morgen er det den 29. november. Det er FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. I Norge blir det markert med en fredsmarkering i Oslo domkirke, hvor bl.a. statsministeren, kongefamilien og den palestinske ambassadøren skal delta. Jeg synes det er et godt bilde på det kjærlighetsforholdet som er mellom Norge og det palestinske folk. Vi har vært der for dem det siste året, vi er der for dem nå, og vi skal være der for dem i alle de vanskelige dagene de har foran seg.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:29:15]: Det er fortsatt nesten ufattelig å se lidelsene krigen har forårsaket i Palestina, i Libanon, i Israel, og situasjonen er alvorligere enn på lenge i Midtøsten. Norge har i en årrekke jobbet for en tostatsløsning for Israel og Palestina. To stater med trygge grenser mellom seg er på sikt den eneste holdbare løsningen på konflikten. Det har vært et frustrerende arbeid, det er et frustrerende arbeid, og det kommer til å være veldig krevende også framover. Det er lett å miste håpet, men ingen av partene kan vinne denne konflikten med vold, og det er det viktig å holde fast ved.

På veien mot en tostatsløsning er det et selvsagt og absolutt krav at folkeretten overholdes. Dessverre bryter både Israel, Hamas og Hizbollah folkeretten igjen og igjen. Israel er forpliktet til å sikre at nødvendige forsyninger med mat, vann og medisiner når fram til sivilbefolkningen, og forpliktet til å skille mellom militære og sivile mål i operasjonene og å utvise forholdsmessighet. Det gjør ikke Israel. De ulovlige israelske bosettingene på Vestbredden er også et massivt og voksende hinder for en fredsløsning på konflikten. Det er nødvendig og riktig å fortsette å kreve at utvidelsene av bosettingene stopper, som Norge har gjort i svært mange år, under vekslende regjeringer, og at det legges en plan for å avvikle dem. Gislene Hamas fortsatt holder i Gaza, må slippes fri umiddelbart og uten betingelser.

En rettsbasert verdensorden er i Norges interesse, som et lite og åpent land. Det er viktig å vise verden at vi tar reglene på alvor og konsekvent etterlever dem selv. Den internasjonale domstolen kom i juli med en rådgivende uttalelse om konsekvenser av Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk territorium, og jeg er trygg på at Norges politikk har vært, og er, i tråd med denne uttalelsen.

Det har tidligere vært gjort forsøk fra enkelte på å tegne et bilde av at Norge og andre vestlige land er dobbeltmoralske fordi vi etter sigende har et annet syn på folkeretten i Midtøsten enn i våre nærområder. Heldigvis har et stort flertall i Stortinget tilbakevist denne påstanden. Norge har vært, og skal fortsette å være, en tydelig og konsekvent forsvarer av folkeretten. Brudd på humanitærretten og krigens folkerett må fordømmes, uavhengig av hvor det finner sted. Regjeringa har også frarådet handel med og næringsvirksomhet knyttet til ulovlige israelske bosettinger. Norge har imidlertid ikke lovhjemmel eller praksis for å innføre sanksjoner og andre restriktive tiltak alene. Det gjør vi bare når vi er del av brede internasjonale samarbeid om sanksjoner, med faktisk mulighet til å oppnå noe, helst i regi av FN.

Som utenriksministeren også legger vekt på i sitt svar til Stortinget knyttet til representantforslaget, er det å legge føringer på alliertes bruk av våpenkomponenter som de kjøper fra norsk forsvarsindustri, ikke i tråd med våre sikkerhetsinteresser. Norsk forsvarsindustri er, som vi vet, helt avgjørende for vår egen forsvarsevne og beredskapen vår, og derfor er det også viktig at den har vilkår som er strenge, men som også er forutsigbare og gode.

Denne uken kom det omsider en våpenhvile mellom Israel og Hizbollah, og man kan si at det i alle fall tenner et lite håp om at det kan komme framdrift i prosessen med å få til en helt nødvendig våpenhvile mellom Israel og Hamas. Iran-støttede Hizbollah har altfor lenge fått lov til å oppføre seg som en stat i staten i Libanon, skape splid og utrygghet og undergrave en skjør fred. Nå er det viktig at den israelske hæren gjør som den har lovt, og trekker seg tilbake bak egne grenser, og at Hizbollah trekker nord for Litanielva. Det er bare FN og den libanesiske hæren som skal patruljere mellom grensene og Litanielva, og for å få en varig fred må Hizbollah etter hvert fullstendig avvæpnes. Iran kan ikke fortsette å utøve denne typen stedfortrederkontroll i et lite og sårbart land som Libanon.

Marit Arnstad (Sp) [14:33:50]: Jeg tror alle i denne sal synes det er forferdelig å følge de grufulle hendelsene som utspiller seg i Midtøsten. Israelere er fortsatt traumatisert etter terrorangrepet i fjor, på Gazastripen er lidelsene enorme, og i Libanon har et allerede hardt prøvet folk opplevd nye prøvelser. På Vestbredden er pågående folkerettsbrudd intensivert på en måte som skaper nye sår, og som vanskeliggjør en vei mot en tostatsløsning. Risikoen for en større regional spredning av konflikten har hele tida vært til stede.

På mange måter vet vi hva et svar på denne konflikten bør være: Hamas må frigjøre gislene uten betingelser eller motytelser. De gjentakende bruddene på folkeretten fra begge sider må stanses. Israel må stoppe sine aggressive angrep. En permanent våpenhvile må inngås. Irans støtte til terrorbevegelser må opphøre. Moderate og inkluderende stemmer må nå fram. Og vi burde også på lengre sikt klare å komme fram til en bærekraftig tostatsløsning.

Men alle av oss tror jeg ser at det er en lang vei dit. Et lyspunkt de siste dagene er den nylig inngåtte våpenhvilen mellom Israel og Hizbollah, og vi får bare håpe at den kan vare ved og være en spire til framdrift og endring også i de palestinske områdene.

På mange måter har Norge en begrenset rolle å spille i Midtøsten, men rollen vår kan likevel være viktig. Vi kan samle krefter som arbeider for fred. Vi kan mønstre pengestøtte for å bøte på menneskelige lidelser og for å bidra til å bygge opp viktige institusjoner. Og vi kan stå opp for folkeretten både her hjemme og ute. Alt dette gjør også regjeringen.

Samtidig mener vi Norge bør holde fast ved noen bærebjelker i den norske utenrikspolitikken, f.eks. i sanksjonspolitikken. Norge har ikke tradisjon for ensidig å innføre sanksjoner, og for et lite land som Norge må vår innflytelse brukes til å skape betydningsfulle endringer i større internasjonale fora som kan bidra til å sikre reelle endringer på bakken, framfor det som egentlig er lite virkningsfull symbolpolitikk.

Når det gjelder ulovlige bosettinger på palestinsk territorium, har Norge over mange år arbeidet for å unngå at det skjer og frarådet handels- og næringsvirksomhet med ulovlige israelske bosettinger. Retningslinjene for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland ble revidert i 2020. Et stort flertall i denne sal har bestemt at det er Etikkrådet og Norges Banks hovedstyre som gir råd og tar beslutninger i slike saker. Etikkrådet har i høst igangsatt en bredere gjennomgang av selskap knyttet til Israels okkupasjon og ulovlige bosettinger.

Når det gjelder Den internasjonale domstolens uttalelser om tredjeland, må det legges til grunn at norsk politikk føres i tråd med det. Senterpartiet mener derfor at det ikke er behov for at en gruppe folkerettseksperter går inn i den problemstillingen.

Rødt og SVs forslag i denne saken kan virke tilforlatelige, men forslagene utgjør et blindspor som hver og en utfordrer en rekke gjennomtenkte politiske posisjoner som er ment å kunne virke i situasjoner som dette, for vi kommer ikke unna at diplomati kommer til å kreve kløkt, timing og relasjonsbygging. Og skal Norge bidra humanitært også i denne regionen, må vårt fokus og vår innflytelse rettes mot et effektivt diplomati som kan hjelpe de menneskene som i dag lider under denne grusomme konflikten. Den retningen har regjeringen satt, og den stiller Senterpartiet seg bak.

Morten Wold (FrP) [14:37:44]: Det er krig og elendighet mange steder i verden. Noe av det er fjernt fra oss, og noe er dessverre etter hvert blitt nært. Det spiller ingen rolle hvor krig og terror utspiller seg, det er fryktelig, det er grotesk, og det er trist at det skjer i 2024. Vår verden burde ha kommet lenger. Men, dessverre, det synes som om verden ikke går videre – og at primitiv krigføring over store deler av verden fortsatt vil finne sted.

Den 7. oktober i fjor igangsatte Hamas og andre terrorister et makabert og uprovosert angrep på Israel. Tusenvis av raketter ble skutt mot mål i Israel, terrorister stormet sivile hjem og mishandlet, lemlestet og drepte uskyldig barn, kvinner og menn. Kulturarrangement ble angrepet, og unge, feirende mennesker ble lemlestet, voldtatt og drept. Terroristene kidnappet også ca. 250 uskyldige personer, som er blitt utsatt for grusomheter som trolig fortsetter den dag i dag – for dem som fortsatt er i live.

Israels rett til selvforsvar er hevet over enhver tvil. Israel kjemper ikke mot regulære styrker med statstilhørighet. Israel kjemper mot hensynsløse terrorister. Israel har også vært – og er – utsatt for angrep fra terrorister utenfor Gaza. Felles for terrorgruppene som angriper Israel, er at de er støttet av Iran – også et land som har angrepet Israel direkte med missiler og droner.

Så kan man alltids diskutere Israels kraft i gjengjeldelsene, men man må huske på at Israel er det eneste demokratisk fungerende land i Midtøsten, der folk bare ønsker å leve i fred og frihet. De er utsatt for angrep fra grupperinger og terrorister som ønsker dem fjernet fra jordens overflate, bare fordi de er jøder. I sin kamp for å overleve bruker Israel alle midler. Det ville alle land gjort, også Norge. Likevel står vi her i dag for å diskutere representantforslag fra SV og Rødt om å begrense Israels rett til selvforsvar og gjengjeldelse mot terrorister og grupperinger hvis eneste mål er å utslette Israel.

Israels forsvarskrig mot terror er dessverre voldsom og uoversiktlig. Fremskrittspartiet er dypt bekymret over situasjonen som utvikler seg i Midtøsten. Det er grusomt å se at sivile i Israel, i Gaza, på Vestbredden og i Libanon både skades og drepes, og at de menneskelige lidelsene er forferdelige. Fortsatt sitter det mange israelske gisler i fangenskap i Gaza, og deres skjebne er uviss.

I en krigssituasjon – selv langt vekk fra vårt eget land – bør norsk forsvarsindustri kunne bidra. Fremskrittspartiet mener derfor norsk forsvarsindustri fortsatt må kunne levere produkter som ender opp i materiell som våre allierte trenger. Dette er viktig for å sikre forutsigbarhet og leveransesikkerhet, og det er en forutsetning for et fortsatt materiellsamarbeid med våre allierte. Det er viktig for våre allierte, det er viktig for vår forsvarsindustri, og det er viktig for at Israel – som det eneste demokratiske land i Midtøsten – skal kunne stå opp og forsvare seg med alle midler mot de sterke kreftene som ønsker dem alt vondt.

Dessuten er Israels industri svært innovativ og høyteknologisk drevet. Fremskrittspartiet ser positive effekter av utdannings- og forskningssamarbeid med Israel og mener dette samarbeidet bør utvides.

Krig vekker følelser og engasjement og fremprovoserer kraftige meninger og handlinger hos folk som tar avstand fra den, som ikke selv er rammet, men som gjerne vil mene og synse fra et sikkert territorium, som det norske. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være. Men for dem som står midt i kjernen av en krig, er for noen alt fokus på å vinne, for andre å få avsluttet krigen og kunne leve et liv i fred og demokrati.

Også i denne krigen er dens grusomheter voldsomme og utføres fra alle involverte. Israels rett til selvforsvar er som sagt udiskutabel, dog skal vi ikke glemme landets eget ansvar for graden av gjengjeldelse. Men stilt overfor sine motstanderes ønske om komplett utslettelse av landet, er handlingene forståelige, uansett hvor mye vi som borgere i et av verdens fremste demokratier kanskje misliker dem.

Fremskrittspartiet er tilfreds med at de ytterliggående forslagene fra SV og Rødt i dag ikke blir vedtatt.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:42:08]: Mahatma Gandhi, leiaren for den indiske uavhengigheitsbevegelsen, blei ein gong spurt: Kva synest du om den vestlege sivilisasjonen? Han svarte: Det ville ha vore ein veldig god idé.

Gandhi sine ord er like aktuelle i dag. Det er ikkje berre menneskeliv, historie, framtid og håp som blir øydelagt av Israels krig mot palestinarane, der eit heilt folk blir forsøkt fordrive med vald og makt frå dei rettmessige områda sine, det er òg den vestlege sivilisasjonen som blir lagt i grus i Gaza.

Mange menneske spør seg, etter snart 14 månader med nådelaus krig, der alle reglar er dytta til side, om det eigentleg finst ein internasjonal rettsorden lenger. Sett frå bakkeplan i Gaza er svaret nei. Det finst ingenting som forsvarer dei forsvarslause der.

Men det finst motkrefter. Internasjonal rett blir både forsvart og teke i bruk verda over – av Sør-Afrika, som tok saka om folkemord på palestinarane til FN-domstolen, og av landa som støttar saka der; av Den internasjonale straffedomstolen, som har teke ut arrestordre mot krigsforbrytarane i Israel og Hamas; av dei mange landa – bl.a. Noreg – som signerte på brevet til FNs generalsekretær der det blir oppfordra til ikkje å senda våpen til Israel; av dei mange landa som stemmer for våpenkvile i FNs generalforsamling og i Tryggingsrådet, sjølv om USAs veto har stoppa handhevinga av folkeretten der; av ikkje minst innbyggarar verda over som tek til gatene for å pressa styresmaktene til å gjera det rette, og til å gjera meir; av dei mange her i Noreg som seier: Lytt til FN. Internasjonal rett eksisterer, fordi så mange stiller opp og forsvarer han, no når det ser som mørkast ut.

Det som verkeleg står på spel, er ideen om den vestlege sivilisasjonen og dei såkalla vestlege verdiane. Kva er dei vestlege verdiane, om det ikkje er respekt for alle menneskeliv og respekt for internasjonale rettsreglar?

Vestlege land sviktar dei uttalte måla og ideala sine. Dei støttar opp om Israels krigsforbrytingar på den mest handfaste måten: med våpen og pengar. Utan desse bidraga ville nedslaktinga ha teke slutt for lenge sidan. Truverdet til desse landa er lik null, når dei hevdar å stå opp for folkeretten og menneskerettane i andre samanhengar. Det me diskuterer i dag, er om Noreg skal vera konsekvente i vår støtte til internasjonal rett og oppfylla våre folkerettslege forpliktingar.

Det gjer me lurt i, for respekt for folkeretten er ei norsk kjerneinteresse. Som eit lite land står også me i skotlinja når dei siviliserande internasjonale rettsreglane blir erstatta av den sterkaste sin rett. Å forsvara folkeretten er å forsvara oss sjølve.

Derfor seier SV: Lytt til FN. FN er tindrande klare i råda til Noreg. Den internasjonale domstolen og FNs uavhengige granskingskommisjon slår fast at alle statar er forplikta til å bidra til at den ulovlege okkupasjonen tek slutt. Ikkje berre det: Tredjestatar – som Noreg – kan bli medskuldige i krigsforbrytingar og mogleg folkemord ved å støtta opp om desse folkerettsbrota.

Difor føreslår SV at alle slike bidrag må avsluttast. Me kan ikkje seia at Noreg ikkje bidreg. Tvert imot: Oljefondet har store investeringar både i selskap som forsyner Israel med våpen, og i selskap som opprettheld den folkerettsstridige okkupasjonen av Palestina. Den siste rapporten viser at oljefondet har ufattelege 220 mrd. kr investert i okkupasjonen. Samtidig finn norskproduserte våpen og våpendelar vegen til Israel, og det er ikkje forbode å importera varer frå okkuperte område – til og med staten og kommunane har framleis lov til å kjøpa varer og tenester frå selskap som bidreg til folkerettsbrot.

Dei mange enkeltforslaga me diskuterer i dag, viser at det er mogleg å gjera meir. Eg veit at mange ser til Stortinget no og forventar at me gjer vår del, at staten tek ansvaret sitt, i staden for å skyva det over på enkeltmenneska og enkeltbedrifter. Dei seier: Lytt til FN! SV tek den oppfordringa på alvor. Med det tek eg opp dei 29 forslaga i innstillinga.

Bjørnar Moxnes (R) [14:47:28]: Det har aldri vært lettere for Vesten å stanse et folkemord. Nå kan de ulike partiene på Stortinget vise hva de ønsker å gjøre, når Stortinget skal stemme over 29 forslag om å presse Israel til å stanse folkemordet og okkupasjonen. Rødt har bl.a. foreslått en internasjonal våpenembargo mot Israel, å stanse alle leveranser av norskproduserte våpen og våpenkomponenter til landet, økonomiske sanksjoner og å trekke oljefondet ut av Israel. I tillegg går vi sammen med SV og Venstre om over 20 andre forslag for å presse Israel og dets vestlige allierte.

Selv om bakteppet er dystert og bekmørkt, er det større grunn til håp enn det mange tror, for det stemmer ikke at vestlige land står maktesløse overfor Israel. Tvert imot: Det pågående folkemordet er etter alt å dømme lettere å stanse for vestlige land enn noe annet folkemord i vår tid.

La oss først se på hva som ikke trengs. Fra 1999 til 2019 brukte Norge ifølge Forsvaret 25 mrd. kr og risikerte en drøss norske soldatliv på mislykket krigføring mot land som Serbia, Afghanistan og Libya, noe som i stor grad ble det begrunnet med behovet for å stanse folkeretts- og menneskerettighetsbrudd. Ingenting av dette trengs for å stanse folkemordet i Gaza. Israel er et lite land som verken har økonomi eller militær styrke nok til å gjennomføre folkemordet uten massiv støtte fra USA og NATO-land. Ifølge det israelske magasinet Calcalistech er det USA og ikke Israel som dekker 70 pst. av utgiftene til krigen. Det finnes trolig ikke noe regime i nyere tid som har vært så avhengig av vestlig finansiering for å gjennomføre et folkemord. Israelske medier advarer om en kommende økonomisk krise som følge av krigens enorme kostnader, om bedrifter som går konkurs, og også om bedrifter som flytter ut av Israel til mer stabile land. Israels fremste handelspartner er EUs indre marked, som vi er en del av. Spania, Belgia og Irland ber andre europeiske land om støtte til straffetiltak, uten at Norge har svart. Økonomiske sanksjoner av typen vi innførte mot Russland, og som Rødt foreslår mot Israel, kan legge press på den israelske regjeringen.

Også militært har Israel utfordringer, selv med militær støtte fra USA og andre NATO-land. Mediene melder om stor slitasje på israelske styrker og at stadig flere soldater nekter å delta i krigen. Hvis bare noen svært få land, f.eks. Norge, hadde gjort sin åpenbare plikt etter folkemordkonvensjonen og holdt tilbake komponenter til våpen ment for Israel, ville det belaste den israelske krigsmaskinen ytterligere.

Det er et faktum, som alle i salen vet, at Israel har stengt ned UNRWAs mulighet til å bringe inn nødhjelp til Gaza. Det er også et faktum at Israel har utført angrep på FNs fredsbevarende styrker i Libanon og prøvd å få dem fjernet fra områder som de beskytter. Denne krigen har vokst til også å bli en konfrontasjon mot FN og mot en folkerettsbasert verdensorden, og dette skjer med militær, økonomisk og politisk støtte fra vestlige land, ikke minst fra USA.

Utenriksministeren sier at det ikke er i samsvar med norsk sanksjonspolitikk å innføre sanksjoner alene, men en rekke av sanksjonene som Norge innførte som respons på Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina, ble unilateralt bestemt og var ikke begrenset til å implementere sanksjoner vedtatt i EU. Når Israel bryter folkeretten ved kollektivt å straffe innbyggerne på Gazastripen, ved å annektere mer og mer av Vestbredden og ved å invadere og angripe et suverent naboland, Libanon, vil det undergrave Norges troverdighet som en forsvarer av folkeretten om vi utelukker tiltak overfor én stat som bryter folkeretten, som vi med rette benytter mot en annen. Norge kan gjøre mer, Norge bør gjøre mer, og Norge må gjøre mer.

Guri Melby (V) [14:52:45]: For en times tid siden diskuterte vi Norges støtte til Ukraina. Nå diskuterer vi krigen i Midtøsten. Jeg har bare lyst til å si at jeg synes det er positivt at partiene løfter denne typen initiativ, og at vi har debatter om disse to store krisene som også påvirker oss så enormt, i denne salen. Det tror jeg faktisk folk forventer av oss.

Selv om det nå er positivt at det endelig har kommet på plass en våpenhvile mellom Hizbollah og Israel i Libanon, er det fremdeles svært mange sivile som betaler prisen for krigføringen i Gaza. Det er ingen tvil om at Hamas sitt brutale terrorangrep 7. oktober har satt dype spor i det israelske samfunnet og hos jøder verden over. Det viste jødene sin verste og største frykt: at de aldri kan føle seg trygge.

Hamas har et betydelig medansvar for denne krigen, og det er forkastelig hvordan de bruker sivile som menneskelige skjold. Venstre fordømmer Hamas' terrorangrep og krigsforbrytelser og krever at samtlige gisler frigis. Samtidig er det heller ingen tvil om at Israel i over et år har begått tydelige folkerettsbrudd. Selv om en har en rett til å forsvare seg innenfor rammene av folkeretten, har brutaliteten i Israels krigføring i Gaza beveget seg langt utenfor det som er proporsjonalt eller legitimt. Titusenvis av mennesker har blitt drept, mange av dem uskyldige sivile. Barna i denne krigen er det største offeret. Gaza har blitt bombet sønder og sammen. Der har også israelske soldater brukt sivile palestinere som menneskelige skjold. På Vestbredden har bosettervolden økt. Det er utstedt en arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Ingenting kan rettferdiggjøre Hamas sitt terrorangrep 7. oktober. På samme måte kan ingenting rettferdiggjøre det Israel har gjort det siste året. Venstres utgangspunkt i denne krigen er humanismen, som innebærer at individer har ukrenkelige rettigheter uansett hvem de er, enten de er palestinere eller israelere, jøder, muslimer eller kristne. Alle liv er like mye verdt. Med et slikt utgangspunkt er det umulig å ikke fordømme en krigføring der titusenvis av sivile drepes, der tettbefolkede byer legges i grus, og der hundretusener trues av hungersnød. På samme måte er det åpenbart å fordømme brutale terrorangrep der sivile tas som gisler, spedbarn og eldre drepes, og voldtekt blir brukt som våpen.

I dag fremmer Venstre flere forslag for å legge ytterligere press på Israel, samt gi tydelig uttrykk for at vi står opp for folkeretten og våre internasjonale forpliktelser. Det handler om å vise solidaritet med palestinerne og å støtte opp under en regelbasert verdensorden der man respekterer folkeretten. Det er tross alt i Norges egeninteresse, som et lite land, med noen felles internasjonale spilleregler. Det er dessuten et selvstendig poeng å føre en prinsipiell utenrikspolitikk uten folkerettslige dobbeltstandarder. Derfor er jeg glad for at regjeringen, i motsetning til flere andre vestlige land, klart og tydelig har fordømt Israels folkerettsbrudd. Det er dårlig sikkerhetspolitikk dersom vi blir oppfattet som dobbeltmoralske. Det må vi erkjenne at mange land i det globale sør, forståelig nok, føler på. Det svekker vår evne til å få gjennomslag for våre interesser i vår øvrige utenriks- og utviklingspolitikk, og det gir oss mindre troverdighet når vi f.eks. skal snakke med Kina om uigurene eller med Marokko om Vest-Sahara. Dagens verdensorden er basert på FN og folkeretten. Den overlever ikke uten at både land i Vesten og resten ser seg tjent med det, og det krever at vi unngår kun å følge internasjonale regler der det passer oss selv, og heller ikke ser gjennom fingrene med folkerettsbrudd når de begås av partnere og allierte. Dersom folkeretten mister oppslutning, vil det være en direkte trussel mot norsk sikkerhet og våre interesser.

Venstre mener det er riktig med målrettede sanksjoner mot Israels okkupasjon og ulovlige bosettinger, som er i strid med folkeretten. Norge må ha en politikk som er i tråd med våre internasjonale forpliktelser, der tredjeland må gjøre alt i sin makt for å unngå å bli medskyldige. Vi mener likevel det ikke er riktig med full økonomisk boikott av Israel – for det første fordi det ikke er utsikter til at en slik boikott vil kunne få noen bred internasjonal oppslutning av substans. Dermed kan det bli et slag i løse luften, som ikke vil ha noen effekt. Snarere risikerer det å bryte våre forbindelser med Israel fullstendig, og det vil ikke forbedre situasjonen for palestinerne. Dessuten mener Venstre det er viktig å styrke den delen av det israelske sivilsamfunnet som jobber for en fredfull avslutning på krigen og okkupasjonen. Da kan en full økonomisk boikott virke mot sin hensikt og svekke de modige kreftene som jobber for et fullverdig demokratisk Israel. Det er et Israel som har avsluttet okkupasjonen og den brutale krigføringen, og som kan leve fredfullt og i trygghet ved siden av en palestinsk stat i en tostatsløsning.

Jeg anbefaler med dette de forslagene Venstre er med på.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [14:57:47]: Me er vitne til ein menneskeskapt tragedie i Palestina. Det er uuthaldeleg, og det er utilgjeveleg. Tusenvis av uskuldige menneske vert slakta ned på Gaza, dag etter dag, av den militære overmakta og okkupanten Israel. Sjuke og lemlesta menneske vert brunne levande. Småbarn vert skotne med fullt overlegg av dronar og soldatar. Barn svelt og døyr, mens naudhjelp vert stoppa på grensa. I praksis vert alle desse brutalitetane støtta fullt ut av USA. Dette blodbadet kunne ha vorte avslutta med eit pennestrøk av Vesten når som helst, om det var politisk vilje til det. Israels fullstendige forakt for krigens reglar er eit stort skritt tilbake for alle som ønskjer seg ein verdsorden basert på menneskerettar og folkerett framfor den sterkaste sin rett.

I helga gjekk kommentator Hanne Skartveit hardt ut mot utanriksministeren og meinte at han fører ein aktivistisk utanrikspolitikk som ikkje tener norske interesser, og tok samtidig til orde for å kasta alle norske prinsipp på båten. Barth Eide fekk blant anna kritikk for å ha støtta våpenboikott av Israel, fordi dette òg vert støtta av autoritære regime som truar våre verdiar og vårt levesett. Eg vil rosa utanriksministeren for hans sobre svar. Takk.

For er det verkeleg sånn at Noreg ikkje skal stå opp mot folkemord fordi nokon slemmingar òg er mot folkemord? Er det sånn at Noreg skal sitja stille og sjå på at barna i Gaza vert utsletta fordi politikarar i USA har interesse av at denne vondskapen får forsetja? Kva for verdiar er det då Noreg har igjen? Og er det eigentleg dette Høgre og Framstegspartiet òg meiner – at Noreg ikkje lenger skal slutta opp om folkeretten fordi det har kome ein skruppellaus populist i Det kvite huset?

For Miljøpartiet Dei Grøne er det ekstremt viktig at Noreg forsvarer folkeretten, uansett kven som bryt han, og det er ekstremt viktig at me står opp for menneskeverd og menneskeliv – alltid. Å støtta Palestina er ikkje i konflikt med våre interesser, som nokon ser ut til å hevda. Å stoppa folkemord og redda uskuldige liv, å kjempa for ein fungerande internasjonal rettsorden, er våre mest grunnleggjande interesser. Det er ekstremt viktig for oss i Miljøpartiet Dei Grøne at Noreg gjer langt meir for Palestina og for menneska som no lir stort i Gaza, men òg i stadig aukande grad på Vestbredden.

Noreg må vera eit land som tør å setja ned foten overfor Israel og stilla det stadig meir korrupte og autoritære Netanyahu-regimet til ansvar for folkerettsbrota. Noreg har ingen gode grunnar til å halda tilbake lenger, og me kan ikkje verta sitjande i etterkant og vita at me kunne ha gjort meir. Her må regjeringa gjera langt større grep. Ein internasjonal våpenembargo mot Israel er tiår på overtid. Regjeringa må sørgja for stopp av alle leveransar av norskproduserte våpen til Israel, og verda må samlast om økonomisk boikott, stoppe Equinors horrible Rosebank-prosjekt og trekkja oljefondet ut av menneskerettsbrot.

Situasjonen i Libanon er òg svært alvorleg og truar framleis liva og fridomen til millionar av menneske, sjølv om det no er inngått våpenkvile mellom Israel og Hizbollah. Eg vil takka forslagsstillarane for å fremja ei rekkje gode forslag som Miljøpartiet Dei Grøne i all hovudsak vil støtta. Miljøpartiet Dei Grøne har òg fremja to forslag til, som tar til orde for at Noreg kan gjera meir for å bidra til å stabilisera Libanon. Libanon er eit fragmentert samfunn der nauda har vore stor i mange år. Israels angrep har forverra dette kraftig og auka sjansen for indre strid i landet. Noreg og omverda må no openbert ta ei større rolle i å førebyggja interne konfliktar og vald. Landet har opplevd borgarkrig før, og me har ingen garantiar for at det ikkje vil skje igjen i løpet av få år.

Det trengst sjølvsagt stor internasjonal innsats no, men det trengst òg langvarig støtte til lokale grupperingar og sivilsamfunn som jobbar mot intern konflikt. Me veit at dei finst. Me veit at dei treng vår hjelp, og dei får ikkje nok i dag. Å starta ein krig går fort. Å byggja freden tek tid. La oss begynna no.

Eg tek med dette opp Miljøpartiet Dei Grønes forslag.

Utenriksminister Espen Barth Eide [15:02:42]: La meg begynne med å takke for hyggelige ord fra Sigrid Zurbuchen Heiberg akkurat nå og understreke at det å stå solid plantet på folkeretten har vært et utrolig viktig utgangspunkt for regjeringen, både her og i den saken vi diskuterte sist, nemlig Ukraina. Flere representanter har vært inne på det, men de to henger sammen på den måten at hvis man er tydelig og kraftfull på folkeretten i den ene, men ikke i den andre, undergraver man på mange måter troen på folkeretten generelt.

Jeg har flere ganger sittet og diskutert nettopp det poenget med min utenriksministerkollega i Kyiv, hvor han anerkjenner at vi har en tydelig og konsistent politikk også i andre konflikter, og ber oss om å ta en rolle i det globale sør for å styrke oppslutningen om Ukraina. Det kan vi gjøre nettopp fordi vår konsistente linje blir anerkjent verden rundt. Det er et veldig tydelig inntrykk vi har i FN, hos nære allierte og hos land som er viktige i denne konflikten. Det kommer vi til å fortsette med. Det skal ikke herske noen tvil om at Norges egen praksis skal være helt i tråd med folkeretten.

Derfor er jeg f.eks. glad for at Etikkrådet nå har basert sine nye anbefalinger til pensjonsfondet nettopp på den siste juridiske betenkningen – eller «advisory opinion» som det heter – fra den internasjonale domstolen i Haag og tatt konsekvensen av det. Det norske systemet virker, med andre ord, slik det er satt opp til å virke, og det tror jeg vi alle skal være stolte av. Jeg er veldig trygg på at vi kan stå fast på at vi handler i tråd med folkeretten.

Vi gjør mye mer enn det. Vi utvikler folkerett. Norge har engasjert seg direkte i den internasjonale domstolen i Haag, altså ICJ, når det gjelder okkupasjonssaken. Tydelige og gode innspill fra våre verdensledende folkerettsjurister i Utenriksdepartementet ble spilt inn i forhold til den store saken som har gått i flere år om okkupasjon, og vi kunne kjenne igjen mye av dette i det som kom i juli i år.

Vi har også vært veldig tydelige i våre bidrag til arbeidet i den internasjonale straffedomstolen, som ikke går på hva domstolen skal beslutte. Nå har domstolen som kjent utstedt arrestordre på både israelske ledere og Hamas-ledere, men det vi gjorde, var å tydeliggjøre at vi med vår kunnskap til og vårt eierskap til Oslo-avtalen kunne slå fast at det ikke var noe der som begrenset den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon.

Akkurat nå sitter vi i FN og ferdigforhandler et stort og viktig internasjonalt initiativ hvor vi mener at generalforsamlingen bør vedta en norskinitiert resolusjon, i samspill med nettopp Palestina, om at forbudet mot UNRWAs aktiviteter fra den israelske regjeringen rett og slett er i strid med folkeretten. Så vi både følger folkeretten og er med på å utvikle den. Jeg vil faktisk med hånden på hjertet si at ingen er mer opptatt av dette helt konkret på bakken og i FN enn Norge akkurat nå, og det er jeg veldig stolt av. Dette er en viktig del av en solid norsk tradisjon, men vi trekker konsekvensen av den ved faktisk å gå proaktivt inn, ikke bare vente på andres initiativer.

Vi skal altså, som Fiskaa sier, lytte til FN, men vi skal også bidra til å utvikle hva FN mener, i en stadig tydeligere retning for å sørge for at denne krigen kommer til ende.

Så har vi gjort en ting til. Vi har i et helt år nå arbeidet med en gruppe arabiske og europeiske land for å få et nytt initiativ for en tostatsløsning. Under generalforsamlingen i FN i høst ble det etablert en global koalisjon for tostatsløsning og palestinsk stat, som over 90 land har sluttet seg til. Den ble formelt etablert i FNs generalforsamling. Den har hatt et møte i Riyadh. Den har i dag, akkurat nå mens vi sitter her, et møte i Brussel. Norge leder det møtet sammen med Saudi-Arabia og EUs utenrikssjef. Neste møte kommer til å være i Oslo. I det samarbeidet har vi med oss Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, USA, Finland, Sverige, Danmark og en rekke andre vestlige land, i tillegg til hele gruppen av arabiske land.

Så påstanden om at vi har isolert oss fra andre vestlige land, er feil. Vi har tvert imot gått i front for å bygge på dette og begynner samtidig å ta med oss resten på at vi trenger et helt nytt initiativ. Palestinerne mener at vi står helt i front. Israelerne mener nok også det, men sannsynligvis da med motsatt fortegn.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [15:19:36]: Den 11. september 2001 angrep terrorgruppen Al Qaida på spektakulært vis World Trade Center i New York. To skyskrapere raste sammen, og 3 000 mennesker ble drept. Angrepet ble definert innenfor rammen av NATOs artikkel 5, altså et angrep på alle. NATO erklærte derfor krig mot global terror. Krigen ble også sanksjonert i FN. Den USA-ledede invasjonen av Afghanistan startet 7. oktober. Mantraet var at USA hadde en soleklar rett til å svare på angrepet og med det også sikre seg mot fremtidige terrorangrep. Krigen i Afghanistan førte til tap av 200 000 menneskeliv, og det estimeres at 50 000 av dem var sivile. Alle mente den gangen at Al Qaida fikk som fortjent, og at terroristene og deres leder bin Laden måtte drepes, og det ble han.

Den 7. oktober 2023 angrep anslagsvis 3 000 Hamas-terrorister Israel. Mer enn 1 200 mennesker ble drept i terrorangrepet, inkludert kvinner og barn, og mange på svært brutalt vis. Flere av ofrene ble torturert og seksuelt misbrukt før de ble drept. Angrepet 7. oktober er det største og mest dødelige angrepet på jøder siden holocaust. Definisjonen av folkemord er ifølge artikkel 2 i folkemordkonvensjonen fra 1948 handlinger begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan. Hamas' angrep på Israel oppfyller disse kriteriene. Hamas hadde som intensjon å drepe så mange jøder som mulig, noe organisasjonen heller ikke la skjul på.

Vestens sympati den første tiden var tilsynelatende stor, også i Norge, dog ikke større enn at vår konge ble nektet å sende kondolansebrev, og at regjeringen ville ikke definere angrepet som terror. Men de fleste land mente at Israel hadde en soleklar rett til å svare på angrepet, og med det også sikre seg mot fremtidige terrorangrep. Så raskt den første palestineren ble drept, kom fordømmelsen, ikke av Hamas, som brukte sivile som skjold, men av Israel. Vi fikk raskt å høre at responsen var et brudd på folkeretten, at den ikke var proporsjonal, at den var en krigsforbrytelse, og at det nå var et folkemord som pågikk. Mens verden i 2001 nærmest unisont mente at USA hadde rett til å gjengjelde Al Qaidas angrep og gjøre seg trygg for fremtiden – en krig som utspilte seg 12 000 km unna USA –, mente vestlige regjeringer at Israels rett til å forsvare seg utløp nærmest umiddelbart, til tross for at deres trussel er eksistensiell og kommer fra en nabo.

Raskt kom budskapet om at terroren måtte ses i en historisk kontekst, først forstås, deretter rettferdiggjøres. Alle disse forslagene dreier seg om akkurat det: å legge all skyld på Israel. Jeg har for så vidt mange merknader i innstillingen, så jeg viser til dem. Men jeg ønsker å si til flere representanter her at FN ikke er en sannhetssiger av hva som er rett og galt i Midtøsten. De totalitære, autokratiske og ikke minst udemokratiske statene i FN har én stemme, og jeg nekter å tro at deres motivasjon er fred og fordragelighet i Midtøsten, med to stater som kan leve fredelig sammen.

Christian Torset (SV) [15:22:52]: Jeg oppfatter at argumentasjonen mot SVs forslag i denne saken dessverre er sterkt preget av pragmatisme og moralske forenklinger. Vi trenger ikke råd fra eksperter på folkerett. Vi vet nok. Vi kan ikke innføre sanksjoner, for Sikkerhetsrådet, som er veto-lammet, har ikke gjort det.

I merknadene understrekes det at forsvarsindustrien trenger forutsigbarhet, og at utdannings- og forskningssamarbeid med Israel gir positive effekter. Det som gjennomgående blir utelatt i begrunnelsene, er at disse ulike formene for samarbeid hjelper Israel til å opprettholde ulovlig okkupasjon og fortsette med folkerettsbrudd og kanskje også folkemord. Det minner om en moralsk mangelsykdom hvis man kun tenker på sin avkastning og utelater ansvarskomponenten fra sine refleksjoner. All utvikling av sivilisasjon er en bevegelse bort fra ensidig fokus på egennytte. Det sterkeste forsvaret til Norge er ikke antiluftskyts eller stridsvogner, men at resten av verden også føler seg forpliktet av internasjonal lov og inngåtte avtaler.

Skal vi styrke vår trygghet, kan vi ikke toe våre hender og se vekk. Vi må sette praktiske konsekvenser bak kravet om at også menneskene i Gaza skal ha rett til å leve og ha de rettighetene som ethvert menneske ifølge Grunnloven har krav på.

Våre forpliktelser kan ikke forstås kun i lys av egeninteresse. En forpliktelse er alltid en tosidig affære der man handler til nytte både for seg selv og for andre. En forpliktelse – enten det er en kontrakt, et løfte eller en ideologi – hever seg alltid over det som gir gevinst på kort sikt, og forholder seg til noe overordnet. Vi holder ord, for uten sannhet som utgangspunkt kneler samfunnet. Vi legger bånd på oss i håp om at andre også skal legge bånd på seg når det er oss det kan gå ut over, og vi inngår i en lovregulert verdensorden fordi det er til nytte for alle å vite at ingen slipper unna med hva som helst. Men Israel slipper unna med hva som helst i Gaza. Det er til skade for hele verden, inkludert Norge, hvis Stortinget velger minste motstands pragmatiske vei framfor å ta konsekvensene av dette åpenbare faktum og stemmer for SVs forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [15:25:39]: I en utenriksdebatt er det kanskje rart å snakke om telt, men vi må snakke om telt, ikke om dem vi pakker oppå sekken og tar med på fjellet, men den tynne duken av stoff, presenning, plast og papp som spennes opp som eneste beskyttelse mot vær og vind, om telt som rommer små barn, kvinner i fødsel, fortvilelse og sorg, telt som rommer hele liv, telt som på ingen måte er vern mot geværkuler eller bomber fra oven. Vi har sett kratrene, den totale utslettelsen og de brennende kroppene. Vi må snakke om de teltene som blir permanente og skifter karakter fra presenning til sement og bølgeblikk, og som rommer generasjoner av lekende barn, fødende kvinner, ungdommer og oldinger, sorg, mot og lengsel i nabolandenes leirer, hvor man på klare dager kan se til hjemlandet, men aldri nå det. Igjen ble murstein og sement til tynne teltduker etter Israels bomberaid over palestinske flyktningleirer, uten forsvar, bomberom eller noen annen måte å beskytte seg på. Igjen ser vi kratrene. Igjen blir flyktninger drevet på flukt.

Det finnes også telt som rommer samhold og håp, som Palestina-teltet og alle de teltene som dukket opp på plenene rundt omkring i landets utdanningsinstitusjoner. Våre studenter lå i månedsvis i telt, ikke fordi de måtte, som de palestinske flyktningene, men i solidaritet og med tydelige politiske krav: akademisk boikott av Israel. Da Russland okkuperte Ukraina, avsluttet vi alt akademisk samarbeid utenom forsker-til-forsker-samarbeid, og vi i Rødt forventer at vi behandler okkupasjonsmakter likt. Sanksjoner fungerer. Derfor kreves de.

Vi vet at israelske utdanningsinstitusjoner er vevd tett inn i okkupasjonen. Vi vet at den akademiske friheten i Israel er redusert, og vi vet at ansatte og studenter som er kritiske til okkupasjon og folkemord, sanksjoneres. Norge har anerkjent Palestina, og det forplikter. En akademisk boikott etter modell av regjeringens frys av forskningssamarbeidet med Russland, og at Norge trekker seg ut av EUs forskningssamarbeid der det omfatter samarbeid med Israel, er ikke bare nødvendig. Det er også rettferdig, solidarisk og effektivt.