Grunde Almeland (V) [12:11:00] (komiteens leder): Det er med stort alvor vi starter denne debatten om et tema som vi felles i komiteen er genuint opptatt av. Dette er vel også den første initiativdebatten denne komiteen tar, så med det ser jeg fram til en viktig debatt.

I mars 2023 ga statsråden Helsetilsynet i oppdrag å gjennomgå dødsfall i barnevernsinstitusjoner. Formålet med oppdraget var å se de alvorlige hendelsene i sammenheng for å avdekke svikt og bidra til læring, utvikling og kvalitet i tjenestene. I oktober 2023 presenterte Helsetilsynet sin rapport om åtte jenter med store og sammensatte utfordringer, som mistet livet sitt mens de var i en barnevernsinstitusjon. Rapporten viser at vi ikke har klart å ivareta disse barna godt nok, og at tjenestene har sviktet i å gi barna det tilbudet de hadde behov for.

Et av hovedfunnene i rapporten er at samarbeidet mellom barnevernstjenesten og helsetjenestene ikke har vært godt nok. Helsetjenestene er heller ikke utformet med hensyn til unge med komplekse utfordringer, og mange flyttinger i barnevernet har vanskeliggjort arbeidet. I rapporten pekes det på manglende kontinuitet i det psykiske helsetilbudet og manglende samsvar mellom behovene det enkelte barn har, og barnevernstilbudet som ble valgt.

Da min kollega i komiteen, representanten Silje Hjemdal, samme måned stilte spørsmål til statsråden om hvordan statsråden ville sikre at ingen flere barn dør i barnevernsinstitusjoner, og hvordan statsråden vil følge opp Helsetilsynets anbefalinger, fikk hun til svar at Barne- og familiedepartementet sammen med Bufdir ville gå grundig inn rapporten og så raskt som mulig vurdere anbefalingene fra Helsetilsynet. I sitt svar skrev statsråden at rapporten og anbefalingene ville bli sett i sammenheng med rapporten fra barnevernsinstitusjonsutvalget, som ble mottatt av henne og helse- og omsorgsministeren samme måned.

I juni 2024 kom det en ny rapport fra Helsetilsynet. Den peker på systemsvikt og fortsatt store utfordringer i barnevernsinstitusjonene. Statsforvalterne har mottatt flere bekymringsmeldinger om brudd på Bufetats bistandsplikt ved at barn og unge ikke har fått plass i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. Dette er grunnen til at en samlet familie- og kulturkomité har tatt initiativ til en debatt om dette temaet. Komiteen er bekymret over at det siden februar 2023 har vært fem dødsfall med tilknytning til barnevernsinstitusjoner.

Rapporten kom i 2023 og er ikke den første av sitt slag. I flere år har mange aktører, deriblant Barneombudet, pekt på at barn med de største og mest komplekse utfordringene blir kasteballer i et system som lider under at barnevernet og helsevesenet ikke klarer å samarbeide godt nok, hvor det er uklart hvem som har ansvaret, og hvor man ikke evner å svare ut det enkelte barns behov. Dette er det barna som betaler prisen for, og for noen koster det dem livet.

Lederen i barnevernsinstitusjonsutvalget, Erik Stene, slo alarm for over et år siden om barn som dør under barnevernets omsorg. Et sentralt forslag utvalget la fram for et år siden, var at alle barnevernsinstitusjoner i Norge bør være tilknyttet døgnbemannede psykiatriteam som kan hjelpe barn og unge i sårbare situasjoner.

Regjeringen har lovet grep for å forhindre flere dødsfall i barnevernet. Så sent som tirsdag denne uken kunne helse- og omsorgsministeren likevel ikke svare på hvilke tiltak som vil komme fra regjeringen. At alle barnevernsinstitusjoner er tilknyttet et ambulant spesialisthelsetilbud er fortsatt på planleggingsstadiet. At barn og unge med alvorlige rusproblemer skal få behandling i helsevesenet, slik voksne får, i stedet for å sendes til en barnevernsinstitusjon, er en endring som har blitt lovet. Når ansvaret skal overføres, har regjeringen fortsatt ikke gitt svar på.

I hele fjor ble det opprettet én – jeg gjentar: én – ny døgnplass til barn med psykiske lidelser. Det er, med respekt å melde, en svak respons på en graverende systemsvikt. Det er et slag i ansiktet til barn som sliter, til foreldre som mistet sine barn da de stolte på at barnevernet skulle ta vare på dem, og til foreldre som er livredde for at deres barn vil kunne komme til å lide samme skjebne.

Det er et alvorlig bakteppe, og jeg ser fram til en viktig debatt.

Tage Pettersen (H) [12:16:15]: Dette er en viktig debatt. At sju barn og unge har dødd under barnevernets omsorg de siste to årene, er ikke noe annet enn helt forferdelig. Det er også bare ett år siden Helsetilsynet la fram sin rapport om dødsfall i barnevernet, som avdekket at ni jenter døde på fem år fram til februar 2023, og tvillingene Mina og Mille var da regnet med blant disse. Vi har alle, selvfølgelig, dyp medfølelse med alle dem som sitter igjen.

Barnevernet skal være et sted der det er trygt, der man møter vennlige smil og varme hender. Barnevernet skal være en garanti for at alle barn og unge i Norge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. Barnevernet har som sin primæroppgave å ta vare på de mest utsatte barna i samfunnet vårt. Det skal beskytte barn mot omsorgssvikt og motvirke at barn lider fysisk og psykisk overlast. Men sannheten er at noen barn i dag lider under barnevernets omsorg. Når barn i barnevernets omsorg dør, gjør ikke det offentlige jobben sin.

Ansvaret er ikke Støre-regjeringens alene, men det er et ansvar alle oss som jobber med og har ansvar for barnevern i norsk politikk, må dele. Høyres og min oppgave har vært å påpeke de feil vi mener Støre-regjeringen har gjort, og foreslå alternativ politikk. For la det ikke være noen tvil: Den sittende regjeringen har gjort feil i sin barnevernspolitikk gjennom flere år, sett med mine øyne. Det er et faktum at regjeringen har vært mest opptatt av å kvitte seg med enkelte leverandører og aktører i barnevernet, og på regjeringens vakt har problemene i barnevernet utvilsomt vokst seg større. Bare per august i år har Bufetat hatt 141 brudd på bistandsplikten. Til sammenligning var det like mange brudd i hele 2023. Bufdir, regjeringens eget fagdirektorat, har selv sagt til NRK at Støre-regjeringens politikk gjør barnevernsarbeidet vanskeligere. Regjeringen driver det jeg vil karakterisere som en jojo-styring av barnevernet. Nok en gang har Støre-regjeringen foreslått en tilleggsbevilgning til barnevernet. De snur og vil rett og slett bruke 458 mill. kr ekstra, til kjøp av private barnevernstjenester. Selvfølgelig er det veldig bra – at de skifter standpunkt, at de gjør det de nå gjør, og også ser verdien av denne type aktører i feltet. Men med denne tilleggsbevilgningen innrømmer samtidig regjeringen at de har ført en politikk som ikke har virket, i flere år. Konsekvensen er at det har tatt norsk barnevern bakover. Regjeringen har tatt barnevernspolitikken langt til venstre og sagt at ideologi skal trumfe sunn fornuft, og det har bidratt til å skade barnevernstjenesten. Det vil ta tid å rette opp de feil og mangler som regjeringen har påført tjenesten gjennom nå flere år.

Hvis borgerlig side får velgernes tillit neste år, kan i hvert fall jeg her og nå garantere at vi vil ta alle gode krefter i bruk, både det offentlige, de ideelle og de kommersielle, for det er det som er Norge, og det er det som er den norske modellen. Sivilsamfunnet, frivilligheten, det offentlige, det kommersielle og alle andre samarbeider om å finne de aller beste løsningene. Vi kan ikke ha en idealistisk tilnærming til politikk når det handler om menneskers liv, som de gjør i dette tilfellet. Det sitter pårørende rundt i landet vårt og er ekstremt fortvilte. Fakta, fornuft, ansvar og tilgjengelig kapasitet må være førende i barnevernspolitikken, ikke en ideologisk tilnærming.

Barnevernet på sitt beste setter barnet i sentrum. Det handler om tidlig innsats, samarbeid, tillit og skreddersydd støtte, at barnas mening og vilje skal høres, at vi klarer å tilby profesjonell og kompetent hjelp til rett tid, og at vi tar alle gode krefter i bruk. Barnets beste skal alltid settes først, og barnevernet er til for å hjelpe nettopp disse barna. Vi har på veldig mange områder, og det skal vi ikke glemme, et godt barnevern i Norge. Det gjøres hver dag viktige arbeid av det norske barnevernet for å ta vare på barn som trenger det. Men likevel har rapporter fra Helsetilsynet og Riksrevisjonen, dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol og ulike forskningsrapporter vist oss de siste årene at vi har store utfordringer i barnevernet. Derfor er vår oppgave at dette er noe vi må løse sammen. Derfor er jeg også veldig glad for at vi kan ha denne debatten her i dag, for jeg tror vi alle sammen er helt enige om målet, som er å hjelpe de sårbare barna på en best mulig måte.

Mona Nilsen (A) [12:21:09]: Vårt velferdssamfunn settes virkelig på prøve når de svakeste blant oss utsettes for omsorgssvikt. Det er en alvorlig situasjon, og det gjør spesielt vondt når vi ser barn som ikke får den hjelpen de trenger, enten fordi det ikke gripes inn i tide, det gripes inn for raskt, eller tiltakene som gis, ikke er riktig.

Det er fellesskapets ansvar å stille opp når omsorgssituasjonen svikter, og det er bred enighet om at gode løsninger finnes i familie, nære nettverk, fosterhjem eller for noen institusjon. Faktum er at barnevernet har over tid hatt store utfordringer.

Under Høyre-regjeringen fikk vi en del rekke alvorlige rapporter om barnevernet. I alt fra NOU-en til Riksrevisjonens granskinger ble det dokumentert alvorlig svikt på flere områder. Langvarige bekymringer for barnevernet og bl.a. ansattekampanjen «Hei, Erna» førte høsten 2019 til at statsråd Kjell Ingolf Ropstad ble bedt om å gi en redegjørelse til Stortinget.

Under trontaledebatten i 2020 ble det på initiativ fra Arbeiderpartiet gjort følgende enstemmige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.»

Vi kan konstatere at ingenting ble gjort på et helt år.

Noe av det første nåværende statsråd Toppe gjorde, var å oppnevne både barnevernsutvalget og institusjonsutvalget. Resultatet av utvalgene er utgangspunkt for regjeringens kvalitetsreform for både kommunalt og statlig barnevern. Kvalitetsreformen, som legges fram våren 2025, skal nemlig møte utfordringene med tidlig innsats, tilpasset oppfølging, styrket kompetanse og bedre kvalitet på institusjonene. I tillegg til kvalitetsreformen har også regjeringen tilført betydelige midler gjennom flere statsbudsjett. I 2024 ble statlig barnevern tilført til sammen 1,3 mrd. kr. For 2025 er det foreslått ytterligere økning med hele 800 mill. kr. Kapasiteten har økt fra 2021 til i dag fra 601 til 668 plasser.

Barnevernet er en del av vår felles velferd. Når omsorgen svikter, må fellesskapet stå støtt. Med reformer, økte ressurser og bedre kvalitet skal vi sikre at barn får en trygg omsorg og framtid. Det er vårt felles ansvar. Vi må sikre at barnevernets ressurser brukes for å gi barn trygghet, kompetanse og gode tiltak, ikke nødvendigvis kommersiell profitt.

Vi skal ta situasjonen, og vi må ta den på alvor. Regjeringen peker på viktig retning for et barnevern som bygger på de ressursene de har. Barn skal nemlig få slippe å flytte. De skal få nødvendig helsehjelp, utviklingsstøtte og beskyttelse. På den måten er det den retningen vi trenger for å gi de mest sårbare barna en trygg framtid.

Margrethe Haarr (Sp) [12:25:09]: Alle barn og unge fortjener å ha rett til å ha en trygg og god oppvekst, og det er vår viktigste oppgave å legge til rette for gode oppvekstvilkår. De aller fleste barn har det bra i Norge, men flere barn og deres familier trenger hjelp til å skape den tryggheten som barnet trenger. Vi trenger derfor en god barnevernstjeneste.

Jeg er glad for at komiteen har denne debatten i dag, og at vi i fellesskap løfter debatten om barnevernet og kan diskutere hvilke utfordringer vi har og behov for endringer og tiltak. Det er et ansvar vi har i fellesskap, for uavhengig av hvilken regjering vi har hatt de siste årene, har det vært kritikk av barnevernet, bekymringer rundt tjenesten og varsler og rapporter om at ting ikke har vært bra. Forbedringer har blitt gjort, men ikke alle tiltakene har løst utfordringene, og nye utfordringer har dukket opp. Barnevernet er kanskje en tjeneste som vil kreve at vi gjør justeringer og endringer mer eller mindre kontinuerlig, for å gjøre vårt for å kunne skape det best mulige barnevernet med barnets behov og barnets beste i fokus.

Barnevernsreformen hadde som intensjon å bedre samarbeidet på tvers av tjenestene i kommunene, satse på forebygging og komme tidligere inn med tjenester. Hensikten var at behov for omfattende tjenester i barnevernet skulle reduseres, inkludert behovet for institusjoner. Foreløpig har man ikke lykkes med den strategien. Behovet for institusjoner i barnevernet har i en kort periode under pandemien gått ned, men høsten 2022 snudde behovet drastisk. Flere barn og unge fikk behov for et institusjonstilbud, og mange hadde et større behov enn tidligere og behov for lengre opphold enn før. Det gjorde at feltet måtte snu seg rundt raskt for å bygge opp kapasitet.

Det har vært gjentatte brudd på bistandsplikten, og på grunn av det raskt økende behovet klarer man ikke raskt nok å gi et institusjonstilbud til de barna som trenger det, og det er alvorlig. Likevel jobbes det godt med å øke kapasiteten i det statlige barnevernet og hos de ideelle, og samtidig sikre at vi klarer å dreie det tilbudet og innretningen på institusjonene for å tilpasse det behovet som det enkelte barnet har for omsorg, hjelp og behandling, og samtidig sikre en god kvalitet på det tilbudet som gis.

I tillegg venter altfor mange barn på fosterhjem. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om fosterhjem som er til behandling i Stortinget nå. Et sentralt mål for regjeringen er at barn som har behov, skal få et fosterhjem for å sikre en trygg og stabil omsorgssituasjon, og av de barna som ikke kan bo hjemme, bor ni av ti i fosterhjem. Vi er kjent med at det er for få fosterhjem i dag, og det er altfor mange barn som venter på et hjem. Fosterhjemsmeldingen foreslår tiltak for å øke antall fosterhjem og sikre stabilitet og bedre forutsetninger for fosterhjemmene. Jeg håper at vi med de foreslåtte tiltakene bidrar til at flere ønsker å bli fosterforeldre og åpne for barn som trenger den omsorgen og kjærligheten de kan gi. Fosterhjemmene er en bærebjelke i det norske barnevernet, og vi må sikre at det er et tilbud som vi også i framtiden kan gi de barna som trenger det.

Barnevernet er en viktig tjeneste, men det er også et stort ansvar når staten går inn og tar over omsorgen for de mest utsatte barna vi har, de som trenger mest hjelp, støtte og omsorg, og sikrer at de får det tilbudet de trenger. Barnevernet har vært gjennom store endringer og har fått et større fokus politisk, noe som er bra og riktig, og det har samtidig bidratt til og gjennomført endringer, tatt grep og gjort tilpasninger i tjenestene for å gjøre dem bedre. Det har vært gjennomført mange endringer og ulike reformer, og vi må innrømme at mange av endringene er gjennomført på grunn av en eller annen krise. I dag må vi også si at vi har en krise, en krise som det jobbes med for å løse, men som også vil trenge ytterligere tiltak for å kunne gi et tilbud til dem som trenger det.

Det har de siste årene vært flere tilfeller der barn har mistet livet mens de bor i barnevernsinstitusjon. Det er grusomt, og det skal ikke skje, og vi må gjøre alt i vår makt for at det ikke skal skje igjen. Statens helsetilsyn har hatt en gjennomgang av de mest alvorlige hendelsene i barnevernet og kommet med sine anbefalinger om ting vi kan gjøre bedre og annerledes for å forhindre at dette skjer igjen. Rapporten viser tydelig at vi ikke klarer å ivareta de barna godt nok. Vi klarer ikke å gi dem et godt nok tilbud, særlig knyttet til psykisk helse og koordinering av tjenester. Det er et viktig ansvar vi har med å gjøre de nødvendige justeringene for å sikre at barn som må bo på institusjon, får den hjelpen de trenger.

Det er viktig å understreke at i mange saker lykkes vi godt med barnevernstiltakene. Hjelpetiltakene i hjemmet fungerer, og barnet får en god oppvekst i et fosterhjem eller den omsorgen og hjelpen de trenger på institusjon. Likevel: Noen ganger går det absolutt ikke bra, og de hendelsene må vi lære av.

Silje Hjemdal (FrP) [12:30:16]: Etter hva jeg vet, er det første gang vi har en initiativdebatt om barnevern i denne sal. Jeg er veldig glad for at komiteen var helt enig i at en sånn debatt var på sin plass å ha. Primært ønsket jeg egentlig en redegjørelse fra statsråden på feltet, all den tid det har kommet så mange alvorlige rapporter og tilbakemeldinger til oss og til andre om situasjonen i norsk barnevern. Saken om Mina og Mille rystet oss ved innvollene og var nok et eksempel på at de barna som dør under det offentliges omsorg, har et fjes og en historie.

I går hadde jeg et møte med Forandringsfabrikken, som har gitt ut en ny bok – Uten trygghet er vi sjanseløse. Jeg håper statsråden også vil kikke på den. Det var en kraftig påminner om en annen som ga denne debatten et fjes, og som var en viktig stemme. På søndag er det ett år siden Mathilde Hellum døde. Hun var veldig engasjert i Forandringsfabrikken og var, som mange kanskje husker, en veldig viktig stemme i dokumentarserien Instukids på NRK. I begravelsen hennes lovet statsråden at hun skulle ta Mathildes arbeid med seg videre og følge dette opp, og at hennes stemme ikke skulle bli glemt. Det håper jeg at statsråden lover å følge opp i sitt arbeid videre, nettopp fordi en sånn forpliktelse krever handling.

Nå har vi etter hvert fått ganske mange utredninger, rapporter og anbefalinger fra ulike tilsyn, utvalg, ekspertgrupper osv., men vi ser liten vilje til handling. Imens går barn som er under det offentliges omsorg, glipp av veldig viktig hjelp, kanskje spesielt innenfor helsefeltet. Derfor skal jeg også være den første til å anerkjenne at dette er et veldig viktig felt for vår statsråd, barneministeren, som er her i dag, men det er vel så viktig at helseministeren kommer på banen i disse debattene. Noen av de utfordringene som påpekes av alle utvalg og i alle rapporter vi har fått til nå, er nemlig at man er nødt til å se systemet på tvers av sektorer, og at man ikke har samhandlet godt nok.

Det er veldig betenkelig at når man er barn som gjerne har problemer med rus og psykiatri, blir man henvist til barnevernet, men er man voksen, har man krav på helsehjelp. Det er faktisk en stor utfordring i dagens system, som dagens barnevern ikke er rigget for. Det er veldig viktig å minne oss på at i en del av disse rapportene er det ikke bare barnevernet som får kritikk, det er også helsevesenet. Det viser at den samhandlingen er avgjørende for at vi skal kunne gi disse barna gode nok hjelpetilbud, og da spesielt hva angår deres behov for helsehjelp.

Jeg begynner å bli veldig utålmodig, sammen med mine kollegaer i komiteen, med tanke på hvordan man etter hvert ønsker å følge opp disse rapportene. I sist spørretime i denne sal lovet statsråden at det jobbes med tiltak på lengre sikt, men hun sa også konkret at man også har jobbet med strakstiltak. Jeg håper at i løpet av denne debatten vi har i salen i dag, vil statsråden redegjøre eller informere Stortinget om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen nå er klar for å igangsette for å gi bedre hjelp og vern for disse barna, som sårt trenger vår innsats.

Kathy Lie (SV) [12:35:28]: Noen ganger blir barn utsatt for så alvorlig omsorgssvikt at de ikke kan bo med foreldrene sine. I de tilfellene kommer det offentlige inn for å ta over omsorgen. Da bør vårt løfte til disse barna være at vi som storsamfunn skal rette opp de skadene som har blitt påført, og gjøre alt vi kan for at disse barna skal få et bedre liv.

Dessverre ser vi altfor mange eksempler på at barn under offentlig omsorg ikke får det tilbudet de behøver og trenger. Det er en forbrytelse overfor de mest sårbare i samfunnet vårt at vi ikke stiller opp med de ressursene som trengs for at de skal kunne leve et godt liv.

Et godt barnevern er forskjellen på et godt liv, et dårlig liv og ikke et liv i det hele tatt. Siden februar i fjor har vi mistet fem ungdommer med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Vi vet også fra Helsetilsynets granskning at mange ungdommer på institusjoner sliter psykisk og fysisk, og at over 100 ungdommer i løpet av to år har forsøkt å ta sitt eget liv på institusjoner. Alle disse ungdommene har drømmer, ønsker og ferdigheter, men vi klarer ikke å ta vare på dem på en god måte.

Det har vært fokusert mye på at barnevernet bryter bistandsplikten, at det er mangel på institusjonsplasser i offentlig barnevern, særlig for barn med store og sammensatte behov. Samtidig med dette vet vi at mange av de kommersielle barnevernsinstitusjonene går så det griner. Utenlandske selskap tjener seg rike på de mest sårbare barna, og det offentlige betaler regningen. Vi som folkevalgte må da spørre oss: Er det sånn vi skal ha det? Er det sånn at disse ungdommene shopper institusjonsplasser i et fritt marked?

Nei. De settes ut på anbud. Barn og unge som har behov for en institusjonsplassering, trenger et tilbud som er av høy kvalitet, med motiverte ansatte som kan bygge relasjoner. De har behov for stabilitet. Det er derfor viktig at barna ikke har for mange ansatte å forholde seg til, men at det er faste og stabile ansatte barna kan bygge relasjoner til. Barna har behov for trygge, gode voksne som er en del av et godt etablert fagmiljø, med god ledelse og oppfølging.

Dessverre er det ikke dette som er dagens realiteter. Barnevernsfeltet er et av de velferdsområdene der det er størst forskjeller mellom ulike tilbydere med hensyn til hvilke lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår deres tariffavtaler binder dem til. Dette har igjen konsekvenser for gjennomtrekk blant de ansatte.

Bufdirs rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at driftsmodell har stor betydning for både faktisk turnover siste året og også hvorvidt ansatte planlegger å skifte jobb, samt jobbe innenfor institusjonsfeltet på lang sikt.

De kommersielle institusjonene har høyest faktisk turnover blant de ansatte. Nær seks av ti ansatte i kommersielle institusjoner oppgir at utskiftningen har vært høy eller veldig høy det siste året. De barna som har mest behov for stabilitet og trygge rammer, er altså de som er mest utsatt for gjennomtrekk blant ansatte. Tallenes tale er tydelig: Dette henger tett sammen med driftsform.

Vi skylder disse barna å gjøre alt vi kan for å bygge opp kapasitet i statlig og ideell regi og sikre gode lønns og pensjonsvilkår for de ansatte, sånn at de ønsker å stå i jobben over tid. Vi har ingen tid å miste, nå er det på tide å trykke på den røde knappen.

Jeg er glad for at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett foreslår en stor økning i midler til statlig barnevern, men er samtidig bekymret for at trege statlige prosesser gjør at det tar for lang tid og er for lite fleksibelt. Derfor er det viktig at vi samtidig legger til rette for de private ideelle med langsiktige kontrakter og etableringsstøtte.

Det viktigste er at vi har et tilpasset tilbud med riktig omsorgsnivå til alle barn som trenger det. Vi kan ikke la barn stå alene uten hjelp. Derfor må vi fortsatt bruke noen av de kommersielle tilbudene. Den beste måten å sørge for at de kommersielle institusjonene vi bruker, holder best mulig kvalitet og stabilitet, er faste rammeavtaler, men jeg mener det er viktig at det er staten som skal ha beredskapen, og at vi raskest mulig må sørge for en situasjon hvor vi avvikler dagens praksis med dyre enkeltkjøp av plasser. Hvor dyrt dette er, ser vi når vi hvert år må behandle tilleggsbevilgninger på flere hundre millioner.

Mitt spørsmål til statsråden i denne sammenhengen er om hun deler denne vurderingen, og hva hun nå vil gjøre for å sikre stabilitet og trygghet for de mest sårbare i samfunnet vårt.