Stortinget - Møte torsdag den 14. november 2024 *

Dato: 14.11.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 38 S (2024–2025), jf. Dokument 8:168 S (2023–2024))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 6 [15:32:35]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Dagfinn Henrik Olsen, Gisle Meininger Saudland og Erlend Wiborg om å styrke arbeidslinjen (Innst. 38 S (2024–2025), jf. Dokument 8:168 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til eit replikkordskifte på inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Bjørnar Skjæran (A) [] (ordfører for saken): Arbeids- og sosialkomiteen har behandlet nevnte representantforslag. Jeg legger til grunn at de som har framsatt forslagene, redegjør for forslagene sine selv.

Jeg ønsker å si noen ord i sakens anledning. Hele folket i arbeid har alltid vært grunnleggende for Arbeiderpartiet. Vi har godt av å komme oss opp om morgenen, og arbeidet gir både inntekt, utvikling og fellesskap. Sånn bygde vi landet, og sånn må vi løse de store oppgavene i framtiden også. For Arbeiderpartiet handler arbeidslinjen om å innrette politikken for å få hele folket i arbeid.

For Høyre og Fremskrittspartiet har arbeidslinjen blitt en begrunnelse for kutt i velferden, for å svinge pisken mot dem som er avhengig av trygd og ytelser, og for å svekke rettighetene til arbeidsfolk. Av og til høres det ut som om velferdsstaten og den norske modellen står i veien for det de kaller arbeidslinjen.

Det ser vi også på forslagene vi behandler i dag. De vil pålegge aktivitetskrav selv der det ikke er hensiktsmessig. Arbeiderpartiet vil alltid stille krav om aktivitet som kan bidra til å få trygdemottakere i arbeid, men vi stiller ikke krav som virker mot sin hensikt. Da Fremskrittspartiet og Høyre satt i regjering, påla de Nav å kreve aktivitet, selv der fagfolk ikke anså det som hensiktsmessig for å få folk i jobb og evalueringer viste at det ikke virket.

Å åpne for flere midlertidige ansettelser har de også prøvd før, og det fører heller ikke til at flere kommer i arbeid. Høyre skryter av at de innførte et karensår for arbeidsavklaringspenger. Evalueringer viser at heller ikke det bidro til å få flere i arbeid. Tvert imot fikk denne gruppen ikke bare dårligere økonomi, men måtte avbryte avklaringsløpet som var ment å hjelpe dem tilbake i arbeid.

Tiltak som ikke bidrar til å få folk i arbeid, støtter heller ikke opp om arbeidslinjen. Arbeiderpartiet deler bekymringen for at for mange blir gående på en helserelatert ytelse, men for å hjelpe flere i arbeid må vi bruke tiltak som virker. Regjeringen har innført en ungdomsgaranti og lagt fram en arbeidsmarkedsmelding med tiltak på tiltak på tiltak, i tillegg til å trappe opp innsatsen på arbeidsmarkedstiltak. I statsbudsjettet for 2025 foreslås det å øke bevilgningen til 11,6 mrd. kr.

Representantforslaget vi diskuterer, er ikke et forslag om å styrke arbeidslinjen. Det er et forslag som vil gjøre livet vanskeligere for dem som har det krevende fra før.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Anna Molberg (H) []: Andelen av Norges befolkning som mottar helserelaterte ytelser, er høyere enn i de fleste land i verden. Nye tall fra Nav viser at antallet uføre vokser kraftig. I tredje kvartal i år ser vi 5 000 flere på uføretrygd målt opp mot tredje kvartal i fjor. Utgiftene til helserelaterte ytelser har økt med over 66 mrd. kr under Støre-regjeringen. Bare i årets forslag til budsjett øker utgiftene med over 20 mrd. kr. Dette er mer enn det vi planlegger å bruke på å styrke Forsvaret.

Denne utviklingen burde få alarmklokkene til å gå i regjeringen, ikke bare fordi utgiftene eskalerer, men også fordi vi har et system som parkerer altfor mange unge mennesker på livsvarig uføretrygd. I denne gruppen er det flere som både kan og vil jobbe. De trenger bare litt ekstra hjelp.

Støre-regjeringens svar har konsekvent vært å stenge dører inn i arbeidslivet. Det er strammet inn på midlertidige ansettelser og innleie, inkluderingskravet i staten er vraket, og forsøket med arbeidsorientert uføretrygd for unge er trukket tilbake. Solberg-regjeringens stortingsmelding om å få flere i arbeid ble også lagt i skuffen – mot at Støre-regjeringen brukte over tre år på å legge fram sin egen stortingsmelding. Innholdet i stortingsmeldingen som omsider kom, er ikke i nærheten av å møte utfordringen med veksten vi ser i helserelaterte ytelser. Regjeringen har riktignok foreslått et nytt Nav-løp der unge mennesker kan få inntektssikring mot en strengere aktivitetsplikt, og det støtter Høyre helhjertet. Problemet er at det ene forslaget i arbeidsmarkedsmeldingen som faktisk kunne hatt effekt, ble fulgt opp med en liten pengesum som skal brukes på en ny saksbehandlingsløsning i Nav neste år. Det er uklart når det faktisk kommer en ny ytelse for å hjelpe unge inn i arbeidslivet.

Vi kan dessverre konkludere med at det i hele denne regjeringsperioden ikke er gjort noen reelle krafttak, til tross for at det brukes store ord. Det er synd at verdifull tid har gått uten at nye, konkrete tiltak er iverksatt.

Høyre har lenge tatt til orde for å gjøre større grep for å snu utviklingen i veksten på uføretrygd. Vi har foreslått at flere unge heller skal få inntektssikring gjennom en arbeidsrettet ytelse framfor uføretrygd. Vi vil ha krav til å ansette mennesker med hull i cv-en i offentlig sektor. Vi vil gjøre det enklere å ansette folk på deltid, siden ikke alle kan jobbe 100 pst. Vi vil at folk skal sitte igjen med mer av lønnen sin dersom de jobber ved siden av trygden. Vi vil ha lavere skatt på arbeid og et mer arbeidsrettet Nav. Mye av dette reflekteres i forslaget vi behandler fra Fremskrittspartiet, og Høyre støtter derfor intensjonen i de fleste forslagene som behandles i dag.

Jeg tar med dette opp forslagene som Høyre er en del av.

Presidenten []: Da har representanten Anna Molberg tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Senterpartiet er en varm tilhenger av arbeidslinjen. Vi vil at alle som kan, skal få oppleve gleden av arbeid og aktivitet. Det er ikke alle som kan stå i arbeid, og derfor skal vi også ha et sterkt sikkerhetsnett gjennom velferdsordningene våre.

For meg er det helt klart at mulighetene til å delta i arbeidslivet er avhengig av mange forhold. Forslagsstillerne synes å mene at det stilles for lite krav til dem som bruker velferdsordningene våre. Jeg er uenig. Det stilles en rekke krav, og det er klare avgrensinger på hvor mye en kan få gjennom ulike ordninger.

For Senterpartiet er det helt avgjørende at brukerne av ulike velferdsordninger blir møtt på en slik måte at den enkeltes behov blir forstått og møtt med tilpassede virkemidler, virkemidler som bidrar til at en kan komme seg tilbake til eller inn i ordinært arbeid. Nok fagfolk i førstelinjen til Nav, på godt tilgjengelige Nav-kontor, er nøkkelen til å bidra til riktig bruk av velferdsordningene og riktig stimulering til arbeidsrettet aktivitet.

Ja, vi skal stille krav og vi stiller krav. Dette er en kontinuerlig avveining som best vurderes av dem som står overfor den enkelte bruker av våre velferdsordninger, ikke gjennom høye og mørke uttalelser fra Stortingets talerstol.

Karensåret på arbeidsavklaringspenger, som Solberg-regjeringen innførte, virket mot sin hensikt. Selv om det selvsagt er viktig å få en rask avklaring for dem som kan avklares raskt, er det mange som trenger tid, tid for å komme inn i arbeid istedenfor å havne på uføretrygd. Karensåret bidro til at flere endte opp med uføretrygd – det stikk motsatte av intensjonen.

Forutsigbare og trygge arbeidstakerrettigheter er helt avgjørende for den norske arbeidslivsmodellen, en modell partene i arbeidslivet og vi på Stortinget har slått ring rundt i mange år. Fremskrittspartiet og Høyre sine forslag sår tvil om denne enigheten fortsatt står ved lag. Flere midlertidige ansettelser og kutt i fradraget for fagforeningskontingent er eksempler på at disse partiene beveger seg bort fra den seriøsiteten som den norske arbeidslivsmodellen har stått for i lang tid.

Regjeringens arbeidsmarkedsmelding, som nå er til behandling i Stortinget, forsterker og videreutvikler innsatsen overfor unge, og vi lanserer et nytt ungdomsprogram som skal gi mulighet for raskt å komme i gang med arbeidsrettet aktivitet. God kontakt og oppfølging av fagfolk på Nav-kontorene er viktig for at virkemidlene skal virke etter hensikten, og derfor har vi gjennom regjeringens tillitsreform styrker bevilgningene til Nav.

Jeg ser fram til videre debatt om dette viktige temaet når vi skal behandle arbeidsmarkedsmeldingen til våren.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Når Fremskrittspartiet har fremmet et slikt forslag, er det ikke fordi vi ønsker å framstå som høye og mørke. Det er fordi vi er genuint opptatt av at folk flest skal komme seg ut i jobb og bidra med den arbeidsevnen man måtte ha.

Det er slik at det avdekkes og det fremmes rapporter som viser at vi ikke i stor nok grad bruker de virkemidlene vi faktisk har, men også at vi har for få virkemidler til å nå disse målene.

Vi har alle fått med oss at svært mange lever i dag på uføretrygd, eller på uførepensjon. Noen av disse har et ønske om å bidra i samfunnet med litt, og da må vi være i stand til å legge til rette for at de faktisk kan det. Det er også slik at når vi sammenligner oss med våre naboland, er vi vesentlig sykere enn de er i våre naboland, og det er ingenting som tilsier at det skal være slik. I våre naboland er det også slik at de har en vurdering, etter noen år, av hvordan sykdomssituasjonen er i dag: Er det slik at du kan bidra sterkere nå enn du gjorde tidligere?

Det er mange ting som kan legges inn i dette, men i sum er engasjementet vårt ikke å være høy og mørk – det er faktisk å få flest mulig ut i jobb og bidra til beste. Men da må vi fjerne slike hindringer som gjør at folk velger passive ytelser framfor aktivt engasjement for samfunnet.

I går bekreftet statsråden at også hun var av den formening at man i altfor liten grad bruker aktivitetsplikten, som faktisk ligger der i dag som et verktøy. Det er jo noe av det vi har adressert, at vi er nødt til å bruke de verktøyene sterkere enn det gjøres, og derfor er jeg glad for at statsråden bekreftet at hun er enig i at man ikke gjør det i stor nok grad.

Sist, men ikke minst: Det er også slik at man er nødt til å vurdere på hvilket – jeg skal ikke si på alle – nivå vi skal legge oss før en skal sjalte noen ut fra et yrkesliv, uten å vurdere om de kan komme tilbake. Derfor har vi foreslått denne aldersgrensen som vi har valgt.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag.

Presidenten []: Da har representanten Dagfinn Henrik Olsen tatt opp det forslaget han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det så lenge ut som om Fremskrittspartiet ikke engang ville være med i denne debatten. Det skjønner jeg godt når man har såpass dårlige forslag, men det ser nå ut som de deltok til slutt.

Folk som er syke, gamle og arbeidsløse, må møtes med verdighet og respekt, ikke med pisk og økonomisk straff. Ingen mennesker blir friskere av å få ytelsene sine redusert. Ingen blir yngre heller, for den del, og det dukker ikke på magisk vis opp nye jobber for folk med redusert arbeidsevne bare fordi man kutter i trygdene og ytelsene til dem det gjelder.

I bunnen for dette synet ligger det en slags merkelig form for alternativ medisin som sjaman Durek ville ha blitt flau av, nemlig den nyliberale kvakksalverideen om at fattigdom skal gjøre folk friske. 1 000 kr mindre i trygd eller sosialhjelp, og vips: Den blinde kan se, den lamme kan gå, den arbeidsløse får på magisk vis en jobb. Slik er det ikke. Det eneste dette forslaget fra Fremskrittspartiet derfor vil føre til, er å gjøre folk enda fattigere.

Ingen blir friskere av å bli fattigere. Tvert imot viser forskning at man kommer lenger bort fra arbeidslivet desto fattigere man blir. Det er i det hele tatt påfallende å se hvordan Fremskrittspartiet og høyresiden behandler fattige folk diametralt motsatt av hvordan de behandler rike mennesker. Mens de rike skal belønnes med skyhøye bonuser og saftige skattekutt for å arbeide, møtes fattigfolk og syke med straff. Det er gulrot til de rikeste på toppen og pisken for alle de andre.

Av alle de dårlige forslagene som blir fremmet her i dag, er det aller dårligste og kanskje mest dramatiske at ingen personer under 40 år skal få varig uføretrygd. Hva er det som gjør at hvis et menneske krasjer en bil som 39-åring og mister all arbeidsevne, kan han bare få midlertidig trygd, men hvis samme person rekker å fylle 40 før ulykken inntreffer, kan han få varig trygd? Hvordan har Fremskrittspartiet tenkt at mennesker som er født med alvorlige kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser, skal ivaretas av velferdsstaten med en slik modell? Skal de som i praksis er født uføre, måtte søke trygd på ny, på ny og på ny – slik flere som har Downs syndrom, allerede i dag må bevise at de er syke den dagen de fyller 18 år?

Realiteten er at vi allerede i dag har et system for å bestemme hvem som er uføre og hvem som skal jobbe. Det er ikke basert på fødselsdato, men på grundige vurderinger og avklaring av arbeidsevne, av Nav og helsevesenet. Å erstatte dette systemet med en regel om at ingen skal få varig uføretrygd før fylte 40, vil være et første steg mot å ruinere den norske velferdsstaten som vi ellers er så stolte av og glad i.

Derfor er disse forslagene dårlige. Rødt kommer til å stemme mot dem, alle sammen, og mener at det er forslag som også er farlige for velferdsstaten, og for alle dem som trenger velferdsstaten vår aller mest.

Statsråd Tonje Brenna []: Arbeid er viktig for den enkelte. Arbeidskraft er nødvendig for våre bedrifter og virksomheter, og arbeid finansierer vår felles velferd. Samtidig er det for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. Over 600 000 står utenfor jobb og utdanning, og særlig bekymringsfullt: Over 100 000 av disse er under 30 år.

Det vil regjeringen gjøre noe med. Derfor la vi nettopp fram stortingsmeldingen «En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd» – en veldig god tittel, om du spør meg.

Tiltakene i meldingen er mange og gode:

  • Vi skal trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak, noe som betyr at flere får hjelp til å komme i jobb.

  • Vi skal etablere et forsøk med et nytt og arbeidsrettet ungdomsprogram.

  • Vi skal etablere et forsøk med fireårig lønnstilskudd for utsatte unge, noe som gir trygghet for både arbeidsgiver og arbeidstaker.

  • Vi skal bruke lønnstilskudd mer i offentlig sektor.

Dette er bare for å nevne noen av tiltakene i meldingen.

Siden regjeringsskiftet har 145 000 flere kommet i jobb i Norge, 84 pst. av dem i privat sektor. Økt fagforeningsfradrag er noe av det regjeringen har vært opptatt av for å understøtte målet om et best mulig organisert arbeidsliv. Vi har styrket retten til både heltid og fast jobb.

Det er her Høyre og Fremskrittspartiet gjerne går seg bort, for det første i ideen om at hvis det bare blir vanskelig nok å være syk, blir man frisk, og for det andre at et arbeidsliv med lavere organisasjonsgrad, mindre trygghet og svakere rettigheter er det samme som et mer inkluderende arbeidsliv. Det er rett og slett gal medisin.

Der Fremskrittspartiet og Høyre vil gi en hovedregel om at unge ikke skal få varig uføretrygd, vil vi heller gi unge et alternativ for dem det passer for: et ungdomsprogram som er arbeidsrettet. Dette kommer i tillegg til ungdomsgarantien som vi fikk på plass i fjor, med tidlig, tett og tilpasset oppfølging fra Nav av unge folk.

Det er sånn at også unge kan bli syke, selv om man er under 30 år, og selv om man er under 40 år. Sykdom har rett og slett ingen aldersgrense. Dersom man er varig syk, er det riktig at man får en varig trygd. Det gir trygghet, og det gir forutsigbarhet. Om det er noe man trenger i en hverdag som sannsynligvis er vanskelig nok fra før, er det nettopp det: trygghet.

Samtidig er vårt forslag om et arbeidsrettet ungdomsprogram mer riktig for andre. Unge skal ikke måtte bevise at de er syke for å få hjelp og en inntekt å leve av, men noen er faktisk så syke at vi rett og slett ikke kan vedta oss bort fra det, ei heller her i Stortinget.

Jeg er glad for at ingen av forslagene som behandles i dag, har flertall i komiteen, men jeg vil på det sterkeste anbefale stortingsmeldingen «En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd».

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: På Politisk kvarter i dag kunne vi høre statsråden kalle Høyre for et reverseringsparti fordi vi ønsker å senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet. Det er ærlig talt Arbeiderpartiet som har stått for reverseringene. Det som før var enklere, både å leie inn arbeidskraft og å ansette folk midlertidig og på deltid, har Støre-regjeringen reversert. Høyre har alltid vært enig i at det er faste og hele stillinger som skal være hovedregelen, men vi har også alltid anerkjent at andre tilknytningsformer har sine inkluderingsfordeler. Ikke alle kan jobbe 100 pst., og da er det mye bedre å kunne jobbe litt i perioder, midlertidig deltid, framfor ingenting.

Så har vi har samtidig sett at arbeidsministeren i nyere tid har anerkjent behovet for en viss fleksibilitet hvis det kan gjøre veien inn i arbeidslivet enklere. Spørsmålet er: Hva er egentlig regjeringens politikk? Vil statsråden reversere regjeringens reverseringer?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror det ordrette sitatet i Politisk kvarter fra kollegaen til representanten Molberg var: Vi vil tilbake til sånn det var under vår regjering. Det finnes vel knapt noen bedre måte å understreke ønsket om å reversere til god, gammel høyrepolitikk på enn å si det på den måten. For det er reversering å gå tilbake til en tid der folk hadde dårligere stillingsvern og færre rettigheter i arbeidslivet. Jeg mener det er å gå baklengs inn i framtiden, når vi vet hvilken omstilling vi skal igjennom, med de store forandringene som skjer i arbeidslivet vårt, å ikke styrke folks trygghet som arbeidstakere.

Regjeringens politikk er krystallklar: Vi vil ha et godt organisert arbeidsliv med trygghet for folk. Vi vil ha rett til en fast stilling; vi vil ha rett til en heltidsstilling. Den som kan jobbe noe, men ikke fullt, skal ha anledning til det. Det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd, og vi har gitt skattelettelser til dem som tjener både 100 000 og 200 000 kr, med økt frikortgrense og bare trygdeavgift på de neste 100 000 kr. Det understøtter arbeidslinjen og slår samtidig ring om et trygt arbeidsliv.

Anna Molberg (H) []: Jeg takker for svaret. Poenget mitt er vel at politikken til regjeringen ikke er så veldig krystallklar. Det er vanskelig å forstå hva regjeringen egentlig mener når det gjelder tilknytningsformer i arbeidslivet. Det kommer nemlig veldig forskjellige signaler, kanskje litt avhengig av hva slags publikum Arbeiderpartiet snakker til. På den ene siden advares det mot et brutalisert arbeidsliv med Høyres politikk, og på den andre siden har statsråden vært ganske tydelig på at deltid f.eks. kan inkludere flere i arbeidslivet. I E24 har statsråden kalt dette for sosialdemokratisk pragmatisme. Burde ikke da denne sosialdemokratiske pragmatismen innebære at man faktisk gjør noen konkrete grep i arbeidsmiljøloven for å senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet?

Statsråd Tonje Brenna []: Hvis det å senke terskelen betyr det samme som å svekke folks rett til en fast jobb, skal vi ikke gjøre de grepene. Jeg tror egentlig ikke representanten Molberg har noe problem med å forstå hva regjeringens politikk er, men jeg tror representanten er ganske uinteressert i hva både regjeringen og arbeidsfolk og folk i Norge sier. Vi sier at målet må være et trygt arbeidsliv med rett til en fast jobb.

Vi kan godt late som dette handler om fleksibilitet, muligheten til å jobbe litt mer og mindre, gå ut og inn av arbeidslivet og inkludere flere. Men det gjør ikke det. Det handler om å svekke folks trygghet og styrke arbeidsgiversidens rett til å planlegge dårligere hvordan de skal løse oppgavene, ved at folk kan gå inn og ut, og svekke folks mulighet til å ha trygghet for egen jobb. Det er god, gammeldags høyrepolitikk. Det er en ærlig sak, men det hjelper ikke å pakke det inn med fagre ord, for det handler om at Høyre igjen har et ønske om å svekke folks rettigheter i arbeidslivet.

Anna Molberg (H) []: Jeg kan vanskelig se at statsråden svarer på spørsmålet som stilles. Nå ser vi et typisk svar hvor Arbeiderpartiet og statsråden appellerer til den gode, gamle arbeiderpartipolitikken, mens ved framleggelsen av arbeidsmarkedsmeldingen var statsråden tydelig på at også deltid kan være en måte å få flere inn i arbeidslivet på. Deltid er som kjent blitt karakterisert som et fyord på den sosialdemokratiske linjen og anerkjent som typisk høyrepolitikk. I og med at statsråden faktisk har vært ganske tydelig på at deltid kan være en løsning for bedre inkludering: Vil statsråden gjøre endringer, senke terskelen og gjøre de endringene i arbeidsmiljøloven for at dette kan bli mulig?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror representanten må bestemme seg for hva hun spør om. Representanten stilte meg et spørsmål om hvorvidt jeg ville senke terskelen til deltakelse i arbeidslivet ved å si at flere kunne være midlertidig ansatt. Svaret på det er nei. Det representanten kritiserer meg for ikke å svare på, er et spørsmål som inntil det ble stilt nå, ikke var stilt, nemlig om jeg er åpen for å gjøre det mer fleksibelt og mulig å jobbe deltid. Det er ikke forbudt å jobbe deltid i dag. Veldig mange mennesker i Norge jobber deltid; sånn kommer det også til å være i framtiden. Vårt mål er at alle som ønsker å jobbe heltid, skal få mulighet til det, men sannheten er at for en del mennesker er en deltidsjobb deres versjon av heltid fordi de ikke har mulighet til å jobbe mer. Jeg mener at det også er mennesker vi har god bruk for, og som skal få mulighet til å delta i arbeidslivet. Det trenger vi ikke å endre loven for å få til, men vi trenger f.eks. å gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid, og vi trenger å anerkjenne, når vi diskuterer dette, at vi har bruk for også den arbeidskraften som er representert ved folk som ikke kan jobbe 100 pst. 100 pst. av tiden.

D agfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg skal ikke spørre statsråden om aktivitetsplikten, for det snakket vi om i går.

At vi tidligere hadde en ordning der man fikk en midlertidig uførhet, er vel noe som gjør at man faktisk kan vurdere å gå tilbake til en slik ordning? Når våre naboland i dag faktisk bruker slike ordninger som å gi en midlertidig uførhet – hvor man blir vurdert underveis for om man skal ha en permanent uførhet, eller om man faktisk kan komme tilbake i arbeidslivet – er ikke dette noe som statsråden synes det kan være aktuelt å se på?

Statsråd Tonje Brenna []: Vi har jo fortsatt en variant av det i Norge. Det er arbeidsavklaringspenger, som handler om at man bruker den tiden det tar, rett og slett, for å avklare i hvor stor grad vedkommende kan jobbe, og hvor i hvor stor grad man er ufør. Det er for mange mennesker ganske kompliserte avklaringer å få gjort. For noen går det forholdsvis raskt, for andre tar det tid å finne ut hva som er graden av arbeidsførhet over tid.

Jeg tror det er viktig at vi diskuterer ulike innretninger på hvordan vi avklarer folks mulighet til å delta i arbeidslivet på en god måte. Jeg må bare si at jeg egentlig er glad for at Fremskrittspartiet har fremmet disse forslagene, for det gir en god anledning til å diskutere dette. Folk er forskjellige, arbeidslivet er variert, folks helse er ulik, og det å ha trygge, gode løp som fører fram til en eller annen form for avklaring, tror jeg er viktig for folk. Det er også viktig for oss som er opptatt av at flest mulig kan delta i arbeid, fordi ganske mange får en avklaring hvor de også har delvis arbeidsførhet.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Arbeidsavklaringspenger varer med det lengste løpet i tre år, og man kan vel faktisk få inntil fire år. Det er klart at for unge mennesker kan en slik ordning over tre år, hvor man går på arbeidsavklaringspenger, for så å bli avklart før uførhet og deretter ikke blir vurdert, være et langt løp som egentlig ufør, istedenfor at man kunne hatt en midlertidighet som hadde blitt vurdert underveis. Vi vet at jo lenger man står utenfor arbeidslivet, jo større er sjansen for at man aldri kommer inn i det. Det er dette vi er opptatt av. Når vi da ser at man i sterkere grad lykkes i Sverige, f.eks., og har færre uføre, tror vi at dette er en ordning som vi absolutt bør løfte på en gang til og se på om det er en mulighet for å gå tilbake til.

Spørsmålet blir en gang til: Kan ikke dette være noe man bør vurdere? All den tid de har lagt fram sine egne tanker rundt dette, og dette igjen skal behandles av Stortinget, vil jeg iallfall anmode om det.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror jeg forstår hva representanten er ute etter det, og jeg tror egentlig ikke det er noe annet enn det undertegnede er ute etter, nemlig at vi sørger for at vi avklarer så raskt som mulig.

Jeg mener at det at vi har et AAP-løp som skal trygge folks inntekt mens de blir avklart, er viktig. Jeg mener også at det som står i arbeidsmarkedsmeldingen, er viktig, nemlig at vi kan bruke arbeidsmarkedstiltak i møte med sykmeldte langt mer enn det vi gjør i dag. Lange sykmeldinger har ofte en tendens til å bli til lange AAP-løp som leder hen til uføretrygd. Jeg tror at ganske mange mennesker kunne hatt godt av å være i aktivitet tidligere i løpet av sykmeldingsperioden, og kanskje hadde vi klart å få dem tilbake igjen i arbeidslivet istedenfor over på lange løp som leder til helserelaterte ytelser. Derfor har vi også en ungdomsgaranti som skal gi unge under 30 år tidlig tett og tilpasset oppfølging. Men det å komme i kontakt med den som er i ferd med å falle ut, tidligst mulig tror jeg er noe av kjernen her, og det oppfatter jeg er det samme som representanten er ute etter.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Representanten fra Rødt var opptatt av verdighet og respekt. For meg er verdighet og respekt faktisk det at flest mulig blir tatt alvorlig lengst mulig, for å sørge for at de kan stå på egne ben – all den tid vi vet at det å være lenge borte fra arbeidslivet, medfører at en blir permanent borte. Det er verdighet og respekt for meg.

Det er slik at i våre forslag – hvis man hadde lest dem – står det faktisk at hovedregelen skal være aktivitetsplikt. Det er fordi at vi mener at det faktisk er noen mennesker som allerede bidrar i samfunnet, som går på jobb hver dag, men likevel ikke får endene til å møtes og må søke sosialhjelp. Det er klart at det ikke vil være naturlig at vi skal kreve at slike mennesker skal ha en aktivitetsplikt. Derfor sier vi at det er hovedregelen. Det samme gjelder når vi snakker om uførhet – det er hovedregelen. Det sier seg selv at mennesker som er født uføre, nødvendigvis vil være uføre. Det hadde jeg faktisk trodd at man forsto ut fra disse forslagene.

Det er også slik at mennesker kan bli syke, og da er det nødvendig at man underveis blir vurdert på hvorvidt man kan bidra noe i arbeidslivet. Mange av dem vi snakker med, har et ønske om å bidra. Det er også slik at folk opplever at når de er kommet inn i Navs portefølje, blir det veldig fort fokusert på om man klarer å komme tilbake til yrkeslivet, og hvis ikke så er det uføregrad og uførhet. Det er jo er en kvikkfiks, hvis man ser det på den måten – da er problemet løst. Det er dette vi ikke ønsker. Det må være slik at om man kommer inn i dette systemet, skal man i sterkest mulig grad bringes tilbake til yrkeslivet, og ikke holdes på AAP lengst mulig for i neste omgang å bli satt på uførhet. Det kaller jeg for verdighet og respekt; det å ta folk på alvor. Det er noen som faktisk ønsker å bidra, og det må vi ta innover oss og legge mest mulig til rette for at de kan gjøre.

Marie-Helene H. Brandsdal (A) []: Eg jobbar sjølv i Nav, og eg er som fagperson oppteken av å behandle alle med respekt og verdigheit. Å innføre eit karensår gjorde livet til mange veldig, veldig vanskeleg. Som fagperson gjorde det òg jobben min veldig vanskeleg – å møte dei som har det krevjande nok frå før, og at dei skal verte fråtekne si inntektssikring og verte verande uavklarte. I motsetnad til det representanten Olsen seier, fekk vi òg fleire på uføretrygd då. Eg anbefaler representantane frå Høgre og Framstegspartiet å ta seg ein tur ut på Nav-kontora, snakka med oss fagfolk og treffa brukarane, som veit kor skoen trykkar.

Vi har moglegheit i dag til å bruke aktivitetskrav, og vi gjer det. Vi gjer det med verdigheit og respekt for at folk der ute skal få den hjelpa dei treng til å koma seg ut i arbeid. Vi har ein veldig god ungdomsgaranti, vi har eit kvalifiseringsprogram, og vi nyttar individuell plan – rett og slett for at ein skal få tett oppfølging til å kome seg ut i jobb. Så skal vi ha respekt for at dei som er sjuke, må få vere sjuke og få ha ei inntektssikring. Dei som kan jobbe noko, skal få jobbe noko. Vi skal gjere det vi kan for å leggje forholda til rette for at dei får gjere det. Med den stortingsmeldinga vi har fått no, som vert behandla til våren, har eg mykje meir tru på tettare oppfølging, fleire lågterskeltilbod og moglegheiter for å få kontakt med ein saksbehandlar i fyrstelinjetenesta som kan følgje ein. Det vil vere riktig medisin. Blant anna forsøk med fireårige lønnstilskot for unge som er eller står i fare for å verte uføretrygda, har eg stor tru på.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Forrige kapittel
Neste kapittel