Kari-Anne Jønnes (H) [10:54:09]: Det går fra vondt til verre med rekrutteringen til læreryrket. Etter et kraftig fall i fjor fortsetter antallet søkere å falle, og det til tross for at regjeringen ga en rekke utdanningsinstitusjoner dispensasjon fra karakterkravene ved inntak til lærerstudiene, noe Høyre har tatt tydelig avstand fra.

Det dramatiske fallet i søkere til lærerutdanningene er en varslet katastrofe. Det må tas grep for at flere skal søke seg til lærerstudiene i Norge, når vi vet at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal lære på skolen. Søkertallene til læreryrket er dramatisk lave. At søkertallene fortsetter å falle, bør være et tydelig signal til regjeringen om at det er nødvendig å styrke rekrutteringen, sikre kvaliteten i utdanning og praksis og øke attraktiviteten og statusen til læreryrket.

Attraktivitet og status er viktig for at unge mennesker skal ønske å tilbringe yrkeslivet i klasserommet. Det er også utviklingsmuligheter og karriereveier. Kompetente og motiverte lærere er helt grunnleggende for at barn og unge skal få utdanning, og for det norske samfunnet.

Det trengs kraftfulle grep både for at vi skal beholde lærerne vi har, og også for at flere unge skal se hvor spennende og viktig læreryrket faktisk er. Den aller viktigste rekrutteringsarenaen til læreryrket er i klasserommet, når elever møter motiverte og kompetente lærere som trives i klasserommet, og som utviser stolthet og glede.

Statsråd Nessa Nordtun har det overordnede ansvaret for den delen av rekrutteringen til læreryrket, men denne statsråden er ansvarlig for Støre-regjeringens systematiske bidrag til kvalitetsforskjeller i lærerutdanningen når de gir enkelte utdanningsinstitusjoner dispensasjon fra karakterkravene. Uavhengig av hvor i landet man bor, skal man møte de dyktigste barnehagelærerne og lærerne i klasserommet. Denne regjeringsperioden er fire tapte år for lærerstanden, med bekymringer og politikk som peker i alle retninger.

Lavere ambisjoner for lærerstudentene betyr lavere ambisjoner for ungene våre og for Norge som nasjon. Vi er alle klar over at det er betydelige utfordringer i vente, og at det er mangel på folk på alle områder, i hele landet og i alle sektorer. Det vil prege samfunnet i årene som kommer. Da kan vi ikke senke ambisjonsnivået for dem som skal undervise ungene våre og sørge for at de får god undervisning i klasserommet uavhengig av hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

Fortsatt er det mer enn tre av ti som ikke fullfører og består videregående skole. Skal vi lykkes med å opprettholde velferdssamfunnet og dekke kompetansebehovet framover, må den andelen økes betraktelig. Det viktigste vi kan gjøre for å få til det, er å sørge for at ungene våre lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Da må vi ha kompetente lærere på alle områder. Det holder ikke at ungene i byene lærer å regne, også i distriktene trenger vi folk som kan regne. Derfor er Høyre alvorlig bekymret når Støre-regjeringen nå flytter utfordringene fra videregående skole over på universiteter og høyskoler, når det åpnes for studenter som ikke har tilstrekkelige matematikk-kunnskaper. Det vil kreve mye av institusjonene, og det vil få konsekvenser for alle studenter.

Unge mennesker ønsker utviklingsmuligheter, karriereveier og utsikter til et yrkesliv med gode kollegaer i utviklende profesjonsfellesskap. Det er en forutsetning med kvalitet i praksis, gode mentorordninger, bruk av simulering og ikke minst å sørge for at alle studiesteder kan tilby fysisk undervisning.

Jeg har pratet med studenter som er bekymret. De søkte seg til et fysisk studium, men fikk tilbud om et nett- og samlingsbasert studium. Det er ikke sikkert at man blir en god lærer av å sitte ved kjøkkenbordet og ta utdanning når man er 19–20 år. Folk trenger folk, og det er i møte mellom ulike mennesker det magiske skjer. Skal man bli en god lærer, må man være i et fellesskap der man kan bryne seg på andre. Dette er spesielt viktig for unge studenter. Det er noe helt annet om man allerede jobber i skolen og tar utdanning ved siden av.

Statsråden har fremdeles mulighet til å ta grep, så hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å øke attraktiviteten til læreryrket og rekrutteringen til lærerstudiene? Hvilket ambisjonsnivå har statsråden for norsk skole og lærerstanden som sådan? De er tross alt grunnmuren i kunnskapssamfunnet.

Statsråd Oddmund Hoel [10:59:13]: Lærarane er berebjelken i kunnskapssamfunnet og i dei levande lokalsamfunna vi har her i landet. Kvar dag utgjer lærarane ein forskjell i livet til ungane og ungdomane våre. Dei formar framtida. Difor er eg, som interpellanten, uroleg for dei låge søkartala til norske lærarutdanningar. Viss vi ikkje klarer å snu trenden, har vi som samfunn eit stort problem. Vi må lykkast med å skape meir interesse og engasjement for læraryrket, og det jobbar denne regjeringa iherdig med kvar dag.

Kunnskapsministeren og eg arbeider for å få fleire til å velje og bli i læraryrket, og vi har eit betre utgangspunkt i dag enn vi har hatt på lenge. Vi vart i vår einige med dei sentrale aktørane i utdanning og arbeidsliv om ein strategi for betre rekruttering til lærarutdanningane og læraryrket. Vi står saman, vi har ei felles forståing av problema, og alle aktørane har forplikta seg til å bidra i arbeidet. Saman er vi i gang med å snu den negative trenden i rekrutteringa som begynte under Solberg-regjeringa.

Rekrutteringa til lærarutdanningane er nært knytt til korleis det er å arbeide som lærar. Tilhøva i yrket står høgt på agendaen til min kollega, kunnskapsministeren, som eg samarbeider tett med, og på torsdag vil ho svare Stortinget om kva regjeringa gjer for at det skal bli meir attraktivt å arbeide som lærar.

Som ansvarleg for lærarutdanningane er eg opptatt av korleis vi kan styrkje kvaliteten og gjere utdanningane meir tilgjengelege for dei som er motiverte for å bli lærarar, for dei treng vi. Regjeringa har sett i verk ei rekke konkrete tiltak som vart presenterte i strategien for lærarrekruttering og i profesjonsmeldinga, og eg vil trekke fram nokre av dei.

Endringane i rammeplanen for praktisk-pedagogisk utdanning er eitt døme. Ein integrert master i PPU gjev dei som har ein bachelorgrad høve til å bli lærarar på to år, eitt år kortare enn fram til no. Utdanninga er framleis samla på fem år. Universitetet i Oslo starta denne modellen med 35 studentar alt no i haust, og vi veit om andre institusjonar som er i gang med å utvikle liknande studietilbod – meir tilgjengeleg lærarutdanning.

Karakterkrava for opptak til dei femårige lærarutdanningane stod i vegen for mange motiverte søkjarar i ein situasjon der rekrutteringa gjekk kraftig ned. Knapt nokon andre utdanningar har denne typen særkrav, og etter at regjeringa i sommar opna for å dispensere frå særkrava, har tolv universitet og høgskular søkt om og fått innvilga dispensasjon. Tala frå det samordna hovudopptaket i sommar stadfestar at dette tiltaket kom i rett tid, og det er ønskt velkomen av universitets- og høgskulesektoren.

Lærestadene melder om at dei har tatt opp mange fleire studentar enn i fjor, og dei endelege tala får vi snart. Når alternativet er ufaglærte i klasserommet, har vi ikkje råd til å stengje ute topp motiverte søkjarar. Krava til eksamen og gjennomført praksis er nøyaktig dei same som før, og eg har tillit til at lærestadene gjev studentane den undervisninga dei treng.

Regjeringa følgjer opp i statsbudsjettet. Vi styrkjer mellom anna arbeidsplassbasert barnehagelærarutdanning, sånn at fleire hundre tilsette i barnehagane får tilbod om å utdanne seg som barnehagelærar i 2025, og vi veit at det er eit treffsikkert tiltak. Vi føreslår òg å auke potten til desentraliserte og fleksible studietilbod med 120 mill. kr for å gjere utdanning tilgjengeleg for fleire. Midlane går mellom anna til fleire lærarutdanningsinstitusjonar. Sånne studietilbod retter seg mot ei litt eldre studentgruppe, kanskje dei som alt arbeider i skulen, og har vist seg å rekruttere godt til lærarutdanningane, som på Finnsnes i fjor og i Nærøysund i år.

Lærarutdanningane må ha høg kvalitet og vere relevante for arbeidet som lærar. Eg prioriterer det framfor symbolpolitikk som ikkje gir svar på rekrutteringsutfordringane. Og eg er spent på kva som eigentleg er interpellanten og partiet Høgre sitt svar på rekrutteringsutfordringane, for det framstår som ganske uklart.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:04:09]: Høyres mål er nå, som før, at læreryrket skal være attraktivt, at noen av våre flinkeste barn og unge skal ønske å bli lærer. Som jeg sa i mitt første innlegg, er den viktigste rekrutteringsarenaen klasserommet. Det klasserommet har ikke denne statsråden ansvar for, men denne statsråden har ansvar for rekruttering til utdanningene. Vårt mål er å rekruttere flere kvalifiserte søkere. Vi er ikke så opptatt av hvor mange som kommer inn, men vi er opptatt av at de som kommer inn, fullfører og består, helst på normert tid.

Vi er opptatt av at alle lærere skal være like flinke til å regne, uavhengig av hvor de bor i landet. Det er ikke sant, som statsråden sier, at høyere utdanningssektor unisont har jublet for ideen om å fjerne karakterkravene. Det er feil. Det er flere institusjoner som bevisst har valgt ikke å redusere karakterkrav eller å fjerne karakterkravene, for de vet ikke hvordan de skal sørge for at de studentene lærer nok. Det er derfor Høyre er skeptisk til om vi bare forskyver utfordringene fra videregående skole og over i universitets- og høyskolesektoren, for den er ikke skodd for det.

Det er veldig bra at regjeringen, som oss, styrker ABLU, og vi er helt enige om at det er viktig med desentralisert og fleksibel utdanning. Derfor er det flott at de viderefører satsingen som vi startet i vår regjeringsperiode. Det jeg skulle ønske å høre mer om fra statsråden, som verken er symbolpolitikk eller kritikk, er egentlig i hvor stor grad statsråden har vurdert bruk av simulering i lærerutdanningen. Noe av det vi tror er veldig viktig, og som det er viktig å få på plass fort, er at studentene har høy kvalitet i praksisperioden, og at de opplever kommuner som kan være gode arbeidsgivere. Det hjelper ikke hva du lærer i studiene hvis du ikke kommer til en god arbeidsgiver – og det er kommunene våre over hele landet. Kan man i praksisperioden delta på foreldremøter eller elevsamtaler, sånn at man som student får et bedre bilde av læreryrket som sådan?

Det er ganske stor forskjell på å være student og å komme ut i klasserommet og møte en ganske kompleks og tøff hverdag. Hvilke grep ønsker statsråden å ta for å sørge for at studentene blir bedre skodd til å møte den arbeidshverdagen de kommer ut i?

Statsråd Oddmund Hoel [11:07:24]: Her tok meiningsytringane frå interpellanten eit noko meir konkret spor. Det trur eg er bra. Det var til dels svært konkret.

Me la frå regjeringa si side i vår fram ei stortingsmelding om profesjonsutdanningane, der lærarutdanningane var grundig drøfta. Her har me ei lang rekkje tiltak for korleis me trur lærarutdanningane kan bli meir attraktive. Heilt sentralt i den stortingsmeldinga var at me må få ein betre praksis, me må få betre koplingar mellom teori og praksis i utdanningane, og me må få løfta erfaringskunnskapen frå klasserommet sin status. Det har nok blitt ei slagside i profesjonsutdanningane at det er for sterk vekt på klassisk, akademisk forskingsbasert kunnskap. Me må ha ein god balanse. Dette har me lagt fram ein grundig plan for. Dette diskuterer me jamleg med lærarutdanningsmiljøa, og det føregår veldig mykje spennande.

Når det gjeld å innrette praksis på ein måte som gjev mest læring for studentane, lengre praksisperiodar og deltaking på foreldremøte, som representanten nemnte, føregår dette i lærarutdanninga i dag.

Så blir eg bekymra når representanten Jønnes seier at dei ikkje er så opptekne av kor mange som kjem inn på lærarutdanningane. Det er jo nettopp kor mange som kjem inn, som avgjer kor mange lærarar det kjem ut i den andre enden. Det me ser når det gjeld opptaket til utdanningane, er at dei som kjem inn – med eit godt undervisingsopplegg – er dei som òg gjennomfører. Det har me sett før; det vil me sjå no. Difor er det heilt avgjerande at me innrettar utdanningane på ein måte som sørgjer for god rekruttering til utdanningane. Karakterkrava er berre eitt av mange tiltak som til no har halde motiverte søkjarar utanfor – f.eks. dei som har arbeid i skulen og har lyst til å bli lærar, men ikkje kom inn på utdanninga fordi dei hadde ein gamal karakter frå vidaregåande som stod i vegen. Det har me gjort noko med.

Endå viktigare er det at me byggjer opp fleksible utdanningstilbod som treffer dei som ønskjer å gå der, men som av praktiske grunnar har problem med å reise til ein studiestad og bli heiltidsstudent. Det gjeld f.eks. grunnskulelærarutdanninga på Finnsnes. I fjor, i ein situasjon der rekrutteringa stort sett gjekk ned, blei eit nytt desentralisert tilbod på Finnsnes veldig populært fordi det gjorde det mogleg å gå der og ta ei femårig lærarutdanning i nærområdet. Sånne ting treng me meir av.

Kva er eigentleg Høgres svar? Det er stort sett politikk som er utvikla for 10–15 år sidan, og som ikkje tek omsyn til at verda faktisk har endra seg.

Lise Selnes (A) [11:10:37]: Først av alt: Takk til interpellanten for å løfte et ekstremt viktig tema for oss som jobber med utdanningspolitikk, og ikke minst for alle andre.

Lærerutdanningene er på en måte mor til alle andre utdanninger. De som går på våre lærerskoler, skal møte våre barn og gi dem mulighet og lyst til å ta utdanning videre. Derfor er lærerutdanningene helt avgjørende for hvordan vi lykkes med å få riktig og nok kompetanse i Norge, og for hvordan enkeltmennesker, uavhengig av hvem som er deres foreldre, skal få mulighet til å lykkes med skolehverdagen sin.

Det er et stort behov for flere kvalifiserte lærere, både i barnehager og i skoler, og vi ser at det særlig i nord kan være et stort utfordringsbilde. Regjeringen leverer på mye av dette, som også statsråden viste til i stad. Det handler om å kvalifisere flere lærere. Det handler om hvordan vi skal styrke – og faktisk styrker – det nasjonale rekrutteringsarbeidet for å få flere søkere, om hvordan vi legger til rette for at de som har startet opp på utdanning, men ikke fullført, kan få komme i gang igjen med utdanningen sin, og om hvordan vi kan tiltrekke oss folk som har vært lærere, slik som undertegnede, og få dem til å gå tilbake til læreryrket.

Også mangfold er viktig når vi skal diskutere rekruttering til lærerutdanningene, og jeg vil trekke fram ett prosjekt som har gjort i hvert fall meg nysgjerrig og gitt meg tro på at ting kan lykkes, og det er «Hvor er mine brødre»-prosjektet, som Oslomet har igangsatt på Holmlia. Der jobbes det systematisk med å klare å rekruttere mangfoldig til barnehagelærer- og læreryrket, men også til andre omsorgsyrker. Det er et godt og viktig prosjekt og en type prosjekt vi trenger mer av. Jeg vil gi honnør til institusjonene, som selv tar initiativ for å lykkes med det vi alle ønsker at vi skal lykkes med. Holmlia-prosjektet er godt fordi det også inkluderer mangfoldet på en god måte, men ikke minst løfter det muligheten for at flere menn med innvandrerbakgrunn kan søke seg til lærerutdanningene. Det er et viktig prosjekt, og det er en type prosjekt vi trenger mer av fra institusjoner som har områder som Holmlia i bakgården sin.

Jeg vil løfte det interpellanten sa, som er veldig viktig, og det handler om den viktigste rekrutteringsarenaen til læreryrket. Det er klasserommet. Vi har alle erfaringer med ulike typer lærere fra vår egen utdanning. Noen har liksom festet seg i oss som gode lærere, andre som ikke så gode lærere. De gode lærerne og det å oppleve et trygt og godt klasserom kan være med og rekruttere. Derfor handler dette også mye om arbeidslivet, ikke bare institusjonene. Det er jo en annen debatt enn den vi har i dag, men hvordan det oppleves å være lærer, hvilke oppgaver lærerne har i klasserommet, hvordan vi må jobbe systematisk for å gjøre hverdagen god for læreren, tror jeg er et av de beste rekrutteringstiltakene for å få flere til å søke lærerutdanning.

Så til den store debatten, som handler om å senke nivåkravene: En del institusjoner har søkt om det og fått dispensasjon. Jeg er også godt kjent med noen som ikke gjør det, for de trenger flere muskler for å møte den elevgruppen. Men jeg vil dra fram et lite eksempel, nemlig en god venninne av meg, og tidligere lærerkollega, som ikke var så veldig god i matematikk. Hun trodde hun hadde kjempeproblem med det, og kom inn på lærerskolen i et rom der det ikke var krav om matte. Unn Ragnhild het hun – jeg har spurt om å få lov til å nevne navnet hennes. Hun hadde en svak treer i matematikk på videregående skole, men tok 30 vekttall i matematikk og fikk gode resultater da hun gikk på lærerskolen. Hun har etterpå tatt videreutdanning i matematikk og har nå 60 studiepoeng, og hun er en drivende dyktig mattelærer, med gode tilbakemeldinger fra både elever og foresatte. Det handler også om modning, og det handler om hvordan institusjonen møter studenter på ulikt nivå fra videregående skole. Man kan faktisk bli en heidundrende god mattelærer, til tross for at man kanskje ikke lyktes med det da man gikk på videregående skole.

Aud Hove (Sp) [11:15:54]: Mangelen på arbeidskraft vil vere ei utfordring for landet vårt dei neste åra. Det er det peikt på i utsynsmeldinga som regjeringa la fram i fjor, og i perspektivmeldinga som finansministeren presenterte no i august. Vi har også eit behov for å rekruttere fleire til profesjonsutdanningane. Den av profesjonsutdanningane som kanskje formar oss mest som menneske, er nettopp den som gjev oss lærarar.

Representanten frå Høgre er forståeleg nok bekymra for søkjartalet til læraryrket, men samtidig er det jo Høgre som er dei som har ivra mest for å leggje ned Nesna, ein kritisk studiestad for lærarutdanning på Helgeland. Det er utruleg viktig når vi har mangel på arbeidskraft, også å gjere lærarutdanninga tilgjengeleg der folk bur. Det er ikkje berre dei som kjem frå vidaregåande skule som er aktuelle kandidatar til dette yrket, men også dei som allereie har etablert seg med hus og heim, og som kan sjå ei moglegheit til å gå inn i yrket, om ein legg til rette for fleksibel og desentralisert utdanning.

Senterpartiet har satsa stort på desentralisert utdanning for å styrkje rekrutteringa samtidig som vi sikrar lokalsamfunna kompetanse dei sårt treng. Slik utviklar vi heile Noreg og løyser utfordringane vi står framfor.

Samtidig er det viktig å framsnakke yrket, leggje til rette for at lærarane skal kunne utøve yrket sitt med tydelege rammer for undervisning og skulemiljø, og at kommune og fylkeskommune har gode nok rammer til å kunne prioritere skuletilbodet i det ganske land.

Vi har no fått endå fleire motiverte lærarstudentar, som tidlegare måtte gje opp draumen om å bli lærar fordi dei ikkje hadde ein firar i matte. Det er noko rart over at Høgre til sjuande og sist legg opp til at vi heller skal ha ufaglærte til å leie klasserommet, framfor ein kvalifisert lærar som har vore gjennom eit heilt utdanningsløp, men kanskje ikkje hadde firar i matte i utgangspunktet. Det handlar ikkje berre om ein pluss ein og abc. Det handlar meir om praktisk tilnærming og det å forme ungdomane våre til gagns menneske for framtida. Då treng vi fleire gode lærarar med mangfald i kompetanse og bakgrunn.

Senterpartiet er opptekne av at vi skal ha gode skular i heile landet, der lærarane skal ha gode arbeidsvilkår for undervisning. Vi meiner regjeringa har gjort mykje for dette, og at dei har ei god retning vidare. Dessverre er Høgre meir opptekne av struktur, sentralisering og system enn av eit godt tilgjengeleg tilbod der våre barn og unge veks opp og lever sitt liv.

Margret Hagerup (H) [11:19:17]: Jeg har møtt mange dedikerte lærere – lærere som har undervist i mange år, lærere som er nyutdannet, lærere som glødende forteller om hvordan de har lykkes med å tenne en gnist i øynene på barna. Det er lærere som gir barna kunnskap på vei inn i framtiden.

Å bli lærer er et viktig yrke. De siste årene har jeg truffet mange lærerstudenter og spurt hva som skal til for at flere skal velge den retningen de har valgt. Samtlige, uten unntak, har svart at de skulle ønske at flere snakket positivt om det yrket de har valgt.

Og vi må løfte læreryrket. Det handler om politikk, men også om retorikk. Regjeringen snakker mye om at læreren skal være sjefen i klasserommet – før de snakker om alt mulig annet. Konkret handling og prioritering er det dessverre lite av.

Skal barn og unge oppleve mestring og læringsglede i skolen, er gode lærere avgjørende. Det burde ligge prestisje i å bli lærer. En lærer som klarer å formidle faget sitt på en inspirerende måte, kan være det som skal til for at flere fullfører. Betydningen av en god lærer kan rett og slett ikke understrekes godt nok.

Skal vi ha nok lærere i klasserommet, må læreryrket gjøres mer attraktivt. Det var derfor regjeringen Solberg prioriterte å løfte lærerne og gi dem økt anseelse og flere muligheter. Høyre ga lærerne et statusløft ved å innføre en femårig masterutdanning som skulle løfte lærernes kompetanse, status og lønn, og vi gjorde lærerne mer oppdatert på relevant forskning og i stand til å prøve ut nye undervisningsmetoder.

Høyre skjerpet opptakskravene for å komme inn på lærerutdanningen. Etter innføringen av firerkravet i matematikk så vi at flere fullførte. Både statsråden og kollegaer fra regjeringspartiene hevdet at endrede opptakskrav ville gi flere søkere. Det skjedde ikke.

Regjeringen har nå åpnet for at institusjonene kan senke kravene for inntak til lærerutdannelsen. Det er feil vei å gå. Flere institusjoner har valgt å ikke gjøre det, fordi de mener at kvaliteten svekkes, eller at de ikke klarer å kompensere for den manglende kompetansen gjennom utdanningsløpet.

Skal en kunne lære bort fag, må en mestre det selv. Høyre ga lærerne et faglig løft ved å innføre kompetansekrav for lærerne. Kravet var at innen 2025 skulle alle lærere som underviser i norsk, matematikk og engelsk, ha fordypning i fagene. Det er viktig for at elevene skal lære seg å lese, skrive og regne. For det er urovekkende at en av tre elever på åttende trinn ikke kan lese skikkelig, og at nesten en av tre mangler grunnleggende ferdigheter i matematikk.

Samtidig går søkertallene til lærerutdanningen ned, og det er for mange lærere som forlater klasserommet. Mange elever opplever at undervisningen de får på skolen, er lite motiverende og relevant. Det betyr at vi må gi lærerne flere virkemidler for å gjøre undervisningen mer interessant og nyttig. Det trengs karriereveier i skolen for lærere som brenner for god undervisning i klasserommet. Da er det sterkt beklagelig at regjeringen ikke har videreført ordningen med lærerspesialister, som kan vise til svært gode resultater. Regjeringen har rett og slett satt på en brems for utviklingsarbeidet i skolen og gjort det mindre attraktivt for lærere å fortsette å undervise. Samtidig har regjeringens største satsing vært et grunnskoletillegg, som rett og slett setter våre lokalpolitikere i vanskelige debatter, hvor bygg premieres foran innhold. Dette er kommuner og skoleeiere som skal rekruttere lærere og sørge for god praksis og gode arbeidsplasser. Da må profesjonsmiljøet bety mer enn skolebygg.

Utdanning av lærere henger sammen med gode skoleeiere og kommuner som får insentiver til å prioritere det viktigste først. Det er kommunene som skal sørge for at lærerne møter en god skolehverdag, at de har nødvendig støtte, og at de får de verktøyene de trenger. Vi lykkes ikke uten lærerne på laget.

Det er derfor synd at regjeringen reverserer de tiltakene som Høyre innførte, uten å følge opp med konkrete tiltak som skal styrke læring og mestring i skolen. Jeg stiller meg undrende til regjeringens skolepolitikk, for samtidig med at flere filer peker i feil retning, er regjeringens respons å vente og se og peke framover, og de to partiene som er i regjering, peker i alle mulige ulike retninger.

Samtidig senker regjeringen systematisk kravene, og det er dessverre vanskelig å se at regjeringen har noen ambisjoner på vegne av lærerne. Samtidig er det krise når det gjelder søkertallet til lærerutdanningen. Det er alvorlig. Jeg vil minne om at vi sto her for ca. et år siden og snakket om akkurat det samme, og det har ikke skjedd så mye nytt siden den gang.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:24:16]: Tusen takk til alle som har bidratt i debatten, med gode innlegg.

For Høyre er kvaliteten og innholdet i tilbudet til studenter og elever over hele landet det aller, aller viktigste, og det er også derfor vi er så himla opptatt av matematikk. Det er en realfagskrise i landet, og i både profesjonsmeldingen og statsbudsjettet er også regjeringen helt tydelig på viktigheten av matematikkunnskaper, at det er mangel på det, og at vi må rekruttere flere som har det. Da tror vi det er en god ting å begynne med å rekruttere skikkelig gode mattelærere, og at mattelærere skal være like flinke uavhengig av hvilken institusjon de har studert ved. Når man skal ha mer praktisk og variert undervisning, er man helt avhengig av å forstå matematikken noe større, og derfor mener vi dette er viktig.

Når vi snakker om kvalitet og innhold i studier, stoler vi på universitetenes vurderinger. Sist jeg sjekket, var det ingen fysiske studenter på Nesna. Når det gjelder om man har en desentralisert og fleksibel utdanning på Nesna eller et annet sted: Jeg mener ingenting om Nesna som studiested. Det jeg mener, er at kvalitet og innehold er viktigst, og at vi ikke skal overstyre universitetenes autonomi. Statsråden sier at det ikke er så viktig hvor mange som kommer inn. Nei, det er viktigere for meg hvor mange som kommer ut, og hvor mange som blir kvalifiserte, motiverte lærere og faktisk går ut i en jobb i klasserommet.

Selnes var innom et mangfold i lærerstanden, og det tror jeg er noe av det aller viktigste vi kan bidra til sammen framover. Når vi vet at veldig mange av dem som er første- eller annengenerasjonsinnvandrere, søker seg til høystatusyrker, er det nok et godt argument for at vi sammen skal bidra til å heve statusen til læreryrket. Er det noe vi vet vil bidra til å øke statusen, er det både inntakskrav, kvalitet og det at vi sammen omtaler læreryrket på en god måte. Vi må gjenta det til stadighet, og flere har vært inne på det her. Lærerutdanningen er alle utdanningers mor, sa Selnes, og jeg sa at det er grunnmuren i kunnskapssamfunnet. Vi har alle et ansvar for å delta ryddig i samfunnsdebatten, for det er veldig stort rom for å kritisere læreren. Vi må alle ha stor respekt for at læreren er en kompetent profesjonsutøver. Når vi sier at læreren skal være sjefen i klasserommet, må vi også ha stor respekt for de faglige vurderingene læreren gjør. Derfor mener vi at tydelige krav til dem som søker lærerutdanninger, skal bestå, og at det er viktig, dersom regjeringens grep blir stående, at disse utdanningsinstitusjonene settes i stand til å gi studentene god oppfølging på en skikkelig måte.

Statsråd Oddmund Hoel [11:27:40]: Eg vil gje ros til representanten Jønnes for å løfte eit tema som er eit av dei aller viktigaste me kan diskutere.

No, mens eg står her, sit min kollega kunnskapsministeren og representantar frå mi politiske leiing i departementet på møte med alle aktørar i skule og barnehage for å diskutere korleis me kan kome vidare med både rekruttering og kvalitet i utdanningane. Det er sjølvsagt svært viktig å vere her i Stortinget, men det er jammen meg òg eit viktig møte som føregår der. Der har me heilt faste møtepunkt. Me har eit veldig utmerkt samarbeid, og det er langt betre enn det var for nokre år sidan.

Det me er heilt einige om, er at ein må snakke opp læraryrket, ein må få fram at dette er det viktigaste og mest inspirerande yrket i verda. Det finst ikkje noko viktigare enn å utstyre ungane og ungdomane våre med den kunnskapen og den sosiale kompetansen ein treng for å lykkast i livet. Eg skulle ønskje at Høgre òg var meir med på det, heller enn det ein gjer gjennom einsidig berre å fokusere på negative sider og eigentleg drive ei svartmåling av mykje av den flotte jobben som blir gjort både i norsk skule og i norske lærarutdanningar i dag.

Eg trur nok me er ganske einige om at dei viktigaste tinga som styrer rekrutteringa til lærarutdanningane, er det som skjer i skulen, det er forhold i læraryrket, ikkje forhold i lærarutdanningane. Det blir det sjanse til å diskutere med kunnskapsministeren seinare i denne veka. Me må gjere utdanningane så tilgjengelege og gode som me berre kan, og det gjer me.

Viss det er sånn at dei tiltaka Høgre innførte for 10–15 år sidan, er det som skal til for å auke statusen og betre rekrutteringa til læraryrket, då lurer eg berre på kva grunnen kan vere til at rekrutteringa til lærarutdanningane begynte å svikte gjennom Høgre sine siste år under Solberg-regjeringa.

Vel, me ønskjer å få fleire inn i utdanningane gjennom å gjere utdanningane meir tilgjengelege på ei lang rekkje måtar. Då vil me òg få fleire igjennom. Krava til det ein skal lære i utdanninga, er akkurat dei same som før. Me er opptekne av å stille tydelege krav i utdanninga, og me er meir opptekne av kva ein kan når ein er ferdig med ei utdanning som tar fem eller tre år, enn kva ein kan når ein begynner på den utdanninga. Me har gjort ei lang rekkje ting det siste året. Me har laga ein strategi for lærarrekruttering. Me arbeider med å gjennomføre ei stortingsmelding. Me har endra opptakssystemet. Me tek utgangspunkt i dei utfordringane me står overfor i dag. Høgre tek dessverre utgangspunkt i utfordringane slik dei såg ut for ti år sidan.