Alfred Jens Bjørlo (V) [10:02:04]: Det denne interpellasjonen handlar om, er ältså Draghi-rapporten, som EU-kommisjonen nyleg fekk overlevert, og som kort oppsummert slår alarm om den manglande konkurransekrafta og innovasjonsevna til Europa samanlikna med spesielt Kina og USA.

Bakgrunnen, kort forklart: USA, Kina og mange andre asiatiske land ligg no langt over Europa i investeringsnivå til forsking, og gapet aukar. Kina har på berre ti år dobla andelen av ungdom som tek høgare utdanning, frå 30 pst til 60 pst., og lanserte nyleg ein plan for å gjere Kina til det dei kalla «leading education center with global influence». Merk: Land som Kina set ikkje forsking og høgare utdanning opp som ein salderingspost til fordel for forsvarsinvesteringar, dei gjer begge delar fordi dette heng nært i lag for dei. Det handlar om kven som skal ha det teknologiske overtaket i verda, og også om kvar framtidas næringsliv skal blomstre og vekse. I ei verd med aukande rivalisering mellom demokrati og diktatur, blir kunnskap og kompetanse like viktig som våpen og militærmakt i kappløpet om makt over verdsordenen. I ei verd der nye, raskt framveksande og samfunnsomformande teknologiar som kunstig intelligens, kvanteteknologi og bioteknologi er drivarane for utvikling, betyr det noko kvar dei nye bedriftene blir skapt, kvar talentane søkjer seg til, og kva spelereglar som skal gjelde. Det er dette som Mario Draghi kallar ei eksistensiell utfordring for Europa. Det er dette som gjer at Draghi-rapporten no tilrår ei kraftig opptrapping av satsinga på forsking, på brei front i alle EU-land. Det er det som gjer at Draghi-rapporten tilrår fleire og meir systematiske koplingar mellom akademia og næringslivet, tettare kopling mellom utdannings- og forskingspolitikk, næringspolitikk og sikkerheitspolitikk, og også ein meir koordinert og felles nærings- og konkurransepolitikk i EU.

Til den som måtte tru at dette berre er fine ord på eit papir som blir støva ned på ei hylle i Brussel-byråkratiet – som vi vel alle kan vere einige om er stort nok, uansett om vi er tilhengjar eller motstandar av EU – tru om igjen. Den svenske regjeringa varsla nyleg at dei vil auke forskings- og innovasjonsbudsjettet kraftig kvart år dei neste fire åra og kome opp på eit nivå i 2028 som er 6,5 milliardar svenske kroner høgare enn no. Finland er i gang med eit tilsvarande løft og skal no løfte forskingsinnsatsen opp til 4 pst. av BNP og sørgje for ei massiv auka utdanning av ungdom og doktorgradar. Tyskland lanserte førre månad eit nytt initiativ for å reise 12 milliardar euro i risikokapital til rask skalering av nye teknologibedrifter, og den nye EU-kommisjonen er rigga målretta for å følgje opp Draghi-kommisjonen sin rapport, m.a. med ein ny kommissærpost for «startups, research and innovation», altså gründerbedrifter, forsking og innovasjon. Slik kunne eg ha halde fram, men poenget bør vere tydeleg: Resten av Europa vaknar no. Noreg har ikkje vakna enno.

I Noreg står ungdom i kø for å ta teknologiutdanning, men studieplassane som skal matche interessa, finst ikkje. I Noreg er forskingsfinansiering for tida ein salderingspost i statsbudsjetta. Diskusjonen som no går føre seg etter framlegginga av neste års statsbudsjett, handlar ikkje om kor stor veksten blir, men om det er ein reell nedgang i løyvingane til universitet og forsking, eller om det berre er eit teknisk grep og at dei i realiteten står ca. på staden kvil. I Noreg er vi snart den siste skansen i Europa som enno har særskatt på nasjonalt eigarskap av bedrifter versus utanlandsk eigarskap, ein særskatt som er dobla av dagens regjering på tre år. Vi har fått ein skattepolitikk som først jagar nye teknologiselskap og investorar ut av landet gjennom skjerpa skattlegging og fiendtleg retorikk, for deretter å prøve å sperre dei inne gjennom ein ny exitskatt med tilbakeverkande kraft, med eit stadig veksande gründeropprør landet rundt som resultat. Noreg fall nyleg ut av topp 20-lista over verdas mest innovative land. Sist veke kom den årlege rangeringa av verdas beste universitet og høgskular, og ho syner at Noreg er på jumboplassen i Norden, samtidig som stadig fleire universitet frå Kina og andre land utanfor Europa kjem inn på lista.

Kva er så svaret til regjeringa? Jo, det er at Noreg går så det susar. Investeringane er rekordhøge. Arbeidsløysa er rekordlåg. Eksporten veks. Ja, det er sant. Men det fortel veldig mykje om notida, ei tid der vi lever på den siste og til alt overmål største petroleumsbølgja, og det seier veldig lite om framtida. For det er framtida Draghi-rapporten handlar om, om korleis teknologi, utdanning og forsking, innovasjonspolitikk og sikkerheitspolitikk heng mykje tettare saman i framtida, og om korleis vi som samfunn er nøydde til å snu oss om for å møte det. Det er temaet for interpellasjonen min her i dag.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:07:16]: Jeg vil takke interpellanten for interpellasjonen og for temaet. Jeg kan i hvert fall med en gang opplyse om og si at vi i Norge er våkne. Representanten Alfred Bjørlo spør altså om rapporten er relevant for Norge. Det er den helt åpenbart. Draghi-rapporten handler om europeisk konkurransekraft og hvordan Europa kan styrke sin globale posisjon i møte med økende konkurranse og geopolitiske utfordringer. Det er utfordringer som selvsagt også er sentrale for Norge, og som regjeringen er opptatt av.

Jeg må understreke at rapporten er ett av flere kunnskapsgrunnlag som Europas politikere og institusjoner nå kommer til å bruke som utgangspunkt for utformingen av sin politikk. Den kommende Europakommisjonen vil også legge fram sine vurderinger og forslag i tiden som kommer. Vi må selvfølgelig følge nøye med på det og på andre rapporter som påvirker politikk og ikke minst regelverksutvikling i EU framover. Vi vil selvfølgelig også koble oss på dette i arbeidet i EØS-sammenheng og gjennom de kontaktflatene vi har med EU.

Flere av de utfordringene som omtales i Draghi-rapporten, er også belyst i perspektivmeldingen, som ble lagt fram i august. Der vises det også til at produktivitetsnivået i Norge er høyt sammenlignet med andre land, men at veksten i produktivitet både her hjemme og i sammenlignbare land har gått ned de siste årene. Vi må derfor fokusere sterkt på produktivitetsutviklingen framover.

Mitt utgangspunkt er klart: Norge er et land i Europa, og vi må samarbeide der vi har felles interesser med EU. Det gjelder ikke minst på områder hvor norsk næringsliv ser gode muligheter for å skape lønnsomme arbeidsplasser og utvikling av et konkurransekraftig og bærekraftig næringsliv. Som et ledd i det har regjeringen også signert strategisk industripartnerskap både med EU og med enkeltland som Tyskland, Frankrike, Sverige og Danmark, og vi har også etablert en grønn allianse mellom Norge og EU, som skal bidra til en felles innsats for den grønne omstillingen vi står midt oppe i.

Draghi, men også den norske regjeringen er opptatt av å avkarbonisere på en måte som også gir næringslivet bedre konkurransekraft. For å sikre det er CBAM viktig. Derfor går også regjeringen inn for at CBAM-forordningen skal innføres i Norge. Draghi er også opptatt av å redusere sårbarheter i verdikjedene. Norge har nylig signert en samarbeidsavtale med USA om kritiske mineraler. Rett etter denne interpellasjonen drar jeg til USA, hvor jeg skal møte amerikanske myndigheter og næringsliv for bl.a. å diskutere hvordan denne avtalen kan bidra til høyere arbeids- og miljøstandarder og sikkerhet i verdikjedene til kritiske mineraler.

I en urolig verden, og i en verden som stadig er i endring, er det behov for kontinuerlig å vurdere hvordan nærings- og industripolitikken kan tilpasses nye muligheter og utfordringer best mulig. Derfor har regjeringen satt i gang arbeidet med en ny industrimelding, for å få fram ny, riktig industripolitikk. I meldingen vil vi bl.a. forankre en felles forståelse av hvilke utfordringer og muligheter norsk industri står overfor.

Draghi-rapporten trekker fram kunnskap og kompetanseutvikling som vesentlige faktorer for å styrke konkurransekraften. Regjeringen har lagt fram langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som inneholder høye ambisjoner for digitalisering, datainfrastruktur og datahåndtering på områder som bl.a. kunstig intelligens, kvanteteknologi og nevroteknologi, og vi har også økt forskningsinnsatsen på feltet kunstig intelligens med minst 1 mrd. kr over de neste årene. Vi er også i gang med arbeidet med den første gründermeldingen i Norge, som jeg vet at det er mange som venter på. Vi gjør mye.

Jeg er veldig glad for at min kollega forsknings- og høyere utdanningsministeren også er til stede og kan belyse saken enda mer.

Alt dette viser at Draghi-rapporten er relevant for Norge. Regjeringen er fullt i gang med å adressere mange av de utfordringene som det pekes på, og det vil vi fortsette å gjøre, i nært samarbeid med både EU og andre land.

Statsråd Oddmund Hoel [10:12:29]: Dette hadde eg òg lyst til å vere med på som forskings- og høgare utdanningsminister. Draghi-rapporten er studert med stor interesse òg i Kunnskapsdepartementet. Her svarer næringsministeren på vegner av regjeringa, men eg vil veldig gjerne supplere med nokre ord særskilt som gjeld forsking og utvikling og høgare utdaning.

Eg konstaterer at rapporten er lest og blir flittig kommentert og brukt i debatten om forsking og høgare utdanning av representantar frå kunnskapssektoren. Det er svært gledeleg, for det er ein rapport som fortener merksemd og debatt.

Rapporten tek, som interpellanten har sagt, til orde for ei kraftig auke i finansieringa av forsking og innovasjon og kritiserer i ganske klare ordelag det noverande rammeprogrammet til EU, Horisont Europa, for å vere for byråkratisk.

Fleire av framlegga i Draghi-rapporten er i tråd med regjeringas innspel til det neste rammeprogrammet for forsking og innovasjon, det nye FP10, og innspela våre til neste Erasmus+-program. Me er fullt med i begge delar og i det europeiske forskingsområde. Det vil vere veldig positivt dersom EU-landa er villige til å styrkje forskingsfinansieringa, både si eiga i dei nasjonale budsjetta og det som går gjennom Det europeiske forskingsrådet, gjennom Horisont Europa.

Noreg er godt rusta. Norske forskingsmiljø lukkast i stadig større grad på dei europeiske konkurransearenaane, som Horisont Europa og ERC, Det europeiske forskingsrådet. Fleire har òg merka seg at rapporten ønskjer å styrkje grunnforskinga i Europa kraftig for å knappe inn på forspranget som USA og Kina har fått. Det er òg eit syn eg for min del er einig i. Her satsar regjeringa framleis tungt på grunnforskingstiltak som Senter for framifrå forsking. Det var elles noko som sentrumsregjeringa i si tid tok initiativet til, der me sat i regjering saman med representanten Bjørlos parti. Me har satsa vidare på FRIPRO-ordninga, altså den forskarstyrte forskinga. Me gjekk inn med 1,6 mrd. kr ekstra for to år sidan da Forskingsrådet var kome i eit økonomisk uføre. Me har satsa tungt på grunnforsking, me kjem òg framover til å måtte satse tyngre på infrastruktur, som blir meir og meir kostbart for forskinga.

Så vil eg òg understreke når det gjeld grunnforsking, at framfor alt framhevar rapporten at grunnforskinga ved universiteta må knytast tettare til næringslivet, til verdiskaping, for å auke konkurransekraft. Her har me ein veg å gå. Norske universitet har blitt meir næringsretta. Det er ei positiv utvikling på gang, men her er det meir som må gjerast. Dette er òg snakk om eit kulturspørsmål i akademia. Men me er òg veldig positive til det.

No er det slik at Noreg kjem godt ut på mange av parametrane når det gjeld offentleg finansiering av forsking og utdanning, og det bildet som interpellanten har gjeve, vil eg seie vil krevje veldig kraftige modifikasjonar.

I OECD-samanheng har me svært høg kapasitet i høgare utdanning. Når det no blei sagt at Kina nærmar seg 60 pst., opp frå 30 pst., av unge som tek høgare utdanning, er me alt oppe på at 55 pst. av dei unge årskulla no tek høgare utdanning. Så me er sannsynlegvis der me bør vere når det gjeld totalkapasiteten. Me skal ha folk som driv med andre ting i samfunnet òg, men me må fortsetje diskusjonen om korleis me innrettar og prioriterer innanfor høgare utdanning.

Dei færraste landa bruker meir offentlege pengar enn oss på høgare utdanning og forsking –av den samla finansieringa av høgare utdanning utgjer det offentleges finansiering den største delen av kaka, trur eg, i heile OECD-området. Me ligg i toppsjiktet når det gjeld kor mykje offentlege pengar me bruker både på høgare utdanning og på forsking.

Det er annleis med den private finansieringa. Den må bli betre, og difor har me i år kome med strategien for å auke næringslivets investeringar i FoU, forsking og utvikling, og ei rekkje tiltak for å styrkje forskingskompetansen og å gjere forskingsmidlane meir effektive. Der må me forsetje arbeidet med full kraft.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:17:49]: Eg takkar for svara, og eg har lyst til å gje regjeringa honnør for å stille ikkje berre med ein statsråd, men faktisk to statsrådar for å delta i debatten her i dag. Det synest eg er bra, og det illustrerer nettopp det som er hovudpoenget mitt med å reise denne saka på Stortinget, nemleg at vi er nøydde til å få til meir sektoroverskridande politikkutvikling viss vi skal møte dei utfordringane som Draghi-rapporten koplar på, og ikkje minst gjennom dei to statsrådane som no har hatt ordet til sine ansvarsområde. Så det synest eg er veldig bra.

Det er òg rett, som både statsråd Myrseth og statsråd Hoel er inne på, at Draghi-rapporten er jo ikkje akkurat nokon hyllest av EU og måten EU har jobba med forskings- og næringspolitikk på i dag. For oss er det slik sett ikkje eigna, dette er ikkje ein rapport som snakkar om kor fantastisk EU har jobba med desse sakene over lang tid. Tvert imot, det er ei ganske intens sjølvransaking på at her er Europa kome bakpå i forhold til utviklinga som skjer i heile verda rundt oss. Det er eigentleg det som er mitt hovudpoeng med denne interpellasjonen i dag: Den erkjenninga er no i ferd med å søkkje ned i EU, både i EU på eit overordna nivå og i mange EU-land, som dermed no gjer større konkrete grep for å endre og rigge om både sin høgare utdannings- og forskingspolitikk og sin næringspolitikk, og få dette til å henge mykje tettare saman.

Når statsråd Myrseth snakkar om at vi er nøydde til å samarbeide meir med EU framover, og viser til at ein no etter veldig lang tid omsider har godkjent CBAM osv., er det veldig bra. Men vi kjem til å måtte vere mykje tettare på i tida framover. Vi har enno eit etterslep på viktige strategiske samarbeidsområde med EU, eksempelvis energidirektiva, som vi ikkje er om bord på, og ikkje minst den store utfordringa vi har i at EU i stadig større grad jobbar med overordna strategiar som ikkje treffer rammene for og måten EØS-avtalen er samansydd på, som handlar om enkeltdirektiv. Det har eg lyst til å utfordre statsråd Myrseth på: Korleis skal vi faktisk greie å vere tettare på i næringspolitikken når EU i større og større grad jobbar med sektorovergripande strategiar som vi må vere med på, også når dei strategisk tangerer eksempelvis sikkerheitspolitikk og andre område der vi ikkje er ein del av EUs union.

Til statsråd Hoel – eg har lyst til å utfordre, viss han skal ha ordet etterpå no òg: Kva tenkjer statsråd Hoel om den oppskaleringa Sverige og Finland no gjer på forsking kontra tempoet i den norske forskingsomstillinga?

Statsråd Cecilie Myrseth [10:21:08]: Jeg synes det er veldig mange viktige og kloke betraktninger som blir tatt opp. Mye av dette er vi nok også enige om, at vi må være med på den utviklingen som skjer, og ikke minst at vi må ta den utviklingen vi ser, på alvor. Det må vi selvsagt gjøre. Vi gjør veldig mye bra i Norge. Vi satser på mange, mange områder, men vi lever i den verdenen som vi lever i, og de tallene man ser for framtiden, også når det kommer rapporter og kunnskap på bordet, skal vi selvfølgelig ta med oss i all form for politikkutvikling.

Det er ingen tvil om at næringspolitikk og forskning og utvikling henger veldig tett sammen. Noe av det første som ble gjort idet jeg ble næringsminister, var at jeg, sammen med statsråd Hoel, la fram en strategi for å øke næringslivets investering i forskning og utvikling. Jeg skal ikke ta på meg æren for at den ble skrevet – det gikk jo ikke på et par dager – men den strategien er kjempeviktig , og et av hovedmålene der er ambisiøst. Det er også det samme som ligger på EU, og det er at 3 pst. av BNP skal gå til dette, og hvor 2 pst. av disse skal være innenfor næringslivet. Det er viktig å få opp FoU i næringslivet selv, skal vi nå de målene som er.

Men det er også viktig at vi har en aktiv næringspolitikk, at vi har virkemidler til å følge opp. Her er det jo ikke politisk enighet om at man i det hele tatt skal ha politiske virkemidler, næringsvirkemidler, for at vi som fellesskap skal stille opp og bidra. Vi mener det er viktig at vi gjør nettopp det. Ta f.eks. Innovasjon Norge, hvor gründerbedrifter får god støtte. I fjor var det vel rundt 1 900 virksomheter som fikk støtte gjennom ordninger fra Innovasjon Norge, og vi har styrket de ordningene også i årets budsjett.

Vi har, som jeg har nevnt, mange viktige arbeider som skal legges fram, viktig politikk som nå utvikles, og som selvfølgelig må ses i en helhet. Det gjelder alt fra digitaliseringsstrategien til arbeidet som er på statsråd Hoel sitt felt, til det vi gjør på gründer- og industrifeltet, og vi skal legge fram en stortingsmelding om handel og den globale verdenen vi nå lever i, som også henger sammen med dette, og et veikart for teknologibasert næringsliv.

Poenget mitt er at all politikk som nå utformes, selvsagt må henge sammen. Alt henger sammen med alt, som Gro brukte å si. Ikke minst er det relevant når vi lever i en tid som vi gjør nå.

Så er det ikke sånn at alle utfordringer i verden kan løses med å fjerne skatt på aksjer.

Statsråd Oddmund Hoel [10:24:14]: Eg blei direkte utfordra av representanten Bjørlo om satsingane til Finland og Sverige – og for så vidt andre europeiske land. Det er svært, svært gledeleg at det har kome så tydelege signal frå Finland og Sverige om at ein ønskjer å satse meir offentlege pengar på forsking og utvikling. Det legg me til grunn at òg blir følgt opp i dei årlege statsbudsjetta som kjem frå Sverige, Finland og dei andre.

Samtidig skal me ikkje skjemmast av den offentlege finansieringa som me i mange, mange år har brukt på norsk forsking og utvikling. Me ligg veldig høgt i OECD-samanheng på den offentlege finansieringa av forsking og utvikling, og dette har det vore tverrpolitisk einigheit om i denne salen gjennom mange år. Det skal me ikkje skjemmast over; det skal me vere stolte av. Det skal me føre vidare, og det gjer me i statsbudsjettet i år. Det har kome nokre overskrifter om ein realnedgang på nokre prosent. Då vil me understreke: Det er reint teknisk fordi kontingenten vår til Horisont Europa har gått ned av valutaårsakar og nokre BNP-justeringar, og me har gått over til ein ny budsjettmodell i Forskingsrådet. Aktiviteten i norsk forsking blir ført vidare på same høge nivå.

Der me har meir å hente, og mykje å hente, er det som næringsministeren nettopp understreka: den private finansieringa av forskinga. Der ligg me altfor lågt i OECD-samanheng og europeisk samanheng. Det er den som verkeleg må løftast. Der er me veldig godt i gang og tek nokre krafttak gjennom strategien for å auke næringslivet si finansiering av forsking og utvikling.

Eg vil òg understreke at Draghi-rapporten legg til grunn at Europa må styrkje konkurransekrafta primært mot Kina og USA. USA er vår viktigaste allierte. Storbritannia er òg blant våre viktigaste allierte som står utanfor EU. USA og Storbritannia er òg nokre av våre aller viktigaste forskingspartnarar. Det legg me til grunn at skal fortsetje. Me skal framleis styrkje samarbeidet med dei europeiske landa, men me skal òg gå vidare og styrkje samarbeidet med USA og Storbritannia innanfor forsking. Det er i våre nasjonale interesser og i våre sterke forskingsinteresser, og me ønskjer å utvikle det no. Me skal samarbeide vidare. Som et eksempel skal eg no på fredag til Göteborg på ein felles nordisk konferanse med representasjon på politisk nivå om kvanteteknologi. Me må samarbeide på ei rekkje nivå.

Rune Støstad (A) [10:27:34]: Takk til representanten Bjørlo for å ta opp et viktig tema om norsk næringsliv og vår framtidige konkurransekraft. Draghi-rapporten peker på en rekke utfordringer som også er svært relevante for Norge. Den understreker behovet for grønn omstilling, økt innovasjon og konkurransekraft i Europa. Jeg mener vi står godt rustet til å møte de utfordringene, takket være en aktiv politikk som setter folk og arbeidsplasser først.

Til tross for krevende tider med pandemi, krig i Europa og høy inflasjon går det godt i norsk næringsliv. Regjeringen har gjennom en aktiv næringspolitikk jobbet målrettet for å styrke både privat sektor og arbeidsplasser over hele landet. Det er ikke tilfeldig at det går bra. Det er resultatet av en målrettet politikk som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ført.

For å sikre framtidens arbeidsplasser satser vi på kompetansebygging, forskning, utvikling og grønne industribedrifter. Vi har lagt fram en strategi – slik vi hørte om før her – for å øke FoU- investeringene i næringslivet, med et ambisiøst mål om å nå 3 pst. av brutto nasjonalprodukt innen 2030, der 2 pst. skal komme fra næringslivet selv. Samtidig har vi lansert en digitaliseringsstrategi som skal styrke både offentlig og privat sektor. Det handler om å øke innovasjonskraften og sikre et konkurransedyktig næringsliv.

Draghi-rapporten understreker viktigheten av en aktiv næringspolitikk, noe som er helt i tråd med regjeringens politikk. Vi har lenge sett verdien av en sterk, aktiv stat som legger til rette for grønn omstilling og økt konkurransekraft, og det er nettopp det vi leverer på nå.

Norge har en unik posisjon i Europa når det gjelder tilgang til kritiske ressurser som mineraler. Regjeringen har inngått viktige handelsavtaler med USA, EU og India som sikrer viktige verdikjeder for Europa. Vi er i gang med en offensiv mineralstrategi som skal styrke Norges posisjon og bidra til det grønne skiftet. Samtidig skal vi fortsette arbeidet med å ivareta norske arbeidsplasser i den omstillingen vi står framfor.

Norge er ved et vendepunkt, og prisveksten ser ut til å dempe seg. Samtidig har vi klart å holde sysselsettingen høy. 145 000 flere har kommet i arbeid siden vi kom i regjering, og de aller fleste i privat sektor. Vi har også klart noe som veldig få andre land kan skilte med, nemlig å holde arbeidsledigheten på et lavt nivå. Vår regjering har lagt vekt på trygg økonomisk styring for å få oss gjennom tøffe tider, for å sikre velferden og for å sikre at folk har en jobb å gå til. Veldig mye tyder på at denne politikken fungerer godt – en politikk som bidrar til å holde folk i arbeid, til flere arbeidsplasser og til en mer rettferdig fordeling som reduserer forskjeller mellom folk.

Helt i tråd med Draghi-rapporten skal vi fortsette å føre en aktiv næringspolitikk der staten har en aktiv rolle. Vi må fortsette å jobbe for å gjøre oss mindre avhengig av eksterne aktører som Kina, for viktige råvarer som mineraler. Næringsministeren er godt i gang med en egen industrimelding. Snart legger hun også fram Norges første gründermelding, som vi har store forventninger til.

Jobb til alle vil alltid være Arbeiderpartiets viktigste sak. Lønnsomme arbeidsplasser over hele landet er fundamentet for vår felles velferdsstat. Draghi-rapporten er relevant for Norge. Som vi hører fra næringsministeren, har regjeringen allerede tatt tak i mange av de utfordringene det blir pekt på.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:32:15]: Takk til interpellanten for å sette et viktig tema på dagsordenen.

Norge er et lite land. Vi har mange fantastiske kunnskapsmiljøer, og vi har noen verdensledende. Som et lite land er vi sårbare. Vi må sørge for å bli best på noen områder, det er vi helt avhengig av. Vi må ha kritisk viktig kompetanse i Norge, men det er i samarbeid med EU vi kan sikre vår konkurransekraft og innovasjonsevne på mange områder.

Det er mulig å ha høye ambisjoner for forskning og høyere utdanning også i tider med stramme offentlige budsjetter. Det er viktigere enn noen gang, men det krever en regjering som evner å prioritere spiss, ikke bare bredde.

Vi ser at landene vi liker å sammenligne oss med, prioriterer forskning og kunnskap høyt. Norge vil sakke akterut som nasjon dersom vi ikke prioriterer forskning høyt nok. Det er forskning som skal gjøre det mulig for oss å dra nytte av våre naturgitte fortrinn, og det er forskning som skal gjøre det mulig for det internasjonalt konkurranseutsatte private næringslivet å fortsatt ha store industribedrifter i Norge.

Det er på tide å ta inn over seg konsekvensene av å nedprioritere kunnskap og forskning. Det konkurranseutsatte private næringslivet i Norge overlever bare fordi de er best. OECDs rapport viser fallende produktivitetsvekst i Norge. Nylig falt Norge til 21. plass på Global Innovation Index. Til sammenligning er Sverige på andreplass. Da trenger vi en regjering som tar næringslivet på alvor, og som prioriterer internasjonalt samarbeid høyt.

Det siste norsk næringsliv trenger, er skatter og avgifter som begrenser muligheten. Som politikere er det vår oppgave å legge til rette for at så mye som mulig av kunnskapen og forskningen vi har her i landet, kan omsettes til verdiskaping. Da kan vi ikke ha skatter som gjør det vanskelig å være gründer i Norge. Det betyr at vi bidrar helt fram til kunnskap, forskning og kompetanse er gryteklare næringsprosjekter, for så å bidra til at næringsutviklingen skjer et annet sted og der det faktisk lønner seg. Det vil tappe Norge for folk, kunnskap, jobber og skatteinntekter. Det vil bidra til å begrense muligheten for ringvirkning og samskaping, videre forskning og nye ideer.

Når landene rundt oss styrker forskningen og aktivt legger til rette for næringsutvikling og gründerskap, må vi følge med. Vi må henge med i den internasjonale utviklingen. Da blir prioritering viktigere enn det har vært tidligere. Vi kan ikke lenger investere like mye i alt. Nye initiativ kan ikke alltid følges av nye bevilgninger. Vi må i fellesskap være villig til å være tydelige på hva som er viktig, og hva vi kan gjøre mindre av.

Det å omsette forskning til verdiskaping er noe av det viktigste vi kan bidra til. I tillegg må vi prioritere å løfte norsk forskning og våre fremste kunnskapsmiljøer.

På rangering over internasjonalt anerkjente universiteter vokser Kina, Korea og India fram i hurtig tempo, og Japan har vært der lenge. Tyngdepunktet i verden endrer seg.

Norske forskningsmiljøer har en helt sentral rolle i å balansere tyngdepunktet på en god måte. Blant annet derfor er Høyre så tydelig på at vi ikke kan akseptere at forskningsmiljøene våre forvitrer. Vi må kraftsamle. Når tyngdepunktet endrer seg så tydelig som vi ser nå, bekrefter det betydningen av internasjonalt samarbeid for Norge. Vi må samarbeide nordisk og sammen sørge for å utvikle våre naturlige fortrinn og sterke fagmiljøer. Det er ikke folk nok til å utvikle parallelle kompetansemiljøer innenfor alle fagområder.

Vi må styrke vårt samarbeid med EU på så mange områder som mulig. Som nasjon er vi helt avhengig av tett samarbeid med EU på forsknings- og kunnskapsområdet. Norske forskningsmiljøer har hentet hjem EU-midler på et langt høyere nivå enn norske politikere hadde ambisjon om. Det er derfor viktig å heve ambisjonsnivået og å investere i EU-programmene.

Svaret på om Draghi-rapporten er relevant for Norge, er derfor utvilsomt ja. Vi vil sakke akterut som nasjon om vi ikke evner å ta den på alvor. Forskning, gründerskap og næringsutvikling krever langsiktige og forutsigbare rammer, politikere som peker retning for deler av forskningen, men som er tydelige på at fri forskning er like viktig som før for at vi skal løse utfordringene vi ikke kjenner ennå.

Det krever stor satsning på og nært samarbeid med EU. Den kunnskapen vi ikke kan ha i eget land, må vi sørge for at vi kan samarbeide om med våre gode naboer.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:37:16]: Det kommer mange viktige rapporter for tiden. Både Draghi-rapporten og Letta-rapporten, som kom noen uker før, og som handler om utviklingen i det indre markedet, er eksempler på det. Begge rapportene, for så vidt også den generelle utviklingen i Europa, er viktige, uavhengig av hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap. Også for oss som er ambivalente, er dette en viktig rapport og en viktig debatt. Den handler om hvordan vår verdensdel skal og bør utvikle seg de neste generasjonene. Europa er vår verdensdel, enten vi er medlem av EU eller ikke.

Direkte oversatt og uten alt snikksnakket – beklager den uparlamentariske språkbruken – sier rapporten egentlig at Europa er dritten i midten mellom stormaktene Kina og USA, som står for litt forskjellige systemer og levesett, men som definitivt er de to store økonomiske stormaktene i verden.

Rapporten sier at den største utfordringen er å lukke innovasjonsgapet. De fleste komiteer og representanter på Stortinget er i USA kanskje én gang i perioden, og vi kan ikke unngå å bli imponert over den skaperkraften, entreprenørskapsånden, innovasjonsgleden og verdiskapingen som skjer i det landet. Til tross for alle problemene vi leser om og ser på nyhetene i forbindelse med det forestående valget i USA, er de fremst i verden på akkurat dette. Europa henger langt etter, dessverre.

Fire av de femti største tek-selskapene i verden er europeiske, det er under 10 pst. Til tross for vår velstand og vår utvikling de siste 100 årene evner vi ikke å få fram de nye, store vinnerne blant selskapene i verden. Produktiviteten i Europa stopper opp, mens den har holdt større fart i USA. USA bruker bl.a. dobbelt så mye på forskning og utvikling innenfor kunstig intelligens som det Europa gjør. Der Europa er aller mest opptatt av reguleringer, er USA aller mest opptatt av utvikling. Det er ikke mine ord, men Draghi sine ord.

Da jeg kom inn på Stortinget for en del år siden, ble vi fortalt av mange ulike miljøer, både her hjemme og ute, at USA kom til å få trøbbel på mange fronter fordi middelklassen ikke hadde hatt reallønnsvekst på mange tiår. Ifølge Draghi-rapporten har disponibel inntekt siden år 2000 vokst dobbelt så mye i USA som i EU. Vi europeere er fullstendig fraløpt.

Så er spørsmålet: Hva er løsningen? Draghi trekker opp noen linjer. Det første er å ikke smøre tynt utover. Vi må satse på det som vi vet fungerer, f.eks. MNT-fagene, matematikk, naturfag og teknologi. Vi må også satse på IKT og muliggjørende teknologier.

Mange av de samme problemene som Europa har, har også Norge. Siden ministeren for høyere utdanning er her også, kan det jo være verdt å diskutere og tenke over, også for oss i Norge, hvor mange greskmiljøer norske universiteter skal ha, og hvor mange tverrfaglige kjønnsforskningsmiljøer vi trenger ved norske universiteter. Vi må også kraftsamle innsatsen vår. For noen år siden hadde vi noe som het SAK-strategien i høyere utdanning – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Jeg tror vi må tilbake til det for å få til den kraftsamlingen som trengs.

Draghi foreslår å doble det neste forsknings- og innovasjonsprogrammet i EU, det tiende rammeprogrammet, fra 100 mrd. euro til 200 mrd. euro. Det er sannsynligvis veldig lurt, og Norge må være med. Draghi sier videre at man må satse mer på ERC, som er det europeiske forskningsrådet. De beste miljøene i Europa må altså styrkes. De verdensledende miljøene, fremragende institusjoner og fremragende forskning må honoreres i større grad enn det man gjør i dag. Igjen: Vi smører for tynt utover.

Selv om jeg mistenker at Venstre og representanten Bjørlo har en baktanke med denne interpellasjonen – å knytte det enda mer til et eventuelt norsk EU-medlemskap – er min oppfordring til hele det politiske spekteret, uavhengig av hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap, at dette er viktige debatter vi må ta uansett. Dette kommer til å være viktig for Norge og Europa uavhengig av vår tilknytningsform til EU. Dette handler om framtiden til ikke bare Europa, men også til Norge.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:42:26]: Først: Takk til representanten Bjørlo for å løfte debatten. Jeg er også enig med forrige taler i at dette er en veldig viktig debatt for Norge, men mener at den ikke kan holdes uavhengig av et spørsmål om vår tilknytning til EU, for det er nettopp det som er kjernen her.

Jeg ønsker å understreke følgende: Norge, norsk industri og norske arbeidsplasser over hele landet er helt avhengig av at det europeiske fellesskapet, og deres 27 medlemsland, lykkes, for det er vårt nærmeste og viktigste marked. Det er en grunn til at Norge er med i EØS-samarbeidet, det er en grunn til at all erfaring med og alle evalueringer av dette samarbeidet viser at mulighetene EØS-avtalen skaper for Norge, gir oss større økonomisk vekst og velferdsutvikling enn vi ellers ville hatt om vi sto utenfor.

Likevel vil en regjeringspartner si opp Norges viktigste avtale. Da er det ikke betryggende å høre næringsministeren si at regjeringen er våken og følger nøye med. Det vil ikke holde over tid når EU nå går i gang med sine ambisiøse planer for fortsatt grønn omstilling, med styrking av både produktivitet og konkurransekraft som mål.

De investeringene og den regelverksutviklingen som Draghi foreslår i sin rapport, og som mest sannsynlig kommer tilbake i en modifisert form, vil Norge nå stå utenfor. Selv om vi knytter oss til de programmene som nå utgjør mer enn 100 tilleggsavtaler Norge må ha for å henge med og sikre våre interesser, er det ikke nok. Skal dette europeiske samarbeidet lykkes, må de europeiske landene samarbeide tettere og mer langsiktig, og det står Norge utenfor.

Da finanskomiteen nylig besøkte Singapore, ble vi utfordret i fire ulike møter med både norske eksportbedrifter og singaporske miljøer på hvordan Norge ville delta for å følge opp og være en del av framtidens Europa, nettopp på bakgrunn av Draghi-rapporten. Det var det egentlig ingen i komiteen som kunne svare godt på, men jeg skjønner at vi burde ha sagt at vi er våkne og vil følge med.

Litt av bakgrunnen for hvorfor Singapore er opptatt av EU, er at det europeiske fellesskapet nå er en trygg havn i en urolig verden, der økende polarisering, regionalisering og proteksjonisme og handelskrig setter små land som Norge og Singapore i skvis. Jeg tror det er ingen der som ville ha tatt ordene om at Europa og EU er «dritten i midten» i sin munn. Tvert imot ser de på EU som det trygge fellesskapet av liberale demokratier som det fortsatt er godt å samarbeide med. Det er en grunn til at når Singapore innfører en grønn taksonomi, er den identisk med EUs. Det er for å sikre globale verdikjeder der EU er en global normgiver og pådriver.

Jeg hører næringsministeren si at det ikke er alle problemer i verden som løses av skattelette. Det er jeg for så vidt enig i, men man trenger heller ikke å skape problemer gjennom å øke skatt på kunnskap, på arbeid – som arbeidsgiveravgiften – og på norsk eierskap gjennom både økt utbytteskatt og formuesskatt, og å straffe gründere og entreprenører som skaper de arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Når regjeringen ser resultatet av sin egen politikk, strammer de også inn exitskatten og skaper da en berlinmur for investeringer, og utflyttinger, som en motvekt til egen politikk.

Et av hovedpoengene til Draghi er at europeiske land bruker mye penger på å støtte både forskning, innovasjon og gründerskap, men taper bedriftene dette skaper, ut av Europa, mange av dem til USA. I Norge setter den norske regjeringen fart på akkurat den samme utviklingen, gjennom uforutsigbare rammevilkår, økte skatter og manglende medvirkning til utviklingen av det Europa vi er en del av. Det er derfor jeg vil understreke at vi trenger et tettere og mer integrert samarbeid med EU. Det er ikke mulig å ha denne debatten uten å snakke om det og tro at vi kan stå utenfor, når vi ser at EU nå tar grep for å løse de utfordringene som de anerkjenner og har jobbet med i flere år. I tillegg må vi selvfølgelig, som flere har vært inne på, ha en økt norsk satsing på utdanning, forskning og utvikling.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:46:55]: La meg mest av alt få takke for ein veldig god interpellasjonsdebatt. Takk til alle som har teke ordet og bidrege i debatten. Det gjer at vi no faktisk er i gang med å snakke om oppfølging av Draghi-rapporten også i Noregs nasjonalforsamling, på ein måte eg ikkje trur vi hadde fått til viss dette berre hadde vore ein del av ein større budsjettdebatt – som vi skal ha seinare i haust, der vi snakkar om neste år, 2025, og der det er krevjande å få den gode debatten om dei lange linjene.

For å driste meg til nokon svar iallfall eg har fått ut frå debatten i dag: Eit av dei spørsmåla eg stilte, var om Draghi-rapporten er relevant for Noreg. Det trur eg vi kan svare eit krystallklart ja på. Det er ingen som er ueinig i denne salen i dag.

Nokon i den offentlege debatten i Noreg har vore frampå og spurt om vi treng ein norsk Draghi-rapport. Eg trur ikkje vi treng det, eg trur ikkje vi treng nokon eigen rapport. Draghi-rapporten, det biletet den teiknar, og dei utfordringane den dreg opp, trur eg er så dekkande også for Noreg og vår situasjon at vi neppe treng ein – kall det – norsk Draghi-rapport.

Det vi treng, er Draghi-handling og -oppfølging samt tempo i den oppfølginga, på same måte som EU og land i EU no gjer. Det handlar om at vi raskt må ta grep for å auke vår eiga sikkerheit og sjølvforsyning i eit europeisk perspektiv, i lag med resten av Europa. Det handlar ikkje berre om at Noreg bak våre tollmurar skal vere sjølvforsynt med landbruksvarer, og at det er det beredskap handlar om. Dette beredskapsbiletet er veldig mykje breiare, og vi må gjere det saman med Norden og saman med Europa.

Det handlar om at vi må sikre at avkarboniseringa, kursen mot ei fossilfri verd og eit fossilfritt Europa, fortset på ein måte som styrkjer og held vår konkurransekraft oppe. Det betyr bl.a. storstilt satsing på fornybar energi og at vi jobbar saman i Europa med energipolitikken, ikkje lukkar Noreg inn i ei boble, slik enkelte parti – også i regjering – vil.

Mest av alt handlar det om at vi må jobbe beinhardt med å få fart på innovasjon og teknologiutvikling i Noreg. Det er her det hastar mest, det er her vi verkeleg må setje inn støyten. Det betyr at vi iallfall må sørgje for at alle ungdomar som no vil satse på realfag og teknologi, får sjansen til det. Det er ein jobb vi berre må gjere. Vi må sørgje for at framtidas nye bedrifter og selskap faktisk blir bygde i Noreg. Det næringslivs- og gründeropprøret som no er på gang på grunn av ein skattepolitikk som ikkje er tilpassa det framtidige næringslivet vi skal byggje, er alvorleg. Vi er nøydde til å få bedrifter og verdiskaping ut av den teknologirevolusjonen som er på gang, og så må vi sørgje for at forsking blir ein prioritet uansett – både privat og offentleg – i åra framover.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:50:16]: Jeg merker at jeg ser fram til at de ulike alternative budsjettene kommer på bordet, så vi virkelig kan se prioriteringene i de ulike debattene – enten det er støtte til det ene eller det andre feltet, eller også skattepolitikken, hvordan den slår inn.

La det ikke være noen tvil om én ting: EØS er vårt aller, aller viktigste marked, det er den aller viktigste handelsavtalen Norge har, og den følger vi opp også for å sikre norske interesser. Og jeg tror man skal være forsiktig med å kaste for mye stein i de ulike EU-debattene i de ulike leirene, for det kan oppstå mange runder.

Det er også viktig å si at det Draghi-rapporten viser, er ikke særegne norske utfordringer. Den viser at vi er en del av Europa, og vi har en del felles utfordringer som vi også må ta tak i, både her hjemme og ikke minst i fellesskap med EU.

Og jeg mener at vi uansett må kunne vise fram det vi får til i Norge. Det at det går godt, og også at Norge er et godt land å både skape bedrifter i og bo i, og hvor vi har små forskjeller. Det er verdier og noe vi får til i fellesskap, som jeg er stolt over. Og at vi har lav ledighet i den tiden som vi nå har gått igjennom, kommer ikke av seg selv. Det er ikke minst også takket være partene i arbeidslivet.

Jeg vil også advare mot å snakke ned våre egne miljøer. Det er ikke sånn at forskningsmiljøene i Norge forvitrer, som en av representantene her sa. Det gjør de ikke. Vi satser på forskning og utvikling, og det skal vi også gjøre i tett samarbeid med næringslivet. Derfor har vi også lagt fram politikk og strategier som vi skal jobbe med og gjennomføre sammen med forskningsmiljøene og sammen med næringslivet, i tett dialog med de andre europeiske landene, noe som er kjempeviktig. Vi jobber på mange områder nå. Alle departementene gjør det på ulike måter, og det er selvfølgelig viktig at denne politikken samsvarer.

Til slutt – nå har Høyre allerede gått, men de hadde heller ingen løsninger å komme med. De hadde egentlig bare et bilde å vise av alt som ikke fungerer i Norge. Det bildet vil ikke jeg være med på å dele. Det er ikke sånn at bare man endrer skattene eller gjør at skatt man har tjent opp i Norge, også må betales, så vil alt gå så mye bedre. Man trenger en aktiv, helhetlig næringspolitikk, og det akter også regjeringen å føre.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:54:09]: Det går fra vondt til verre med rekrutteringen til læreryrket. Etter et kraftig fall i fjor fortsetter antallet søkere å falle, og det til tross for at regjeringen ga en rekke utdanningsinstitusjoner dispensasjon fra karakterkravene ved inntak til lærerstudiene, noe Høyre har tatt tydelig avstand fra.

Det dramatiske fallet i søkere til lærerutdanningene er en varslet katastrofe. Det må tas grep for at flere skal søke seg til lærerstudiene i Norge, når vi vet at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal lære på skolen. Søkertallene til læreryrket er dramatisk lave. At søkertallene fortsetter å falle, bør være et tydelig signal til regjeringen om at det er nødvendig å styrke rekrutteringen, sikre kvaliteten i utdanning og praksis og øke attraktiviteten og statusen til læreryrket.

Attraktivitet og status er viktig for at unge mennesker skal ønske å tilbringe yrkeslivet i klasserommet. Det er også utviklingsmuligheter og karriereveier. Kompetente og motiverte lærere er helt grunnleggende for at barn og unge skal få utdanning, og for det norske samfunnet.

Det trengs kraftfulle grep både for at vi skal beholde lærerne vi har, og også for at flere unge skal se hvor spennende og viktig læreryrket faktisk er. Den aller viktigste rekrutteringsarenaen til læreryrket er i klasserommet, når elever møter motiverte og kompetente lærere som trives i klasserommet, og som utviser stolthet og glede.

Statsråd Nessa Nordtun har det overordnede ansvaret for den delen av rekrutteringen til læreryrket, men denne statsråden er ansvarlig for Støre-regjeringens systematiske bidrag til kvalitetsforskjeller i lærerutdanningen når de gir enkelte utdanningsinstitusjoner dispensasjon fra karakterkravene. Uavhengig av hvor i landet man bor, skal man møte de dyktigste barnehagelærerne og lærerne i klasserommet. Denne regjeringsperioden er fire tapte år for lærerstanden, med bekymringer og politikk som peker i alle retninger.

Lavere ambisjoner for lærerstudentene betyr lavere ambisjoner for ungene våre og for Norge som nasjon. Vi er alle klar over at det er betydelige utfordringer i vente, og at det er mangel på folk på alle områder, i hele landet og i alle sektorer. Det vil prege samfunnet i årene som kommer. Da kan vi ikke senke ambisjonsnivået for dem som skal undervise ungene våre og sørge for at de får god undervisning i klasserommet uavhengig av hvor de bor og hvem foreldrene deres er.

Fortsatt er det mer enn tre av ti som ikke fullfører og består videregående skole. Skal vi lykkes med å opprettholde velferdssamfunnet og dekke kompetansebehovet framover, må den andelen økes betraktelig. Det viktigste vi kan gjøre for å få til det, er å sørge for at ungene våre lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Da må vi ha kompetente lærere på alle områder. Det holder ikke at ungene i byene lærer å regne, også i distriktene trenger vi folk som kan regne. Derfor er Høyre alvorlig bekymret når Støre-regjeringen nå flytter utfordringene fra videregående skole over på universiteter og høyskoler, når det åpnes for studenter som ikke har tilstrekkelige matematikk-kunnskaper. Det vil kreve mye av institusjonene, og det vil få konsekvenser for alle studenter.

Unge mennesker ønsker utviklingsmuligheter, karriereveier og utsikter til et yrkesliv med gode kollegaer i utviklende profesjonsfellesskap. Det er en forutsetning med kvalitet i praksis, gode mentorordninger, bruk av simulering og ikke minst å sørge for at alle studiesteder kan tilby fysisk undervisning.

Jeg har pratet med studenter som er bekymret. De søkte seg til et fysisk studium, men fikk tilbud om et nett- og samlingsbasert studium. Det er ikke sikkert at man blir en god lærer av å sitte ved kjøkkenbordet og ta utdanning når man er 19–20 år. Folk trenger folk, og det er i møte mellom ulike mennesker det magiske skjer. Skal man bli en god lærer, må man være i et fellesskap der man kan bryne seg på andre. Dette er spesielt viktig for unge studenter. Det er noe helt annet om man allerede jobber i skolen og tar utdanning ved siden av.

Statsråden har fremdeles mulighet til å ta grep, så hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å øke attraktiviteten til læreryrket og rekrutteringen til lærerstudiene? Hvilket ambisjonsnivå har statsråden for norsk skole og lærerstanden som sådan? De er tross alt grunnmuren i kunnskapssamfunnet.

Statsråd Oddmund Hoel [10:59:13]: Lærarane er berebjelken i kunnskapssamfunnet og i dei levande lokalsamfunna vi har her i landet. Kvar dag utgjer lærarane ein forskjell i livet til ungane og ungdomane våre. Dei formar framtida. Difor er eg, som interpellanten, uroleg for dei låge søkartala til norske lærarutdanningar. Viss vi ikkje klarer å snu trenden, har vi som samfunn eit stort problem. Vi må lykkast med å skape meir interesse og engasjement for læraryrket, og det jobbar denne regjeringa iherdig med kvar dag.

Kunnskapsministeren og eg arbeider for å få fleire til å velje og bli i læraryrket, og vi har eit betre utgangspunkt i dag enn vi har hatt på lenge. Vi vart i vår einige med dei sentrale aktørane i utdanning og arbeidsliv om ein strategi for betre rekruttering til lærarutdanningane og læraryrket. Vi står saman, vi har ei felles forståing av problema, og alle aktørane har forplikta seg til å bidra i arbeidet. Saman er vi i gang med å snu den negative trenden i rekrutteringa som begynte under Solberg-regjeringa.

Rekrutteringa til lærarutdanningane er nært knytt til korleis det er å arbeide som lærar. Tilhøva i yrket står høgt på agendaen til min kollega, kunnskapsministeren, som eg samarbeider tett med, og på torsdag vil ho svare Stortinget om kva regjeringa gjer for at det skal bli meir attraktivt å arbeide som lærar.

Som ansvarleg for lærarutdanningane er eg opptatt av korleis vi kan styrkje kvaliteten og gjere utdanningane meir tilgjengelege for dei som er motiverte for å bli lærarar, for dei treng vi. Regjeringa har sett i verk ei rekke konkrete tiltak som vart presenterte i strategien for lærarrekruttering og i profesjonsmeldinga, og eg vil trekke fram nokre av dei.

Endringane i rammeplanen for praktisk-pedagogisk utdanning er eitt døme. Ein integrert master i PPU gjev dei som har ein bachelorgrad høve til å bli lærarar på to år, eitt år kortare enn fram til no. Utdanninga er framleis samla på fem år. Universitetet i Oslo starta denne modellen med 35 studentar alt no i haust, og vi veit om andre institusjonar som er i gang med å utvikle liknande studietilbod – meir tilgjengeleg lærarutdanning.

Karakterkrava for opptak til dei femårige lærarutdanningane stod i vegen for mange motiverte søkjarar i ein situasjon der rekrutteringa gjekk kraftig ned. Knapt nokon andre utdanningar har denne typen særkrav, og etter at regjeringa i sommar opna for å dispensere frå særkrava, har tolv universitet og høgskular søkt om og fått innvilga dispensasjon. Tala frå det samordna hovudopptaket i sommar stadfestar at dette tiltaket kom i rett tid, og det er ønskt velkomen av universitets- og høgskulesektoren.

Lærestadene melder om at dei har tatt opp mange fleire studentar enn i fjor, og dei endelege tala får vi snart. Når alternativet er ufaglærte i klasserommet, har vi ikkje råd til å stengje ute topp motiverte søkjarar. Krava til eksamen og gjennomført praksis er nøyaktig dei same som før, og eg har tillit til at lærestadene gjev studentane den undervisninga dei treng.

Regjeringa følgjer opp i statsbudsjettet. Vi styrkjer mellom anna arbeidsplassbasert barnehagelærarutdanning, sånn at fleire hundre tilsette i barnehagane får tilbod om å utdanne seg som barnehagelærar i 2025, og vi veit at det er eit treffsikkert tiltak. Vi føreslår òg å auke potten til desentraliserte og fleksible studietilbod med 120 mill. kr for å gjere utdanning tilgjengeleg for fleire. Midlane går mellom anna til fleire lærarutdanningsinstitusjonar. Sånne studietilbod retter seg mot ei litt eldre studentgruppe, kanskje dei som alt arbeider i skulen, og har vist seg å rekruttere godt til lærarutdanningane, som på Finnsnes i fjor og i Nærøysund i år.

Lærarutdanningane må ha høg kvalitet og vere relevante for arbeidet som lærar. Eg prioriterer det framfor symbolpolitikk som ikkje gir svar på rekrutteringsutfordringane. Og eg er spent på kva som eigentleg er interpellanten og partiet Høgre sitt svar på rekrutteringsutfordringane, for det framstår som ganske uklart.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:04:09]: Høyres mål er nå, som før, at læreryrket skal være attraktivt, at noen av våre flinkeste barn og unge skal ønske å bli lærer. Som jeg sa i mitt første innlegg, er den viktigste rekrutteringsarenaen klasserommet. Det klasserommet har ikke denne statsråden ansvar for, men denne statsråden har ansvar for rekruttering til utdanningene. Vårt mål er å rekruttere flere kvalifiserte søkere. Vi er ikke så opptatt av hvor mange som kommer inn, men vi er opptatt av at de som kommer inn, fullfører og består, helst på normert tid.

Vi er opptatt av at alle lærere skal være like flinke til å regne, uavhengig av hvor de bor i landet. Det er ikke sant, som statsråden sier, at høyere utdanningssektor unisont har jublet for ideen om å fjerne karakterkravene. Det er feil. Det er flere institusjoner som bevisst har valgt ikke å redusere karakterkrav eller å fjerne karakterkravene, for de vet ikke hvordan de skal sørge for at de studentene lærer nok. Det er derfor Høyre er skeptisk til om vi bare forskyver utfordringene fra videregående skole og over i universitets- og høyskolesektoren, for den er ikke skodd for det.

Det er veldig bra at regjeringen, som oss, styrker ABLU, og vi er helt enige om at det er viktig med desentralisert og fleksibel utdanning. Derfor er det flott at de viderefører satsingen som vi startet i vår regjeringsperiode. Det jeg skulle ønske å høre mer om fra statsråden, som verken er symbolpolitikk eller kritikk, er egentlig i hvor stor grad statsråden har vurdert bruk av simulering i lærerutdanningen. Noe av det vi tror er veldig viktig, og som det er viktig å få på plass fort, er at studentene har høy kvalitet i praksisperioden, og at de opplever kommuner som kan være gode arbeidsgivere. Det hjelper ikke hva du lærer i studiene hvis du ikke kommer til en god arbeidsgiver – og det er kommunene våre over hele landet. Kan man i praksisperioden delta på foreldremøter eller elevsamtaler, sånn at man som student får et bedre bilde av læreryrket som sådan?

Det er ganske stor forskjell på å være student og å komme ut i klasserommet og møte en ganske kompleks og tøff hverdag. Hvilke grep ønsker statsråden å ta for å sørge for at studentene blir bedre skodd til å møte den arbeidshverdagen de kommer ut i?

Statsråd Oddmund Hoel [11:07:24]: Her tok meiningsytringane frå interpellanten eit noko meir konkret spor. Det trur eg er bra. Det var til dels svært konkret.

Me la frå regjeringa si side i vår fram ei stortingsmelding om profesjonsutdanningane, der lærarutdanningane var grundig drøfta. Her har me ei lang rekkje tiltak for korleis me trur lærarutdanningane kan bli meir attraktive. Heilt sentralt i den stortingsmeldinga var at me må få ein betre praksis, me må få betre koplingar mellom teori og praksis i utdanningane, og me må få løfta erfaringskunnskapen frå klasserommet sin status. Det har nok blitt ei slagside i profesjonsutdanningane at det er for sterk vekt på klassisk, akademisk forskingsbasert kunnskap. Me må ha ein god balanse. Dette har me lagt fram ein grundig plan for. Dette diskuterer me jamleg med lærarutdanningsmiljøa, og det føregår veldig mykje spennande.

Når det gjeld å innrette praksis på ein måte som gjev mest læring for studentane, lengre praksisperiodar og deltaking på foreldremøte, som representanten nemnte, føregår dette i lærarutdanninga i dag.

Så blir eg bekymra når representanten Jønnes seier at dei ikkje er så opptekne av kor mange som kjem inn på lærarutdanningane. Det er jo nettopp kor mange som kjem inn, som avgjer kor mange lærarar det kjem ut i den andre enden. Det me ser når det gjeld opptaket til utdanningane, er at dei som kjem inn – med eit godt undervisingsopplegg – er dei som òg gjennomfører. Det har me sett før; det vil me sjå no. Difor er det heilt avgjerande at me innrettar utdanningane på ein måte som sørgjer for god rekruttering til utdanningane. Karakterkrava er berre eitt av mange tiltak som til no har halde motiverte søkjarar utanfor – f.eks. dei som har arbeid i skulen og har lyst til å bli lærar, men ikkje kom inn på utdanninga fordi dei hadde ein gamal karakter frå vidaregåande som stod i vegen. Det har me gjort noko med.

Endå viktigare er det at me byggjer opp fleksible utdanningstilbod som treffer dei som ønskjer å gå der, men som av praktiske grunnar har problem med å reise til ein studiestad og bli heiltidsstudent. Det gjeld f.eks. grunnskulelærarutdanninga på Finnsnes. I fjor, i ein situasjon der rekrutteringa stort sett gjekk ned, blei eit nytt desentralisert tilbod på Finnsnes veldig populært fordi det gjorde det mogleg å gå der og ta ei femårig lærarutdanning i nærområdet. Sånne ting treng me meir av.

Kva er eigentleg Høgres svar? Det er stort sett politikk som er utvikla for 10–15 år sidan, og som ikkje tek omsyn til at verda faktisk har endra seg.

Lise Selnes (A) [11:10:37]: Først av alt: Takk til interpellanten for å løfte et ekstremt viktig tema for oss som jobber med utdanningspolitikk, og ikke minst for alle andre.

Lærerutdanningene er på en måte mor til alle andre utdanninger. De som går på våre lærerskoler, skal møte våre barn og gi dem mulighet og lyst til å ta utdanning videre. Derfor er lærerutdanningene helt avgjørende for hvordan vi lykkes med å få riktig og nok kompetanse i Norge, og for hvordan enkeltmennesker, uavhengig av hvem som er deres foreldre, skal få mulighet til å lykkes med skolehverdagen sin.

Det er et stort behov for flere kvalifiserte lærere, både i barnehager og i skoler, og vi ser at det særlig i nord kan være et stort utfordringsbilde. Regjeringen leverer på mye av dette, som også statsråden viste til i stad. Det handler om å kvalifisere flere lærere. Det handler om hvordan vi skal styrke – og faktisk styrker – det nasjonale rekrutteringsarbeidet for å få flere søkere, om hvordan vi legger til rette for at de som har startet opp på utdanning, men ikke fullført, kan få komme i gang igjen med utdanningen sin, og om hvordan vi kan tiltrekke oss folk som har vært lærere, slik som undertegnede, og få dem til å gå tilbake til læreryrket.

Også mangfold er viktig når vi skal diskutere rekruttering til lærerutdanningene, og jeg vil trekke fram ett prosjekt som har gjort i hvert fall meg nysgjerrig og gitt meg tro på at ting kan lykkes, og det er «Hvor er mine brødre»-prosjektet, som Oslomet har igangsatt på Holmlia. Der jobbes det systematisk med å klare å rekruttere mangfoldig til barnehagelærer- og læreryrket, men også til andre omsorgsyrker. Det er et godt og viktig prosjekt og en type prosjekt vi trenger mer av. Jeg vil gi honnør til institusjonene, som selv tar initiativ for å lykkes med det vi alle ønsker at vi skal lykkes med. Holmlia-prosjektet er godt fordi det også inkluderer mangfoldet på en god måte, men ikke minst løfter det muligheten for at flere menn med innvandrerbakgrunn kan søke seg til lærerutdanningene. Det er et viktig prosjekt, og det er en type prosjekt vi trenger mer av fra institusjoner som har områder som Holmlia i bakgården sin.

Jeg vil løfte det interpellanten sa, som er veldig viktig, og det handler om den viktigste rekrutteringsarenaen til læreryrket. Det er klasserommet. Vi har alle erfaringer med ulike typer lærere fra vår egen utdanning. Noen har liksom festet seg i oss som gode lærere, andre som ikke så gode lærere. De gode lærerne og det å oppleve et trygt og godt klasserom kan være med og rekruttere. Derfor handler dette også mye om arbeidslivet, ikke bare institusjonene. Det er jo en annen debatt enn den vi har i dag, men hvordan det oppleves å være lærer, hvilke oppgaver lærerne har i klasserommet, hvordan vi må jobbe systematisk for å gjøre hverdagen god for læreren, tror jeg er et av de beste rekrutteringstiltakene for å få flere til å søke lærerutdanning.

Så til den store debatten, som handler om å senke nivåkravene: En del institusjoner har søkt om det og fått dispensasjon. Jeg er også godt kjent med noen som ikke gjør det, for de trenger flere muskler for å møte den elevgruppen. Men jeg vil dra fram et lite eksempel, nemlig en god venninne av meg, og tidligere lærerkollega, som ikke var så veldig god i matematikk. Hun trodde hun hadde kjempeproblem med det, og kom inn på lærerskolen i et rom der det ikke var krav om matte. Unn Ragnhild het hun – jeg har spurt om å få lov til å nevne navnet hennes. Hun hadde en svak treer i matematikk på videregående skole, men tok 30 vekttall i matematikk og fikk gode resultater da hun gikk på lærerskolen. Hun har etterpå tatt videreutdanning i matematikk og har nå 60 studiepoeng, og hun er en drivende dyktig mattelærer, med gode tilbakemeldinger fra både elever og foresatte. Det handler også om modning, og det handler om hvordan institusjonen møter studenter på ulikt nivå fra videregående skole. Man kan faktisk bli en heidundrende god mattelærer, til tross for at man kanskje ikke lyktes med det da man gikk på videregående skole.

Aud Hove (Sp) [11:15:54]: Mangelen på arbeidskraft vil vere ei utfordring for landet vårt dei neste åra. Det er det peikt på i utsynsmeldinga som regjeringa la fram i fjor, og i perspektivmeldinga som finansministeren presenterte no i august. Vi har også eit behov for å rekruttere fleire til profesjonsutdanningane. Den av profesjonsutdanningane som kanskje formar oss mest som menneske, er nettopp den som gjev oss lærarar.

Representanten frå Høgre er forståeleg nok bekymra for søkjartalet til læraryrket, men samtidig er det jo Høgre som er dei som har ivra mest for å leggje ned Nesna, ein kritisk studiestad for lærarutdanning på Helgeland. Det er utruleg viktig når vi har mangel på arbeidskraft, også å gjere lærarutdanninga tilgjengeleg der folk bur. Det er ikkje berre dei som kjem frå vidaregåande skule som er aktuelle kandidatar til dette yrket, men også dei som allereie har etablert seg med hus og heim, og som kan sjå ei moglegheit til å gå inn i yrket, om ein legg til rette for fleksibel og desentralisert utdanning.

Senterpartiet har satsa stort på desentralisert utdanning for å styrkje rekrutteringa samtidig som vi sikrar lokalsamfunna kompetanse dei sårt treng. Slik utviklar vi heile Noreg og løyser utfordringane vi står framfor.

Samtidig er det viktig å framsnakke yrket, leggje til rette for at lærarane skal kunne utøve yrket sitt med tydelege rammer for undervisning og skulemiljø, og at kommune og fylkeskommune har gode nok rammer til å kunne prioritere skuletilbodet i det ganske land.

Vi har no fått endå fleire motiverte lærarstudentar, som tidlegare måtte gje opp draumen om å bli lærar fordi dei ikkje hadde ein firar i matte. Det er noko rart over at Høgre til sjuande og sist legg opp til at vi heller skal ha ufaglærte til å leie klasserommet, framfor ein kvalifisert lærar som har vore gjennom eit heilt utdanningsløp, men kanskje ikkje hadde firar i matte i utgangspunktet. Det handlar ikkje berre om ein pluss ein og abc. Det handlar meir om praktisk tilnærming og det å forme ungdomane våre til gagns menneske for framtida. Då treng vi fleire gode lærarar med mangfald i kompetanse og bakgrunn.

Senterpartiet er opptekne av at vi skal ha gode skular i heile landet, der lærarane skal ha gode arbeidsvilkår for undervisning. Vi meiner regjeringa har gjort mykje for dette, og at dei har ei god retning vidare. Dessverre er Høgre meir opptekne av struktur, sentralisering og system enn av eit godt tilgjengeleg tilbod der våre barn og unge veks opp og lever sitt liv.

Margret Hagerup (H) [11:19:17]: Jeg har møtt mange dedikerte lærere – lærere som har undervist i mange år, lærere som er nyutdannet, lærere som glødende forteller om hvordan de har lykkes med å tenne en gnist i øynene på barna. Det er lærere som gir barna kunnskap på vei inn i framtiden.

Å bli lærer er et viktig yrke. De siste årene har jeg truffet mange lærerstudenter og spurt hva som skal til for at flere skal velge den retningen de har valgt. Samtlige, uten unntak, har svart at de skulle ønske at flere snakket positivt om det yrket de har valgt.

Og vi må løfte læreryrket. Det handler om politikk, men også om retorikk. Regjeringen snakker mye om at læreren skal være sjefen i klasserommet – før de snakker om alt mulig annet. Konkret handling og prioritering er det dessverre lite av.

Skal barn og unge oppleve mestring og læringsglede i skolen, er gode lærere avgjørende. Det burde ligge prestisje i å bli lærer. En lærer som klarer å formidle faget sitt på en inspirerende måte, kan være det som skal til for at flere fullfører. Betydningen av en god lærer kan rett og slett ikke understrekes godt nok.

Skal vi ha nok lærere i klasserommet, må læreryrket gjøres mer attraktivt. Det var derfor regjeringen Solberg prioriterte å løfte lærerne og gi dem økt anseelse og flere muligheter. Høyre ga lærerne et statusløft ved å innføre en femårig masterutdanning som skulle løfte lærernes kompetanse, status og lønn, og vi gjorde lærerne mer oppdatert på relevant forskning og i stand til å prøve ut nye undervisningsmetoder.

Høyre skjerpet opptakskravene for å komme inn på lærerutdanningen. Etter innføringen av firerkravet i matematikk så vi at flere fullførte. Både statsråden og kollegaer fra regjeringspartiene hevdet at endrede opptakskrav ville gi flere søkere. Det skjedde ikke.

Regjeringen har nå åpnet for at institusjonene kan senke kravene for inntak til lærerutdannelsen. Det er feil vei å gå. Flere institusjoner har valgt å ikke gjøre det, fordi de mener at kvaliteten svekkes, eller at de ikke klarer å kompensere for den manglende kompetansen gjennom utdanningsløpet.

Skal en kunne lære bort fag, må en mestre det selv. Høyre ga lærerne et faglig løft ved å innføre kompetansekrav for lærerne. Kravet var at innen 2025 skulle alle lærere som underviser i norsk, matematikk og engelsk, ha fordypning i fagene. Det er viktig for at elevene skal lære seg å lese, skrive og regne. For det er urovekkende at en av tre elever på åttende trinn ikke kan lese skikkelig, og at nesten en av tre mangler grunnleggende ferdigheter i matematikk.

Samtidig går søkertallene til lærerutdanningen ned, og det er for mange lærere som forlater klasserommet. Mange elever opplever at undervisningen de får på skolen, er lite motiverende og relevant. Det betyr at vi må gi lærerne flere virkemidler for å gjøre undervisningen mer interessant og nyttig. Det trengs karriereveier i skolen for lærere som brenner for god undervisning i klasserommet. Da er det sterkt beklagelig at regjeringen ikke har videreført ordningen med lærerspesialister, som kan vise til svært gode resultater. Regjeringen har rett og slett satt på en brems for utviklingsarbeidet i skolen og gjort det mindre attraktivt for lærere å fortsette å undervise. Samtidig har regjeringens største satsing vært et grunnskoletillegg, som rett og slett setter våre lokalpolitikere i vanskelige debatter, hvor bygg premieres foran innhold. Dette er kommuner og skoleeiere som skal rekruttere lærere og sørge for god praksis og gode arbeidsplasser. Da må profesjonsmiljøet bety mer enn skolebygg.

Utdanning av lærere henger sammen med gode skoleeiere og kommuner som får insentiver til å prioritere det viktigste først. Det er kommunene som skal sørge for at lærerne møter en god skolehverdag, at de har nødvendig støtte, og at de får de verktøyene de trenger. Vi lykkes ikke uten lærerne på laget.

Det er derfor synd at regjeringen reverserer de tiltakene som Høyre innførte, uten å følge opp med konkrete tiltak som skal styrke læring og mestring i skolen. Jeg stiller meg undrende til regjeringens skolepolitikk, for samtidig med at flere filer peker i feil retning, er regjeringens respons å vente og se og peke framover, og de to partiene som er i regjering, peker i alle mulige ulike retninger.

Samtidig senker regjeringen systematisk kravene, og det er dessverre vanskelig å se at regjeringen har noen ambisjoner på vegne av lærerne. Samtidig er det krise når det gjelder søkertallet til lærerutdanningen. Det er alvorlig. Jeg vil minne om at vi sto her for ca. et år siden og snakket om akkurat det samme, og det har ikke skjedd så mye nytt siden den gang.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:24:16]: Tusen takk til alle som har bidratt i debatten, med gode innlegg.

For Høyre er kvaliteten og innholdet i tilbudet til studenter og elever over hele landet det aller, aller viktigste, og det er også derfor vi er så himla opptatt av matematikk. Det er en realfagskrise i landet, og i både profesjonsmeldingen og statsbudsjettet er også regjeringen helt tydelig på viktigheten av matematikkunnskaper, at det er mangel på det, og at vi må rekruttere flere som har det. Da tror vi det er en god ting å begynne med å rekruttere skikkelig gode mattelærere, og at mattelærere skal være like flinke uavhengig av hvilken institusjon de har studert ved. Når man skal ha mer praktisk og variert undervisning, er man helt avhengig av å forstå matematikken noe større, og derfor mener vi dette er viktig.

Når vi snakker om kvalitet og innhold i studier, stoler vi på universitetenes vurderinger. Sist jeg sjekket, var det ingen fysiske studenter på Nesna. Når det gjelder om man har en desentralisert og fleksibel utdanning på Nesna eller et annet sted: Jeg mener ingenting om Nesna som studiested. Det jeg mener, er at kvalitet og innehold er viktigst, og at vi ikke skal overstyre universitetenes autonomi. Statsråden sier at det ikke er så viktig hvor mange som kommer inn. Nei, det er viktigere for meg hvor mange som kommer ut, og hvor mange som blir kvalifiserte, motiverte lærere og faktisk går ut i en jobb i klasserommet.

Selnes var innom et mangfold i lærerstanden, og det tror jeg er noe av det aller viktigste vi kan bidra til sammen framover. Når vi vet at veldig mange av dem som er første- eller annengenerasjonsinnvandrere, søker seg til høystatusyrker, er det nok et godt argument for at vi sammen skal bidra til å heve statusen til læreryrket. Er det noe vi vet vil bidra til å øke statusen, er det både inntakskrav, kvalitet og det at vi sammen omtaler læreryrket på en god måte. Vi må gjenta det til stadighet, og flere har vært inne på det her. Lærerutdanningen er alle utdanningers mor, sa Selnes, og jeg sa at det er grunnmuren i kunnskapssamfunnet. Vi har alle et ansvar for å delta ryddig i samfunnsdebatten, for det er veldig stort rom for å kritisere læreren. Vi må alle ha stor respekt for at læreren er en kompetent profesjonsutøver. Når vi sier at læreren skal være sjefen i klasserommet, må vi også ha stor respekt for de faglige vurderingene læreren gjør. Derfor mener vi at tydelige krav til dem som søker lærerutdanninger, skal bestå, og at det er viktig, dersom regjeringens grep blir stående, at disse utdanningsinstitusjonene settes i stand til å gi studentene god oppfølging på en skikkelig måte.

Statsråd Oddmund Hoel [11:27:40]: Eg vil gje ros til representanten Jønnes for å løfte eit tema som er eit av dei aller viktigaste me kan diskutere.

No, mens eg står her, sit min kollega kunnskapsministeren og representantar frå mi politiske leiing i departementet på møte med alle aktørar i skule og barnehage for å diskutere korleis me kan kome vidare med både rekruttering og kvalitet i utdanningane. Det er sjølvsagt svært viktig å vere her i Stortinget, men det er jammen meg òg eit viktig møte som føregår der. Der har me heilt faste møtepunkt. Me har eit veldig utmerkt samarbeid, og det er langt betre enn det var for nokre år sidan.

Det me er heilt einige om, er at ein må snakke opp læraryrket, ein må få fram at dette er det viktigaste og mest inspirerande yrket i verda. Det finst ikkje noko viktigare enn å utstyre ungane og ungdomane våre med den kunnskapen og den sosiale kompetansen ein treng for å lykkast i livet. Eg skulle ønskje at Høgre òg var meir med på det, heller enn det ein gjer gjennom einsidig berre å fokusere på negative sider og eigentleg drive ei svartmåling av mykje av den flotte jobben som blir gjort både i norsk skule og i norske lærarutdanningar i dag.

Eg trur nok me er ganske einige om at dei viktigaste tinga som styrer rekrutteringa til lærarutdanningane, er det som skjer i skulen, det er forhold i læraryrket, ikkje forhold i lærarutdanningane. Det blir det sjanse til å diskutere med kunnskapsministeren seinare i denne veka. Me må gjere utdanningane så tilgjengelege og gode som me berre kan, og det gjer me.

Viss det er sånn at dei tiltaka Høgre innførte for 10–15 år sidan, er det som skal til for å auke statusen og betre rekrutteringa til læraryrket, då lurer eg berre på kva grunnen kan vere til at rekrutteringa til lærarutdanningane begynte å svikte gjennom Høgre sine siste år under Solberg-regjeringa.

Vel, me ønskjer å få fleire inn i utdanningane gjennom å gjere utdanningane meir tilgjengelege på ei lang rekkje måtar. Då vil me òg få fleire igjennom. Krava til det ein skal lære i utdanninga, er akkurat dei same som før. Me er opptekne av å stille tydelege krav i utdanninga, og me er meir opptekne av kva ein kan når ein er ferdig med ei utdanning som tar fem eller tre år, enn kva ein kan når ein begynner på den utdanninga. Me har gjort ei lang rekkje ting det siste året. Me har laga ein strategi for lærarrekruttering. Me arbeider med å gjennomføre ei stortingsmelding. Me har endra opptakssystemet. Me tek utgangspunkt i dei utfordringane me står overfor i dag. Høgre tek dessverre utgangspunkt i utfordringane slik dei såg ut for ti år sidan.