Sofie Marhaug (R) [11:24:49]: Det er ingen hemmelighet at Rødt er for å legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke, noe vi fremmet representantforslag om i Stortinget i forrige periode sammen med Senterpartiet, og i denne perioden alene. Vi fikk ikke støtte til å legge ned veto nå, men Senterpartiet var tydelig i sine særmerknader. Partiet slår fast at fjerde energimarkedspakke er en videreføring av den tredje, som Senterpartiet var imot, og klargjør nok en gang at partiet er mot å innlemme fjerde energimarkedspakke i norsk rett. Likevel er det uklart for oss som sitter på Stortinget, hva som egentlig er regjeringens posisjon, og om, når og hvordan fjerde energimarkedspakke skal behandles: stykkevis og delt, som en pakke, eller som suverenitetsavståelse etter Grunnloven § 115, altså med tre fjerdedels flertall. Det siste er å foretrekke når det dreier seg om en så inngripende pakke, med store konsekvenser for norsk politikk og politisk handlingsrom i mange tiår framover. Men ikke noe av dette får vi klare svar på. I stedet kan vi lese ulike versjoner i avisene om hva som er regjeringens ståsted, spesielt når det gjelder fornybardirektivet. Det er det av pakkens fire direktiver som EU presser hardest på for at Norge skal innføre.

I Dagens Næringsliv skriver kommentator Kjetil Wiedswang med stor selvtillit: «Regjeringen vil i høst godta Brussels krav om å ta EUs fornybardirektiv inn i norsk lov.»

Man kan jo bare undre seg over hva som er DN-kommentatorens kildegrunnlag for å påstå noe sånt. I Klassekampen kan vi derimot lese at Senterpartiets stortingsrepresentanter avviser påstanden, og i Dagbladet kan vi lese anonyme kilder fortelle at denne saken kan sprenge hele regjeringen.

Når jeg og journalister har bedt om innsyn i den faktiske korrespondansen mellom Norge, EFTA og EU, får vi avslag på de innsynsbegjæringene. Begrunnelsen fra statsråd Aasland og departementet er at de ikke kan avsløre hva som er Norges forhandlingsposisjon av hensyn til utenrikspolitiske interesser. Dette hadde gitt mening hvis hensikten var å holde kortene tett til brystet overfor forhandlingspartnerne. Men det er ikke det som er tilfellet her. Det regjeringen gjør, er å dele sin forhandlingsposisjon med forhandlingspartnerne, men ikke med Stortinget og det norske folket.

Det er ikke dette offentlighetsloven er ment til. Tvert imot står det i veiledningen til offentlighetsloven – og ja, det finnes unntaksbestemmelser, bl.a. om utenrikspolitiske interesser:

«Der moglege skadeverknader utelukkande er av innarikspolitisk art, til dømes der regjeringa kan risikere å bli utsett for kritikk på grunn av standpunkt eller liknande ho har innteke i internasjonale samanhengar, vil det ikkje vere høve til å gjere unntak etter § 20.»

Dette er altså den unntaksbestemmelsen regjeringen bruker for å avslå både Rødts innsynkrav og journalisters krav om det samme.

Vi vet allerede hva som er Liechtensteins og Islands posisjon, og vi vet i alle fall hva som er EUs posisjon. EU-kommisjonen har sendt oppfordringer om at vi skal innføre fornybardirektivet av 2018 mange ganger. Det vi derimot ikke vet, er hva som er Norges posisjon. Bare forhandlingspartnerne, altså de landene vi allerede vet hva mener om dette, får innsyn i hva regjeringen egentlig mener om fornybardirektivet. Det holder ikke. Ikke bare er det udemokratisk, men det vekker en ubehagelig mistanke, som jeg og helt sikkert mange andre deler, om at regjeringen kommuniserer én ting til EU og én annen til det norske folket, og at det jobbes på bakrommet med å innføre fornybardirektivet uten at Stortinget eller velgerne får innsyn i det. Det er ubehagelig, men det er også kritikkverdig. Det er ikke sånn en regjering skal holde på. En regjering utgår av Stortinget. Så jeg stiller det samme spørsmålet som jeg før har stilt skriftlig: Hva er regjeringens posisjon i forhandlingene med EFTA og EU om fornybardirektivet?

Det har betydning for behandlingen i Stortinget.

Statsråd Terje Aasland [11:30:06]: EØS-avtalen gir norske aktører tilgang til EUs indre marked og sørger for at norske virksomheter likebehandles med virksomheter i EU-land. Dette er svært viktig for norske virksomheter og norske arbeidsplasser i møte med vårt største marked.

Felles regler på en rekke områder sikrer denne likebehandlingen. Det er derfor en fordel, etter min vurdering, for norske virksomheter at vi følger opp EØS-relevant regelverk så nær som mulig i tid etter at EU har vedtatt det – ikke av hensyn til EU, men av hensyn til å sikre markedsadgang og like konkurransevilkår for norsk næringsliv. En del av denne oppfølgingen er å sørge for tilpasninger der det trengs, noe vi har god erfaring med å få på plass. Noen ganger tar det også litt tid, men dette er en jobb som vi prioriterer.

Et velfungerende energisamarbeid med EU er i Norges interesse. Vi er den største eksportøren av naturgass til Europa og er en del av det integrerte nordiske kraftsystemet. Deltakelsen i det indre markedet sikrer norske bedrifter markedsadgang og likebehandling i det europeiske energimarkedet.

EØS-utredningen påpeker at Norge er tjent med at europeiske kraftmarkeder er regulerte og velfungerende. Jeg vil understreke at grunnleggende elementer i norsk energipolitikk i liten eller ingen grad er regulert av EØS-avtalen – som valg av energiproduksjon, eierskap til naturressursene, utbygging av overføringskapasitet til andre land og fyllingsgraden for vannkraftverkene våre. Regjeringen fører en politikk som sikrer at vi beholder kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, for den videre utbyggingen av norsk kraft og for vår energimiks. Det offentlige eierskapet til vannkraftressursene i Norge ligger også fast. Beslutninger om mellomlandsforbindelser til utlandet skal fortsatt fattes av norske myndigheter, og Statnett skal eie og drive mellomlandsforbindelsene våre.

Et sentralt direktiv i ren energi-pakken er fornybardirektivet. Fornybardirektivet har som mål å legge til rette for mer fornybar kraft i Europa. Her har Norge og EU felles mål. Norge har en fornybarandel i sluttbruket på over 70 pst. etter beregningene i fornybardirektivet. Vi og Island er landene med høyest fornybarandel i Europa. Dermed har vi et svært godt utgangspunkt når vi og hele Europa skal gjennom en grønn omstilling. Samtidig jobber regjeringen målrettet for å få på plass mer fornybar kraft, bl.a. gjennom satsing på havvind.

Det er viktig for meg å understreke at selv om Norge tar fornybardirektivet i ren energi-pakken, vil vi fortsatt ha full nasjonal råderett i spørsmål om hvorvidt det skal gis konsesjon til prosjekter, eller hvordan disse skal utvikles. Vi skal ta de samme naturhensynene som før og ivareta lokaldemokratiet selv om direktivet etablerer tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling. Gjennomføringen av fornybardirektivet vil ikke gjøre at kommunene mister retten til å si nei til vindkraftutbygginger. Direktivet vil heller ikke kreve at den enkelte instans skal vurdere og avgjøre alle aspekter ved et prosjekt, og det påvirker ikke ansvarsfordelingen mellom NVE og kommunene knyttet til det å vurdere om kraftverk kan bygges eller ikke.

Kommunesektorens organisasjon, KS, har i et nylig publisert fagnotat påpekt at verken fornybardirektivet fra 2018 eller det fra 2023 svekker det kommunale selvstyret. Diskusjonen om fornybardirektivet er altså ikke en diskusjon om Norges suverenitet i ressursforvaltningen. Den ligger fast.

Når det gjelder spørsmål om innlemmelse av de ulike delene av ren energi-pakken samlet, enkeltvis eller i bolker, er dette noe jeg vil komme tilbake til. For hvert direktiv og hver forordning som innlemmes i EØS-avtalen, må det foreligge enighet mellom EFTA-landene og EU-siden. At flere regelverk er blitt foreslått samtidig i EU, er ikke avgjørende for når og hvordan de behandles og innlemmes i EØS-avtalen. EU har lagt fram og behandlet og iverksatt de ulike rettsaktene i ren energi-pakken til ulike tider.

Så verserer det en rekke myter knyttet til de ulike direktivene og forordningene, på energifeltet spesielt. Én slik myte er at vi ved å ta fornybardirektivet mister full nasjonal råderett i spørsmål om hvorvidt det skal gis konsesjon. Det er feil. En annen er at ACER vil få bestemme over forvaltningen av flaskehalsinntekter og prisområder i Norge. Det er også feil. Jeg kan forsikre om at regjeringen fører en politikk som sikrer at vi beholder kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, for den videre utbyggingen av norsk kraft og for vår energimiks.

Jeg vil også nok en gang understreke at for norske aktører er det helt sentralt å få tilgang til EUs indre marked og bli likebehandlet med aktører i EU. Da trenger vi, etter min vurdering, å være en del av det europeiske energisamarbeidet også i framtiden, ikke av hensyn til EU, men av hensyn til norske interesser.

Sofie Marhaug (R) [11:35:31]: Statsråd Aasland svarte ikke på noen av mine spørsmål. Det jeg har stilt spørsmål om mange ganger, er: Hva mener regjeringen om fornybardirektivet? Jeg har også stilt spørsmål om: Hvordan vil Stortinget behandle EUs fjerde energimarkedspakke generelt og fornybardirektivet spesielt?

Ikke noe av dette svarer Terje Aasland på i sitt oppleste svar til meg i dag. Han svarer ikke på det skriftlig, han svarer ikke på det når vi ber om innsyn, og det er dypt problematisk demokratisk at dette skal være en rikshemmelighet for alle andre enn EFTA og EU. Jeg synes det er for dårlig at statsråden ikke vil gi meg et svar på det.

Så lister likevel statsråden opp en rekke argumenter for fornybardirektivet til EU og for EUs fjerde energimarkedspakke. Slik sett høres det ut som om statsråden allerede har konkludert, han bare tør ikke å si det høyt. Det synes jeg er urovekkende. Rødt er, i likhet med mange partier på Stortinget, mot disse direktivene, mot denne pakken, mot fornybardirektivet – en posisjonen vi til og med deler langt inn i regjeringen. Da synes jeg det er rart at Arbeiderpartiets statsråd går så langt i å forsvare EUs fjerde energimarkedspakke og fornybardirektivet spesielt.

Jeg vil lese opp kort fra det notatet fra KS som statsråden selv refererer til, og som brukes hyppig. Der står det om fornybardirektivet:

«2023-direktivet er også lite klargjort i rettspraksis, litteratur eller i veiledende dokumenter.»

Jeg synes statsråden tar seg store friheter når han avviser alle argumenter mot fornybardirektivet. Selvfølgelig påvirker det norsk konsesjonsbehandling. Bare tidsfristene er jo en måte å overstyre våre konsesjonsbehandlinger på. Det gjelder både 2018-direktivet og 2023-direktivet. Statsrådens eget direktorat, Norges vassdrags- og energidirektorat, skriver i sitt høringssvar til 2023-direktivet at dette minner om nasjonal rammeplan for vindkraft, man har forhåndsdefinerte akselerasjonsområder – som det kalles – hurtigspor for vindkraft. Det er klart det utfordrer de demokratiske prosessene i kommunene. Så kan man prøve å tolke dette, prøve å tilpasse det, men det er uansett en overstyring av norsk politikk.

Uavhengig av hva man mener om dette, svarer ikke statsråden på det jeg ber ham om å svare på: Hva er regjeringens posisjon? Jobber regjeringen med å innlemme fornybardirektivet uten Stortingets samtykke? Hvorfor holdes korrespondansen med EFTA og Kommisjonen hemmelig?

Statsråd Terje Aasland [11:38:49]: Jeg har redegjort for hva det er og ikke er, og prøver å føre en sannferdig debatt om det energietterslepet som foreligger, spesielt med fokus på fornybardirektivet.

Jeg har redegjort for hvordan vi oppfatter og leser fornybardirektivet fra 2018 knyttet til noen av de sentrale elementene i diskusjonen – om dette med konsesjonstid, selvråderett og om det er noen som bestemmer og kommer og bestemmer over oss. Jeg har redegjort for det i mitt første svar. Det var ganske tydelig redegjort for. Hvis representanten og interpellanten ikke hørte det, kan jeg godt gjenta det, men jeg føler at det blir en unødvendig opplysning for stortinget.

Når det gjelder dette med åpenhet og innsyn i forhandlingsposisjonene om fornybardirektivet, er jeg i utgangspunktet enig i at det er viktig med åpenhet og tilgjengelig informasjon om EØS-saker. I sommer la Energidepartementet ut omfattende informasjon om fornybardirektivet av 2018 på departementets nettsider, og den er åpent tilgjengelig for alle.

Diskusjoner om mulige EØS-tilpasninger omfatter som sagt flere land. For å bevare tilliten mellom partene og muligheten for å utveksle synspunkter, forslag og ideer er det behov for at dette kan gjøres i fortrolighet. Så må jeg bare akseptere at interpellanten ikke aksepterer det behovet for fortrolighet, men for meg er det viktig i den sammenhengen at vi forholder oss til det, som egentlig er en ganske normal prosedyre i den prosessen en er i. Det er utgangspunktet for dette.

Igjen blir det tatt inn begreper fra interpellanten om at vi frasier oss noe av vår selvråderett. Det er jeg sterkt uenig i, gjennom det fornybardirektivet som er fra 2018. Vi har full kontroll, full nasjonal selvråderett over energiressursene, hvordan vi utvikler dem, skal gi dem, og hvordan vi setter standardene for det. Det synes jeg er et viktig prinsipp å ta med seg også i det videre arbeidet. Er det noe jeg er opptatt av, og noe regjeringen er opptatt av, er det å bevare full kontroll over nasjonale selvråderetter.

Likeledes når det gjelder spørsmålet som Ola Elvestuen tok opp i forrige debatt, om vi skal fornye Skagerak 1 og 2-kablene: Det er ikke en selvfølge at vi skal gjøre det ene eller det andre. Vi må vurdere fakta, og så må vi ta faktabeslutninger basert på hvordan dette påvirker det norske kraftsystemet, og hvordan vi vil legge til rette for å utvikle forholdene og systemene i Norge. Den rettigheten har vi fullt og helt, og den mener jeg skal ligge i regjering og i storting, og det er et viktig prinsipp for meg å videreføre i denne sammenhengen.

Ola Elvestuen (V) [11:41:51]: For å ta det siste først: Når det gjelder utvekslingskablene til Danmark, har jeg aldri betvilt at vi kan ta beslutninger selv. Jeg mener bare at dette bør det ikke være spørsmål om, fordi det er en del av det nordiske samarbeidet vi er en del av. Det er bra for oss, det er bra for Danmark, og det bør selvfølgelig fornyes.

Når jeg hører på statsråden, er ikke min frustrasjon det han sier her om at vi har selvråderetten med fornybardirektivet – det er det ingen tvil om at vi har – men at det er helt umulig å vite når regjeringen vil legge dette fram for Stortinget, så vi kan få vedtatt fornybardirektivet, for det er det vi trenger å gjøre. Vi trenger å få det vedtatt først og fremst fordi det er et godt direktiv, akkurat som vi også bør få de andre rettsaktene til fjerde energimarkedspakke, fordi det vil være med på å gi de samme rammebetingelsene her som man har i Sverige og Danmark. Det vil være bra for norsk næringsliv, og det er et bra regelverk som vi selvfølgelig kan tilpasse innenfor norske rammer, slik Sverige, Danmark eller andre land i Europa gjør.

Fornybardirektivet gir også noen gode regelverk. Dette handler ikke bare om saksbehandlingstid. Det handler også om å få strengere og bedre regler for bl.a. biodrivstoff, hvor vi jo nå kjører på dårligere biodrivstoff enn resten av Europa. Det gir bedre rettigheter til aktører som vil produsere egen energi. Også der er det bedre rettigheter. Det er riktig at det er krav om en forenkling og effektivisering av konsesjonsprosesser, men det er ikke sånn at det går på tvers av det som er lokalt selvstyre i Norge. Som man ser i Danmark og i andre land, kan kommunene selv få bestemme, og de har muligheten til å si nei hvis det er det regelverket vi setter opp. Sånn vil det være også om vi tar inn og vedtar fornybardirektivet hos oss. Ja, det handler om at vi må tilpasse vårt regelverk, akkurat som de andre landene gjør, og vi må ha en raskere saksbehandling, men raskere saksbehandling er ikke nødvendigvis en raskere saksbehandling for ja. Akkurat det samme gjelder for de akselerasjonsområdene man ofte diskuterer. Det skal selvfølgelig defineres slik vi vil lage regelverket i Norge, og med akkurat den samme muligheten til å si nei, hvis det er det som er beslutningen man vil ta.

Dette er gode regelverk. Fornybardirektivet er det. Energieffektiviseringsdirektivet er det. Bygningsdirektivet er det. Vi trenger Klar for 55-pakken. Vi trenger også REPowerEU i Norge, sånn at vi får de samme målene som resten av Europa innenfor solenergi, innenfor fornybar energi. Som andre land i Europa må vi gjøre dette med det selvstyret vi har, innenfor det norske rammeverket. Vi har selvfølgelig akkurat de samme mulighetene her som i andre land innenfor EU.

Jeg vil igjen få fram den utålmodigheten vi har. Vi trenger nå å få avsluttet den diskusjonen som egentlig bare pågår i regjering. Det er i regjering det opplagt er en uenighet, og den uenigheten i regjering gjør at vi ikke får tatt de nødvendige beslutningene i Stortinget. Det er noen partier på Stortinget som gjør så godt de kan for å bygge opp under uenigheten og den stoppen og bremsen som er i regjering, men dette trenger vi å løse opp i. Vi trenger at statsråden ikke bare forsikrer om at vi har de nasjonale myndighetene og rettighetene også innenfor fornybardirektivet, men vi trenger at energiministeren legger dette fram for Stortinget, sånn at vi kan få vedtatt det som er et godt regelverk, som enkelt kan la seg tilpasse, og som er bra for norsk næringsliv at vi får plass. Det er også bra for den fornybarsatsingen vi trenger – en fornybarsatsing vi trenger samtidig som vi har demokratisk kontroll, og samtidig som vi skal ta vare på natur i årene framover.

Rasmus Hansson (MDG) [11:46:52]: Takk til representanten Marhaug fra Rødt for at hun tar opp en svært viktig sak. Det er spørsmålet om når og hvordan vi får en avklaring om et ekstremt viktig norsk politikkområde, nemlig innføringen av fjerde energimarkedspakke. Miljøpartiet De Grønne foreslo i trontaledebatten å få tatt dette spørsmålet til Stortinget, og av samme grunn argumenterer så ulike partier som Rødt og Venstre på litt forskjellige måter for at vi må få lagt dette direktivet fram til en åpen politisk behandling. Det er ikke bra at det foregår en slags trenering eller evig saksbehandling i regjeringen som det ikke ser ut til å komme noen klare resultater ut av, og som helt åpenbart er påvirket av at regjeringen er sterkt splittet om dette spørsmålet.

Miljøpartiet De Grønne mener at innføring av den fjerde energimarkedspakken er et svært viktig tiltak for norsk klimapolitikk, norsk naturpolitikk, norsk næringsliv, norsk energiforsyning og norsk internasjonalt samarbeid og trygghet. Dette er en pakke som knytter oss til det viktigste og største prosjektet i vår del av verden, nemlig det prosjektet som skal føre våre samfunn og vårt næringsliv over i en CO₂-fri framtid, som er en forutsetning for alt fra livet rundt oss til et framgangsrikt næringsliv med gode arbeidsplasser i Norge.

Det er jo veldig interessant og viktig å merke seg at energiministeren argumenterer konsistent, godt og entydig for at det å innføre dette direktivet i Norge vil være en god ting, i tråd med det jeg nettopp har sagt, på alle områder. Det er et spørsmål om å styrke Norges evne til å håndtere noen av våre aller største utfordringer, altså det stikk motsatte av å gi fra seg selvråderett. Det er å øke Norges evne og råderett over viktige spørsmål. Statsråden argumenterer godt for at dette overhodet ikke er snakk om å gi fra seg kontroll over noe som helst som er viktig i norsk energi- eller miljøpolitikk. Da blir det desto rarere at vi likevel sitter i en situasjon hvor aktør etter aktør, parti etter parti, spør: Hva skjer? Når skjer det? Hvorfor skjer det ikke?

Jeg vil bare gjenta, sammen med andre, oppfordringen om at behandlingen av den fjerde energimarkedspakken nå kommer tilbake til Stortinget, så vi får gjort det på en åpen og ordentlig måte. Da får motstanderne legge fram sine argumenter, og vi som ser dette som et godt tiltak for norsk natur og et godt tiltak for det norske samfunnet for øvrig, får argumentere for det. Vi får klø oss i hodet over hvorfor Rødt allierer seg med norsk naturs aller største fiender, i Senterpartiet og Fremskrittspartiet, for å isolere Norge fra dette internasjonale solidaritetsprosjektet, men vi må i hvert fall få debatten på bordet.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:50:54]: Jeg vil starte med å si at jeg er veldig glad for at vi har en regjering og en statsråd som behandler alle saker grundig og kommer med sakene til Stortinget når de eventuelt er klare.

I Norge skal vi ha nasjonal kontroll over naturressursene, fordi naturressursene tilhører folket i fellesskap, og fordi nasjonal kontroll er en forutsetning for en rettferdig utvikling av samfunnet. Da mener Senterpartiet at en ytterligere integrering i det europeiske energimarkedet ikke er løsningen. Konsekvensene av den blinde markedstroen under forrige regjering har de siste årene blitt veldig tydelige, med ustabile og tidvis skyhøye strømpriser som har rammet folk og bedrifter hardt. Utviklingen med stadig nye suverenitetsavståelser i energipolitikken må stanses.

Senterpartiet var tydelige motstandere av tredje energimarkedspakke, og vi er like tydelige motstandere av den fjerde energimarkedspakken – la det ikke være noen tvil. Vi sier nei til nye prisdrivende utenlandskabler som har gjort Norge sårbart for ustabile og høye strømpriser på kontinentet, og til energipolitiske beslutninger tatt utenfor Norges grenser. Senterpartiet støtter kraftutveksling med våre naboland som bidrar til å styrke forsyningssikkerheten, men i dag har vi derimot en utvekslingskapasitet mot utlandet som går langt utover nasjonale behov for forsyningssikkerhet.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har derfor sørget for og sagt tydelig nei til utenlandskabler i denne perioden. Det gjorde at NorthConnect-kabelen, som forrige regjering ivret etter, har blitt lagt død. Første fase av havvindprosjektet på Sørlige Nordsjø II skal ilandføres i Norge, for vi trenger kraften selv, og Senterpartiet sier nei til å fornye de to eldste danmarkskablene som snart skal fases ut.

Norge er ikke tjent med å bli fullt integrert i det europeiske energimarkedet, der det nasjonale handlingsrommet for norske folkevalgte stadig snevres inn til fordel for overnasjonale organer og byråkrater som ikke stilles ansvarlig ved valg. Senterpartiet arbeider for å styrke den nasjonale kontrollen i energipolitikken, og det skal vi fortsette med.

Sofie Marhaug (R) [11:53:38]: Takk for debatten. Takk til representantene som deltok i debatten. Jeg får ikke tatt opp alle trådene, men for å ta noe av det: Vi har allerede erstattet Skagerrak 1 og 2 med Skagerrak 3 og 4. Det var begrunnelsen for å bygge Skagerrak 3 og 4, så jeg er ikke enig i at nye utenlandskabler til Danmark erstatter de gamle. Det er helt nye kabler. Det gir økt prissmitte.

Miljøpartiet De Grønne argumenterer for fornybardirektivet av naturhensyn. Det er bakvendt. At det å legge opp til økt vindkraftutbygging, skal være bra for naturen, lurer jeg på hvordan man begrunner. Over 90 pst. av vindkraftutbyggingen som har vært i Norge til nå, ifølge forskere i NINA sin rapport fra 2020, har vært i konflikt med viktig natur, og det handler om at der det er gode vindressurser, er det også verdifull natur.

Fornybardirektivet skal presse oss til å bygge mer kraft. Det er hensikten med direktivet. Det er klart at det påvirker norsk politikk å endre konsesjonsfristene. Det er en overstyring. Man kan være enig eller uenig. Jeg er uenig i at det er klokt. Det er skummelt, men riktig, som Miljøpartiet De Grønne sa, at statsråden argumenterer konsistent for fornybardirektivet og for EUs fjerde energimarkedspakke i sine innlegg, uten å si rett ut at regjeringen jobber for å implementere f.eks. fornybardirektivet. Det skremmer meg for det første at regjeringen er uærlig, men det skremmer meg også at Arbeiderpartiet prøver å presse gjennom disse direktivene. Jeg vil også bemerke at regjeringen selv har skrevet til Europautvalget, der jeg har vært på møter, at ACER-forordningen f.eks., som er en av de fire forordningene i energimarkedspakken, gir ACER økt myndighet. Det er klart at summen av denne pakken gir oss mindre politisk handlingsrom som nasjonalforsamling enn man ville fått ved å la være å innføre denne pakken.

Jeg argumenterer i dag for at vi ikke skal innføre EUs fjerde energimarkedspakke. Samtidig har jeg ikke fått svar på de spørsmålene jeg har stilt mange ganger nå. Jeg kan gjenta dem. Det innledende spørsmålet var: Hvordan og når vil fornybardirektivet og resten av EUs fjerde energimarkedspakke komme til Stortinget til behandling? Det har vi ikke fått svar på fra statsråden. Det andre spørsmålet jeg har stilt mange ganger, er: Hva er regjeringens forhandlingsposisjon når regjeringen fremmer brev 13. september med kommentarer til fornybardirektivet? Hva er regjeringens forhandlingsposisjon i brevet som er sendt 16. august, som også omhandler kommentarer til fornybardirektivet? Dette får vi ikke vite – av utenrikspolitiske interessegrunner. Men det er ikke det, det er innenrikspolitiske interessegrunner. Det er derfor vi ikke får svar på det, og det er derfor statsråden ikke svarer meg i dag heller.

Statsråd Terje Aasland [11:56:59]: Er det noe jeg har argumentert for betydningen av, så er det jo EØS-avtalen. Så må en gjerne rekke opp hånden i salen og si at en er imot EØS-avtalen, men EØS-avtalen er helt vesentlig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er helt vesentlig at man har kontroll på regelverket. At man har likt regelverk, likt konkurransegrunnlag, mellom norske virksomheter og europeiske virksomheter, som er det største markedet vårt, hvor ting henger sammen, er av stor betydning. Vi har veldig gode erfaringer med EØS-avtalen gjennom de årene vi har hatt den. Det slår EØS-utredningen også veldig tydelig fast, og det er ganske vesentlig i dette.

Når det gjelder etterslepet som er på energimarkedet, har jeg sagt veldig tydelig at vi vurderer grundig våre interesser knyttet til dette, hvordan det vil slå ut på de ulike elementene.

Så har jeg redegjort for noen av de faktabeskrivelsene som ligger i de ulike elementene knyttet til fornybardirektivet, og som jeg står inne for, hvordan regelverket er der. Men dette handler ikke om Skagerrak 1 eller 2, eller 3 eller 4, eller om en gir fra seg noen beslutningsmyndighet knyttet til det. Dette handler heller ikke på noen som helst måte om natur og ikke natur. Det er sånn at det fremdeles er Norge, Stortinget, regjeringen som bestemmer det. Det er den nasjonale selvråderetten som ligger der. Dette er ikke et direktiv for å bygge ned norsk natur. Det er heller ikke et direktiv for i utgangspunktet å beskytte norsk natur. De avgjørelsene ligger i denne salen, og det er viktig å understreke i denne sammenhengen. Jeg har heller ikke argumentert for fjerde pakke, som egentlig ikke finnes – det er ikke noe fjerde pakke – men jeg har forholdt meg til fornybardirektivet fra 2018 som grunnlag for det.

Så er det jo ulike interesser, og utålmodigheten kan spores hos noen etter å få dette fram for Stortinget. Det kommer fram for Stortinget når vi er ferdig med arbeidet, og da blir det lagt fram. Det er et grundighetsprinsipp knyttet til dette. Jeg går ikke inn i detaljene på det nå, men jeg redegjorde veldig tydelig i mitt første innlegg for f.eks. ivaretakelsen av den nasjonale selvråderetten, som er helt sentral. Så er det kanskje noen som vil parkere den til fordel for noe annet, men det vil altså ikke jeg, og heller ikke regjeringen. I energispørsmålet er selvråderetten av stor betydning.

Til Ola Elvestuen, helt til slutt, kan jeg stille spørsmålet litt tilbake: Hvorfor ble ikke fornybardirektivet fra 2018 innført, eller lagt fram for Stortinget, i forrige periode? Det var jo tid til det, siden det var et så viktig regelverk, som Elvestuen påpeker. Vi tar grundige prosesser, og vi vurderer hvordan dette påvirker oss. Vi vil ivareta norske interesser og norske virksomheter når det gjelder både konkurransevilkår og hvordan det påvirker kraftsystemet, og der hvor det eventuelt påvirker kraftsystemet, må vi eventuelt ha unntak.