Statsminister Jonas Gahr Støre [09:03:23]: Dette året – 2024 – startet på tradisjonelt vis for statsministeren med å holde nyttårstalen. I den talen snakket jeg om renholdsarbeidere som gjør den samme jobben. De gjør like rent på skoler og arbeidsplasser, men på grunn av manglende reallønnsvekst får de ikke mer igjen for lønnen, de får mindre. Jeg snakket om mange som har etablert seg med egen bolig, men som sliter med renten på boliglånet. På to år, fra 2021 til 2023, økte Norges Bank renten 14 ganger for å få bukt med kraftig prisvekst.

Folks økonomiske utfordringer strekker seg likevel lenger tilbake. Arbeidstakere har knapt hatt reallønnsvekst siden 2015. Vi vet at pensjonistene over flere år fikk svekket sin kjøpekraft, og vi vet at vanlige folk før 2021 opplevde både velferdskutt og usosiale kutt. I sum fikk veldig mange folk dårligere råd. I nyttårstalen var jeg tydelig på at utviklingen må snus.

Nå har vi kommet til trontalen, og jeg er glad for å kunne si at vi er ved et vendepunkt i økonomien, der folk får bedre råd – eller som Statistisk sentralbyrå nylig slo fast:

«I år venter vi den høyeste reallønnsveksten på over ti år. Det betyr at folk flest får mer å rutte med.»

Samtidig som lønningene øker mer enn prisene, får de politiske prioriteringene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og vår gode partner SV her i Stortinget har gjort, større og større effekt i folks hverdagsøkonomi. Det skjer noe i Norge nå. Barnetrygden går opp, barnehageprisen går ned, pensjonene går opp, inntektsskatten for det brede lag av befolkningen går ned, studiestøtten går opp, skolefritidsordningsprisen går ned, fagforeningsfradraget går opp, ferjeprisene går ned, pendlerfradraget går opp, og flyprisene i Nord-Norge og på Vestlandet går ned, for å nevne noe.

Dette er populære folkereformer som gir folk bedre økonomi, samtidig som de reduserer sosiale og geografiske forskjeller, som er viktig for denne regjeringen og viktig for folk. Reformene er ikke et resultat av en naturlig utvikling. De er et resultat av politiske prioriteringer.

Vi vet at opposisjonen, anført av Høyre og Fremskrittspartiet, prioriterer annerledes. Pengene sitter løst når de to deler ut skattekutt til dem som har mest fra før. I Høyres forslag vil 80 pst. av skattekuttene komme den delen av befolkningen med 1 pst. høyest formue til gode. Vanlige folk skal derimot måles, veies og kredittsjekkes på dørterskelen til barnehagen, skolefritidsordningen og andre velferdsordninger.

Det betyr at mye står på spill ved valget neste år. Skal det vi har bygget opp av forsterket velferd disse årene, bygges ned? Spørsmålet er legitimt. Skal vanlige folk stille seg opp foran velferdsstaten med dokumentasjon i hånden på at de er trengende, i en slags spleis for å finansiere skattekutt til dem som har aller mest fra før? Skal populære folkereformer som billigere barnehage reverseres? Vi hørte ingenting om de innsparingene fra Høyre og Fremskrittspartiet i går, samtidig som de sto fast på store skattekutt.

Grunnlaget for å bygge en sterkere velferdsstat er at vi skaper flere verdier. Det gjør vi i Norge nå. Lønnsomheten i norsk næringsliv er rekordhøy. Sammenlignet med andre land er vi helt i front. Resultatene i næringslivet i Fastlands-Norge har vokst med over 100 mrd. kr på to år. Det er like mye som på de åtte årene fra 2013 til 2021. Norske bedrifter har satt overskuddsrekord, investeringsrekord og eksportrekord.

Min oppgave som president, nei, som statsminister – vi kan kludre litt med det (munterhet i salen), det er en anerkjennelse av presidenten – og regjeringens oppgave er ikke å si seg fornøyd. Min oppgave er å peke framover. To oppgaver blir avgjørende. Det er å sikre Norge nok elektrisk kraft og nok arbeidskraft.

Havvind er det største enkeltgrepet for å få nok elektrisk kraft i årene som kommer. Mens det knapt var folk i departementene som arbeidet med havvind da vi overtok, har vi på kort tid gjennomført norgeshistoriens første auksjon for havvind. Nå forberedes arbeidene. Regjeringen vil fortsette å bruke statlig kapital i en kombinasjon av garantier, lån og tilskudd for å utløse private investeringer i havvind og andre næringer som er sentrale for å bygge ut kraft, kutte utslipp og skape jobber og ny industri.

Vi skal løse vår tids store oppgaver, bl.a. innen klima. Da må vi ha nok elektrisk kraft, men vi må også ha nok arbeidskraft med riktig kompetanse. De siste tre årene har 145 000 flere kommet i jobb. Det er bra for dem, det er bra for næringslivet, og det er bra for fellesskapet. Likevel: Min oppgave er å peke framover. Derfor har regjeringen satt to mål for 2030: Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, og vi skal få 150 000 flere i jobb. Veien til dette målet går ikke via skattekutt til dem som har mest fra før, et mer uorganisert arbeidsliv eller kutt i velferden.

I den nye arbeidsmarkedsmeldingen og i digitaliseringsstrategien, som kom i forrige uke, peker vi i motsatt retning. Vi styrker arbeidslinjen, så det skal lønne seg mer for folk å jobbe, vi styrker det organiserte arbeidslivet, så det blir enklere å inkludere flere i jobb, og vi styrker arbeidslivets evne til å ta i bruk ny teknologi, så det blir lettere å frigjøre arbeidskraft.

Nesten ni av ti som er kommet i jobb de siste tre årene, har begynt å jobbe i privat sektor. Jeg er glad for at vi også ser at flere kommer i offentlig sektor, for vi trenger flere ansatte i Forsvaret, i helsevesenet og i politiet.

La meg ta politiet først: Politiet sier i sin siste vurdering at trusselen fra organisert kriminalitet i Europa aldri har vært større, og at svensk voldskriminalitet rykker nærmere. Derfor gjennomfører regjeringen nå en fempunktsplan for å bekjempe denne kriminaliteten og være i forkant.

For det første bygger vi et sterkere politi med flere politifolk i gater og nabolag og bedre utstyr. Der det er utrygghet, der fellesskapet trues, der skal vi bringe tryggheten tilbake.

For det andre skal vi stoppe gjengledere og bakmenn gjennom mer etterretning og etterforskning og inndra mer kriminelt utbytte. Vi skal om nødvendig ta fra dem klokker, biler, smykker og hus.

For det tredje skal vi ha kontroll med innvandringen og kontroll ved grensene. Vi øker bemanningen langs grensene med flere tollere, og vi gjør store investeringer i narkotikaskannere.

Så noe veldig viktig – for det fjerde: Barn og unge som begår kriminelle handlinger, skal møte konsekvenser raskere og få tydelige reaksjoner, og kriminalomsorgen skal hjelpe dem tilbake til et liv uten kriminalitet. Det gjør vi gjennom et nytt hurtigspor i domstolene her i Oslo, tettere oppfølging og flere plasser i ungdomsfengslene. Der skal antallet dobles i 2025 og tredobles i 2026.

For det femte: Vi skal gjøre det vi kan for å stoppe nyrekrutteringen til kriminalitet. Verken sosiale medier, trangboddhet, arbeidsløshet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger, men ingen i Norge skal trenge å plukke opp et våpen for å høre til, for å få respekt og status eller for å være en del av fellesskapet. Det har vi alle ansvar for å sikre. Derfor styrker vi velferdsstaten, fra barnevern og de forebyggende tilbudene på den ene siden til idrett, kultur, barnehage og skole på den andre siden.

La meg nevne skolen spesielt. Den bør oppta oss med det største alvor. Til tross for at Bondevik II-regjeringen for 20 år siden la fram en skolereform som lovet et kunnskapsløft i skolen, er resultatet i dag ikke oppløftende. Det er faktisk motsatt. Barna går mer på skolen enn før. Samtidig har vi historisk dårlige læringsresultater i norsk skole, som i nøkkelfagene norsk og matematikk, og i nøkkelferdigheter som lesing og regning. Lærere og skoleledere, som hver dag gjør en viktig jobb, er tydelig på hva som er problemet. Skolen er for stillesittende, for teoritung, og det er for mye skjermbruk. Dette må vi gjøre noe med – og vi gjør noe med det.

Nylig la regjeringen fram en stortingsmelding om grunnskolen, som følger opp lærernes klare beskjed, med tiltak for å snu denne utviklingen. Mobiltelefonen er nå ute av de fleste skoler. Læreren blir nå sjefen i klasserommet. Skoledagen skal bli mer praktisk, variert og aktiv, slik at elevene kan lære mer og trives bedre.

Selv om vi har utfordringer i skolen, er jeg glad for at vi nå har den høyeste søkningen til yrkesfag på tolv år. De fleste søker seg til helsefagene. Det er et godt tegn.

Perspektivmeldingen viser at vi vil få over 700 000 flere eldre fram mot 2060. Omsorgsoppgavene i landet vårt er store, og nå ruster regjeringen og kommunene eldreomsorgen for at oppgavene kommer til å bli større i årene framover, med bedre hjemmetjenester og flere sykehjemsplasser.

Bedre bemanning og organisering i vår felles helsetjeneste er viktig i møte med den store veksten i antall eldre, og det er viktig for å få ned ventetidene i sykehusene, som har økt siden 2017, og kraftig økt siden pandemien, da så mange planlagte behandlinger ble lagt til side.

I mai satte regjeringen i gang ventetidsløftet sammen med sykehusene og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, i den beste tradisjonen fra den norske modellen. Med styrket sykehusbudsjett, flere folk på jobb og bedre organisering er målet en markant nedgang i ventetidene. Knapt noe er viktigere. Det handler om liv og helse, og det handler om folks trygghet og tilliten til vår felles helsetjeneste.

Det vi ser når vi besøker sykehusene nå, er at dette er mulig, og det er faktisk velkomment. Det er oppløftende å se hvordan sykehusene og de ansatte – leger, sykepleiere, som er ryggraden i sykehusene våre, helsefagarbeidere, alle arbeidsgrupper – nå jobber sammen for å nå målet.

Vi er kommet langt i å løse krisen i fastlegeordningen som fikk vokse seg stor gjennom det forrige tiåret. Nå får titusenvis av nordmenn som ikke har hatt fastlege, fastlege, og vi rekrutterer mange hundre nye leger inn i denne ordningen. Den oppgaven ble beskrevet som uløselig i sin tid. Nå løser vi den.

Flere kommer til å jobbe i helsetjenesten i årene framover, og det er velkomment. De kommer til å jobbe på nye måter og gi folk trygghet.

Et annet område som berører både trygghet og arbeid, er Forsvaret, hvor det også skal bemannes opp. Den nye langtidsplanen legger til rette for at vi kan styrke Forsvaret med 20 000 flere ansatte, vernepliktige og reservister. Vi nådde NATOs 2-prosentmål i år, og med langtidsplanen vil vi nær doble forsvarsbudsjettet de neste tolv årene. Det innebærer en betydelig styrking av alle forsvarsgrener og investeringer i folk, helikoptre, fartøy, ubåter, kampvogner og luftvern – og også innenfor det digitale feltet, som nå er en nøkkeldel av forsvaret vårt.

I denne forbindelse, i denne usikre tiden, la meg slå tydelig fast: Norge truer ingen, NATO, vår allianse, truer ingen, men vi skal ha evnen til å forsvare oss hvis krise og krig truer. Et sterkere forsvar virker avskrekkende mot dem som måtte ønske å true vår sikkerhet og våre allierte.

Jeg vil avslutte med å si at det er en kvalitet ved demokratiet vårt at vi politikere møter hverandre til debatter og forhandlinger, håndterer uenigheter og spiller dem ut i denne sal, men det er også en kvalitet at vi evner å finne sammen i saker som virkelig krever det. Jeg tror at den egenskapen kommer til å bli testet og bli mer nødvendig i årene som kommer. Den fremste blant slike saker er forsvaret av demokratiet, som på tvers av motsetninger og skillelinjer forener oss. Igjen: La oss holde fast ved den evnen. Den kommer til å trenges i den tiden vi lever i nå.

Nansen-programmet for Ukraina er en slik sak. Prinsippene for programmet har stått seg godt. Det er fleksibelt og tilpasningsdyktig, og vi drøfter det jevnlig. Krigen i Ukraina har utviklet seg, og det gjør også Norges støtte, som nå styrkes. Det som før var et tak på Norges støtte på 15 mrd. kr i året, er nå et gulv, og det er foreslått et femårig program, som utvides med tre år. I år kommer støtten altså ikke til å være på 15 mrd. kr, men på 27 mrd. kr.

I historien finnes det eksempler på kriger som varer fordi ingen av partene finner en vei ut. Lidelsene forverres, våpnene overtar kommunikasjonen, og sikkerheten svekkes for alle. Midtøsten er på randen av en storkrig – og nettopp en slik konflikt. Kjernen i det hele er et uløst palestinsk problem. Midt i en krig med titusenvis av døde og skadde må vi holde liv i det eneste som på sikt kan gi et trygt hjem for både israelere og palestinere: to stater som kan leve i fred med hverandre. Derfor anerkjente regjeringen staten Palestina, og derfor vil jeg si det klart og tydelig: Den dødelige spiralen må brytes. Midtøsten-konflikten må settes på et politisk spor med diplomatiske løsninger og våpenhvile.

På vegne av regjeringen vil jeg til slutt understreke at vi ser fram til et fortsatt nært og godt samarbeid med Stortinget. Summen av hva som skjer i vår tid, gir oss store oppgaver og utfordringer. La oss i en urolig tid med store oppgaver hente styrke fra det vi kan få til sammen i fellesskap, og la oss i alt vi skal forandre de neste årene, likevel la fellesnevneren i vårt arbeid være å bevare de viktigste kvalitetene i vårt samfunn: de små forskjellene, den høye tilliten, det sterke fellesskapet og frihet og sikkerhet for landet vårt.

Geir Jørgensen (R) [09:50:34]: Sammen med mine sju kamerater i Rødts stortingsgruppe turnerte jeg land og strand rundt før denne stortingssesjonen åpnet. Vi har gjennomført 50 folkemøter på 50 dager. Det Norge vi møtte, var et annet Norge enn det som ble presentert her i forgårs, under beretningen om rikets tilstand. Vi har sett Forskjells-Norge. Vi har opplevd et urettferdig og klassedelt samfunn, hvor altfor mange føler at de får mindre og mindre å si om sin egen framtid på stedet der de bor.

Jeg startet aller øverst i landet, på 70° nord og 30° øst, altså Vadsø, fylkeshovedstaden i Finnmark. Det var en stor dag for mange å være med og utgjøre det flertallet som sørget for at Finnmark fikk fylket sitt tilbake. Når man besøker denne byen, som jeg selv har bodd i, og som var en trygg og stabil by å være i, kan man i dag se tomme butikkvinduer og svært lite framtidstro. Denne kommunen med 6 000 innbyggere har mistet 400 folk siden 2018. Årsaken til det er Solberg-regjeringens mislykkede regionreform, fordi det var så mange som hadde sine jobber i statsforvaltningen, fylkeskommunen og tilsvarende ting. Dette er folk som har flyttet, som er omorganisert bort, og som ikke vil komme tilbake.

Man gjorde så noen gode grep i den byen. Man så at det var sårbart å ha så mange offentlig ansatte, så man gjorde mye rett og satset på den mindre kystflåten. Når man nå går ned på kaien, får man høre at nesten alle båtene der er til salgs. Dette er unge folk som har satset. Her har det vært noen som virkelig har hatt troen, men de har fått inntektsgrunnlaget sitt halvert på grunn av kvotene.

Dette prøvde vi i Rødt å ta opp i behandlingen av kvotemeldingen, for nettopp å styrke denne delen av kystflåten, som bidrar så godt for kysten, men nei: Regjeringen gjorde opp de lange linjene i fiskeripolitikken med høyresiden. I landbrukspolitikken forsøkte de også å gjøre opp linjene med høyresiden, men fikk vel ikke flertall, verken til høyre eller til venstre, i kampen om ærlige tall.

I Rødt skal vi i den perioden som kommer, forsterke kampen for ærlige tall i landbruket og for at kystfiskerne skal ha et kvotegrunnlag det går an å leve av.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [09:53:49]: Jeg har tatt ordet i denne debatten fordi jeg er litt lei og frustrert. Jeg er lei av at utsatte byområder ofte blir tillagt en virkelighet som mange i disse byområdene ikke kjenner seg igjen i. Jeg er lei av at det beskrives akutte problemer som deretter møtes med midlertidige tiltak, istedenfor at komplekse utfordringer møtes med langsiktige og stabile forutsetninger for god utvikling. Jeg er også lei av at vi ofte bidrar til å forsterke inntrykket av folk i levekårsutsatte områder som problematiske – sist da regjeringen valgte å legge ekstra justissatsing til politiposten på Mortensrud. Riktig nok er det en politipost vi i SV har kjempet for, men hva gjør det med folkene som bor der, når de hele tiden blir minnet på alle problemene de tilsynelatende lager for oss andre? Vi som politikere har faktisk et ansvar for å minske fordommene mot folkene i lokalsamfunn og nabolag i byene våre. Det er vi for dårlige på.

Jeg er så stolt over å være innbygger og lokalpolitiker i Bjørndal og Søndre Nordstrand her i Oslo. Jeg er stolt over folkene som bor i denne bydelen sør i hovedstaden, stolt over engasjementet, frivilligheten og samholdet, naturen, idrettsplassen og fritidsklubbene – Søndre Nordstrand som har levekårsutfordringer, Bjørndal som er blant områdene politiet fokuserer ekstra på. Jeg er så stolt over ungdommen – de som oftest gjør gode ting på tross av, istedenfor dårlige ting på grunn av. Jeg er sikker på at innbyggerne i Groruddalen og andre såkalte levekårsutsatte områder i hele landet kan si det samme – det handler om nyansene.

Flere byer – Sarpsborg, Fredrikstad, Bergen, Stavanger, Oslo – opplever riktig nok en opphopning av levekårsutfordringer og økonomisk segregering. Dette er ikke et problem bare for innbyggerne i byene og byområdene, det er et problem for hele landet. Det må være hele dette stortingets ansvar å sørge for at også befolkningen i levekårsutsatte deler av byene føler seg inkludert i vårt fellesskap, på samme måte som det er hele dette stortingets ansvar å føre en distriktspolitikk som sørger for at alle blir sett i hele landet. Derfor er jeg også glad for at regjeringen i sin trontale understreker at det i årene framover blir spesielt viktig å redusere sosiale forskjeller i byene.

Jeg lover at vi i SV, og også jeg som Oslo-politiker, skal passe på at regjeringen opprettholder disse ambisjonene, for de økonomiske forskjellene i byene våre er gift for hele samfunnet vårt. Innbyggerne i bydelen min og mange andre deler av byene i Norge opplever fordommer, rasisme og utenforskap. Veien fra Groruddalen og Søndre Nordstrand til økonomisk makt i Bjørvika eller politisk makt på Stortinget er like lang som den fra Bømlo til Berlevåg.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [09:57:00]: Senterpartiets verdigrunnlag handler om små forskjeller mellom folk både sosialt og geografisk, fordi vi vet det gjør samfunnet vårt bedre å leve i for alle i hele landet. Politikken handler om å hegne om nasjonalstaten, nasjonalt eierskap og fellesgoder, som igjen sikrer oss alle grunnleggende muligheter og folkevalgt styring. Demokratiet avhenger av at vi tar ansvar.

Jeg er glad Senterpartiet styrer landet i tiden vi står i. Prøvelser som krig, dyrtid, varemangel, flyktningstrøm og mer til gir også større prøvelser for oss som land. Å manøvrere store politiske ambisjoner med mindre handlingsrom krever omstilling.

Beredskap handler om å stå sammen, i tillegg til tiltak vi må gjøre på egen hånd, i god senterpartiånd. Vi bør ha beredskapslager, men det er mye vi ikke kan lagre for. Dyktige fagfolk på jobb er det som holder Norge i gang.

Politiet har en økning i oppdrag, og i Innlandet har vi hatt flere alvorlige saker. Det har kommet fram økt narkotikabruk blant unge og alvorlige tall knyttet til vold og voldtekt. Stortinget har plusset på milliarder av kroner den siste tiden, inkludert det som er varslet i statsbudsjettet for 2025, og totalbudsjettet blir på om lag 24 mrd. kr for politiet.

Det er sterkt å høre om lokalt brannvesen som er først framme ved utrykning. Jeg er glad regjeringen prioriterer beredskap i bredt, med tiltak for både brannvesen og helsevesen, og snart får vi en dedikert totalberedskapsmelding. Viktigst for Innlandet er sikring av det nye Mjøssykehuset. Der er vilkår for lån, redusert kutt i drift og økt rammeoverføring viktig for å sikre at helseforetaket realiserer et nytt og nødvendig sykehusbygg.

Vi har økt fastlegedekningen, som er førstelinjen i helsevesenet. Kommunenes rammer for å omstille og ha kapasitet i tjenester til folk er også avgjørende. Inntektssystemet til kommunene og fylkene oppdateres nå.

Rekruttering av gode leger og andre kritiske yrkesgrupper i hele landet vet vi også avhenger av avstand til utdanningstilbud og vilkår for å ta høyere utdanning. Etableringen av desentraliserte medisinutdanninger er formidabel, og aldri før har medisinutdanning vært nærmere folk på ethvert nes og i enhver dal. Det er ikke fordi alle skal ta disse krevende utdanningene, men fordi vi alle skal ha tilgang på dyktig fagpersonell, og de skal få relevant og nødvendig praksis. I tillegg kommer reduksjon i studielån for folk som er bosatt i de minst sentrale kommunene, fordi vi vet at utgifter til reise og utdanningstilbud kan være høyere. Kunnskapsberedskap handler også om å investere i forskning og utdanning, som styrker tillit og trygghet blant folk.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:00:19]: De siste tre årene er det gjort historisk store satsinger i Finnmark. Det er halverte priser på FOT-ruter, gratis ferger, gratis barnehager, økt finnmarksfradrag og sterk økning av nedskriving av studielån. Kanskje ikke minst: Under forrige trontaledebatt bodde jeg i Troms og Finnmark fylke, i år bor jeg i Finnmark fylke.

At regjeringen har løftet regionen, har vært helt nødvendig etter åtte år med blå regjering, da vi så storstilt sentralisering og struping av kommuneøkonomien. Vi så et fergeopprør, vi så et flyopprør, og vi så et kystopprør.

Regjeringen har i en krevende tid levert historisk godt for oss i nord, og mitt løfte til Finnmark er at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne satsingen skal fortsette. Jeg vil jobbe videre for primærnæringene i Finnmark. Fiskeriene, jordbruket og reindriften danner grunnlag for bosetting og helårs arbeidsplasser og er viktige kulturbærere for både det norske og det samiske.

Jeg vil jobbe for at Finnmark skal bli et mindre fylke, litt nærmere resten av landet – billedlig, så klart. Det er på tide å utrede en beboerordning for innbyggere i Finnmark, slik at det ikke koster en månedslønn å dra sørover på vinterferie.

Fergene våre må få bedre kapasitet og regularitet, og jeg skal kjempe for at finansieringen til alle de gjenstående veiprosjektene kommer så snart de er klare til oppstart.

Ikke minst vil jeg arbeide for at det fortsatt skal være Finnmarks tur. Helt siden vi var Vardøhus len, har rikdommene våre beriket makten i sør. Nå er det på tide at denne rikdommen kommer oss til gode i større grad. Tilgang på fisk er en nøkkelfaktor. Det som trengs, er utvikling, ikke avvikling, offentlig tilstedeværelse, ikke salg av infrastrukturen vår – slik Fremskrittspartiet foreslår med Kirkenes havn – og gode lokalsamfunn, ikke sentralisering.

Ennå gjenstår det arbeid for å styrke Finnmark, men ingen er bedre egnet til å gjøre den jobben enn Senterpartiet.

Turid Kristensen (H) [10:03:45]: Stortingsrepresentant Aasrud sa i sitt innlegg her i går at regjeringen nå ville ta tilbake tryggheten for folk. Statsminister Støre gjentok det samme budskapet her i dag. Det er fint, det, men det er ganske åpenbart at regjeringen ikke synes at trygghet for folk er like viktig over hele landet.

Siden Støre-regjeringen overtok, har det blitt over 600 færre politifolk i gatene. Regjeringen har kuttet i politistillinger og har i stedet prioritert å åpne politikontorer – politikontorer politiet selv ikke har ønsket seg, og som det viser seg at nesten ingen besøker, politikontorer regjeringen mener at skal skape økt trygghet blant folk, men som i realiteten ikke er noe annet enn ren symbolpolitikk. Dette har skjedd samtidig som vi har sett en sterk økning i barne- og ungdomskriminaliteten, og at denne kriminaliteten har blitt både mer brutal og voldelig enn før.

I Oslo finner vi Norges største forebyggende politiavdeling med 65 politifolk som spesialiserer seg på forebyggende arbeid, og det trenger de. Likevel er det ikke bare i Oslo de opplever en sterk økning i barne- og ungdomskriminaliteten. I 2023 hadde politiet på Romerike 284 saker der personer under 18 år ble anmeldt for narkotika, trusler eller vold. Det er en økning på 50 pst. fra året før. 70 av sakene ble henlagt fordi gjerningspersonen var under 15 år.

Grensen mellom de to politiområdene respekteres ikke av de kriminelle. Det er vel bare regjeringen som tror at kriminelle holder seg innenfor egen kommunegrense. Politiet vet i hvert fall at det ikke er tilfelle.

Samtidig som politiet i Oslo styrkes med ressurser til forebygging, har politiet i mitt område, Lørenskog, Lillestrøm og ellers på Romerike, måttet legge ned hele sin forebyggende avdeling. De har blitt tvunget til å ta ressurser fra forebygging for å håndtere forbrytelser som allerede er begått. Dette viser hvordan regjeringen virkelig ikke evner å se det store bildet av hvordan kriminelle opererer i sentrale strøk, og også at symbolsk distriktspolitikk trumfer viktige behov andre steder i landet.

Dette er fullstendig uholdbart. Jeg er dypt urolig over den politikken regjeringen fører. Jeg er dypt urolig over de konsekvensene det får for sårbar ungdom som ikke får den hjelpen de trenger før de er skikkelig ute å kjøre, og jeg er dypt urolig over konsekvensene for mange lokalsamfunn som rammes av brutal og alvorlig kriminalitet.

Regjeringen sier den vil ta tryggheten tilbake til folk. Det bør gjelde folk i hele landet, også i sentrale strøk som Akershus.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:06:54]: Eg er stolt av at trontalen i går starta med å peike på velferdsreformene SV har fått til i forhandling med regjeringa. Samtidig er det kommunane som er grunnmuren i velferdsstaten, og difor er det svært bekymringsfullt at dyrtida, skapt av krig og økonomisk uro, gjer at KS no varslar om krise i kommuneøkonomien. 40 pst. av kommunane tærer no på reservane – i 2022 var det berre 17 pst. – og det er alvorleg, ikkje minst i mitt fylke, som er det fylket som har mest gjeld per innbyggjar.

SV prioriterer difor å gje meir pengar til offentleg velferd for alle i staden for å gje dei rikaste skattekutt. Det gjer vi for at alle, uansett lommebok, skal få gode tenester, som barnehage, skule, utdanning, helsetenester, eldreomsorg og kollektivtilbod, der dei bur.

Kommunane er grunnfjellet, og dei treng statleg draghjelp i dei store omstillingane vi må gjennom på grunn av demografi, klimaendringar, store oppgåver med å busetje flyktningar og det å snu naturtapet.

SV vil stanse privatiseringa av dei offentlege tenestene. Avkommersialiseringsutvalet peikar på at eit konglomerat av private tenester er vanskeleg og dyrt å kontrollere, og vi meiner vi er betre tente med at dei grunnleggjande tenestene nær folk er drivne av offentlege og ideelle aktørar utan profitt som mål. Det er verdt å merke seg at då svenske tilstandar oppstod i Sverige, var også privatisering av offentlege tenester ein del av den aukande kriminaliteten på arbeidslivsområdet.

Skal vi unngå eit delt samfunn med store forskjellar mellom folk, er det viktig å gje unge med utfordringar moglegheiter til å delta på lik linje med andre. Arbeidet mot diskriminering, kriminalitet og rasisme er svært viktig framover.

Ein trygg bustad er grunnmuren for eit verdig liv. Når folketalet veks meir enn bustadbygginga, må vi byggje fleire bustader, slik at vi alle har ein eigna bustad til ein pris ein har råd til. Problemet er at marknaden ikkje fiksar bustader til dei som ikkje har råd. Difor trengst det politikk, ikkje berre marknad. Ein frisleppt bustadmarknad er blitt ein forskjellsmaskin.

«Bolitikk» er viktig for heile landet, og vi må få kontroll på korttidsutleiga, så det ikkje blir hotelldrift der butikkmedarbeidaren, læraren eller sjukepleiaren skulle bu. Bustad først, heiter det også i det bustadsosiale arbeidet. Mykje hjelp og behandling er heilt fåfengd om ein ikkje har ein trygg bustad på plass. Difor er vi glade for at vi i lag med regjeringa har starta eit arbeid med å auke rammene til Husbanken, betre bustøtta og få på plass ein ikkje-kommersiell utleigesektor og ein ny husleigelov.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:10:09]: Etter samtaler med andre partier tar jeg ordet for å endre ordlyden i forslag nr. 24 fra «Stortinget ber regjeringen innføre en verifiserbar aldersgrense på sosiale medier» til «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en verifiserbar aldersgrense i sosiale medier». Da håper vi i Kristelig Folkeparti med det at enda flere partier vil vurdere å støtte det gode forslaget, som har blitt enda bedre, når vi skal ha det opp til votering i ettermiddag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:10:54]: Den norske regjering anerkjente Palestina som egen stat 28. mai i år. Det har min fulle støtte. Jeg ser beslutningen som en videreføring av Norges og Nordens konfliktdempende fredsrolle i Midtøsten. Verden trenger sjølstendige stemmer, og et Norge utenfor EU har et særlig ansvar.

Årets trontaledebatt skjer i en tid med ekstrem uforutsigbarhet og usikkerhet. Regjeringa må derfor prioritere fellesskapet. Det er i fellesskapet vi får økt trygghet. Alene blir vi alle for små og utrygge. Vi må fremme denne samtalen i familie og med naboer. Vi må forbedre det offentlige fellesskapets innsats overfor dem som trenger fellesskapet mest. De økonomisk ressurssterke må dempe sine krav og få avslag fra flertallet i denne sal når de økonomiske forskjellene mellom folk øker. Regjeringa må stille opp for folk som bor ytterst – geografisk og sosialt. Folk som bor ytterst, må kjenne sterkere på samfunnets bevågenhet. Fellesskapet verdsetter og trenger alle.

Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv, og et framtidsrettet arbeidsliv må være tilpasset familielivet, hvis ikke svikter rekrutteringen av unge familiefolk. Ikke minst offentlige ledere må forsterke innsatsen for å forbedre sin organisasjon, kultur og ledelse. Det myndige mennesket som tenker selv og tar ansvar, må stimuleres ved ansettelser. Det må gjøres et krafttak for å fremme tillitsbasert ledelse i offentlig virksomhet. Dette kan bare skje ved et vedvarende sterkt engasjement fra toppen – fra den politiske ledelsen.

Vår velferdsstat skal sikre økonomisk trygghet for dem av våre medmennesker som ikke har arbeidsevne til å kunne leve av sitt arbeid, jf. Grunnloven § 110. Alders- og uførepensjon og sykepenger skal gi grunntrygghet for de mange. For alderspensjonister fungerer Nav svært bra. For dem av våre medmennesker som sliter med sammensatte helseproblemer, fungerer Nav dessverre altfor dårlig. Disse menneskene som falt mellom flere etater før Nav-reformen ble iverksatt fra 2006, har dessverre ikke fått en mer helhetlig og tillitsskapende oppfølging med dagens Nav. Her er det for mange eksempler på sviktende innsats blant de 150 000 menneskene som går på arbeidsavklaringspenger. Hurdalsplattformens forpliktelse om tillitsreform i Nav må derfor realiseres.

Det lokale Nav-kontoret skal være et tilgjengelig kontaktsted for alle arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og bidra til at brukerne får tilbud om helhetlig oppfølging, bygge styringen av Nav på tillit til de ansattes kompetanse og delegere mer myndighet – jeg understreker, mer myndighet – til førstelinja. Digitalisering og sentralisering slik det skjedde i skatteetaten, er langt fra noe forbilde for å kunne gi mennesker med sammensatte helseproblemer god oppfølging i Nav. Statsråden må ikke akseptere en slik videre kurs, det vil ikke gå bra. Hurdalsplattformen må ikke brytes. For disse menneskene er det de tillitsskapende møtene med fagfolk i Nav som gis myndighet og som tar ansvar, som må prioriteres. Dette krever at de lokale Nav-kontorene må utvikles med økt bemanning. Det er en god investering og helt nødvendig for å realisere perspektivmeldingen.

Tobias Drevland Lund (R) [10:14:13]: Tidligere Arbeiderparti-statsminister Trygve Bratteli uttalte på 1950-tallet, den gangen han hadde jobben som finansminister:

«Det er en menneskerett å eie egen bolig.»

Han presiserte samtidig at ingen skulle tjene seg rik på andres bolignød.

Hovedproblemet med den norske boligpolitikken er at det etter dereguleringen på 1980-tallet er markedet som har lagt premissene for boligpolitikken, mens de fleste politikerne i denne salen og de politiske partiene har abdisert. Det gjøres selvsagt noen framstøt både her og der i ulike kommuner, men jevnt over er hovedfortellingen at boligmarkedet skal fikse seg selv, og at det meste ordner seg selv så lenge dette magiske markedet får frie tøyler, og vi bare bygger flere nye boliger.

I dag behandles ikke bolig som en menneskerett, som Trygve Bratteli en gang slo fast at det var, men som et investeringsobjekt. I dag tjener noen få boligbaroner seg rike på andres bolignød. Stadig flere nordmenn – hele én million nordmenn – befinner seg på leiemarkedet, og mange av dem mot sin vilje og langvarig. For mange av de vanlige folkene med vanlige inntekter som ønsker å kjøpe seg et eget sted å bo, blir boligdrømmen bare en drøm.

Akkurat nå befinner vi oss i selve episenteret for en mislykket boligpolitikk, nemlig i Oslo. Her har en sykepleier råd til å kjøpe litt over 2 pst. av boligene på markedet. Til sammenligning var tallet 20,7 pst. i 2015, ifølge Eiendom Norges egen sykepleierindeks. Ifølge LOs fagarbeiderindeks har en heltids barnehageansatt og en deltids butikkarbeider med to barn råd til å kjøpe kun 0,2 pst. av boligene på markedet i Oslo.

Det forteller at markedskreftene har spilt fallitt. Det haster derfor med å gjenreise en aktiv og sosial boligpolitikk. Vi trenger å gjenreise Husbanken til fortids storhet. Mellom 1950- og 1990-tallet finansierte Husbanken byggingen av to av tre boliger som ble bygd i Norge. Det haster med å bygge ut en ikke-kommersiell boligsektor med flere allmenne leieboliger, slik de har i Danmark, der én av fem boliger er allmenne boliger. Der har de tidsubestemte kontrakter til lav pris. I København er det mulig å leie en 130 m² stor bolig for 9 000 kr i måneden. I Oslo må man bla opp minimum femgangeren av det.

Ja, regjeringen har lagt fram en boligmelding, de har kommet med noen tiltak, men det er langt ifra nok til å omgjøre Norge fra et land der boligmarkedet herjer med folk, til et land hvor vanlige folk igjen kan få seg et sted å bo til en rimelig penge, uansett om de leier eller eier. Rødt på sin side foreslo ved behandlingen av boligmeldingen hele 37 forslag. Ingen av dem fikk dessverre flertall. Derfor er Rødts utfordring til regjeringen – jeg ser at også ministeren med ansvar for bolig sitter her i salen i dag – at vi kommer sammen og finner gode løsninger for å få oss ut av boligkrisen. Det er faktisk flertall i denne salen for en ny og sosial boligpolitikk, men da må regjeringen ville det.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [10:17:35]: Samfunnsdebatten rundt barne- og ungdomskriminalitet har vært preget av store overskrifter. Det er beskrivelser av særdeles uønskede hendelser forårsaket av unge. Det er ikke et nytt fenomen, og derfor finnes det mye kunnskap om hva dette skyldes, og heldigvis også mye kunnskap om hva man kan gjøre for å skape endring.

Denne kunnskapen peker mot en hel vifte av sammenkoblede årsaker, der sosioemosjonell mestring, gode oppvekstbetingelser og fritidsaktiviteter er blant ting som trekkes fram som forebyggende og virkningsfulle.

Politikken henger sammen, særlig på dette området. Negativ atferd skyldes som regel en av to ting: enten at man oppnår noe ved det man gjør, eller manglende tilgang på eller kunnskap om en alternativ atferd og omgangskrets hos den unge.

Siden vi vet dette, blir det vårt politiske ansvar å sørge for at alle barn lærer hvordan de kunne ha løst ulike utfordringer bedre, hjelpe dem med å utvikle de verktøyene de trenger for å regulere seg, samt gi barna nødvendig hjelp ved å sette grenser for dem når det trengs.

Da trenger vi solide første- og andrelinjetjenester med en grunnbemanning som muliggjør at alle blir sett og ikke minst lærer alternativ og akseptabel oppførsel. Vi må spesielt fange opp de barna som trenger ekstra støtte, og vi må ramme dem inn, for uten å bli fanget opp, inkludert og gitt de verktøyene de trenger for å være en del av laget, vil de måtte finne sin egen vei. Og så mye vet vi: Det kan medføre valg som ut fra et samfunnsperspektiv ikke alltid er ønsket.

Forebygging er det sterkeste stikkordet for å sørge for et trygt og godt samfunn for alle. Forebygging må gå hånd i hånd med hjelpen til å bli regulert utenfra når en selv ikke har de ovennevnte verktøy. Ingen av delene kan utelates eller ses uavhengig hvis vi vil skape endring, hindre utenforskap og ikke minst ta vare på dem som trenger det, både på utsiden og innsiden av de gruppene som i dag driver med uønsket atferd.

Trygghet for alle på dette området oppnår vi best ved en kunnskapsbasert, helhetlig politikk uten enkle løsninger. Det leverer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen på, og det gir meg trygghet å vite at vi har nettopp Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved roret på dette området.

Margrethe Haarr (Sp) [10:20:25]: Som mange har påpekt i løpet av debatten, lever vi i en vanskelig og urolig tid. Det norske samfunnet blir så klart også påvirket av det som skjer rundt oss. Jeg er derfor veldig glad for at vi har en regjering som prioriterer tiltak som skaper trygghet, utvikler gode velferdstjenester samt prioriterer tiltak som utjevner sosiale og geografiske forskjeller.

Vi må sikre at vi stiller opp for dem som trenger det mest. Det å prioritere tiltak som skal sikre at barn har det trygt og godt, er kanskje det aller viktigste vi gjør. Alle barn og unge fortjener å ha en trygg og god oppvekst. Gode barnehager og skoler er viktig, men også tiltak som fører til at barn og unge har en meningsfull fritid med et mangfold av aktiviteter og inkluderende aktiviteter hvor de kan oppleve mestring.

De aller fleste barn i Norge har det bra, men det gjelder dessverre ikke alle. Et godt barnevern er avgjørende for de mest utsatte barna. Barnevernet skal gi trygghet og hjelp til barna og familiene som trenger det. Vi har fortsatt en del utfordringer i barnevernet, men denne regjeringen har tatt tak i de utfordringene med tiltak som skal endre systemet.

For mange barn i institusjonsbarnevernet flytter for mye, får for dårlig helsehjelp, møter utfordringer med rus og gjennomfører ikke skolen. Vi må gi dem et bedre tilbud. Regjeringen og statsråd Toppe har derfor laget en strategi om en ny retning for institusjonsbarnevernet. Senterpartiet vil at barn skal få hjelp i kommunen de bor i, at det skal bli færre flyttinger, og at barn med rusproblemer skal få trygg og helhetlig hjelp. Barn som bor på institusjon, skal oppleve god omsorg, støtte og beskyttelse.

Fosterhjem er bærebjelken i det norske barnevernet. Av alle barn som ikke kan bo hjemme med foreldrene sine, bor ni av ti i fosterhjem. Nær 250 barn venter på fosterhjem, og det er for mange. Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil at fosterforeldre som er frikjøpt fra vanlige jobber for å være fosterforeldre, nå også kompenseres for manglende opptjening av tjenestepensjon. Dette skal gjelde uavhengig av hvor mye fosterforeldrene er frikjøpt, og fra første dag. Sammen med en rekke andre tiltak er målet at vi skal klare å rekruttere flere fosterforeldre som vil stå i oppdrag over tid, og at det vil gi ro og stabilitet for barna, og at flere barn skal få et fosterhjem.

I høst skal Stortinget behandle en ny fosterhjemsmelding, og regjeringen har varslet at det neste år skal legges fram en kvalitetsreform for barnevernet. Det ville være et viktig bidrag for å sikre et godt og trygt tilbud til dem som trenger det mest.

Even A. Røed (A) [10:23:12]: Det har vært en interessant debatt så langt. På helsefeltet har fokuset vært på ventetidene – og det med rette. Ventetidene må ned, etter at de begynte å øke i 2017 og ble kraftig forverret gjennom en pandemi som skapte store utfordringer for helsetjenestene våre. Det som er interessant, er at det ropes høyt i denne sal, men det er få forslag til endringer, annet enn gamle løsninger som fritt behandlingsvalg og ulike potter til private, som jo ikke tok ventetidene ned. De har økt fra 2017, to år etter at fritt behandlingsvalg ble innført.

Vi har ingen allergi mot bruk av private. Vi bruker mer penger på å kjøpe tjenester fra private nå enn det Høyre gjorde da de satt i regjering, og det er helt greit, men dette skal ikke organiseres på siden, med en mangelfull samhandling og integrering med vår felles helsetjeneste. Det vil ikke fungere optimalt. Det vi trenger mer av, er samarbeid mellom store og små sykehus og mellom sykehus og kommuner.

Vi må sørge for at folk som er pasienter, ikke blir kasteballer i systemet. Vi må sørge for at legene som står på akutten, ikke må ta en lang ringerunde for å finne ut av hvilke legemidler pasienten som kommer inn, går på. Vi må sørge for at pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus, har et tilbud å komme hjem til, og at senga på sykehuset kan brukes til nye pasienter. Vi må gjøre opplevelsen av og kostnadene ved å flyttes mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene mindre. Det er samarbeid som vil bidra til at vi tar ned ventetidene, for vi må ikke bare bruke pengene mer effektivt, vi må også sørge for at sykepleierne, helsefagarbeiderne, legene og alt annet helsepersonell har muligheten til å jobbe mer effektivt, ikke ved å løpe fortere, men fordi samhandlingen fungerer bedre.

Derfor er det på sin plass – og med rette – at regjeringens hovedfokus har vært på akkurat dette. Vi har samlet partene rundt bordet, fordi det vil bidra til at vi finner løsninger som henger sammen. Det holder ikke at vi i denne salen vedtar spennende formuleringer. De må være forankret ute i tjenestene, og det sørger nå helseministeren for.

Vi har innført et samhandlingstilskudd som gir økonomiske insentiver til å samarbeide. Det er det motsatte av sånn situasjonen har vært. Dette er penger som vil sette i gang mange nye, spennende prosjekter som vil gi effekt på ventetidene, og som vil gjøre at pasientene møtes av helsetjenestene på en bedre måte.

Vi er også på vei til å løse fastlegekrisen. Fastlegen er kanskje den viktigste brikken i helsevesenet. 90 pst. av pasientene blir ferdigbehandlet hos fastlegen, og når mange står uten fastlege, legger det ekstra trykk på de øvrige helsetjenestene.

Vi har eksempler på at dette fungerer godt. Hallingdal Sjukestugu samarbeider på en utmerket måte, der pasienten flyttes fra en sykehusseng til en kommunehelseseng uten å bytte seng. Hun ligger i den samme senga. Da snakker vi om godt samarbeid, hvor kommunene og spesialisthelsetjenesten henger godt sammen.

Skal dette fungere, må vi også ha penger. Vi må ha en vekst i sykehusbudsjettene som går utover demografi. Det leverer vi på: 5,5 mrd. kr gjør at vi er langt over demografiutviklingen, og det er jeg veldig glad for.

Solveig Vitanza (A) [10:26:29]: Krig, ustabile forsyninger av mat og energi og store klima- og miljøutfordringer preger hverdagen til millioner av mennesker verden over. Mer enn noen gang er det tydelig at en bærekraftig matproduksjon og et aktivt jordbruk i hele landet er grunnleggende for at vi skal kunne skape en trygg framtid for folk i Norge.

Jordbrukets samfunnsoppdrag er å sikre innbyggerne i Norge nok og trygg mat, produsert på norske naturressurser, men jordbruket består av vanlige folk, som også er bekymret for sin hverdagsøkonomi og hvordan de skal få driften til å gå rundt.

Landbruket har lenge hatt store utfordringer knyttet til for lav lønnsomhet. Klimaendringer – med stadig mer ekstremvær – gjør at det også er mer krevende å produsere mat. For Arbeiderpartiet og Senterpartiet har det derfor vært avgjørende å lage en konkret strategi for økt selvforsyning. Målet er å øke selvforsyningen til 50 pst. innen 2030. Forutsetningen for å nå disse målene er å øke bøndenes inntekter. Derfor har regjeringen lagt fram en ambisiøs plan for opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket.

Ingen kan bestride det faktum at denne regjeringen gjennom de tre siste årene har styrket bevilgningene over jordbruksavtalen med omtrent 12 mrd. kr, eller 67 pst. Det viser med tydelighet en sterk prioritering av norsk landbruk fra Støre-regjeringen. Ingen andre sektorer har hatt en like sterk vekst. Denne satsingen har gitt betydelige forbedringer i resultatet per familieårsverk, til tross for den store kostnadsveksten vi har hatt i samme periode. Dette bidrar til trygghet for jordbruket i en usikker tid og er helt nødvendig for framtidstro og investeringsvilje for å øke selvforsyningen av mat.

Vi er ikke helt i mål. Vi skal fortsette å jobbe for å forbedre velferdsordningene i landbruket. Vi skal jobbe videre for en helhetlig matpolitikk som bidrar til et aktivt jordbruk og foredlingsindustri over hele landet. Vi skal også kutte utslippene i landbruket, og vi skal fortsette å jobbe for å forbedre dyrevelferden. Snart legger regjeringen fram den første dyrevelferdsmeldingen på lang tid.

For Arbeiderpartiet er norsk matproduksjon en bærebjelke for beredskap og trygghet for det norske folk, og vi skal fortsette å sikre framtidstro og optimisme i norsk landbruk.

Hårek Elvenes (H) [10:29:39]: Sett i lys av de krevende oppgavene som ligger foran på det forsvarspolitiske feltet, må jeg si at jeg er en smule overrasket over at Arbeiderpartiet, ved representanten Foshaug, er så tilbakeskuende i sitt innlegg. Påtar man seg først oppgaven med å skrive historien, får man skrive den hele og fulle historien.

Faktum er at da Solberg-regjeringen inntok regjeringskontorene i 2013, satte man i gang en grundig undersøkelse av tingenes tilstand i Forsvaret. Konklusjonen var entydig. Hvis Forsvaret ikke ble styrket med betydelige bevilgninger raskt, ville Forsvaret gå inn i en styrt avvikling – for å sitere daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen. Det ble også nedsatt et eksternt ekspertutvalg som kom til samme konklusjon. Faktum er at bevilgningene til Forsvaret under Solberg-perioden faktisk ble økt reelt med 38 pst. – i motsetning til perioden 2002–2013 under Stoltenberg, da bevilgningene reelt gikk ned med 3 pst. Dette finner man i gul bok, statsbudsjettet 2022.

Dette var kanskje grunnen til at tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, under et besøk til utenriks- og forsvarskomiteen i forrige periode ga et velment og sympatisk råd. Han sa at det kanskje ikke var hans forsvarspolitikk under hans regjeringsperiode som skulle danne standarden og malen for den forsvarspolitikken som skulle føres framover.

Resultatene har også meldt seg i positiv forstand. I en melding til Stortinget fra 2022, Meld. St. 10 for 2021–2022, skrives det:

«Forsvarets operative evne er styrket gjennom en rekke satsinger i forsvarssektoren de siste årene. Det har vært helt nødvendig å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten til Forsvaret.»

I langtidsplanen skriver regjeringen:

«Retningen som tidligere planer har lagt opp til har gitt et godt utgangspunkt for styrkingen av Forsvaret.»

Slik er fasiten, men jeg synes ikke vi skal bruke så veldig mye tid på å se bakover. Vi står overfor svært krevende oppgaver når den vedtatte langtidsplanen nå skal realiseres. Husk at denne langtidsplanen ble utviklet i et samarbeid mellom regjering og opposisjon, gjennom en rekke møter før planen ble lagt fram. Dette er en plan som har betydelig risiko. Den er ambisiøs, og den krever knallharde prioriteringer fra Stortingets side. Det er oppgaven vi sammen skal løse – ikke å se tilbake og drive med en fortegnet historiefortelling.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [10:32:46]: Å sikre trygghet for landet og for innbyggerne er den aller viktigste oppgaven vi har i denne salen. I denne stortingsperioden har Norges trygghet og folks trygghet blitt utfordret hardere enn vi har vært vant til på lang tid. Vi preges alle av at vi lever i en mer urolig verden. Mange kjenner på uro og utrygghet for hva framtiden vil bringe. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har styrt trygt og stødig i en krevende tid, og nå ser det endelig ut til at vi har lysere tider i vente.

En ny sikkerhetspolitisk situasjon gjør at Norge må prioritere trygghet hjemme og ute høyere enn tidligere. Økt spenning i verden krever at vi bruker flere samfunnsressurser på forsvar og nasjonal beredskap. Uroen i verden viser seg ikke bare gjennom krig, men også gjennom mer kriminalitet. Både mer grenseoverskridende og organisert kriminalitet utfordrer oss, og regjeringen møter det med styrking av politiet, gjengpakker, tiltak mot ungdomskriminalitet og strengere kontroll på grensen med flere tollere og mer moderne utstyr for å stoppe smugling av våpen og narkotika.

Trygghet for folk innebærer også trygghet for inntekt, helse og velferdstjenester, trygghet for at politiet, ambulansen og brannvesenet kommer når man ringer, og at tiden det tar å få hjelp, er så kort som mulig – uansett hvor man bor. Innimellom kjenner vi alle behov for noen å holde i hånden. Ofte er det kommunens oppgave å ta den jobben og være det sikkerhetsnettet som tar vare på oss gjennom livets ulike faser – et ansvar som stadig utvides med nye oppgaver og økte forventninger.

Mange er bekymret for kommunenes økonomi – jeg selv inkludert. Jeg er glad for og stolt av at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har styrket kommuneøkonomien betydelig, samtidig som vi nå omfordeler inntektene mellom kommunene på en bedre måte. Det er på høy tid. Under Solberg-regjeringen ble de økonomiske forskjellene mellom kommuner i Norge forsterket, og da særlig mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Østfold-kommunene er blant de mest skattesvake kommunene i landet og vil få hele 348 mill. kr ekstra gjennom den omleggingen som er vedtatt for 2025. Det er bra, og det er helt nødvendig, men det er fortsatt behov for mer. Østfolds innbyggere har store sosioøkonomiske utfordringer og skårer nå lavest i landet på utdanningsnivå. Til gjengjeld topper vi statistikkene over arbeidsledighet og utenforskap. Det koster.

Det er en kjensgjerning at innbyggere med sosiale og økonomiske utfordringer gir kommunene større utgifter enn gjennomsnittet. Vi har fortsatt en jobb å gjøre for å sikre at kommuner med høye kostnader og sosiale utfordringer skal kunne yte likeverdige tjenester til sine innbyggere. Senterpartiet vil jobbe videre for en rettferdig fordeling av inntektene mellom kommuner. Det er det aller viktigste som må på plass for at vi skal vinne kampen mot utenforskapet og sikre trygge lokalsamfunn i alle deler av landet vårt.

Trine Lise Sundnes (A) [10:35:53]: Høyreblokken tror visst at om de bare sier noe ofte nok, blir det sant. Regjeringen struper kommunene, sier de, selv om min egen kommune, Oslo, beviselig får mer penger fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen enn fra den tidligere regjeringen med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, til tider i koalisjon.

Hva som er sant, ser jeg i min egen Høyre–Venstre-styrte kommune, støttet av Fremskrittspartiet gjennom en samarbeidsavtale. Byrådet her er i gang med et storstilt ran av arbeidsfolk som jobber i kommunen, for å få penger nok til å kutte skatt for dem med de mest verdifulle boligene. De privatiserer på skuldrene av alle som tar seg av våre sårbare innbyggere, eldre og dem som trenger ekstra oppfølging i hverdagen. Privatisering fører ofte til dårligere tjenester fordi anbudsdokumentene holder en dårlig kvalitet når det gjelder hva arbeidsfolk faktisk utfører i kommunens eller statens regi. Veien til dem som sitter med ansvaret, vanskeliggjøres gjennom kontraktklausuler. Ansatte må betale for privatiseringen gjennom dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Deres tjenestepensjonsordning er en del av lønnen. Det er ikke bare den store arbeiderbevegelsen i Norge som hevder det, EU-domstolen kom også til denne slutningen i den såkalte Barber-dommen i 1990. Det er hold i at tjenestepensjon er utsatt lønn. Nå skal altså høyreblokken i byen igjen ommøblere utstillingsvinduet i Oslo med høyrepolitikk. De starter med å sette ut fire sykehjem på anbud igjen: Uranienborghjemmet, Kantarellenhjemmet, Bjølsenhjemmet og Abildsøhjemmet.

Jeg er stolt av at dagens arbeiderpartiledede regjering, sammen med Senterpartiet, har lagt til rette for 150 000 nye arbeidsplasser, hvor åtte av ti er i privat sektor, men den veksten er altså ikke et resultat av privatisering – snarere tvert imot. Den veksten er et resultat av en politikk som øker norske virksomheters konkurransekraft her hjemme og overfor vårt viktigste eksportmarked, EU. Imens tillater høyresiden seg å grine på vegne av næringslivet. Det er i beste fall krokodilletårer. Det er mulig det er tårer fordi de ikke maktet å gjøre det samme selv i regjering.

Arbeiderpartiet står som garantist for en sterk offentlig sektor, trygge arbeidsplasser og en god balanse mellom offentlig og privat sektor. Det er tydelig at sosialdemokratiske løsninger er bra for næringslivet. Åtte av ti nye jobber her til lands i privat sektor kan ikke juges bort.

Ove Trellevik (H) [10:39:10]: Mykje av fokuset til regjeringspartia er på meir velferd, og det er lite fokus på bedriftene og behova til næringslivet. Støre nemnde at bedriftene og næringslivet hadde eksportoverskot. Han nemnde ikkje at mykje av eksportoverskotet kjem av ei svak krone. Det er det meste av årsaka, spesielt langs kysten.

I september har eg reist langs heile kysten frå Kristiansund i nord til Haugesund i sør og besøkt ei rekkje bedrifter i området mitt. Det er ei stor bekymring der ute for ordretørke no når effektane av oljeskattepakken minkar. Prosjekta begynner å verta ferdige, men det er ingen nye prosjekt som kjem inn. Oljeskattepakken skulle vera ein brubyggjar mellom oljeøkonomien og den nye satsinga innanfor f.eks. havvind, men det lèt venta på seg. Fasiten er ordretørke, frustrasjon og bekymringar.

La meg nemna nokre konkrete saker som ville skapt vekst, framtidstru og utvikling om ikkje det var for politikken til regjeringa. I forhandlingar med SV har regjeringa trekt tre blokker for leiting etter olje og gass. 26. konsesjonsrunde kjem ikkje i det heile med denne regjeringa. Nye funn kunne bidratt til å halda fram med aktiviteten på verfta. Den ekstremt negative haldninga til Wisting-feltet frå regjeringa sin budsjettpartnar SV bidrog til at prosjektet vart lagt i ein skuff. Regjeringa har halvert satsinga på havvind i Sørlege Nordsjø Il, og heile prosjektet med ikkje å ha kablar til resten av marknaden har skapt ei stor usikkerheit rundt havvindsatsinga til Noreg. Satsinga er altfor usikker. Samanstillinga av turbinane kjem mest sannsynleg til å skje hos eksisterande verdikjeder og på eksisterande areal i Danmark. Dette erfarer eg no langs kysten. Utsira Nord var tenkt til fleire industriutviklingskonsept for å modna fram dei beste konsepta på verfta langs kysten før storskalasatsing på flytande havvind. Regjeringa vil no satsa alt på eit lodd, og verftsmiljøa langs kysten fryktar det verste, nemleg at heile havvindsatsinga vil gje minimalt med ringverknader langs kysten.

Som følgje av regjeringas manglande evne til å få fart på kraftproduksjonen, har elektrifiseringa av sokkelen stoppa opp. Industripartnarskapet til regjeringa har havarert. Industrien står klar til å bidra med meir kraft, men det er heilt i det blå kor krafta skal koma frå. Elektrifiseringa av ferjer og båtar har stoppa opp, og summen av elektrifiseringsprosjekta kunne ha gjeve 37 000 årsverk totalt.

Høgre har òg føreslått ei miljøteknologiordning for havbruk. Me har eit nedtrekk på fleire milliardar i volum på havbrukssektoren på Vestlandet. Den nye miljøteknologiordninga som låg gryteklar frå Solberg-regjeringa, er etter tre år enno ikkje komen. (Presidenten klubbar.) Det kunne gjeve mange, mange nye industriarbeidsplassar langs kysten vår, om me hadde fått satsa på ny teknologi.

Stein Erik Lauvås (A) [10:42:37]: Så langt i denne debatten er det ikke noe som tyder på at Høyre og Fremskrittspartiet har noen særlig troverdige svar på utfordringene innenfor verken næringspolitikken, arbeidsmarkedspolitikken, kraftpolitikken eller kommuneøkonomien, og heller ikke representanten Trelleviks innlegg endrer på det.

Det er også et påfallende ullent budskap fra høyresiden når det gjelder kommuneøkonomien og om Høyre og Fremskrittspartiet vil endre det nylig vedtatte inntektssystemet. For Østfolds kommuner, ikke minst bykommuner som Sarpsborg og Fredrikstad, var de endringene vi gjorde i inntektssystemet noe som også styrket økonomien i byene i Østfold. Det styrket selvsagt også økonomien i de øvrige Østfold-kommunene, som f.eks. i Indre Østfold og hjemme hos meg selv i Marker. Det var helt nødvendig.

Nå får vi et kutt i momsen på vann og avløp. Det er et grep som slår direkte inn i lommeboken til folk og bidrar til å redusere avgiftstrykket. For mitt eget hjemfylke, Østfold, og min egen hjemkommune, Marker, er dette momskuttet viktig. Vi, som resten av landet, står overfor tunge investeringer i spesielt avløpssaneringen, med bygging av nye renseanlegg og nye rørgater, og det koster mye penger. Momskuttet vi nå innfører på vann og avløp, vil bidra til å dempe utgiftstrykket for innbyggere, og dette er god fordelingspolitikk som treffer presist.

Vi satser også friskt på flere tiltak for å få folk i arbeid – 690 mill. kr mer på å få folk over fra utenforskap og inn i arbeid. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mitt eget hjemfylke, Østfold, har utfordringer med utenforskap. For mange fullfører ikke utdanningsløpet, og for mange står utenfor arbeidslivet. Å komme ut i arbeid og tjene egne penger, betale sin skatt og være en del av arbeidslivet og fellesskapet, er bra for alle parter, og det er en viktig satsing. Det er varmt velkomment i Østfold-samfunnet at vi får dette til, og det er egentlig veldig synd at vi ikke får noe større heiarop fra høyresiden når dette nå foreslås. Arbeid for alle er fortsatt jobb nummer én.

Det kan virke som om høyresiden i norsk politikk nå er mer opptatt av å svartmale så mye som mulig heller enn å være en konstruktiv kraft i politikken. Jeg håper på mer positivitet fra opposisjonen når vi nå skal fortsette å løse de store utfordringene vi står overfor. Det handler om rettferdig fordeling, å bygge mer kraft og mer nett, vi må utvikle industrien på land, vi må utvikle olje- og gassnæringen, vi må få flere i jobb, og vi må sikre at Norge fortsatt er et trygt sted å bo.

Skal vi løse de store oppgavene som ligger foran oss, trenger vi mer fellesskap og rettferdig fordeling av ressursene vi råder over, ikke mindre. Store skattekutt til dem som har mest fra før, er ikke svaret, og det er synd at høyresiden ikke klarer å komme ut av rundkjøringen og faktisk bidra med noen andre konstruktive løsninger enn bare å kjøre på med mer til dem som har mest fra før. Det binder oss ikke sammen. Det skaper bare større forskjeller og mindre tillit.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:45:53]: Sist søndag var det jubileumsgudstjeneste i kirken min. Hillestad kirke er 300 år. Det var jubelkor, biskop, ordfører, kakebord og gaver, for kirken er et felles møtepunkt for tro, kultur og bygdeliv. Vi har hatt poesigudstjeneste, kostymerenn i februar, historisk gudstjeneste der vi kom i klær fra ulike tidsperioder, og mye mer har skjedd og skal skje. Kirkebevaringsfondets 10 mrd. kr gir kirken jeg går i, 40 andre Vestfold-kirker og veldig mange andre kirker i hele Norge et sårt tiltrengt vedlikehold. Senterpartiet i regjering trygger land og kirke.

Partileder Trygve Slagsvold Vedum besøkte Eidsfoss barnehage i Holmestrand da alle barnehageplasser i Norge ble billigere 1. august. Ungene hadde lært sangen Slagsvold Vedum sang i tv-programmet Maskorama, og overskriften i Jarlsberg Avis ble «Se, det er pinnemannen!». En blid mamma fortalte hvor mye en tusenlapp spart i måneden betyr da maksprisen ble 2 000 kr. Enkelte steder i landet ble det enda billigere, og i Finnmark ble det gratis. Økt barnetrygd, mer gratis SFO og økte foreldrepenger bidrar også til å lette levekostnadene for barnefamiliene. Senterpartiet i regjering trygger folks hverdagsøkonomi.

Regjeringen har gjenreist Husbanken ved å fornye samfunnsoppdraget og målgruppene og økt lånerammen med nesten 70 pst. Husbanken har fått utvidet nasjonal kunnskapsrolle og nasjonal fagrolle for leiemarkedet og blitt forsterket som faglig støttespiller for kommunene. I Larvik vil området Torstrand få 25 mill. kr over fem år i områdesatsing. Senterpartiet i regjering utvikler landet vårt.

I november er det 30 år siden folket sa nei til EU i folkeavstemming for andre gang. I Altingets meningsmåling i høst steg nei-andelen, og ja-andelen sank. Nordmenn vil ikke inn i EU. Senterpartiet har en aktiv EU- og EØS-politikk. Senterpartiet sier nei til EUs fjerde energimarkedspakke – hele pakken, inkludert fornybardirektivet. Senterpartiet i regjering trygger Norge.

Grete Wold (SV) [10:48:44]: Dette er det fjerde året jeg holder innlegg i denne debatten, og det slår meg at situasjonen rundt oss blir mørkere for hvert eneste år. Ei heller denne gangen er det håp og optimisme som preger nyhetsbildet, i hvert fall ikke om man leser utenriksnyhetene. Krig og konflikter rundt i verden medfører lidelse og ustabilitet, ustabilitet som truer grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid.

Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang at vi står opp for det som bygger sterke felleskap og små forskjeller. Nå er det tid for å sikre fundamentet for vårt demokrati, der ytringsfrihet og menneskerettigheter for alle ligger støtt. Da må vi tenke på generasjonene etter oss.

Våre barn og barnebarn må få en oppvekst der de lærer å verdsette felleskapet og gjøres i stand til å bevare og utvikle det samfunnet de kommer til å arve av oss. Dessverre er dette skjørere enn vi liker å tenke på. Så hva må til for å videreføre et samfunn tuftet på demokrati, ytringsfrihet og like muligheter for alle?

For det første må en trygg barndom, med tillit til voksne og felleskapet, ligge i bunn – en oppvekst der man blir sett og møtt ut fra egne behov, men også lærer å se andres behov. Det må være en barnehage der lek, mestring, regulering av følelser og opplevelsen av gleden i felleskapet er grunnsteinen, der de møter andre små barn, barn med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger og ulike begrensinger. Det skaper en forståelse for mangfoldet, betydningen av å lytte til andre og å ta vare på hverandre.

Deretter bærer det over i skole og SFO. Da er mestring og nysgjerrighet viktig for evnen til å se utover seg selv, kunne møte omverdenen med empati og lære seg å vise respekt for andres meninger. Skal dette skje, må det være god bemanning i barnehagen, slik at alle barn blir sett og hørt. Det er helt avgjørende.

I skolen er en kvalifisert lærer med et team av andre yrkesgrupper rundt seg bunnplanken vi ikke kan rokke ved.

Det å kunne velge utdanning etter lyst og evner, det å kunne studere til noe man vil jobbe med, og det å ha reelt sett like muligheter for å ta en utdanning, fungerer som en vaksine mot økende ulikhet i samfunnet. Skal det bevares, må vi ha en studiestøtte og studentboliger som gir alle mulighet til å velge.

Til slutt: Det at vi kan stole på forskningen når vi befinner oss i en tid der fleip eller fakta er tatt til et helt nytt nivå, og at vi har en bred og fri forskning, er helt avgjørende. Det å kunne stole på at forskningen er uavhengig, ligger til grunn for et samfunn basert på tillit.

Konklusjonen er at vi aldri må nedprioritere satsingen på gode barnehager, gratis SFO, laget rundt elev og lærer, studentøkonomi eller fri, uavhengig forskning. Vårt demokrati avhenger av det.

Erlend Larsen (H) [10:51:57]: Det er rystende å følge krigen som foregår i Midtøsten. Akkurat nå foregår det harde kamper i Libanon. Det er et land Norge har hatt et nært forhold til. Mer enn 20 000 nordmenn tjenestegjorde i FNs fredsbevarende styrker i Sør-Libanon fra 1978 til 1998. Det er virkelig grunn til å spørre om FN har sviktet krigens ofre enda en gang. FN framstår som handlingslammet selv om verdenssamfunnet har 10 000 fredsbevarende soldater i Sør-Libanon. Man kan med rimelighet spørre om hva vi skal med FN-styrker, når de verken klarer å stoppe Hizbollah eller Israel.

I 2006 bombet Israel Sør-Libanon sønder og sammen i jakten på Hizbollah. I dette mangfoldige landet bor sjiamuslimer, sunnimuslimer, kristne og drusere i landsbyer tett ved hverandre. Etter krigen i 2006 lå Hizbollah nede, men de kom seg raskt på bena med god støtte fra Iran. De har hatt god tid til å forberede den neste krigen med Israel. Det ser ut til at verken FNs fredsbevarende styrker eller den libanesiske hæren har vært dem til heft eller bryderi alle disse årene. Hizbollah fikk holde på med sitt i for mange år. Dette måtte gå galt.

Det siste året var det aldri et spørsmål om Israel kom til å invadere Libanon, det var kun et spørsmål om når. Hvor var FN i denne tiden? Hva drev de fredsbevarende styrkene med?

På ny ser vi at israelerne angriper med full styrke. Angrepene synes å være mer målrettet mot Hizbollah enn i 2006, men krigen rammer sivile svært hardt. Landsbyen Ebel es-Saqi, som mer enn 20 000 nordmenn har et nært forhold til, er bombet, til tross for at dette er en kristen-drusisk landsby. Det vil mer enn overraske meg om Hizbollah har noe av interesse i denne byen. Igjen er landsbyen fraflyttet, slik den var da de første norske FN-soldatene kom dit i 1978. Byen vokste og utviklet seg godt da norske FN-soldater beskyttet området. De som bor i landsbyen, ber nå på sine knær om støtte fra FN, fra Norge, fra en rettferdig verden.

Et verdenssamfunn som har sendt 10 000 soldater fra 46 land, og som ikke klarer å sette opp sikre korridorer eller områder hvor befolkningen kan være trygg, er et FN som har feilet. Dette er en fallitterklæring for FN. Det er mange som støtter israelernes rett til å leve i fred, det fortjener de – på samme måte som libaneserne fortjener et liv i fred.

Sveinung Rotevatn (V) [10:54:52]: Når det er trontaledebatt, vert det også fremja ein god del forslag, så eg har behov for å kome med ei stemmeforklaring frå Venstre til tre av forslaga.

Det første er forslag nr. 4, frå SV, om fiskeripolitikk. Fiskeripolitikken bør vere langsiktig. I vår behandla Stortinget kvotemeldinga. Då var det eit breitt fleirtal som samla seg om dei lange linjene og prioriteringane i fiskeripolitikken. Det er bygd på gode og grundige prosessar der Stortinget lytta til Fiskarlaget, LO, NHO og andre organisasjonar. Venstre er sjølvsagt ikkje framand for at det kan trengast nye tiltak for å avhjelpe den krevjande situasjonen mange lokalsamfunn i nord opplever, men då må vi sørgje for at vi tek alle partar med på råd først, bl.a. Fiskarlaget og LO, mfl. Eg kan ikkje sjå at det er gjort her, så vi kjem til å stemme imot forslag nr. 4.

Så til forslag nr. 19, frå Raudt: Det kjem Venstre til å stemme for – det handlar om saka for Den internasjonale domstolen og folkemordkonvensjonen – men då legg Venstre til grunn at intensjonen bak forslaget er å avklare Noregs syn på korleis folkemordkonvensjonen skal tolkast og brukast, tilsvarande det forslaget som vart fremja, og som vi stemte for, i forbindelse med Stortingets behandling av eit representantforslag frå Raudt i juni om same tema.

Til sist forslag nr. 24, frå Kristeleg Folkeparti, om aldersgrense på sosiale medium: Det vart omformulert av representanten Ulstein på talarstolen no i stad. Slik vi ser det no, er det eigentleg formulert meir eller mindre nøyaktig slik det også vart sagt i trontalen, nemleg:

«Regjeringen vil komme tilbake med forslag til en aldersgrense for bruk av sosiale medier.»

For Venstres del ønskjer vi også ein diskusjon om aldersgrense på sosiale medium velkomen, ikkje minst korleis det kan gjerast på ein trygg og personvernmessig sikker måte som varetek ulike omsyn, inkludert barns rett til privatliv. Det signaliserte vi også då denne diskusjonen var oppe i samband med Kristeleg Folkepartis representantforslag i vår. No jobbar regjeringa med dette, så vi kjem ikkje til å stemme for forslaget, men avventar det regjeringa legg fram.

Liv Kari Eskeland (H) [10:57:13]: Me har no ein situasjon langs kysten vår som gjev fylkespolitikarane våre hovudbry. Det er innføring av gratis ferje til nokon av øysamfunna, som ikkje var heilt budde på konsekvensane dette ville medføra. Det er eit tiltak som i utgangspunktet skulle vera ei gladsak, men som har vorte eit skikkeleg problem. Tiltaket er innført utan konsekvensutgreiing, og det har oppstått utfordringar i kjølvatnet, som fylkeskommunane no er sette til å handtera. Dårleg materiell, fulle ferjer og ferjer som ikkje går, er i korte trekk problemstillingane. Næringstransporten kjem ikkje fram, dei fastbuande kjem seg ikkje heim eller på jobb, og turistane sit igjen med dårlege opplevingar, ettersom ferjene er fulle og mannskapet er slitne. Dette skjer samstundes som Sjøfartsdirektoratet har stramma kraftig inn på dispensasjonsretten til ferjereiarlaga, noko som medfører at det har vore vanskeleg å få på plass ordningar ein kan einast om. Resultatet går ut over pendlarane våre.

Fylkeskommunane har sett på fleire løysingar, men får avslag på grått papir frå kommunalministeren. Prinsippet om gratis ferje trumfar det meste. Eg skulle ønskja at me hadde ein litt meir pragmatisk og imøtekomande statsråd, som var med på å hjelpa politikarane med å finna løysingar i staden for å skyta dei ned.

Det er no heva over tvil at gratis ferjer er underfinansierte, og det fører eksempelvis til at det i Vestland er alle andre kollektivreisande som no må plukka opp denne rekninga. Det er lett å krevja gratis ferjer når ein kan skyva kostnadene over på andre. No betalar altså skattebetalarar og andre kollektivreisande for at tyske bubilturistar skal få reisa gratis i Noreg.

Den andre store jobben me må gjera, er å få utsleppsfrie ferjer og hurtigbåtar. Prisverdig nok står det i Hurdalsplattforma at ferjer og hurtigbåtar skal verta utsleppsfrie. Ferjene skal verta utsleppsfrie innan 2023 og hurtigbåtane innan 2025. Forslaga har no vore på høyring, og svaret frå næringa og fylka er tydeleg: Dette skal me få til, men det må på plass verkemiddel. Så vert det tyst frå regjeringa. Manglande verkemiddel gjer at fylkeskommunane no etterspør fossilfrie hurtigbåtar og ferjer, og desse skal gå dei neste 10–15 åra.

I Høgre er me opptekne av å nå klimamåla, og me veit at staten må vera sterkt inne for å bidra på området. Difor har me vore tydelege på at me må bidra der me kan. Dette kan få opp ein industri, skapa arbeidsplassar for framtida og bidra til at miljøverstingane våre, nemleg hurtigbåtar og ferjer, kan få ned utsleppa sine.

Åse Kristina Heien (SV) [11:00:35]: Vi har fått Østfold tilbake, og det har vi i SV kjempet for og er veldig glad for. Østfold er mangfoldig næringsliv, industri, jordbruk, natur, kultur og ikke minst engasjerte folk, for å nevne noe, men Østfold er også levekårsutsatt og sliter med utenforskap.

Ute i kommuner og fylkeskommuner jobbes det iherdig med å lande budsjettene for 2025, og jeg tror aldri det har vært en mer krevende øvelse enn nå. Østfold fylkeskommune må kutte 300 mill. kr de nærmeste årene. I den nye inntektsmodellen får Østfold fylkeskommune 23 pst. mindre enn snittet for fylkeskommunene og kommer dårligere ut enn gamle Østfold. Hadde fylket fått snittet av det norske kommuner får, ville det utgjort over 1 mrd. kr mer. Det er mye velferd. Istedenfor skal det kuttes, og det rammer kollektivtransport og skole hardest – de videregående skolene. Det jobbes på spreng i Østfold fylkeskommune for å gjennomgå hvor det kan spares inn før budsjettet skal landes i slutten av året. Hva skal det kuttes i – skolebygg, utdanningstilbud eller skoleskyss?

Andelen som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt, er høyere i Østfold enn i landet som helhet. Folkehelseinstituttet har sammenlignet høyere utdanning, inntekt og helse i landets fylker. Østfold skårer lavt på samtlige punkter. I tillegg er det høy arbeidsledighet. En seniorforsker i FHI beskriver at det er mer fattigdom i Østfold, flere som er utenfor arbeidslivet, og lavere utdanningsnivå. Fylket ligger signifikant dårligere an enn landet som helhet når det gjelder fullført videregående utdanning. Likevel må det kuttes i utdanningstilbudet i Østfold. Det er ganske ufattelig i et fylke som har jobbet fram et variert utdanningstilbud for å inkludere enda flere og hindre utenforskap. Nå tar vi et stort steg tilbake. Det vil koste mye for den enkelte, men vil også koste oss mye samfunnsøkonomisk framover.

SV styrker konsekvent kommunesektoren i sine alternative budsjetter. Dette er mulig fordi vi prioriterer velferd framfor skattekutt til dem som har mest fra før. Med SVs kommuneøkonomi vil kommunene dermed få et større handlingsrom enn i dag. SV forventer også at regjeringen prioriterer å styrke norske kommuner og fylkeskommuner framover og videreutvikler et rettferdig inntektssystem. Det er viktigere enn noen gang for vår felles velferd.

Geir Inge Lien (Sp) [11:03:56]: Møre og Romsdal, der eg kjem frå, er eit av dei viktigaste industri- og eksportfylka i landet vårt. Arbeidskleda er av det praktiske slaget, langt vekk frå embetsverkets finklede. Verdiane som vert skapte i regionen, er med på å finansiere landets velferd.

Ei desentralisert busetjing er viktig for eit fylke som lever av primærnæring og industri, og vi treng dei kloke hovuda i heile fylket. Akkurat derfor har Senterpartiet i regjering prioritert billegare barnehage og SFO, avskriving av studielån i 17 av kommunane våre og halverte flyprisar frå Ørsta-Volda lufthamn, Hovden, som eksempel på senking av nødvendige utgifter.

Eg reagerer veldig når representanten Liv Kari Eskeland no er oppe og snakkar ned gratis ferje. Eg er så glad for at vi har ein statsråd som står beinkløyvd på kor viktig dette er for folk og næringsliv ute i distrikta. I Møre og Romsdal har vi bedrifter som sparar opp til fleire millionar kroner i ferjeutgifter, og kan få verte med på å realisere ein velstandsauke.

Langtidsplanen for Forsvaret utløyser store investeringsbehov som igjen vil bety auka aktivitet for næringslivet langs kysten, både innan verftsindustrien og for leverandørindustrien. Vi har òg sikra oppstart av Veibustkrysset, eit prosjekt Framstegspartiet – med samferdselsministeren frå Møre og Romsdal – tok ut av Bypakke Ålesund. No startar vi det opp.

Med Senterpartiet i regjering har reising vorte billegare og enklare, og det har vorte meir attraktivt å busetje seg utanfor bykjernen. Med større og meir attraktive bu- og arbeidsmarknadsregionar vert Møre og Romsdal litt mindre, og det vert enklare å leve det gode liv i heile fylket. I år vert den ekstra arbeidsgjevaravgifta avvikla, og vi vidarefører ei differensiering av arbeidsgjevaravgifta som gjer det endå meir attraktivt å drive med næringsliv i distrikta.

Likevel skal vi ikkje kvile på laurbæra. Eg kjem til å jobbe vidare for at vi skal få til ein verdsetjingsrabatt på arbeidande kapital, at vi skal styrke kommuneøkonomien, og at vi skal satse endå meir på vegbygging og vegvedlikehald. Eg skal jobbe for at dei resterande vegprosjekta i NTP-en vert realiserte raskt og effektivt, og eg skal jobbe for å binde saman fylket på ein god måte, som kjem både næringslivet og folk til gode.

Møre og Romsdal treng eit parti og ei regjering som trur på heile fylket og heile landet, og det gjer vi i Senterpartiet.

Emilie Schäffer (H) [11:07:11]: I mange innlegg har vi hørt regjeringen og representanter i denne sal skryte av eget parti og regjeringens innsats. Det er på sin plass nå å fortelle om realitetene, slik de framstår i kommunene.

Som kommunepolitiker i Skien i Telemark føler vi mange av regjeringens reverseringer på kroppen. Skien har en rekke av de samme utfordringene som storbyene i Norge, og regjeringens reverseringer og kamp mot framtidsrettede reformer har dessverre forsterket mange av disse problemene. Jeg vil trekke fram mangelen på akuttplasser i barnevernet.

I sin iver etter å fjerne private aktører fra barnevernet har mange private plasser blitt nedlagt, og man har altså brukt 430 mill. kr i et forsøk på å erstatte dem. Det har resultert i noen få ekstra plasser. I mangel på institusjonsplasser plasseres barn i fengsel. I mai 2023 slo barnevernsvakter landet over alarm om at barn i krise plasseres på hotellrom og i fengsel i mangel på institusjonsplasser hos barnevernet. To måneder senere var situasjonen enda verre. Ett år senere er det fremdeles nasjonal plassmangel på barnevernets institusjoner.

Tilbudene finnes, plasser står tomme, men av politiske og ideologiske grunner ønsker ikke regjeringen å bruke de private plassene, dette i en tid med økende ungdomskriminalitet og større behov for hjelpetiltak, som institusjoner. Det er sterkt beklagelig. Tallene viser at barn under 18 år blir oftere varetektsfengslet. På grunn av kapasitetsproblemer brytes plikten til å hjelpe sårbare barn i tide, og Bufdir meldte for få måneder siden at de ikke har klart å levere forsvarlige tiltak til 86 barn innen rimelig tid. Dette knyttes direkte til regjeringens politikk.

Tilbake i Grenland kunne vi i lokalavisen denne uken lese om en 17 år gammel gutt med rans-, volds-, trussel- og narkotikasaker på seg. I mangel på akuttplass ble han tidligere i år plassert på hoteller rundt omkring. Deretter måtte barnevernet leie leilighet ham, men det endte med nye, alvorlige lovbrudd.

Unge og barn med store atferdsproblemer blir satt på gaten fordi det statlige barnevernet ikke klarer å skaffe institusjonsplasser til dem. Barn har aldri hatt så dårlig rettssikkerhet og tilbud om hjelp og omsorg som nå, og barnevernstjenesten må leie leilighet og hotellrom for ungdom når Bufetat ikke har klart å overholde bistandsplikten. Dette er ikke til barnets beste.

Denne kampen mot ideelle og private aktører innen helse og barnevern har gitt innbyggerne et dårligere tilbud. Min bekymring gjelder alle liv som settes på vent eller ødelegges. Høyre ønsker å ta i bruk alle gode krefter, også de private og ideelle. Vi trenger en politikk som forebygger og verner om de svakeste. Noe annet er kostbart for samfunnet og ikke minst for dem som rammes.

Morten Stordalen (FrP) [11:10:20]: Trontalen signaliserer regjeringens hovedlinjer og politiske prioriteringer for det kommende året. Når vi kommer til området samferdsel, er det dessverre nok en gang et nedprioritert område. La meg sitere fra trontalen:

«Regjeringen vil i statsbudsjettet legge frem en plan som vil vise hvordan Norge skal nå klimamålene i 2030.»

Det var alt om hva dagens regjering ser som det viktigste innenfor samferdselsfeltet det kommende året.

I budsjettdebatten for samferdselsbudsjettet 2023 uttalte daværende komitéleder Erling Sande fra Senterpartiet følgende om veivedlikehold:

«Det er vidare viktig at vi i tider der vi må halde att på pengebruken, skjermar løyvingane til drift og vedlikehald av vegane våre. Dette er viktig – at vi tek vare på det vi har. Jo lenger eit etterslep på dette området blir, jo dyrare vil oppryddinga bli.»

Dette samsvarer fint lite med de budsjettlekkasjene vi foreløpig har sett. Regjeringen følger ikke opp sin egen nasjonale transportplan knyttet til fylkesveisatsing, som skulle ta bedre vare på veiene vi har. I neste års budsjett bevilges under halvparten av hva de selv lovte. Enda verre er det at samferdselsministeren og regjeringspartienes representanter sier at de nå har levert på hva de har lovet. Nei, det er ikke riktig. Dette betyr at forfallet fortsatt øker på disse veiene, og at statsråd Erling Sande får rett i sine tidligere uttalelser som komitéleder om at oppryddingen etter denne nedprioriteringen vil bli dyrere.

Det er flere viktige omtaler jeg savner i trontalen, som absolutt burde stått der. La meg beskrive det slik det ville ha vært dersom Fremskrittspartiet hadde skrevet den delen av trontalen som omhandler samferdselssektoren:

Gode, effektive samferdselsårer bygger landet sammen mellom by og bygd. Det øker tryggheten for folk, og øker konkurranseevnen for næringsliv i det ganske land.

I tillegg står det altså ikke et eneste ord om at nye øst-vest-akser må prioriteres enda tydeligere etter Sverige og Finlands inntreden i NATO, noe som også utfordrer samferdselssektoren. Dette gjelder både jernbane og vei, som er helt avgjørende for å levere på NATO-oppdraget. Forsvaret har vært tydelig på hvor viktig det er med jernbane i nord for å frakte både materiell og personell. Da er det trist at heller ikke dette er viktig nok til å få en tekstformulering i årets trontale fra regjeringen.

Dersom Fremskrittspartiet hadde skrevet den delen av trontalen som omhandler samferdselssektoren, ville det ha stått noe sånt: Krigen nær oss og Sverige og Finlands inntreden i NATO utfordrer oss til å prioritere helt nytt, etter Forsvarets behov.

La meg sitere lederen av totalberedskapskommisjonen: «Nå er det alvor.» Ja, derfor savner jeg dette som ikke er nevnt med ett eneste ord under temaet samferdsel. Jeg håper Stortinget finner sammen i høst og sørger for at vi prioriterer nettopp beredskapen, som er vår forsikringspremie.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:13:35]: Brukerstyrt personlig assistanse, BPA, er helt grunnleggende og avgjørende for at mange mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne leve et godt, vanlig liv så langt det er mulig.

Petter er en student på 22 år som sitter i rullestol. Han er helt avhengig av å ha med seg en assistent når han skal til universitetet, ut med venner eller delta i samfunnslivet generelt. Etter sommeren har Petter fått redusert antall timer kommunen har innvilget BPA, til tross for at behovet for BPA ikke har blitt mindre – snarere tvert imot. Kommunen Petter bor i, har ansatt en ny rådgiver. Petter opplever at den nye rådgiveren bruker helt andre parametere til å beregne antall timer enn den forrige. Han føler også at rådgiveren ikke har hatt tid til å bli godt nok kjent med ham og hans behov. Petter opplever at rådgiveren heller ikke forstår forskjellen mellom BPA og hjemmetjenestene så godt som den burde.

Familien til Petter har bedt om ekstra timer BPA for å kunne få avlastning i helgene, men de har fått avslag. Det betyr at en av foreldrene må være hjemme for å bistå Petter hver helg. Petter er altså en voksen gutt og vil leve livet sitt uten altfor mye innblanding fra mor og far. Dette sliter også på foreldrenes livskvalitet.

Historien til Petter er dessverre ikke unik. Over hele landet er det familier og personer som opplever at de ikke får den hjelpen de trenger, eller de timene med assistanse det er behov for, for å kunne leve et vanlig liv.

Høyre mener at BPA er et likestillingstiltak, ikke et helsetiltak, og at BPA skal gi brukeren mulighet til å leve et så selvstendig liv som overhodet mulig. Det å få nok timer med BPA vil også bidra til at flere kan bo hjemme lenger, og at de ikke vil ha behov for å flytte inn på institusjon. Det er bra både for kommuneøkonomien og spesielt for den enkelte brukeren.

For å få BPA-ordningen til å fungere bedre, er det en forutsetning at de som jobber med det i kommunene, har den kompetansen de trenger. Det skal ikke spille noen rolle hvilken kommune man velger å bosette seg i, for man skal ha krav på de samme tjenestene uansett hvor i landet man bor. Det er på høy tid å ta BPA på alvor og sikre et verdig liv for alle.

Terje Halleland (FrP) [11:16:23]: Debatten så langt har vel vist oss at regjeringen er betydelig bedre på å beskrive problemene i samfunnet rundt oss enn den har vært til å løse dem. Innenfor energi- og klimaområdet har situasjonen gått fra å være krevende til å bli svært så kritisk. Vi trenger store mengder med ny kraft, vi trenger mer nett, men regjeringen klarer ikke å levere selv på prosjekter som er gryteklare.

Når det gjelder kraftnettet, er det tiltak som raskt kunne bedret situasjonen, men prosessene tar så altfor lang tid. På klimaområdet går snart den siste hånden fra partilederne våre ned når det gjelder hvem som fremdeles har tro på at vi skal nå klimamålene.

Som leverandør av olje og gass sikrer Norge Europa tilgang til energi. Vi gir EU muligheter til å nå klimamålene sine, samtidig som Norge som nasjon tjener penger på det. Framover ønsker EU å fortsette dette arbeidet, men da gjennom blått hydrogen og lagring av CO₂ på norsk sokkel. Dette har blitt rene statusprosjekter å gjennomføre for regjeringen. Grønt industriløft og tettere samarbeid med EU skal gi oss grønne norske arbeidsplasser, sier regjeringen på inn- og utpust, og de har vist at de er villige til å bruke mye skattepenger på disse områdene.

Hva er det som skjer nå? Nå begynner det altså å rakne. Nå vraker både Equinor og Shell satsingen på eksport av blått hydrogen. Samtidig kan vi havne i en situasjon hvor norsk sokkel ikke blir anerkjent som et lagringsalternativ for CO₂ fra EU.

På tyskernes vandring fra drømmer til realisme klarer likevel ikke regjeringen å etablere en forutsigbarhet for aktørene i samarbeidet med EU. Regjeringen har tydeligvis ikke den nødvendige viljen og interessen fra EU til å finne løsninger med Norge. Jeg sliter med å se at dette bærer frukter.

På et annet område har regjeringen en mulighet til å gjøre ting bedre. Maritim sektor er nå blitt innlemmet i europeisk kvotemarked, og sektoren kommer til å betale inn flere milliarder kroner årlig for klimakvoter som etter litt fram og tilbake kommer til å havne som inntekter til den norske stat. Her kan regjeringen sikre næringen forutsigbarhet og øremerke disse midlene til en fondsordning – etablere ordninger som fører til en omstilling til miljøvennlig drivstoff gjennom disse midlene. Norge er i dag en ledende sjøfartsnasjon. Med en slik ordning kunne vi klart å sikre at vi også forble det i framtiden.

Solveig Vestenfor (A) [11:19:29]: Det var ein gong ei lita bygd oppe i «dalom» som hadde nokon driftige eldsjeler. Dei starta ein sjuke- og fødeheim, og det er det me i dag kjenner som Hallingdal sjukestugu. Sjukestugua i Ål har blitt ein pilot, eit flaggskip innan samhandlingsreforma. Samarbeidet med sjukehuset på Ringerike og Vestre Viken helseføretak gjer at Hallingdal, der fem av seks kommunar tilhøyrer sentralitetsklasse 5, likevel kan måle seg med dei fremste i landet. Sjukestugua har 20 senger, der kommunane og helseføretaket betalar for ti senger kvar, og det er kvalitet i alle ledd, med dyktige fagfolk.

På grunn av samarbeidet med sjukehus og føretak er Hallingdal sjukestugu blant dei fremste i landet, med topp moderne helseteknologi, og med tilbod om CT-undersøking 24/7, fordi ambulansepersonell er opplærde til å betene maskina, med overvaking og assistanse frå Ringerike. Sjukestugua har dialyse, kreftbehandling, røntgendiagnostikk, altså kunstig intelligens, for å nemne noko. Dette er altså midt i dalstroka innafor. Spesialistane kjem oppover frå Ringerike og behandlar pasientane på Ål, i staden for at alle som treng helsehjelp, reiser nedover. Dette er god samfunnsøkonomi, og ventetida går ned.

For helseberedskapen i Noreg betyr lokale sjukehustenester mykje. Det løner seg å desentralisere det ein kan, og sentralisere der ein må. Det handlar om helsekvalitet, at han er god og forsvarleg, og det handlar om livskvalitet, om at familie og vener kan ha kortare reise for å besøke deg. Like viktig: Det handlar om beredskap i krisetid.

Mange distrikt i Noreg har mange tilreisande. Under ekstremvêret Hans blei det herja kraftig i Hallingdal. Vegar blei stengde, infrastrukturen brøyt saman, det var skred og flaum, og fleire blei skadde. Me fekk god hjelp frå nasjonale helseteam, av statsforvaltar og innsatspoliti, men då blei Hallingdal ei øy, som Stein Torleif Bjella seier. Det at sjukestugua var der – med senger, utstyr og fagfolk døgnet rundt – gjorde at helseberedskapen blei vareteken, og at dei som blei verande, med eller mot si vilje, var trygge. Det var ei viktig forsikring for oss som skulle leie kommunen gjennom krisa.

Me lever i ei uroleg tid. Framtida kjenner ingen, og helseberedskapen trengst i både byar og distrikt. Det var tre viktige bodskap helseminister Vestre fekk då han besøkte Ål i september, og dei er det viktig at også Stortinget høyrer:

• Helse-Noreg treng eit felles journalsystem for heile landet.

• Det trengst ein betre finansieringsmodell.

• Lokale helsesenter, som Hallingdal sjukestugu, bør bli pilotar for såkalla «hospital at home» og digitale helsetenester.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:22:47]: Det har vore særs interessant å følgja denne trontaledebatten. Som tidlegare ordførar i ein distriktskommune har det vore særskilt interessant å lytta til opposisjonen sin karakteristikk av dei mange distriktstiltaka denne regjeringa har valt å prioritera høgt. Det gjeld t.d. halvering av ferjeprisane og gratis ferje, sletting av studiegjeld for innbyggjarar busette i sentralitetsklasse 5 og 6, og ikkje minst halvering av barnehageprisane i det same området.

I min heimkommune, Kvinnherad, har dei folkevalde frå alle parti omfamna desse ordningane. Med ordførar frå Høgre har eit samla kommunestyre no vorte så inspirert av ei regjering som ser, lyttar og kjem med distriktsretta verkemiddel, at dei lokalt har bidrege til å setja prisen endå eit hakk lågare. Kvifor kan dei bidra slik? Jo, fordi med denne regjeringa har omfordeling av inntekter og auka overføringar frå stat til kommune knytte til naturressursane våre vorte ein realitet.

Sjølv om kommuneøkonomien no er under sterkt press grunna høg rente og prisvekst, har denne regjeringa skapa ein ny optimisme og eit grunnlag for å utvikla distrikta – ikkje avvikla kommunar og viktige tenester for innbyggjarar for å etterkoma effektiviseringspolitikken til høgresida.

NRK omtala i ein reportasje for kort tid sidan barnehagetilbodet i mi nabobygd, Ølve i Kvinnherad. Barnehagen der hadde for få år sidan berre tre barn att. I mi tid som ordførar lytta me godt til bygda og bygdene ikring om viktigheita av å bevara tilbodet. Eg vert difor så inderleg glad når NRK i desse dagar, frå sitt distriktskontor på Stord, kan formidla at barnehagen no er stappfull av glade, energirike og flotte barn. Bygda opplever tilflytting og ein generasjon som flyttar heim att til bygda si. Mange av dei legg m.a. vekt på eit godt og trygt bu- og oppvekstmiljø.

Næringsliv, innbyggjarar og folkevalde i distrikta ser no ein politikk som dannar grunnlag for utvikling og ikkje avvikling. Dette er ei retning eg og Senterpartiet har jobba lenge og målretta med i denne stortingsperioden, men som berre var å drøyma om tidlegare, under Solberg-regjeringa. Eg vonar Høgre og deira samarbeidspartnarar snart kan synleggjera for innbyggjarane kva for nokre av desse distriktsretta verkemidla dei kjem til å avvikla, om dei – mot det ein skulle venta – på ny skulle få makt. Distrikts-Noreg treng rom for utvikling, og det har så til dei grader Støre-regjeringa gjort greie for.

Guro Angell Gimse (H) [11:25:57]: Trygve Bratteli er ofte sitert på følgende: «Vi forsto tiden vi levde i og ga svar folket trodde på.» Kanskje er setningen litt forslitt, men det er det det handler om i dag også.

Vi står overfor enorme utfordringer. Alle i denne salen kjenner utfordringsbildet: demografiutfordringer, klima- og naturutfordringer, stormaktsrivalisering og krig i Europa og verden. Ikke alt rår vi over selv, men vi kan som svar til folket styrke våre såkalte komparative fortrinn. Og hva er de? Jo, bl.a. kunnskapen og kompetansen og teknologien vi utvikler både i bedriftene våre og i forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Vi har også en kultur hvor samarbeid råder. Dette har gjort at bedrifter har kunnet hente hjem produksjon, og vi har faktisk vært konkurransedyktige sammenliknet med lavkostland. Det er de smarte hodene som er vårt konkurransefortrinn, det er gullet vårt, og bruker vi dem, får vi til den omstillingen vi må inn i.

I Trøndelag vil Aker Solutions i Verdal forandre olje- og gassindustrien og har tatt det første skrittet. De har nå utviklet en sensasjonell produksjonslinje for sandblåsing, sveising og maling ved hjelp av robotisering og kunstig intelligens. Antall produksjonsdager er redusert fra 500 til 26 dager – ja, presidenten hørte riktig: fra 500 til 26 dager. Dette har vært mulig på grunn av supersmarte folk i Aker Solutions og samarbeid på tvers med forskning, fagarbeidere, sivilingeniører og andre, og nå kan faktisk offshore vind bli lønnsomt.

Vi har mange gode eksempler på hva vi kan få til med de kloke hodene våre, men vi har ikke tatt ut potensialet ennå. 60 pst. av NHO-bedriftene sier at de sliter med å skaffe kompetent arbeidskraft, og Abelias omstillingsbarometer sier at Norge ikke har den høykompetente arbeidskraften vi trenger for å omstille oss, og at vi er for dårlige til å bruke muliggjørende teknologier. Derfor bør regjeringen satse enda mer på næringsrettet forskning.

Norske bedrifter har behov for en forskningspartner for å greie omstillingen. Mange har ikke forskningsavdelinger selv. Spesielt dreier det seg om små og mellomstore bedrifter, som også kontinuerlig må omstille seg. Det er vel og bra at regjeringen satser på et industriløft, men det løftet får vi ikke til om man ikke også satser på forskning, og forskningen må kobles til næringspolitikken. La meg igjen vise til Brattelis ord om å forstå hva som er problemet, og gi svar til folket: Styrking av næringsrettet forskning er ett av svarene.

Emma Lind (V) [11:29:14]: Den 4. oktober er dyrenes dag, så jeg vil starte med å gratulere alle med denne dagen. Det er en merkedag for alle som engasjerer seg på dyrs vegne verden over. Hva hadde vel vært mer passende enn å markere denne dagen med å vise til en framoverlent, ambisiøs dyrevelferdsmelding, som både befester dyrs egenverdi og sikrer at alle dyr behandles med respekt, og at det tas hensyn til deres naturlige atferd og behov? La det være helt klart: Vi trenger både bedre lovverk og konkrete tiltak for å beskytte dyrene våre, det være seg i produksjon, ute i naturen eller hjemme i stuen.

I dag blir dyr ofte vurdert som eiendom når det utføres ulovlige handlinger mot dem. Domstolene har hevet straffenivået i saker om dyremishandling, men fortsatt dømmes man etter straffelovens bestemmelser om skadeverk på annen persons eiendom.

For Venstre er det prinsipielt viktig at dyrs egenverdi slås fast i straffeloven. Det må komme tydelig fram at dyr ikke er ting, og at vold mot dyr er mer alvorlig enn skadeverk. Dyrs egenverdi må klarere fram i norsk lov, men skal vi få dette til, må vi også være villig til å gjøre endringer, og vi må faktisk gjøre noe.

Hver gang Venstre har utfordret dagens regjering på dyrenes sak, får vi høre at det vil bli vurdert i forbindelse med den varslede dyrevelferdsmeldingen. Det kan ikke være sånn at vi må vente med alle saker som kan bedre velferden for dyr, fordi regjeringen ikke klarer å bli ferdig med en melding.

Venstre la fram forslag om en egen dyrevelferdsmelding, som ble behandlet på Stortinget i februar 2022. Et stort flertall ba regjeringen om å framskynde arbeidet, med en frist innen sommeren 2023, men regjeringen startet ikke prosessen før rett før sommerferien samme år. I statsbudsjettet for 2023 ble det så klart at regjeringen ville utsette denne meldingen til 2024, og landbruksministeren kunne i går fortelle oss at meldingen kommer i løpet av høsten. Det betyr at ingenting blir vedtatt og iverksatt før tidligst 2025. Regjeringen har dermed ignorert stortingsflertallets ønske fra 2022 om framleggelse av denne meldingen i 2023 og skyver den stadig foran seg, samtidig som de konsekvent stemmer ned alle forslag til forbedringer. Det viser en mangel på vilje til å prioritere dyrevelferd, og det er i hvert fall ikke noe å feire på en dag som denne.

Vi kan ikke fortsette å vente mens dyr lider, og Venstre håper at et bredt flertall vil være med på å sikre at vi til neste år i hvert fall kan markere denne dagen med et nytt og forbedret rammeverk, akkurat slik dyrene våre fortjener.

André N. Skjelstad (V) [11:32:11]: Statsministeren var opptatt av hvordan vi skal bygge velferdsstaten framover. Det er vel strengt tatt noe vi alle i denne salen er opptatt av. I mange sektorer er utfordringen å kunne få tak i nok arbeidskraft. Skal vi utvikle velferdsstaten framover, er vi også nødt til å utvikle infrastruktur, både i luften, til sjøs og ikke minst til lands.

Det er også nødvendig at vi kan få effektivisert tilgangen vår til strøm med hensyn til nye energikilder. Skal vi videreutvikle Norge, er det helt nødvendig at vi tør å tenke nytt. Det vil si at når industriklynger produserer kraft gjennom solceller på sine tak – som f.eks. SalMar i Malm i Steinkjer – eller andre energitiltak, må det også kunne brukes på de aktuelle næringsområdene uten at det stanger mot et byråkrati og et regelverk som stenger for nettopp det. For å kunne omstille Norge til en grønnere retning trengs det mer kraft, men det går for seint.

Da dagens regjering tiltrådte, sa de at kommuneøkonomien skulle skinne. Jeg har 28 års erfaring fra kommunepolitikken. Situasjonen i dag er at vi har en veldig anstrengt kommuneøkonomi rundt omkring. Det er mange som nærmer seg ROBEK-spøkelset mer enn noen gang, noe jeg knapt har opplevd i min tid som kommunepolitiker. Dette er ikke helt i samsvar med det statsministeren sa om å ta velferdsstaten framover, for det er nettopp i kommunene at vi først og fremst leverer de tjenestene til innbyggerne. Derfor er det også nødt til å tenkes nytt om hvordan man rigger det framover. Det er klart det er et varsko til oss alle når det er så mange kommuner som nå tenderer mot ROBEK.

Jeg synes kanskje også dette rundt beredskap i stort var litt mangelfullt. Beredskap rundt Forsvaret dekkes godt, men den sivile beredskapen tas opp i mindre grad: tilfluktsrom, hvordan vi skal lære å leve med en aggressor på grensen vår, som Finland og Baltikum har levd med lenge. Dette er noe jeg synes regjeringen i større grad er nødt til å ta tak i, nettopp å kunne lære å leve som Finland har gjort i hele etterkrigstiden og fram til de ble NATO-medlem. Jeg tror Norge har noe å lære av det, for det er i det sivile liv det leves, og beredskapen er også vesentlig der.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:35:28]: I trontalen blei det streka under at Noreg vil mangle arbeidskraft framover. Det gjeld faktisk heile Europa. Kommunalkomiteen var nyleg på besøk i Italia, med migrasjon og asyl- og flyktningpolitikk som tema, og møtte ordføraren på Lampedusa. Italia har teke eit stort ansvar for båtflyktningar, og øya på berre 20 km², med 6 000 innbyggjarar, var bergingshamn for 100 000 båtflyktningar i 2023. Han etterlyste meir byrdefordeling og systematisk arbeid for flyktningar og migrantar, og dessutan samarbeid internasjonalt om lovlege fluktruter for å stanse utnytting og menneskehandel og dei mange drukningane i Middelhavet. Italia har vedteke at landet skal ta imot 450 000 arbeidsmigrantar dei komande åra.

Ein ting er sikkert: Vi kan ikkje sjå på at ungar og familiar druknar i Middelhavet og barn og familiar blir drepne på Gaza, i Sudan eller i Ukraina, utan å gjere det vi kan for å hjelpe. Vi kan heller ikkje vere med og legitimere ein «push back»-politikk som ser gjennom fingrane med ein praksis som brukar tortur, valdtekt og mishandling som eit verktøy for å avskrekke folk frå å kome, slik det skjer i nordafrikanske land som Tunisia.

Først og fremst må vi hjelpe folk der dei er, gjennom bistand, FNs humanitære innsats og flyktningarbeid. Noreg har ei viktig rolle med å sjå til at dette arbeidet blir styrkt i tida som kjem, for at folk skal kunne vere i stand til å greie seg. Høgresida her heime leiar an med stadige innstrammingar på flyktning- og asylfeltet. Eg er redd for at om vi går for langt i den retninga, vil vi hauste utanforskap, dårleg integrering og fattigdom, som igjen vil leggje grunnlaget for framvekst av rasistiske haldningar, ekstremisme og kriminelle nettverk som utnyttar unge menneske med lite framtidstru.

Vi må slutte å bruke ressursane på gamle saker og rive beina vekk under unge som har teke utdanning, er i full jobb og har levd nesten heile livet i Noreg, og som ikkje har noko anna ynske enn å få vere ein del av samfunnet – unge som misser opphaldsløyvet på grunn av små feilopplysningar foreldre og besteforeldre kan ha gjeve. Vi må slutte å rive beina vekk under desse, for vi treng denne arbeidskrafta, og vi treng at dei deltek. Vi må ta vare på dei norske verdiane som mellom anna folkeeventyra formidlar med Askeladden, som ikkje gjekk forbi, men stoppa opp og møtte folk med respekt, som den gamle dama med nasen fast i trestubben, som måtte få hjelp for å kome seg vidare. Det var Askeladden som til sjuande og sist tente mest på det. Lojalitet og tillit blir bygde når vi står saman i solidaritet i staden for å byggje murar.

Silje Hjemdal (FrP) [11:38:41]: Dette året har vært preget av mange debatter om partnerdrap. Partnerdrap er et svært alvorlig samfunnsproblem. Likevel nevnte ikke regjeringen dette i sin trontale med et eneste ord. Derfor mener jeg det er viktig å nevne det i denne debatten.

Siden 2000 er 190 kvinner og 28 menn drept av sin partner eller ekspartner. Nesten alle sånne drap som er begått, kjennetegnes av at det har vært vold i forkant. Vold i nære relasjoner er også et folkehelseproblem i Norge. Det koster samfunnet nesten 93 mrd. norske kroner hvert eneste år. Én ting er de økonomiske konsekvensene, men hvordan dette rammer familier, barn og pårørende og samfunnet som helhet, synes jeg vi skal ta oss tid til å diskutere.

Hvert fjerde drap i Norge begås av offerets næreste, gjerne også tidligere partner. I 2022 lå prosentandelen på hele 45 pst. Ni av ti av disse drepte er kvinner. Det viser også at dette faktisk er en likestillingsutfordring. For mange kvinner er det faktisk farlig bare å leve – også i sitt eget hjem. Innvandrere utgjør 15 pst. av befolkningen, men de står for 47 pst. av disse partnerdrapene. Det er et faktum jeg heller ikke ser at regjeringen tør å ta opp, og det må faktisk tas tak i.

Partnerdrapene illustrerer ofte noe naivt med det systemet vi har, at man gjerne tar mer hensyn til gjerningsmannen enn offeret. Under dagens regjering blir politiet tappet for ressurser. I løpet av dette året har flere såkalte partnerdrap rystet Norge, og flere av tilbakemeldingene vi får fra politiet, er at man ikke har nok ressurser til å jobbe godt nok forebyggende. Det er ikke akseptabelt.

Nå er det fire år siden forslaget om en permanent partnerdrapskommisjon ble foreslått. Arbeidet er riktignok satt i gang, men jeg synes det er veldig trist at man ikke kan komme i gang med denne kommisjonen før tidligst på nyåret. Her kreves flere og bedre tiltak i kampen mot et alvorlig samfunnsproblem.

Margret Hagerup (H) [11:42:01]: Norske medier har lenge meldt om at elevene ser hverandre i øynene, de leker mer, og det er mer ro i klasserommet. Mobiltelefonen er borte. Det blir nesten som å ha liveoppdatering om at Margret Hagerup føler seg så mye bedre, sover bedre og presterer bedre fordi Margret trener. Selvfølgelig blir det mer ro og fellesskap av at mobilen legges vekk. Fire av fem skoler har i flere år hatt klare regler for dette. Samtidig faller resultatene i skolen.

Kampen om historiefortellingen går nå i denne salen. Skolepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Elise Waagen, sa «mobil» flere ganger i sitt innlegg, mens læreren ble nevnt én gang. Det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ikke snakker mer om betydningen av lærerne for å lykkes med å snu utviklingen. Det er direkte urovekkende at én av tre elever på 8. trinn ikke kan lese skikkelig, og at nesten én av tre elever mangler grunnleggende ferdigheter i matematikk. Gode lærere som profesjonsutøvere er helt avgjørende for å lykkes i skolen. Da er det synd at regjeringen reverserer de tiltakene Høyre innførte for å løfte lærerne, uten å følge opp med konkrete tiltak som skal styrke læring og mestring i skolen.

Det er for mange lærere som slutter, samtidig som det er for få som søker seg til læreryrket. Høyre løftet lærernes status, og vi satset storstilt på etter- og videreutdanning. Etter innføringen av karakterkravet i matematikk så vi at flere fullførte. Nå stuper innsøkingen samtidig med at regjeringen senker kravene og gir dispensasjoner. Universitetet i Stavanger har valgt ikke å gjøre dette, nettopp fordi de mener at kvaliteten og lærernes profesjonsfaglige kompetanse står på spill.

For å beholde lærere i klasserommet innførte Høyre karriereveien lærerspesialistordningen. Pål Harald Hansen tok dette studiet i 2019, etter å ha undervist i 30 år. Han beskriver det som en revolusjon av egen undervisning, og resultatene på nasjonale prøver gikk til topps. Dette er kraften i Høyres skolepolitikk: mer praktisk og utforskende undervisning, også i de teoretiske fagene.

Jeg savner mediesakene om at det ikke lenger finnes sånne muligheter som Pål Harald Hansen fikk. Studiet er nå lagt ned ved Universitetet i Stavanger og flere andre institusjoner.

Kanskje må hele Norge løfte øynene opp fra mobiltelefonen, legge den til side og se hva som faktisk betyr noe i skolepolitikken. Det er lærerne som er nøkkelen til å lykkes med å skape en skole med mestring og læringsglede hvor enda flere fullfører og består. Da må vi sørge for å løfte statusen deres, vi må investere i dem, og vi må stole på den jobben de gjør i klasserommet. Hvis ikke, kan vi ende opp med en generasjon som kanskje ser hverandre i øynene, men som ikke kan lese det som står i boken foran dem, og det er dramatisk for norsk skole.

Rune Støstad (A) [11:45:10]: I en tid med store utfordringer har Arbeiderpartiet og Senterpartiet levert løsninger som gir folk trygghet og framtidstro. Vi har en tydelig plan for Norges framtid. De siste årene har 150 000 flere kommet i arbeid. Barnehagen er billigere. Vi har innført gratis SFO, økt barnetrygden og senket skattene for dem som trenger det mest. Vi holder det vi lover: Folk skal få bedre råd.

Norsk næringsliv setter rekorder i investering og eksport, noe som viser at det går godt med Norge. Høyre svartmaler og forsøker å skape et bilde av krise. Fakta viser noe annet. Bedriftene våre vokser, investerer og satser på framtiden. Det er resultatet av målrettet politikk som bidrar til nye jobber og kutter utslipp.

Vår politikk er å skape og dele i praksis. Hva gjør så Høyre? Man lover skattekutt, men for hvem? Høyres løsning er å kutte formuesskatten, til en kostnad på minst 21 mrd. kr, uten at man kan svare på hvor man skal hente pengene fra. Av dette kuttet vil 80 pst. komme til den rikeste ene prosenten av befolkningen. Skal Høyre øke selskapsskatten, eller skal partiet øke skattene for vanlige folk? Vi har ikke fått svar, heller ikke i trontaledebatten. Kutt i formuesskatt betyr også mindre penger til kommunene for å finansiere velferd.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør det motsatte. Åtte av ti lønnsmottakere har fått lavere eller uendret inntektsskatt når vi har kuttet 9 mrd. kr. Vi har prioritert rettferdig fordeling. De med lavest inntekt får beholde mer av det de tjener. De som har mest, bidrar mer til fellesskapet.

Høyre skaper usikkerhet med usammenhengende lovnader. Ernas viktigste løfte før valget i fjor var at de kommunale avgiftene ikke skulle øke i Høyre-styrte kommuner. Hun lovet det, selv om hun visste at det ikke var mulig å innfri. Det er tidenes løftebrudd.

Dagens regjering leverer der Høyre bryter løfter. Vi kutter moms på vann og avløp fra 25 pst. til 15 pst. For mange husstander kan det bety så mye som 2 000 kr i reduserte kostnader. Vi leverer løsninger, ikke tomme løfter. For oss er det viktigst at folk får bedre råd, ikke at de aller rikeste får skattekutt.

Roy Steffensen (FrP) [11:48:07]: For å følge opp forrige taler, om tomme løfter: Regjeringen har flere ganger de siste årene lovet økt kjøpekraft og at folk skal få bedre råd, og hver eneste gang har de bommet. Denne gangen er det imidlertid ikke bare finansministeren og statsministeren som sier at folk skal få bedre råd. Nå har regjeringen også fått Hans Majestet til å si det i trontalen, så nå er forventningene til budsjettframleggelsen på mandag mye større enn før. Jeg forventer at vi denne gangen får se tydelige grep på skatter og avgifter som vil sørge for at folk skal få bedre råd i 2025, og at man ikke kun krysser fingrene for at renten skal settes ned.

På mine bedriftsbesøk rundt om i landet utfordrer jeg alltid bedriftene på hvilke grep vi som politikere kan gjøre for å sikre vekst og utvikling i deres bedrift, i deres bransje eller i deres region. Da er det spesielt to ting som går igjen. Det er investeringer i infrastruktur, og det er reduksjon i utgifter, altså avgifts- og skattenivå, for å være mer konkurransedyktig mot utenlandske konkurrenter.

Dette er to områder, infrastruktur og skattelette, som Fremskrittspartiet i regjering leverte på, og som dagens regjering dessverre har gått i motsatt retning på. Vi har vist, både i opposisjon og i posisjon, at vi vil bygge landet, og at vi har satset på samferdsel – at vi f.eks. vil bygge store firefelts motorveier mellom de store byene for å få utvidet bo- og arbeidsregionene. Denne regjeringen har derimot vært tydelig på at tiden for de store samferdselssatsingene er forbi. Motorveiprosjekter har blitt utsatt, nedjustert eller skrinlagt. Samtidig har regjeringen slått til med tidenes største skatte- og avgiftsøkninger, i sterk kontrast til forrige regjering, som fikk redusert skatter og avgifter med om lag 35 mrd. kr. Blant annet fikk vi redusert både selskapsskatt og formuesskatt, for lavere skatt er en god medisin for å skape flere jobber og mer verdiskaping på lang sikt, og redusert bedriftsbeskatning stimulerer til ny vekst og sysselsetting i privat næringsliv.

Dessverre har utviklingen gått i feil retning. Resultatene ser vi i form av flere konkurser, men også at rekordmange bedriftseiere har valgt å flytte ut av landet, samtidig som vi ser at utlendinger har nettosalg på Oslo Børs. Dette er konsekvensen, ikke bare på grunn av kraftige skatte- og avgiftsøkninger, men også fordi noen av dem har skjedd plutselig, uten forvarsel, vært dårlig utredet og attpåtil fått tilbakevirkende kraft. Det mest alvorlige denne regjeringen har gjort, er altså å rokke ved forutsigbarheten i finanspolitikken, og Norge er blitt et land hvor investorer nå må ta høyde for politisk risiko.

Denne utviklingen må snus. Et nytt flertall i 2025 må jobbe for at de som har flyttet ut, flytter hjem igjen. Da må vi vise at vi vil ha en trygg styring av økonomien, og tilrettelegge for vekst og utvikling i næringslivet, i form av stabile og ikke minst forutsigbare rammevilkår.

Peter Frølich (H) [11:51:15]: Jeg skal gå rett på sak: Ukraina er i ferd med å tape krigen. De kjemper modig, de kjemper imponerende, men de kjemper også konstant med én hånd på ryggen fordi vi, Vesten, ikke klarer å gi dem militær støtte raskt nok, og fordi land i Vesten ikke gir dem lov til å forsvare seg på vanlig måte. Det er den passiviteten som gjør at Russland kan ødelegge by etter by etter by i Ukraina. I verste fall kan vi våkne opp i en verden hvor Russland, Iran, Kina og Nord-Korea har tegnet nye grenser i Europa.

Norge har et flott og langsiktig Nansen-program. Det er mye å være stolt av, men vi må også være forsiktige med ikke å bli for tilfredse og bekvemme med at vi alle er så hjertens enige om innretningen. Vi må også diskutere hvilken effekt dette programmet har, og potensielle endringer. Økt støtte i 2031 er fint, men det gir forsvinnende liten effekt for de soldatene som kjemper for å holde linjen mot overmakten her og nå.

Jeg tror vi skal være veldig klare på én ting: Den økende oppfatningen i Norden, i Europa og i Ukraina er at Norges bistand er i ferd med å sakke litt akterut. Mye handler om at vi kan og må gi mer penger nå, men det handler også om ledelse, og det handler om handlekraft.

Jeg kan ta noen helt konkrete eksempler: Hvorfor er ikke norsk våpenindustri og norsk næringsliv mer til stede på bakken i Ukraina? Mange andre land er allerede i full sving med produksjon, og der er kapital. Vi ser det i Finland, i Sverige, i Danmark – de er på plass – og så spør de seg i Ukraina: Hvor er Norge? Svaret er at vi fortsatt utreder hva vi skal gjøre.

Det finnes mange flere eksempler, men tilbakemeldingen fra norsk og ukrainsk side er at det til tider rett og slett mangler litt ledelse og handlekraft fra regjeringen. De sier rett ut at om ting fortsetter på denne måten, i samme tempo, med samme nivå på støtten, vinnes ikke denne krigen.

Jeg tror det er på tide at vi begynner å bruke ordet «seier» mer – seier for Ukraina, seier for demokratiene, seier for den regelstyrte verdensordenen vi alle ønsker å leve i. Ukraina har laget en ny plan for seier i denne krigen, men det vil kreve noe av alle land. Det vil kreve mot, det vil kreve handlekraft, og det vil kreve at også Norge må sette inn et nytt gir.

Helge Orten (H) [11:54:25]: En av våre store utfordringer framover vil være tilgangen på arbeidskraft. Dette er ikke bare en distriktspolitisk sak, slik Senterpartiet ser ut til å tro, men en grunnleggende utfordring for å sikre et tilstrekkelig tjenestetilbud, både for innbyggere og for verdiskaping i hele landet i årene som kommer. Når nærmere én av fem i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, må innsatsen for å få flere i arbeid økes betydelig.

Norge har en svak og fallende produktivitetsvekst og kommer til å få færre vekstimpulser fra olje- og gassektoren framover. I tillegg skal vi redusere klimagassutslippene i et raskere tempo enn det vi har klart så langt, ved å bygge mer fornybar kraft. Det krever en betydelig omstilling.

Når vi påpeker noen av disse utfordringene og behovet for en annen næringspolitikk, er svaret fra statsministeren at vi prater ned norsk næringsliv. Det gjør vi ikke – tvert imot. Det vi og et tilnærmet samlet norsk næringsliv er kritiske til, er regjeringas uforutsigbare og næringsfiendtlige politikk. I en mer urolig verden er regjeringas svar å øke skattene for næringslivet betydelig – nye grunnrenteskatter, med tilbakevirkende kraft, ekstra arbeidsgiveravgift og en betydelig økning i eierbeskatningen. Det har bidratt til økt usikkerhet og dårligere rammevilkår for dem som vil investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Det er feil medisin.

Skal vi bake kaken større og skape et bedre grunnlag for framtidig verdiskaping og velferd, må vi ha en annen kurs. Vi må framsnakke dem som ønsker å investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og gjenskape stabiliteten i næringspolitikken. Vi må bruke en større del av handlingsrommet fra oljefondet til det det var tiltenkt, nemlig vekstfremmende skattereduksjoner, infrastruktur, forskning og kunnskap. Regjeringa går dessverre motsatt vei.

Mange har opplevd å få betydelig dårligere råd de siste tre åra. Jeg merker meg at statsministeren ønsker å fortelle en historie om at folk knapt har hatt reallønnsvekst siden 2015. Det er ikke riktig. I sju av de åtte åra under Solberg-regjeringa var det reallønnsvekst. Kombinert med skattereduksjoner for folk og næringsliv, lav inflasjon og lav rente la det grunnlaget for økt verdiskaping og for at folk fikk bedre råd.

De siste par årene har folk opplevd økt inflasjon og økte renter og fått redusert kjøpekraft. I år ser det endelig ut til at folk igjen kan oppleve reallønnsvekst, men det er i en situasjon der alt har blitt dyrere og renten fortsatt er høyere enn hos våre nærmeste naboer. Mange, særlig de i etableringsfasen, vil fortsatt oppleve å ha dårlig råd.

Det er mange årsaker til at vi er der vi er, men det er unødvendig å tegne et annet bilde av historien enn det som er realiteten, slik jeg opplever at både statsministeren og regjeringspartiene gjør i denne debatten.

Mari Holm Lønseth (H) [11:57:29]: Under debatten i går kom representanten Tajik med flere påstander om Høyres innsats mot ungdomskriminalitet i vår regjeringstid som rett og slett ikke stemmer. Hun påpekte helt riktig at det var en vekst i ungdomskriminaliteten i 2018. Det var veldig bekymringsfullt, og det var også derfor Høyre på det tidspunktet tok en rekke grep for å håndtere den ungdomskriminaliteten vi så vokste.

For det første sørget vi for en massiv opptrapping og reell styrking av politiet. Vi sørget for at det ble ansatt godt over 2 000 nye politifolk. Investeringene i politiet var høye, og driftsbudsjettet ble økt med over 4 mrd. kr. Vi ga også 5 mrd. kr til investeringer i politiet.

For det andre kom vi med en rekke konkrete tiltak mot ungdomskriminalitet. Vi fremmet forslag om forbud mot deltakelse i gjenger, raskere reaksjoner for unge og forbud mot machete, for å nevne noen ting. Forslag om endringer i ungdomsstraff ble sendt på høring av Solberg-regjeringen i 2020, og det ble fulgt opp av dagens regjering.

Tajik påsto i replikkordskiftet med Sylvi Listhaug at ingenting ble gjort for å forenkle ordningen med sivilrettslig inndragning. Vi både sendte forslag på høring og fremmet forslag til Stortinget. Siden det har vi også gjentatte ganger foreslått oppfølging av forslag som dagens regjering har somlet med. Først nå, etter tre år, ser vi at regjeringen har sendt forslag om ordning med sivilrettslig inndragning på høring, selv om vi fremmet forslag om det på et tidligere tidspunkt.

Høyre i regjering la også fram en egen stortingsmelding om ungdomskriminalitet. Det var noe av det siste vi gjorde før vi gikk av i 2021. Det gjorde vi nettopp fordi det var en bekymringsfull økning i ungdomskriminaliteten. Dessverre var noe av det første den regjeringen som styrer nå, gjorde, å trekke meldingen fra behandling i Stortinget og legge den i skuffen.

Siden det har vi fremmet en rekke forslag om bekjempelse av barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Mange av dem har blitt nedstemt. Det vi har sett at Støre-regjeringen har brukt mye tid på, er å reversere det vi gjennomførte, og opprette nye lensmannskontor folk ikke besøker. De har også prioritert å reversere domstolsreformen. Det ser vi resultatet av nå, hvor vi ser at det er flere hundre færre politifolk i gatene enn da Støre-regjeringen tok over.

Realiteten er at vi etter tre år med Støre-regjeringen har kommet på hælene i kriminalitetsarbeidet. Tiltak både kunne vært og burde vært iverksatt tidligere. Vi startet et viktig arbeid da vi selv satt i regjering, og det er bra at mange av våre tiltak følges opp, men det trengs mer. Politiet er nødt til å styrkes, forebyggende enheter må bygges opp, ikke legges ned, og politiet trenger flere verktøy.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:00:46]: For Senterpartiet, som er oppteke av at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg, er det avgjerande viktig at vi har gode tenester, god infrastruktur og gode og sterke kommunar i heile landet – både små og store kommunar og i ulike område.

Det har vore ein del merksemd rundt det nye inntektssystemet til kommunane i denne debatten, og frå nokre hald, bl.a. frå Høgre, forsøker ein å framstille det som om det er eit forhold mellom små og store kommunar. Nei, det handlar framfor alt om å jamne ut moglegheitene mellom dei kommunane som har låge inntekter, og dei kommunane som ligg godt over landssnittet, i noko større grad. Det inneber bl.a. at store kommunar, som Lillestrøm kommune, som eg sjølv bur i, får vesentleg betre inntektsmoglegheiter, men òg små kommunar i Akershus, som bl.a. Hurdal.

Då tidlegare kommunalminister Nikolai Astrup vart utfordra på det nye inntektssystemet i går, var svaret hans at det det handla om, var å skulle bake kaka større. Eg registrerer òg at tidlegare statsminister Erna Solberg uttrykkjer bekymring for kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien er det absolutt grunn til å vere merksam på i desse tider. Det er store utfordringar og stor kostnadsvekst i mange kommunar, men frå den verkelegheitsbeskrivinga må ein òg utforme politikk.

Det som i alle fall ikkje er svaret, er det Høgre har lagt fram i denne salen. I statsbudsjettet for inneverande år føreslo Høgre til saman 5,6 mrd. kr i kutt i kommunesektoren, samanlikna med budsjettet som vart vedteke. Det var nesten 2 mrd. kr i kutt i fylkeskommunane, som er viktige for både vidaregåande opplæring, samferdsel og kollektivtilbod, og store kutt, på ca. 3,5 mrd. kr, i kommunane. Det hadde jo ført til store kutt for både små og store kommunar rundt i heile landet. Det svaret Høgre ikkje vil gje oss, er om dei vil stå fast på det nye inntektssystemet som no er vedteke, og som vil gje ei større omfordeling òg til ein del viktige kommunar Høgre styrer rundt i landet, eller om dei skal sende kommunane ut i ei ny uføreseielegheit.

Det er viktig at vi legg til rette for gode tenester nær folk i heile landet, og at vi legg til rette for å støtte opp om dei store utfordringane ein del større kommunar har, bl.a. knytt til levekår. Difor har det vore ei viktig satsing med bl.a. styrkt områdesatsing på ei rekkje nye område i landet. Det er òg viktig å sørgje for ein forsterka kommuneøkonomi framover og ikkje føreslå massive kutt, sånn Høgre har gjort.

Ola Elvestuen (V) [12:04:05]: I debatten har jeg prøvd å følge med på hvordan regjeringen svarer på noen av de største problemene vi og verden står overfor, og jeg må si det er forstemmende lite som kommer fra regjeringen.

Når det gjelder vår kamp mot global oppvarming, er det vel ingen nye klimatiltak som presenteres. Det vises vagt til en grønn bok, men det er ingen initiativer for å forsterke vår innsats som kommer opp mot den innsatsen resten av Europa fører – gjennom f.eks. fornybardirektiv, energiøkonomiseringsdirektiv, bygningsdirektiv, Klar for 55-pakken og REPowerEU. Det er mye som gjøres i resten av Europa, der vi henger etter.

Det inngir ikke tillit når regjeringen også har lagt ut på høring et nytt klimamål for 2035, som – dersom det blir vedtatt – kommer til å være det svakeste klimamålet til noe land i Europa. Man legger seg på en framskrivning med 55–80 pst. reduksjon, når Miljødirektoratet anbefaler minimum 80 pst. reduksjon. Vi har en klimaavtale med Europa, og det er fem år igjen til vi skal nå våre forpliktelser i 2030. Vi trenger mye sterkere politikk for å nå dem, men regjeringen avviser allerede en forlenget avtale med EU i klimapolitikken som vil gi et felles mål om 90 pst. reduksjon i 2040 – som selvfølgelig er der Norge skal ligge, med det samme ambisjonsnivået.

Verden er også i en naturkrise. Tap av natur er det største problemet verden står overfor. Det er ikke blitt nevnt av statsministeren, og det var vel heller ingenting i trontalen. Det ble lagt fram en naturmelding fra regjeringen, som rent faktisk ikke følger opp de forpliktelsene vi skrev under på i naturavtalen i Montreal for halvannet år siden. Man sier altså at vi ikke skal ha 30 pst. vern på land i Norge, og vi skal ikke følge opp – vi har i hvert fall ikke gjort noe ennå – for å gjøre det samme til havs. Det er ingen nye initiativer på restaurering. I praksis er vel oppfølgingen av avtalen dyttet ned til den enkelte kommune, som om det er Engerdal, Lillestrøm eller Drammen som har skrevet under, gjennom at alt ansvar dyttes nedover til kommunene, og som om det ikke er regjeringen som har ansvaret, og at vern faktisk vedtas gjennom Kongen i statsråd.

Til slutt til den alvorlige situasjonen for Ukraina: Når jeg hører på statsministeren i dag, høres det ut som det viktigste med Nansen-programmet er at det er enighet på Stortinget, men Nansen-programmet og hvor mye støtte vi skal gi, må stå i forhold til situasjonen i Ukraina. Nå er det en front hvor russerne har 200 angrep hver dag. Vuhledar ble forlatt av ukrainske styrker for bare få dager siden, og det er stor mangel på våpen og utstyr. Vi må forsterke støtten til Ukraina i løpet av denne høsten, og det håper jeg Stortinget klarer.

Kari Henriksen (A) [12:07:27]: Arbeiderpartiet vil gi folk trygghet og bedre råd. Vi vil bruke fellesskapets midler på en måte der de med lite får mer – ikke som Høyre, som gir 80 pst. av sine skattekutt til de én prosent rikeste i Norge.

Krigen i Europa og Midtøsten, sultkatastrofer i Afrika og trusler mot demokratier gir utrygghet. Dette må løses gjennom politisk diplomati, ikke gjennom drap og krig. Konsekvensene av dette gir også utrygghet hjemme. En rettferdig og likere fordeling av fellesskapets midler og tjenester kombinert med gode folkereformer er god vaksine mot utryggheten vi kjenner på, og mot større forskjeller mellom folk.

Regjeringas politikk treffer Agders utfordringer svært godt, og jeg vil framsnakke næringslivet, det organiserte næringslivet og LO i Agder. De er kreative og opptatt av å skape og inkludere og få flere i jobb. Tall fra SSB viser at det i Agder er opprettet 3 400 nye bedrifter i 2022, og Agder har 5,7 pst. av alle nyetableringer og flest gründerbedrifter. Regjeringen leverte på CO₂-kravet fra LO og næringslivet i Agder. Det styrker tryggheten for jobb for ansatte i Xstrata i Kristiansand, Alcoa i Farsund og Huntonit i Vennesla, for å nevne noen.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet prioriterte de veistrekningene som er planlagt i Agder, og økte bevilgningene til Nye veier med klare prioriteringer. Høyre og opposisjonen vannet ut prioriteringene og satte dem i spill. Å prioritere på andre områder enn skatt til de rikeste synes å være vanskelig for Høyre.

På kulturfeltet kunne vi i går glede oss over nyheten om at Vest-Agder-museet får tilsagn om støtte til nybygget sitt. Mange ropte hurra, eller kanskje halleluja – også byggenæringen, som nå opplever mer trygghet for jobb framover. I fjor fikk Kunstsilo sine budsjettmidler, og sammen med Kilden, kulturskolen og det kreative miljøet på Odderøya får vi et kraftfullt kulturelt senter for hele regionen.

Ja, kommuneøkonomien er utfordrende. Derfor har Arbeiderpartiet og Senterpartiet endret tildelingskriteriene. Alle kommuner, så å si alle i Agder, kommer bedre ut neste år. Høyre kunne ikke ta stilling til dette – ikke dette heller, for å si det sånn – da det var til behandling, og hadde ingen egne løsninger.

Fastlegekrisen er over, sykehusene får økte bevilgninger, ventelistene skal ned, og det skal bygges akuttbygg i Kristiansand. Fagpersoner får større muligheter til å bruke skjønn når de prioriterer, og sammen med kommunene kan de utvikle mer effektive tjenester.

Trygghet handler om trygghet for liv, økonomi og velferd. Arbeiderpartiet prioriterer like muligheter for alle og å utjevne forskjeller mellom folk, og det leverer vi på også i årets budsjett.

Tone E. Berge Hansen (A) [12:10:45]: Fram mot 2050 vil den yrkesaktive delen av befolkningen reduseres fra 3,2 yrkesaktive per person over 67 år til 1,9. Det utfordrer velferdsstaten. Med allerede lav arbeidsledighet betyr det at vi trenger så mange som mulig av de over 600 000 som nå står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Vi har ikke en eneste ungdom å miste. Selv om andelen unge og antallet som står utenfor utdanning og jobb, er redusert de siste årene, er det fortsatt altfor mange som ikke får muligheten til å delta i arbeidslivet og forsørge seg selv.

I en tid med lav ledighet vet vi at mange uten arbeid har én ting til felles: De har ikke fullført videregående skole. Det påvirker mulighetene på arbeidsmarkedet, og vi vet at det påvirker overgangen til helserelaterte ytelser. Derfor er jeg veldig glad for og stolt av den satsingen regjeringen har lagt på bordet på flere områder. Ungdomsgarantien, utprøving av andre og forsterkede arbeidsmarkedstiltak spesielt rettet mot unge og styrking av ordningen med varig tilrettelagt arbeid vil bidra til å gi flere mulighet til å ta del i arbeidslivet. I tillegg vil fullføringsreform og modulstrukturert fag- og yrkesopplæring bidra til at flere fullfører videregående opplæring og blir verdifull og nødvendig arbeidskraft.

Vi går inn i en tid med stadig økende etterspørsel etter arbeidskraft, og vi vet at det vil bli færre yrkesaktive som skal ivareta velferdsstaten vår, f.eks. innen helse og omsorg. Her i Stortinget diskuteres mangel på fastleger, sykepleiere og andre kritiske yrkesgrupper. Industrien trenger flere fagarbeidere, og vi ser på nye måter å løse oppgavene på for å øke produktiviteten og sikre økonomisk bærekraft.

Man har allerede over tid sett på oppgavedeling og nye løsninger, bl.a. innen helse- og omsorgssektoren. Flere hender inn kan frigjøre tid for sykepleiere, som er en mangelvare mange steder. Inkludering av dem som står utenfor utdanning og arbeid, er selvsagt viktig for hver enkelt som får muligheten, men for storsamfunnet er det kritisk viktig at vi lykkes. Vi vet at mange kan. Vi vet at mange vil. Vi må i fellesskap og i samarbeid med næringslivet jobbe med å få det til. Noe annet har vi ikke råd til.

Marit Arnstad (Sp) [12:13:50]: Jeg tar ordet fordi det er et par saker jeg synes det er behov for å kommentere. Det er ikke så lett å få øye på de helt store tankene fra opposisjonen i denne debatten, men de konsentrerer seg om saker og angrep som på mange forskjellige vis blir ganske små. Et av de angrepene er spørsmålet om nye tjenester i politiet, som Høyre gjør til noe svært stort, vondt og vanskelig. Det regjeringen gjør på dette området, utgjør mindre enn 0,5 pst. av det totale politibudsjettet. Det fortrenger ikke kriminalitetsbekjempelse på andre områder, men det er svært viktig for de kommunene det angår, og den lokalbefolkningen det angår. Så velger en da å latterliggjøre det. Sannhetsvitner i pressen blir dels politiet selv og særlig Høyre. Jeg synes den latterliggjøringen Høyre foretar på dette området, er litt flau, for det er også en latterliggjøring av folks behov for trygghet – og ikke bare det, det gjelder også kriteriene en velger. Representanten Holm Lønseth sa: Kontorer nesten ingen er innom, eller hvor mange anmeldelser er det i løpet av et år?

Er det et mål for et tjenestested å få flest mulig anmeldelser? Måler vi brannberedskap ut fra hvor mange hus som har brent ned i en kommune? Nei, vi gjør ikke det. Vi måler det ut fra responstid og tilstedeværelse, og det bør en også gjøre for politiet.

Grenseutfordringer er f.eks. ikke noe som stopper ved Svinesund. Vi har en grense i mitt fylke også, og den grensen går tilfeldigvis i en av de kommunene som har fått et nytt politikontor, nemlig Meråker. Det kan være noe grensekryssende kriminalitet der også, eller kanskje er det sånn at jemtlendinger og trøndere aldri gjør noe galt på det området.

Et annet felt der Høyre nå gjør seg høy og mørk uten grunn, er kommuneøkonomi. Realiteten er at kommunene hadde fått flere milliarder mindre dersom Høyres alternative budsjett i fjor hadde blitt vedtatt, enn det de nå har. Som representanten Gjelsvik var inne på, er inntektsutjamningen et nullsumspill. Det er et spørsmål om en utjamning mellom dem som er svært skattesterke, og dem som er skattesvake. Det er rett og slett en litt vulgær argumentasjon å si at det går fra Oslo til distriktene. Nei, det gjør ikke det. Det går fra Bærum til Drammen, fra Oslo til Lillestrøm, fra Asker til Fredrikstad. Det går mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Det er viktig også å ha med seg.

Det er vanskelig å få øye på de store tankene fra opposisjonen i denne debatten, men vi kan øyne noen store kutt. Etter Høyres og Fremskrittspartiets innlegg er det mulig å se konturene av store kutt i offentlig sektor, utradering av distriktspolitiske tiltak og muligens en omfattende kommunesammenslåing.

Hårek Elvenes (H) [12:17:08]: Bakteppet for denne trontaledebatten er ytterst alvorlig. Vi ser et Russland som bruker militærmakt for å nå sine utenrikspolitiske mål, og vi ser et Midtøsten som er på randen av en storkrig.

Regjeringen prioriterer konfliktløsning høyt i utenrikspolitikken, ifølge meldingen om rikets tilstand. Da er det bare å konstatere at i Midtøsten har regjeringen dessverre svekket Norges posisjon som en mulig brobygger.

Behovet for omstilling går som en rød tråd i perspektivmeldingen. Begrepet omstilling er ikke nevnt i trontalen. Det savnes sterkt, sett i lys av den svake produktivitetsveksten som er i norsk økonomi sammenlignet med andre land. Perspektivmeldingen er et økonomisk uværsvarsel. 180 000 flere trengs i helse- og omsorgssektoren i 2060, men økningen i økonomien er altså 75 000. Likevel konkluderer man i perspektivmeldingen med at helse- og omsorgstjenesten vil tiltrekke seg den nødvendige arbeidskraft. Ja vel, hvordan kan man løpe så raskt til en slik konklusjon? I så fall bør jo alarmklokkene ringe i alle andre sektorer, som da ikke vil klare å skaffe seg den nødvendige arbeidskraft.

Vi trenger reformer og ikke reversering av godt faglig begrunnede reformer. Regjeringens skattepolitikk bryter med den norske skattemodellen, der endringer i skattesystemet er godt utredet på forhånd, og der man søker brede kompromisser i Stortinget.

Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettets inntektsside, og vi trenger en regjering som verdsetter bedriftseiere og gründere, og som omtaler disse på en respektfull måte. «Baroner» og «profitører» har ingenting i det vokabularet å gjøre. Vi trenger et skattesystem som motiverer for å investere i Norge, og som ikke favoriserer utenlandsk eierskap.

Alt tyder på at vi trenger en ny regjering.

Hans Andreas Limi (FrP) [12:19:45]: Jeg er stolt over å tilhøre et parti på høyresiden, som venstresiden ofte omtaler med litt sånn underliggende forakt. Jeg er stolt over å representere et parti som er opptatt av verdiskaping og fremtiden for Norge og våre innbyggere. Fremtiden kan ikke bare dreie seg om velferd, men må også i større grad dreie seg om hvordan velferd skal finansieres. Derfor må vi forholde oss til realiteter og ikke bare til festtaler.

Vi har nå i halvannen dag hørt på selvskrytet fra posisjonen. Det er ikke så unaturlig at de vil fremheve alt de mener er positivt, men det virker ikke helt som folk og bedriftene der ute kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen. Så er jo næringslivet stort sett de 1 pst. rikeste i Norge også – skal vi lytte til SV, er det slik situasjonen er. Da tror jeg SV skal være klar over at de 1 pst. rikeste nok allerede har forlatt landet. Vi må lytte til dem som er igjen, og de som prøver å få bedriftene sine til å overleve og til å kunne utvikle seg videre i Norge. Det er små og mellomstore bedrifter med norske eiere og lokal forankring. Dem er det heldigvis flest av i Norge fortsatt.

Jeg hørte statsministeren tidligere i dag si at løftet om skattelettelser skaper usikkerhet. Det er litt rart å høre, for jeg har enda ikke hørt én eneste bedriftseier eller én eneste bedrift i Norge som sier det – snarere tvert om. Det de etterlyser, er rammebetingelser og et skattenivå som gjør det mulig for dem å videreutvikle seg i Norge, og som gjør det mulig å møte konkurransen fra utenlandske konkurrenter, som dessverre blir forfordelt gjennom den urimelige formuesskatten som bare belaster norske.

Det er en utfordring at vi i dag i privat sektor har den laveste sysselsettingsveksten på tre år. Det er en utfordring at antall konkurser er på et rekordhøyt nivå, faktisk det høyeste siden 2006. Det er ganske mange indikatorer som peker i feil retning. Selv om det også er slik at en del av de store, tunge industrilokomotivene har en positiv utvikling, må vi ikke glemme at hele stammen i norsk næringsliv faktisk er små og mellomstore bedrifter. Det er veldig mange av dem som i dag opplever en tøff hverdag, og det er svært få av dem som i det hele tatt kan tenke på å flytte til Sveits eller andre land. De vil bli i Norge.

Solveig Vestenfor (A) [12:23:02]: Reindrift som næring, kultur og livsform er unikt både i nasjonal og i internasjonal samanheng. Noreg har eit internasjonalt ansvar for den siste store villreinstamma på Hardangervidda og i Nordfjella. Stamma i Nordfjella fortener 3 minutts merksemd.

All villreinen i sone 1 blei skoten ned etter at det blei påvist skrantesjuke, eller CWD, i ei gamal simle i 2017. Det var og er dramatisk å skyte ned ei heil stamme. Folkevalde og forvalting i Nordfjella på begge sider av fjellet kjenner på det store alvoret og det internasjonale ansvaret i spesielt stor grad. Vestland fylkeskommune har òg engasjert seg.

Kvaliteten på stamma blir dårlegare dess lengre tid det tek å reetablere ho med dyr frå sone 2. No er det etter siste jakt påvist ei omtrent 98 pst. friskmeld stamme. Ein har altså ikkje funne nokon sjuke dyr i sone 2 etter at stamma blei skoten ned i sone 1. No har det gått sju år, og me er mange som er urolege for at tida som går, gjer at miljøet og den praktiske og kulturelle kunnskapen blir mindre og etter kvart blir borte.

Heldigvis har Stortinget følgt opp. Den 13. juni i år gjorde ein eit vedtak, nr. 786:

«Stortinget ber regjeringa snarast mogleg reetablere villrein i Nordfjella sone 1 med villrein frå sone 2 når denne kjeldebestanden er friskmeld på bestandsnivå, slik at risikoen for resmitte er handtert på eit akseptabelt nivå.»

Så er spørsmålet: Kva inneber eit akseptabelt nivå? Avgjerda vil ifølgje departementa kome i løpet av ein to–tre månadar. Det er difor viktig at alle medlemer av komiteane her i Stortinget – både klima og næring – følgjer opp vedtaket frå juni overfor departementa, slik at ein får sett i verk reetablering no, for det hastar.

For å lukkast med reetableringa må alle krefter jobbe saman. Lokal villreinforvalting, ordførarkollegiet rundt Nordfjella – altså Ulvik, Aurland, Lærdal, Hemsedal, Ål og Hol – og Vestland fylkeskommune er heilt samstemde i bodskapen.

Avslutningsvis har eg lyst til å vise til eit rykande ferskt vedtak i Vestland fylkesting frå 1. oktober, altså på måndag:

«Vestland fylkesting føreset at reetablering av villrein i Nordfjella sone 1 vert sett i verk omgåande, i samsvar med vedtak i Stortinget 13. juni 2024.»

Mudassar Kapur (H) [12:26:11]: I årene framover må kommunene være forberedt på store omstillinger. Vi blir flere eldre, levekårsutfordringene øker, og flere faller utenfor arbeidslivet og skolesystemet. Mange kommuner sliter med å tiltrekke seg næringsliv. De har svake kompetansemiljøer og klarer ikke å levere sine lovpålagte tjenester på en god nok måte. En god kommuneøkonomi er derfor viktig for å sikre innbyggerne gode tjenester. Da Støre-regjeringen kom til makten, hadde Kommune-Norge en solid økonomi. Det var et godt utgangspunkt for å utvikle landet videre, men de siste årene er historien om en regjering som har vært mest opptatt av å gjennomføre Senterpartiets reverseringsprosjekter, og et Arbeiderparti som ikke ser ut til å bry seg om Kommune-Norge.

Så langt har denne regjeringens tre kommunalministre fra Senterpartiet hatt tre prestisjeprosjekter. Det første var å bruke 1 mrd. kr på å lage syv nye fylkeskommuner, selv om man visste at det ville gi dårligere tjenestetilbud. Man ser en fasit når man kan lese i avisen at Buskerud og Østfold allerede nå sliter med økonomien. Dette vil selvfølgelig påvirke tjenestetilbudet.

Det andre var en omkamp i Kommune-Norge, der man reiste rundt og prøvde å friste kommunene til å løse seg opp ved at man skulle ta regningen, man skar kaker og det ene med det andre. Dette ville ikke landets lokalpolitikere være med på, og da ble man så desperat at man til og med var villig til å innføre lovendringer for å tvangsoppløse Kristiansand. Heldigvis ble dette prestisjeprosjektet en fiasko for regjeringen.

Det tredje er at regjeringen la fram endringer i inntektssystemet, der man tar store beløp fra noen få kommuner, f.eks. Oslo, og smører pengene tynt utover for å drive brannslukking, uten at de løser de langsiktige utfordringene Kommune-Norge står overfor – og dette sier selv de som får overført penger. Det er litt viktig å ha med seg.

Hvis vi skal løse utfordringene framover, må vi ha gode svar på hva vi kan gjøre for vekstkommunene, og hva vi kan gjøre for storbyene. Hva kan vi gjøre for dem som sliter med fraflytting? Hva kan vi gjøre for dem som sliter med å tiltrekke seg arbeidskraft og næringsliv? Det hadde jo generalistkommuneutvalgets rapport mange gode svar på, men den rapporten ble ikke bare lagt i skuffen, den ble kastet i søppelbøtta – og opp kom regjeringen med sitt eget inntektssystem. Da var det ikke så rart at vi sendte det tilbake, for det er ikke godt nok utredet. Det er ikke laget i samråd med Kommune-Norge. Hvis vi skal være i stand til å løse morgendagens utfordringer, må vi lytte til Kommune-Norge og ikke minst lytte til alle de velgerne som stemte på Høyre ved valget i 2023, som et klart signal til denne regjeringen.

Torbjørn Vereide (A) [12:29:26]: Eg har lyst til å nytte trontaledebatten til å seie noko eg har kjent litt på ei stund, og som eg har lyst til å seie rett frå hjartet. Det heng saman med denne ekle følelsen eg av og til får når eg ser korleis det politiske ordskiftet er i USA, når ein høyrer om korleis folk snakkar om kvarandre, med merkelappar og nedsetjande ord om korleis dei ein er ueinig med, har skumle intensjonar og eigentleg ikkje vil folk sitt beste eller tenkjer på deira ve og vel. Eg kjenner det er vondt.

I dag har eg hatt besøk av ungdomar frå Eikefjord barne- og ungdomsskule. Elevane fekk til og med møte Jonas. Det er mange politiske saker eg kan snakke om når dei spør meg, men det viktigaste eg føler eg kan seie til dei, er dette: Alle desse folka frå Sogn og Fjordane eller andre valdistrikt eg er ueinig med, dei frå dei andre partia, er fine folk. Det er fine folk. Vi er ueinige, men det er fine folk som har sine kampsaker, og som har lyst til å gjere kvardagen betre for folk der dei kjem frå.

Eg kjenner berre litt på det no, i etterkant av innlegga til ein av leiarane i eit opposisjonsparti, at det blei litt masse av tankegangen om at Noreg er eit u-land, og at dei som er ueinige med det partiet, ikkje nødvendigvis har dei beste intensjonane. Eg har likevel lyst til å fortelje den opposisjonsleiaren at eg framleis kjem til å snakke bra om vedkomande. Når folk spør meg på tomannshand kva eg eigentleg meiner om vedkomande som politikar, vil eg seie kva vi er ueinige om, men eg vil òg seie at det mennesket er bra på botnen.

Dette er det veldig fort gjort å gløyme, og eg òg kan bli riven med i augeblikket, men eg tenkjer at barn og ungdom som ser på oss, lærer av oss. Dei følgjer med på kva vi gjer, og tek etter oss. Eg håpar at vi alle etter beste evne kan prøve å halde på det prinsippet – at når veljarar kjem bort til oss og spør kva vi eigentleg meiner om desse folka vi kranglar med i debattar og i andre flater, kan vi seie til dei at vi er ueinige, men at dei er fine folk på botnen. Takk.

Emma Lind (V) [12:32:25]: Våren 2024 tilbød NTNU sluttpakke til alle ansatte ved Institutt for lærerutdanning. I tillegg ble det også annonsert at det mest sannsynlig ville komme oppsigelser. De er langt fra de eneste som sliter økonomisk. Lærerutdanningene ved Universitetet i Sørøst-Norge, i Stavanger, i Agder, i Østfold, i Oslo og andre steder melder at de nedbemanner, og at oppsigelser ikke kan utelukkes. Situasjonen har utviklet seg over tid, men det er særlig den nye finansieringsmodellen som oppleves som krevende. Mange universiteter og høyskoler varsler nedbemanninger og oppsigelser, spesielt fordi budsjettene for sykepleierutdanningene og lærerutdanningene ikke strekker til. Kvalitetsreformene som har kommet ovenfra fra regjeringen, ble heller ikke tilstrekkelig finansiert. Det koster mer å ansette førsteamanuensene og professorene som kreves i et masterløp, enn universitetslektorene som kan brukes i en bachelorgrad. Samtidig som institusjonene får beskjed om å tilby utdanninger i hele Norge og av bedre kvalitet, med mer praksis, opplever de altså kutt og innstramminger.

Gapet mellom planen om å bruke 3 pst. av BNP på forsknings- og utviklingsarbeid og faktisk bruk av penger har dessverre bare blitt større. Hvordan skal Norge møte framtiden hvis vi som samfunn ikke investerer i forskning og utvikling? Hvordan skal vi kunne ta i bruk KI i alle sektorer, og hvordan skal vi kunne møte klimautfordringene? Hvordan skal vi kunne konkurrere med andre markeder i verden, som Korea og Taiwan, som investerer 4,9 pst. og 3,8 pst. av BNP i forskning, eller andre OECD-land, som investerer i snitt 2,7 pst., når vi investerer under 2 pst.?

Universitets- og høyskoleinstitusjonene kutter i undervisningsfaktor, forskningstid og ansatte for å prøve å imøtekomme strammere økonomiske rammer, samtidig som de tilbyr studiene de skal – studiene som er etterlyst og kreves av myndighetene, studiene vi i Norge trenger mer av, slik som lærerutdanning og helseutdanning. Det er en viss ironi i at utdanningene for de profesjonene vi trenger aller mest, som sykepleiere og lærere, er de som kuttes først. Hvordan skal vi kunne utdanne flere lærere og sykepleiere med færre utdanningstilbud ved færre studiesteder?

Venstre mener at det er viktig å ivareta institusjonenes frihet, og at den ikke kan innskrenkes ytterligere. Institusjonene må gis mer rom og tillit til selv å finne de beste løsningene for å forbedre studie- og forskningskvaliteten. Institusjonenes frihet er grunnleggende for å ivareta forskningens uavhengighet. Den frie forskningen er viktig for ny kunnskap og rekruttering. Dette sikres best med solide grunnbevilgninger til universiteter og høyskoler.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [12:35:35]: I går leste jeg et sitat fra fylkesordføreren i Finnmark der han sier at det i en årrekke har vært gjort tiltak rettet mot Finnmark og Nord-Troms, men at disse ikke har slått til sånn han ønsker seg. Det har vært for mye prat og for lite handling, står det å lese. Det er en god beskrivelse av regjeringsårene 2013–2019. Tiltakene regjeringen Solberg valgte å innføre, var å fjerne økt barnetrygd i tiltakssonen og tvangssammenslå Troms og Finnmark. Ellers var det stillstand i personrettede tiltak.

Siden regjeringen Støre tiltrådte, har vi, i motsetning til tidligere i Finnmark, sett mer handling og mindre prat. Det blir mer enn en dobling i nedskrivning av studielån, slik at man får tilnærmet gratis utdannelse ved å velge å bosette seg i Finnmark og Nord-Troms. Det er innført gratis barnehage for barn i Nord-Troms og Finnmark, og det er økt skattefradrag for den enkelte. I tillegg får grunnskolelærere 20 000 kr ekstra i nedskrivning i året. Siden så mange nevner program, vil jeg nevne at Arbeiderpartiet vil utvikle dette til også å gjelde barnehagelærere. Det er en viktig anerkjennelse av den pedagogiske kompetansen barnehagelærerne bidrar til i de første opplæringsårene.

På infrastruktur ser vi også handling. Det har vært mye prat om E45 Kløfta. Det var prat i 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019, og det var det også i vår. Nå legges pengene på bordet, og prosjektet går fra prat til realitet i 2025. Riksveg 94 er neste i køen. På havnesiden har vi sett handling med gjeninnføring av midler til kommunale fiskerihavner og til statlig finansiering av Kjøllefjord havn, oppstart av ytre molo i Vardø og utdyping i havnen i Mehamn. I tillegg skal det etterlengtede kraftnettet få samme standard som resten av landet, og det skal gå helt til Øst-Finnmark. Listen over tiltak er også lengre.

I Høyres program står det at man skal bygge ut infrastruktur som understøtter en økt forsvarssatsing og utvikling av næringslivet i nordområdene. Det er for øvrig et lite kapittel. Betydningen av det ser vi faktisk i Høyres NTP-forslag, der de velger å ta ut Strømmen bru i Sør-Varanger fra NTP. Den ligger helt på grensen til Russland, der forsvarssatsingen er viktig. Det er viktig at det bor folk der, og at det er infrastruktur til næringsutvikling.

Vi har heldigvis en regjering som stiller opp når krisene inntrer, og som finner tiltak for samfunn hardt rammet av konsekvensene av sanksjonene. Av og til må man justere tiltakene, slik at de treffer bedre, men da er det viktig å være til stede og å ha evne til å lytte. Vi trenger fortsatt tiltak og investeringer for å snu trenden i nord, der det faktisk er sikkerhetspolitisk viktig at det bor folk, sånn at vi har beredskapen for den nasjonale sikkerheten.

Tove Elise Madland (A) [12:38:48]: Kva er utanforskap? Jo, det er per definisjon enkeltmenneske eller grupper av menneske som står utanfor samfunn, jobb og utdanning. Kva er folkehelse? Jo, det er helsetilstanden i befolkninga og korleis han fordeler seg. Me veit at folkehelsa har endra seg dei siste 30 åra, og forskjellane er blitt større.

Eg er blitt spurt om kvifor eg er sosialdemokrat. Jo, det er fordi eg ønskjer eit samfunn utan ulikskap. At nokon lever opp til 14 år lenger enn andre fordi dei har betre råd, kan eg ikkje akseptera. Difor er eg svært glad for regjeringa sitt arbeid med folkehelse. Det er å jamna ut sosiale helseforskjellar gjennom å tenkja på førebygging, gjennom å tenkja på levevanar, gjennom å meistra eiga helse og gjennom å fokusera på psykisk helse. Alle skal ha moglegheiter til å leva eit godt og meiningsfullt liv. Då betyr det noko at barnehagar og SFO er blitt billegare, og at SFO har fått gratis kjernetid. Gode universelle ordningar heng saman med god folkehelse.

Alt heng saman med alt i politikken. Det blei understreka veldig tydeleg av statsministeren i innlegget hans i dag – at ein ikkje må gå heim når klassekameratar går til SFO, men får bli med på leiken og fellesskapet, og at barnehagar blir eit tilbod til alle, med ein pris som gjer det mogleg, og ikkje berre fordi nokon har bestemt at ein kan gå der fordi ein treng det.

God folkehelse er å kunna delta i fritidsaktivitetar, og regjeringa har gjort mykje òg på det området.

Folkehelse er eit tverrfagleg arbeid, og difor heng – igjen – alt saman med alt. Innføring av ein ungdomsgaranti og vidareutvikling av fastlegeordninga er òg folkehelse, på same måten som bustadpolitikk og utvidinga av ei tannhelsereform heng saman.

På mange politikkområde viser regjeringa veg. Det er lagt eit godt grunnlag for å byggja og styrkja opp om fellesskapssamfunnet. Difor er det mykje som står på spel fram til 2025. For meg er universelle ordningar prioritet éin, ikkje skattekutt til den eine prosenten med aller mest frå før.

Anna Molberg (H) [12:41:18]: Under gårsdagens debatt ble jeg utfordret av representanten Sandtrøen fra Senterpartiet på hvorfor Høyre ikke støtter regjeringens forslag om å slette litt mer av studiegjelden til studenter som bosetter seg i distriktene. Det korte svaret er at det er dyrt, og at det ikke vil ha effekt. Hva er poenget med litt lavere studiegjeld hvis det ikke er mulig å få seg en jobb som kan betale resten av studiegjelden? Dette er kjernen i Høyres distriktspolitikk.

Det må skapes noen arbeidsplasser for å oppnå målet om levende lokalsamfunn i hele Norge. Det må bygges vei, og skattene må senkes, for at bedrifter kan etablere seg og vokse. I trontaledebatten har vi hørt venstresidens usaklige historiefortelling om at Høyre vil senke skattene til dem som har mest fra før. Det er bare tull. Her har venstresiden i tiår på tiår hatt én streng til rådighet, som de gnikker på til stadighet. Høyre vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital fordi den rammer bedrifter som har verdier bundet opp i maskiner, varelager og fabrikklokaler. Den rammer dem som satser på nye næringer, og den rammer også bønder som eier treskere og fjøs. For å betale formuesskatt må det lokale entreprenørfirmaet ta ut utbytte, hvor beskatningen også har økt. Den lokale entreprenøren som knuser ut en haug med grus for å ha i beredskap til flom eller andre kriser, må betale formuesskatt av denne grushaugen. Dette er dårlig distriktspolitikk. Den midlertidige arbeidsgiveravgiften, som regjeringen innførte, bidro til at næringslivet utenfor Oslo betalte 6 mrd. kr mer i skatt. Den rammet direkte den type jobber Sandtrøen og Senterpartiet ønsker at studenter skal søke på hvis de flytter til en distriktskommune. Igjen: Det hjelper ikke med litt lavere studielån hvis stillingen man potensielt kunne fått, ikke eksisterer på grunn av regjeringens skattepolitikk.

God distriktspolitikk handler også om å holde takten oppe på store riksveiprosjekter. Veiene våre er livsnerven i folks hverdag, og Høyre satset massivt på veibygging sammen med Fremskrittspartiet i regjering.

God distriktspolitikk er også å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Det gjorde den borgerlige regjeringen. Representanten Sandtrøen fra Senterpartiet må jo ha vært glad den dagen Høyre lokaliserte Norsk helsearkiv og Helsedataservice til hjembygden hans, Tynset. Det er mange arbeidsplasser.

Gode lokalsamfunn skapes nedenfra av enkeltmennesker og av bedrifter som skaper arbeidsplasser. Da blir det mulig å bo og leve i distriktene. Det er her de politiske prioriteringene må komme, ikke med statlige subsidier som blir værende på statsbudsjettet til evig tid, og som fører med seg masse nytt byråkrati.

Odd Harald Hovland (A) [12:44:35]: Etter å ha høyrt nokre innlegg her i salen om politiet og kamp mot kriminalitet må eg minne om det statsministeren sa i sitt innlegg tidlegare i dag. Regjeringa har altså styrkt politiet, auka grensekontrollen og skjerpa straffene for unge lovbrytarar. Regjeringa varsla for ca. 14 dagar sidan at politiet vert styrkt med over 2,4 mrd. kr i forslaget til statsbudsjett for 2025. Samanlikna med saldert statsbudsjett for 2024 er dette ei auking i driftsbudsjettet på over 10 pst. Vidare følgjer regjeringa opp den auka innsatsen mot gjengkriminalitet som vart sett i gang i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2024, med å føreslå ytterlegare 300 mill. kr til arbeidet i 2025, slik at det vert totalt 600 mill. kr i 2025.

Som oppsummering og konklusjon, og i motsetning til ein del av dei andre innlegga vi har høyrt her i dag: Denne regjeringa prioriterer politiet og kamp mot kriminalitet, og det er ingen tvil om at kriminalitet må få konsekvensar.

Truls Vasvik (A) [12:46:03]: Vi har stått her i to dager, og noen ganger hører jeg opposisjonen prate om at helsetjenestene er som en maskin som i seg selv kan behandle oss når vi blir syke. Hvis vi bare øker farten på maskinen lite grann, hvis vi bare betaler lite grann mer for å få tilgang på en privat eid maskin, ordner alt seg. Det er som om noen ikke har tenkt på at helsepersonell faktisk er mennesker, at det er mennesker som hjelper oss når vi blir syke. Helsepersonell er mennesker, ikke maskiner – mennesker som trenger å bli sett og anerkjent. Det må vi aldri glemme.

Når det er sagt, kan også menneskene få hjelp av maskiner, så teknologi må vi bruke i større grad. Takten i innføring av ny teknologi har økt i helsetjenestene, og den skal øke mer. Skal vi klare å løse de utfordringene som møter oss, må vi passe på at ny teknologi kan være arbeidsbesparende og ikke arbeidsskapende.

Derfor er det alltid artig å reise rundt, og jeg har vært i både kommuner og på sykehus. På det nye sykehuset i Narvik fikk jeg se hvordan vi gjennom sensorteknologi, smarte romløsninger og hensiktsmessige bygg kan øke antall pasienter intensivavdelingene kan overvåke samtidig. Jeg har sett hvordan Sykehuset Østfold bruker teknologiske løsninger for å klarere pasienter til proteseoperasjon, sånn at det blir færre avlyste operasjoner, og at mer tid brukes på å behandle, ikke på å kartlegge. Dette er ny teknologi som gjør hverdagen bedre for dem som jobber i helsetjenesten, og bedre for alle folk, for da kan flere få hjelp av vår felles helsetjeneste. På Stord har de tatt i bruk sensor og video også i hjemmetjenesten, selvfølgelig med samtykke fra pasienten. Det er lett å tenke at det bare er for å spare penger, men det har ført til en betydelig bedre livskvalitet for de eldre. Nå behøver de ikke vekkes to ganger om natten for å sjekke om de er ok. Nå kan de faktisk få hjelp når det trengs. Jeg ser med stor spenning på hvordan vi kan utvikle og stadig bruke mer av kunstig intelligens, både i kommuner og på sykehus.

Til slutt: Det bringer meg over til et veldig spennende bedriftsbesøk jeg hadde for nøyaktig en uke siden. I Sande i Vestfold åpnet NordicEpod sin nye fabrikk. De driver – for dem som ikke vet hva en «epod» er – med strømstyring til datasentre, og vi trenger som kjent mye strøm i vår digitale framtid. I januar i fjor var de tolv ansatte. Nå er de 350 ansatte. Det viser at det er mulig å få til ting også i Norge, i konkurranse med utenlandske aktører, og på tross av de dommedagsprofetiene høyresiden har brakt til torgs her i to dager.

Hovedtanken for Arbeiderpartiet er at vi må skape før vi kan dele. Det har vi bygget verdens beste land på, og det skal vi i Arbeiderpartiet sørge for å jobbe for, inn i evigheten.

Aleksander Øren Heen (Sp) [12:49:00]: Me kunne for ikkje lenge sidan høyra representanten Molberg svara ut spørsmåla frå Sandtrøen frå i går knytte til kutt i studiegjeld og sletting av studiegjeld. Det er litt godt at me endeleg kan få eit svar også frå denne talarstolen på kva Høgre eigentleg meiner om dette. Det er eigentleg første gongen, i denne debatten, ein har sagt at dette er ein så imot. Tidlegare er det berre Unge Høgre som har sagt det. Ein har svart frå talarstolen her at det var standpunktet til Unge Høgre, men no kan me registrera at dette òg er standpunktet til Høgre. Eg går ut frå det når det blir sagt frå denne talarstolen.

Det er interessant å høyra på Høgre når ein snakkar om distriktspolitikk. Ein har sagt nokre fine ord, og så har ein spola seg inn att på at det handlar om å redusera formuesskatt. Det er det einaste saliggjerande. Uansett kva målet måtte vera, er svaret formuesskatt. Kva har skjedd med formuesskatten? Med finansminister frå SV og finansminister frå Framstegspartiet skilde det vel 0,2 prosentpoeng. Det er det spennet som har vore i den debatten, uavhengig av kven som har styrt i dette landet dei siste 15 åra.

Er det det som skal vera avgjerande for om ein lukkast med distriktspolitikk eller anna næringsutvikling, om ein er næringsfiendtleg, eller om ein er næringsvenleg? Eg trur ikkje det. Eg trur det bildet er mykje meir samansett. Reiser ein rundt i landet, er det nettopp mangel på folk som er det skrikande no, det er det som er utfordring nummer éin – korleis få tak i kompetent arbeidskraft for å løysa dei oppgåvene ein treng å løysa. Me ser ein rekordhøg investeringstakt i næringslivet. Difor er målretta verkemiddel mot dei enkelte det me har satsa på, og det me meiner vil gje størst effekt.

Det er litt forstemmande å høyra fleire Høgre-representantar seia at det no er svak tillit til det styrande systemet i Noreg når det gjeld næringsliv. Tilliten er vekke, blir det sagt. Eg vil minna om at Stortinget i fellesskap over tid no har stilt veldig opp for næringslivet, seinast i koronatida, med rause støtteordningar, nettopp for å halda hjula i gang. Det er rekordlåg arbeidsløyse. Det er ikkje slik at me har gjeve næringslivet på båten, men me tilpassar oss den tida me er i, for å sørgja for at me har eit næringsliv som er i takt med det samfunnet treng, som leverer arbeidsplassar, og som løyser dei oppgåvene me treng å få løyst. Då tilpassar me òg politikken til det.

Eg er glad for at me evnar å gjera det utan å få stor inflasjon og utan å få stor arbeidsløyse. Me treffer, og det er trygg styring, og det skal me fortsetja med.

Rigmor Aasrud (A) [12:52:01]: Jeg skal gi noen stemmeforklaringer på vegne av Arbeiderpartiet, men jeg vil også kommentere litt fra debatten. Dette er jo opposisjonens debatt. Jeg må si at vi etter denne debatten ikke er så mye klokere på hva opposisjonen har til felles, og det er heller ikke så lett å vite hvilke prosjekter de skal gå for framover. Det er én fellesnevner, og det er hvordan man snakker ned næringslivet, hvordan man omtaler næringslivet og den politikken regjeringen har ført. Det er ganske oppsiktsvekkende, må jeg si, når vi ser og hører om de tallene norsk næringsliv leverer. Det er altså rekordhøye investeringer i Fastlands-Norge, og det har vært et kjempestort overskudd de siste årene. Norske bedrifter gjør det bra, og i tillegg har vi fått 145 000 flere i arbeid. Man burde jo være kjempestolt av det næringslivet vi har, og den politikken som er ført for å få til disse resultatene.

Så til de løse forslagene som er lagt fram her i dag. Arbeiderpartiet kommer til å stemme imot de forslagene som er fremmet, men jeg skal kommentere litt.

For det første, forslag fra SV: Vi deler SVs bekymring om den alvorlige kvotesituasjonen som er, og vi vet at fiskeriministeren fokuserer på dette. Vi har derfor bedt om at forslagene kan oversendes.

Når det gjelder forslag nr. 7, fra SV, viser vi til behandlingen av arbeidsmarkedsmeldingen, som er lagt fram i denne salen, og mener den debatten hører hjemme der.

Når det gjelder forslag nr. 16, fra Miljøpartiet De Grønne: Ja, regjeringen er sterkt engasjert i problemene i Oslofjorden. Flere tiltak er lansert, og flere vil komme framover.

Forslag nr. 17, fra Rødt, ble jo vedtatt i denne salen for ett år siden, med våre stemmer. Arbeiderpartiet har ikke endret mening. Vi vet at dette følges opp i departementet, og vi ser ikke noen grunn til å stemme for det en gang til.

Når det gjelder forslag nr. 18, har utenriksministeren allerede tatt initiativ til å komme med en redegjørelse, før forslaget ble fremmet. Derfor har jeg forstått at forslaget også har blitt gjort om til et oversendelsesforslag.

Forslag nr. 22, fra Rødt, mener vi hører hjemme i statsbudsjettet.

Når det gjelder forslag nr. 23, fra Kristelig Folkeparti, er Helsetilsynet allerede i gang med en tilsynssatsing for helse- og omsorgssektoren og eldre, som skal vare fra 2024 til 2027. Derfor kommer vi også til å stemme imot dette.

Til slutt forslag nr. 25, fra Miljøpartiet De Grønne: Dette er allerede slått fast av klima- og miljøministeren og nedfelt i regjeringens Hurdalserklæring, så vi ser ikke nødvendigheten av å gjøre noe anmodningsvedtak på dette området.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:55:10]: Det har vært ganske fascinerende å høre i løpet av denne debatten hvor imponert og tilfreds regjeringspartiene er med sin egen innsats, tross manglende resultater. Støre-regjeringen og SV har økt skattene med nesten 40 mrd. kr, og dette mener representanten Aleksander Øren Heen er lite sammenliknet med hva Høyre foreslo, men det er altså mer enn det Rødt før 2021-valget sa at de ville øke skattene med.

Ifølge venstresiden er mer skatt synonymt med mer velferd. Da kan vi jo sjekke: Har det blitt mer velferd i helsetjenesten? Svaret er nei. 270 000 mennesker står i helsekø, og ventetidene har økt med i snitt to uker. Det er rekord i antall fristbrudd. Hva med tryggheten til folk? Har det blitt mer trygghet? På ingen måte. Volden og gjengkriminaliteten blir mer brutal, ungdomskriminaliteten har eksplodert i byene våre, og én av fire nordmenn oppgir å ha kriminalitet som en av sine største bekymringer. Støre-regjeringens svar har vært å kutte med over 600 politifolk, legge ned forebyggende politienheter der kriminaliteten skjer, og opprette nye lensmannskontorer i områder med lite kriminalitet i utgangspunktet.

Hva med skolen? Hver femte elev fullfører ikke skolen, og hver tredje elev mangler grunnleggende ferdigheter. Fraværet og uroen øker. Regjeringens svar er å svekke kompetansekravene til lærere og sette fraværsgrensen i spill, og nå foreslår de å fjerne nasjonale prøver, slik at vi ikke lenger skal få vite om elevene lærer på skolen i den enkelte kommune. Den politikken endres ikke av at regjeringen av og til har medieutspill der det høres ut som den heller vil ha Høyres skolepolitikk.

La det ikke være noen tvil: I likhet med alle i denne salen og veldig mange som har vært oppe på talerstolen, unner jeg folk bedre råd i år. Jeg håper folk får bedre råd. Høyre har foreslått en rekke tiltak for at folk skal få bedre råd. Men det holder ikke om folk får bedre råd i år dersom regjeringen svikter i å rigge Norge for velferd og vekst også om fem år, ti år og for neste generasjon. Der framme venter utfordringer som at hundretusener i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, samtidig som bedriftene skriker etter arbeidskraft.

Mangel på folk truer også velferden vår. Bare i helsetjenesten vil vi komme til å mangle 180 000 mennesker om få tiår. Samtidig ser vi at verdiskapere og gründere forlater Norge i hopetall, og vi har blitt et mindre attraktivt land å investere i. Konsekvensen på lang sikt er at vi alle blir fattigere. I perspektivmeldingen antydes det at våre barn og barnebarn kan bli de første generasjonene nordmenn på lang, lang tid som knapt får oppleve velstandsvekst. Det er et brudd på generasjonskontrakten.

Utfordringene de siste årene ville vært store uansett hvem som styrte, men en regjering må dømmes på hva den prioriterer, og om den samtidig klarer å rigge Norge for framtiden. Høyre ser framover, ikke bakover, og vi er klare til å ta ansvar.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [12:58:17]: Trontaledebatten har til nå vært preget av de samme temaene vi også har sett i media de siste ukene. Istedenfor å levere politikk som gir folk håp, kjører regjeringspartiene i tospann med Høyre og Fremskrittspartiet en retorikk og en politikk om hvem som skal være strengest i landet her. Hvem har den strengeste arbeidslivspolitikken? Hvem har den strengeste asyl- og innvandringspolitikken? Hvordan kan vi sette flere unge i fengsel? Det er som om partiene kappeter med trollet om hvem som kan lage den tøffeste samfunnskontrakten for dem som sliter mest.

Vi har fått høre fra både nåværende og tidligere regjeringsmedlemmer at vi trenger flere folk i Norge. Derfor må vi kvinner føde flere barn, og syke folk må komme seg på jobb. Vi trenger flere kloke hoder, og vi trenger flere varme hender, men når folk gjør alt de kan for å komme til landet vårt, skal vi få dem raskest mulig ut. Vi skal hjelpe færre i fattigdom og nød, mens murene rundt festning Europa blir høyere og høyere. Norske barn – framtidens arbeidstakere – skal visst helst komme ut med ski på bena og rødt pass i hånden. Også godt integrerte mennesker som har bodd her størsteparten av livet, som Zarina, kastes ut av et land som trenger flere folk. Det er noe som skurrer.

Vi bor i en stadig mer globalisert verden – en verden som må løse store utfordringer sammen. Dette kan vi velge å møte med å vende ryggen til verden, skalke lukene, samarbeide mindre på tvers av landegrensene, premiere dem med norsk pass, dem som er født med penger eller privilegier, og straffe dem som ikke er så heldige – eller vi kan møte det med tro på at mennesker vokser når de får muligheter, ikke når de får pekefinger og straff, og at verden blir bedre når vi møter utfordringene vi står i, med mer solidaritet og mer samarbeid. Jeg håper at flertallet i denne salen velger det siste, men om de ikke gjør det, er det bra at det er valg neste år, så Miljøpartiet De Grønne endelig kan komme inn med en stor gruppe på Stortinget.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [13:00:38]: I år skal vi behandle sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som er et grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikken og en urett som er begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Dette er en viktig anerkjennelse av feil vi har gjort i fortiden, og et grunnlag for valg vi skal gjøre i framtiden. Det er Stortingets ansvar å sikre at vårt urfolk og våre minoriteter får gode vilkår til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt levesett. Vi må se hele samfunnet.

Samisk kultur er utmarksbruk og utmarksnæringer, men det er også langt mer enn det. Vi må ha et samfunnsperspektiv som ivaretar hele det samiske samfunnet, samtidig som det ivaretar gruppers rettigheter. Det ene eksisterer ikke uten det andre. Vi må styrke den samiske språkutviklingen, og vi må styrke den helhetlige næringsutviklingen i Sápmi, de samiske områdene. Samiske arbeidsplasser er alle arbeidsplasser innenfor de grensene der samene bor, i kommunene og i alle former for statlige og private arbeidsplasser.

Regjeringen har i denne perioden gitt historiske bevilgninger til Sametingets arbeid, styrket de samiske kulturinstitusjonene, de samiske helseinstitusjonene og gitt historiske reindriftsoppgjør og landbruksoppgjør som også kommer det samiske landbruket til gode.

Vi må fortsatt forbedre refusjonsordningene og insentivordningene til kommunene for å styrke samisk språkopplæring og øke antallet språkbærere, og vi må fortsette arbeidet med å ivareta hele det samiske samfunnet. Vi må sørge for at den enkeltes samiske identitet styrkes og aksepteres, uavhengig av hva man måtte mene i ulike politiske spørsmål.

Nikolai Astrup (H) [13:02:43]: Jeg har tegnet meg for å gi en kort stemmeforklaring, men før det har jeg noen kommentarer til debatten som har vært.

Det er åpenbart slik at det for deler av norsk næringsliv går veldig godt om dagen. Det skyldes ikke minst at vi har en svak kronekurs, så for deler av eksportnæringene er det gode tider. Kongsberg Gruppen gjør det godt av grunner vi kanskje ikke helt kan like – det er krig i verden – men det er likevel en realitet at det har skjedd noe i norsk næringsliv det siste året, og det virker som om regjeringen ikke tar det helt inn over seg.

Statsministeren sa i dag morges at ni av ti nye jobber har kommet i privat sektor. Det er jo en fantastisk vekst, for da representanten Aasrud snakket i går morges, var det åtte av ti. Da næringsministeren hadde ordet litt senere på dagen, var det åtte og en halv av ti, og så har vi da kommet til ni av ti i dag. Det betyr at det må ha forbedret seg voldsomt på kort tid.

Realiteten er at det positive oppsvinget som kom i kjølvannet av pandemien, nå er snudd til nedgang, og regjeringens talepunkter fremstår utdatert. Det betyr også at de kanskje ikke helt tar situasjonen inn over seg. Sysselsettingsveksten i privat sektor er nå på sitt laveste nivå på tre år, og de siste tre kvartalene har åtte av ti nye arbeidsplasser kommet i offentlig sektor, ikke i privat. Siste kvartal var det altså slik at ni av ti nye arbeidsplasser kom i offentlig sektor, og i syv kvartaler på rad synker jobbveksten i Norge. Det er en betydelig svekket jobbvekst i privat sektor.

Representanten Aasrud sier at opposisjonen snakker ned næringslivet. Nei, vi snakker ikke ned næringslivet, men vi peker på fakta. Næringslivet er i opprør og kjenner seg åpenbart ikke igjen i den beskrivelsen regjeringen gir av hvordan situasjonen faktisk er. Det må også regjeringen ta inn over seg.

Så en liten stemmeforklaring: Høyre kommer til å støtte noen av forslagene, men jeg har lyst til å nevne spesielt forslag nr. 17, fra Rødt. Det er viktig med oppfølging av partilovnemndas vedtak, men vi mener samtidig at en slik oppfølging bør gjelde alle nemndas forslag. Direkte partifinansiering er i den sammenheng naturlig å se på, men det samme må også gjelde den indirekte støtten, som i dag utgjør en betydelig andel av dagens partifinansiering. Dette bør belyses.

Vi kommer også til å støtte forslag nr. 24, fra Kristelig Folkeparti, om verifiserbar aldersgrense i sosiale medier, og jeg håper at det er noe som kan få bredt flertall i denne sal, for det er på tide å beskytte våre yngste barn fra skadelig innhold på skjerm.

Rune Støstad (A) [13:05:54]: Snart skal vi hjem igjen etter en lang debatt. Hva betyr det vi gjør i salen, for plassen der vi bor? Hjemme i Nord-Fron betyr det at en familie på fire sparer over 100 000 kr på barnehage, gratis SFO, økt barnetrygd og kutt i studiegjeld. Det betyr noe hvem som styrer, og det betyr også at jeg kan reise hjem igjen med god samvittighet.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil redusere forskjellene, vi vil gi mest til dem som trenger det aller mest. Vårt svar er ikke et kutt i skattene for dem som har mest fra før. Reduserte forskjeller og mer til dem som trenger det mest, gir trygghet for folk, og det gir mindre forskjeller, større tillit og sterkere fellesskap.

Mani Hussaini (A) [13:07:01]: Hvert eneste år får vi rapporter utarbeidet av verdens fremste klimaeksperter som stadfester faktum: Vi er i ferd med å koke vår egen jordklode. Fjorårets storflom, Hans, herjet i norske bygder og gjorde veldig mange hjemløse. Det burde gitt alle, ja, til og med klimaskeptikerne her i salen, noe å tenke på. Klimaendringene er ikke bare noe som skjer i andre land og på andre kontinent, det skjer i Europa og i aller høyeste grad i Norge. Derfor har Arbeiderpartiet og Senterpartiet store klimaambisjoner på vegne av Norge.

Kort tid etter at vi kom inn i regjeringskontorene, valgte vi å oppdatere Norges klimaforpliktelser fra 50 til 55 pst. kutt i utslipp. Enda viktigere var at vi gjorde alvor av vårt løfte om at klima ikke skal være en enkeltsak, men skal utgjøre rammen rundt vår politikk. Derfor satte vi i gang med å lage klimastatus og -plan, Grønn bok, som holder oss ansvarlige for at klimapolitikken når målene. På mandag kommer den tredje utgaven, hvor regjeringen fortsetter å styrke klimapolitikken.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser med Grønn bok hvordan Norge når våre mål etter Parisavtalen. Den viser framdrift i klimapolitikken og hvordan planen fra i fjor har blitt fulgt opp. Ved at vi legger fram årlig Grønn bok til Stortinget, sørger vi for å holde tempoet oppe i klimapolitikken, og vi kan forsterke den hele veien. Mens Høyre og Fremskrittspartiet leverte én klimamelding på åtte år, leverer vi en plan hvert eneste år.

Mitt viktigste budskap er at vi har en plan, og at vi når våre klimamål. Et bedre vitnemål enn fjorårets utslippstall er det ikke mulig å få. Fra 2022 til 2023 kuttet vi 4,7 pst. av Norges klimagasser. Det tilsvarer alle kutt i våre utslipp fra 1990, da jeg var tre år, og fram til 2022. Det viser at vår politikk virker. Det skyldes i stor grad at næringslivet vårt omstiller seg. Det skyldes at vi har en forpliktende avtale med jordbruket, og at vi kutter utslipp der. Dette klarer vi uten pekefinger og uten å påføre folk kjøttskam. Vi får det også til gjennom elbilpolitikken og mer klimavennlig veitransport.

Regjeringen har også vært en pådriver for den mest ambisiøse formuleringen for omstilling vekk fra fossile energikilder internasjonalt. Det nytter ikke at Norge kutter, uten at verden gjør det samme. Mens Høyre og Fremskrittspartiet krangler om vi har menneskeskapte klimaendringer, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet laget en plan som vi følger, og som nå gir resultater, til beste for vår jordklode.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:10:07]: Midtausten står akkurat no på randen av ein storkrig, men vårt eige kontinent, Europa, er i ein storkrig. Det er ein krig mellom Europas to største land, Ukraina og Russland – ein krig der hundretusenvis av menneske er drepne og såra og dei materielle øydeleggingane er enorme. I kontrast til krigen i Midtausten er krigen mellom Russland og Ukraina relativt enkel å forstå, og det er relativt enkelt å seie kva som er rett å gjere. Det er éin aggressor, Putins Russland, og éin fredeleg nasjon som er under angrep, Ukraina, og det er ein krig som Ukraina skal og må vinne.

Neste år er det 80 år sidan vi i Noreg vann vår fridom etter å ha vore under angrep og okkuperte i fem år. Det som var avgjerande for at diktatoren og okkupanten Hitler blei nedkjempa i Noreg, var at andre land stilte opp for oss, og det same gjeld i prinsippet for Ukraina no i 2024. Det er mogleg for Ukraina å vinne krigen over diktatoren og okkupanten Putin dersom vi stiller opp for dei. Diktaturet må aldri vinne.

Vi i Noreg har heldigvis gjort mykje. Eit samla storting har gått saman om Nansen-programmet, som nyleg er varsla utvida. Vi støttar Ukraina, både sivilt og militært. La meg likevel nytte høvet her i dag på vegner av Venstre til å seie frå om at det vi har gjort til no, og så langt varsla at vi skal gjere vidare, ikkje er nok. Noreg har eit heilt spesielt økonomisk handlingsrom. Vi er eitt av få land i Europa som ikkje må ta opp lån eller avskaffe fridagar for å finansiere støtte til Ukraina. Vi er eitt av få land i Europa som tener ekstra pengar i milliardklassa kvar einaste veke på grunn av krigen. Difor må vi i Noreg gjere meir. Vi må ta ei leiarrolle i Europa for å støtte Ukraina, og det må skje raskt. Dess før Ukraina får den våpenstøtta og hjelpa dei treng, dess før kan krigen vinnast.

Kva Ukraina får av våpen og pengar til å skaffe meir våpen og ammunisjon i 2024 og 2025, betyr akkurat no svært mykje meir enn kva løfte dei får for 2028 og 2029. Det er eit felles ansvar, uansett kva land vi er frå, at vi aldri må bli oss sjølve nok bak våre eigne trygge grenser, aldri tenkje at vi ikkje skal stille opp. Ukrainarane kjempar både sin kamp og vår kamp. La oss aldri ta fridom for gitt, og la oss gjere alt i vår makt no for at Ukraina vinn denne lagnadstunge krigen.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:13:18]: Jeg tror ikke det er noe skrik etter Senterpartiets distriktspolitikk ute i landet, og det tror jeg også meningsmålingene viser ganske klart og tydelig. Det virker som man i Senterpartiets distriktspolitikk skal avgrense tiltak i distriktene til hva som skal være gratis, og hva en skal subsidiere mest mulig.

Det som er utfordringen med den distriktspolitikken regjeringen fører i dag, er at man har økt skattene kraftig, med 40–50 mrd. kr, tatt pengene ut fra distriktene, sendt dem til Finansdepartementet i Oslo og etterpå kalt det for omfordeling og sendt ut noen småtiltak rundt om i landet. Det er ikke en god distriktspolitikk.

Det som er en god distriktspolitikk, er å sørge for at lokal verdiskaping blir igjen lokalt og bidrar til lokal utvikling. Det er derfor Høyre snakker så mye om skatt når vi ser at en har økt skattene så mye som en har gjort.

Vi i Høyre er ikke imot personrettede tiltak. I Høyre har vi faktisk en ganske stolt historie når det gjelder personrettede tiltak i landet vårt. Det var Jan P. Syse som tilbake i 1990 var den som opprettet tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, og som bidro til de tiltakene vi også diskuterer i dag.

I samferdselspolitikken ser vi en regjering som har tatt ned ambisjonsnivået for å bygge ut samferdsel i landet vårt. Vi ser det f.eks. når vi snakker om lufttilbudet i nord. Jeg var på besøk hos Sørkjosen lufthavn for noen uker siden. Der har de gått fra å ha tre avganger i uken til to avganger i uken, noe som gjør det vanskeligere for næringslivet i den landsdelen å komme seg rundt om i landet eller andre plasser. Det er grunnen til at Høyre har foreslått å gjøre forbedringer i FOT-rutetilbudet. Det var også vi som opprettet den første statlige tilskuddsordningen for bedre vedlikehold av fylkesveier, der vi nå la 6 mrd. kr mer på bordet enn det regjeringen gjorde i Nasjonal transportplan.

I helsepolitikken ser vi det samme. En ser nå nedleggelse av distriktspsykiatriske sentre i hele landet. Både i Finnmark og i Troms er det konkrete forslag om det. En skal fase ut private fra helse- og omsorgstjenesten. Da må vi huske på at der de private virkelig gjør en innsats, er nettopp i distriktene, f.eks. med avtalespesialister som reiser ut og gir spesialisthelsetjenester i distriktene.

Vi ser det også på kraft, der denne regjeringen de siste tre årene har gitt konsesjoner til å bygge ut 0,4 TWh, mens Solberg-regjeringen sørget for å gi konsesjon til 16 TWh i løpet av åtte år. Vi må få fart på kraftpolitikken og bygge ut nett, for det er det som bidrar til det.

Min tydelige advarsel er at vi ikke må avgrense distriktspolitikk til hva som skal være gratis, og hva som skal handle om subsidier. Det er like viktig å sørge for at lokal verdiskaping blir igjen lokalt og bidrar til lokal utvikling.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:16:33]: I denne debatten har de fleste anerkjent at vi står i en krevende økonomisk situasjon som skyldes mange faktorer vi ikke rår over. Likevel kritiserer opposisjonen regjeringen som om den situasjonen ikke eksisterer. Til tross for historisk store bevilgninger til politi, forsvar, helse, landbruk, distrikt, barnehage, barnevern og en strømstøtteordning i verdensklasse fortsetter sutringen.

Det topper seg med Høyres febrilske svartmaling av situasjonen i næringslivet. Den øvelsen mener jeg er uredelig, all den tid næringslivet vårt har både eksportrekord, investeringsrekord og overskuddsrekord – samtidig som arbeidsledigheten er veldig lav.

Det er mange utfordringer for mange nå i dyrtiden, men det er likevel riktig å anerkjenne hvor godt regjeringen har klart å navigere i stormkastene.

Et felt som har vært lite omtalt av opposisjonen i debatten, er frivilligheten. Den er f.eks. tilbake på normalt nivå etter pandemien, mye takket være regjeringens politikk. På tirsdag var jeg på leikarringen hos Bygdeungdomslaget i Oslo for å fortelle at FolkOrg nå får penger til landsfestivalen og landskappleiken, en av veldig mange styrkinger Senterpartiet i regjering med Arbeiderpartiet gjør for å løfte den regionale og lokale kulturen og frivilligheten over hele landet etter nedbyggingen til Solberg-regjeringen. Da fortalte de om en økning på 300 pst. i antallet deltakere bare på to år – veldig moro.

De er ikke alene. Korpsene våre opplever mye av det samme. Det er egentlig ikke så rart da regjeringen har opprettet en ny tilskuddsordning for korps og orkestre. Det er en del av den aller første kulturfrivillighetsstrategien i Norge, der det kom over 70 mill. kr ekstra til ulike kulturfrivillighetstiltak fordi vi avskaffet Høyres baby gaveforsterkningsordningen, som hadde tatt disse pengene fra den frivillige kulturen for å gi dem til mer populære og kommerse aktører.

Høyre vil gjeninnføre gaveforsterkningsordningen. Hvordan vil det da gå med den frivillige kulturen vår regjering har bygd opp? I Høyres programutkast vil de faktisk heller ikke sikre full momskompensasjon til frivilligheten, som regjeringen gjorde med en gang de kom til makten, og som frivilligheten melder om at virkelig har hjulpet nå i dyrtiden.

Noe av momskompensasjonen går til leselysttiltak for frivilligheten, noe som trengs. Det kritisk lave nivået vi nå har på lesing blant barn og unge, er veldig alvorlig. Regjeringen har derfor lansert en egen leselyststrategi med store midler til formålet. Høyre ville derimot ikke lage noen leselyststrategi da de hadde makten da den forrige gikk ut, og nå vil de jammen legge moms på bøker. De vil gjeninnføre ABE-kuttene, som helt har ødelagt økonomien til kulturinstitusjonene våre og det frivillige feltet.

I denne vanskelige tiden, hvor kultur og frivillighet øker livskvaliteten til folk og styrker demokratiet og beredskaps- og forsvarsviljen vår, er Høyres kultur- og frivillighetspolitikk det aller siste vi trenger. Skremselspropaganda overfor næringslivet endrer ikke på det.

Aleksander Øren Heen (Sp) [13:19:38]: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde treng ikkje å misforstå meg med vilje når det er snakk om skatt. Poenget mitt var å visa at ein ved utgangen av perioden til Stoltenberg-regjeringa hadde ein skattesats på 1,1 pst. på formuesskatten. Høgre fekk det ned til 0,85 pst. Skilnaden er då på 0,25 prosentpoeng. Eg bomma litt; eg bomma med eit halvt prosentpoeng. Poenget mitt er å visa at dette er eit marginalt spenn. Det må jo vera frustrerande for Høgre at det einaste saliggjerande verkemiddelet dei har, anten det gjeld distriktspolitikk eller noko anna, klarte dei ikkje å levera på gjennom åtte år.

Eg registrerer òg at Høgre stadfestar at dei er motstandarar av å sletta studiegjeld. Det er det fint å ha med seg i den vidare debatten.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [13:20:33]: Jeg hører at Fremskrittspartiets og Høyres representanter, både Terje Halleland og Erlend Svardal Bøe, etterlyser mer kraft. Da er det greit å sette ting i perspektiv: Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, var det 1 000 søknader til behandling hos NVE. I 2021, da Støre-regjeringen tiltrådte, var det 60. Vi har vært nødt til å rydde opp i kraftsituasjonen der Høyre hadde parkert den. Vi trenger en politikk som tar ansvar, og vi må fortsette å legge til rette for norsk næringsliv og for at bedrifter skal kunne utvikle seg.

Derfor er det artig å se at selv om vi har innført grunnrenteskatt på havbruk, investeres det nå både av Cermaq på Sørøya og av Grieg Seafood i Landersfjord for å produsere smolt og postsmolt, og for å utvikle en kjempeviktig kystnæring.

Jeg har heller ikke sett at det i Høyres budsjetter har blitt lagt inn mer penger til FOT-ruter. Det er fint å snakke om det så lenge man ikke trenger å gjøre noe med det.

Ola Elvestuen (V) [13:21:46]: Det er representanten Hussainis innlegg som gjør at jeg må ta ordet en gang til. Plutselig kommer han med et innlegg som om dette er en regjering som driver klimapolitikken framover i Norge.

Jeg er også glad for at utslippene nå er nede på 46,6 millioner tonn i 2023 – riktig nok drevet fram av politikk som var vedtatt lenge før denne regjeringen kom på plass. Det var jo tilbake i 2015, med borgerlig flertall, at vi satte opp et tydelig mål om at i 2025 skal alt nybilsalg i Norge være med nullutslipp – for varebiler også det samme. Tiltakene ble opprettholdt lenge, helt fram til 2021, og så ble elbilfordelene svekket etterpå, men vi ser at salget likevel opprettholdes. Det er fordi det har vært vilje lenge.

Det var også med et borgerlig flertall vi klarte å framforhandle en klimaavtale med EU, og den er også førende for den politikken vi skal føre nå framover. Jeg tror ikke dagens storting ville vedtatt en klimaavtale med EU. Det klarte vi heldigvis å få på plass tidsnok. Det som forundrer meg, er hvorfor man ikke ønsker å videreføre det samarbeidet framover.

Representanten sa at regjeringen la fram forsterkede klimamål overfor FN, på 55 pst., men sammen med EU. Vi venter fortsatt på å få saken med den forsterkede målsettingen til Stortinget, så vi kan vedta den, slik at vi da får hele politikkområdet – ikke bare kvotepliktig sektor og det som er ikke-kvotepliktig, men også arealbruk, arealbruksendring av skog – med de forpliktelsene resten av Europa har. Dette venter vi på.

Det er forunderlig at man ikke ønsker å ha et videre samarbeid etter 2030. I det regjeringen har lagt fram, legger man opp til at vi ikke skal ha en felles klimaavtale med EU fram til 2040. Vi skal bare ha framskrivinger. Vi skal ikke ha de samme forpliktelsene.

Det er klart at for å forsterke politikken må vi gjøre det sammen med resten av Europa, og vi er også nødt til å følge opp de avtalene vi har inngått. Foreløpig er regjeringens svar at det er Grønn bok. Vi får nå se, når vi får lese den pamfletten, hva som står der, når vi kommer til mandag, for en pamflett i seg selv er ikke et klimatiltak. Det må tiltak til for å nå utslippsmålene. 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030, innsatsfordelingsordningen, krever mye vilje, og så må vi ha den samme viljen som resten av Europa for å nå målene i 2040 – 90 pst. reduksjon. Den viljen har regjeringen foreløpig ikke vist i det hele tatt.

Willfred Nordlund (Sp) [13:24:53]: Historien om Norge er en historie om klokskap, arbeidsvilje og foredling av naturressursene våre. De ligger i hele landet, eller det som oftest kalles distriktene, der svært mange bor. Forholdet er jo at det aller meste er «distriktene», i noens øyne. Det illustrerer Svardal Bøe glimrende, at det aller meste av landet er distrikt.

Næringslivet i Nordland, Møre og Romsdal, Vestland, Finnmark og Troms bejubler at man får reduserte flypriser, og at man får redusert avstandskostnadene. Det samme gjør man når man får reduserte ferjepriser og det innføres ordninger for sletting av studiegjeld. Det betyr ikke at distriktspolitikken til denne regjeringen handler om å gjøre alt gratis eller billigere. Det handler om at man skal redusere konkurranseulempene for det verdiskapende næringslivet som baserer seg på naturressursene i hele landet.

Det er ingen ting som tyder på at ikke denne suksesshistorien også kommer til å være framtiden – kloke hoder som bruker de mulighetene som er lokalt. De mulighetene finnes altså i hele landet, og da må vi sørge for at vi har en god kommuneøkonomi, slik at ordningene er på plass for å ta vare på både de unge og de eldre. Det Svardal Bøe unnlater å fortelle, og som Høyre generelt unnlater å fortelle, er hvordan man har prioritert i de alternative statsbudsjettene de senere årene. Man reduserer overføringene til kommunene med 4 mrd. kr og står her i trontaledebatten og sier det er krise i kommuneøkonomien. Man har lovet en omlegging av inntektssystemet i kommunene som skulle gi mer likeverdige tjenester, og maser om at det tar for lang tid. Når denne regjeringen leverer på det, må man ha mer behandlingstid. Sannheten er at man unnlater å fortelle hele historien, i likhet med det man gjør når det gjelder næringslivet for øvrig.

For å gjenta til det kjedsommelige: Når det er investeringsrekord, som vi har sett de senere årene, handler det om at norsk økonomi overordnet sett går utrolig godt. Det vil alltid være områder som kan forbedres, og det er derfor vi sitter i denne salen.

Jeg vil avslutte med det som var en interessant utvikling her, nemlig å registrere at Svardal Bøes store helt var Syse-regjeringen. Det siste den gjorde, var å etablere personrettede tiltak i Finnmark. Jeg registrerer at når denne regjeringen jobber videre etter den modellen, som har tjent Norge godt, kommer det til å være med i historien at hvis Høyre skulle få makta igjen, vil de nye tiltakene man opprettet som har vært til gagn for hele landet, og som har redusert kostnadene for folk og lagt grunnlaget for vekst og verdiskaping av de fantastiske naturressursene i hele landet, ikke videreføres med Høyre. Det er jo godt å vite når man skal gå til valg.

Marit Arnstad (Sp) [13:28:05]: Trontaledebatten er opposisjonens debatt. Vi har hatt en lang og omfattende debatt, der folk har lagt mye energi og flid i å delta. Da lar jeg meg forundre over at nesten ingen av opposisjonens parlamentariske ledere er på plass ved avslutningen av debatten. Det synes jeg er veldig rart.

Jeg må også få lov til å si til representanten Svardal Bøe at ja, det var Syse-regjeringen som innførte tiltakssonen. Kommunalminister i den regjeringen het Johan J. Jakobsen og var fra Senterpartiet. Jeg tror nok han hadde en større finger med i det spillet enn det Jan P. Syse hadde, for å si det på den måten.

Jeg sa i et tidligere innlegg at det er litt vanskelig å få øye på de store tankene fra opposisjonen i denne debatten. I den grad det framføres vyer, spriker det i alle retninger. I den økonomiske politikken er Høyre og Fremskrittspartiet på hver sin klode og har hver sin oppskrift på hvordan man skal gjennomføre en økonomisk politikk. Venstre framfører vyer om mer støtte til Ukraina – langt utover det handlingsregelen tilsier, men de vet jo at Høyre aldri kommer til å være med på å bruke en krone mer enn handlingsregelen. Venstre er veldig for EU, og Fremskrittspartiet er sterkt imot EU. Venstre vil innføre fjerde energimarkedspakke pronto, og Fremskrittspartiet vil nedlegge veto. Fremskrittspartiet vil absolutt ikke ha havvind, men hvis en lytter til representanten Astrup og Høyre, vil de absolutt ha havvind og helst med så mange hybridkabler som man får til. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ønsker en strengere rus- og narkotikapolitikk, men Venstre er de rene rusliberalerne. Høyre sitter stille i båten.

De proklamerer alle at offentlig sektor er for stor, men de vil alle ha et større og sterkere forsvar, som nettopp er en del av offentlig sektor. Ikke nok med det: Fremskrittspartiet vil også ha statlig eldreomsorg. Hvis det skal bety statlig organisering, må det bety et enormt byråkrati. Jeg vil betakke meg for at mine foreldre skal få avgjort sitt omsorgsbehov av en statlig etat eller et statlig kontor.

Fremskrittspartiet vil redusere avgiftene, men Venstre vil øke dem kraftig. Høyre har i praksis vist at de gjerne tyr til avgiftsøkninger når de trenger å få budsjettene sine til å gå i hop. Det eneste vi egentlig kan være sikre på – i alle fall så langt – dersom disse partiene skulle få flertall, er at velgerne ikke vet hva de får.

Jeg skal helt til slutt gi en liten stemmeforklaring. Senterpartiet kommer til å stemme imot alle forslag, men vi deler den forklaringen som også representanten Aasrud ga, om at forslag nr. 17 ligger til behandling i Kommunal- og distriktsdepartementet allerede og vil bli svart ut. Når det gjelder forslag nr. 18, er det tatt et initiativ fra regjeringen for å redegjøre om situasjonen i Midtøsten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:31:27]: Eg er også litt overraska over at høgreopposisjonen ikkje er til stades. Trontaledebatten før eit stortingsval skal jo vere den debatten der ein tar fram sitt beste skyts og sine beste kort og legg dei på bordet – no er det alvor – og her står vi. Eg må seie meg ueinig med Marit Arnstad i ein einaste ting. Det er at vi i alle fall veit ein ting høgreopposisjonen går til val på, og det er at dei er samla om at dei aller rikaste i landet skal få skattelettar. Det er det eg har klart å fange opp i debatten som det mest sentrale, altså at den eine prosenten av befolkninga skal kome styrkt ut – i ei tid der det iallfall frå mitt perspektiv er heilt andre utfordringar i det norske samfunnet. Om det er det sterkaste kortet dei har å kome med, blir det interessant å sjå korleis dette valet skal gå.

På same tid møter i alle fall eg eit næringsliv som ønskjer ein aktiv statleg omstillingspolitikk. Eg er stadig vekk i diskusjonar med norsk industri som ønskjer differansekontraktar – anten det er på hydrogen eller flytande havvind – sånn at ein skal kunne kome i gang med dei nye, store industrielle prosjekta. Eg møter folk i næringslivet og gründerar som treng risikoavlasting for å kunne kome i gang med nye, spennande prosjekt som kan peike veg for det neste steget Noreg skal ta. Ein ønskjer innsats frå staten for å leggje til rette for nett, kraft, vegar og baner. Ein ønskjer ganske omfattande offentleg verksemd.

Korleis høgresida får dette til å henge saman med at ein skal få det til gjennom berre å kutte skattane til dei aller rikaste, er for meg heilt uforståeleg. Eg må seie eg er ganske skuffa over at det ikkje eksisterer ein einaste plan hos høgresida for korleis ein skal lose landet trygt gjennom omstillinga. Høgre går til og med til val på at ein skal opne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeverksemd. Korleis er det mogleg å tenkje i slike baner? Det hadde vore utruleg interessant å sjå i alle fall eit forsøk frå høgresida på å finne sin veg gjennom det grøne skiftet – i det minste eit forsøk. I staden går ein baklengs inn i framtida, som om det ikkje finst noka framtid, og at ein berre skal fortsetje som før fordi ein ikkje klarer å kome på noko anna og betre.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13:34:42]: Jeg vil takke for en god start på det 169. storting. Vi er ni partier med minst ni ulike meninger. Det er mye vi er enige om, men det er mange temaer vi vil få bryne oss på sammen også i denne stortingssesjonen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet lover at folk skal få bedre råd, Høyre og Fremskrittspartiet at kriminaliteten og skattene til de rikeste skal ned. SV vil ha mer rettferdighet og mer miljø. Rødt kjemper for bedre tenner og dårligere kabler. Med Venstre får man EU, klima og mer penger til Ukraina, men mindre sykelønn, og med Kristelig Folkeparti får vi mer familie og mindre rus.

Overraskelsene var kanskje ikke så store, men det som fortsatt står klart for meg, er at Miljøpartiet De Grønne er Stortingets eneste grønne parti. Vi kjemper for mer solidaritet her i Norge, for mer omfordeling og mot diskriminering. Vi kjemper for mer solidaritet og samarbeid med andre land i verden og mer solidaritet med framtidens generasjoner. Med oss får folk bedre råd, mer rettferdighet og mer miljø. Vi får både EU-medlemskap og kabler til Europa, bedre tannhelse og mulighet til å være hjemme når man er syk. Vi kjemper for familiene og for at rusavhengige skal få behandling istedenfor straff.

Grunnleggende solidaritet med mennesker i dag og i framtiden er førende for vår politikk fordi utfordringene og krisene som vi står i i verden, virker som et forstørrelsesglass på eksisterende ulikhet. De som hadde minst i Norge fra før, sliter mer nå. De som hadde minst i verden fra før, har det enda verre. I dag lever vi på bekostning av velferden til våre barn og barnebarn, som arver en mer urolig verden med katastrofale klimaendringer, naturkrise og dårligere velferd enn oss. Derfor blir jeg bekymret når statsministeren sier at klimaet og naturen likevel ikke er rammen for regjeringens politikk, og ikke vil svare på hvor mye regjeringen har som mål å kutte i utslipp. Vi kan ikke skape varig velferd uten å legge naturens tålegrenser til grunn. Skal vi møte utfordringene i vår tid, må vi tenke nytt og større. Vi må møte dagens utfordringer med mer solidaritet og mer samarbeid. Det krever mot, men det er mulig.

Takk for debatten. Jeg ser fram til diskusjonene i denne stortingssesjonen.

Marie Sneve Martinussen (R) [13:37:37]: Det så nesten ut til å bli den rene hjemmealenefesten for Venstre i opposisjon, men jeg ser av talerlisten at idyllen snart kommer til å brytes. Uansett vil jeg takke for debatten, både til Stortingets representanter og til regjeringen, som har stilt opp med mange statsråder, og det er gitt muligheter til å klargjøre en del viktige skillelinjer i norsk politikk.

Min konklusjon er egentlig den samme som da vi sto her første gang for tre år siden – første gang for meg i hvert fall, ikke første gang for alle: Det er tydelige skillelinjer mellom høyre og venstre i norsk politikk, og de 100 representantene – eller 101, alt ettersom hvem man inkluderer – her på Stortinget som gikk til valg på en ny kurs for Norge i 2021, har fortsatt mange av de samme prosjektene sammen, som jeg håper vi kan bruke det neste året til å innfri i enda større grad.

Jeg skal komme med noen stemmeforklaringer. Til forslag nr. 18: Vi har omgjort det til et oversendelsesforslag. Vi ser fram til redegjørelsen fra utenriksministeren om Midtøsten og ikke minst også til å følge opp redegjørelsen med konkret handling.

Jeg tar med meg positive signaler til forslaget vårt om partifinansiering. Jeg føler spent med på initiativene som kommer der, og kommer til å følge det opp, for det er viktig å hindre anonyme penger inn i norsk politikk.

Vi kommer til å stemme for alle løse forslag – vi er på tilbudssiden i dag – men imot forslagene nr. 13 og 15, fra Miljøpartiet De Grønne. Det er få overraskelser i denne debatten, og det er heller ingen overraskelse at Rødt er imot norsk EU-medlemskap. Nettopp fordi vi er for mer folkevalgt kontroll og nasjonal demokratisk kontroll over ressursene, er vi også imot EUs fjerde energimarkedspakke.

Med det takker jeg for meg.

Ola Elvestuen (V) [13:39:41]: Nå er vi jo på slutten av debatten, og litt som vanlig er det slik at det fra regjeringens side – som egentlig har gått inn i en kortsiktig valgkampboble, har jeg følelsen av – ikke handler om de store spørsmålene verken for Norge eller for verden, men om hvordan man skal kunne gi mer penger til den enkelte. Fokuset er ikke på de store temaene, enten det er global oppvarming, tap av natur eller den internasjonale situasjonen, med krig i Europa.

Det er selvfølgelig også flere fra regjeringspartiene som hele tiden må få fram forskjellene på den borgerlige siden. Det er klart at det er forskjell mellom partiene på den borgerlige siden, men den som kanskje har overrasket meg, er representanten Knag Fylkesnes, som fra SVs side snakker veldig fornøyd om hva som er gjort under dagens regjering. Det er uenigheter på borgerlig side i norsk politikk hvis vi ser bakover. Man snakket her om at noen vil ha oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, men dette ble avgjort i 2013 – det har aldri vært noe spørsmål siden det. Hvis man ser på de hardeste miljø- og klimavedtakene i Stortinget, er de gjennomgående gjort med borgerlig flertall. Enten det er målet om 10 pst. skogvern, 10 TWh reduksjon og energieffektivisering eller klimaavtalen med EU – man kan ta område etter område – så har det gått gjennom, mens når jeg ser på den perioden vi nå er inne i, får regjeringen gå fritt, nettopp fordi SV ikke har noen avtaler. Man sitter bare med en budsjettdiskusjon og er egentlig ganske fornøyd med å være i mindretall, bare man får presentert sitt syn. Det er når det er venstresiden som har flertall, at det åpnes opp for gruvedrift på havbunnen i norske farvann, og det er når venstresiden har flertall, at det låser seg når det gjelder å heve ambisjonsnivået sammen med resten av Europa for å nå de klimamålene vi i fellesskap har vedtatt at vi skal nå, og som vi har meldt inn til FN at vi skal nå.

Ja, det er uenigheter også på borgerlig side, men jeg vil hevde at hvis man ser på vedtakene som er gjort, er ambisjonsnivået vårt høyere, og gjennomføringskraften har vært høyere. Slik skal det også være framover. Problemet er at det er med dagens flertall at Norge først og fremst preges av stillstand, usikkerhet, mangel på vedtak og mangel på ledelse i de største utfordringene vi og verden står overfor, enten det er global oppvarming, tap av natur eller å støtte opp under Ukraina i den krigen de står i.

Hans Andreas Limi (FrP) [13:43:05]: Til representanten Arnstad: Nei, det er ikke en statlig etat som skal bestemme min og din eldreomsorg. Det vil ikke Fremskrittspartiet, men vi vil ha en statlig finansiering, og det er noe helt annet. Det prøveprosjektet som ble igangsatt da vi satt i regjering, fungerte helt utmerket, og vi så hvordan protestene kom fra de kommunene som var involvert, da regjeringen besluttet å nedlegge hele prosjektet. Det er altså noe annet enn at staten skal overta ansvaret for eldreomsorgen.

Det er vel grunn til å si at det står ganske kritisk til i kommunene. Når halvparten av landets kommuner ligger an til å gå med underskudd og merforbruket er på over 10 mrd. kr, vil jeg si at det indikerer at kommunene har en veldig anstrengt økonomi.

Vi er ikke opptatt av skattelettelser til de 1 pst. rikeste. De har det veldig godt i Sveits. De har allerede flyttet. Det er for å unngå at flere flytter eller legger ned, vi må gjøre noe med skattenivået i Norge. Jeg tør minne om regjeringens finanspolitiske utvalg, som skal gi råd om den økonomiske politikken. Da de la frem sin rapport i februar i år, sa de to vesentlige ting. Det ene, som ble uttalt av utvalgslederen, er at det er formuesskatten og skatten på arbeidsinntekt som er de to mest skadelige skattene for norsk økonomi. De la til at Norge har brukt de høye skatteinntektene til å øke de offentlige utgiftene. Vi fikk en landrapport fra OECD rett før sommerferien som sa akkurat det samme. Da rister bare regjeringspartiene på seg, og så sier de: Ja, ja, men det er ikke forenlig med den norske modellen. Hva er den norske modellen, da? Er ikke det nettopp å sørge for at vi har verdiskaping og en bærekraftig utvikling i økonomien som også sikrer velferden i fremtiden?

Det har blitt sagt mye i denne debatten, og vi har registrert at antallet som har kommet i jobb siden 2021, har variert fra 150 000 til 145 000, og i går kveld var det nede på 130 000, mens statsministeren løftet det opp til 145 000 i dag. Det samme sa Kongen i trontalen, så da velger vi å stole på det.

Det som gir grunn til stor bekymring, er et tema som har vært berørt i altfor liten grad, og det er eldreomsorgen. Statsministeren tok opp utfordringene i sitt innlegg, men ikke løsningene. Det er det Fremskrittspartiet etterlyser, at vi er nødt til å iverksette kraftige tiltak for å øke kvaliteten på eldreomsorgen, og ikke minst tenke på de behovene som kommer fremover.

Statsminister Jonas Gahr Støre [13:46:24]: Til representanten Limi kan jeg si: Stol på konge og statsminister, da går det landet bra!

Det har vært en opplyst debatt, vil jeg si – takk for utholdenheten fra presidentbordet. Dette er opposisjonens debatt. Jeg synes vi fra regjeringens side har lagt fram en veldig offensiv trontale. Vi har masse på gang i løpet av året som kommer, og for de neste fire årene. Jeg synes at analysene fra opposisjonen trekker i mange retninger. Representanten Arnstad gikk detaljert gjennom det, så jeg skal ikke gjenta det, men det er ganske stort sprik.

Når vi står foran et statsbudsjett, som kommer på mandag, blir jeg satt tilbake til der vi var høsten 2022, inn i 2023 – den krisen vi sto i da. Finansdepartementet kunne da si at vi egentlig aldri har sett dette før. Det ble et stort hull i finansieringen i Velferds-Norge. Vi kunne løse det på ulike måter. Vi har klart å løse det på en måte der Norge kommer gjennom med investeringsrekord, overskuddsrekord, eksportrekord og lav ledighet. Det er et ganske greit utgangspunkt for veien videre.

Representanten Astrup sier at vi har et næringsliv i opprør. Vel, vi får velge våre ord. Jeg erkjenner at man møter et næringsliv som ønsker å betale mindre skatt. Det er helt legitimt, det er tross alt borgere som gjør det, men når jeg besøker bedrifter – og det gjør jeg hver uke – får jeg høre at det viktigste de står i nå, er mangel på folk. En utfordring er fagfolk som kan løse oppgavene de står overfor. Så er de opptatt av infrastruktur og samferdsel, at de får varene sine ut, og de er opptatt av at det er et spleiselag for omstillingen vi skal gjennom i det grønne skiftet. Det er de store temaene, og så skal vi gå videre fra det.

Det at det er litt nedgang i investeringene fra i fjor til i år, tror jeg vi kan forklare med at det er litt høyere rente. Vi har vært i en nedkjøling av norsk økonomi. Vi klarer en myk landing. Likevel ligger de skyhøyt over hva de noen gang var i Erna Solbergs år, så hvis Høyre nå er på jakt etter krisetegn fordi denne økonomien er litt mindre, går litt mindre for full fart enn den gjorde i fjor, er det etter min mening virkelig å lete med lupe på feil sted.

Jeg har lyst til å si noe til slutt: Representanten Vereide var opptatt av at vi beholder den kvaliteten i Norge at vi kan se at vi er velmenende med politikken, selv de som er uenige. Det mener jeg er en god påminnelse.

Jeg vil berømme utenrikskomiteens leder for innlegget hun holdt i går, som var en veldig presis beskrivelse av utfordringene i Midtøsten, Ukraina og Sudan og hva vi står overfor.

Jeg vil også understreke det Stortinget har klart med Ukraina-hjelpen og med forsvarsforliket. Jeg vil gjenta det jeg sa i innlegget mitt, at i år og i årene som ligger foran oss, må vi forvente at det blir krevet mer av oss for å stå sammen om slike spørsmål. Vi må både klare å håndtere uenigheter på en skikkelig måte og klare å komme sammen og samle oss der. Det tror jeg er en viktig lærdom. Jeg synes i så måte at denne debatten har vært opplysende, og det er bra.