Stortinget - Møte fredag den 13. juni 2025 *

Dato: 13.06.2025
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 530 S (2024–2025), jf. Dokument 8:104 S (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 3 [09:01:58]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marie Sneve Martinussen og Seher Aydar om å gjøre representantordningene på Stortinget rimelige, sammenlignet med ordningene i samfunnet ellers (Innst. 530 S (2024–2025), jf. Dokument 8:104 S (2024–2025))

Talere

Stortingspresident Masud Gharahkhani []: Lovforslaget Stortinget skal behandle i dag, markerer slutten på en lang prosess med grundige utredninger for å rydde i de ordningene vi som stortingsrepresentanter skal ha for at vi kan utføre vervet vårt på best mulig måte. Partigruppene på Stortinget, publikum og forvaltningen har fått mulighet til å si sin mening, bl.a. gjennom en offentlig høring.

Lovforslaget følger opp forslagene fra representantordningsutvalget. Utvalget gikk gjennom alle de økonomiske ytelsene en stortingsrepresentant kan motta, og det ble satt ned av presidentskapet etter drøftelser med de parlamentariske lederne.

Lovforslaget følger også opp Stortingets behandling av utvalgets rapport i juni 2023. Da fikk presidentskapet i oppdrag av Stortinget å legge fram et forslag til ny lov, og Stortinget ga tydelige føringer om de viktigste endringene den nye loven skulle inneholde. Presidentskapet ble i tillegg bedt om å fremme forslag om oppheving av ordninger med pendlerdiett og feriepenger. Disse innstrammingene ble vedtatt allerede høsten 2023.

Stortingsrepresentantene er valgt inn fra hele landet, og de går inn i vervet med ulik bakgrunn. Ytelsene til stortingsrepresentantene skal sikre at alle som blir valgt inn, får muligheten til å utøve vervet på like vilkår, uavhengig av bosted, bakgrunn og livssituasjon. Derfor må vi ha ordninger som dekker særskilte behov hos oss representantene. For eksempel må vi ha pendlerboliger for representanter som bor i andre deler av landet og må pendle hjemmefra til Stortinget. Vi må også ha ordninger som kompenserer for kostnader som følge av vervet, f.eks. dekking av reiseutgifter.

Samtidig er det viktig for innbyggernes tillit til stortingsrepresentantene at ytelsene er rimelige sammenlignet med ordninger som gjelder ellers i samfunnet. Ytelsene må også ha et tydelig formål. Hvis det ikke er tydelig hva formålet med de enkelte ytelsene er, vil de kunne ligne på frynsegoder. Det skal vi ikke ha.

Jeg er glad for å kunne invitere Stortinget til å vedta en ny og mer moderne lov om godtgjøring og andre ytelser til stortingsrepresentanter. Alle ordninger er gjennomgått og vurdert. De største innstrammingene kommer i den ordningen som i dag heter etterlønn. Denne får nå navnet omstillingsytelse. Den maksimale lengden på ytelsen reduseres fra tolv til seks måneder. Det innføres også et krav om ansiennitet på minst to valgperioder, altså åtte år, for å ha rett til omstillingsytelse. Disse endringene er til sammen en betydelig innstramming i ytelsen fratrådte stortingsrepresentanter kan få.

Det er et bidrag til forenkling av regelverket at loven også får tydelige regler om avkorting av kapitalinntekter for dem som får ytelser etter at de går av. De nye reglene er mer forutsigbare for representantene og enklere å kontrollere for Stortingets administrasjon.

Regulering av rett til pendlerbolig flyttes fra retningslinjer og inn i den nye loven. Retten til pendlerbolig knyttes også opp mot skattelovgivningens regulering av skattefritak. Som vi vet fra Stortingets behandling av Innst. 522 L for 2024–2025, fra finanskomiteen, blir det foreslått strengere krav i skatteregelverket tilknyttet bolig på hjemstedet for å kunne få skattefri pendlerbolig fra Stortinget.

Finanskomiteens flertall går også inn for å beholde dagens avstandskrav på 40 kilometer. Det er godt kjent at presidentskapet i 2023 gikk inn for å øke kravet til 50 kilometer. Fordi det er nødvendig at reglene for skattefritak og rett til pendlerbolig har samme krav, foreslår flertallet i presidentskapet, som følge av behandlingen i finanskomiteen, likevel nå å beholde avstandskravet på 40 kilometer.

Jeg er fornøyd med at framtidens regler for tildeling av pendlerbolig blir både tydeligere og strengere på noen punkter. Det er viktig at ingen får skattefri pendlerbolig uten å ha krav på det, og at reglene ikke er til å misforstå.

Vi har vært gjennom en ganske krevende runde de siste årene, og jeg er veldig glad for at vi nå får nye ordninger som har som tydelig formål at de er noe stortingsrepresentantene trenger for å kunne gjøre jobben som ombud for folket, at de er rettferdige, at det er åpenhet, og at det er enkelt å kontrollere dem. Når de nye stortingsrepresentantene kommer på plass fra neste valgperiode, får vi dermed håpe at det er ro og orden rundt ordninger, slik at vi kan fokusere på det Stortinget skal handle om, nemlig å løse hverdagsutfordringer for folk – og at det er tillit mellom folket og vår demokratiske institusjon Stortinget.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa []: Forslaget til lov som me legg fram i dag, er ei sluttføring av eit stort arbeid med å rydda opp i ordningar for stortingsrepresentantar, som stortingspresidenten var inne på. Mykje av det som blir lagt fram no, er bra og betyr at ordningane blir lettare å forstå, lettare å administrera og meir like det andre folk har. Mykje er bra.

Men det er ut frå SV sitt syn synd at fleirtalet ikkje bruker denne sjansen til å gjera denne ryddejobben skikkeleg. Eit av måla med dette arbeidet er å gjera ordningane rimelegare, sett opp mot det andre grupper i samfunnet har. Her har SV og eg mindretalsforslag i presidentskapet på tre punkt.

For det første gjeld det avstandskravet for å ha rett til pendlarbustad. Me føreslår at det aukar til 50 km frå dagens 40 km, som òg representantordningsutvalet føreslo, og som eit samrøystes storting slutta seg til for to år sidan. Eit avstandskrav på 50 km vil gjera ordninga likare det som normalt gjeld for andre pendlarar.

For det andre gjeld føreslår SV sjukeløn eller sjukepengar i maksimalt eitt år. Det vil seia at representantane ikkje vil ha full godtgjering under sjukdom dersom denne varer i meir enn eitt år. SV føreslår at ein då etter eitt år, dersom ein framleis er langtidssjukmeld, går over til 6 G. Det er framleis ei inntekt å leva av. Per 1. mai i år er det ei inntekt på 780 690 kr. Her er SV einig med fleirtalet i representantordningsutvalet, som meinte at den gjeldande sjukefråværsordninga for representantane, sjukelønsordninga, som altså fleirtalet ønskjer å halda på, er for sjenerøs og for ulik det som gjeld for andre grupper i samfunnet. Me føreslår å gjera den likare det som gjeld andre grupper etter folketrygdlova.

Det tredje handlar om heilt ut å avvikla ordninga med etterløn, som i dag er på 12 månader, og som fleirtalet i presidentskapet føreslår skal gjerast om til ei seks månaders omstillingsyting. Det vil seia at med SV sitt forslag vil det vera tre månader maksimalt med fråtredingsyting som i dag, og så, dersom det er behov for meir støtte til livsopphald etter det, vil det vera Nav som overtek oppfølginga, på like vilkår som for innbyggjarar elles. Her stør SV det som var mindretalet i representantordningsutvalet, og me meiner det er urimeleg at stortingsrepresentantar skal ha eit eige system for oppfølging etter avslutta stortingsperiode. Det vil òg gjera det administrativt enklare for Stortinget å ikkje ha ansvaret for stortingsrepresentantar som er ute av huset – og ute av syne og sinn, får ein tru.

Generelt vil eg seia at desse innstrammingane som SV føreslår i dag, etter mitt syn ikkje er urimelege. Det er altså ingen som vil bli kasta ut i fattigdom eller måtta gå frå gard og grunn. Men skal me vera folkets representantar, som me jo skal vera som stortingsrepresentantar, må det vera eit visst samsvar mellom slik ordningane er for andre grupper, og det Stortinget vedtek for oss sjølve. Eg vil seia at særleg når det gjeld spørsmålet om sjukeløn og etterløn eller omstillingsyting, er det svake argument frå fleirtalet for å halda på desse ordningane. Det er heller ikkje slik for andre langtidssjukmelde eller andre som ikkje er i arbeid, at det er lett å finna seg eit anna arbeid og ei anna inntekt. Her er det god grunn, meiner me, til å gjera ordningane likare – ikkje like, men likare – det andre folk har.

Ordningane skal leggja til rette for at me skal kunna gjera eit skikkeleg arbeid som folkets representantar. For min eigen del kan eg berre seia at hadde eg ikkje hatt pendlarleilegheit, hadde det ikkje vore mogleg å gjera eit skikkeleg arbeid som representant frå Rogaland. Viss eg hadde måtta flytta til Oslo for å vareta oppgåvene mine som representant frå Rogaland, ville det ikkje berre vore ulogisk og upraktisk, men det ville òg betydd at eg gjorde eit dårlegare arbeid for folk der heime. Eg er avhengig av å kjenna fylket mitt, vita kva folk er opptekne av, og vera mest mogleg i livet der for faktisk å kunna representera. Problemet er at når me har ordningar som eigentleg er lette å forsvara, men det samtidig har andre ordningar som ikkje så lett lèt seg forsvara, samanlikna med det andre folk har, skaper det avstand, og det skaper mistillit. Det er òg noko som me har fått kjenna på i desse fire åra eg har vore på Stortinget, den mistilliten som dessverre har vore aukande, og som eg er redd for at me ikkje gjer eit krafttak for å minska her i dag. Tillit er avgjerande for å kunna representera, og mistillit gror når avstanden mellom folkets representantar og innbyggjarane er for stor. Det er òg slik i samfunnet generelt at avstanden mellom topp og botn i samfunnet er stor og aukande, og me må heller gjera han mindre.

Med det tek eg opp forslaga frå meg sjølv og dei eg har saman med tredje visepresident Morten Wold.

Presidenten []: Representanten Ingrid Fiskaa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sofie Marhaug (R) []: Representantordningsutvalget, som fra november 2021 til januar 2023 gjennomgikk økonomiske ordninger for stortingsrepresentanter, tok utgangspunkt i en rekke prinsipper, der ett var at «Stortingets ordninger for stortingsrepresentanter skal være rimelige sammenlignet med ytelser og velferdsordninger i samfunnet for øvrig». Dette er et viktig prinsipp av minst to grunner. Den første grunnen er at det rett og slett er rettferdig at de som lager regler for andre, også forholder seg til de samme reglene. Hvis velferdsstaten skal være god nok for folk flest, må den også være god nok for toppolitikere. Jeg synes derfor det er direkte flaut å høre på hvordan enkelte stortingspolitikere i samfunnsdebatten angriper sykelønnsordningen som gjelder i resten av samfunnet. De angriper den for å være for sjenerøs, samtidig som de i dag stemmer for at vi som sitter på Stortinget, skal fortsette med å ha en sykelønnsordning som vanlige folk bare kan drømme om. Jeg registrerer at ingen fra partiet Venstre, som er det partiet som går hardest til angrep på sykelønnsordningen, engang har tegnet seg til denne debatten for å forsvare en veldig, veldig raus sykelønnsordning som innstillingen sier at stortingsrepresentantene skal ha, og som Venstre har støttet tidligere. Jeg er spent på hva de gjør i dag.

Den andre grunnen til at dette er viktig, er tilliten til demokratiet og at folk føler seg trygge på at vi som er politikere, ikke misbruker makten vi får av velgerne. Skal vi ha et velfungerende demokrati, er vi helt avhengige av at velgerne opplever å kunne ha tillit til representantene på Stortinget. Dessverre tror jeg at det er i ferd med å bli en gjengs oppfatning i samfunnet at vi som er representanter utgjør en mer privilegert politikerklasse som bruker makten velgerne har gitt oss, til å bevilge oss selv gullkantede særordninger på skattebetalernes regning, som sykelønnen. Det er farlig, for det gir næring til politikerforakt og politisk apati. Derfor er jeg skuffet over presidentskapets innstilling til ny representantytelseslov på flere punkter der den ikke ivaretar prinsippet om at ytelsene Kong Salomo mottar, skal være rimelige i forhold til ytelsene velferdsstaten tilbyr Jørgen Hattemaker. Jeg mener bl.a. at det er veldig uklokt at presidentskapets flertall innstiller på å trosse representantordningsutvalgets anbefaling om å redusere nivået på stortingsrepresentantenes godtgjørelse ved langtidssykefravær over ett år, tilsvarende ordningen med at langtidssykemeldte i samfunnet ellers får sykepenger i maksimalt 52 uker. Rødt kommer til å stemme for mindretallets forslag, som ble redegjort for i sted, og som også er grunnlaget for et av de representantforslagene Rødt har fremmet, som også behandles i dag. Vi sitter som sagt ikke i presidentskapet, for vi er ikke store nok – vi får se etter valget, om vi kommer oss inn.

Det er bra at presidentskapet går inn for at fratredelsesytelsen begrenses til maksimalt tre måneder, slik at ordningen ligner mer på hva som er vanlig i arbeidslivet ellers. Mindre bra er det at presidentskapet i tillegg til denne ytelsen går inn for å også lovfeste retten til å søke omstillingsytelse pålydende 66 pst. av stortingslønnen i inntil 6 måneder. Jeg er av den oppfatning at hvis velferdsstaten skal være god nok for folk flest, må den også være god nok for oss som er stortingsrepresentanter. Vi kan og bør gå på Nav som alle andre hvis vi trenger velferdsstaten.

I tillegg vil jeg fremme Rødts løse forslag, som handler om å innlemme reisekravet, at det også skal gjelde samboer eller ektefelle hvis de har en bolig innenfor den kretsen der man har rett på pendlerbolig –da bør man ikke få rett til det. Med det fremmer jeg Rødts forslag.

Presidenten []: Representanten Sofie Marhaug har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Hege Bae Nyholt (R) []: Jeg har en del ganger, kanskje litt på spøk, men også med et snev av alvor, sagt at det var bra jeg ikke visste hva gikk til – eller kanskje bra at familien min ikke visste hva jeg gikk til. Det er ingen tvil om at det kan være tøft å være stortingsrepresentant. Det er lange dager, det er høyt press, det er mange som vil ha tak i deg. Og hvis man pendler, burde man i tillegg ofte egentlig vært et annet sted – når ungen våkner med feber, har kjærlighetssorg, eller når det skjer ting hjemme.

Det er også en glede, et privilegium og en ære, og det gir tilgang til både media, organisasjoner og samfunnsdebatten på en måte som de fleste bare kan drømme om. Det er jo en grunn til at mange av oss, i det Stortinget stenger, bretter opp ermene i et forsøk på å få en ny periode.

Det er mange andre yrker i samfunnet som er tøffe. Jeg kjenner mange som har hatt et arbeidsliv som har ført til at de ikke lenger står i arbeid. Jeg kjenner mange som har ønsket å fortsette i arbeidslivet, men som ikke har klart det, som her prøvd tiltak etter tiltak, men hvor det ikke er mulig.

Da jeg var ung, nyutdannet og både idealistisk og en smule naiv, gikk jeg inn i det som kanskje er den tøffeste jobben jeg noen gang har hatt – jeg jobbet i barnevernet. Det er et av yrkene som er på listen over yrker med høy grad av trusler og vold. Også jeg var en lang periode utsatt for både trusler og vold på jobb, noe som til slutt kulminerte i at jeg ble sykmeldt. Det var ikke mitt valg; det var arbeidsgivers valg å sykmelde meg. Når jeg først var sykmeldt, tok det så lang tid å komme seg tilbake at jeg også brukte opp året. Plutselig en dag sto jeg der med betraktelig mye mindre penger inn på konto. Det gjorde på ingen måte hverdagen enklere. Det disiplinerte meg ikke tilbake i arbeidslivet; det gjorde alt bare mye, mye tyngre.

Det er dessverre mange som opplever dette. Vi har gang på gang tatt til orde for bedre ordninger, et tryggere arbeidsliv og flere folk på jobb. Jeg føler at jeg i fire år må ha hørtes ut som en slags omvendt eiendomsmegler og sagt «bemanning, bemanning, bemanning». Det mener jeg fortsatt. Jeg mener fortsatt at vi skal ha et arbeidsliv der ute som gjør at man ikke blir syk. Jeg mener ikke nødvendigvis at vi skal tredoble antallet stortingsrepresentanter sånn at vi kan fordele arbeidsbyrden. Det er en litt annen situasjon, men jeg mener at vi skal ha de samme ordningene som folk i barnehager, i industrien, på gulvet på Kiwi, osv. har, når man blir syk.

Som min gode kollega sa på talerstolen før meg: Jeg tror også på velferdsstaten, og jeg mener at velferdsstaten også skal gjelde for oss den dagen vi trenger den. Derfor er det viktig at våre ordninger ligner på ordningene for Odd, Kari, Britt, Irene og alle andre som innimellom er i en livssituasjon hvor man trenger velferdsstaten.

Rødt har foreslått lovendringer som reduserer perioden man kan være sykmeldt, til det samme som alle andre har. Jeg tror at den dagen vi anerkjenner både at det er noe eget ved å være stortingspolitiker, og at det er viktig at vi har de samme rettighetene som alle andre, vil også folk vise tillit til den jobben vi gjør.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Venstre er i all hovudsak einig i tilrådingane frå presidentskapet i desse sakene. Vi skal ha ordningar som ligg på eit rimeleg nivå, men som gjer det mogleg, ikkje minst for folk frå heile landet, å ha eit verv som stortingsrepresentant. Eg personleg er i same situasjon som den representanten Fiskaa gjorde godt greie for. Bur ein ein annan plass i landet og ikkje har tydelege og sikre ordningar med bustad i Oslo – eg er i praksis nøydd til å flytte til Oslo for å utøve eit verv – går ikkje dette rundt, og vi kjem til å få eit demokrati som i mindre grad varetek interessene til heile landet.

Grunnen til at eg tok ordet, var innlegget frå representanten Marhaug. Ho gjekk, av ein eller annan merkeleg grunn, til angrep på Venstre fordi vi ikkje har teke til motmæle i innstillinga frå presidentskapet om det som går på sjukelønsordningane for stortingsrepresentantane. Grunnen til at vi ikkje har gjort det, er at Venstre ikkje sit i presidentskapet. Så eg vil, frå denne talarstolen, berre opplyse om at på dette punktet, om sjukelønsordninga, er vi einige med Raudt, altså det som heilt konkret går på nivået på godtgjersle for stortingsrepresentantar ved langtidsjukefråvær, altså at ein skal ha ordningar som er på linje med resten av samfunnet. På det punktet er Venstre einig med Raudt og ueinig med presidentskapet.

Stortingspresident Masud Gharahkhani (A) []: Først: Takk for debatten og diskusjonen. Jeg er veldig glad for at vi i presidentskapet, etter drøftelser med de parlamentariske lederne, bestemte oss for å sette ned et utvalg, og at det var eksterne som skulle se på de ulike ordningene vi har. Jeg tror det var viktig for å sikre både åpenhet og tillit til prosessen. Partigruppene har også hatt mulighet til å jobbe med de forslagene utvalget kom med, og å komme med innspill til presidentskapet. Så har vi prøvd å sy dette sammen.

Det som er viktige nå, er at vi får ordninger hvor det er tydelige formål med ordningene: Dette må jeg ha for å kunne gjøre jobben som ombud for folket, som stortingsrepresentant. Ordningene må være rettferdige, det må være åpenhet, og det skal være enkelt for forvaltningen å kontrollere dem.

Selv om vi har hatt en diskusjon nå, tror jeg vi må erkjenne at det er stor politisk enighet om det som nå foreslås. Det er også betydelige innstramminger i det som foreslås.

Pendlerdiett og feriepenger har blitt borte. Det blir betydelige innstramminger i det som heter «etterlønn» i dag, men som vil hete «omstillingsytelse» i framtiden. Det reduseres fra tolv måneder til seks måneder, og man må ha vært innvalgt på Stortinget i minst to perioder, altså åtte år, for å kunne få det. Det blir også strengere krav når det gjelder bolig på hjemstedet og det å få skattefri pendlerbolig fra Stortinget.

Dette har vært nødvendig, og det er stor politisk enighet om det.

Vi skal være stolte av at vi bor i et land med et representativt folkestyre, og at hele landet er representert. Man har ulik bakgrunn, og det er egentlig ikke pengene som avgjør om man blir folkevalgt. Det er det som gjør at den demokratiske kulturen i Norge funker. Det er også det som har vært ånden i Norge fra 1814 til 2025, og det skal vi være stolte av.

Samtidig: For dem som blir valgt den 8. september i år, og som skal starte opp i den nye valgperioden, er det slik at når man først er valgt, er man forpliktet til å være her og gjøre jobben i fire år. Man kan ikke si: – Nå orker jeg ikke mer, nå skal jeg slutte. Og hvis man blir syk, er det ikke noe som heter gradert sykmelding, omskolering, omstilling eller andre tiltak. Det betyr at blir man alvorlig syk, må man faktisk innimellom gjøre jobben som folkevalgt og ombud for folket. Det betyr at man må være i partigrupper, man må være i en komité, man må stå på denne talerstolen, og man må være med og votere.

Derfor har flertallet i presidentskapet foreslått å beholde ordningen som handler om godtgjøring under sykemeldingstid. Det er vel ikke på alle arbeidsplasser at det faktisk blir annonsert fra presidentens talerstol at noen har bedt om permisjon. Man må faktisk også søke presidentskapet om å få innvilget mer enn to uker. Det er realiteten når det gjelder ordningene.

Jeg er veldig glad for at vi nå får dette på plass, slik at når de nye stortingsrepresentantene kommer hit fra oktober 2025, er det tydelig opplæring i at dette er ordningene – slik skal det forstås, slik skal det kontrolleres – og at det kan fokuseres på Stortingets oppgaver, ikke på ordninger for representanter, men å være i lokalsamfunn, ta tak i hverdagsutfordringene folk har, og løse politiske utfordringer i en veldig krevende tid.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Votering, se voteringskapittel